Forberedelse til terror kan det bevises?

Transkript

1 Forberedelse til terror kan det bevises? Kandidatnummer: 724 Leveringsfrist: 25. april 2016 Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Problemstilling Avgrensning og metode Videre fremstilling FORBEREDELSESHANDLINGER Utgangspunktet straffri forberedelse Kriminalisering av forberedelseshandlinger TERRORLOVGIVNINGEN Terrorbegrepet Lovgivningen: historisk utvikling Hensyn og formål bak terrorlovgivningen: særlig om straffansvaret for forberedelseshandlinger STRAFFANSVARET FOR FORBEREDELSE TIL TERROR Opplegg Straffeloven 131: Terrorhandlinger Nærmere om straffeloven 131 tredje ledd Generelt Den objektive gjerningsbeskrivelsen De objektive vilkårene Når er det foretatt handlinger som legger til rette for og peker mot gjennomføringen av en terrorhandling? Om forsettkravet BETINGELSENE FOR Å BEVISE FORBEREDELSE TIL TERROR Opplegg Det sentrale bevistema ved forberedelseshandlinger til terror: fullbyrdelsesforsettet Bevisteoretisk bakteppe Bevisrettslige begrep, bevisbedømmelse og bevisteorier Beviskravet Om det strafferettslige beviskravet Kan subjektive forhold bevises utover enhver rimelig tvil? Bevistemaets bevisbarhet Generelt i

3 5.4.2 Nærmere om det objektive som kilde for det subjektive Bevisbedømmelser ved forberedelseshandlinger til terror: bevisbedømmelse i praksis Opplegg Om bevissituasjonen Om terrorforsett/-hensikt Nærmere om betydningen av å tilhøre et miljø eller en gruppering ANVENDELSE AV STRAFFEPROSESSUELLE TVANGSMIDLER Straffeprosessens rolle Bruk av straffeprosessuelle tvangsmidler hva kreves? AVSLUTTENDE BEMERKNINGER LITTERATURLISTE ii

4 1 Innledning 1.1 Problemstilling I trusselvurderingen for 2016 som ble lagt frem av Politiets sikkerhetstjeneste (PST) 9. februar 2016 er det vurdert som mulig at ekstreme islamister vil forsøke å gjennomføre terroraksjoner mot mål i Norge i løpet av året. 1 Samtidig vurderes trusselen fra det høyreekstreme miljøet å være økende. 2 I Fokus-rapporten fra Etterretningstjenesten vurderes Norge å være et legitimt, men ikke prioritert mål for angrep fra militante islamister. Rapporten slår likevel fast at det er en reell trussel for angrep mot Norge ( ) også i De siste 15 årene har det vært en omfattende utvikling i lovgivningen som regulerer terrorhandlinger. Utviklingen har gått fra ikke å ha egne bestemmelser som rettet seg mot fenomenet som sådan, til å ha et eget kapittel i straffeloven med 15 paragrafer som alle retter seg mot terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger. I 2013 ble straffansvaret utvidet til å gjelde den som, med fullbyrdelsesforsett, foretar handlinger som legger til rette for og peker mot gjennomføringen av en terrorhandling. 4 Dermed omfattes også handlinger som anses som forberedelse til terror. Det knytter seg flere typer utfordringer til et slikt straffansvar. For det første er det en utfordring å skulle ta stilling til hvilke handlinger som rammes av dette straffansvaret. For det andre er det ikke uproblematisk å skulle påvise de forhold som faller inn under straffansvaret etter at bestemmelsens meningsinnhold er klarlagt. Dette aktualiserer spørsmål om forholdet mellom kriminalisering av forberedelser til terror og bevis for slike handlinger. Hovedspørsmålet i denne masteroppgaven er betingelsene for å bevise forberedelse til terror. Oppgaven vil redegjøre for bevisspørsmålene som gjør seg gjeldende for slike forberedelseshandlinger, herunder analysere bevistemaets bevisbarhet. Oppgaven vil i hovedsak tematisere den generelle regelen om ansvar for forberedelse til terror i straffeloven 131 tredje ledd. 1.2 Avgrensning og metode Fastleggingen av meningsinnholdet i straffeloven 131 tredje ledd, herunder hvilke bevistema det kan bli aktuelt å ta stilling til, skjer ut fra vanlig juridisk metode. Meningsinnholdet fastlegges i den utstrekning det er nødvendig for den videre analysen. Det avgrenses mot en nærmere tolkning av vilkårene i straffeloven 131 første ledd jf. andre ledd PSTs trusselvurdering 2016, side 10. PSTs trusselvurdering 2016, side 15. Rapport fra Etterretningstjenesten, Fokus 2016 side 73. Jf. straffeloven 131 tredje ledd. 1

5 Når det skal tas stilling til bevistemaets bevisbarhet er det nødvendig å se på hvordan det aktuelle bevistemaet bedømmes i praksis. For å analysere bevisbedømmelsen slik den er kommet til uttrykk i domsbegrunnelser benyttes bevisteori. Relevant bevisteori blir nærmere redegjort for i kapittel 5.3. Fordi metoden for å analysere bevisbedømmelse skiller seg fra alminnelig juridisk metode, som går ut på å fastsette meningsinnholdet i rettsregler, er det likevel hensiktsmessig å bruke litt plass på å forklare hva dette innebærer innledningsvis. Det som er relevant for spørsmålet om bevisbarhet er bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Skyldspørsmålet kan ikke ankes til Høyesterett jf. straffeprosessloven 306 andre ledd, og underrettspraksis får derfor størst betydning når bevisbedømmelse under bestemmelsen skal kartlegges. Med betydning siktes det til avgjørelsenes relevans som kilde til illustrasjon for hvordan domstolene går frem når bevis bedømmes. Det er særlig én metodisk utfordring knyttet til analyse av domsbegrunnelser som det grunn til å utdype noe, nemlig spørsmålet om forholdet mellom den skriftlige begrunnelsen og de underliggende overveielsene. De rettslige kravene til utforming av domsgrunnene, også kalt begrunnelsesplikten, er regulert i straffeprosessloven 39 jf. 40 og 52. For skyldspørsmålet skal domsgrunnene ved domfellelse ( ) bestemt og uttømmende angi det saksforhold retten har funnet bevist som grunnlag for dommen jf. straffeprosessloven 40 andre ledd. Ved frifinnelse bestemmer fjerde ledd at det skal fremgå hvilke ( ) vilkår for straffeskyld som antas å mangle, eller de omstendigheter som utelukker straff eller annen rettsfølge ( ). I saker som behandles med meddomsrett skal domsgrunnene alltid angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering. jf. femte ledd, mens i lagrettesaker skal begrunnelsen for skyldspørsmålet kun bestå i en henvisning til kjennelsen jf. første ledd. I rettspraksis er det imidlertid lagt til grunn at bestemmelsen i femte ledd skal anvendes analogisk på lagmannsrettens bevisvurdering under straffutmålingsspørsmålet i lagrettesaker. 5 Det betyr at fagdommerne i noen tilfeller må supplere lagrettens kjennelse med en skriftlig begrunnelse, typisk hvis sentrale punkter i bevisvurderingen ellers blir stående uforklart. 6 Om gjerningspersonen har handlet med nødvendig forsett ligger i kjernen av det som omfattes av begrunnelsesplikten for skyldspørsmålet. Det må derfor forventes at spørsmål som knytter seg til gjerningspersonens fullbyrdelsesforsett, herunder terrorforsett/-hensikt, er drøftet i domspremissene. Samtidig er det viktig å være oppmerksom på hvilke svakheter som kan 5 6 Rt s. 750 avsnitt 75 og 76. Rt s. 865 avsnitt 22. 2

