Hovedutvalg for helsevern og sosial omsorg

Transkript

1 Selbu kommune Møteinnkalling Utvalg: Møtested: Hovedutvalg for helsevern og sosial omsorg Selbu Helsesenter Dato: Tidspunkt: 19:00 Faste medlemmer: Olaug Dyrdal Oddvar Georg Raaen Kolbjørn Uthus Tore Dyrdal Sissel Pettersen Uthus Maiken Gjærevold Oddveig Martine Rotvold Forfall meldes til tlf Varamedlemmer møter kun ved spesiell innkalling. Hvis noen av medlemmene er inhabile i noen saker, må det gis beskjed så snart som mulig slik at varamedlem kan innkalles. Selbu Kolbjørn Uthus leder Karin Brattgjerd Langseth sekretær -1-

2 Saksliste Unntatt offentlighet PS 18/16 Referatsaker RS 58/16 Salgsbevillingskontroll /511 RS 59/16 Skjenkekontroll /511 RS 60/16 RS 61/16 RS 62/16 RS 63/16 RS 64/16 RS 65/16 Innvilget Søknad om utvidet skjenketid- flere anledninger Svar på søknad vedrørende flytting av skjenkebevilling og utvidet skjenketid fra Camp Eggen Svar på søknad om utvidet skjenkeområde 12. og på låven/storstua Selbutunet Svar på søknad om utvidelse av skjenkebevilling ved Barofestivalen Vertshuset Caroline Tolkningsuttalelse - akuttberedskap i kommunalt barnevern Høring om forslag til endringer i arbeidsavklaringspenger 2012/ / / / / /1286 RS 66/16 Høringsbrev - Strategi /1054 RS 67/16 Lovendring om rett til opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særlig tilrettelagt for heldøgns tjenester - kriterier og ventelister 2016/110 RS 68/16 Kvartalsrapportering 2/ /345 PS 19/16 Felles responstjeneste for trygghetsalarmer og velferdsteknologi i Værnesregionen 2016/1184 Utvalgssaksnr Innhold PS 17/16 Godkjenning av protokoll fra møte Arkivsaksnr -2-

3 PS17/16Godkjenningavprotokollframøte

4 PS18/16Referatsaker -4-

5 -5-

6 -6-

7 -7-

8 -8-

9 -9-

10 -10-

11 -11-

12 -12-

13 -13-

14 -14-

15 -15-

16 -16-

17 -17-

18 -18-

19 -19-

20 -20-

21 Selbu kommune Servicetorget Selbutunet DA Mosletta 7580 SELBU Delegert vedtak Deres ref: Vår ref: (bes oppgitt ved svar) Dato 2012/439-42/U63/BJOLAR Dok:7941/ Innvilget Søknad om utvidet skjenketid- flere anledninger Saken er behandlet med vedtaksnr. 29/16 etter myndighet delegert til rådmannen Saksopplysninger: Selbu kommune har fra Selbutunet DA mottatt søknad om utvidet skjenketid for enkelte datoer i forbindelse med bryllup i sommer. Det søkes om utvidet skjenketid fra kl 01:00-02:00 på følgende datoer: Det bemerkes at det i søknadsskjemaet var søkt om , men har avklart på telefon at denne datoen var feil, og at det skal være Dette er årsaken til sen tilbakemelding i forhold til Vedtak: Med hjemmel i Alkohollovens 4-4 innvilges Selbutunet DA utvidelse av skjenketiden med 1 time, fra kl 01:00-02:00 i forbindelse med private arrangement / bryllup i sommer: Utvidelsen gjelder for alkohol i varegruppe 1, 2 og 3. Vilkår for øvrig gitt i kommunestyrets behandling av skjenkebevilling for Selbutunet DA Klageadgang I henhold til Forvaltningslovens kapittel VI kan vedtaket påklages og klagefristen er 3 uker fra mottakelse av dette brevet. Klagen må være skriftlig og begrunnes og skal nevne det vedtaket det klages over. Klagen sendes Selbu kommune. Med hilsen Bjørg Astrid Kolset Larsen saksbehandler Dette brevet er godkjent elektronisk i Selbu kommune og har derfor ingen signatur. Postadresse Besøksadresse Telefon Bank Gjelbakken 15, 7580 Selbu Gjelbakken E-post Telefaks Org.nr postmottak@selbu.kommune.no

22 Saksnr. 2012/ Kopi til: Selbu og Tydal lensmannsdistrikt Postboks Selbu Nokas Security Neptunveien VERDAL -22- Side 2 av 2

23 Selbu kommune Servicetorget Camp Eggen Haverneset SELBU Delegert vedtak Att. Bjarne Voldseth Deres ref: Vår ref: (bes oppgitt ved svar) Dato 2012/416-28/U63/KARLAN Dok:10963/ Svar på søknad vedrørende flytting av skjenkebevilling og utvidet skjenketid fra Camp Eggen Saken er behandlet med vedtaksnr. 34/16 etter myndighet delegert til rådmannen. Saksopplysninger: Selbu kommune har mottatt søknad fra Camp Eggen om flytting av skjenkebevilling til Årsøya Fritidspark 27. og 28. August, i forbindelse med et lukket arrangement for et landsdekkende firma, Eplehuset AS. Skjenkeområde skal være i paviljongen samt avgrenset område utenfor. Det vil bli skjenket øl og vin. Det søkes også om utvidet skjenketid med 1 time (fra kl ) natt til søndag 28. August. Årsøya vil være lukket for allmenheten i tidsrommet lørdag kl. 11:00 søndag kl. 16:00. Vedtak: Med hjemmel i alkohollovens 4-2 innvilges Camp Eggen flytting av skjenkebevillingen til Årsøya Fritidspark lørdag 27. og søndag 28. August. Skjenkebevillingen gjelder for alkoholholdig drikk i varegruppe 1 og 2, øl og vin. Skjenkeområde settes til paviljongen samt et inngjerdet område mot sør, ca. 15 meter, se skisse. Skjenketiden innvilges utvidet med 1 time (kl ) natt til søndag 28. August. Klageadgang I henhold til Forvaltningslovens kapittel VI kan vedtaket påklages og klagefristen er 3 uker fra mottakelse av dette brevet. Klagen må være skriftlig og begrunnes og skal nevne det vedtaket det klages over. Klagen sendes Selbu kommune. Med hilsen Karin Brattgjerd Langseth saksbehandler Postadresse Besøksadresse Telefon Bank Gjelbakken 15, 7580 Selbu Gjelbakken E-post Telefaks Org.nr postmottak@selbu.kommune.no

24 Saksnr. 2012/ Dette brevet er godkjent elektronisk i Selbu kommune og har derfor ingen signatur. Vedlegg: Skisse skjenkeområde Årsøya Kopi til: Selbu og Tydal lensmannsdistrikt Postboks Selbu Nokas Security Neptunveien VERDAL -24- Side 2 av 2

25 -25-

26 Selbu kommune Servicetorget Selbutunet DA Mosletta 241 Delegert vedtak 7580 SELBU Deres ref: Vår ref: (bes oppgitt ved svar) Dato 2012/439-44/U63/KARLAN Dok:10974/ Svar på søknad om utvidet skjenkeområde 12. og på låven/storstua Selbutunet Saken er behandlet med vedtaksnr. 35/16 etter myndighet delegert til rådmannen. Opplysninger Selbu kommune har mottatt søknad fra Selbutunet om utvidet skjenkeområde utendørs i forbindelse med jubileumsfest/jhohansdåggånj på låven fredag 12. og lørdag 13. august Samtidig søkes det om utvidet skjenketid fra kl. 01:00-02:00 begge kvelder. Vedtak Jfr. alkohollovens innvilges Selbutunet DA utvidet skjenkeområde utendørs i forbindelse med jubileumsfest/jhohansdåggånj fredag 12 og lørdag 13. august. Skjenkeområdet utendørs skal være fysisk avgrenset. Se vedlagte skisse. Med hjemmel i Alkohollovens 4-4 innvilges Selbutunet DA utvidelse av skjenketiden med 1 time, fra kl 01:00-02:00 i forbindelse med samme arrangement 12 og 13. august Klageadgang I henhold til Forvaltningslovens kapittel VI kan vedtaket påklages og klagefristen er 3 uker fra mottakelse av dette brevet. Klagen må være skriftlig og begrunnes og skal nevne det vedtaket det klages over. Klagen sendes Selbu kommune. Med hilsen Karin Brattgjerd Langseth saksbehandler Dette brevet er godkjent elektronisk i Selbu kommune og har derfor ingen signatur. Postadresse Besøksadresse Telefon Bank Gjelbakken 15, 7580 Selbu Gjelbakken E-post Telefaks Org.nr postmottak@selbu.kommune.no

27 Saksnr. 2012/ Vedlegg: Kart Kopi til: Selbu og Tydal lensmannsdistrikt Postboks Selbu Nokas Security Neptunveien VERDAL -27- Side 2 av 2

28 -28-

29 Selbu kommune Servicetorget Vertshuset Caroline Selbuvegen FLAKNAN Delegert vedtak Att. Ola Græsli Deres ref: Vår ref: (bes oppgitt ved svar) Dato 2012/440-15/U63/KARLAN Dok:10931/ Svar på søknad om utvidelse av skjenkebevilling ved Barofestivalen Vertshuset Caroline Saken er behandlet med vedtaksnr. 33/16 etter myndighet delegert til rådmannen. Saksopplysninger Selbu kommune har fra Vertshuset Caroline v/ola Græsli mottatt søknad om utvidet skjenkeområde i forbindelse med Barofestivalen 19. og UL og IL Dalrosa er medarrangør. UL og IL Dalrosa v/bjørn Fjeseth har ansvar for vaktmannskap og uteområde. Vedtak: Med hjemmel i alkohollovens 4-2.4, innvilges Vertshuset Caroline utvidelse av skjenkeområde for enkelt anledning i forbindelse med Barofestivalen Utvidelsen gjelder for område vist på kart, som tidligere år. Området skal være fysisk avsperret, og tilstrekkelig vaktmannskap må være tilstede. Utvidelsen gis til Vertshuset Caroline med skjenkestyrer Ola Græsli. Det ikke tillatt med medbrakt alkohol. For øvrig gjelder tidligere innvilget skjenkebevilling og de alminnelige krav i alkohollovgivningen også for det utvidete området. Klageadgang I henhold til Forvaltningslovens kapittel VI kan vedtaket påklages og klagefristen er 3 uker fra mottakelse av dette brevet. Klagen må være skriftlig og begrunnes og skal nevne det vedtaket det klages over. Klagen sendes Selbu kommune. Med hilsen Karin Brattgjerd Langseth saksbehandler Dette brevet er godkjent elektronisk i Selbu kommune og har derfor ingen signatur. Postadresse Besøksadresse Telefon Bank Gjelbakken 15, 7580 Selbu Gjelbakken E-post Telefaks Org.nr postmottak@selbu.kommune.no

30 Saksnr. 2012/ Vedlegg: Kart Kopi til: Selbu og Tydal lensmannsdistrikt Postboks Selbu Nokas Security Neptunveien VERDAL -30- Side 2 av 2

31 ».1.4g TO >akarias Uthus,.,,,...i...'"- -31-

32 Fylkesmannen i Sogn og Fjordane Njøsavegen LEIKANGER Deres ref: Vår ref: 2013/ Arkivkode: 345 Dato: Akuttberedskap i kommunalt barnevern Det vises til brev fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet av 1. september 2015 til Fylkesmannen i Sogn og Fjordane. Henvendelsen ble 18. september 2015 oversendte til direktoratet for videre oppfølgning. Direktoratet beklager en lang saksbehandlingstid. Fylkesmannen viser i sin hevendelse til brev fra statsråden av 18. juni 2015, hvor det pekes på at alle barn i Norge har krav på bistand i akutte krisesituasjoner uavhengig av hvor i landet de bor. Det fremgår av brevet at kommunene må ha en «tilstrekkelig beredskap» slik at barn i krise kan få nødvendig hjelp også utenom kontortid. Fylkesmannen har mottatt flere henvendelser fra kommuner som er usikre på hva som menes med «tilstrekkelig beredskap». Kommunene har bedt fylkesmannen om en presisering av minimumskravene som barnevernloven stiller for å sikre at barn og unge får den hjelpen de trenger utenom ordinær arbeidstid. Fylkesmannen redegjør for at det i Sogn og Fjordane er mange små barneverntjenester som ikke har opplevd akutte situasjoner utenfor arbeidstid. Fylkesmannen ser behovet for å sikre at barn og unge til en hver tid får den hjelpen de trenger, samtidig som man vurderer at det vil være umulig for mange kommuner å ha en døgnbemannet barnevernvakt. Akuttberedskap i norske kommuner Det er den kommunale barneverntjenesten som har ansvaret for at barn som oppholder seg i Norge får nødvendig hjelp og beskyttelse. Barneverntjenesten har dette ansvaret på dagtid, kveldstid og i helgene. For å bistå kommunene i dette ansvaret finansierer Barne- og likestillingsdepartementet alarmtelefonen som er et nødnummer for barn og unge. Alarmtelefonen er et kontaktpunkt for barn og unge når den kommunale barneverntjenesten er stengt, og det ikke finnes en lokal barnevernvakt som kan ta i mot henvendelsen. Alle telefoner blir besvart av erfarne medarbeidere. Alarmtelefonen gir hjelp over telefon og formidler kontakt til aktuelle hjelpetjenester. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er kjent med at det er store variasjoner i akuttberedskapen i norske kommuner, og at det har ikke vært store endringer i perioden I 2013 hadde 135 av 428 kommuner en barnevernvakt. Disse befant seg stort sett i sentrale Organisasjonsnr: Saksbehandler: Anders Henriksen postmottak@bufetat.no Postboks Tønsberg Telefon:

33 strøk. 1 Barnevernvaktene overtar ansvaret fra det den kommunale barneverntjenesten etter kontortid, og håndterer situasjoner som ikke kan vente til neste virkedag. Akuttberedskapen i norske kommuner varierer fra døgnbemannede barnevernvakter med høy kompetanse til forskjellige former for bakvaktsordninger. Innholdet i bakvaktsordningene kan variere fra allment kjente og formaliserte kontaktpunkter til mere tilfeldige private telefonnumre hvor det i varierende grad er mulig å få kontakt. Noen barneverntjenester kan ikke kontaktes utenfor vanlig arbeidstid, og overlater ansvaret for å bistå barn og unge i akuttsituasjoner til andre hjelpeinstanser. I NOVA rapport 5/2009 konkluderes det med «at det ikke er klare retningslinjer for organisert beredskap i kommunene og at en i mange kommuner baserer seg på at barnevernleder kan ringes etter kontortid». Det har blitt dokumentert store forskjeller mellom fylkene, og Finnmark, Sogn og Fjordane og Oppland kommer dårligst ut. Det er påvist en sammenheng mellom akuttberedskap og antall innbyggere i kommunen. 2 Aktuelt regelverk Norge er forpliktet gjennom FNs barnekonvensjon til å beskytte barn og unge mot alle former for fysisk og psykisk vold, overgrep og generell omsorgssvikt. Myndighetene skal iverksette nødvendige tiltak for å forebygge, avdekke og følge opp slike forhold. Barneverntjenesten har en viktig rolle i dette arbeidet. Barneverntjenesten skal «sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, jf. barnevernloven 1-1. Ansvaret for å sikre barn nødvendig hjelp og omsorg til rett tid ligger hos barneverntjenesten. Barneverntjenesten har dette ansvaret på dagtid, kveldstid, i helgene og i perioder med ferieavvikling. Barnevernloven stiller ingen konkrete krav til organiseringen av barneverntjenestens akuttberedskap. Barnevernloven 1-4 stiller imidlertid krav til forsvarlige tjenester. Kravet til forsvarlighet gjelder tilsvarende for barneverntjenestens organisering og håndtering av barn som befinner seg i akuttsituasjoner. Ved organiseringen av akuttberedskap for barn og unge skal barnets beste være et grunnleggende hensyn, jf. artikkel 3 i FNs barnekonvensjon. Fylkesmannen skal føre tilsyn med lovligheten av kommunens oppfyllelse av plikter etter barnevernloven, jf. barnevernloven 2-3b annet ledd. Tilsynsansvaret omfatter en vurdering av forsvarligheten av barneverntjenestens akuttberedskap. Direktoratets vurderinger Dersom barnevernlovens formål skal oppfylles, må barneverntjenesten kunne håndtere alle situasjoner hvor barn befinner seg i en krisesituasjon og står i fare for å bli vesentlig skadelidende på grunn av forholdene i hjemmet. Innenfor rammene av denne tolkningsuttalelsen vil direktoratet trekke frem noen grunnleggende forutsetninger som må være på plass for at barneverntjenesten skal kunne håndtere slike situasjoner på en forsvarlig og lovlig måte. En faglig anbefaling av god praksis i akuttarbeidet i kommunalt barnevern kan ikke gis innenfor rammene av en tolkningsuttalelse. Departementet beskrev kravene til akuttberedskap i kommunalt barnevern i meldingsdelen av Prop. 106L ( ) punkt 7.5 på side 60 på følgende måte: 1 Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (2014). Akuttarbeidet i kommunalt barnevern 2 Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (2014). Akuttarbeidet i kommunalt barnevern -33-2

