Men Jesus svarte dem: Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt. Matteus 22, 29

Transkript

1 De Frie Evangeliske Forsamlinger i Norge Nr. 2 februar 2008 Årgang 104 Men Jesus svarte dem: Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt. Matteus 22, 29

2 Portrettet En kjempe har gått bort Musikalen Dommedag Leder ved redaktør Leif Frode Svendsen Kristus i oss er det fortsatt håpet? Kjell Høidebraaten elsker Bibelen og leser den fra perm til perm igjen og igjen. Akkurat kjærligheten til Guds ord gjorde nok at han i sin tid vant hovedpremien i det populære fjernsynsprogrammet Kvitt og dobbelt. LES MER SIDE 6 OG 7 Sommerstevnet på Solstrand Olav Dahl er leder for hovedkomiteen for årets Sommerstevne på Solstrand juli. Han og resten av komiteen har gjort en kjempejobb og allerede er mesteparten av talerne klare. Gjestetaleren, som er mye brukt i kampanjer og stevner, kommer i år fra Sverige. LES MER SIDE 12 Redaktør: Leif Frode Svendsen Kvartnesveien Vedavågen Mobil: E-post: dgb@dfef.no leif.f@dfef.no Misjons- og Hjemmeutvalget Møllergata OSLO Telefon: Telefaks: E-post: mhu@dfef.no Konto: Misjonskalenderen: Konto: Ekspedisjon/forretningsadresse: Olav Magne Bjørnsen Rogalandsgt Stavanger E-post: olavmagne@autoreklame.no Telefon: Fax: Mobil: Kontonr: Misjons- og Hjemmesekretær: Harald Elvegaard Øvre Grindheim 5440 Mosterhamn Telefon: Mobil: E-post: harald.elvegaard@dfef.no DGB på nett: Webansvarlig: Mats Arild Vedøy Trykk: Nils Sund Boktrykkeri Layoutmedarbeider: Johannes Ådnanes Kontorsekretær: Berit Johannessen Høybråtenv. 23K 1055 Oslo Telefon: Mobil: E-post: berit.johannessen@dfef.no Sangevangelist Egil Solheim har gått bort 72 år gammel. Den folkekjære evangelisten som i 50 år reiste sammen med sin nære og gode venn Arne Gundersen, har betydd utrolig mye for DFEF og Kristen-Norge. Ikke få mennesker har fått oppleve frelse og gjenfødelse gjennom Egil og Arnes tjeneste. LES MER SIDE 10 Testamentariske gaver Mange kristne organisasjoner og bevegelser får inn store millionbeløp i testamentariske gaver hvert år. I DFEF derimot har det kun kommet inn en gave per år siden Flere setter fokus på dette i månedens Budskap.. LES MER SIDE 14 Ung pastor med kule i nakken... Walter Ruben Cocha Monje var en notorisk kriminell og ransmann da en han ved et uhell ble skutt i halsen av en kamerat. Kulen satte seg fast i nakken, og siden har den vært der. I dødskampen lovte Cocha Gud at hvis han ble helbredet, skulle han forkynne evangeliet over hele verden. LES MER SIDE 30 Det gode budskap kommer ut 11 ganger i året. Abonnementsprisen er kr. 500,- pr. år. Portotillegg kr. 50,- til utland. Alle henvendelser vedrørende abonnement, betaling og adresseforandring skal rettes til forretningsfører. Innsendt stoff til bladet må innkomme den 20. i måneden før utgivelse (ca. den 15. i hver måned) Misjons- og Hjemmeutvalgets leder: Kjell Ove Tangen Magnhildrud Allé Askim Telefon: Mobil: E-post: kjell.tangen@ulleval.no Kristiansand Domkirke var stappfull av mennesker da 50 ildsjeler fra Betania Kristiansand viste musikalen Dommedag. Hele 2400 mennesker har til nå sett forestillingen, og mange har blitt frelst gjennom å se budskapet om Jesu gjenkomst. LES MER SIDE 21 Jeg vil selv ta ansvar for at det finnes minst ett fortrolig menneske i mitt liv. Der hvor det finnes fortrolighet, finnes det veier gjennom mørket. Karsten Isachsen Troen slutter der bekymringene begynner og bekymringene slutter der troen begynner Georg Müller Ordet å tro er i Bibelen på Sydhavsøyene oversatt slik: Å hvile på Jesus med hele sin vekt. John G. Paton De Frie Evangeliske Forsamlinger er kjent for en rik forkynnelse om Kristus. Fokuset ligger ikke på hva vi som kristne kan gjøre, men hva Kristus har gjort og kan gjøre for oss - og gjennom oss. I en fattig åndelig tid kan det jo være fristende som menighetsledere og forkynnere å gripe tak i all elendigheten selv. Forkynnelsen i møtene blir alvorlig og predikanten er på krigsstien. Her skal all ugudelighet utryddes, og folket må omvende seg. Materialismens klamme grep og all sløvheten skal bort. Og mange liker å få denne risen og alvorlige forkynnelsen: Selvfølgelig vet de at ikke alt er som det skal være med dem, og en god porsjon kjeft er bare på sin plass. På den måten kan jeg jo ta meg i sammen og få gjort noe med situasjonen. Litt selvstrev er jo bare nyttig for den åndelige utviklingen? Og for en tid vil jo menigheten oppleve framgang; folk vil jo ta seg sammen og gjøre sitt beste. Den langsiktige virkningen av en slik forkynnelse tenker vi ikke på i øyeblikket. Her skal alle nemlig ned på kne! Så får vi heller ta på alvor alle som ikke klarer å ta seg i sammen med enda mer alvorlig forkynnelse. Folk havner dermed ikke bare på kne, men inn i fordømmelse og sløvhet som på sikt totalt lammer menigheten. Dessverre vil forkynnere som har en sterk, fordømmende forkynnelse selv vokse inn en spesiell stolthet, hvor de ser på seg selv som mer åndelig enn alle andre. Og på den måten vil de selv falle ut av nåden og får ikke oppleve alle velsignelsene fra Himmelen. Jesus advarer oss på det sterkeste mot å dømme vår neste: Vi skal ikke se etter feil hos de andre, men heller søke Gud for oss selv, og ikke plukke fliser, men planker hos oss selv. Det siste vi trenger i DFEF er forkynnere og menighetsledere som ikke lenger er tjenere, men som er blitt en form for maktmennesker, som ikke lenger kan ydmyke seg under Guds hånd. Og som har sin egen oppfatning om hvordan fornyelse og vekkelse skal komme. Og ikke har evne til en konstruktiv samtale og endring av veivalg. Nå er det riktig å holde en viss balanse i dette, for sannheten i Ordet kan knuse oss. Gud kan peke på ting i livene våre som vi må omvende oss fra, men tonen i forkynnelsen er kjærlighet, og salvelsen i møtet driver oss til Kristus og nåden. Fordømmelse driver oss bort... Med et sterkt og rikt fokus på Jesus Kristus i våre samlinger, vil mennesker ikke komme inn i selvstrev, men inn i frigjørelse og sann åndelig fornyelse. Det er ikke lenger snakk om hva du har i deg selv, men hva du har i Kristus? Det er ikke snakk om hva du kan gjøre, men hva Kristus kan gjøre gjennom deg! Det er ikke snakk om at du gjennom en perfekt livsstil skal vinne mennesker for Gud, men mennesker skal i ditt liv oppdage Kristus. I våre samlinger er Kristus til stede for å møte oss, til frelse, fornyelse, åndsdåp og helbredelse. I dette ligger frigjørelse og seier! Vi skal ikke produsere noe, for Jesus er midt i blant oss. Han skal gjøre det! Hovedfokuset er: Kristus i oss håpet om herlighet. Et håp om herlighet og glede, et liv i seier dette handler om at Kristus får vinne skikkelse i oss. Forsidefoto:Kjell Høidebraaten Foto: Marion Haslien nr. 2 februar

3 Roy Wareberg Aktuelt Synspunkt: Christina Ek Christina Ek Reidar Gamst Jeg heier på deg M annakornet: Åndens dåp gjelder deg Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem, i hele Judea, Samaria og like til jordens ender (Apostlenes gjerninger 1, 5) Kan jeg bli åndsdøpt? Er det for meg, eller er det bare for noen utvalgte? Jeg vet jo at Bibelen sier: Dere skal døpes med Den Hellige Ånd. Jeg tar av meg hatten for Astrid Alvim. I januar tok hun initiativ til et opprop på nettet: Gi en stemme til annerledesbarna. I løpet av fire døgn hadde over tusen personer signert og flere aviser og blader hadde skrevet om den engasjerte kvinnen fra Østfold. I dagene som fulgte tok den modige tobarnsmoren kontakt med biskoper, foreninger og organisasjoner for å få dem i tale. Et opprørt bispemøte bestemte seg umiddelbart for offentlig å melde en dyp uro for det økende antallet aborter grunnet Downs syndrom. Antall aborter på grunn av Downs syndrom er tredoblet på få år, meldte NRK i januar. De konkrete tallene er 44 i 2005 mot 14 i Nyhetsoppslaget på NRK ble et vendepunkt for Astrid Alvim fra Fredrikstad. For ni år siden fødte hun ei jente med Downs syndrom, men bare fem år senere døde jenta brått og uventet på grunn av en infeksjon. Astrid Alvim hadde fått fem og et halvt års erfaring med at annerledeshet ikke er det samme som meningsløshet. Da NRK kringkastet tallene, klarte hun ikke å sitte stille lenger. Hun måtte gjøre noe, si ifra, reagere! I dag får alle gravide kvinner over 38 år tilbud om fostervannsprøve. Formålet er å oppdage kromosomavvik. Ved flere av landets sykehus får kvinnene tilbud om dobbeltesten. En blodprøve som er enklere og forbundet med mindre risiko. Ullevål sykehus opplyser at testen oppdager prosent av fostre med Downs syndrom. Mange mener det er et tidsspørsmål før alle gravide får tilbud om en slik blodprøve. - Utviklingen er ikke trist, den er skremmende, sier Astrid Alvim. Hun mener trenden må stoppes nå, før de etiske dilemmaene blir enda større. Hva når vi får testen for autisme? Spør hun. Eller ADHD, blindhet eller dysleksi kan vi også spørre. Alvim er redd for at leting etter avvik hos ufødte barn kan bli en norm, og at de fleste vendes til tanken om at det er helt greit. Det initiativet som Astrid Alvim viser, imponerer meg stort. Hvilke følelser kan det ikke gi å miste et barn, og i tillegg lytte til statsråder som ikke bekymrer seg for at stadig flere velger å ta bort et barn som viser seg å være slik ditt barn var det barnet du elsket og mistet? Det er ikke lenge siden tidligere statsråd Karita Bekkemellom sa at i min situasjon ville jeg valgt abort da Kanal 24 spurte om hva hun ville gjort hvis hun, rent hypotetisk, ventet et barn med Downs syndrom. Når jeg sier at jeg tar av meg hatten for Astrid Alvim, mener jeg det virkelig. For det er så lett å tenke at verden går sin skjeve gang uansett av hva vi foretar oss. Vi tror at vår stemme ikke har et fnugg av betydning, og at vi har null innflytelse på det som skjer i fedrelandet. Men jeg har lært en ting: Det er helt feil. Her er en kort liste på hvordan du kan bidra til forandring: 1) Innta posisjon: Bestem deg for å ikke være likegyldig til det som skjer i landet vårt. Innta en engasjert holdning (på en balansert måte), finn temaer som engasjerer deg. Ikke få dårlig samvittighet over alle de sakene du ikke klarer å følge med i. Vi har alle våre hjertesaker. 2) Bli en supporter: Finn noen mennesker du synes står opp for den eller de sakene som er viktige for deg. Send en sms eller en kort e-post og si hvor viktig og god jobb du synes han eller hun gjør. Hører du en politiker, leder, eller en tobarnsmor uttale noe fornuftig og viktig på radio, TV eller i avisen? Gi dem tilbakemelding, gi respons! Fortell dem at du heier på dem. 3) Heng med: Sørg for at du blir oppdatert på temaene du er engasjert i. Abonner på et nyhetsbrev fra noen eller en organisasjon du mener er viktige for landet vårt. Jeg tror effekten av støtteerklæringer, oppmuntringer og heiarop er kraftig undervurdert. Personlig har jeg sett på nært hold hva det kan utrette og bety. Derfor, hvis ikke du har signert oppropet til Astrid Alvim, gå på nett og gjør det ( I tillegg kan du jo sende henne et elektronisk heiarop. La oss høre hva Peter sa om den ting på pinsefestens dag: Omvend dere, og enhver av dere la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave. For dere hører løftet til og deres barn og alle dem som er langt bort, så mange som Herren vår Gud kaller til. ALLE! Det kan vel aldri bli annet enn alle. Det er betegnende at ordet alle forekommer minst elleve ganger i Apostlenes gjerningers andre kapittel. Det er som en stor Faderfavn åpner seg i dette kapittel. Allikevel forstod ikke apostlene hele rekkevidden av Guds store giversinn. De trodde at frelsen og løftene hørte til jødene og ingen andre. Men Gud gav Peter en lærdom og sa: Det Gud har renset, skal du ikke gjøre til urent (Ap.gj. 10, 15). Ånden sa til meg at jeg skulle gå med dem uten å tvile (Ap.gj. 11, 12). Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk (Ap.gj. 10, 34). Tydelig hadde Gud vist at Åndens dåp er for alle. Men er det for meg? Jeg er så svak og alle de andre er så mye bedre. Den som av et ærlig hjerte ber Gud om kraft, får oppleve den. Frelsen betales ikke verken med tårer eller bot. Prisen ble betalt av Jesus, og frelsen er av nåde. Slik er det også med Åndens kraft. Den gis som en gave uten fortjeneste. Hvordan var det med apostlene? Var de hellige og sterke når de var samlet på øvre salen for å motta Åndens kraft? Nei, absolutt ikke. De hadde alle falt og fornektet at de kjente Jesus. De hadde visselig vendt om når de møtte Jesus etter oppstandelsen. Men de var like svake. Jesus hadde lovet: Dere skal få kraft i det Den Hellige Ånd kommer over dere. Det var for å bli sterke de skulle få Åndens kraft. Nå må vi si at det skjedde et helliggjørende verk i dem mens de ventet på øvre salen. Og den som lengter etter å få den kraft som gjør den svake til en seiervinner, og som går inn i bønn og forventning, det mennesket står åpen for mottakelsen av Den Hellige Ånds kraft. Mens vi ber bereder Herren karret. En blir tømt og renset for å motta hva Herren har lovet i sitt ord. Kjenner du deg svak og udugelig, da er Åndens dåp nettopp for deg. Takk Gud du som så lenge har bedt om Åndens kraft. Johannes sier: Dersom vi ber Ham om noe etter Hans vilje, så hører han oss. Tro at løftet også gjelder deg... Daniel Dahl, pastor og misjonær Det Gode Budskap 1979 nr. 2 februar