6 hefte ved domsbegrunnelsene. For det første vil domsteksten i varierende grad gi uttrykk for den enkeltes bevisbedømmelse, for eksempel vil et eventuelt mindretalls vurdering sjelden komme frem av premissene. Dessuten er begrunnelsen som regel skrevet av én person selv om de underliggende overveielsene er foretatt av flere dommere. For det andre vil også begrunnelsesplikten som er beskrevet i forrige avsnitt ha betydning for hvor nøyaktig den skriftlige begrunnelsen utformes, og dermed for hvor godt den reflekterer overveielsene. Et tredje forhold er at domsteksten kan ses som en slags forklaring eller rettferdiggjøring av dommens resultat idet teksten er skrevet etter at avgjørelsen er tatt. 7 På denne bakgrunn kan det ikke legges til grunn at den skriftlige begrunnelsen alltid gjenspeiler de faktiske overveielsene. Fordi det ikke finnes rettspraksis knyttet til straffeloven 131 tredje ledd, er det nødvendig å se på hvordan det tas stilling til tilsvarende bevistemaer i praksis. Det er særlig bevisbedømmelser knyttet til krav om terrorforsett/-hensikt, herunder uttalelser om bevissituasjon og lignende forhold, som er egnet til å belyse bevisbarheten av bevistemaet i straffeloven 131 tredje ledd. Det er imidlertid avsagt få avgjørelser som kan danne grunnlag for analysen. Avgjørelsene er likevel tilstrekkelig til å illustrere visse trekk ved bevisbedømmelsen. Ettersom kravene til rasjonalitet og bevisbedømmelse langt på vei er sammenfallende på tvers av rettskulturer, er det forsvarlig også å se hen til avgjørelser fra land som ligner vårt eget. Det er primært dansk rettspraksis som vil bli trukket frem. Avgjørelsene som trekkes frem i oppgaven er ment som eksempler på hva slags bevisbedømmelser forberedelseshandlinger til terror innebærer, og tillegges ikke vekt utover dette. 1.3 Videre fremstilling I kapittel 2 redegjøres det for det strafferettslige utgangspunktet om straffri forberedelse og kriminalisering av visse typer forberedelseshandlinger. I kapittel 3 redegjøres det generelt for terrorlovgivning, herunder dens historiske utvikling, og hvilke særlige hensyn som gjør seg gjeldende ved kriminalisering av slike handlinger. Sammen med kapittel 2 vil dette etablere rammene som straffeloven 131 tredje ledd må forstås innenfor. Det nærmere meningsinnholdet i straffeloven 131 tredje ledd fastlegges i kapittel 4. Dette vil gi grunnlag for vurderingen av hvilke bevistema det kan bli aktuelt å ta stilling til. Betingelsene for å bevise forberedelse til terror skal analyseres i kapittel 5. Formålet er å undersøke bevistemaets bevisbarhet. Det redegjøres først for relevant bevisteori. Dette vil funge- 7 Sml. Rt s. 705 avsnitt 41. 3

7 re som et rammeverk for forståelsen av hva slags bevisbedømmelser forberedelseshandlinger til terror innebærer. Deretter undersøkes bevisbarheten, blant annet ved hjelp av domsbegrunnelser. Hensikten er å belyse hvordan domstolene går frem når de tar stilling til den typen bevistemaer som straffeloven 131 tredje ledd innebærer. I kapittel 6 utvides perspektivet fra kapittel 5 til også å omfatte anvendelsen av straffeprosessuelle tvangsmidler. Hensikten er å fremheve at bevistemaet også får betydning på et tidligere stadium i prosessen idet bestemmelsen virker i et system som opererer med ulike terskler for bevisbarhet. I kapittel 7 følger noen avsluttende bemerkninger. 2 Forberedelseshandlinger 2.1 Utgangspunktet straffri forberedelse Straff defineres gjerne som et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen, i den hensikt at det skal føles som et onde. 8 I forarbeidene til straffeloven 2005 står det at hensynet til rettferdighet og humanitet taler mot å påføre mennesker et onde uten at det har noen nytteverdi for samfunnet. 9 Straffen kan sies å være nyttig i den grad den bidrar til å redusere omfanget av kriminalitet i samfunnet. Av den grunn er det visse typer handlinger vi ikke ønsker å belegge med straff, blant annet handlinger som ikke er gjort med det som gjerne kalles forbrytersk vilje eller kriminell innstilling. Hovedregelen i norsk rett er at grensen mellom den straffrie forberedelse og det straffbare forsøket markerer den nedre grensen for hvilke handlinger som er straffbare. Konsekvensen av at en handling regnes som forberedelse er altså at den i utgangspunktet er fullt lovlig. Grunnen til at forberedelseshandlinger som hovedregel ikke er straffbare, er først og fremst at slike handlinger som regel ikke gir et tilstrekkelig pålitelig uttrykk for en fast forbrytersk vilje. 10 Begrunnelsen er særlig knyttet til en erkjennelse av at viljen kan endre seg, og at straffens begrunnelse ikke gjør seg gjeldende for handlinger som begås uten slik vilje. For eksempel kan gjerningspersonen ombestemme seg eller skrinlegge planen fordi gjennomføringen viser seg å bli vanskeligere enn forutsatt: Sålunda bör det vara uppenbart att det faktum att gärningsmannen har en viss inställning vid förberedelsesgärningen, inte nödvändigtvis behöver betyda att han eller hon (senare) kommer att ha samma inställning vid utförandet av Se for eksempel Rt s Ot.prp. nr. 90 ( ) side 77. Andenæs (1997) side

