Vi kommenterer temaene/forslagene i den rekkefølgen de er tatt opp i høringsnotatet ( ikke alle forslag berøres).

Transkript

1 Det kongelige justis- og politidepartement Postboks 8005 Dep 0030 OSLO Deres referanse Vår referanse Dato / Høring - hurtigere behandling av straffesaker Innledning Det vises til høringsnotat om Hurtigere behandling av straffesaker, med høringsfrist 5. januar Politidirektoratet har i samtale med lovrådgiver Toril K Høyland fått utsatt høringsfristen til 16. januar Politidirektoratet har forelagt høringen for samtlige politimestre og sjefene for Kripos og Økokrim. Vi har mottatt uttalelser fra politimestrene i Troms, Asker og Bærum, Oslo, Søndre Buskerud, Nordre Buskerud, Gudbrandsdalen og Vestfold samt sjefen for Økokrim. Uttalelsene, som vedlegges, er til dels innarbeidet i direktoratets høringssvar. Generelt Høringsnotatet tar opp en rekke spørsmål om og forslag til endringer som er ment å medføre en mer effektiv behandling av straffesakene. Det er dels snakk om forslag som har vært presentert i ulike sammenhenger tidligere, men det fremmes også noen nye forslag. Det er gjort et grundig og godt arbeid fra departementets side, og Politidirektoratet har ikke så mye å tilføye til de enkelte forslag. Generelt vil vi understreke at vi - i likhet med de av politimestrene og særorgansjefene som har uttalt seg - ser positivt på tiltak som kan effektivisere straffesaksbehandlingen. Slik departementet er inne på i ulike sammenhenger, må imidlertid effektiviteten ikke gå på bekostning av andre og viktigere aspekter ved rettssikkerheten. Vi kommenterer temaene/forslagene i den rekkefølgen de er tatt opp i høringsnotatet ( ikke alle forslag berøres). Forslag til/spørsmål om endringer i juryordningen Politidirektoratet er av den oppfatning at lekmannselementet er viktig i strafferettspleien. Direktoratet er mer tvilende til om juryordningen som sådan bør bestå, og heller til at et Politidirektoratet Post: Postboks 8051 Dep., 0031 Oslo Besøk: Hammersborggata 12 Tlf: Faks: E-post: politidirektoratet@politiet.no Org. nr.: mva Bankgiro:

2 2 system helt uten jury, men med meddommere er mer ønskelig. Dette er imidlertid ikke tema i nærværende høringsrunde, og vi utdyper derfor ikke vårt standpunkt nærmere. Holdningen medfører imidlertid at vi ser positivt på endringer som kan redusere de ulempene vi mener juryordningen innebærer. Vi er, i likhet med de politimestrene og særorgansjefene som har uttalt seg, generelt positive til departementets forslag om endringer i juryordningen. Politimestrene i Oslo, Gudbrandsdal og Asker og Bærum stiller dog et visst spørsmål ved hensiktsmessigheten av å se så fragmentarisk på ordningen som høringssaken legger opp til. Det kan i alle fall ikke være tvil om at ankebehandling med lagrette bør forbeholdes de alvorligste sakene, og Politidirektoratet støtter forslaget om å innføre en grense basert på utmålt/påstått straff (i tillegg til det gjeldende kriterium om at det må dreie seg om en sak med øvre strafferamme på fengsel i mer enn seks år). Også de politimestrene/særorgansjefene som har uttalt seg støtter innføring av et slikt vilkår. De er imidlertid delt i synet på hvor grensen bør gå og om det bør være påstanden for tingretten eller lagmannsretten som skal være avgjørende (ved siden av en eventuelt utmålt straff). Sjefen for Økokrim ønsker en fireårs grense, og mener aktors påstand for lagmannsretten bør være avgjørende. Politimesteren i Oslo argumenterer for at grensen bør settes ved fem års fengsel og at aktors påstand for tingretten skal være avgjørende. Femårsgrensen begrunnes blant annet med at man ikke må risikere en reduksjon eller stagnasjon i utviklingen av økt straffereaksjon i de alvorligste sedlighetssakene. Politimesteren i Asker og Bærum går inn for at grensen skal gå ved idømt fengsel i fengsel i fire år eller mer. Han har ikke uttalt seg om påstand for tingretten eller lagmannsretten bør være avgjørende. De øvrige politimestrene har ikke uttalt seg om disse detaljene. Direktoratet heller til at grensen settes ved fire år, og at påstanden for lagmannsretten bør være avgjørende. Ulempene ved å være bundet av påstanden for tingretten er trolig større enn ulempene ved å på et tidlig stadium måtte varsle hva som vil bli påstanden for lagmannsretten. Høringsnotatet reiser spørsmål om tiltalte skal gis rett til å velge bort jurybehandling i saker som ellers skulle gått med lagrette. Politimesteren i Asker og Bærum har liten tro på at en slik mulighet vil bli benyttet i nevneverdig grad, mens politimestrene i Oslo og Søndre Buskerud gir uttrykk for at tiltalte