St. Joseph Søstrene av Chambéry s kongregasjon September - Oktober År n. 5

Transkript

1 Fransk Engelsk Italiensk Portugisisk Norsk CSJournal St. Joseph Søstrene av Chambéry s kongregasjon September - Oktober År n. 5 General rådet Utkantstrøk, et kall til enhets Karisma Oversikt General rådet Utkantstrøk, et kall til enhets Karisma Våre nye søstre i Canada Forside 2 Provins/Region/Misjon Frankrike: To fellesskap blir ett 3 Bolivia: En utrettelig misjonær 4 Irland: Vær fri og la Gud være Gud 5 Nye Medlemmer 5 Lagoa Vermelha: Gulljubileum i Lagoa Vermelha provinsen! 6 Italia: Ny Vin i nye vin sekker 7 Fra Lahore, Pakistans utkant Første Løfter 7 S. Ieda Maria Tomazini General rådet Kongregasjonens generalkapittel som skal holdes i Monte Cucco i Roma i tiden oktober 2015har som tema «Å leve enhetens og forsoningens dynamisme i vår splittede verdens utkantstrøk.» disse ordene har provosert en viss uro, reaksjoner og ulike refleksjoner, fordi ordene er mange, sterke og lastet med forskjellige meninger i vår internasjonale kongregasjon. En av disse er «periferien». Etymologisk sett er periferien et ord som har sitt opphav i Latin, og betyr området utenfor sentrum, grensen eller der hvor det er begrenset. Imidlertid når det gjelder ordenslivet er det benyttet for å beskrive områder som er lengst borte fra byens sentrum, en region eller et land. Det er der hvor de med liten inntekt vanligvis bor. Nylig benyttet Pave Frans uttrykket «Bolivia: En internasjonal erfaring i India USA: Nonnene på Bussen 2014 Porto Alegre: Felles om livet og oppgaven Nirmala: Arbeide for fred, kjærlighet og felles harmoni Evige Løfter USA: Vi beveger oss mot General kapitlet

2 eksistensielle og sosiale periferier», og utvidet ordets mening og rekkevidde. Periferien er et ord som må forstås, fornyet og utdypet i de ulike land hvor vi, St.Josephsøstre virker. Ordets forståelse kan lette eller hemme valget av felles handlinger som virkelig kan synliggjøre vår enhets karisma. I de fleste utviklede land, så vel som i de land som er under utvikling vil ordet periferi i sin fulle betydning forståes som stedet hvor du ikke finner de fattige, de med lav inntekt, de som er i behov for enhet og forsoning. I Bolivia for eksempel, er boligene til de rikeste sosiale klasser i utkanten av de store byene. Der er det flere villaer med store parker og skoger. Det samme kan vi se i byene i nord og sør Brasil, hvor det finnes flere såkalte «portvakt hus». Disse luksus områdene finnes ikke i by sentra, fordi menneskene foretrekker stillhet eller «fred» og flykter fra by sentrenes kjas og mas. I India er den sosiale og politiske virkeligheten annerledes. Der deler de fattige og rike samme geografiske område både i bysentret og i periferien av store byer. Der er det ikke nødvendig å dra fra sentrum for å finne de fattige og marginaliserte. Hva mener vi så med periferien? Hvor er og hvem er de marginaliserte som vi ønsker å støtte? Hva forstår vi med «eksistensiell og sosial periferi?» Ordet periferi, beskriver marginen, begrensningen eller grensen til et gitt område. Det beskriver også hva som ikke er sentrum i annen betydning enn sted og geografi, dekker også de ulike situasjoner. Det refererer til alt som er utenfor, flyttet fra midlene, kildene og en politikk som sikrer et harmonisk, bærekraftig liv med helse og lykke. Periferien er mye mer enn et sosialt og geografisk område. Periferien dekker også de ulike menneskers og lands situasjoner som ikke ikke har tilgang til ressurser og utviklings muligheter, alle som ingen tar seg av, som ikke har tilgang til utdanning til å gi uttrykk for sin tro, til å uttale seg, til informasjon,til økonomi,teknologi,arbeid,bolig,helse,fritid eller livskvalitet. Periferien som vi taler om krever at vi utvikler vårt kjennskap og forståelse av hva som er de fattige og de nødlidendes behov. Som tema skal ordet periferi utfordre oss til å møte mennesker og situasjoner som har behov for vårt enhets karismas nærvær. Men dette er ikke nok. Vi må få en forståelse og kunne gjenkjenne hvem som er i periferien. Vi må utvikle vår evne til å gjenoppbygge, til å lege det som er uttømt og splittet på grunn av sorg, lidelse, ute stengsel, frykt,hat eller mangel på midler som sikrer livskvalitet. Vi må personifisere,vitne om og fremme Jesu enhets vei. Hva krever dette av alle kongregasjonens, medlemmer, våre medvandrere og alle som arbeider i våre institusjoner? Våre nye søstre i Canada S. Sally Hodgdon General Rådet Søster Sally Hodgon og søster Susan Cunningham, Provinsialforstanderinne i U.S.A.provinsen, reiste den 26.september til Kanada for å møte de seks søstrene fra Notre Dame de la Croix som, sammen med de 23 søstrene i Frankrige og 3 søstre i Belgia, tilhører fra nå av vår Kongregasjon. Fire av de seks søstrene bor i Saskatoon. Saskatchewan og de to andre bor i Edmonton Alberta. I løpet av de tre dagene sammen med våre nye søstre, som var i alderen fra 81 til 100 år, fikk vi anledning til å bli bedre kjent med dem og hvordan de hadde levet og utført sine oppgaver i løpet av alle disse årene. Våre søstre er alle født i Canada, de har undervist studenter på alle trinn, arbeidet som sykepleiere både på aldersinstitusjoner og lokale Søster Louise (stående) og søster Victoria med søster Susan 2 CSJournal September - Oktober

