Slik det var. Slik det var

Transkript

1 1 Slik det var Slik det var Helt fra jeg var barn har jeg vel bestandig vært redd, tror jeg. Jeg var redd de store, ertete guttene, de sinte hundene, de strenge voksne. Verden var så skremmende. Jeg manglet en grunnleggende, indre trygghet. Først i langt framskreden voksen alder gikk det opp for meg at usikkerheten jeg alltid strevde med, var frykt. Det var redd jeg var. Ikke så det syntes. Om jeg fortalte at jeg var engstelig og redd, fikk jeg kommentarer som «du har da vel ingen grunn til å være engstelig, så flink som du er?» «Er du redd, du virker jo så selvsikker?» Så jeg ble knapt trodd. Jeg som var så flink? Ja, jeg gjorde mitt aller beste omtrent til en hver tid, og en god del av innsatsen skyldtes min frykt for hva andre mennesker ville synes om meg og det jeg presterte. Jeg var redd for hva andre mennesker mente om meg, var redd de skulle mislike noe jeg sa eller gjorde og at de da ikke ville like meg. Jeg var redd for ikke å være flink nok, at jeg ikke gjorde ting bra nok. Og jeg var redd for ikke å være snill nok. Har du hatt det slik? Var jeg ikke flink nok og snill nok, så kunne folk enten avvise meg eller de kunne bli sinte. Begge deler var farlig og fryktelig. Det kunne unngås ved å være veldig flink og veldig snill, la være å si noe, la være å si nei og sette grenser for andres krav og oppførsel og late som alt var i orden. Jeg ble snill utenpå, og veldig redd 11

2 inni. For tenk om jeg ikke greide det eller noen fant ut at jeg ikke var så snill som de trodde. Da kunne de bli veldig sinte på meg og det kunne jeg ikke takle. Og Jesus kunne bli lei seg om jeg ikke var snill og god bestandig. Et hardt liv var det. Lite ante jeg hvor nøye mine egne indre krav og forventninger til meg selv hang sammen med barndom og oppvekst. Sinte mennesker var farlige, og jeg tillot heller ikke meg selv å ha slike følelser. Jeg kunne ikke bli sint. Dette ble det angst av. Mens frykt kan knyttes til noe konkret du er redd for, og som virker relativt rimelig også for andre, er angst en mer diffus og overveldende redsel. Heldigvis kom jeg i kontakt med en dyktig sjelesørger som hjalp meg langt på vei, og som deretter henviste meg til en psykiater. Etter noen samtaler med ham, hadde jeg fått såpass innsikt i problemet at jeg klarte meg videre på egenhånd. Da jeg turde å erkjenne at jeg faktisk var sint og fikk støtte på at det var rimelig å være det og slett ikke stygt og ukristelig av meg, så forsvant angsten. Men selv om jeg hadde fått kontakt med de sinte følelsene mine, var frykten for andres meninger der fortsatt. Jeg visste ikke at livet kunne være annerledes ikke før år senere. Livet er nå en gang slik det er det, for hver og en av oss, og slik var det altså for meg. Jeg reflekterte ikke mer over det; vi gjør vel bare så godt vi kan ut fra den forståelse vi har av hverdagen og oss selv. Og jeg gjorde virkelig mitt beste, sto på, ansvarsfull og pliktoppfyllende, arbeidet iherdig både hjemme, med utdannelse og i menigheten. Jeg gjorde det jeg syntes jeg måtte for å være flink og snill, så både Gud og mennesker skulle være fornøyd med meg. Det ble til at jeg presset meg til det ytterste det «remmer og tøy kunne tåle». Og enda litt til. Men det holdt i mange år. 12