med fordel kan gis en slik valgmulighet. Politidirektoratet har ingen klar oppfatning. Hvis det blir innført valgfrihet, er vi enig i departementets vurdering av at det ikke skal være en slik valgfrihet i saker med flere tiltalte. Politidirektoratet er enig i at saker om grov korrupsjon, strl 276b, ikke bør behandles med jury, og tiltrer argumentasjonen fra sjefen for Økokrim. Han understreker at det er et sterkt behov for å unnta disse sakene, og påpeker at behandling med meddomsrett vil gjøre det mulig å behandle denne type straffesaker hurtigere. Slike saker settes også ofte med fagkyndige meddommere i tingretten for å få en forsvarlig behandling av saken, og det er et paradoks og svære uheldig at man er avskåret fra en slik behandling i lagmannsretten. Sjefen for Økokrim mener at det utfra rene rettssikkerhetsmessige betraktninger er avgjørende at ankesaker om grov korrupsjon unntas jurybehandling. Ikrafttredelsen av de nye korrupsjonsbestemmelsene 4. juli 2003 medførte at en kategori av økonomisk

3 3 kriminalitet for første gang ble undergitt obligatorisk jurybehandling i ankeinstansen. Juryordningen er som utgangspunkt tiltenkt andre forbrytelser enn det her er tale om, og det er således naturlig at man ut i fra rettssikkerhetsmessige hensyn unntar fra behandling saker som ordningen ikke er hensiktsmessig for. Politimesteren i Asker og Bærum mener det ikke er hensiktsmessig å holde ett rettsområde utenfor når de argumentene som tilsier at det holdes utenfor gjør seg gjeldende også i andre typer saker. Politimesteren i Oslo fremhever at med den femårsgrensen han har foreslått, vil det i praksis ikke være nødvendig med et unntak for grove korrupsjonssaker. Han mener det derimot kan være mer logisk å unnta andre alvorlige og svært omfattende økonomiske straffesaker. I og med at det er få andre saker om økonomisk kriminalitet som har en øvre strafferamme på mer enn seks års fengsel, vil det uansett ikke være mange slike saker som skal behandles med lagrette. Det kan gjerne gjøres unntak for grovt narkotikaheleri, strl 317 fjerde ledd, men det er etter direktoratets mening ikke nødvendigvis ulogisk at korrupsjonssaker unntas mens saker om grovt narkotikaheleri ikke unntas. Etter Politidirektoratets mening er en av de store svakhetene ved juryordningen at lagrettens kjennelse ikke begrunnes. Vi er likevel enig i departementets konklusjon om og begrunnelse for at det ikke bør innføres et krav om at lagretten skal begrunne sin kjennelse. Politimesteren i Søndre Buskerud gir uttrykk for at det er behov for endringer i dagens ordning, og mener at dersom man innfører en utvidet rett for lagretten til å be om bistand fra rettens formann, herunder at lagmannen kan være til stede under juryens forhandlinger, vil juryen få svar på de spørsmål den måtte ha behov for, for å kunne gi en tilfredsstillende begrunnelse. Som høringsnotatet og politimestrene i Oslo og Asker og Bærum påpeker, vil det være vanskelig for en jury å begrunne sin kjennelsen på en tilfredsstillende måte. Vi er enige med politimesteren i Oslo når han sier at vi må erkjenne at den manglende begrunnelsen er en av svakhetene med juryordningen, og så må man heller vurdere om de fordeler juryordningen innebærer er tilstrekkelige til å oppveie denne svakheten. I likhet med sjefen for Økokrim og politimesteren i Asker og Bærum, anser vi ikke noen av de fem mellomalternativene som særlig aktuelle. Av de fem vil dog ordningen med felles votering være den beste. Som departementet selv er inne på, kan det imidlertid da stilles spørsmål ved hvor mye som egentlig er igjen av juryordningen. Når det gjelder de øvrige alternativene, er ulempene etter vår mening større enn eventuelle fordeler. Direktoratet støtter forslaget om innføring av obligatorisk lydopptak av rettsformannens foredrag. Vi har ingen klar mening om hvorvidt lagretten bør kunne ha tilgang til opptaket under rådslagningen, men antar at mulighet til å be om veiledning, jf. strpl 370 annet ledd, er tilstrekkelig. Politimesteren i Asker og Bærum mener at lagretten bør gis tilgang til lydopptaket fordi dette vil styrke lagrettens beslutningsgrunnlag. Foreslåtte endringer i lagmannsrettens adgang til å nekte ankebehandling I saker som angår forbrytelser som etter loven kan medføre fengsel i mer enn seks år, har siktede i dag en ubetinget rett til å få sin anke behandlet i lagmannsretten. Anke fra påtalemyndigheten i slike saker undergis en silingsvurdering. Høringsnotatet tar opp spørsmålet om det bør innføres et krav om at det i tillegg må være idømt eller påstått

