DØDENS HAV MIDDELHAVET. Stadig flere risikerer livet på havet for å komme seg til Europa. EU svarer med å snu ryggen til.

Transkript

1 ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 01/2015 KR. 79 ISSN RETUR UKE 24 MIDDELHAVET Stadig flere risikerer livet på havet for å komme seg til Europa. EU svarer med å snu ryggen til. DØDENS HAV 0 1 PERSPEKTIV NR

2 På flukt Kluge og Flyktninghjelpen har inngått et samarbeid for å hjelpe mennesker på flukt med nødvendig juridisk veiledning og gode råd. Det vi vanligvis tar for gitt, er ofte en kaotisk virkelighet for en flyktning. Hva skjer med tap av papirer, identitet, forlatt eiendom, sivile rettigheter, økonomi og sosiale rettigheter når du er fordrevet på grunn av krig eller naturkatastrofer? Disse viktige spørsmålene er en del av Flyktninghjelpens dagsorden, i tillegg til å gi folk utdannelse og mat. Flyktninghjelpens juridiske virksomhet er omfattende. Kluge kan bidra med å styrke den juridiske kompetansen ved å være en aktiv bidragsyter og samarbeidspartner. Felles innsats For Kluge betyr det ny innsikt og utvikling innenfor områder som menneskerettigheter og humanitært arbeid. For Flyktninghjelpen betyr det at organisasjonen får tilført ny ekspertise og bredere juridisk kunnskap. Samarbeidet er med andre ord en vinn-vinn-situasjon der medarbeidere i begge leire ivrer etter å bidra. Vi i Kluge ønsker å ta vårt samfunnsansvar på alvor, og det er viktig for oss å gjøre noe mer. Vi vil bruke faget vårt i det godes tjeneste. Flyktninghjelpen er slik sett en gave å få samarbeide med. Kluge er et av Norges ledende og mest fremgangsrike advokatfirmaer og har kontorer i Stavanger, Oslo og Bergen. Våre mer enn 100 advokater har tung faglig kompetanse innenfor de sentrale forretningsområdene i næringslivet. Kluges klienter er i første rekke store og mellomstore private næringslivsbedrifter. I tillegg bistår vi offentlige etater på en rekke oppdrag. Innhold 0115 PERSPEKTIV ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN PERSPEKTIV ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN PROFILEN Legen, politikeren, forfatteren og Palestina-vennen Mads Gilbert ble i fjor kåret til «Årets navn» av VG-leserne. I Israel er han mindre populær og myndighetene har nektet ham innreise til Gaza på ubestemt tid. VEST-PAPUA I over femti år har en blodig kamp for uavhengighet rast i Vest-Papua, men nesten ingen kjenner til den, og enda færre bryr seg. PERSPEKTIV har møtt frihetskjemperne. FOTOREPORTASJEN Tre tiår med krig og konflikter har ført til stor fattigdom og en usikker situasjon for en ny generasjon afghanere. Fotografen Alixandra Fazzina har gjennom flere år fulgt unge afganske gutter på deres vei mot et bedre liv i Europa. MEXICO Korrupsjon og vold har tatt kvelertak på Mexico. I september ble 46 lærerstudenter massakrert av en narkobande. PERSPEKTIV har truffet Angel de la Cruz (19), er en av de 25 som overlevde massakren. SIKKERHET Stadig flere hjelpearbeidere blir utsatt for angrep, kidnapping og drap mens de er på jobb i verdens konfliktområder. PERSPEKTIV ble med hjelpearbeidere på sikkerhetskurs. 10 BÅTFLYKTNINGER Stadig flere flyktninger mister livet i forsøk på å krysse Middelhavet for å søke beskyttelse i Europa. Foto: NTB/Scanpix Stavanger: stavanger@kluge.no Oslo: oslo@kluge.no Bergen: bergen@kluge.no 003 3

3 Et utenriksmagasin fra flyktninghjelpen 02/2009 kr. 79,- Som bedrift er vi opptatt av samfunnsansvar. Med medarbeidere i 140 land kan vi bidra gjennom kvalifisert frivillig innsats som koordineres globalt og samtidig dra nytte av lokale forhold og kultur. Samfunnsansvar er nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling av vår virksomhet. Som bedrift kan vi bare vokse når økonomien og samfunnet er solid. Derfor må vi stadig finne måter å koble det vi gjør bra opp mot hva samfunnet trenger. På denne måten vil vi hjelpe mennesker vi ansetter, bedrifter vi leverer tjenester til og samfunnet vi opererer i til å oppnå sitt fulle potensial Krigen i afghanistan har satt både på kort og lang sikt. sikkerheten i PaKistan På spill. nå trappes KonfliKten opp. Ernst & Young er en ledende global aktør innen revisjon, skatt og avgift, transaksjoner og rådgivning. Våre ansatte verden over i Norge har et sterkt fellesskap bygget på felles verdier og et kontinuerlig fokus på kvalitet. Vi bidrar til at våre medarbeidere, kunder og samfunnet rundt oss realiserer sitt potensial. For mer informasjon, se ISSN land Nord-Korea mer enn raketter ISSN Profilen fotoreportasje Thorvald Hellas Stoltenberg et tøft møte fredskrigeren med Europa Et utenriksmagasin fra flyktninghjelpen 03/2009 kr. 79 Et utenriksmagasin fra flyktninghjelpen 04/2009 kr. 79 nyhet Profilen fotoreportasjen Oljefondet Johan Galtung Øst-Timor kritiseres fredsrabulist muligheter i Vest-Sahara i 50 år og håp PERSPEKTIV NR ISSN ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 01/2010 KR. 79 Dette er konfliktene verdens ledere vil stri med de neste årene. ISSN KLIMA PROFILEN Hva skjer etter Afghanistans København? ansikt i Norge ISSN RETUR UKE Norge liker å framstå som en fredsnasjon og best på bistand. Nå kaster våpenindustri, oljeeksport og uetisk handel mørke skygger, og vårt gode selvbilde er i ferd med å rakne. AKTUELT Skjebneår for Irak Et utenriksmagasin fra flyktninghjelpen 04/2010 kr. 79 GULL GULL BESTE COVER BESTE OPPSLAG PIN-PRISEN 2010 PIN-PRISEN 2010 NANSEN 150 ÅR ISSN RETUR UKE 24 THORBJØRN ET UTENRIKSMAGASIN JAGLAND FRA FLYKTNINGHJELPEN 02/2012 KR. 79 Aviser kritikken mot Nobelkomiteen ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 01/2011 KR. 79 KAI EIDE Avslører aktørene i spillet om Afghanistan SIVERT HØYEM Om livet, engasjementet og sangen Et utenriksmagasin fra flyktninghjelpen 03/2012 kr. 79 REPORTASJEN PROFILEN SYRIA GRENSEKONTROLL 02 Et utenriksmagasin fra flyktninghjelpen 04/2012 kr. 79 ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 01/2013 KR. 79 JUBILEUM ROMFOLKET ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 02/2013 KR PERSPEKTIV NR ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 03/2013 KR PERSPEKTIV NR Leder KRISEN I MIDDELHAVET EUROPEISK STRUTSEPOLITIKK n Under den såkalte arabiske våren oppmuntret mange europeiske ledere befolkningen i flere arabiske land til å gjøre opprør og kvitte seg med sine udemokratiske ledere. I tilfellet Libya fikk også opposisjonen hjelp fra europeiske krigsfly. n Resultatet kjenner vi: Fire år etter står store deler av Midtøsten i brann, Syria er lagt i ruiner og millioner av mennesker er drevet på flukt. Libya er kastet ut i kaos og krig, og er blitt et rede for skruppelløse menneskesmuglere, som sender desperate flyktninger ut på havet i skrøpelige og små farkoster. I Libya står én million desperate flyktninger og migranter klar til å legge ut på den livsfarlige ruten over Middelhavet. Fire millioner syrere har flyktet fra det borgerkrigsherjede landet. De fleste befinner seg i nabolandene og mange ser ingen annen mulighet enn å søke beskyttelse i Europa. n I fjor klarte mennesker å ta seg ulovlig inn i EU ved å krysse Middelhavet. Dette er en tredobling fra året før. Nær halvparten var krisflyktninger fra Syria. Ikke alle nådde fram til en nødhavn i Europa, over flyktninger mistet livet på havet. Dette er rekordhøye dødstall og den negative trenden ser ut til å fortsette. n Middelhavet er nå verdens farligste grense mellom land som ikke er i krig, og situasjonen beskrives som den største humanitære krisen i vår del av verden, men Europa svarer med høyere og flere grensegjerder og mer grensepoliti. Det er blitt viktigere å hindre at desperate mennesker på flukt slipper gjennom grensen, enn å redde liv. n Europa snur ryggen til, og det er tragisk å konstatere at EU har svart med å trappe ned søke- og redningstjenesten i Middelhavet. Da resten av Europa sa nei til å spleise på en felles søke- og redningstjeneste i Middelhavet, avviklet den italienske marinen operasjon Mare Nostrum ved årsskiftet. Da hadde den i løpet av vel ett år reddet livet til over båtflyktninger. n Det er lett å være enig med direktør John Dalhuisen ved Europakontoret til Amnesty International, som mener at europeiske ledere må skamme seg og at de bedriver strutsepolitikk. Han viser til at den humanitære krisen som utløste behovet for Mare Nostrum, ikke har forsvunnet, og så lenge folk fortsetter å flykte fra krig og forfølgelse og risikerer livet på havet, kan ikke EU-landene stikke hodet i sanden. n Dette er enkel hoderegning: jo flere som legger ut på disse farlige sjøreisene samtidig som ressursene til søke- og redningsoperasjoner går ned, jo flere mennesker vil dø. n n Europeiske ledere bør skamme seg. Utgiver Flyktninghjelpen Postboks 148, Sentrum 0102 Oslo Artikler i Perspektiv uttrykker ikke nødvendigvis Flyktninghjelpens synspunkter. Ansvarlig redaktør Harrit K. Rudd Redaktør Roald Høvring roald.hovring@nrc.no Journalist Thale S. Jenssen Redaksjon Richard Skretteberg Harriet Rudd Ragnhild Jordheim Distribusjonsansvarlig: Naweed Ahmed naweed.ahmed@nrc.no Annonsesalg Tove Gundersen Tlf Design Teft Design as Trykk PRINTALL Opplag Forsidefoto: NTB/Scanpix Perspektiv er trykket på miljøvennlig papir hos et svanemerket trykkeri. Siste oppdatert 23. februar Miljømerket Trykksak Vi vil gjøre en forskjell Krigen mot taliban Illustrasjon: Arild Sæther VeIen MOT Illustrasjon: Torfinn Solbrekke, Teft Design as FReD Illustrasjon: Teft Design as (Bilder fra Scanpix og Felix Features) NORGES SKYGGESIDE MIDT- DET NYE ØSTENS KINA Kina er i ferd med å bli en økonomisk og politisk stormakt og utfordrer nå resten av verden. NYE ANSIKT Velutdannet ungdom i den arabiske verden nekter å la seg kue av udemokratiske regimer. Flere diktaturer står for fall. Var også en humanitær konge Myanmar er på god vei mot demokrati. Kan det bidra til at minoritetene legger ned våpnene? HVA NÅ MYANMAR? «Vi skyter for å drepe» KUN 299,- I ÅRET ABONNER I DAG Send en e-post til perspektiv@nrc.no OG NÅ...UTENRIKS Til tross for krig og tørke er Somalia i ferd med å reise seg. Geværene SYRIA-kRISen byttes ut med hammer og murerskje. Presidentkandidaten ARABISk VInTeR Eva Joly I Syria har det kun vært død og ødeleggelse å høste etter at håpet om frihet og demokrati ble sådd under Den arabiske våren for snart to år siden. Flyktninghjelpen har over 4000 egne ansatte i 20 land, i noen av verdens verste konfliktområder. Dette betyr også at vi er i en unik posisjon til å fortelle om hva som skjer i verden. Gjennom Perspektiv forsøker vi å belyse både den politiske og menneskelige sammenhengen vårt arbeid er en del av. RETUR UKE 39 ISSN Rømmer til Libanon fra voldsinfernoet. På tide med nye asylregler? SOMALIA I STØPESKJEEN RETUR UKE 50 ISSN VERDENS 65 år KVINNER siden 2013 del ingen av India 100 ÅRS KAMP Europas FOR utstøtte KVINNERS RETTIGHETER RETUR UKE 50 ISSN RETUR UKE 24 ISSN år etter at norske kvinner fikk stemmerett kjemper fortsatt verdens kvinner for likestilling. Rike land har tatt et kvantesprang, mens fattig lands kvinner henger etter til tross for noen lyspunkter. DEN ARABISKE VÅREN TO ÅR ETTER OSLO- AVTALEN 20 ÅR I FRIHETENS LÆRE FOR LIVET SKYGGE HVA VAR DET SOM GIKK GALT? Under Den arabiske våren stod kvinnene samlet. Nå risikerer revolusjonens døtre splittelse og å bli satt på sidelinjen. RETUR UKE 39 ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 04/2013 KR år etter Oslo-avtalen er de grunnleggende stridstemaene fortsatt uløste mellom Israel og det palestinske folket. MYANMAR Fra generaler til glamour SUDAN Den usynlige krigen ISSN RETUR UKE 39 ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 01/2014 KR. 79 RWANDA 20 år etter folkemordet PROFILEN Jens Stoltenberg ISSN RETUR UKE 04 TEMA: RUSSISK FRANCESCA BORRI Rapport HOMOFOBI fra Aleppo ISSN SYRIA Skolegang redder liv Hvert minutt drives en ny familie på flukt. SLÅR TRUER DEMOKRATI, ALARM Flyktningkrise MENNESKERETTIGHETER i nabolandene OG OL I SOTSJI. LIVSFARLIG FLUKT Risikerer livet på vei til Europa BARNA RAMMES Syria er verdens verste land for barn på flukt Perspektiv er et rendyrket utenriksmagasin som kommer ut fire ganger i året. Her kan du lese mer om politiske og humanitære forhold; årsaker, konsekvenser og sammenhenger. Magasinet er i løssalg i Narvesen over hele landet. For kun 299,- i året får du det rett hjem i postkassen. RETUR UKE 24 ET UTENRIKSMAGASIN FRA FLYKTNINGHJELPEN 02/2014 KR. 79 ISSN RETUR UKE 39 ISSN PERSPEKTIV NR