4 - Kutter samfunnet ut Gud vil det mangle en dimensjon, sier Kjell Høidebraaten. - Materielt rike, men fattige sjeler Portrettet / Møte med Kjell Høidebraaten Tekst: Raymond Haslien, Dagen Magazinet Foto: Marion Haslien Du husker kanskje Kjell Høidebraaten fra NRKs «Kvitt eller Dobbelt» på 80- tallet? Der tok han toppgevinsten i kunnskapskonkurransen, med Bibelen som tema. Vi har besøkt bibelkjenneren som i dag nyter pensjonisttilværelsen. Hjemme i eneboligen i Moss finner vi Høidebraaten ved kjøkkenbordet med Bibelen, kladdebøker og gresk oppslagsverk. - Jeg tar undervisningstimer i gresk, men jeg kommer nok aldri til å lære det skikkelig. Det er fryktelig gøy å kunne lese litt i grunnteksten, noe jeg kan anbefale til andre. - Kan du hebraisk også? - Ja, jeg kan noe. - Du snakker jo med folk når du er i Israel, skyter kona inn. - Ja, men det er moderne hebraisk det, svarer Høidebraaten. Han er litt beskjeden på egne vegne. Men for folk som kjenner ham blir han omtalt som et unikum. Med en ufattelig iver kaster han seg over Bibelen og leser den fra perm til perm - igjen og igjen. Bibelleser Selv om Høidebraaten er pensjonist står han tidlig opp om morgen for å søke Guds Ord. Det kan fort bli tretti kapitler. Ikke nok med det, men han har omhyggelig skrevet av både og 1978-oversettelsen for hånd. Arbeidet tok flere år, og er pent innbundet i seks bøker. Begrunnelsen for å gjøre noe slikt lå i at han ville sammenligne de to oversettelsene med hverandre. Det gikk natt og dag til dette arbeidet. Jeg hadde jo full jobb ved siden av, så det ble mye å gjøre, forteller han. - Blir du ikke lei av å lese den samme boka så mange ganger som du har gjort? Nei, det blir jeg ikke. Det er ikke bare bokstaver, men ånd og liv. Det har noe med det å gjøre - det er ikke en vanlig bok dette. Det er jo også et helt bibliotek mellom disse permene. Den har blitt til over tusener av år, så det er spennende saker. Samfunnsengasjert Høidebraaten følger også nyhetsbildet i radio, TV og aviser, men han mener det blir for mye sirkus i mediene. Vi hadde helt sikkert hatt et bedre samfunn dersom flere hadde lest Bibelen. Da hadde vi kanskje ikke fått tid til å lese så mye annet, smiler Høidebraaten. - Det blir for lite ettertanke i det som serveres i media. Det skal være enkle løsninger og folk forlanger sirkus. Dermed er vi kommet inn i en ond sirkel der man stadig må bryte grenser for at det skal engasjere. At bibeltroende får benevnelser som «mørkemenn» i de samme mediene mener han er fullstendig skivebom. Det er ikke kristenfolket som avler alt det negative vi ser på TV og leser om i avisene. Tenk bare på hva Bibelen sier om å være god og snill mot hverandre. Tenk om vi fikk mer av det, sier han ettertenksom. I Galaterne heter det at åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet og avholdenhet. Har det moderne mennesket en øvelse her? - Ja, kjære folk, sier han etter en lengre latter. Han tenker seg om en liten stund før han blir alvorlig og ramser opp fruktene ord for ord. For hvert åndelig frukt han nevner, stopper han opp og gir rom for ettertanke. - Kjærlighet, hva er det? - Glede, hva er det? - Fred, hva er det? Feil retning Høidebraaten er rystet over samfunnsutviklingen. For en tid tilbake ble det kjent at regjeringen innskjerper kristendomsundervisningen i skolen. Det mener han er et nytt skritt i feil retning. - Jeg begriper ikke at man kan hevde at samfunnet blir bedre. Leser ikke de samme politikerne aviser, spør Høidebraaten retorisk med tanke på vold, drap, skilsmisser og at stadig flere barn blir tatt hånd om av barnevernet. Han sammenligner politikerne med mannskapet om bord på et skip, på vei fremover mot et skjær. - Vi er på riktig vei, sier de som styrer skuta, men vi er ikke framme enda! Det hjelper ikke å snakke om at det går fremover når man snart havarerer. - Man må se ting i sammenheng. Man må snakke om årsak og virkning. Når Gud må ut etterlater man et tomrom. Så lager man psykologiske, politiske og kulturelle svar på problemene som ikke kan besvares uten at man tar med en åndelig dimensjon. Er man virkelig så dum at man tror en kan radere ut Gud med noen setninger og tro at det går upåaktet hen? Kutter en ut Gud vil det mangle en dimensjon, et håp er blir borte. Høidebraaten savner også navnet Jesus i mediedebattene. - Kirkens menn som har klippekort i TVdebattene snakker ikke om kristendom. I stedet snakker de fint om humanisme. Vi hører dem nesten aldri snakk om at Jesus kom for å frelse mennesker. Debatten om selvbestemt abort er også strøket bort fra timeplanen. Det mennesket trenger, er frelse, sier Høidebraaten. Livskvalitet Mennesker har en egen evne til å tro at alt har blitt så mye bedre fordi vi har fått mange moderne hjelpemidler, men det er ikke det samme som at det står bra til inne i folks sjel. - Livskvalitet er ikke noe du kan kjøpe for penger. Med penger kan man få det lettvint i hverdagen. Har du bil slipper du å gå. Med mye penger kan du kjøre på med strøm, uten vedhogging. En kan kjøpe snøfreser, så slipper en kanskje å få øm rygg etter snømåking. Men livskvalitet kan man ikke kjøpe, understreker han igjen. - Det moderne mennesket er rikt på materielle ting, men er fattige i sjelen og åndslivet. - Hva er livskvalitet for deg utover troen? - Å få være med å delta i noe som betyr noe for andre. Stå til tjeneste for fellesskapet med noe positivt, sier han ivrig. Gjennom mange år har han vært frivillig medarbeider i radioprogrammet «Spørsmål og svar fra bibel og sangbok» på lokalradioen Radio Øst. Her stiller han bibelske spørsmål til lytterne i Østfold. Et populært program som har vært sendt i mange år. - Det gir meg også veldig mye tilbake. Mange takknemmelige mennesker, sier bibelkjenneren fornøyd. Kjell Høidebraaten ved bokhyllen, hvor han finner fram Bibelen han har skrevet for hånd. nr. 2 februar 2008

5 På kryss og tvers Minneord Avsluttet tjeneste Betania Grimstad Bjarne i Oslo Otto Reidar Gamst (bildet) avsluttet sin tjeneste som pastor i Betel Horten med umiddelbar virkning 6. januar. Han vil nå konsentrere sin tjeneste om bibelskolen. På den nye hjemmesiden til menigheten: takkes Gamst og familien for den tjenesten de har utført og ønskes Guds velsignelse videre. I januar har Bjarne Staalstrøm, Ragnhild Kihle, Yngvar Pettersen og Jan Veiby blant annet talt Guds ord i forsamlingen. Ny kontaktperson Menigheten på Klokkarstua har fått ny kontaktperson: Olav E. Nilsen Dalenveien 4, 3490 KLOKKARSTUA E-post: o-enilse@online.no Tlf Mob I februar taler pastor Anton Heggvik, Glenn Meberg og Per Bergan. Torsdag 24. januar startet menigheten opp med Minibibelskole. Disse møtene vil begynne med en lengre undervisningsbolk, før det blir litt servering og etterfølgende samtale. Ellers kan vi lese ut fra hjemmesiden at det trengs flere medarbeidere, spesielt innen barnearbeidet. I og med at dette arbeidet nærmest har fordoblet seg i forhold til barn som kommer, forstår vi behovet. Les mer på Michael Järlestrand i Kristiansand Den profilerte, svenske sangeren Järlestrand deltok under et møte i Betania tredje februar. Ole Kristian Iglebæk talte i det samme møtet. Torbjørn i Askim Flere talere står på talerlisten i Askim Frie Misjonsmenighet i slutten av januar og februar. Vidar Aronsen, Sikke C. Duggan, Egil Torp og Torbjørn Arnesen (bildet) taler i formiddagsmøtene på søndagene. Bjarne Staalstrøm er en av flere talere som deltar under møtene i Møllergaten 40 i februar. Ellers vil og Terje Rygh, Matthew Embalathil, Åge Johannessen og Øystein Østerhus tale Guds ord. Onsdag 27. februar taler Curt Westman over temaet: Å gå i Herrens skole. Hasseløy på Moster I Sion deltok Halvard Hasseløy (bildet) i møtene fra januar. Pastor Morten Helland talte uken etter, og videre deltar Birger Wroldsen, Morten Helland og Francisco Bazan, Argentina (24. februar kl ) med forkynnelse. Otto Hvidsten døde den 7. januar d.å. i en alder av 92 år. Høsten 2003 fikk han hjerneslag og har siden da vært på sykehjem. I denne perioden har han måttet sitte i rullestol. Taleevnen var også svekket, men han fungerte godt og tilpasset seg sin nye situasjon på en beundringsverdig måte. Det var alltid en glede å besøke ham, og tanken var fremdeles klar, om dog noe redusert. I den senere tid skrantet helsen, og til slutt sviktet nyrene å fungere. Begravelsen fant sted den 17. januar med deltagelse av venner og familie. Ikke minst var det godt å se den fine samlingen av barnebarn, hvorav en av disse spilte imponerende flott på trompet akkompagnert av organisten. Hans svigersønn, presten Magne Steinnes, forrettet, Bjørn Olsen sa minneord på vegne av Misjonsutvalget og DFEF og undertegnede på vegne av Norsk Gideon-Bibelmisjon. Også på minnesamlingen etterpå ble det sagt mange gode ord om hva Otto hadde betydd. Otto ble frelst allerede som en ung gutt. Hans foreldre tilhørte De Frie Venner, og det ble derfor naturlig at han knyttet seg til denne menigheten i Bergen. I denne menigheten har Otto vært engasjert i det meste: musikkleder, ungdomsleder, eldstebror og i mange år ledende eldste. Otto ble også aktiv på landsplan for De Frie Evangeliske Forsamlinger. Han ble med i Misjonsutvalget, hvor han etter hvert ble en av veteranene. I mange år gjorde han tjeneste som kasserer. Siden ble han formann. Han påtok seg svært krevende arbeidsoppgaver i en viktig oppbyggingsfase. Han var en dyktig og handlekraftig leder med evne til å finne praktiske løsninger. Til tross for sterke meninger hadde han evnen til å lytte til andre og finne frem til gode løsninger. DFEF er ham stor takk skyldig for fremdriften i misjonsarbeidet i en rekke år. Mange av misjonærene satte også stor pris på Otto både som sjelesørger og problemløser. Som om ikke dette var nok engasjerte Otto seg også i arbeidet for Norsk Gideon-Bibelmisjon. Han var med i styret i lokalavdelingen i Bergen både som sekretær og siden som formann. Siden ble han også med i landstyret, de to siste årene som viseformann. Men først og fremst deltok han i det praktiske gideonarbeidet: utdeling av bibler og Hvidsten testamenter til ungdomsskoleelever, til hoteller, alders-og sykehjem o.s.v. Dessuten presenterte han Gideon i kirker og bedehus, ikke sjelden også som taler. Jeg kjenner få andre som i samme grad som Otto forente nøktern saklighet med åndelighet. Ottos åndelighet var aldri svermerisk. Aldri krydret med floskler. Sjelden har jeg hørt noen tale i tunger så rolig, men likevel merket vi hvordan han bevet av tilbaketrengt kraft. Otto var en lederskikkelse i alt han stelte med. Han var visjonær og fremsynt. Han var saklig, dyktig og veltalende. Han så og oppmuntret mennesker som andre overså. Han elsket Jesus, og han var trofast og ubestikkelig. I vår tid er det langt mellom høvdingene. Otto var en av dem. Det vil bli vanskelig å erstatte ham, men lett å minnes ham - med takknemlighet. Vi lyser fred over Ottos minne. Arnold Rasmussen nr. 2 februar

6 Sangevangelist Egil Solheim er gått for å være med Herren Minneord Asbjørn Froholt Harald Elvegaard, for De Frie Evangeliske Forsamlingers Misjons- og hjemmeutvalg Mandag ettermiddag maktet ikke hjertet mer. Egil lengtet hjem til Ham som gav oppdraget å vinne mennesker for Gud. Vi som kjente Egil, syntes at Gud nok kunne ha hatt god bruk for en sjelevinner innen DFEF i mange år ennå, men Herren er ikke avhengig av kjød. Egil Solheims liv rommet så mye at det vil ta en hel bok å få med seg alt. Helt fra hans tidlige ungdom var han en sjelevinner. På sjøen de fleste ungdommene hadde en tur til sjøs før ble han kalt ReserveJesus. Vel hjemme igjen var han en sjelevinner på byen ikke minst blant de som var kommet skjevt ut. Han ble gift med Esther Omland, datter til predikant Andreas Omland blant De Frie og de fikk to sønner. Ganske tidlig var Egil med sin svigerfar og forkynte om Guds frelse. I 1958 begynte samarbeidet med Arne Gundersen. Både innen sang og forkynnelse har kokken og elektrikkeren- Arne og Egil på reise med gitar og trekkspill - blitt et begrep, og mange plater og CD er er Egil døde - nesten 72 år gammel - på sykehuset i Kristiansand etter en lang og smertefull kamp mot en lungesykdom. Vevet rundt lungen stivnet slik at lungene ikke kunne utvide seg og få inn luft. utgitt i evangeliseringens tegn. Når vi nå ser tilbake på et langt liv i denne tjenesten, kan vi se for oss en stor skare mennesker i himmelen som en dag skal takke Gud fordi Egil stilte det nærgående spørsmålet: Vil du bli frelst! Egil var en utrettelig sjelevinner og tok ikke alltid nei for et svar, men man var aldri i tvil om at han mente det han snakket om og levde i tråd med sin egen forkynnelse. Alt gjorde han for i det minste å frelse noen, som Paulus skrev. Det er mange menigheter innen DFEF (De Frie Evangeliske Forsamlinger) som har opplevd en indre fornyelse og vekkelse. Også andre samfunn og bedehus er blitt gjennomgripende fornyet ved deres arbeid, og sett nye mennesker søke Gud. De var ikke partiske for hvor de nyfrelste skulle gå bare de søkte til Guds folk, men de skjulte aldri sitt syn på dåpen. Forkynnere, misjonærer, menighetsledere og ledere av barnog ungdomsgrener i menigheten har kommet til gjennom deres arbeid. Den frie bevegelsen hadde sett annerledes ut uten Arne og Egils virke. Nå er det over. Egil har lagt ned vandringsstaven, men Arne fortsetter. Egil brant for Hildur og Arnfinn Andaas misjon i Japan og ikke minst i India og Kina, og stevnet på Skeikampen var viktig. Sist sommer maktet Egil ikke turen, men hadde daglig kontakt. Likeså for Øst- Europa. Mye kan skrives om dette arbeidet. Ikke mange kunne tale for en kollekt som Egil og ingen betvilte at han selv gav som han ba andre gjøre. Det er heller ikke mange frie predikanter som har fått kongens fortjenestemedalje for sin tjeneste. Arne og Egil fikk sin etter 40 år som sangevangelister. Vi kan se tilbake på alle leirene sommer som vinter, teltmøtene, fellesmøtene alle milene i bil med ett eneste mål; å vinne sjeler for Jesus. Enten det var mange eller få på møtene, på nye steder der de måtte leie lokalet selv og betale alt selv, uansett sang og forkynte de for å vinne sjeler. Norge generelt og DFEF spesielt kunne trengt Egils tjeneste i mange år ennå. Egil beholdt sin forkynnerstil gjennom hele livet. Han trodde på et enkelt, men radikalt evangelium om å ta imot Guds frelse før det ble for sent. Han var radikal i synet på livsstil som brøt med Guds Ord og Kjære sangevangelister, Egil og Arne, her fra yngre dager, har vunnet tusenvis av mennesker for Jesus. Disse igjen har vunnet sine - og deres gjerning for Herren har derfor hatt en uvurderlig betydning. var aldri redd for ubehaget ved å ta opp kontroversielle saker enten de var av teologisk art eller av moralsk art. Egil fryktet og elsket sin Herre og Mester så konkret at han ikke kunne tie når han så at noe bar feil vei. Ikke alle likte det. Uansett om man var enig eller uenig med Egil så er det få som tviler på at Egil var en helstøpt person som det ikke var svik i. Vi har DFEFs menigheter og mange andre forsamlinger med oss sammen med DFEFs Misjons og Hjemmeutvalg når vi sier at Egil vil bli savnet, og hans plass er det ingen som kan fylle. Vi skal gi akt på utgangen av Egils ferd han fullendte løpet, bevarte troen. Vi skal etterfølge hans tro troen på at et enkelt evangelium kan frelse og reise opp. Vi lyser fred over hans minne og ønsker familien Guds velsignelse i sorgen og savnet. Vi hilser alle vennene med Salme 23. Asbjørn Froholt Harald Elvegaard for Misjons og Hjemmeutvalget nr. 2 februar

