Den skjulte minoriteten konservative kristne i Norge - Afte...

Transkript

1 Utskrift er sponset av InkClub Kunstner og fotograf Lene Ask har dokumentert små menigheter og bedehus i rundt om i landet. Klikk på pilen til høyre for å se hele billedserien! Dette bildet er et interiør fra Eidsvåg i Møre og Romsdal. FOTO: Lene Ask ESSAY: Den skjulte minoriteten konservative kristne i Norge Du tror de dypt troende lever i den samme virkeligheten som alle andre. Det gjør de ikke. Bjørn Stærk, spaltist i Aftenposten.no Publisert: 25.des :20 Oppdatert: 25.des :44 Bjørn Stærk ny spaltist på Aftenposten.no Du har blitt fortalt at universet oppstod fra ingenting, at livet på jorden vokste planløst frem over milliarder av år med meningsløs snurring rundt en anonym fusjonsreaktor i hjørnet av en ubetydelig galakse. Og nå er vi her alle sammen, og forsøker å gjøre det beste ut av det. I virkeligheten foregikk det slik: Et allmektig vesen snakket universet virkelig, formet jorden og fylte den med liv og perfekte, udødelige mennesker. Kanskje tok dette milliarder av år det også, men det er ikke viktig. Det viktige er det som skjedde etterpå, at menneskene tok denne gode verdenen vi hadde mottatt og fylte den med ondskap, litt som et barn som får en fin leke, og knuser den. For å gi oss en ny sjanse til å leve slik vi var ment å leve, skilte dette vesenet ut et fragment av seg selv og sendte det inn blant menneskene for å bli torturert ihjel på våre vegne. Det er ikke så farlig om du ikke forstår hvorfor dette måtte skje. Det viktige er at du sier «ja takk» til dette offeret. På den måten vil du få leve i all evighet i en ny og bedre verden, som har alt det gode vår verden mangler, og mangler alt det onde vi har fylt vår egen med. I virkeligheten er kristne en religiøs minoritet i Norge Å gjøre dette er det viktigste valget du noensinne vil ta. Det snur opp ned på alt. Det som er viktig og riktig for andre, blir nå uviktig og galt for deg. Andre fortsetter å surre rundt i mørket, fordi de ikke vet bedre og fordi det er mer behagelig her og nå. Det kan du ikke hindre dem i. Men du kan advare dem, og fortelle dem om den fantastiske oppdagelsen du selv har gjort: At det finnes en vei mennesket er skapt for å vandre på, en vei til evig lykke, og at alt du behøver å gjøre er å velge den. Den kristne troen jeg vokste opp i høres eksotisk ut når jeg beskriver den på denne måten. Men det må til, for ellers glemmer du hvor forskjellig virkeligheten ser ut for kristne. Du henger deg opp i at de ser like ut som alle andre, at de kler seg likt, snakker likt, og sjelden gjør noe stort poeng av å være annerledes. Og så tror du de lever i den samme virkeligheten som alle andre. Det gjør de ikke. Jeg kunne innledet på en annen måte. Jeg kunne sagt at jeg vokste opp i en kristen familie som tilhører Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Er det en slags sekt, spør du. Nei, det er som Statskirken, bare uavhengige og litt mer konservative. Var dere sånn ekte kristne, da? Ja, vi var aktive i menigheten, leste Bibelen, og ba til Gud. Men ikke fanatiske, vel? Nei da, hyggelige mennesker, alle sammen. Ja vel, ja, nettopp. Og så tror du at du vet hva jeg har sagt. Men det gjør du ikke. Minoriteten i minoriteten Den verden vi tror vi lever i henger ofte etter den verden vi faktisk lever i med en generasjon eller to. På et eller annet tidspunkt har du fått det for deg at Norge er et land som tilhører kristendommen, hvor Kirken er en mektig institusjon som sekulære må være litt på vakt mot. Du har kanskje ikke vært der selv på en stund, og bryr deg lite om hva biskoper og prester måtte ha å fortelle deg, men noen må det da være som lytter til dem? Vi har kors i flagget og en offentlig finansiert kirke hvor tre av fire nordmenn er medlemmer. I virkeligheten er kristne en religiøs minoritet i Norge. Fordi arven etter den kristne storhetstiden henger igjen, i litteratur, i musikk, i lovverket, i institusjoner og i skolegudstjenester, er det ikke lett å se forskjell på de delene av samfunnet som er kristne kun på overflaten, og de som er kristne tvers igjennom. Sett fra én vinkel, er Norge kristent. Men spør du folk direkte, er det bare en femtedel som kaller seg for personlig kristne, og under halvparten av disse går jevnlig i kirken. Bare tolv prosent av nordmenn tror at livet etter døden består av evig frelse eller evig fortapelse, avhengig av valgene du gjorde mens du levde. Desto strengere krav vi stiller, desto mer skrumper den kristne minoriteten inn. Jeg ønsker ikke å bestemme hvem som skal få kalle seg for «ekte» kristne. Det er opp til de troende selv. Men i denne artikkelen vil jeg snevre inn fokuset enda mer, til den gruppen jeg selv en gang tilhørte: Konservative kristne. Minoriteten i minoriteten. Alle tror de vet hvem de konservative kristne er. Noen ser den hyklerske mørkemannen som hater homofile fordi han frykter han selv er en av dem. Noen ser den sleipe vekkelsespredikanten som tyner penger ut av misjonsbestemødre. Noen ser 1 of

2 abortmotstanderen som sender blodige fosterdukker til politikere. Jeg ser en masse mennesker jeg er veldig glad i, som jeg er uenig med, men har stor respekt for. I denne artikkelen møter du tre av dem. En av dem er faren min, Dagfinn Stærk, en ettertenksom mann som verdsetter bokkunnskap og rasjonell tenkning, som aldri har et vondt ord til noen og som er mot kvinnelige prester, mot gjengifte, og mener homofilt samliv er en synd. Du får møte svogeren min, Morten Dahle Stærk, som i mange år har engasjert seg politisk i kristne verdispørsmål som abort, bioteknologi, aktiv dødshjelp og kunstig befruktning. Senest gikk han til kamp mot den nye ekteskapsloven som sidestiller homofile og heterofile ekteskap. Men jeg vil starte med meg selv for 20 år siden, en gutt som har lest Bibelen fra begynnelse til slutt, som en gang i måneden drikker en bitter saft som symboliserer blodet til et menneske som døde for 2000 år siden, og som i blant opplever å være i direkte kontakt med universets mektigste vesen. Guds nærvær Selv når menneskene som vandrer rundt deg bærer symboler for å markere hvor forskjellige de er, er det lett å glemme at symbolene faktisk betyr noe. At hijaben ofte er mer enn bare et hodeplagg, og korset mer enn kun et smykke. Symbolet er på overflaten, men det peker mot noe dypere: At dette mennesket lever i en annen virkelighet enn deg selv. Selv bar jeg ingen symboler. Jeg skilte meg ikke ut på klassebildene. Men å vokse opp i Frikirken var som å ha et ekstra lag av virkeligheten som kun vi kristne tok del i. Jeg gikk på en offentlig skole, og hadde ikke-kristne venner. Men jeg deltok også på kristne barne- og ungdomsklubber og kristne barneleirer, jeg leste kristne aviser, hørte på kristen musikk, ba kveldsbønn. Jeg leste