SAMMEN FOR SIKKERHET. En introduksjon til NATO.

Transkript

1 SAMMEN FOR SIKKERHET. En introduksjon til NATO.

2

3 SAMMEN FOR SIKKERHET. En introduksjon til NATO. P04 Introduksjon P06 Reaksjon på endringer P14 En viktig aktør i krisesituasjoner P22 Å utvide partnerskap P28 Å følge en åpen dør-politikk P30 Nye evner for nye trusler P32 Organisasjonens dynamikk P35 Inn i fremtiden

4 SAMMEN FOR SIKKERHET. En introduksjon til NATO. Den nord-atlantiske allianse I løpet av mer enn et halvt århundres eksistens har både Alliansen og resten av verden utviklet seg på måter som NATOs grunnleggere ikke kunne ha forutsett. Etter som det strategiske miljøet fortsetter å utvikle seg, øker farten på NATOs transformasjon. NATO tar opp et bredere spekter sikkerhetsutfordringer enn tidligere, og må beskytte sine befolkninger både hjemme og ute. Trusler som spredning av masseødeleggelsesvåpen og terrorisme kjenner ingen grenser, noe som innebærer at NATO også må være i stand til å deployere og vedlikeholde styrker langt borte, slik som i Afghanistan. Parallelt med dette utvikler den de nødvendige midler og evner for å være i stand til å reagere på de nye kravene og bidrar til internasjonal innsats for å håndtere alle disse utfordringene. Mens innholdet i de truslene som medlemslandene står overfor og den måten NATO håndterer dem er i endring, er de grunnleggende reglene for samarbeidet innen Alliansen fortsatt tro mot prinsippene i Washingtontraktaten. Prinsippet om kollektivt forsvar er selve kjernen i grunntraktaten. Det er fortsatt et enestående og varig prinsipp som binder medlemmene sammen, og forplikter dem til å beskytte hverandre. NATO gir en politisk-militær ramme for å håndtere sikkerhetsutfordringer, som knytter europeiske og nord-amerikanske interesser sammen, og har som mål å bygge sikkerhet basert på forståelse og samarbeid, til glede for fremtidige generasjoner. P04 Introduksjon

5 Referanser i denne publikasjonen til Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia er markert med en asterisk (*) som viser til følgende fotnote: Tyrkia anerkjenner Republikken Makedonia med dens konstitusjonelle navn. Introduksjon P05

6 Reaksjon på endringer 1949 Underskriving av Washington-traktaten, 4. april Alliansens opprinnelse 1961 Bygging av Berlin-muren I 1949, da ideologiske sammenstøt mellom øst og vest ble stadig hyppigere, dannet 12 land fra begge sider av Atlanterhavet Den nordatlantiske traktats organisasjon. Hovedmålet var å skape en pakt for gjensidig assistanse for å møte risikoen for at Sovjetunionen ville forsøke å utvide sin kontroll over Øst-Europa til andre deler av kontinentet. P06 Reaksjon på endringer

7 På den tid var Europa fortsatt i gang med å komme seg etter ødeleggelsen som den andre verdenskrigen forårsaket. Imidlertid, mellom 1947 og 1952 ga den amerikanskfinansierte Marshallplanen midler til å stabilisere vesteuropeiske økonomier. Ved å forplikte seg til prinsippet om kollektivt forsvar, utfylte NATO denne rollen ved å bidra til å bevare et sikkert miljø for utviklingen av demokrati og økonomisk vekst. Med ordene til daværende, amerikanske president, Harry S. Truman, var Marshallplanen og NATO to halvparter av den samme valnøtten. Gjennom Alliansen oppnådde Vest-Europa og Nord-Amerika et nivå av stabilitet som savner sidestykke Tidlig på 1950-tallet syntes den internasjonale utvikingen, som kulminerte med utbruddet av Koreakrigen, å bekrefte den vestlige frykten for Sovjetunionens ekspansjonsambisjoner. Derfor øket NATOs medlemsland sin innsats for å utvikle de militære og sivile strukturene som var nødvendige for å implementere sin forpliktelse til felles forsvar. Tilstedeværelsen av nord-amerikanske styrker på europeisk jord, på anmodning fra europeiske regjeringer, bidro til å ta motet fra Sovjetunionens aggresjon. Ettersom tiden gikk, ble også flere stater allierte. Gjennom Alliansen oppnådde Vest-Europa og Nord-Amerika et nivå av stabilitet som savner sidestykke, og som la grunnlag for økonomisk samarbeid og integrering. På begynnelsen av 1990-tallet, etter slutten på den kalde krigen, bidro Alliansen aktivt til å overkomme det gamle skillet mellom Øst- og Vest-Europa ved å rekke ut hånden til tidligere fiender og arbeide for en felles tilnærming til sikkerhet. Reaksjon på endringer P07

8 1989 Berlin-muren faller Slutten på den kalde krigen Under den kalde krigen var NATOs rolle og hensikt klart definert av eksistensen av den trusselen som Sovjetunionen utgjorde. Tidlig på 1990-tallet hadde Warszawapakten blitt oppløst og Sovjetunionen hadde brutt sammen. Da dens tradisjonelle fiender var borte mente enkelte kommentatorer at behovet for NATO også hadde blitt fjernet og at fremtidige forsvarsutgifter og investeringer i væpnede styrker kunne bli dramatisk redusert. P08 Reaksjon på endringer

