BORGARTING LAGMANNSRETT

Transkript

1 BORGARTING LAGMANNSRETT KJENNELSE Avsagt: Sak nr.: Dommer: ASD-BORG/02 Lagdommer Jane Wesenberg Ankende part Ankemotpart Fylkesmannen i Østfold Seniorrådgiver Kristin Sørmo Berglund Kan bare gjengis offentlig i anonymisert form jf. domstolloven 130 første ledd

2 Tvisten gjelder rekkevidden av bevisforbudet i tvisteloven 22-3a. Ved Moss tingretts dom av 2018 ble det opprettet vergemål med fratakelse av rettslig handleevne. har anket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Ved behandling av saken i tingretten, avga verge Christer Alexander Jenson vitneforklaring for tingretten. I tillegg la Fylkesmannen i Østfold frem dokumentbevis som Fylkesmannen hadde mottatt fra vergen, samt dokumentbevis som Fylkesmannen hadde bedt vergen om å innhente. Dokumentene inngår i saksdokumentene som lagmannsrett har mottatt for ankebehandlingen. Etter tingrettens dom har det trådt i kraft endringer i tvisteloven som innfører bevisforbud om opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt for verger. Fra 1. juli 2018 lyder tvisteloven 22-3a som følger: Det kan ikke føres bevis når dette vil krenke en oppnevnt verges lovbestemte taushetsplikt etter vergemålsloven. I den utstrekning personen med verge ikke er i stand til å forstå hva et samtykke innebærer, kan retten ved kjennelse beslutte om beviset kan føres. ( ) Oppnevnt verges taushetsplikt er regulert i vergemålsloven. Vergemålsloven 46 første og annet ledd lyder som følger: En oppnevnt verge plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han eller hun får vite som ledd i vergeoppdraget om noens personlige forhold eller om tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den opplysningen angår. Taushetsplikten gjelder også etter at vergeoppdraget er avsluttet. Vergen kan heller ikke utnytte slike opplysninger i egen virksomhet eller tjeneste eller i arbeid for andre. Opplysningen om at en person har fått oppnevnt verge, kan gjøres kjent for andre i den utstrekning det er nødvendig av hensyn til personen selv, eller for å sikre at vergen kan utføre sitt oppdrag på en god måte. Det samme gjelder opplysningen om at vedkommende er oppnevnt som verge, og opplysninger om rammene for vergeoppdraget. Brudd på vergens taushetsplikt er fra 1. juli 2018 sanksjonert med straff, jf. vergemålsloven 46 fjerde ledd jf. straffeloven 209. Under saksforberedelsen for lagmannsretten har det oppstått spørsmål om omfanget av vergen Christer Alexander Jensons vitneplikt, Fylkeskommunens adgang til å føre bevis som vergen er kilde til, og konsekvensen av lovendringen for bevis som er fremlagt for retten før lovendringen. Partene og vergen har gjort rede for sine syn under saksforberedelsen, jf. skriv 14. og 24. september 2018 fra vergen Christer Alexander Jenson, prosesskriv 20. september 2018 fra Fylkesmannen i Østfold v/seniorrådgiver ASD-BORG/02

