Innledning 1. Dagens tre lover erstattes av én felles lov om tros- og livsynssamfunn, jf. kap. 6, 8, 18 og 1.

Transkript

1 Innledning Kulturdepartementet har sendt ut på høring ny lov for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn. Høringsfristen er 31. desember 2017, og svaret sendes inn via denne nettsiden. Dette notatet er Hamar bispedømmes bidrag til at menighetsråd enklere skal kunne levere høringssvar. Notatet går igjennom punktene i høringssvaret og veileder kort om mulig tenkning, argumentasjon og konsekvenser. Av hensyn til å gjøre dokumentet oversiktlig, gås det ikke i dybden knyttet til de ulike forslagene. For dette henvises det til departementets høringsnotat. Dokumentet er utarbeidet administrativt på bispekontoret og vil gjennom dette naturlig nok være preget av hva administrasjonen kjenner til og vektlegger knyttet til høringen. Samtidig er det skrevet med ønske om å framstille forslagene i høringen så balansert som mulig. Grunnlovens 16 danner viktig bakgrunn for det nye lovforslaget: «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn understøttes på lik linje.» Det endelige høringssvaret skal konkret ta stilling til 28 forslag, med mulighet til å kommentere disse. Kommentarene kan være på maks 700 tegn inkludert mellomrom, noe som tilsvarer cirka 7 linjer på dette arket. I tillegg kan man gi en sluttkommentar som ikke har noen begrensninger. I denne er det også mulig å legge inn eventuelle lengre kommentarer til noen av de 28 forslagene. Lovens formål og medlemskapsspørsmål 1. Dagens tre lover erstattes av én felles lov om tros- og livsynssamfunn, jf. kap. 6, 8, 18 og 1. Forenkling og likebehandling taler for at det skal være én felles lov om tros- og livssynssamfunn. Mulige argumenter for en egen lov for Den norske kirke er statens spesielle forventninger og krav til Den norske kirke, Den norske kirkes historiske posisjon som folkekirke i Norge og omfanget av paragrafer i det nye lovforslaget som er knyttet til Den norske kirke. I Sverige har man en egen «Lag om Svenska kyrkan». Kirkemøtet vedtok i KM 11/15 at det burde være en egen lov for Den norske kirke. 2. Lovens formål skal være å understøtte tros- og livssynssamfunnene, jf. kap. 7 og 1. Det kan diskuteres om lovens formål også skal uttrykke andre forhold, som det å regulere vigselsmyndighet. Departementet mener at formålet ikke trenger å uttrykke alle forhold som dekkes av loven. Kapitlet om Den norske kirke gir denne delen av loven et eget formål. Når Den norske kirke er eksplisitt nevnt i grunnloven, er det et argument for å flytte dette formålet fram til Loven skal definere tros- og livssynssamfunn som "sammenslutninger for felles utøvelse av en religiøs tro eller et sekulært livssyn", jf. kap. 7 og 1. En mulig innvending mot denne definisjonen er at det bør være et større skille mellom trossamfunn og livssynssamfunn. Dissenterlovkomiteen, som ga innstilling om lov om trossamfunn i 1962, uttalte at «[i] ordet ligger forutsetningen om at det er tale om en positiv religiøs tro. Et humanitært selskap, eller en forening for antireligiøs propaganda er ikke trossamfunn i lovens forstand». Komiteen karakteriserte trossamfunn som følger: «Etter sin egenart tar trossamfunn sikte på en mer dyptgående, varig og omfattende påvirkning av sine medlemmer. Det oppfattes som noe annet og mer betydningsfullt å gå inn i et trossamfunn enn å bli medlem av en eller annen slags forening.» I Sverige har man en egen lov for trossamfunn. I Norge er det imidlertid ikke tradisjon for et slikt skille. Skal det være et slikt skille, må grunnlovens 16 endres.

