Samkvem med åndeverdenen

Transkript

1 Samkvem med åndeverdenen lover og hensikt En katolsk geistligs egne opplevelser av Johannes Greber Kjemp for sannheten, om så til døden, så vil Herren, din Gud kjempe for deg Sirach 4, 28 Oversatt fra den tyske originalteksten (2. opplag 1937) av Johan Lem Lemon Forlag I

2 Copyright tysk original, Der Verkehr mit der Geisterwelt, 1932 av Johannes Greber Copyright utvidet 1960 av Elisabeth Greber Copyright norsk utgave 2009 Johan Lem ISBN Sats: Johan Lem Trykk: Birkeland Trykkeri, Birkeland II

3 Oversetterens forord Vis meg at jeg tar feil, og jeg vil bli glad og takknemlig, for du har bragt meg et skritt nærmere sannheten. JL Dette er en oversettelse av Johannes Grebers bok Der Verkehr mit der Geisterwelt. Grunnlaget for oversettelsen er bokens 2. opplag, som ble utgitt i 1937, mens forfatteren ennå levde. Oversettelsen har skjedd med tillatelse av forfatterens to sønner, Joseph og Emanuel Greber og i nær kontakt med Dr. Elsa Lattey ved universitetet i Tübingen, Tyskland, som nylig hadde mottatt copyright til boken fra forfatterens gjenlevende sønn, Emanuel. Utgiveren retter en hjertelig takk til høyskolelektor Yngvil Molaug Haugen for hennes uvurderlige bidrag til at bokens spesielle budskap er blitt korrekt overført til et tidsmessig, norsk språk. Bibelsitatene i den tyske originalutgaven stemmer naturlig nok ikke alltid helt overens med norske bibelutgivelser. For å gjøre det lettere for lesere som vil sammenligne sitater, er oversettelsen av bokens tyske bibelsitater, som en generell regel, gjort nær opp til Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85, 13. opplag 2000, uten derved å gå på akkord med innholdet i den tyske originalteksten. Nodeland i januar 2009 Johan Lem III

4 IV

5 INNHOLD Oversetterens forord Innledning Den offentlige mening om spiritismen - Kirkens og Bibelens syn. Bokens bakgrunn og hensikt - Forutsetningene for å bedømme den. Del 1 Personlige opplevelser i kontakt med åndene Mitt første skritt i kontakt med åndeverdenen Oppfordring til å utprøve åndefenomenene Mine betenkeligheter Jeg sier ja Den første seansen En overraskende meddelelse Avgjørelsen Hva Bibelen lærer oss om samkvemmet med åndene Jeg vil selv undersøke Avgjørelsen Bekreftelse av sannheten - Opplevelser i sognet mitt Jeg går med et medium gjennom kirken i sognet mitt En ordensbror som spiritist Forløpet av saken mot meg Pinseuken Møter med ulike åndemedier Et opphold i Amerika Egyptiske fyrstegraver Del 2 Lovmessigheten for åndenes samkvem med den materielle skapelsen Livskraftens lov Lovmessigheten i hele Guds skapelse Od et som åndelig livskraft Materien som fortettet od De levende organismers vekst Himmellegemenes od-stråling Od ets fortetning Styrking og svekkelse av od et Od ets helbredende kraft Od-auraen Od-svingningene Od et som bærer av den kroppslige følelsen Od ets lukt Od et som skjebnespeil Menneskets skjebne Od og klarsyn Od ets farge Od ets formende kraft Od-strømmene som kraftstrømmer Usynlig tilførsel av næring (od-bespisning) Od-kilder for åndesamkvemmet Hvordan od et brukes ved åndesamkvemmet Gud som kilden for all od-kraft V

6 Bruken av od-kraften ved åndesamkvemmet i Bibelen Od et som flamme og sky De od-ske kraftstrømmene ved Sinai Od-skyen i Det nye testamente Den gamle paktens ofring som od-kilde for Guds tale Åpenbaringsteltet i lys av od-tilberedningen De forskjellige typer offer Mediene Generelt 1 Bord-medier 2 Skrive-medier Planchet-medier, ypperrsteprestens brystskjold 4 Tale-medier Apport-medier 6 Materialisasjonsmedier Fysikalske medier 8 Klarsyn, klarhørsel og klarføling Utdannelsen av mediene Hensikten med den mediale utdannelsen Od ets oppløsning og renselse Frigjøringen av mediets ånd fra kroppen Den spiritistiske seansen Spiritistiske kirker Den enkeltes spiritistiske gudstjeneste I hvilket tilfelle er spiritismen skadelig? Medier og medieskoler i Bibelen Generelt Sanne og falske profeter Abraham og Moses som medier Samuel og medie-skolen hans Farene for mediene i Den gamle pakt Utdannelsen av mediene i oldtiden (Altertum) Mediene til de første kristne Apostelen Paulus om medier og samkvem med åndene Den hellige skrifts beretninger om det å spørre Gud Det var vanlig for gudsfolket å spørre Gud Å spørre Gud på Moses, Josuas og Davids tid Guds svar Å spørre de døde, i bibelsk forstand Begrepene død og døde i Bibelen Avgudsdyrkelsen - å spørre de døde Saul og dødebesvergersken fra Endor VI