7 Motto for Sommerstevnet 2008: - Guds folk i verden! DFEFs store Sommerstevne blir arrangert på Solstrand fra juli Olav Dahl, mangeårig pastor og forkynner i DFEF, står som øverste leder for arrangementet. Sommerstevnet 2008 Tekst: Leif Frode Svendsen Foto: Arkivet KRISTIANSAND: Olav Dahl står igjen i spissen for landsstevnet til De Frie Evangeliske Forsamlinger. Motvillig takket han ja til det store ansvaret. - Jeg har hatt ansvaret for så mange stevner at jeg syntes nye og yngre koster nå måtte komme på banen. Men siden det var så vanskelig å finne noen som ville ta på seg ansvaret, takket jeg til slutt ja, sier Olav Dahl til Det Gode Budskap. Han er allerede godt i gang med forberedelsene, har fått med seg dyktige medarbeidere og har mye av programmet klart. - Talerlisten er nesten helt i boks! Tema for Sommerstevnet blir Guds folk i verden, og en rekke undertema vil belyse dette. Jeg mener temaet er topp aktuelt og tror mange vil oppleve interessante tematimer og kveldsmøter. Som før er hovedtyngden av forkynnere fra egne rekker, men vi får et spennende besøk fra Sverige. Britta Hermansson er pastor i Misjonskyrkan i Halmstad og har i en årrekke reist som riksevangelist i Sverige. Om hun ikke er en verdensstjerne, er hun en mye benyttet kampanje- og stevnetaler i Sverige og blir et hyggelig bekjentskap. Hun skal tale over emnene Et folk ledet av Gud og Et folk med ytre trykk og indre hvile. - Med i hovedkomiteen har jeg med meg Tore Stray, Betania Kristiansand, Gerd Reme, Betel Svennevik, Vidar Tjomsland, Salem Mandal (representant fra DFEFs Barne- og ungdomsråd) og Per Arild Weiby, Betania Kristiansand (MHUs representant). Ved å arrangere stevnet på Solstrand dukker det alltid opp ekstra utfordringer! - Den største utfordringen er klart at ingen menigheter i utgangspunktet har tatt på seg hovedansvaret. Dermed står alle fritt til å frasi seg ansvar. Positivt er det at Barne- og ungdomsrådet tar seg av barne- og ungdomsopplegget, og det gjør oppgaven enklere for meg og hovedkomiteen. I møte med de omliggende menighetene var det mange som heldigvis tok ansvar og vi fikk folk til de fleste underkomiteene. Et team fra Karmøy med Arvid Alsaker i spissen tar seg av alt som har med sang- og musikkdelen å gjøre, noe vi er veldig takknemlig for. Han håper at de tilreisende dette året vil vise offervilje i forhold til det økonomiske. - Må innrømme at jeg er inderlig lei av å mase i forhold til kollekten. Jeg har forståelse for at det koster en del penger for mange å være med på stevnet, men etterlyser allikevel større offervilje. Vi har kostnader i forhold til hallen, lyd- og lysanlegg, barneog ungdomsaktiviteter, bespisning av forkynnere, misjonærer og medarbeidere. Får vi ikke økonomien i orden, tror jeg på sikt at vi tvinges til å arrangere et ministevne. Med en slik løsning tror jeg det vil være begynnelsen til slutten for Sommerstevnet og et enormt tap for fellesskapet. I utgangspunktet satser vi på å ta opp kollekter kun på kveldsmøtene og avslutningsmøtet. Egentlig er det jo tragisk at pengene skal være et så stort problem. La oss si det kommer 300 familier til stevnet, som alle ofrer 1000 kroner hver. På den måten får vi inn kroner, alle utgifter vil bli dekket inn, pluss et flott overskudd til fellesarbeidet og misjonen. Så enkelt kan det bli. Noen vil mene at stevnet har blitt for omfattende? - Kanskje det, men jeg tror det utrolig viktig at vi har et godt tilbud, ikke minst i forhold til barn og ungdom. Noen synes kanskje at vi burde kutte ut tematimene på ettermiddagen, mens andre igjen veldig gjerne vil ha disse med seg. På Solstrand er jo også været avgjørende for møtebesøket, så vi får kanskje be om skyet vær hele uken, sier Dahl med et smil. Han tror stevnet er veldig viktig for De Frie Evangeliske Forsamlinger. - På reise i Ukraina fikk jeg engang spørsmålet om hva som var årsaken til det tette fellesskapet blant DFEF i Norge, til tross for den løse strukturen. Mitt svar var at det var fire hovedårsaker; nemlig reisepredikantene, Schibboleth, DGB og Sommerstevnet. De to førstnevnte er mindre og mindre i bruk, og kutter vi ut stevnet tror jeg vi snart kan si farvel til fellesskapet vi står i. Tilslutt kom lederen med en positiv oppfordring: - Det er viktig at vi står sammen i bønn for Sommerstevnet. Husk spesielt på forkynnerne og møtene, enten det er for barn, ungdom eller voksen. Ingenting kan erstatte Guds nærværet, som vil prege menneskene som kommer, kanskje for resten av livet. Så la oss stå sammen i bønn! - Taler om ytre trykk og indre hvile... Britta Hermansson blir hovedtaler under Sommerstevnet på Solstrand juli. Les om den ivrige pastoren som brenner for å formidle levende tro til moderne mennesker. Tekst: Leif Frode Svendsen SVERIGE: Britta Hermansson blir hovedtaler under Sommerstevnet på Solstrand juli Hun er godt kjent i Sverige, og mye brukt som taler ved store kampanjer og stevner. Det siste halve året har hun virket som pastor i Halmstad Misjonskirke. Tidligere har hun erfaring som pastor fra en menighet og har gitt ut to bøker. Hun har trått sine barnesko i Nås i Västerdalarna, og som liten var hun for en periode med i barnearbeidet i en baptistforsamling år gammel kom jeg til tro! En venninne kom hjem fra USA, etter ett år som utvekslingsstudent, og hun delte på en enkel måte sitt vitnesbyrd med meg. Jeg forstod at dette var noe jeg lengtet etter, og i ensomhet fikk jeg be om frelse og fikk et konkret møte med Jesus, sier Britta til Det Gode Budskap. Nyfrelst hadde hun behov for å lære mer om troen og begynte på et treårig bibelstudium. Siden arbeidet hun i ulike team gjennom mange år, blant annet gjennom organisasjonen Teamvenagelisation. - Dette var en økumenisk bevegelse som satset på sommerevangelisering og kampanjer. Her fikk jeg mine første erfaringer med å dele ordet med andre. Jeg holdt alt fra bibeltimer, var på skolebesøk, vitnet for enkeltmennesker og etter en tid forkynte for fullt i kveldsmøtene. På en naturlig måte vokste jeg inn i tjenesten og kallet, og har siden fått hvile i det. I 1993/94 tok hun ett år ved den Teologiske Høyskolen i Stockholm og ble ordinert til pastor i Svenska Missionskyrkan. Gjennom sin tjeneste er hun veldig opptatt av å nå ut med evangeliet til det postmoderne menneske. - For meg er det en stor utfordring å nå det moderne menneske med evangeliet, og ikke minst lede dem inn til en levende tro. Så i forsamlingen jeg betjener er vi opptatt av å formidle evangeliet på en måte som når nye mennesker. Hun gleder seg til å delta under Sommerstevnet. - Jeg ser fram imot å møte dere og håper ikke språket skal være noen hindring. De to emnene jeg skal innom under stevnet er hjertespørsmål for meg. At jeg ikke skal bli så ivrig etter å lede, men aller mest selv la meg lede av Herren og få frimodigheten som behøves for å gå Hans vei. I vår postmoderne tid er det viktig at vi våger å lytte til Herren og får frimodighet til å gå Hans vei, selv om det ser annerledes ut enn hvordan vi alltid har gjort det tidligere. Ytre trykk og indre hvile handler om balansen mellom det å arbeide og hvile. At du våger å møte deg selv et sted i dypet av deg selv, på samme måte som den fortapte sønnen som fant veien hjem og fikk troen på at noen ventet på han. Det blir spennende å høre Britta i to møter på Solstrand, og hun er opptatt av å bringe noe av det som ligger på Herrens hjerte. Målet er å inspirere den enkelte til å gå videre med Jesus, slik at den minste til den største på sin måte kan få tjene Jesus. nr. 2 februar

8 Advokat Sven J. Stray fra Kristiansand mener det er naturlig for enhver troende å støtte fellesskapet en er en del av. Dette også i forhold til testamentariske gaver. De Frie Evangeliske Forsamlinger mottok i fjor to testamentariske gaver. De åtte siste årene har det gjennomsnittlig kommet inn en testamentarisk gave i året. Advokat Sven J. Stray: - Naturlig å støtte fellesskapet en er en del av Fokus på testamentariske gaver Tekst: Leif Frode Svendsen Foto: Privat KRISTIANSAND: Sven J. Stray, som arbeider som advokat, er en kjent personlighet i DFEF. I flere år var han involvert i Barne- og ungdomsrådet, blant annet som leder, og har også ved flere anledninger vært ordstyrer ved Forkynner- og lederkonferanser og Sommerstevner. I 16 år har han arbeidet som advokat, hvorav familierett, herunder problemstillinger rundt arv og skifte har vært en vesentlig del av praksisen. Stray opplever at manglende bevisstgjøring rundt dette med å gi gjør at mange andre organisasjoner får inn mange flere testamentariske gaver enn DFEF. - Andre organisasjoner har kultur for å prate, skrive om mulighetene for å kunne gi gaver til Guds rikes sak også etter sin død. Når dette blir allment kjent blant folk, og det legges tilrette for det, så blir det å skrive testamente lettere et alternativ for folk som vil gi en større eller mindre gave. I DFEF tror jeg denne siden er ukjent for mange, og de vet kanskje heller ikke hvordan de skal gå fram. For mange er det et stort tiltak å gå til advokat for å få skrevet et testamente. Ved at en på en ryddig og grei måte informerer om muligheten for å gi lite eller meget gjennom testamentet, tror jeg flere ville benyttet denne måten å gi på. Dersom man ikke har barn eller barnebarn, kan det for mange være like naturlig å gi til misjonen / menigheten, som at noen mer eller mindre perifere slektninger skal arve midlene, sier Stray. Advokaten mener at trenden kan snus i DFEF, og at flere gaver kan komme inn. - Jeg tror saklig informasjon, så vel skriftlig som muntlig er viktig. Det kan gjøres i sammenheng med at en informerer om innkomne testamentariske gaver. Stadige påminnelser er nødvendige og i tillegg bør man gjøre det enkelt for folk å få skrevet et testamente på en forsvarlig og riktig måte. Også på lokalt plan, i menighetene, mener han at menighetsledere må komme på banen. - Det burde være like naturlig å snakke om økonomi, tienden med mer som andre åndelige sannheter. Det hele handler om å løfte fram behovet for økonomiske midler, velsignelsen ved å gi, og hvilke muligheter man har til å gi, herunder å fremheve at man også kan gi tienden etter sin død, til for eksempel å testamentere 10 prosent av sine verdier til misjonen eller en menighet, eventuelt spesielle prosjekter. Synes du det burde være naturlig at folk som tilhører DFEF testamenterer deler av sine eiendeler til menigheten / bevegelsen? - Ja, hvorfor ikke!? Er det ikke naturlig å støtte det fellesskapet man er en del av? Dette er noe den enkelte må gjøre opp med seg selv og Gud: Hva skal mine midler brukes til? Har du noen tips til folk som vil testamentere hele eller deler av sine eiendeler til DFEF? - Arveloven oppstiller visse formkrav til testamenter. Det er viktig at disse følges, ellers er ikke testamentet gyldig. Det vil si at da går arven, som om testamentet ikke var skrevet. Det er videre viktig at den / de som tilgodeses i testamentet ikke medvirker til å skrive testamentet eller bevitner testamentsunderskriftene. Heller ikke noen som er i nær slekt med slike må delta i opprettelsen av testamentet som nevnt. Mitt råd er at man henviser de som skal skrive testamente til en advokat som er uavhengig av menigheten eller misjonen, og tar den kostnaden det er å skrive testamentet hos en advokat. Man sikrer seg da mot påstander om at testasjonen ikke er gjennomtenkt, at man kan være utsatt for utilbørlig press osv. Stray har gode erfaringer med kristne organisasjoner og deres forhold til givere og andre arvinger. - Jeg opplever i min hverdag, at organisasjoner som mottar testamentariske gaver opptrer på en ydmyk og takknemlig måte, og er rause med hensyn til å dekke utgifter med mer, selv om man kanskje kunne sagt at dette ikke var mitt bord. Håpet er at DFEF igjen kan motta flere testamentariske gaver. Det er ingen hemmelighet at slike gaver ville bli til rik velsignelse i mange menigheter, vedrørende vårt fellesarbeid og ikke minst misjonens sak. - Store behov i misjonen og her hjemme Fokus på testamentariske gaver Tekst og foto: Leif Frode Svendsen OSLO: Harald Elvegaard, Misjonsog hjemmesekretær er positiv til at det kommer opp en belysning på testamentariske gaver gjennom Det Gode Budskap. - Helt klart har vi mange spennende misjonsprosjekter vi kunne tenke oss å starte eller følge bedre opp. Men dette er avhengig av at det kommer inn flere midler. Også her hjemme er det muligheter og behov, mange venneflokker trenger hjelp, og med mer midler kunne vi sendt lønnede medarbeidere til disse stedene, sier Elvegaard til Det Gode Budskap. Siden 2000 har det kommet inn åtte testamentariske gaver til bevegelsen, men mange av disse er øremerket spesielle misjonsfelt og menigheter. - Noen har et spesielt forhold til spesielle misjonsfelt og misjonærer og ønsker å støtte disse. Dette er vi selvfølgelig positive til, men vi setter også pris på en gave som var merket til arbeidet her hjemme, og som har vært til stor hjelp. Mange kristne organisasjoner og menighetssammenslutninger får inn store og mange gaver hvert år. Et godt eksempel er Frelsesarmeen. Men DFEF ligger langt bak i køen og får inn lite gaver i forhold til andre. Hva er grunnen til dette? - Jeg kan ikke gi noe konkret svar på det, men tror kanskje at andre organisasjoner har et større fokus på dette og gjort en større informasjonsjobb. Innen en del organisasjoner har dette en mer naturlig plass, og derfor testamenterer ofte eldre mennesker alt eller deler av formuen sin til kristne formål. I DFEF har dere mange behov, kan du nevne litt om hva testamentariske gaver kan brukes til? Testamentariske gaver Tekst: Ole Andreas Husøy, KPK OSLO: En rundspørring KPK foretok til seks kristne organisasjoner for ett år siden, viste at de til sammen hadde mottatt over 152 millioner kroner i testamentariske gaver i Frelsesarmeen var den organisasjonen som mottok klart mest av denne typen gaver. I 2005 var organisasjonen helt oppe i 86 millioner kroner, men ser man på gjennomsnittet for de senere - Det ville være naturlig innen misjonen å være med å lønne innfødte evangelister over lengre tid, gi støtte til bygging av menighetslokaler og konkrete behov for litteratur/bibler. Nå kunne jeg navngitt mange steder hvor det er behov, men ønsker ikke å favorisere noen. I samtale med den som ønsker å testamentere, kan vi på Misjons- og hjemmekontoret være behjelpelig med å svare på spørsmål angående hva en kan støtte. Vi kan også skaffe profesjonell hjelp i forhold til oppsetting av testamentet og de tingene som hører med, slutter Elvegaard. Det er ikke tvil om at flere testamentariske gaver kunne skapt ny vitalitet på mange av våre misjonsfelt og her hjemme. Håpet er at noen gjennom denne bevisstgjøringen i Det Gode Budskap kan få øynene opp for at de med sine oppsparte midler og eiendommer kan være med å bygge Guds rike etter sin død. Frelsesarmeen fikk 75 millioner kroner i testamentariske gaver Også 2007 ser ut til å ha vært et godt år for kristne organisasjoner når de gjelder testamentariske gaver. Foreløpig har Frelsesarmeen mottatt slike gaver på til sammen 75 millioner kroner i 2007, det er tre millioner mer enn i De endelige tallene er like rundt hjørnet. år, så er 75 millioner kroner godt over gjennomsnittet. 30 millioner av de 75 millionene Frelsesarmeen har mottatt i testamentariske gaver i 2007 er øremerket til spesielle formål. Norsk Luthersk Misjonssamband kunne i 2006 notere 19,2 millioner kroner i testamentariske gaver. I romjulen var det foreløpige tallet for 2007 omtrent på samme nivå som året før, 17 millioner kroner. nr. 2 februar

