Avgjørelse av klage på skadefellingstillatelse på bjørn - Mykleby beitelag i Stor-Elvdal kommune

Transkript

1 Stor-Elvdal kommune Postboks Koppang Deres ref.: Vår ref. (bes oppgitt ved svar): Dato: 2012/9985 ART-VI-EMA Arkivkode: Avgjørelse av klage på skadefellingstillatelse på bjørn - Mykleby beitelag i Stor-Elvdal kommune Direktoratet viser til klage av 27. juni 2012 fra Stor-Elvdal kommune, over Fylkesmannen i Hedmark sitt avslag på søknad om skadefelling av bjørn i beiteområdet til Mykleby beitelag i Stor-Elvdal kommune. Direktoratet tar ikke klagen fra Stor-Elvdal kommune til følge, og opprettholder Fylkesmannen i Hedmark sitt vedtak av 26. juni Det er lagt avgjørende vekt på at det foreligger kun en bjørnetatt sau og at kadaveret var ca. 4 dager gammelt. Bakgrunn Den 25. juni 2012 ble det gjenfunnet og dokumentert ei bjørnetatt søye i beiteområdet til Mykleby beitelag i Stor-Elvdal kommune. Stor-Elvdal kommune søkte 26.juni om fellingstillatelse på bjørn i det aktuelle beiteområdet. Fylkesmannen i Hedmark avslo søknaden muntlig og skriftlig 26. juni Stor-Elvdal kommune, heretter kalt klager, påklaget Fylkesmannen sitt vedtak i brev av 27. juni Klagers anførsler Klager anfører for det første at fylkesmannen i sin behandling av saken ikke har hensyntatt rovviltforskriften 9, annet ledd, bokstav a d. Klager begrunner anførselen med at området er et viktig beiteområde samt at skadepotensialet må sies å være høyt. Det vises i den forbindelse til tidligere års historikk med store rovdyrtap samt et høyt antall bufe på beite. Klager bemerker at skadeomfanget i saken er begrenset, men anfører i denne sammenheng at gjenfinningsprosenten på sauekadaver er svært lav. Klager hevder at tidligere erfaringer med rovdyrtap i området kombinert med skadens omfang og utvikling må ses i sammenheng med potensialet for fremtidige skader, og at dette må anses som tilstrekkelig for innvilgelse av fellingstillatelse i aktuelle sak. Klager vises til et vedtak fattet av Fylkesmannen i Hedmark, datert , der det ble gitt fellingstillatelse på bjørn med bakgrunn i funn av en sau. Videre anfører klager at det må bero på en feil at Fylkesmannen i sitt vedtak oppgir at det aktuelle området ligger innenfor blått område i Forvaltningsplanen for rovvilt Hedmark (2007), og påpeker at det aktuelle området ligger i grønt område, jf. den nevnte forvaltningsplanen. Besøksadresse: Tungasletta 2 Postadresse: Postboks 5672 Sluppen N-7485 Trondheim Telefon: Telefaks: Videokonf: Internett: E-post: Postmottak@dirnat.no Saksbehandler: Ellen Moksnes Andresen Telefon:

2 Endelig anføres det fra klager at man ikke trenger en fersk observasjon/spor/kadaver for en innvilgelse av en fellingstillatelse. Det vises i denne sammenheng til at Fylkesmannen i Hedmark 23. juni 2011 innvilget fellingstillatelse av bjørn i Stor-Elvdal kommune, med begrunnelse at fellingslaget raskt kunne komme i gang med fellingsforsøket dersom det oppstod nye skader. Fylkesmannens vurderinger Fylkesmannen viser i avslaget til at det i saken er et begrenset skadeomfang og at det bør være helt ferske skader å ta utgangspunkt i hvis det skal være hensiktsmessig å iverksette skadefellingstillatelse. Selv om det foreligger et skadepotensial i beiteområdet ut fra antall sau på beitet og historikk, jf. rovviltforskriften 9, annet ledd, bokstav c, så er skadeomfanget som er kartlagt begrenset, og har skjedd for 4 dager siden. I klageoversendelsen av 1. august til Direktoratet for naturforvaltning fremgår det at Fylkesmannen er vel kjent med at Mykleby beiteområde ligger i grønn sone i forvaltningsplanen, og at Fylkesmannen i den konkrete vurderingen av søknaden tok utgangspunkt i områdets korrekte soneplassering i grønn sone. At det i avslaget av 26. juni ble skrevet at det aktuelle fellingsområdet