7 Del 3 Samkvemmet med åndene i tiden etter apostlene og i vår tid Forord Samkvemmet med åndene i tiden etter apostlene Demonenes meddelelser i den hedenske avgudsdyrkelsen Avgudsbildene talte De gudstro åndenes virksomhet Kristne mediers trance-tilstander Hvordan skjelne åndene fra hverandre? Klarsynet og klarhørselen til datidens medier Utdannelsen av datidens medier Den senere kirken forbyr samkvem med åndene Åndenes virkninger i livet til en evangelisk og en katolsk prest i det 19. århundre Opplevelsene til den evangeliske presten Blumhardt Opplevelsene til den katolske presten Vianey Spiritismen i lys av nåtidens vitenskap Mediet Kluski i Warszawa Fenomenene ved mediet Kluski Fenomenene forklares Det brasilianske mediet Mirabelli Mirabelli som tale- og skrivemedium Mirabelli som fysikalsk medium Mirabelli som apportmedium Mirabelli som materialisasjonsmedium Forklaring til fenomenene Klarsyn ved et dødsleie - med forklaring Spesielle tilfeller av klarsyn - med forklaring Del 4 Den gode åndeverdens undervisning i religiøse spørsmål Forord Gud Guds personlighet Guds tilstedeværelse overalt Guds kunnskap Religionenes feiltagelser vedrørende Gud Guds skaperverk og dets skjebne Den åndelige skapelsen De skapte åndenes enhet Fallet til en del av åndeverdenen De falnes straff Paradiset som åndelig sfære Fornyet prøve i Paradiset Avgjørelsen og dens følger Guds frelsesplan Forbedringstrinnene for de falne åndenes oppadstigning Bibelens forfalskede skapelsesberetning Sannheten om skapelsen av det første menneskeparet Menneskeslektens forplantning Åndesfærene som ble skapt etter frelsen Befrielsen av de falne åndene ved en frelser VII

8 Kristus - hans liv og hans verk Kristus-spørsmålet i livet mitt Kristus som den første menneskeslektens leder Israel som bærer av gudstroen Jesu fødsel som menneske Jesu mor Jesu søsken Jesu barndom Jesu menneskelige svakheter Jesus erkjenner hvem han er Jesus fristes i ørkenen Jesu oppgave Kristus er ikke gud, men Guds sendebud Hvordan Kristus blir sett på av sine omgivelser Kristi forbindelse med åndeverdenen De tidligere Guds sendebud og åndeverdenen Kristi lidelse og dens betydning for frelsen Kristi siste lidelsesfulle timer Jesu mor var ikke til stede ved korsfestelsen Ingen døde kom frem fra gravene langfredag Kristus fôr ned til helvete - hans seier De frelstes vei tilbake til Gud Kristi lære og kristendommen av idag Guds åndeverden som sannhetens kilde Kristendommen av idag har ikke denne kilden mer Feiltagelsene er en følge av dette Det finnes intet ufeilbarlig pavedømme som kilde til sannhet Det finnes ingen trepersonlig Gud Forfalskninger av Bibelen Alt kommer til Gud igjen Det finnes intet evig helvete Menneskeåndens opprinnelse og arvesynden Syndsbegrepet De dødes oppstandelse er ikke legemenes oppstandelse Dåpens betydning Konfirmasjon [katolsk] Nattverdens betydning Bot - skriftemål - syndsforlatelse Botsøvelser - sølibat Fattigdom - kyskhet som dét ikke å være gift - lydighet mot menneskelig øvrighet som fullkommenhetsideal Avlat - hellige - tilbedelse av hellige Betydningen av å salve syke (siste olje) Presteskapet til de første kristne og presteskapet av idag Avslutning Vanens makt - Vanen som sannhetens største fiende - Selvopplevd sannhet - Loven om årsak og virkning som grunnlag for å sette spiritismen på prøve. VIII