9 Mange NATO-allierte begynte å kutte sine forsvarsutgifter, enkelte med så mye som 25 %. Det ble imidlertid snart åpenbart at selv om slutten av den kalde krigen kanskje hadde fjernet trusselen om militær invasjon, hadde ustabiliteten i noen deler av Europa økt. En rekke regionale konflikter, ofte drevet av etniske spenninger, brøt ut i det tidligere Jugoslavia og i deler av den tidligere Sovjetunionen, og truet med å spre seg. bevare fred og stabilitet i Europa og hindre opptrapping av regionale spenninger Det ble nå behov for nye former for politisk og militært samarbeid for å bevare fred og stabilitet i Europa og hindre opptrapping av regionale spenninger. NATO engasjerte seg faktisk i institusjonaliserte forbindelser med tidligere motstandere, og skapte dermed nye samarbeidsmekanismer. NATO gikk også gjennom viktige, interne reformer for å tilpasse militære strukturer og evner for å ruste medlemmene for nye oppgaver, slik som krisehåndtering, fredsbevaring og fredstøtteoperasjoner, i tillegg til å sikre at de fortsatt hadde evne til å oppfylle sine grunnleggende forsvarsroller. NATO forble ikke bare en tett sammenknyttet allianse med ansvar for kollektivt forsvar, men ble også fokus for et partnerskap av kulturelt forskjellige land som samarbeider tett innen det mer omfattende sikkerhetsfeltet NATO engasjerer seg i sin første krisehåndteringsoperasjon MOD UK Reaksjon på endringer P09

10 9/ Omfattende terrorangrep i New York og Washington D.C. NATO bruker Artikkel 5 for første gang i sin historie 11. september Det strategiske konseptet som ble vedtatt på toppmøtet i Washington i 1999 beskrev fremtidige trusler som å komme fra mange retninger og ofte vanskelige å forutsi og rettet spesiell oppmerksomhet mot den trusselen som spredning av masseødeleggelsesvåpen og deres leveringsmidler utgjør. Det gjorde det også klart at Alliansens sikkerhetsinteresser kunne bli berørt av andre typer risiko av en mer omfattende natur, slik som terrorhandlinger, sabotasje og organisert kriminalitet, så vel som brudd i flyten av livsviktige ressurser. Hendelsene fikk en raskt til å innse hvor forutseende de allierte hadde vært. Den 11. september 2001 brukte terrorister passasjerfly som masseødeleggelsesvåpen mot mål i USA. Den sjokkerende brutaliteten ved angrepene og midlene som ble brukt for å gjennomføre dem, viste sårbarheten ved åpne og demokratiske samfunn for en ny form for asymmetrisk krigføring. Neste dag, i en solidarisk handling, brukte de allierte Artikkel 5 i Washington-traktaten, NATOs kollektive forsvarsbestemmelse, og bekreftet dermed at et angrep på en eller flere innebar et angrep på dem alle. P10 Reaksjon på endringer

11 Artikkel 5 Partene er enige om at et væpnet angrep på en eller flere av dem i Europa eller Nord- Amerika skal vurderes som et angrep på dem alle og følgelig er de enige om at, hvis et slikt væpnet angrep finner sted, vil hver av dem, i utøvelsen av retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar i samsvar med Artikkel 51 i FN-charteret, hjelpe parten eller partene som er angrepet ved omgående å iversksette slike tiltak, individuelt eller sammen med de andre partene, som synes nødvendig, inkludert bruken av væpnet makt, for å gjenopprette og opprettholde sikkerheten i det nord-atlantiske området. Ethvert slikt væpnet angrep og alle tiltakene som tas som følge av det, skal umiddelbart rapporteres til Sikkerhetsrådet. Slike tiltak skal opphøre når Sikkerhetsrådet har iverksatt de nødvendige tiltak for å gjeninnføre og opprettholde internasjonal fred og sikkerhet. Alliansen vedtok deretter tiltak for å støtte USA. Den arbeidet raskt, deployerte skip til det østlige Middelhav tidlig i oktober for å borde og undersøke skip som var mistenkt for terroraktivitet. Denne deployeringen fortsetter i dag som Operation Active Endeavour, som nå omfatter hele Middelhavet. Også blant de tiltakene som ble vedtatt var at individuelle allierte deployerte styrker til Afghanistan til støtte for den amerikansk-ledede operasjonen mot al-qaida terrorgruppen som var ansvarlig for angrepene den 11. september og Taliban regimet som ga ly til den. Alliansen har ledet den følgende fredsbevarende misjonen, Den internasjonale sikkerhetsstyrken, siden august Terroranslagene den 11. september ble fulgt av andre på Alliansens territorium, mindre dramatiske i omfang, men like onde i natur. Disse hendelsene og andre hendelser andre steder, har bekreftet viktigheten av flere forhold som NATOs ledere har forstått bedre og bedre over lang tid. Reaksjon på endringer P11

12 bidra til utviklingen av omfattende politiske, økonomiske og militære løsninger For det første vil trusler mot det transatlantiske samfunnet i det 21. århundre i økende grad være asymmetriske i natur og være støttet av substatlige grupper heller enn de frittstående hærene til nasjonstater. For å møte dem må de alliertes militære styrker bli mer deployerbare, mobile og effektive. For det andre kan disse nye truslene komme fra utenfor det euro-atlantiske området. Av den grunn må NATO bli en allianse med globale partnere som innser at risikoer må møtes uansett hvor de stammer fra. Endelig, NATO kan ikke konfrontere disse farene alene. Den transatlantiske allianse må bidra til utviklingen av omfattende politiske, økonomiske og militære løsninger ved å arbeide sammen med frivillige organisasjoner og internasjonale organisasjoner som FN, Den europeiske union og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa. Bare en slik tilnærming vil ta opp de økonomiske så vel som de politiske og ideologiske røttene ved konflikt. Med disse faktorene i bakhodet, ga NATOs ledere seg i kast med en revurdering av Alliansens aktiviteter og arbeidsprosedyrer. Dette har ført til en rekke initiativer som inkluderer: etablering av en NATO reaksjonsstyrke en teknologisk avansert, fleksibel, deployerbar, interoperabel og utholdende styrke som omfatter land-, sjø- og luftelementer; bedre evnene på områder som er avgjørende for moderne, militære operasjoner, slik som strategisk transport og luft-til-bakkeovervåking; en strømlinjet, militær kommandostruktur; innføring av omfattende, politiske retningslinjer som skal gi rammen for Alliansens strategiske prioriteter i de neste ti til femten år; utvidelse av operasjonene i Afghanistan til å dekke hele landet, samt assistanse gjennom opplæring av sikkerhetsstyrker og rekonstruksjonsarbeid; hjelp til Iraks regjering gjennom trening av dens sikkerhetsstyrker, samt støtte til Den afrikanse union og innføringen av aktiviteter mot pirater. å sette i gang institusjonaliserte forbindelser med land fra Midtøsten gjennom Samarbeidsinitiativet fra Istanbul; Parallelt med dette har NATO også arbeidet for euro-atlantisk integrering ved å sende ut invitasjoner om medlemskap i Alliansen og til sine partnerskapsprogrammer, for på den måten å mangedoble nytten ved sikkerhet til flere land. P12 Reaksjon på endringer