4 4 fengsel av en viss lengde (for eksempel mer enn to eller tre år) for slik ubetinget rett til ankebehandling. Politidirektoratet er av den oppfatning at det bør innføres en slik grense. Lagmannsrettens ressurser bør i utgangspunktet brukes på de mer alvorlige sakene, og utmålt/påstått straff sier vél så mye om sakens alvor som strafferammen. Det er naturlig at grensen for anker fra siktede knyttes til den utmålte straff. Det er imidlertid ikke åpenbart at påtalemyndighetens påstand (enten det er for ting- eller lagmannsretten) skal influere på om domfeltes anke skal undergis en silingsvurdering eller ikke. Anker fra påtalemyndigheten undergis slik vurdering uansett hva påstanden var eller vil bli. Vi ser likevel at når påstanden er tillagt avgjørende vekt i strpl. 321 første ledd, kan det være ulogisk å ikke legge vekt på det også i spørsmålet om ubetinget rett til ankebehandling. Vi er da enige med departementet at det også for seksårssakene bør være påstanden for tingretten (og ikke lagmannsretten) som bør være avgjørende. Politimesteren i Gudbrandsdal uttaler seg i samme retning. Direktoratet har ikke noe bestemt syn på om grensen bør være på to, tre eller fire år, og er enig med departementet i at det kan være gode grunner til å ha mindre strenge regler for retten til ankebehandling enn for retten til jurybehandling, selv om det rent praktisk kan være enklere å forholde seg til samme grense. Politimestrene i Gudbrandsdal mener grensen bør være minst tre år. Politidirektoratet er for øvrig enig i at det bør være en ubetinget rett til ankebehandling i seksårssaker hvor det er idømt (eventuelt påstått) forvaring eller særreaksjon etter strpl. 2 første ledd nr. 1 Påtalemyndighetens ankefrist, strpl 310 tredje ledd Vi oppfatter departementets forslag som en tiltrengt opprydding i en bestemmelse som pr. i dag er uklar. Tilståelsessaker. Forhandling med påtalemyndigheten Politidirektoratet ser positivt på tiltak som kan bidra til å øke andelen av tilståelsessaker. Et slikt tiltak er å i størst mulig grad synliggjøre tilståelsesrabatten i dommen. I forbindelse med vedtakelsen av ny straffelov, ble det vedtatt endring i strpl 40 som skal ivareta dette. Vi støtter departementets forslag om at endringen bør tre i kraft så snart som mulig. Den informasjon politi og påtalemyndighet gir siktede om muligheten for og konsekvensene av å samtykke til tilståelsesdom, er viktig. Som påpekt i høringsnotatet går det dog selvsagt en grense for hvor langt politi og påtalemyndigheten kan og bør gå i retning av å legge til rette for tilståelsessak. I dag er det ikke noe krav om at siktede informeres om at det er mulig å få oppnevnt forsvarer etter 100 annet ledd også i tilståelsessak. Når det faktisk er mulig å få oppnevnt

5 5 forsvarer, er det liten grunn til at siktede ikke skal informeres om denne muligheten. Direktoratet støtter derfor departementets forslag om at siktede skal gis slik informasjon. I høringsnotatet pkt lanseres ulike forslag til endringer som innebærer at flere siktede kan få oppnevnt forsvarer i (saker som kan bli) tilståelsessaker. Departementet er foreløpig blitt stående ved at den beste løsningen er å vedta et tillegg til 100 annet ledd om at domstolene kan foreta en tidsmessig begrenset oppnevnelse i tilfeller hvor dette synes hensiktsmessig for å få avklart om saken kan pådømmes ved tilståelsesdom eller avsluttes med vedtakelse av et forelegg. Vi antar, som flere av de politimestrene som har uttalt seg, at en slik oppnevningsmulighet vil være viktig i sammenheng med innføring av adgangen til å inngå bindende straffetilsagn. Departementet forutsetter at utvidelsen i 100 annet ledd vil medføre flere tilståelses- eller foreleggssaker. Også direktoratet antar at det blir konsekvensen totalt sett, men viser samtidig til uttalelsen fra politimestrene i Oslo og Vestfold som påpeker at effekten i enkelte tilfeller kan være motsatt. Slik forslaget til lovtekst er formulert, kan det være noe uklart om det skal kunne oppnevnes forsvarer med timebegrensning også i saker som er omhandlet i Vi kan heller ikke se at dette er klargjort i høringsnotatet. Politimesteren i Oslo er av den oppfatning at i alle fall saker som i dag er unntatt etter 96 nr. 1 (overtredelser av vegtrafikkloven 22 og 24) bør holdes utenfor. Det bør for øvrig vurderes å si noe i forarbeidene om hva domstolen i praksis skal legge vekt på i sin vurdering av om forsvarer skal oppnevnes. Politidirektoratet er ellers enig i forslaget om å lovfeste at en oppnevnt forsvarer skal ha plikt til å informere påtalemyndigheten om en eventuell mulighet til å avgjøre saken ved tilståelsesdom. Dette gjøres i stor grad