Kap. 51 Den siste striden

Transkript

1 Kap. 51 Den siste striden Jeg så på jorden, og se, den var uformet og tom. På himmelen var det ikke noe lys. Jeg så fjellene, og se, de skalv, og alle haugene svaiet. Jeg så, og se, det fantes ikke noe menneske mer, alle fuglene under himmelen hadde flyktet. Jeg så, og se, det fruktbare landet var en ødemark. Alle byene var revet ned fremfor Herrens åsyn, fremfor Hans brennende vrede. For så sier Herren: Hele landet skal legges øde. Likevel skal Jeg ikke gjøre ende på det. (Jer. 4, 23-27) I Kap. 43 så vi hvordan jorden vil bli lagt øde ved Jesu gjenkomst og hvordan Satan, som i den jordiske helligdomstjenesten ble illustrert av asasel-bukken (jf. 3. Mos. 16, 22), vil bli bundet til den folketomme jorden i en periode på 1000 år. Johannes forteller om denne tiden: Deretter så jeg en engel som kom ned fra himmelen. Han hadde nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i hånden. Han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for 1000 år, og han kastet ham ned i avgrunnen og stengte ham inne og satte et segl over ham, for at han ikke lenger skulle forføre folkeslagene før de 1000 år var til ende. Men etter alt dette, skal han bli løslatt for en kort tid. (Åp. 20, 1-3) Opp gjennom århundrene har mange kristne grupper og enkeltpersoner hevdet at den 1000 år lange perioden hvor Satan er bundet og ikke kan forføre folkeslagene, representerer et slags guddommelig innstiftet fredsrike her på jorden. Men Mitt rike er ikke av denne verden, sa Jesus (Joh. 18, 36). Gud har gjentatte ganger sagt at Han en gang i fremtiden vil etablere sitt rike, men Hans rike er et evig herredømme, som ikke forgår (Dan. 7,14). Det er et rike som skal bli stående til evig tid (Dan. 2, 44), ikke bare i 1000 år. Den 1000 år lange perioden blir aldri sagt å være avsatt for et bestemt rike eller en tusenårig fredstid. Det vi får vite, er at perioden starter ved Jesu gjenkomst. De som har forkastet Gud og Hans frelsestilbud ( ugresset ), vil da dø slik mennesker har gjort i årtusener før dem. De som har tatt imot Guds frelsestilbud ( hveten ), både levende og døde, vil bli forvandlet og tatt med til himmelen. Der skal de få del i Guds dom (jf. Kap. 44)....Og de levde og regjerte med Kristus i 1000 år.... Dette er en første oppstandelsen. Salig og hellig er den som har del i den første oppstand-elsen. Over dem har den annen død ingen makt, men de skal være prester for 358

2 Gud og Kristus, og de skal regjere med Ham i 1000 år. (Åp. 20, 4-6) Den siste striden I løpet av de 1000 årene skal altså de mennesker som blir frelst, være i himmelen sammen med Jesus. Her vil de få vite hvilke forhold som ligger til grunn for Guds dommer og Hans inndeling av menneskene i hvete og ugress. Men de vil også få innføring i grunnlaget for dommen over Satan og hans engler. Først når alt dette har skjedd, kan Gud iverksette den dommen som vil oppfylle rettferdighetens prinsipp en gang for alle (jf. Kap. 1). Samtidig vil Hans rettferdighet bli stadfestet for alltid (jf. Kap. 4). De mennesker som har del i den første oppstandelsen, samt de som blir forvandlet mens de ennå er i live, blir i Åp. 20, 6 beskrevet som salig og hellig. De har arvet et evig liv (jf. Joh. 3, 16). Derfor har det Bibelen kaller den annen død, ingen makt over dem. Vi skal snart komme inn på hva den annen død innebærer (jf. Kap. 52). Om de mennesker som ikke har del i den første oppstandelsen ( livets oppstandelse ), blir det derimot sagt: Men de andre døde ble ikke levende igjen før de 1000 år var omme. (Åp. 20, 5) Når de frelste har fått del i grunnlaget for Guds dom av mennesker og engler, vil den 1000 år lange perioden være over. Da vil de som omkom ved Jesu gjenkomst, vekkes opp igjen sammen med alle de mennesker som opp gjennom århundrene er blitt lagt til hvile i graven uten å ta imot