St. Joseph Søstrene av Chambéry s kongregasjon Juni Juli År n. 3

Transkript

1 Fransk Engelsk Italiensk Portugisisk Norsk CSJournal St. Joseph Søstrene av Chambéry s kongregasjon Juni Juli År n. 3 General Rådet Hvor Lever St. Joseph søstrene? Oversikt General rådet Hvor Lever St. Joseph søstrene? Forside Provins/Region/Misjon Brasil: Gå i Pater Médailles Fotspor på Haiti 3 Pachmarhi: En Ny Begynnelse 5 Nye Helgener 5 Søstrene Sally og Ieda har et måltid i Kina Brasil: Bolivia: en Drøm ble Sannhet 6 Sr. Ieda Maria Tomazini General rådet I januar dette året besøkte sr.philomena og jeg Bolivia Regionen. Det var gledelig å se at det var et nært samarbeide mellom den hierarkiske Kirken og våre søstre. I den anledning møtte vi Biskopen for Bispedømmet i Santa Cruz, i tillegg til å feire messe i søstrenes lille kapell, var han sammen med oss hele ettermiddagen og forklarte oss den lokale kirkelige organisasjon, han delte også med oss den Katolske Kirkes situasjon i Bolivia. Under samtalen fortalte han at han hadde spurt etter veien til søstrenes hus fordi han visste ikke hvor de bodde. En tenåring hadde svart,» jeg kjenner ikke St. Joseph søstrene, men hvis du ser etter søstrene som arbeider med de fattige, så bor de i Palmeras gaten. «Tenåringen hadde forklart om deres arbeid. Biskopens glede over å møte våre søstre som han tilbrakte en lang stund sammen med, fikk meg til å tenke over forholdet som vi har etablert med Kirkens hierarki og med Guds folk i ulike sammenhenger. Dette fikk meg til å tenke over hva folk forteller USA: FN Utvikler Post-2015 Agendaen Pachmarhi: Et Glimt av Håp for Fattige Barn Brasil: En Enorm Erfaring i Liv, Spiritualitet og Visdom! Nagpur: CSJ Nærvær i en Arabisk Kultur Danmark: Små glimt fra den Danske Provins

2 om oss, hvordan de opplever oss. Og dersom de vet hvor vi lever. Svaret på spørsmålet,»hvor bor st.josephsøstren?» klang som et ekko, og fortsetter å klinge i meg i det den lager et hymne til Gud i takk og lovprisning for våre søstre som lever blant dem som er materielt fattige, på plasser med intoleranse og religiøse konflikter, hvor de Kristne er en minoritets gruppe, og hvor materialismen og religiøs likegyldighet fremmer individualistiske og umenneskelige relasjoner. Dette fikk meg til å tenke på reisen som Sr.Sally og jeg hadde til Kina i mai måned, for å bli bedre kjent med St. Josephsøstrene fra Handan som hadde henvendt seg til vår kongregasjon. Vi reiste dit for å bli kjent med deres levemåte, hvordan de hadde organisert seg og hva de forventer fra vår Kongregasjon. Handan er en by sydvest for Herbei provinsen,kina. Den har en befolkning på ca. 5 millioner innbyggere, og ligger ca. 400 km. Fra Bejing. I utkanten av denne byen ble den 1. oktober 1989, den uoffisielle Kikren i Kina dannet. St. Joseph kongregasjonene i Handan bispedømme, består i dag av 37 søstre. Mer enn forventet har denne kongregasjonen mange grunnleggende elementer som er lik vår Kongregasjon. En av søstrene fra grunnleggelses gruppen, hadde fått ideen i 1980 årene, ifølge søster Rujing. Det var tale om regler og søstrenes levemåter, men ikke om hva et gudinnviet liv var og hva det innebærer. Hun og andre unge kvinner utvekslet ideer og muligheten for å danne en kongregasjon. De ønsket å komme sammen for å be og for å evangelisere ved å preke Evangeliet. Uten en ide om hvor og hvordan de skulle begynne, utvekslet de disse ønskene seg i mellom og med en prest. De forsøkte å slutte seg til noen kvinner som hadde vært søstre før 1949 Revolusjonen. Men det disse søstrene kunne tilby, var ikke helt det disse unge menneskene lengtet etter. Disse unge kvinnene, i et forsøk på å svare på kallet til å forkynne ordet blant folket, hjalp hverandre med lesning, bønn og Søstrene Sally og Ieda besøker de Kinesiske søstrenes utveksling av Guds ord i bønne grupper i de Kristnes hjem. De hadde ikke et hus, ingen adresse,ikke et navn. Fra 1981 til 1989 var situasjonen passe vanskelig. Litt etter litt organiserte Kirken seg, kommuniteter ble dannet, først sogn så bispedømmet Det var ingen kongregasjoner i nærheten. Den gruppen av unge kvinner eksisterte og var Evangeliets