9 Julie Sele blir her døpt til Kristus ved Karl Hodne. Sterk avslutning i møtet hvor fire av dåpskandidatene var fremme og sang med gruppen: Halleluja, hele himmelen er din Birgitte Skartland på piano, Hanna Løland på gitar, Andreas Sele på bass, Julie Sele på slagverk (sitter gjemt bak), Elisabeth Fosse sang sammen med søsteren Charlotte Fosse. Spente dåpskandidater på Ebeneser, fra venstre: Elisabeth Fosse, Julie Sele, Andreas Sele, Birgitte Skartland, Jarle Fosse (far til Elisabeth) og eldste Karl Hodne, som utførte selve dåpshandlingen. Fem døpt i Verdalen: - Dåpen handler om lydighet, og ta et skritt i tro Dåp i Ebeneser Verdalen Tekst: Heidi Sele Foto: Aud Djupevåg VERDALEN: Det hele startet da Elisabeth Fosse meldte fra om at hun ville bli døpt. Deretter meldte også Julie Sele seg til dåp. Senere ble Andreas Sele og Birgitte Skartland med. Bare et par dager før dåpsmøtet skulle finne sted, meldte også far til Elisabeth, Jarle Menigheten Ebeneser i Verdalen var samlet til en høytidsstund søndag 13. januar da dåpskummen var i bruk for første gang på flere år. Lokalet var nesten fullt, mange var møtt opp for å være med. Spesielt gledelig var det å se mange ungdommer i møtet, både fra menigheten og venner av dåpskandidatene. Fosse, seg til dåp. Dermed satt fem dåpskandidater på første benk da møtet startet 13. januar. Hvitkledde fordi, som Karl Hodne vitnet om, de er renset rene i Jesu blod. Menigheten stemte i sangen: I går, i dag, til evig tid, den samme Jesus er. Møteleder, Karstein Sele, vitnet om hvordan Jesus hadde vært med siden han selv hadde gått dåpens vei for førti år siden. Karl Hodne, som utførte dåpshandlingen, mimret om da han som nyfrelst hadde bedt om å få se hva dåpen innebar, men ingenting hadde skjedd før han en kveld bestemte seg for at han ville bli døpt. Etter at han hadde blitt døpt hadde Gud vist det for ham i skriftene. Det å døpe seg er en lydighetshandling. Det er å ta et skritt i tro. Du kan ikke regne med å se det før etter at du har tatt skrittet. Dåpskandidatene hadde hvert sitt vitnesbyrd. Elisabeth fortalte om da hun på sommerleir hadde hørt ordene fra Romerne 6 om at vi ble begravet med Ham ved dåpen til døden. Hun hadde tenkt en stund på at hun ville bli døpt. Julie leste fra Salme 37 om at dersom vi setter vår vei i Herrens hånd, så vil Han gjøre det. Birgitte leste noen ord som hadde betydd mye for henne helt siden hun gikk i barnekoret. Det var de kjente ordene fra Jeremia om at Herren har fredstanker om oss. Han vil gi oss framtid og håp. Andreas leste fra Salme 121 og vitnet om at i alle problemer kunne han gå til Herren og få hjelp. Mange ganger hadde han opplevd hvordan ordene Min hjelp kommer fra Herren er en sannhet. Jarle leste fra galaterne om å vandre i Ånden. Deretter var det klart for selve dåpshandlingen. Ungene i menigheten fikk lov til å sitte i trappa foran dåpskummen for å få god utsikt over det som skjedde. Kanskje er det deres tur om noen år? Med store øyne så de den ene etter den andre gå ned i vannet. På Jesu Kristi befaling og din egen tro og bekjennelse døper jeg deg til Kristus i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn. En høytidsstemt forsamling fulgte spent med. Oppreist med Kristus for å Jarle Fosse vitner om sin tro på Jesus. vandre i et nytt liv. Hvor flott det er å se mennesker som velger Jesus! Svein Tungland talte. Han er kanskje ikke så kjent i bevegelsen, men han har vært til stor velsignelse på Ebeneser etter at han flyttet til Klepp for halvannet år siden. Kveldens tekst var hentet fra Åpenbaringen 3 og brevet til menigheten i Filadelfia. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør. Ut fra dette talte han om hvordan Gud har satt foran oss forskjellige dører. Først og fremst en dør til frelse. Men der er også en dør til åndelig fornyelse og en dør til Himmelen. Det er alltid en glede å høre hva Gud har lagt på Sveins hjerte. Da det senere ble bedt fram til forbønn var det flere som gikk fram og ble bedt for. Fire av dåpskandidatene er aktive i ungdomsarbeidet i menigheten som kalles Tennplugg. Der er de blant annet med i et lovsangsteam. Birgitte spiller piano, Andreas bassgitar, Julie trommer og Elisabeth synger. Svein hadde spurt dem om de ikke kunne ta menigheten med i et par lovsanger. Med hjelp av Charlotte Fosse og Hanna Løland stemte de i de kjære sangene: Takk for Golgata og Halleluja, hele Himmelen er min. Flere i forsamlingen kommenterte etterpå at det var som om hele Himmelen åpnet seg da de så ungdommene synge så herlig om Jesus. nr. 2 februar

10 De fortapte sønnene... Fordømmelse kommer ofte av et galt Gudsbilde. Jesus fortalte en lignelsen om den fortapte sønn i Lukas 15, Her forklarer han oss veldig mye om Guds karakter, kjærlighet og nåde i mot oss. Prekenen Tore Johannessen, bibellærer og misjonær I denne lignelsen er det faktisk to sønner som ikke har et rett bilde av sin far. Den fortapte sønn føler seg fordømt fordi han har gjort så mye galt, og han lurer på om han kan få tilgivelse hos sin far. Den hjemmeværende sønn hadde trofast jobbet og holdt seg til sin far hele tiden, og aldri gjort noen store synder. Da han får høre om at broren har kommet hjem, at faren har tatt imot ham med åpne armer og i tillegg holder en fest for ham blir han dømmende og bitter, hør hva han sier i Luk 15,28-32: Men faren gikk ut og talte vennlig til ham. Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine. Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham! Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt! Men nå skulle vi fryde oss og være glade, fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet. Den hjemmeværende sønn trodde faren så til hans gjerninger, og at gjerningene gjorde ham til en mer elsket sønn, men faren elsket like mye den hjemmeværende som den bortkommende. Dette hadde ikke gått opp for sønnene hans. Det som var felles for dem begge var at de trodde de ikke var bra nok til å bli kalt sønner, før de hadde gjort seg fortjent til det. Den eldste sa: Se, i så mange år har jeg tjent deg. Han så på seg selv som en tjener ikke som en sønn. Og han trodde gjerningene han hadde gjort, gjorde han fortjent til en bedre stilling en den bortkommende sønn. Da den bortkommende sønn ble klar over det gale han hadde gjort, sa han: Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn. La meg få være som en av dine leiefolk. Når han så på alt det gale han hadde gjort, trodde han at han ikke var verdig til å være sønn av sin far lenger. Som kristne har vi lett for å være en av disse to. Vi tror vi er bedre kristne enn alle andre for vi har tjent Gud trofast i alle år. Vi går regelmessig til kirken, leser fast tre kapitler i Bibelen og ber en halv time hver dag. Har ført 10 mennesker til Jesus i løpet av det siste året og er ute på gata og evangelisert minst en gang hver uke. Gud må jo se til oss og elske oss mer en de som ikke engang tørr å fortelle andre om Jesus, eller som ikke har rørt sin Bibel på en uke. Eller du tenker at jeg burde ha bedt mer, og jeg skulle ha fortalt flere om Jesus. Istedenfor å bruke tid med Gud har jeg sette filmer og brukt tid på Internett. Og jeg har til og med sett på ting jeg ikke burde ha sett på der, hvordan kan Gud elske meg nå? Hvem av disse er du? Tror du at dine gjerninger gjør deg fortjent til samfunn med Gud? Sannheten er at Gud elsker oss alle like mye! Hvordan var faren i denne lignelsen? Var han dømmende? Stilte han krav? Så han ikke på dem som sine sønner? Elsket han den ene høyere enn den andre? Nei! Han var en far som viste nåde til sine sønner og han elsket dem begge like høyt. Da jeg tidligere leste denne lignelsen så jeg på han som var den bortkommende sønnen som en som var frafallen. Den kan for så vidt brukes om det også, men jeg trodde at Gud ikke ville ta i mot meg på samme måte hvis jeg bare hadde hatt et fall og vært litt sløv en periode. Dette stemmer ikke! Jeg var litt som den eldste sønnen i denne lignelsen. Jeg skjønte ikke at Gud kunne ta i mot meg på samme måte som den fortapte sønn når jeg hadde vært en kristen mitt hele liv. Jeg har lyst til å spørre deg et spørsmål: Hvordan tenker du når det for eksempel er fjorten dager siden du har tatt deg tid sammen med Jesus, og du får et spørsmål om å ha ett vitnesbyrd på neste møte? Tenker du: Ja dette har jeg virkelig ventet på eller, dette har jeg ikke særlig lyst til, jeg føler meg så sløv akkurat nå. Du tenker sikkert det siste, men for å ikke virke alt for uåndelig ville du kanskje svart ja. I forberedelsen til vitnesbyrdet føler du at Gud sier: Ja ha! Så du kommer nå, her har jeg ventet på deg i fjorten dager. Du må ikke tro at det vil bli noe særlig av det vitnesbyrdet nå, du kan ikke regne med at du får kraft av meg når du har vært så lenge borte. Ofte er det slik vi føler oss, og det er dette djevelen ønsker å formidle, men er det den responsen Gud gir deg? NEI! Det er det ikke! Jeg tror faktisk dette er Guds måte å få deg opp igjen på. Det han ønsker å fortelle deg er: Jeg har gitt deg denne anledningen for å hjelpe deg tilbake til meg. Så bra at du tok denne utfordringen! Jeg har lengtet etter deg i fjorten dager og jeg vil gi deg kraft når du søker meg Djevelen liker ikke at vi skal oppdage hvor stor kjærlighet Gud har for oss, derfor er han livredd for at vi skal se sannheten. Han vil ha oss til å tro at vi ikke er bra nok for Gud. Når vi for eksempel har vært sløv en periode eller har falt i en synd, kommer han gjerne med fordømmelse og sier: En god kristen gjør og er ikke slik, du burde vært mye sterkere og hatt mye større tro. Men Gud kommer aldri på denne måten, han ønsker å si til deg: Det var synd at du falt og har vært sløv, men jeg gir deg en ny sjanse. Jeg tilgir deg! Nå kan det hende at Den Hellige Ånd virker på din samvittighet for å vise deg en synd, men hvis du vet du har gjort opp og omvendt deg, og du fremdeles føler deg fordømt, er det djevelen eller ditt eget hjerte som fordømmer deg 1. Husk at i dag er nådens dag, i dag er Gud å finne. 2. Guds karakter forandrer seg ikke ved at du har et fall. Du kan gå vekk fra Guds nærvær, men Gud vil allikevel alltid være nær deg. Husk! Gud er kun en bønn unna. Middel mot fordømmelse (Guds ord) 1. Djevelen er en løgner, men Guds ord er SANNHET! 2. For å vinne kampen mot fordømmelse er det er viktig å fylle våre sinn med sannheten! Joh 8,31-32: Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere. Her er noen skriftsteder som viser hvor høyt Gud elsker deg og hvordan han ser på deg: Sef 3,17: Herren din Gud er hos deg, en helt som har makt til å frelse. Han gleder og fryder seg over deg og gir deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd som på en høytidsdag. Jes 43,1 og 4: Og nå, så sier Herren, som skapte deg, Jakob, som dannet deg, Israel: Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min. Fordi du er dyrebar i mine øyne, fordi du er aktet høyt og jeg elsker deg. Jes 62,5: Og som en brudgom gleder seg over sin brud, skal din Gud glede seg over deg. La oss ta opp kampen i mot det gale bilde djevelen har prøvd å skape som tar fra oss gleden over å være sønner av den levende Gud, riv ned de tankebygningene som reiser seg mot kunnskapen om hvem Gud er! 2. Kor 10,3-5: For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus. Hεlτ grεσκ I denne spalten går bibellærer Vidar Tjomsland inn på det greske grunnspråket og gir oss et spennende innblikk i skriftord i Det Nye Testamentet. Kjennskap - del 1...dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.... Joh 17,3 Det er av avgjørende betydning hvordan vårt forhold til Jesus er. Kjenner du ham? Hva ligger det i det å kjenne noen. Bibelen knytter kjennskap sammen med kunnskap. I Det Nye Testamentet som opprinnelig er skrevet på gresk blir det brukt 3 forskjellige ord for det å kjenne/ ha kunnskap om. Det første av disse ordene er EIDO, som betyr å kjenne ved ytre sanser, spesielt ved å se. Det er en kjennskap/kunnskap som er upersonlig. En kan si at det er noe du vet med forstanden, med det betyr ingenting for deg på det personlige plan. Vi kan si at vi kjenner en person, men egentlig har vi bare kunnskap om hva han heter, hvor han bor osv... men vi har ikke noe personlig forhold til det. Vi kan si at det er en upersonlig teoretisk kunnskap. I Joh 3,2 står det om Nikodemus, han forsto at Jesus måtte være sendt av Gud. Derfor sier han:.vi vet at du er en lærer kommet fra Gud.. Her blir dette ordet EIDO brukt ( vi vet ). Han så hva Jesus gjorde og tenkte han må være sendt fra Gud. Men dette hadde ingen personlig betydning for Nikodemus. Det er derfor Jesus sier til Nikodemus at han må bli født på ny, han måtte komme inn i et personlig forhold til Jesus. Mange i Norge har et slikt kjennskap til Gud og Jesus, de vet at Gud finnes, men det har ikke fått noen personlig betydning i deres liv. Vi må komme inn i et personlig kjennskap med Jesus. Det andre ordet for kjennskap som blir brukt i NT er GINOSKO. Dette ordet betyr en personlig kunnskap/kjennskap. Det er et kjennskap som betyr noe for deg. Dette ordet blir i Bibelen for eksempel brukt om det intime fortrolige forholdet i et ekteskap. Mens EIDO kan betyr å kjenne med forstanden, kan GINOSKO bety å kjenne med hjerte eller ved erfaring. Det er GINOSKO som blir brukt i Joh 17,3. Det evige liv er å ha et personlig kjennskap/forhold til Gud og hans sønn Jesus Kristus. Dette ordet blir også brukt i Joh 8,32 dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere Det å ha et personlig forhold til Sannheten vil sette oss fri I Joh. 14,17 sier Jesus at vi også kan ha et personlig forhold til Den Hellige Ånd..sannhetens Ånd.. Dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Den Hellige Ånd bor i oss, han skal veilede oss, og herliggjøre Kristus i våre liv. Derfor er det viktig å kjenne ham, erfare ham. GINOSKO blir også brukt i 1. Joh 3:16: På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at han satte livet til for oss... Det er viktig å ha et personlig forhold til Jesus, men mange kristne stopper her. Jesus ønsker at vi skal gå enda et steg videre. nr. 2 februar