Donald, men det som virkelig inspirerte meg var fortellinger om heroiske kristne som levde under det kommunistiske jernteppet i Øst. Og en gang i blant opplevde jeg noe ubeskrivelig: Følelsen av å være nær Gud. Ikke alle kristne aktiviteter ga meg denne følelsen. Å lese Bibelen gjorde det ikke. Bibelen var for meg mest en samling med fortellinger, og de beste fortellingene var de som hadde minst med den kristne troen å gjøre, fortellingene om kriger og kongerekker i det Gamle Testamentet. Det som ga meg følelsen av å være nær Gud var de gangene jeg ;ikk ta del i de voksnes tilbedelse Jeg var for ung til å sette pris på ideene i paulusbrevene og poesien i salmene. Men krig og episk drama, det forstod jeg. Søndagsskolen og andre barneaktiviteter ga meg heller ikke denne følelsen. Det som ga meg følelsen av å være nær Gud var de gangene jeg fikk ta del i de voksnes tilbedelse: Gudstjenester, prekener, lovsang, nattverd, og bønn. Lavkirkelige kristne menigheter som Frikirken har en stil som fra utsiden kan virke kjedelig, men hensikten er å strippe vekk alt unntatt det vesentlige: Forholdet mellom Ordet, Kristus, og deg. Målet med forkynnelsen er å sette disse tre i kontakt med hverandre, og det er disse øyeblikkene jeg husker. Omreisende predikanter som taler med en varme og inderlighet som trollbinder forsamlingen. Alvorlige eldre menn som snakker om kjærligheten mellom Gud og menneske, og mellom menneske og Gud. Lovsangsmøter hvor alle tar del i en slags kollektiv transe. Nattverdmøter hvor forsamlingen sitter stille i bønn, i påvente av at noen skal føle at Gud kaller dem til å si noen ord. De varte en evighet, disse møtene. Tiden stod stille. Og Guds ånd hvilte over forsamlingen. Kristne menigheter har også en mer jordnær funksjon, som sosialt nav for medlemmene. En menighet tilbyr alle tjenester. Du døpes der, går kanskje i barnehage der, og på søndagsskole. Du synger i kor der, deltar i barneklubber, og ungdomsklubber, og på kveldstid kan du låse deg inn der for å øve på trommesettet. Menigheten gir deg et landsomfattende nettverk å bli voksen i. Den skaper møtestedene du finner kjæresten din i. Du gifter deg der, døper barna dine der, får mange av dine voksne venner der, og kan drive hobbyene dine der. Menigheten tilbyr selskapslokale for 40-årsdagen din, og låner deg spisebord til barnas konfirmantfest. Du deltar som frivillig på aktivitetene der. Du finner dugnadsgjengen din der. Når du blir for gammel til å forlate hjemmet, kommer pastoren på besøk og holder deg med selskap. Og til sist møter vennene i menigheten opp i begravelsen din. Felleskapet tok i mot deg da du ble født, felleskapet sier farvel når du dør. De samme sosiale tjenestene tilbys også av det sekulære samfunnet, men ikke av én og samme institusjon, og mange faller utenfor. Ikke alle menigheter har et sosialt felleskap som fungerer og ikke alle føler seg hjemme der, men hvis en menighet fungerer og hvis du føler deg hjemme der, behøver du aldri gå ensom. Det oppstykkete sekulære samfunnet har gitt mange løfter, og holdt mange av dem, men at du aldri skal gå ensom er ikke et av dem. Gospel og salmer Det er vanskelig for utenforstående å trenge inn i den åndelige og den sosiale siden av kristentroen. For å ta del i alt dette jeg har beskrevet er du nødt til å tro selv, og det er en høy terskel å passere. Mennesker som blir frelst i voksen alder beskriver øyeblikket da de tok i mot Jesus som vendepunktet i livet deres. De legger vekk mye av sitt gamle jeg. De blir «født på nytt». Hvordan er det å bli frelst? I et tv-program forsøkte den britiske illusjonisten og skeptikeren Derren Brown nylig å manipulere en ateist til å gjennomgå et religiøst vekkelsesøyeblikk. Han setter seg ned med henne i en kirke, og fører samtalen inn på temaer som vekker følelser som hver for seg er hverdagslige, men som sammen utgjør en viktig del av det å tro: Minnet om hvor fint det var som barn å ha en far som tar vare på deg. Følelsen av å være omgitt av kjærlighet. Det å oppleve noe som virker negativt, men som når du ser tilbake på det fremstår som del av en større plan. Han binder alt dette sammen, uten å nevne Gud med et ord. Så reiser han seg og går. Med ett kikker ateisten opp mot korset og alteret og brister i gråt. Alt de har snakket om smelter sammen i en stor enhet. Plutselig forstår hun. Vekkelsen er kortvarig, men under andre omstendigheter kunne dette vært begynnelsen på en varig livsendring. Kristne som har vært gjennom personlige vekkelsesøyeblikk, ofte på et mørkt punkt i livet, skiller seg fra andre kristne på måter det er vanskelig å sette ord på. Det har ingenting med om de er konservative eller liberale. Troen har bare endret dem dypere. Det sekulære samfunnet har gitt mange løfter, og holdt mange av dem, men at Det du aldri skal gå ensom er ikke et av dem Det finnes allikevel en snarvei for utenforstående som, for et kort øyeblikk, og på trygg avstand, ønsker å oppleve hvordan kristne ser verden. Den går gjennom kristen musikk, spesielt de to store protestantiske musikkformene: Gospel og salmer. Gospel er den lettest tilgjengelige av dem. Den har satt dype spor i den sekulære populærmusikken, men det er allikevel verdt å oppleve den i sin originale, kristne form. Gospel er det gode budskapets musikk. Den formidler en energisk livsglede, ubesudlet av tvil, kynisme og ironi. Sekulære musikere låner fra stilen, men klarer ikke å låne den unike gleden som ligger bak. Den er bare tilgjengelig for de som tror. Mange fnyser av «gladkristne», og mistenker at smilene deres er påklistret. Men når du lytter til gospel, lytter du til en glede som for mange kristne er helt ekte. Salmen er en mindre tilgjengelig musikkform, men den gir deg et dypere innblikk i hvordan kristne opplever verden, ikke minst i Norge. Salmen vi kjenner i dag ble skapt av nord-europeiske protestanter. Den er høystemt, men lavmælt, og i Skandinavia har den blandet pietistisk teologi med melankolske folketoner på en måte som vitner om en egen værbitt kristentro. Når jeg hører salmene jeg vokste opp med, får jeg dette bildet i hodet: Jeg ser et bedehus som står alene i vinterstormen. Ute herjer kulde og død, inne er det varme og felleskap. Troen på noe bedre brenner i hver og en av de som er samlet. Etterpå skal vi ut i kulden. Vi benekter ikke at kulden finnes. Vi tror ikke at vi kan le eller drømme den bort, og vi vet at kulden når som helst kan slå ned på oss, og røve vekk alt vi er glad i. Men vi vet på hva vi tror, og vi vet at det gode vil vinne til slutt. Jeg tror ikke det er tilfeldig at mange nordmenn sang Til ungdommen i tiden etter 22. juli, Sangen har en sekulær tekst, men den tilhører den samme melankolske tradisjonen som de kristne salmene, og formidler det samme bildet av bedehuset i vinterstormen. Og kanskje