St. Joseph Søstrene av Chambéry s kongregasjon Oktober Desember År n. 5

Transkript

1 Fransk Engelsk Italiensk Portugisisk Norsk CSJournal St. Joseph Søstrene av Chambéry s kongregasjon Oktober Desember År n. 5 General rådet Dialog for Fred Dialog for Fred Oversikt General rådet Forside Provins/Region/Misjon Nye Helgener Norge: 150 års nærvær i Norge 2 3 USA: Tiltak for Rettferdighet 4 Frankrike/Belgia: Hvilke Våpen mot Vold? 5 Brasil: Brasil En Provins 5 S. Clementina Copia General Rådet Kalt til å dialogere i forhold til dagens sår og smerte er opprinnelsen til den monastiske kommuniteten Deir Mar Musa i Syria. Det er et fellesskap som har sin opprinnelse tidlig i 1990 årene, med interreligiøs dialog, særlig mellom kristne og Islam. Grunnlagt av Jesuitt pateren Paolo dall Oglio sammen med pater Jacques Mourad. Denne Syriske Katolske kommuniteten har inter religiøse forhold som mål. Det er dets grunnleggende kjennemerke, selv om økumenismen, som er enhet og fellesskap mellom de Kristne kirker også er viktig. Det er tre pilarer i dette fellesskapet: bønn, manuelt arbeide og gjestfrihet. Gjestfriheten betraktes som hellig, som for Abraham i Mamres ekelund, fordi enhver gjest er Gud. (1.Moseb.18,1) Med krisen og de bevæpnede sammenstøtene i Syria, ble de to prestene fengslet. Det er ingen nyheter om Jesuitt pateren, som har vært i fengsel hos Isis siden juli 2013, men pater Jacques, rømte etter 5 måneders fangenskap, ble frigitt i oktober mnd. En venn og den Italienske Jesuittens medarbeider, han var en av de første munkene i Mar Musa kommuniteten, som tiltross for farer p.g.a. konflikten og trussel om fangenskap, ikke ville forlate sitt folk. Denne uken talte han Pachmarhi: Utvekslinger om Kapittelet Tanmaya: Kapittel Refleksjoner Frankrike: Nåde mottatt på mange måter... Norge: En erfaring om enhet i mangfold Brasil: En medvandrer på General Kapittelet Nirmala: En velsignet tid Brasil: En observatør på General Kapittelet Danmark: General- Kapittel

2 på Arabisk, i et møte her i Roma, om sine erfaringer under fengslingen og sitt engasjement i inter religiøs dialog. Mens han var kidnappet og mens han sto overfor faren å bli drept, mistet Pater Jacques aldri hjerte- freden, en fred som kom av uavlatelig bønn, til Gud fra kommuniteten, Kirken og venner. I løpet av de 5 måneder han var fengslet oppholdt han seg i et baderom hvor han hadde sjansen til å snakke og forhandle med bødlene. Til å begynne med hadde de voldsomme reaksjoner mot ham, og de truet fangene med sin overlegenhet. Men litt etter litt ved mild og fredelig dialog, og frem for alt p.g.a. vedvarende mildhet, forandret holdningene deres seg mot dem. Noen ganger fortalte undertrykkerne langt og lenge om historier fra eget liv. Gud har gitt menneskene muligheten til å snakke, fordi Gud vet at dialog er måten vi kan møte hverandre på. Under møtet ble alle tilstedeværende invitert til ikke å la seg dominere av frykten som regjerer disse dager i oss alle, men være åpne for å bygge broer og være nær dem som ofte blir tvunget til å flykte. De kan nå Europa uten entusiasme fordi de er blitt tvunget til det, og for de har tapt alt, til og med meningen med livet i eget land. Pater Jacques rådet de tilstedeværende og muligens alle oss Kristne, til å forsøke og få kjennskap til og oppdage mer om Islams religion. Oppdage den som en barmhjertig religion og være åpne for en dyp og alvorlig dialog med Islam. Å bygge relasjoner grunnet på forståelse og vennskap med andre som er forskjellig fra oss og fra vår tenkemåte, er en sikker vei å bygge en fremtid med fred og fellesskap for alle, som vi leste i Pavens budskap til Freds dagen1. Januar Paven kaller menn og kvinner av god vilje til å engasjere seg i tillit til å fremme fred, for det er virkelig en Guds gave, og gjennomføringen er betrodd enhver av oss. Veien som Paven har bedt oss om å gå er å kjempe mot indifferensens globalisering. Det krever en dyp omvendelse av menneskenes hjerter, som vil gjøre oss i stand til med Guds nåde å være åpne overfor andre i en ekte solidaritet. Provins/Region/Misjon Nye Helgener S. Alice Mary Chalakkal (80) Pachmarhi 12/09/2015 S. Gecyra Libera Guiotto (85) Caxias do Sul 16/09/2015 S. Thérèse-Françoise Tourt (88) Frankrike 18/09/2015 S. Ana Marilia Citon (85) Lagoa Vermelha 06/10/2015 S. Felix Puthenveetil (83) Nagpur 08/10/2015 S. Maria Erika Wienholt (89) Norge 09/10/2015 S. Marie-Assumpa André (81) Frankrike 10/10/2015 S. Therezinha F. Do Amaral Mello (82) São Paulo 15/10/2015 S. Jandira Soares Da Silva (94) São Paulo 19/10/2015 S. Anna Maria Valduga (102) Porto Alegre 28/10/2015 S. Marie Elisabeth Giroud Capet (93) Frankrike 01/11/2015 S. Ignes Michelin (90) Lagoa Vermelha 04/11/2015 S. Marie Louise Lamarche (88) Frankrike 10/11/2015 S. Mary Lucy Kannenkerril (83) Nagpur 15/11/2015 S. Marie Christiane Dubuisson (92) Frankrike/Belgia 22/11/2015 S. Maria Gema Pellanda (97) Paraná 28/11/2015 S. Ida Mezzomo (93) Caxias do Sul 07/12/2015 S. Luisa Frankrikesca Scorza (88) Italia 10/12/2015 S. Stephen Velikattel (70) Nagpur 11/12/ CSJournal Oktober Desember