budbringere, men de var ikke godkjent av Kirken. Presten la merke til at det fantes noen kongregasjoner, og sendte unge for å møte dem og slutte seg til dem. Disse kongregasjonene var forbundet med den Offisielle Kirken, og var meget strukturert. De unge kvinnene ønsket ikke en slik livsstil. De visste hva de ønsket, men visste ikke hvordan de skulle begynne. I august 1989, talte en prest til dem om nødvendigheten av å ha en lokal kongregasjon og ba kongregasjoner om hjelp til dannelsen. Mange nektet å hjelpe, andre ønsket at de ble medlemmer i deres eksisterende institusjon. Endelig åpnet en St. Joseph Kongregasjon en mulighet for dem og gjorde egne konstitusjoner tilgjengelige. Presten kjente også til to andre modeller,dene var Kongregasjon av St. Joseph Søstrene. Med 3 sett konstitusjoner for hånden, oppdaget de at dette var den livsstilen de lengtet etter, skrev de sine egne Konstitusjoner. I det de var i ferd med å bygge egen historie, kom aspiranter til ordenslivet. De formet seg selv ved å benytte de midler og resurser de hadde, men kun fra bøker. 1, oktober 1989, den offisielle dagen for Kongregasjonens grunnleggelse, avla fire unge personer sine første løfter, søster Rujing Wang er en av de fire som avla løfter. Ifølge henne hadde de dette ritualet, fordi de hadde spurt Biskopen om de kunne bli til en Kongregasjon, men de visste ikke hva dette inne-bar. Senere forsøkte biskopen å annullere dette, men de svarte at i deres hjerter var dette det de ønsket. En prest som kjente til Kirkeretten, ble klar over dette og fikk dem til å holde minst ett år novisiat i kommuniteten. De var selv studenter og lærere. 2 CSJournal Juni Juli

3 Og parallelt med dette utdannet de andre, formet andre unge kvinner som lengtet etter ordenslivet. I 1990, avla en annen gruppe noviser løftene. På den måten multipliserte de seg, uten mye, eller noen som helst struktur, intet oppholdssted, levet ut fra tilfeldighetene og nestekjærligheten fra egne familier og venner., som hadde aktelse og respekt for dem, samt også frukten av deres arbeide. Hvor bor St. Joseph søstrene? De bor i Handan, hvor de ikke kan identifiseres som en religiøs gruppe. De bor i et hus som en velgjører, familie medlem eller venn, har sørget for. De lever med verts familier for å kunne gjøre sitt arbeid, nemlig evangelisering. De lever både vinter eller sommer i leir blant unge mennesker, barn og unge voksne. For fire år siden, med hjelp av venner og velgjørere, bygget de et rommelig vakkert hus på en grunn de hadde fått. Det er rom for møter og rom for bønn. Der går søstrene ut to og to for å preke Guds ord til alle som tørster etter Gud. På den måten møter de folks behov. De lever ifølge en naturlig rytme. Den uoffisielle Kirken har hjulpet selv om forsiktig, har de nærmet seg Søstrene Sally og Ieda har et måltid i Kina Kongregasjonen og ville ha hjulpet mer, men ifølge den uoffisielle Apostoliske Administrator, mangler de erfaring og vet ikke hvordan de skal hjelpe dem. Søstrene delte med oss sine ønsker og hvordan de håpet at vi kunne hjelpe dem. Søstrene Sally, Clementina, Philomena og jeg vil drøfte dette sammen og ta våre refleksjoner med til kapitlet. Som en hjelp til vårt fremlegg, inviterte vi to St.Josephs søstre av Handan til å ta del i Kapitlet. Søstrene satte stor pris på vår visitt og de var til stor berikelse for oss. Vi følte oss nær dem og ble utfordrer til at enhetens karisma skulle slå seg ned der hvor vi aldri hadde vært. Da vi tok avskjed sa den Apostoliske Administratoren til oss: «Se, søstre Kirkens dør i Kina er åpen for å motta deres Kongregasjons karisma. Velkommen!» Provins/Region/Misjon Gå i Pater Médailles Fotspor på Haiti Sr. Teresinha Fachin og Sr. Helena de Fatima dos Passos Brasil Vi ønsker å dele noe av det vi erfarte og har bevart i våre hjerter etter våre dager på Haiti den 26. mai til 9.juni. Dette var en misjonsreise for å erfare den hellige jorden til folket på Haiti og våre St.Joseph søstre fra St.Vallier, som markerer sitt nærvær i dette landet i mer enn 50 år. Virkeligheten og den opprinnelige kulturen blant postulantene og unge mennesker, og i møtet med deres familier og