2 4. Den gjeldende lovregulerte ordningen om barns tilhørighet til tros- og livssynssamfunn oppheves, jf. kap. 18 og 2 og 3. Tilhørige er barn hvor en av foreldrene er medlem av Den norske kirke. I dag får Den norske kirke som eneste tros- og livssynssamfunn fødselsmeldinger for tilhørige, slik at man kan kontakte nyfødtes foreldre. De tilhørige fortsetter å være registrert i Den norske kirkes medlemsregister til de er 18 år, eller til de på foreldrenes eller eget initiativ strykes før dette. Ordningen med tilhørige gir dermed Den norske kirke anledning til å kontakte barna i forbindelse med trosopplæringstiltak. Opphevingen av ordningen med tilhørige er en lenge varslet endring. Begrunnelsen er primært likebehandling mellom tros- og livssynssamfunn. Samtidig vil det få betydelige konsekvenser for Den norske kirke. Menighetene vil ikke lenger kunne sende ut invitasjon til dåp på bakgrunn av fødselsmeldinger. I den grad kirken opplever oppslutning om trosopplæringstiltak fra foreldre som ikke vil døpe barna sine, men som vil la dem delta på trosopplæringstiltak for å kunne velge tro selv, vil en opphevelse av ordningen med tilhørige også sette en stopper for invitasjon av disse barna. Et alternativ til å oppheve ordningen med tilhørige, kunne være at barn som ikke meldes inn i et trosog livssynssamfunn skal regnes som tilhørige til begge foreldrenes tros- og livssynssamfunn. Slik vil alle tros- og livssynssamfunn kunne invitere barn av medlemmer til opplæring. Så lenge tilskudd til tros- og livssynsamfunn utenom Den norske kirke beregnes utfra antall medlemmer over 15 år, vil en slik ordning ikke ha noen økonomiske konsekvenser. En slik ordning vil trolig av personvernhensyn kreve hjemmel i lov. Et argument mot en slik ordning, er at det strider mot regjeringens ønske om forenkling og avbyråkratisering. Registrering og tilskudd 5. Det settes som krav for registrering av tros- og livssynssamfunn at samfunnet må ha mer enn 500 medlemmer som har fylt 15 år, jf. kap. 7 og 3. I dag er det krav om kun 2 medlemmer for at et tros- og livssynssamfunn skal ha rett til tilskudd. I Sverige kreves 3000 medlemmer for å få støtte. Et argument for et krav om høyere antall medlemmer, er at det vil forenkle statens oppfølging av og dialog med tros- og livssynssamfunn. Antall tros- og livssynssamfunn reduseres med kravet om 500 fra over 783 til under 123. Det kan også argumenteres for at tros- og livssynssamfunn må være av en viss størrelse for å kunne ha den positive samfunnsfunksjonen som begrunner det at staten skal støtte dem. Mot dette kan man samtidig spørre om tros- og livssynssamfunn må være så mange som 500 for å ha en positiv samfunnsfunksjon. Stålsett-utvalget foreslo i 2013 krav om 100 medlemmer for å kunne få tilskudd. Et annet argument mot et slikt krav, er at det ikke innebærer likebehandling av tros- og livssynssamfunn: Et slikt krav vil ikke ha noen konsekvenser for Den norske kirke, men det vil kunne ha store konsekvenser for små tros- og livssynssamfunn, som små muslimske menigheter eller pinsemenigheter. Regjeringen mener at disse kan organisere seg sammen (se de følgende forslagene). For enkelte små tros- og livssynssamfunn kan imidlertid en slik samorganisering være et teologisk spørsmål, og man kan dermed hevde at loven griper inn i tros- og livssynssamfunnet teologi. 6. Lovens antallskrav kan oppfylles ved at likeartede samfunn søker om å bli registrert i fellesskap, jf. kap. 7 og 3. På denne måten kan altså flere samfunn gå sammen i en felles organisering for til sammen å få 500 medlemmer. 7. Det gis hjemmel i loven for at antallskravet kan fravikes i helt særlige tilfeller, jf. kap. 7 og 3. I høringsnotatet nevner regjeringen at unntak kan være trossamfunn knyttet til en veletablert trosretning som har lang historie i Norge og ikke kan møte antallskravet ved samorganisering med likeartede samfunn. Det mosaiske trossamfunn og Kvekersamfunnet er nærliggende eksempler. Det vil være krevende for departementet å vurdere hvem som skal få et slikt unntak. Høringsnotatet