3 hospitaler i Kanada, de har også arbeidet i sognet og utført pastoralt arbeide. Mont St.Joseph Manor, et aldershjem for de eldre i Prince Albert, var ett av deres oppgaver. Tidlig i 1990 årene i samarbeid med det lokale bystyret, ble Mont fornyet med et tilbud på 120 semgeplasser som de kunne tilby flere av de fastboende. Fra den tid av, har vi ikke søstre som bor der. Søster Louise som bor i Edmonton, skriver fortsatt en spalte i den lokale Katolske avisen. Søster Victoria, bor i et aldershjem i Edmonton. Hun ble 100 år i slutten av Auugust måned. Hun er så aktiv som det er mulig for henne. Hun elsker å være endel av sognet og være sammen med mennesker. Den lokale kommuniteten Søster Therese tilhørte ble lukket for to år siden derfor flyttet hun til eldrebolig og lager vakre håndarbeider som selges til inntekt for misjonen. Hun ga oss fem kjoler for unge piker i vår misjon i Songea, Tanzania. Søster Mariaelena tok dem nylig med til Songea.. Søstrene Marie, Alice og Yvonne har tilbrakt de siste månedene med å rydde og pakke Regionens hovedhus i Saskatoon. Huset de hadde bodd i de siste 25 årene og som var tilholdstedet hvor de hadde kontorer og regionalmøter de siste årene. Dersom alt går som planlagt, vil tre av dem sammen med sr. Therese flytte til Trinity Manor, en nylig bygget senior senter for de eldre i Saskatoon. Dette prosjektet er resultatet av seks eller syv kongregasjoner som hadde Søster Sally i bakgrunnen med (venstre og høyre) S.Yvonne,s.Marie,s.Alica og s.therese (sittende) som mål å bygge noe for søstrene. Etter den opprinnelige planleggigen ble bispedømmet og andre involvert. Sammen har de skapt denne store vakre boligen som kommer til å huse søstre, prester og legfolk. Søster Marie Raiwt, har vært engasjert i planleggingen av dette senteret fra begynnelsen av. I løpet av tiden vi tilbrakte med søstrene hadde vi samme feiring med bønn som i Frankrike, for å ønske velkommen og velsigne våre nye søstre. De mottok korset vårt og våre konstitusjoner. Atter engang var dette en høytidelig og velsignet tid for Susan og meg idet vi var vitner til søstrenes mot,hengivelse og kjærlighet. To fellesskap blir ett Provins/Region/Misjon S. Marie-Pierre Ruche Frankrike 15. august 2014 var en stor dag i den Franske provinsen som offisielt mottok Notre Dame de la Croix søstrene som medlemmer i vår kongregasjon. I løpet av den Eukaristiske feiringen som fant sted i Biolley kirken i Chambéry, ga søster Sally Hodgon, general forstanderinnen, hver av de nye søstrene kongregasjonens kors og konstitusjoner. De to kongregasjonenes søstre og venner fylte kirken i denne viktige feiringen. Kirkens spesielle arkitektur ga mening til dannelsen av dette fellesskapet. Denne dagen var kulminasjonen på en lang prosess av møter, arbeide og møter faktisk helt fra grunnleggelsen. De første søstrene til Notre Dame de la Croix CSJournal År n. 5 3

4 fikk deres innføring i klosterlivet fra kongregasjonen i Chambéry. I de følgende år var flere kontakter med Chambéry. Lån av konstitusjoner, søstre fikke opphold mens de studerte, en gruppe hadde reist via Hartford til Canada. Det har også vært mye utveksling i kommunitetslivet. Etter en periode med vekst (Frankrike,Belgia,Canada, Burundi), ble kongregasjonen deres mindre. I 2008, spurte Generalrådet deres Frankrike om hjelp til å vurdere fremtiden. I 2011, besluttet vårt Utvidete Råd å vurdere deres søknad om å slutte seg til St. Joseph, dersom deres Råd bestemte seg for dette. Deres General Kapittel bestemte seg i 2013 om å sende en formell søknad om fusjon. Samme året, etter at hele Kongregasjonen vår var blitt informert sendte vårt General Råd et positivt svar på søknaden. Når alle administrative formaliteter var fullført, kunne vi feire fusjonen den 15. august 2014 i Chambéry. En utrettelig misjonær S. Jacinta Maria Iob Bolivia-Region Søster Amy Zago, en St. Josephsøster fra Chambéry, Porto Alegre provinsen, en utrettelig misjonær, ankom Bolivia 2. februar 1987 til kommuniteten San Joaquin i Beni