er det ikke tilfeldig at norsk black metal er den nøyaktige motsatsen til alt dette: Musikken til kulden og døden som herjer på utsiden av bedehuset. Noen åpnet døren, kikket ut, og fant at de likte seg bedre på utsiden. Også musikkhistorien forøvrig er full av religiøse følelser, fanget i toner av dypt troende mennesker, på en måte som gjenskaper dem for den som lytter, selv lenge etterpå, i en mer skeptisk tidsalder. Du blir ikke kristen av å lytte til Matteuspasjonen av Bach, men du må være kristen for å skrive den, og ved å lytte tar du del i noe av den samme følelsen troen skaper hos de troende. Baklengs djevelskap Jeg var omgitt av musikk i oppveksten, og det meste av den var kristen. Dette hadde også en mørk side. På slutten av 1980-tallet lot den kristne avisen Dagen rive seg med av den amerikanske satanismepanikken, og skrev en lang rekke artikler om hvordan populærmusikk utgjorde en form for djeveltilbedelse. Jeg var år, og hadde ingen grunn til å tvile på det som stod i avisene vi holdt. Jeg leste om hvordan rockeplater av AC/DC og KISS inneholdt sataniske baklengsbudskap, hvordan kristne tenåringer som hadde lyttet til denne musikken hadde blitt besatt av Djevelen og begått selvmord, og hvordan hele musikkutviklingen siden 1950-tallet hadde blitt styrt av satanistiske musikkprodusenter. Dette var ikke et tema hjemme, eller i kirken, men det stod i avisen. Jeg antok at det var sant. er som om bærebjelkene i troen min raser sammen, fordi de var bygget etter en dårlig plantegning 2 of

3 I musikktimen på barneskolen får elevene ta med seg kassetter hjemmefra. En dag tar noen med Iron Maiden, og spiller Number of the Beast for klassen. Sangen åpner med en monolog om Dyrets tall, 666. Jeg vet hva Dyrets tall er. Jeg har lest Johannes åpenbaring, den mystiske profetboken som avslutter Bibelen, og gjort halvhjertete forsøk på å tolke den. Så starter musikken, og der og da, i klasserommet på barneskolen, er det som en port til Helvete har åpnet seg rett foran meg. Jeg er redd jeg skal bli besatt av Djevelen. Resten av skoleåret passer jeg på å forlate klasserommet og gjemme meg på do når jeg frykter at noen vil spille noe lignende i musikktimen. De andre barna tror dette er uskyldig moro, men jeg vet bedre. I den store åndskampen kjemper engler og demoner om hvert eneste gatehjørne, hver eneste sjel - og hver eneste synkoperte rytme. Dette er alvor. Senere slipper frykten tak i meg. Jeg oppdager den kristne rockemusikken, og etterhvert tar jeg forsiktige steg ut i den sekulære. Et par år senere går jeg rundt med AC/DC's Fly on the Wall på øret. Jeg er besatt - men på en litt annen måte en jeg hadde blitt advart mot. Veien ut Etter hvert forlot jeg kristendommen. Det var ikke på grunn av hendelser som dette. Jeg forstod jo at jeg hadde blitt lurt av en konspiratorisk journalist som hadde forvillet seg inn i en avisredaksjon uten bakkekontakt. Men da jeg faktisk mistet troen, var også det til et musikalsk akkompagnement. Jeg var 16, og jeg hadde for aller første gang diskutert Guds eksistens med en ateist. Det skjedde på en BBS, som var en slags forløper for debattforumene på internett. For første gang møtte jeg noen som forventet at jeg kunne begrunne troen min, som ikke syntes det var åpenbart at Gud fantes, og som stilte vanskelige spørsmål. Jeg gjorde mitt beste. Debatten raste i flere uker. Jeg rikket ikke en tomme. Så ble det sommerferie, og jeg måtte ta en pause fra debatten. En dag i juli sitter jeg i baksetet av bilen, vi er på vei til neste feriested. Debatten går videre i bakhodet. Jeg hører på Pink Floyd's Dark Side of the Moon, og litt etter halvveis i plata, rundt omkring Us and Them, skjer det et... skifte. Verden endrer seg for meg. Gud er borte. Det er ikke en kalkulert vurdering, det er mer som om bærebjelkene i troen min raser sammen, fordi de var bygget etter en dårlig plantegning. Mange kristne tar det ikke så nøye om troen deres kan begrunnes rasjonelt, men jeg gjør det. Og plutselig innser jeg at jeg ikke klarer det. Argumentene jeg må ty til for å begrunne en kristen Gud er så kompliserte at alternativet gir mer mening: Det finnes ingen Gud. Med denne innsikten følger en følelse av frihet. Det er som om veggene rundt meg har falt ned, og jeg ser ut på en åpnere verden. Så kommer kvelden og mørket, og jeg tilbringer et par fryktelige netter hvor jeg spør meg selv om jeg nå kommer til å havne i Helvete. Det Helvete jeg har trodd på er noe mer abstrakt enn flammehavet gamle svovelpredikanter advarte mot. Kristne i dag snakker heller om en evighet uten Gud. Hva dette egentlig innebærer vet man ikke, men at det er en fryktelig skjebne, det er det ingen tvil om. Tør jeg ta sjansen? Spørsmålet blir raskt meningsløst. For troen, den er borte. For godt. Avkristning og liberalisering Pastoren i menigheten min syntes dette var leit. Kanskje ekstra mye fordi han også var faren min, og hadde viet hele sitt liv til å spre Guds ord. Alle kristne vet at troende forsvinner, og nye troende kommer til. Slik var det også for de første kristne, i århundrene etter Jesu død. Dette var en tid med et religiøs mangfold som lignet vårt, men hvor konkurrentene til kristendommen var svakere. Derfor vant de kristne flere tilhengere enn de mistet, vokste, og fikk politisk makt. I Europa i vår tid har utviklingen lenge gått motsatt vei. Nye ideer, ny kunnskap, og alternative livssyn har sendt kristendommen i en langvarig og smertefull retrett. Da faren min, Dagfinn Stærk, vokste opp i Moss på og 60-tallet, hadde denne avkristningsprosessen allerede pågått en stund, og skapt et klart skille mellom kristne og ikke-kristne. Skillet var klarere enn i dag, med færre mellomposisjoner. Enten var du kristen, vandret i kristne miljøer og hadde kristne venner, eller så var du ikke. Jeg hadde mange ikke-kristne venner i oppveksten. Faren min hadde få. Samtidig som selve kristendommen var i retrett i Norge, delte den seg også i to retninger: En liberal retning, som var villig til å oppdatere kristen teologi i tråd med den nye tidens verdier, og en konservativ retning, som holdt fast ved den tradisjonelle teologien. Mye av det liberale presset kom ovenfra og utenfra, gjennom en allianse mellom liberale teologer og sekulære politikere. Stortinget hadde allerede i 1938 vedtatt at kvinner kunne bli prester i Den norske kirke, men bare når den enkelte menigheten aksepterte det. Det var det ingen menigheter som gjorde. Grasrota var konservativ. De konservative generalene er borte, og det er lite krutt over de tilsynelatende konservative biskopene som er igjen Dette forbeholdet ble fjernet i 1956, mot kirkens vilje. I kampen mot den tradisjonelle, konservative kristentroen anså politikerne at de hadde rett til å tvinge liberal teologi på norske menigheter. I 1961 ble Norges