Arrangerte høststevne i nystartet menighet

Transkript

1 årgang de frie Evangeliske Forsamlinger i Norge BUAK: Se stort på barneog ungdomsarbeid Arrangerte høststevne i nystartet menighet Merk deg hvordan sauene ser ut, ha omsorg for buskapen din! (Ordsp 27,23)

2 Trådløse mikrofoner må skiftes ut En bestemmelse fra regjeringen i 2010 gir mange menigheter store ekstrautgifter for å skifte ut kostbare, trådløse mikrofoner innen nyttår. Utgiftene kompenseres ikke. Tekst: Oddwin Solvoll Vi har måttet bytte ut helt funksjonelt utstyr og investert for kroner i nye trådløse mikrofoner, forteller Morten Rasmussen til Det gode budskap. Han er lydansvarlig i Fløenkirken, Bergen. I svært mange menigheter bruker man trådløse mikrofoner. Enkelte menigheter har flere slike, så både taleren og sangere kan bevege seg fritt uten å dra på en ledning etter mikrofonen. For mange menigheter 2 november 2013 har det vært en stor investering å få på plass slikt utstyr. Etter nyttår kan det bli ulovlig. Endret frekvensen En trådløs mikrofon er en liten radiosender som kan kringkaste noen få hundre meter. Ved miksepulten, oftest bakerst i lokalet, står en radiomottaker som tar imot mikrofonens signaler og forsterker det ut i høyttalerne. Sendefrekvensen til disse mikrofonene har vært i 800-meterbåndet. Fra starten av var det rikelig plass til dette. Etter hvert bruker flere aktører trådløse enheter til kommunikasjon. Det er økt mobiltelefoni. Politi-, brann- og redningsetater bruker sender og mottaker utstyr, sammen med andre med kommunikasjonsbehov, som jegere og båtførere. Da bølgelengdene dette kan sendes på er begrenset, er det fare for at den enes signaler blir tatt inn i den andres mottaker. Det var nære på å skje under et bryllup i Ålgård kirke, der nærliggende fotballstadion også bruker trådløs mikrofon på samme frekvens. En våken kirketjener fikk avverget at lagoppstillingen ble bekjentgjort i vielsen, melder Stavanger Aftenblad. Det har vært nødvendig med en ny seksjonering av radiofrekvensene. Da regjeringen bestemte at 800 MHzbåndet ( MHz) skal benyttes til mobilt bredbånd, ble en av konsekvensene at trådløse mikrofoner må bort fra frekvensbåndet MHz.

3 Multitasker: Morten Rasmussen er lydansvarlig i Fløenkirken, Bergen. Her kontrollerer han lyden, oppdaterer sangteksten på veggen samtidig som han spiller horn. Foto: Oddwin Solvoll Til gangen til dette området opphører og menigheter med trådløse mikrofoner som sender i dette frekvens området, har ikke tillatelse til å bruke sitt utstyr etter 31. desember i år. Mikrofonene blir sannsynligvis ubrukelige, da sendinger fra det mobile bredbånd vil oppfattes som støy. Til tross for at dette har vært bekjentgjort i media, vil endringen muligens komme overraskende på mange. Morten Rasmussen i Fløenkirken er en av dem som har tatt oppgaven på alvor: Vår investering har gått til én trådløs, håndholdt mikrofon, én bøyle mikrofon og en felles mottaker for disse samt ny teleslynge (den første tele slyngen brukte den «gamle» frekvensen). Mikrofoner, mottaker og teleslyngeforsterker kostet rundt kroner. Med frakt, arbeid og montering har dette kostet oss tett oppunder kroner. Rasmussen har også tips til hvordan det brukte utstyret kan komme til nytte: Vi har god kontakt med pinsemenigheten i Betlehem. Derfor har vi gitt det brukte utstyret, fortsatt helt intakt og brukbart, men snart ikke lovlig i Norge, til pinsemenigheten i Betlehem. Søn dagsskolelæreren der, Tony, har et team som reiser rundt med forestillinger på skoler over hele Vestbredden. I forbindelse med kristne høytider presenterer han evangeliet, ellers hand ler fremføringene om å uttrykke følelser, om tilgivelse, tannpuss og andre hverdagslige tema. Fra Klippen, Vea, forteller Leif Frode Svendsen at de ryddet opp i dette for et år siden. Da trengte de en ny myggmikrofon. I forbindelse med denne bestillingen ordnet de opp i resten av det trådløse utstyret. Morten har vært i kontakt med Postog teletilsynet i forhold til kostnadene endringen har påført menigheten. PT svarer: Spørsmålet om økonomisk støtteordning for utskifting og/eller modifisering av trådløse mikrofoner har vært behandlet av regjeringen. Regjeringen konkluderte i november 2011 med at frekvensbåndet MHz kan benyttes til og med , altså ett år lenger enn det PT foreslo i høringen. I tillegg konkluderte regjeringen med at det ikke skal etableres en særskilt økonomisk støtteordning for utskifting og/eller modi - fisering av trådløse mikrofoner. Alle må derfor selv sørge for å skifte ut sendeutstyr som blir ulovlig. Det er kostbart utstyr som nå må skiftes ut og Morten Rasmussen synes det er synd hvis dette blir kassert. Jeg vet om en annen menighet som har sendt mikrofonene sine til Japan. I Oslo har flere menigheter gått sammen og gir en hel del trådløst utstyr til Afrika. Det er dumt om menigheter kaster slikt utstyr selv om det blir ulovlig i Norge. Tony i Betlehem, har fortalt meg at han egentlig trenger to bøyle-/myggmikrofoner til, i tillegg til de to han fikk fra oss. Morten formidler gjerne mikrofoner til Betlehem, hvis noen vil gi bort sitt utstyr i stedet for å skrote det. Det har vært lite fokus på denne ekstrakostnaden mange menigheter blir påført. Morten Rasmussen tror det fortsatt er mange menigheter som enten ikke vet at mikrofonene må skiftes ut (bare mikrofoner i det nevnte frekvensområdet blir berørt), eller som satser på at «dette vil gå bra». Nytt liv: Tony fra Betlehem og en av hans medarbeidere opptrer på en skole på Vestbredden og underviser i tannpussing. Vi ser at den øverste av knappene i dressen hans virker litt større enn de andre. Der henger myggmikrofonen fra Bergen i sitt nye liv. Foto: Privat Kvalitetsskrot: Vi har ikke hatt problemer med lyden siden vi fikk disse mikrofonene, forsikrer Tony. Det trådløse lydutstyret som etter nyttår må skrotes i Norge, gjør en god jobb i Palestina. Foto: Privat NR

