Lov og nåde. Kan vi akseptere en lovløs kristendomsforkynnelse? Hvem er under loven og hvem er under nåden?

Transkript

1 Lov og nåde Kan vi akseptere en lovløs kristendomsforkynnelse? Hvem er under loven og hvem er under nåden? Av A. C. Berger Utgitt av Norsk Bibelinstitutt Jesu lidelse og død på Golgata er selve bærebjelken i den kristne tro. Dette er alle kristne enige om. Men mange synes å mene at det som fant sted på Golgata for snart to tusen år siden, endret Guds holdning og innstilling til mennesket. Derfor er det naturlig å spørre: Hva skjedde egentlig da Jesus gav sitt liv for vår skyld? I Det gamle testamente leser vi om hvordan Gud stadig minnet sitt folk om deres plikt til å være lydige, og om straffen for ulydighet. Derfor mener noen at menneskene den gang ble frelst ved sine gjerninger. Samtidig hevder de at Jesu budskap i Det nye testamente slår fast at vi blir frelst av bare nåde uten gjerninger. Man sier at gjerningenes målestokk, Guds lov, er naglet til korset og gjort ugyldig. Her melder det seg et alvorlig spørsmål som vi er nødt til å ta standpunkt til: Forandret Gud sin innstilling etter korset? Frelste han mennesker på én måte før korset, og på en helt annen måte etter? I Bibelen finner vi det eneste pålitelige svar på dette alvorlige spørsmålet. I den siste boken i Det gamle testamente leser vi: «Jeg, Herren, har ikke forandret meg.» Mal 3,6. Dette er i samsvar med Bibelens øvrige lære. Gud er uforanderlig. Det nye testamente sier det samme: «Hos ham er det ingen forandring eller veksling mellom lys og mørke» Jak l,17. Gud forandrer seg ikke fra dag til dag, eller fra århundre til århundre. Hva så med Jesus? Endrer han karakter? Apostelen gir et greit svar: «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid» Heb 13,8. Han forandrer seg ikke. Han har ikke gjort det, og vil ikke komme til å gjøre det. Hvordan ble så mennesker frelst før og etter korset? Skjedde det virkelig ved lydighetshandlinger før korset, og på et helt annet grunnlag etter Jesu død? «For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus» Joh 1,17. Betyr dette at loven tilhørte den gamle pakt og var gyldig før korset, mens vi etter Jesu død på Golgata blir frelst gjennom hans nåde, uavhengig av Guds lov? Før vi ser nærmere på dette, vil vi stanse litt ved uttrykket nåde. Noen har forklart det som «en ufortjent gunst». Det er lovovertredere som blir benådet. De får en gunst de egentlig ikke har fortjent. I Bibelen finner vi den beste forklaring på hva nåde er. Når Paulus forteller om seg selv og sin tjeneste, sier han til menigheten i Efesos: «Men for meg er liv eller død ikke verd å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjeneste jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde» Apg 20,24.

2 Budskapet Paulus forkynte, var et nådens budskap. Han kaller det nådens evangelium. Nåden er kjernen i evangeliet, sannheten om frelsen i Jesus Kristus. Det er den kjensgjerning at vi på tross av vår synd og vår mangel på egen fortjeneste likevel kan bli frelst. I Romerbrevet forteller Paulus tydelig hva dette evangelium er: «For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for alle som tror, jøde først og så greker» Rom 1,16. Nådens evangelium er en kraft til frelse for alle som tror. Etter korset blir mennesket frelst av nåde Dette er hva Guds nåde gjør for oss. Den frelser fra synd, ikke bare fra syndens straff. Den gir også kraft til seier i fristelse. Vi blir frelst fra synd. Nå kommer vi til et meget viktig spørsmål: Forholdt det seg på samme måte også i Det gamle testamentes tid? Bibelens svar er utvetydig. Når skjedde det at «nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus»? Paulus uttaler seg klart om dette i et brev til sin unge venn Timoteus: «Han har frelst oss og kalt oss med et hellig kall, ikke på grunn av våre gjerninger, men etter sin egen vilje og