Guds frelsestilbud. Det er nå dommens oppstandelse finner sted (jf. Kap. 44 og Joh. 5, 28-29). Når dette skjer, vil ikke Satan lenger være bundet til en øde jord. Johannes forteller: Når de 1000 år er omme, skal Satan slippes fri fra sitt fengsel. Og han skal gå ut for å forføre folkeslagene som er ved de fire verdenshjørner, Gog og Magog, for å samle dem sammen til strid. Tallet på dem er som havets sand. (Åp. 20, 7-8) Utallige mennesker vekkes nå opp igjen fra de døde. Satan, som hadde forført dem før de døde, fortsetter der han slapp. Vi får vite at han på nytt vil forføre dem og samle dem til strid. Dette er den aller siste strid Bibelen forteller oss at vil finne sted på jorden. Men hva innebærer så denne striden? I synet fikk Johannes se at Satan og den store menneskemengden dro opp på jordens høyslette og omringet de helliges leir og den elskede staden (Åp. 20, 9). De hellige er dem som har del i den første oppstandelsen (jf. Åp. 20, 6), altså de mennesker som er blitt frelst. Det er disse som blir gjenstand for Satans siste angrep. Når dette skjer, befinner de seg i en by som ligger på jordens høyslette, og som blir omtalt som den elskede staden. For å forstå hva den siste striden består i, er det derfor nødvendig å vite hvilken by det her er snakk om. Den elskede staden er en annen betegnelse for Jerusalem. Men dette er ikke den byen som en gang var hovedstad i det gamle israelittiske riket, selv om også denne byen ble omtalt som Guds hellige by slik vi for eksempel finner i Daniels bønn: 359

3 La Din vrede og Din harme vende bort fra Din stad Jerusalem, Ditt hellige berg... (Dan. 9, 16) Det var kong David som i sin tid gjorde byen Jerusalem til hovedstad i Israel, etter å ha erobret den fra jebusittene (jf. 2. Sam. 5, 6-9). Jebusittenes by var som alle større byer på den tid, omgitt av en festningsmur. Denne borgen lå på fjellet Sion, og byen ble derfor også kalt Sions borg. Den ble senere omtalt som Davids stad, etter sin erobrer (jf. 2. Sam. 5, 7). Etter hvert ble bygrensen utvidet, og omfattet i tillegg til Sion-fjellet også deler av fjellet Moria. Det var på dette fjellet Abraham hadde fått beskjed om å ofre sin sønn Isak (jf. Kap. 7 og 1. Mos. 22, 2). På den delen av Moria som lå innenfor bymurene, oppførte kong Salomo senere det første tempelet (2. Krø. 3, 1). Jerusalem hadde derfor en sentral plass i israelittenes historie og gudstjeneste (jf. 5. Mos. 16, 16). Byen som ble grunnlagt av kong David, hadde en viktig symbolsk funksjon på samme måte som tempelet og helligdomstjenesten. Men i likhet med tempelet, skulle den jødiske byen Jerusalem kun ha en begrenset symbolsk funksjon. Sytti uker er fastsatt for ditt folk og din hellige stad, hadde engelen sagt til Daniel da han avslørte tiden for Messias komme (Dan. 9, 24). I år 34 e.kr., da denne nådetiden på 490 år var over, opphørte jødene å være Guds spesielle folk (jf. Kap. 26). Samtidig mistet Jerusalem sin funksjon som Guds hellige stad. Noen tiår senere ble hele byen jevnet med jorden (jf. Kap. 27). Siden har byen vært gjenstand for mye strid, uenighet og blodsutgytelse. Slik er det fortsatt i vår tid. Imidlertid finner vi at både Det gamle og Det nye testamentet omtaler Jerusalem som en fredens by, en by som er velsignet med frihet, velstand og glede. Men disse utsagnene er ikke rettet mot den israelittiske hovedstaden, men knyttes til det evige riket som Gud en gang vil opprette. Særlig kommer dette tydelig frem hos profeten Jesaja: For se, Jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, og de skal ikke komme opp i noe hjerte. Men gled og fryd dere til evig tid over det Jeg skaper. For se, Jeg skaper Jerusalem til fryd og hennes folk til glede. Jeg skal fryde Meg over Jerusalem og glede Meg over Mitt folk. Aldri mer skal den gråtendes eller den skrikendes røst høres i henne.... Ulven