9 Innledning Disse folkene spotter alt de ikke kjenner. Jud. 1,10 Finnes det et liv etter døden for menneskene? Finnes det et hinsides? Eksisterer en åndeverden som også menneskeånden blir opptatt i etter atskillelsen fra kroppen? Og hvordan skal vi tenke oss livet i den andre verden? Hvilken skjebne venter oss der? Eller - er alt slutt bak kirkegårdsmurene? Blir også ånden begravet der sammen med kroppen? Og blir det ikke annet tilbake av dette mennesket - med sine håp og sin angst, sin uro og sitt strev, sine gleder og lidelser, sine gode og dårlige gjerninger - enn kraniet eller en håndfull aske? Stadig dukker disse spørsmålene opp i tankene våre. I stille stunder når vi er alvorlig syke, legger de seg tungt på hjertet. Hver gang vi står ved et dødsleie - hver gang vi følger en kiste, river de i vår sjel. De løfter seg over hver grav, og de er meislet inn på hver gravstein. Hvem løser den store gåten om det hinsidige for oss? Hvem skal vi gå til med vår tvil for å få vite den usvikelige sannhet? Skal vi spørre religionene og deres tjenere? De forkynner riktignok troen på det hinsidige, og at menneskets ånd lever videre. Men de tilføyer sin lære et kraftig slag ved å benekte at dyrenes ånd lever videre etter døden. For hvis ikke dyrene lever videre, hvilken spesiell grunn skulle det da være til at mennesket skulle leve videre etter døden? Mennesker og dyr har jo samme skjebne? De blir avlet og født på samme måte som oss. Glede og smerte, rett og urett er likelig fordelt mellom oss - også døden er lik. Dette bekrefter også Bibelen med ordene: Den samme lagnad venter både mennesker og dyr. Den ene skal dø som den andre. De har alle det samme odem. Mennesket har ingen fortrinn fremfor dyr. Alle går til det samme sted. Alle er oppstått av støvet, og alle vender tilbake til støvet. Hvem vet om menneskets ånd stiger oppover eller om dyrets ånd farer ned i jorden? (Fork. 3, 19-21). 1

10 Dessuten er kirkene uenige om de viktigste religiøse spørsmålene. Vi kan derfor ikke vente pålitelige svar fra dem. Forvirrede mennesker kan overhode ikke være sikre veiledere for oss i disse sakene. Her finnes det bare en vei til sannhet: Hvis det finnes et hinsides og en hinsidig åndeverden, så kan vi bare få bevis ved at åndene selv kommer til oss og underviser oss. For bare de kan opplyse oss om de store spørsmålene knyttet til et videre liv etter døden. Så lenge det ikke er opprettet en åndebro over til oss, vil vi forbli i uvisshetens mørke og i tvilens nagende smerte. Men folk av idag bare ler hvis en person skulle snakke - om det så bare gjalt muligheten for en kommunikasjon mellom menneskenes verden og åndenes. Menneskene ler og håner, slik de alltid har spottet over alt som står i motsetning til folkemeningen i deres egen tid. Da Galilei lærte at Jorden dreide seg, og at Solen sto stille, mente hans samtidige at han var fra forstanden. Kirken betraktet ham som en kjetter og utelukket ham fra sitt fellesskap. Han måtte gå i fengsel og kunne bare gjøre slutt på forfølgelsen og sin lidelse ved å tilbakekalle sin lære. Da man viste frem den første telefonen i Det Franske Akademi i Paris, erklærte en av de mest ansette professorene på denne institusjonen dette nye fenomenet for å være svindel og buktalerkunst. Alle som har utfordret den dominerende oppfatning i sin samtid, har opplevd det samme. De har blitt utledd, hånet, brent eller korsfestet. Slik latterliggjør vi også i vår tid de som vil føre bevis for at det finnes en åndeverden, en verden som ikke er lukket for oss mennesker, men som vi kan lære å kjenne, hvis vi leter på den rette måten og oppfyller de betingelsene som gjelder for en slik forbindelse. For det er ikke bare i den fysiske verden at det hersker evig gyldige lover - det gjelder også for åndens verden. Læren om menneskets samkvem med åndeverdenen har man kalt spiritisme. Dette ordet har et dårlig omdømme i de brede lag av folket, selv om de fleste ikke vet hva det dreier seg om. Spiritismen har ord på seg for å være latterlig fantasteri hos overspente mennesker. Man ler av de spiritistiske narrene. - Disse menneskene spotter det de ikke kjenner (Jud. 1,10). Kirkene står i første rekke i kampen mot spiritismen. Det må man riktignok undre seg meget over. For nettopp kirkene lærer at de har fått sine religiøse sannheter gjennom samkvem med åndeverdenen. Jødedommen og kristendommen befinner seg helt og holdent på spritismens grunn med sine skrifter i Det gamle og Det nye testamentet. Bibelen er den mest betydningsfulle spiritistiske boken. For her dreier hovedinnholdet seg om budskapene fra det hinsidige til det dennesidige. Overalt i Bibelen ser vi åndeverdenens samkvem med menneskene. 2