allerede i dag, men lovfesting kan ha en viktig signaleffekt. Politimesteren i Oslo mener det bør lovfestes en tidsfrist for forsvareren. Direktoratet er selvsagt enig i at påtalemyndigheten så raskt som mulig bør få vite om muligheten for tilståelsessak, men vi er usikre på om det er hensiktsmessig å lovfeste en frist. I lovforslaget ligger at forsvarer skal informere uten opphold. Muligens bør det sies eksplisitt eventuelt i forarbeidene at advokaten skal søke å avklare spørsmålet med klienten raskt. Det må dog tas høyde for at klientens (og forsvarers) holdning til tilståelsessak kan utvikle seg over tid. Det fremgår ikke av høringsnotatet om det skal kunne få konsekvenser for forsvarer at plikten ikke er overholdt. Politimesteren i Oslo forutsetter at manglende oppfyllelse av plikten bør kunne ha betydning ved salærfastsettelsen og kunne gi grunnlag for rettergangsbot. Det bør si noe om dette i forarbeidene. Forhandlinger med påtalemyndigheten. Bindende straffetilsagn Departementet foreslår å lovfeste en ordning som i praksis gir påtalemyndigheten mulighet til å gi forhåndstilsagn til siktede om hvilken straff han/hun vil få. Det forutsettes at dette vil øke antallet tilståelsessaker. Vi forstår forslaget slik at det ikke skal kunne avtales at visse forhold frafalles eller at det skal tas ut tiltale for et mindre alvorlig forhold enn det som etter

6 6 påtalemyndighetens mening kan bevises. Lovforslaget omfatter, såvidt vi skjønner, heller ikke mulighet til å inngå avtaler om belønning for andre typer samarbeid med politiet (jf. den aktuelle debatten vedrørende Munch-saken). Også i dag inngås det avtaler om hvilken påstand som skal nedlegges, og domstolen fraviker i praksis sjelden denne påstanden til skade for tiltalte. Direktoratet og de politimestrene som har uttalt seg støtter likevel departementets forslag om lovfesting. Lovfesting vil trolig bidra til økt bruk av denne type avtaler. Vi deler sjefen for Økokrims syn om at det forbeholdet en må ta i slik kontakt, om at domstolene formelt står helt fritt til å reagere strengere enn påtalemyndighetens påstand, bringer inn en risiko som nok kan virke dempende på siktedes tilbøyelighet til å tilstå enkelte siktelsesposter. En større grad av forutberegnelighet på dette punktet vil, slik vi ser det, kunne bidra til en enklere rettslig behandling av iallfall enkelte saker. Lovforslaget forutsetter at det skal kunne avtales lavere straff enn det en tilståelsesdom uten forhåndsavtale ville ført til. Vi ser ikke bort fra at noen siktede vil spekulere i dette, ved å legge opp til forhandlinger i stedet for å tilstå uten videre. Det kan da være fristende å tilby en noe lavere straff enn det vedkommende ville fått i en vanlig tilståelsessak. En utvikling i retning av at påtalemyndigheten stadig gir tilsagn om lavere straff enn det som ville vært et naturlig straffenivå i en tilståelsessak uten forhåndsavtale, er ikke uten videre heldig. Blant annet av den grunn bør nok bruken av og innholdet i straffetilsagn overvåkes av den høyere påtalemyndighet. For påtalemyndigheten kan det innebære noe mer arbeid at man på et tidlig stadium må mene noe om straffenivået i den aktuelle saken. Vi antar imidlertid at dette veies opp av at andelen tilståelsessaker vil øke. I departementets lovforslag ligger at domstolen ikke skal være bundet til å dømme i tråd med straffetilsagnet dersom dette vil innebærer et vesentlig avvik fra det siktede ellers ville fått (alternativ én) eller den avtalte straff er egnet til å støte rettsfølelsen (alternativ to). Vi ser at det av prinsipielle årsaker bør legges inn et slikt forbehold og antar at alternativ én er noe enklere å praktisere enn alternativ to. Forarbeidene bør si noe mer om hva som ligger i vesentlig avvik. Det er, som politimestrene i Vestfold og Oslo understreker, viktig å sørge for notoritet omkring forhåndstilsagnet. Førstnevnte foreslår å ta inn en bestemmelse om dette i påtaleinstruksen. Sjefen for Økokrim påpeker at strafftilsagn også bør kunne gis i forbindelse med tilståelser som kommer etter at tiltale er tatt ut. Vi antar at det ikke er meningen å utelukke dette, men det bør vurderes om begrepet under etterforskningen (i utkastet til 233a) da er hensiktsmessig. Forkynning av tiltale og innkalling til hovedforhandling Politiet bruker i dag mye tid på å få forkynt tiltalebeslutninger, stevninger og andre dokumenter for siktede. Departementets forslag om å åpne for forkynning via forsvarer og en ordning med fremmøteforkynning er ment å lette politiet arbeid, virke ressursbesparende og bidra til økt tempo i straffesaksbehandlingen.