første kvinnelige prest, Ingrid Bjerkås, ordinert av den liberale biskopen Kristian Schjelderup. Resten av det liberale presset kom nedenfra. Som statskirke var Den norske kirke underlagt politisk kontroll. Men som folkekirke, en kirke som ønsket å være for alle, måtte den også følge folket. Og folket var i ferd med å endre seg. Gjennom 1900-tallet kjempet konservative og kulturradikale intellektuelle en kamp om hvilke verdier det norske samfunnet skulle bygge på. De radikale vant, og fikk folket med seg på en historisk verdiomveltning. Men seieren var ikke total. De kulturradikale var anti-kristne, ofte kommunister, men nordmenn flest satte pris på tjenestene kirken tilbød. Selv om de ikke anså Jesus som sin personlige frelser, ønsket de ikke å løsrive seg fra de kristne ritualene. De likte rammen troen på en slags Gud plasserte rundt livene deres: En ramme som ikke regjerte livene deres, men var fast nok til at de slapp å se på seg selv om ensomme atomer i et kaldt univers. Disse menneskene følte seg hjemme i Den norske kirke, og i takt med at kirken ble mer demokratisk, begynte den å tilpasse seg den liberale, folkelige kristentroen deres. Den ble en kirke for alle, ikke bare spesielt interesserte. En demokratisk kirke I det kristne miljøet faren min vokste opp i satte denne liberaliseringsprosessen få spor. Frikirken i Moss ble ikke styrt av politikere, men av medlemmene, og medlemmene var tradisjonelle, konservative kristne. Det var også nettopp derfor Den Evangelisk Lutherske Frikirke ble stiftet, i Den skulle være uavhengig av staten. De teologiske forskjellene mellom Frikirken og Den norske kirke var små. Frikirken har en mer lavkirkelig stil, altså mindre visuell og høytidelig, men de tilhører begge den samme trauste norske lutherskprotestantiske tradisjonen. Forskjellen var bare at Frikirken ønsket å være uavhengige. En fri kirke. De opplevde at staten drev med autoritær sentralstyring. Blant annet var det vanskelig for menigheter å bli kvitt uskikkete prester. Man måtte pent nøye seg med den presten man fikk tildelt. Frikirken valgte derfor en demokratisk styringsform, hvor hver menighet valgte sine egne pastorer og eldste. Demokrati og teologi er en litt underlig allianse. Lenge var det de som delte den konservative troen til faren min som tjente på at Frikirken var demokratisk. Frikirken holdt stand mot kvinnelige prester på 1960-tallet, da de fleste kristne i Norge var mot dette, og det liberale presset kom ovenfra, fra sekulære politikere og liberale teologer. Senere endret også Frikirkens medlemmer oppfatning. En ny generasjon kom frem til at de liberale teologene hadde hatt litt rett allikevel. Nå var det de liberales tur til å gjøre bruk av demokratiet. I 2005 sa Frikirken ja til kvinnelige prester, og i 2006 ordinerte de sin første kvinnelige pastor, Katrine Bråtane. Det konservative kristen-norge Den samme kampen mellom liberal og konservativ teologi foregår over hele kristen-norge, i store og små trefninger, over alt der det henger kors på veggen. Noen steder vinner liberale ideer, andre steder holder de konservative stand. I Den norske kirke har det i dag blitt vanskelig å være konservativ. De gamle dør ut, de unge føler seg ikke hjemme, og går over til andre kirkesamfunn. Noen forlater protestantismen helt, og går over til den romersk-katolske kirken, slik nylig avdøde Arnfinn Haram gjorde i 1998, eller til den nyoppstartede nordisk-katolske kirken. De ønsker å høre til en kirke hvor læren ikke endrer seg fra stortingsperiode til stortingsperiode, men som heller ikke er pietistisk. Den norske kirken nøler fremdeles med å omfavne homofili, men de konservative generalene er borte, og det er lite krutt over de tilsynelatende konservative biskopene som er igjen. De klager over utviklingen, men føyer seg når det kommer til stykket. Faren min sammenligner dem med tenåringer som klager over hvor fæle foreldrene deres er, men ikke flytter hjemmefra. Hvor lenge kan de holde på før man ikke tror dem lenger? Les også Historier om himmel og helvete Deler av det religiøse Norge er en godt bevart hemmelighet for mange. I bedehusbevegelsen står de konservative sterkere. Her finner mange bokstavtro konservative, som er skeptiske til de liberale "miljøbiskopene" i Den norske kirke. Du finner moderate israelsvenner, og en nedtonet etterkommer av pietismen. Men det er også flere bedehusmiljøer som ikke er spesielt opptatt av hva medlemmene mener om konservative kjernesaker. Noen kristenkonservative har valgt en sterk politisk linje. De vil bevare Norge som et kristent land, med kors i flagget og Gud i fedrelandssalmen. Disse finner du ofte i karismatiske miljøer som Levende Ord og Kristent Senter. Disse er spesielt sterkt opptatt av Israel, og av trusselen fra islam. I Nord-Norge finner vi Læstadianerne, som hører inn under Den norske kirke, men er strengt 3 of

4 konservative. Læstadianerbevegelsen oppstod blant samer som opplevde at den hjalp dem å holde stand mot alkoholmisbruk og presset fra de svenske, finske og norske storsamfunnene. Læstadianerne har en gammelmodig stil, med lange prekener og lite musikk, men de klarer å holde på sine unge. Treffene deres er fulle av småbarnsfamilier. Baptistsamfunnet hadde nylig en stor debatt om homofili, etter at en baptistmenighet i Oslo med mange homofile medlemmer markerte seg offentlig med liberale standpunkter. Debatten endte med at den liberale menigheten ble ekskludert. Baptistsamfunnet trekkes i konservativ retning av at de har fått mange innvandrermenigheter. Kristne innvandrere er som regel konservative. Troens grunnmur Etter at Frikirken aksepterte kvinnelige prester, foregår det på grasrota nå diskusjoner om homofili, samboerskap, og evig fortapelse. Det er ikke gitt at Frikirken vil velge en liberal retning i alle disse spørsmålene. Verdiliberalisme er ikke historiens naturlige endepunkt. Men for faren min var den liberale vinden sterk nok til at han ikke lenger følte seg komfortabel med å jobbe i Frikirken, ikke minst fordi mange i hans egen menighet støttet de liberale ideene. Etter 30 år som pastor tok han en vanskelig beslutning. Han sa opp. For faren min var ikke dette en kamphandling, men en samvittighetshandling. Slik han ser det er respekten for Bibelen som Guds ord, tolket på den tradisjonelle måten, grunnmuren i den kristne troen. Å være pastor, altså prest, er å være både en leder og en lærer for forsamlingen din. Når de du skal lede og lære begynner å grave bort grunnmuren, så må du fortelle dem at nei, dette er feil. Dette kan vi ikke gjøre. Vi trenger denne grunnmuren, ellers raser alt sammen. Og hvis de ikke lytter, blir det falskt å fortsette som før. Det eneste riktige da er å finne seg noe annet å gjøre. Det kan være vanskelig å forstå hva konservative og liberale