søstrenes kommuniteter, skaper sterkere bånd og vekst i enhet. På denne måten vil det være mulig å begynne integrasjon av Brasil/Bolivia Novisiatet med St. Joseph søstrene av Vallier s novisiat i løpet av I løpet av disse dagene reiste vi gjennom landet mange ganger for å kunne besøke familiene til disse unge menneskene, og under disse reisene, vet kun Gud og Pater Médaille hva som foregikk i våre hjerter, fordi vi var ikke istand til å gi uttrykk for det. Vi var istand til å utveksle noen av følelsene oss i mellom og i våre samlinger, andre lagret vi i våre hjerter, fordi vi ikke visste hvordan vi skulle få gitt uttrykk for dem...familiene til disse unge CSJournal År n. 3 3

4 menneskene var så sjenerøse og alle hadde de en stor tros ånd og tilhørighet til Kongregasjonen! Vi må understreke at folket på Haiti er meget gjestvennlige og de har en meget verdig fremtoning, selv under lidelser. Særlig kvinner er fightere og meget ukuelige. Når det gjelder oppbyggingen av landet etter jordskjelvet i 2010, er mye gjenoppbygget i små skritt og ved hjelp av NGO. Vi fikk mulighet til å se den nye Katedralen i Port-au-Prince, og passerte foran veggene til den ødelagte Notre-Dame Katedralen. De står fortsatt der etter jordskjelvet som et ragende katastrofe monument. Det var et meget virkningsfylt øyeblikk. Kun stillhet og bønn kan gi uttrykk for alt det synet representerer. Å leve med våre søstre fra St.Vallier var en tid fylt med glede og fellesskap. Som det står i 2.Mosebok 3, «Ta av sandalene deres for dere står på en hellig grunn.» vi kan også tilføye at våre hjerter brant; vi kunne høre folkets skrik, og våre øyne kunne se denne uforsonelige virkeligheten, hvordan folket fortsatt håpet at livet ville fortsette. Fra venstre mot høyre: Søster Helena de Fatima Passos, Michelande Destimable, Céline Eznor, Isline Surlin, søster Teresinha Fachin, Margaline Amérique, Exalus og Myrlande Jean-Philippe Fra venstre mot høyre: søster Lourdes Toussaint (Koordinator av Haiti Regionen),søster Merlinde Joseph(novise), søster Guerline Sumerville (juniorat søster), søster Loudide Nelson /skole leder), søster Teresinha Fachin og søster Yolette Assilien (junioratsøster) Forene kreftene Prosessen ble satt igang i februar 2015, da søstrene Lourdes Toussaint -leder for postulantene på Haiti og regional koordinator på Haiti, og Jeanne d Arc Auclair, kanadier og Generalforstanderinne for kongregasjonen tok kontakt med São Paulo provinsen og de ansvarlige for novisiatet i Brasil/Bolivia. De ga uttrykk for at St. Joseph søstrene av Vallier hadde lenge ønsket en samordning. De sa, «Vi har behov for å gjøre noe for at vi ikke skal føle oss kvelet.» En stund levde de sammen med søstrene og unge mennesker på Haiti, som var åpne og enige i ideen. Som St.Josephsøstre av Chambéry, opplevde vi at det viktigste var å bevare det vesentligste, Spiritualiteten, karismaen og Guds erfaringer, våre røtter er nemlig like. St. Joseph søstrene av St.Vallier er tilstede i Frankrike, Kanada og på Haiti. På Haiti er det 23 Haitiske søstre og tre fra Kanada. De er organisert i fem kommuniteter. Fem postulanter kommer til Brasil. De er i alderen 21 til 35 år, og kommer fra syd, nord og nordøst Haiti. Ankomsten til Brasil for; Myrlande, Céline, Margaline,Isline og Michelande, er planlagt mellom slutten av juli til tidlig august måned. De kommer til å slutte seg til ulike kommuniteter, for å lette det å lære portugisisk og for å møte forskjellige realiteter i den Brasilianske kulturen. 4 CSJournal Juni Juli

5 En Ny Begynnelse Sr. Annies Padayattil Pachmarhi provinsen, India Den 21. mai 2015 var en stor dag, da vi St. Joseph søstre av Chambéry, Pachmarhi Provinsen åpnet Parakapara misjonen i Kerala staten. Parakapara er en liten landsby i Kannur, i et muslimsk område på nordkysten av Kerala. Det er et vakkert område, med høyder og daler, flytende elver, vassdrag og fruktbar jord. Vi kom til et ny etablert sogn, etter invitasjon fra Rev.dr.Alex Vadakumthala, biskopen i Kannur. Det var en tid fylt med nåde, da vi ble ønsket velkommen av den nye sognepresten og sognet, meget enkle mennesker uten en hyrde. De fleste var