7 7 De fleste av de politimestrene som har uttalt seg er positive til departementets forslag om å åpne for forkynning via offentlig oppnevnt forsvarer. Politimestrene i Troms og Søndre Buskerud er dog noe usikre på om ordningen vil ha særlig stor betydning i praksis. Førstnevnte gjengir inntrykket fra distriktets påtalejurister om at i de tilfellene hovedforhandlingen må utsettes på grunn av manglende forkynnelse, har heller ikke forsvarer kommet i kontakt med tiltalte. Også sjefen for Økokrim støtter forslaget og fremhever at vårt inntrykk er at forsvarerne på ingen måte ville motsette seg en slik ordning fordi den kommer i konflikt med deres rolle. Politimesteren i Vestfold er derimot skeptisk. Distriktet har allerede i dag et godt samarbeid med forsvarerne, som ofte bistår med å få et dokument forkynt. De personene det er vanskelig å få tak i har ofte heller ikke nevneverdig kontakt med sin forsvarer. For politiet vil det være en klar fordel dersom man kan forkynne dokumentet for forsvarer med samme virkning som om det var forkynt for siktede selv. Men også en ordning der forsvarer bistår med å forkynne dokumentet for sin klient vil kunne virke ressursbesparende. Vi ser at sistnevnte ordning vil være mest i tråd med det prinsippet som ellers gjelder om at det ikke foretas identifikasjon mellom forsvarer og klient. I høringsnotatet legges det opp til at forsvarer uten opphold skal underrette retten og påtalemyndigheten dersom innkallingen ikke er meddelt tiltalte senest tre dager før hovedforhandlingen. Det bør vurderes å sette fristen noe tidligere, slik at påtalemyndigheten selv har en reell mulighet for å forkynne innkallingen før tredagersfristen i strpl 86 annet ledd. Det er for øvrig noe uklart hva som er tenkt å bli konsekvensen dersom slik melding ikke gis. Det bør også vurderes å si noe i forarbeidene om hvorvidt forsvarer skal bruke tid på å forsøke å få meddelt de aktuelle dokumentene for klienten, ut over å presentere dem i et møte de uansett har. Vi ser ikke bort fra at det vil kunne oppstå uenighet om hvorvidt forsvarer kan kreve salær for tid medgått til (å forsøke) å oppnå kontakt med klienten. Forsvarer vil ofte ha kontakt med egne vitner forut for hovedforhandlingen. Vi ber derfor departementet vurdere om det ikke også kan lovfestes at forsvarer kan anmodes om å bidra til forkynning av innkalling til hovedforhandling for slike vitner. I så fall vil det antakelig være mest hensiktsmessig med en ordning der forsvarer kun gir tilbakemeling innen en frist dersom han har fått meddelt dokumentet (og altså ikke gi plikt til å gi tilbakemelding dersom dokumentet ikke er blitt medelt). Politidirektoratet gir videre, i likhet med de fleste av politimestrene, klar støtte til forslaget om å åpne for fremmøteforkynning for personer som det erfaringsmessig vil være vanskelig å få fatt i, men som man for eksempel har inne til avhør på et tidlig stadium. Som politimesteren i Vestfold fremhever, vil det tidlig i saken riktignok kunne være vanskelig å sette et egnet tidspunkt for forkynnelse. Det er derfor noe usikkert om ordningen vil bli brukt i særlig stor grad, men vi ser positivt på at muligheten gis. Ikke minst vil det være aktuelt å bruke ordningen i oversiktlige saker som kan berammes på dager som er avsatt i samarbeid mellom domstol og påtalemyndighet, men som ikke kan berammes samtidig som vedkommende er inne til for eksempel avhør og påtalemyndigheten når det gjelder å avsette konkrete datoer til slike saker. Politimesteren i Vestfold påpeker videre at ordningen vil innebære at det først er ved selve hovedforhandlingen det blir klart om tiltalte møter, og at saken ikke alltid kan fremmes etter strpl 281. Dette vil igjen føre til unødig tidsspille for alle de involverte. Problemet med