13 NATO AWACs-fly gir luftovervåking ved viktige hendelser og krisesituasjoner Boeing Reaksjon på endringer P13

14 En viktig aktør i krisesituasjoner 2003 NATO tar på seg ansvaret for ISAF i Afghanistan MOD Canada Afghanistan I det umiddelbare kjølvannet av angrepene den 11. september satte USA i gang Operation Enduring Freedom, en motterroroperasjon i Afghanistan som fortrengte det undertrykkende Talibanregimet. Det oppsto bekymring om at de afghanske sikkerhetsstyrkene ikke kunne stabilisere landet på egen hånd. Bonn-konferansen ble derfor organisert i desember 2001, som anmodet om at FN skulle godkjenne en styrke som skulle bidra til etableringen og treningen av sikkerhetsstyrker. FNs sikkerhetsråds resolusjon 1386 fra den 20. desember 2001 sørget for etablering av en internasjonal sikkerhetsstyrke (ISAF) og at den ble deployert til Kabul og omkringliggende områder. ISAF og de afghanske overgangsmyndighetene forløperen til den afghanske nasjonalregjering forhandlet i januar 2002 frem en militærteknisk avtale som beskrev ISAFs oppgaver i detalj. P14 En viktig aktør i krisesituasjoner

15 Til å begynne med var ISAF verken en NATO- eller en FN-styrke, men en koalisjon av villige deployert under myndighet av FNs sikkerhetsråd. Frivillige land ledet ISAF i seksmånedersrotasjoner (i begynnelsen Storbritannia, Tyrkia, Tyskland og Nederland). Selv om disse misjonene hadde fremgang, ble de hindret av mangelen på kontinuitet inntil Alliansen til slutt i august 2003 tok på seg den strategiske kommando, kontroll og koordinering av misjonen, som gjorde det mulig å etablere et permanent ISAF-hovedkvarter i Kabul. ISAF koordinerer tett med den afghanske nasjonalregjeringen. I begynnelsen var ISAFs mandat begrenset til hovedstaden Kabul og de omkringliggende områder, men det ble gradvis utvidet til å dekke hele Afghanistan: Det ble først utvidet nordover, vestover, deretter sydover og til slutt til den østlige delen av landet den farligste og mest ustabile regionen i Afghanistan. ISAFs overordnede rolle er å assistere den afghanske regjeringen med å utvide sin myndighet over hele landet og skape et sikkert miljø. For å gjøre det hjelper ISAF utviklingen av afghanske sikkerhetsstyrker gjennom hær- og polititrening; den identifiserer gjenoppbyggingsbehov av sivile fasiliteter; støtter regjeringen med avvæpning av ulovlige, væpnede grupper, engasjerer seg i arbeidet mot narkotika, og støtter humanitære hjelpeaktiviteter. ISAF prøver også å øke samarbeidet mellom sivile og militære enheter og utvikle en mer systematisk tilnærming til samarbeid på området. For å illustrere dette arbeider noen av de provinsielle gjenoppbyggingsteamene små grupper sivilt og militært personell under ISAFs ansvarsområde over hele landet på sivile prosjekter slik som bygging av skoler og barnehjem, reparasjon av veier, ta våpen ut av aktiv tjeneste, minerydding og liknende. ISAF koordinerer tett med den afghanske nasjonalregjeringen. I løpet av desember 2003 og januar 2004 hjalp den for eksempel de afghanske myndighetene med sikkerhetstiltakene for sammenkallingen til det konstitusjonelle Loya Jirga, et storråd, som vedtok den afghanske konstitusjonen. I september 2006 ga NATO og Afghanistan ut en Ramme for varig samarbeid i partnerskap som konsentrerer seg om å fremme forsvarsreform, forsvarsinstitusjonsbygging og interoperabilitet mellom den afghanske nasjonalhær og NATOs medlemmer. I tillegg beskriver en senior sivil representant fra NATO de politiske og militære målene til Alliansen, ved å arbeide direkte med den afghanske regjeringen og andre internasjonale organisasjoner og opprettholde kontakt med nabolandene. En viktig aktør i krisesituasjoner P15

16 NATO ledet en ti år lang fredsbevarende operasjon i Bosnia og Hercegovina Belgian MOD Balkan I kjølvannet av oppløsningen av det tidligere Jugoslavia intervenerte NATO militært for å stoppe eller avskjære konflikt i Bosnia og Hercegovina i 1995, i Kosovo i 1999 og i Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia (*) i I Bosnia og Hercegovina utførte de NATO-allierte luftoperasjoner mot bosnisk-serbiske styrker i august og september Denne aksjonen bidro til å endre maktbalansen mellom partene på bakken og overtale det bosnisk-serbiske lederskapet til å akseptere fredsavtalen, som ble forhandlet frem i Dayton, Ohio. NATOs fredsbevarere ankom Bosnia og Hercegovina i desember 1995 under Implementeringsstyrken (IFOR). IFOR ble etterfulgt av Stabiliseringsstyrken (SFOR), som ti år senere, i desember 2005, ble avsluttet på en vellykket måte. Fredsbevaringsmandatet ble deretter overført til Den europeiske union. P16 En viktig aktør i krisesituasjoner