lå i blå sone, beror på en inkurie. Fylkesmannen viser til rapporten «Effektivisering av skadefellingsforsøk på rovvilt i Hedmark» fra mars 2010, når det gjelder iverksetting av skadefellingsforsøk basert på eldre kadaverfunn. Her siteres: «Det som uansett synes klart, er at det gir liten effekt å drive fellingsforsøk lang tid etter sist kjente skade. Dersom de ferskeste kadavrene er 2 døgn eller eldre, må det gjøres en vurdering av hvor lenge man skal fortsette dersom det ikke oppdages ferske skader.» Fylkesmannen bemerker at dette gjelder igangsatte fellingsforsøk, men er av den oppfatning at vurderingene omkring ressursbruken og muligheten for å lykkes med et fellingsforsøk, blir likedan i forhold til igangsetting. Hva gjelder klager sin henvisning til Fylkesmannen sitt vedtak av 23. juni 2011, opplyser Fylkesmannen at det fremgår av saksutredningen at Fylkesmannen i utgangspunktet ønsket å se an utviklingen i området før en tok søknaden opp til behandling. Søknaden ble likevel tatt opp til behandling etter ønske fra Stor-Elvdal kommune. Fylkesmannen kan ikke se at det i klagen er fremkommet momenter som gir grunnlag for å omgjøre vedtaket og er for øvrig heller ikke kjent med at det i mellomtiden skulle være dokumentert nye bjørneskader i området. Direktoratets vurdering Lovgrunnlaget Lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) og forskrift 18. mars 2005 nr. 242 om forvaltning av rovvilt (rovviltforskriften) danner den juridiske rammen for direktoratets vedtak i saken. Naturmangfoldlovens formålsbestemmelse ( 1) lyder: «Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur.» 2

3 Etter naturmangfoldloven 5 er det et mål at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Tiltak etter naturmangfoldloven skal imidlertid avveies mot andre viktige samfunnsinteresser, jf. 14. En slik avveining skal ikke medføre at målet i 5 fravikes, men at tiltaket vil kunne medføre at målet i 5 nås på en annen måte eller i et annet tempo enn hvis naturmangfoldet hadde vært eneste hensynet å ta, jf. prinsippet om en geografisk differensiert rovviltforvaltning. Naturmangfoldloven 5 og prinsippet om geografisk differensiert forvaltning er konkretisert gjennom 3 og 4 i rovviltforskriften og gjennom den regionale forvaltningsplanen for rovvilt i region 5. Etter naturmangfoldloven 7 skal prinsippene i lovens 8 til 12 legges til grunn som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet. Naturmangfoldloven 8 til 10 og 12 er omtalt senere i vedtaket. Vedtaket gjelder skadefelling av bjørn og det er derfor ikke aktuelt å stille fordyrende vilkår i vedtaket. Naturmangfoldloven 11 anses derfor ikke relevant å vurdere nærmere i denne saken. Det vises til naturmangfoldloven 18 første ledd b) og 77, jf. rovviltforskriften 13, jf. 1 og 3, hvor det fremgår: Naturmangfoldloven 18 (annet uttak av vilt og lakse- innlandsfisk etter vurdering av myndighetene): Kongen kan ved forskrift eller ved enkeltvedtak tillate uttak av vilt og lakse- innlandsfisk ( ) b) for å avverge skade på avling, husdyr, tamrein, skog, fisk vann eller annen eiendom, ( ) Vedtak etter første ledd bokstav a til f kan bare treffes hvis uttaket ikke truer bestandens overlevelse og formålet ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte. Rovviltforskriften 1 (Formål): Formålet med denne forskrift er å sikre en bærekraftig forvaltning av gaupe, jerv, bjørn, ulv og kongeørn. Innenfor en slik ramme skal forvaltningen også ivareta hensyn til næringsutøvelse og andre samfunnsinteresser. Forvaltningen skal være differensiert slik at hensynet til ulike interesser vektlegges forskjellig i ulike områder og for de ulike rovviltarter. Forskriften skal sikre en forvaltning som vektlegger forutsigbarhet og lokal medvirkning. Rovviltforskriften 3 (Nasjonale