11 Bakgrunn: Torbjørn Arnesen er en av DFEFs mest aktive forkynnere, og vil framover ta leseren med inn i budskapet om Kristus i Høysangen. Perlerad i ånden «Dine tenner er som en hjord av klippede får som stiger opp av badet; alle har de tvillinger, og intet blant dem er uten lam.» Høysangen 4;2. I vår forening med Herren har han i sitt ord beredt allslags åndelig føde for oss. Festbordet er alltid dekket med fete og margfulle retter! I dette verset er det ikke først og fremst det dekkede bord det er snakk om, men vår evne til å ernære oss av det dekkede bordet det handler om. Herren vil i vårt samfunn med han at vi skal ha en perlerad i ånden som vitner om at vi fullt ut kan få ernære oss av hans ord slik at det kan dekke alle områder i våre liv, både åndelig og timelig. I disse dager har jeg et ettårig barnebarn på besøk. Når hun kommer stabbende mot meg, smilende med to tannebisser i munnen er det både yndig og rørende, ikke minst for bestefar. Men om ti år skulle gå og hun fremdeles hadde bare disse to tennene i munnen, ville det ikke vært så vakkert lenger (selv for en bestefar) og det ville gi henne store vanskeligheter med den faste føden, Herren ønsker ikke at vi skal forbli spedbarn og småbarn i Kristus. Uten tenner og helt avhengig av melkeføde. Han vil at vi skal vokse i vår evne til å ernære oss hans ord, slik at vi kan nå manns modenhet. Det innebærer som i det naturlige, fullt belegg av tenner både i overkjeve og underkjeve. Denne perleraden i ånden betyr at det hele veien er to tenner som tilsvarer hverandre lik tvillinger, og at heller ikke noe går tapt, men at alle har lam. Vi kan tro Herren på alle områder, åndelige som timelige, og bør ikke sette noen begrensninger for alle de retter som finnes fra det kongelige bord. Flere har blitt frelst gjennom å se musikalen Dommedag. Under fellesmøtene i Kristiansand var domkirken stappfull da 50 frivillige fra Betania Kristiansand gjennomførte forestillingen. Musikal om dommedag vekker opp tusener... Ungsom: Musikal i Kristiansand Tekst: Leif Frode Svendsen Foto: KRISTIANSAND: Historisk! Fantastisk! Lovordene haglet over ildsjelene bak musikalen Dommedag. For fjerde gang ble forestillingen gjennomført i domkirken, og flere mennesker søkte frelse. Fædrelandsvennen påstod at hele 1500 mennesker var innom dørene i byens storstue, men de offisielle tallene tilsa 1100 tilhørere. Historien bak musikalen begynte med et sang og musikkmøte med fokus på Jesu gjenkomst i Betania for to år siden. Hver for seg fikk Terje Govertsen, Idun Munkejord og Elfi Fjellvang en stor trang til å formidle dette emnet. - Visjonen til menigheten, Jesus ut til folket, har ligget i bunn av engasjementet vårt. Gjennom musikalen ønsker vi å se mennesker frelst og ikke minst; sette fokus på at Jesus en dag kommer tilbake. For oss har det også vært viktig at prosjektet har vært en del av det å bygge menighet, og derfor har vi utfordret alle til å være med, sier Terje Govertsen, en av de tre skaperne bak musikalen. For to år siden begynte de å jobbe med innholdet i musikalen, i forhold til alt fra dramastykker til sanger. For ett år siden ble flere involvert i arbeidet. - I utgangspunktet åpnet vi opp for alle i menigheten til å være med. Vi hadde ingen opptaksprøver, men lot alle få melde seg. Og i dag er vi cirka 50 frivillige fra 10 til 55 år. Den enkelte har på hver sin måte vært med å skape musikalen, og hele veien har vi vært åpne for Tente Betaniaungdommer i godt driv under musikalen om Dommedag i Kristiansand Domkirke. innspill. På den måten føler nok alle at de har vært med å utvikle forestillingen, sier Govertsen. Gjennom halvannen times forestilling blir publikum tatt med på en flyreise, med stoppested både i fortid og nåtid, flettet sammen på en særdeles kreativ måte. Du sitter plutselig ikke i en vanlig kirkesal, men er med på en flytur til blant annet Israel, hvor Jesu liv, død og oppstandelse blir presentert. Videre går turen til moderne byliv i New York og Las Vegas, hvor det absolutt er bruk for Jesus. Mot slutten av forestillingen uttrykte flykapteinen, spilt av nevnte Govertsen, fortvilelse fordi mange av flypassasjerene hadde forsvunnet. En nyhetsmelding hadde det samme budskapet; millioner av mennesker er forsvunnet. Kunne det være Jesu gjenkomst? Kapteinen og resten av besetningen faller på kne mens den kjente sangen I wish we d all be ready (Larry Norman) lød over høytaleranlegget. En kvinne, spilt av Komp og sangere fra Betania, her ser vi flere fra den eldre garde er med i sangen. nr. 2 februar

12 Barn de beste misjonærer! Det er bare tull at alle misjonærer er ungdommer eller voksne. Kanskje du tror du må vente til du er en voksen for å bli en misjonær? Slik må du ikke tenke, for det er feil. Og det er dumt å ta feil! BARN: Jeg vet at mange barn og ungdommer vil bli misjonærer når de blir store. Men hvorfor vente? Du kan jo bli en misjonær akkurat i dag. Barneside Teks: Leif Frode Svendsen Foto: CrossDaily I en bok i Bibelen som heter Apostlenes gjerninger kan vi lese om to av disiplene til Jesus. De het Johannes og Peter, og du har sikkert hørt om dem? De var ikke gamle, men eldre ungdommer. De skulle til tempelet for å be, og stoppet opp da de oppdaget en lam mann. Du vet; en lam mann er så uheldig at han ikke kan bevege armene og beina sine. Han kunne snakke litt, men det var alt han kunne gjøre. Den lamme mannen ble lagt utenfor tempelet for å tigge penger av folk. De pengene han fikk, kunne han kjøpe litt mat for, slik at han ikke døde av sult. Han så Peter og Johannes og håpte at de hadde penger til ham. Men han ble skuffet kan du tro: Peter sa jo: Gull og sølv har jeg ikke! Han hadde ingen penger! Heldigvis slutter ikke fortellingen der, den fortsetter. For Peter sa: - Gull og sølv har jeg ikke, men det jeg har, det gir jeg deg. Stå opp! Så står det at mannen fikk krefter i leggene sine, magen sin han reiste seg opp. Han kunne gå! For et stort mirakel! For et stort under! Mannen løp rundt og fortalte hva som hadde skjedd, og folk var helt overrasket. Jeg vet ikke om du har tenkt på hva Peter og Johannes hadde! For de hadde jo noe som kunne gjøre den mannen frisk! Hadde de noen magiske krefter? Byttet de den lamme mannen ut med tvillingbroren hans som var akkurat lik? Nei, nei! Vi kan lese hva Peter sier gjorde mannen frisk! I Apostlenes gjerninger 3, 16 kan vi lese: Ved troen på Jesu navn har dette skjedd, for det navnet har gitt styrke til denne mannen som dere både ser og kjenner. Den tro vi får gjennom dette navnet, har gitt mannen full førlighet igjen, slik dere alle kan se. Peter og Paulus hadde troen på Jesus. Siden de trodde på Jesus kunne de gjøre det de gjorde. Siden de trodde, gjorde Jesus mannen frisk. Har du tenkt på at du har tro? Du tror jo på Jesus! Din tro er ikke annerledes enn den Johannes og Peter hadde? Kanskje litt mindre, tenker du? Kanskje? Men Bibelen forteller at om du har tro som et lite sennepsfrø, kan du si til et fjell; kast deg i havet, og fjellet må gjøre som du sier. DET BLIR ET STOR PLOPP! Tro som et frø, det er liten tro det! Men allikevel så mektig! Selv om du har liten tro, kan du gjøre de sammen tingene som Peter og Johannes. Du trenger ikke å vente til du blir ungdom, eller voksen! Du skal tenke at du kan fortelle vennene dine om Jesus, som en misjonær. Du skal vite at du, selv om du er liten og har lite tro, kan be for folk som er syke, og Jesus kan gjøre dem friske. Gud kikker ikke på hvor gamle vi er! Han kikker på hjertet vårt, om vi elsker Jesus og tror på Ham. Han vil bruke alle de som sier: Jesus, her er jeg, send meg. Du skal ikke slutte å si; jeg vil bli misjonær når jeg blir stor: Men du skal begynne å være en misjonær NÅ! I DAG! AKKURAT NÅ! Du kan be om at Jesus kan hjelpe deg til å bli en misjonær NÅ! Kanskje er det noen venner du kan fortelle om Jesus? Bestemoren din? Pappa? Be Jesus om å hjelpe deg hvis det er vanskelig! Den lille jenta er en misjonær, og vil gjerne hjelpe den lille! Alle kan vi være misjonærer! nr. 2 februar

13 - Frank! når jeg kommer ut herfra, må du kjøre meg til Latvia, roper Ragnar mot meg når han kommer gående tilbake. Jeg har så mye klær og sykehusartikler til barnehjem og privatpersoner som må dit ned, så du må hjelpe meg. Et glimt fra eldre dager, hvor Ragnar som i dag, var aktiv som evangelist. Her er Ragnar sammen med pastor Peter fra Riga, som han har samarbeidet med i mange, mange år. Ragnar er seg selv lik, til tross for at han fikk et hjerneslag i desember. Ragnar Mathisen trofast evangelist og misjonær Fokus på Ragnar Mathisen og hans tjeneste for Jesus Tekst og foto: Frank Søgaard FREDRIKSTAD: Mange store menn ble født i Sangeren Elvis Presley, bokseren Foyd Patterson, evangelisten Jimmy Swaggart, og skuespillerinnen Julie Andrews, for å nevne noen. Alle disse har gjort en stor karriere, og sikkert betydd mye for mange. Et jordskjelv drepte 40 tusen mennesker i nåværende Pakistan, og skapte store ringvirkninger med panikk, i det samme året, og Italia invaderte Etiopia, og ga verden mer enn mye å tenke på. Det var dette året Ragnar Mathisen ble født. Han ble ikke født i noe jordskjelv, og karriere har knapt nok vært innom hans tankeverden. Men han har i sitt voksne liv gitt mange mye å tenke på, - i den riktige retningen. Om Ragnar kan det i dag sies: Han er en trofast sliter i Herrens tjeneste, som tenker på andre før han tenker på seg selv. Hans arbeid for evangeliet i liv og lære har vært, og er stort. Ragnar ble født i Fredrikstad. Hans foreldre var ikke personlige kristne, men både han og hans brødre gikk alle trofast til søndagsskolen i Seiersten Misjonshus i Fredrikstad. Her drev Norsk Luthersk Misjonssamband et godt arbeid blant barn og voksne. Dine synder kommer jeg ikke i hu I 1951 var det fellesmøte i byen, og Ragnar tok i mot Jesus som sin personlige frelser. Ordet han fikk som radikalt forvandlet og forandret hans liv, var fra Jesaja 43,25: Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu. - Den dagen Frank, - ble jeg fylt med en stor og herlig glede. Jeg fikk tro meg frelst! Straks ble jeg med i en mannsmusikk i menigheten, og jeg fikk mange gode kontakter og venner der. I 1956 begynte jeg i sivilarbeidet, og landet på Havnåsleiren i Østfold. Der traff jeg Egil Solheim for første gang, og vi ble veldig gode venner. Vi bodde sammen under hele sivilarbeidertjenesten, som den gang varte i 18 måneder. Da vi etter hvert ble mange kristne i Havnåsleiren, begynte vi å reise rundt i Østfold å ha møter. Mange av de som den gang var sivilarbeidere sammen med meg, kom senere ut som evangelister, forstandere og misjonærer. Jeg kan fort nevne noen av disse; David Østby, Egil Solheim, Willy Bernzå, Thor og Otto Åmot, Kristian Lie, Aril Edvardsen, Willy Arman Syvertsen, Guttorm Skjeggestad, Gunnar Wilskog, - ja og så meg da. Vi var en fin gjeng, som ønsket å tjene Gud. Ivrig forteller Ragnar videre fra den første tiden som kristen. - Jeg ble døpt i Filadelfia, Fredrikstad i Etter sivilarbeidstjenesten bodde jeg en tid i Askim, og kom i kontakt med de frie venner i Eben Eser. Jeg likte meg godt, og ble grepet av den bibelforståelse de hadde. Da jeg senere flyttet tilbake til Fredrikstad, var det naturlig å begynne i Kristi Menighet. Her møtte jeg Halvdan Hansen, en av de mer markerte pionerpredikantene i den frie bevegelse. Han var forstander i menigheten. Halvdan forsto at jeg bar på et kall til å tjene Gud, og han tok meg med på flere evangelistreiser i tiden som kom. Vi opplevde fine tider på flere steder. Blant annet i Kristiansand, i Grimstad, og ikke minst på Jæren, hos Mikal Skjæveland. Halvdan Hansen var en god læremester og kamerat for meg. Sammen med Egil og Arne Egil Solheim og Arne Gundersen hadde begynt å reise sammen som sangevangelister, og sommerleirene på Randesund og senere Solstrand (fra 1963-) startet opp. Jeg engasjerte meg sammen med dem på leirene i mange år, og vi hadde utrolig mange rike opplevelser sammen. Jeg opplever det sårt og trist at Egil nå nettopp har fått hjemlov, og ikke er i blant oss lengre. Men slik er livet her nede, - dessverre. Vi møtes, har mye glede sammen, og så skilles vi. Men vi skal ses igjen. Under leirtiden ble jeg veldig fasinert av Sørlandet, og da spesielt Reme, Svennevik og Spangereid. Jeg føler jeg har sterke bånd til disse områdene, og bygdene oppover i landet derfra. Nord-Norge ble lagt på mitt hjerte, og straks leirlivet var over, bar det som oftest til Troms og Finnmark. Den landsdelen er jeg blitt meget glad i, og vennene der opp har betydd mye for meg. Jeg savner Nord-Norge, og vennene der oppe, - sukker Ragnar tungt. - Jeg kommer vel kanskje aldri dit opp mer, - eller hva tror du Frank? Og hva med det misjonsarbeid jeg driver i Latvia? Mitt hjerte brenner for dette landet, sier han. Jeg ser på Ragnar, og får en klump i halsen. Foran meg har jeg en trofast sliter i Guds tjeneste, som verken har vært ute etter å gjøre en karriere, skape jordskjelv, eller å krige med mennesker rundt seg. Jeg lærte å kjenne Ragnar allerede i Da var vi begge unge, og nye som evangelister. Sammen med Ragnar, og Åge Håskjold virket jeg som evangelist på Sunnmøre, med Volda som utgangspunkt. Vi knyttet vennskapsbånd da, som har holdt i ulike stormvær som senere har gått over våre liv. Ragnar har alltid vært der. Dukker plutselig opp, og mat og seng har vært like naturlig å gi ham, som om han var fastboende hos oss. Våre barn var alltid glade når onkel Ragnar kom, En fri fugl Jeg ser rundt meg. Jeg besøker Ragnar på Borge Sykehjem, og synes liksom ikke at han passer inn på dette stedet. - Ragnar er jo egentlig en fri fugl, som trives best når han kan reise land og strand rundt, besøke folk, og spre nyheter om misjonen og Guds rikes sak, tenker jeg. Så, - hvorfor er han er? I begynnelsen av desember besøkte Ragnar Mosterhamn. Her fikk han et hjerneslag, og ble brakt til Stord sykehus. En uke etter ble han brakt til sykehuset i Moss med ambulansefly, og etter et opphold der, ble han sendt til Borge Sykehjem, for å få behandling for ettervirkningene av hjerneslaget. Det var høyre arm og ben som ble delvis lammet ved hjerneslaget. I dag fungerer armen ganske bra, men han kan ikke gå trygt uten krykker eller rullator. Jeg besøkte han da han var på Moss Sykehus, og ser at han er blitt ganske mye bedre enn han da var. Ragnar må forlate meg et lite øyeblikk, og jeg blir sittende igjen med mange tanker om det fantastiske arbeidet han nr. 2 februar