8 8 manglende fremmøte vil imidlertid, slik direktoratet ser det, kunne oppstå uavhengig av hvordan innkallingen er forkynt. I saker som uansett ikke kan avvikles etter strpl 281, vil det selvsagt være en fordel å få utsatt saken så tidlig som mulig (i praksis tre dager forut for hovedforhandlingen der innkallingen ikke er forkynt), men etter direktoratets mening er likevel fordelene med mulighet for fremmøteforkynning vesentlig større enn ovennevnte innvending. Når innkallingen anses forkynt vil blant annet vedkommende kunne avhentes. Politimesteren i Oslo mener metoden bør benyttes som en subsidiær løsning, slik at vanlige metoder benyttes først. Det er noe uklart for direktoratet hva som her menes. Dersom man først må prøve vanlig forkynning av det aktuelle dokumentet, vil mye av poenget med fremmøteforkynning være borte. Når man da uansett må finne vedkommende for å pålegge fremmøte, kan man like godt forkynne selve dokumentet. Vi er derimot enig i DP5- gruppens forslag om at fremmøteforkynning kun bør benyttes når særlige grunner gjør det hensiktsmessig. Det kan også være hensiktsmessig at fremmøteforkynning kombineres med postforkynning (eller forkynning pr. e-post når det innføres). Vi ber departementet vurdere om fremmøteplikten - slik DP5-gruppens forslag legger opp til - bare skal kunne pålegges i forbindelse med avhør. Det kan være meget praktisk for politiet å ha mulighet for å pålegge senere fremmøte også i tilknytning til andre situasjoner, for eksempel når en politipatrulje mer tilfeldig treffer en person de vet for eksempel innkalling til hovedforhandling skal forkynnes for. Det må naturligvis sørges for notoritet omkring pålegget også i slike situasjoner. En praktisk viktig situasjon der fremmøteforkynning kan være aktuelt, er der siktede/vitnet antas å ville reise til utlandet og det er grunn til å tro at det vil være vanskelig å få forkynt dokumentet for ham der. I noen tilfeller kan det være urimelig å kreve at vedkommende må innfinne seg på politistasjon eller lensmannskontor i Norge utelukkende for å få et dokument forkynt, og det bør vurderes om fremmøte ved norsk utenriksstasjon kan være et alternativ. Politimesteren i Troms ønsker at ordningen med fremmøteforkynning gis et videre anvendelsesområde (andre dokumenter). Vi viser til hans uttalelse for utdyping av dette. Vi viser også til forslag om aktivitetsplikt for domfelt fra politimesteren i Oslo, se uttalelsen side 9. Bevisavskjæring. Plikt til å begrunne bevisførsel Departementet har ikke kommet med forslag om endringer, men ber om høringsinstansenes syn på om det er behov for endringer i reglene om bevisavskjæring og om det bør innføres et krav om at det opplyses om hva et vitne skal forklare seg om. Politidirektoratet antar, i likhet med flere av politimestrene og sjefen for Økokrim, at en økt bruk av de mulighetene til dommerstyring som allerede eksisterer, blant annet i strpl 272 fjerde ledd, vil kunne bidra til at straffesakene ikke eser unødvendig ut. Politimestrene i Oslo og Vestfold gir uttrykk for at en lovfestet plikt til å opplyse hva et vitne skal forklare seg om, vil kunne bidra ytterligere. Blant annet vil aktor og forsvarer tvinges til å tenke gjennom om det er nødvendig å føre det aktuelle vitnet. Direktoratet ser gjerne at en slik plikt innføres.