11 Kirkene kan altså ikke benekte det åndesamkvem Bibelen forteller om, hvis de ikke vil sage over den grenen de selv sitter på. De søker å rettferdiggjøre sin kamp mot spiritismen ved å påstå at menneskenes samkvem med åndeverdenen skulle være forbudt i Bibelen. For der heter det: Dere skal ikke spørre de døde. Men hva menes i Bibelen med utsagnet spørre de døde? Der hvor Bibelen taler om de døde, mener den ikke de åndene som er skilt fra kroppen gjennom sin jordiske død, men de åndelig døde. Ifølge Den hellige skrift er død åndens atskillelse fra Gud. De døde er altså de som er atskilt fra Gud gjennom sin vantro og sitt frafall. Det er mørkets ånder. De dødes rike er Lucifers rike, riket til Guds motstandere, løgnens og ulykkens rike. Ifølge Bibelen finnes et rike for de døde og et rike for de levende. Menneskene har mulighet for å sette seg i forbindelse med de hinsidige åndene i begge rikene. De kan hente opplysninger hos de åndelig døde - det er å spørre det onde - eller som Bibelen uttrykker det: Å spørre de døde. Eller de vender seg til de levende i det hinsidige - det er å spørre den gode åndeverden - eller som Bibelen uttrykker det: Å spørre Gud. Å spørre de døde - den åndeverden som har vendt seg fra Gud - ville være den største fornærmelse mot Gud. Det ville være avgudsdyrkelse, og den består jo nettopp i forbindelse med de onde åndene. Dødemanerne fra den gamle tid var vanligvis ansett som personer som med vitende og vilje trådte i forbindelse med mørkets makter - demonene. Derfor Guds strenge påbud i Det gamle testamentet om å fjerne dødemanerne fra folkets midte. I Bibelen er det altså bare en helt bestemt type samkvem med åndene som blir forbudt for menneskene, nemlig samkvemmet med de onde åndene. I stedet skal menneskeheten søke fellesskap med Gud og den gode åndeverden. Men hvis noen sier til dere at dere bør spørre dødemanerne, så si til dem, skal ikke et folk spørre sin Gud? Skal det spørre de døde for de levende? (Jes. 8,19). - Spør meg om de kommende ting! (Jes. 45,11). Til alle tider har de troende ivrig etterkommet oppfordringen til å spørre Gud. Hos israelittene var det å spørre Gud noe dagligdags. Enhver som ville spørre Gud, gikk ut til åpenbaringsteltet. (2. Mos. 33,7). Gud svarte på de forskjelligste måter. Hans åndelige budbringere sto i stadig forbindelse med de troende. Disse budbringerne møter oss overalt i fortellingene i Det gamle- og Det nye testamentet. Når vi derfor som gudfryktige mennesker - eller i det minste som ærlige søkere av sannhet - prøver å komme i forbindelse med den gode åndeverden, gjør vi 3

12 ikke noe som er urett, men oppfyller et Guds bud. Det er et viktig bud. For forbindelsen med den gode åndeverden er den eneste veien som fører til sannhet. En annen finnes ikke. Derfor blir ikke, i hele Den hellige skrift, sannhetssøkende mennesker henvist til sine medmennesker for å finne sannhet, men alltid til Gud og hans ånder. Heller ikke i Det nye testamentet. Kristus hadde ennå mye å si til sine tilhengere da han skulle forlate denne Jord, ting de ennå ikke forsto. Senere skulle de få klarhet, men ikke gjennom mennesker, men ved ånder som han ville sende dem fra Faderen som sannhetens ånder. Og disse åndenes innflytelse skulle de oppfatte med sine menneskelige sanser. Dere vil se Guds ånder stige opp og ned. (Joh. 1,51). I sine forsamlinger opplevde de første kristne at Guds sendebud steg opp og ned. Derfor oppfordret apostelen Paulus de kristne: Streb etter ånder! (1. Kor. 14,12). Det er en grunnleggende lære for menneskenes religiøse liv, at enhver må søke sannheten om de store spørsmål om livet og det hinsidige gjennom en umiddelbar forbindelse med Guds åndeverden som sannhetens kilde, og ikke innenfor rammen av menneskers tolkninger. Slik lærer Gud det i Det gamle- og slik lærer Kristus i Det nye testamentet. Slik lærer apostlene, og i samsvar med dette handlet Guds folk i den gamle pakt og de kristne i de første århundrene. I de senere tider har man utvisket denne grunnsannhet. Mennesker med feilaktige oppfatninger kom inn som forkynnere av sannhet i stedet for Gud og hans sendebud. Guds ord ble - for å bruke apostelen Paulus uttrykk - til et levebrød. Man lærte religion gjennom menneskelig undervisning som enhver jordisk vitenskap. Og slik har det vært til denne dag. Folkets geistlige ledere fikk uinnskrenket makt i alle religiøse saker og skaffet seg på denne måten også stadig større verdslig makt. Det menneskelige regelverk som ble lagt på de troendes skuldre i religionens navn, ble stadig større. Den tidligere friheten til Guds barn ble forvandlet til religiøs trelldom. Den som satte seg imot og ville leve etter egen overbevsning, måtte bøte med livet. Blodet til millioner har flytt i religionens navn. De opprinnelige dokumentene til Det nye testamentet forsvant. Avskriftene stemmer på viktige punkter ikke overens med den opprinnelige teksten. Man grep til forfalskninger ved å forandre teksten i Bibelen på enkelte steder, slik at den stemte overens med de menneskeskapte oppfatningene som kom til i tidens løp. Her gjentok det samme seg som Gud - gjennom profetene - klaget bittert over i den gamle pakt: Hvordan kan dere si: vi er vise, vi har den guddommelige lov? - Javel! Avskriveren har fordreiet den til løgn. Derfor må de vise stå der, skamfulle og 4