4 Merk deg hvordan sauene ser ut, ha omsorg for buskapen din! (Ordsp 27,23) Irma og Alwin Weerstand kom fra Nederland til Norge. På Sand har de engasjert seg i menighetsarbeid. I høststevnet ble de innsatt som ledere. DE FRIE EVANGELISKE FORSAMLINGER I NORGE ÅRGANG BUAK: Se stort på barneog ungdomsarbeid NR 10 - november 2013 Arrangerte høststevne i nystartet menighet 2 En bestemmelse fra regjeringen i 2010 gir mange menigheter store ekstrautgifter for å skifte ut kostbare, trådløse mikrofoner innen nyttår. David i Betlehem fikk Fløenkirkens gamle. BUAK på Solstrand hadde sørget for et tettpakket program med mange interessante og spennende innslag under motto: Gi det videre ungdommer fikk ledertrening på Oven da kurset JXP gikk av stabelen Den nystartede menigheten Nytt Liv Suldal, tilknyttet DFEF, arrangerte høststevne. Det gode budskap var der. 25 Historiens største folkemord pågår i Kina uten å bli lagt merke til. I kjølvannet av dette dramatiske budskapet blir mennesker frelst. november 2013 Innholdsfortegnelse SIDE Trådløse mikrofoner 2 Med Gud i hverdagen 6 DGB for 25 og 50 år siden 6 Olje fra Sareptas krukke 6 Bibelundervisning 8 Menighetsliv 9 Charles Spurgeon: Predikantenes predikant 10 BUAK på Solstrand DGB besøker Sand Ny menighet: Nytt Liv Suldal 18 Høststevne med Viggo Wilhelmsen 20 Fra Nederland til Sand 21 Hun var årsak til Nytt Liv Sand 22 Akset skaper trivsel 23 Guds ord på torget 23 Kringkaster over hele verden 23 Den store, mørke hemmeligheten 24 Ung og fri: JXP på Oven 25 Japan ble mitt hjem 26 Astronomiske aborttall i Kina 28 Aktivt Speiderarbeid i Rio Ceballos 30 G.Tobiassen: Åndskampen i Midtøsten 32 Leserbrev 34 Gratulasjoner, Nyheter fra DFEF 35 Skråblikk på Ordet 35 Nytt fra DFEF 37 Thorleifs hjørne 39 Hvor har du fokus? 40

5 Leder Kristendommen tilbake i skolen Allerede før den nye regjeringen tiltrådte bestemte de fire samarbeidende partiene, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, at kristendomsfaget igjen skal inn i skolen. Faget ble fjernet av den rødgrønne regjeringen og kristendom sidestilt med de andre store verdensreligioner som et orienteringsfag. Det fikk navnet Religion Livssyn og Etikk, RLE. Nå har kristendommen kommet tilbake som en hovedbolk i faget som nå heter KRLE. Der skal kristendom alene utgjøre 55 prosent av undervisningen. Dette er helt på sin plass. Endringen har medført mange reaksjoner. De store mediene har hatt spørreundersøkelser hvor svarene, ikke uventet, har vært svakt begrunnet og i hovedsak negative. Man kunne forvente at Human-Etisk Forbund var sterk i sin fordømmelse av bestemmelsen. Forbundets informasjonssjef Jens Brun-Pedersen var kanskje den mest usaklige da han på sin facebook-side og i Dagbladet foreslo å tvangsdøpe alle norske barn først som sist. Filosof og samfunnsdebattant Lars Gule har i Klassekampen ikke bedre begrunnelse for sin motstand enn at problemstillinger som «synd», «soning», «helliggjørelse» og «frelse» rett og slett er pasé. Det er prisverdig at den nye regjeringen flagger retning ved å sørge for at Bibelens budskap igjen skal bli undervist i skolen i større grad enn den orientering de andre store verdensreligioner skal ha. Det er Bibelens budskap og Jesu ord og holdninger om å være ærlig, rettferdig og hjelpe de svake, som har vært grunnlaget for dannelsen av den norske stat. Vårt samfunn er tuftet på en grunnlov fundert på Bibelens tankegods. Buddha har ikke hatt noen innflytelse her. Heller ikke en million hindu-guder har påvirket. Ikke engang Allah som enkelte hevder er den samme som jødenes og de kristnes Gud, har gjennom sin Koran betydd noe som helst for Norges velfungerende demokrati. Jesus Kristus var eksemplet man så hen til, rollemodellen de søkte å etterlikne, de kvinner og menn som la det historiske fundamentet for Norge. Det er Jesu viktigste handling hans død på korset vi minnes hver gang vi heiser det norske flagg. Nasjonalsangen har et kristent innhold. Jesu hviskende ord om Guds kjærlighet en natt til Nikodemus i et land langt, langt borte, har hatt større betydning for vårt land og samfunn enn Eirik Blodøks kraftige krigsbrøl her på våre egne hauger eller andre norske konger for den saks skyld. Hva ville folk på gaten si hvis vi sidestilte norsk historie med historien fra Saudi-Arabia eller India, andre store religioners opphavsland. Det virker helt absurd. Det samme er tilfelle på religionsfronten. Opp mot 90 prosent av den norske befolkning tilhører et kristent trossamfunn. Vi har i dag en grunnlov som sier at «Verdigrundlaget forbliver vaar kristne og humanistiske Arv». Kristendommen har hatt en helt avgjørende innflytelse på vår nasjons kultur og historie. Det skulle bare mangle at ikke kristendommen skulle ha den største plassen i religionsfaget i norske skoler. Denne kunnskapen har riktignok ikke så mye med frelse å gjøre, men vi trenger å erkjenne, og ungdom i Norge trenger undervisning om, hvilken sterk påvirkning kristendommen har hatt for utviklingen av det norske samfunn. NR

6 Med Gud i hverdagen Følelser tro Av Bjarne Staalstrøm «Det er hjertet som fornemmer Gud og ikke fornuften. Dette er troen: Gud følbar i hjertet ikke for forstanden.» (Blaise Pascal) «Man sier, at bønnen er en hvile i Gud. Hvis det forholder seg slik, så er jeg i bønnens fredfylte hvile, hvor man kun er fylt av trangen til å knele ned og la Ham strømme igjennom seg.» (Käthe Kollwitz) Mange forfattere, spesielt lyrikere, går så langt at de erkjenner følelsen av Gud eller troen på at Gud er til stede i alt. Uten denne ydmyke erkjennelsen av ham som skapte kosmos og som er til sted i alt, ville diktningen ha vært så mye fattigere. Det behøver ikke være begrenset til noen kristen tro. Det «å fornemme Gud» regnes av noen for å være tegn på sann menneskelighet. Troen gir seg uttrykk i en dyp følelse av Gud, at han er nær, at han er i alt. Den svenske lyrikeren Edith Södergran er i så måte en mester: «Det er ingen som har tid i värden än Gud allena. Och derfor komma alla blommor til Honom och den sista bland myror. Förgjätigejen ber Honom om större kraft och fatta strået. Och bina be Honom om starkare segersång bland purpurrøda rosor. Och Gud er med i alla sammanhang. När gumman oventad mötte sin katt vid brönnen och katten sin matmor. Det var stor glädje för dem båda men allra størst den at Gud hade fört Olje fra Sareptas krukke Et annet perspektiv For arbeiderne i Jakobs hus kunne Josefs liv se ut som en fiasko. Brødrene hans syntes nok han var ubehagelig å være sammen med, siden han var en utpreget pappagutt, han sladret på dem og drømte irriterende drømmer. Det var tilpass for Josef å bli solgt som slave. Ja, Josefs liv så virkelig ut som en katastrofe. Han hadde opprinnelig det beste utgangspunkt. Han ble født inn i en rik familie av farens yndlingskone. Han var elsket og ble gjort stas på fremfor sine brødre. Dette som burde tale til hans fordel, ble Josefs bane. Dess mer Jakob elsket og forfordelte ham, dess mer hatet brødrene gutten. I selvtekt tok brødrene innersvingen på Josef og solgte 17-åringen som slave. Storebrødrene som skulle beskytte, gjorde hva de kunne for å kvitte seg med ham. Dessverre har mange ledende brødre, og sikkert noen søstre, 6 november 2013 opp gjennom historien også kvittet seg med noen de syntes var plagsomme, i stedet for å ta seg av dem. Josefs brødre rev av ham den fine kjortelen, sprutet blod på den og presenterte den for faren. Jakob konkluderte selv: Josef er revet i hjel av et villdyr. Brødrene slapp å lyve om det de hadde gjort. Men løgn er ikke bare aktiv handling. Det er like mye løgn å holde tilbake relevant informasjon. Man kan også se Josefs liv i et annet perspektiv. Da ser det helt annerledes ut. Ja, Josef hadde med seg de beste forutsetninger hjemmefra. Viktigst var at han hadde lært å kjenne Abraham, Isak og Jakobs Gud. Den relasjonen ble et viktig og fast holdepunkt da livet tok en brå vending. Fra dette perspektivet er målet at Josef skulle lede et av datidens største land med det ypperste av kultur, jordbruk og vitenskap. Gutten trengte undervisning i forvaltning og samfunnsfag. Det var ikke mulig på Jakobs beitemarker. Vi leser at Josef ble solgt til Potifar. Med sine gode manerer ble han snart satt til å styre hele Potifars hus. Josef lærte om planlegging, innkjøp og å styre et hjem. Han lærte også å stå imot personlige fristelser som kunne gitt kortvarig gevinst. Det førte til at han ble kastet i fengsel. Tilsynelatende var dette et nytt nederlag. Men fra det perspektivet vi nå betrakter Josef, var dette avansement. Den unge gutten ble forfremmet til en større opplæringsinstitusjon. Der fikk han i enda større grad praktisert personalbehandling og hans gudegave: drømmetydning. Gud hadde full kontroll over Josef hele tiden. Da læretiden var over lot Gud Farao drømme. Han blokkerte vismennenes kunnskap og frisket opp munnskjenkens minne.