3 150 års nærvær i Norge S. Marie-Kristin Riosianu Norge Fire modige St.Josephsøstre ankom Norge fra Frankrike den 4. august 1865,etter en forferdelig overfart til Christiania, det tidligere navnet på Oslo, Norges hovedstad. Skipet var nær gått under, og med skjelvende ben satte de for første gang føttene på norsk jord. De fant et land, en kultur og et språk som var ukjent og fremmed for dem, men de hadde en visjon om å tjene Kirken og bringe folket til Gud. Søstrene var bekymret og sultne da de nådde frem til sitt fattige husvære, men før de gjorde noe annet innviet de seg til Jesu hellige hjerte og den Hellige jomfru Maria. For dem var prinsippet «Hos sanne misjonærer må alltid det naturlige vike for det overnaturlige.» Den 22. august feiret vi vårt jubileum og vårt nærvær i Norge i 150 år. På denne dagen feiret søster Sally fra Roma og tre danske søstre sammen med oss. Vi opplevde at ca. 500 personer gikk over dørterskelen vår den dagen. Noen kom av nysgjerrighet, de fleste kom fordi de ønsket å feire sammen med oss. Vi ønsket mange venner velkommen, tidligere kolleger, elever, til og med tidligere pasienter, flere av våre nære naboer og flere fra sogn som søstrene har virket i. Våre medvandrere var selvsagt sammen med oss for å feire med oss og hjelpe oss til å være et nærvær for alle besøkende den dagen. Vi hadde satt opp en oversikt over steder hvor det ble talt om vår historie, både lokal og internasjonal, et sted Alle søstrene i den Norske provinsen som tok del i feiringen hvor vi informerte om spiritualitet, vårt retrett arbeide og om våre medvandrere. Vi svarte på flere spørsmål om vår måte å leve på og hva vi var engasjerte i. Det var en dag med stor glede. Våre unge søstre og kandidater danset. Været var praktfullt. Det var plass til alle. I sin preken under takksigelses messen talte vår biskop Bernt Eidsvig om vårt nærvær i Norge: «Historien viser at dere er eldre enn Oslo Katolske bispedømme, gjenopprettet i 1953, det apostoliske vikariat grunnlagt i 1892, ja også det apostoliske prekefekturet i Dere rakk til og med å befinne dere i grenselandet til Nordpolen,nedlagt da prefekturet for hele Norge ble opprettet. Vi har ingen institusjoner i Norge som er eldre, heller ingen som har gjort mer for Kirken i Norge så vel i tid som i omfang. Dere har drevet sykehus, skoler, barnehjem, aldershjem, internater; dere har støttet menighetene som de har virket i; dere har holdt liv og mot oppe i prester som var ensomme og elendig lønnet - for å nevne noen eksempler. Søstrene har ikke bare funnet sin plass i Norge de har funnet sitt ståsted i landets ja, i frelsens historie. Fortsett med det. Dere valgte å følge Det annet Vatikankonsils oppfordring til ordenslivet: Gå tilbake til deres opprinnelse og se fremover ut fra deres opprinnelige idealer. Derfra skulle fornyelsen komme...deres retrett virksomhet er imponerende, deres medvandrere har funnet et hjem hos dere og har del i deres apostolat. Dere har vokst ut av fordommene mot den lutherske kristendom og deler deres spiritualitet og åndelige innsikt med personer som nok kommuniteten fra 1865 ville ha holdt seg på trygg avstand fra. Og så en ting som gleder meg særskilt, dere tenker på fremtiden og har forkynt kallet for unge kvinner i Vietnam. De kom og dere minnet dem hele tiden om at kallet må mottas og løfter avlegges av fri vilje. Våre Vietnamesiske katolikker har i de siste årene bidratt vesentlig til vår norske kirkes vekst og fornyelse; jeg er spent på hva de vil utrette blant St. Josephsøstrene.» Feiringen var for oss et tegn på Guds nærvær i vår oppgave, og vi fortsetter med å se på vår fortid med takknemlighet, med glede på vår nåtid og med håp på vår fremtid. CSJournal År n. 5 3