34 Det er urealistisk å tenke seg at en i Norge skal ha barnevernvakt tilgjengelig i alle kommuner. Vi mener imidlertid at alle kommuner bør ha beredskapsordninger som sikrer tilstrekkelig og riktig kompetanse til å gi barn og familier i akutt krise nødvendig hjelp til rett tid. Et eksempel kan være samarbeidsavtale med en barnevernvakt for å kunne ha tilgang til denne kompetansen når akutte situasjoner oppstår. En slik samarbeidsavtale kan videre inkludere en ordning som sikrer at kommunens innbyggere som henvender seg til Alarmtelefonen for barn og unge kan få kontakt med den samarbeidende barnevernvakten for råd og veiledning. Barneverntjenestens plikt til internkontroll ble omtalt på følgende måte: Plikten til internkontroll innebærer at kommuner med små barneverntjenester må vurdere egen tilstand og kunne dokumentere at kommunen er i stand til å oppfylle kravene i barnevernloven, samt i gitte situasjoner være i stand til å kompensere for manglende kompetanse og ressurser, Dette innebærer også at kommunene må sørge for nødvendig akuttberedskap. 3 Barnevernlovens krav til forsvarlig organisering av barneverntjenestens akuttberedskap, tilsier ikke nødvendigvis at alle kommuner i Norge må ha en døgnåpen barnevernvakt med spesialisert kompetanse som umiddelbart kan rykke ut. Geografiske forhold tilsier at en slik organisering ikke er mulig i alle landets kommuner. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet vurderer imidlertid at kravet til forsvarlige tjenester i barnevernloven tilsier at alle kommuner må ha tilstrekkelig og riktig kompetanse tilgjengelig utenfor vanlig kontortid. Kompetansen kan være tilgjengelig i kraft av en bakvaktsordning pr. telefon. Selv om håndtering av mange akuttsituasjoner forutsetter et tett samarbeid med politiet og andre hjelpeinstanser, kan barneverntjenesten ikke overlate ansvaret for disse situasjonene til andre alene. En bakvaktsordning må være formalisert slik at noen faktisk har ansvar for å bidra med barneverntjenestens kompetanse, og samarbeide med andre hjelpeinstanser dersom det oppstår en alvorlig situasjon utenfor kontortid. En ordning som baserer seg på at barnevernledere eller ansatte i varierende grad kan kontaktes på private telefonnummer i krisesituasjoner er ikke en forsvarlig organisering barneverntjenestens akuttberedskap. Barnevernloven er ikke til hinder for at flere kommuner samarbeider om akuttberedskap. Et slikt samarbeid vil være særlig aktuelt for små kommuner. 3 Prop 106L ( ) side

35 Kravene til internkontroll i barnevernloven 2-1 annet ledd tilsier at alle kommuner må være i stand til å redegjøre og dokumentere hvordan de oppfyller kravene barnevernloven stiller til akuttberedskap. Barneverntjenestens tilgjengelighet, kompetanse og samarbeid med andre hjelpeinstanser vil her være sentralt. Med hilsen Anna Bjørshol (e.f) Fung. avdelingsdirektør Anders Henriksen fung. seksjonssjef Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur. Kopi til: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet Statens Helsetilsyn Fylkesmannsembetene Sentralenheten for fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker Alle fylkesnemnder Bufetats regioner Barneombudet Alle landets kommuner -35-4

36 -36- file://varncores01/pdftemp/ephortesel/208078_fix.html Side 1 av Fra: Geir.Fosby@dss.dep.no[Geir.Fosby@dss.dep.no] Sendt: :54:02 Til: Elin.Hoifoss@asd.dep.no Kopi: Geir.Fosby@dss.dep.no Tittel: Høring om forslag til endringer i arbeidsavklaringspenger Arbeids- og sosialdepartementet sender med dette på høring forslag til endringer i folketrygdloven kapittel 11 om arbeidsavklaringspenger. Høringsinstansene og andre interesserte er inviterte til å komme med innspill innen tirsdag 1. november Les og svar på høringen digitalt på ved å bruke skjemaet «Send inn høringssvar» på denne siden. Med vennlig hilsen Arbeids- og sosialdepartementet Velferdspolitisk avdeling

37 Ifølge liste Deres ref Vår ref Dato 16/ Høring om forslag til endringer i arbeidsavklaringspenger Som varslet i meldingen til Stortinget om videreutvikling av arbeids- og velferdsforvaltingen (Meld. St. 33 for ) har regjeringen gjennomgått ordningen med arbeidsavklaringspenger (AAP). Arbeids- og sosialdepartementet sender med dette på høring forslag til endringer i folketrygdloven kapittel 11 om arbeidsavklaringspenger. Det forslås blant annet å avgrense målgruppen (heve terskelen inn), stramme inn maksimal varighet, tettere oppfølging, økt gradering og å innføre en ny reksjon ved mindre brudd på aktivitetsplikten som er mild og rask. Det foreslås også en rekke språklige og strukturelle endringer i lovbestemmelsene for å sikre et klarere og mer forståelig regelverk. Høringsinstansene og andre interesserte er inviterte til å komme med innspill innen tirsdag 1. november Les og svar på høringen digitalt på ved å bruke skjemaet «Send inn høringssvar» på denne siden. Med hilsen Sara Bruvoll (e.f.) fungerende ekspedisjonssjef Ingrid C Kobbenes avdelingsdirektør Postadresse Kontoradresse Telefon* Velferdspolitisk avdeling Saksbehandler Postboks 8019 Dep Akersgata Sara Bruvoll NO-0030 Oslo Org no postmottak@asd.dep.no

38 Dokumentet er godkjent elektronisk, og har derfor ikke håndskrevet signatur Side 2-38-

39 Høringsinstanser: Advokatforeningen Akademikerne Aleneforeldreforeningen Arbeids- og velferdsdirektoratet Arbeidsgiverforeningen Spekter Arbeidsgiverforeningen for Vekst og attføringsbedrifter (ASVL) Arbeid og inkludering (Attføringsbedriftene) Barneombudet Datatilsynet Den norske aktuarforening Den norske dommerforening Den norske legeforening Departementene og Statsministerens kontor Fellesorganisasjonen Finans Norge Forum for Arbeidstrening Forum for Arbeid med bistand Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon Fylkesmannsembetene Husbanken Høyskolen i Oslo Høyskolen i Telemark Jussbuss i Oslo Jussformidlingen i Bergen Jusshjelpa i Midt-Norge Jusshjelpa i Nord-Norge Juridisk Rådgivning for Kvinner (JURK) Kirkens bymisjon Kommunene Kreftforeningen Kommunesektorens organisasjon (KS) Kommunal landspensjonskasse (KLP) Landsforeningen for hjerte- og lungesyke Landsorganisasjonen i Norge (LO) Landsrådet for arbeid til yrkeshemmede (LAFY) Norges Blindeforbund Norges Handikapforbund Norsk attføringsforum Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) Rehabiliteringssenteret AiR Regnskap Norge Rådet for psykisk helse Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner (SAFO) Sámediggi - Sametinget Senter for seniorpolitikk Sivilombudsmannen Statistisk sentralbyrå Statens Helsetilsyn Statens pensjonskasse (SPK) Trygderetten Uføres Landsorganisasjon Unge funksjonshemmede -39-

40 Universitetet i Bergen Universitetet i Oslo Universitetet i Tromsø UNIO Velferdsalliansen Virke Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) -40-

41 Arbeids- og sosialdepartementet HØRINGSNOTAT Forslag til endringer i folketrygdloven kapittel 11 om arbeidsavklaringspenger Utsendt 8. juli 2016 Høringsfrist 1. november

42 Innholdsfortegnelse 1 Innledning Hva høringsnotatet omfatter Bakgrunn Innføringen av arbeidsavklaringspenger Kort om regelverket Mottakere av arbeidsavklaringspenger Forslag til endringer i regelverket for arbeidsavklaringspenger Kravet til sykdom og nedsatt arbeidsevne Gjeldende rett Vurderinger og forslag Kravet til grad av nedsatt arbeidsevne og reduksjon ved samtidig arbeid Gjeldende rett Kravet om 50 prosent nedsatt arbeidsevne Reduksjon mot tiden stønadsmottakeren kunne ha vært i arbeid Utvidelse av perioden med gradering ned mot 20 prosent Varighet Gjeldende rett Maksimal varighet Unntak fra maksimal varighet Forslag til modeller Arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid Gjeldende rett Vurdering og forslag Oppfølging Gjeldende rett Mer målrettet oppfølging Karensperiode før en ny periode med arbeidsavklaringspenger Gjeldende rett Vurderinger og forslag Arbeidsavklaringspenger til et medlem som ikke har opparbeidet seg ny rett til sykepenger Side 2 av

43 2.7.1 Gjeldende rett Vurderinger og forslag Opptjening til sykepenger forholdet til foreldrepenger Gjeldende rett Vurderinger og forslag Beregningsgrunnlaget Gjeldende rett Departementets vurdering og forslag Nedre aldersgrense for tilleggsstønader Gjeldende rett Departementets vurdering og forslag Reaksjoner ved brudd på aktivitetspliktene Innledning Gjeldende rett Aktivitetsplikter og reaksjoner ved brudd på pliktene Medlemmets opplysningsplikt og reaksjoner ved brudd på denne Praktisering av aktivitetspliktene for rett til arbeidsavklaringspenger og reaksjoner ved brudd på disse Departementets vurderinger og forslag Behovet for en ny reaksjon Nærmere om utformingen av reaksjonen Størrelsen på reduksjonen Hvilke brudd på aktivitetsplikten som kan føre til en reduksjon Saksbehandlingen av en reduksjon Forholdet til de andre reaksjonsmidlene Forholdet til uførepensjon fra offentlig tjenestepensjon Forslag til lovtekniske endringer Lovpleie av regelverket for arbeidsavklaringspenger Klarspråkprosjektet for lovtekster Arbeidet med lovstrukturen Arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader Lov, forskrift og rundskriv Side 3 av

44 4.4 Språklig arbeid med regelverket Henvisninger og bokstavmarkeringer Klare ord og uttrykk Tegnsetting og bøyningsformer Kapittel 11 om arbeidsavklaringspenger Presisering av sykdomskriteriet ( 11-1 og 11-5) Forutgående medlemskap ( 11-2) Oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten ( 11-3 og 11-11) Behov for bistand til å skaffe seg eller beholde arbeid ( 11-6) Medlemmets aktivitetsplikt ( 11-7, 11-8 og 11-10) Varighet ( 11-12) Rett til arbeidsavklaringspenger i særlige tilfeller ( til 11-18) Størrelsen på arbeidsavklaringspenger og reduksjon av ytelsen ( til 11-24) Arbeidsavklaringspenger under opphold i institusjon og under straffegjennomføring ( og 11-26) Forholdet til andre ytelser fra folketrygden og til annen lovgivning ( og 11-28) Stans, reduksjon, opphør og nytt krav ( og 11-30) Kapittel 11 A om tilleggsstønader til arbeidsrettede tiltak Økonomiske og administrative konsekvenser Utkast til lov- og forskriftsendringer Folketrygdloven kapittel 8 Sykepenger Folketrygdloven kapittel 11 Arbeidsavklaringspenger Folketrygdloven nytt kapittel 11 A Tilleggstønader Forskriftsbestemmelse til folketrygdloven ny Side 4 av

45 1 Innledning 1.1 Hva høringsnotatet omfatter Det framgår av Meld. St. 33 ( ) NAV i en ny tid for arbeid og aktivitet at Regjeringen vil sende forslag til endringer i arbeidsavklaringspengeordningen på høring med sikte på at det kan legges fram en lovproposisjon for Stortinget høsten Arbeids- og sosialdepartementet presenterer her forslag til endringer i reglene for arbeidsavklaringspenger, som samlet sett vil bidra til å styrke insentivene til arbeid og aktivitet og gjøre ordningen mer målrettet enn i dag. I kapittel 2 foreslås det å tydeliggjøre målgruppen for arbeidsavklaringspenger og å legge til rette for et strammere stønadsløp. Konkrete forslag til endringer: Fire ulike modeller til innstramming i varighet (avsnitt 2.3) Målrette oppfølgingen ved fastsettelse av mer hensiktsmessige oppfølgingspunkter som gir mer effektiv bruk av Arbeids- og velferdsetatens oppfølgingsressurser (punkt 2.5.2) Innføre en karensperiode før rett til en ny periode med arbeidsavklaringspenger (avsnitt 2.7) Presisere at sykdommen må være en vesentlig årsak til nedsatt arbeidsevne (avsnitt 2.1) Ønsker og interesser skal ikke lenger være momenter som tillegges vekt når nedsatt arbeidsevne skal vurderes. Kravet til mobilitet økes ved at mottakeren må være villig til å søke arbeid andre steder enn på hjemstedet (avsnitt 2.1) Presisere at arbeidsavklaringspenger ikke bare skal reduseres mot faktisk arbeid, men også mot den tiden mottakeren kunne ha vært i arbeid (punkt 2.2.3) Utvide perioden mottakeren kan arbeide inntil 80 prosent uten å miste ytelsen fra seks til tolv måneder (punkt 2.2.4) Utvide perioden med arbeidsavklaringspenger mens mottakeren søker arbeid fra tre måneder inntil seks måneder (avsnitt 2.4) Det er nå seks år siden arbeidsavklaringspenger ble innført. Departementet har fortsatt begrenset empiri for å vurdere varighet, men hovedbildet er at samlet varighet med arbeidsavklaringspenger ikke er redusert sammenlignet med de tre tidligere ytelsene, slik forutsetningen var da Stortinget vedtok omleggingen. Forslagene som presenteres her vil i sum styrke arbeidsinsentivene og gi en raskere avklaring av stønadsmottakerens arbeidsevne. Forslagene vil i tillegg gi en noe høyere terskel for å komme inn i ordningen og lavere terskel for å miste rettigheter i ordningen. Dette antas å gi en reduksjon i antall mottakere av arbeidsavklaringspenger, noe som innebærer at Arbeids- og velferdsetaten kan gi en tettere oppfølging til dem som til enhver tid befinner seg i ordningen. Videre foreslås det mindre endringer når det gjelder arbeidsavklaringspenger til personer som ikke har opptjent ny rett til sykepenger, opptjening til sykepenger basert på mottak Side 5 av