7 dem samman och velat dem denna underbara vänskap i fjorton år. (Fra diktsamlingen «Landet som ikke er) 1925, Den norske bokklubben) Egentlig avslører også Edith Södergran at det finnes en hemmelig forbindelseslinje mellom troen og følelsen, nemlig bønnen. Jeg tenker ikke først og fremst på bønnen som ord, men som indre stillhet, evnen til å fornemme. Det er denne usynlige linjen, hvor det foregår en ubrutt kommunikasjon av tankeflukt, betraktningen og full tillit, som kan føre til bønnens fredfulle hvile. Egentlig er denne sjelens forbindelse med Gud, troens virksomme liv. Troen kan ikke eksistere uten bønn, eller rettere sagt, troens sikreste bevis er sinnets ofte ubevisste anrop til Gud med mange uttrykk; takknemlighet, nødrop, tilbedelse, lovprisning osv. Kanskje var det noe slikt Paulus tenkte da han skrev til filipperne: «Herren er nær!» Les Fil 4,4-7; Jes 5,15. Josef ble i hast hentet til sin eksamen. Han fikk intet forvarsel eller lesedager i forkant. Det bar rett inn til eksaminator. Ved Guds hjelp tydet Josef Faraos drømmer og ble satt til å styre hele Egypt. Det kan ofte være vanskelig å få øye på Guds perspektiv før man sitter med den endelige fasiten. Da er det godt å vite at Gud har kontroll. Hans vilje skjer selv om våre nærmeste svikter. OS Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt. Så var det ikke dere som sendte meg hit, men Gud (1 Mos 45,4+8). Det gode budskap 25 og 50 år siden 72 år i søndagsskolen En høyst fortjent Kongens fortjenstmedalje skal tildeles 89-åringen Lissi Tollefsen, som har bare venner. Blant annet har hun vært søndagsskolelærer i 72 år og er fortsatt «rappkjeftet» og frisk både på sjel og legeme. Lissi Tollefsen, 89, har skrevet dagbok de siste årene og hun har vært søndagsskolelærer i 72 år, begge prestasjoner som er langt opp mot norgesrekord. Lissi Tollefsen har skrevet dagbok i år. Ny menighetstjener En uke etter at Åge var blitt innsatt som menighetstjener på «Klippen» Vedavåg, besøkte vi ham. Kan vi først be om navn, alder og sivilstand? Det er Åge Dahl, 23 år, nygift med Elin og bosatt på Vea. Jobber til daglig som fisker. For meg har det alltid vært naturlig å være i menigheten. Både fordi foreldrene mine var aktive og fordi jeg har kamerater der. Ser du på dette som en oppgave for resten av livet? Det kan jeg ikke svare sikkert på, men foreløpig er det min oppgave og jeg vil prøve å skjøtte den. Menighetstjener Åge Dahl. Hva gagner det et menneske Levinstone Journal forteller om en mann i Durban som var ytterst gjerrig. På dødsleiet lå han med den høyre hånden sammenknyttet, og da han dro sitt siste sukk, knep han den enda hårdere til. Alle visste hva han holdt i hånden. Det var nøkkelen til pengeskapet. Da hans hånd åpnedes falt nøkkelen ned, men ikke helt til gulvet. Den stakkars mann hadde bundet et snøre om vristen hvori han hadde bundet nøkkelen, som han holdt fast så lenge det var liv i ham. Han ble begravd som han var med nøkkelen fastbundet om hånden. Men hva ble det av gullet? Å, arvingene tok rede på det! De åpnet pengeskrinet med en øks og delte gullet. Den beklagelsesverdige stakkar råtner nå i graven og nøkkelen ruster bort ved hans side. «Vi har ikke hatt noe med til verden, det er åpenbart at vi ikke heller kan ta noe med herfra.» 1. Tim. 6,7. På reise Da jeg efter min hustrus begravelse fikk flere innbydelser til besøk og oppmuntring i min store sorg, besøkte jeg først mine kjære nådesøsken Olga og Ludvik Agnes. Min sønn kjørte meg dit lørdag den 12. oktober, og det er stor takknemlighet i mitt hjerte over all den kjærlighet og medfølelse som blir meg til del. Med hilsen eders broder H.I. Ersrud

8 Bibelstudium For dere ble kjøpt for en høy pris. Gi derfor Gud ære i deres legeme og i deres ånd, for både legeme og ånd hører Gud til (1 Kor 6:20). Hvor mye er du verdt? Det spørsmålet jeg tror de fleste mennesker har er: Hva er egentlig min verdi? Hvor mye er jeg verd? Hva slags kriterier skal man sette for hva vi er verdt? Av Tore Johannessen Kanskje noen av oss ser oss i speilet og noen tenker: Jeg må jo være verdt noe. Jeg ser ung ut og har ok kropp. Andre ser seg i speilet, ser rynker og en stor mage og tenker at jeg kan ikke være verdt mye. I stor grad er våre kriterier for verdi forbundet med gjerninger, hva vi gjør og ikke gjør og hva vi har oppnådd. Verdi er noe jeg må gjøre meg fortjent til. Sosial status og verdi Fariseerne på Jesus sin tid så også livet på denne måten. De tenkte at de hadde gjort seg fortjent til sin sosiale status og verdi, fordi de fulgte loven. De trodde verdi kom av hvor rett man klarte å leve. Det var ulogisk for fariseerne at Jesus ville bruke tid og være sammen 8 november 2013 med mennesker som hadde liten verdi i deres øyne. De selv leste i Toraen hver dag, fulgte loven og gjorde godt. Hvordan kunne Jesus bruke tid med syndere, elske dem og gi dem nåde? Og hvordan kunne Jesus være Gud når han gjorde dette? I Lukas 15 forteller Jesus tre liknelser om verdi. Den første er om den bortkommende sauen. Den handler om at hyrden forlater de 99 andre sauene for å finne den ene som har gått seg bort. Den andre liknelsen handler om en kvinne som har ti mynter men har mistet en, og som setter huset på hodet for å finne den ene. Den siste liknelsen og den mest kjente, handler om den bortkommende sønnen. Dette er en historie om en sønn som tar sin del av arven, drar ut i verden og sløser bort alle pengene i umoral. Når han har brukt opp alt, bestemmer seg for å dra tilbake til sin far. Disse tre liknelsene handler om det samme. Noe har blitt mistet, er funnet igjen og det blir stor glede. Det Jesus også ønsker å vise oss er at vi alle er verdt noe, selv for de som ikke synes å ha noen verdi. Hvorfor i alle dager lete etter én sau, når du har 99 andre. Hvorfor lete etter én mynt når du har ni igjen? Det er lite logikk i det, men Jesus ønsker å fortelle oss hvor mye vi alle er verdt. For vi er på mange måter lik den sauen som har gått seg bort, mynten som var mistet eller sønnen som hadde gjort opprør og forlatt sin fars hus. Alle er verdifulle Dette viser oss hvor verdifulle vi alle er. Gud ser på alle mennesker med verdi og han er villig til å gå langt for å bringe dem tilbake til seg selv. Da sønnen kom tilbake til sin far i liknelsen om den bortkommende sønn, sier sønnen