4 Tiltak for Rettferdighet S. Barbara Bozak USA Når vi betrakter de nylige hendelsene i verden og 2015 General Kapittelets kall til å leve «Forsoningens dynamisme i utkantstrøkene til vår splittede verden» får det en helt annen mening enn det gjorde for noen måneder siden. Krigene i Midt Østen, særlig den meget omtalte konflikten i Syria, har ledet til en immigrasjons krise uten proporsjoner i Europeiske land som er overveldet av de som flykter fra vold. Vold er både trusselen og handlingen som oppstår gjentatte ganger ved de Europeiske grenser. ISIS- inspirert vold var kilden til at over hundre personer omkom i blodbadet november i Paris, Frankrike. Dette førte til en virkelig stenging av Brussel i Belgia, i frykt for at et lignende blodbad skulle skje der. Drapene på fjorten personer i San Bernadino, i California, USA, var også ISIS-inspirert, selv om personene som gjennomførte dette var alene om det. Vår verden er splittet, det er klart når en ser på retorikken og den politiske situasjonen i USA. Donald Trump, Ted Cruz og andre som konkurrerer for å bli nominert som president, har understreket at USA ikke burde akseptere Syriske flyktninger av redsel for at de er radikaliserte og engasjert i terror handlinger. Ledere av halvparten av statene har erklært at ingen Syriske personer får opphold i deres stat, selv om dette vil være umulig å håndheve. Anti muslimske følelser fortsetter å vokse takket være frykten som preger mange offentlige utsagn. Syriske flyktninger i en flyktningeleir Nylig aksepterte lederen for Connecticut en Syrisk familie som hadde blitt vraket i en annen stat. I ønsket om å støtte dette positive svaret i en vanskelig situasjon, skrev mange søstre til guvernøren for å takke ham for det. Samarbeids senteret for Rettferdighet i Hartford CT. oppgaven som s. Linda Pepe arbeider for. Hun holder søstrene informert om slike situasjoner, og hun oppmuntrer til engasjement og reaksjoner ved å skrive brev, telefonere og sende e-post er til våre lovgivere. Hun hadde bedt søstrene om å kontakte guvernøren om denne situasjonen. Det må bemerkes at de samme lovgivere fra Connecticut som nektet å stemme for lover som skulle forby Syrere å komme til USA, også fikk takkebrev fra søstrene p,g,a, deres holdninger i denne saken. Disse og lignende handlinger som både gamle og unge kan gjøre, er måter vi kan leve kallet fra 2015 General Kapittelet. Det er en arbeids måte for å få en slutt på ulikhetene i vår splittede verden. Hver og en av oss har ansvaret for å være kjent med hva som skjer i vårt land og vår verden. Vi har mange muligheter til å oppmuntre tiltak for forsoning og fred og protestere mot alt som skaper disharmoni. Guvernør Malloy fra Connecticut annonsere at staten vil ta imot syriske flyktninger 4 CSJournal Oktober Desember

5 Hvilke Våpen mot Vold? S. Maria Clara Penha Vieira Frankrike/Belgia Dette er spørsmålet vi stiller oss selv i forbindelse med realiteten vi lever disse dagene i Europa: Hvilke våpen har vi mot den volden som har vist seg i Frankrike og Belgia den senere tid, men som også har brutt ut og eksplodert andre steder i verden, hvor mennesker i deres ekstreme radikalisme mister sitt menneskeverd. Mange røster har reist seg for å fordømme disse foraktelige barbariske hendelsene. Talløse er de som sier de er grepet av tristhet og sinne, og lever som i et mareritt, overspente og skrekkslagne, såret og forferdet. Her har regjeringene, offisielle personer, Kirkeledere, Kristne, Jøder og Muslimer er blitt enige om å invitere samfunnene til å motarbeide hatet, opprettholde sine verdier og respektere andre og, å samles for å bygge rettferdighet og fred i respekt. Menneske i alle aldre,fra forskjellige grupper og religioner, de fra «Regnbue» kulturer demonstrerer for å vise at de forkaster vold og gir høyt og klart uttrykk for at ingen mennesker har rett til å «drepe i Guds navn». Parallelt til disse hendelsene, skjer det som vi kan kalle spontant, noen organiserte aktiviteter. Bønne grupper, ofte økumeniske, men også en tilnærming til dialog blant forskjellige religioner, en åpenhet som fremmer respekt for andre kulturer. Spesialister og vitenskapspersoner forteller at «i samfunn som aldri har vært så rike som i dag, er det grunnleggende spørsmålet å finne ut hvordan godene kan fordeles, hva kan gjøres for at alle kan delta ut fra sine evner og muligheter for på sin måte å være delaktige.» De forteller oss at ved å lese Bibelen, Thoraen eller Koranen, er det nødvendig å fremme en «positiv måte å lese om kjærlighet, frihet og respekt for alle.» I dag blir strategien som skiller, fremmet på så mange måter, motgiften er virkelig