arbeidere som bodde på høydene. Vårt nærvær ga liv til et nytt sogn og det var synlig for ca. 400 mennesker hadde samlet seg til velsignelsen av det nye huset. Denne nye begynnelsen for oss og hele sognet med entusiastisk ungdom, var en synlig støtte, Søster Alice, provinsialen, ser biskopen tenne lampen mens huset blir velsignet Som svar på kallet til et misjons nærvær i Kannur, formet søstrene Cicily, Sushna og Pramila, modig den nye kommuniteten. Pave Frans ber oss om å ofre friskhet og sjenerøsitet i vårt «Ja» til Gud for å finne nye måter å leve Evangeliet på. Vår prioritet i Parakapara er å fremme tro og pastoralt arbeide. Høsten er rik. Den lenge etterlengtede drømmen om å ha er hus i Kerala er oppnådd. Besøkende får forfriskninger Sr. Victoria Armiliato (90) Caxias do Sul 04/06/2015 Sr. Lidia Tiecher (79) São Paulo 13/06/2015 Sr. Enedina Dambros (85) Caxias do Sul 02/07/2015 Sr. Therezinha Del Pizzol (84) Lagoa Vermelha 05/07/2015 Sr. Páscoa Maria Gasparin (81) Paraná 05/07/2015 Sr. Marie-Noel (90) Frankrike 08/07/2015 Sr. Ana Lúcia Picolotto (80) Lagoa Vermelha 10/07/2015 Sr. Olga Pazinato (87) Lagoa Vermelha 11/07/2015 Sr. Henriette Cembrani (93) Caxias do Sul 14/07/2015 Sr. Lourdes Bernardina Zamban (83) Caxias do Sul 16/07/2015 Sr. Giuseppa Greco (95) Italia 18/07/2015 Sr. Maria Alfrida Dallegrave (88) Porto Alegre 22/07/2015 Nye Helgener CSJournal År n. 3 5

6 Bolivia: en Drøm ble Sannhet Sr. Aldenora Martins de Sousa Brasil Søster Aldenora sammen med Bolivianske barn Den 17.desember 2014, forlot jeg Brasil for å få en misjons erfaring i Bolivia. Jeg har lenge hatt et ønske og et håp om å oppleve og dele livet med mennesker i et annet land. Jeg ankom i Santa Cruz de la Sierra, i selskap med søster Antonia Mandro fra Bolivia Regionen - Søstrene ønsket meg hjertelig velkommen. De holdt på å forberede retretten og deres årlige sammenkomst. For meg var dette en fin anledning til å bli kjent med livet, misjonen og arbeidet til alle kommuniteter i Regionen. Alt var nytt for meg, klimaet, skikk og bruk, spiritualitet og språk. Det er faktisk nødvendig å kunne snakket Castillansk Spansk for å kunne leve med søstrene og folket, dette var den største utfordringen. Noen ganger kunne jeg forstå noen ord, andre gange kommuniserte vi bare gjennom hjertet, øyne og smil og intet annet. Men litt etter litt, tilpasset jeg meg, ved å se, lytte og ved å forsøke å si noe. Jeg oppholdt meg en måned i Santa Cruz, deretter dro jeg til Beni Staten, ved å reise gjennom Trinidad for å nå frem til San Ramon. Der oppholdt jeg meg i 6 måneder i kommuniteten til søstrene Darcy og Bernadette. Det var en rik erfaring i fellesskap og enhet samt gode ønsker, som jeg var meget takknemlig for. Sammen med disse menneskene fikk jeg et nært kjennskap til virkeligheten, samt deres måte å leve på og deres karakteristiske måte å dele på. Jeg var med i en gruppe på 18 kvinner som Darcy ledsager og kunne observere håndverkene de hadde tatt med seg. Gjennom denne gruppen fikk jeg anledning til å å se med egne øyne Bolivias gaver og kreativitet. Jeg fikk også anledning til å besøke San Joaquin, hvor vi hadde en misjon, og Magdalena, hvor søstrene Santina, Francisca og Jacinta virker og lever. Jeg oppholdt meg en uke der, vi utvekslet håndverks teknikker med en annen gruppe på 15 kvinner som ble koordinert av søster Santina. Det var en annen belønnende erfaring å møte disse interesserte kvinnene, som var tilgjengelige om morgenen og ettermiddagen, de frydet seg over tiden og dagene var for korte for å oppnå alt de ønsket å lære. Det var helt klart at alle ønsket å lære noe nytt og å gi videre til andre det de hadde lært. Kunnskapene ble multiplisert. I og med at jeg var sendt til N/NØ Regionen i Brasil, ofret jeg denne misjonen totalt til Gud ved å forlate Brasil. Jeg fikk styrke til å komme over Håndverks teknikker som sr. Aldenora, til høyre, underviser Sr. Antonia Mandro Koordinator for Bolivia Regionen Søster Aldenora ankom Bolivia i desember 2014, og reiste tilbake juni Hun ønsket å få en misjons opplevelse over grensene, men måtte vente på Guds tid. Hun ønsket å dele sine gaver i håndverk med