Departementet. Hun oppholdt seg der i to år, så flyttet hun til kommuniteten i Alaly, Cochabamba i I den tiden vi hadde sammen, opplevde jeg henne som en meget sjenerøs og oppofrende person. Hvor enn hun beveget seg hadde hun vennskap med barn,kvinner og eldre. Hun hadde en enkel,ydmyk og glad væremåte. Hun er en bønnens og stillhetens kvinne. Hun går fullt og helt inn for det arbeidet hun er betrodd og gjør alt med entusiasme. I kommunitetene hun oppholdt seg var hun meget hengiven i sitt arbeide for kirken, hun var også ekstraordinær kommunions utdeler, og kateket i San Joaquin menigheten. I Cochabamba henga hun seg selv til pastoralt arbeide for de eldre, familie besøk og hjelp til alle som var i nød. Hun var alltid oppmerksom på kommunitetens behov. I formasjons kommuniteten hjalp hun de unge som inntrådte i postulatet og novisiatet. Med stor hengivelse lærte hun dem hvordan de skulle ta vare på huset og kjøkkenet. Sr. Amy var meget glad i hage arbeide også for små dyr: kaniner, høner,vaktler og fugler. Så snart hun var alene underholdt hun seg med dem. Gjennom alt dette var hun et stort eksempel på kjærlighet til naturen. Hun hadde en spesiell kjærlighet til eukaristien. Nesten hver dag tilbrakte hun hele morgenen i kirken for åta imot og be sammen med mennesker som bestilte messer for avdøde slektninger. Noen ganger var det 3 messer om morgenen, og hun tok del i alle som om det skulle være dagens første messe. Det samme var tilfelle for dåp og vielser, Amy var et sterkt og diskret nærvær. Amy er en person som elsker Kongregasjonen og sin opprinnelses provins. Etterhvert opplevde hun at helsen hennes ikke var så sterk, derfor spurte hun personlig sr. Sally under hennes besøk i Bolivia om å returnere til sitt hjemland. Den 23 september, reiste Amy tilbake til Brasil, til Porto Alegre provinsen som hadde sendt henne til Bolivia for 27 år siden. Med et hjerte fylt av gode minner, ønsker vi å gi uttrykk for hennes 27 års hengivelse som misjonær i Bolivia. Vi håper at Gud i hennes nye oppgave i Brasil vil gi henne helse og indre fred, så hun kan fortsette med å bære vitnesbyrd om Guds Rike hvor hun enn er. 4 CSJournal September - Oktober

5 Vær fri og la Gud være Gud S. Eileen Silke Irland Den gang i 1957 da våre søstre åpnet St. Joseph Hospital, i Raheny, Dublin, drømte ingen om at 5o år senere ville hospitalet bli solgt. Eldre søstre, mangel på kall og finansielle problemer gjorde det umulig for søstrene å fortsette. Men det som ofte er tilfelle, tapet vi opplevde med salg av hospitalet førte til nytt liv. Søstrene mistet ikke bare hospitalet men også klosteret som de hadde levet i,i over 50 år. Grunnet mangel på bolig tilbud for pleietrengende i området bestemte HSE(Helsetjenestens styre) å bygge et pleiehjem med 100 senger og området for denne utviklingen var endel av klosterets område., Derfor ble søstrene bedt om å forlate sitt hjem og flytte inn i en ny moderne bygning som ble reist på hospitals området. Det å være vitne til at ditt hjem blir revet ned samtidig som du lever i uvisshet om hva fremtiden ville bringe, var stressende, men «Det var en tid for å frigjøre seg», ha tillit til Herren i vissheten om at «noe nytt ville åpenbare seg». Til å begynne med feiret kapellanen Messe en gang i uken på pleieområdet, men han forlot oppgaven etter et år. Han som overtok oppgaven kunne bare feire Messe en gang pr. måned. Dette var ikke tilstrekkelig for det åndelige livet til alle Beboere og søstre forbereder feiringen av Ordets Gudstjeneste som dette gikk utover. Til slutt ble et lite rom innredet som et «Bønnens rom». Alterets sakrament ble oppbevart der. Dette var virkelig en oppsving, en oase hvor beboere, pårørende og ansatte kunne tilbringe en tid i stille bønn. Dette initiativet førte til at det var mulighet for Ordets gudstjeneste hver gang det var umulig å få tak i en prest. De ansatte fikk opplæring og ble veiledet og oppmuntret til å gjøre denne tjenesten, som førte til en enhets følelse og tilhørighetfølelse. Beboerne, som fult og helt er med på opplegget. De velger bønner og salmer, og opplever at de tilhører et fellesskap. Det er forskjellige enheter på området. På rehabiliterings enheten som er i Hospitalet, er det sørget for pastoral hjelp og det blir feiret Messe hver uke. Dags enheten for de som lider av Alzheimer, er et tilbud til familiene og pleiere om noen timers avløsning pr. dag. En søster besøker regelmessig denne enheten. Nylig har et Hospital åpnet på området. Dette hospitalet sørger for veiledning og diagnose veiledning til eldre personer. Vi har vært i en situasjon med usikkerhet og er nå kommet på et nytt sted, hvor Gud til enhver