8 huvudgärningen. 11 I følge Eskeland er det for eksempel en betydelig praktisk og psykologisk barriere mellom å lage en bombe, og det å plassere den og faktisk sprenge den. 12 Dette utelukker imidlertid ikke at gjerningspersonen har overtrådt ett eller flere straffebud. En av de hovedmistenkte bak terrorangrepene i Paris i november 2015 skal for eksempel ha forklart at han egentlig skulle detonere en selvmordsbombe ved Stade de France, men at han ombestemte seg og trakk seg fra planen i siste øyeblikk. 13 I utgangspunktet kan nær sagt en hvilken som helst ytre handling være en forberedelseshandling. Som et slags kvalifiserende kriterium viser Jacobsen til at [d]et som stikk seg ut, er særleg det at handlinga er utført med det som hensikt at den skal stå i relasjon til eller meir presist leggje grunnlag for seinare (moglege) handlingar. 14 For å fastslå de nærmere rammene for hva forberedelseshandlinger er, er det naturlig å ta utgangspunkt i det etablerte strafferettslige ansvaret for forsøkshandlinger. Grensen mellom forberedelse og forsøk trekkes etter en tolkning av straffeloven 16 som slår fast at en forsøkshandling er en handling som leder direkte mot utføringen av et lovbrudd. Kjernen i forsøksbegrepet er at skyldkravet er oppfylt, men ikke gjerningsbeskrivelsen i straffebudet. Det er to vilkår for forsøksstraff: fullbyrdelsesforsett og adferd med nærhet til fullbyrdelsen. Om en handling oppfyller vilkåret om å lede direkte mot utføringen beror på den aktuelle gjerningsbeskrivelsens innhold. Det er gjerningspersonens egne forutsetninger og mål som er utgangspunktet for vurderingen. I utgangspunktet gjelder de samme vilkårene, fullbyrdelsesforsett og nærhet til gjennomføring av den straffbare handlingen, også der forberedelseshandlinger er belagt med straff. Det sentrale her er at straffansvaret for forberedelseshandlinger til terror stiller mindre strenge krav til hvor nært gjerningspersonen må ha kommet fullbyrdelsen sammenlignet med straffeloven 16. Grensen mellom straffri forberedelse og straffbart forsøk kan i mange tilfeller være vanskelig å trekke. En av årsakene til det er at vurderingsgrunnlaget er knyttet til gjerningspersonens subjektive forhold, slik at grensen ikke kan angis objektivt. 15 For eksempel kan den samme handlingen være forsøk i relasjon til et straffebud, og forberedelse i relasjon til et annet. I Asp (2007) side 104. Eskeland (2011) side 238. Se blant andre The Guardian, Jacobsen (2009) side 285. Husabø (1999) side

9 kjennelsen inntatt i Rt s. 95 uttalte Høyesterett at den samme ytre handlingen også kan være forsøk i ett tilfelle og forberedelse i et annet i relasjon til samme straffebud: Vurderingen av hvor grensen mellom straffrie forberedende handlinger og straffbart forsøk ligger, ( ) vil i noen grad være skjønnspreget og både objektive og subjektive momenter vil kunne ha betydning for grensedragningen. Grensen behøver således ikke nødvendigvis i alle tilfelle å trekkes på samme sted i det ytre hendelsesforløp for handlinger som gjelder overtredelse av samme straffebud. 16 For sammenhengens skyld nevnes at grensen mellom forsøk og fullbyrdet overtredelse trekkes ut fra en tolkning av det enkelte straffebud. For mindre alvorlige lovbrudd, der strafferammen er mindre enn 1 år, er denne grensen avgjørende for straffbarheten jf. straffeloven 16. For disse lovbruddene er ikke skillet mellom forberedelse og forsøk av interesse fordi begge kategorier faller utenfor ansvaret. Grensen mellom forsøk og fullbyrdelse behandles ikke videre i denne oppgaven. 2.2 Kriminalisering av forberedelseshandlinger Utgangspunktet om at forberedelse er straffritt gjelder likevel ikke uten unntak. Under arbeidet med straffeloven 2005 ble en generell kriminalisering av forberedelseshandlinger drøftet. En del av begrunnelsen for ikke å innføre et slikt straffansvar var at grensen mellom forberedelse til samfunnsskadelige handlinger og forberedelser til helt uskyldige handlinger i stor grad beror på sinnelaget til personen som begår dem, og at dette med tyngde talte imot å kriminalisere forberedelseshandlinger generelt. 17 Denne delen av begrunnelsen nevnes som en tredje forskjell 18 mellom forsøk og forberedelse, i tillegg til at forberedelser kan ha foregått fullt ut i gjerningspersonens hode, og at sannsynligheten for at gjerningspersonen ombestemmer seg er større enn på forsøksstadiet. Det kan tyde på at lovgiver med denne delen av begrunnelsen siktet til vanskelighetene med å bevise gjerningspersonens sinnelag. Selv om vi ikke har et generelt straffansvar for forberedelseshandlinger i norsk rett, finnes straffebud som rammer visse typer forberedende handlinger i lovverket i ulike varianter. En variant er straffebud hvor gjerningsbeskrivelsen retter seg mot handlinger som anses å utgjøre en generell fare, for eksempel forbud mot å bære kniv på offentlig sted jf. straffeloven 189. En annen variant er straffebud hvor gjerningsbeskrivelsen som sådan retter seg mot det vi typisk vil kalle forberedelse, for eksempel straffeloven 306. Etter denne bestemmelsen er Rt s. 95 på side 96. Ot.prp. nr. 90 ( ) side 104. Ot.prp. nr. 90 ( ) side