13 forskrekket. For de har fanget seg selv. De har kastet bort Herrens ord. Hvilken visdom har de da? (Jer. 8,8-9). Også den moderne, vitenskapelige forskningen har påvist at forfalskningene bredde seg i alle skriftstykker fra den gamle tid som en ødeleggende sykdom. Bibelen, kirkefedrene, skriftene til jødiske og hedenske forfattere ble forfalsket til fordel for religiøse meninger som fantes i forfalskernes samtid. Alt dette skjedde uten at vanlige folk visste om det. De godtok usett de såkalte religiøse sannheter og tolkningene som de geistlige lederne bød dem og videreførte dem til sine barn og barnebarn. Nøyaktig slik er det også idag. Religionen er en arv som enhver har overtatt fra sine foreldre og lærere uten selv å gjøre seg opp en mening om sannhetsgehalten i innholdet. De fleste ville heller ikke være i stand til det. Derfor ville den kristne av idag med like stor overbevisning bekjenne seg som jøde eller muhammedaner, hvis hans foreldre hadde vært jøder eller muhammedanere. Slik var det ikke i de tider da menneskene sto i forbindelse med den gode åndeverden. Da kunne de spørre: Hva er sant? - og de fikk svar. Derfor oppfordrer Paulus de første kristne til å spørre Gud når de på et punkt mente noe annet enn han selv. Og hvis dere mener noe annet om noe, så vil Gud gi dere klarhet om det. (Fil. 3,15). I hundreårene etter har det vært umulig å henvise til den eneste vei til sannhet, slik den største kristne apostel gjør her. Hvis en person ikke trodde det hans kirke lærte, eller prøvde å oppnå sannhet på samme måte som israels folk og de første kristne, ble han truffet av kirkens bann, og ofte endte han på bålet. Idag er riktignok bålene sloknet, fordi kirken ikke lenger har makt til å tenne dem. Men kirkebannet eksisterer fortsatt, og det ville ha truffet de største kirkefedre fra de første århundrene, hvis de hadde levet idag og lært det de dengang forkynte som sannhet for kristenfolket. Man har begravet forbindelsen med Guds åndeverden og på den måten blokkert veien til sannheten. Av menneskekunnskap og menneskeskapte lover har man opprettet religiøse byggverk og oppfordret menneskene til å ta plass i dem. Hundrevis av kirkesamfunn vil være sannhetsformidlere. Det ene brenner det den andre tilber. Og det den ene forkynner som ren sannhet, blir av den andre fordømt som avskylig kjetteri. Menneskeheten kan bare bli befridd fra denne forvirring ved at Gud igjen sender sine åndelige sannhetsvitner, slik han har gjort det i mange tusen år. Vi skal ikke spørre de døde, ikke mørkets rike eller feilende mennesker - men Gud. Han er den samme Gud nå som dengang. For ham gjelder ingen persons anseelse. Han elsker nåtidens mennesker like mye som menneskene i forgangne tider. Og slik han dengang åpenbarte seg for menneskene ved sine åndelige sendebud, slik også idag. 5

14 Kirkene vil riktignok kjempe mot denne veien til sannhet med alle midler. Dette må de gjøre, for de kjemper for sin egen eksistens. De anser seg selv for å være ufeilbarlige forkynnere av sannhet. Hver av dem har sin kronede eller ukronede pave. Skulle Guds sendebud igjen komme og forkynne blant mennneskene, ville kirkene oppfatte det som en farlig konkurranse og skadelig for kirkenes eksistens. For man ville frykte at den sannhet som Guds ånder forkynte, ikke ville stemme overens med kirkenes lære. Det finnes jo bare en sannhet. Enten finnes sannheten i ett av de mange religiøse samfunnene - og alle andre tar feil - eller så eier ingen av dem sannheten. Når alt kommer til alt, gjelder for alle trossamfunn uten unntak følgende ord fra Göthes Faust: I fargerike bilder liten klarhet, mye feiltagelser og en gnist av sannhet. Jeg var katolsk prest i 25 år. Jeg anså min religion for å være den rette. Det var jo religionen til mine foreldre, lærere og sjelsørgere. Selv om bevisene for at alt var sant ikke var slik at den tilfredsstilte min forstand, så hadde jeg likevel ingen grunn til å forkaste det som alle mine religionsfrender betraktet som sant. Dessuten ville allerede enhver frivillig tvil på trossannheten i min kirkes lære være en dødssynd. Jeg visste intet om at en forbindelse med åndeverdenen var mulig. Spiritismen kjente jeg bare gjennom avisene. Jeg anså den for å være illusjon og selvbedrag. Da kom dagen da jeg - uten å ville det - tok det første skrittet på veien til forbindelsen med åndeverdenen. Jeg opplevde ting som opprørte meg dypt i mitt innerste. Etter dette første skrittet kunne jeg ikke - og hadde jeg heller ikke lov til å bli stående. Jeg måtte fremover, måtte ha klarhet. Forsiktig prøvende gikk jeg videre, med apostelen Paulus ord for øynet: Undersøk alle åndemanifestasjonene og hold bare fast ved det som viser seg å være godt. (1. Tess. 5,21). Jeg ville bare det gode. Jeg ville bare sannheten. Jeg var rede til å motta den, selv gjennom tunge offer. Jeg visste at Gud ikke lar en oppriktig og uselvisk sannhetssøker i stikken, og at han ifølge Kristi ord ikke vil gi en stein - i stedet for brød - til en som ber ydmykt. Jeg var klar over de alvorlige følgene av mitt skritt. Min stilling som geistlig, hele min materielle eksistens, min jordiske fremtid så jeg tilintetgjort, hvis jeg gikk videre. Hån, forfølgelse og lidelse i overflod ville bli min lodd. Men sannheten var mer verd for meg. Jeg fant sannheten på den veien jeg hadde slått inn på. Den gjorde meg fri og glad i mitt indre. Trengslene på det ytre plan som var forbundet med mitt valg, og som fortsatt vedvarer, kan ikke forstyrre den indre freden. 6