17 NATO opprettholder en tilstrekkelig styrketilstedeværelse i Kosovo NATOs militære intervensjon i Kosovo fulgte etter mer enn et år med eskalerende vold og Beograds gjentatte krenkelser av FNs sikkerhetsråds resolusjoner som krevde stopp av dens undertrykkelse av Kosovos albanske befolkning. I mars 1999 besluttet Alliansen å sette i verk luftoperasjoner mot de militære og paramilitære strukturene til den jugoslaviske regjeringen som var ansvarlig for undertrykkelsen. Beslutningen ble tatt etter at alle andre muligheter hadde vist seg nytteløse og fredsforhandlingene nok en gang hadde mislykkes i å overkomme Beograds stahet. Luftoperasjonene kom til å vare i 78 dager og resulterte i en slutt på alle militære aksjoner fra partene i konflikten; tilbaketrekking av den jugoslaviske hæren, og serbiske politi- og paramilitære styrker fra Kosovo; enighet om stasjonering av en internasjonal, militær tilstedeværelse i Kosovo; avtale om betingelsesløs og trygg tilbakeføring av flyktninger og hjemløse; og forsikring om vilje på alle sider til å arbeide for en politisk enighet om Kosovo. Mandatet til den NATOledede Kosovo-styrken (KFOR) kommer både fra en Militærteknisk avtale underskrevet av NATO og jugoslaviske sjefer og fra FNs sikkerhetsråds resolusjon 1244, begge fra juni KFOR fikk ansvar for å hindre fornyete fiendtligheter, å etablere et sikkert miljø og demilitarisere Kosovos frigjøringshær. I tillegg støtter KFOR det internasjonale arbeidet og arbeider sammen med den internasjonale, sivile tilstedeværelse, FNs midlertidige administrasjonsmisjon i Kosovo (UNMIK), for å etablere et stabilt miljø for fremtidig utvikling av Kosovo. NATO opprettholder en tilstrekkelig styrketilstedeværelse i Kosovo. Som følge av uavhengighetserklæringen den 17. februar 2008 bekreftet NATO igjen at KFOR fortsatt skal være i Kosovo på grunnlag av FNs sikkerhetsråds resolusjon 1244, om ikke FNs sikkerhetsråd bestemmer noe annet. Denne bestemmelsen ble nok en gang bekreftet av NATOs ledere på toppmøtet i Strasbourg/Kehl i april De erklærte også at Alliansen forblir fullt engasjert i støtten av etableringen av de avtalte multietniske sikkerhetsstrukturene i Kosovo. De ønsket velkommen deployeringen av den Europeiske unions rettsregelmisjon i Kosovo (EULEX), og fremgangen så langt i å implementere eksisterende forpliktelser til standarder, spesielt de relatert til rettsregler, beskyttelsen av etniske minoriteter og historiske og religiøse steder, og bekjempelsen av kriminalitet og korrupsjon. En viktig aktør i krisesituasjoner P17

18 For å forsterke langsiktig stabilitet i det vestlige Balkan prøver NATO å integrere land fra regionen i euro-atlantiske strukturer I august 2001 anmodet presidenten i Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia (*) om støtte fra NATO for å avvæpne etniske, albanske grupper som potensielt kunne destabilisere landet. NATO sa seg enig, på betingelse av at regjeringen ville gjeninnføre bestemte minoritetsrettigheter. Representantene fra landets etniske, albanske samfunn og regjeringen kom frem til en politisk avtale som ble formidlet av spesialutsendinger fra forskjellige, internasjonale organisasjoner, inkludert NATO, og fra USA. Dette åpnet veien for at NATO kunne deployere rundt 3500 soldater på en 30-dagers misjon for å avvæpne etniske albanere på frivillig grunnlag. For å forsterke langsiktig stabilitet i det vestlige Balkan prøver NATO å integrere land fra regionen i euro-atlantiske strukturer. Albania og Kroatia ble medlemmer i NATO 1. april 2009; Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia (*) er kandidat for NATO-medlemskap; og Bosnia og Hercegovina, Montenegro og Serbia ble NATOpartnere den 14. desember På anmodning fra Skopje ble NATOs tropper værende i landet og sørget for beskyttelse av kontrollører fra Den europeiske union og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa til slutten av mars 2003, da misjonen ble overtatt av EU. Disse initiativene bidro til å avverge sivil konflikt og forberede grunnen for forsoning og gjenoppbygging av landet. KFOR er nå den eneste, gjenværende, omfattende allierte styrkedeployering på Balkan, selv om NATO opprettholder hovedkvarterer i Sarajevo og Skopje for å hjelpe vertsregjeringene med forsvarsreform. P18 En viktig aktør i krisesituasjoner

19 Middelhavet Operation Active Endeavour, som ble satt i gang i kjølvannet etter den 11. september, er en maritim overvåkingsoperasjon ledet av NATOs sjømilitære styrker for å oppdage, hindre og beskytte mot terroraktivitet i Middelhavet. NATO-skip deployerte i det østlige Middelhav og begynte å patruljere området så tidlig som den 6. oktober På grunn av dens suksess ble den utvidet til Gibraltar-stredet tidlig i 2003 og deretter til hele Middelhavet et år senere, i mars Selv om operasjonen er begrenset til terrorrelatert aktivitet, har den nyttig effekt på den totale sikkerheten i Middelhavet når det gjelder handel og økonomisk aktivitet. Adengulfen Økende piratvirksomhet i Adengulfen og utenfor Afrikas horn truer med å underminere internasjonale humanitære tiltak i Afrika, og, mer generelt, bryte vesentlige sjøfartsårer for kommunikasjon og økonomiske interesser i området. NATO hjelper aktivt til med å øke sikkerheten ved å utføre anti-pirataktiviteter i området; Operation Allied Provider (2008), Operation Allied Protector (2009) og Operation Ocean Shield (pågående). Det vurderer en mulig langtids rolle i anti-pirataktiviteter, i full overholdelse med relevante resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd og med handlinger mot piratvirksomhet fra andre aktører, inkludert den Europeiske union. En viktig aktør i krisesituasjoner P19