kvinner og å bli kjent med en annen kultur. Hun var et meget tydelig nærvær. Dørene er åpne for å ta henne imot igjen, samt også for andre søstre som ønsker å komme til Bolivia for å få en misjons erfaring over grensene. hjemlengsel, til å tilpasse meg og leve med glede alt som skjedde hver dag. Jeg engasjerte meg til å leve misjonen, ved å minnes tre holdninger som er viktige når man ankommer til et nytt sted: dele, lytte og medfølelse. Disse verdiene fulgte meg tiden jeg var i Bolivia. Jeg forsøkte å være et vitne på Guds og Kongregasjonens kjærlighet. Jeg kan si at dette var en spesiell tid med livserfaringer og utfordringer, så mye at jeg ikke sier, jeg kommer ikke tilbake til Bolivia. Jeg sa ikke «farvel» men heller «vi sees». 6 CSJournal Juni Juli

7 FN Utvikler Post-2015 Agendaen Sr. Barbara Bozak USA I det FN beveger seg bort fra Tusen års Utviklings målene, hvis siktemål var til post Agendaen, det fortsetter de med å organisere møter omkring i verden. Nylig var det i FNs hovedkvarter i New York et møte i Politisk Forum på høyt nivå om Bærekraftig Utvikling. Dette møtet fant sted 26.juni- 8.juli 2015 en årlig foreteelse som har som mål å holde regjeringene engasjerte i arbeidet for en Bærekraftig Utvikling. Målene for Den Bærekraftige Utvikling (SDGs) som FN kommer til å gå inn for, begynner i september, og er den 17.i rekken Hoved fokus er bekjempelsen mot fattigdom og beskyttelse av planeten. Som for tusenårs utviklings målene, er siktemålet femten år etter bestemmelsen, derfor blir det Ulik Tusen Års Utviklings målene, som var rettet mot tilstandene i utviklingsland,(ekstrem fattigdom, universell utdanning, grunnleggende helse tilbud), rettes de Bærekraftige Målene mot alle nasjoner, rike og fattige, under utvikling eller høyt utviklet. Blant emnene er bærekraftig bruk av vann, bærekraftig forbruk og produksjon. Dette er alle nasjoners ansvar. Det er klart at å oppnå disse målene vil kreve engasjement fra alle nivåer i samfunnet, fra regjeringsmedlemmer til vanlige borgere. Derfor er det en stor utfordring å finne frem til måten å meddele De Bærekraftige Mål på, en måte som alle vil forstå og slutte seg til. Dette var ett av områdene som ble lagt frem av et panel, samt vitenskapens rolle i fremgangsmåten, og vektlegging på region og nasjonal S. Barbara Bozak (h) tar del i en gruppe i FN innsats, og hva som er nødvendig å bli gjort annerledes for virkelig å fremme bærekraftig utvikling. Noen regjeringer har allerede utviklet en struktur for å sikre at bærekraftig utvikling er integrert i all innsats, mens andre må begynne nå. Blant områdene som gjennomføring av Bærekraftig Utviklings Mål er å finne frem til finansieringen. Dette fører til en bekymring, dersom store konserner står for finansieringen, kan menneskerettighetene tapes i prosessen. Et annet område er å overvåke fremgang og ansvarliggjøre regjeringene i å gjennomføre det de har gått inn for. Hvordan dette skal gjennomføres må ennå avgjøres. Erfaringen har vist at regjeringer mangler ofte den politiske viljen til å gjennomføre det de har gått inn for. Derfor må den vanlige borger finne ut av at politikerne ikke bare snakker, men handler ifølge det de har lovet, å arbeide for å sikre en bærekraftig planet. Kvinner fra flere land tar del i et gruppearbeid vedrørende Kvinner som Ledere CSJournal År n. 3 7

8 Et Glimt av Håp for Fattige Barn Sr. Anajana Therattil Pachmarhi provinsen, India I Samabalpur, Odisha byen i India, har St.Josephsøstrene utvidet sin undervisnings oppgave ved å åpne Oriya middelskole (underviser i lokalspråket) den 12. juli 2014, for å kunne gi de fattige og underpriviligerte undervisning. Denne skolen befinner seg på St. Joseph Colleges eiendom, den Engelske middelskolen som vi har i Sambalpur og har mer enn 2000 studenter fra barnehagen til 12 trinn. Selv om det finnes en lokal offentlig skole, hvor de fattige kan gå, er undervisningen der ikke tilfredsstillende. Flere studenter fra den skolen kan hverken lese, skrive eller gjøre de enkleste regnestykker etter å ha avsluttet 8.trinn. Disse barna er dårlig utrustet for å leve i samfunnet. Etter å ha blitt klare over de fattige