3 presiserer også at et trossamfunn som ikke skal miste støtte i det øyeblikket det går fra over til under 500 medlemmer, men at man må se på tendensen over flere år. 8. Et samfunn må være registrert for å ha krav på tilskudd og for å kunne tildeles vigselsrett, jf. kap. 7 og 19 og 3 og 4 og forslag til endring i ekteskapsloven 12 første ledd. Også i dag er det krav om registrering for å kunne tildeles vigselsrett. Registrering gir anledning til at staten kan ha oversikt over tros- og livssynssamfunnets aktivitet, føre kontroll med det og ha dialog med det. 9. Staten skal overta kommunenes finansieringsansvar for tilskudd til tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke, jf. kap. 13 og 4. I dag treffer kommunene rundt vedtak om støtte til tros- og livssynssamfunn. I denne endringen ligger det altså en betydelig forenkling. Samtidig kan man spørre om en statlig finansiering for andre tros- og livssynssamfunn bryter med likebehandlingsprinsippet. Det kommer an på om man tenker at det er mer fordelaktig å være finansiert av enten stat eller kommune. Isolert sett er det samtidig vanskelig å se for seg at dette forslaget skal få noen konsekvenser for Den norske kirke. 10. Tilskudd til tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke skal beregnes etter antallet medlemmer i samfunnet over 15 år, jf. kap. 14 og 4. Dette forslaget reduserer tilskuddet til tros- og livssynssamfunn som i dag har en høy andel innmeldte under 15 år, og det øker tilskuddet til de som har en lav andel innmeldte under 15 år. Det har vært argumentert for at dette vil svekke barne- og ungdomsarbeidet i andre tros- og livssynssamfunn. I samfunn som i dag mottar støtte for en høy andel barn, vil det være rimelig å forvente en slik konsekvens. For Den norske kirke har det ingen konsekvenser, siden tilskuddet til kirken ikke er beregnet utfra medlemsmassen. 11. Satsen for tilskudd per medlem i tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke skal reguleres årlig i samsvar med endringene i statens tilskudd til Den norske kirke, jf. kap. 14 og 4. Heller ikke dette forslaget har noen konsekvenser for Den norske kirke. 12. Tilskudd til investeringer i Den norske kirkes kirkebygg fra før 1900 skal ikke inngå i reguleringsgrunnlaget for tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn, jf. kap. 14 og 4. Dagens bestemmelser er at merutgifter til «antikvarisk vedlikehold» av kirkebygg skal holdes utenom tilskuddsgrunnlaget til andre tros- og livssynssamfunn. Dette er vanskelig å operasjonalisere i praksis. Det finnes ingen oversikt som viser hvordan bestemmelsen praktiseres eller hvor stor del av utgiftene til kirkebyggene som regnes som merutgifter til antikvarisk vedlikehold. Departementet foreslår derfor i stedet å innføre en årstallsgrense ved år Departementet mener at det på dette området vil være mer korrekt å ta utgangspunkt i kirkebyggenes alder enn at de er listeført av Riksantikvaren som kulturhistorisk verdifulle. Listeføringen endrer seg over tid og flere listeførte kirkebygg er bygget i nyere tid. En rimelig innvending mot dette forslaget er at andre tros- og livssynssamfunn med bygg fra før år 1900 må få samme tilskudd som Den norske kirke for å ta vare på disse. For forståelsen av forslagene 12, 13 og 14 er det viktig å presisere at de ikke innebærer større overføringer til Den norske kirke enn i dag. Og motsatt: Dersom tilskuddene i forslag 12, 13 og 14 ble inkludert i reguleringsgrunnlaget for tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn, ville det ikke bety mindre tilskudd til Den norske kirke, men at Den norske kirke til forskjell fra andre tros- og livssynssamfunn er pålagt å bruke en andel av sitt tilskudd på oppgaver som de andre slipper. 13. Tilskudd til oppgaver Den norske kirke utfører på vegne av det offentlige skal ikke inngå i reguleringsgrunnlaget for tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn, jf. kap. 14 og 4.