9 Menighetsliv at han ikke lenger er verdig til å kalles sønn. Denne sønnen så sin verdi i det han hadde gjort, og fordi han hadde gjort så mye galt, følte han at han hadde mistet sin verdi. Han koblet også sin verdi med noe han måtte gjøre seg fortjent til og noe man mistet når man ikke gjorde seg fortjent. Hvor ofte kan ikke vi føle på noe av det samme. Hva er farens respons til sønnens følelse av at han ikke er verdig? Sier faren, ja du har mistet mye verdi i mine øyne nå, og du må jobbe deg opp og vise at du er verdig til å kalle deg min sønn igjen. Det er kanskje slik vi ville ha gjort, og det er slik loven og loviskhet prøver å gjøre det. Glad for gjenkomst Denne liknelsen som Jesus fortalte om den bortkommende sønn, var veldig kontroversiell da han fortalte den, fordi de levde under lovens tid. Denne liknelsen var skandaløst sjokkerende for mange av dem som hørte på, spesielt fariseerne. Hvordan kunne Gud ta imot en synder på denne måten? Hvordan kunne noen fremdeles være verdig til å kalle seg sønn (eller datter) av Gud etter dette? Men faren, som er bildet på Gud, var heldigvis ikke slik. Luk 15,21-23: «Men faren sa til sine tjenere: Hent fram den beste festdrakten og ha den på ham, og sett en ring på hånden hans og sandaler på føttene hans! Kom så hit med gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade!» Vi kan se at faren ikke sier noe om verdighet, men han viser konkret at sønnen fremdeles har like mye verdi, ved å lage til en stor fest for ham. Han viser også hvor glad han er for å ha fått sønnen tilbake. Hvis du roter det til for deg selv eller noen du kjenner gjør det, mister ikke du eller de sin verdi. I Guds øyne er vi verdifulle. Når vi ser det, kan også vi begynne å se oss selv og andre med Guds øyne. Gi meg å drikke Gi meg å drikke, sa Jesus til kvinnen ved brønnen i Samaria. Han var tørst. Senere kom disiplene med mat, og Jesus svarer at han har mat de ikke vet noe om. Og det er faktisk noe Jesus ønsker av oss. Noe vi overhodet ikke burde ignorere. Vi holder våre gudstjenester og møter. Så lett tenker vi, de er for oss. Vi synger sanger vi liker. Vi legger opp til en stil som passer oss. Det er vår smak som får sette farge. Det er våre ønsker som former kjøreplanen. Er det ikke vår menighet kanskje? Gi meg å drikke, sier Jesus. Han lengter etter vår overgivelse. Han lengter etter en gudstjeneste rettet mot han. Menigheten er ikke til for oss. Den er hans. Hans legeme. Hans eiendomsfolk. Hans vei. Hans vilje. Hans vellukt. Hans øyensten. Da sømmer det seg vel at det også er han som får sette sitt preg på sin menighet. At vi søker det som behager han. Vår åndelige gudstjeneste er derimot denne, at vi fremstiller våre liv som et levende offer. Et levende velbehagelig offer for Gud. Hvilke sanger ønsker han å høre fra oss? En lovprisning som kommer fra et hengitt hjerte. Hvilke bønner ønsker han vi skal be? Det er ikke det vel formulerte og profesjonelle han lytter til. Han ser etter overgivelsen i vårt hjerte. Han ser og ransaker hjertes tanker og motiver. Er vi helt med han? Gi meg å drikke, sier Jesus. Jesus, meg selv jeg deg bringer. Rose Høiland SBI ressursteam Tore Johannessen er misjonsarbeider i Thailand og Myanmar. NR

10 Charles Haddon Spurgeon ( ) var en britisk baptistpredikant som også i dag har stor innflytelse i ulike kristne forsamlinger. Han var kjent som «predikantenes predikant». Han var en sterk figur blant den reformerte baptistiske tradisjon som forsvarte menigheten og gikk imot liberal og pragmatiske teologiske tendenser. Kraften i Den hellige ånd Kraft er det spesielle og særegne for Gud og Gud alene. Gud er Gud, og all makt tilhører ham. Hvis han delegerer litt av den til sine skapninger, er det fortsatt hans makt. Makten tilhører Gud. Vi kan finne den i hver av de tre personene i treenigheten. Faderen har makt, for etter hans ord ble himmelen og jorden skapt. Sønnen har makt, for, som sin far, er det han som har skapt alle ting. «Uten ham er ikke noe blitt til av det som har blitt til,» og «ved ham består alle ting». Men det er om kraften i Den hellige ånd jeg skal tale i dag. Åndens kraft manifesterer seg tydelig på fire områder; han skaper, han gjenoppretter, han attesterer eller vitner, og han virker av nåde. Jeg skal si litt om hver av disse. 10 november : det ofte, tilskrives I skaperverket manifesterte Ånden sin allmakt. For selv om Skriften ikke nevner likevel skapelsen noen ganger Den hellige ånd, så vel som Faderen og Sønnen. Opprettelsen av himmelen over oss, sies å være et verk av Guds ånd. Dette ser vi i Job 26,13: «Ved hans ånd ble himmelen klar. Hans hånd gjennomborer den flyktende slange.» Himmelens stjerner fikk sin plass ved Ånden, i en bestemt konstellasjon kalt «den flyktende slange». Han løser Orions belte og binder Arcturus med sine soler. Vi kan også se dette i Salme 104,30: «Du sender din ånd ut, de blir skapt, du gjør jordens skikkelse ny igjen.» Av dette ser vi at hvert menneske er et Åndens verk, alt liv som eksisterer er et verk av Åndens kraft. I 1 Mos 1,2 leser vi: «Og jorden var øde og tom, det var mørket over det store dyp, og Guds Ånd svevde over vannene.» Vi vet ikke hvor lang tid skapelsen av denne verden tok, sikkert mange millioner år før Adams tid. Vår planet har gått gjennom ulike stadier av eksistens hvor forskjellige typer skapninger har levd, men alle har blitt formet av Gud. «Det store dyp» var en kaotisk masse, helt øde og tom. Da kom Ånden og bredte ut sine brede vinger, bød mørket vike og de ulike tingene kom på sine plasser. 2: En annen manifestasjon av Den hellige ånds kraft finner vi i Herrens oppstandelse. Hvis du noen gang har studert dette temaet kan det virke ganske forvirrende. Kristi oppstandelse er noen ganger tilskrevet seg selv: «Han ga frivillig sitt liv og han hadde makt til å ta det tilbake». Et annet sted tilskrives oppstandelsen Faderen: «Han reiste ham opp fra de døde»; «Ham har Faderen opphøyet». Flere steder er oppstandelsen nevnt på denne måten.