4 Kronikk JAN EGELAND er generalsekretær i Flyktninghjelpen. BÅTFLYKTNINGER I MIDDELHAVET DØDELIG BÅTSESONG i nærmer oss høysesong for V båtflyktninger i Middelhavet. Da vil en flåte av små skrøpelige fartøyer, lastet med desperate mennesker på flukt fra krig og forfølgelse, sette kursen mot Europa. Noen vil klare å nå en nødhavn, men tusenvis av menn, kvinner og barn vil ende opp som flytende lik. Vi frykter at vi går en ny dødelig båtsesong i møte. I fjor omkom rekordmange 3400 båtflyktninger i forsøk på å ta seg ulovlig til Europa ved å krysse Middelhavet, og trenden fortsetter: I følge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) kom det i januar i år 3528 flyktninger over Middelhavet til Italia. Det er en økning på 62 prosent sammenlignet med januar Over har mistet livet i forsøk på å ta seg sjøveien til Europa de siste 15 årene. Dette gjør Middelhavet til verdens farligste grense mellom land som ikke er i krig, og situasjonen beskrives som den største humanitære krisen i vår del av verden. Dette kan vi ikke sitte rolig å se på lenger. FOR DET FØRSTE må vi gjøre mer for å forhindre at mennesker drives på flukt. I 2014 tok mer enn mennesker seg ulovlig inn i EU ved å krysse Middelhavet. Dette er to og en halv ganger enn i Syriske krigsflyktninger utgjorde nærmere halvparten. For første gang ser vi nå at flertallet av båtflyktningene kommer fra krigsherjede land. Borgerkrigen i Syria er den største humanitære krisen siden annen verdenskrig. Nabolandene har tatt imot nærmere fire millioner flyktninger og har for lengst nådd smertegrensen. Stadig flere flyktninger ser derfor på Europa som eneste alternativ. FOR DET ANDRE må vi styrke hjelpen til flyktningene i nærområdene, og vi må gi nabolandene den støtten og avlastningen som er nødvendig for å sikre at grensene holdes åpne. Det er en ekstraordinær humanitær krise, som krever ekstraordinær innsats. FOR DET TREDJE må vi gjøre det mulig å gjenbosette flyktninger i tredjeland. Ikke alle flyktningene kan få nødvendig hjelp i regionen. Det er på tide at Europa, USA og andre rike land åpner sine grenser for syrere på flukt. Bare fordi vi tilfeldigvis ikke deler noen grense med Syria, fritar det oss ikke fra ansvar. Sammen med over 30 andre organisasjoner, krever vi at land utenfor regionen tar imot fem prosent av de syriske flyktningene personer i løpet av n n Middelhavet er verdens farligste grense mellom land som ikke er i krig. FOR DET FJERDE blir det stadig vanskeligere å ta seg lovlig inn eller søke asyl i EU-land. Dette fører til at tusenvis av desperate mennesker legger ut på den farlige reisen over Middelhavet. Derfor må europeiske land gjøre det lettere å søke asyl i Europa, og bruke mindre ressurser på å hindre denne adgangen. FOR DET FEMTE ser vi at den eneste muligheten til å komme seg til Europa på, er med hjelp fra organiserte kriminelle bander. Vi må derfor få til et internasjonalt samarbeid som kan bekjempe menneskesmuglere, på samme måte som man bekjemper internasjonal narkotikahandel. Vi må også bidra til å styrke demokrati, rettsvesen, lovgivning og politi i de landene hvor menneskesmuglere opererer, som for eksempel i Libya. EN SJETTE ÅRSAK til bekymring er mange europeiske lands manglende vilje og evne til i større grad å dele byrden med å ta hånd om desperate mennesker som søker vår beskyttelse. Ved årsskiftet hadde EU-landene kun ønsket vel syriske flyktninger velkommen til Europa, med Tyskland og Sverige som de mest generøse. De landene som tvinges til å ta hånd om båtflyktninger er i hovedsak Italia, Malta og Hellas. I fjor mottok Italia alene over asylsøkere som ankom sjøveien. Det er omtrent fire ganger så mange som ble registrert i Det haster med å få på plass et europeisk regime som kan sikre en bedre og mer rettferdig byrdefordeling. FOR DET SJUENDE har EU-landene vist stor uvilje med å få til en samordnet søke- og redningstjeneste til havs. Således avviklet den italienske marinen operasjonen Mare Nostrum i desember i fjor. I løpet av vel ett års drift hadde Mare Nostrum reddet livet til mer enn migranter og arrestert 330 antatte smuglere. Operasjon Triton, som EU lanserte i november 2014 under sitt felles grensekontroll byrå Frontex, vil ikke kunne erstatte Mare Nostrum, en søke- og redningsoperasjon som også opererte i internasjonalt farvann. Triton vil i større grad konsentrere seg om å sikre EUs grenser enn å redde menneskeliv. Driftsbudsjettet utgjør heller ikke mer enn én tredel av Mare Nostrums utgifter. Vi har altså god grunn til å være bekymret om vi ikke raskt får på plass en felles europeisk søke- og redningstjeneste. Dødstallene stiger uke for uke, og vi frykter at flere vil finne sin grav i Middelhavet når høysesongen for båtflyktninger nå tar til. n 0 6 PERSPEKTIV NR

5 Brennpunkt PALESTINA FNs generalsekretær Ban Ki-moon har godtatt Palestinas søknad om medlemskap i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag. Etter 1. april 2015 vil alvorlige forbrytelser begått på palestinsk territorium kunne prøves for den internasjonale domstolen. EGYPT Den egyptiske domstolen bestemte nylig å opprettholde en dødsdom mot 183 personer, som skal ha angrepet en politistasjon i Dette er den tredje massedødsdommen siden januar Majoriteten av de dømte skal være støttespillere til avsatte president Mohammed Morsi UKRAINA: Ti måneder med blodbad JEMEN: I fullt kaos NIGERIA: Utsetter valget LIBYA: Kamp om land og olje Kilde: reliefweb NIGERIA Utsetter valget Foto: NTB/Scanpix UKRAINA Ti måneder med blodbad En prorussisk separatist sørvest for byen Debaltseve, hvor kampene fortsetter, til tross for våpenhvilen som ble inngått 15. februar i år. FNs sikkerhetsråd har bedt partene i konflikten om å respektere våpenhvilen. I det østlige Ukraina har de verste kampene på flere måneder resultert i et høyt antall drepte blant militære og sivile, samt en betydelig økning i antall internt fordrevne. FNs kontor for koordinering av humanitære saker (OCHA) rapporterte i slutten av januar om over internt fordrevne i landet og at har flyktet ut av landet. JEMEN Fullt kaos Anti-Houthi protestanter roper slagord og bærer Jemens flagg med påskriften «Hverken død eller ydmykelse» under en demonstrasjon i den sørvestlige byen Taiz 9. februar Samme dag møttes Houthi-rebellene med politiske rivaler i hovedstaden Sana a. Opprørsgruppen fra nord erobret hovedstaden i september, og de siste ukene har vært preget av harde kamper mellom regjeringsstyrkene og militsgruppen. I februar låste rebellene grepet om makten ved å oppløse parlamentet. Myndighetene har med støtte fra ulike stammer kjempet mot Houthi-gruppen i over et tiår, og nå er landet i fullt kaos. Foto: NTB/Scanpix Foto: NTB/Scanpix LIBYA Kamp om land og olje Libyske soldater samles på Martyrplassen i februar i år. De har blitt satt til å sikre hovedstaden Tripoli grunnet de siste månedenes voldshandlinger, etter at en islamistledet milits tok kontroll over hovedstaden, og tvang den valgte presidenten og hans regjering til å flytte østover til byen Tobruk. Det nordafrikanske landet har vært herjet av konflikt de siste fire årene, med voldsomme kamper mellom rivaliserende myndigheter og mektige militsgrupper om strategiske byer og landets oljerikdom. De siste månedene beskrives som de verste siden 2011, da diktatoren Muammar Gaddafi falt. Få minutter etter at president Goodluck Jonathan forlot en partisamling på Gombe stadion i byen Gombe nordøst i Nigeria 2. februar, eksploderte en bombe 200 meter unna. Eksplosjonen etterlot minst én drept og syv sårede. I februar besluttet Nigeria å utsette parlamentsvalget til mars Begrunnelsen er at man ikke vil kunne garantere stemmegivernes sikkerhet, fordi alle tilgjengelige militære ressurser blir brukt i operasjoner mot Boko Haram. Den islamistiske terrorgruppen intensiverer stadig sitt til nå seksårige opprør nordøst i Nigeria. I vinter har gruppen stått bak flere selvmordsangrep, noen utført av barn, og terroren har begynt å spre seg til nabolandene. Foto: NTB/Scanpix 0 8 PERSPEKTIV NR

6 DØDEN PÅ HAVET Denne gutten er ikke velkommen til Europa Stadig flere flyktningfamilier setter livet til på Middelhavet i forsøket på å finne beskyttelse i Europa. EU svarer med å snu ryggen til. TEKST: Roald Høvring 1 0 PERSPEKTIV NR

7 DØDEN PÅ HAVET M igrasjonen fra fattige land er økende, og stadig flere mennesker er på flukt fra krig og konflikt. Samtidig blir det stadig vanskeligere å ta seg lovlig inn eller søke asyl i EU-land. Dette fører til at et økende antall desperate mennesker er villige til å risikere livet på den farlige reisen over Middelhavet. Europa svarer på utfordringene med å trappe ned søke- og redningstjenesten. I fjor mistet 3500 flyktninger livet i forsøk på å ta seg over Middelhavet. Dette er rekordhøye dødstall, og den negative trenden ser ut til å fortsette. Over mennesker har mistet livet de siste 15 årene. Dette gjør Middelhavet til verdens farligste grense mellom land som ikke er i krig, og situasjonen beskrives som den største humanitære krisen i vår del av verden. BØLGE AV KRIGSFLYKTNINGER Tidligere var det i hovedsak fattige og arbeidsledige migranter som la ut på livsfarlige seilaser over Middelhavet for å virkeliggjøre drømmen om et bedre liv. Nå utgjør desperate mennesker på flukt fra krig og forfølgelse flertallet. I 2014 tok mer enn mennesker seg ulovlig inn i EU ved å krysse Middelhavet. Dette er mer enn tre ganger så mange som i I fjor så vi for første gang at flertallet av båtflyktningene kom fra krigsherjede land, og syriske krigsflyktninger utgjorde nærmere halvparten ( ), fulgt av borgere fra blant annet Eritrea, Afghanistan, Somalia og Mali. I 2014 mottok Italia alene over asylsøkere som ankom sjøveien. Det er omtrent fire ganger så mange som ble registrert i Borgerkrigen i Syria er den største humanitære krisen siden annen verdenskrig. Nabolandene har tatt imot nærmere fire millioner flyktninger og har for lengst nådd smertegrensen. Stadig flere flyktninger ser derfor på Europa som eneste alternativ, men de møter stengte dører. EU har svart med å gjøre det stadig vanskeligere å ta seg lovlig inn i Schengenområdet: EUs grensegjerder mot resten av verden bygges ut i et stadig raskere tempo og vaktholdet skjerpes dag for dag. Men også EUs kilometer lange grense til havs er tungt bevoktet, og flyktninger og migranter uten gyldige reisepapirer kan ikke benytte seg av ordinære ferjer og passasjerbåter. DØDE MED OL-DRØMMEN NAVN: Samia Yusuf Omar ALDER: Druknet 21 år gammel HJEMLAND: Somalia Sprinteren Samia Yusuf Omar representerte Somalia under sommer-ol i Beijing Hun drømte om sommer-ol i London og ville skaffe seg trener i Italia, og slippe unna uroligheter og vold som gjorde det umulig Antall mennesker som tar seg ulovlig inn i EU ved å krysse Middelhavet å fokusere skikkelig. Det var derfor hun bestemte seg for å «gjøre reisen», komme seg til Europa, til Italia, ved hjelp av menneskesmuglere. 2. april 2012 drukner Samia Yusuf Omar i Middelhavet bare 21 år gammel Kilde: Frontex Dette tvinger stadig flere i hendene på skruppelløse menneskesmuglere, som finner stadig nye veier til Europa og nye metoder for å utnytte desperate mennesker som prøver å unnslippe krig og konflikt. Europeiske land må gjøre det lettere å søke asyl i Europa, bruke mer ressurser på å redde skipbrudne og mindre på å stenge dem ute, sier generalsekretær Jan Egeland i Flyktninghjelpen. AVANSERTE OG FARLIGE SMUGLERE En annen ny trend er bruken av større lasteskip. Det siste tiåret har det store flertallet av migranter ankommet i løpet av våren og sommeren i utrangerte fiskebåter eller i store gummibåter. Men høsten 2014 så vi at menneskesmuglere begynte å ta i bruk store kondemnerte lasteskip for transport av innvandrere og flyktninger. De store fartøyene gjør det mulig for menneskesmuglere å frakte et større antall mennesker, i tillegg til å operere gjennom hele vinteren var året da menneskesmugling sjøveien ble en helårsgeskjeft. Gamle rustholker er dyre og vanskelige å få tak i, men den store etterspørselen gjør det lønnssomt. Det viser hvor mektig og avansert dette smuglernettverket er blitt. Det er ingen tvil om at Middelhavets kyster befinner seg i en dyp krise, sier Antonio Saccone, leder for analysearbeidet i Frontex. De kriminelle bandene blir mer brutale og skyr ingen midler. Skip fra den italienske kystvakten har opplevd å bli beskutt av menneskesmuglere under redningsoperasjoner. Dette er forhold som kompliserer redningsarbeidet ytterligere. Denne typen vold gjør at EUs medlemsstater vil måtte tenke grundig gjennom risikoen som følger med å delta i Tritons operasjoner. Vi har å gjøre med et nytt og farlig fenomen, som viser at menneskesmuglere blir dristigere og mer hensynsløse, sier administrerende direktør i Frontex, Fabrice Leggeri. SNUR RYGGEN TIL EU-landene har vist stor uvilje til å få til en samordnet søke- og redningstjeneste til havs. Således ble den italienske marinen operasjonen Mare Nostrum avviklet i EKTEFØDT BÅTFLYKTNING NAVN: Aloniab Nahom ALDER: Nyfødt HJEMLAND: Eritrea 300 % Aloniab Nahom ble født rundt klokken 02: desember i fjor om bord på det italienske marinefartøyet Etna, som nettopp hadde plukket opp 430 båtflyktninger. Moren er katolikk, så den nyfødte gutten ble døpt samme dag av kapteinen I 2014 tok mer enn mennesker seg ulovlig inn i EU ved å krysse Middelhavet. Dette er mer enn tre ganger så mange som i Kilde: Frontex om bord. Dette er ikke den første fødselen om bord på et italiensk marinefartøy. Tre måneder tidligere fødte en kvinne fra Gambia en jente under en redningsoperasjon som omfattet over 600 båtflyktninger. desember i fjor. I løpet av vel ett års drift, hadde Mare Nostrum reddet livet til mer enn migranter og arrestert 330 antatte smuglere. Flere europeiske lands regjeringer, inkludert den britiske, var svært kritiske til Mare Nostrum. De hevdet den bidro til at flere flyktninger var villige til å ta seg ulovlig inn i EU ved å krysse Middelhavet, fordi de regnet med å bli plukket opp av den italienske kystvakten. Mange land ville derfor ikke være med på å dele på regningen: de mente at operasjonen bidro til økt ulovlig migrasjon. Det skortet ikke på advarsler fra flere hold da EU i november 2014 lanserte Operasjon Triton under sitt felles grensekontroll byrå Frontex. Kritikerne hevdet at Triton ikke på noen måte ville kunne erstatte Mare Nostrum. Tritons mandat er begrenset: den er ingen søke- og redningsoperasjon, den skal ikke operere i internasjonalt farvann, den har et driftsbudsjett som kun utgjør én tredel av Mare Nostrums utgifter og den er en politioperasjon som i større grad skal konsentrere seg om å sikre EUs grenser enn å redde menneskeliv. Likevel har Operasjon Triton, med god hjelp fra blant andre den italienske kystvakten, reddet mer enn 3000 menneskeliv i Middelhavet siden opprettelsen i midten av oktober Flere av redningsoperasjonene har funnet sted i internasjonalt farvann. 1 2 PERSPEKTIV NR