4 Gravferdsforvaltning er det mest nærliggende eksempelet på en oppgave som Den norske kirke utfører på vegne av det offentlige. Andre tros- og livssynssamfunn har også anledning til å skaffe seg oppgaver og inntekter fra det offentlige som faller utenfor tros- og livssynssamfunnslovens virkeområde. 14. Tilskudd til utgifter som følger av Den norske kirkes særlige stilling skal ikke inngå i reguleringsgrunnlaget for tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn, jf. kap. 14 og 4. Dette forslaget fordrer en tolkning av hva som ligger i «Den norske kirkes særlige stilling». Nærliggende eksempler på tilskudd som følger av dette, er tilskudd begrunnet i avviklingen av tjenestebolig- og bopliktordningen for prestene i Den norske kirke, tilskudd til den delen av Den norske kirkes pensjonspremie som gjelder pensjonsrettigheter som kirkens tilsatte har opptjent som tjenestemenn i staten, samt tilskudd til de utgifter som følger av det særskilte kravet om at Den norske kirke skal være demokratisk, f.eks. i form av kirkevalgene hvert fjerde år. Også den foreslåtte lovfestingen av at Den norske kirke skal være landsdekkende, setter Den norske kirke i en særstilling sammenlignet med de andre tros- og livssynssamfunnene. Samtidig tydeliggjør sistnevnte hvor åpen for tolkning forslagets formulering vil være. Det er vanskelig å beregne nøyaktig hvor stor del av Den norske kirkes utgifter som er spesifikt knyttet til det at kirken skal være landsdekkende. 15. Samfunn skal kunne nektes tilskudd dersom de mottar bidrag fra stater som ikke respekterer retten til tros- og livssynsfrihet, jf. kap. 15 og 6. Bakgrunnen for dette forslaget er at enkelte stater bruker store penger på å finansiere tros- og livssynssamfunn som sprer deres tro eller trosretning i andre land, uten at de selv respekterer retten til tros- og livssynsfrihet. Departementet drøfter i høringsnotatet hvordan en slik finansiering kan stoppes rent praktisk og uten å være i strid med menneskerettighetene. Forslaget har ingen konsekvenser for Den norske kirke. 16. Det skal overlates til fylkesmannen å treffe vedtak om registrering og tilskudd etter loven og å føre tilsyn med virksomheten, jf. kap. 17 og 7. Som nevnt treffer kommunene rundt vedtak om støtte til tros- og livssynssamfunn i dag. Dermed vil denne endringen innebære en betydelig forenkling. Dette forslaget har ingen konsekvenser for Den norske kirke. 17. Fylkesmannens myndighet etter loven skal kunne ivaretas av ett fylkesmannsembete, jf. kap. 17 og 7. Stålsett-utvalget mente at det på saksfeltet var behov for en vesentlig styrking av forvaltningens kompetanse og kapasitet, blant annet for å sikre likebehandling. På bakgrunn av dette foreslo utvalget å legge myndigheten til ett fylkesmannsembete. Departementet slutter seg til dette forslaget. Forslaget har ingen konsekvenser for Den norske kirke. Den norske kirke 18. Særskilte bestemmelser som kun retter seg mot Den norske kirke (kirkelig rammelov) skal gis i et eget kapittel i den nye trossamfunnsloven, jf. kap. 8 og Begrunnet i Den norske kirkes særstilling som folkekirke, slik det er formulert i grunnlovens 16, kan det som nevnt argumenteres for at det bør være en egen lov for Den norske kirke. 19. Det skal overlates til Kirkemøtet å fastsette nærmere bestemmelser om kirkens organisering, kirkelig inndeling, kirkelige organer og valg til disse, jf. kap. 8 og 10 og 11. Dette er et av hovedspørsmålene i høringen hvor det er ulike syn. Forenkling og større myndighet for Den norske kirke er argumenter for et slikt forslag. Dette forslaget kan også anses som et svar på det Kirkemøtet vedtok av ønske om videre lovgivning for kirken i KMs vedtak 10/15: «I et neste skritt vil færre bestemmelser om kirkens organisering, kirkelig myndighetsutøvelse og rettslig handleevne