20 Hjelp til Irak NATO har en avgjørende, strategisk interesse i et stabilt Irak, og har støttet den irakiske regjeringen gjennom NATOs treningsmisjon-irak (NTM-I) siden NATO og Irak har også blitt enige om å samarbeide på lang sikt, og har formalisert dette ved å godkjenne forslag om en strukturert ramme for samarbeid. NATO hjelper landet med å sørge for sin egen sikkerhet ved å trene irakisk militært personell enten i eller utenfor Irak; støtte utviklingen av landets sikkerhetsinstitusjoner; og koordinere levering av utstyr donert av individuelle NATO-medlemsland; og, mer generelt, gi støtte til forsvarsreform i Irak. Samarbeid med Irak har funnet sted i samsvar med FNs sikkerhetsråds resolusjon 1546, som anmodet om støtte fra internasjonale og regionale organisasjoner for å bidra til å møte behovene til det irakiske folk for sikkerhet og stabilitet og deretter ytterligere anmodninger fra regjeringen i Irak. EU Darfur flyktninger Støtte til Den afrikanske union Det første av NATOs oppdrag på det afrikanske kontinent var å støtte den Afrikanske unionens misjon i Sudan (AMIS). Innbyggerne i Darfur-provinsen i Sudan har vært ofre for en brutal borgerkrig siden Konflikten har ført til en humanitær krise som har resultert i drap på titusener og forflytninger av millioner. Etter anmodning fra Den afrikanske union (AU), har NATO gitt støtte til AMIS fra juli 2005 til fullføringen av misjonen den 31. desember Da denne misjonen ble en hybrid FN-AU-misjon i januar 2008, ga NATO uttrykk for at den var klar til å vurdere enhver ytterligere anmodning om støtte. I juni 2007 sa NATO seg enig i en anmodning fra Den afrikanske union om å gi strategisk luftstøtte for deployering av tropper for en misjon i Somalia (AMISOM). Landet har vært uten effektiv regjering siden 1991, og har lidd etter år med kamper mellom rivaliserende krigsherrer, så vel som sult og sykdom. NATO gir også kapasitetsbyggingsstøtte til AUs langsiktige fredsbevaringsevner, spesielt Den afrikanske beredskapsstyrken, også etter anmodning fra AU. For å sikre best mulig synergi og effektivitet er NATOs assistanse regulert og koordinert tett med andre internasjonale organisasjoner hovedsakelig FN og EU så vel som med bilaterale partnere. P20 En viktig aktør i krisesituasjoner

21 NATOs mer omfattende aktiviteter Medias dekning av NATO fokuserer uunngåelige på diplomati på høyt nivå, Alliansens toppmøter og militære kriger. Imidlertid, det meste av Alliansens arbeid finner sted utenfor offentlighetens skarpe lys. NATO er involvert, på daglig basis, i en rekke prosjekter som bidrar til å bedre Europas sikkerhetsmiljø. Disse inkluderer å bidra til å reformere øst-europeiske militære, bygge programmer for å omskolere tidligere militære offiserer til sivilt liv, og gi assistanse til minerydding og fjerning av lagre av foreldede våpen. I tillegg er NATO aktiv i å koordinere humanitær hjelp. I 1999 åpnet det et koordineringssenter for euroatlantisk katastrofehjelp (EADRCC) gjennom hvilket det koordinerer nød- og humanitær hjelp fra NATO og partnerlandene i tilfelle av både natur- og menneskelagede katastrofer. For eksempel ga NATO assistanse til ofrene etter oversvømmelsen i kjølvannet av orkanen Katrina i USA i september En måned senere etterlot et ødeleggende jordskjelv i Pakistan rundt personer døde og fire millioner hjemløse. Det nord-atlantiske råd ble enige om å sende hjelp gjennom EADRCC. I mange tilfeller har EADRCC mobilisert ressurser for å komme landene i det euro-atlantiske området til hjelp, land som har blitt rammet av oversvømmelser, skogbranner eller jordskjelv. NATO har et vitenskapsprogram som støtter praktisk samarbeid innen sikkerhetsrelaterte spørsmål på områdene sivil vitenskap, miljøet og teknologi. NATOs vitenskap for fred og sikkerhet (SPS)- program arbeider for å utvikle anbefalinger og håndgripelige løsninger for en rekke problemer, samtidig som det har som mål å reagere på deltakernes spesifikke behov. Forskere fra NATOs medlemsland, partner- og middelhavsdialoglandene deltar i disse aktivitete Alliansens arbeid finner sted utenfor offentlighetens skarpe lys En viktig aktør i krisesituasjoner P21

22 Å utvide partnerskap NATOs partnere etablere institusjoner for dialog, tillitsbygging og samarbeid Siden slutten av den kalde krigen har NATO tatt en rekke initiativer for å styrke sikkerhet og stabilitet ved å etablere institusjoner for dialog, tillitsbygging og samarbeid. Den har etablert forbindelser med tidligere fiender, så vel som andre europeiske land, naboland i den større middelhavsregionen og land i Midtøsten. Et tidlig skritt i denne retning var etableringen av Det nord-atlantiske samarbeidsråd i Senere omdøpt til Det euro-atlantiske partnerskapsråd, har dette bitt hovedforumet for konsultasjon og samarbeid mellom NATO og ikke-medlemsland i det euro-atlantiske området. deltakerland med å restrukturere sine væpnede styrker for å gjøre dem i stand til å spille sin riktige rolle i et demokratisk samfunn og å delta i NATO-ledede fredsstøttende operasjoner. Det tilbyr muligheter for praktisk samarbeid på mange forskjellige områder, og gjør det mulig for individuelle partnerland å skreddersy sin deltakelse i henhold til deres spesifikke sikkerhetsbehov eller interesser. Bredden på og omfanget av aktiviteter er enorm, og dekker slike områder som forsvarsreform, krisehåndtering, sivil kriseplanlegging, samarbeid på forskningsfeltet, utdanning og trening, og trygg ødeleggelse av ammunisjon og mindre våpen samt lette våpen. I 1994 innførte NATO et initiativ kjent som Partnerskap for fred (PfP). Dette er et program utformet for å hjelpe P22 Å utvide partnerskap