nåde. Det er den nåde som er gitt oss i Kristus Jesus fra evighet av, og som nå er blitt åpenbart da vår frelser, Kristus Jesus, kom til jord» 2 Tim 1,9.10. Paulus sier at nådens evangelium er «fra evighet av». Helt fra begynnelsen, lenge før Moses mottok lovens tavler på Sinai-fjellet, var nåden gitt som en ufortjent gave til menneskene. Enhver som er blitt frelst, og som kommer til å bli det, har fått del i Jesu nåde uten egen fortjeneste på grunn av gode gjerninger. For mennesker i alle tidsaldrer er det bare én vei til frelse. Peter og Johannes ble kastet i fengsel og forhørt av Rådet. Idet Peter taler om Jesus Kristus, sier han: «Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved.» Apg 4,12. Bare ved troen på Jesus Kristus kan mennesker bli frelst. Slik har det alltid vært. Vi leser om den store og omfattende ondskap blant menneskene før syndfloden. Gud sa at han ville utrydde dem på grunn av deres onde ferd. Men vi hører også om en mann Gud så annerledes på: «Men Noah fant nåde for Herrens øyne» 1 Mos 6,8. Forklaringen kommer i neste vers, hvor det fortelles at Noah var en rettferdig og hederlig mann blant sine samtidige. Fordi han ikke fulgte de andre på de onde veier, fant han nåde for Herrens øyne. Hvordan unngikk Noah ødeleggelsen? Han ble frelst av nåde! På samme måte kan du og jeg bli frelst den dagen da jorden skal ødelegges. Det var umulig for menneskene å frelse seg selv ved egne gjerninger da vannflommen gikk over jorden. Det er like umulig for mennesker i dag å frelse seg selv og nå Guds rike ved egne anstrengelser. Menneskene blir frelst av nåde ved Jesu Kristi fortjeneste. For dem som ventet at Messias skulle komme, og for oss som lever etter Golgata, gjelder de samme betingelser, og veien til frelse er den samme. Lov og nåde Hvordan var det med Israels folk, som hadde fått Guds hellige lov på Sinai-fjellet? Ble de lovet frelse ved å holde lovens bud? Var det deres gjerninger som sikret dem frelsen? Profeten Jeremia forteller om da Israel ble fridd ut av Egypt og vandret omkring i ørkenen under ledelse av Moses. Han forteller om dem som ønsket å leve i lydighet mot Guds bud,

3 og om dem som gikk sin egen vei: «Så sier Herren: Det folk som slapp unna sverdet, har funnet nåde i ørkenen.» Jer.31,2. Folket som ble fridd ut av Egypt, ble frelst på grunn av Guds nåde. Men hvem av dem var det som fant nåde i ørkenen? Om dette leser vi i Hebreerbrevet: «Hvem var det da som hørte, men likevel var trassige? Var det ikke alle de som drog ut av Egypt, ledet av Moses? Hvem var det han hadde avsky for i førti år? Var det ikke de som syndet og falt døde om i ørkenen? Og hvem var det han mente da han sverget at de ikke skulle komme inn til hans hvile? Var det ikke de som var ulydige?» Heb.3, Det var nettopp dette Jeremia i Det gamle testamentes tid henviste til. Begge sier det samme: De som var trassige og som syndet i ørkenen, var de som ikke fant nåde for Herrens øyne. Men de som ønsket å være lydige, fant nåde. Bibelen forteller klart og tydelig at «synd er lovbrudd». Det kan vi lese i 1 Joh 3,4: «Den som synder, bryter loven, for synd er lovbrudd.» Fra Israels historie ser vi at det var de som bevisst overtrådte Guds bud, som ikke fant nåde. De døde i ørkenen. Bibelen forteller at resten av folket fant nåde for Herrens øyne. Det gjaldt alle dem som angret sin synd og bad om frelse. Før korset ble mennesker frelst av nåde Da Moses gikk opp på Sinai-fjellet for å ta imot steintavlene med Guds lov, syntes folket han ble lenge borte. De følte seg usikre på fremtiden, og falt tilbake til avgudsdyrkelse og de avskyelige synder de hadde praktisert i Egypt. De bad øverstepresten Aron om å støpe en gullkalv etter mønster av gudene i Egypt. Aron våget ikke å gjøre dem imot, så han støpte en avgud til folket. Moses ble forferdet da han så folkets store synd. Han bad og tryglet Gud om