15 I denne boken beskriver jeg den veien som bragte meg i forbindelse med åndeverdenen, og som avslørte sannheten for meg. Jeg skrev den av kjærlighet til mine medmennesker, uansett hvilket religionsfellesskap de tilhører, eller hvilken verdensanskuelse de har. Boken er tilegnet hvert sannhetssøkende menneske. Den skal være en veiviser for alle som søker forbindelse med den gode åndeverden, for gjennom den å finne den korteste veien til sannheten og til Gud. Bøker som skal tjene som veivisere for turgåere på Jorden, er skrevet av dem som selv har gått de veiene som blir beskrevet i veiviseren. Slike bøker er ikke for dem som blir værende hjemme, men for dem som vil lære det ukjente å kjenne. Min bok vil være en slik veiviser. Den vil vise veien til broen hvor vi møter budbringerne fra det hinsidige. Den som ved hjelp av denne boken trer ut på åndebroen, vil få alt det bekreftet som er beskrevet i denne boken. Jeg forventer derimot ikke at noen godtar innholdet i boken som sannhet uten å ta det opp til nærmere undersøkelse. Han ville da støtte sin overbevisning i de viktigste spørsmålene i sitt liv på uttalelser fra et ufullkomment menneske. Det må han ikke. For min påstand om at jeg ikke henter disse sannhetene jeg har nedtegnet, fra min egen tankevirksomhet, men fra en forbindelse med den hinsidige gode åndeverden, kunne jo være en bevisst villedning fra min side eller et selvbedrag. Som svakt, ufullkomment og syndig menneske kan jeg ikke gjøre krav på større troverdighet enn ethvert annet medmenneske. Jeg forlanger derfor ikke at man blindt tror meg. Jeg forlanger bare ett: At man undersøker den sannheten jeg mottok ved å gå den samme vei som jeg gikk. Jeg har beskrevet veien nøyaktig, slik at ingen kan gå feil. Den skolerte og den uskolerte, den rike og den fattige, alle kan gå den. De trenger ingen forutsetninger eller spesiell skolering. Den koster ingenting. Bare en ting må de ha: Viljen til sannhet. De må være rede til å motta sannheten og innrette livet sitt etter det straks den åpenbarer seg for dem på en overbevisende måte. Boken er ikke skrevet for den som ikke vil. For ham finnes overhode ingen vei til sannhet. For Gud åpenbarer bare sin sannhet for dem som er av god vilje. De som ikke har viljen til sannhet og ikke - prøvende - vil gå denne veien som jeg viser dem, de har heller ingen rett til å avsi dom over boken min. For hvis en kjemiker meddeler verden at han har funnet en kjemisk vei til å fremstille gull og angir metoden nøyaktig, da kan i fornuftens navn bare den dømme om kjemikerens oppskrift, som selv har gjort de forsøkene som blir beskrevet, og fulgt kjemikerens anvisninger nøyaktig. Jeg er sikker på at denne boken inneholder sannheten. For jeg vet hvem den er, som jeg har gitt min tiltro til. (2. Tim. 1,12). Jeg behøver ikke være redd for at de som går min vei, skal finne noe som ikke stemmer overens med det jeg fant. 7