3 For en god del år siden var jeg i forbindelse med arbeidet mitt så heldig å få gå på pastoralklinisk kurs på Institutt for Sjelesorg på Modum. Det ble en sjokkartet velsignelse et møte med en ny verden i måten å tenke om erfaringer på. Nå var det ikke tilstrekkelig å kunne fortelle hva som hadde hendt, og gi referater. Jeg skulle si noe om hvordan det var å være meg da og «hvordan er det for deg å fortelle om dette?» Det var grusomt, for da ble jeg nødt til å erkjenne også de ubehagelige og vonde følelsene som var knyttet til erfaringene. Ved å arbeide hardt og holde meg til det praktiske og fornuftige, hadde jeg unngått masse ubehagelige, smertelige følelser. Det var blitt godt understøttet av det kristne snakket om ikke å bygge på følelser. I mine ører var det en avskriving av følelser og en hyllest til fornuften. Alle disse ubehagelige følelsene vellet nå opp til overflaten, og jeg følte det som om jeg fikk livet midt i trynet, for å si det så brutalt som det kjentes. I sin godhet stanset Gud meg på denne måten og lot meg få en grunnleggende erfaring med at «sannheten skal gjøre dere fri» (Joh 8,32). Ikke hadde jeg vært med på før at de ordene kunne erfares på den måten. Jeg ble mye friere i å våge å gi uttrykk for følelser og dermed være ærligere. At velsignelser kan være så smertelige, var nytt. Men med smerten og gråten kom også latteren. At jeg hadde en humoristisk side, var også nytt. Men selv om jeg hadde fått kontakt med de smertelige følelsene mine, var frykten for andres meninger der fortsatt. Så jeg fortsatte å være flink og snill så alle skulle være fornøyd med meg, like meg og synes godt om det jeg gjorde. Stoppet I etterkant kan jeg se sammenhengen mellom den indre frykten og den anspente kroppen. Min anspente kropp var en redd kropp. 13

4 Den avspeilte hvordan jeg hadde det. Kroppen prøvde å fortelle meg det jeg ikke visste, og kanskje ikke ville vite heller, at jeg var konstant redd. Det er ikke noe moro å være redd jeg likte det i alle fall ikke. Det kostet for mye energi og krefter å holde dampen oppe over år. På en måte jeg ikke kunne overhøre, fortalte kroppen meg til slutt at jeg ikke orket mer: Ryggen streiket. Og der lå jeg, i uker og måneder. Jeg fikk god tid til å tenke. Hva i alle dager mente Gud med at jeg ble liggende slik? Han kunne jo bare helbrede meg, så ville jeg være på beina igjen og få unna alt som nå bare lå og hopet seg opp på kontoret! Hva var egentlig vitsen med dette? Kaste bort viktig tid slik! Etter hvert begynte jeg imidlertid å kjenne hvor usigelig sliten jeg var, og jeg begynte å lengte etter hvile. Tenk å kunne hatt tid til bare å hygge seg med det en hadde lyst til! En uvant tanke for en som bestandig hadde gjort det hun måtte og burde, og det var mye. Jeg visste nesten ikke hva jeg hadde lyst til hva skulle det være? Et ukjent ønske begynte å ta form: Tenk om jeg noen gang hadde hatt anledning til å studere Bibelen grundigere og lære mer. Tenk å kunne gjøre bare det! Men jobben ventet, og jeg kreket meg av sted. Etter bussturen om morgenen måtte ryggen hvile på sofaen på kontoret for at jeg skulle klare å arbeide. Aldri har jeg vel heller jobbet hardere, for det var så mye som lå og ventet, og som hastet. Jeg greide det jeg måtte, men jeg greide det ikke så lenge som før. En lege som jeg kjente (en engel?), så meg i denne tilstanden, tok seg av meg og ville sykmelde meg på dagen. Selvfølgelig måtte jeg få unna en del først før jeg syntes jeg kunne gi meg over til elendigheten. Musklene ble stivere og stivere og vondere og vondere. Kroppen kjentes som en fremmed. Var dette meg? Hva var det som skjedde? De vanlige hvorfor-spørsmålene til Gud kom: 14