tilgivelse for folket. Og Herren svarte Moses: «Det du ber om, vil jeg gjøre, for du har funnet nåde hos meg, og jeg kjenner deg ved navn» 2 Mos 33,17. Guds ord lærer klart og tydelig at ved Herrens nåde blir vi frelst fra vår synd, ikke i vår synd. Nåden og frelsen fører til lydighet. Paulus sier i Rom l,5: «Ved ham har jeg fått nåde og apostelembete, for at jeg i alle folkeslag skal føre mennesker til lydighet og tro, til ære for hans navn.» Når et menneske som har syndet, blir tatt til nåde og får tilgivelse, er det for å følge Guds vei, ikke for å fortsette i ulydighet. Dette kommer klart frem i Jesu handlemåte overfor kvinnen som jødene hadde grepet på fersk gjerning. De kom trekkende med henne for at Jesus skulle avsi sin dom. Etter å ha avslørt hennes syndige anklagere ved det han skrev i sanden, sier han til henne: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» Joh 8,11. Nådens hensikt er å virke troens lydighet. På den måten blir mennesket tilpasset Guds rike, ikke ved egen fortjeneste, men ved Kristi rettferdighets fortjeneste. Guds hellige lov De ti bud er Guds rettesnor for et riktig levesett. Guds lov er aldri blitt forandret eller satt ut av kraft. Jesus gjør dette helt klart i bergprekenen: «Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå før alt er skjedd» Matt 5,18. Nåden er gitt for at vi skal få tilgivelse for lovovertredelse, og for å gi oss kraft til å seire over synd. Mange spør: Var ikke straffen for synd mer dramatisk i Det gamle testamentes tid enn i dag? De steinet jo en mann når han gjorde en bestemt synd! La oss se hva syndens lønn var på

4 den tiden. Gud sa til Josva den dagen han fikk lederrollen i Israel: «Hver den som setter seg opp mot deg og er ulydig mot dine bud, hva du så befaler ham, han skal dø.» Vi vet at Josva talte og handlet på Guds vegne. Ulydighet og trass var synd mot Gud, og dette ble straffet med døden. Hva er så syndens lønn i nytestamentlig tid? Paulus sier at «syndens lønn er døden, men Guds nådes gave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre» Rom.6,23. Dette er nøyaktig den samme målestokk. Syndens konsekvens er den samme, men tidspunktet for fullbyrdelsen er forskjellig. I gammeltestamentlig tid hadde Gud et ut-valgt folk som også var en nasjonal enhet. Hele tiden var han med dem, ved en skystøtte og en ildstøtte. Han hadde selv gitt dem deres statsform og rettssystem. Derfor foregikk rettsprosedyren og straffereaksjonen på en annen måte, med umiddelbar virkning. I dag lever vi ikke under et teokrati et Guds-styre. Guds folk finnes under alle himmelstrøk og under mange forskjellige regjeringsformer. Reaksjonen på overtredelse av Guds lov skjer derfor ikke helt på samme måte og så umiddelbart som i Israels tidlige historie da de levde under et teokrati. For oss blir den satt i verk på dommens dag ved verdens ende. Dette faktum minsker på ingen måte straffens endelige utfall og omfang. Dessverre er det mange som utnytter denne situasjonen til å forherde seg. De slår seg til ro fordi det ikke skjer noe. Vismannen Salomo peker på nettopp dette: «Om dommen over den onde gjerning ikke straks blir satt i verk, får menneskene mot til å gjøre det onde» Fork 8,11. Bibelen forteller en sørgelig historie om Arons to sønner, prestene Nadab og Abihu. En morgen våknet de og var slett ikke i humør til å gjøre i stand den hellige ilden til alteret. Denne ilden skulle behandles etter et meget bestemt ritual som minnet dem om Guds storhet og makt. De ble enige om å spare seg dette bryet og i stedet ta alminnelig ild fra et av nattbålene. De unnskyldte sin handlemåte med at denne ilden gjorde samme nytte. Men Herren hadde sagt at ilden som skulle brukes i helligdommen, skulle være hellig ild. Selv om disse trassige prestene var øversteprestens egne sønner, måtte de bøte med livet rett foran alteret. De hadde brakt fremmed ild frem for