5 fastsettes i statens lovgivning om kirken». Samtidig vil andre argumentere for at staten bør gi mer detaljert lovgivning for det som er den grunnlovsfestede folkekirken. Departementet nevner ikke kirkeråd, bispedømmeråd eller fellesråd i lovforslaget. Med dette forslaget kan kirkemøtet dermed i prinsippet legge ned og opprette kirkelig fellesråd, bispedømmeråd og andre organer, og det kan endre disses oppgaver. Departementet foreslår samtidig å lovfeste at hvert sokn skal betjenes av prest, hvert prosti av prost og hvert bispedømme av biskop, for å sikre kirkens landsdekkende karakter. Dette lovfester at Den norske kirke må ha prostier med proster, noe som kan hevdes å få konsekvenser for organisering av Den norske kirke i fremtiden. Dermed kan det hevdes at departementet er inkonsekvent. Det kan innvendes at færre bestemmelser om kirkens organisering svekker de kirkelige fellesrådene. Det vil samtidig være enda mer presist å si at det fjerner staten som garantist for de kirkelige fellesrådene. Det blir i neste omgang opp til Kirkemøtet å bestemme organiseringen. Det kan også innvendes at staten gjennom dette forslaget griper inn i den pågående prosessen rundt kirkeordning som er i Den norske kirke. Det er riktig å si at statens forslag har konsekvenser for kirkeordning, fordi det gir Kirkemøtet større makt enn om staten hadde lovpålagt kirkelig fellesråd og bispedømmeråd. Samtidig vil andre innvende at en lovfesting av kirkelig fellesråd og bispedømmeråd ville vært en minst like stor inngripen i prosessen rundt kirkeordning. Det kan også innvendes at en manglende lovfesting av kirkelige organer innebærer sentralisering. Her er det samtidig viktig å presisere at forslaget ikke flytter noe av makten som i dag ligger hos sokn, fellesråd og bispedømmeråd til Kirkemøtet, men at det flytter den makten som har ligget i Stortinget til Kirkemøtet. Lovforslaget gir slik Kirkemøtet økt makt, og slik kan det hevdes at maktforholdet mellom soknet og Kirkemøtet endres. 20. Det skal overlates til Kirkemøtet å fastsette bestemmelser om kirkebygg, jf. kap. 8 og 13. Dette forslaget gir Kirkemøtet hjemmel for å fastsette regler som kan avløse ulike regler om forvaltning og bruk av kirker, jf. den gjeldende kirkeloven 18 21, som omhandler kirkefond, nye kirkebygg, betaling for bruk av kirker og hvem som forvalter kirkene, og regler gitt i medhold av disse bestemmelsene. 21. Det skal overlates til Kirkemøtet å fastsette bestemmelser om, og med hvilke unntak og særregler, forvaltningsloven, offentleglova og arkivlova skal gjelde for kirken, jf. kap. 8 og 16. Forenkling av lovverket og myndiggjøring av Den norske kirke er argumenter for at kirken selv skal bestemme dette. Samtidig kan det også her argumenteres for at grunnlovens 16 bør få noen særlige konsekvenser for Den norske kirke som folkekirke, her ved at kirken bør følge de lover som gjelder for andre store formelle samfunnsinstitusjoner. Kirkemøtets vedtak KM 11/15 ba blant annet staten lovfeste at «Åpenhet, likebehandling og god forvaltningsskikk skal kjennetegne Den norske kirkes forvaltning på alle organisasjonsnivåer. Relevant innhold i dagens forvaltningslov, offentleglova og annet statlig lovverk videreføres og innlemmes i Den norske kirkes regelverk.» 