og lammet skal beite sammen, løven skal ete halm som oksen.... De skal ikke gjøre noe ondt og ikke ødelegge noe på hele Mitt hellige berg, sier Herren. (Jes. 65, ) Se også: Jes. 4, 2-6; 11, 6-9; 33, 20-24; 60, 14-21; Joel 3, ; Mi. 4, 7-8 I Hebreerbrevets 11. kapittel kan vi lese hvordan ulike mennesker helt siden syndefallet har handlet i tro på Guds ord (jf. Kap. 7). En av dem som omtales, er Abraham. Han forlot sitt hjemland i tillit til Gud, og i den samme tillit bodde han i det landet som Gud hadde lovet ham. Men han bodde der hele tiden som en fremmed, uten noe fast hus, men i telt. Det samme gjorde sønnen Isak og 360

4 Den siste striden barnebarnet Jakob, som begge hadde fått det samme løftet. Men Abrahams fokus var ikke rettet mot det jordiske landområdet. Vi fortelles at han ventet på staden, den som har grunnvollene, den stad som har Gud til bygningsmann og skaper (Hebr. 11, 10). På Abrahams tid var det ennå mange århundrer til kong David skulle gjøre jebusittenes borg til sin hovedstad. Men det var ikke grunnleggelsen av denne byen Abraham så frem til. Han ventet ikke på at en av hans egne etterkommere skulle gjøre en by som de hedenske jebusittene hadde grunnlagt, til hovedstad i sitt rike. Han ventet derimot på den stad som har Gud til [både!] bygningsmann og skaper. Videre kan vi lese om Abraham, Isak, Jakob og andre troende på den tid: Alle disse døde i tro, uten å ha fått det som løftene talte om. Men de hadde sett det langt borte og stolte på det. De hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som taler slik gir dermed åpent til kjenne at de søker et fedreland. Og hvis det var det landet de var kommet ut fra, de hadde hatt i tanke, ville de hatt mulighet til å vende tilbake. Men nå lengter de etter et bedre, det vil si det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over å bli kalt deres Gud, for Han har gjort staden i stand for dem. (Hebr. 11, 13-16) Disse menneskene kjente til Guds frelsesplan og Hans løfter om en gang å skape en ny jord. De så også at dette ennå lå langt frem i tid. Men de tok imot løftene med glede, på samme måte som vi kan gjøre i dag, og de lengtet etter at de skulle gå i oppfyllelse. Derfor så de på seg selv som fremmede og utlendinger på jorden, som borgere av et rike som ikke er av denne verden (jf. Joh. 18, 36). Forfatteren av Hebreerbrevet forsøker å lede de kristnes oppmerksomhet mot det samme: For her har vi ingen blivende stad, men vi søker den kommende. (Hebr. 13, 14) I Åpenbaringsboken kan vi lese mer om den stad som har Gud til bygningsmann og skaper. Her omtales den både som den elskede staden (Åp. 20, 9), den hellige staden, Det nye Jerusalem (Åp. 21, 2), Lammets brud (Åp. 21, 9) og den store staden, det hellige Jerusalem (Åp. 21, 10). I to syn får Johannes se hvordan denne byen en gang vil komme ned fra himmelen til jorden. Fra det første synet forteller han:...jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Når Jeg har gått bort og gjort i stand et sted for dere, skal Jeg komme igjen og ta dere til Meg. For der Jeg er, der skal også dere være. (Joh. 14, 2-3) 361

5 Og jeg, Johannes, så den hellige staden, det nye Jerusalem, komme ned fra Gud ut fra himmelen, gjort i stand som en brud smykket for sin brudgom. (Åp. 21, 2) Illustrert som et menneskelig bryllup, den handling som forener to mennesker for evig tid, fremstilles her det himmelske Jerusalem som bruden og Jesus som brudgommen. Når Johannes for andre gang skal få se denne begivenheten, sier en engel til ham: Kom, jeg skal vise deg bruden, Lammets hustru. (Åp. 21, 9). Jesus og den byen som skal være hovedstad i Hans rike, er nå forenet for evig tid. Johannes blir så tatt med opp på et høyt fjell. Derfra ser han hvordan den store staden, det hellige Jerusalem [...] stiger ned fra Gud, den som har Guds herlighet (Åp. 21, 