10 det straffbart å gjøre konkrete forberedelseshandlinger, nærmere bestemt å avtale møte med barn under 16 år og å komme frem til møtestedet eller et sted dette kan observeres, med forsett om å begå et seksuallovbrudd. Det finnes også bestemmelser hvor det straffbare er forberedelse til et annet straffebud (hovedhandlingen), men hvor gjerningsbeskrivelsen er mindre konkret. Straffeloven 131 tredje ledd er et eksempel på en slik bestemmelse. Bestemmelsen rammer forberedelseshandlinger som foretas med forsett om å begå en terrorhandling i fremtiden. Hvilke handlinger som rammes av straffebudet er ikke nærmere angitt i ordlyden. Til tross for at noen typer forberedelseshandlinger er straffbare etter slike særskilte straffebud, blir altså kriminaliseringen av forberedende handlinger oppfattet som unntak fra hovedregelen om at grensen for det straffbare går ved forsøkets nedre grense. 19 I forarbeidene til straffeloven 2005 står det at det bør foreligge et særskilt behov før man kriminaliserer forberedelseshandlinger. 20 Det er i den samme proposisjonen lagt til grunn at kriminalisering av forberedelseshandlinger lar seg forene med det såkalte skadefølgeprinsippet. 21 Prinsippet sier noe om hvilken type adferd som bør kunne kriminaliseres og fungerer som en verdimessig rettesnor for vurderingen. Det sentrale er at kriminaliseringsspørsmålet beror på om adferden anses å ha mulige skadevirkninger på interesser som bør vernes av samfunnet. I følge departementet, som da het Justis- og politidepartementet, må også to andre kriterier vurderes for at det skal være aktuelt å kriminalisere en bestemt handlemåte: (1) Straff bør bare brukes dersom andre reaksjoner og sanksjoner ikke finnes eller åpenbart ikke vil være tilstrekkelige. (2) Straff bør bare brukes dersom nyttevirkningene er klart større enn skadevirkningene. 22 Ved kriminalisering av forberedelseshandlinger til terror er det den potensielle skaden, og faren for at den vil inntre, som begrunner straffansvar for handlingene. At man gjør unntak fra hovedregelen for denne typen handlinger henger sammen med at skadepotensialet er betydelig, og at terrorhandlinger er ansett for å være svært samfunnsskadelige. Skadefølgeprinsippet utelukker ikke kriminalisering der det foreligger fare for skade. Det må likevel stilles krav til årsakssammenheng ved at kriminaliseringen må bygge på en vurdering av om forberedelseshandlingene øker risikoen for at skaden vil inntre. Med skadefølgeprinsippet som utgangspunkt er det bare når risikoen øker at handlingene kan kriminaliseres Jacobsen (2009) side 93. Ot.prp. nr. 90 ( ) side 105. Ot.prp. nr. 90 ( ) side jf. punkt Ot.prp. nr. 90 ( ) side 88. 7

11 3 Terrorlovgivningen 3.1 Terrorbegrepet Internasjonalt har det vært vanskelig å komme frem til en entydig definisjon av hva begrepet terror er. Det er likevel noen felles egenskaper ved handlinger som betegnes som terrorhandlinger: Terrorisme kjennetegnes særlig ved at straffbare handlinger blir gjort med det forsett å skape frykt, for å markere politiske meninger eller religiøse verdier. Det er altså dette særlige forsettet, motivet, som skiller en terrorhandling fra en vanlig straffbar handling. I norsk rett finnes det to definisjoner av terrorhandlinger. I sikkerhetsloven 3 nr. 5 defineres terrorhandlinger som ulovlig bruk av, eller trussel om bruk av, makt eller vold mot personer eller eiendom, i et forsøk på å legge press på landets myndigheter eller befolkning eller samfunnet for øvrig for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål. Definisjonen av en terrorhandling i straffeloven 131 første ledd består av en kombinasjon av bestemte straffbare handlinger (primærforbrytelsen), og et krav om at hensikten med handlingen er å oppnå et nærmere bestemt resultat (terrorhensikt). De straffbare handlingene er angitt i bestemmelsens første ledd, mens resultatene som hensikten knyttes til følger av andre ledd. For eksempel vil grov frihetsberøvelse være en terrorhandling dersom hensikten er urettmessig å tvinge myndighetene til å unnlate noe som er av vesentlig betydning for landet. 3.2 Lovgivningen: historisk utvikling Før 2000-tallet var det ingen bestemmelser i norsk straffelovgivning som rettet seg mot terrorisme som sådan. I 1993 avga Sikkerhetsutvalget, oppnevnt av Justis- og politidepartementet, utredningen Strafferettslige regler i terroristbekjempelsen. 23 Utvalget kom til at det ikke burde innføres egne straffebestemmelser som knyttet straffbarheten til terrorbegrepet. Begrunnelsen var særlig knyttet til at bruk av en handlings formål eller motiv som strafferettslig relevant kriterium ble ansett for å være problematisk. 24 Utvalget mente at straffverdigheten av en handling bør vurderes ut fra handlingen i seg selv, ikke i hvorvidt merkelappen terrorisme kan knyttes til virksomheten. 25 Departementet var enig med Sikkerhetsutvalget, og mente at det trolig ville ha liten eller ingen betydning for straffbarheten eller for straffutmålingen å innføre slike bestemmelser. 26 Det var også enighet om at det ikke burde foreslås en generell bestemmelse som forbyr forberedelser til terrorhandlinger, men at det i større grad burde være straffbart å inngå forbund om straffbare handlinger NOU 1993: 3. NOU 1993: 3 side 43. NOU 1993: 3 side 43. Ot.prp. nr. 64 ( ) side 129. NOU 1993: 3 side 45-46, Ot.prp. nr. 64 ( ) side

12 Den 28. september 2001, i etterkant av terrorangrepet mot USA 11. september 2001, vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon Vedtaket er hjemlet i FN-pakten kapittel VII, og dermed folkerettslig bindende. Resolusjonen påla statene blant annet å: Ensure that any person who participates in the financing, planning, preparation or perpetration of terrorist acts or in supporting terrorist acts is brought to justice and ensure that, in addition to any other measures against them, such terrorist acts are established as serious criminal offences in domestic laws and regulations and that the punishment duly reflects the seriousness of such terrorist acts. 28 Som et ledd i gjennomføringen av resolusjonen i norsk rett ble det, i tillegg til en definisjon av terrorhandlinger, fremmet forslag om forbud mot å inngå forbund om å begå slike handlinger. 29 Et forslag om generell kriminalisering av planlegging og forberedelse ble ikke videreført i lovforslaget på grunn av manglende behov. Departementet vurderte at planlegging og forberedelse langt på vei dekkes av en mer generell bestemmelse som kriminaliserer det å inngå forbund om å begå terrorhandlinger. 30 At en person alene planlegger og forbereder en terrorhandling ble på dette tidspunktet ansett lite praktisk. Straffeloven a ble etter dette tilføyd for å sikre at Norges folkerettslige forpliktelser ble overholdt. 31 Terrorangrepene mot Regjeringskvartalet og Utøya 22. juli 2011 viste at enkeltindivider er i stand til å planlegge og gjennomføre omfattende angrep alene. Behov for en bestemmelse som rammer forberedelser foretatt av såkalte soloterrorister var en del av bakgrunnen for at et forslag om kriminalisering av forberedelse til terrorhandling ble sendt på høring fra Justis- og beredskapsdepartementet i juli Forslaget kom i forlengelsen av at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) hadde gitt uttrykk for at straffebestemmelsene vedrørende forberedelse til terror var mangelfulle. 32 I proposisjonen foreslo departementet å kriminalisere forberedelseshandlinger med den begrunnelse at det etter deres syn var påkrevd på grunn av det betydelige skadepotensialet og den særlig samfunnsskadelige karakteren ved slike handlinger. 33 Forslaget gikk ut på kriminalisering av handlinger som i det ytre har tydelige kjennetegn på å være forberedelser til terrorhandlinger, og hvor det straffverdige er de foretatte handlinger sett i sammenheng med gjerningspersonens forsett. 34 Justiskomiteen sluttet seg til forslaget, 35 og Sikkerhetsrådsresolusjon 1373 (2001) punkt 2 bokstav (e). Ot.prp. nr. 61 ( ) side 146. Ot.prp. nr. 61 ( ) side 54. Tilføyd ved lov 28. juni 2002 nr. 54. Brev fra PST til Justisdepartementet Prop. 131 L ( ) side 61. Prop. 131 L ( ) side 61. 9