46 av foreldrepenger, beregningsgrunnlaget for arbeidsavklaringspenger og nedre aldersgrense for rett til tilleggsstønader. Kapittel 3 gjelder reaksjoner ved brudd på aktivitetsplikten for rett til arbeidsavklaringspenger. Det foreslås at arbeidsavklaringspenger reduseres tilsvarende én dags ytelse ved mindre alvorlige brudd på aktivitetspliktene. Departementet har gjennomgått tekstene i lov- og forskriftsbestemmelser. Kapittel 4 gjelder en rekke mindre endringer som følge av gjennomgangen. Det foreslås også at bestemmelsene om tilleggsstønad tas ut av folketrygdloven kapittel 11, og samles i et nytt kapittel 11 A. De økonomiske og administrative konsekvensene er omtalt i kapittel 5. Utkast til lovendringene i folketrygdloven kapittel 11 med videre framgår av kapittel Bakgrunn Innføringen av arbeidsavklaringspenger Gjennom arbeidsavklaringspengeordningen som trådte i kraft 1. mars 2010 ble det innført et felles regelverk for alle, med aktivitetskrav, uansett om stønadsmottakerne hadde behov for medisinsk behandling, arbeidsrettet aktivitet eller annen oppfølging av Arbeidsog velferdsetaten med sikte på å komme i arbeid. Arbeidsavklaringspengeneordningen har en sammensatt målgruppe med ulike utfordringer og ulik grad av bistandsbehov. For å få til et tettere stønadsløp ble det innført en maksimal samlet varighet på fire år. Tiden ble satt etter en avveining mellom at en for lang maksimal varighet vil kunne bidra til at personer går lenger enn strengt tatt nødvendig på midlertidige trygdeytelser, mens en for kort maksimal varighet vil kunne presse personer som kunne kommet tilbake til arbeid over på uføreytelse eller økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven. Omtrent samtidig med innføringen av arbeidsavklaringspenger ble også arbeids- og velferdsforvaltningsloven (NAV-loven) 14 a innført. Regelverket for arbeidsavklaringspenger må ses i sammenheng med NAV-loven 14 a, hvor bestemmelsene om behovsvurdering, arbeidsevnevurdering og aktivitetsplan er nedfelt. Innholdsmessig ble 14 a utformet som et "verktøy" i Arbeids- og velferdsetatens oppfølgingsarbeid. Saksbehandleren fikk dermed både nye og andre saksbehandlingsoppgaver som arbeidsevnevurderinger og utarbeidelse av aktivitetsplaner i tillegg til å drive med oppfølging. En sentral idé var at tildelingen av arbeidsrettede tiltak og tjenester skulle frikobles fra hvilken inntektssikring som personen mottok, slik at tiltakene skulle brukes mer fleksibelt og individuelt tilpasset. Tiltakene og tjenestene ble imidlertid ikke rettslig frikoblet fra arbeidsavklaringspenger, fordi aktivitetskrav etter folketrygdloven er en betingelse for retten til arbeidsavklaringspenger, både ved innvilgelsen og gjennom hele stønadsløpet. Arbeids- og velferdsdirektoratet arbeider nå med å få aktivitetsplanen til å være et sentralt verktøy i oppfølgingsarbeidet. Siden det ikke er klageadgang på innholdet i aktivitetsplanen etter folketrygdloven, Side 6 av

47 arbeidsmarkedsloven eller NAV-loven, skal rettssikkerheten ivaretas gjennom innsyn og dialog Kort om regelverket Formålet med arbeidsavklaringspenger er å sikre inntekt mens mottakeren får aktiv behandling, deltar på et arbeidsrettet tiltak eller får annen oppfølging med sikte på å skaffe seg eller beholde arbeid. Arbeidsavklaringspenger er i likhet med sykepenger og uføretrygd en helserelatert livsoppholdsytelse og kan gis til personer i alderen år. For rett til arbeidsavklaringspenger må arbeidsevnen være nedsatt med minst halvparten på grunn av sykdom, skade eller lyte. Ytelsen skal gis så lenge det er påkrevd for at mottakeren skal kunne gjennomføre fastsatt aktivitet med sikte på å komme i arbeid, men likevel ikke lenger enn fire år. Ved særlige tilfeller kan perioden forlenges. Arbeidsavklaringspenger gis med 66 prosent av grunnlaget for ytelsen. Den minste årlige ytelsen er to ganger grunnbeløpet ( kroner per 1. mai 2016). Gjennomsnittlig pensjonsgivende inntekt over seks ganger grunnbeløpet ( kroner per 1. mai 2016) regnes ikke med i grunnlaget. Det er et vilkår for å kunne motta ytelsen at mottakeren bidrar aktivt i prosessen med å komme i arbeid. Mottakeren skal medvirke ved utarbeidelsen av en konkret plan for hvordan hun eller han skal komme i arbeid (aktivitetsplanen). Kravene til egenaktivitet skal tilpasses den enkeltes funksjonsnivå, og aktivitetsplanen skal endres ved behov. Eksempler på egenaktivitet kan være å gjennomføre behandling som er anbefalt fra legen eller delta i et arbeidsrettet tiltak, enten i regi av etaten (arbeidsmarkedstiltak) eller i regi av offentlige eller private utdanningsinstitusjoner. Det skal være minst ett tidspunkt for oppfølging mellom veilederen og stønadsmottakeren i året hvor den fastsatte framdriften av aktiviteten skal vurderes. I forbindelse med den individuelle oppfølgingen skal etaten i samarbeid med mottakeren gå gjennom status i saken for å sikre at den aktiviteten som er fastsatt, fortsatt er nødvendig og hensiktsmessig for å kunne komme i arbeid. Det er ikke stilt krav i loven om at veilederen og mottakeren må møtes fysisk, slik at oppfølgingen også kan skje per telefon. Selve gjennomføringen og hyppigheten vil avhenge av mottakerens helse og øvrige forutsetninger og av hvilken bistand mottakeren skal ha. Alle som mottar arbeidsavklaringspenger har en meldeplikt hver 14. dag. Aktivitetskravet og meldeplikten gir en klar kobling mellom rett og plikt. Ytelsen utbetales etterskuddsvis hver 14. dag på bakgrunn av gjennomført fastsatt aktivitet i perioden forut for utbetalingen. De som omfattes av en offentlig tjenestepensjon kan motta en uførepensjon fra tjenstepensjonsordningen i tillegg til arbeidsavklaringspengene. Omtrent 1/3 av alle arbeidstakere i Norge omfattes av en offentlig tjenestepensjonsordning. Uførepensjon utbetales normalt etter ett års sykmelding. I de offentlige tjenestepensjonsordningene er det ikke krav om at uførheten er varig. Det kan dermed utbetales uførepensjon både til mottakere som har arbeidsavklaringspenger, og til mottakere som har uføretrygd fra Side 7 av

48 folketrygden. Private tjenestepensjonsordninger kan også gi uførepensjon når man mottar arbeidsavklaringspenger. Uførepensjonsordningen i offentlig sektor ble lagt om i forbindelse med uførereformen 1. januar Midlertidig uførepensjon og uførepensjon gis nå som et påslag til arbeidsavklaringspenger og uføretrygd fra folketrygden. Full uførepensjon utgjør summen av 25 prosent av grunnbeløpet (men ikke mer enn seks prosent av pensjonsgrunnlaget), tre prosent av pensjonsgrunnlaget opp til seks ganger grunnbeløpet og 69 prosent av den delen av pensjonsgrunnlaget som er mellom seks og tolv ganger grunnbeløpet. 1.3 Mottakere av arbeidsavklaringspenger 58 prosent av de som mottar arbeidsavklaringspenger er kvinner. Nær halvparten er i aldersgruppen mellom 40 og 59 år. Nær 1 av 5 er under 30 år, og 10 prosent er i aldersgruppen over 60 år. Antall mottakere av arbeidsavklaringspenger økte fra personer i 2010 til personer i 2011, se figur 1.1. Fra 2011 har tallet på mottakere falt, og det er nå personer som mottar arbeidsavklaringspenger. Antall mottakere målt i prosent av befolkningen (18-67 år) falt fra 4,8 prosent i 2010 til 4,4 prosent i Figur 1.1 Antall mottakere av arbeidsavklaringspenger. Antall Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet Figur 1.2 viser utviklingen i antall mottakere av arbeidsavklaringspenger som andel av befolkningen i ulike aldergrupper. Utviklingen i aldersgruppen år speiler langt på vei den generelle utviklingen. I 2010 mottok 0,8 prosent av befolkningen under 19 år arbeidsavklaringspenger. Fra 2010 til 2011 økte andelen til 1,2 prosent, og i perioden fra har andelen vært stabil på 1,1-1,2 prosent. Side 8 av

49 I 2010 mottok 2,9 prosent av befolkningen i aldersgruppen år arbeidsavklaringspenger. Andelen har økt jevnt gjennom hele perioden og er nå 3,7 prosent. Det samme gjelder for aldersgruppen over 60 år for perioden fra 2010 til I 2010 mottok 2 prosent i aldersgruppen over 60 år arbeidsavklaringspenger. Andelen økte til 3,9 prosent i 2015, før den falt til 3,7 prosent i Figur 1.2 Mottakere av arbeidsavklaringspenger som andel av befolkningen for ulike aldersgrupper. Prosent I alt 19 år og under år år år år år 60 år og over Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet Hvor kommer mottakerne av arbeidsavklaringspenger fra? Nye mottakere av arbeidsavklaringspenger kommer hovedsakelig fra sykepenger. Omlag 90 prosent av de under 30 år som bruker opp sykepengerettighetene sine, og 75 prosent av de over 30 år som bruker opp sykepengerettighetene får innvilget arbeidsavklaringspenger. Sammenlignet med de tre tidligere ytelsene er andelen som kommer fra sykepenger uendret. Kann m. fl. 1 viser at stadig færre av de nye mottakerne kommer fra sykepenger (fra 74 prosent i 2008 til 63 prosent i 2016). Forfatterne setter dette i sammenheng med at sykdomsvilkåret dels ble endret ved innføringen av arbeidsavklaringspenger ved at det ikke er et krav om at sykdom skal være hovedårsaken til den nedsatte arbeidsevnen. Av nye mottakere av arbeidsavklaringspenger utgjør arbeidsledige uten dagpengerettigheter 20 prosent, og 9 prosent er registrert med sosialhjelp. De som ikke har hatt sykepenger i forkant er yngre, har vært uten arbeid eller har hatt lav 1 Kann, Inger Cathrine, Jun Yin og Per Kristoffersen, Arbeidsavklaringspenger utviklingen i hvem som kommer inn, Arbeid og velferd nr Side 9 av

50 arbeidsinntekt før de kom inn på arbeidsavklaringspenger, og de har oftere psykiske lidelser. Diagnoser Som figur 1.3 viser er psykiske lidelser den største diagnosegruppen blant mottakerne av arbeidsavklaringspenger. Ved utgangen av mars 2016 hadde 41 prosent en psykisk lidelse. Omtrent halvparten av disse hadde angst- og depressive lidelser, en fjerdedel lettere psykiske lidelser og den siste fjerdedelen andre psykiske lidelser. Innen diagnosegruppen «Andre psykiske lidelser» er stoffmisbruk, hyperkinetisk forstyrrelse (ADHD), bipolar lidelse og personlighetsforstyrrelse de vanligste diagnosene. I tillegg til psykiske lidelser er det en stor andel som har muskel- og skjelettlidelser. Det er en tendens til at andelen med psykiske lidelser er synkende med alderen. For muskel- og skjelettlidelser er det en motsatt tendens. Blant stønadsmottakerne under 30 år hadde 69 prosent av mottakerne psykiske lidelser i mars prosent av de under 30 år hadde muskel- og skjelettlidelser, 7 prosent hadde allment- og uspesifiserte diagnoser og 5 prosent hadde sykdommer i nervesystemet. Figur 1.3 Diagnoser for mottakere av arbeidsavklaringspenger Prosent Ukjent Andre lidelser Sykdommer i luftveiene Andre psykiske lidelser Angst og depressive lidelser Lettere psykiske lidelser Sykdommer i nervesystemet Andre muskel- og skjelettlidelser Nakke-, skulder- og armlidelser Rygglidelser Hjerte- og kar sykdommer Sykdom i fordøyelsesorganene Allment og uspesifisert 0,0 5,0 10,0 15,0 20,0 25,0 Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet Varighet Det var personer som fikk ytelsen konvertert da arbeidsavklaringspenger erstattet rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad fra 1. mars Av disse mottar prosent arbeidsavklaringspenger i mars Tallene viser ikke hvorvidt disse har mottatt arbeidsavklaringspenger gjennom hele perioden, eller om de har vært ute av ordningen i løpet av denne perioden. Side 10 av

51 Av de som mottok arbeidsavklaringspenger i mars 2016 hadde 19 prosent mottatt ytelsen lenger enn fire år. Av de som hadde mottatt ytelsen lenger enn fem år hadde 62 prosent fått ytelsen konvertert fra en av de tre tidligere ytelsene. 62 prosent av de som mottok arbeidsavklaringspenger lenger enn fire år var kvinner. 22 prosent av de som mottar arbeidsavklaringspenger utover fire år er i aldersgruppen år. For de under 30 år er andelen 14 prosent, mens 11 prosent i aldersgruppen over 60 år mottar ytelsen utover fire år. Av de som mottok arbeidsavklaringspenger i mars 2016, vil det kun være de som fikk innvilget arbeidsavklaringspenger i perioden mars 2010 til mars 2012 som kan ha nådd fireårsgrensen. Sørbø og Ytterborg 3 ser på varigheten på arbeidsavklaringspenger for de som hadde muligheten til å gå over fire år på arbeidsavklaringspenger. De finner at om lag ¼ som fikk innvilget arbeidsavklaringspenger våren 2010 passerte fireårsgrensen våren Andelen som passerte fire år var høyest blant dem som var under 30 år da de fikk innvilget arbeidsavklaringspenger 1/3 var fortsatt mottakere våren Om lag 40 prosent av de som har mottatt ytelsen i fire år har en psykisk diagnose, og blant ungdom gjelder dette over halvparten. Blant de som ikke mottar ytelsen etter fem år er den største gruppen mottakere av uføretrygd. Overgangen til uføretrygd har særlig vært høy blant de som fikk ytelsen konvertert fra tidsbegrenset uførestønad i Overgang til arbeid Kann m.fl. 4 finner at det er store forskjeller mellom ulike gruppers sannsynlighet for overgang fra arbeidsavklaringspenger til arbeid. De som kommer fra sykepenger har vesentlig høyere sannsynlighet for komme i arbeid sammenlignet med de som ikke kommer fra sykepenger. Personer med psykiske lidelser eller lav inntekt før overgang til arbeidsavklaringspenger har lavere sannsynlighet for overgang til arbeid. De som kommer fra sykepenger har høy sannsynlighet for overgang til arbeid det første året med arbeidsavklaringspenger. Dette henger antakeligvis sammen med at de blir friske og at mange har et arbeidsforhold å gå tilbake til. Kann m.fl. finner også en sammenheng mellom ledighetsnivå og sannsynlighet for overgang til arbeid etter utløpet av arbeidsavklaringspenger. Jo høyere arbeidsledigheten i kommunen er, desto lavere sannsynlighet for overgang til arbeid. Det vil generelt være vanskeligere å finne arbeid når arbeidsledigheten er høy, og særlig for personer med dårlig helse. 3 Sørbø, Johannes og Helene Ytterborg, Arbeidsavklaringspenger: Hva skjer med de som har passert fire år?, Arbeids og velferd nr Kann, Inger Cathrine, Jun Yin og Per Kristoffersen, Fra arbeidsavklaringspenger til arbeid, Arbeid og velferd nr Side 11 av