Herrens åsyn, derfor måtte de dø. Det var overtredelse av Guds vilje som brakte straffen over dem. I dag bruker vi hverken hellig eller vanlig ild under gudstjenesten. Likevel kommer vi til Herren for å tjene og tilbe ham. Gjør vi det slik han selv har foreskrevet? Eller hender det at vi bringer «fremmed ild» i form av ubibelske læresetninger og skikker? Gud har alltid hatt en ufravikelig rettesnor for hva som er galt og rett, så vi kan vite hva som er synd. Opp gjennom alle tidsaldrer har Gud behandlet menneskene etter denne formen: hans egen hellige lov. Budet sier: «Du skal ikke drive hor.» Den som brøt ekteskapets hellighet, måtte bøte med livet. Budet sier: «Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig.» I 4 Mos 15 leser vi om en mann som var ute for å sanke ved på sabbaten. Han visste at dette var en dødssynd. Han frøs ikke i den varme ørkenen, så det var ikke derfor han sanket ved. Han behøvde ikke koke mat, for Herren hadde sendt nok manna til at mat for sabbaten kunne bli tilberedt på beredelsesdagen, fredag. Hva var galt med denne mannen? Han ville gjøre tingene på sin egen måte. Han nektet å ta imot ordre fra noen. En slik innstilling er en av syndens sørgeligste kjensgjerninger. Budet sier også: «Du skal ikke ha andre guder enn meg.» Men Guds utvalgte folk hentet seg stadig fremmede guder fra andre kulturer. De tilbad egypternes og amorittenes guder og ble påvirket av mange ulike religioner. De overså Guds klare vilje og tydelige bud, og måtte bære straffen for det.

5 Før korset var de ti bud en gyldig veiviser Dette vitner Israels historie tydelig om. Denne Guds lov opplyste dem om hva som var galt og rett. Når de syndet, kom ikke straffen fordi Moses var hard og ufølsom. Overtredere ble ikke steinet fordi menigheten var kald og uforsonlig. De som kom under lovens straff, hadde selv valgt å sette seg ut over Guds klare og uttrykte vilje. Derfor måtte de også bære syndens lønn. Har Gud forandret seg? Er hans oppfatning av galt og rett annerledes i dag? Før korset måtte en person bære syndens konsekvens nokså umiddelbart. Vil den samme Gud etter korset frelse mennesker som setter seg opp mot hans klare bud og vilje? Gud er uforanderlig, leste vi. Han har de samme retningslinjer i dag som alltid. Han stiller de samme forventninger til oss som til Adam og Eva. Det er trygt og godt å vite at Gud behandler alle mennesker etter samme norm. Alle blir frelst av nåde til et liv i lydighet. Men da kan det heller ikke være noen tvil om hvordan Gud ønsker å lede sitt folk i dag. Etter korset er de ti bud en gyldig veiviser Paulus beskriver den tjeneste Gud har gitt ham: «Ved ham har jeg fått nåde og apostelembete, for at jeg i alle folkeslag skal føre mennesker til lydighet og tro, til ære for hans navn» Rom 1,5. Guds bud er ikke noe åk han ønsker å legge på oss for å dempe vår livsutfoldelse. I en av salmene sier David om Jesu egen innstilling til sin Fars vilje: «Å gjøre din vilje, Gud, er min lyst, jeg har din lov i mitt hjerte» Sal 40,9. For verdens frelser var det en lyst å holde Guds bud. Apostelen sier om Jesu omsorg for sine etterfølgere: «Jeg vil legge mine lovbud i deres sinn og skrive dem i deres hjerter» Heb 8,10. Slik vil det også være med den oppriktige kristne. Når vi har Kristi kjærlighet og hans lov skrevet i vårt hjerte, vil vi føle trang til å gjøre hans vilje. Vi vil ønske å holde alle hans bud, uten å utelate noe av det han venter av oss. Vi lyder fordi vi elsker. Guds bud er universets grunnlov. De inneholder kjærlighetens prinsipper slik de må komme til uttrykk i den enkeltes liv. Disse prinsippene er veien til sann frihet. David sier: «Så vil jeg i all fremtid holde din lov. La meg ferdes i åpent land, for jeg spør etter dine påbud» Sal 119, David hadde oppdaget Guds vei til et lykkelig liv. Dette er et mønster det er mulig for hver enkelt av oss å leve