3 Kristin S. Berglund og prosesskriv 15. oktober 2018 fra v/ advokat og vergen Christer Alexander Jenson har i korte trekk anført: har ikke samtykket til at bevis fra vergen Jenson skal føres. er i stand til å forstå hva et samtykke innebærer. Følgelig kan lagmannsretten ikke høre vergen som vitne. Lagmannsretten kan heller ikke motta bevis som er omfattet av vergens taushetsplikt fra andre, herunder Fylkesmannen. Dette gjelder selv om vergen står under tilsyn av Fylkesmannen, og plikter å gi Fylkesmannen de opplysninger om vergemålet som Fylkesmannen ber om, jf. vergemålsloven 47 første ledd. En rett for Fylkesmannen til å føre som bevis opplysninger som vergen er kilde til og som omfattes av taushetsplikten, vil uthule bevisforbudet og redusere det til et forbud mot at vergen høres muntlig. Bevisforbud om opplysninger undergitt vergens taushetsplikt er gitt av hensyn til opplysningenes art. Det skal sikre at nærmere bestemte opplysninger ikke kommer ut. Det er ikke gitt for å beskytte vergen. De samme hensynene ligger bak reglene om bevisforbud for betroelser til særlige yrkesutøvere i tvisteloven Høyesterettspraksis som gjelder tvisteloven 22-5 må få tilsvarende anvendelse. Det følger av denne praksisen at dokumenter som inneholder opplysninger som det er forbudt å motta vitneprov om, må nektes fremlagt uten hensyn til hvem som besitter dokumentet. Også formålsbegrensningsregelen i personopplysningsloven 1 jf. personopplysningsforordningen artikkel 5 nr. 1b, tilsier at fylkesmannen ikke har adgang til å bruke informasjonen som den har mottatt av vergen i kraft av sin tilsynsmyndighet. Opplysningene er innhentet i tilknytning til et annet formål enn vergemålssaken for retten. Bevisforbudet gjelder taushetsbelagte opplysninger slik disse er definert i vergemålsloven 46. Det er ingen grunn til å begrense bevisforbudet til opplysninger gitt vergen i fortrolighet av vergehaveren selv. Det kan imidlertid være grunn til å sondre mellom opplysninger innhentet som ledd i det løpende vergeoppdraget, og opplysninger innhentet i anledning vergemålssaken for retten. Fylkesmannen kan ikke pålegge vergen å innhente opplysninger/dokumenter til bruk som bevis i en vergemålssak. Et slikt pålegg vil kunne oppleves som et alvorlig tillitsbrudd med store konsekvenser for det videre samarbeidet mellom vergen og vergehaveren. Konsekvensen av at lovendringene trådte i kraft 1. juli 2018, uten overgangsregler, er at lagmannsretten ikke kan se eller høre en rekke bevis som ble ført for tingretten. Dokumentbevis må tas ut av saken i den utstrekning det omfattes av bevisforbudet ASD-BORG/02

4 Fylkesmannen i Østfold har i korte trekk anført: Det er ikke bestridt at bevisforbudet i tvisteloven 22-3a, medfører at verge Jenson ikke kan forklare seg for lagmannsretten uten samtykke for Bevisforbudet gjelder imidlertid kun opplysninger fra vergen til retten, og innebærer at retten ikke kan ta imot vergens vitnemål eller dokumentbevis direkte fra vergen i saken. Bevisforbudet kan ikke forstås slik at retten ikke kan motta opplysninger fra Fylkesmannen som Fylkesmannen har mottatt fra vergen som følge av opplysningsplikten i vergemålsloven 47, med mindre det dreier seg om fortrolige betroelser. Forarbeidene åpner for at fylkesmannen i sak om fratakelse av rettslig handleevne kan gi retten en viss tilgang til taushetsbelagte opplysninger som vergen har overlevert til fylkesmannen på grunnlag av opplysningsplikten. Hovedformålet med lovendringen er å sikre et tillitsfullt og åpent forhold mellom vergen og vergehaver. De fleste opplysninger om økonomiske og medisinske forhold, som er nødvendige og relevante for opplysning om sak om fratakelse av rettslig handleevne, kan innhentes uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Dette tilsier at det som det er grunn til å verne med bevisforbudet, er særlig fortrolige betroelser til vergen. Andre opplysninger og dokumenter som ikke inneholder fortrolige betroelser, og som vergen sender til fylkesmannen, kan fremlegges av fylkesmannen. Dette gjelder både opplysninger og dokumenter som er innhentet som ledd i tilsyn med vergen og ved behov for å vurdere omfanget av vergemålet, vergens søknader om fylkesmannens samtykke, og opplysninger og dokumenter fylkesmannen har mottatt når vergen har rådført seg med fylkesmannen. Vergens opplysningsplikt overfor fylkesmannen gjelder alle relevante forhold under vergemålet, uten begrensninger. Lovendringen endrer ikke fylkesmannens mulighet til å pålegge vergen å gi de opplysninger til fylkesmannen som fylkesmannen ber om, jf. vergemålsloven 47. Fylkesmannen må også etter lovendringen kunne pålegge vergen å innhente opplysninger og dokumenter, som ikke inneholder fortrolige opplysninger, og fremlegge disse for lagmannsretten. Opplysninger som kan innhentes av fylkesmannen direkte, eller kreves fremlagt av vergehaver som part i saken (jf. tvisteloven 21-4, jf. 21-5) faller utenfor bevisforbudet. Dokumentbevis som i denne saken ble fremlagt i saken i tingretten, er fremlagt før lovendringen trådte i kraft og er derfor lovlig fremlagt. De skal ikke tas ut av saken. Vergens taushetsplikt brytes ikke ved at dokumentene føres for lagmannsretten. Lagmannsretten bemerker at avgjørelse ved tvist om bevis treffes ved kjennelse, jf. tvisteloven 19-1 annet ledd bokstav d, og av forberedende dommer, jf. tvisteloven 19-2 annet og tredje ledd. Det er ubestridt mellom partene at bevisforbudet i tvisteloven 22-3a medfører at verge Jenson ikke kan forklare seg for lagmannsretten uten samtykke fra ASD-BORG/02