22. Det skal overlates til Kirkemøtet å fastsette om medlemmer av kirken skal betale medlemskontingent, jf. kap. 10 og 12. Dette forslaget kan begrunnes i likebehandling: Når andre tros- og livssynssamfunn kan kreve medlemskontingent, må Den norske kirke også ha anledning til det. Det kan innvendes at medlemskontingent ikke er forenelig med grunnlovens 16: Et kirkesamfunn som innfører medlemskontingent, vil ikke lenger fullt ut være en folkekirke, siden kontingenten, uansett om den er et fast beløp eller en prosent av inntekt, gir ulikt utslag på folks muligheter for å være medlem. Det nevnte er prinsipielle argumenter. For Den norske kirke er det også strategiske argumenter for og imot medlemskontingent. Et argument for medlemskontingent, er at kirken vil kunne styrke egen økonomi: Medlemskontingent kan ved første øyekast løse kirkens økonomiske utfordringer. Samtidig vil en medlemskontingent i neste omgang kunne få negative konsekvenser: Staten vil da når kirken i framtiden mener at overføringene fra det offentlige er utilstrekkelige, kunne svare med at kirken kan innføre kontingent. Og innføring av kontingent kan gi en medlemsavskalling som svekker økonomien.

6 Det er altså ikke åpenbart at medlemskontingent kan løse Den norske kirkes økonomiske utfordringer. 23. Bestemmelsene om at soknet og Den norske kirke er selvstendige rettssubjekter skal videreføres, jf. kap. 8 og 9. At sokn og Den norske kirke som helhet skal være rettssubjekter, er ukontroversielt. Så kan det spørres om man skulle hatt flere rettssubjekter i Den norske kirke. Departementet ønsker imidlertid ikke å lovregulere dette, siden det ville være i strid med ønske om å gi Kirkemøtet mer myndighet. Det er også verdt å bemerke at forslagets 9 ikke definerer soknets oppgaver og innhold. Når dette blir opp til Kirkemøtet, er det uttrykk for en forenkling av statens lovgivning, og samtidig overtar med dette Kirkemøtet noe av den makten over soknet som i dag ligger hos Stortinget. Enkelte vil mene at dette endrer balansen mellom ulike organer i Den norske kirke. 24. Mener du at Den norske kirke skal finansieres ved at a) dagens økonomiske oppgavefordeling mellom staten og kommunene føres videre eller mener du at b) staten skal overta det ansvaret kommunene i dag har for finansiering av den lokale kirke,jf. kap. 9 og 12 (alternativer)? Departementet drøfter om ansvarsfordelingen mellom stat og kommune skal være som i dag, eller om staten skal overta hele finansieringsansvaret for Den norske kirke, dog med unntak av gravplassforvaltningen. Til dette forslaget er det naturlig å utfordre høringsinstansene til å følge debatten som har vært og er i ulike medier. Samtidig er det følgende et forsøk på å gi en oversikt i tabells form med fordeler og ulemper knyttet til disse to alternativene. Full statlig finansiering Dels kommunal, dels statlig finansiering Fordeler Ulemper Fordeler Ulemper Én mottaker (Kirkemøtet) Endring gir usikkerhet Stabilitet og kontinuitet Mange mottakere (Kirkemøtet og Se hele kirka i sammenheng (ressursutnyttelse) nasjonal samordning Administrativ forenkling for soknene Planmessig og helhetlig prioritering av 1600 kirkebygg, og opp mot andre oppgaver Administrativ økning for kirken sentralt som vil få ansvar for å fordele økonomi Uniformering, omorganisering Avstand til lokale forhold Balanse i myndighetsfordelingen i kirken. Desentralisering og maktbalanse lokalt selvstyre Lokal forankring, samvirke mellom kommune og kirke Lokalt eierforhold. Tilgang til flere offentlige finansieringskilder. sokn) Fragmentert struktur, vanskelig å prioritere ressursene samlet Administrative kostnader for kommuner og sokn Ulik praksis i hva som blir vedlikeholdt godt, og store forskjeller i kommunenes tilskudd. Departementets legger opp til at statens tilskudd skal være på dagens nivå. Om staten overtar ansvaret for kommunenes tilskudd, vil det videreføres på dagens nivå. Her er det samtidig en usikkerhet i om staten beregner inn alt bidrag som kirkelig fellesråd i dag får av kommunen, f.eks. i form av kontorlokaler, datasystem og maskiner til kirkegårdarbeidet.