8 DØDEN PÅ HAVET 2015: DØDSREISENE FORTSETTER Nå ser det ut til at de som høylytt protesterte mot nedleggelsen av Mare Nostrum, og som hevdet at trafikken med båtflykninger ikke ville avta, fikk rett. Trenden fra i fjor fortsetter: I følge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), kom det i januar i år 3528 flyktninger over Middelhavet til Italia. Dette innebærer 62 prosents økning fra januar i 2014, da det kom 2171 sjøveien til Italia. Dette skjer i en tradisjonell lavsesong for menneskesmuglere. Vinterdager med dårlig vær og opprørt hav har tidligere fått mange til å avstå fra å legge ut på de farlige båtreisene. Men det stadig økende antallet desperate mennesker på flukt, samt gode fortjenestemuligheter, har gjort smuglertrafikken til en helårsgeskjeft. Dette er en ny trend. Således la om lag 400 flyktninger 7. januar i år ut fra kysten av Libya i fire gummibåter. Ute på det opprørte havet sank tre av gummibåtene, mens den fjerde med 106 om bord, ble plukket opp av et skip fra den italienske kystvakten. Det var bølger på opp mot åtte-ni meter og temperaturer SØSTER OG MOR DRUKNET NAVN: Lamar ALDER: 7 år HJEMLAND: Syria Lamar sitter trygt på faren Mohammed Abdel Laal Shemis arm på et mottakssenter for båtflyktninger i Maltas hovedstad Valetta. Den syriske flyktningfamilien var på vei til Italia i en smuglerbåt, da båten sank utenfor den italienske øya Lampedusa i oktober Så mange som 200 syriske og palestinske flyktninger omkom, deriblant Lamars eldre søster og moren som var gravid med tvillinger. n n Så lenge folk fortsetter å flykte fra krig og forfølgelse og risikerer livet på havet, kan ikke EU-landene stikke hodet i sanden. JOHN DALHUISEN, direktør for Europakontoret til Amnesty International Antall mennekser som har mistet livet i forsøk på å ta seg ulovlig over Middelhavet til Europa de siste 15 årene. Kilde: UNHCR 3500 Antall mennesker som mistet livet i forsøk på å ta seg ulovlig over Middelhavet til Europa i Kilde: UNHCR så vidt over null grader. De allerede forfrosne og livredde båtflyktningene måtte oppholde seg på dekk under overfarten til den italienske øya Lampedusa, 18 timer unna. Der var de fortsatt utsatt for sjøsprøyt og kulde. Før de nådde frem hadde 29 båtflyktninger frosset i hjel. EUROPEISK STRUTSEPOLITIKK FN og flere menneskerettighetsorganisasjoner var raskt ute med pressemeldinger hvor de kritiserte den mangelfulle søke- og redningstjenesten: Direktør for Europakontoret til Amnesty International, John Dalhuisen, reagerte skarpt og mente de politiske lederne i EU måtte skamme seg. Denne tragedien viser at vår frykt for nedleggelsen av den italienske søke- og redningstjenesten Mare Nostrum var berettiget, og den viser med all tydelighet de forutsigbare konsekvensene av at EU unnlot å etablere en fullgod erstatning for Mare Nostrum, sa Dalhuisen. Dalhuisen understreket at den humanitære krisen som utløste behovet for Mare Nostrum, ikke har forsvunnet, og så lenge folk fortsetter å flykte fra krig og forfølgelse og risikerer livet på havet, kan ikke EU-landene stikke hodet i sanden. Dette er enkel hoderegning: jo flere som legger ut på disse farlige sjøreisene samtidig som ressursene til søke- og redningsoperasjoner går ned, jo flere mennesker vil dø, slo han fast. KREVER HANDLING FNs høykommissær for flyktninger, António Guterres, har tidligere advart mot den manglende søke- og redningstjenesten i Middelhavet. Etter det tragiske forliset og den påfølgende redningsaksjonen krevde han handling: Det kan ikke være tvil om at Europas Operation Triton er en håpløst utilstrekkelig erstatning for Italias Mare Nostrum. Fokuset må være på å redde liv. Da trenger vi en robust redningsoperasjon i det sentrale Middelhavet, ikke bare en grensepatrulje, sa Guterres. Også generalsekretær Michael Diedring i den europeiske paraplyorganisasjonen for flyktning- og asylorganisasjoner (ECRE) slår alarm: - Hvis vi ikke får på plass en robust europeisk søke- og redningstjeneste, vil flere mennesker dø i forsøk på å nå våre strender. Det er et spørsmål om liv eller død, og EU må engasjere seg nå for å redde liv, sier han. SIVILE SKIP I fjor reddet private skip livet til over båtflyktninger i Middelhavet. Norskregistrerte skip plukket opp om lag 5000 av disse. Administrerende direktør Sturla Henriksen i Norges Rederiforbund mener at de som hevdet at avviklingen av Mare Nostrum ville føre til færre båtflyktninger i Middelhavet tok feil, og han regner med at den sivile skipsfarten i Middelhavet fortsatt vil måtte involvere seg i redningsoperasjoner. Antallet mennesker på flukt øker og krigsflyktningene fra Syria utgjør nå nærmere halvparten av de som forsøker å ta seg til Europa sjøveien. Derfor er det viktig med tilstrekkelige redningsressurser i disse farvannene, også i tiden fremover. Rederier og sjøfolk gjør en stor innsats, men dette er et omfattende humanitært problem, og handelsskip kan ikke bli stående alene i redningsarbeidet. Uten Mare Nostrum hviler det et enda større ansvar på den sivile skipsfarten, sier Henriksen. ÅRSAKER OG LØSNINGER En robust felles europeisk søke- og redningstjeneste vil utvilsomt redde flere liv, men skal vi forhindre at flere risikerer livet ved å ta seg sjøveien til Europa, må vi se på årsakene til fenomenet: Hvorfor flykter folk? Hva hindrer dem i å søke asyl på en tryggere måte? Hvordan kan vi slå ned på kriminelle smuglerbander som utnytter sårbare mennesker på denne måten? For første gang ser vi at det er mennesker på flukt fra krigsherjede land som risikerer livet på havet. Borgerkrigen i Syria, kombinert med politisk ustabilitet i Libya har vært avgjørende. I tillegg kommer de mange som flykter fra fattigdom, sult, krig og forfølgelse i flere afrikanske land. - Derfor må vi styrke hjelpen til flyktningene i nærområdene, og vi må gi nabolandene den støtten og avlastningen som er nødvendig for å sikre at grensene holdes åpne og flyktningene får beskyttelse. Det er unntakstilstand. Det er en ekstraordinær humanitær krise, som krever ekstraordinær innsats, sier generalsekretær Jan Egeland i Flyktninghjelpen. «FLERE MÅ TA STØRRE ANSVAR» - Men humanitær hjelp alene er ikke nok. Ikke alle flyktningene kan få nødvendig hjelp i regionen. Det er på tide at Europa, USA og andre rike land åpner grensene sine for syrere på flukt. Bare fordi vi tilfeldigvis ikke deler noen grense med Syria, fritar det oss ikke fra ansvar, sier Egeland. Sammen med over 30 andre organisasjoner krever Flyktninghjelpen at land utenfor regionen tar imot fem prosent av de syriske flyktningene personer - i løpet av Vi ber også om at mennesker som ikke kan få nødvendig beskyttelse og hjelp i regionen blir prioritert. Samtidig må vi jobbe enda hardere for å finne politiske løsninger som forhindrer fortsatte flyktningstrømmer, understreker Egeland. ÉN MILLION KLAR TIL Å DRA I følge RMMS (Regional Mixed Migration Secretariat) og deres rapport «Going West: contemporary mixed migration from the Horn of Africa to Libya & Europe» befinner det seg i dag om lag én million migranter, flyktninger og asylsøkere i Libya. Denne gruppen inkluderer folk fra Afrikas horn (særlig Eritrea) og Syria som søker beskyttelse, og mange venter på en mulighet til å komme seg lovlig eller ulovlig til Europa. Blant disse ser vi at det nå er langt flere enslige kvinner, gravide, enslige mindreårige og familier med små barn. Tidligere har vi også registrert mange flyktningfamilier fra det krigsherjede Syria, men de siste månedene har mange fra denne gruppen tatt i bruk andre transittland, som Tyrkia og Egypt, sier Melissa Phillips, som leder det regionale migrasjonsprosjektet RMMS. Phillips beskriver Libya som et land uten et migrasjons- og asylsystem som inkluderer en klar politikk og lovverk. Migranter og asylsøkere opplever ofte å bli marginalisert, mishandlet og utsatt for vilkårlig arrestasjon. Heller ikke registrering hos UNHCR garanterer beskyttelse. I følge RMMS må det derfor iverksettes tiltak som bidrar til at flyktninger og migranter avstår fra ulovlig migrasjon og gir mulighet til gjenbosetting i tredjeland. Inntil det skjer, vil flyktninger fra Eritrea, Somalia og i økende antall syriske flyktninger fortsatt risikere livet ved å ta seg sjøveien til Europa, avslutter Phillips. n I januar 2015 tok 3528 mennesker seg ulovlig over Middelhavet til Italia. Det er 62 prosent flere enn i januar året før JANUAR 2014 JANUAR PERSPEKTIV NR