16 Alle som hittil har fulgt mitt råd og søkt kontakt med den gode åndeverden, har funnet det samme som jeg. På tross av dette vil boken min få mange og bitre motstandere. Ikke så mye blant folk flest, men heller i de kretser som ville lide store jordiske offer, hvis de tok imot sannheten. Dette er de geistlige i de forskjellige religionssamfunnene. Kirkens lære, som de hittil har forkynt for sine menigheter, sikret dem samtidig deres levebrød. Hvis de, som følge av at de endrer sin erkjennelse av sannheten, også forandrer bekjennelsen, så opphører de å være prester i sine egne trossamfunn. De mister sitt daglige brød som var sikret dem gjennom deres stilling. Å oppgi sitt levebrød og fattig og utstøtt gå en usikker jordisk fremtid i møte, er ett av de største offer som et menneske kan bringe. Det er ikke mange som gjør det. Heller gir de avkall på sannheten. Derfor gikk den jødiske geistligheten til en så bitter kamp mot Kristus og hans lære. De fryktet for sin posisjon. De undersøkte ikke først om det var hold i de sannheter Kristus forkynte, men vendte sitt dødelige hat mot ham, som gjennom sin lære prøvde å lokke folket vekk fra dem, og derved truet med å frata dem deres innflytelse over massene. Derfor måtte han dø. Og den forbannelse å være de bitreste motstandere både av sannheten, av de som søker sannheten og av de som forkynner sannheten, den hviler tungt på presteskapet til alle religioner til denne dag. Med ild og sverd har de myrdet millioner av mennesker under skinn av at det var en kamp mot kjetteri; slik også det jødiske presteskapet gjemte seg bak denne anklagen mot Kristus: Han har spottet Gud. Den virkelige grunnen var imidlertid dengang som i senere tider frykten for tapt eller redusert jordisk innflytelse, verdslig ære, embeter og inntekter. Sant nok, det fantes og finnes unntak. Kanskje flere idag enn tidligere. Men disse Nikodemus-sjelene kan like lite forhindre de nåværende geistlige ledernes dødsdom over sannheten som den første Nikodemus kunne. Presteskapet av idag vil derfor ikke bare avvise boken min, men vel også vegre seg for å prøve ut riktigheten av dens innhold på den måten boken angir. Likevel beskriver den en vei som enhver kan gå med god samvittighet. Eller er det kanskje noe forkastelig i det at en person - det være seg en geistlig eller legmann - setter seg ned i sitt eget hjem til en privat gudstjeneste - alene eller sammen med andre - vender seg til Gud i sang og bønn og trygler om at Kristi løfte skal bli oppfylt: Når nå dere, som jo er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor mye mer vil ikke da deres Far gi en hellig ånd fra himmelen til dem som ber ham om det. (Luk. 11,13). Er det kanskje en synd å gå igjennom sannhetene i Den hellige skrift ved en slik gudstjeneste, å diskutere med andre og be om den rette erkjennelsen. Er det synd ved slike anledninger - som et åndelig fellesskap - å rekke hverandre hendene, slik de første kristne gjorde og i indre samling rette sin ånd mot det høye, å angre sin 8

17 synd, tilgi hverandre og be Gud om hjelp og om sannhetens ånd som Kristus har lovet sine tilhengere. Finnes det noen som kunne delta i dette uten god samvittighet? Mer enn dette forlanger jeg ikke. En annen vei gikk heller ikke jeg da jeg fikk motta det som boken forteller om. Jeg har ikke fått noe spesielt. Jeg fikk bare det som enhver, som søker det oppriktig, får. Mange vil kanskje på denne måten få noe som er mye større enn det jeg fikk. Det forhold at det vi får formidlet på denne måten, synes å være utrolig, er ingen grunn for ikke å gå inn på den beskrevne veien. For Gud stiller oss jo utrykkelig utrolige ting i utsikt med ordene: Spør meg, og jeg vil gi deg svar og forkynne deg store og utrolige ting som du hittil ikke har visst noe om. (Jer. 33,3). Påsken 1932 Forfatteren 9