bestandsmål og bestandsovervåking): I Norge skal det årlig være 65 ynglinger av gaupe, 39 ynglinger av jerv og 15 ynglinger av bjørn. ( ) Nasjonalt overvåkingsprogram for rovvilt skal gi data om status og utvikling i rovviltbestandene, herunder også beskrive det antall årlige ynglinger som er dokumentert i regionene. Metodikk, datagrunnlag og resultater skal være offentlig tilgjengelig. Rovviltforskriften 9 (Fylkesmannens myndighet til iverksetting av betinget skadefelling): Fylkesmannen kan av eget tiltak eller etter søknad fatte vedtak om iverksetting av felling for å forhindre fremtidig skade innenfor rammen av kvote for betinget skadefelling gitt av rovviltnemnden, jf. forskriften 8, eller Direktoratet for naturforvaltning, jf. 13. Fylkesmannen kan delegere sin myndighet til iverksetting av slik felling til kommunen i særskilte tilfeller. Ved vurderingen av om det skal gis tillatelse til skadefelling skal det legges vekt på føringene i regional forvaltningsplan, jf. forskriften 6. Felling kan bare gjennomføres dersom det ikke finnes annen tilfredsstillende løsning ut fra prinsippet om geografisk differensiert forvaltning. Det skal særlig tas hensyn til: a) områdets betydning som beitemark b) skadenes omfang og utvikling 3

4 c) potensialet for fremtidige skader d) muligheten for å gjennomføre forebyggende tiltak. Felling skal være rettet mot bestemte individer. Vedtak om felling skal være begrenset til et bestemt område, tidsrom og antall dyr. Politiske og forvaltningsmessige rammevilkår: Det nasjonale bestandsmålet for brunbjørn ble etter behandling i St.meld. nr. 15 ( ) satt til 15 årlige ynglinger, jf. Innst. S. nr. 174 ( ) og rovviltforskriften 3. Stortinget vedtok gjennom rovviltforliket i 2011, Representantforslag 163 S ( ), at bestandsmålet skal endres fra 15 til 13 årlige ynglinger nasjonalt. Det nasjonale bestandsmålet for brunbjørn er fordelt på fire av åtte forvaltningsregioner for rovvilt, jf. rovviltforskriften 4. I region 5 (Hedmark) er det fastsatt et bestandsmål på 3 årlige ynglinger. På bakgrunn av endring i nasjonalt bestandsmål for brunbjørn, skal de regionale bestandsmålene endres. Miljøverndepartementet har sendt forslag til endring av rovviltforskriften på høring. I punkt i rovviltforliket av 2011 heter det at i prioriterte beiteområder skal uttak av dyr som gjør skade på beitedyr gjøres raskt, og i slike områder skal miljøforvaltningen i større grad enn i dag bidra til å effektivisereslikt uttak, uavhengig av om bestandsmålet er nådd. I prioriterte rovviltområder skal saueproduksjon og andre produksjoner basert på utmarksbeite tilpasses gjennom forebyggende tiltak og omstilling, med utgangspunkt i forekomsten av rovvilt i beiteområdet. Kunnskapsgrunnlaget Om bestandssituasjonen for brunbjørn: Offentlige beslutninger som kan berøre naturmangfoldet skal så langt det er rimelig bygge på vitenskapelig kunnskap om arters bestandssituasjon samt effekt av påvirkning, jf. naturmangfoldloven 8. Direktoratet vil vise til beskrivelsen av det Nasjonale overvåkningsprogrammet for rovvilt i kommentarene til rovviltforskriften 3. Rovdata har ansvaret for formidling, drift og utvikling av Nasjonalt overvåkingsprogrammet for rovvilt, og Rovdata er den sentrale leverandøren av data om status og utvikling i rovviltbestandene til alle forvaltningsledd. Rapporteringsfristen for overvåking av brunbjørn er 1. april hvert år. Bestanden av brunbjørn i Norge blir primært overvåket ved å analysere DNA fra innsamlede ekskrement og hår. De analyserte prøvene med DNA gjør det mulig å slå fast hvor mange brunbjørn som minimum har vært innom Norge i løpet av ett år, hvor de har oppholdt seg og fordelingen mellom hanner og hunner. Bestandsmålet er gitt i antall årlige ynglinger. Overvåkinga har derfor tatt i bruk en modell, som