GUDSTJENESTE MED SKRIFTEMÅL. Fjellhamar kirke 28. oktober Lukas 18, 9 14 PREKEN

Transkript

1 GUDSTJENESTE MED SKRIFTEMÅL PREKEN Fjellhamar kirke 28. oktober 2018 Lukas 18, 9 14 BOTS- OG BØNNEDAG Det er noen dager hvor du som prest kan være fristet til å velge en annen tekst å snakke om. Bots- og bønnedag er en sånn dag. Det vil si, prekenteksten er ikke det mest problematiske i dag, men hele fokuset på dagen. Det er mye elendighet med synd og lysten til det onde. En dag for å få kjeft og bli deppa og gå enda mer duknakket hjem? Blir siste verset i «Så går vi rundt om en enebærbusk» hvor vi går hjem fra kirken enda saktere enn når vi går til? Hvis det er det som blir enden på visa så burde vi funnet noe annet å snakke om. Men det som så å si alltid skjer for meg når en av de dagene med vanskelige tema kommer, så blir det de viktigste dagene. Så også i dag, håper jeg. Vi får snakkes etterpå. Bots- og bønnedager kan vi lese om i bibelen og i kirkehistorien. De har blitt lyst ut, det vil si, gitt beskjed om fra konge eller biskop/pave, at nå skal vi alle kle oss i strie og aske og be til Gud sammen. Når kongen gikk foran ble det en sterk opplevelse av å stå sammen i krisen. For disse dagene ble lyst i krisetider: Epidemier som svartedauden, krig, brann, avlingssvikt og sult. Med bønn om tilgivelse, Guds nåde og beskyttelse mot det vonde. Bots- og bønnedag var en del av den nasjonale kriseberedskapen. I høst har igjen den manglende kriseberedskapen etter 22. juli 2011 vært diskutert i Stortinget. Det handlet ikke om mangel på botsog bønnedag. Her har stat og kirke skilt lag og det

2 er like greit. Men å se på bots- og bønnedag som en del av min kriseberedskap, som kirkens kriseberedskap, treffer blink. Når krisen inntreffer i mitt liv og vi våre liv, gjør bots- og bededag oss beredt. De to lesetekstene gir oss alle råvarene. Jesaja sier at det er ikke Gud som er problemet. Han strekker hendene ut til oss og vil gjerne frelse. Det er våre synder, våre blodtilsølte og hender, vår skyld, som skiller oss fra Gud. Og Johannes sier at hvis vi sier at vi ikke har syndet, så bedrar vi oss selv og gjør Jesus til en løgner. Nei, bekjenn syndene så er Gud trofast og rettferdig og tilgir oss. Og Jesus er vår talsmann hos Gud, han som er en soning, ikke bare for våre synder, men hele verdens. Det er evangeliet om synd og nåde. Og kjernen i bots- og bønnedag. Jeg kunne stoppet preken her. Men prekenteksten om fariseeren og tolleren viser oss at det er mer å si. FARISEEREN OG TOLLEREN Fariseer betyr en som har skilt seg ut. De som ble fariseere ønsket å skille sitt liv ut og gi det til Gud. Nesten som en munk. Leve så helt som mulig for Gud. Fariseeren forpliktet seg på en streng oppfyllelse av loven. Han fastet to ganger i uken, mens loven krevde en gang i året. Fariseeren ga tienden, 10%, av alt, og det var også mer enn loven krevde. Og en viktig del av motivasjonen for fariseerne var at de med sin store overgivelse kunne ha en soningseffekt for folkets synder. De gjorde dette for å hjelpe og berge folket. At fariseeren stilte seg opp for seg selv for å be, kan sees som et uttrykk for at de var utskilt for Gud. På denne bakgrunnen var Jesu dom sjokkerende. At tolleren, landssvikeren som jobbet for okkupasjonsmakten og som var beryktet for maktmisbruk ved å berike seg selv på sin posisjon, ble erklært rettferdig for Gud, mens den så overgitte og dypt forpliktede fariseeren ble

3 erklært urettferdig for Gud, var i seg selv rystende. Lukas forteller oss at Jesus fortalte den lignelsen til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre. Og det gjorde han som alltid treffende. Fariseerens takkebønn er en oppvisning i selvskryt som vi alle får avsky for. Tolleren var den rake motsetning i både ord og handling. Han stilte seg langt unna, så ned, og slo seg for brystet, for hjertet. Hjertet er senteret for personligheten og da også for det vonde og synden. Ordene var knappe men klare. Fariseeren sammenlignet seg med andre, og han sammenlignet seg nedover for å løfte seg selv opp. Tolleren kunne sikkert funnet noen som det var enda verre stilt med enn han, han også. Men han sammenlignet seg ikke med andre. Han sammenlignet seg oppover. Ikke til siden eller nedover. Han sammenlignet seg med Gud og hans vilje. Og da var det bare en ting å gjøre, å be om nåde for sine synder. Fariseeren hadde ingenting å be Gud om, og han fikk svar deretter. Han kom med sin stolthet uten behov for nåde, og gikk hjem med sin stolthet og uten nåde. Tolleren kom med sin skyld og rop om nåde, og gikk hjem med nåde. Gudstjenesten, tempelbesøket, ble vellykket for 50% og mislykket for 50%, kan vi si. Det er viktig å poengtere at det var ikke alt det gode fariseeren gjorde som gjorde at han ikke ble frelst, like lite som det var tollerens synd og dårlige gjerning som gjorde han frelst. Gud elsker det gode og hater synden. Men kommer vi til Gud for å skryte og vise frem våre gode gjerninger, da går det som i lignelsen: Den som mener seg nær Gud, vises bort, mens den som står langt unna benådes inn. SYND I DAG Har vi som fariseeren noe å bekjenne og be Gud om i dag? Trenger vi nåde? Tror ingen av oss ville si at vi ikke gjør noe galt og alt er i skjønneste orden. Men hvor ille er det da? Folk