9 9 Forenkling av tingrettens behandling av foreleggssaker Foreleggssakene utgjør en betydelig del av straffesakene i tingretten. I følge høringsnotatet faller også ca 75 % av sakene bort fordi siktede velger å vedta forelegget eller påtalemyndigheten trekker saken. De fleste faller imidlertid ikke bort før tidligst fire dager før saken er berammet. På bakgrunn av saksmengden og bortfallsfrekvensen tar høringsnotatet opp spørsmålet om foreleggssakene kan behandles på en forenklet måte: med redusert bruk av meddommere i slike saker generelt og forenklet bevisførsel og mindre krav til domspremissene i saker der siktede ikke møter og som fremmes etter strpl 281. Politidirektoratet ser, i likhet med de fleste av de politimestrene som har uttalt seg, positivt på å redusere bruken av meddommere i foreleggssakene. Politimesteren i Gudbrandsdal er imidlertid skeptisk fordi en behandling uten meddommere i for stor grad bryter med lekmansprinsippet. Saken kan synes liten for påtalemyndighet og domstol, men for den siktede kan saken være meget viktig. Vi er enige med departementet i at det ikke bør overlates til siktede å velge om saken skal gå med meddommere eller ikke. Et spørsmål er om bruken av meddommere skal undergis en skjønnsmessig vurdering (alternativ 1 i høringsnotatet s. 92), om det skal knyttes til strafferammen (alternativ 2) eller om den konkrete botens størrelse skal være avgjørende. Direktoratet og de politimestrene som har uttalt seg om spørsmålet, anser at alternativ 2 eller den konkrete botens størrelse er mest hensiktsmessig. Alternativ 1 er for skjønnsmessig. Når man går bort fra å bare ha strafferammen som kriterium for jurybehandling og silingsvurdering (jf tidligere forslag), kan det likevel virke noe ulogisk å knytte bruken av meddommere utelukkende til nettopp strafferammen? Direktoratet har imidlertid ingen sterke innvendinger til å la strafferammen være avgjørende. Slik lovforslaget er utformet, må vel retten settes med meddommere i saker hvor strafferammen er en kombinasjon av bot og fengsel ( bøter eller fengsel inntil x måneder/et år eller begge deler, f eks strl 342, 382, 385). Vi har ikke undersøkt forekomsten av slike strafferammer eller i hvilken grad det er aktuelt med forelegg i slike saker, men antar at det ikke er grunn til at forhold med strafferamme på inntil seks måneders fengsel og bot skal behandles med meddommere når forhold med strafferamme på inntil et års fengsel ikke skal det. Vi registrerer for øvrig at forslaget til lovtekst tar høyde for å sette meddomsrett i saker som i utgangspunktet skal gå uten meddommere. Politimesteren i Troms nevner fiskerisaker der bevisførselen er omfattende, som eksempel på slike saker. Vi er for øvrig enig med departementet og politimesteren i Oslo i at det ikke bør innføres en ordning med automatisk forsvareroppnevning i saker som skal gå uten meddommere. Verken direktoratet eller de politimestrene som har uttalt seg har nevneverdige innvendinger mot forslagene til en forenklet behandling i de tilfellene siktede ikke

10 10 møter og saken fremmes etter strpl 281. Departementets forslag går ut på å til en viss grad overlate til retten å bestemme hvordan bevisene skal føres (ved opplesning av politiforklaringer og/eller at det skal avsies dom på grunnlag av saksdokumentene uten ytterligere forhandlinger) og at kravene til domsgrunnene ved fellende dom på bot reduseres. Kjæremål fra siktede. Undertegning og hvem kjæremålet kan fremsettes for I dag skal kjæremål i straffesaker fremsettes for den rett som har truffet den avgjørelsen som påkjæres. Det er videre krav om at siktede selv må skrive under på kjæremål i straffesaker. Departementet tar opp spørsmål om kjæremål med fristavbrytende virkning bør kunne fremsettes for fengselsmyndighet og påtalemyndighet og at det, i alle fall i fengslingssaker, bør være tilstrekkelig at siktedes forsvarer skriver under på kjæremålet. Politidirektoratet støtter forslaget om at kravet til underskrift bør fjernes i fengslingskjæremål. Etter vår mening bør det også vurderes å fjerne kravet for alle typer kjæremål, selv om det til en viss grad bryter med prinsippet om at forsvarer og siktede ikke skal identifiseres. Politimesteren i Vestfold er av den oppfatning at kravet om medunderskrift bør beholdes for å sikre at siktede selv ønsker å påkjære den aktuelle avgjørelsen. I fengslingssaker er det, etter hennes mening, heller ikke i praksis vanskelig å gjennomføre dette, da vedkommende jo sitter fengslet. Direktoratet deler det syn politimesteren i Nordre Buskerud har om at en må formode at forsvareren opptrer i tråd med klientens ønske og oppfatning. Vi ser ikke bort fra at forsvarer en sjelden gang kan opptre i strid med klientens ønske (for eksempel ved å inngi et kjærmål som i praksis kan innebærer at en hovedforhandling må utsettes). Dette vil dog være så sjelden at det ikke bør influere på innføringen av en regel som ellers er fornuftig. Også forslaget om at kjæremål i fengslingssaker skal kunne fremsettes for påtalemyndighet eller fengselsmyndighet med fristavbrytende virkning tiltres. Det er, slik Politidirektoratet ser det, liten grunn til at ikke dette bør gjelde straffekjæremål generelt. Tidsfrister I høringsnotatet konkluderer departementet med at det ikke vil foreslå flere lovfestede tidsfrister for straffesaksbehandlingen (påtalevedtak og berammelser) enn de som allerede gjelder. Politidirektoratet og de politimestrene som har uttalt seg er enige i dette. Politi og påtalemyndighet har et kontinuerlig fokus på effektivitet i straffesaksbehandlingen, og det arbeides godt med dette i politidistriktene. Påtalemyndighetens organisering og arbeidsform Departementet legger til grunn at grunnstrukturen skal ligge fast med påtalemyndighet i tre nivåer og fremskutt integrert påtalefunksjon. Det er heller ikke foreslått endringer i bestemmelsene om påtalekompetanse. Politidirektoratet er tilfreds med dette.