å gå inn i en inter religiøs og interkulturell dialog.» I denne sammenhengen, er det viktig at vi,der hvor vi er,uansett hva vi gjør, går inn for å gjøre noe, om mulig på en beskjeden måte, ved et smil, et vennlig vink, en varm velkommen. Dette er med på å virkeliggjøre vårt tema på General Kapittel tema 2015 «å leve dynamismen i enhet og forsoning i utkantstrøkene av vår splittede verden. Brasil En Provins S. Paula de São José Gobbi São Paulo, Brasil For å slutte seg sammen, grunnet på en gammel tradisjon om å samle kreftene og resursene i livets og apostolatets tjeneste, bestemte St. Josephsøstrene av Chambéry i Brasil for å ta de siste skrittene for å bli organisert som en provins. Provinsene kommer fra forskjellige grener São Paulo (Chambéry) og Paraná og Rio Grande do Sul, (Moûtiers), disse tre gruppene ble St.Josephsøstre av Chambéry i På de årlige møtene fra 1976 møttes Provins koordinatorene og Provins rådene. Dette førte til flere felles prosjekter, fordypning av spiritualiteten og karismaen,og apostolat på områder som har med utdanning å gjøre, helse, nærvær blant folket, fremme kall, administrasjon osv. Vi følte behovet for å bli mer effektive, derfor søkte vi å samle kreftene. Et Internasjonalt team for Refleksjon og Samhandling ble dannet under Rådsmøtene i Inntil 2011 i Provinsenes og Regionenes tjeneste, utviklet teamet seg til et omfattende prosjekt hvor alle søstrene var CSJournal År n. 5 5

6 til stede. En plan ble presentert som fremmet en felles handling for apostolatet uten å kjenne til størrelsen av liv og spiritualitet. Søstrene støttet forslaget med 90% av alle stemmene. Vanskelighetene i gjennomføringen gjorde at prosjektet ble innstilt. Det skulle fokuseres på spiritualiteten uten å glemme apostolatet. I 2012 ble en ny gruppe formet, et Integrasjons Team ledet av søster Virma Barion fra Kongregasjonen til Carmelites of Charity of Vedruna Hun fulgte prosessen. Teamet fokuserte på spiritualiteten og karismaen, og organiserte viktige seminarer som involverte alle søstrene i integrasjons målene. Det ble benyttet tekster for reflekterende lesing av Guds ord. I 2013 basert på hele løpet gjort både personlig og som kommunitet,ble søstrene bedt under seminarene å vise til den organisasjons modell de kunne tenke seg, enten en eller to provinser i Brasil. Mars 2014 med General Rådet tilstede, ble det besluttet med 83 % av søstrene å gå inn for å danne en provins i Brasil. Møtet var holdt i Itu, Logo som ble benyttet i integrasjons prosessen: «Se jeg gjør noe nytt.» (Jesaja 43.19) hvor Curitiba ble valgt som hovedsete for provinsen og sekretariatet. Det neste trinn var å holde det første Provins møtet, som vil bli holdt fra januar 2016 i Porto Alegre. Der vil det nye provins koordinasjons teamet bli dannet og det vil arbeides med de neste viktige trinn, som struktur og organisering av kommunitetene i en ny sammenheng. Og, her er vi St.Josephsøstre i Brasil, fulle av tillit og håp samtidig som vi er åpne for å gjøre til vårt, ordene i en sang: «Gå fremad, alltid med brennende iver, fremad hvert øyeblikk, fremad, fremad! Med håp, kjærlighet og tro,som en lykkelig St. Josephsøster!». Utvekslinger om Kapittelet S. Preeti Hulas Pachmarhi provinsen, India Søster Preeti under forsamlingen Å høre om General Kapitlet var en herlig erfaring for meg. Jeg var meget glad for å møte våre søstre som hadde erfart det velsignede møtet og den overbevisende og tillitsfulle måten de gjorde oss delaktige i det. Alt i alt så jeg håp, entusiasme og ønsker om å gjøre noe nytt for å forbedre vår splittede verden. Jeg var meget glad for å møte flere av mine Brasilianske søstre. Det var første gang jeg møtte mange av dem. Første gang jeg kom til São Paulo i Brasil april 2015, møtte jeg flere søstre, men jeg kunne ikke kommunisere med dem, for jeg kunne ikke Portugisisk. Denne gangen var det annerledes. Jeg kunne kommunisere med dem og ble bedre kjent med deres apostolat, noe som gjorde meg meget glad. Det symbolet som ble vekket i meg mens våre søstre utvekslet sine erfaringer fra General Kapittelet, var en elv som ikke bare tar imot, men som også gir vann til alle. Det gir livskvalitet til alt som kommer i kontakt med vannet. Det var akkurat det som skjedde under vårt møte i Itu. Møtet og utvekslingen med søstrene var en fin opplevelse. Kommunikasjonen inspirerte oss alle. Slutt dokumentet som vi mottok er vår veileder i planleggingen i vårt personlige, kommunitets og apostoliske liv. Min eneste bønn er at utvekslingen og veiledning vi mottok vil være fruktbar og forene verden i nestekjærlighet 6 CSJournal Oktober Desember