barnas i naboskapets behov for utdannelse, ble vi klare over at flere av bygningene i vår skole ble bare benyttet 6-7 timer pr. dag. Resten av tiden sto det store området og bygningene ledig. Derfor spurte vi oss selv: Hvorfor tar vi ikke disse klasserommene og øvrig infrastruktur i bruk for kreative handlinger som er til alles felles beste. Dette ga oss ideen til å åpne Oriya middelskolen, i det vi ble klare over at utvikling hverken kan eller skal forbeholdes noen klasser i samfunnet eller kun et samfunnslag eller land. Dette er vårt svar til den situasjonen hvor noen samfunnslag utvikler seg mens andre ligge langt tilbake på grunn av mangel på muligheter, eksponering og øvelse. Det er vesentlig å få de minst priviligerte med og fremme deres vekst og Søster Anjana henvender seg til foreldrene Barn og foreldre fra Oriya middelskolen utvikling sammen med de andre. Vi ble oppmuntret fordi det første året var det ca. 100 barn som ble opptatt og fikk gå på skolen uten kostnader. De kom regelmessig på skolen, ivrige for å lære, gikk inn for å gå videre med nye håp og drømmer. Dette årets første klasse begynte om ettermiddagen med et annet team og tok SJC lokalitetene i bruk. Barna hadde fått bøker og uniformer, fordi deres foreldre hadde ikke råd til det. Vi var stolte av å se at på en Oriya tale konkurranse den 15. august og 26. januar, vant Oriya 8 CSJournal Juni Juli

9 middelklasse studentene priser. Lærerne på den Engelske middel skolen var meget sjenerøse og medarbeids villige i dette opplegget. Våre Engelsk middelklasse studenter var glade for å hjelpe de fattige barna på sin måte. Skolens foreldre har også hjulpet dem til å forstå at utdanning er viktig, de organiserer støtte klasser for de svake studentene og arbeidet med dem som som ikke avslutter skolen. Vårt mål er å gi muligheter til dem som er økonomisk fattige og kulturelt marginaliserte i vårt naboskap. Siden det ikke finnes noen offentlig støtte for skolen, barnas familier kan heller ikke betale, er det nødvendig å finne andre kilder. Vi prøver å danne et felles fond for utdanning av de marginaliserte ved å få tilskudd fra ulike kilder, som regjeringen, byråer, tidligere studenter,foreldre, sjenerøse lokale sponsere til og med våre ansatte og studenter. En ung gutt tenner lampen En Enorm Erfaring i Liv, Spiritualitet og Visdom! Sr. Apolônia Sulenta Brasil Jeg hadde gleden og privileget i å arbeide med en gruppe søstre som erfarte fasene i Menneskets aldring og Ordensliv. Å erfare aldring og Spiritualitet, og Kunnskap om hvordan det skal leves. Kunnskap om å eldres er et kunststykke for en voksen, og er et av de vanskeligste aspekter i kunsten å leve og å dø. Vi føler i våre liv at dette konkrete trinnet er like så viktig som de tidligere, fordi samtidig som det er fysisk aldring, så kommer også den psykologiske og spirituelle. Når vi kommer til en viss alder, er vårt legeme ikke lenger i stand til å gjøre alt, mens vår hjerne- aktivitet forblir uberørt. Vi hører ofte om viktigheten i å vite hvordan vi skal eldes. Pedro Paulo Monteiro, en fysioterapeut som er spesialisert i nevrologi, og som har en master i geriatri uttrykker: Apolônia taler til en gruppe søstre «Aldring har mange fordeler, og en av dem er å stoppe med å verdsette flyktige ønsker og fokusere på virkelige behov. «Derfor er det viktig å eldes med en spiritualitet. Hvis vi vurderer forskningen,, ser vi hvor viktig det er å finne mening i livet og finne frem til velvære, mildne smertenes virkning og andre hindringer i livet, og gå inn for å fremme den fysiske og mentale helsen. I løpet av to dager så vi noen praktiske forslag som kunne være CSJournal År n. 3 9