52 2 Forslag til endringer i regelverket for arbeidsavklaringspenger 2.1 Kravet til sykdom og nedsatt arbeidsevne Gjeldende rett Arbeidsavklaringspenger er en helserelatert ytelse, som sykepenger og uføretrygd. Det er et krav at tapet eller nedsettelsen av arbeidsevnen/inntektsevnen skal skyldes sykdom, skade eller lyte (sykdomsvilkåret eller det medisinske vilkåret). En medisinsk diagnose må ligge til grunn for rett til inntektssikringen, og en legeerklæring må være en del av grunnlaget for kravet. Det legges til grunn et sykdomsbegrep som er vitenskapelig basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis. Arbeidsavklaringspenger måles etter arbeidsevnen uttrykt i arbeidet tid. For sykepenger og uføretrygd er det størrelsen på tapet av inntektsevnen som utbetalingen avhenger av. Dette er en forskjell mellom arbeidsavklaringspenger, og sykepenger og uføretrygd. En annen forskjell er kravet til årsakssammenheng mellom sykdommen og den nedsatte arbeids-/ inntektsevnen. For rett til sykepenger er det et vilkår at funksjonsnedsettelsen klart skyldes sykdom eller skade. For uføretrygd er det et vilkår at den medisinske lidelsen har medført en varig funksjonsnedsettelse av en slik art og grad at den utgjør hovedårsaken til nedsettelsen av inntektsevnen. For rett til arbeidsavklaringspenger trenger ikke sykdommen være hovedårsaken, men helseproblemene skal være en vesentlig medvirkende årsak. Årsakssammenhengen framgår ikke direkte av lovteksten, men av forarbeidene 5. Kravet til vesentlighet er mildere enn kravet til hovedårsak. Arbeidsavklaringspenger er den eneste helserelaterte inntektssikringen som har dette årsakskravet. I vurderingen av om medlemmet har en nedsatt arbeidsevne på grunn av sykdom, kreves det en medisinsk diagnose. Diagnosen i seg selv er ikke avgjørende, men hvilke konsekvenser helsetilstanden har for den enkeltes muligheter i arbeidslivet, til tross for de helsemessige begrensningene. Det er ikke formulert noe vilkår om varighet i loven. Siden ytelsen er tidsbegrenset, er det imidlertid klart at den skal kompensere for et ikke-varig tap av arbeidsevnen. For å vurdere om vilkårene for nedsatt arbeidsevne foreligger, er det naturlig å se hen til den totale sykdomsperioden, inkludert tidsrommet der medlemmet har hatt rett til sykepenger. Vurderingen av nedsatt arbeidsevne følger av folketrygdloven 11-5 andre ledd. Når det skal vurderes om arbeidsevnen er nedsatt i en slik grad at medlemmet hindres i å beholde eller skaffe seg inntektsgivende arbeid, skal det blant annet legges vekt på helse, alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn, interesser, ønsker, muligheter for å gå tilbake til den nåværende arbeidsgiveren, arbeidsmuligheter på hjemstedet og arbeidsmuligheter på 5 Ot. prp. nr. 4 ( ) punkt Side 12 av

53 andre steder der det er rimelig at han eller hun tar arbeid. Arbeidsevnen må være nedsatt med minst halvparten for rett til arbeidsavklaringspenger, se folketrygdloven første ledd. Trygderetten har i to ankesaker 6 lagt vekt på og tatt utgangspunktet i mulighetene for å komme tilbake til tidligere arbeid ved vurderingen av om medlemmet har en nedsatt arbeidsevne. Dersom medlemmet var i arbeid da sykdommen, skaden eller lytet oppsto, vil det være naturlig å starte med å vurdere hans eller hennes evne til å utføre sine nåværende arbeidsoppgave 7. En skal imidlertid også vurdere medlemmets muligheter for å ta ethvert annet arbeid som han eller hun er i stand til å utføre Vurderinger og forslag For arbeidsavklaringspenger er kravet til årsakssammenheng mildere enn for de to andre helserelaterte ytelsene. Ved innføringen av ordningen ble det valgt å innføre det dagjeldende årsakskravet for attføringspenger. Praktiseringen kan imidlertid tyde på at terskelen for å få arbeidsavklaringspenger reelt sett er blitt noe lavere enn det som var intensjonen. Flere høringsinstanser påpekte at legeerklæringen og den medisinske vurderingen var lite omtalt i høringsbrevet med forslag til ny midlertidig inntekssikring av 13. desember Dette er også lite vektlagt i forarbeidene 9 til loven. Funksjonsevnen er heller ikke nevnt i lovverket for arbeidsavklaringspenger 10, mens dette er et nødvendig vilkår ved vurderingen av sykepenger og uføretrygd. I Sintefs rapport 11 beskrives det at flere grupper enn de som tidligere mottok rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad, kom inn i ordningen med arbeidsavklaringspenger. Dette gjelder unge uten arbeidserfaring, rusmiddelbrukere og innvandrere med svak norskkompetanse. I rapporten foreslås det at inngangsvilkårene bør praktiseres strengere, særlig når det gjelder de unge stønadsmottakerne, for å unngå passive trygdeløp. Målet bør være å unngå et sykdomsfokus der det kan unngås, men samtidig sikre livsopphold for dem som er så syke at helsen medfører et betydelig funksjonstap. Dette kan tyde på at gjeldende regelverk blir praktisert litt for lempelig, slik at andre grupper enn de ordningen var ment å omfatte, kommer inn. Det er uheldig for 6 Ankesakene nr. 13/02661 og 14/ Ot. prp. nr. 4 ( ) punkt Høringsnotat med forslag om å erstatte rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad med en ny mildertidig folketrygdytelse (arbeidsavklaringspenger), og forslag om å innføre rett og plikt til arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplaner. 9 Ot. prp. nr. 4 ( ). 10 Arbeid og velferd nr , Helsefokus og legeerklæring i arbeidsevnevurderingen s Roland, Mandal, Håvard Jakobsen Ofte, Chris Jensen og Solveig Osborg Ose (2015) Hvordan fungerer arbeidsavklaringspenger som ytelse og ordning?. Sintef og Nasjonalt kompetansesenter for arbeidsretta rehabilitering. Side 13 av

54 dem som har et behov som ikke kan dekkes godt nok med de virkemidlene som ordningen kan tilby. Departementet har vurdert om det er hensiktsmessig å stille som krav for rett til arbeidsavklaringspenger at sykdommen skal være hovedårsaken til den nedsatte arbeidsevnen. En slik innstramming vil innebære at de som kommer fra andre ordninger enn de helserelaterte, eller som søker direkte uten andre opparbeidede rettigheter enn medlemskap, enklere kan utelukkes fra ordningen. Dersom det stilles krav om at sykdommen må være hovedårsaken, ville det blitt mer fokus på sykdommen og de helsemessige utfordringene for rett til ytelsen enn det som var målsettingen da ordningen ble innført. Det er ikke sykdommen og helsetilstanden i seg selv som skal styre retten til ytelsen, men konsekvensene av den nedsatte arbeidsevnen. Sykdommen må være en vesentlig medvirkende årsak til den nedsatte arbeidsevnen. Dersom den nedsatte arbeidsevnen klart skyldes andre forhold, som for eksempel mestringsproblemer, arbeidsløshet, økonomiske eller sosiale problemer, skal det ikke ytes arbeidsavklaringspenger. På den annen side bør det heller ikke ses bort fra betydningen slike problemer har når arbeidsevnen skal vurderes, så framt dette har store konsekvenser for sykdommen. Departementet mener det fortsatt bør være slik at årsakskravet ikke er så strengt som for sykepenger og uføretrygd. Departementet foreslår at det presiseres i loven at sykdommen skal være en vesentlig medvirkende årsak til den nedsatte arbeidsevnen. Etter departementets syn vil presiseringen sikre at arbeidsavklaringspenger forbeholdes medlemmer hvor sykdom utgjør den vesentligste medvirkende årsaken til den nedsatte arbeidsevnen. Det er flere momenter det skal legges vekt på ved vurderingen av om medlemmet har nedsatt arbeidsevne. Etter folketrygdloven 11-5 andre ledd skal det blant annet legges vekt på "helse, alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn, interesser, ønsker, muligheter for å gå tilbake til nåværende arbeidsgiver, arbeidsmuligheter på hjemstedet og arbeidsmuligheter på andre steder der det er rimelig at vedkommende tar arbeid". For å gjøre denne vurderingen mer spisset mot de helserelaterte årsakene, foreslår departementet at "ønsker" og "interesser" ikke lenger skal være av de momentene som tillegges avgjørende vekt og at de tas ut av momentlisten. Departementet mener dette også vil gjøre saksbehandlerens arbeid enklere, samtidig som medlemmet lettere vil kunne forstå hvilke momenter det er relevant å vektlegge når han eller hun setter fram krav om ytelsen. Når det skal vurderes om arbeidsevnen er nedsatt, vil det være naturlig å ta utgangspunkt i medlemmets muligheter til å gå tilbake til sitt tidligere arbeid. Dette følger også av formålet med arbeidsavklaringspengene, som er å sikre inntekt mens medlemmet får behandling eller arbeidsrettede tiltak eller annen oppfølging med sikte på å skaffe seg eller beholde arbeid, se I en gitt sak vil helse, alder og andre omstendigheter kunne være årsaker som gjør det mer krevende for et medlem å søke seg over til et annet arbeid enn å se på mulighetene til å gå tilbake til den tidligere arbeidsgiveren. I en annen sak kan det være motsatte være tilfellet. Side 14 av

55 Det er i dag et krav om at arbeidssøkere skal være mobile både geografisk og med hensyn til bransje i dagpengeordningen. Departementet mener også det er rimelig å kreve mobilitet inn i ordningen med arbeidsavklaringspenger. Departementet foreslår derfor å stramme inn den vurderingen av arbeidsmuligheter som følger av folketrygdloven 11-5 andre ledd til én vurdering, det vil si "arbeidsmuligheter på steder der det er rimelig at medlemmet tar arbeid". Etter dette blir momentene det blant annet skal legges vekt på ved vurderingen av nedsatt arbeidsevne som følger: "helse, alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn og arbeidsmuligheter på steder der det er rimelig at medlemmet tar arbeid". Det vises til utkast til lovforslag, folketrygdloven Kravet til grad av nedsatt arbeidsevne og reduksjon ved samtidig arbeid Gjeldende rett Det gis fulle (ureduserte) arbeidsavklaringspenger dersom stønadsmottakeren har mistet hele arbeidsevnen, det vil si når han eller hun ikke er i stand til å arbeide. Dersom en del av arbeidsevnen er tapt, skal ytelsen reduseres slik at den svarer til den delen av arbeidsevnen som er tapt. Ytelsen reduseres gjennom forholdet mellom antall timer medlemmet har vært eller kunne ha vært i inntektsgivende arbeid (teller) og en arbeidstid på 37,5 timer (nevner). Dette innebærer at ytelsen kan reduseres mot flere timer enn det medlemmet faktisk er i arbeid. Bestemmelsen innebærer også at stønadsmottakere som ikke ønsker å ta fulltidsarbeid, får reduserte arbeidsavklaringspenger. Mottakeren kan arbeide inntil 60 prosent uten at ytelsen faller bort (terskelverdi). De siste seks månedene av stønadsløpet er det likevel mulig å arbeide inntil 80 prosent. Denne perioden skal være et ledd i en godkjent aktivitetsplan. Medlemmet skal ved utløpet av seksmånedersperioden være i stand til å arbeide fulltid. Hovedbegrunnelsen for dagens meldekortsystem for arbeidsavklaringspenger er at ordningen er enkel å administrere, og at ytelsen kan justeres løpende på grunnlag av endring i arbeidstid oppgitt i meldekortet. A-ordningen ble innført fra Dette er en felles ordning der arbeidsgivere hver måned rapporterer til Skatteetaten, Arbeids- og velferdsetaten og Statistisk sentralbyrå. A-meldingen inneholder opplysninger om lønn og ytelser, i tillegg til status på alle arbeidsforhold. A-ordningen angir imidlertid ikke periodiserte inntekter, det vil si opplysninger om når inntekten er opparbeidet. Meldekortet gir i tillegg til opplysninger om arbeidstid også informasjon om tiltaksgjennomføringen og andre forhold som er av betydning for retten til og størrelsen på arbeidsavklaringspengene. Det er dermed flere problemstillinger som må utredes nærmere før departementet kan ta stilling til om det er hensiktsmessig å erstatte meldekortsystemet med inntektsavkorting av arbeidsavklaringspenger basert på de månedlige innrapporteringene til A-ordningen. Etter departementets syn er det også hensiktsmessig å få bedre kunnskap om hvordan den relativt nyopprettede A-ordningen fungerer før en vurderer inntektsavkorting av arbeidsavklaringspenger. Side 15 av

56 I punkt redegjøres det nærmere om kravet til 50 prosent nedsatt arbeidsevne. Punkt gjelder reduksjon av arbeidsavklaringspenger i forhold til antall timer mottakeren kunne ha arbeidet, og punkt gjelder muligheten til å motta 20 prosent arbeidsavklaringspenger i slutten av stønadsperioden Kravet om 50 prosent nedsatt arbeidsevne Det er et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger at arbeidsevnen er nedsatt med minst 50 prosent. Begrunnelsen for å ha et relativt høyt minstekrav til nedsatt arbeidsevne i de helserelaterte trygdeordningene har vært frykt for økt tilgang og økte utgifter. Et lavere inngangskrav for rett til arbeidsavklaringspenger kan føre til en økning i antall mottakere av ytelsen. Kompensasjonsgraden ved en lav gradering vil bli svært høy, og de økonomiske insentivene for å gå tilbake til fullt arbeid blir svake. Figur 2.1 illustrerer at kompensasjonsgraden etter skatt for en med tidligere inntekt tilsvarende 3,5 G ( kroner per 1. mai 2016) som mottar 40 prosent arbeidsavklaringspenger og arbeider 60 prosent, ligger på rundt 90 prosent. For en som mottar 20 prosent arbeidsavklaringspenger ligger kompensasjonsgraden etter skatt på nærmere 100 prosent. Kompensasjonsgraden på disse nivåene kan tilsi at verdien av fritid for mange kan veie tyngre enn det å forsøke å komme tilbake i jobb. Figur 2.1 Kompensasjonsgrad etter skatt ved overgang fra trygd til arbeid. Enslig uten barn. Kilde: Arbeids- og sosialdepartementet Side 16 av