kristne egentlig er uenige om. På overflaten ser det ut som om alt handler om sex. På en måte er det riktig. Frontlinjen mellom konservative og liberale går gjennom spørsmål som har med seksualitet og kjønn å gjøre: Kvinnelige prester, samboerskap, sex utenfor ekteskapet, skilsmisse, og homofili. Men det er ikke fordi disse spørsmålene i seg selv er så viktige. I stedet er de symptomer på en dypere konflikt, som handler om hvordan du skal lese Bibelen, og hvor langt du kan endre tolkningen etter hva du selv føler er riktig. Guds ord er ikke kun et hyggelig budskap som avgrenses til søndag formiddag mellom kl 11 og 12, det er et påbud om en radikal livsendring Det sekulære samfunnet har skiftet mening om homofili. Vi ser det ikke lenger som en mental sykdom, eller en perversjon, men et likeverdig alternativ til å være heterofil. Dette er lett for oss å si, vi som ikke har hellige skrifter og flere tusen år lange teologiske tradisjoner å bygge på. Vi sier bare: «ja, dette mente mange før, men nå ser vi at det var feil, så nå er det noe annet som er riktig». Men hva skal de kristne gjøre med skriftstedene de tidligere har tolket som at homofilt samliv er en synd? Er det slik at kristne teologer leste feil for 100, 200 eller 1800 år siden? Skal endringer i det sekulære samfunnet styre hvordan kristne leser Bibelen? Skifter Gud mening når folket gjør det? Det er dette spørsmålet faren min og andre konservative kristne stiller seg. Gud er evig, og det viktigste han har å fortelle oss sa han for 2000 år siden. Det er sikkert mulig at teologene har misforstått alt dette helt til nå nylig, men er det ikke mistenkelig beleilig at vi velger å lese Bibelen på nytt akkurat nå, når tidsånden snur? Og hvordan kan Bibelen ha autoritet hvis vi ser bort fra dens direkte befalinger? I Romerbrevet 1:27 peker Paulus på menn som driver utukt med menn som et eksempel på moralsk forfall. I Matteus 22 sier Jesus at du skal elske Herren din Gud, og din neste som deg selv. Hvis vi tolker bort det ene, hva skjer da med det andre? I Bergprekenen, i Matteus 5-7, sier Jesus at du bare kan skille deg hvis ektefellen din har vært utro, og at du uansett ikke skal gifte deg på nytt igjen etterpå. Men han sier også at du skal elske dine fiender, og la de som tar skjorten din, få kappen din også. Begge deler er radikale påbud, direkte fra Jesu munn. Men nå har det ene blitt ubeleilig, så da hiver vi det vekk? Kanskje finner vi det upraktisk å elske våre fiender også. Hva sitter vi igjen med? Hva er grunnmuren, hvis selv ikke en direkte befaling fra Guds sønn er nok? Det er tanker som dette som gjør at kristne som faren min velger en konservativ teologi, ikke at de personlig misliker homofile, eller lider av noen form for sex-hysteri. Motstanden mot homofili, gjengifte, og kvinnelige prester, er ikke essensen i deres forhold til Gud. Det er en konsekvens av å tro at Gud er en høyere autoritet enn mennesket. Det er deres måte å ta Guds ord på alvor. Radikal livsendring Kulturkampen mellom de radikale og de konservative har etterlatt oss et karikert bilde av kristne: Enten er de hyggelige og liberale, eller så er de hatefulle konservative. Jeg kjenner flere hyggelige og liberale kristne. Men jeg kjenner ingen hatefulle konservative. De finnes nok, men de gjemmer seg godt. Faren min er veldig opptatt av at troen ikke må bli en humørløs pietisme, hvor du går rundt med pekefingeren, og sier at dette er ikke lov, og dette er ikke lov, og dette er ikke lov. Og så glemmer man omsorgen, nåden, tilgivelsen, og kjærligheten. Innvendingen hans mot de liberale er ikke at de legger vekt på kjærlighetsbudskapet i kristendommen, men at de velger bort alt det andre, det de ikke liker. I Johannes 14:15 sier Jesus, «dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Ikke bare de du liker selv, eller de som er populære i tiden du lever i. Alle sammen. Og Guds ord er ikke kun et hyggelig budskap som avgrenses til søndag formiddag mellom kl 11 og 12, det er et påbud om en radikal livsendring. Min oldemor var en streng kristen, en pietist. Men da en nabofamilie ble alvorlig syke, forlot hun sine egne barn, og stelte med naboen til de ble friske, med fare for sitt eget liv. Jesus har sagt at du skal hjelpe de svake, og da skal du gjøre det. Få kristne lever opp til de radikale påbudene i Bibelen. De erkjenner at mennesket er syndig og feilbarlig, og avhengig av Guds nåde for å unngå fortapelsen. Ingen lever slik de skal. Men spør du kristne om hva som inspirerer dem, så er det fortellinger om de som ofret alt, de som virkelig gjorde mot «disse mine minste» slik Jesus befalte. Ikke en sint pietist som holder tordentaler om homofili. Dette gjelder både for konservative og liberale kristne. Bak ;lertallets ønske om å tvinge sine verdier på mindretallet, ligger tanken om at den beste måten forskjellige mennesker kan leve sammen på, er at de slutter å være forskjellige. En verden uten de andre Jeg forstår at det er vanskelig å tro det jeg skal fortelle nå, fordi det strider mot karikaturen av sex-fikserte konservative. Men det er helt sant: I min egen oppvekst i Frikirken, som sønn av en pastor som senere skulle si opp i protest mot kvinnelige prester, tenkte jeg svært lite på de kristenkonservative kjernesakene. Jeg kan ikke komme på at jeg noensinne tenkte over hva jeg mente om homofili i den tiden jeg var kristen. Aldri. Jeg antar at jeg må ha tenkt på dette, og i så fall mente jeg nok at det var galt, men tanken satte ikke spor etter seg. Det opptok ikke meg eller andre i omgivelsene mine. Det ble ikke banket inn i hodene våre av dystre predikanter. Det må jo ha blitt nevnt, men ikke på en slik måte at jeg husker det. Det samme gjaldt andre seksuelle spørsmål også. Jeg hørte lite om det, og gikk ikke rundt og tenkte på det. At kristenkonservative er hysterisk opptatt av sex er en myte vi har arvet fra kulturkampen, som videreføres av medienes nyhetslogikk. Kristne får oppmerksomhet når de snakker om sex. De får ikke oppmerksomhet når de snakker om det som egentlig opptar dem: Hvordan livene deres snudde seg opp ned den dagen de aksepterte Jesus Kristus som sin frelser. Jeg mener ikke å avfeie homofile og andre som har hatt det vanskelig i konservative kristne miljøer. Kanskje fantes det homofile i menighetene jeg vokste opp i, som slet i det skjulte med konflikten mellom tro og legning. Kanskje kunne det gått galt med dem. Kanskje har det gått galt. En konservativ kristen menighet er neppe et godt sted å være for homofile tenåringer. Kom dere vekk, finn et sted hvor dere kan være dere selv. Men dette var altså ikke et tema i mitt miljø, ikke et spørsmål jeg bygget min kristne identitet på. Verdiflertallet Når jeg skriver alt dette om konservative kristne, er det delvis for å belyse dem, slik at du forstår dem