tid skaper noe nytt. Vi fortsetter i vår oppgave med nærvær og støtte, vi ledsager de gamle beboere i deres svakhet og sykdom. Vi er sammen med dem også så langt det er mulig på deres riste reise og frigjøring for å møte Frelseren. Søstrenes «frigjøring» har kulminert i mange, mange mennesker som er blitt oppmuntret til å ha tillit til Gud og»bli frigjort» for å la Gud være Gud. S. Marie Genevève Duverney (89) Frankrike 01/09/2014 S. Zenitte Paludo (76) Lagoa Vermelha 01/09/2014 S. Philomena Whelan (94) Pachmarhi 04/09/2014 S. Lucia de Fatima Guidetti (90) São Paulo 05/09/2014 S. Anita Mariadas (79) Pachmarhi 23/09/2014 S. Angela Clara Bonatto (85) Lagoa Vermelha 27/09/2014 S. Judith Mary Karuvelil (85) Nagpur 28/09/2014 S. Gerard Kalapurackal (87) Nagpur 30/09/2014 S. Mary Declan Foley (99) USA 08/10/2014 S. Phyllis Campoli (73) USA 16/10/2014 Nye Medlemmer CSJournal År n. 5 5

6 Gulljubileum i Lagoa Vermelha provinsen! S. Adelide Canci Lagoa Vermelha provinsen, Brasil Den 14. september,var det latinske ordet «jubileum» i senter. Ordet betyr stor glede og tilfredshet, st. Joseph søstrene i Lagoa Vermehla provinsen feiret 50 års jubileum. Feiringen mintes historien som ble skapt i disse 50 årene av 139 søstre som er i evigheten, og de 141 søstrene som fortsatt lever Enhetens Karisma i dag alle steder hvor de virker. Disse 141 søstrene er fordelt på 27 kommuniteter og tre hjem i Rio Grande do Sul, Santa Catarina, Bahia og Espirito Santo statene. Seks søstre lever i interprovinsial kommuniteter i São Paulo, Paraná, Mato Grosso do Sul, Goiás, Pará og Bahia. Fire søstre tar seg av eldre foreldre og tre andre virker som misjonærer i Afrika. Selv om provinsen feirer 50 års jubileum, begynte historien for mer enn 100 år siden. I 1898, forlot fire unge søstre Moûtiers i Frankrike for å arbeide med menneskene i Brasil. De slo seg ned i Garibaldi, Rio Grande do Sul, i syd Brasil. Provinsen hadde en rask vekst. Det var utallige forespørsel etter nye kommuniteter. Idet kommunitetene spredte seg langs Rio Grande og Santa Catarina, hadde provins rådet vanskeligheter å sørge for støtte til alle ordenssøstre i deres ulike oppgave områder. I 1963 hadde de den første reorganiseringen. En gruppe søstre ble del av en ny provins grunnlagt i Porto Alegre, og i 1964 førte forholdene til at søstrene kunne organisere en provins i Lagoa Vermehla i et fattig jordbruks område med behov for støtte på alle områder. Den første kommuniteten arbeidet i følgende virksomheter: helse, undervisning, katekese, familie støtte, humanistisk vitenskap og håndverk. Behovene som søstrene ble bedt om å støtte i begynnelsen er endret, men misjons iveren og prinsippet om å være et nærvær for Jesus Kristus og hans herredømme, førte til at søstrene påtok seg nye oppgaver med mot og uselviskhet. Fortiden virker søstrene på forskjellige områder blant dem forebyggende og aktiv helsearbeide, samt alternativ medisinsk terapi. Søstrene arbeider med stoffmisbrukere, og med familier til stoffmisbrukere som er i fengsel, i barne vern, i prosjekter med barn, ungdom og unge mennesker og kvinner. Vi har søstre som er involvert i formell utdanning på universiteter og offentlige skoler og i akademier som forbereder lærerutdanning for de innfødte. Mennesker som søstrene tar seg av i misjons områdene er fattige folk, blottet for rettigheter. De lever i byenes utkantstrøk eller som småbrukere. Det er et økende antall frivillige som er engasjerte i sosiale prosjekter. Flere av provinsens eldre søstres liv og eksempel har berørt hjertene til leg personer som har engasjert seg sørger for kontinuitet i våre oppgaver. «Lagoa Vermelha, Vacaria og flere nærliggende byer, og steder i Bahia og Espirito Santo, ville ikke ha vært det de er i dag uten søstrenes sjenerøse, dristige nærvær, lidenskapelige og utrettelige arbeide. Søstrene ville aldri hatt fremgang på disse hellige steder dersom de ikke hadde følt seg velkomne og møtt solidaritet og støtte fra familiene og menneskene de virket iblant. Derfor feirer alle byer som søstrene har et nærvær i», sa Søster Ieda Tomazini, fra Generalrådet, under en hyllest til Jubileums provinsen vår. Søster Sally Hodgdon, General forstanderinne var også tilstede under feiringen, samt provinsens søstre, representanter fra andre provinser, medvandrere og medarbeidere. Sammen med søster Ieda besøkte hun provinsens kommuniteter og alle søstre. 6 CSJournal September - Oktober