57 Evalueringen fra Sintef 12 og statistikk fra Arbeids- og velferdsdirektoratet viser at inngangsvilkåret for arbeidsavklaringspenger er mildere enn for de tidligere tre ordningene inngangsdøren er blitt bredere. Departementet foreslår å opprettholde kravet om minst 50 prosent nedsatt arbeidsevne for rett til arbeidsavklaringspenger. Vi viser også her til avsnitt 2.1 der departementet foreslår at det presiseres i loven at sykdommen skal være en vesentlig medvirkende årsak til den nedsatte arbeidsevnen, slik at ytelsen ikke innvilges der den nedsatte arbeidsevnen klart skyldes andre årsaker enn de rent helsemessige. I sum vil disse endringene innebære at terskelen for å komme inn i ordningen blir høyere Reduksjon mot tiden stønadsmottakeren kunne ha vært i arbeid Arbeidsavklaringspenger reduseres mot antall timer mottakeren er i arbeid. Reduksjonen skjer på bakgrunn av opplysninger fra stønadsmottakeren på meldekortet som leveres hver 14. dag. Arbeids- og velferdsetaten skal vurdere i hvor stor grad arbeidsevnen er nedsatt. Det er ikke bare det faktiske antall timer som det skal tas hensyn til, men også medlemmets muligheter for arbeid og inntekt. Ved vurdering av nedsatt arbeidsevne skal det legges vekt på helse, det vil si helsens betydning for evnen til å utføre inntektsgivende arbeid. Det skal videre legges vekt på blant annet alder, evne, utdanning, yrkesbakgrunn og arbeidsmuligheter på hjemstedet og på andre steder der det er rimelig at medlemmet tar arbeid. Legeerklæringen skal gi en beskrivelse av hvilke konsekvenser sykdommen har for funksjons- og arbeidsevnen. Beskrivelsen av funksjonsevnen skal gi etaten et grunnlag for å vurdere medlemmets evne til å mestre krav i arbeidslivet. Tilbakemeldinger fra Arbeids- og velferdsetaten tyder på at arbeidsavklaringspenger i liten grad blir redusert mot timer som mottakeren ikke arbeider, men som han eller hun kunne arbeidet. Departementet har vurdert om andelen med gradert ytelse kan økes ved å fastsette i hvor stor grad arbeidsevnen er redusert ("uføregrad") ved innvilgelse av arbeidsavklaringspenger, tilsvarende det som gjelder ved innvilgelse av uføretrygd. Det er et vilkår for uføretrygd at inntektsevnen er varig nedsatt med minst halvparten på grunn av varig sykdom, skade eller lyte. Det er videre et krav om at medlemmet har gjennomgått hensiktsmessig behandling for å bedre inntektsevnen. Medlemmet må også som hovedregel ha gjennomført eller forsøkt å gjennomføre individuelle og hensiktsmessige arbeidsrettede tiltak. Dette betyr at all avklaring må være gjennomført og avsluttet før uføretrygd kan innvilges. Det er nettopp under oppfølgingen med behandling og tiltak i perioden på arbeidsavklaringspenger at avklaringen av i hvor stor grad inntektsevnen er nedsatt skjer. I tillegg vil endringer i arbeidsevnen underveis i stønadsløpet kreve at stønadsmottakeren må sette fram krav om høyere grad dersom arbeidsevnen forverres, eller at Arbeids- og velferdsetaten må fatte vedtak om lavere grad 12 Roland, Mandal, Håvard Jakobsen Ofte, Chris Jensen og Solveig Osborg Ose (2015) "Hvordan fungerer arbeidsavklaringspenger som ytelse og ordning?". Sintef og Nasjonalt kompetansesenter for arbeidsretta rehabilitering Side 17 av

58 ved økt arbeidsinnsats. Videre må det fattes vedtak om fulle arbeidsavklaringspenger i perioder der mottakeren gjennomfører tiltak som krever deltakelse på fulltid. Dersom det skal settes en fast grad på samme måte som for uføretrygd, vil det bidra til å øke etatens ressursbruk utelukkende knyttet til å fatte vedtak, med eventuelt en etterfølgende klageog ankebehandling. Det er på denne bakgrunn ikke hensiktsmessig at det skal settes en fast "uføregrad" ved innvilgelse av arbeidsavklaringspenger. Departementet foreslår imidlertid en språklig justering i lovbestemmelsen (inkludert overskriften), slik at det kommer klarere fram at arbeidsavklaringspenger ikke bare skal reduseres mot arbeidet tid, men også mot timer medlemmet kunne ha arbeidet. Det vises til utkast til lovforslag, folketrygdloven Utvidelse av perioden med gradering ned mot 20 prosent Mottakeren av arbeidsavklaringspenger kan arbeide inntil 60 prosent uten at ytelsen faller bort. For å understøtte overgangen til arbeid er det mulig å arbeide inntil 80 prosent de siste seks månedene av stønadsløpet. Muligheten til å arbeide 80 prosent gjelder én gang i stønadsperioden, og dette skal være godkjent i aktivitetsplanen. Etter endt periode skal stønadsmottakeren være i stand til å arbeide i full stilling. Tilbakemeldinger fra Arbeids- og velferdsetaten og mottakere av ytelsen tyder på at grensen på 60 prosent innebærer at enkelte lar være å øke arbeidsinnsatsen, selv om de i utgangspunktet kan arbeide mer. Tilbakemeldinger viser også at det ofte vil være vanskelig både for etaten og stønadsmottakeren å vite når det er seks måneder igjen av stønadsperioden. Det er ikke uvanlig at det viser seg at mottakeren har behov for mer oppfølging for å komme fullt tilbake i jobb, og at seks måneder for kort tid. Dersom mottakeren og/eller etaten er i tvil om seks måneder er tilstrekkelig tid for å komme tilbake i arbeid, vil mottakeren kunne vegre seg for å øke arbeidsinnsatsen opp mot 80 prosent. Dette vil i så fall innebære at personen mottar en høyere ytelse enn det den reelle arbeidsevnen skulle tilsi. Dersom det legges til rette for at mottakeren kan arbeide noe mer uten av ytelsen faller bort, vil det kunne styrke arbeidsinsentivene i ordningen. Departementet ønsker å legge til rette for en mer gradvis tilbakeføring til arbeidslivet, og foreslår at det skal være mulig å arbeide inntil 80 prosent de siste tolv månedene av stønadsløpet. Denne perioden kan benyttes i en opptrappingsfase ved å øke arbeidsinnsatsen gradvis. Det legges dermed til rette for å kunne arbeide for eksempel 65 prosent de første tre månedene av denne tolvmånedersperioden, 70 prosent de neste tre, deretter 75 prosent i tre måneder og så 80 prosent de siste tre månedene. Dersom arbeidsforsøket ikke fører fram, og medlemmet har behov for ytterligere behandling, tiltak eller oppfølging, kan han eller hun ha rett til arbeidsavklaringspenger så framt arbeidsevnen er redusert med minst 40 prosent. I dag kan det ikke gis mer enn én periode med arbeidsavklaringspenger samtidig med arbeid i inntil 80 prosent i løpet av en stønadsperiode. Departementet foreslår å videreføre dette kravet i lovbestemmelsen. Det vises til utkast til lovforslag, folketrygdloven Side 18 av

59 2.3 Varighet Gjeldende rett Stønadsperioden for arbeidsavklaringspenger fastsettes etter en individuell vurdering, men innenfor en ramme på maksimalt fire år. Ved særlige tilfeller kan perioden forlenges utover fire år. Dette gjelder dersom mottakeren på grunn av sykdom, skade eller lyte har behov for særlig langvarig utredning, oppfølging, behandling, rehabilitering eller arbeidsrettede tiltak, og etter en ny arbeidsevnevurdering fortsatt anses for å ha en viss mulighet for å komme i arbeid. Vedtak om arbeidsavklaringspenger fattes for inntil ett år om gangen. 13 I punkt vurderer departementet bestemmelsen om maksimal varighet, og i drøftes innstramminger i bestemmelsen som gir adgang til å gi unntak fra bestemmelsen om maksimal varighet. Departementet ønsker høringsinstansenes synspunkter på fire alternative modeller for maksimal varighet og unntak. Det vises til departementets forslag og skisserte modellalternativene i Vurderingene i må følgelig ses i sammenheng med modellforslagene i punkt Maksimal varighet Målet med innføringen av arbeidsavklaringspenger var å legge til rette for å sette i gang nødvendige arbeidsrettede tiltak så tidlig som mulig i sykepengeperioden, å legge bedre til rette for å kombinere arbeidsrettede tiltak og medisinsk behandling og å vri ressursbruken fra ytelsesforvaltning til oppfølging. Dette tilsa et kortere stønadsløp på arbeidsavklaringspenger enn på de tre tidligere ytelsene. Målet er at perioden med arbeidsavklaringspenger ikke skal være lengre enn det som er nødvendig for å få stønadsmottakeren i eller tilbake til arbeid, eller å få avklart at vilkårene for å få uføretrygd er oppfylt. Perioden en kan motta arbeidsavklaringspenger, skal være tidsbegrenset. I lovforslaget i Ot.prp. nr. 4 ( ) er det gitt følgende begrunnelse for varighetsbegrensningen på fire år: "En for lang ytre varighet vil kunne bidra til at personer går lenger enn strengt tatt nødvendig på midlertidige trygdeytelser. En for kort ytre [maksimal] varighet vil derimot kunne presse personer som kunne kommet tilbake til arbeid over på uførepensjon eller økonomisk sosialhjelp. Det er derfor viktig at varighetsbestemmelsen utformes slik at den avveier de ulike forholdene på en god måte. Departementet har veid disse hensynene mot hverandre og foreslår at den ytre varigheten settes til fire år." Noen stønadsmottakere trenger bistand fra Arbeids- og velferdsetaten i en kortere periode før det er aktuelt å forsøke seg i arbeidslivet eller gå tilbake i arbeid. Andre mottakere vil ha behov for mer omfattende og langvarig bistand. Det er flere argumenter som taler for å ha en begrensning i maksimal stønadsperiode. Det gir et signal til både Arbeids- og velferdsetaten og stønadsmottakeren om at en må ha et 13 Forskrift av 10. februar 2010 nr. 52 om arbeidsavklaringspenger 3. Side 19 av

60 fokus på å finne hensiktsmessige tiltak for å nå målet om å komme i eller tilbake til arbeid. Videre vil en varighetsbegrensning kunne øke motivasjonen både for stønadsmottakeren og etaten til å komme i gang med et aktivitetsrettet løp, og kanskje spesielt i de tilfellene der det er aktuelt å kombinere medisinsk behandling med arbeidsrettede tiltak. På den andre siden vil det være enkelte mottakere som har behov for langvarig behandling før arbeidsrettet aktivitet lar seg gjennomføre. I slike tilfeller vil sannsynligvis ikke langvarige tiltak være aktuelle fordi samlet stønadsperiode vil overstige gitt varighetsbegrensning. Det vil for eksempel være tilfellet med opplæringstiltaket. Hvor lenge arbeidsavklaringspenger kan ytes, vil derfor kunne ha betydning for hvilke tiltak stønadsmottakeren kan tildeles. Å tidsbegrense arbeidsavklaringspengene til tre år, vil ikke berøre opplæringstiltakets varighet eller øvrige vilkår som er knyttet til dette tiltaket hjemlet i arbeidsmarkedsloven med tilhørende forskrifter. Et opplæringstiltak kan gis som kortvarige arbeidsrettede kurs, yrkesrettet opplæring med vekt på formell kompetanse eller ordinær utdanning. Opplæringstiltak i form av utdanning kan ha en varighet på inntil tre år. Stønad til opplæringstiltak kan kombineres med en inntektssikring, som arbeidsavklaringspenger. Det er i dag vanlig med ett år med egenfinansiering. Dersom maksimalperioden for arbeidsavklaringspenger begrenses til tre år, vil inntektssikringen fra folketrygden under utdanningstiltaket bli begrenset, slik at perioden med egenfinansiering blir lengre. Tilbakemeldinger fra Arbeids- og velferdsetaten tyder på at gjeldende egenfinansieringsperiode er utfordrende for mange, og ofte ikke mulig. Samtidig må alle andre studenter regne med å egenfinansiere egen utdannelse, for eksempel gjennom lån fra Stantes lånekasse. Slik departementet ser det, blir det derfor en avveining mellom hva en student uten ytelser fra folketrygden må regne med å ta opp i lån sammenlignet med en student med arbeidsavklaringspenger, der et opplæringstiltak er vurdert som nødvendig og hensiktsmessig for å komme seg i eller tilbake til arbeid igjen. Departementet mener at det for mottakere av arbeidsavklaringspenger også er rimelig å kreve en viss periode med egenfinansiering. Imidlertid forslås det visse unntak fra maksimal varighet i punkt 2.3.3, der det blant annet tas hensyn til behovet for å kunne fullføre opplæringstiltaket. Det kan videre stilles spørsmål ved om en maksimalgrense kan virke normgivende. Departementet vil imidlertid vektlegge at en begrensning i maksimal varighet understreker at arbeidsavklaringspenger er en midlertidig ytelse, og det er også dokumentert at overgangen til arbeid eller andre trygdeytelser øker mot slutten av en stønadsperiode. Side 20 av

61 Varighetsbestemmelsene påvirker i stor grad overgangen til arbeid. Kann m.fl. 14 finner at sannsynligheten for overgang til arbeid øker markert når den maksimale varigheten nærmer seg. Vedtak om arbeidsavklaringspenger fattes for ett år av gangen. Sannsynligheten for overgang til arbeid øker når en nærmer seg utløpet av vedtaksperioden. Kontakt mellom Arbeids- og velferdsetaten og mottaker, samt at vedtaket gjelder for ett år, vil kunne generere økt jobbsøking rundt disse stoppunktene. Kann m.fl. 15 finner videre at personer med psykiske lidelser og personer med tidligere lav inntekt har lavere sannsynlighet for overgang til arbeid sammenlignet med andre mottakere av arbeidsavklaringspenger. De som mottok sykepenger forut for arbeidsavklaringspenger har vesentlig høyere sannsynlighet for å komme i arbeid i forhold til de som ikke kommer fra sykepenger. Dette kan sannsynligvis forklares med at denne gruppen har en sterkere arbeidsmarkedstilknytning. Situasjonen i det lokale arbeidsmarkedet ser også ut til å ha betydning. Jo høyere arbeidsledigheten i kommunen er, desto lavere er sannsynligheten for overgang til arbeid. Det bekrefter at det vil være vanskeligere for alle å finne arbeid når arbeidsledigheten er høy, særlig for medlemmer med dårlig helse. Av alle som hadde rett til arbeidsavklaringspenger i mars 2016, hadde 19 prosent mottatt ytelsen lenger enn fire år. Av dem som hadde mottatt ytelsen lenger enn fem år, hadde 62 prosent fått ytelsen konvertert fra en av de tre tidligere ytelsene. Kann og Kristoffersen 16 sammenligner arbeidsavklaringspenger med de tre tidligere ytelsene blant annet med henblikk på varighet på stønadsmottak. Tallgrunnlaget er perioden fra (1. halvår). For lengre stønadsmottak er grunnlaget relativt begrenset fordi at arbeidsavklaringspenger ble innført i Hovedbildet er imidlertid at samlet varighet med arbeidsavklaringspenger ikke er redusert sammenlignet med de tre tidligere ytelsene. Forfatterne peker på to forhold som påvirker avgangen fra arbeidsavklaringspenger. Det første er utviklingen på arbeidsmarkedet som er konjunkturavhengig, og det andre er antall som får innvilget uføretrygd som igjen kan påvirkes av regelverksendringer og saksbehandlingspraksis i Arbeids- og velferdsetaten. Sintef 17 konkluderer med at mange går for lenge på arbeidsavklaringspenger fordi Arbeids- og velferdsetaten ikke har kapasitet til å følge dem opp tettere. Dette kan tyde på at fireårsperioden ikke blir brukt godt nok. Lengden på stønadsperioden og innholdet i stønadsløpet henger tett sammen, herunder hvilken arbeidsrettet bistand/behandling en 14 Kann, Inger Cathrine, Jun Yin og Per Kristoffersen, Fra arbeidsavklaringspenger til arbeid, Arbeid og velferd nr Se fotnote Kann, Inger Cathrine og Per Kristoffersen, Arbeidsavklaringspenger helt forskjellig fra forløperne, Arbeid og velferd nr Roland, Mandal, Håvard Jakobsen Ofte, Chris Jensen og Solveig Osborg Ose (2015) Hvordan fungerer arbeidsavklaringspenger som ytelse og ordning? Sintef og Nasjonalt kompetansesenter for arbeidsretta rehabilitering. Side 21 av