7 Finansieringen kan sees i sammenheng med kirkeordning: Statlig finansiering gir kirken i teorien anledning til å fjerne kirkelig fellesråd, og motsatt er kommunal finansiering et argument for å beholde kirkelig fellesråd. Det er samtidig verdt å understreke at det ikke er en absolutt sammenheng mellom finansiering og organisering. Både med full statlig og med delt finansiering må kirken veie behovet for forvaltningsnivåer i kirken opp mot andre hensyn. Uavhengig av valgt finansieringsmodell er det også verdt å merke seg at lovforslaget reduserer omfanget av de kirkelige formål staten og kommune, eller bare stat, skal finansiere. Trosopplæringsformål er ikke eksplisitt med i forslaget til utformingen av hva stat og eventuelt kommune skal ha finansielt ansvar for fremover. Videre er det verdt å merke seg at formuleringen om kommunens bidrag er endret fra nåværende kirkelovs «Kommunen utreder følgende utgifter etter budsjettforslag fra kirkelig fellesråd» til «Kommunen gir tilskudd til kirkelig virksomhet i kommunen». Den nye formuleringen etablerer en større avstand mellom kommunen og kirken; nå gir kommunen kun et tilskudd, den forholder seg ikke til hva som er kirkens utgifter. Her kan det spørres om en annen formulering i større grad ville sikre en fremtidig kirkelig finansiering. Til sist bør det presiseres at et høringssvar om kommunal og statlig finansiering også kan gi innspill om hva som bør finansieres av kommunene og hva som bør finansieres av staten. Vigselsrett, gravplassdrift og andre spørsmål 25. Vigselsrett for tros- og livssynssamfunn skal videreføres, jf. kap. 19 og forslag til endringer i ekteskapsloven 12 og 13. Stålsett-utvalget anbefalte at tros- og livssynssamfunn ble fratatt vigselsmyndighet, med begrunnelse i at ekteskapet er en statlig ordning. Departementet mener det ikke er tilstrekkelig tungtveiende grunner for en slik omlegging: Vigselsordningene «bekrefter tros- og livssynssamfunnene som verdiformidlere og tradisjonsbærere, og «effektiv bruk av offentlige midler, avbyråkratisering og forenkling» taler mot å innføre to seremonier i stedet for én. 26. Den lokale kirkes ansvar for gravplassdrift og forvaltning skal videreføres som normalordning, jf. kap. 22 og forslag til endringer i gravferdsloven 23. Stålsett-utvalget foreslo at gravplassdrift og forvaltning skulle være en kommunal oppgave, for å likebehandle tros- og livssynssamfunn. Departementet viser i høringsnotatet til at mange av stillingene med ansvar for dette i kirkelig fellesråd i dag, også har andre arbeidsoppgaver (s 206). Konsekvensen av en endring vil kunne bli at et stort antall heltidsstillinger blir omgjort til deltidsstillinger, og at ansatte kan gå fra å ha én arbeidsgiver til å få to. En endring ville også innebære at man ville måtte gjennomføre virksomhetsoverdragelse etter arbeidsmiljøloven 16. Det ville ikke vært mulig for kommunen å gi ansvaret tilbake til kirkelig fellesråd uten en offentlig anbudsrunde. Alt i alt er det altså pragmatiske begrunnelser for at departementet i hovedsak foreslår å videreføre dagens ordning. 