7 Ny Vin i nye vin sekker S. Rosalba Scaturro Italia Et intervju med søster Margherita Corsino, som har ledet den Italienske provinsen de siste 5 år. Søster Margherita, i det siste valgkapitlet, valgte provinsen et team i førti årene. Hvilke håp lå i dette, ifølge deg i dette uvanlige valget? «Ny vin i nye vin sekker!» Det er min mening, håpet som ligger i dette uvanlige valget av et team i førti årene, som ble gjort i juli måned, for å lede provinsen. Vi har i mange år talt om ordens livets fremtid samt den historiske situasjonen som gjennomgår en stor endring. Overgangen fra en historisk situasjon til en annen krever at vi gir avkall på det som gjorde oss komfortable i fortiden. En ny start er nødvendig. Vi må leve vår tid som profeter som gir nye svar til utfordringene som møter oss. Med dette som mål, har vi de senere år i provinsen, og under forberedelsene til provinskapitlet, reflektert og drøftet behovet for å være åpne for nye veier, behovet for å se mot nye horisonter og ta nye apostoliske valg,og bli mer og mer et profetisk nærvær blant folket, Jeg er overbevist om at dette nye unge teamet, full av energi og initiativ ledsaget av de eldre søstres visdom og alles bønn, ung og gammel, ledet av ånden, vil fortsette med å åpne nye veier, Det vil i seg selv bli utfordret av det nye og hjelpe oss til å bli «et fellesskap som går fremover.» Du er sendt til en liten kommunitet i «utkantstrøket.»hva tenker du om den tjenesten denne kommuniteten er kalt til i Mottaks senteret i Ferentino? Senter for mishandlede kvinner. Sr. Margherita til venstre, Sr. Stella til høyre og sr. Rosalba nederst Hvilke bidrag ønsker du å komme med? Etter flere år i skoler, i utdanning, i provinsial og kongregasjons ledelse, er det å bli sendt til en kommunitet i «utkantstrøk» en utfordring og glede. Det nye provinsial teamet var positive til mitt ønske og jeg er lykkelig. Jeg tror at den lille kommuniteten i Ferentino, som jeg er i, sørge for verdifull tjeneste i et av vårt samfunns «utkantstrøk». Vi tar oss av kvinner og barn som har vært utsatt for vold og overgrep. *Jeg har vært her siden 21.september, og jeg arbeider med å tilpasse meg programmet så meget som mulig. Vi er tre i kommuniteten, vi arbeider harmonisk sammen med to leg personer. Jeg tror at det som er viktigst for oss alle er å ha en holdning av kjærlighet og respekt for alle kulturer, siden senteret er et inter kulturelt og inter religiøst. Kommunitetens nærvær er ytterst viktig. Søstrene er gjestenes faste holdnings punkt både dag og natt. Ved siden av å være en del av Mottakssenteret er jeg med i Caritas senteret i Ferentinos bispedømme to ganger i uken. Denne tjenesten gir meg anledning til å lære mer om fattigdom og samarbeide med andre arbeidere. S. Elizabeth Chanato Mopi Bolivia 05/10/2014 Første Løfter CSJournal År n. 5 7

8 En internasjonal erfaring i India S. Ericka Rodriguez Salvatierra Region of Bolivia Vår St. Joseph familie er en kongregasjon som har tilstedeværelse på 5 kontinenter. En internasjonal erfaring er uunnværlig for søstre med første løfter. Det hjelper oss til å skjelne og bekrefte vårt valg til å følge Jesus Kristus. For å oppnå dette åpner kongregasjonen dørene for denne internasjonale utvekslingen. Siden den dagen jeg fikk høre jeg skulle ha denne erfaringen, var India det landet som ga gjenklang i mitt hjerte. Jeg valgte India fordi landet er rik på kultur og spiritualitet. Denne erfaringen ga meg en bred visjon av kongregasjonens oppgaver i en annen realitet og hjalp meg til å oppdage andre sider ved Gud. Jeg tør påstå at vår spiritualitet som St.Josephsøstre og vår Guds erfaring er den samme hvor vi enn er i vår verden. Det som er forskjellig er uttrykks måten, bevegelsene, måten vi organiserer våre liv på for å komme nærmere Gud. I India gir folk utrykk for det hellige ved å vie mange timer av dagen til bønn. Jeg lærte ikke så mye om å kultivere bønnen, men at når vi er overfor Gud, fødes ønsket om at Han skal bli endel av oss. Derfor,vokser ut fra hvem vi er og kulturen vi kommer fra, behovet for å gi prioritet til disse stundene. Jeg merket meg at når vi taler om kulturer, finnes det ikke noe som er bedre,verre,eller noe som er nøytralt; det er rett og slett forskjellig. Og det beriker oss! Kjærligheten og smilene til søstrene fra de forskjellige kommuniteter hilste meg med er fortsatt til stede i mitt hjerte. Deres vitnesbyrd i levemåten og lidenskapen for Kristus og de fattige hjalp meg i min utdanning til å møte kongregasjonens valg. Jeg opplevet Søster Ericka, nummer fire fra venstre, i Tanmaya provinsen, India meg i samværet med dem som familie, som en av dem. Våre ulikheter i språk, klesdrakt,mat og skikker ble overvunnet av varmen,respekten og kjærligheten de møtte meg med. Jeg hadde anledning til å følge deres arbeide i hospitaler og skoler, fikk erfaring med ulike sosiale arbeider med barn og unge