13 forbudet mot forberedelse til terrorhandlinger ble tilføyd i begge straffelovene 36 ved lovvedtak 13. juni Hensyn og formål bak terrorlovgivningen: særlig om straffansvaret for forberedelseshandlinger Det tilskrives Benjamin Franklin å ha sagt: Those who would give up essential Liberty, to purchase a little temporary Safety, deserve neither Liberty nor Safety. 38 Bestemmelsene i straffelovgivningen som retter seg direkte mot terrorhandlinger skal forene flere ulike, og til dels motstridende, hensyn. Grovt sett kan man likevel si at de sentrale hensyn er samfunnssikkerhet på den ene siden og individvernet, den enkeltes handlefrihet, på den andre. Bakgrunnen for de ulike lovendringene har blant annet vært et ønske om å markere at terrorhandlinger anses som svært samfunnsskadelige og straffverdige handlinger. Det er særlig på grunn av de alvorlige konsekvensene en terrorhandling kan få, at det har vært ansett nødvendig å beskytte samfunnet mot slike handlinger også før de er gjennomført. Det sentrale her er at det alminnelige forsøksansvaret i noen tilfeller ikke strekker til for å ramme all den risikoen vi mener bør omfattes av straffansvaret. Noen ganger er det vi risikerer det som står på spill så alvorlig at vi må gripe inn enda tidligere. Formålet med å kriminalisere forberedelsen kan dermed knyttes til et ønske om å øke mulighetene for å kontrollere og å gripe inn og stoppe en handlingsrekke som kan resultere i en terrorhandling. 39 At forebygging av kriminalitet får større betydning som begrunnelse for anvendelse av straff enn det tradisjonelt har hatt kalles gjerne pre-aktiv strafferett. 40 Begrunnelsen for å utvide straffansvaret til å omfatte forberedelseshandlinger generelt var også en erkjennelse av at enkeltpersoner kan planlegge og gjennomføre alvorlige terrorhandlinger på egenhånd. 41 I brevet som lå til grunn for lovforslaget påpekte Politiets sikkerhetstjeneste at straffebestemmelsene vedrørende terror i forberedelsesfasen er mangelfulle særlig i forhold til soloterrorister ( ). 42 Mot dette har det blant annet blitt argumentert med at et straffansvar som også skal ramme den som forbereder alene gir anvisning på et vanskelig be Innst. 442 L ( ) side 9 flg. Straffeloven a femte ledd (opph.) og straffeloven tredje ledd. Lovvedtak 104 ( ). Pennsylvania Assembly: Reply to the Governor, 11. November Jacobsen (2009) side 99. Husabø (2003) side 98. Prop. 131 L ( ) side 61. Brev fra PST til Justisdepartementet

14 vistema og at det [å] rekonstruere den enkeltes tanker vil nødvendiggjøre bruk av svært inngripende etterforskningsmetoder Straffansvaret for forberedelse til terror 4.1 Opplegg I det følgende redegjøres det for straffansvaret for forberedelse til terror. Hensikten er å fastlegge det nærmere meningsinnholdet i bestemmelsen i straffeloven 131 tredje ledd. Fordi tredje ledd må forstås i sammenheng med paragrafens øvrige ledd, gis en kort presentasjon av straffeloven 131 først. Deretter redegjøres det nærmere for straffansvaret for forberedelseshandlinger i tredje ledd. Dette vil gi grunnlag for vurderingen av hvilke bevistema det kan bli aktuelt å ta stilling til. 4.2 Straffeloven 131: Terrorhandlinger Straffeloven 131 ble tilføyd ved lov 7. mars 2008 nr. 4 og videreførte i stor grad gjeldende rett etter straffeloven a. Bestemmelsen står i lovens kapittel 18 om terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger og består av fire ledd. Bestemmelsens første ledd angir en rekke grove straffbare handlinger, blant annet grov frihetsberøvelse og drap, som skal anses som terrorhandlinger dersom de er begått med terrorhensikt. Sammenlignet med straffeloven a, er ansvaret snevret inn noe ved at det tidligere kravet om terrorforsett er erstattet med et krav om terrorhensikt. Begrunnelsen for skjerpelsen var særlig knyttet til et ønske om at bestemmelsen ikke skulle favne for vidt og dermed [fjerne] seg fra den tradisjonelle oppfatningen av terrorhandlinger som et utslag av en spesiell motivasjon eller beveggrunn. 44 Det ble også fremhevet at endringen fører den norske bestemmelsen nærmere definisjonen av terrorist offences i EUs rammebeslutning 13. juni 2002 om bekjempelse av terrorisme artikkel 1 (1). 45 Andre ledd fastslår når nødvendig terrorhensikt foreligger. Det er når en av handlingene angitt i første ledd foretas for å: forstyrre alvorlig en funksjon av grunnleggende betydning i samfunnet ( ) jf. bokstav a), skape alvorlig frykt i en befolkning jf. bokstav b) eller urettmessig å tvinge offentlige myndigheter eller en mellomstatlig organisasjon til å gjøre, tåle Datatilsynet (2012) side 3. Ot.prp. nr. 8 ( ) side 177, Innst. O. nr. 29 ( ) side 28. Council Framework Decision (2002). 11