5 Hvorfor hadde jeg det slik? Hvorfor gjorde ikke Gud noe? Hvorfor kunne han ikke bare...? Da legen foreslo at jeg et års tid heller skulle gjøre noe jeg hadde lyst til, framfor å gå sykmeldt for å komme meg, visste jeg hva jeg ønsket meg: Et år på bibelskole! Og gjerne så langt vekk fra alle krav og forpliktelser jeg kunne komme. USA? Tanken var der. Jeg spurte kjentfolk om råd og skrev til en liten bibelskole i St Paul, Minnesota. Mitt mål med et år der, viste seg å samstemme med skolens målsetting... Var dette Guds ledelse? Det så da nesten slik ut. I august sto bare det praktiske igjen: Leie ut leiligheten og selge bilen. Dette var mer enn spennende. Hadde Gud planlagt en USAreise for meg, hadde han vel tatt med både leilighet og bil i planene? Vi sier jo at hans planer er fullkomne, men tror det likevel ikke. Ikke helt. Bare én ringte på leiligheten og jeg ble kjempenervøs; hvordan skulle dette gå? Men det holdt jo med én hun tok den! Én uke før avreise ble bilen avertert, og den første som kom, kjøpte den. Å skulle dra for et år til et land jeg nesten bare hadde skremmende forestillinger om, var noe overveldende: Det var så svært borti der, så kriminelt og ingen kjente. Jeg fikk forbønn så jeg skulle våge å dra og jeg våget. Så reiste jeg da. Først mye senere kom jeg i tanker om det bibelordet som hadde berørt meg så sterkt ved juletider: «... så vi frelst fra fiendehånd og uten frykt kan få tjene ham for hans åsyn i fromhet og rettferd alle våre dager» (Luk 1,74). Uten anelse om at slike ting ventet, så skulle ønsket om et liv uten frykt begynne å gå i oppfyllelse i året som kom. 15

6 Et nådens år Skoleåret 89/90 tilbrakte jeg ved Lay Ministry Training Center ved North Heigths Lutheran Church i St. Paul, Minnesota. Det ble av avgjørende betydning for meg, et nådens år, både til ånd, sjel og kropp. Jeg er svært takknemlig for det året ved bibelskolen og for menneskene som på en ny og gjennomgripende måte lærte meg å kjenne Guds kjærlighet. Bibelkunnskapen ga en ny og viktig ramme for løsrevet kunnskap fra tidligere, den ga sammenheng og forståelse. Israelsfolkets historie ble plassert på kartet, og bibelhistorien fikk ny mening. Mye verdifullt ble formidlet. Likevel var det menneskene jeg møtte som berørte meg sterkest. Gjennom det så jeg i ettertid hvor betydningsfulle vi mennesker er for hverandre. De tilsynelatende små ting i hverdagen kan få store konsekvenser ut over øyeblikket. Selv om jeg fortalte dem hva de hadde kommet til å bety for meg, tror jeg vel ikke de helt forsto hvor viktige de var. En person som berørte meg på dypet, var kontordamen. Verset fra 1 Joh 4,18 kommer for meg når jeg tenker på henne: «... den fullkomne kjærligheten driver frykten ut.» Om morgenen når jeg kom til skolen og stakk innom kontoret, reiste hun seg fra stolen, kom mot meg med utstrakte armer, klemte og omfavnet meg: «Good morning, Gunvor! It s so good to see you!» Og så ville hun legge ut om hvor glade de var for å ha meg der, hvor stor pris de satte på at jeg var kommet helt fra Norge for å gå på bibelskole hos dem, hva hun likte ved meg osv, osv. Hun hadde en oppmuntringens nådegave, tror jeg, og en ekte medmenneskelig kjærlighet som ikke lå i ordene bare, men i hele hennes vesen. Banalt å bli så berørt av så enkle ting? Ikke for en som aldri hadde opplevd det før fra en eldre kvinne. Hun ga en kjærlighetsgave til et fryktsomt hjerte som var 16

7 grunnleggende redd for å bli avvist. Hun styrket meg i det indre mennesket og ga et vesentlig bidrag til en ny trygghet som begynte å spire fram. En av gjestelærerne utenfra var utdannet både psykolog og prest. Tidligere hadde han vært ungdomspastor i menigheten, nå drev han sin egen ministry: det vil si at han holdt kurs og drev sjelesorgarbeid rundt om i flere menigheter. Som ung mann var han blitt helbredet fra homofili, han hadde nå vært gift i over tjue år og hadde fire tenåringsbarn. Hans virke gjorde et mektig inntrykk. Han ikke bare snakket om ting, han gjorde dem. Han praktiserte Guds ord for våre øyne og inn i det den enkelte strevde med. Han ba for oss, og vi lærte mye om hvordan Gud kan gi langt mer enn det vi har forstand på å be om. Jeg begynte å lære å holde sammen det som er sant om mennesket, og ikke splitte det opp slik vi vanligvis gjør. Enten vi kaller det teologi eller psykologi eller hva som helst er noe sant, må det vel komme fra ham som er Sannheten? Det var i alle fall en ny måte å se helhetlig på mennesket på og som viste seg fruktbar og forvandlende for meg. En dag ble det undervist om å være Guds elskede og ønskede barn. Det traff meg med kraft. Denne vemmelige følelsen av å være uønsket, annerledes og utenfor som jeg hadde følt så ofte, var det skamfølelse? Denne vage fornemmelsen av at «jeg skulle ikke vært her», den påtrengende frykten for å bli avvist, hadde vært uforståelig til da. Da mine foreldre giftet seg, var jeg allerede der. Å være gravid når bryllupet sto, var på den tiden en stor skam. Skammen hadde min mor garantert kjent på, med meg i magen. Og den hadde jeg levd med hele livet? Kunne en virkelig få med seg en lik arv fra mors liv? Var det derfor jeg et helt liv hadde strevd med å føle meg avvist og uønsket? Var det derfor jeg hadde det så ekstremt vanskelig i sosiale sammenhenger mange ganger? Var det skamfølelse som 17