11 Jesus oppstod fra graven ved Åndens kraft etter å ha ligget der i tre dager og netter. Det skal vi finne bevis for i Bibelen. 1 Pet 3,18: «For også Kristus led én gang for synder, én rettferdig for urettferdige, for å føre oss frem til Gud, han som led døden i kjødet, men blev levendegjort i Ånden.» Ytterligere bevis finner vi i Rom 8,11: «Men dersom hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere.» Jeg elsker å bruke Skriften, for jeg tror den store feilen kristne gjør, er at de ikke søker Skriftene nok. Derfor vil jeg la dem granske Skriftene når de er her, hvis de ikke gjør det andre steder. Hadde du kunnet steget, som englene, inn i Jesu grav og sett hans hvilende kropp, ville du ha sett at den var kaldt som alle andre lik. Kan noe leve i den kroppen? Kan den komme til liv? Da Åndens kraft kom over ham, slik den gjorde da den kom over de tørre ben i dalen (Esek 37), vistes hans majestet, hans guddommelighet og lyset skinte så forskrekkede vektere flyktet. 3: Det tredje av verk av Den hellige ånd er å attestere, å være et vitne. Da Jesus Kristus gikk ned i elven Jordan for å døpes, kom Den hellige ånd over ham som en due og utropte ham til Guds elskede sønn. Siden, når Jesus Kristus oppreiste døde, helbredet den spedalske, da han talte til sykdommer og de flyktet i raskt tempo, når demoner i tusentall stormet ut fra de som var besatt av dem, ble det gjort i Åndens kraft. Ånden i Jesus var uten begrensning. Ved denne makten ble alle disse mirakler utført og ble sterke vitner om hvem Jesus var. Da Jesus Kristus siden ble borte, husker vi at Ånden fortsatte å vitne. Han kom over disippelflokken som et veldig stormvær, og ildtunger satte seg på dem. Vi husker at han gav dem å tale med tunger. De utførte mirakuløse gjerninger. Peter reiste opp Dorcas, han pustet liv i Enticus. Store gjerninger ble utført av apostlene: «mektige tegn og under ble gjort av Den hellige ånd, og mange trodde.» Hvem kan tvile på Den hellige ånds kraft etter dette? 4: Hvis vi ønsker et annet og ytre, synlig tegn på Åndens kraft, kan vi se på nådens verk. I en by hvor en spåmann har gitt seg ut for å være noe stort, gikk Filip inn og forkynte Guds ord. Straks mistet Simon, magikeren, sin makt. Han ble forbannet da han ville kjøpe Åndens kraft med penger. Men da han ydmyket seg, fikk han nåde og tilgivelse. I moderne tid blir Ordet forkynt til mennesker i fattigdom og nød: En far som er en drukkenbolt. Legg merke til hans kone. Også hun har en ånd i seg. Hun holder seg til ham, selv om han behandler henne dårlig. Naboene blir forstyrret av deres støy. De stakkars barna lever i filler og nakenhet, fattige og uten skolegang. Uskolerte? De har fått grundig undervisning i djevelens skole. En ydmyk byens misjonær blir ledet dit. I Åndens kraft blir hele dette huset forvandlet. Nå høres ikke lenger støy og bråk, men Sions sanger. Det er intet rasende brøl ved midnatt. Hører du noe, er det høytidelig lovsang til Gud. Kan noe slikt skje uten nåde i Åndens kraft? Han skaper, han gjenoppretter, og han virker av nåde mektige vitnesbyrd rundt seg. Å rets julehefte er klart Bestill årets julehefte til deg selv og for videre salg. Ved kjøp av opptil 49 stk: - kr 40,- pr hefte (selges for kr 50) over 50 stk: - kr 35,- pr hefte (selges for kr 50) Frakt inkludert. TIPS: Å selge julehefter kan være en god inntekt for barn og juniorgrupper. Ring eller mail Tina: Tlf: E-post: tina.celand@dfef.no NR

12 buak Barne- og ungdomsarbeiderkonferanse med fokus på misjon: Gi det vide september var det klart for årets Barne- og Ungdomsarbeider konferanse (BUAK) på Solstrand. Arrangør av konferansen var BUR (DFEFs Barneog Ungdoms råd). De hadde sørget for et tettpakket program med mange interessante og spennende innslag. Tekst og foto: Henrik P. Govertsen november 2013 Konferansen startet fredag med kveldsmat og deretter BURs årsmøte. Her ble blant annet nytt styre valgt (se egen sak). Deretter var det åpningsmøte. Det startet med at komitemedlemmene Vidar Tjomsland, Elin Myhra og Hanne Martinsen hadde en samtale på scenen hvor de spilte et planleggingsmøte for årets konferanse. Det hele endte med en heidundrende åpning med ballonger, lysrør, musikk og dans. Og deretter kunne styreleder i BUR, Lars Barkve, ønske velkommen. Etter en god del info og deretter en lovsangsbolk ledet av et lovsangsteam fra Betania, Grimstad, entret konferansens hovedtaler Brad Hayes podiet og talte over temaet: Verdien av

13 Fargerike: Lovsangsteamet fra Betania Grimstad gjorde en kjempejobb gjennom hele konferansen. Tydelig: Brad Hayes var konferansens hovedtaler med tema Verdien av tjeneste for barn og unge. Han ble tolket av Elin Myra. Stilig: Tradisjonen tro var det festmiddag med tre retters middag og underholdning i BUAK. re! tjeneste for barn og unge. Etter møtet var det sosialt samvær i peisestua med kaffe og kaker. Seminarer Lørdag var seminardag. Listen over seminarer var: Menigheten, gruppen din, som ressurs for tro på hjemmebane v/bur; Å være en disippel som gir troen videre i dagens mediehverdag v/damaris; Kreativt danseseminar v/ Maria Løvbukten; Perspectives v/bjørn Olsen; Hvordan engasjere barn og unge i misjon v/lars Barkve, Elin Myhra og Brad Hayes; og Hvordan bruke film som verktøy i formidling av kristen tro? v/damaris. Den røde tråden i alt var konferansens hovedtema om å «Gi det videre» med andre ord; misjon. Etter seminarene var det annonsert informasjonsmøte fra BUR og deretter debatt i hovedsalen. Debattleder var Spangereid- og Svennevik-pastor Geir Myhra. I panelet satt BURs styreleder Lars Barkve; Grimstad-pastor Arve Bækkelund; Misjons- og hjemmesekretær i DFEF, Bjørn Olsen; barnearbeider i Kristiansand Edel Merete Dahl og barnearbeider på Svennevik, Hilde Aasebø Reme. Debatten handlet i hovedsak om å drive barne- og ungdomsarbeid i dagens samfunn. Festmiddag og vitnemøte Lørdag kveld var det tradisjonen tro dekket til festmiddag i spisesalen. I år var det dekket tre langbord, og servitørene var stramt iført hvite skjorter og tversoversløyfe. Deltakerne ble servert en treretters middag. Toastmaster var Grimstad-pastor Arve Bækkelund. Det ble imellom måltidene også gjort plass for litt underholdning i form av blant annet konkurranser. Misjons- og hjemme sekretær Bjørn Olsen slapp heller ikke unna podiet. Da middagen var fortært var det klart for vitnemøte. Det ble en inspirerende samling hvor mange av konferansedeltakerne kom med vitnesbyrd fra egne liv. Konferansen ble avsluttet søndag formiddag med en undervisningsbolk av Brad Hayes. Det ble en inspirerende avslutning før deltakerne gikk hver til sitt. NR