bedre og frykter dem mindre. Men det ligger også noe mer her. Jeg tror konservative kristne har noe å lære oss andre, om det å leve omgitt av mennesker som har andre verdier enn oss selv. Minn deg selv på hvor forskjellige vi er, alle sammen. Ellers glemmer du det. Vi forteller barna våre at meget er forskjellig, men det er utenpå - inni er vi like. I virkeligheten er det motsatt. Vi blir stadig likere på utsiden, men mer forskjellige på innsiden. Og desto mer sekulært og liberalt samfunnet blir, desto mindre synlige blir forskjellene. Til slutt glemmer du kanskje at de finnes. Du kan reise jorden rundt og spise McDonald's, men hodet til naboen din er et fremmed univers. Å være kristen er en av disse usynlige forskjellene. Som regel er troen deres privat. De dytter den ikke på deg. Kanskje kjenner du dem i årevis før du får vite at det å sitte i et bønnemøte eller en gudstjeneste er den vakreste opplevelsen de vet om. Jeg spiste middag en gang med noen kolleger. Det viste seg at alle som satt rundt meg enten var kristne selv, eller hadde en kristen bakgrunn. Det var helt ukjent for meg. Og fordi forskjellene er usynlige, er det lettere for flertallet å overkjøre dem. Det du ikke ser, og ikke forstår, trenger du heller ikke ta hensyn til. Det finnes ikke én flertallsbefolkning lenger, til det har vi blitt for forskjellige. Men i alle spørsmål finnes det et flertall, en gruppe som er størst, eller mektigst. Det sikreste tegnet på at du tilhører et slikt flertall, er at du ikke tenker over det. Mindretallet vet alltid at de tilhører mindretallet. Hvis du ikke drikker alkohol, legger du merke til forventningen om å drikke i alle sosiale 4 of

5 sammenhenger. De som drikker alkohol gjør ikke det. De tenker ikke over at du finnes, og når de oppdager deg, reagerer de først med irritasjon. Ja vel? Er du en slags fanatiker? Hallo, litt kan vel ikke skade? Slik er det med alle spørsmål. Tilhører du flertallet, tenker du først ikke over at du gjør det, at det finnes andre synspunkter. Og når du oppdager dem, er instinktet ditt å bekjempe dem. En gang for ikke alt for lenge siden tenkte flertallet som den kristenkonservative faren min, og hvis man unnet alternativene en tanke, var det med avsky. I dag er det sekulære og venstreliberale verdier du skal leve livet ditt etter. Du skal akseptere homofili, trekke på skuldrene av abort, applaudere innvandring, ikke røyke, drikke med måte, være miljøbevisst, spise sunt, ikke betale for sex, ikke spille nettpoker, ikke feste hele natta, men ikke være alt for religiøs heller. Kast hijaben, vær sexy med måte. Og del nå for all del fødselspermisjon, husarbeid og barnepass likt mellom deg selv og ektefellen. Listen er lang, og vokser. Dissse verdiene er så selvsagte for mange at bare det å se dem listet opp virker irriterende, som en slags provokasjon. Ja, hvordan skulle det ellers være? En av jobbene faren min hadde etter at han sa opp som pastor, var som lærer på en kristen friskole. Religiøse barneskoler noe av det skumleste sekulære kan tenke seg. For sender man barna dit, forsvinner jo ikke verdiforskjellene. De blir videreført fra generasjon til generasjon, i all evighet. Går barna i den offentlige skolen, kan du i det minste håpe at forskjellene vil vannes ut over tid. At rasjonalismens frammarsj vil fortsette til den siste flik av overtro har forsvunnet fra det siste religiøse surrehuet. Å akseptere religiøse skoler er å gi opp. Det er å akseptere at troen har kommet for å bli. Dette sitter langt inne for et flertall som synes det er irriterende nok at mindretallet finnes, om man ikke også skal måtte godta at de alltid vil gjøre det. Toleransen for mindretallet må selvsagt ha en grense. Men tenk over dette: At bak flertallets ønske om å tvinge sine verdier på mindretallet, ligger tanken om at den beste måten forskjellige mennesker kan leve sammen på, er at de slutter å være forskjellige. En verden uten de andre. Det er ikke sikkert du hører denne undertonen i det du selv sier, men de gjør det. De hører den klart og tydelig, og de skjelver. Life of Brian Alt dette høres underlig ut, for toleranse og mangfold er to av vår kulturs honnørord. Men å si det og å leve det er to forskjellige ting. Flertallet kludrer det til, fordi ønsket om mangfold ikke er oppriktig, og fordi man ikke forstår minoritetene. Da muslimer over hele verden nylig protesterte mot et blasfemisk YouTube-klipp, reagerte mange med en nedlatende forståelse som gjorde demonstrantene til barn. Klart det ikke er greit med vold og sensur, og vi ville jo ikke akseptert en slik oppførsel fra oss selv, men vi kan ikke forvente bedre. De er jo så glade i denne eksotiske profeten sin, stakkars små, de blir aldeles bestyrtet, klart de blir. Det var en klar dobbeltstandard, som har lite med ekte toleranse å gjøre. Men la du merke til noe annet? Fikk du med deg de som erklærte at verdens muslimer nå må ta steget inn i den sekulære voksenhetens rekker, og ta all blasfemien med et flir? For se bare på de kristne. Vi mobber troen deres hele tiden, og de blir ikke støtt i det hele tatt. Er du allergisk mot kristne som engasjerer seg politisk, vil en kjapp gjennomlesning av CV- en til Morten gi deg pusteproblemer Tja. La oss stoppe opp der. Har du snakket med noen kristne om dette? Har du spurt dem om hva de føler når du gjør det aller helligste i livet deres, grunnmuren de bygger alt på, til en billig vits? Ikke det? Kanskje forstår du kristne like dårlig som du forstår muslimer. For det var en tung vei for norske kristne å akseptere at blasfemi skulle være tillatt. Da Monty Python's Life of Brian ble stoppet av Statens Filmkontroll var det til applaus fra norske kristne miljøer. De mente filmen gjorde narr av Jesus, noe som var forbudt, et forbud de støttet. Og da TV2 sendte Life of Brian på midten av 1990-tallet, forbød faren min meg å se den. Jeg gjorde det allikevel. Filmen er ikke blasfemisk, og motstanden mot den sier nok mest om hvor naive norske kristne har vært om hva som beveget seg utenfor deres eget univers. Kulturomveltningene på og 70-tallet noe skummelt, og det tok dem lang tid å se forskjellen mellom hån av den kristne troen, og satire om fanatisme. Siden har de blitt smartere. Men ikke blaserte. Ekte blasfemi sårer dem, slik det sårer muslimer, fordi de bygger livet sitt på ekte tro. De vet bedre nå enn å hisse seg opp. Men de hadde satt pris på om du lot være. Og de himler med øynene når du på deres vegne forteller verden at vestlige kristne ikke bryr seg når du mobber troen deres. Selvsagt bryr de seg. Du har bare ikke spurt. Også i dag blir faren min varm når han snakker om blasfemi. Han er ikke mot blasfemi fordi det sårer Gud. Gud er allmektig, og trenger ikke vår beskyttelse. Blasfemi er galt fordi det sårer de troende, det er en slags hatefull