5 Lagmannsretten er enig i det. Tvistetema er om det er anledning for Fylkesmannen til å føre som bevis taushetsbelagte opplysninger den har mottatt fra vergen i anledning vergeoppdraget, herunder som følger av vergens opplysningsplikt overfor fylkesmannen i vergemålsloven 47, og taushetsopplysninger som Fylkesmannen har bedt vergen om å innhente i anledning vergemålssaken som verserer for retten. Lagmannsretten har, under en viss tvil, kommet til at bevisforbudet i tvisteloven 22-3a må forstås slik at det ikke er anledning til det. Regelen i tvisteloven 22-3a ble tilføyd ved lov 15. juni 2018 nr. 37, og trådte som nevnt i kraft 1. juli Om bakgrunnen for regelen skriver Justis- og beredskapsdepartementet følgende, jf. Prop. 39L ( ) punkt 3.1: For at verja skal kunne utøve sin særlege bistands- og støttefunksjon på ein god måte, er det viktig å leggje til rette for at personen med verje kan ha eit tillitsfullt og ope forhold til verja. Dette kan vere ein føresetnad for at den det gjeld, kjenner seg fortruleg med å formidle eigne ønske og preferansar til verja. Det kan òg vere ein føresetnad for at personen kjenner seg trygg på å kunne vere open om eige fungeringsnivå og behov for bistand. Oppnemnde verjer er pålagde teieplikt etter verjemålslova 46. Teieplikta reflekterer nettopp at verja som ledd i verjeoppdraget kan få kjennskap til opplysningar om personen som kan vere av meir eller mindre kjensleg karakter. Dette kan vere opplysningar som vedkomande vil kunne ønskje at verja ikkje fører vidare. Der teiepliktige opplysningar frå ei oppnemnd verje har noko å seie for spørsmål som er oppe i saker for domstolane, vil omsynet til at personen med verje og verja kan ha eit fortruleg forhold, og omsynet til opplysning av saka dra i ulike retningar. Det er vesentleg at retten får tilgang til dei opplysningane som er nødvendige og relevante for at avgjerdsgrunnlaget for retten skal vere korrekt. Samtidig reflekterer gjeldande reglar om bevisforbod og bevisfritak at nokre opplysningar er rekna for å vere av ein slik art at høvet til bevisføring bør avgrensast. Spørsmålet om føring av bevis som er omfatta av teieplikta for oppnemnde verjer, kan vere aktuelt i fleire samanhengar. Verja kan til dømes ha opplysningar om personen som kan vere svært viktige når retten skal vurdere om vilkåra for fråtaking av den rettslege handleevna er oppfylte eller ikkje. Ein person med verje kan òg vere part eller vitne i andre sivile saker eller straffesaker. Sakene kan ha varierande grad av samanheng med årsaka til at personen har behov for verje. Det kan til dømes vere reist sak om gyldigheita av ein avtale signert av ein person som er dement, eller ein person med sinnsliding kan ha vorte utnytta på ein straffbar måte. Sakene kan òg vere heilt utan samanheng med årsaka til at personen har behov for verje, som tvistar om rettar til eigedom, mangelskrav og liknande. Også her kan verja ha opplysningar som kan vere meir eller mindre viktige for saka. Det kan til dømes vere at det er verja som har handla på vegner av personen i tvisten, slik at det er verja som har førstehands kjennskap til saka. Felles for sakstypane er at bevis som kjem inn under teieplikta for den oppnemnde verja, kan vere både til gunst og ugunst for personen. Verja kan til dømes ha opplysningar som kan ha noko å seie for vurderinga i retten av om det ligg føre ASD-BORG/02