9 VERDENS FARLIGSTE GRENSE Risikerer livet: EUs kilometer lange grense til havs er tungt bevoktet, og flyktninger og migranter uten gyldige reisepapirer kan ikke benytte seg av ordinære ferjer og passasjerbåter. Dette tvinger stadig flere i hendene på skruppelløse menneskesmuglere som sender dem ut på dødsseilaser i små skrøpelige farkoster. I fjor prøvde over desperate menn, kvinner og barn å krysse Middelhavet i små skrøpelige farkoster. Flere enn klarte det, men minst ofret livet i forsøket. Over har mistet livet i forsøk på å ta seg sjøveien til Europa de siste 15 årene. Dette gjør Middelhavet til verdens farligste grense mellom land som ikke er i krig, og situasjonen beskrives som den største humanitære krisen i vår del av verden. DØDENS FARVANN 2014 n n Vi tok sjansen for å sikre mine barns fremtid. AHMED (55), båtflyktning fra Syria n n Noen lands regjeringer ser det som stadig viktigere å stenge utlendinger ute enn å opprettholde retten til å søke asyl. FNs høykommissær for flyktninger, ANTÓNIO GUTERRES Den italienske marinens søke- og redningstjeneste, Mare Nostrum, reddet livet til over båtflyktninger i n n Vi seilte inn i et hav av døde kropper. Det lå lik forut, barbord og styrbord. Førstestyrman CHRISTIAN REMØY på det norske skipet Bourbon Orca Den vestlige Middelhavsruten % Ruten går fra Nord-Afrika til den iberiske halvøyen, samt til de spanske enklavene Ceuta og Melilla på nordkysten av Marokko. Spanske myndigheter har satt opp høye gjerder og økt grensekontrollen både til lands og til sjøs. Til tross for dette har antallet illegale grensepasseringer økt de siste fire årene. Det er hovedsakelig personer fra Algerie og land sør for Sahara som benytter seg av denne ruten. Den sentrale Middelhavsruten % Denne ruten har siden 2011vært den viktigste ruten for å komme seg ulovlig inn i EU. Migranter og flyktninger legger ut i skrøpelige og små farkoster fra den nordlige kysten av Libya og Egypt, mot Italia og Malta. Den store økningen skyldes i hovedsak den politiske uroen og krigshandlingene som fulgte i kjølevannet av den arabiske våren i Borgerkrigen i Syria, kombinert med politisk ustabilitet i Libya har vært avgjørende. Den østlige Middelhavsruten % Dette er den nest mest brukte smuglerruten i dag. Antallet migranter og flyktninger som har benyttet denne ruten har variert. Det siste året har vi sett et økende antall ankomster sjøveien fra Tyrkia til Italia, Hellas og Kypros, Denne ruten brukes hovedsakelig av syriske og palestinske asylsøkere, samt av afghanere, irakere og afrikanere. Ingen adgang: Å ta seg landeveien eller med fly til EU-land er de færreste forunt. Kommer du fra land som herjes av krig og konflikt er det visumplikt, og visumsøknader herfra blir som regel avslått. Selv ikke et besøksvisum er å oppdrive. EUs grensegjerder mot resten av verden bygges i et stadig raskere tempo og voktholdet skjerpes dag for dag. Jan-des 2014 Jan-des 2013 Endring i prosent Antallet migranter og flyktninger som tok seg ulovlig inn i EU ved å krysse Middelhavet i Antallet migranter og flyktninger som ble reddet av sivil skipsfart i Middelhavet i n n Noen grep fatt i tau som hang fra masten for å redde seg selv. Andre ble hakket til døde av propellen, da de falt i vannet. De fleste druknet. DOA AL ZAMEL (19), båtflyktning fra Syria Antallet migranter og flyktninger som ble reddet av norsk sivil skipsfart i Middelhavet i Antallet migranter og flyktninger som ankom Italia ved å krysse Middelhavet i Antallet migranter og flyktninger som har mistet livet i forsøk på å krysse Middelhavet i PERSPEKTIV NR

10 «Vi seilte inn i et hav av døde kropper. Det lå lik forut, babord og styrbord. Å se gamle og unge dø på denne måten føles så brutalt urettferdig». TEKST: Roald Høvring FOTO: Christian Remøy DØDSNATTEN: - Vi var helt uforberedt på det som møtte oss. Det var et hjerteskjærende syn, forteller førstestyrmann Christian Remøy. D enne øyenvitneskildringen kommer fra førstestyrmannen Christian Remøy (25). Da han sist sommer mønstret på det norske skipet Bourbon Orca i Middelhavet, så han for seg blankt hav, sommersol og varme. Lite visste han om det dødelige dramaet han skulle bli en del av, og før året var omme hadde han og mannskapet på Bourbon Orca deltatt i 15 redningsoperasjoner og reddet livet til mer enn 1900 båtflyktninger. I august startet offshorefartøyet Bourbon Orca oppdraget med å flytte oljerigger i Middelhavet, like utenfor kysten av Libya. Kun etter to dager om bord fikk Remøy for første gang nærkontakt med båtflyktninger. Vi oppdaget en gammel fiskebåt fylt med flyktninger mellom oljefeltet og Malta. Da vi nærmet oss, raste tankene igjennom hodet på hva som ville møte oss. Var de syke? Hadde de våpen? Og hvordan kunne vi eventuelt hjelpe dem? DØDSNATTEN 24. august: Kaptein Jens Flatval (38) og mannskapet mottar skipets andre nødmelding på to dager fra redningssentralen i Roma. En båt med minst 500 flyktninger, de fleste fra Syria, har forlist. Alle skip i området blir tilkalt for å hjelpe. Denne natten seiler Flatval og hans mannskap på 17 i over én time for å komme de havarerte båtflyktningene til unnsetning. De påfølgende timene skal forandre livene deres for alltid. Da Bourbon Orca ankommer havaristedet er den italienske kystvakten allerede godt i gang med redningsarbeidet. Vi var helt uforberedt på det som møtte oss. Det var et hjerteskjærende syn. Vi så fedre som hadde knyttet seg sammen med barna sine i håp om å bli reddet sammen. En far kom drivende forbi, hånd i hånd med barnet sitt. Begge var druknet, men de hadde aldri sluppet taket i hverandre, forteller Christian Remøy, og fortsetter: Redningsbåten vår kjørte sikksakk imellom likene. Mange var barn. Mannskapet lyste hver og en av de flytende likene i ansiktet med lommelykt for å lete etter livstegn. Vi fant to overlevende. Det var to menn i 20-årene. De hadde fått på seg skikkelige redningsvester. Det reddet livet deres. De lå rett opp og ned med redningsvestene trykket oppunder haken. Vel om bord i redningsbåten takket den ene Gud, før han la seg rett ut. Han var totalt utmattet, men mannskapet om bord i redningsbåten passet på at han var ved bevissthet til en hver tid. Fra dekket på Bourbon Orca ble det kastet ned pledd, som de skibrudne ble pakket inn i. Etter dette ble de fraktet over og tatt ombord til et italiensk kystvaktfartøy. Utover hele natten og neste dag bistod mannskapet på Bourbon Orca den italienske marinen med å lete etter overlevende, men til slutt måtte de gi opp på grunn av dårlig vær. Da hadde den italienske kystvakten plukket opp 364 mennesker i live, i tillegg til de to vi reddet. Over hundre mennesker mistet livet, ingen vet med KAMP MOT KLOKKEN: Mannskapet på Bourbon Orca lyste måtte lyse de flytende likene i ansiktet med lommelykt for å lete etter livstegn. n n Det føltes godt å ha reddet liv, men det er hjerteskjærende å se så mange barn ute på en slik skjebnesvanger tur. sikkerhet det eksakte antallet omkomne, forteller Remøy. STERKE INNTRYKK Sårbarheten og hjelpeløsheten til menneskene vi berget gjorde inntrykk. Jeg husker med glede det stigende håpet i øynene på flyktningene, da de innså at de var trygge og på vei til Italia. Det kjentes godt, medgir han. Svært mange var familier på flukt fra borgerkrigen i Syria: - Dette var vanlige barnefamilier. Ressurssterke og høyt utdannede mennesker, som hadde betalt menneskesmuglere fra amerikanske dollar per person for å bli med på turen. Kokken ombord jobbet på spreng i byssa. På det meste hadde Bourbon Orca 480 flyktninger om bord. Barna fikk det beste de hadde å spise: banan, yoghurt og frukt. Plutselig hadde skipet også en «barnehageavdeling» på dekk. Det føltes godt å ha reddet liv, men det er hjerteskjærende å se så mange barn ute på en slik skjebnesvanger tur. Vi tok oss ekstra godt av dem når de kom om bord. Mannskapet på Bourbon Orca er blitt tatt imot som helter hjemme i Norge, og er blitt overøst med hedersbetegnelser og tildelt stor ære. Vi gjorde ikke mer enn det som er forventet av oss. Sjøfolk er pliktige til å hjelpe alle som er i havsnød. Dette gjelder enten 1 8 PERSPEKTIV NR

11 DØDEN PÅ HAVET de selv påberoper seg nød eller via en redningssentral. Da har vi en absolutt plikt til å hjelpe så godt vi kan, der og da, sier Remøy, og understreker at det var innsatsen til hele mannskapet om bord på Bourbon Orca som gjorde det mulig å redde livet til over 1900 mennesker. SLÅR ALARM I januar i år var Christian Remøy invitert til Brussel av Europeisk Migrasjonsforum for å beskrive og vitne om det han har opplevd. Han ga klar beskjed om at det hviler et stort ansvar på flere enn mannskapet på Bourbon Orca og den sivile skipsfarten, for å sette en stopper for dødsdramaet i Middelhavet. De dramatiske redningsaksjonene har satt sine spor. Etter at Remøy satte kursen mot nordligere farvann, tenker han fremdeles på de dramatiske scenene: Jeg er både stolt av og glad for den innsatsen vi gjorde ombord i løpet av sommeren og høsten i fjor. Det har også vært viktig for meg å fortelle om det uværdige dramaet som utspiller seg like utenfor vår egen dørterskel, men andre må gripe inn, avslutter Remøy, som for tiden er på oppdrag i Nordsjøen om bord på søsterskipet Bourbon Mistral. Beredskapssjef og avdelingsdirektør Haakon Svane i Norges Rederiforbund berømmer innsatsen til de norske sjøfolkene: Vi er virkelig stolte over den innsatsen Bourbon Orca og andre norskeide fartøy har gjort i Middelhavet for å redde båtflyktninger denne sommeren og høsten. Å være et mannskap på rundt 16 personer og få om bord flere hundre flyktninger er veldig krevende. Svane understreker at sjømenn på kommersielle skip er forpliktet til å redde dem de kan, men at sjøfolk og handelsskip ikke har kapasitet til å kunne ta seg av alle: Man har plikt til å forsøke å redde folk i havsnød, men i praksis får disse fartøyene en middels stor flyktningleir å håndtere når så mange kommer om bord. Mannskapet har hatt en bratt læringskurve, og har lært utrolig mye. Den kunnskapen kommer flere rederier til gode n n Vi gjorde ikke mer enn det som er forventet av oss. Sjøfolk er pliktige til å hjelpe alle som er i havsnød. KRIGSFLYKTNINGER: Svært mange var barnefamilier på flukt fra borgerkrigen i Syria: - Dette var vanlige barnefamilier. Ressurssterke og høyt utdannede mennesker, som hadde betalt menneskesmuglere fra amerikanske dollar per person for å bli med på turen, forteller førstestyrmann Christian Remøy. nå, gjennom en manual vi har laget basert på Bourbon Orcas og andres erfaringer, sier Svane. FRYKTER HØYSESONGEN Han er spent på hvordan det blir når vi nå går inn i høysesongen for båtflyktninger i Middelhavet, uten en robust og omfattende søke- og redningstjeneste. Han viser til at Italias storstilte redningsoperasjon Mare Nostrum nå er avsluttet og erstattet av den langt mindre EU-operasjonen Triton. Han avviser kategorisk de som i fjor argumenterte mot Mare Nostrum, som de mente førte til at flere båtflyktninger torde legge ut på den farlige reisen over Middelhavet for å komme til Europa, fordi de uansett regnet med å bli reddet om de kom i havsnød. Det argumentet hadde jeg liten tro på, og de som sa det tok grundig feil. Vår erfaring er at både flyktningene og menneskesmuglerne vet veldig lite om hvilke redningsressurser som er ute på Middelhavet. Flyktningene blir utnyttet av kyniske menneskesmuglere som sier de skal få dem over til Europa, men som jo i praksis ikke bryr seg om de kommer frem i live eller drukner, så lenge de har fått betalt for turen sin, sier Svane OM BORD: Å ta i mot flere hundre mennesker på en båt som er laget for maksimalt 12 passasjerer, er en stor utfordring. 2 FELLES INNSATS: Førstestyrmann Christian Remøy understreker at det var innsatsen til hele mannskapet om bord på Bourbon Orca som gjorde det mulig å redde livet til over 1900 mennesker. 3 OMFANG: Mannskapet på Bourbon Orca deltok i totalt 15 redningsoperasjoner. 4 MANGE BARN: - Vi tok oss ekstra godt av dem når de kom om bord, sier førstestyrmann Christian Remøy. 5 FAMILER: Svært mange av flyktningene var barnefamilier. 6 I TRYGG HAVN: Gleden over å være trygt i havn i Italia var stor. Han viser også til at tallene på båtflyktninger har gått opp. I følge FNs høykommissær for flyktninger ankom 3528 båtflyktninger til Italia i januar i år. Dette er 62 prosents økning fra januar 2014: Dette har skjedd i såkalt lavsesong med dårlig vær og opprørt hav - og i fravær av Mare Nostrum. Kritikerne tok katastrofalt feil, poengterer han, og viser til at flere hundre båtflyktninger allerede omkommet på Middelhavet dette året. Svane viser til at dette er et internasjonalt problem, som Italia ikke kan forventes å løse alene: Dette mener vi er viktig å få belyst, slik at vi unngår at Middelhavet fortsetter å være gravplass for uskyldige mennesker som søker beskyttelse og et trygt liv i Europa. Flyktningestrømmene må reduseres, men samtidig må vi sørge for at flyktningene der ute reddes, sier han. EN HISTORISK SKAMPLETT Generalsekretær Jan Egeland i Flyktninghjelpen roser norske sjømenns livreddende innsats i Middelhavet. Samtidig slår han alarm og frykter at vi utover våren og sommeren vil se et økt antall desperate flyktninger som er villige til å risikere livet over Middelhavet for å søke beskyttelse i Europa. Krigsflyktnigene fra Syria utgjør nå over halvparten av båtflyktningene. Nabolandene har tatt imot nærmere fire millioner flyktninger og har for lengst nådd smertegrensen. Stadig flere flyktninger ser derfor på Europa som eneste alternativ, sier Egeland. Han mener at vi står overfor en ekstraordinære humanitær krise, som krever ekstraordinære tiltak. Vi må gjennomføre en rekke tiltak for å gi flyktningene beskyttelsen de har krav på, men nå handler det først og fremst om å redde liv. Først og fremst må vi få på plass en effektiv og omfattende felles europeisk søke- og redningstjeneste i Middelhavet. Det er både åpenbart og urimelig at denne oppgaven i så stor grad overlates til den sivile skipsfarten. Om vi ikke klarer å redde flere liv enn det vi gjør i dag, vil vår unlatelsessynd utgjøre en stor skamplett på vår felles europeiske historie, avslutter Egeland. n 2 0 PERSPEKTIV NR