10 en hjelp i vår aldring, å overvinne fristelsen til å skue mer mot døden enn livet. Vi kjenner mennesker som lever mest i fortiden. De besøker flere kirkegårder enn offentlige steder og venner. Derfor er det viktig å betrakte livets styrke som overvinner døden. Vi ønsker ikke å dø, men som Kristne vet vi at vi nærmer oss slutten, vi er nær ved å møte livets kilde Gud. For å unngå isolasjon er det nødvendig å kjempe mot ensomhet med et nytt fokus på det spirituelle. Det er viktig å snakke med venner og delta i møter, for på den måten å unngå isolering som dreper gleden av å være sammen med andre. Vi må forsøke å bli eldre med enkelhet og mildhet, i en forståelse av at alderdommen er en meget spesiell tid i vårt liv, full av mening og med sin egen skjønnhet. Det er nødvendig at vi lærer å tilgi, fordi i løpet av vårt liv har mange såret oss, og vi har såret mange. Denne vekten er tung å bære. Bare Gud kan hele et såret hjerte og hjelpe å tilgi det som synes umulig. Det er også viktig at vi lytter til Herren. Søstrene møtes i grupper for videre studier Med andre ord, dersom vi lar Guds nærhet utvikle seg i oss, er det mulig å lytte til hva Gud sier oss. Det er ikke tilstrekkelig å ønske Guds beskyttelse velkommen; vi må ønske hans kjærlige nærhet i våre liv. Den som forstår dette «nærværet» vil være i stand til å leve med tunge tider som en følge av sykdom og ensomhet. Til slutt, det er vesentlig å vokse i tro. Personlige religiøse handlinger som bønn, Bibel lesing og feiring er grunnleggende for vår tro, levendegjør våre håp og utvikler vår evne til å elske og gå ut av oss selv. Derfor er spiritualitet, som bevegelse, liv. Å leve er å finne gleden av å være i live i denne verden. Å eldes mens vi lærer å leve gir en meningsfull dimensjon og verdi til livet. Det er en verdig og kjærlig måte å takke Gud for livets gave. Det gir troen næring, håp og kjærlighet, gjennom kjærlighetens nærvær i vår måte å leve på. CSJ Nærvær i en Arabisk Kultur Sr. Lorraine Marie Delaney Nagpur provinsen, India April 2015 var den måneden som St. Joseph søstrene begynte en ny oppgave i det Arabiske landet Dubai, med ankomsten av søstrene Archana Kanakunnel, Pushpika Ottupurakkal og Hazel D Silva. Fra 1. september 2015, vil St. Joseph Søstrene av Chambéry være helt ansvarlige for St. Mary s Skole. Vi overtar ansvaret etter Patrician Brødrene som forlot skolen i slutten av det akademiske året Året 2013 etter invitasjon av Biskopen besøkte vi Dubai, for å undersøke mulighetene for en oppgave i utdanning. Vi ble informert om at intet ville hende for det ville ta år før man kunne gå til innkjøp av en grunn ( i navnet til en Araber) og oppbyggingen av en skole. Derfor var det virkelig en overraskelse å få en invitasjon fra Biskop Paul Hinder OFM Cap, til å drive den største Katolske Skolen i Dubai St. Mary s med en elevmasse på to tusen studenter fra 40 nasjonaliteter. St. Marys Skole, den første av kun to Katolske skoler i Dubai, er knyttet til St. Mary s Kirke som sies å være det største sognet i verden. Med katolikker i sognet og messer som feires på 12 språk, særlig på fredag, lørdag og søndag, er det helt klart at oppgaven er her. De fleste sogne barn er eksperter som kommer for å arbeide i Dubai og som møter Kart over Dubai 10 CSJournal Juni Juli

11 utfordrende situasjoner i sin kamp for å øke familiens inntekter. Det er nesten syv tusen barn i katekese programmet, derfor fra torsdag etter middag til lørdag etter middag er skolens og kirkens lokaliteter godt utnyttet. Det er i sannhet en heltemodig oppgave å organisere gruppene etter alder, grad og nivå og kjennskap til troen. Sr. Hazel, som er forbindelsen mellom sognet og skolen, er ansvarlig sammen med andre i hennes team. for katekese programmet. Oppgaven er å opprettholde folkets tro og å medvirke til å gi næring til og styrke forsoningen, freden og harmonien dem i mellom. Et aspekt av dette er å være rådgiver, fordi flere familier lever adskilt på grunn av jobben. Sr. Pushpika, i tillegg til undervisning, er ansvarlig for overoppsyn og vedlikeholdelsen av denne meget store skolen, hvor gutter og jenter studerer i helt adskilte skolestrukturer. Sr. Aschana har den utfordrende stillingen som rektor i denne skolen som følger den Britiske læreplanen. Dubai, en av De Forende Arabiske Emirater, har blitt den finansielle innfallsporten og det kosmopolitiske sentrum i Midt Østen. I Dubai, hvor andre kulturer og trossamfunn vanligvis er tolerert, finnes det liten, eller ingen korrupsjon, ingen som svindler, ikke tyveri da alle disse aktivitetene blir strengt straffet. Søstrene Annie, Archana og Lorraine Marie i Mirakel