7 og harmoni, skape en fredens, kjærlighetens og gledens verden. Et gammelt ordspråk sier at det som har en god start er allerede halvveis gjennomført. Jeg føler vi har fått en god start etter General Kapitlet og at dette vil fortsette. For meg ble ordene fra Jesaja 43: meget betydningsfulle:» dere skal ikke minnes de første ting, ikke tenke på det som hendte før. Se jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.» Disse ordene er meget utfordrende og fulle av oppmuntringer som inspirer oss til å gå fremover uten tvil eller nølen. Tidligere uten å være klar over betydningen av dette bibel sitatet, selv om jeg har lest det flere ganger, har jeg praktisert det det sier. Jeg er i Brasil for å lære et nytt språk. Jeg lever fullt og helt i en forskjellig kultur, med andre Søstrene er samlet i Itu for utveksling matvaner og måter å tenke på. På dette punktet i kongregasjonens historie, ber Gud oss alle, St.Josephsøstre av Chambéry, om å ta et skritt frem mot noe nytt, for å gi vår karisma liv i en splittet verden. Jeg føler at General Kapittelet berørte alle faser av våre liv som menneske og som ordenspersoner. Dørene åpner seg for at vi skal møte tidens behov, tenke globalt virke lokalt og være et livgivende nærvær i alle situasjoner hvor vi enn er. Notat fra Redaktøren 2015 General kapittelet var på mange måter helt unik. Fire observatører var invitert for å utveksle sin visdom på viktige områder i Kongregasjonen. For første gang var fem observatøtrer med i tre dager. Et stort antall søstre var delegerte for første gang. I dette nummeret av CSJournal kan dere høre noen av dem fremme sine tanker og refleksjoner. Kapittel Refleksjoner S. Nidhi Perumpilly Tanmaya Provinsen, India S. Nidhi Perumpilly var en av de delegerte som var med på et General Kapittel for første gang. Den 30. september gikk vi ombord i toget til Delhi India for å fly til Roma til General Kapitlet, en spennende opplevelse med søstre fra forskjellige provinser. Under togreisen delte vi våre tanker, sov og så våre reise frenders eksentrisitet. Tre dager senere, den 3.oktober, befant vi oss på Monte Cucco, der møtte vi søstre fra forskjellige land. Takket være opplæring fra Sr. Lorraine, var vi i stand til å si»hei» til søstrene på Italiensk, Fransk og Portugisisk. Det var interessant å møte søstre fra ulike land og sammen reflektere «Å leve enhetens og forsoningens dynamisme på utkantstrøkene av vår splittede verden». Når det gjelder dette, var fremlegget til Ruth Patterson meget sterkt og satte virkelig på dagsorden den dype betydningen av kapittelets tema. Hun belyste for oss hva dette temaet virkelig stod for. På mange måter ga hun kapittel medlemmene en forberedelse S. Nidhi nyter en fristund under Kapittel møtet CSJournal År n. 5 7

8 til Barmhjertighetens år. Jeg var berørt av henne helhetlige personlighet og fremlegg. Ofte opplevde jeg takknemlighet overfor Gud som ledet General kapittel Teamet til å være på linje med Kirkens tanker. Under sitt fremlegg av «Det Nye Normale» dvelte Sandra Schneider lenge mellom forskjellen på det pre-konsiliære og det post-konsiliære ordenslivet, og om endringen fra «apostolisk» til «prestelig». Disse to foredragsholderne førte oss inn i General Kapitlets arbeide på en måte jeg kommer til å huske og leve på ny. Den grundige og discernerende Valg prosessen var rørende. Nå når jeg tenker tilbake på kapittel dagene,blir mine tanker fylt med alle detaljene som General Teamet Augusta Mylackel (Nirmala), Nidhi Agnes Vadasherry(Pacmarhi) og Annies Padayatti (Pachmarhi) ved deres bor i forsamlingsalen er ansvarlige for, og den spenningen jeg opplevde i møtet med søstre fra ulike deler av verden. Jeg følte meg beriket og fylt med entusiasme av næreværet til hver og en av søstrene. Jeg kommer aldri til å glemme søstrene fra den Italienske provinsen som tok så godt vare på oss på alle måter. Nåde mottatt på mange måter... S. Jona Chinnappan Frankrike Det som Indisk søster å representere Frankrike-Belgia på 2015 General Kapittelet, var en fantastisk nåde og mysterium for meg. Det var langt utenfor min fantasi, samtidig som det var et privilegium for meg for første gang å delta sammen med alle søstrene, de delegerte i Kongregasjonen. For meg, det å leve sammen med en stor St. Joseph familie på et internasjonalt nivå, var noe helt spesielt og hellig. Dette kapitlet har