12 PROFILEN Israel, oktober 2014: «Du utgjør et sikkerhetsproblem.» Beskjeden fra soldaten i bua er klar. Lege og solidaritetsarbeider Mads Gilbert står i den israelske kontrollen ved grenseovergangen Erez på Israelsk side. Han slipper ikke inn i Gaza. TEKST: Thale S. Jenssen Stemmen fra Gaza D e israelske soldatene nekter ham adgang til den 360 kvadratkilometer store enklaven som har vært under israelsk blokade siden Hit har han reist jevnlig de siste 15 årene, og her har han sammen med palestinske helsearbeidere behandlet skadde og sårede under fire israelske angrep de siste åtte årene. Her har han venner og kolleger, og han kaller Gaza «sitt andre hjem». Nå slipper han ikke lenger inn. Han er invitert av den palestinske helseministeren for å fortsette et pågående forskningsarbeid om amputasjoner, undervise og følge opp skadepasienter. Gilbert ringer kommandanten på grensa og får en rasende beskjed om at han ikke har krav på å få vite noen ting, og blir truet med arrestasjon om han ikke øyeblikkelig fjerner seg fra grensen. Han ringer den norske ambassaden, men de kan ikke hjelpe. Han gjør vendereis. PÅ UBESTEMT TID I ettertid har det vært en formell runde hvor Utenriksdepartementet har protestert, og det synes jeg er veldig bra. De har fått et svar fra israelske myndigheter om at jeg er nektet adgang til Gaza på ubestemt tid, forteller Gilbert over en kaffe i Flyktninghjelpens kontor i Oslo. I høst kom hans siste bok «Natt i Gaza». Den skildrer med tekst og bilder legens 15 intense døgn på Shifa-sykehuset under de israelske angrepene sommeren Til daglig jobber Gilbert som klinikkoverlege ved Akuttmedisinsk klinikk på Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN), når han ikke «lånes» ut til Gaza. SAMME KJERNE Det er en veldig kontrast, men den menneskelige kjernen er jo den samme, sier han om sine to arbeidsplasser i vennskapsbyene Tromsø og Gaza by. Du møter flotte folk som har tatt en fagutdanning for å hjelpe andre. Det er like sterkt å oppleve modig ambulansepersonell som en vinternatt i Nord-Norge rykker ut til en trafikkulykke, og unge kirurger og sykepleiere i Gaza som gjør sitt ytterste for å redde liv under ekstreme forhold. Kontrasten ligger i at det norske systemet viser hvordan et godt samfunn kan være, hvis vi har respekt, solidaritet og menneskeverd som bærebjelker i samfunnet, ikke apartheid og Fakta Mads Gilbert Bakgrunn: Klinikkoverlege ved Akuttmedisinsk klinikk, Universitetssykehuset i Nord-Norge og professor II ved Norges Arktiske universitet. Gilbert har siden begynnelsen av 1980-tallet vært engasjert i internasjonalt medisinsk solidaritetsarbeid. Han gav i 2009 ut boken Øyne i Gaza sammen med Erik Fosse. Aktuell: I sin nye bok Natt i Gaza (2014) skildrer Gilbert sine opplevelser fra arbeidet som lege på Shifa-sykehuset i Gaza under de israelske angrepene juli-august Han ble også kåret til «Årets navn» av Norges største avis, VG, i desember Han ble i oktober i fjor nektet innreise til Gaza av israelske myndigheter. undertrykking som i okkupert Palestina. Han forteller at han blir glad av å komme hjem til Tromsø etter reisene, samtidig som tanken om at ikke alle kan ha det som oss gjør ham mismodig: Jeg tenker ikke at vi skal forkaste eller forakte det vi har, men vi skal bruke det som en mal på hva som er mulig å oppnå for alle verdens folk. HADDE IKKE HØRT OM PALESTINERNE Mads Gilbert begynte med medisinsk solidaritetsarbeid for palestinerne da han første gang reiste til Beirut i Siden har det vært hans hjertesak. Jeg hadde som alle andre vokst opp med den norske skolens tradisjonelle pro-sionistiske fortelling; kombinasjonen av et helt legitimt europeisk skyldkompleks etter Holocaust, hvor Europa og Norge svek jødene, og historien om det tapre lille «jødiske folket» som «fikk ørkenen til å blomstre», og som var omgitt av snuskete og «aggressive arabere». Som ung antiimperialist meldte jeg meg frivillig til å dra til Israel i 1967 for å jobbe i kibbutz. Jeg hadde n n Man kan ikke være reelt opptatt av menneskenes helse uten å være opptatt av samfunnsforhold. 2 2 PERSPEKTIV NR Foto: NTB Scanpix

13 GARDERMOEN FLYPLASS: En gruppe palestinske støttespillere ønsker Mads Gilbert velkommen hjem etter 15 døgn ved Shifa sykehuset i Gaza sommeren Foto: NTB Scanpix. HJERTESAK: Mads Gilbert begynte med medisinsk solidaritetsarbeid for palestinerne da han første gang reiste til Beirut i Siden har det vært hans hjertesak. Foto: Privat HYLLER KOLLEGENES INNSATS: Hvis noen skulle fortjene anerkjennelse eller fredsprisen, så er det helsearbeiderne i Gaza, sier Mads Gilbert. Foto: Privat BOKLANSERING: Mads Gilbert presenterer boken «Natt i Gaza» på en pressekonferanse hos Kagge Forlag. Foto: NTB Scanpix. jo ikke hørt om palestinerne, før Ebba Wergeland (norsk lege og forsker red.anm.), som hørte om min planlagte reise til Israel, fortalte meg den palestinske historien. Jeg dro ikke, men meldte meg inn i Palestinakomiteen. Han leste seg opp, snakket med norske leger og sykepleiere som hadde jobbet i Libanon og Palestina og dro selv til Vest-Beirut. Der opplevde han den israelske invasjonen i Libanon i 1982 og blodbadet i Beirut. Siden har Palestina-saken vært en uløselig del av livet mitt, sier han. FØLER ANSVAR Selv om Gilbert har jobbet andre steder i verden, som Burma, Kambodsja og Angola, er det Gaza han oftest å reiser tilbake til. Kunnskapen han har om livet og menneskene her pålegger ham et spesielt ansvar. Historien er full av eksempler på at vi holdt kjeft, sier han. Mange spør seg hvordan et folk som har lidd så mye kan godta forbrytelser mot et annet folk. Men politisk sionisme er et kolonialt prosjekt som etter n n Historien er full av eksempler på at vi holdt kjeft. min mening ikke har noe med jødedommen å gjøre. Jeg er selvsagt ingen antisemitt, jeg er en antirasist og nettopp derfor også antisionist. Det er ikke uten grunn at Tromsø-legen har behov for å understreke sine antirasistiske holdninger. Senest i januar skrev ni amerikanske, britiske og australske leger en kronikk i VG. De protesterer mot at Gilbert ble kåret til «årets navn» 2014 av avisens lesere, og de bekymrer seg over at han «utnytter rammene for den medisinske profesjon til å fremme en personlig, politisk agenda.» Dette er jo politiske, sionistiske leger som jeg aldri har snakket med, og som ikke aner noe om hva jeg står for. Det er jo ikke et angrep på meg, men på det norske folk som har vært så skandaløst udannet å stemme på meg til «årets navn», sier Gilbert oppgitt. Han mener angrepet er useriøst, og at det er helt feil det de skriver om at en lege ikke skal velge side. DET HOLDER IKKE Å TØRKE BLOD Man kan ikke være reelt opptatt av menneskenes helse uten å være opptatt av samfunnsforhold. Allerede på 1800-tallet sa den tyske patologen Rudolf Virchow, sosialmedisinens far, at «politikk er intet annet enn medisin i stort». Jeg husker godt en forelesning i skolehelse med Gro Harlem Brundtland, da jeg studerte i Oslo. Hun ba oss innstendig om aldri å glemme at samfunnsforholdene er den viktigste forutsetningen for befolkningens helse. Tilgang til vann, mat, bolig, sikkerhet, arbeid og utdanning er helt grunnleggende for helse, og helse er et spørsmål om fordelingen av disse ressursene. Vårt samfunnsoppdrag som helsearbeidere er også å være kritiske røster til dårlige samfunnsforhold. Gaza har enorme helseproblemer som er direkte knyttet til den israelske okkupasjonen, blokaden, underernæringen og de gjentatte militære angrepene. Hvis jeg som lege bare stod og tørket opp blodet, og ikke sa i fra om samfunnsforholdene som skapte så mye død og lidelse, da burde jeg fratas legelisensen. Er det mulig å engasjere seg som fagperson i denne konflikten uten å velge side? Selvsagt, men du får det til å høres ut som noe skadelig å velge side? Jeg velger side for rettferdighet og likestilling, mot apartheid og brutalt undertrykkende kolonipolitikk. Og som biskop Desmond Tutu har sagt: Stiller du deg nøytral i en situasjon med undertrykking, da har du valgt undertrykkerens side. SIKKERHETSTRUSSEL Nå har akuttmedisinerens behov for å være en tydelig kritisk røst gjort ham til en påstått sikkerhetstrussel for Israel. Hva er de redde for? Spør dem. Jeg tror de er redde for virkeligheten på bakken. Jeg tror de er redde for stemmer som beskriver, forteller, analyserer og dokumenterer brutaliteten av den israelske bombingen og okkupasjonen av Gaza. De er redde for tall og fakta som dokumenterer syv års nådeløs blokade og utsulting av et helt folk, sier han og fortsetter: Jeg tror de er redde for at nå er det så mye dokumentasjon, og at folk er sinte og protesterer, langs hele det politiske spekteret. Når over 520 palestinske barn blir drept av israelske soldater og 3500 såret, over 1000 av dem for livet, når sykehusene blir bombet og pasientene drept, og dette blir grundig dokumentert, da er det hensiktsmessig å skyte budbringeren i stedet for å gjøre noe med de grunnleggende forholdene. I «Natt i Gaza», spør Gilbert flere av kollegene sine hva Gaza er for dem. Når han får det samme spørsmålet, kommer svaret kontant: Gaza er livet. Det er overlevelse, verdighet, motstand, vennlighet, gjestfrihet, dannelse og kultur. Gaza er håp, det er håpet om at mennesket, selv under de mest brutale forhold og den mest hjerterå undertrykking, bevarer sin menneskelighet og står sammen i en rettferdig kamp mot undertrykking og okkupasjon. Sånn sett er Gaza et eksempel for verdens undertrykte folk: Ikke gi opp. KOLLEGENE I GAZA Akuttmedisineren har enorm respekt for sine kolleger på Shifa sykehuset og alle Gazas helsearbeidere. Han hyller motet deres, den faglige integriteten og evnen til improvisasjon og utholdenhet. For meg er det et lysende eksempel på helsearbeiderens viktigste forpliktelse, nemlig å stå i solidaritet med de som trenger hjelp, hos de skadde, og å sette seg selv i annen rekke som de gjør. De har selv ofte en dobbeltrolle, mange fikk egne hjem bombet, flere fikk familiemedlemmer drept, men de stod sin vakt, ikke i 15 døgn som meg, men i 50 døgn. De har levd under blokade i syv år, allikevel forlater de ikke Gaza. Hvis noen skulle fortjene anerkjennelse eller fredsprisen, så er det helsearbeiderne i Gaza, sier han. Er du klar for å reise tilbake til Shifa, dersom det blir bruk for deg? Selvfølgelig! Så lenge det er pust i meg så kommer jeg til å fortsette med medisinsk solidaritetsarbeid. Når skal man gi seg? Når 2 4 PERSPEKTIV NR