14 Gjennom Nytt Håp og menigheten Betel er et lys tent i et av de mørkeste slumområdene i Recife. Takket være faddere og støttespillere fra Norge stråler lyset klart og gir håp til mange. I dag som i går, Ragnar er med å vitne om sin frelse gjennom sang og tale. Ragnar blant glade mennesker han har fått hjelpe. Geir Myra, trygg livvakt for små brasilianske menighetsledere. har drevet frem i Latvia. Først i byen Riga, så i byen Jelgava, og nå i Vangazi. 50 konteinere med mat og klær Gjennom snart 20 år har han drevet misjonering og nødhjelpsarbeide i Latvia. Gjennom årene har det blitt over 50 konteinere med mat og klær til landet, og tusenvis av bibler har han distribuert til unge og gamle. Mange er blitt frelst ved dette - og evangeliet har gått frem. En del biler fra Norge til de ulike menigheter og barnehjem, har han også brakt over dit, og gitt bort. Kirkebyggene i Jelgava og Vagazi er blitt realisert, blant annet på grunn av den store innsats Ragnar har gjort i saken. - Frank! når jeg kommer ut herfra, må du kjøre meg til Latvia, roper Ragnar mot meg når han kommer gående tilbake. Jeg har så mye klær og sykehusartikler til barnehjem og privatpersoner som må dit ned, så du må hjelpe meg. Typisk Ragnar tenker jeg. Og svarer Det er et stort og flott kirkebygg Ragnar er med å støtte i Vangazi. selvsagt; Det ordner seg. Vi tar en tur dit sammen når du kommer ut herfra. Det er vanskelig å stoppe Ragnar når han snakker om Latvia. Nå er det økonomisk hjelp til menighetshuset - kirken i Vangazi, som opptar ham. Han er bekymret for at gaveinntektene til kirkebygget ikke skal komme inn som ønskelig, mens han oppholder seg på sykehjemmet. Menigheten trenger 150 tusen kroner raskt, for å få ferdig bygget, sier han. Så snakker han lenge og varmt om det positive som skjer i menigheten blant ungdommen og blant menighetens medlemmer. Jeg håper jeg kan få være der når de innvier lokalet sitt, sier han. Ragnar blir ropt inn til middag, og min tid med ham er over for denne gang. Jeg tror han snart blir å se på landeveien igjen, med bilen full av ulike ting til Latvia, og hjertet fortsatt fylt med varme og omtanke for menighetene i Latvia. På veien hjem til Askim, gjør jeg et opphold i Sarpsborg hos min bror Terje. Han er nok den som har vært med Ragnar på flest reiser til Latvia, og han kjenner arbeidet der svært godt. Vi samtaler selvsagt om Ragnar, og vi er helt ut enige om en sak Ragnar er en god mann for Guds sak. Han er både evangelist, nødhjelpsarbeider, og ikke minst en misjonær i Latvia. Vi gleder oss til å se ham frisk igjen, - og henstiller til alle hans misjonsvenner rundt om, glem ikke å gi en gave, stor eller liten, til kirkebygget i Vangazi. Send din gave til: En Hjelpende Hånd v/kass. Ådne Fardal Klev, Fokvelland, 4580 Lyngdal. Bankgiro Et glimt av kirken, og bilen på bildet er allerede gitt til pastoren i menigheten. Kampen for tilværelsen Pastor Severino og en av menighetslederne sammen med Sandra, og hennes to barn Messias og Samara. Fokus på Brasil Tekst og foto: Leif Frode Svendsen BRASIL: Vi befinner oss i et av de farligste slumområdene i storbyen Recife. Her blir mennesker jevnlig truet på livet og drept, og ingen slipper unna. Midt i dette området har norske misjonærer fra DFEF plantet en menighet og bygget opp et barnesenter. Å være lys i mørket er absolutt et uttrykk som passer for arbeidet her. Betel ligger inne på dagsenteret og møtene samler fulle hus. Her er det rom for utvidelse, og det arbeides med planer om å bygge ut senteret. En nabotomt er kjøpt inn og det arbeides med planer om bygge ut dagsenteret, slik at flere barn kan få hjelp. Sentral i dette arbeidet står Pastor Severino, som foruten pastorgjerningen også er daglig leder for dagsenteret Nytt Håp. Takket være en fadderordning er det mange barn som får hjelp gjennom dette senteret. Norske livvakter Tidlig på ettermiddagen har vi avtalt et møte, og vil også få en kort omvisning i slummen av pastoren. Han er godt fornøyd med å ha storvokste nordmenn med seg, for dette er ikke helt ufarlig. Midt inne i slummen blir vi invitert inn til Sandra, som er aktiv i menigheten sammen med to av sine barn. Mannen hennes er ikke frelst, og hun forteller at han flau løp bort før vi kom. Men barna Samara og Messias treffer vi. Moren forteller ivrig om hvordan hun møtte Jesus. - Datteren min, Samara gikk på Nytt Håp fra hun var 3 6 år. Hver dag hun kom hjem fra senteret sang hun sine sanger om Jesus og vitnet om hva Frelseren kunne gjøre. Hun nærmest tvang meg med på møtene og her fikk jeg kontakt med flere andre mødre. Spesielt kona til pastor Severino tok ofte kontakt med meg og ledet meg til slutt til Jesus, sier Sandra lykkelig. I en vanskelig hverdag, hvor morens strøjobber så vidt holder liv i familien, er hun takknemlig for Herrens trofasthet. - Menigheten betyr alt for meg, avslutter hun. Claudenise, sammen med sine to barn. Truet på livet Til slutt på vår rundtur har vi avtalt et møte med hovedlederen for Betels barnearbeid. Claudenise er gift og har to barn, og opplever velsignelsen av å ha alle sine med på himmelveien. Stolt viser hun oss huset sitt, men forteller sorgfullt om hvorfor de ikke kan bo her. - Hele fem ganger har en bandittgjeng vært innom huset vårt om natten og tatt alle eiendelene. Sist gang truet de oss med våpen, holdt en revolver mot tinningen vår og ba om penger for å slutte å plage oss, sier Claudenise. Noen naboer vi treffer utenfor, kan fortelle at bandittgjengene, som oftest narkomane, bare får det i hodet at de skal plage noen. Helt bevisst skaper de redsel og går ikke av veien for å til slutt drepe for å få tak i det de ønsker. - I redsel for å bli drept lever vi hos min mor for øyeblikket. Dessverre har vi ikke penger til å sikre huset vårt mot bandittene, noe som gjør at de enkelt kommer seg inn, sier Claudenise. Hun viser oss rundt, og i vår øyne er huset godt sikret! En over to meter høy mur, med knuste glassbiter på toppen omgir huset, men det er ikke nok. - Bandittene klatrer fra muren opp på taket hvor de tar bort takstein og lurer seg inn, sier den bekymrede moren. Hun vet ikke når familien kan flytte inn i huset sitt igjen. I dette området lever kristne brødre og søstrer i en hard kamp for tilværelsen. Midt i mørket, frykten og håpløsheten har heldigvis Gud tent et lys gjennom menigheten Betel, og skapt en frihavn for mennesker i nød. nr. 2 februar

15 Cocha nærmet seg døden: - Helbreder du meg vil jeg forkynne evangeliet over hele verden Fokus på Argentina Tekst og foto: Leif Frode Svendsen ARGENTINA: Selv om misjonsarbeidet har hatt sine tilbakeslag, er det positive ting som skjer. I El Mollar hvor familien Skrøvje har bygd opp en ny menighet, har Walter Ruben Cocha Monje (30 år) en heldig hånd om arbeidet. Til tross for flere store vekkelser i landet, har fjellområdene vært lite gjenstand for evangelisering. På mange måter er derfor menigheten i El Mollar unik, og bare et første skritt på å nå flere landsbyer i Andesfjellene med evangeliet. Det er ikke det enkleste stedet Cocha har sitt tjenestested, for her har det i generasjoner vært gjennomført tilbedelsesritualer til djevelen. Men gjennom det flotte menighetsbygget og et variert og aktivt arbeid er et lys tent i mørket. Akkurat Cocha skulle være den rette til å tjene under disse tøffe, åndelige forholdene. Han har sin bakgrunn fra Cordoba, hvor han vokste opp i et slumområde like bak kirkebygget. Opplært til å stjele - Jeg vokste opp i et farlig område, og kom fra en familie som levde av å stjele. Mine foreldre og alle onklene mine var drevne i faget, og vi ble selv opplært til å stjele. Selv sluttet jeg på skolen etter fjerde klasse og jeg og broren min ble hva du kan kalle profesjonelle tyver. Vi var med i en gruppe som begynte å drikke og ruse oss. Med rusen kom motet og vi overfalt folk på gaten, gikk inn i forretninger og gjorde innbrudd om natten, sier Cocha ettertenksomt. En dag la han merke til pastor Sergio, som hentet barn i slummen og tok dem med på søndagsskolen. Flere ganger prøvde han å invitere de tøffeste barna med seg, men de takket nei mange ganger. Men en dag var det fest, og det ble reklamert med snop Walter Ruben Cocha og kona Lorena Monje brenner for vekkelse i Andesfjellene. Han forlot en dramatisk, kriminell løpebane for å tjene Jesus og spre ut evangeliet. og sjokolademelk. På den måten kom den unge gutten i kontakt med kristen virksomhet. - Jeg fikk høre om Jesus gjennom sang og undervisning. Ikke lenge etter ble minstebroren min syk og mamma gikk for å ta kontakt med en lokal trollmann. Hun gikk forbi menighetslokalet og fikk her kontakt med misjonærene Tordis og Daniel Dahl. De ble med henne til hospitalet, hvor de ba for broren min og han ble totalt helbredet. Etter det begynte mamma å gå til møtene. Mishandlet for Jesus I hjemmet var forholdet vanskelig for familien, og morens nye livsvalg gjorde ikke saken enklere. - Ved en anledning besøkte Tordis og Daniel Dahl oss, noe som ikke var populært. Pappa, som var alkoholiker, nektet mamma å gå til møtene. Men hun hørte ikke på ham og gikk trofast til møtene. Hver gang hun kom hjem fra møtene, slo han henne, noen ganger brant han henne med sigaretter. Men på møtene fikk hun nytt mot, og selv om hun fikk mange blåveiser og ble mishandlet fortsatte hun. Tok hun oss barna med til menigheten, jagde han oss ut av huset. Mamma var virkelig et stort eksempel for meg, som holdt ut og var villig til å betale en høy pris for å følge Jesus. Cocha fulgte lydig moren sin til møtene i mange år, men som 16 åring falt han tilbake til det gamle livet med rus og tyverier. - Hver gang jeg stakk innom hjemme fortalte mamma meg og de andre at hun ba for oss. Jeg ber for dere og gråter for dere. Selv om jeg var tøff, gjorde dette inntrykk på meg. Faren min nektet henne fortsatt å gå til møtene, helt til han en dag fikk vite at han hadde leverkreft. En uke før han døde gikk han på et møte i menigheten og fikk oppleve frelsen i Jesus Kristus. Gråtende ba han oss alle om tilgivelse for det livet han hadde levd, og dette var også med å sette merker i meg, selv om jeg ikke var med på himmelveien. Nå dør jeg Hver natt gjorde Cocha og gjengen seg klar til nattens røvertokter. Det var fast rituale og gjøre klar våpnene, pistoler og kniver. En av de andre guttene var uheldig og et skudd gikk av. - Jeg fikk skuddet inn i halsen, blødde veldig og fikk med meg at vennene mine stakk av. Nå dør jeg, tenkte jeg. Det var en lørdagskveld, og jeg kikket opp på himmelen på stjernene. Stille ba jeg: Gud gi meg en ny anledning til å leve. Helbreder du meg vil jeg forkynne evangeliet over hele verden. Et ord fra Esaias kom til meg (Syria som Gud skal hjelpe). En kone kom heldigvis forbi, hjalp meg opp og fikk meg til sykehuset. En tid gikk den unge gutten til møtene, før han dessverre falt fra igjen. - Igjen var narkotika og stjeling en del av hverdagen min, men igjen måtte det smell til for å vekke meg. Ute på et tokt ble jeg skutt i magen og havnet igjen på sykehuset. Liggende i sengen kom jeg på hva jeg hadde lovet Gud. Pastor Sergio kom på sykebesøk og jeg husker så godt hva han sa: Cocha du er vår! Han gjentok det: Cocha du er vår i Jesu navn. Du tilhører ikke verden og synden du er vår. Og fra den dagen av har jeg tilhørt menigheten og har siden fått være med å tjene Herren. På en ungdomsleir ble han kjent med misjonærene Anita og Jan Bjarne Skrøvje, og han husker godt en spesiell episode. - I et møte søkte jeg Gud og lå på kne. Jan Bjarne kom bort til meg, la hånden sin på meg og hvisket: Jeg tror at Gud vil at du og jeg skal være knyttet til hverandre og skal gjøre noe i lag. Cocha og Lorena sammen med sin svigerfar og en eldre misjonær i forsamlingen. Takknemlig til misjonærene Flere år etter, mens Cocha gikk på bibelskolen EMPI, traff han igjen Jan Bjarne i El Mollar. - På denne tiden holdt de på med å kjøpe tomten til lokalet og Jan Bjarne lurte på om jeg kunne tenke meg å arbeide sammen med ham i fjellene. For meg var det en ledelse og jeg takket ja. Det betyr veldig mye å stå sammen med misjonærene som har vært til så stor velsignelse for meg og familien vår. Selv om brødrene mine ikke går i menigheten, har de veldig stor respekt for pastorene. Ikke bare har de fått høre at Gud er kjærlighet, men de har fått oppleve i praksis hjelp og kjærlighet gjennom dem. For to år siden giftet jeg og Lorena Paula oss, og i forbindelse med det bryllupet gikk det opp for meg hvor utrolig mye de norske misjonærene har hjulpet meg, både åndelig og utenom. Vi er veldig, veldig takknemlig for at DFEF satset på misjon i Argentina, sier Cocha lykkelig. Det er en brennende pastor vi treffer, som har en stor drøm om å nå ut til andre områder i Andesfjellene. - Jeg brenner for at våre menigheter i Argentina må sende ut egne misjonærer, og i mitt hjerte kjenner en stor glede over å forkynne om misjon og evangelisering. Sammen med min kone ber vi regelmessig for alle de som ikke har fått høre evangeliet, på verdensbasis er det mer enn folkegrupper som ikke er nådd. Som Jesus sa: Gå ut til alle nasjoner og forkynn evangeliet, og mer enn noen gang gjelder dette budskapet. Den ivrige pastoren er utdannet slakter har også en drøm om å starte opp en slakterforretning i menigheten. Og målsettingen er klar: Deler av overskuddet skal gå til å støtte misjonens sak. - Målet er i første omgang å starte opp med liten virksomhet hvor vi selger stekt kylling, så får vi se ut fra det, sier Cocha. Mens Anita og Jan Bjarne Skrøvje er på et lengre hjemmeopphold, er det en ledergruppe på fire personer som leder arbeidet. Foruten Cocha og Lorena, er det Veronika Skrøvje og en argentinsk ungdom, Paulua som leder arbeidet. Daglige radioprogrammer - Hver eneste dag er det noe som skjer. Foruten evangeliseringsmøter i andre landsbyer er det barne-, ungdoms- og mor og barnarbeid, og husgrupper. Søndag formiddag er hovedmøtet. Vi har også daglige radioprogrammer på den lokale radiostasjonen, og veldig mange ringer inn og ikke få har blitt vunnet for Jesus på denne måten, sier pastoren kommer trofast til møtene, mens andre er litt til og fra. Sjelden er det under 50 på møtene. Misjonsarbeidet i El Mollar er unikt og trenger forbønn og støtte fra Norge. Det har ikke vært noen tradisjon og hjertesak for argentinske menigheter og kirkesamfunn å drive misjon i disse områdene. Folkene her er ofte fattige indianere og blir sett ned på. Heldigvis er nå situasjonen i ferd med å snu, og det blir spennende å se Guds vei med vennene og arbeidet i Andesfjellene. nr. 2 februar