8 hadde plaget meg? Der og da var det som biter av et puslespill ble satt sammen og jeg kunne forstå. Jeg var blant dem som ble bedt for i klassen den dagen. 2 Kor 5,17 18 fikk en ny mening: «Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til. Men alt er av Gud...» Gjennom forbønn ble jeg tilsagt en Gud-bekreftet unnfangelse, en Gud-villet framvekst i mors liv og en Gud-villet fødsel. Og jeg ble tilsagt å ha en Far som elsket meg fra jeg var unnfanget, og som ventet på meg og gledet seg til at jeg skulle bli født! Det var som å se det billedlig jeg ble født fram til et nytt liv med Gud som min himmelske Far. Han sto der, tok imot meg, ønsket meg velkommen og gledet seg over denne nye skapningen som var blitt til. Høres det rart ut? Det var rart. Mirakuløst rart. Når du opplever slikt noe, er selve opplevelsen én ting, virkningen av den noe annet. Og dét kan jeg si noe om mange år senere, for jeg ble aldri den samme igjen. Skamfølelsen ble aldri den samme igjen. Fortsatt kunne jeg kjenne snev av den noen ganger, men det var som ingen ting å regne mot det som hadde vært før. Frykten ble heller ikke den samme. Den ble radikalt mindre. Denne erfaringen har fått meg til å undres over mye: Hvordan går det an at mennesker kan preges et helt liv av noe som skjedde før de var født? Kan vi i den tiden faktisk preges åndelig så vel som psykisk og fysisk? Ulike yrkesgrupper vil sikkert gi ulike forklaringer på slike spørsmål og på slike hendelser, men jeg sier med journalisten Liv Riiser: «Skeptikerne får si det de vil. Jeg vet det jeg vet.» Er du glad i deg selv? Dette nådens år hadde så mye å by på! Flere gode frihetsgaver av bare nåde, ventet. 18

9 Den før nevnte pastor og psykolog hadde i sin sjelesorgvirksomhet rundt om i menighetene med seg et par kvinner i samtalene. På den måten var de alltid et team, og han arbeidet aldri alene med noen klient eller sjelesorgsøkende. Pastorer kan være ganske utsatt for både anklager og søksmål i USA, og derfor beskytter de seg blant annet på denne måten. At det var flere med og ba, så han på som en styrke. I en praksisperiode ved bibelskolen fikk jeg være med i denne sjelesorgtjenesten. For første gang opplevde han at en klient ikke kom til timen, og dermed fikk jeg den! Der opplever jeg igjen noe som gjør at livet blir totalt forandret innenfra. Jeg fikk et spørsmål: Er du glad i deg selv? Det ble en nøkkel inn til det fengslet av ufrihet jeg hadde levd i i over førti år, og som var mitt liv. Det kastet lys over mange av de lenkene som bandt meg og gjorde meg ufri og utrygg, så jeg kunne finne veien ut. «Er du glad i deg selv?» er et dramatisk spørsmål å få. Svaret som gis, er også ganske dramatisk, faktisk. For det avslører hvilken holdning jeg har til meg selv. Om jeg godtar meg, avviser eller setter betingelser, det får jeg vite noe om da. Ja, om jeg synes jeg er verdig til kjærlighet fra meg. Er du glad i deg selv? Når dette spørsmålet er blitt stilt på kurs for kristne mennesker, har svarene variert veldig: Tja Nei Både ja og nei Jeg er redd jeg må si nei Det svinger Ja Stort sett ja Sånn passe Opp og ned Veldig vanskelig Hvordan skal jeg bli det? Krever overskudd Har ikke tenkt Bra fornøyd 19