ført til at møtets sakrament oss imellom er blitt sterkere og jeg har blitt bedre kjent med livet og apostolatet i vår Kongregasjon på en kreativ og fargerik måte. Jeg takker for Guds under som kom til uttrykk gjennom provinsene, regionene og misjonene og hele den universelle Kirken. Gjennom hele kapittelet, følte jeg meg sterkt bundet til veien som Ruth og Naomi hadde gått,og til våre avdøde søstre som ledsaget oss mot en fremtid full av mange prosjekter, Søstrene Jeannettte (Frankrike), Jona og Maria Clara (Belgia) som er nødvendige for å møte de nye kalls utfordringer. For meg var de mest slående og bevegede, hellige og historiske momenter, revideringen av våre Konstitusjoner, det aktive nærværet til 5 av våre medvandrere og de to kinesiske søstre hvis vitnesbyrd inspirerte meg i deres måte å leve vår karisma på i daglig livet. De Kinesiske søstre fikk meg til å minnes mitt eget kall og våre grunnleggere og våre første søstre som levde med utallige utfordringer. Ruth Pattersons ord om forsoning ga meg styrken og drivkraft til å være enhetens og fellesskapets bro i vår splittede verden som jeg hører til. Gjennom ordene til Kardinal João Braz de Aviz og dette kapittelet er jeg overbevist om at forsoningens dynamisme er mulig for oss, under den forutsetning at hver 8 CSJournal Oktober Desember

9 og en av oss ikke er sentrert på seg selv, men lar Gud være sentrum. Derfor er det nødvendig at jeg lytter oppmerksomt til Den Hellige Ånds summing, som alltid virker i meg for å skape barmhjertighet, rettferdighet og fred, på en riktigere og mer realistisk måte. Dette skjer i en nestekjærlig relasjon som er hjertet i vår karisma som St.Josephsøstre og Evangeliet. Jeg er meget takknemlig overfor Gud og vårt General Råd som har gjort det mulig for meg å leve denne spesielle erfaring i tro og tillit. For meg var ikke saken å forstå alt, men å erfare ekte glede i den grad det er mulig for meg gjennom dette kapittelet. Jeg er meget takknemlig for hver og en som har muliggjort denne veksten for meg. Søstrene Elizabeth (Kina), Marianne Bode (Danmark) og Jona En erfaring om enhet i mangfold Gudveig Løchen Medvandrer i Norge Som St. Josephsøstrenes medvandrer i Norge siden 2003, var jeg meget lykkelig over invitasjonen til å være med noen dager på General Kapittelet. Jeg ble fylt med håp for vår felles fremtid. Det var herlig å møte medvandrere fra andre provinser, lytte til hvordan de lever som medvandrere, utveksle det vi har felles og lære hvordan hverdagens realitet er forskjellig i Brasil, USA og Europa. Mens materiell fattigdom og sosial behov er en realitet i Brasil, erfarer vi som kommer fra rike land som Danmark og Norge en stor åndelig fattigdom og nød. Da jeg kom inn i det store kapellet og så symbolene fra de forskjellige religioner i verden, så jeg et synlig tegn på enhet i mangfoldet. Da jeg så minne veggen med bilder av alle avdøde søstre etter det siste kapittelet, ble jeg minnet om at vi står på Gudveig og Kirsten Mikkelsen( Danmark) talte til Kapittel forsamlingen deres skuldre. I løpet av de tre dagene vi var tilstede på kapittelet, var vi sammen med søstrene i discernment gruppene, i bønnegruppene og i gruppene som bearbeidet utfordringene. Det var her jeg erfarte hvordan søstrene full av respekt lyttet til hverandre, gikk inn for å forstå den andres refleksjoner og meninger. Jeg ble dypt rørt over å møte alle disse sterke Guds kvinner, som kom fra alle verdens kanter og levde enhet i forsoning og mangfold. Alle var preget av ett ønske: å være Guds hender og føtter i verden. De så Gud i den andre og så den andre som også er elsket av Gud. CSJournal År n. 5 9

10 En medvandrer på General Kapittelet Eli Oliveira Gomes Gatti Medvandrer, Brasil På General Kapittelet erfarte vi medvandrere, lydhørhet,dialog og vitnesbyrd i å leve dagliglivet i spiritualitet og gjensidig hjelp. Dette ga oss en større opplevelse av ansvar for bedre å svare på vår oppgave som medvandrer, og aktivt være vitnesbyrd om enhet og fellesskap. Vi medvandrere fra Brasil, Italia, Norge, USA og Danmark, fortalte om oss selv, hvordan vi lever og hvordan medvandrerne lever i våre land. Når det gjelder Brasil fortalte vi om det brasilianske folks suksesser og vanskeligheter. Det er viktig med åndelig utvikling og utdanning av medvandrerne til apostolat og evangelisering. Representanten fra Italia fortalte om apostolatet som hun og hennes ektefelle tok del i. I Italia har de ingen medvandrere, heller medarbeidere. Hun tror