ytring, på linje med rasisme. Derfor er han mot blasfemi, også når den rammer andre. Han hetser ikke muslimsk tro, av samme grunn som han ikke forteller rasistiske vitser. Mindretallets toleranse Du kan ikke spørre flertallet om hva toleranse er. Hva vet de om det? Det er mindretallet som lever omgitt av mennesker som ikke vet noe om deg, men tror de vet alt, og som avskyr alt de tror du står for. Det er de du skal spørre. Det er de som har tenkt gjennom hva det innebærer å leve i fred med mennesker som er forskjellige fra deg selv. Men før de kan gjøre dette må de akseptere at de er et mindretall. Kristne i min fars generasjon vokste opp med minnet om at de nylig hadde vært en verdistormakt, og de fikk tidligere generasjoners overmot med seg i arv: Tanken om at Norge tross alt egentlig er et kristent land, og at sekulariseringen og verdiliberaliseringen bare er et blaff. Snart kommer den store vekkelsen, og da blir alt som før. Kristne i min egen generasjon har ikke arvet dette overmotet. De har fått det å være minoritet inn med morsmelken. For dem fremstår det latterlig å bruke politisk makt til å presse sine verdier på andre. De er fornøyde så lenge de selv får leve i fred for sekulære verdiveivalsere. De forstår at samfunnet må være sekulært. Samtidig nekter de å melde seg ut av det, og løpe og gjemme seg bak kirkebenkene. Så hva gjør du da? Hva gjør du når du tror på andre verdier enn flertallet, og ønsker å kjempe for disse verdiene, men forstår at du ikke kan gjøre det på dine egne premisser? Familien min beskytter meg mot å utvikle de vanlige fordommene ateister har mot kristne. Og de har stadig noe nytt å lære meg, om det å være en minoritet, og om sekularisme. For et par år siden sjarmerte Morten Dahle Stærk seg inn i søskenflokken vår. Morten har tilbrakt mye av sitt voksne liv som politisk aktivist for kristne verdier. Er du allergisk mot kristne som engasjerer seg politisk, vil en kjapp gjennomlesning av CV-en til Morten gi deg pusteproblemer. Da han var 17 år gammel, i 1997, stiftet han og en kamerat Ungdommens Menneskeverdallianse i Norge, en organisasjon som drev med holdningsarbeid og lobbyvirksomhet for kristne verdier, i spørsmål som abort, bioteknologi og aktiv dødshjelp. I 2007 tok han initiativ til organisasjonen Nordisk nettverk for ekteskapet, for å bekjempe den nye ekteskapsloven, som skulle sidestille heterofile og homofile ekteskap. En ekte mørkemann? Hvis du har hengt med meg så langt, har du fått med deg at den kristne mørkemannen for det meste er en draug de ikke-kristne skremmer seg selv med på stormfulle netter. Jeg har vist hvordan kristne som faren min ser på konservative verdispørsmål, hva som egentlig er viktig for dem. Ikke hatet, men respekten for Guds ord, både når det ber oss elske hverandre, og når det setter grenser vi ikke skal krysse. Alt dette gjelder også for Morten, selv om han ikke er enig i alle de kristenkonservative standpunktene. Men i tillegg har han noe mer. Alt engasjementet hans for kristne verdier har nemlig foregått på sekulære premisser. Og han har et syn på det å delta politisk i et mangfoldig samfunn som mange selverklært tolerante mennesker kunne lære av. Allmenne argumenter Flertallet tror det kan løse verdikonfliktene i samfunnet ved å kjøre som en veivals over minoritetene, noe som fungerer dårlig, og som slår tilbake på deg selv den dagen du oppdager at du tilhører et mindretall. Du står på sidelinjen og heier den dagen man jager hijaben vekk fra det offentlige rom. Neste dag blir du bedt om å fjerne korset du bærer rundt halsen. Er det mulig å løse denne floken uten å bli liberalist eller verdirelativist? Morten finner svaret i det filosofen John Rawls kalte for overlappende enighet, områder hvor mennesker kan være enige, uten at vi deler begrunnelsen. Kristne som engasjerer seg politisk bør ikke slå folk i hodet med bibelvers og Jesu formaninger, men bruke allmenne argumenter, som det er mulig for andre å bli overbevist av. Det er ikke «argumenter» som gjør at rusmisbrukere blir reddet gjennom troen. Det er Gud Da Nordisk nettverk for ekteskapet kjempet mot ekteskapsloven, brukte de nettopp slike argumenter. De pekte ikke på bibelvers. I stedet brukte de argumenter som at kunstig befruktning for lesbiske bryter det biologiske båndet mellom far og barn, og fratar barnet muligheten til å vokse opp med sin far. Riktignok har vi alltid hatt adopsjon, og steforeldre, og enslige mødre og fedre. Men nå er bruddet tilsiktet, ikke et av mange nødvendig onder i en uperfekt verden. Vi erklærer med ett at det biologiske båndet, som har vært med oss til alle tider, ikke lenger har noen spesiell verdi. Har vi tenkt gjennom hva vi endrer på? Det viktige er ikke om dette er et godt argument mot kunstig befruktning for lesbiske. Jeg synes ikke det er det, og jeg tror ikke du som blir født takket være ekteskapsloven av 2009, og som finner denne artikkelen i et arkiv en gang i framtiden, lar deg overbevise du heller. Det viktige er at argumentet ikke forutsetter at du er kristen. Jeg er ikke enig, men jeg kunne ha vært det, uten å dele den kristne troen. Ser du respekten som ligger til bunn når noen kommer deg i møte på denne måten? Viser du selv andre den samme respekten? 5 of

6 Medfødt moralsk kompass Det er ikke lett for kristne å engasjere seg politisk. Nylig kunne Heidi Nordby Lunde avsløre at organisasjonen Barnevakten, som ønsker å beskytte barn mot upassende innhold i mediene, og ikke nevner Jesus med et ord, blir finansiert og drevet av kristne. Aha, en skjult agenda! Men hadde hun vært vennligere innstilt om de hadde krydret nettsidene sine med bibelvers? Neppe. Antagelig hadde de blitt bedt om å holde Gud utenfor politikken. Catch-22. Men ville det ikke vært ærligere av Morten å begrunne motstanden mot ekteskapsloven med bibelske argumenter? Vi vet jo at det er det som egentlig motiverte ham? Ikke egentlig. Kristne henter ikke alle sine meninger direkte fra Bibelen, selv ikke når de tar konservative standpunkter om sex og samliv. Kristne har tre ulike svar på hvordan mennesket kan vite hva som er rett, og hva som er galt. Katolikker tenker at alle mennesker har tilgang til det samme moralske kompasset, fordi det er bygget inn i naturen vår. Du trenger ikke skjønne Gud for å vite hva som er rett eller galt. Du vet allerede hva som er rett eller galt fordi du er skapt av Gud. Derfor kan du bruke allmenne argumenter i nesten alle spørsmål. Kalvinister, så som baptister og pinsevenner, mener at det gode er skjult for oss helt til Gud forteller oss hva som er rett. Vi kunne ikke vite hva som var rett eller galt hvis vi ikke kunne lese det i Bibelen. De som mener dette begrunner gjerne meningene sine med bibelvers. Vi kan le av Ludvig Nessa, som lyser regjeringen i bann, og marsjerer rundt