14 Verden i dag n n Noen ganger må vi balansere vårt behov for å snakke med dem om menneskerettighetsspørsmål mot umiddelbare bekymringer som vi har når det gjelder å motarbeide terrorisme eller å ta seg av stabiliteten i regionen. USAs president Barack Obama beskriver sitt forhold til Saudi-Arabia i et intervju med CNN den 27. januar. Foto: Wikimedia Commons 2 5 Hvert 25. sekund dør ett menneske i trafikken. Mer enn 1,2 millioner mennesker dør hvert år i trafikkulykker. Antallet drepte er noenlunde stabilt. Dette er positivt tatt i betraktning at verdens bilpark vokser år for år. 5 på topp Eritrea 48 Egypt 42 Libya 41 Afghanistan 39 Irak 38 Antall drepte i trafikken per inbyggere Kilde: WHO, 2014 Foto: NTB Scanpix LONDON: Demonstranter fra Amnesty International UK utenfor den amerikanske ambassaden i London markerte i januar 13-årsdagen for åpningen av Guantánamo-fegselet på Cuba. AIDS TOPPEN ER NÅDD HRW Menneskerettighetsbrudd forverrer kriser I sin «World Report 2015» vektlegger Human Rights Watch (HRW) brudd på menneskerettighetene som en årsak til konflikt og til forverringen av flere av verdens konflikter. Organisasjonen mener fremveksten av Den islamske stat (IS) er blant de globale utfordringene som er utløst på grunn av klare menneskerettighetsbrudd. I rapporten poengteres det at IS og organisasjonens oppslutning delvis er et resultat av USAs invasjon av Irak, og det sikkerhetsvakuumet som oppsto i kjølevannet av den. Menneskerettighetene eksisterer ikke for å sette vilkårlige begrensinger for verdens myndigheter. De reflekterer grunnleggende verdier som verdsettes verden over, og som begrenser myndigheters makt og beskytter menneskeverdet og selvstyre. Det fører sjelden noe godt med seg å svikte disse verdiene, skriver organisasjonens direktør, Kenneth Roth, i rapporten. Han viser til Boko Harams krigføring i Nigeria, krigen i Ukraina og Mexicos narkotikakrig som eksempler på kriser som forverres grunnet vedvarende menneskerettighetsbrudd. DEN SENTRALAFRIKANSKE REPUBLIKK: FN-styrker i samtale med soldater fra den Afrikanske Unions fredsstyrker. FN Evaluerer fredsarbeid FNs fredsbevarende operasjoner må endre seg i tråd med en verden i forandring, dersom de skal fortsette å være et uunnværlig og effektivt verktøy i arbeidet for fred og sikkerhet, sa FNs generalsekretær Ban Ki-moon, da han presenterte det nylig opprettede panelet som skal kartlegge aktuelle og fremtidige behov for organisasjonens fredsbevarende arbeid. Ekspertgruppen skal ledes av fredsprisvinneren, politikeren og frihetslederen José Ramos-Horta fra Øst-Timor. Han mener det er behov for permanente FN-styrker som kan sendes ut raskt når det oppstår kriser. Verdenssamfunnet krever at FN griper raskere og mer effektivt inn for å stanse konflikter, sier han. José Ramos-Horta peker på mangelfulle rapporteringer fra FNs fredsbevarende styrker om massevoldtekter i Tabit i Darfur i 2013 som eksempel på at FN ikke kan undra seg ansvaret ved ikke å fortelle om slike hendelser. Da bidrar vi til straffefriheten, sier han. Foto: NTB Scanpix UNHCR Fraråder retur til Hellas FNs høykommissær for flyktninger (UN- HCR) har evaluert forholdene til asylsøkere i Hellas, tre og et halvt år etter at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen dømte landet for å ha et dårlig asylsystem som ikke samsvarte med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Rapporten konkluderer med at europeiske myndigheter bør avstå fra å returnere asylsøkere til Hellas. Til tross for forbedringer, som kortere ventetider og bedre kvalitet på intervjuer og beslutningstaking, understreker rapporten at det greske asylsystemet fremdeles har en rekke alvorlige svakheter. Det lider blant annet av underbemanning og mangel på regionale kontorer. Asylsøkere som ikke evner å fylle ut en søknad blir stemplet som ulovlige innvandrere, og risikerer arrestasjon og utsendelse. Mange opplever vilkårlige fengslinger og dårlige leveforhold mens søknaden deres behandles, hvilket ofte tar flere måneder. Blant dem som får opphold, blir mange stående uten hus og jobb. Aids-epidemien har nå passert toppen, og antallet som årlig smittes av hiv vil heretter trolig synke. (Kilder: Organisasjonen ONE, UNICEF OG UNAIDS, 2014) mennesker ble smittet med hiv i 2013, og 35 millioner mennesker i verden lever nå med hiv mennesker døde som følge av aids i 2013, de aller fleste av dem i Afrika sør for Sahara. mennesker har dødd som følge av aids siden epidemien brøt ut på 1980-tallet. mennesker har dødd som følge av aids siden epidemien brøt ut på 1980-tallet. 2 6 PERSPEKTIV NR

15 Vest Papua: I over femti år har en blodig kamp for uavhengighet rast i Vest-Papua, men nesten ingen kjenner til den, og enda færre bryr seg. TEKST: Lennart Hofman FOTO: Andreas Stahl Frihetskjemperne 2 8 PERSPEKTIV NR

16 Fakta Vest-Papua Navn: Vest-Papua (kalles Irian Jaya av indoneserne) Geografi: Vest-Papua utgjør den vestlige, indonesiske halvdelen av øya Ny-Guinea i det sørøstlige Asia. Området er på størrelse med Sverige og grenser til staten Papua Ny-Guinea i øst. Befolkning: 3,6 millioner Offisielt språk: Indonesisk Religion: Flest kristne, etterfulgt av islam. Tradisjonell tro utgjør sammen med hovereligionene en viktig del av den religiøse praksisen. Flyktninger: I underkant av registrerte flyktninger fra Vest-Papua i Papua Ny-Guinea (2014) Internt fordrevne: Antallet er usikkert Konflikten: Vest-Papua var underlagt nederlandsk kolonistyre frem til 1962, da det ble inngått en avtale som gav Indonesia rett til å administrere området inntil det skulle holdes valg. I 1969 ble avstemningen Act of Free Choice avholdt for å bestemme om Vest-Papua skulle bli en del av Indonesia håndplukkede vestpapuanere stemte for, resten av befolkningen fikk ingen mulighet til å uttrykke sin mening. Siden har området vært preget av en brutal konflikt og grove menneskerettighetsbrudd. I underkant av seksti gutter og jenter står urørlige ute på en åpen plass som også fungerer som rugbybane, dypt inne i jungelen i grenseområdet mellom Indonesia og Papua Ny-Guinea. En mann i militæruniform går sakte langs rekken og ser hver og en av dem strengt inn i øynene. Med en tynn stokk dunker han borti armen til en gutt som knapt kan være fylt ti år. Gutten klarer å rette opp ryggen enda litt til. En mann kledd i en gammel fotballtrøye står et stykke unna og smeller nevene sine i en fast rytme mot en trepåle. Lyden av knokene hans som banker mot treet blander seg med de livlige lydene fra villmarken rundt dem. Her foregår treningen av det som trolig er den mest primitive opprørergruppen i verden: Organisasi Papua Merdeka (OPM). De har i over femti år kjempet mot Indonesia for et uavhengig Vest-Papua. De sørger over tusenvis av døde landsmenn, og de lever i konstant livsfare. Vi er de første journalistene som besøker treningsleiren, og det gir folket i denne svært avsidesliggende delen av verden et snev av håp. Hvis verdenssamfunnet hadde visst hva vi gjennomgår, ville de allerede ha hjulpet oss, kommer det bestemt fra en gammel mann med dype rynker. Vest-Papua er landet vårt, men vi blir slaktet ned av den indonesiske regjeringshæren, uten mulighet til å forsvare oss, og uten at noen får kjennskap til det som skjer. NEDERLANDSK SORTI Vest-Papua, som ligger på den vestlige delen av øya Ny-Guinea og er på størrelse med Sverige i utstrekning, ble okkupert av Indonesia i 1962 like etter at den tidligere kolonistaten Nederland hadde forlatt landet. De opprinnelige innbyggerne, papuanerne, så hvordan en planlagt folkeavstemning ble forhindret, og var hjelpeløse vitner til at Indonesia annekterte området. Papuanere som gjorde motstand noen ganger fredelig, noen ganger ikke ble angrepet, torturert og forfulgt. De som sang nasjonalsangen eller heiste det offisielle flagget, risikerte fengsel eller mer alvorlige konsekvenser. Landets naturlige ressurser, spesielt gull og kobber, ble plyndret n n Hvis verdenssamfunnet hadde visst hva vi gjennomgår, ville de allerede ha hjulpet oss. av multinasjonale selskaper som samarbeidet tett med indonesiske myndigheter og militæret. I dag, femti år senere, har konflikten kostet mellom og papuanere livet, antagelig opp mot bare de seneste fem årene. Tortur, trusler og drap forekommer regelmessig, og titalls politiske aktivister sitter innesperret i indonesiske fengsler. Indonesiske spesialstyrker som Kopassus og antiterrorstyrken Detachment 88 som tidligere begikk grusomheter i Øst-Timor og Aceh, og da Suharto kom til makten i Indonesia i har videreført denne praksisen helt frem til i dag i Vest-Papua, der de hevder å bekjempe «separatister og terrorister». Tusenvis av papuanere har flyktet fra landet. Flere enn av dem har siden 1984 levd under fryktelige forhold i nabolandet Papua Ny-Guinea. Mot slutten av 2012 overlot FN ansvaret for flyktningene til myndighetene i Papua Ny-Guinea, som har vist liten vilje og evne til å hjelpe flyktningene. De siste tiårene er millioner av migranter blitt flyttet fra Java og Sumatra til Vest-Papua i et forsøk på å gjøre befolkningen mest mulig dominert av javanesere og indonesere. I dag har de passert papuanernes to millioner, et folk som lik annenrangs innbyggere lever isolert i slummen og i jungelen. HIV/AIDS rammer den papuanske befolkningen førti ganger oftere enn andre grupper i Indonesia, og det er høy arbeidsledighet. Barnedødeligheten er fire til seks ganger høyere enn i resten av landet, fattigdomsnivået dobbelt så høyt. Likevel er det praktisk talt ingen utenfor Vest-Papua som aner noe om papuanernes kamp. Årsaken er like enkel som den er håpløs: Journalister og menneskerettighetsaktivister er ikke velkomne hit. Lokale aktivister blir brutalt undertrykket. SVAK OG SPLITTET MOTSTAND Organisasi Papua Merdeka (OPM) har kjempet for uavhengighet siden Fra jungelen har dens militære fløy, OPM-TPN, utført regelmessige angrep på politistasjoner og hæren. Men gruppen er splittet, dårlig utrustet og praktisk talt uten støtte. I et forsøk på å samle de ulike papuanske motstandsgruppene, ble de alle satt under samme lederskap av kommandant Bernhard Mawen i Han var da en 62 år gammel opprører som hadde tilbrakt hele DÅRLIG UTRUSTET: Soldater i den militære vingen av Organisasi Papua Merdeka, OPM-TPN, under en militærøvelse. TRENING: En mann smeller nevene sine i en fast rytme mot en trepåle. Lyden blander seg med lydene fra villmarken rundt dem. LANDSBYEN: Patruljerende menn i militæruniform med gevær over skuldrene, skiller denne landsbyen fra de omkringliggende. 3 0 PERSPEKTIV NR