10 Vet ikke Ja, men ikke ubetinget Ønsker å forbedre meg... Er jeg glad i meg selv når Gud er glad i meg og elsker meg? Setter jeg større betingelser enn Gud? De mest garvede, det vil si de som framtrer som trygge, robuste mannfolk i framtredende stillinger, kan streve veldig med at de i seg selv er noe verd utenom det de gjør. Fordi vi mennesker roter sammen forskjellen på å være og å gjøre, blir det helt feil. Det kan nok virke besnærende fromt å ikke godta seg selv, men det er ikke fromt all den stund Gud godtar meg. Det er hovmodig. Ydmykhet må til for å greie det når Gud og jeg har så ulikt syn på meg. Mens jeg vektlegger en viss standard og setter krav for å kunne godta meg, elsker Gud fordi jeg er skapt til å være hans og tilhøre ham. Gud setter ingen betingelser for sin kjærlighet til oss mennesker. Gud vil at vi skal ha en ekte, sunn selvfølelse. Det betyr at jeg får se min verdi og godta meg selv fordi Gud gjør det. At jeg kan akseptere den nåde og barmhjertighet som Gud viser meg, og innordne meg under den. Han vil vi skal vite at vi allerede er fullt ut elsket og godtatt av ham, i Jesus Kristus. Av den grunn skulle vi fullt ut elske og godta oss selv. Gud elsker meg. Han vil gjerne vise meg sin kjærlighet. Han gleder seg over at jeg elsker ham, men vet at det kan jeg bare dersom jeg først har erfart hans kjærlighet til meg. Så det har han gjort noe med for lenge siden: «... han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder» (1 Joh 4,10). Soning eller forsoning med Gud betyr at hans vrede over synd er det gjort opp for. Fra hans side er det snakk om kjærlighet. Jeg er dypt elsket: «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin 20

11 Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16). Det er sant: Guds kjærlighet omfavner hver den som tror. Jeg tror at Gud kan gjøre noe med det som har gått vrangt for oss, også når det gjelder vårt syn på oss selv. Jeg trenger å bestemme meg igjen og igjen for å velge hans ord over meg, så jeg bygger på rett grunnvoll. Dersom jeg velger å tro hva Gud sier til meg og om meg i Jesus Kristus og begynner å la hans gode ord danne et nytt bilde i livsveven min, har jeg håp. Et bilde jeg synes er vakkert, er far som tar opp den lille, månedsgamle babyen som er litt urolig. Mor kommer borttil, og de står der sammen og ser på barnet. Nå blir han stille og ser bare forskende inn i sine foreldres ansikt. De lyser av kjærlighet, godhet, varme og ømhet. Det er deres lille gutt! Han er elsket av sine foreldre bare fordi han er til. Uten å ha gjort noe som helst for å fortjene deres kjærlighet, annet enn å være deres. Og alle hjerter gleder seg over hvert lite smil og tegn på vekst og utvikling. De er levende opptatt av alle småting. Dette bildet får meg til å tenke på Gud. Slik må det være når Gud elsker uten betingelser. Er det Jesus har gjort for deg, nok? Hva må du bidra med for at Gud skal elske deg? Uten betingelser Fordi Gud i Kristus Jesus elsker meg uten betingelser, må jeg ikke gjøre eller prestere noe for å fortjene hans kjærlighet og aksept. Jeg har verdi fordi Gud elsker meg og godtar meg. 21