23 Forbindelser med Russland og Ukraina Russland og Ukraina var blant de mange landene som forpliktet seg til partnerskapsaktiviteter med NATO fra første dag Russland og Ukraina var blant de mange landene som forpliktet seg til partnerskapsaktiviteter med NATO fra første dag. I 1997 ble samarbeidet satt på et mer formelt grunnlag med underskriving av bilaterale avtaler mellom hvert av disse landene og NATO. NATO- Russlands faste fellesråd og NATO-Ukraina-kommisjonen ble etablert som et middel til å gjøre regelmessige konsultasjoner lettere, og diskutere sikkerhetsspørsmål og utvikle praktisk samarbeid innen en omfattende rekke områder. Forbindelsen mellom NATO og Ukraina har utviklet seg progressivt gjennom årene. Et viktig aspekt er den støtten som er gitt av NATO og individuelle allierte til Ukrainas pågående reforminnsats, spesielt på forsvars- og sikkerhetssektoren. Disse reformene er vitale for landets demokratiske utvikling. Etter det, i kjølvannet av terroranslagene den 11. september, som understreket behovet for felles, internasjonal handling for å ta opp nye sikkerhetstrusler, har de allierte og Russland dannet et dypere og tettere forhold. I 2002 etablerte de NATO- Russland-rådet (NRC), som ble ledet av generalsekretæren, der alle NRC-landene deltar som likeverdige og beslutninger tas ved konsensus, for å erstatte det bilaterale NATO- Russlands faste fellesråd. NRC har identifisert kampen mot terrorisme, krisehåndtering og ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen som nøkkelområder for samarbeid. Å utvide partnerskap P23

24 Samarbeid med middelhavsdialogland under NATO-øvelser Middelhavsdialogen skape gode forbindelser og bedre gjensidig forståelse med landene i middelhavsområdet PfP-initiativet ble supplert med etableringen av en middelhavsdialog med seks land Egypt, Israel, Jordan, Mauritania, Marokko og Tunisia i den større middelhavsregionen i Programmet, som Algerie sluttet seg til i 2000, har som mål å skape gode forbindelser og bedre gjensidig forståelse med landene i middelhavsområdet, så vel som å fremme regional sikkerhet og stabilitet. I 2004 ble Dialogen opphøyd til et ekte partnerskap for å fremme større praktisk samarbeid gjennom assistanse innen forsvarsreform, samarbeid på grensesikkerhetsfeltet, tiltak for å bedre interoperabilitet, og så videre. Det styrkede partnerskapet fokuserte også på kampen mot terrorisme. Enkelte dialogland har bidratt med tropper til NATO-ledede, fredsstøttende operasjoner på Balkan og deltar i Operation Active Endeavour. P24 Å utvide partnerskap

25 Samarbeidsinitiativet fra Istanbul Initiativet har som mål å fremme praktisk, bilateralt samarbeid med interesserte land i regionen Lanseringen av Samarbeidsinitiativet fra Istanbul (ICI) i 2004 viste Alliansens vilje til å rekke ut til landene i Midtøsten som enda ikke er involvert i Middelhavsdialogen. Initiativet har som mål å fremme praktisk, bilateralt samarbeid med interesserte land i regionen innen slike områder som kampen mot terrorisme, krisehåndtering, sivil kriseplanlegging og grensekontroll. For øyeblikket har Bahrain, Qatar, Kuwait og De forente arabiske emirater blitt med. Å utvide partnerskap P25

26 En rekke såkalte kontaktland, slik som New Zealand, bidrar til ISAF Å arbeide med globale partnere og andre internasjonale organisasjoner Med sikkerhetstrusler som blir mer uberegnelige av natur, rekkevidde og opprinnelse, har NATO utvidet omfanget av sine partnerskap. Den har appellert til globale partnere om å hjelpe til med å håndtere globale trusler som har dukket opp etter tusenårsskiftet. Disse såkalte kontaktlandene, som verken er medlemmer eller partnere av Alliansen, inkluderer land som Japan, New Zealand, Australia og Sør-Korea. NATO er også engasjert i forbindelser med andre internasjonale organisasjoner som har en utfyllende rolle i arbeidet for å fremme fred og sikkerhet. Innen rammen av krisehåndteringsoperasjoner arbeider NATO sammen med organisasjoner som har redskapene for å sikre en varig fred gjennom politisk, økonomisk og sosial utvikling. Disse inkluderer FN, Den europeiske union, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, så vel som andre institusjoner, slik som EUROCONTROL og Den internasjonale komité i Røde Kors. P26 Å utvide partnerskap

27 en utfyllende rolle i arbeidet for å fremme fred og sikkerhet Utover disse institusjonelle forbindelsene gjør det transatlantiske forholdet mellom de europeiske medlemmene av NATO og USA at Alliansens forbindelser med Den europeiske union skiller seg ut. Som enhver annen konstruktiv forbindelse har den utviklet seg som svar på ytre omstendigheter i endring. Uten å følge historien til de transatlantiske forbindelsene etter slutten av den andre verdenskrig, er det viktig å understreke at NATOs europeiske medlemmer i stor grad var avhengig av USA i den umiddelbare etterkrigstiden, både når det gjelder sikkerhet og økonomisk vekst. I de mellomliggende år har Europa vokst seg sterkere og mer forent. Den europeiske union begynte å utvikle en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk tidlig på 1990-tallet, og posisjonerer gradvis Europa som en mer fremtredende aktør innen internasjonale saker. I desember 1999 besluttet Den europeiske union seg for å utvikle en kapasitet til å ta på seg krisehåndteringsoppgaver og tok skritt for å etablere de nødvendige politiske og militære strukturer. Dette banet vei for at Den europeiske union kunne ta over to av NATOs misjoner på Balkan et par år senere. Denne prosessen ble gjort mulig av Berlin Pluss -tiltakene, som lar Den europeiske union få tilgang til NATOs ressurser og evner for EU-ledede operasjoner når NATO som et hele ikke er engasjert. Det er nå grunnlaget for samarbeidet mellom Den europeiske union og NATO, og førte til overtakelse av NATOs misjon i Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia (*) i slutten av mars 2003 og i Bosnia og Hercegovina i desember Å utvide partnerskap P27