mennesker, i forskjellige pensjoner og sykehjem og deres arbeide med bønder. Jeg var også i Asha Niketan, hvor jeg fikk anledning til å se i tillegg til søstrenes arbeide i hospitalet, arbeidet i fysioterapi avdeling. Fysioterapi er min akademiske utdannelse og jeg fikk anledning til å være tilstede med stabens arbeide med barn. Jeg var tilstede i to gruppearbeider med junioratsøstrene på senteret til St. Josephsøstrene i Tanmaya. Jeg møtte 22 juniorat søstre fra ulike kongregasjoner som forberedte seg til sine evige løfter. Jeg fikk mange venner og utvekslet livserfaringer. I andre kommuniteter fikk jeg være med søstrene hjem til pasientene og fikk være med på å gi fysioterapi. Ennå en herlig erfaring! Søstrene til-lot meg til å ta fullt og helt del i deres liv, kommunitetsmøter, bønn og fritid. Det var slik jeg la merke til a karismaen preget hvert ansikt,hver bevegelse og i alle ord jeg hørte. I dag opplever jeg meg inspirert av denne rike herlige kulturen og spiritualiteten, og entusiasmen og hver søsters selv hengivelse. Denne internasjonale erfaringen åpnet ikke bare mine horisonter, men også mitt hjerte. Dette gjør meg lykkelig, fordi i tillegg til at vi lever på forskjellig måte, ble jeg klar over at i Bolivia,Brasil, India og alle steder, er vi en Kongregasjon. Vi har det samme ønsket om å leve enheten. Jeg følte meg som en St. Joseph søster i India med ansikt fra Bolivia. Det var den beste delen av min erfaring. Min største vanskelighet var språket det var tider hvor jeg ikke visste om jeg snakket Engelsk,hindi eller et annet språk. Nå etter denne erfaringen, tror jeg at vi har behov for å kultivere et hjerte som ikke kjenner til grenser, for den rikdommen vi har som en internasjonal Kongregasjon betyr at vi er kalt til å leve vår karisma der hvor Kongregasjonen har behov for oss. Jeg føler meg lykkelig over å oppleve hvor rike vi er i vårt mangfold. Det å være borte fra Bolivia hjalp meg til å styrke Kongregasjonens internasjonalitet i meg. Det er verdifullt å ha denne internasjonale erfaring, til å utvide vårt telt, til å føle seg annerledes samtidig som vi er en enhet. 8 CSJournal September - Oktober

9 Nonnene på Bussen 2014 S. Elaine Betoncourt USA Nettverk nonnene på Bussen er underveis igjen. Denne gangen er oppgaven å motivere folk til å stemme i midt term kongress valget(valget mellom to president valg). Valget holdes tidlig i november måned og dekker 36 seter i Senatet og 435 seter i Representantskapets hus. Dette nye initiativet til Nonnene på Bussen har som mål å få flere mennesker til å stemme i håp om at de som blir valgt vil være kritiske overfor dagens situasjon. Anstrengelser for å fremme en forståelig immigrasjons lov er blitt stoppet av Kongressen og det er usannsynlig at det vil skje noe i det inneværende året. I USA er det er behov ikke bare å få en immigrasjons reform for de 11 millioner emigranter som lever i skyggen, men også å fremme en lønn de kan leve på, skape et riktig budsjett som sørger for 100 % helse hjelp til alle, samt å fremme en ikke voldelig løsning i konflikter. Nonnene på Bussen oppstod i 2012 da Vatikanet kontrollerte De Kvinnelige Ordensamfunns Lederorganisasjon. Dette vakte en enorm publisitet. En Katolsk Sosial Lobby (grunnlagt i 1972 av katolske søstre for å fremme en rettferdig fremgangsmåte) stilte spørsmålet «Hvordan kan vi dra nytte av dette ryktet i vår oppgave?» Noen foreslo å ta en tur, og på den måten ble «Nonnene på Bussen til.» Bussen drar nå på sin tredje tur. Første gangen snakket de om nasjonal budsjettet som inkluderte omsorg for de nødlidende. Den andre gangen hadde de emigrasjon som sak. Denne tredje turen er for å motivere alle Amerikanere til å stemme. Søster Simone Campbell taler til en gruppe og motivere alle til å stemme Nonnene på Bussen er skolerte i den Katolske kirkes Sosiallære, og de vet at for å hjelpe folk ut av fattigdommen er det nødvendig med systematiske endringer i regjeringen. Derfor er mantra for dette årets reise» Vi folket, Vi Velgerne», for å minne folk om at deres makt ligger i deres stemmer. I USA er det vanlige valg gjennomsnittet meget lavt, bare 50 til 60 % velger. Målet dette året er å få alle til valgurnene. Nonnene på Bussen samarbeider med noen nye partnere på denne turen. De nye partnerne representerer de vanlige stemmegiverne. Dette er som svar på ett av problemene i regjeringen og i valgene som er influert av korporasjoner eller «pengemakt». For å fremme det de ønsker influerer de store korporasjonene og velstående individuelle personer valgene ved å gi store pengesummer til politikerne. Med det forventer de å bli hørt. Turen til Nonnene på Bussen i 2014 er en innsats for å hjelpe 100 % til å bli klar over den makten de har ved å gå til valg. Visepresident Biden slutter seg til Nonne på bussen i det de starter turen i Iowa Pave Frans skrev i sitt pavelige rundskriv «Jeg ber Gud om å gjøre flere politikere istand til en ærlig og effektiv dialog som går i dybden, ikke på overflaten for å få slutt på verdens elendighet! Politikk, som ofte blir svertet, forblir et opphøyet kall og faktisk den høyeste form for nestekjærlighet, for så vidt som den har det felles beste for øyet.(gleden i Evangeliet) Det er Nonnene på Bussens mål og håp at kvaliteten på politikerne som velges 4. november 2014 blir som Pave Frans har beskrevet. CSJournal År n. 5 9