12 Fordi jeg har verdi, må jeg ikke bruke livet mitt på å prøve å få folk til å like meg. Fordi jeg har verdi, kan jeg ha en god selvfølelse og et godt forhold til meg selv til og med når jeg feiler eller mislykkes. Jeg tror det er sant at jeg har stor verdi atskilt fra mine gjerninger og det jeg presterer, fordi Kristus ga sitt liv for meg og derved ga meg stor egenverdi. Jeg er dypt elsket, fullstendig tilgitt, godtatt og akseptert i Kristus. Der er kilden til grunnleggende trygghet. Et trygt menneske Det tok altså 30 år fra jeg begynte det nye livet med Kristus som 15-åring, til jeg fikk oppleve og erfare hva Jesu forsoning betyr helt ned på dypet av min personlighet. Jeg hadde aldri kjent meg elsket. Når det gjaldt forholdet til Gud, hadde jeg jo både hørt det og lest det i Bibelen at jeg var elsket av ham. Men det nådde ikke inn at det gjaldt sånn helt konkret, at Gud elsket meg. Det var på en måte ikke sant for meg. Gud var liksom noe jeg trodde på som var langt borte og ikke så nær. Så egentlig hadde jeg nok avvist at Gud elsket meg, jeg greide ikke tro det. Hva som hindret meg, visste jeg ikke noe om. Er det ikke merkelig at det skal være så vanskelig å kjenne seg elsket! En har bare Guds gode ord oppe i hodet, sier dem med munnen, men hjertet tar det ikke inn, greier det ikke. Veien fra hode til hjerte er så lang for så mange av oss. 22

13 For å kunne kjenne seg elsket, hevder barnepsykiateren Ross Campbell at et barn må oppleve betingelsesløs kjærlighet. Det kan foreldrene vise ved øyekontakt, fysisk kontakt, konsentrert oppmerksomhet og opplæring/veiledning. Disse fire faktorene og i denne rekkefølgen, er nødvendige for at barnet skal vite og kjenne seg elsket. (Fra boken Er du glad i meg?) Jeg tenker meg at et trygt menneske er et menneske som kjenner seg elsket. Det er blitt sett, hørt og berørt og vet seg betydningsfull nok, og det vet noe om sine ressurser og svakheter og grenser. Et utrygt menneske kan bli tryggere om det lærer noe om å oppdage løgner det tror og som skaper frykt og engstelse. Erstattes disse med Guds sannhet, er en på rett vei. Om jeg ser mer av hvordan Guds ord kan bety noe helt konkret inn i det som foregår i mitt indre, så kan jeg ta i eie mer av det lovede landet av frihet og trygghet som Gud vil gi sine barn. Slik kan det langsomt bli mitt og jeg stå grunnfestet i Guds ord, som et hus bygd på fjell. Får jeg stille deg et par spørsmål? Øyekontakt har du tenkt på øynene til Jesus noen gang? Hvordan er øynene hans når de ser på deg? Er de sinte og vil straffe deg eller ødelegge deg? Det er faktisk ikke slik at så sinna var Gud på verden og på deg og meg at han ble nødt til å sende Jesus. Øynene hans er heller ikke bedrøvet, som om de skulle si «å nei, å nei, at du kunne skuffe meg slik. At du kunne gjøre dette mot meg etter alt jeg har gjort for deg.» Nei, det er ikke slik at så skuffet var Gud over verden og over meg og deg at han så ikke noen annen råd enn at han fikk sende Jesus. Øynene som møter deg når du våger å heve blikket og se på Jesus, er øyne som forstår. De er varme. De stemmer med Guds eget ord om at så høyt har Gud elsket verden og deg og meg at han av sin frie vilje valgte å sende Jesus. Ut fra et kjærlighetsmotiv ordnet han opp i elendigheten. 23

14 Denne kjærligheten vil synes i Jesu øyne, slik at det er kjærlighet du kan lese der. Kjærlige øyne, som lider med deg og gleder seg med deg, oppmuntrer deg og smiler til deg, slik du trenger det. Av bare nåde. Nåde er det også at han har tid til deg, hører på deg, lytter, gir deg sin udelte oppmerksomhet når du henvender deg til ham. Der blir du hørt. Han hører både det sagte og det usagte fra munn og hjerte. For ham er du verdifull nok til at han lytter, bruker tid på deg, forstår og engasjerer seg. Nettopp det som må til for at et barn skal kjenne seg elsket av sine foreldre. Slik er vår himmelske Far. Heldigvis er det ikke slik at for å få kontakt, må du stille deg i køen av alle trengende som venter på å komme fram til ham med sine behov og vente på tur. Nei, det er ikke slik med Gud. Han er ikke bare en far, han er en himmelsk Far, med tid nok til alle. 24