17 sitt liv i jungelen. Mawen er gammeldags og ser ingen annen løsning enn væpnet kamp. Internett og e-post er ukjent for ham, og han forlater sjelden troppene sine. Benni Wenda, en aktivist med politisk asyl i Storbritannia, dannet Free West Papua Campaign for å rette det internasjonale samfunnets søkelys mot papuanernes kamp. Wenda jobber for løsninger gjennom diplomatiske kanaler, og formaner FN om å gjennoppta den saboterte folkeavstemningen fra 1969, samt åpne opp regionen for internasjonale observatører, journalister og menneskerettighetsaktivister for å avdekke brudd på menneskerettighetene. I 2012 ble Bernhard Mawen mot sin vilje etterfulgt av Goliath Tabuni, som inntil da hadde vært militærkommandant i den mest urolige regionen i Vest-Papua, Puncak Jaya. I dag insisterer fremdeles Mawen på at han er den rettmessige overordnede kommandanten i OPM, en påstand som får støtte først og fremst i den sørlige Merauke-regionen. Tabuni betrakter imidlertid Mawen som kommandant bare for de sørlige væpnede gruppene, som han har styrt siden I tillegg til Mawen er det tre andre kommandanter som opererer mer eller mindre uavhengig av hverandre, men med betydelig mindre støtte. Lederskapsproblemene gjør det vanskelig å snakke om et samlet OPM, men de papuanske opprørerne kjemper under samme flagg og med felles mål: et uavhengig Vest-Papua. I et forsøk på å skape oppmerksomhet rundt papuanernes kamp, blir vi ønsket velkommen inn i Mawens treningsleir, like ved grensen til Indonesia. Fordi verden må få vite hva hans folk gjennomgår, sier han. Vi har sloss for uavhengighet i over femti år, men vi har aldri fått noen støtte utenfra. Det føles som et svik, for vi trenger hjelp. Han tier et øyeblikk og fortsetter dystert: Akkurat nå ser det ut til at indoneserne vil massakrere oss alle sammen KRIGERE OG 60 GEVÆRER Treningsleiren under Mawens kommando består av omlag tjue bambushytter på påler, blant frodige planter og sagopalmer. Sett fra den tilgrensende Fly River, ligner leiren en idyllisk landsby. Kvinner spaserer på støvete stier, leende barn jager hverandre og menn henger fiskegarn til tørk. Om kvelden kommer myggen og gjør livet uutholdelig for alle som oppholder seg SKARP SOL: Vestpapuanske flyktningbarn gjemmer seg i skyggen for å komme unna den varme solen. utendørs, og rundt klokken fire om morgenen galer den første hanen for å varsle om en ny dag. Men det som skiller den fra de fleste landsbyer i nærheten er at den blir patruljert av menn i militæruniform og gevær over skuldrene. De går sammen med gamle Mawen når han reiser langs elva for å forklare de fordrevne papuanerne i grenseområdet at han vil gi dem deres etterlengtede uavhengighet. I disse tilfellene flagrer Morgenstjerne-flagget stolt bak ham, og noen synger nasjonalsangen (en handling som kan straffes med femten års fengsel i Indonesia). Fra klokken seks om morgenen går et støyende opptog av gutter og jenter til den ujevne rugbybanen i enden av landsbyen. Der får de militær trening fire ganger i året. Bevæpnet med stokker marsjerer de i den stekende solen i timevis under veiledning fra noen kamuflasjekledde menn. Rekruttene kommer fra Merauke-regionen i den sørøstlige delen av Papua-provinsen i Indonesia, i den andre enden av Fly River. Etter en måned reiser de hjem igjen til sine landsbyer og byer, klare til å rykke ut på lederens ordre. Det vil skje når Mawen får nok våpen til at de kan kjempe, forklarer han. For det har vært det største problemet i mer enn femti år: Det finnes bare seksti geværer fordelt på soldatene hans, som han påstår teller omtrent seks tusen mann. De øvrige må kjempe med kniver og pil og bue. TRETTI ÅR I BEREDSKAP UTEN VÅPEN Våpenmangelen er et ømt punkt for Paulinos Masang (38), en av kommandantene for de sørøstlige stridsstyrkene. Han sluttet seg til OPM i 1985 for å hevne broren som ble drept av indonesiske soldater for å ha kjempet sammen med OPM men han har siden da ventet på våpen for å kunne oppfylle drømmen. Da jeg kom hit, ba kommandanten meg om å være tålmodig, sier han. Han sa: «Vi vil få nok våpen til å gi uttrykk for vårt raseri og våre krav kun hvis andre land støtter oss. Bare da vil vi kunne slå tilbake.» Det er tretti år siden, og vi venter fremdeles. I mellomtiden har jeg forberedt meg på kamp. Jeg er klar for å slåss, men til min fortvilelse har jeg aldri fått muligheten. Marcus Manap (40), en tykk mann med rødlig skjegg og kakifarget militærhatt, nikker frustrert til det han hører fra sidemannen. Jeg har trent i tjue år, men har bare kjempet mot indoneserne tre ganger, sier UKJENT: OPM-rebeller på elven, den eneste måten å komme seg frem til militærbasen deres i jungelen. han. Nå bor jeg i en av landsbyene langs elva. Dagene går med til å jobbe i hagen og lete etter mat i jungelen. Hele tiden kjenner jeg på raseriet. Jeg vil kjempe, men vi har ingen våpen. Det er frustrerende, og det gjør meg sint. Indoneserne dreper oss. De skyter vårt folk og voldtar kvinnene våre, og det er ingenting vi kan gjøre for å stanse dem. Han svelger og fortsetter med hes stemme: Min egen bror ble knivstukket og drept av indonesiske soldater da han heiste det papuanske Morgenstjerne-flagget i Jeg var i leiren da det skjedde, men var maktesløs. Det er en følelse vi alle deler, fordi vi vet at slike ting skjer med mange papuanere. GIR IKKE OPP KAMPEN I 1984 ble femten tusen papuanere drevet på flukt. Seks tusen av dem kom under beskyttelse av FN i en flyktningleir i Iowara, langt inne i jungelen i Papua Ny-Guinea. Her fikk de begrenset hjelp og beskyttelse mot at de ikke engasjerte seg politisk. For ni tusen papuanere var dette et uakseptabelt krav. Fire tusen av dem dro tilbake til Vest-Papua, og fem tusen bestemte seg for å forberede seg på kampen for uavhengighet isolert fra resten av verden i grenseområdet mellom Indonesia og Papua Ny-Guinea. De står fremdeles fast ved sin beslutning. Livet i jungelen er hardt, og fattigdommen herjer. Innbyggerne i den sørlige delen av grenseområdet, der for tiden seks tusen av totalt elleve tusen flyktninger i grenseområdene bor, har verken pass eller andre rettigheter. De frarøves også livsgrunnlaget: Kobber- og gullgruvedriften til Ok Tedi Mine, en to dagers båtreise lenger opp i Fly River, har forurenset både elva, fisken og sagopalmene, hovedkildene til mat for menneskene som lever langs elva. Som statsløse har ikke papuerne krav på på kompensasjon eller noen annen form for hjelp. Likevel er ingen av innbyggerne i disse landsbyene i tvil om at de har tatt det riktige valget. Vi er her av én grunn: å forberede oss på kampen for uavhengighet. I flyktningleiren glemmer du kampen, forklarer Vitalis Philemon (31), som bor i en av landsbyene rundt treningsleiren. Ved siden av ham står Levinus Filepus (21), en senete, ung mann med kort, dunete hår. Han nikker, full av overbevisning. Filepus kommer fra en by i nærheten, Merauke i Vest-Papua, og har reist hit til leiren for å trene. For ham er uavhengighet det aller viktigste målet i livet, sier han. Men i motsetning til livet for papuanerne som flyktet til grenseområdet, er dagliglivet til Filepus preget av diskriminering, marginalisering og en sterk følelse av usikkerhet. Når jeg skal ta bussen i Merauke, må I JUNGELEN: To vestpapuanske kvinner bærer sine nyfødte barn. Flere tusen vestpapuanske flyktninger lever i jungelen langs elven Fly River. n n De kaller oss aper og ser på oss som mindreverdige. jeg betale mer enn indonesierne gjør, sier han sint. De kaller oss aper og ser på oss som mindreverdige. På kvelden våger vi oss ikke ut i gatene fordi det er for farlig for papuanere. Nesten alle har en venn eller et familiemedlem som er blitt drept, og dette skjer i vårt eget land. Det har fått meg til å kjempe mot indoneserne. Han viser oss en video fra 2010 av en papuansk aktivist fra Punjak Jaya-regionen, som blir torturert av Kopassus-medlemmer. Ser du hva de gjør mot oss? roper han indignert De behandler oss som dyr. Forstår du nå hvorfor vi ønsker å drepe indonesere? Jeg vil heller dø enn å la dette skje folket i mitt eget land. SULT, SYKDOM OG FRYKT En av rekruttene i leiren, Junior Kyteman på 19 år, har nesten fullført treningen og skal snart reise hjem til Vest-Papua, der han vil vente utålmodig til han blir utkalt til kamp, sier han. Jeg spør ham om han tror de har noen sjanse mot den indonesiske hæren, som er mye bedre trent, og utstyrt med moderne våpen. Hvis jeg dør, er det for landet mitt, svarer han kjølig. Etter en kort pause fortsetter han, litt mindre selvsikker: Det finnes ingen annen mulighet enn kamp, fordi indoneserne ikke forstår noe annet. En fredelig løsning er umulig, uansett hvor sterkt jeg ønsker det. 3 2 PERSPEKTIV NR

18 REKRUTTER: Rekruttene til treningsleiren kommer fra Merauke-regionen i den sørøstlige delen av Papua-provinsen i Indonesia. Litt lenger borte går en knapt ti år gammel gutt med et uttrykksløst ansikt mot den åpne plassen for å delta på kamptrening. I den venstre hånden har han en stokk som han trekker sakte etter seg. Kyteman nikker nølende til ham, og fikler nervøst med den ene sandalen sin. Livet i leiren er tøft, sier han når gutten er ute av syne. Vi får ingen støtte. Når elva flommer over sine bredder, blir jordstykkene våre skylt vekk, og vi sulter. Folk blir syke, det finnes ikke nok rent drikkevann og vi er redde. Når vi krysser elva for å kjøpe mat i byen, er Kopassus der. De vokter de lokale palmeoljeplantasjene, og de vil drepe oss, fortsetter han med blikket rettet mot føttene sine. I Indonesia bruker vi kallenavn fordi de vet at vi kjemper for OPM. Når vi går i gatene, må vi flykte hvis vi ser dem. De dreper folk, og får dem til å forsvinne. To gutter fra landsbyen min, Elias og Tommy, krysset elva i 2012 for å kjøpe mat i Indonesia, da elva steg her. De ble drept av Kopassus, og likene ble etterlatt i jungelen. MED PIL OG BUE Gamle Bernhard Mawen stirrer misfornøyd ut over vannmassene i Fly River. Han ser rolig og reservert ut, men et kvelende sinne nærmest koder ordene når han prøver å snakke. Hvis unge gutter dør for hans lenge etterlengtede uavhengighet, er det verdt det, sier han. Selv om hans menn ikke har en sjanse i kamp. Vi lovte at vi skulle kjempe og dø for landet vårt, sier han så lavt at det knapt er hørbart. Hvis mange dør, er det vårt eget valg. Han sukker, det rasende blikket hans er rettet mot den frodige jungelen på den andre siden av elva, og han fortsetter: Hvis vi ikke får våpen i tide, skal vi slåss på vårt tradisjonelle vis. Med pil og bue, og kniver. Det er det vi trener på nå. I 2015 vil vi starte kampen for uavhengighet, selv om det resulterer i et blodbad. Vi har ikke noe valg.n (Enkelte navn i artikkelen er endret av personvernhensyn.) n n I 2015 starter kampen for uavhengighet, selv om det resulterer i et blodbad. Historie 1949: Indonesia får sin selvstendighet fra nederlandsk kolonistyre. Vest-Papua forblir under nederlandsk kontroll. 1962: Nederland overlater administrasjonen av Vest-Papua til FN i ett år før kontrollen skal overlates til Indonesia. Dette under forutsetning av at det avholdes valg om selvstendighet i Vest-Papua. 1965: Militærkupp i Indonesia gjør landet til en antikommunistisk festning i Sørøst-Asia. 1969: Avstemningen «Act of Free Choice» avholdes i Vest-Papua håndplukkede vestpapuanere stemmer for at området skal integreres i Indonesia og 1990-tallet: Stor tilstrømning av indonesiske bosettere til Vest-Papua : vestpapuanske flyktninger ankommer Papaua Ny-Guinea. 1997: Stor økonomisk krise i Asia. 1998: Det indonesiske diktaturet faller og Suharto går av. 1999: Øst-Timor holder hemmelig valg, og stemmer ja til uavhengighet fra Indonesia. 2002: Øst-Timor får sin selvstendighet. 2011: Landkonflikter mellom lokalbefolkning og private selskaper i Vest-Papua øker. 2011: I kjølevannet av konfliktene blir vestpapuanere internt fordrevet etter militære operasjoner. PÅ FLUKT: Kameratene Jesaya Serewi og Nicodemus Nerokopouw (til venstre) har vært på flukt fra den indonesiske hæren i over 40 år, men de nekter å overgi seg og vil fortsette kampen for et fritt Vest-Papua. Nekter å gi opp kampen Papua New Guinea: Jeg har kjempet i over 43 år og det vil jeg fortsette med, sier Nicodemus Nerokopouw. Hans største ønske er å dra hjem til et fritt Vest-Papua. TEKST OG FOTO: Richard Skretteberg I de jungelkledde åsene vest for byen Vanimo på nordkysten av Papua Ny-Guinea treffer jeg Jesaya Serewi og Nicodemus Nerokopouw, to vestpauanske flyktninger som har tilbrakt mange år i jungelen på flukt fra indonesiske soldater. Flyktningene som oppholder seg i grenseområdene har aldri mottatt støtte fra FN og knapt noe fra lokale myndigheter heller. Mange er nervøse fordi Indonesia har infiltratører i flyktningsamfunnene som melder fra om «uønsket aktivitet» til sine oppdragsgivere. Men Jesaya og Nicodemus er ikke redde. Begge har kledd seg opp i militæruniformer for anledningen. De stikker inn i stråhytta og henter frem flagget «Morning Star» som lokale ledere heiste allerede i 1961, da de trodde uavhengighet var like rundt hjørnet. To år etter tok Indonesia over administrasjonen av Vest-Papua. GAMLE GODE MINNER Jeg gikk på skole på den tiden, sier Jesaya. Vi trodde fremtiden var lys. I landsbyen der jeg bodde, Mambuy vest for hovedstaden Jayapura, levde vi et fredelig liv. Det var nok mat: Fisk, sago (margen av sagopalmen) og grønnsaker var det rikelig av, og vi følte alt utviklet seg til det bedre. Men det meste endret seg da Indonesia tok over. Folk reagerte på at avgjørelsen om å bli en del av Indonesia ble tatt over hodet på dem og begynte å demonstrere. I 1969 da «valget» ble avholdt, ble høyskolen jeg gikk på omringet av indonesiske soldater, og alle studentene flyktet ut i jungelen. Siden har jeg stort sett vært på flukt, forteller Jesaya. I årene som fulgte ble indonesisk offisielt språk og et stadig større antall indonesiske bosettere strømmet til Vest-Papua. På markedene ble papuanernes tradisjonelle rotvekster byttet ut med ris fra Indonesia. Vi ble overkjørt, sier Nicodemus. Verst var det da de rev kirkene våre og erstattet dem med bosetternes moskéer. Hvordan kunne de forvente at vi ikke gjorde motstand? ET LIV PÅ FLUKT Jeg følte det på samme måte, og rømte da jeg ble tvangsrekruttert til den indonesiske hæren i Et halvt år levde jeg av å jakte krokodiller og selge dem til kinesiske forretningsmenn. Jeg drepte krokodillene med en lang stokk med en spiss av metall. Senere ble jeg aktivt med i motstandskampen (OPM-geriljaen), men ble tatt til fange i 1987, forteller Jesaya, og ser bort et øyeblikk for å hente seg inn. Jeg ble grovt torturert og kunne ikke lenger gå. Likevel klarte jeg å rømme. Jeg krabbet ut av leiren på alle fire om natten. Vaktene trodde ikke jeg var i stand til å bevege meg. Jeg ble funnet av kamerater ute i jungelen og slik berget jeg livet. Jesaya ble også senere arrestert og satt i tvangsarbeid, men klarte å flykte på ny. I 1991 kom han til Papua Ny-Guinea (PNG), og har siden levd som flyktning der. Forslag til nye lover høsten 2014 kan gi ham mulighet til å søke statsborgerskap i PNG. Tidligere kostet dette 5000 USD, noe som i praksis forhindret alle flyktninger fra Vest-Papua å søke. Jeg tror jeg vil søke om statsborgerskap i PNG, men Vest-Papua vil alltid være i mitt hjerte sier Jesaya. Der skiller vi lag, sier Nicodemus. - Jeg vil hjem til et fritt Vest-Papua. For meg er PNG kun et midlertidig oppholdssted. n (Seniorrådgiver Richard Skretteberg i Flyktninghjelpen besøkte vestpauanske flyktninger i Papua Ny-Guinea i desember 2014.) 3 4 PERSPEKTIV NR