6 formildande omstende eller ikkje, eller om personen er strafferettsleg tilrekneleg. Det er likevel ikkje gitt at den oppfatninga personen sjølv har av om bevisførsel frå verja er ønskjeleg, samsvarar med om dette etter meir objektive kriterium vil vere til gunst for han eller henne. Særleg kan den kjenslege karakteren av opplysningar som er omfatta av teieplikta for den oppnemnde verja, gjere at dette er noko personen ikkje ønskjer at skal kome fram, sjølv om det objektivt sett ville ha talt til fordel for han eller henne i ei einskild sak. Saker om fratakelse av rettslig handleevne reiser spesielle problemstillinger. Beslutning om vergemål med fratakelse av rettslig handleevne treffes av tingretten, jf. vergemålsloven 68 første ledd. Ved vurderingen av om vilkårene for fratakelse av rettslig handleevne i vergemålsloven 22 jf. 20 er til stede, vil opplysninger fra en oppnevnt verge kunne være helt sentrale for å sikre et korrekt avgjørelsesgrunnlag. På denne bakgrunnen reiste departementet i høringsnotatet 19. oktober 2016 spørsmål om det burde gis særskilte regler om bevis fra oppnevnte verger i saken om fratakelse av rettslig handleevne, jf. Prop. 39L ( ) punkt Departementet skrev at en mulig regulering kunne være at retten i slike saker kunne treffe kjennelse om at bevis fra den oppnevnte vergen kunne føres når det er «nødvendig etter en samlet vurdering av sakens art, forklaringens betydning for sakens opplysning og følgene for parten av at beviset føres». Departementet konkluderte imidlertid med at det ikke skulle gis særskilte regler for saker om fratakelse av rettslig handleevne, jf. Prop. 39L ( ) punkt 3.5.5: Ein er her på eit område der omsynet til rettstryggleiken for individet dreg i ulike retningar, og der avveginga er utfordrande. Som peikt på i høyringsnotatet reflekterer den snevre retten verjemålslova gir til å ta ifrå nokon den rettslege handleevna, at ein i nokre situasjonar reknar det som nødvendig å balansere sjølvråderetten mot andre grunnleggjande rettar. Er opplysningar frå verja svært viktige for vurderinga av vilkåra for fråtaking av rettsleg handleevne, kan omsynet til vern av personen det gjeld, og omsynet til eit tillitsfullt og fortruleg forhold mellom personen og verja dra i ulike retningar. Departementet går inn for ei løysing der det gjeld same avgrensingar for føring av bevis frå ei oppnemnd verje i saker om fråtaking av rettsleg handleevne som i andre saker. Slik tvisteloven 22-3a er utformet, har retten ikke tilgang til å frita for bevisforbudet. Spørsmålet om fylkeskommunens adgang til å føre som bevis opplysninger den har mottatt fra den oppnevnte vergen som følge av opplysningsplikten, er så vidt berørt av departementet. I forlengelsen av sitatet foran, skriver departementet: Som fleire høyringsinstansar peiker på, vik teieplikta for verja mellom anna for opplysningsplikta overfor fylkesmannen, jf. verjemålslova 46 tredje ledd og 47 andre ledd. Opplysningsplikta til verja er sentral mellom anna for fylkesmannens tilsyn med verja og vurdering av om det er behov for endring av verjemålet. Fylkesmannens høve til å reise sak om verjemål med fråtaking av rettsleg handleevne ASD-BORG/02