10-11). Deretter følger en ganske detaljert beskrivelse av byens murer, porter og innhold (jf. v ). Vi fortelles også at Guds og Lammets trone skal være i staden (Åp. 22, 3). Det er derfor den er opplyst av Guds herlighet (jf. Åp. 21, 23). Til slutt i beskrivelsen får vi vite hvem som skal komme inn i denne byen, samt hvem som aldri vil få komme inn i den: Og de frelstes folkeslag skal vandre i dens lys... Men det skal aldri noen sinne komme noe inn i den som gjør den uren eller er årsak til styggedom eller løgn, men bare de som er innskrevet i Livets Bok hos Lammet. (Åp. 21, ) Se også: Åp. 21, 7-8; 22, 14-15; Sal. 15, 1-5; 24, 3-6; 37, ; 69, 36-37; Ord. 2, 21-22; Jes. 33, 15-16; 56, 13; Joel 3, 5; Hebr. 12, De mennesker som blir frelst, vil altså være i det nye Jerusalem, også når det stiger ned fra Gud. Også Jesus vil være der. De mennesker som ikke blir frelst, vil derimot aldri komme inn i byen selv om de skulle forsøke. Det er et slikt forsøk Satan likevel forfører menneskene til å gjøre etter at de 1000 årene er over. Og han [Satan] skal gå ut for å forføre folkeslagene som er ved de fire verdenshjørner, Gog og Magog, for å samle dem sammen til strid. Tallet på dem er som havets sand. De dro opp på jordens høyslette og omringet de helliges leir og den elskede staden... (Åp. 20, 8-9) Johannes beskriver ikke stort mer fra den siste striden enn dette, men vi får vite utfallet av den. Dette skal vi komme tilbake til. Imidlertid finner vi flere beskrivelser av den siste striden andre steder i Bibelen, blant annet i Sakarjas bok. I det 14. kapittelet beskrives først en dom over jødenes hovedstad, Jerusalem (byen som ble grunnlagt av David), idet fremmede folkeslag vil innta byen og bortføre en rekke av dens innbyggere. Vi får så vite at Gud også vil dømme disse folkeslagene for deres ugjerning. Denne andre domshandlingen blir så sammenliknet med dommen på den siste stridens dag. Deretter følger en beskrivelse av hva som vil finne sted i forbindelse med den siste strid: 362

6 Den siste striden Da skal Herren gå ut og stride mot disse folkeslagene [som plyndret Jerusalem], slik Han strider på stridens dag. På den dagen [altså på stridens dag ] skal Hans føtter stå på Oljeberget, som ligger vendt mot Jerusalem fra øst. Oljeberget skal revne i to, fra øst til vest, så det blir en meget stor dal. Halvparten av berget skal flytte seg mot nord og halvparten mot sør.... Slik skal Herren din Gud komme, og alle de hellige med Deg. På den dagen skal det skje: Det skal ikke være noe lys. Himmellysene skal forsvinne. Det skal være en eneste dag, som det er kjent av Herren det skal verken være dag eller natt... Herren skal være konge over hele jorden. (Sak. 14, 3-7) Da Jesus steg opp til himmelen, skjedde dette fra Oljeberget, et høydedrag øst for Jerusalem (jf. Kap. 31). Når Han kommer tilbake til jorden etter å ha fullført forsoningen i Det aller helligste, vil Han ikke komme ned på jorden. I stedet vil de frelste rykkes opp i skyer for å møte Herren i luften (jf. Kap. 44 og 1. Tess. 4, 17). Når Han for tredje gang kommer til jorden, etter de 1000 årene, vil Han derimot sette sine føtter på jorden. Ifølge Sakarja skal dette skje på Oljeberget (Sak. 14, 3). Oljeberget vil da revne i to slik at det dannes en meget stor dal. Det er i denne dalen det nye Jerusalem vil komme ned. Når han beskriver den hellige byen, sier Johannes: Og Staden har ikke bruk for solen eller månen til å skinne i den, for Guds herlighet opplyste den. Lammet er dens lys.... Natt skal ikke være der....guds og Lammets trone skal være i staden... (Åp. 21, ) Det er det samme som beskrives av Sakarja. Når det nye Jerusalem kommer ned på jorden, vil Guds herlighet lyse den opp slik at himmellegemene blir overflødige og mørket må vike. På den dagen skal det skje: Det skal ikke være noe lys. Himmellysene skal