Havene Søstrene Pushpika, Archana og Hazel i Dubai Kvinner er meget sikre, ingen er redde for å gå ut alene. Dette er ideelt for vårt nærvær og oppgave, som siden midten av april 2015, har gjort endringer i skolen og kommuniteten, blant dem vi arbeider og lever med. Dubai har mye å gi der iblant utrolige Mirakel Hager med den mest kreative samling av flora og fauna. Det er et håp at våre søstre i Pakistan, i fremtiden vil få lett tilgang til Dubai, som ville være en bonus for oss, for det letter utvekslingen. Små glimt fra den Danske Provins Sr. Marianne Bode Danmark Hver gang CSJournal kommer ut, tenker vi ennå engang ingen nyheter fra den Danske provins. Er dette et tegn på av vi ikke «gjør» noe, eller er det bare et tegn på at vi er for få til å gjøre hele arbeidet? Faktisk så foregår det mye i vår lille provins. Vi er 33 søstre tilbake, og selvsagt med et aldersgjennomsnitt på 78,6 år, er vi ikke en voksende og ung provins. Men vi er vitale og fulle av liv og glede for å møte de som har et behov. I mange år, helt siden 1999, er vi en del av «kultur natten», et opplegg som hvert år arrangeres av Københavns by. Den finner sted hvert år i Oktober, på en fredag kveld i den41. Uke av året. Museer er åpne, Parlamentet er åpent for besøk, Rådhuset inviterer folk -og St. Josephsøstrene åpner dørene for å ønske alle velkommen CSJournal År n. 3 11

12 som ønsker å se «vårt kloster». De første årene holdt vi våre dører åpne til midnatt, men de siste årene, fordi vi har mindre energi, holder vi våre dører åpne færre timer. I år holder vi åpent 3 timer, og gir våre besøkende mulighet til å glede seg over vår vakre omgivelse, vårt bemerkelsesverdige kapell med sine glassmalerier og herlige akustikk. Vi inviterte Ilona Lobmayer, en Ungarsk organist som bor i Danmark og kommer for å holde to konserter på ca. 1/2 time med et balansert program av gammel og ny musikk. To søstre Susanne Hoyos og Hildegard Doods, har forberedt kultur natten i flere år. Våre medvandrere har også vært engasjerte i forberedelsene i viktige deler av kvelden ved at de baker kaker og servere de besøkende kaffe og te. Siste år hadde vi ca. 50 besøkende. Under sitt besøk her, støtter de vårt prosjekt ved å kjøpe håndarbeider og andre små ting som søstrene har laget. Dette året hadde vi vedtatt å støtte et prosjekt i Plzen, Tsjekkia. Våre søstre der, bor i samme hus som Salesianer søstrene, som har sitt hovedarbeide blant barn i nød. De står for forskjellig aktiviteter for å hjelpe barna, de benytter fritiden sin på livs givende måte. De har behov for finansiell støtte, fordi Plzen by gir dem ikke noe. Vår provins var i stand til å støtte dem med Det er besluttet at vi skal selge moderhuset i København til fylket som vil bygge et hus for eldre. Hovedhuset vil restaureres så eldre kan bo der i ca. 20 leiligheter. Søster Mechtikde og hennes strikketøy Da disse nyhetene ble offentlige, var det mange som reagerte, og vi følte hvor mye vi betydde for samfunnet. Mange grupper kom på besøk, for å høre om vår historie og for å støtte oss med sin interesse. Det siste som har hendt nå i mai måned, en av «våre»skoler som ikke tilhører oss mer, har holdt sin årlige basar til støtte for prosjekter i utviklings land. For tre år siden hjalp de en skole i Khammam, India. Basarens inntekt i år var på ca ,- og går til et prosjekt i Bolivia som våre søstre leder i Santa Cruz. Siden skolen ikke kunne komme til vårt moder hus i år, mottok 3 søstre sjekken som studentene ga til provinsial forstanderinnen Sr.Marianne Bode. Fem hundre studenter var samlet i en liten protestantisk kirke stolte over å kunne være i forbindelse med verden og for å kunne støtte de som var i behov for hjelp. Alt dette er nettopp det som St. Josephsøstrene har gått inn for å gjøre helt fra starten av. Oppgavene fortsetter og vi er meget glade for å være en del av det. Redaktør Barbara Bozak Andréia Pires Grafisk design Andréia Pires Oversettelser Agnès Moussière Cristina Gavazzi Joyce Baker Margherita Corsino Maria Elisabete Reis Marie-Kristin Riosianu Marie-Pierre Ruche Distribusjon Rosalia Armillotta E-post icc@csjchambery.org 12 CSJournal Juni Juli