7 sikrar at retten, gjennom fylkesmannen, vil kunne få ein viss tilgang til opplysningar som verja har formidla til fylkesmannen på grunnlag av opplysningsplikta, jf. verjemålslova 69 første ledd. Sjølv om omsynet til umiddelbar bevisføring taler for at verja sjølv bør kunne forklare seg om slike forhold, antar departementet at omsynet til verja si rolle overfor personen saka gjeld, må vege tyngre. Det er uklart hva departementet mener med at retten, gjennom fylkesmannen, vil kunne få «ein viss tilgang» til opplysninger som vergen har formidlet til fylkesmannen. Uttrykket må imidlertid forstås slik at tilgangen er begrenset. En ubegrenset rett til å føre som bevis opplysninger som vergen har gitt til fylkesmannen ville, som påpekt av verge Jenson og, uthule bevisforbudet og redusere det til et forbud mot at vergen høres muntlig. Rettstilstanden for andre regler om bevisforbud i tvisteloven kapittel 22, og da særlig bevisforbudet og bevisfritak for betroelser til særlige yrkesutøvere i tvisteloven 22-5, tilsier at fylkesmannens ikke skal ha adgang til å føre som bevis opplysninger som vergen har gitt til fylkesmannen. Lagmannsretten viser til at departementet i forarbeidene begrunner behovet for bevisforbudet i tvisteloven 22-3a, blant annet med at opplysninger som en oppnevnt verge blir kjent med gjennom oppdraget, kan være av samme art som opplysninger som blir gitt i fortrolighet til en advokat, lege, psykolog, sykepleier mv., jf. Prop. 39L ( ) punkt I høyesterettspraksis er det konskevent lagt til grunn at dersom en opplysning er omfattet av et bevisforbud, er det opplysningens karakter som avgjør rekkevidden av forbudet, jf. Rt avsnitt 20. I denne dommen viser Høyesterett også til dommen inntatt i Rt , hvor det uttales: Mens formålet med bestemmelsene om fritak fra vitneplikt er å beskytte vitnet, er formålet med reglene om forbud mot vitneprov ikke å beskytte den som er pålagt taushetsplikt, men å sikre at opplysninger om nærmere bestemte forhold ikke kommer ut. Siden reglene om forbud mot vitneprov er gitt for å sikre at nærmere bestemte opplysninger ikke kommer ut, må dokumenter som inneholder opplysninger som det er forbudt å motta vitneprov om, nektes fremlagt uten hensyn til hvem som besitter dokumentet, se Rt , Rt , Rt , Rt og Rt Lagmannsretten viser også til Skoghøy, Tvisteløsning, 3. utgave side 767, hvor det uttales at bevisforbudsreglene gjelder uavhengig av bevismiddelets karakter, hvilket innebærer at bevisforbud som er begrunnet i taushetsplikt ikke kan omgås ved at det i stedet for forklaring fra den som har taushetsplikt, blir påberopt forklaring fra noen som vedkommende har uttalt seg til, jf. Rt A. Lagmannsretten mener at lovforståelsen som kommer til uttrykk i høyesterettspraksis om andre bevisforbud, må gjelde for bevisforbudet om opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt for verger i tvisteloven 22-3a, og at retten ikke kan ta imot bevis fra ASD-BORG/02

8 Fylkesmannen dersom dette er opplysninger som Fylkesmannen har mottatt fra vergen og som omfattes av vergens taushetsplikt. Rekkevidden av bevisforbudet må derfor fastsettes ut fra hva som er «taushetsbelagte opplysninger» i vergemålsloven 46 første og annet ledd, herunder hva som anses for «personlige forhold». Bevisforbudet er ikke begrenset til det som må anses som fortrolige betroelser, slik Fylkesmannen anfører. At forbudet kun rammer opplysninger som er underlagt den oppnevnte vergens lovbestemte taushetsplikt, medfører imidlertid at Fylkesmannen vil kunne føre som bevis opplysninger som Fylkesmannen i medhold av vergemålsloven 54 har rett til innsyn i, eller rett til å innhente, selv om slike opplysninger er mottatt fra vergen. I en situasjon hvor det verserer en sak om fratakelse av rettslig handleevne for retten, vil det etter lagmannsretten syn være mest nærliggende at Fylkesmannen som regel benytter sin egen myndighet til å innhente opplysninger fra finansinstitusjoner ol. selv, fremfor å pålegge vergen å innhente opplysninger til bruk i saken. Av praktiske hensyn kan imidlertid lagmannsretten ikke se at det er noe til hinder for at Fylkesmannen i nåværende sak fremlegge for retten slike opplysninger som allerede er innhentet gjennom vergen. Ankebehandlingen for lagmannsretten er en fornyet behandling, og bevisførselen foretas på ny. Etter lagmannsrettens syn må konsekvensen av lovendringen være at de bevis som ble ført i tingretten og som omfattes av vergens taushetsplikt, i mangel av samtykke fra vergehaveren må tas ut av saken, med mindre det er opplysninger som fylkesmannen etter vergemålsloven 54 har adgang til å innhente selv eller krever innsyn i. Som nevnt innledningsvis vil vergen Christer Alexander Jenson ikke kunne føres som vitne. Ankebehandlingen er berammet til 15. januar Ankefristen settes derfor til 1 en uke fra forkynnelsen av kjennelsen ASD-BORG/02

9 SLUTNING 1. Vitneforklaring fra vergen Christer Alexander Jenson tillates ikke. 2. Dokumenter som omfattes av vergens lovbestemte taushetsplikt tas ut av saken, med unntak av dokumenter som Fylkesmannen i Østfold etter vergemålsloven 54 har adgang til å innhente selv eller krever innsyn i. Jane Wesenberg Dokument i samsvar med undertegnet original Signert elektronisk Terje Jørgensen ASD-BORG/02