15 eller unnlate noe av vesentlig betydning ( ) jf. bokstav c). Det er ikke et vilkår for straff at det gjerningspersonen har til hensikt å oppnå faktisk oppnås. Tredje ledd, som er den delen av bestemmelsen som analyseres i denne oppgaven, bestemmer når en handling skal anses for å være forsøk på en terrorhandling. Det spesielle med formuleringen i tredje ledd er at tidspunktet for når det foreligger straffbart forsøk er flyttet sammenlignet med gjeldende rett før endringen. Dermed utvides straffansvaret i tid, slik at straffansvar for terrorhandlinger inntrer tidligere i handlingsrekken enn etter det alminnelige forsøksansvaret. På denne måten omfattes også handlinger med betydelig avstand til utføringen av en terrorhandling, altså forberedelseshandlinger. Til slutt angir fjerde ledd at straffen for terrorhandlinger ikke kan settes under minstestraffen for det aktuelle primærlovbruddet. 4.3 Nærmere om straffeloven 131 tredje ledd Generelt Straffeloven 131 tredje ledd inneholder en generell straffebestemmelse som rammer den som planlegger eller forbereder terrorhandlinger. Bestemmelsen kriminaliserer forberedelseshandlinger til terror ved å klassifisere de som forsøk. Lovteknisk står man dermed overfor en forsøksbestemmelse, mens realiteten er at bestemmelsen etablerer straffansvar for forberedelseshandlinger. Sammenlignet med det tradisjonelle forsøksansvaret innebærer bestemmelsen at man har flyttet tidspunktet for når det foreligger straffbart forsøk på en terrorhandling. På denne måten blir det som tidligere ville vært straffrie forberedelseshandlinger omfattet av straffansvaret. Dette var lovgiver seg bevisst idet forslaget var ment å representere en reell og vesentlig utvidelse av straffansvaret sammenlignet med gjeldende rett. 46 Straffeloven 131 tredje ledd lyder: Den som har forsett om å fullbyrde et lovbrudd som nevnt i første ledd eller 132, og foretar handlinger som legger til rette for og peker mot gjennomføringen, straffes for forsøk. Forsøket straffes mildere enn fullbyrdet overtredelse. 16 andre ledd gjelder tilsvarende. Straff etter bestemmelsen krever at gjerningspersonen har fullbyrdelsesforsett, og at dette forsettet har kommet til uttrykk i ytre handlinger. Det som skal bevises etter bestemmelsen i straffeloven 131 tredje ledd faller dermed i to deler. For det første må det bevises at det foreligger fullbyrdelsesforsett om å begå en terrorhandling. For det andre må det bevises at det 46 Prop. 131 L ( ) side

16 er foretatt handlinger som legger til rette for og peker mot gjennomføringen av en slik handling Den objektive gjerningsbeskrivelsen De objektive vilkårene Straffeloven 131 tredje ledd krever at gjerningspersonen foretar handlinger som legger til rette for og peker mot gjennomføringen av en terrorhandling. Vilkårene er kumulative, slik at handlingene både må legge til rette for og peke mot gjennomføringen. I forarbeidene legges det til grunn at vilkårene kan overlappe: [f]or eksempel vil tilvirkning av sprengstoff både kunne legge til rette for og peke mot en terrorhandling Når er det foretatt handlinger som legger til rette for og peker mot gjennomføringen av en terrorhandling? Hva som etter bestemmelsen skal regnes som handlinger fremgår ikke av ordlyden. En naturlig språklig forståelse tilsier at alle ytre handlinger i utgangspunktet vil kunne rammes av bestemmelsen. Dette var en del av begrunnelsen som i sin tid ble gitt mot å innføre en slik bestemmelse i forbindelse med gjennomføringen av sikkerhetsrådsresolusjon 1373 i 2002: Nær sagt alle typer gjenstander kan brukes til en eller annen form for terrorhandling. Å kriminalisere enhver anskaffelse av enhver gjenstand som i teorien kan brukes til å begå en terrorhandling, ville åpenbart føre for langt. I så fall ville det meste av dagliglivets handel og vandel kunne oppfylle de objektive vilkårene for straff ( ). 48 Dette var bakgrunnen for at lovgiver la til de begrensende vilkårene legger til rette for og peker mot gjennomføringen i straffeloven 131 tredje ledd. 49 Vilkårene skal bety at helt dagligdagse handlinger, som anskaffelse av gummihansker eller søk på internett, i utgangspunktet ikke rammes. Departementet utelukket imidlertid ikke at slike handlinger kan vektlegges idet: slike handlinger vil kunne inngå i en samlet vurdering av en handlemåte, og kan også gi indikasjoner om hva gjerningspersonen har tenkt. 50 Her adresserer departementet begge sider av straffansvaret dels det objektive, handlingene, og dels det subjektive, hva gjerningspersonen har tenkt. Senere i proposisjonen ga departementet følgende eksempel på hva som, objektivt, kan være straffbar handlemåte: Prop. 131 L ( ) side 85. Ot.prp. nr. 61 ( ) side 55. Prop. 131 L ( ) side 62. Prop. 131 L ( ) side

17 Dersom en terrorhandling for eksempel skulle bestå i å frihetsberøve en person i over en måned for å tvinge offentlige myndigheter til å gjøre noe av vesentlig betydning for landet ( ), kan et eksempel på en straffbar handlemåte etter forslaget være en kombinasjon av anskaffelse av middel for å bedøve husets beboer, innredning av kjellerrom hvor vedkommende skulle holdes fanget, samt nedskrevne brev adressert til myndighetene om hva som skulle kreves for å slippe vedkommende fri. 51 Eksempelet tyder på at det er handlinger som fremstår som et naturlig ledd i gjennomføringen av en terrorhandling som er ment å rammes av bestemmelsen. Aktuelle handlingstyper kan blant annet være å tilvirke, erverve, innføre eller oppbevare ulike typer gjenstander. I rapporten fra 22. juli-kommisjonen beskrives flere slike handlemåter i kapitlet som omhandler gjerningsmannens forberedelser frem mot terrorhandlingene 22. juli I rapporten påpekes imidlertid følgende sentrale poeng: De kartlagte innkjøpene er i all hovedsak lovlige og har for det meste foregått i eget navn, eller til eget firma ( ). En rekke av innkjøpene har foregått via internetthandler og har blitt tolldeklarert. 53 I forlengelsen av dette kan det spørres om de objektive vilkårene legger til rette for og peker mot gjennomføringen har noen praktisk betydning. For at handlingene skal oppfylle de objektive vilkårene må gjerningspersonen ha hatt fullbyrdelsesforsett, herunder terrorhensikt. Mange handlinger som kan være forberedelser til terror, kan også være forberedelser til noe helt annet. Anskaffelse av våpen kan for eksempel være forberedelse til jakt, og innkjøp av sprengstoff kan være forberedelse til å planere en tomt. Det innebærer at bevisbedømmeren er nødt til å trekke veksler på det subjektive for å ta stilling til om de foretatte handlinger rammes av bestemmelsen eller ikke. Det fremgår også av sitatet over at lovgiver ikke klarer å beskrive de objektive handlingene uten å trekke inn et subjektivt element jf. for å tvinge. Vilkåret om at handlingene må legge til rette for en terrorhandling innebærer i følge forarbeidene at de i en viss grad må være hensiktsmessige og av en viss betydning for den handlingen som skal begås. 54 Det vil være naturlig å tolke dette som at det kreves at handlingene bidrar til at terrorhandlingen kan gjennomføres, og at de på en eller annen måte er til nytte i forberedelsene. På samme sted uttales det imidlertid at handlingene ikke trenger å være nødvendige faktorer i en tenkt årsakssammenheng. 55 Det er dermed vanskelig å si noe generelt om hvilke typer handlinger som vil kunne anses for å legge til rette for en terrorhandling Prop. 131 L ( ) side 85. NOU 2012: 14 kapittel 15. NOU 2012: 14 side 341. Prop. 131 L ( ) side 85. Prop. 131 L ( ) side