62 får, ventetider og ikke minst samhandlingen med andre aktører (lege, behandler, arbeidsgiver, tiltaksarrangør med videre). Praksis kan tyde på at adgangen til å innvilge unntak på arbeidsavklaringspenger er forholdsvis liberal. Tallene viser at det særlig er de unge som fortsetter å motta ytelsen lenger enn fire år, og at overgangen til arbeid blant dem er lav. Arbeidsavklaringspenger ble innført i 2010, og departementet har begrenset empiri for å vurdere maksimal varighet. Det er imidlertid et mål å legge bedre til rette for at flere kan få muligheten til å komme ut i et arbeidsforhold på et tidligere tidspunkt. Dette taler for å vurdere regelendringer som kan bidra til at mottakere av arbeidsavklaringspenger får arbeidsrettet oppfølging som igangsettes tidligere enn i dag. En innstramming i varigheten vil legge press på både Arbeids- og velferdsetaten og stønadsmottakeren om å benytte den ordinære stønadsperioden mest mulig aktivt. Departementet vurderer å foreslå en innstramming i den maksimale varigheten til tre år, se konkrete forslag i punkt For å understøtte effekten av en eventuell innstramming i varighet, vil det blant annet være hensiktsmessig med hyppigere oppfølging av mottakerne, bedre kontakt med arbeidsgiverne og bedre samhandling med helsetjenesten. Det vil også fordre at etaten har rammer til å gi et arbeidsrettet tilbud og ikke minst tilgang til medisinsk behandling for dem som trenger det. En kortere periode vil kunne ha betydning for hvilke tiltak som kan tilbys, herunder opplæringsstiltak som normalt har en varighet på tre år. Det er viktig å understreke at det er stor bredde i utfordringene for dem som mottar arbeidsavklaringspenger, både av helsemessig og annen karakter. Det er ikke ønskelig å ha en varighet som er så kort at mottakerne ikke får gjennomført hensiktsmessige tiltak, som også i neste omgang er et vilkår for å vurdere rett til uføretrygd. Spørsmålet om varighet må også vurderes ut fra mulige effekter på tilgangen til uføretrygd. Hvis varigheten på perioden en kan motta arbeidsavklaringspenger blir for kort, kan dette føre til økt tilgang til, og press på, uføretrygden. Dersom maksimal varighet er nådd, samtidig som sykdommen fortsatt medfører nedsatt arbeidsevne, vil de fleste sannsynligvis få innvilget uføretrygd. Å ha så strenge varighetsbegrensninger at det gir press på og økning i varig uføretrygd vil ikke være noen god løsning verken fra den enkeltes eller fra et samfunnsøkonomisk ståsted. Det vises til departementets forslag i punkt Unntak fra maksimal varighet Erfaringer med eksisterende regelverk og praksis viser at unntaksbestemmelsen brukes ofte, og at de årlige vedtakene i praksis ikke er reelle stoppunkter. Det foreligger også dokumentasjon som viser at mange mottakere av arbeidsavklaringspenger ikke får den oppfølgingen de har krav på, og at mange først kommer i gang med arbeidsrettet aktivitet et stykke ut i stønadsløpet. Tilbakemeldinger fra Arbeids- og velferdsetaten tyder på at unntaksbestemmelsen med tilhørende forskrift er vanskelig å praktisere. Side 22 av

63 En for vid forståelse av begrepet "særlige tilfeller" vil kunne medføre en utvanning av den fastsatte hovedregelen for maksimal varighet og vil kunne gi signaler i strid med at arbeidsavklaringspenger er en midlertidig ytelse. Det vil også kunne fungere som en slags hvilepute når det gjelder å starte arbeidsrettet aktivitet på et så tidlig tidspunkt som mulig. For stønadsmottakeren vil det kunne gi et signal om videre inntektssikring også ved utløpet av stønadsperioden. Siden unntaksbestemmelsen er skjønnsmessig utformet, ønsker departementet å synliggjøre unntaket bedre i loven og tydeliggjøre hvilke grupper eller tilfeller som bør omfattes av unntaket. Dette vil sikre en større grad av likebehandling og sikre en strengere praktisering i saker hvor ytelsen forlenges. Departementet mener at dette er nødvendig for å underbygge hovedregelen om maksimal varighet. Det er som nevnt ikke fastsatt en absolutt tidsramme for forlengelsesvedtaket, men ifølge forarbeidene skal forlengelsen være "begrenset". Den omfattende bruken av unntaksbestemmelsen taler for å klargjøre praksis og videre å vurdere om unntaksbestemmelsen bør tidsbegrenses. Dette vil gi en fordel i form av kortere løp, da det legger press på Arbeids- og velferdsetaten og mottakeren om å benytte tiden godt. For å stramme inn på vilkårene for unntak fra maksimal varighet foreslår departementet at en forlengelse av arbeidsavklaringspenger bare kan gis dersom sykdom, skade eller lyte er hovedårsaken til at stønadsmottakerens arbeidsevne ikke er avklart mot arbeid eller uføretrygd, og at a. mottakeren først etter langvarig medisinsk utredning har begynt i hensiktsmessig medisinsk behandling og/eller arbeidsrettet tiltak, eller at b. mottakeren har vært forhindret fra å kombinere medisinsk behandling og arbeidsrettet tiltak. Departementet foreslås også at det skal gis unntak dersom en deltaker på opplæringstiltak ikke kan gjennomføre utdanningen i løpet av tre år på grunn av helsemessige problemer og er i en utdanningssituasjon som avviker vesentlig for den som gjelder for andre. Departementet gjør oppmerksom på at det ikke kan gis arbeidsavklaringspenger utover den perioden det kan gis opplæringstiltak for, se tiltaksforskriften 7-4 fjerde ledd. Departementet ønsker høringsinstansenes syn på forslagene til innstramming i unntaksbestemmelsen. Det vises videre til departementets forslag i punkt Forslag til modeller Departementet viser til vurderingene over, som understøtter behovet for å skjerpe inn varigheten på perioden en kan motta arbeidsavklaringspenger i, samt vilkårene for å få unntak fra bestemmelsen om maksimal varighet. Departementet ber om høringsinstansenes synspunkter på fire alternative modeller. Tre av modellene innebærer at maksimal varighet reduseres fra fire til tre år, og tre av modellene innebærer perioden med arbeidsavklaringspenger utover maksimal varighet begrenses til to år (unntaket). Side 23 av

64 Alle modellene innebærer en innstramming i vilkårene for å få unntak i tråd med forslagene under punkt Maksimal varighet på fire år. Tidsbegrense unntak til maksimalt to år og stramme inn på vilkårene for unntak. 2. Maksimal varighet på tre år. Ikke tidsbegrense unntaket, men stramme inn på vilkårene for unntak. 3. Maksimal varighet på tre år. Tidsbegrense unntaket til maksimalt to år og stramme inn på vilkårene for unntak. 4. Maksimal varighet på tre år. Tidsbegrense unntaket til maksimalt ett år og stramme inn på vilkårene for unntak. Det vises til utkast til lovforslag, folketrygdloven Arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid Gjeldende rett En mottaker som etter nødvendig og hensiktsmessig behandling og/eller arbeidsrettet tiltak ikke lenger har nedsatt arbeidsevne, fyller i utgangspunktet ikke hovedvilkåret for rett til arbeidsavklaringspenger. Dersom mottakeren ikke har et arbeidsforhold fra før, kan det imidlertid ta noe tid før hun eller han kan forsørge seg selv ved arbeidsinntekt. De fleste som har mottatt arbeidsavklaringspenger vil som regel ikke ha rett til dagpenger fordi de ikke fyller kravene til tidligere arbeidsinntekt. Det er derfor adgang til å få arbeidsavklaringspenger i inntil tre måneder etter at medlemmet er satt i stand til å skaffe seg arbeid som han eller hun kan utføre, se Det er et vilkår at stønadsmottakeren er registrert som reell arbeidssøker hos Arbeids- og velferdsetaten og overholder meldeplikten. En rekke av vilkårene for dagpenger gjelder tilsvarende for medlemmet som mottar arbeidsavklaringspenger etter denne bestemmelsen Vurdering og forslag Sintef 18 peker på at det er vanskelig for Arbeids- og velferdsetaten å stanse arbeidsavklaringspenger dersom stønadsmottakeren ikke har et arbeid eller annen inntekt, og at mange derfor blir gående på arbeidsavklaringspenger selv om de er avklart mot arbeid. Tre måneder er ofte ikke lang nok tid til å skaffe seg arbeid. Dersom det eneste inntektsalternativet etter at mottakeren har vært avklart for arbeid i tre måneder er økonomisk sosialhjelp, er det mange veiledere som heller lar være å avslutte arbeidsavklaringspengene av hensyn til mottakeren. Dette innebærer at noen saker 18 Roland, Mandal, Håvard Jakobsen Ofte, Chris Jensen og Solveig Osborg Ose (2015) Hvordan fungerer arbeidsavklaringspenger som ytelse og ordning? Sintef og Nasjonalt kompetansesenter for arbeidsretta rehabilitering. Side 24 av

65 avsluttes, mens andre medlemmer blir værende i ordningen selv om de strengt tatt er avklart for arbeid. Det blir ifølge rapporten opp til den enkelte veileders skjønn. Fram til 2004 kunne attføringspenger i ventetid på høvelig arbeid ytes i opptil tolv måneder. Fra 2004 ble perioden redusert til seks måneder, og fra 2008 ble den ytterligere redusert til tre måneder. Reduksjonen skulle bidra til at mottakere som hadde gjennomført yrkesrettet attføring, skulle komme raskere tilbake i arbeid. I høringsnotatet om arbeidsavklaringspenger som ble sendt på høring 11. desember 2007, ble det foreslått en periode på tre måneder. Flere av høringsinstansene mente da at den foreslåtte perioden var for kort, herunder Arbeids- og velferdsdirektoratet. Departementet foreslo i Ot.prp. nr. 4 ( ) at perioden skulle settes til tre måneder. Flertallet i Arbeids- og sosialkomiteen støttet forslaget, men understreket at det var viktig med nær oppfølging før utløpet av perioden. Rapporten fra Sintef og Nasjonalt kompetansesenter for arbeidsrettet rehabilitering viser at reduksjonen i perioden trolig ikke fullt ut har gitt den forventede innsparingen fordi mottakerne i noen grad blir gående på arbeidsavklaringspenger selv om de er avklart mot arbeid. Departementet ønsker på denne bakgrunn å utvide perioden med arbeidsavklaringspenger mens medlemmet søker arbeid. Departementet understreker at det er et vilkår for arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid at mottakeren er aktiv arbeidssøker. Mottakeren plikter å ta høvelig arbeid og tiltak som han eller hun blir tilbudt. Ytelsen stanses dersom mottakeren uten rimelig grunn unnlater å gjennomføre avtalt jobbsøkeraktivitet. Bestemmelsen om tidsbegrenset bortfall av stønaden for arbeidssøkere som mottar dagpenger ved unnlatelse av gjennomføring av pålagt aktivitet, skal gjelde tilsvarende for mottakere av arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid. Dette vil innebære at arbeidsavklaringspengene kan falle bort i fire til seks måneder, avhengig av type forhold. Departementet ønsker med dette å likebehandle arbeidssøkende som mottar dagpenger med arbeidssøkende som mottar arbeidsavklaringspenger. Departementet foreslår at perioden utvides fra tre måneder til inntil seks måneder. Hvor mye perioden skal utvides, må ses i sammenheng med eventuelt forslag til endring i maksimalperioden, se avsnitt 2.3. Det må videre legges økt vekt på at mottakerne ikke skal bli gående på "ordinære" arbeidsavklaringspenger i en lengre periode enn nødvendig før de blir overført til arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid. Departementet vil følge praktiseringen av regelverket på dette punktet tett. Det vises til utkast til lovforslag, folketrygdloven Departementet gjør oppmerksom på at den språklige utformingen av bestemmelsen i stor grad er endret som følge av klarspråksprosjektet for lovtekster, se punkt Side 25 av

66 2.5 Oppfølging Gjeldende rett Vedtak om arbeidsavklaringspenger fattes for inntil ett år om gangen 19. Formålet med Arbeids- og velferdsetatens oppfølging skal være å sikre at mottakeren får nødvendig bistand og oppfølging for å komme i arbeid, å kontrollere at mottakeren følger opp sine forpliktelser, og å vurdere om vilkårene for rett til ytelsen fortsatt er oppfylt. Det framgår av folketrygdloven at mottakere av arbeidsavklaringspenger skal få jevnlig oppfølging fra etaten, og at det i forbindelse med innvilgelse av arbeidsavklaringspenger skal avtales individuelle oppfølgingstidspunkter. Det er fastsatt i forskrift at det skal være minst ett oppfølgingstidspunkt mellom veilederen og stønadsmottakeren i året 20. I forbindelse med den individuelle oppfølgingen skal Arbeids- og velferdsetaten i samarbeid med mottakeren gå gjennom status i saken for å sikre at den aktiviteten som er fastsatt, fortsatt er nødvendig og hensiktsmessig for at mottakeren skal kunne komme i arbeid. Det er ikke stilt krav i loven om at etaten og mottakeren må møtes fysisk, slik at oppfølgingen også kan skje per telefon. Selve gjennomføringen og hyppigheten vil avhenge av mottakerens helse og øvrige forutsetninger, og av hvilken bistand stønadsmottakeren skal ha. Tidspunktet for oppfølgingen vil avhenge av milepælene i oppfølgingsplanen, den enkelte mottakerens helseutvikling og behov og tidspunkt for revurdering av ytelsen. Oppfølging vil kunne skje i forbindelse med start eller avslutning av skole, tiltak eller arbeidspraksis. Om det skal fastsettes flere oppfølgingstidspunkter, vil være avhengig av behovet og ressursene på NAV- kontoret med videre. Etaten skal sammen med mottakeren vurdere om vilkårene for rett til ytelsen fortsatt er oppfylt, og om mottakeren har den ønskede framdriften mot målet om å komme i arbeid Mer målrettet oppfølging Mottakere av arbeidsavklaringspenger skal ha jevnlig oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten 21. Departementet har dokumentasjon som viser at mange mottakere av arbeidsavklaringspenger ikke får den oppfølgingen de har krav på, jf. bl.a. Sintef 22 og Riksrevisjonens revisjon av Arbeids- og velferdsetaten for Det kan reises spørsmål ved om jevnlig oppfølging forstås som oppfølging én gang årlig i tråd med det forskriftsfestede kravet. 19 Forskrift av 10. februar 2010 nr. 52 om arbeidsavklaringspenger 3 20 Forskrift av 10. februar 2010 nr. 52 om arbeidsavklaringspenger 4 21 Folketrygdloven Roland, Mandal, Håvard Jakobsen Ofte, Chris Jensen og Solveig Osborg Ose (2015) Hvordan fungerer arbeidsavklaringspenger som ytelse og ordning? Sintef og Nasjonalt kompetansesenter for arbeidsretta rehabilitering Side 26 av