16 Annonse i Det gode budskap? Kontakt: Thore Nilsen Mobil: E-post: thonilse@online.no Tekst og foto: Rose og Rino Høyland Matutdeling til de fattige Vi har levert ut og samlet inn mat i flere uker nå i menigheten. Det er jul her også, med alt det kjøpepresset det innebærer. Og det går jo alltid utover de fattige. Menigheten vil i år dele ut mat til mer enn 100 familier. Vi hadde med 25 matpakker til Higueras og 25 til Rincon. MEXICO: Jeg reiste til Higueras, imens Simen og Vilde ble med pappa til Rincon. Først og fremst delte vi ut til de som deltar på møtene, men i Rincon hvor Jose Luis bor og har en husgruppe fikk vi delt ut til andre også. Jul er her som i Norge en tid med enormt kjøpepress, og det er vanskelig å møte Simen og Vilde, de to eldste barna til Høiland, hadde stor glede av å være med på matutdelingen. dette for de aller fattigste. En dame i Rincon begynte å gråte da hun fikk mat. Simen og Vilde var ivrige matutdelere. I byen her er det en matbank som drives av det offentlige hvor mat selges veldig billig til organisasjoner som driver hjelpearbeid, og via kontakt menigheten har fått kan vi kjøpe 10 kg med matvarer for 15 kr. Det betyr at vi enkelt kan gjøre dette også igjen senere. Det koster utrolig lite og skulle skaffe litt ekstra mat på bordet til de som trenger det mest. Hobby Her fylles bilen opp med matvarer til fattige i landsbyene utenfor Culican. Denne eldre mannen ble overlykkelig over å motta hjelpen til jul fra Rose. nr. 2 februar

17 Info fra Misjons- og hjemmekontoret: Misjonskalenderen Kvinneweekend: Sted: Solstrand Sør-Audnedal. Tid: 4-6 april Unge og eldre ønskes velkommen! Vi samles til kveldsmat kl.18,00 Flørste møte kl.20,00. Årets talere er: Randi Johansen, Unni Fredstad m/flere. Priser for hele helgen: Inernat og hytter kr. 750,00 Leilighet 850,00 Tillegg for leie av sengetøy 50,00 Velkommen til en fin helg med JESUS i sentrum Påmelding til: Reidunn Løland Tlf Mob Reidunn Håskjold Tlf: Mob Bedehuset Holmsbu I over 100 år har DFEF hatt en lokal menighet i Hurums perle Holmsbu. Gjennom tidene har mange mennesker fått møte Gud og hatt sitt åndelige hjem i menigheten på Holmsbu. De fleste av de unge i Holsmbu har igjennom årene gått på søndagsskolen i bedehuset. Dessverre er situasjonen nå den at menigheten stort sett består av eldre mennesker som ikke lenger makter å vedlikeholde og ha ansvaret for et lokale som trenger betydelig restaurering og oppgradering. Derfor har menigheten, gjennom samtaler med MHU, kommet frem til at det beste er å overdra eierskapet av bedehuset til MHU, slik at MHU kan forvalte lokalet til det beste for fellesskapet. MHU er i ferd med å sondere muligheten for å avhendige dette lokalet i form av salg på det åpne markedet, men siden store deler av Holmsbu sentrum, inkludert bedehuset, er verneverdig, medfører det en utfordring å finne kjøpere til dette lokalet. Vi kommer tilbake med mer informasjon om dette ved en videre utvikling i saken. Vi vil også ønske lemmene i menigheten i Holmsbu Guds rike velsignelse over livet videre. Tone Dysjaland planlegger en reiserunde på Vestlandet Vår misjonær i Albir i Spania, Tone Dysjaland, planlegger en rundreise på Vest- og Sørlandet i april måned. Vi i MHU vil kontakte de respektive menigheter for å avtale møtedag og håper på et positivt svar på våre henvendelser. Vi oppfordrer alle menigheter til å åpne opp for misjonærbesøk, også selv om man har gjort avtale med andre predikanter den gjeldende dag. Misjonærene behøver ikke nødvendigvis hele møtet. Det er avgjørende for våre misjonærer at de kommer rundt på menighetsbesøk for å informere vennene om det arbeidet de står i. Dette gjøres både for å samle forbedere, men også for å samle inn økonomisk støtte. Alle DFEF sine misjonærer er personlig ansvarlig for sin egen økonomi og har ingen garanti verken fra fellesskapet eller de lokale menigheter. Forkynner- og lederkonferansen på Solstrand Når dette leses, er FLK 2008 gjennomført. Vi I MHU vil takke forkynner og ledergruppa for den innsatsen de gjør gjennom hele året for å planlegge og gjennomføre denne konferansen. Vi vet at FLG ikke tar lett på denne planleggingen, men at de bruker mye tid til bønn og Åndens ledelse når de samles på sine møter. Medlemmer i FLG gruppen er: Reidar Gamst, Arne Stenersen, Morten Helland, Morten Østevik og Roy Wareberg. Tusen takk til dere alle og Guds velsignelse over liv og videre tjeneste. Kjære alle medarbeidere i DFEF Som dere er godt informert om fra tidligere, har misjonsog hjemmesekretær Harald Elvegård vært igjennom en lang sykemeldingsperiode etter at han hadde to små hjerneinfarkt i fjor høst. Harald var på bedringens vei og hadde så små smått begynt å vende tilbake til tilnærmet normal arbeidstempo, da han den 23. januar fikk et nytt hjerneinfarkt (blodpropp i hjernen). Han er for tiden innlagt på Haukeland sykehus til observasjon. Han har heller ikke denne gangen fått varige mén og fungerer fysisk sett tilnærmet normalt. Harald har besluttet, etter råd fra lege, og i samtaler med MHU, å bli 100 % sykemeldt i en lengre periode for på den måten å samle krefter og unngå nye tilbakefall. I første omgang regner vi med at Harald kommer til å bli indisponert frem til over sommeren, og ber om at Harald i denne perioden ikke blir belastet med forhold relatert til hans arbeid, verken pr. telefon eller mail. I den arbeidssituasjonen som nå har oppstått, vil Bjørn S. Olsen midlertidig fungere i Harald Elvegårds stilling, med Per Arild Weiby som en nær samarbeidspartner og med styret i MHU og styreleder som oppdragsgiver. Vi ber om at all korrespondanse som tidligere har foregått til Harald heretter blir gjort til: Bjørn S. Olsen Epost: Olsen@dfef.no Mob Misjonskalenderen Når dette leses er vi allerede langt inn i februar 2008, men det er tallene for desember 2007 som vi forholder oss til her. Som du kan se av søylen ved siden av har vi samlet inn ,- totalt i Vi takker så mye alle dere som har bidratt til dette flotte beløpet. Når vi vet at dette beløpet kommer i tillegg til alle de andre gavene som blir gitt til menighet og misjon innen DFEF, blir takknemligheten enda større. I desember måned i 2007 kom det inn ,- mot ,- i desember året før. Dette tilsvarer en økning på 10%, noe som må sies å være veldig bra. Dersom vi kan klare å øke inntektene med 10% igjennom hele dette året også, vil det hjelpe godt på økonomien i fellesskapet Vi håper at misjonskalenderen henger godt synlig på veggen og at du bruker den flittig, både i forhold til å be for de forskjellige misjonsfeltene og misjonærene, men også i forhold til å gi en økonomisk gave. Kanskje skal du vurdere om du skal legge inn et fast månedlig trekk på din nettbank, eller telegiro, slik at du slipper å tenke på å fylle ut giroen hver måned. Husk at du også kan få skattefritak for de midlene som blir gitt til misjonskalenderen. Det eneste du trenger å gjøre er å oppgi ditt personnummer til misjonsog hjemmekontoret, så vil dine gaver automatisk blir registret på deg nr. 2 februar

18 Roald Lidal Roald Lidal JUBILANT: De første årene i Japan arbeidet Roald i bokbinderiet på Nytt Livs Lys bibeltrykkeri, men allerede i 1978 ble han overlatt ansvaret for hele driften, da Hildur og Arnfinn Andaas flyttet til Hong Kong. Under Roalds ledelse har bibeltrykkeriet opplevd en fantastisk vekst. Flere utbygginger og nye presser har blitt installert. Størst var det nok da nytt trykkeri ble reist i 1995, samtidig med at ei ny bibelpresse ble installert. Seks år sener ble maskinparken igjen styrket med enda ei ny og hurtig rotasjonspresse. Alt med et inderlig ønske om å produsere bibler til de mange som lengter og venter på sitt eget eksemplar av Guds ord. Roald er visjonær, har en utrolig sterk tro på Herrens makt, samtidig som han er en jordnær mann med bakkekontakt. Han nyter stor respekt i den japanske kristenhet for sin innsats og iver etter å engasjere japanerne i utbredelsen av evangeliet. Aller nærmest Roalds hjerte finner vi familien. Roald og Ingas familie har vokst til tre døtre, to svigersønner og ti barnebarn, alle for øvrig bosatt i USA. Men Roalds omsorg strekker seg langt utover den indre sirkel. Både medarbeidere ved bibeltrykkeriet i Japan, NLLs avdelinger i Hong Kong, Indonesia og India opplever at Roald bryr seg om deres ve og vel. Vi som har hatt og har gleden av å ha vår tjeneste sammen med Roald har lært ham å kjenne som en usedvanlig dyktig leder, men også en god venn og kamerat. For barna er onkel Roald en morsom lekekamerat. Fredag 29. februar fyller Japanmisjonær Roald Lidal 60 år. Sammen med sin Inga og 4 måneder gamle datter Merete, forlot de Mosterhamn i august 1970 med kurs for Japan. De er utsendt fra DFEF Sion, Mosterhamn. Enkelte trodde nok at det unge paret på 20 og 22 år ville komme hjem igjen etter at den verste eventyrlysten hadde lagt seg. Men kallet de hadde fått var sterkt, og det har holdt dem i Japan i nå snart 38 år. Roald har et helt spesielt hjerte for de som ennå ikke har hørt evangeliet. Kina er kanskje det landet som, sammen med Japan, ligger hans hjerte nærmest. Med sitt engasjement for å nå de unådde har han inspirert mange til innsats for misjonens Herre. Når du nå, Roald, passerer denne milepælen i livet ditt, er vi mange i både Japan, Norge og i andre land som stiller oss i gratulantenes rekker og takker Gud for deg. Vi ønsker deg alt godt for dagen og at du fortsatt, sammen med din Inga, må få mange gode og rike år i tjeneste for Herren i Japan. For dine medarbeidere, Kjersti og Vidar Aronsen De Frie Evangeliske Forsamlingers Misjons og Hjemmeutvalg stiller seg bak hilsenen til Kjersti og Vidar og gratulerer hjertelig med 60- års dagen. MHU takker deg for den store innsatsen du har gjort i misjonens tjeneste i snart 40 år. Det er med beundring og takknemlighet til Herren vi har sett hva New Life League, Japan har blitt til under din ledelse. Vi vet at tusenvis av mennesker rundt om i verden, og kanskje spesielt i Kina, takker Gud for bibler og annen kristen litteratur som har kommet fra NLL i Japan. Vi ønsker deg Guds velsignelse videre i tjenesten og håper du fortsatt får mange år i den rike gjerningen Gud har kalt deg til. Hjertelig hilsen DFEFs Misjons og Hjemmeutvalg Harald Elvegård Roald og Inga sammen med sine tre døtre, svigersønner og barnebarn. Velg blant to delkurs: Sjelesorg i studiegruppen v/ Klara Lie og Marit Landrø Bibelbruk fra kunnskap til kjennskap v/ Rune Rasmussen og Reidar Asgård Kursavgift: 900,- Vi tilbyr reisestøtte Påmeldingsfrist: 6. mars Sammen skal vi bygge fellesskap Kurs for ledere av bibel- og studiegrupper april 2008 i Hønefoss Les mer på Tlf: E-post: fsf@ frikirkelig.no INFO FRA BUR ÅRSRAPPORTER Husk innsendelsesfristen for innsendelse av årsrapport til BUR, som er 1. mars. BURS ÅRSMØTE Årsmøte blir 12.juli 2008 i forbindelse med sommerstevnet på Solstrand. Saker som ønsket tatt opp, må være kommet inn til BUR før 10.mars. Mer info med saksliste kommer i mai utgaven av DGB. Det vil også den enkelte gruppe få tilsendt. Har du forslag til kandidater for valg på nye styremedlemmer til BUR, tar vi imot det også. SOMMERSTEVNET Planleggingen av barne- og ungdomsdelen av sommerstevnet er i full gang. Se mer info om ungdomsdelen på web-sidene: Og barnedelen på: MER INFO. For mer informasjon, se våre hjemmesider Kontaktinformasjon: DFEFs Barne- og Ungdomsråd Omlandsneset Mandal Tlf: E-post: bur@dfef.no Internett: nr. 2 februar