10 Felles om livet og oppgaven S. Angela Paulina Smiderle og S. Helena Maria Bianchi Porto Alegre provinsen, Brasil Vi er en kommunitet av St.Josephsøstre sammensatt av søstre i den såkalte «gyldne alderen». Vi er klare over at alle livs faser er nødvendige og grunnlagt på kjærlighet og misjons iver. Selv om tiden går sin gang umerkelig, går vi inn for å fortsette livsløpet til vår egen personlige historie. Den er allerede nedskrevet i mange kapitler i kommunitets og apostoliske aktiviteter i årenes løp. Det er utallige mennesker, barn, ungdom, eldre og syke som opplevde varmen sjenerøsiteten og hengivelsen i våre ulike former for nærvær og tjenester som fylte våre oppgaver i de årene vi levde nær menneskene. Som Josef og Maria, med våre føtter plantet i virkeligheten,noen ganger med usikre midler, gjorde vi vår innsats for å bygge Guds Rike. Idag, er vi en kommunitet på 20 søstre, de fleste er over 80 år gamle. Vi lever misjonær ånden, knyttet til provinsens og menighetens liv. Vi er engasjerte i i provinsens liv så langt våre krefter tillater det. For oss er det meget viktig i dagliglivet å legge vekt på fellesskapet,gjensidig hjelp og tilgivelse. Vi følger Herrens vei og lære. Vi går inn for å være en munter og åpen kommunitet, understøttet av bønn, vi legger vekt på det Eukaristiske nærværet. Flere grupper kommer til oss for å holde møter, til bønn og andre aktiviteter. Blant disse var et møte for ektepar fra vårt sogn, møtet hadde samlet 130 personer. Sognets møte for ordenspersoner holdes i august måned, som er måneden viet kall i Brasil; hver uke holdes det bønnemøter med medvandrerne. Vi holder vår misjons ånd levende ved bønn og den støtte vi kan gi til dem som er i nød. Vår støtte består i å hekle,strikke og andre håndarbeider alt etter den enkeltes evner. Dette er livlige stunder, samtidig som det er arbeids terapi. De pengene vi får inn ved salg av våre produkter, vattepper, forklær, vesker osv. Blir gitt til de fattige og de som er i nød, eller til institusjoner som mangler midler, blant dem Our Lady of Health sognet. For å opprett holde vår fysiske funksjon kommer en trimlærer hver uke og har øvelser med oss. Vi er klare over våre begrensninger, og vi hjelper hverandre til å vokse i tro og håp som en vei til å bli mer lik Jesus,som også kjente til menneskenes smerter og lidelser. For alle som har gitt sitt liv til å tjeneste i Guds rike, finnes det ingen pensjonsalder, ingen tid til å sture. Søstre lager forskjellige ting Hvert minutt har sin gave og sin andel i livets fylde. Vi gjør det vi kan. Herren hjelper oss til å vokse i alder, nåde og apostolisk iver. Vi feirer utfordringen og nåden er «Brasil Integrando» som vi venter å se med stor forventning. Med glede og hengivelse lærer vi og fullfører de trinn som forventes av oss. Søster Guerina 91 år, karder ull til vattepper 10 CSJournal September - Oktober

11 Arbeide for fred, kjærlighet og felles harmoni S. Maria Vaz Nirmala provinsen, India Den 20.august hvert år feirer vi Sabdhavana Diwas eller «Harmoni Dagen» i hele India. Dagen er til minne om fødselsdagen til den tidligere Statsminister Rajiv Ghandi, en sosial arbeider som arbeidet for å bedre live til alle som var i stor nød. Sabdahavana Diwas er ment å fremme fred og godvilje, dette uttrykkes i det høytidelige løftet som uttrykker:» Jeg avlegger dette høytidelige løftet om å arbeide for enhet og harmoni for alle Indias mennesker uansett kaste, religion eller språk. Jeg lover også at jeg vil løse alle ulikheter oss i mellom gjennom dialog og konstitusjonelle midler uten å ty til vold.» St. Josephs klosters videregående skole i Ranjhi Jabalpur feiret dagen dette året med et program som hyllet rickshaw kjørerne som kjører så mange studenter til skolen. Det har vært tradisjon at de studentene som er medlem av National Service Scheme (NSS) tar initiativ til å organisere et program for fellesskapet som har som mål å gi en opplevelse av å være en del av innsatsen