Stortinget som Josva rundt Jerikos murer. Men amerikanske abortmotstandere har myrdet abortleger. Lutheranere, som i Den norske kirke og Frikirken, plasserer seg mellom de to andre, og sier at moral i stor grad er felles, mens på andre områder er den skjult. Der den er felles, kan vi bruke allmenne argumenter. Der den er skjult, må du lese Bibelen for å vite hva som er riktig. Om kristne velger å bruke et allment argument eller et bibelsk argument, kommer altså an på. For Morten er det viktig å holde seg til allmenne argumenter når han deltar i samfunnsdebatten. Han engasjerer seg politisk kun når han kan bruke allmenne argumenter. Alt annet hører hjemme i kirken. Konservativ kristen er ikke en politisk merkelapp, men en religiøs merkelapp, som kun er relevant innad i det kristne miljøet. Faren min er mer skeptisk til allmenne fornuftsargumenter. Selvsagt er det mulig for ham å argumentere mot samboerskap med at det ikke er særlig smart. Et samliv trenger en forpliktelse, et skarpt brudd med fortiden, og da trenger man en ekteskapsinngåelse. Men er det egentlig noen som lytter til et slikt argument? Guds ord har en omvendende kraft et fornuftsargument ikke kan ha. Det er ikke «argumenter» som gjør at rusmisbrukere blir reddet gjennom troen. Det er Gud. Uenigheten gjenspeiler kanskje generasjonsskillet. Faren min tenker at hvis Norge på ny skal bli kristnet, må det skje gjennom Guds kraft. Da må ikke denne kraften gjemmes bort. Morten har den samme troen på kraften i Guds ord, men politisk sikter han lavere, mot å gjøre det beste ut av minoritetstilværelsen. Demokratisk forbilde Det er dette jeg tror vi andre har noe å lære av. Aksepten av at selv om jeg inderlig ønsker at alle en dag skal leve etter mine verdier, forstår jeg at det ikke er slik nå. Da må vi, inntil videre, finne et annet nivå å møte hverandre på, et nivå bygget på allianser av sammenfallende verdier, og respekt for hverandres verdisyn. Formuleringer som dette lukter bullshit, men det er fordi de som snakker høyest om mangfold og toleranse ofte ikke mener det de sier. Fordi verdiene deres er liberale, tror de at de også er tolerante, men i møte med andre verdisyn trer deres indre mørkemann fram. Få steder ser vi dette tydeligere enn når konservative kristne engasjerer seg politisk, i full respekt for det sekulære demokratiet, men møtes med forakt og mistenksomhet. Dette er den sekulære intoleransen oppsummert: Først skal du lære å leve i fred med oss, og deretter skal du bli oss Nordisk nettverk for ekteskapet ble stort sett forbigått i stillhet. De var for kjedelige. Mediene vil ha polariserte debatter, de vil ha underholdende fanatikere. Det eneste sporet organisasjonen satte etter seg, var noen formuleringer i mindretallsmerknadene fra Krf og Frp i innstillingen fra familie- og kulturkomiteen på Stortinget. De tapte kampen om ekteskapsloven. De håpet at velgerne skulle straffe de rødgrønne i valget i 2009, men da det ikke skjedde, la de straks ut en melding på nettsidene sine - om at valgseieren ga den nye ekteskapsloven en demokratisk legitimitet den så langt hadde manglet. Kjedelig? Fryktelig kjedelig. Demokrati er kjedelig. Men hvor verdifullt dette er ser vi når noen ikke oppfører seg på denne måten. Vi kan le av Ludvig Nessa, som lyser regjeringen i bann, og marsjerer rundt Stortinget som Josva rundt Jerikos murer. Men amerikanske abortmotstandere har myrdet abortleger. Og når voldelige islamister er uenige med deg, møter de opp på døren din med øks, eller plasserer en bombe i redaksjonslokalene dine. Den nye alliansen Hvem nå enn Jesus fra Nasaret egentlig var, var han en stor retoriker. I et av hans mer brutale bilder gjorde han narr av de som ser flisen i sin brors øye, men ikke bjelken i sitt eget. Norske konservative kristne har sine fliser, men bjelken finner du ofte hos det verdiliberale flertallet, som kaller seg tolerante, men tyr til makt og sosialt press når de møter noe som kolliderer med deres eget verdisyn. For et par år siden ble kristne barn- og ungdomsorganisasjoner truet med å miste statsstøtte hvis de ikke godtok homofile ledere. Mange ville måtte ha valgt mellom å legge ned eller å innordne seg etter verdier de var dypt uenige i. Og da Human-Etisk Forbund i 2002 vedtok at menigheter fortsatt burde slippe å ansette homofile prester når de ikke vil, var det etter en hard kamp internt. Homofile kalte vedtaket reaksjonært, og var like sinte som mange kristne var da homofili ble tillatt et par tiår tidligere. Toleranse er ikke lett. Og snart er det muslimenes tur. Skiftet er på vei, kan du føle det i luften? Riktignok er de ikke populære de heller. Norske muslimer har bakgrunn i land med svake demokratiske tradisjoner, og i kollisjonen med det sekulære Vesten velger flere å legge bort det beste av det de tok med seg, og omfavne det verste. I tillegg har innvandringen forøvrig vært polariserende, med negative konsekvenser som er vanskelig å snakke om, og muslimene har blitt symbolet på alt dette. Samtidig har de nytt godt av en dobbeltstandard, nettopp fordi de kommer langt borte fra, slik at tanker hylles som moderate som ville blitt kalt ekstreme om de kom fra kristne. I dette klimaet har konservative kristne hatt en tendens til å være ekstra islamskeptiske, og sekulære og verdiliberale en tendens til å være ekstra islamtolerante. Jeg tror dette endrer seg. Jeg merket begynnelsen på noe nytt i to av debattene i år. Først den om å forby omskjæring av nyfødte gutter, hvor støttespillerne utviste en glødende tro på sin egen rett til å bekjempe denne irrasjonelle skikken, og en tilsvarende mangel på interesse i hvilke konsekvenser dette ville ha for norske jøder og muslimer. Deretter under opptøyene etter YouTube-klippet som angrep Muhammed, hvor mange, som nevnt, reagerte med forakt mot at muslimer i det hele tatt lar seg fornærme når noen angriper religionen deres. Som om religiøs tro er som å ha et favorittband. Dette er den sekulære intoleransen oppsummert: Først skal du lære å leve i fred med oss, og deretter skal du bli oss. Jeg merket ekkoene av forakten mange føler for konservative kristne. Det jeg så var at når en verdiliberaler legger bort sin relativisme og sin dobbeltstandard, er det i blant en intolerant rasjonalist som kommer til syne. Mange har spådd at konservative kristne og muslimer kommer til å finne hverandre i en intolerant allianse, hvor de samarbeider om å tvinge gjennom sine reaksjonære verdier på oss stakkars troløse. Jeg ser i stedet en annen mulighet: At de en dag vil finne hverandre i en tolerant allianse, som gjør sitt beste for å holde stand mot flertallets verdiveivalsere. Den dagen de gjør dette, lurer jeg på om de også vil gjøre plass til en ateistisk liberalist. Flere bilder Bjørn Stærk FOTO: Thomas Sirland 6 of

7 Sluttnoter of