14 buak Brad Hayes: Ikke undervurder det Gud kaller deg til Hovedtaler ved årets BUAK-konferanse var Brad Hayes. Han hadde et tydelig budskap til barneog ungdomsarbeiderne om å ikke glemme verdien av barne- og ungdomsarbeid. På Solstrand for DGB: Henrik Peder Govertsen På åpningsmøtet fredag var Hayes overskrift nettopp «Verdien av tjeneste for barn og unge». Han tok han frem historien i Matteus 10,13-16 om da de bar barn til Jesus og disiplene prøvde å hindre dem. Den gruppen som bar sine barn til Jesus er blant de ansiktsløse disiplene. De som ikke nevnes med navn. Men det er ikke det viktige. For det var de som hadde skjønt det, sa Heyes og fortsatte: Jesus sa indirekte til disiplene «La dem komme. De vil komme. Ikke stå i veien. Dere må være som disse barna dere også. For det er slik dere må være for å komme inn i Guds rike». Deretter trakk han frem siste vers hvor Jesus tok barna på fanget. Vi er hans hender. Vi er hans hjerte. Vi skal ta imot disse barna som hans hender gjorde. Hayes delte deretter flere historier om hvordan én person, ett barn, kan utgjøre en stor forskjell. På spranget: Vi er ofte opptatt av å ta oss av egne ungdommer, mens vi glemmer å «gi det videre» til de utenfor, sier Vidar Tjomsland og Lars Barkve, henholdsvis administrasjonssekretær og styreleder i BUR, og henviser til konferansens motto. Målet med BUAK er å inspirere Tekst og foto: Henrik Peder Govertsen Arrangøren av BUAK er DFEFs Barneog Ungdomsråd. Vi tok en prat med administrasjonsleder Vidar Tjomsland og styreleder Lars Barkve for å høre litt om deres tanker rundt konferansen. Motto for årets konferanse er «Gi det videre». Vi ønsker å inspirere i forhold til misjon, innleder Vidar. Lars legger til: 14 november 2013 Vi er av og til veldig opptatt av aktiviteter som i bunn og grunn handler om å ta seg av de vi har, mens vi glemmer at vi også skal «gi det videre» til de utenfor. De to er samstemt fornøyde med årets konferanse. Det som har rørt meg har vært å se at mennesker får påfyll fra Gud og inspirasjon fra mennesker, sier Barkve, og Tjomsland er enig: Det er utrolig bra å høre tilbakemeldinger fra folk som sier at de har blitt inspirert. Det er det som er målet, sier han. Når det kommer til den praktiske delen trekker de begge frem måltidene og kjøkkengjengen. De har gjennom hele konferansen gjort en utrolig flott jobb. Måltidene er en viktig del av konferansen. Jeg tror de på kjøkkenet også har bidratt til å inspirere folk, sier Tjomsland. Ja, det er et flott eksempel på å bruke talentene vi har fått, fortsetter Barkve, og Tjomsland legger til: Ja, alle er lemmer på Kristi kropp. Alle har del i det samme. Forkynnelsen er de også storfornøyde med. Ja, vi føler absolutt at Gud har gitt talerne mye inspirasjon på det vi ønsket at konferansen skulle handle om, sier Lars, og Vidar skyter inn en kort replikk: Vi har fått mange positive tilbakemeldinger på forkynnelsen. Fjorårets konferanse hadde bare 80 deltakere, noe som var en stor redusering fra de to tidligere årene. I år derimot, kunne BUR glede seg over hele 125 påmeldte deltakere, og Barkve tror positivt snakk fra fjorårets deltakere er en av grunnene. Fjorårets konferanse var veldig bra. Jeg tror at det ryktet trakk folk i år. Når vi først har administrasjonsleder og styreleder i BUR med oss kan vi ikke holde oss fra å spørre litt angående BURs arbeid og planer fremover. Vi har i det siste jobbet med å oversette et amerikansk undervisningsopplegg for 10 til 13-åringer. Det heter Pre Teen Ministry og lanseres i november. Det blir veldig spennende, avslutter BURs styreleder Lars Barkve.

15 Brad Hayes er opprinnelig amerikansk og jobbet i mange år som pastor i USA. Men på en misjonsreise til Romania i 1996 kjente han Gud gav ham hjerte for landet, og i 2001 flyttet han og familien til Romania som misjonærer og startet organisasjonen Outstretched hands of Romania. DGB traff Hayes i en ledig stund hvor han gav oss et lite innblikk i organisasjonens arbeid: Det startet først som en organisasjon som ville evangelisere for barn og disippelgjøre dem, gjennom arrangementer i landsbyene. Gradvis begynte vi også å plante menigheter, sier han, og legger til at de i løpet av de siste fire årene har plantet fire menigheter. I dag gjør vi også mye annet som utvikling av ledere, Pro Life-Ministry hvor vi lærer familier å ta vare på små barn, hvordan bli en god mor og far, og tar opp familieproblemer for å hjelpe dem. Brad Hayes link til DFEF og Norge er gjennom organisasjonen Make a change hvor blant annet Elin og Geir Myhra og Lars Barkve er involvert. Hayes har samarbeidet med dem ved flere anledninger, blant annet sendt team til Romania. Det var gjennom dem han ble invitert til konferansen. Avslutningsvis spør vi ham om Gud har lagt noe spesielt på hans hjerte konkret for denne konferansen: Det store som er lagt på mitt hjerte i forbindelse med konferansen er det jeg snakket om fredag kveld; å ikke undervurdere hva Gud kaller oss til å gjøre og aldri undervurdere en person. Gud kan bruke oss til å gjøre viktige ting. Disse viktige tingene ser ikke alltid store ut, men det er de. De er veldig, veldig viktige, avslutter Brad Hayes. Brad: Brad Hayes inspirerte og oppmuntret barneog ungdomslederne til å se stort på det de gjør. Fire i farta Lørdag kveld huket DGB tak i noen av konferansens deltakere og spurte dem følgende: Spørsmål: 1. Hvilke seminarer har du vært på? 2. Hvorfor var disse aktuelle for deg? 3. Er det noe i løpet av konferansen som har gjort spesielt inntrykk? Marius Jakobsen (18), Klippen, Vedavågen 1. Jeg var på Damaris seminarer om media og film. 2. Jeg taler litt selv, og syns det var spennende å lære hvordan man kan bruke film i forkynnelse, både i menighet og i vennekretsen. 3. Vitnemøtet. Vitnesbyrd er noe av det beste jeg vet, så det var desidert høydepunktet. Hilde Aasebø Reme (40), Betel, Svennevik 1. Jeg var på Tro på hjemmebane og Damaris. 2. Jeg brenner for barne- og familiearbeid, så derfor var Tro på hjemmebane aktuelt. Jeg gikk på filmseminaret fordi jeg syns 10 til 12-åringer er en vanskelig gruppe å forkynne for. Jeg ønsket tips til nye måter å nå inn til dem på. Og så er jo film veldig fengende. 3. Det å få hjerte for de du jobber med, Guds hjerte. Det har vært en liten rød tråd (bl.a. på åpningsmøtet med Brad Hayes og morgenmøtet med Hans M. Skagestad. journ.anm.). Og det med at den ene har stor betydning. Det kommer jeg til å sitte igjen med. Linda Merethe Davidsen Nyhus (23), Betel, Harestua 1. Jeg var på seminarene om medier og film. 2. Jeg driver med ungdomsarbeid, og flere av ungdommene er interessert i media, så jeg ville lære litt mer så jeg kunne hjelpe til i menigheten. Det er også interessant hvordan man kan bruke media i forkynnelse. 3. Åpningsmøtet med Brad Hayes. Viktigheten av å forkynne i eget land. Det er så mange her i Norge som trenger å misjoneres for, som følge av bl.a. innvandring. Andreas Hobbesland (16), Betania, Kristiansand 1. Jeg var på seminaret om medier (Damaris) og Perspective (Bjørn Olsen). 2. Jeg interesserer meg for media, og syns overskriften var interessant. Perspective var en overskrift jeg ble litt fascinert av. 3. Det var en oppvekker for meg hvor stor påvirkningskraft sosiale medier og media generelt har i dagens samfunn. Har også lært mye, og overskriften Gi det videre, er et fokus jeg liker. Det er det det handler om; å gi Jesus til folket. Ikke bare i menigheten, men også der jeg går i hverdagen. NR