er utviklet av Det skandinaviske bjørneprosjektet, til å beregne hvor mange kull som sannsynligvis er født i Norge hvert år. Modellen tar utgangspunkt i det innsamlede DNA-materialet og bygger blant annet på kunnskap om fordeling mellom kjønn og alder i den svenske bjørnebestanden. Den baserer seg også på kunnskap om hvor ofte binnene føder og hvor gamle de er første gang de føder, samt størrelsen på leveområdene og dødeligheten i bestanden. Resultatet av beregningene viser at det sannsynligvis ble født mellom to og ti kull på landsbasis i 2011, og at det mest sannsynlig ble født 6 kull. I region 5 er det anslått at det er født 1-2 kull i Resultatene fra DNA-analysene identifiserte 151 ulike brunbjørner i 2011, 51 binner og 100 hannbjørn. Binner ble, i samsvar med tidligere års DNA-undersøkelser, kun påvist i begrensa og spesifikke geografiske områder i Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og 4

5 Hedmark fylker. Antallet på 151 ulike individer er minimumstall, da en ikke kan gå ut fra at en lykkes i å samle materiale etter samtlige individer i alle områder. Samtidig er det slik at bjørnebestanden i grenseområdene i hovedsak er felles med Sverige. Mange ekskrement- og hårprøver i grenseområdene kan således stamme fra brunbjørner som har hoveddelen av sitt leveområde i Sverige. Kjent avgang av brunbjørn i Norge i 2011 var totalt 15 bjørner, hvorav 5 i Hedmark. Kjent avgang av bjørn i Norge hittil i år er 12 bjørner, hvorav 3 bjørner er felt i Hedmark. Bestandssituasjonen for brunbjørn i Norge er sterkt påvirket av bestandssituasjonen på svensk side. Bjørnebestanden i Sverige er vurdert til å bestå av omlag 3200 individer. På svensk side er det åpnet for skydds- og lisensjakt. De siste årene har kvotens størrelse økt betydelig i Sverige grunnet ny kunnskap om tilvekst og populasjonsstørrelse. I 2011 ble totalt 297 brunbjørn felt på lisensjakt i Sverige. Det foreligger betydelig kunnskap om den samlede belastningen bjørnebestanden utsettes for, jf. naturmangfoldloven 10. Bjørnebestanden er ikke begrenset av tilgjengelig areal. Det er ikke registrert sykdom på brunbjørn i Norge. Det er kjent at ungedødeligheten hos brunbjørn er høy, blant annet grunnet infanticid (ungedrap). Utover enkelte påkjørsler skjer avgangen av voksne brunbjørner i hovedsak gjennom lisensfelling og skadefelling, slik at miljøforvaltningen i stor grad har oversikt over den samlede belastningen. Føre-var-prinsippet, jf. naturmangfoldloven 9, kommer til anvendelse i situasjoner hvor man ikke har tilstrekkelig kunnskap tilgjengelig. Etter direktoratets syn er ikke dette tilfelle i denne saken. Direktoratet legger til grunn at den regionale rovviltnemda for forvaltningsregion 5 med sin geografiske differensiering har ivaretatt de hensyn som er nedfelt i naturmangfoldloven 12. Dette innebærer at avgrensinger av områder der yngling av bjørn kan forekomme er foretatt ut fra en samlet vurdering, og forventes å gi de beste samfunnsmessige resultater. Direktoratets vurdering av klage på skadefelling i Stor-Elvdal Brunbjørn er fredet etter Lov av 29. mai 1981 om jakt og fangst av vilt (viltloven) og Lov av 19. juni 2009 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven). Samtidig er det slik at brunbjørn volder skade på næringsutøvelse, husdyr- og tamreinnæring. For blant annet å forhindre skade på husdyr og tamrein kan rovvilt felles med hjemmel i naturmangfoldloven 18 første ledd, bokstav b). Skadefelling er et virkemiddel for å avhjelpe akutte skadesituasjoner som kan oppstå, jf. rovviltforskriften 9 og 13, mens regulering av bestandsstørrelsen skal skje igjennom lisensfelling eller kvotejakt (gaupe), jf. rovviltforskriften 10, 11 og 13. På vedtakstidspunktet var det gjenfunnet 1 kadaver med bjørn som skadevolder. Fylkesmannen finner