4 flest som deg og meg, vi blir jo sure og sinna av og til, vi ser ikke alltid alle rundt oss. Vi har jo alle noen sånne småting, men hvor opptatt skal vi være av det da? For vi er jo ikke terrorister og mordere heller da! Hvor mye skal vi stilles til ansvar for all ondskapen i denne verden? Ja, hvor ille er det onde og hva er vårt ansvar? La meg begynne i andre enden. Ondskapen og de onde gjerningene er ikke vanskelig å beskrive og bli enige om. 22. juli taler sterkt. Terroristen kjente på lysten til det onde og satte det ut i livet på grusomt vis. Overgrep og misbruk av barn rommer noe av det mørkeste i blant oss, og kirken er smertelig nok ikke noe fristed. Det finnes talløse foreldre som tross umenneskelig slit, ikke makter å skaffe barna sine mat, skolegang, medisiner, trygghet og håp for fremtiden. Mens vi kan gi barna våre alt de peker på av nyttig og unyttig. Den rike delen av verden setter med sitt forbruk store klimafotavtrykk etter seg, et forbruk som kloden ikke kan bære om alle skulle leve som oss. Og konsekvensene av klimaendringene, rammer de fattigste, de betaler den høyeste prisen også her. Listen kunne vært gjort mye lenger, men jeg orker ikke mer. Hvem har skylda? Har vi noen å skylde på? Politikerne vi har valgt? De aller rikeste som vil bli enda rikere? Terroristene og fanatikerne? Tja. Du får kjenne etter selv. Lysten til det onde bor i oss alle, ikke bare i terroristen. Så er det stor forskjell på hvilken måte vi lar den onde lysten prege oss og settes ut i handling. Men kan vi dypest sett toe våre hender, sette en strek og si ikke mitt ansvar? Bots- og bønnedag sier dette: Vi står sammen med ansvar for våre egne handlinger, men også for hverandre og vår verden, på godt og vondt. DUKNAKKET ELLER OPPREIST? Er vi da der at vi går enda mer duknakket hjem? Kanskje, og kanskje kan det av og til være av det gode. Vi må ristes i. Ondskapen skjer og vi må stå opp og ta ansvar, gjøre opp for oss. For det å skyve det under teppet og sette på smilet og se en

5 annen vei er ingen varig løsning. Smil og glede er viktig, men ikke på bekostningen av sannhet og rettferdighet. Jeg håper vi alle har opplevd tilgivelsens kraft. Befrielsen og gleden og den nye energien vi får når vi har fått stå til ansvar for eget liv, få tatt et oppgjør og bedt om tilgivelse, og gi det til hverandre. Den nedbrytende ondskapen, synden, finnes, vi kan ikke late som den ikke er der. Nei, la oss face den og sammen ta ansvar. I Book of Mormons, som enda går på Det Norske Teateret, så er det en veldig morsom og tankevekkende sang som heter Skru den av. Kort fortalt harseleres det med de alltid blide mormoner som i møte med vonde og vanskelige ting som familievold, svik og homofili, bare skur det vonde av og skrur på smilet. Karikert, og voldsomt overdrevet. Men et poeng vil jeg gjøre ut av det. Gud vil ha sannhet og ærlighet. Ikke glansbilder og overfladiskhet. Han vil at vi skal komme med livet som det er. Slik som vi er kan og skal vi kommer til Gud. Det er det som skal til fra vår side for å få en vellykket gudstjeneste. Gud ordner med sin nåde resten. Dette er beredskapsplanen vår. I møte med alle livets små og store kriser. Med skyld og skam. Å få åpent komme med livet slik det er for meg, og legge det fra meg hos Gud. Så er ikke alle kriser over når jeg går ut kirkedøra igjen. Sykdom, vanskelig relasjoner, min grådighet og selvopptatthet, urettferdighet fattigdom og nød, krig og klimatrussel, og mer til venter på oss igjen. Men vi kan tross våre feil og vårt medansvar, ydmykt få lov til å løfte hodet og gå ut i striden vel vitende om at Gud ser vår strid, våre feil, vår synd, og like fullt derfor så elsker han oss og tilgir oss. Og ber oss om å ta hans kjærlighet og tilgivelse helt inn sånn at det er det vi tar med oss når vi går ut i en ny uke.