28 Å følge en åpen dør-politikk En pågående prosess På et relativt tidlig stadium utvidet de medlemmene som grunnla Alliansen Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Island, Italia, Luxemburg, Nederland, Norge, Portugal, Storbritannia og USA medlemskapet i organisasjonen til å omfatte Hellas og Tyrkia (1952), og Tyskland (1955). Noen tiår senere ble Spania med i Neste runde utvidelse fant sted på slutten av den kalde krigen, da en rekke sentral-europeiske land besluttet at deres fremtidige sikkerhetsinteresser best kunne bli ivaretatt ved å bli med i NATO, og ga uttrykk for sine intensjoner om å søke medlemskap. Tre tidligere partnerland Den tsjekkiske republikk, Ungarn og Polen ble medlemmer i mars 1999, noe som økte antall medlemsland til 19. Ved slutten av mars 2004, i det som var NATOs største utvidelsesbølge, ble ytterligere syv land Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia med i Alliansen. Mer nylig, i april 2009, ble Albania og Kroatia medlemmer. Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia (*) vil også bli invitert til å bli med i organisasjonen så snart spørsmålet om landets navn har blitt løst. NATOs dør står fortsatt åpen for et europeisk land som er i posisjon til å ta på seg engasjementet og forpliktelsen av medlemskap, og bidra til sikkerhet i det euro-atlantiske området. P28 Å følge en åpen dør-politikk

29 Handlingsplan for medlemskap De syv medlemmene som ble med i NATO i 2004 og de som har fulgt etterpå, har dratt nytte av Handlingsplan for medlemskap, som kom på plass i 1999 for å hjelpe interesserte partnerland med å forberede seg på medlemskap. Planen gir de som ønsker å bli medlemmer praktiske råd og målrettet assistanse. I sin tur er det forventet av de som ønsker å bli medlemmer at de møter visse sentrale krav, inkludert et virksomt, demokratisk, politisk system basert på markedsøkonomi, rettferdig behandling av minoritetsbefolkninger, en forpliktelse til fredelig løsning av uenighet med naboer; evne og vilje til å gi et militært bidrag til Alliansen; og en forpliktelse til demokratisk kontroll av sine væpnede styrker. Deltakelse i planen tilbyr ikke garantert, fremtidig medlemskap, men det hjelper landene til å tilpasse sine væpnede styrker og forberede seg på de forpliktelser og det ansvar som medlemskap i Alliansen vil føre med seg. NATO er ikke opptatt av å rekruttere nye medlemmer, men de allierte er forpliktet til å vurdere anmodninger om medlemskap fra demokratiske land som deler allierte verdier og kan bidra til å nå Alliansens grunnleggende mål. NATOs regjeringer har gjort det klart at utvidelse av Alliansen ikke er et mål i seg selv, men et middel til å utvide NATOs sikkerhet ytterligere og gjøre Europa som et hele mer stabilt. Utvidelsesprosessen bidrar til å avskjære konflikt, fordi selve utsikten mot medlemskap tjener som et insentiv til at de som ønsker å bli medlemmer skal løse uenigheter med sine naboer og fortsette med reformer og demokratisering. Videre bør nye medlemmer ikke bare nyte fordelene ved medlemskap, de bør også være i stand til å bidra til den totale sikkerheten til alle medlemslandene. Med andre ord, de må være tilbydere så vel som forbrukere av sikkerhet. tilbydere så vel som forbrukere av sikkerhet Å følge en åpen dør-politikk P29

30 Nye evner for nye trusler introduserte NATOs ledere omfattende reformer som dramatisk skulle omforme NATOs militære ressurser Sikkerhetsutfordringene som møter våre samfunn i dag krever styrker som hovedsakelig er utstyrt og strukturert for å håndtere slike trusler som terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen og den ustabilitet som kommer fra mislykkede land eller land som er i ferd med å bryte sammen. Tidlig på 1990-tallet hadde NATO allerede begynt å revurdere sine militære evner, med det mål å gå bort fra statiske formasjoner fra den kalde krigen til mer mobile styrker som det er behov for i krisehåndteringsoperasjoner. Hendelsene den 11. september økte farten på denne prosessen. På toppmøtet i Praha, som ble holdt i 2002, introduserte NATOs ledere omfattende reformer som dramatisk skulle omforme NATOs militære ressurser. De identifiserte spesifikke områder for bedring, skapte NATOs innsatsstyrke og strømlinjeformet den militære kommandostrukturen i et forsøk på å bli bedre i stand til å reagere på ulike sikkerhetstrusler enten innenfor eller utenfor det euro-atlantiske området. P30 Nye evner for nye trusler

31 Å modernisere militære evner I Praha ble det identifisert åtte bestemte områder som er områder der det haster mest å rette opp manglene. De inkluderer slike områder som strategisk luft- og sjøtransport; kjemisk, biologisk, radiologisk og kjernefysisk forsvar; og luft-til-bakke-overvåking. De allierte har forpliktet seg til å anskaffe disse evnene som er avgjørende for å gjøre Alliansen i stand til å reagere på nye trusler. Etter toppmøtet i Praha har NATO undersøkt andre områder som trenger modernisering, spesielt på området forsvar mot terrorisme. NATOs reaksjonsstyrke Målet for NATOs reaksjonsstyrke (NRF) er å være i stand til å reagere raskt på forskjellige typer krisesituasjoner over hele verden, handle som en fremskutt styrke som kan bli forsterket med flere styrker på et senere stadium. Basert på en kjerne som kan bli supplert etter behov, er det en multinasjonal styrke som består av land-, luft-, maritime og spesialstyrkekomponenter som kan begynne deployering etter så lite som fem dagers varsel og som kan støtte seg selv i operasjoner i 30 dager, eller lenger hvis den etterforsynes. Elementer av NRF har allerede vært deployert til USA etter at orkanen Katrina traff New Orleans og de omkringliggende områder i september 2005, og til Pakistan etter det ødeleggende jordskjelvet som fant sted den 8. oktober I tillegg til dens deployerbarhet og høye kampberedskap, er NRF en effektiv spydspiss i NATOs transformasjonsinnsats. Den trener personell til funksjoner i et svært krevende miljø, og bruker nye teknologier i en multinasjonal sammenheng. Denne treningskvaliteten er en erfaring som hver og en av deltakerne får, og danner dermed en katalysator for endring innen nasjonale styrker, så vel som innen multinasjonale formasjoner. Å rasjonalisere kommandostrukturen I sin tilpasning til sikkerhetsmiljøet etter den kalde krigen revurderte NATO sin militære kommandostruktur for å støtte mindre, mer fleksible og mobile styrker. NATO reduserte antall hovedkvarter radikalt og, enda viktigere, tildelte rollen med å lede NATOs transformasjonsarbeid til den amerikansk-baserte, strategiske kommandoen, Den allierte transformasjonskommando (tidligere Den allierte atlanterhavskommando). Den europeisk-baserte strategiske kommandoen fikk ansvar for alle NATOs operasjoner og er kjent som Den allierte operasjonskommando. Strømlinjeformingen av den militære kommandostrukturen er en pågående prosess, som NATO revurderer regelmessig. Nye evner for nye trusler P31