16 buak Glimt fra konferansen: Tekst og foto: Henrik P. Govertsen Bare underholdning eller? Ingvild T. Kro fra organisasjonen Damaris Norge, holdt et interessant seminar om dagens mediehverdag og typiske verdier i populærkulturen. Foreldre, deretter skole og kirke som før var de som påvirket barna og gav dem verdier, der har nå populærkulturen overtatt store deler av den rollen. Kro gav et grundig innblikk i måten media forteller nesten hele sannheten. På dette seminaret var press et gjennomgangstema og de idealene media, og ikke minst de sosiale mediene, har skapt. Og hvordan jakten på det gode liv (hedonisme, hvor egen nytelse alltid er det viktigste) er det store fokuset. Hun oppfordret de fremmøtte til å være bevisste i det de formidler og det de gjør. Etter seminarene var det debatt i hovedsalen med Geir Myra som debattleder. I panelet satt BURs styreleder Lars Barkve; Grimstadpastor Arve Bækkelund; Misjonsog hjemmesekretær i DFEF, Bjørn Olsen; barnearbeider i Kristiansand Edel Merete Dahl og barnearbeider på Svennevik, Hilde Aasebø Reme. Debatten handlet i hovedsak om å drive barne- og ungdomsarbeid i dagens samfunn. Påvirkning: Ingvild T. Kro fra Damaris Norge holdt et interessant seminar om dagens mediehverdag. Gi det videre til Norge Barnearbeidere: Tema i debatten lørdag ettermiddag var hvordan drive barne- og ungdomsarbeid. Fra venstre: Bjørn Olsen, Arve Bækkelund, Lars Barkve, Edel Merete Dahl, Hilde Aasebø Reme og Geir Myra. Lørdag formiddag var det en felles bolk med Hans Martin Skagestad. Han tok utgangspunkt i en bønnesetning: «Herre, la oss som ledere i DFEF få det samme hjertet og den samme kjærligheten som du har for de som ikke kjenner deg.» Det er kjærligheten til de ikke-kristne som må drive oss og arbeidet vi står i. For et arbeid i vekst er et arbeid hvor Guds kjærlighet er drivkraften. Vi må være villige til å dele Jesus. Av og til kan vi bli litt sånn; Det er min Jesus. Ikke rør ham. Jeg vil ha ham for meg selv. Han blir fort en kosebamse. Men hvis vi tviholder på «vår» Jesus, da blir vi sittende i menighetene våre alene, sa Skagestad. Vekkelsen må starte i våre egne liv. Vi må få Guds kjærlighet til de menneskene vi møter og dele Jesus med dem. Nye i BUR-styret Under BURs årsmøte ble følgende styre konstituert: Lars Barkve, Spangereid (Styreleder, gjenvalgt) Bjørn Rino Jacobsen, Mosterhamn (Nestleder) Hanne Martinsen, Åmli (Styremedlem) Kjersti Davidsen, Harestua (Styremedlem) Elin Myhra, Spangereid (Styremedlem, gjenvalgt) Snefrid Vikanes, Stord (Styremedlem, ny) Ingeborg Alsaker, Åkrehamn (MHUs representant) Thomas Natvig, Kristiansand (Vara, ny) Hans Martin Skagestad, Kristiansand (Vara, ny) 16 november 2013 Gamle og nye koster: Her er styret i BUR. Fra venstre: Snefrid Vikanes, Thomas Natvig, Hanne Martinsen, Vidar Tjomsland (administrasjonssekretær), Kjersti Davidsen, Elin Myhra, Lars Barkve (styreleder) og Bjørn Rino Jacobsen. Hans Martin Skagestad var ikke tilstede da bildet ble tatt.

17 Nytt Liv Suldal på torget i Sand DGB besøker sand Fra Nederland til Sand Lite utfordringer med rullestol i menigheten Med frelsen kom gleden

18 DGB besøker sand Nystartet menighet arrangerte høststevne Å plante nytt er sikreste vei til å nå flere, mener pastor og menighetsplanter Frank Håvik. Menigheten Nytt Liv Suldal, som så dagens lys i februar, arrangerte nylig høststevne. Tekst og foto: Oddwin Solvoll Det begynte med at en dame meldte seg inn i menigheten vår Nytt Liv Sunnhordland, til tross for at det var to timers reise hver vei for Hanne Lise Stendal å komme på møte, forteller pastor og menighetsplanter Frank Håvik. Etter hvert kom det fram at hun egentlig ønsket oss til sitt hjemsted. Det ble en misforståelse da de skulle holde sitt første møte på Sand bedehus, i nærheten av kvinnens bosted. Dermed var møtene ikke avertert. Til de to møtene de holdt, kom fire og tre, til sammen syv personer. Litt skuffende var det, men vi fikk kontakt med personer som brant for 18 november 2013 å tjene Gud, sier Frank Håvik. Etter en kort oppstartsperiode, etablerte de menigheten Nytt Liv Suldal i februar i år, med fire medlemmer. Allerede har menigheten ti medlemmer og flere er på vei inn, sier Håvik. For godt vær Helgen 11. til 13. oktober arrangerte den nystartede menigheten høststevne på Sand kulturhus. Det har vært et godt stevne. Vi er kjempefornøyd med været, kanskje var det for godt, ler Frank og lurer på om været var medvirkende årsak til at besøket var noe lavere enn antatt. Det var ca. 40 på de vanlige møtene, rundt 60 tilhørere lørdag kveld. I høststevne var det Viggo Wilhelmsen og Svein Johnsen som talte og sang. Lørdag var det friluftsmøte på torget. Det er første gang det er arrangert høststevne på Sand. Som modermenighet har Nytt Liv Sunn hordland stått sammen med Nytt Liv Suldal for selve arrangementet. Kristin og Frank Håvik er pastorpar for begge menighetene. Med tilsyn Slik vi tenker rundt det med menighetsplanting, har vi som modermenighet, og jeg som pastor, apostolisk ansvar for den nye menigheten i flere år framover. Jeg tror det er trygt og kan føles godt for nye menighetsledere at noen utenfra har et visst tilsyn med virksomheten. Vi ser ting utenfra og de har noen å ringe når ting oppstår, forteller Håvik. Dette er en funksjon han har etablert. Jeg tror alle menigheter burde ha en tilsynsordning, sier han.