18 At handlingene må peke mot gjennomføringen kan kobles sammen med uttalelser om at handlingene må ha ytre kjennetegn som knytter de til en fremtidig terrorhandling. I forarbeidene står det for eksempel at gjerningspersonen må ha foretatt ytre handlinger som kan anses for å peke mot en terrorhandling. 56 At handlingene bare må anses for å peke mot en terrorhandling kan tyde på at det ikke stilles særlig strenge krav til bevisene for at de foretatte handlinger har en sammenheng med en fremtidig terrorhandling. Det kreves ikke like stor grad av nærhet mellom de handlingene som er foretatt og det fremtidige lovbruddet som etter det alminnelige forsøksansvaret. Lovgiver har forutsatt at også handlinger som har nokså fjern forbindelse, både i tid og sted, til et faktisk terrorangrep kan være straffbare. 57 At de subjektive forhold er et viktig element i bedømmelsen av om de foretatte handlinger oppfyller de objektive vilkårene er også lagt til grunn av lovgiver: [d]et mest sentrale momentet for vurderingen av hvor grensen etter forslaget går, vil dermed være hva som er foretatt, sett i sammenheng med hva den handlende har forsett om å gjennomføre. 58 Slik kan gjerningspersonens subjektive forestillinger i praksis bli avgjørende for handlingens objektive straffbarhet Om forsettkravet Straffeloven 131 tredje ledd krever at gjerningspersonen har forsett om å fullbyrde et lovbrudd som nevnt i første ledd eller 132 ( ). Kravet om fullbyrdelsesforsett innebærer, som for forsøksstraff, at forsettet må omfatte hele den objektive gjerningsbeskrivelsen for den straffbare handlingen. Der det aktuelle straffebudet krever såkalt subjektivt overskudd, må dette også foreligge. Forsettet må altså omfatte alle elementene i det aktuelle straffebudet. Straffeloven 131 første ledd jf. andre ledd krever at den straffbare handlingen er begått med terrorhensikt. Spørsmålet er hvordan dette forholder seg til uttalelser i forarbeidene om at forsettkravet i tredje ledd innebærer at gjerningspersonen må ha bestemt seg for å fullbyrde den straffbare handlingen. 59 En naturlig språklig forståelse av ordlyden i straffeloven 131 første ledd tilsier at det kreves alminnelig forsett med hensyn til den straffbare handlingen (primærlovbruddet), mens terrorhensikten kun knytter seg til resultatet av handlingen. Det er for eksempel tilstrekkelig at det Prop. 131 L ( ) side 84. Prop. 131 L ( ) side 85. Prop. 131 L ( ) side 85. Prop. 131 L ( ) side

19 foreligger sannsynlighetsforsett med hensyn til at noen vil bli drept av en bombe på Oslo lufthavn, så lenge gjerningspersonens hensikt med handlingen er å skape alvorlig frykt i befolkningen. I forarbeidene uttaler departementet følgende om hvordan forsettet i tredje ledd er å forstå: [D]et ( ) kreves en bevisst beslutning fra gjerningspersonen om at en terrorhandling skal gjennomføres. Det kreves ikke at det er tatt en beslutning om alle detaljer om selve gjennomføringen eller at beslutningen gjelder en helt konkret forbrytelse. Det er tilstrekkelig at det kan bevises at beslutningen gjelder en terrorhandling. 60 Umiddelbart kan det virke som om departementet ikke har tatt stilling til betydningen av at første ledd krever hensikt om følgen i motsetning til alminnelig forsett. At gjerningspersonen har bestemt seg eller har tatt en bevisst beslutning kan lett forstås som noe mindre enn at det er handlet med en nærmere bestemt hensikt. For eksempel kunne man tenke seg at å ha tatt en bevisst beslutning betyr at man handler med bevissthet om at handlingen sikkert vil dekke gjerningsbeskrivelsen, jf. straffeloven 22 første ledd bokstav b). Det vil ikke være tilstrekkelig til å oppfylle kravet om hensikt med hensyn til resultatet av handlingen. På den annen side er det en beslutning om en terrorhandling som etterspørres. En terrorhandling krever definitorisk hensikt. Dessuten var det, som tidligere nevnt, et bevisst valg fra lovgiver at det tidligere kravet til terrorforsett ble endret til et krav om terrorhensikt. Dermed må kravet om fullbyrdelsesforsett i straffeloven 131 tredje ledd forstås slik at det kreves alminnelig forsett om å begå en straffbar handling som nevnt i første ledd (primærforbrytelsen), og at hensikten med å skulle begå denne handlingen må være å oppnå et av resultatene som er angitt i andre ledd. Sagt på en annen måte: Gjerningspersonen må ha terrorhensikt for å kunne straffes for forberedelse til terror. 5 Betingelsene for å bevise forberedelse til terror 5.1 Opplegg I det følgende er siktemålet å undersøke betingelsene for å bevise forberedelse til terror. På bakgrunn av redegjørelsen for straffansvaret i forrige kapittel vurderes det først hvilke bevistema det kan bli aktuelt å ta stilling til. Deretter redegjøres det for relevant bevisteori, før bevisbarheten undersøkes nærmere. 60 Prop. 131 L ( ) side

20 5.2 Det sentrale bevistema ved forberedelseshandlinger til terror: fullbyrdelsesforsettet Bevistema betegner det forhold som skal bevises. I en sak er det gjerne flere ting som skal bevises, slik at det ofte vil være flere bevistemaer. De faktiske forhold som har direkte relevans for om en rettsregel kommer til anvendelse det den aktuelle rettsregelen krever bevis for betegnes gjerne rettsfakta. Det vil derfor bero på en fortolkning av den aktuelle rettsregelens vilkårsledd hvilke fakta det knyttes rettsvirkninger til, og som dermed avgjør hva som er bevistema, i den konkrete saken. Sentralt for ansvaret for forberedelseshandlinger til terror er at det må tas stilling til subjektive forestillinger hos gjerningspersonen. Gjennomgangen av vilkårene for straffansvar etter straffeloven 131 tredje ledd viser at det er slike subjektive forestillinger som i praksis er avgjørende for hva som er straffbar adferd. Om det foreligger fullbyrdelsesforsett om å begå en terrorhandling blir dermed det sentrale bevistemaet. 5.3 Bevisteoretisk bakteppe Bevisrettslige begrep, bevisbedømmelse og bevisteorier For å vurdere betingelsene for å bevise forberedelseshandlinger til terror, er det hensiktsmessig å etablere et visst begrepsapparat først. I det følgende skal det derfor redegjøres for relevant bevisteori. Formålet er at dette skal fungere som et rammeverk for forståelsen av hva slags bevisbedømmelser forberedelseshandlinger til terror innebærer, og for den videre analysen av bevisbedømmelse slik den er kommet til uttrykk i domsbegrunnelser. I løpet av en rettssak presenteres dommeren for forskjellige påstander om fakta. Det er på bakgrunn av de enkelte bevis som er ført i saken det avgjøres hvilket saksforhold som skal legges til grunn for avgjørelsen. Det bør imidlertid nevnes at det ikke alltid er uenighet om sakens bevistemaer. Det overordnede målet for bevisbedømmelsen er å komme frem til sannheten om det som har skjedd. Johs. Andenæs beskrev det slik: Det gjelder for dommeren å fremtrylle i sin bevissthet den teknisk fullkomne lyd- og farvefilm av den begivenhet som foreligger til pådømmelse. Med den tilføyelse, at også prosesser f.eks. av fysisk, kjemisk og biologisk art, som unndrar seg iakttagelse gjennom den vanlige sansing, må klargjøres. Og ikke bare det ytre handlingsforløp, men 17