67 I tråd med at det er store variasjoner i bistands- og oppfølgingsbehovet til mottakerne av arbeidsavklaringspenger, og av hensyn til effektiv bruk av etatens oppfølgingsressurser, vil departementet gjøre oppfølgingen mer målrettet. Dette gjøres ved å fastsette mer hensiktsmessige oppfølgingspunkter. Departementet ønsker ikke å måle Arbeids- og velferdsetaten på hvilke aktiviteter som er gjennomført, men å vri fokuset til målrettet oppfølging av den enkelte stønadsmottakers behov for bistand til å komme i arbeid. Det skal fastsettes individuelle oppfølgingstidspunkter ved innvilgelsen av ytelsen. Departementet foreslår dessuten at mottakeren skal følges opp etter at behandlingen eller det arbeidsrettede tiltaket er gjennomført. For å sikre et minimum av oppfølging vil departementet stille krav om at det ikke skal gå mer enn tolv måneder mellom hvert oppfølgingspunkt. Forslaget bygger opp under regjeringens mål om å styrke den arbeidsrettede oppfølgingen og gi NAV-kontorene mer myndighet og handlefrihet. Departementet legger med dette til grunn at det enkelte NAV-kontoret selv må stå fritt til å gjøre en vurdering av hensiktsmessig omfang av oppfølging i den enkelte saken. Det vises til utkast til lovforslag, folketrygdloven Prioritering av unge Ungdom er den gruppen som prioriteres høyest i arbeids- og velferdsforvaltningen, og i Meld. St. nr. 33 ( ) NAV i en ny tid for arbeid og aktivitet, som ble lagt fram i mai i år, foreslo Regjeringen flere tiltak for å styrke oppfølgingsinnsatsen rettet mot unge. Dagens tre garantiordninger for unge slås sammen til én ordning med styrket ungdomsinnsats der alle i målgruppen skal ha mottatt et tilbud fra arbeids- og velferdsforvaltningen eller en samarbeidende instans om arbeid, utdanning eller en annen form for aktiv innsats innen en gitt frist. Denne innsatsen kan være arbeidsmarkedstiltak, kombinasjon av arbeidsmarkedstiltak og utdanning, helsemessig behandling eller annen målrettet oppfølging med sikte på overgang til arbeid eller utdanning. En slik innretning vil sikre tidlig innsats for unge som har behov for bistand, og gi NAV-veilederen frihet til å tilpasse tilbudet etter den enkeltes behov og muligheter lokalt. Det vil bli arbeidet videre med konkretiseringen av innhold og omfang av en slik ny innsats for unge. Regjeringen varslet videre at det vil gjennomføres forsøk hvor unge med nedsatt arbeidsevne skal få en tettere og mer tilpasset oppfølging fra NAV-kontoret, og hvor kommunene også utenfor rammen av NAV-kontoret samtidig får et større ansvar for å bistå i oppfølgingen. Forsøket innebærer styrket oppfølging, videreutvikling av tiltak og økt handlingsrom for NAV-kontoret. Målet med forsøket er å redusere antallet unge ytelsesmottakere og få flere over i utdanning og arbeid på hel- eller deltid. Unge som målgruppe avgrenses til dem under 25 år. Forsøket skal gi NAV-kontoret større frihet til å utvikle sitt eget tiltaksapparat ut fra brukergruppens sammensetning, behov og situasjonen på det lokale arbeidsmarkedet. I forsøket vil det være mulig å teste om økte forpliktelser for kommunen og større handlingsrom for NAV-kontoret gir unge stønadsmottakere en bedre samordning og integrering av tjenestene og en tettere oppfølging enn de får i dag. Side 27 av

68 2.6 Karensperiode før en ny periode med arbeidsavklaringspenger Gjeldende rett Det må settes fram et nytt krav dersom saken er avsluttet med endelig avslag, medlemmet er ferdig avklart eller har fått innvilget arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid. I folketrygdloven er det lovfestet i hvilke situasjoner medlemmet må sette fram et nytt krav om arbeidsavklaringspenger. Ytelsen kan vurderes på nytt når den har vært stanset i mer enn 52 uker. Med stans menes at det ikke har vært foretatt utbetaling av pengene i de siste 52 ukene. Settes det fram et nytt krav etter dette tidspunktet, må alle vilkårene vurderes, og det kan eventuelt innvilges en ny fireårsperiode med arbeidsavklaringspenger. Dersom arbeidsavklaringspengene stanses, har medlemmet muligheten til å fortsette den samme perioden med arbeidsavklaringspengeperioden på et senere tidspunkt, men dersom det benyttes en avslagshjemmel, må medlemmet søke om arbeidsavklaringspenger på nytt. Dette innebærer at hvis medlemmet har fått et avslagsvedtak på arbeidsavklaringspenger på grunn av mange brudd på aktivitetsplikten, får han eller hun muligheten til å søke på nytt. Et medlem som har fått stans på grunn av ett brudd på aktivitetsplikten, får ikke den tilsvarende muligheten, men må isteden fortsette i den samme vedtaksperioden som stansvedtaket ble fattet ut fra. Medlemmer som har mottatt foreldrepenger, kan gjenoppta den arbeidsrettede aktiviteten uten at det må settes fram et nytt krav, forutsatt at arbeidsavklaringspengene ikke har vært stanset i mer enn 52 uker. Mottakere av arbeidsavklaringspenger som får barn vil gå over på foreldrepenger i forbindelse med fødselen. Når de er ferdige med foreldrepermisjonen, skal de igjen ha arbeidsavklaringspenger. Etter gjeldende regler vil imidlertid den som har hatt foreldrepermisjon i tolv måneder, fortsette i den opprinnelige fireårsperioden, mens den som hatt permisjon i mer enn tolv måneder (for eksempel måneder på grunn av manglende barnehageplass), får ytelsen i inntil fire nye år forutsatt at vilkårene er oppfylt. Det er viktig at mottakerne som går fra arbeidsavklaringspenger til foreldrepenger, fanges opp etter endt foreldrepengeperiode, slik at arbeidsrettet aktivitet kan gjenopptas. I dag skjer ikke dette dersom permisjonen har vart mer enn tolv måneder Vurderinger og forslag Det er flere hjemler i lovverket som kan benyttes ved stans eller avslag på arbeidsavklaringspenger, og disse har ulike prosessuelle følger for medlemmets rettigheter. Etaten har derfor ulike virkemidler å reagere med som kan få betydning for om det foreligger rett til en ny periode på arbeidsavklaringspenger eller om medlemmet må fortsette i den samme perioden som først ble innvilget. Tilbakemeldinger fra Arbeidsog velferdsetaten kan tyde på at det er ulik praktisering og at etaten oftere vil fatte avslagsvedtak ved gjentatte brudd på aktivitetsplikten enn ved ett brudd. Det kan virke urimelig at et medlem som har gjentatte aktivitetsbrudd belønnes med muligheten til å gå inn i en ny fireårsperiode, mens en annen person som bare har hatt ett brudd får tilbake Side 28 av

69 arbeidsavklaringspenger med den opprinnelige perioden når han eller hun gjenopptar aktiviteten. Bruken av begrepene "opphør", "stans" og "avslag" framgår av lovverket og av rundskrivene, som Arbeids- og velferdsdirektoratet har ansvaret for å utarbeide. Departementet foreslår i ny noen språklige presiseringer for å sikre likere praktiseringen av lovens ordlyd. Det er dessuten vurdert endringer i gjeldende 11-20, slik at det kommer tydeligere fram i hvilke situasjoner medlemmet kan fortsette i den opprinnelige fireårsperioden, og når han eller hun kan ha rett til en ny fireårsperiode. Sistnevnte mulighet skal være snevrere enn førstnevnte. Det må i så fall tas stilling til hvilke kriterier som skal kunne gi grunnlag for en ny periode. Skal det for eksempel være krav om en ny sykdom for å ha rett til en ny periode, og hvor går grensen mellom den samme og en ny sykdom? Et spørsmål er også hvor grensen for brudd på aktivitetsplikten, som kan føre til opphør eller stans i utbetalingen, går. Departementet har kommet til at slike vurderinger er krevende å lovregulere. Departementet mener likevel det er behov for å foreta noen materielle endringer i bestemmelsen, og foreslår å innføre en karenstid før rett til en ny periode med arbeidsavklaringspenger. Dette vil være en egnet måte å sikre likebehandling på. Det vil også tydeliggjøre at arbeidsavklaringspenger skal være en tidsbegrenset inntektsssikring. Departementet foreslår at dersom arbeidsavklaringspenger har vært stanset i mer enn 52 uker, skal det settes fram et nytt krav. Dette gjelder uavhengig av hva som var årsaken til at ytelsen i utgangspunktet ikke ble utbetalt. Når et medlem setter fram et krav om arbeidsavklaringspenger, skal kravet enten innvilges eller avslås. Hvis medlemmet får innvilget arbeidsavklaringspenger, kan et vedtak deretter enten lyde på opphør eller stans, men ikke lenger på avslag. Arbeidsavklaringspengene opphører naturlig når den maksimale stønadsperioden er slutt, se forslaget tredje ledd. Forslaget om en karensperiode må også ses i sammenheng med forslaget om å innføre en strammere tidsbegrensning på ordningen. Arbeidsavklaringspengene opphører også i de tilfellene hvor medlemmet ikke lenger oppfyller vilkårene i 11-5 og Dette gjelder for eksempel hvor sykdom ikke lenger er en vesentlig medvirkende årsak til den nedsatte arbeidsevnen, eller hvor medlemmets arbeidsevne fortsatt er nedsatt, men det ikke lenger er behov for behandling eller arbeidsrettet tiltak for å komme i eller tilbake til arbeid. Andre opphørsgrunner er hvor aldersgrensen på 67 år er nådd, medlemskapet i folketrygden er opphørt eller mottakeren er kommet i arbeid. Arbeidsavklaringspengene stanses når medlemmet oppholder seg i utlandet uten forhåndsgodkjenning, eller når utenlandsoppholdet har vart over fire uker. Arbeidsavklaringspengene stanses også når medlemmet ikke har meldt seg til Arbeids- og velferdsetaten og har fravær fra fastsatt aktivitet. Videre stanses pengene i tiden da medlemmet skal egenfinansiere studiene sine og når medlemmet mottar foreldrepenger eller fulle sykepenger. Side 29 av

70 En karensperiode på 52 uker er i utgangspunktet ment å gjelde for alle uten unntak. Departementet mener det er tilstrekkelige muligheter i det eksisterende regelverket, som vil kunne dekke opp om det skulle være et behov for inntektssikring også før det er gått 52 uker. Det vises til forslaget i punkt 2.7 om arbeidsavklaringspenger til et medlem som ikke har opparbeidet seg ny rett til sykepenger, og de allerede eksisterende mulighetene til å motta arbeidsavklaringspenger i særlige tilfeller i inntil seks måneder som er selvstendige rettigheter, uavhengig av karensperioden, se lovforslaget Dersom inntektsevnen er varig nedsatt, kan medlemmet ha rett på uføretrygd. Å innføre en karensperiode på arbeidsavklaringspenger innebærer at alle som tidligere har mottatt arbeidsavklaringspenger, må vente i 52 uker før en eventuell rett til en ny maksimalperiode kan innvilges. Karensperioden innebærer ikke at et medlem som har fått stans i ytelsen på grunn av et mindre alvorlige brudd på aktivitetsplikten må vente i 52 uker før vedkommende kan tre inn i den opprinnelige perioden for å fortsette aktiviteten. Innenfor en periode med arbeidsavklaringspenger skal mottakeren ha vært til behandling, deltatt i et arbeidsrettet tiltak eller fått annen oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten. Før perioden avsluttes, skal medlemmet avklares mot veien videre. Tiden på arbeidsavklaringspenger skal brukes aktivt for å komme i eller tilbake til arbeid. En annet utfall av avklaringen er at det settes fram krav om uføretrygd, men det er strenge vilkår for å få innvilget denne. Det kreves blant annet å ha gjennomført hensiktsmessig medisinsk behandling og arbeidsrettet tiltak, og som oftest vil dette skje i tiden på arbeidsavklaringspenger. Det er imidlertid ikke slik at alle som har mottatt arbeidsavklaringspenger vil komme seg i arbeid eller ha rett til uføretrygd. Andre alternativer til finansiering av livsoppholdet kan da være familien, lån, opptak i kvalifiseringsprogrammet eller økonomisk stønad til livsopphold, men målet med ordningen er tilbakeføring til arbeid. Dersom varigheten på ordningen strammes inn samtidig som det innføres en karenstid, kan det føre til at flere blir avklart mot arbeid på et tidligere tidspunkt enn i dag. På den andre siden kan det også føre til at flere blir raskere avklart mot uføretrygd. Hva som skjer når medlemmet skal avklares etter en periode på arbeidsavklaringspenger, vil avhenge av hva som skjer i tiden på arbeidsavklaringspenger, hvilke tiltak som iverksettes, og ventetiden før aktiviteten starter. Medlemmets helsesituasjon vil dessuten være en faktor av betydning for hvor lang tid det kan ta før han eller hun eventuelt kommer i arbeid. Forslaget om karenstid før rett til ny periode vil tydeliggjøre at ordningen er av tidsbegrenset karakter. Etter gjeldende rett er det ingen hjemler som stenger for at en periode på arbeidsavklaringspenger kan avløses av en ny periode, gitt at vilkårene er oppfylt. For at forslaget skal ha den ønskede effekten, at de som har en mulighet til det, blir tilbakeført til arbeid, må tiden på arbeidsavklaringspenger være lang nok til at medlemmet har en reell mulighet til dette med de virkemidlene som ordningen kan tilby. Departementet mener det er viktig at mottakere som går fra arbeidsavklaringspenger til foreldrepenger, fanges opp etter endt foreldrepengeperiode, slik at den arbeidsrettede aktiviteten kan gjenopptas. Forslaget innebærer at arbeidsavklaringspengene ikke skal Side 30 av

71 anses for å ha vært stanset i perioder medlemmet mottar foreldrepenger opptjent på grunnlag av arbeidsavklaringspenger. Det vises til utkast til lovforslag, folketrygdloven Arbeidsavklaringspenger til et medlem som ikke har opparbeidet seg ny rett til sykepenger Gjeldende rett Dersom nedsettelsen av evnen til å utføre inntektsgivende arbeid er av rent forbigående karakter, vil det ikke være nødvendig å sette i gang med arbeidsrettede tiltak. Det er derfor et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger etter folketrygdloven første ledd at nedsettelsen av arbeidsevnen er av en viss varighet 23. Arbeidsavklaringspengene skal derfor forbeholdes mottakere som har mer enn rent forbigående problemer med å komme i arbeid. En medlem som, etter å ha mottatt sykepenger i ett år, fortsatt er eller igjen blir syk og har behov for en mer kortvarig inntektssikring, kan likevel gis arbeidsavklaringspenger etter nærmere angitte kriterier i inntil seks måneder etter tredje ledd bokstavene a, b og c. De som har vært yrkesaktive, har mottatt sykepenger i ett år og ved utløpet av sykepengeperioden fortsatt har en nedsatt arbeidsevne som antas å være av rent forbigående karakter, har imidlertid ikke denne adgangen. I slike tilfeller står de yrkesaktive i dag uten hjemmel til å få arbeidsavklaringspenger i en kortvarig periode (inntil seks måneder), selv om de har mottatt sykepenger i ett år. Før 1. mars 2010 sikret rehabiliteringspenger inntekten til arbeidsuføre etter at retten til sykepenger var utløpt i disse tilfellene. Folketrygdloven 10-8 tredje ledd bokstav a lød slik: a) har mottatt sykepenger fra trygden i til sammen 248, 250 eller 260 sykepengedager i løpet av de siste tre årene ( 8-12), og fortsatt er arbeidsufør, Da arbeidsavklaringspengene ble innført, ble retten til inntektssikring tilsvarende den i tidligere folketrygdloven 10-8 tredje ledd ved en inkurie ikke videreført Vurderinger og forslag Departementet foreslår at arbeidsavklaringspenger kan innvilges i inntil seks måneder der medlemmet fortsatt har behov for behandling eller rekonvalesens i en kortvarig periode, men der sykepengeretten er i ferd med å gå ut. Departementet foreslår en ny bokstav d i lovforslaget 11-13, slik at et medlem som ikke kan utføre arbeid i en kortvarig periode etter sykepengenes utløp, får rett til arbeidsavklaringspenger. Endringen vil omfatte de som før eller ved utgangen av 23 Ot.prp. nr. 4 ( ) punkt Side 31 av