18 10

19 Del 1 Personlige opplevelser i kontakt med åndene Mitt første skritt i kontakt med åndeverdenen Så grublet jeg for å skjønne dette, men det var for vanskelig - til jeg kom i forbindelse med Guds åndeverden. Sal 73, Det var utpå sensommeren året Jeg var dengang katolsk prest i en liten landkommune. Dessuten måtte jeg lede en hjelpeorganisasjon som hadde sete i en naboby. To ganger i uken reiste jeg til kontoret der for å utføre velferdsarbeidet. En dag jeg var der, kom en mann til meg og spurte: Hva tenker De om spiritismen? Og før jeg kunne svare, fortalte han om sine opplevelser. Med en liten gruppe pleide han en gang om uken å komme sammen til en slags gudstjeneste. Man ba, leste i Den hellige skrift og snakket sammen om det de hadde lest. Blant de som var med, var også en ung gutt, år gammel. Han var av enkel familie, hadde ikke annet enn middelmådig skolegang og var læregutt i en privat bedrift. Ved sammenkomstene pleide denne gutten plutselig å falle fremover, som død, for straks etterpå å bli reist opp rykkvis, som av en usynlig kraft. Så satt han der med lukkede øyner og forkynte underlige ting, og han svarte på spørsmål som man stilte til ham, men på rent materielle spørsmål nektet han å svare. Etter at formidlingen var slutt, falt han fremover igjen, for straks etter å komme til seg selv igjen. Han visste da ikke det minste om det som hadde hendt og av det som var blitt sagt. Gutten var sund og frisk. Etterpå følte han verken hodepine eller annet ubehag. Mannen avsluttet sin beretning med følgende ord: Nå vil jeg vite hva De mener om saken. Men før De sier hva De mener, vil jeg be Dem overvære en slik sammenkomst, slik at De selv kan overbevise Dem om hva som foregår. Samtidig får De anledning til å stille spørsmål til gutten. Jeg hadde fulgt hans beretning med stor oppmerksomhet. Hva skulle jeg svare? Jeg verken visste eller forsto noe av den såkalte spiritismen. Jeg hadde riktignok lest noe i avisen av og til; det var beretninger om avsløring av medier og andre spiritistiske bedragerier, altså slett ikke noe fordelaktig. Og nå skulle altså jeg, som et seriøst menneske og dertil geistlig, begi meg inn på dette området og risikere å gjøre meg til latter. Det kunne jeg ikke. Fra et rent vitenskapelig standpunkt skulle jeg riktignok hatt lyst til å undersøke nærmere disse merkelige fenomenene jeg nettopp hadde hørt om, men bare hvis jeg hadde kunnet gjøre det alene på mitt eget kontor. Men å gå til private hjem og utsette meg for sladder, det ville jeg ikke. Derfor tilsto jeg åpent at jeg verken hadde erfaring eller kunnskap på dette området, og at jeg 11

20 derfor ikke kunne ha noen formening om det han hadde opplevd. Jeg hadde store betenkeligheter med å ta imot hans tilbud om å være til stede ved en slik sammenkomst. Jeg måtte ta hensyn til min sorte frakk og kunne ikke risikere å bli offentlig uthengt som spiritist. Det ville uten tvil straks bli kjent overalt at jeg deltok på disse sammenkomstene. Men mannen var ikke fornøyd med svaret: Her dreier det seg om en meget viktig sak som De - som geistlig og en offentlig person - må kjenne til. Etter mitt skjønn har De i det minste plikt til å undersøke saken. Og når De har undersøkt den objektivt og nøye, har De videre plikt til å gjøre Dem opp en mening. De vil sikkert bli spurt om disse tingene mer enn én gang i livet. Hvem skal vi lekfolk be om forklaring, hvis vi ikke får den av våre geistlige ledere som vi stoler på vil si oss sannheten. Disse tingene kan likevel ikke lenger ties ihjel. Antallet spiritistiske sirkler øker fra dag til dag også i Tyskland. En finner dem på hvert større sted. Jeg vet godt at kirkene vil avfeie spiritismen som svindel og djevelsverk. Men dette spørmålet er ikke løst med det. Hvis De er redd for ubehageligheter, så er frykten ubegrunnet. Deres deltagelse i våre forsamlinger vil ikke bli kjent i offentligheten, for de få deltagerne er alle personer som kan tie, og som vil unngå alt som kan skade Dem. De kan altså trygt si ja! Jeg kunne ikke se bort fra riktigheten i denne tankegangen. Mannen hadde rett. Hvis vi geistlige, som skal og vil være folks ledere og lærere, avslår å undersøke sannhetsgehalten i slike foreteelser, hvem skulle da gjøre det? Hvem skulle ha større interesse av disse tingene enn nettopp de geistlige fra alle trosbekjennelser. For hvis spiritismen skulle vise seg å være virkelighet, så er den av skjebnessvanger betydning for alle trossamfunn. Etter å ha nølt en stund, sa jeg meg derfor villig til å være til stede ved neste sammenkomst søndag kveld. De neste dagene var denne saken stadig i tankene mine. Jeg angret halvveis på at jeg hadde sagt ja, for de ubehagelighetene jeg kunne komme oppi, syntes større jo mer jeg tenkte etter. Jeg imøteså søndagen med spenning. Etter endt ettermiddagsgudstjeneste reiste jeg til byen. På kontoret til hjelpeorganisasjonen ville jeg få unna et par saker som hastet før jeg gikk til møtet. I jakkelommen hadde jeg en lapp med de spørsmålene jeg ville stille gutten om kvelden. De kunne bare besvares gjennom lengre utredninger. Det dreide seg om religionsvitenskapelige spørsmål. Jeg var selv ikke istand til å besvare dem, jeg ville bare se hva gutten hadde å si til dem. På kontoret fant jeg et brev fra ham som hadde invitert meg til møtet. Han skrev at sammenkomsten ikke ville være hos ham, som avtalt, men hos en annen familie med angitt adresse. Det var blitt ordnet slik. Jeg stusset over denne uventede forandringen. Jeg ble mistenksom. Ville man kanskje drive gjøn med meg? Jeg kjente ikke familien hvor vi nå skulle treffes, 12