11 11 Høringsnotatet konkluderer - blant annet på bakgrunn av informasjon fra politidistriktene og Politidirektoratet - med at overetterforskning ikke kan anses som noe generelt problem og foreslår ikke noen lovregulering for å motvirke en slik unødvendig bruk av ressurser. Når det gjelder fremsending av dokumenter, gir Politidirektoratet full tilslutning til forslaget om at dokumentene i tilståelsessaker bør sendes direkte til den instans som skal forestå neste etappe. Med andre ord ikke via politiet i saker der statsadvokaten har tiltalekompetanse. Også de politimestrene som har uttalt seg er svært positive til en slik endring. Endringen vil medføre at man sparer noen dagers saksbehandlingstid og også noe ressurser i politiet. Politimesteren i Asker og Bærum påpeker at det bør være samme fremsendingsvei ved forkynnelse av dommen. Dommen bør altså sendes direkte til statsadvokaten. Vi er også enig i at det ikke er noen grunn til at benådningssøknader i saker der politiet har påtalekompetanse, skal gå via riksadvokaten. De bør, slik departementet foreslår, kunne sendes direkte til Justisdepartementet. Når det gjelder andre tiltak for å fremme effektivitet i politidistriktene, redegjør høringsnotatet for konkrete tiltak i politidistriktene og ønsker erfaringsutveksling politidistriktene imellom. Slik erfaringsutveksling forekommer i økende grad, og Politidirektoratet oppfordrer stadig distriktene til å utveksle idéer og erfaringer. Blant annet står slike tiltak med regelmessige mellomrom på programmet på samlinger direktoratet arrangerer. Rettslig prøving av påtaleunnlatelse etter strpl 70 Etter gjeldende regler kan det ikke kreves rettslig overprøving av påtaleunnlatelse etter strpl 70, kun påtaleunnlatelse etter 69. Riksadvokaten har, blant annet i lys av EMK art 6, foreslått at det bør åpnes for rettlig overprøving av påtaleunnlatelser etter strpl 70. Politidirektoratet ser at det kan ha gode grunner for seg. Politimestrene i Nordre Buskerud og Vestfold er inne på at man da like gjerne kunne prosedert selve straffesaken i første omgang. Direktoratet antar at det fortsatt vil være slik at de fleste ikke vil kreve rettslig overprøving, så poenget med påtaleunnlatelser etter 70 generelt faller ikke bort ved den foreslåtte endringen. Politimestrene i Nordre Buskerud og Vestfold foreslår at saker etter 71 bør behandles ved kontorforretning. Vi ber også departementet vurdere forslaget fra politimesteren i Vestfold og at det bør stilles krav til at klageadgangen etter strpl 59a er uttømt. Oversending av saksdokumenter i ankesaker Når en bevisanke til lagmannsretten er henvist til ankebehandling, er det i dag slik at domstolen sender dokumentene til påtalemyndigheten, strpl 329 første ledd. I andre ankesaker sendes dokumentene til den som skal ha ordet først, strpl 329 annet ledd jf I begge tilfeller får mottaker frist til å sende dokumentene til motparten.

12 12 I høringsnotatet er det foreslått at dokumentene i alle saker skal sendes til påtalemyndigheten og at det ikke settes frist for oversending til forsvarer. Strpl 264 gis anvendelse så langt den passer. Begrunnelsen er at forsvarer normalt har et kopisett fra før. I de tilfellene han/hun ikke har det, vil man kunne følge fremgangsmåten i 264. Politidirektoratet støtter at påtalemyndighetens lovbestemte plikt til å oversende kopisett til forsvarere som allerede sitter med et slikt, fjernes. Det er dog usikkert hvor mye man i praksis sparer av ressurser fordi det allerede i dag er slik at politiet i stor grad avtaler med forsvarer at det er unødvendig å sende et ytterligere kopisett. Økonomiske og administrative konsekvenser De endringsforslagene som tas opp i høringsnotatet vil neppe ha betydelige ressursmessige konsekvenser for politi og påtalemyndighet. Vi antar, i likhet med departementet, at innføring av adgang til å kreve rettslig prøving av påtaleunnlatelser etter strpl 70 ikke vil påføre påtalemyndigheten noen arbeidsbyrde av betydning. Noen av endringene vil kunne innebære en viss ressursbesparelse, men ikke så store besparelser at det vil ha vesentlig betydning. Som det fremgår av høringsnotatet, er det først og fremst i domstolen besparelsene oppnås. Det er viktig, som høringsnotatet understreker, at de ressurser som spares ikke trekkes ut av straffesaksapparatet. Med hilsen Ingelin Killengreen Saksbehandler: Vedlegg Kopi Guri Lenth 8 Politidistrikter og særorgan Tlf: om har gitt innspill