etter. Apostelen Jakob gir oss et godt råd: «For den som holder hele loven, men bryter ett av budene, han har forbrutt seg mot dem alle. For han som sa: Du skal ikke bryte ekteskapet, han sa også: Du skal ikke slå i hjel. Om du ikke bryter ekteskapet, men slår i hjel, da er du en lovbryter. Dere skal dømmes etter frihetens lov, og etter det må dere leve, i ord og gjerning» Jak 2, «Men den som ser inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det, han blir ikke en glemsom hører, men en gjerningens gjører. Han skal være lykkelig i sin gjerning» Jak 1,25. Ønsker du å leve lykkelig? Her er oppskriften til et slikt liv. Bibelen underviser ikke i lovtrelldom. Den viser oss veien til fullkommen frihet fra syndens slaveri. Det er en frihet som er omkranset av lovens trygge rammer. Guds lov og Moseloven

6 Misforståelsen omkring gyldigheten av Guds lov skyldes det faktum at Bibelen taler om to lover. For det første taler den om Guds ti bud som er evige og uforanderlige. Men den taler også om en lov som er avskaffet. Den kalles Moseloven. Den inneholdt de retningslinjer for gudstjeneste og offerseremonier som Gud gav Israels folk gjennom Moses. Denne seremoniloven ble gitt for at folk som levde før korset, bedre skulle forstå løftene om Messias. Det var helt naturlig at Moseloven ble «naglet til korset». Dens forordninger pekte frem til Kristi frelsesverk. De seremonielle ofringene som israelittene måtte bringe, peker alle frem til Kristi død på korset. Da Jesus døde for menneskenes synder, ble mye av det forbilledlige oppfylt. Det var ikke lenger nødvendig med de seremonielle ofringer, dager og handlinger som pekte frem til Messias som skulle komme. I det øyeblikket Jesus døde på korset, hendte det noe dramatisk i templet. Tre av evangeliene forteller om denne hendelsen, som må ha gjort et uutslettelig inntrykk på mange. Matteus sier: «Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppgav ånden. Da revnet forhenget i templet i to, fra øverst til nederst» Matt 27, Forhenget hadde i 1500 år skilt mellom Det hellige og Det aller helligste i helligdommen. Innenfor dette forhenget måtte bare øverstepresten komme en gang i året, når han på folkets vegne bad om tilgivelse for synd. Nå var hans tjeneste ikke lenger nødvendig. Ofringene og seremoniene hadde ikke lenger noen betydning. Fra nå av kunne mennesket selv komme direkte til Jesus, det store «offerlammet». Bibelen skiller tydelig mellom de to lovene. Nettopp dette spørsmålet har vært årsak til mye uenighet mellom lederne innenfor de forskjellige kirkesamfunn. Luther sier: «Lovens oppfyllelse må begynne og mer og mer fullkommes i oss. Men vi taler ikke om seremoniloven, men om den lov som er skrevet i vårt hjerte, de ti bud.» «Konkordieboken», side 66. John Wesley, metodismens grunnlegger, skriver: «Kristus borttok ikke moralloven, de ti bud. Denne loven har vært til fra verdens begynnelse, og enhver del av den må bestå til alle tider for alle mennesker.» «Sermons» I, side 25. Catherine Booth, en av grunnleggerne av Frelsesarmeen, uttaler seg enda tydeligere: «Det synes å råde en forferdelig misforståelse vedrørende det som apostelen har skrevet om loven.... Når dere leser om loven, bør dere finne ut hvilken lov det menes, enten den store moralloven, som aldri har vært og aldri kan bli opphevet, eller om det er seremoniloven som tydelig opphørte ved Kristus. «Angripende kristendom», side 15. Gud har aldri forandret seg. Hans forhold til mennesket er det samme i går, i dag og til evig tid. Hans høyeste ønske er å frelse mennesket, gi det evig liv. I sin handlemåte med mennesket har hans prinsipper alltid vært de samme, både før og etter at Jesus døde på korset. Vi trenger å be Gud om hjelp til å vandre på hans veier. For vi er kalt til å gå i Jesu fotspor, han som fant glede i Guds evige lov. Slik følger vi ham som er veien, sannheten og livet.