19 Da høststevne ble arrangert på Kulturhuset i Sand ble Irma og Alwin Weerstand (t.v.) fra Nederland innsatt som ledere for menigheten Nytt Liv Suldal. Kristin og Frank Håvik er pastorpar og menighetsplantere. En utvikling kommer ofte sakte. Hvis kursen ikke er riktig kan utviklingen føre galt av sted. Det er lett å bli blind for situasjonen i egen menighet. Derfor mener jeg det er verdifullt at noen utenfra kan ha en finger med i spillet en god tid framover, mener pastoren. Frank Håvik forteller at møtene på Sand bedehus, der bare fire og tre personer, til sammen syv, møtte på en møtehelg, var starten på en ny menighet. Vi fikk veldig god kontakt med Irma og Alwin Weerstand. Irma var allerede døpt mens Alwin ikke helt hadde bestemt seg ennå. Etter kort tid besluttet han å la seg døpe. De to sammen med Hanne Lise Stendal og en til, Ingrid Tveita, ble menigheten Nytt Liv Suldal, etablert med fire medlemmer. Bygge på Sand Jeg hadde problemer med å plante menighet på Sand, humrer Frank og sikter til Jesu liknelse om å bygge på fjell det som bygges på sand står ikke støtt. Derfor har vi kalt menigheten Nytt Liv Suldal, ikke Sand, smiler han. Kristin og Frank Håvik er opptatt av å etablere nye menigheter. Det er den sikreste måten å vinne mennesker for Gud, mener de to. Det er lett å sammenfatte det: Tanken er at to epletrær gir flere epler enn ett tre. En undersøkelse Pinsebevegelsen har gjort i nyetablerte menigheter ikke langt unna en eksisterende menighet, viste at begge vokste på grunn av nyetableringen. Frank gir oss et eksempel på hvordan noen tenker når en menighets medlemstall synker: En menighet jeg var i var blitt kraftig redusert. Nå var det bare åtte aktive medlemmer igjen. Hvorfor synker medlemstallet, spurte jeg. Du skjønner, de unge reiser bort, studerer og kommer ikke tilbake, forklarte en av lederne. Ja, det er vanlig i de fleste bygder, så det kan ikke være grunnen. Du skjønner, de eldre dør. Ja, det er helt normalt alle steder. Det kan ikke være grunnen. Da vet jeg ikke. Grunnen er kanskje at ikke nye blir frelst. Alle menigheter trenger hele tiden nytt påfyll et stadig innsig av nye medlemmer, svarte Frank. Tanker om menighetsplanting Kristin og Frank Håvik har bedt over det å plante nye menigheter i flere år. Tankene de har rundt dette, tror de er fra Gud. Jeg fikk et kall om å starte en menighet som kan være en base for nyplantinger. Det blir alltid noe tumulter når nytt liv skal bane seg vei, forteller Frank Håvik. Håvik mener det er viktig at medlemmene blir engasjert. Man må ikke sitte stille i benken for lenge, alle må ha en oppgave mener han og viser til Efeserne 4,16. Vi ser i menigheter som stagnerer at det bare er noen få aktive. Det er ikke slik vi skal ha det i heimen, sier Håvik og har det som begrunnelse for at de ofte har vitnesbyrd i sine møter. Mange får også prøve seg å lede og innlede møter. Man må ha glød for oppgaven. Der brannen mangler, mangler det meste det blir bare formene igjen. Hvis folk uteblir på grunn av godt vær, mangler brannen, slår pastoren fast. Når vi spør om han tror det blir høststevne neste år, svarer Håvik kontant: Det vet jeg ingenting om. Vi lever ikke slik at hvis stevnet var vellykket i år arrangerer vi det samme neste år. Det får vi se hvordan Herren leder. Så kommer Frank Håvik med et av ordspillene han krydrer sine taler med: Hvis en menighet alltid gjør som den pleier, ender menigheten som pleiepasient. Abonner på Bestill abonnement på telefon eller mail: tina.celand@dfef.no NR

20 DGB besøker sand Elefantminne: Viggo Wilhelmsen er opptatt av hva som skjer på Sand. Han husker godt da han talte der for 20 år siden og var glad for å komme tilbake nå. Åpent og nært i forkynnelsen Åpenhet og erfaring var kanskje det som mest preget forkynnelsen i høststevnet på Sand der Viggo Wilhelmsen og Svein Johnsen talte og sang. Her lar Viggo oss få slippe nært innpå sitt liv. Tekst og foto: Oddwin Solvoll høststevnet på Sand var det evangelist Viggo Wilhelmsen som var hovedtaler. Viggo bruker hele seg når han forkynner Guds ord, spekket med humor istiske innslag og alvorstanker. I mange år har han seilt til sjøs som maskinsjef og opplevd både vondt og godt. Åpenhet om levd liv tar han med i sin forkynnelse. Her er et eksempel: Svært mange i vårt land har det vondt. I lengden tar det på psykisk. Hvert år tar 500 mennesker livet av seg, forsøker å gjøre det. Her er det store oppgaver for menighetene. Også blant kristne blir folk ulykkelige. Det er ensom heten som tar livet av de fleste. Det finnes ingen medisin for åndelig tretthet. Løsningen er hos Gud. Peter sviktet Jesus, men kastet seg i vannet for å møte Mesteren igjen. Kanskje var han redd for fordømmelse. Det fikk han ikke. Mange er redde for å komme til bedehuset og bli fordømt. Det får de i sangen og forkynnelsen, det er pekefinger opp og pekefinger i mente. Det er ikke slik vi skal møte våre medmennesker. Jeg er langt ifra en mønsterperson. Jeg er bare meg selv. Mitt liv oppsummert er 25 år uten Jesus, 43 år som kristen, 33 år som forkynner. Jeg er veldig klar over bjelken i mitt eget øye. Derfor leter jeg ikke etter flis hos andre, sa han i stevnet. 20 november 2013 Viggo Wilhelmsen er født og oppvokst blant de frie venner på Tjøme, men bor i dag på Stokke i Vestfold. Han er gift og har to voksne barn, begge er gift og tror på Gud, forteller han. Som ung ville Viggo til sjøs og gikk gradene i maskinrommet. Selv om han kunne virke som en vellykket mann følte han seg fattig. Angst, depresjon og fortvilelse tok overhånd. Livet ble for tøft for Viggo. Han bestemte seg for å gjøre det slutt. En kveld etter vakt skrev han avskjedsbrev til sin mor og far. Han takket for alt og konkluderte med at dette var beste løsningen. Det var storm, klokken var januar 1970, og det var mørkt. Sjøsprøyten stod over dekk, men Viggo kjempet seg fram til baugen. Han visste at om noen minutter var alt over. Han håpte på å komme inn i propellen, da ville det gå fortere. Idet han legger benet over rekka og skal til å hoppe hører han tydelig en stemme. Han tror det er styrmannen som har oppdaget ham, snur seg og slår alt han kan. Ingen skal få stoppe ham nå. Slaget treffer stål. Viggo gjør et nytt forsøk, slenger det ene benet over rekka, klar til å stupe i det opprørte havet. Igjen lyder stemmen bak ham: «Viggo! Dette er ikke veien for deg. Jeg har en annen vei for deg.» Nå slo det ham at det kanskje var Gud som ropte på ham? Viggo visste at foreldrene ba for ham inderlig. Han prøvde å svare: «Gud, om du finnes må du hjelpe meg. Jeg orker ikke mer!» Det går flere minutter, så springer Viggo tilbake til lugaren. Alt det vonde, angsten og depresjonen var forsvunnet. Han følte bare en enorm glede. Viggo er så ærlig når han taler. Det setter vi pris på, er pastor Frank Håvik, som inviterte Viggo til høststevnet, sin omtale av predikanten. Viggo Wilhelmsen har selv en beretning fra et møte på Sand for 20 år siden. Det begynte å skje ting, men det kom hindringer i veien som satte en stopper for utviklingen den gangen. Nå har jeg tro for gjennomslag på Sand, sa Wilhelmsen. Vi trenger å være rause med hverandre og gi en utstrakt hånd. Sand trenger evangeliet, kjærlighet og raushet. Det er det jeg ønsker for Sand, avslutter Viggo Wilhelmsen.