32 Organisasjonens dynamikk Konsensus i beslutningsprosessen En av nøklene til Alliansen holdbarhet er dens beslutningsprosess basert på konsensus. Dette betyr at alle beslutninger må være enstemmige. Som følge av det er det ofte behov for langvarige konsultasjoner og diskusjoner før en viktig beslutning kan tas. Selv om dette systemet kan synes tregt og uhåndterlig for en observatør utenfra, har det to viktige fordeler. For det første, hvert medlemslands suverenitet og uavhengighet respekteres. For det andre, når man er kommet frem til en beslutning har den fulle støtte fra alle medlemslandene og har deres forpliktelse til å gjennomføre den. I enkelte tilfeller er det uenighet, slik det var våren 2003 da landene var uenige om sine beregninger av den trusselen som Saddam Husseins regime i Irak utgjorde. Selv om forskjellige, nasjonale holdninger betyr at de allierte ikke alltid vil være enige om de tiltak som skal iverksettes, er NATOs hensikt å gjøre konsultasjonene og diskusjonene mellom dem lettere, slik at man kan komme frem til konsensus der det er mulig. P32 Organisasjonens dynamikk

33 Hovedaktørene Det viktigste beslutningsorgan i NATO er Det nord-atlantiske råd De viktigste aktørene i NATO er medlemslandene selv som, i den rollen, danner organisasjonen. De er representert på hvert eneste komiténivå. Av den grunn har hvert land en fast representant med grad av ambassadør i NATO-hovedkvarteret i Brussel, støttet av en nasjonal delegasjon bestående av en diplomatisk stab og forsvarsrådgivere, som enten er til stede på komitémøtene selv eller sikrer at nasjonale eksperter deltar. Det viktigste beslutningsorgan i NATO er Det nord-atlantiske råd som samles på ambassadørnivå minst en gang i uken. Det er også regelmessige møter i Rådet på utenriksministernivå, forsvarsministernivå, og, fra tid til annen, stats- og regjeringssjefsnivå. Det nord-atlantiske råd, sammen med to forsvarsrelaterte organer Forsvarsplanleggingskomiteen og Den kjernefysiske planleggingsgruppen er på toppen av et komplekst komitésystem. Innen dette systemet er Militærkomiteen ansvarlig for å gi disse tre hovedorganene militære råd og gi de strategiske sjefene styring om militære saker. Derfor har den en spesiell status som øverste militære myndighet i NATO. NATO har en generalsekretær som er utnevnt for rundt fire år. Han eller hun er en senior, internasjonal statsmann fra et av medlemslandene. Generalsekretæren leder møter i Det nord-atlantiske råd og andre viktige NATO-organer, og bidrar til å bygge konsensus blant medlemmene. I håndteringen av de daglige aktiviteter i Alliansen, støttes han eller hun av en internasjonal stab med eksperter og embetsmenn fra alle NATO-landene. NATO har ikke sine egne, militære styrker. De fleste styrker som er tilgjengelige for NATO er fortsatt under full, nasjonal kommando og kontroll til de får i oppdrag av medlemslandene å ta på seg oppgaver som strekker seg fra kollektivt forsvar til nye misjoner slik som fredsbevaring. Kort sagt er NATO et forum som fører sammen land som er forberedt på å integrere sine styrker og engasjere dem i multinasjonale aktiviteter i en gitt periode. Dens politiske og militære strukturer sørger for den avanserte planleggingen som er nødvendig for å gjøre nasjonale styrker i stand til å utføre disse oppgavene, så vel som de organisatoriske tiltakene som trengs for felles kommando, kontroll, trening og øvelser. Organisasjonens dynamikk P33

34

35 Inn i fremtiden Alliansen, som opprinnelig ble etablert som et resultat av den kalde krigen, har tatt på seg nye og grunnleggende oppgaver etter at delingen av Europa opphørte. Den har åpnet seg for Øst- Europa, ønsket velkommen nye medlemmer og skapt et nettverk av partnerskap som strekker seg så langt som til Sentral-Asia. Den har også engasjert seg i krisehåndteringsoperasjoner for å slå ned på vold forårsaket av regionale og etniske konflikter i Europa, og i den senere tid, utenfor det euro-atlantiske området Verden etter den kalde krigen har vist seg å være et mer komplisert sikkerhetsmiljø en trend som ser ut til å fortsette i det 21. århundre. Alliansens strategiske konsept, som det ble enighet om i 1999, forutså mange av truslene og utfordringene i det nye sikkerhetsmiljøet. Etter terroranslagene den 11. september 2001 har Alliansen refokusert sin innsats for å tilpasse seg realiteten ved asymmetriske trusler. Den tilpasser seg en bredere og mer ambisiøs tilnærming til sikkerhet ved ytterligere å styrke og utvide sine partnerskap, modernisere sine styrker og sørge for assistanse i kriseområder som er nye for organisasjonen. Alt i alt akselererer den sin transformasjon for å utvikle nye, politiske forbindelser og sterkere operative evner, for å reagere på en stadig mer globalisert og mer utfordrende verden, til nytte for medlemmenes forsvar og fred og sikkerhet. Inn i fremtiden P35

36 SAMMEN FOR SIKKERHET 07/ NOR NATO Public Diplomacy Division 1110 Brussels - Belgium Website: distribution@hq.nato.int