for å bygge opp nasjonen. Dette året gikk programmet inn for å belyse arbeidet og tjenerånden, ved å gi uttrykk for respekten for rickshaw kjørernes harde arbeide. De ville anerkjenne at individets velferd er avhengig av samfunnets velferd. Vår oppgave som St.Josephsøstre er på nivå med Sabdhavan Diwas og NSS: å skape et fellesskap som søker fred og enhet. Dette gjør vi ved undervisning, og ved å tjene de fattige og nødlidende. Rickshaw kjørere på rad utenfor skolen i Ranjhi Jabalpur S. Maria Vaz og s. Augusta Mylackel sammen med en student hyller den enkelte rickshaw kjører Vi arbeider med at våre studenter skal få forståelse av brorskap, fellesskap følelse, arbeidets verdighet, hardt arbeide, ærlighet, trofasthet og kjærlighet. Sr. Maria Vaz skolens rektor sammen med sitt team, en hengiven stab, har en stor interesse i å sørge for og benytte alle mulige anledninger som hjelper barna til å utvikle seg som modne ansvarlige borgere av India. Sr. Augusta Mylackel, Nirmalas provinsial benyttet sin tale til å si at hun verdsatte skolens gode arbeide. Hun konkluderte med å si: «Å stå i tjeneste for menneskeheten er å tjene Gud», og la vekt på at kjernen i sosial tjeneste ligger virkelig iå glemme seg selv. S. Anita Palimala Nagpur 30/08/2014 S. Manisha Silva Nagpur 15/10/2014 S. Ericka Rodriguez Salvatierra Bolivia 09/11/2014 Evige Løfter CSJournal År n. 5 11

12 Vi beveger oss mot General kapitlet S. Barbara Mullen USA General kapittel plankomiteen Hva skjer når du samler tolv søstre for å dele rikdommen i seks morsmål i samme rom i fem dager? Fem dager med,simultan oversettelse og mye latter,med improvisert språk tegn for å gjøre seg forstått. Vi var heldige for Søster Ivani Maria Gandinis (Brasil) oversetter kunnskaper, ledsaget av Søster Ieda Maria Tomazini(General råd søster), klarte vi å høste tolv deler av visdom rundt alle emner. Tolv måter å definere ordet «splittet» ( Generalkapitlets tema) og tolv meninger rundt valget av logo. På den måten møtte General kapitlets plankomité vanskeligheter som enhver internasjonal kongregasjon erfarer. Mens språk er nummer en av utfordringene, er den medfølgende forskjellen i kulturer som beriker ideene til måten å uttrykke seg i bønn, samt alles ønske om at alle i Kongregasjonen skal være endel av vår veksten i vår fremtid. Dette erfarte medlemmene i plankomiteen i det første møtet som ble holdt i Roma i tiden mai. Alle søstre rundt bordet presenterte seg selv, hvem hun er og hvilke oppgaver hun er engasjert i, hvorfor hun sa ja til å være endel av plankomiteen og hvilke håp hun har til gruppen og for det kommende generalkapitlet i Våre to generalkapittel møteledere, Søster Virma Barion, fra Brasil/Peru, og søster M.Victoria Tgz.De Castejon, RSCJ fra Spania førte oss inn i utfordrende samtaler. De ba enhver om å være oppmerksomme på våre indre reaksjoner under våre drøftelser og viste oss hvordan vi skulle komme inn i temaet til Generalkapitlet 2015 _»Å leve forsoningens og enhetens dynamisme i utkantstrøkene til vår splittede verden.»da komiteen kom til enighet om noen mulige måter til å gjøre dette, delte gruppen seg i mindre språk grupper for at hver gruppe kunne arbeide ubesværet av språk utfordringer. Takket være computer oversettelses software, var grunnleggende arbeids dokumenter tilgjengelige på engelsk og portugisisk, språkene i de små gruppene. Flere ganger førte den direkte oversettelsen fra engelsk til portugisisk til spontan latter i det et ord hadde fått en helt anen betydning. En oppgave var å lage en ramme rundt dagene i Generalkapitlet for delegatene, oppgaver, hovedtalere, bønn og refleksjoner rundt emner foreslått av provinser, regioner og misjoner. Etter hvert la plankomiteen opp hvordan man kunne engasjere alle søstrene i kongregasjonen i planleggingen, hvordan gjøre alle delaktige i hendelser og prosesser under kapitlet og hvordan benytte prosesser som ofte er et resultat av bønn,innhold, samtaler og en lytten i det dype. Vårt arbeide har som mål å gjøre dette kapittel fra forberedelsen til gjennomføringen være et kapittel som svarer på verdens nød, som inviterer andre til å leve Karismaen på en dypere måte og svarer fult og helt på det kallet vi har mottatt: som innviede ordenspersoner å ta alle utfordringer og muligheter for å være Kristi nærvær i en verden som har behov for vårt CSJ nærvær og Karisma. Redaktør Barbara Bozak Andréia Pires Grafisk design Andréia Pires Oversettelser Agnès Moussière Cristina Gavazzi Joyce Baker Margherita Corsino Maria Elisabete Reis Marie-Kristin Riosianu Marie-Pierre Ruche Distribusjon Rosalia Armillotta E-post icc@csjchambery.org 12 CSJournal September - Oktober