at det er et begrenset skadeomfang i saken, og Direktoratet er enig i dette. Det vises videre til at det under Fylkesmannen sin klagebehandling ikke forelå nye dokumenterte bjørneskader i området. Det aktuelle området ligger i grønt område, den del av Hedmark fylke hvor hensynet til beitedyr og samisk reinbeite er prioritert. Utgangspunktet for dette området er en lavere terskel for uttak av bjørn gjennom skadefelling, enn i henholdsvis blått og gult område, jf. Forvaltningsplan for rovvilt i Hedmark fra mars Direktoratet har merket seg at Fylkesmannen presiserer at man kun har angitt området for å ligge i blått område ved en inkurie og at den riktige plasseringen er lagt til grunn i behandlingen av søknaden. 5

6 Det aktuelle kadaveret ble anslått til å være 4 dager gammelt av SNO. Det er konstatert både av klager og Fylkesmannen at kadaveret er gammelt, men det er ulike oppfatninger av hvor stor betydning dette innebærer ved igangsetting av en skadefelling. Direktoratet finner det lite hensiktsmessige å igangsette skadefelling ved eldre skader som i nærværende sak. Det vises i den forbindelse til betydningen av eldre skader når det gjelder iverksetting av skadefellingsforsøk, som gjengitt i rapporten «Effektivisering av skadefellingsforsøk på rovvilt i Hedmark» fra mars Direktoratet er enig med Fylkesmannen i at vurderingene omkring ressursbruken og muligheten for å lykkes med et fellingsforsøk, blir likedan i forhold til igangsetting. Direktoratet vil i denne sammenheng påpeke at tidsaspektet utgjør en konkret utfordring i saken. Formålet med skadefellingen er å ta ut det skadevoldende individet. I rovviltforskriften 9 fremgår det at skadefelling skal være rettet mot bestemte individer. Med kun 1 kadaver som er 4 dager gammelt er det knyttet usikkerhet til hvem som er skadevolder. Ved fravær av ferskere skader vil det etter Direktoratets oppfatning være vanskelig å konstatere hvilken bjørn som er skadevolder og således å ta ut rett bjørn. Direktoratet vil i midlertidig bemerke at dette kunne stilt seg annerledes hvis det forelå nye skade 1-2 dager forut for søknaden. Det vises i den forbindelse til skadefellingstillatelse av brunbjørn i Stor-Elvdal kommune, gitt i vedtak av 26. juli 2012 av Fylkesmannen i Hedmark. I den saken ble det 25. juli funnet et sauekadaver som dagen etter ble dokumentert til å være drept av bjørn. I forbindelse med undersøkelse av kadaveret ble det opplyst at kadaveret var lite spist på da det ble gjenfunnet den 25. juli. I midlertid opplyste SNO ved sin dokumentasjon dagen etter at det var lite igjen av kadaveret, og det ble antatt at bjørnen nylig var/eller fortsatt oppholdt seg i beiteområdet. Fra Fylkesmannen sin vurdering 26. juli 2012 siteres følgende: «I forhold til 9 annet ledd bokstavene b og c anser Fylkesmannen at det dokumenterte skadeomfanget i det aktuelle området er lite, men at skadepotensialet vil være betydelig om brunbjørn fortsatt skal ha tilhold i området.» Direktoratet erfarer at Fylkesmannen i Hedmark har kort responstid. Direktoratet er således av den oppfatning at myndighetens behandlingstid ved akutte tilfeller, ikke hindrer/forsinker en effektiv iverksetting av en eventuell skadefelling. Konklusjon Med hjemmel i Lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) 18 første ledd b) og 77, jf. forskrift 18. mars 2005 nr. 242 om forvaltning av rovvilt (rovviltforskriften) 9, jf. 1 og 3, tar Direktoratet ikke klagen fra Stor-Elvdal kommune til følge, og opprettholder Fylkesmannen i Hedmark sitt vedtak av 26. juni Direktoratets vedtak er endelig og kan ikke påklages videre, jf. forvaltningsloven 28. Med hilsen Direktoratet for naturforvaltning Knut Morten Vangen e.f Fung. seksjonssjef Ellen Moksnes Andresen 6

7 Kopi til: Fylkesmannen i Hedmark Postboks Hamar 7