27. Fylkesmannen skal etter søknad fra kommunen kunne treffe vedtak om overføring av gravplassansvaret til kommunen, jf. kap. 22 og forslag til endringer i gravferdsloven 23. Samtidig som gravplassdrift og forvaltning videreføres, ønsker departementet valgfrihet og fleksibilitet. I dag kan departementet godkjenne en overføring til kommunen etter at kommune og kirkelig fellesråd har inngått avtale om det. Det nye forslaget er at kommunen kan søke fylkesmannen om å overta gravplassansvaret, uten at soknet er part i saken. Alternativer til forslaget, er enten at dagens ordning med avtale før søknad videreføres, eller at soknet og andre berørte instanser gis anledning til å uttale seg ved en søknad fra kommunen om overføring av gravplassansvar.

8 28. Det ansvaret bispedømmerådet har etter gjeldende gravferdslov, skal overføres til de enkelte fylkesmenn, jf. kap. 22 og forslag til endringer i gravferdsloven 4, 21 og 24 Dette forslaget begrunnes blant annet med at fylkesmannen da vil få ansvar for hele dette feltet (askespredning, krematorier mm), samt at bispedømmerådet foreslås å ikke lenger være et lovbestemt organ. Et argument mot dette forslaget er at denne oppgaven bør ligge til Den norske kirke som overordnet kirkelig myndighet, siden den lokale kirke fortsatt skal ha forvaltningsansvaret. Dette er en praksis som fungerer godt i dag. Et annet argument mot endring, er at de fleste eksisterende gravplasser ligger rundt kirker. En eventuell saksbehandler hos fylkesmannen vil dermed fortsatt være avhengig av den kirkelige kompetansen og måtte forholde seg til kirkelige myndigheter. Dermed vil saksbehandlingen måtte skje på to steder i stedet for ett. Hvis bispedømmerådet som lovpålagt organ faller bort, kan man vurdere å legge denne myndigheten til Kirkemøtet, som kan delegere oppgaven til Kirkerådet eller et annet kirkelig organ. Sluttkommentar I sluttkommentaren anbefales det å kommentere forslaget i kapittel om at det ikke lenger skal være lovfestet rett til permisjon fra arbeid for å delta i Den norske kirkes valgte organer, som oppsettet for høringssvar ikke gir anledning til å ta stilling til andre steder. Det er en motsetning mellom at staten i 8, lovens formål, sier at Den norske kirke forblir demokratisk, og det at staten vil fjerne rett til permisjon for ansatte som velges til demokratiske organer i Den norske kirke. En fjerning av rett til permisjon innebærer nettopp at Den norske kirkes organisering blir mindre demokratisk, siden det er et viktig demokratisk prinsipp med lik rett til deltakelse. Denne endringen kan føre til at valgte organer i Den norske kirke får færre medlemmer som er i arbeid. For medlemmer i arbeid og for det valgte organet vil det bli en mindre forutsigbar ordning, siden arbeidsgiver kan nekte permisjon. Dersom man er uenig i at lovfestingen av at Den norske kirke forblir demokratisk skal gi demokratisk valgte representanter i Den norske kirke en rettighet som demokratisk valgte fra andre kirkesamfunn ikke har, kan man argumentere for at demokratisk valgte i alle tros- og livssynssamfunn bør ha rett til permisjon fra arbeid.