19 Bakgrunn RICHARD SKRETTEBERG er seniorrådgiver i Flyktninghjelpen I 1969 stemte en gruppe på 1022 vestpapuanere, håndplukket av indonesiske myndigheter, for at Vest-Papua skulle bli en del av Indonesia. Befolkningen fikk aldri mulighet til å uttrykke sin mening. Avstemmingen ble kalt «Act of Free Choice». På folkemunne fikk den i årene som fulgte navnet: «Act of No Choice». VEST-PAPUA OFRE FOR KALD KRIG OG SVIKTET AV FN Dette var et valg der resultatet var gitt på forhånd. USA var på slutten av 1960-tallet nervøse for at FN skulle gå inn for frie og direkte valg, men klarte å overtale nøkkelpersoner i FN-systemet til å innse den «realpolitiske konteksten». Det var utvilsomt et grovt feilgrep av FN å godta at internasjonal stemmepraksis i dette tilfellet ikke skulle gjelde. Grunnlaget var lagt for en konflikt som har kostet flere hundretusen mennesker livet og ført til grove menneskerettighetsbrudd i over 50 år. DET HISTORISKE BAKTEPPET Vest-Papua, som indoneserne kaller Irian Jaya, utgjør den vestlige delen av øya Ny-Guinea og forble under nederlandsk kontroll, da Indonesia fikk sin selvstendighet i Den melanesiske befolkningen i Vest-Papua og Papua Ny-Guinea (PNG), som består den østlige delen av Ny-Guineas) har samme etniske, kulturelle og religiøse bakgrunn, men deres koloniale fortid splittet dem. Vestpapuanerne hadde ikke annet til felles med resten av Indonesia enn at de har vært underlagt kolonimakten Nederland. Nederland beholdt kontrollen over Vest-Papua etter at Indonesia fikk sin selvstendighet i Imidlertid gjorde Indonesia raskt krav på Vest-Papua, og på begynnelsen av 1960-tallet truet de med å ta i bruk militære virkemidler. I 1962 ble det inngått en avtale som gav Indonesia rett til å administrere området på betingelse av at det skulle avholdes en FN-overvåket folkeavstemning om selvstyre eller innlemming i Indonesia. OFFER FOR KALD KRIG Vestpapuanerne fikk ikke selv delta i denne prosessen, og så på seg selv på denne tiden som et ikke-selvstyrt territorium på vei mot å bli selvstendig. 1. desember 1961 heiste de sitt flagg «Morning Star», sang sin nasjonalsang og bekjentgjorde sin uavhengighet. Men kampen mellom USA og Sovjetunionen om innflytelse i Indonesia på begynnelsen av 1960-tallet skulle sette en stopper for det. Gjennom avtalen i 1962 ble Nederland presset til å godta at FN skulle overta administrasjonen av Vest-Papua i ett år før kontrollen skulle bli overlatt til Indonesia, under forutsetning av at det skulle avholdes valg. I perioden er det anslått at papuanere ble drept av indonesiske sikkerhetsstyrker. Valget «Act PÅ FLUKT Grove overgrep og forbud mot enhver politisk aktivitet har kjennetegnet situasjonen i Vest-Papua helt siden Indonesia overtok på 1960-tallet. Vold ble regelen og beskyttelse unntaket. På og tallet fortsatte den store tilstrømmingen av bosettere fra andre deler av Indonesia, mange var bønder fra Java eller fiskere fra Sulawesi. Sikre tall er umulig å oppdrive, men i dag er de forsiktige anslagene at det er dobbelt så mange bosettere som papuanere i Vest-Papua. Dette i tillegg til de store selskapenes appetitt på nan n Det var utvilsomt et grovt feilgrep av FN å godta at internasjonal stemmepraksis i dette tilfellet ikke skulle gjelde. of Free Choice» løste ikke konflikten, men sementerte den. Integreringen med Indonesia manglet legitimitet i befolkningen, men realpolitiske hensyn var overordnet dette. Militærkuppet i 1965, da rundt 1,5 millioner kommunister og antatte kommunister ble slaktet ned, hadde gjort Indonesia til en antikommunistisk festning i Sørøst-Asia i en tid da Vietnamkrigen ble trappet opp. Dette fredet langt på vei generalene i Djakarta, og la også et lokk over situasjonen i Vest-Papua. I tillegg til sin strategiske beliggenhet, var Vest-Papuas enorme naturressurser som gull, kopper, olje, gass, tømmer og fiskeressurser melis på kaken for generalene og utenlandske investorer, som det amerikanske gruveselskapet Freeport, hvor for øvrig Henry Kissinger fikk plass i styret. 2015: Vestpapuanerne kjemper fortsatt om retten til å styre over Vest-Papua. En rett de ble frarøvet i 1969, da vestpapuarnerne ble ofret på den Den kalde krigens alter. Siden den gang har FN og verdenssamfunnet snudd ryggen til dette undertrykte folket, som ennå ikke har gitt opp håpet om en egen stat, der de kan leve i fred og selv styre over rike naturressurser. Foto: NTB Scanpix turressursene førte til at mange papuanere følte seg mer kolonisert enn da de var under Nederland. Siden fredelig motstand var umulig, tok flere grupper til våpen. Organisasi Papua Merdeka (OPM) eller Free Papua Movement hadde kjempet med våpen i hånd siden 1960-tallet og fikk stadig nye rekrutter. Men overmakten var overveldende, og det var grenser for hva man kunne oppnå med pil og bue mot en velutrustet moderne hær. Da konflikten tiltok på 1980-tallet, fikk regjeringen i PNG støtte fra FNs Høykommissær for flyktninger til å ta seg av en økende strøm av mennesker på flukt fra Vest-Papua. Bare mellom ankom flyktninger PNG. En stor flyktningleir ble etablert i East Awin, 120 km fra grensa, men mange på 1975: USAs tidligere president Gerald Ford (til høyre) på besøk hos Indonesias president Suharto (til venstre). Ford og utenriksminister Henry Kissinger ga Indonesias «sterke mann» frie hender til å invadere Øst-Timor i 1975, der om lag timolesere ble drept. Suharto fikk også full frihet til å gjøre det han ville med vestpapuanerne. Foto: NTB Scanpix. 3 6 PERSPEKTIV NR

20 flukt fortsatte å oppholde seg i grenseområdet og mottok lite eller ingen hjelp. Regjeringen i PNG så på flyktningene som både en humanitær og sikkerhetspolitisk utfordring, og nektet derfor assistanse til de som ikke dro til East Awin. Det ble også drevet aktiv oppmuntring til hjemvending. Antallet på flukt inne i Vest-Papua var ukjent, noe det for øvrig også er i dag. Antallet registrerte flyktninger i PNG i 2014 var i underkant av VOLDENS ÅRSAKER Over femti år med indonesisk dominans, der status quo har blitt opprettholdt med vold og undertrykking, har skapt stor mistro mellom sivilbefolkningen og militære og politi i Vest-Papua. Asian Human Right s Commission s rapport : «The state of Human Rights in Indonesia 2012 påpeker en rekke utfordringer menneskerettighetene står overfor i Indonesia; Vold relatert til konflikter over naturressurser mellom lokalbefolkning og kommersielle selskaper (gjelder i stor grad Vest-Papua), utilstrekkelig beskyttelse av religiøse minoriteter som for eksempel shiamuslimer og kristne (3/4 av vestpapuanerne er kristne) og deretter nevnes den generelle situasjonen for menneskerettighetene i Vest-Papua spesifikt. Da diktaturet falt og Suharto gikk av i 1998, kom en politisk vårløsning i hele Indonesia som ble vanskelig å temme. Konflikter spredte seg og Aceh, Molukkene og Vest-Kalimantan dukket opp i det internasjonale mediebildet. I 2001 var det 1,2 millioner internt fordrevne i Indonesia, og flere begynte å stille spørsmål om landet ville bestå. Men de nye lederne fikk landet gradvis ut av den store økonomiske krisen som Asia opplevde i 1997, og viste vilje til politiske kompromisser. De klarte også å holde de militære haukene på avstand, men den gamle eliten beholdt mye av sin makt, spesielt øst i landet, deriblant Vest-Papua. I Øst-Timor ble det gjennomført hemmelig valg i 1999, noe befolkningen i Vest-Papua aldri har fått mulighet til, og 78,5 prosent stemte ja til uavhengighet. Valget ble etterfulgt av vold, men internasjonalt press førte frem, og Øst-Timor fikk sin selvstendighet i Da Sikkerhetsrådet opprettet UNAET (United Nations Transitional Administration for East-Timor), startet FN et arbeid de ikke hadde gjort før; å bygge opp en ny stat fra grunnen av. MISLYKKET POLITIKK Uavhengighet for Vest-Papua var aldri noe FORKJEMPER: benni wenda dannet Free West Papua Campaign for å rette det internasjonale samfunnets søkelys mot papuanernes kamp. Foto: NTB Scanpix. MAKTSKIFTE OG MASAKRER: Indonesiske soldater går inn og tar over kontrollen av Vest-Papua i I perioden er det anslått at papuanere ble drept av indonesiske sikkerhetsstyrker. Foto: NTB Scanpix tema for myndighetene i Djakarta, men håp om endring steg i 2001, da en ny lov om større autonomi ble vedtatt. Papuan Peoples Council (PPC) skulle ta vare på og videreføre papuanske verdier og kultur. Men det unge demokratiet hadde ikke satt seg i alle deler av landet. Svake lokale strukturer dominert av den lokale eliten, og mangel på fungerende kanaler mellom papuanerne og Djakarta, hindret forsøkene på å bygge tillit. PPC ble delt i 2011 og mistet sin opprinnelige funksjon. Den viktigste arvtakeren, The Unit for Accelerated Development in West-Papua, hadde mer som oppgave å tilrettelegge for investeringer enn å være en kanal for politisk dialog. Dette var ikke hva lokalbefolkningen ønsket. Siden 2011 har vi sett en trend der landkonflikter mellom lokalbefolkningen og private selskaper øker en årsak er en voldsom økning i palmeoljeproduksjonen. Økt vold kom i kjølvannet og i 2011 ble, ifølge The Internal Displacement Monitoring Centre (IDMC), mellom fordrevet i Panial distriktet i Vest-Papua på grunn av militære operasjoner. Man frykter at et stort antall har mistet livet på grunn av sult og mangel på medisiner. Volden oppstod, fordi politiet beskyttet ikke-papuanere som drev illegal gullhandel, samtidig som politiet tjente store penger på å kontrollere all transport av varer ut og inn av området. Et grelt eksempel på hva man ikke skal gjøre for å bygge tillit på lokalt nivå. n n Da diktaturet falt og Suharto gikk av i 1998, kom en politisk vårløsning i hele Indonesia som ble vanskelig å temme. UTFORDRINGER Noen av sikkerhetsproblemene i Vest-Papua er felles med andre områder i Indonesia, men de har mer alvorlige konsekvenser, fordi de settes inn i en videre politisk kontekst. For befolkningen er politiet og de militæres oppførsel en bekreftelse på undertrykkelse og forsterker kravet om selvstendighet. Regjeringen har minst tre utfordringer. Det er åpenbart at ulike enheter innen politiet og de militære rivaliserer seg imellom, for å få gunstige kontrakter med private selskaper, i stedet for å koordinere sine aktiviteter utfra hva som tjener lokalsamfunnet. For det andre vanskeliggjør mangelen på representative papuanske institusjoner arbeidet for endringer. Et tredje punkt er svake og isolerte lokale myndigheter, dominert av elitegrupper som gjennom korrupsjon i praksis minimaliserer statlig tilstedeværelse HVA MÅ GJØRES? Utgangspunktet for vestpapuanerne er vanskelig. Tapet av Øst-Timor stikker fremdeles dypt i Indonesia. Når vestpapuanerne appellerer med at de er kristne, et urfolk og fremhever ønsket om uavhengighet, begrenser de også muligheten til å finne bred støtte blant indoneserne som i hovedsak er muslimer og sterkt nasjonalistiske. Det viktigste sporet er å vektlegge en ikke-voldelig motstandskamp der KNPB (Komite Nasional Papua Barat) har hatt en stadig viktigere funksjon. KNPB kjemper for en ny folkeavstemming om Vest-Papuas fremtid og insisterer på bruk av kun ikke-voldelige metoder. OPM-geriljaen spiller en marginal rolle, og deres aktiviteter brukes av de militære for å forsvare sitt engasjement for å beskytte forretningsinteresser eller forsvare nasjonal sikkerhet mot terrorister. Oppmerksomheten rundt hva som skjer i Vest-Papua har vært økende. Rapportene om utenomrettslige henrettelser, tortur og fordrivelse har fått både internasjonale og lokale menneskerettighetsorganisasjoner til å sette Vest-Paua høyere på den politiske dagsorden. Jo mer vestpapuanerne mobiliserer og bruker ikke-voldelige metoder, desto mer vil legitimiteten til indonesernes bruk av vold forvitre. INTERNASJONALT SAMARBEID Vestpapuanerne arbeider aktivt for støtte blant andre melanesiske stater i Stillehavsregionen. Sør-sør-solidariteten er viktig for å mobilisere videre internasjonal støtte. I desember 2014 gikk flere organisasjoner sammen og dannet den ikke-voldelige paraplyen United Liberation Movement for West-Papua (ULMWP). Målet i første omgang er å søke medlemskap i den regionale samarbeidsorganisasjonen Melanesian Spearhead Group, som består av Papua Ny Guinea, Vanuatu, Solomonøyene og Fiji, for å vinne støtte for sin kamp for uavhengighet. Neste mål vil være å søke medlemskap i Pacific Islands Forum, der både Australia og New Zealand er med, for derfra å bringe Vest-Papua spørsmålet opp på ny i FN. Dette vil være en lang vei å gå, men det finnes positive tegn: I februar omtalte Papua Ny-Guineas statsminister Peter O Neill vestpapuanerne som «brødre og søstre» og «vår familie» i en politisk tale, og han vektla viktigheten av å snakke om brutaliteten nabofolket opplever daglig. Han passet på ikke å nevne kampen for uavhengighet, men viste nye takter fra Papua Ny-Guinea ved å anerkjenne undertrykkingen av Vest-Papua. n 3 8 PERSPEKTIV NR