forsvinne. Det skal være en eneste dag, som det er kjent av Herren det skal verken være dag eller natt... Herren skal være konge over hele jorden. (Sak. 14, 7) Den utallige menneskemengden som vekkes opp igjen i dommens oppstandelse, blir forført av Satan til å tro at de kan erobre den hellige staden fra det lille mindretallet. De dro opp på jordens høyslette og omringet de helliges leir og den elskede staden, forteller Johannes (Åp. 20, 9). I den beskrivelsen han gir av den siste striden, refererer Johannes til to navn: Gog og Magog (Åp. 20, 8). Disse betyr henholdsvis fjell og Gogs land. Med unntak av Johannes, er det kun profeten Esekiel som omtaler Gog og Magog. Det er i hans omtale vi får en av de mest detaljerte beskrivelsene av den siste strid. Her fremkommer det tydelig at den siste striden er en del av Guds plan, nettopp fordi den vil åpenbare at Gud er den eneste sanne Gud, at Han er rettferdig, og at Hans dommer over Satan, de falne engler og ugudelige mennesker er rettferdige (jf. Esek. 38, 23; 39, 7). Da Jesaja beskrev Guds dom over Satan, ble den fremstilt som et budskap 363

7 til Babylons konge (jf. Kap. 6, Kap. 46 og Jes. 14, 4-20). Esekiels budskap fremstilles også som et domsbudskap til Satan, denne gangen under navnet Gog, fyrste over ulike nasjoner nord for Israel (Magog, Mesejek, Tubal). Også en rekke andre folkeslag sies å være med i hans store hær. På et bestemt tidspunkt vil de alle samles under Satans ledelse for å angripe Guds folk. Gjør deg klar og vær rede, du og alle dine flokker som er samlet rundt deg, lyder Guds budskap til Gog. Du skal være fører for dem. (Esek. 38, 7). Hele budskapet til Gog (Satan) vil ikke bli gjengitt her, men kan leses i Esek. 38 og 39. Her følger et utdrag som skildrer den samme scenen som ble beskrevet av Johannes (Åp. 20, 7-9): Etter mange dager [jf. de 1000 år] skal du mønstres. I årene som kommer etter, skal du komme inn i landet til dem som ble utfridd fra sverdet [jf. Joel 3, 5; Åp. 19, 21; og de helliges leir i Åp. 20, 9]. De er samlet fra mange folk på Israels fjell, de som lenge hadde ligget øde. De blir ført ut fra folkene, og nå bor de trygt alle sammen. Du skal dra dit opp, du skal komme som et uvær [krigssymbolikk, jf. Kap. 49] og dekke landet som en sky, du og alle dine stridstropper og mange folk sammen med deg. Så sier Herren Gud: På den dagen skal det skje at det skal komme opp noen tanker i ditt hjerte, og du skal legge en ond plan [jf. forfører folkeslagene til å angripe det nye Jerusalem ].... Du skal komme opp imot Mitt folk Israel som en sky, for å dekke landet. I de siste dager skal det skje: Jeg skal føre deg opp mot Mitt land, for at folkeslagene skal kjenne Meg når Jeg blir helliget gjennom deg, Gog, foran øynene på dem [jf. Guds rettferdighet stadfestes].... På samme dag, den dagen Gog kommer mot landet Israel, sier Herren Gud, skal det skje: Min harme vil vise seg i Mitt åsyn.... Over alle Mine fjell skal Jeg kalle på sverdet imot ham, sier Herren Gud. Hver mann skal vende sitt sverd mot sin bror. Jeg skal dømme ham med pest og blodsutgytelse. Over ham, hans stridstropper og de mange folkene som er med ham, skal Jeg la det regne et flommende regn, halg som stein, ild og svovel. Jeg skal vise Meg selv stor og hellig, og Jeg skal bli kjent foran øynene på mange folkeslag. Da skal de kjenne at Jeg er Herren. (Esek. 38, ) skriver: Det er dette som blir utfallet av den siste, store striden, slik Johannes også Når de tusen år er omme, skal Satan slippes fri fra sitt fengsel. Og han skal gå ut for å forføre folkeslagene som er ved de fire verdenshjørner, Gog og Magog, for å samle dem sammen til strid. Tallet på dem er som havets sand. De dro opp på jordens høyslette og omringet de helliges leir og den elskede staden. Og ild falt ned fra Gud fra himmelen og fortærte dem. (Åp. 20, 7-9) 364