det snart kommer til å dannes en medvandrer gruppe. Medvandreren fra Norge fortalte, etter hun sluttet sitt arbeide, hadde hun funnet fylde gjennom spiritualiteten, som misjonær og evangelist. Hun hadde vært oversykepleier på et hospital og hadde følt seg helt tom, men ble fylt av noe verdifullt gjennom å leve vår spiritualitet. Representanten fra USA, hadde vært luthersk, som hennes ektefelle og barn, men hadde funnet veien til den Gudveig (Norge), Eli (Brasil), Maggie (USA), Kirsten (Danmark), Francesca (Italia), Søstrene Ieda og Philomina katolske kirken. Hun sa at i hennes land ble det forberedt tilpasset tekster for medvandrere. Medvandreren fra Danmark sa det var meget vanskelig å tale om Jesus i hennes land. Noen medvandrere som har forpliktet seg, har flyttet og andre engasjerer seg fullt og helt innen spiritualiteten. Hun er selv en pensjonert lærer og gjør frivillig arbeide i skoler. De fleste leg personene er lutherske, men hun er meget glad i vår spiritualitet og følger den. Vi var tilstede under JPIC rapporten. Denne kommisjonen arbeider med planetens behov og hjelper oss til å tenke på vårt engasjement i å leve i følge en etisk livsstil. De har to hoved prosjekter. Et er å oppmuntre søstrene og medvandrerne til å leve og vitne om vår karisma. Det andre er å engasjere seg i verdens tvingende behov. I tillegg til kontaktsøstre kunne JPIC kommisjonen tenke seg å ha kontakt med medvandrere. I fremlegget «kom og se» kom følgende spørsmål frem:» Hvordan kan vi på best mulig måte dekke tørsten etter vår spiritualitet og svare på medvandrerenes behov? Hvilken plass har de i kongregasjonen? Hvordan kan vi svare på deres forventninger?»søstrene sa at medvandrerne kunne være søstrenes forlengede arm i apostolatet. Men det viktigste er relasjoner og erfaringer med karismaen. Kongregasjonen fortsetter å være beriket av medvandrernes nærvær, ved fult og helt å dele vår måte å leve spiritualiteten på. Medvandrerne er en velsignelse for Kongregasjonen og er et kall til å styrke partnerskapet ved å leve karismaen og engasjement i apostolatet. Jeg er klar over at vi medvandrere lever i mange forskjellige land men vi var meget like, fordi vi eter det samme brød og drikker den samme vin, Måtte vi være vitnesbyrd om rettferdighet, og leve som surdeig i våre samfunn. En velsignet tid S. Joyce Kanakunnel Nirmala Provinsen, India 2015 General Kapittelet var en rik tid med velsignelser, mye glede og dynamisk motivasjon helt fra de innledende dagers positive erfaringer. Vi hadde en håndgripelig erfaring om vår enhets karisma i den store kjærligheten som forente oss alle som kom fra ulike provinser, regioner og misjoner. Alle ble dypt beriket av den store respekten hver og en hadde for den andre og hennes kultur. En stor iver for apostolatet og spredning av Guds rike var åpenbar i de fantastiske måter våre søstre lever sitt apostolat på i ulike land. Kapittel erfaringene endret enhver 10 CSJournal Oktober Desember

11 av oss som ble berørt av viktigheten av forsoning, den styrker vår motivasjon og holder oss fokuserte på hva vi er kalt til som St.Josephsøstre. General Kapittelets resultat, de dynamiske utfordringer som motiverer oss, er mange. Vi er kalt til å være oppmerksomme på at enhetens og forsoningens karisma er nødvendig for vårt samfunn og for planeten. Derfor er det viktig at vi er forsonet med Gud, med menneskene og med hele universet ved å fremme gode relasjoner både i og utenfor våre hjem. Vi hørte også kallet til å opprettholde verdiene i ordenslivet i de omgivelser som fremmer individualisme. Dette medfører at vi må fordype våre De fire observatører s. Linda (USA), s. Flavia (Tanmaya), s. Joyce og s. Delcia(Brasil) deler sine tanker med Kapittelet kommunitetsliv og kjærligheten til vår karisma, og invitere andre til å bli en del av det. Det ble klart for oss at for å holde dette levende, må vi tro at vi har et apostolat i alle livets stadier. En observatør på General Kapittelet S. Delcia Decker Brasil Helt enkelt vil jeg dele med dere mitt engasjement som observatør under 2015 General kapittelet. Jeg opplevde meg invitert av Gud gjennom General Rådet, som ga meg anledning til å fordype meg i min forståelse av mitt nåværende apostolat. Det var en Guds tid i mitt liv og i kommunitetslivet, fordi forsonings temaet fikk meg til å se mine egne spenningsfelt, kommunitetens, Kongregasjonens og særlig hele vår verdens. Forsoning er ikke kun et ord, det er blitt en livsholdning, nøkkelen til å leve