19 Salem Mandal markerte i fjor at det var 90 år siden menigheten ble grunnlagt. Gjennom fire artikler gir Vidar Tjomsland oss en ærlig og åpen oversikt over historikken. Dette søndagsskolebildet er fra tidlig på 1960-tallet. Et utklipp fra Lindesnes Avis i 1926, hvor gjendøperne omtales. Et eldre bilde fra en stor søndagsskoleklasse i Salem. De Frie Troende Venner uten fast organisasjon i Mandal Klassikeren / Salem Mandal Historikk gjennom 90 år del 1 Tekst: Vidar Tjomsland Foto: Fra arkivet KLASSIKEREN: I begynnelsen, rundt 1915 var det særlig tre personer som Gud på en spesiell måte brukte, og som tok i de hardeste tak ved menighetens tilblivelse. Det var Erik Skoie, Gabriel Lunde og Nils Vatne. Erik Skoie, som reiste som emissær for indremisjonen, kom i 1917 i kontakt med den frie forkynnelse på Spangereid (den frie forkynnelse kom til Spangereid ca.1912, hvor Jørgen Lunde var en av grunnleggerne). På den tiden var det også en liten flokk i Mandal som søkte mer av den fylde og kraft som er i evangeliet. De første årene kalte menigheten seg offisielt for De Frie Troende venner uten fast organisasjon i Mandal, vanligvis forkortet Frie venner. Der er ingenting skriftlig fra denne tiden, første protokoll sees å være på begynt i den tiden menigheten fikk eget lokale i Gjendøperene Den første dåpshandling foregikk i 1917 i Lundevannet på Lunde 7 km vest for byen. To søstre (bl.a. Olevine Viblemo) og en bror ble her døpt av Jørgen Lunde. Det vakte veldig oppsikt, en eldre troende bror på stedet skal ha uttalt: Ja, ja slik er det når en har en skrue løs. Sommeren 1918 var det igjen dåp og da foregikk dåpshandlingen ved bankebroa. Jørgen Lunde utførte handlingen, og Erik Skoie talte. I sin tale sa Skoie blant annet at om presten tok en håndfull vann og skvettet på hodet til et barn var dette ikke bibelsk dåp. Denne uttalelsen ble kommentert i lokalavisen neste dag. Den 9.mai 1926 var det stevne på ungdomsforeningen og dåp i Mandalselva på eiendommen til Trygve Gundersen, på Buøya. De som døpte seg var: Tobias Hobbesland, Trygve Gundersen, Ingmann Larsen, Martin Skoie og Emma Blørstad. Det var Gustav Svennevik som døpte og han leste fra Heb. 4,1-2. Konrad Gahre kom med et mektig profetisk budskap fra Rom. 6, og han var så beveget at han gråt. Det anslås at det var et sted mellom ett og to tusen som var samlet den dagen. Dagen etter stod denne artikkelen i Lindesnes : Gjendøperene hadde i går stevne her i byen med deltagere fra strekningen Spangereid-Kristiansand. Som et ledd i stevnet ble det i går ettermiddag ved halv 4-tiden foretatt voksendåp oppe ved Buøen. Denne begivenhet hadde lokket hundreder av nysgjerrige deropp. Det var 5 personer som ble døpt ved å dyppes helt under i elven. Menigheten samles Omkring 1919 begynte evangelist Erik Skoie, skomaker Birkeland fra Mandal og Karl Larsen fra Vestre Skogsfjord og samles til møter i huset til Gunvor Torkildsen. Men møtene foregikk ikke bare i huset til søster Torkildsen, også andre åpnet sine hjem for møter, bl.a. Efraim Lunde i Kleven. Gud virket med og stadfestet ordet med de påfølgende tegn, så flere og flere fikk øynene opp for Guds fulle mening med evangeliet. Da venneflokken økte og stuene ikke var store nok, ble det til at Totallokalet ble leid. Ved enkelte anledninger var det så mange samlet at folk stod i gårdsrommet og ute på gaten. Vennene fra Spangereid var ofte med og deltok i møtene, og av de aller ivrigste var Gustav Svennevik og Jørgen Lunde. Tilreisende predikanter i denne tiden var bl.a.: Daniel Nilsen, Hedin, Eikom, Beck Strøm, Tørnkvist, Lyngseth og misjonær Skrøder. I 1925 kom evangelist Levi Thoresen, som sammen med Gabriel Lunde hadde møter på låven til Karl Larsen på Vestre Skogsfjord. Under disse møtene blir Tobias Hobbesland frelst, Trygve Gundersen blir også frelst omkring den samme tiden. Vinteren kommer evangelist Ole Kjellås til Mandal og det bryter ut vekkelse hvor mange blir frelst. I denne vekkelsen var det også flere av det veifarende folk (tatere) som ble frelst og senere lot seg døpe. Møtene var mektige og kunne vare til langt på natt. I 1930 virket så Aimar Karlsen (far til predikant Jacob Karlsen) med sønnen Johannes i mange måneder, og mange opplevde frelse, fornyelse, åndsdåp og helbredelse. Lokalet Salem bygges Tanken om et eget forsamlingslokale hadde nok brent i vennenes hjerter i mange år, men det var først i 1930 at det ble med mer enn tankene. Søster Gunvor Thorkildsen døde våren 1930 og testamenterte kr. til menigheten. I testamentet stod det at beløpet skulle deles slik at noe skulle gå til evangelisk arbeid på forsømte steder mens resten skulle gå til nytt lokale for De Frie Venner i Mandal. På menighetsmøtet den 16/ blir det nedsatt en komité til å finne en passende byggetomt, utarbeide tegning samt foreta et kostnadsoverslag. De som var med i denne komiteen var: Trygve Gundersen, Erik Skoie, Olinius Pedersen, Hans Knutsen og Tønnes Solvang. Lokalet innvendig på 60-tallet, billedkvaliteten er ikke den beste. Det var særlig to tomter som pekte seg ut, den ene var byens tomt i Furulundsgaten, den andre en tomt som K. Flottorp eide. Sistnevnte viste seg å være for lite, dermed ble det sendt en søknad til Mandal formannskap om å få festet tomten i Furulundsgaten. Det gikk nesten enstemmig igjennom i formannskapet, og tomten ble tilfestet Den Frie Evangeliske Menighet av troende døpte uten organisasjon i Mandal. Men på grunn av at menigheten ikke var registrert var der litt problemer med å få lån i banken. Det var problemer med det juridiske, for menigheten kunne ikke stå som eier av tomten når den ikke var registrert. Derfor ble den tinglyst med Trygve Gundersen, Sigvald Syvertsen, Oscar Fjeldskaar og Tønnes Solvang som eiere. Det var kanskje grunnen til at en funksjonær i banken hadde gjort en skrivefeil der han hadde skrevet De fire venner.... Byggekomiteen henvente seg til arkitekt Tallaksen i Kristiansand for å få en tegning, og han gjorde et par utkast. Men det viste seg å bli altfor kostbart å bygge etter disse. Komiteen gjorde da et utkast selv, og fikk så byggmester Tørres Klev til og fullføre dem og få dem godkjent i de forskjellige instanser. Bygget ble reist delvis på dugnad av byggekomiteen, som besto av: Trygve Gundersen og Tønnes Solvang som bygningskyndige, Sigvald Syvertsen som murer og altmuligmann, Erik Skoie som maler og Oscar Fjeldsgaard og Olinius Pedersen som snekkere. Arbeidet med lokalet begynte i begynnelsen av november 1931 og pågikk hele vinteren til de første dagene av mars Første møtet var bønnemøte onsdag andre mars, mens innvielsesfesten var på søndag den sjette mars. Bygningen kostet ca kroner, og branntaksten ble satt til kr. Menigheten besluttet at av de pengene som søster Thorkildsen testamenterte til menigheten skulle 1000 kroner avsettes til evangelisk arbeid på forsømte steder i Norge. De forsømte steder var bl.a. Grimestad. FORTSETTES I NESTE NUMMER nr. 2 februar

20 Med Gud i hverdagen av Bjarne Staalstrøm Refleksjoner av Kjell Andenæs Fokus Tillit Tillit vil for oss alltid være en av de største, mest sjeldne og lykkelige gaver i menneskelig samliv, og oppstår like fullt bare mot en mørk bakgrunn av nødvendig mistillit. Vi har lært ikke under noen omstendigheter å utlevere oss til den tarvelige, men gjør det uten forbehold til den som er verdig vår tillit (Dietrich Bonhoeffer) På ulike måter søker alle mennesker etter veier ut av sin kosmiske ensomhet. Ikke så mange er bevisst på denne tragiske alenefølelsen som mennesker ikke er alene om, men alene om å være bevisst på. Mennesket er alene om å stille spørsmål til seg selv og andre om meningen med livet. Ensomhet er felles skjebne og det finnes egentlig ikke noe botemiddel mot den. Instinktivt vet alle at de dypeste spørsmål i livet må en svare på selv og alene. Det du er, er til sist din egen hemmelighet. Du kom alene til verden, du må gjøre dine viktigste valg alene, og du forlater denne verden ensom. Det er som regel umulig å lese utenfra hvor ensomt et menneske er. Vi snakker om utadvendte og innadvendte mennesker, og mener med det å beskrive to ulike mennesketyper. Noen er det vi kaller åpne og utadvendte. De har lett for å snakke og er tilsynelatende fortrolige med alle og enhver. Andre igjen er tause og innesluttet, har få ord og holder seg gjerne for seg selv. Psykiateren Viktor Frankl mente at disse kasusene ofte er misvisende. DE ÅPNE kan være de mest ensomme, og de som søker uhemmet hjelp for sin ensomhet med plagsomt tillit, ofte til mennesker som egentlig ikke bryr seg. DE ÅPNE har ofte i virkeligheten få venner. DE LUKKEDE er ofte kloke mennesker som har smertefulle opplevelser bak seg, erfaringer av misbrukt tillit. De har lært noe om hvor vanskelig det er for andre mennesker å forstå. Man kjenner knapt seg selv, hvorledes kan man forvente å være kjent av andre? Innesluttethet kan handle om uheldige relasjoner i barneårene, men også om natur. Alle bør generelt være meget varsomme med betroelser. Det kan være godt å dele sine dypeste tanker og indre følelser med et annet menneske, men de fleste må lete med lys og lykte for å finne et slikt menneske eller en slik venn. Bonhoeffer har så rett; lykkelig er den som vet om kanskje bare ett menneske, som ikke bare er verd full tillit, men som også kan gi hjelp i ensomhetens store nød. Å miste en slik venn, kan være nesten som å miste livet. Eller kanskje er det verd å ta en sjanse? Vis tillit, og andre vil vise deg tillit. Behandle andre som om de var store personligheter, og de vil vise seg store. (Ralp W. Emerson) Les Salme 62, 1-9 I mars 2006 ble den amerikanske marinesoldaten Matthew Snyder drept i kamphandlinger i Irak. Han ble begravd hjemme i Kansas. Familie og venner sto ved graven og sørget over den døde. De ble imidlertid snart forstyrret i sin sorg. Ukjente mennesker samlet seg rundt dem. De bar plakater som sa: Takk Gud for døde soldater! Og som en siste hilsen: Dere havner i helvete! Hvem var disse menneskene en ny generasjon Ku Klux Klan? Svaret var rystende: Demonstrantene tilhørte Westboror Baptist Church! Hvorfor kom de? Var Matthew en forbryter? Nei, han var homofil! Disse menneskene med høy bekjennelse hatet homofile og fordømte dem på det sterkeste. De så en sammenheng mellom homofili og soldatdødsfall, de så på det som en straff fra Gud fordi det er stor homofil aktivitet i USA. De fleste vil være enige om at dette er en grotesk historie. Det prinsipielle i den er likevel ikke så sjeldent, vi har nemlig alle en medfødt, menneskelig tendens til å fokusere på synd. Det gjelder den enkelte av oss i tankegang og i tale. Det kan også snike seg inn i forkynnelsen. Og innen kirker og bevegelser kan det få svært uheldige følger dersom synd hele tiden settes på dagsorden. Journalist Dag Kullerud skrev i Aftenposten for en drøy måneds tid siden: Den norske kirke har en merkverdig evne til å la det lille bli det store. Det skjer i en symbiose med mediene. Disse bryr seg lite og vet lite om kirkelige anliggender, desto mer om sex og samliv. Og videre: Når to parter i Guds navn dunker hverandre i hodet, så kan de selvfølgelig slåss til den ene får rett i form av seier. Den som står på sidelinjen og ser hvordan de mer tukter enn elsker hverandre, får imidlertid ikke et inntrykk av at det er vitnesbyrd om Jesus som avlegges, snarere om egen rettroenhet. Vi må ikke glemme at mange enkeltsynder til enhver tid oppfattes svært forskjellig, bl.a. avhengig av både geografi og tidsperiode. Den danske nonnen mistet jo sigaren i forbauselse over å se at den norske nonnen hadde perler i ørene. Trekkspill, makeup og kvinner i bukser er i de fleste kristne miljøer i dag ikke lenger et diskusjonstema. Vi kan registrere at det 13.mars i år var 46 år siden Ingrid Bjerkås ble ordinert som den første kvinnelige prest i den norske kirke. Dommedagstrusler hang tungt over denne utnevnelsen, mens det i dag hersker et mer avslappet forhold til at kvinner forkynner Guds ord og er i ledende stillinger. En som har falt i sjøen og holder på å drukne har liten nytte av at mennesker forteller om hvor farlig det er, eller av at det jamres om mørke, store bølger og kraftig vind. Får man kastet ut en livbøye må fokus og lys rette seg mot den, da det er livbøyen som kan redde den druknende. Jesus jamret seg ikke over synden, men tilga synderen. Han ga ikke folket en lang regle over hva de ikke skulle gjøre, men ga dem et meget enkelt råd om medmenneskelighet: Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg. (Matt 25:40) Jesus graderer ikke synd. Han likestiller onde tanker med mord (Matt 15:19). Det samme gjelder Paulus, som nevner misunnelse og mord i samme åndedrag (Gal 5:21). Det er fordi alle syndige og urene forhold hører til i mørket, og dette er like mørkt uansett syndens valør, enkeltsynder er uinteressant! Det motsatte av mørket er lys. Lyset kom til verden, men mørket tok ikke imot det (Joh 1:5). Israelittene måtte forholde seg til synd, idet de var pålagt å rense seg ifølge et meget konkret reglement. Selv den minste forseelse og urenhet skulle gjøres opp med et offer. Så kom den enorme forandringen paradigmeskiftet ved Jesu død: Men Jesus har båret fram ett eneste offer for synder, og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd. (Heb 10:12) Jesus har satt seg og hviler, og vi er kalt inn i Hans hvile: Den som kommer inn til hans hvile, får jo hvile fra sine gjerninger, likesom Gud fra sine. La oss da gjøre oss umak for å komme inn til denne hvilen (Heb 4:10-11) La oss legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss (Heb 12:1), og søke det som er der oppe (Kol 3:1) I det livet vi nå lever kan vi forholde oss til både mørke og lys. Vi oppfordres i Guds ord til å glede oss over lyset, og ikke å fokusere på mørket. Så kan vi se frem til å oppleve det nye Jerusalem. Der er alt gjennomskinnelig og reflekterer Guds Herlighet (Åp 21:11), selv rent gull er likt rent glass (Åp 21:18). Alt er blitt lys, mørket er borte for alltid! nr. 2 februar

21 Bildet Her ser vi et eldre bilde fra Knoffen i Drammen, hvor Yngvar Pettersen med hustru står fremst - det er nok snakk om innsettelse av akkurat Pettersen til pastortjeneste. Har du historien bak bildet? Send en hilsen til redaktøren og vi bringer oppklaringen i neste nummer. Åpne Dører ønsker å være en stemme for forfulgte kristne. Samtidig forsyner vi dem med Bibler, undervisningsmateriell og gir humanitær hjelp. Bestill vårt gratis månedsblad i dag og bli forbeder og støttepartner du også! Elvegata Kristiansand Tirsdag kl : Bønn Fredag kl : Ungdomsmøte Søndag kl og kl Møte Velkommen til Betania, Kristiansand! Telefon: E post: norway@od.org Gavekonto: DFEF sitt eget leirsted på Sørlandet, har et aktivt leirarbeid gjennom hele sommeren. Utenom leirsesongen leies stedet ut til menighetsweekender, selskaper og konferanser/seminarer. Det er 50 sesongplasser for campingvogner, men her er det ventelister. Det er stort sett alltid ledige plasser for tilfeldig camping. Adresse til Solstrand: Solstrand Camping Postboks Sør-Audnedal Telefon: Mobil: Faks: E-post: solstrand@dfef.no l e i r s t e d - c a m p i n g - l e i l i g h e t e r - h y t t e r - ro m k u r s / k o n f e r a n s e / s e l s k a p - k i o s k w w w. s o l s t r a n d - c a m p i n g. n o Å K R E H A M N Den Frie Evangeliske Forsamling Møter hver fredag og søndag kl Kveldsåpen kafé en fredag i måneden Velkommen til møtene nr. 2 februar

22 B-BLAD Returadresse: DET GODE BUDSKAP Rogalandsgt STAVANGER Ettersendes ikke ved varig adresseforandring, men returneres med opplysning om ny adresse Spesialtilbud til menighetene: Bestill 5 eller 10 abonnement: Til sykehjemmet, lege- eller tannlegekontoret, bedriftskantiner e.l. 5 eks. kr. 1750,-, 10 eks. kr. 3000,- for resten av 2008 (Pr. år: 5 eks. kr. 2000,-, 10 eks. kr. 3500,- ) Det gode budskap Interessant stoff til oppbyggelse og inspirasjon. Fra lokalmenighetene og fra misjonsarbeidet. Kampanje! Få bladet til kr. 399,- for resten av Fyll ut og send inn skjemaet, eller ta kontakt på e-post eller telefon Jeg ønsker å abonnere på Det gode budskap: Navn: Adresse: Postnr./sted: Til: Det gode budskap v/ Olav Magne Bjørnsen Rogalandsgt Stavanger Frimerke Telefon: Eller kontakt ekspedisjonen ved Olav Magne Bjørnsen, tlf , e-post: olavmagne@autoreklame.no