21 også de tanker, følelser og beslutninger som har rørt seg i gjerningsmannens indre. Målet er den fullstendige rekonstruksjon av det som er skjedd. 61 Rammen for all bevisbedømmelse er altså at bevisbedømmeren skal ta stilling til hva som har skjedd, og at avgjørelsen skal være basert på bevisene i saken. 62 I noen tilfeller, for eksempel ved forberedelseshandlinger til terror, skal det også, ut fra det som er funnet bevist, tas stilling til hva som vil kunne skje. I norsk straffeprosess har vi et prinsipp om fri bevisbedømmelse. Prinsippet innebærer at retten etter en fri vurdering og vekting av bevisene fastslår om beviskravet er oppfylt. Friheten er imidlertid begrenset av visse rammer, blant annet må faktafastsettelsen være rasjonell og skje må en måte som i alminnelighet antas å være sannhetskorrelerende. 63 Løvlie skriver at [b]evis er betegnelsen på fenomener som ( ) gir grunner for eksistensen av andre fenomener. 64 Et fenomen forstås da som bevis bare i relasjon til et annet fenomen som det påvirker sannsynligheten til. Løvlie skiller mellom tre typer fenomener: ytre, indre og institusjonelle fenomener. 65 Det er skillet mellom ytre og indre fenomener som har betydning for problemstillingen i denne oppgaven. Ytre fenomener er en betegnelse på størrelser i verden utenfor menneskene, og svarer til gjerningspersonens handlinger. Indre fenomener betegner størrelser i menneskene, og svarer til gjerningspersonens subjektive forestillinger. I rettslig bevisteori er det vanlig å skille mellom bevisdata og bevisfakta. Bevisdata betegner de faktiske forhold som det sluttes fra, og involverer bevismiddelet det stammer fra for eksempel en vitneforklaring. 66 Bevisfakta betegner faktiske forhold som indikerer et rettsfaktum. Kolflaath beskriver bevisfakta som argumenter som fungerer som mellomstasjon for tanken på veien fra bevisdatum til rettsfaktum. 67 De rettslig relevante delene av faktum kalles rettsfakta, og kan være resultat av slutninger enten direkte fra bevisdata, eller via bevisfakta. Det finnes en rekke teorier om hvordan rettslig bevisbedømmelse best forstås. 68 Johs. Andenæs beskrev den psykologiske prosessen slik: Andenæs (1943) side Kolflaath (2013) side 59. Løvlie (2014) side 286. Løvlie (2014) side 56. Løvlie (2014) side 43. Kolflaath (2013) side 66. Kolflaath (2013) side 71. Se blant andre Kolflaath (2013). 18

22 Den faller i to ledd: Innsamlingen av konkrete bevisdata (vitneforklaringer, blodspor, raderingsmerker), og bearbeidelsen av disse bevisdata ved hjelp av erfaringssetninger f.eks. av psykologisk, økonomisk eller rettsmedisinsk natur. 69 I rettslig bevisteori trekkes det et hovedskille mellom atomistiske og holistiske bevisteorier. 70 Atomistiske teorier kjennetegnes ved at informasjonsgrunnlaget forstås som et sett av sammensatte deler, slik at det enkelte bevis vurderes isolert og uavhengig av de øvrige bevis i saken. En slik tilnærming innebærer at bevisbedømmelsen går ut på å sammenstille delene. Holistiske teorier innebærer på den annen side en mer helhetlig tilnærming til bevisbedømmelsen. Poenget i en holistisk tilnærming er at bevisene forholder seg til hverandre slik at bevisbedømmeren også vurderer bevisene i lys av de øvrige bevis i saken. Noe av det som skiller teoriene er i hvilken grad de er egnet til å fastslå de ulike fenomenkategoriene. 71 Det er for eksempel vanlig å anvende en holistisk tilnærming til bevisbedømmelsen når det er gjerningspersonens subjektive forestillinger som skal fastlegges. I det sistnevnte sitatet fra Andenæs påpekes det at informasjonen som bevisdataene gir må knyttes til erfaringer. Det er først da informasjonen kan gi grunner for eksistensen av andre fenomener. For eksempel: du ser mange epler på bakken under et tre, og slutter på grunn av din erfaring om tyngdekraften at eplene har falt ned fra treet og at treet derfor må være et epletre. De erfaringssetninger som kan tenkes å komme til anvendelse i bevisbedømmelsen kan være av svært ulik art. Noen sikrere enn andre. Vår erfaring om tyngdekraften er for eksempel sikrere enn de erfaringer vi har gjort oss om hva som ligger bak menneskelige handlemåter. Markus Jerkø har kritisert anvendelsen av alminnelige erfaringssetninger i bevisbedømmelsen, blant annet under henvisning til at hvilke erfaringer vi har gjort oss om menneskers gjøren og laden, avhenger av de mennesker vi har møtt og omgått. Han spør videre: [H]va vet egentlig dommeren dypest sett om de verdier og motiver som former handlingene til mennesker fra andre kulturer eller fra andre samfunnslag, eller til et hvilket som helst annet menneske, for den saks skyld? 72 Sentralt for problemstillingen i denne oppgaven er at en del av de handlingene som kan være forberedelse til terror i det ytre vil bære preg av å være dagligdagse eller forberedelse til lovlige handlinger. De fleste dagligdagse handlinger vil isolert sett være utjenlige som bevisda Andenæs (1943) side 303. Se for eksempel Løvlie (2014) side 209 flg. Løvlie (2014) side 210. Jerkø (2015) side