enheten og fellesskapet i daglig livet. Provinsenes, Regionenes og Misjonenes rapporter gjennom symboler fikk meg til å se Kongregasjonen, hver søster og medvandrer,i forsoning og enhet. Denne erfaringen gjør meg mer engasjert og nær hver søster og medvandrer. Jeg blir medansvarlig. Jeg tenkte det er viktig å utveksle tre punkter om vår San José sykehjem i Brasil. (1) Jeg erkjenner viktigheten i Søster Angela (Danmark). Delcia, Miriam Rosa (Brasil) og Virma(møteleder) ser på Toya (møteleder)forsøker å drikke en chimarrão å hjelpe søstrene til å leve et lykkelig, åpent og tillitsfullt liv, ved å anerkjenne at hver og en har åndelige og menneskelige verdier, som er et resultat av et langt liv. (2) Det er viktig at hver søster har et livsprosjekt, at hun er i stand til å drømme til å være åpen overfor andre og verdens realiteter, som lider og er splittet. (3) Våre sykehjem må være åndelige sentre teologiske steder, levende åpne rom hvor de blir forberedt til den siste reisen til Gud Faderens /Moderens Hus. Som observatør på dette general Kapittelet, var min dagsorden å reise like før valget. Imidlertid var det noe i meg som var overbevist om at jeg måtte be om å komme tilbake etter valget, fordi jeg ble klar over at Kapittelet ville fortsette. På den måten var jeg med på prosessen helt til slutt. De tre ander observatørene reiste hjem til sine land, og jeg reiste tilbake til Kapittelet. Jeg opplevde at det var meget viktig å være med på den siste uken, for å få en visjon av det hele som førte til konklusjonen og oppleve hver og ens engasjement som Kongregasjon. Det å være med «helt til slutt «ga meg et fullstendig syn på General Kapittelet. CSJournal År n. 5 11

12 General- Kapittel Susanne Hoyos Danmark S. Susanne nyter solen på Monte Cucco Selv om dette var min første erfaring som delegert på et General Kapittel, fordi jeg hadde vært medlem av forberedelses komiteen, hadde jeg noen ideer om hva som skulle skje. Men i det jeg tenker tilbake på det, kunne jeg på ingen måte trodd hva møtet virkelig ville bli. Vi hadde noen utmerkede fremlegg av Ruth Patterson om Forsoning og Sandra Schneider om «Det Nye Normale» - begge berørte meg dypt. Ruth foreslo av vi skulle bygge broer og se på forsoningen som å «gå sammen igjen» - en invitasjon og en utfordring til oss alle. Det Nye Normale som Sandra Schneider talte om belyste at vi ikke kan «gå tilbake «til livet som det var før 2. Vatikan Konsil, selv om noen idealiserer den tiden og taler om hvor bra alt var før, ga hennes forklaring meg mot. Jeg ble rørt da alle våre Provinser, Regioner og Misjoner la frem sine rapporter. Det var godt å lære om deres realiteter og deres utfordringer. Det slo meg at prosessen de fem Brasilianske provinser og en Region gjennomgår for å dannes til en provins,kan være et godt eksempel for oss i Europa. De har valgt å være en for å kunne gi mer tid og personell til viktige behov: apostolatet. Kapittelet foreslo at vi bør begynne å arbeide mer sammen i Europa, og det var mye energi rundt den ideen. For meg var det en øye-åpner å lytte til søstrene fra Kina. Jeg lærte om den vanskelige situasjonen som den Katolske Kirken som en undergrunns kirke og hvordan søstrene kjempet for å leve sitt ordensliv til tross for situasjonen. Det var interessant å høre hvordan de kom i S. Susan Cunningham (USA) og s. Susanne i Kapittel Hallen kontakt med vår Kongregasjon, et tegn på Guds forsyn og en berikelse for oss alle. Det var mye som berørte meg dypt under Kapittelet, en av dem var besøket til Kardinal João Braz de Aviz, prefekten for instituttet for Ordenslivet og Sekulær Instituttene. Han talte helt enkelt ut av hjertet, og uten å vite at hans ord var en refleksjon over vår enhets karisma og ønske om å leve nær de fattige. Han var enkel, ydmyk og likefram som Joseph, en sann bror for St. Joseph søstrene. Jeg reiste hjem full av liv beriket av alt jeg hadde erfart, selv om jeg må innrømme at det var nokså slitsomt, særlig når det var nødvendig å kommunisere på tvers av ulike språk. Dette er en vedvarende utfordring for oss som kongregasjon. Jeg kan bare oppmuntre og invitere alle våre søstre og medvandrere til å lære så mange språk som mulig. Redaktør Barbara Bozak Andréia Pires Grafisk design Andréia Pires Oversettelser Agnès Moussière Cristina Gavazzi Joyce Baker Margherita Corsino Maria Elisabete Reis Marie-Kristin Riosianu Marie-Pierre Ruche Distribusjon Rosalia Armillotta E-post icc@csjchambery.org 12 CSJournal Oktober Desember