72 sykepengeperioden får et behov for fortsatt inntektssikring i en kortvarig periode. Det skal ikke utarbeides en aktivitetsplan i denne perioden, som er tilsvarende som for de andre tilfellene hvor medlemmer ikke har opparbeidet seg rett nye sykepengerettigheter Departementet har vurdert om det skal være et krav til at pengene skal utbetales sammenhengene eller om perioden skal kunne deles inn i flere korte perioder, som til sammen varer i seks måneder. Etter gjeldende praksis gis arbeidsavklaringspenger i flere korte perioder. Departementet mener det er behovet til medlemmet som skal avgjøre om det er mest hensiktsmessig med en lengre utbetaling eller flere kortvarige, så lenge ikke tiden overstiger seks måneder. Perioden løper fra det tidspunktet pengene utbetales fra. Etter en periode med utbetaling er det en forutsetningen for å kunne innvilge en ny periode med arbeidsavklaringspenger som etter denne bestemmelsen, at medlemmet har mottatt ordinære arbeidsavklarinspenger og blitt ferdig avklart, eller har mottatt sykepenger i en ny periode. Arbeidsavklaringspenger etter denne bestemmelsen kan utbetales selv om medlemmet har brukt opp den maksimale stønadsperioden. Det vises til utkast til lovforslag, folketrygdloven Opptjening til sykepenger forholdet til foreldrepenger Gjeldende rett For rett til sykepenger kreves minst fire ukers yrkesaktivitet. Likestilt med forutgående arbeid er dagpenger, sykepenger, pleiepenger og foreldrepenger. Arbeidsavklaringspenger gir ikke opptjening til sykepenger. Rett til foreldrepenger tjenes opp gjennom yrkesaktivitet. Likestilt med yrkesaktivitet var tidsrom da det ble gitt bestemte ytelser til livsopphold i form av dagpenger under arbeidsløshet etter folketrygdloven kapittel 4, sykepenger etter kapittel 8, stønad ved barns sykdom etter kapittel 9 og enten foreldrepenger eller svangerskapspenger. Mottakere av rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad opptjente imidlertid ikke rett til foreldrepenger. Arbeidsavklaringspenger blir skattemessig behandlet som lønns- og pensjonsgivende inntekt. Likestillings- og familiepolitiske hensyn tilsa at perioder med arbeidsavklaringspenger skulle gi rett til foreldrepenger på lik linje med perioder med arbeid og perioder med mottak av andre pensjonsgivende ytelser. Da arbeidsavklaringspenger ble innført, ble folketrygdloven 14-6 om opptjening av rett til foreldrepenger derfor endret. Det ble tatt inn i bestemmelsens tredje ledd at perioder med mottak av arbeidsavklaringspenger ble likestilt med yrkesaktivitet for opptjening av rett til foreldrepenger. Samtidig ble det bestemt at mottak av arbeidsavklaringspenger ikke skulle likestilles som yrkesaktivitet for rett til sykepenger. Likestillingen av perioder med arbeidsavklaringspenger med arbeid for rett til foreldrepenger innebar imidlertid samtidig en adgang til sykepenger etter å ha mottatt foreldrepenger, hvor sistnevnte var opptjent på grunnlag av arbeidsavklaringspenger. Det betyr at personer som aldri har vært yrkesaktive, men som har rett til foreldrepenger utelukkende på grunnlag av Side 32 av

73 arbeidsavklaringspenger, i dag også opparbeider seg rett til sykepenger. Dette var ikke en tilsiktet endring i regelverket Vurderinger og forslag Sykepenger kan gis i inntil ett år i løpet av en treårsperiode. Den som har vært helt arbeidsfør i 26 uker etter at han eller hun sist fikk utbetalt sykepenger, får igjen rett til sykepenger i inntil ett år, jf. folketrygdloven 8-12 andre ledd. En mottaker av arbeidsavklaringspenger etter sykepengeperioden anses ikke for helt arbeidsfør og opptjener ikke ny rett til sykepenger. Det blir derfor lite rimelig å la disse opptjene ny sykepengerett utelukkende fordi de får barn og mottar foreldrepenger. Departementet foreslår derfor at hvis medlemmet har mottatt sykepenger, arbeidsavklaringspenger og deretter foreldrepenger, skal det ikke opptjenes ny rett til sykepenger igjen før personen har vært helt arbeidsfør i 26 uker. Sykepengerett opparbeides heller ikke hvis medlemmet har mottatt arbeidsavklaringspenger (uten forutgående periode med sykepenger) og deretter foreldrepenger. Arbeidsavklaringspenger vil være rett ytelse. Departementet understreker at retten til foreldrepenger fortsatt skal opparbeides både gjennom yrkesaktivitet og gjennom arbeidsavklaringspenger. På denne bakgrunn foreslår departementet at det presiseres at foreldrepenger som er opptjent på grunnlag av arbeidsavklaringspenger, ikke likestilles med forutgående arbeid ved opptjening av rett til sykepenger ved å innføre et nytt andre punktum i andre ledd i folketrygdloven 8-2. Dermed blir muligheten til å opptjene rett til sykepenger lik for alle og i tråd med formålet med ytelsen. Det vises til utkast til lovforslag, folketrygdloven Beregningsgrunnlaget Gjeldende rett Arbeidsavklaringspenger tilsvarer 66 prosent av beregningsgrunnlaget. Dette grunnlaget tilsvarer pensjonsgivende inntekt i året før arbeidsevnen ble nedsatt med minst halvparten. Grunnlaget skal likevel fastsettes ut fra gjennomsnittet av den pensjonsgivende inntekten i de tre siste kalenderårene før det samme tidspunktet dersom dette gir et høyere grunnlag. Beregningsgrunnlaget kan maksimalt være seks ganger grunnbeløpet ( kr per 1. mai 2016). Uføretrygd tilsvarer på samme måte som arbeidsavklaringspenger 66 prosent av beregningsgrunnlaget. Uføretrygd er en varig ytelse som mottas fram til fylte 67 år. Fra samme tidspunkt gis det i stedet alderspensjon. Beregningsperioden er noe lengre enn for arbeidsarbeidsavklaringspenger. Uføretrygd beregnes på grunnlag av gjennomsnittlig pensjonsgivende inntekt de tre beste av de fem siste kalenderårene før uføretidspunktet. Pensjonsgivende inntekt over seks ganger grunnbeløpet i et kalenderår regnes ikke med i grunnlaget. Side 33 av

74 Selv om både arbeidsavklaringspenger og uføretrygd gis med 66 prosent av grunnlaget, vil det, som det framgår over, være forskjell mellom de to beregningsgrunnlagene. Grunnlaget vil bare kunne være likt når arbeidsavklaringsavklaringspengene fastsettes på grunnlag av de tre siste kalenderårene og uføretrygden senere fastsettes på grunnlag av de samme tre årene. Det går fram av forarbeidene til ny uføretrygd 24 at departementet mener det kan være naturlig at beregningsgrunnlaget for uføretrygden tar utgangspunkt i en lengre inntektsperiode enn for arbeidsavklaringspenger, fordi varigheten på ytelsen er lengre. På den andre siden er det en ulempe at systemet blir mer komplekst. Departementet varslet derfor at det vil vurdere om beregningsgrunnlaget for arbeidsavklaringspenger bør legges nærmere opp til den nye uføretrygden Departementets vurdering og forslag Arbeidsavklaringspenger er en midlertidig inntektssikringsordning. Departementet mener derfor at beregningsperioden fortsatt bør være noe kortere enn for uføretrygd. Taket på seks ganger grunnbeløpet (G) settes på selve beregningsgrunnlaget når det gjelder arbeidsavklaringspenger, mens det settes på hvert kalenderår når det gjelder uføretrygd. Dette betyr at beregningsgrunnlagene for arbeidsavklaringspenger og uføretrygd vil kunne bli forskjellige selv om det er de samme tre årene som inngår i grunnlagene. Dersom inntekten de tre årene er på 12, 3 og 3 G, vil beregningsgrunnlaget for uføretrygd bli 4 G, mens det for arbeidsavklaringspenger blir 6 G. Etter departementets syn bør beregningsgrunnlaget for uføretrygd og arbeidsavklaringspenger være likt når det er de samme tre årene som ligger til grunn. Departementet foreslår derfor at taket for den pensjonsgivende inntekten på seks ganger grunnbeløpet settes per kalenderår istedenfor på det samlede grunnlaget. Det vises til utkast til lovforslag, folketrygdloven andre ledd andre punktum Nedre aldersgrense for tilleggsstønader Gjeldende rett Det er et vilkår for rett til tilleggsstønader at medlemmet er mellom 16 og 67 år, mens det for rett til arbeidsavklaringspenger er en nedre aldersgrense på 18 år. Inntektssikringen og stønaden kan utbetales uavhengig av hverandre. For rett til tilleggsstønader må arbeidsevnen må være nedsatt i en slik grad at medlemmet hindres i å beholde eller skaffe seg inntektsgivende arbeid, det vil si mildere enn kravet for rett til arbeidsavklaringspenger. Tilleggsstønader skal kompensere for bestemte utgifter som medlemmet har i forbindelse med gjennomføringen av et arbeidsrettet tiltak. For rett til tilleggsstønader forutsettes det at det pågår et arbeidsrettet tiltak. Et arbeidsrettet tiltak kan være utdanning og arbeidsmarkedstiltak. Se arbeidsmarkedsloven med forskrift om stønader til dekning av 24 Prop. 130 L ( ) Endringer i folketrygdloven (ny uføretrygd og alderspensjon til uføre) Side 34 av

75 utgifter knyttet til å komme i eller å beholde arbeid (tilleggsstønadsforskriften) som regulerer stønadsforholdene nærmere Departementets vurdering og forslag Selv om det etter gjeldende rett er adgang til å få dekket tilleggsstønader allerede fra fylte 16 år, var det i 2015 ingen 16- eller 17- åringer som mottok stønadene. Det er Arbeids- og velferdsetatens erfaring at medlemmer ikke deltar på tiltak før fylte 18 år. For rett til arbeidsavklaringspenger og tiltakspenger er den nedre aldersgrensen 18 år. Departementet foreslår å øke aldersgrensen på tilleggsstønader til 18 år for å harmonisere aldersgrensen på tvers av de ulike ytelsene og stønadene. Det vises til utkast til lovforslag, folketrygdloven 11 A-3. Side 35 av

76 3 Reaksjoner ved brudd på aktivitetspliktene 3.1 Innledning Det stilles krav om aktivitet og medvirkning til mottakere av flere ytelser fra folketrygden. Dette gjelder både for de inntektssikringsordningene som skal kompensere for tapt inntekt ved sykdom (sykepenger og arbeidsavklaringspenger), kompensasjonsordninger ved arbeidsledighet (dagpenger) og ordninger for enslig mor eller far (overgangsstønad). Det stilles også krav om aktivitet og medvirkning for å motta økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven og for å motta kvalifiseringsstønad. For å underbygge aktivitets- og medvirkningspliktene kan det reageres ved brudd på disse pliktene. Aktivitets- og medvirkningspliktene og reaksjonene er regulert ulikt på tvers av de ulike ytelsene, og det varierer i hvilken grad de håndheves av Arbeids- og velferdsetaten. På enkelte områder, som sykepengeområdet, har det vært fokus på å foreta en mer konsekvent håndheving av aktivitetsplikten det siste året. Det er likevel grunn til å tro at reaksjonsbestemmelsene i en del sammenhenger benyttes i mindre grad enn regelverket åpner for. Ekspertgruppen som har gjennomgått arbeids- og velferdsforvaltningen (ekspertgruppen), viser i sin utredning 25 til at håndhevelse av aktivitetsplikten på sykepengeområdet har hatt positive resultater på sykefraværet, og understreker blant annet på den bakgrunn viktigheten av at reaksjonene bør komme raskt. Ekspertgruppen anbefaler at sanksjoner generelt må være umiddelbare og milde framfor sjeldne og alvorlige. I Meld. St. 33 ( ) ble det varslet at departementet ville vurdere å innføre et mer likeartet og nyansert reaksjons- og sanksjonssystem. Herunder ble det varslet at departementet ville vurdere å etablere en mulighet for raske og relativt milde reaksjoner, spesielt i tilfeller der stans av ytelsen kan oppfattes som en for streng reaksjon. Departementet foreslår i første omgang å innføre mulighet for en reaksjon i form av at arbeidsavklaringspengene reduseres tilsvarende én dags ytelse ved tilfeller av brudd på konkrete og pålagte aktivitetsplikter. Dette vil kunne bidra til å sikre at pliktene til aktivitet blir fulgt opp, samtidig som reaksjonen ikke oppleves som for streng i forhold til forseelsen. Avhengig av erfaringene fra arbeidsavklaringspengeordningen vil det i det videre arbeidet med å harmonisere og nyansere reaksjons- og sanksjonssystemet vurderes om det kan være hensiktsmessig å innføre slike mildere reaksjoner også for dagpenger, overgangsstønad og sykepenger. Departementet vil i dette arbeidet også vurdere behovet for å innføre en mulighet for strengere sanksjoner, etter modell av dem man har i dagpengeordningen, også i andre ytelser. Videre vil behovet for nærmere konkretisering av aktivitetskravene i de ulike livsoppholdsytelsene vurderes, for eksempel tydeligere 25 Et NAV med muligheter. Bedre brukermøter, større handlingsrom og tettere på arbeidsmarkedet. Gjennomgang av NAV. Sluttrapport fra Ekspertgruppen, april 2015, s Side 36 av

77 krav til å dokumentere egenaktivitet, og hvordan en kan sikre hensiktsmessig oppfølging og kontroll av avtalte eller pålagte aktiviteter. I avsnitt 3.2 er det gjort rede for gjeldende rett for og praktisering av aktivitets- og opplysningspliktene for mottakerne av arbeidsavklaringspenger og reaksjoner ved brudd på disse. Departementets vurdering og forslag framgår av avsnitt 3.3. Punkt gjelder behovet for en ny reaksjon, mens punkt redegjør for utformingen av reaksjonen som en reduksjon i arbeidsavklaringspengene. Størrelsen på reduksjonen framgår av punkt 3.3.3, og forslag til hvilke konkrete aktivitetsplikter som skal kunne håndheves gjennom den nye reaksjonen er tatt inn i punkt Punkt gjelder saksbehandling av den nye reaksjonen. Avsnittene 3.4 og 3.5 gjelder forholdet til henholdsvis de andre reaksjonsmidlene og uførepensjon fra offentlig tjenestepensjon. 3.2 Gjeldende rett Aktivitetsplikter og reaksjoner ved brudd på pliktene Målet med arbeidsavklaringspenger er å få flest mulig fortest mulig inn i aktive og arbeidsrettede løp og over i arbeid. For å nå dette målet brukes aktiv behandling, arbeidsrettede tiltak og annen arbeidsrettet oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten. Aktivitet med sikte på å komme i arbeid Folketrygdloven 11-8 stiller opp en generell plikt til å bidra aktivt i prosessen med å komme i arbeid. Videre pålegger den mottakeren å medvirke ved utarbeidelsen av aktivitetsplanen. Innholdet og omfanget av aktivitetsplikten er nært knyttet til utarbeidelsen av aktivitetsplanen etter arbeids- og velferdsforvaltningsloven 14 a. Aktivitetsplanen skal inneholde et konkret opplegg for hvordan medlemmet skal komme i arbeid. For de fleste vil hovedaktiviteten bestå av behandling eller arbeidsrettede tiltak. Planen skal være oppdatert med de aktivitetene som er avtalt/fastsatt mellom stønadsmottakeren og Arbeids- og velferdsetaten. Så lenge mottakeren på avtalt måte gjennomfører aktiv behandling eller arbeidsrettet tiltak som er nedfelt i aktivitetsplanen, anses aktivitetsplikten etter 11-8 som oppfylt. Bistanden, oppfølgingen og kravene til egenaktivitet utover plikten til å ta imot tilbud om tiltak eller behandling skal tilpasses den enkeltes forutsetninger og funksjonsnivå. Aktiviteten bør være på fulltid, så framt ikke medlemmets helsesituasjon er til hinder for det. Oppfølgingen reguleres i folketrygdloven Det skal være minst ett tidspunkt for oppfølging mellom veilederen og stønadsmottakeren i året hvor framdriften av den fastsatte aktiviteten skal vurderes. Stønadsmottaker og etaten skal i disse tilfellene også vurdere om den fastsatte aktiviteten fortsatt er nødvendig og hensiktsmessig for å kunne komme i arbeid. Uavhengig av disse oppfølgingspunktene skal stønadsmottakeren fortløpende følges opp og det skal vurderes hvorvidt vilkårene for ytelsen fortsatt er oppfylt, og om mottakeren har den ønskede framdriften mot målet om å komme i arbeid. Side 37 av

78 Fravær fra fastsatt aktivitet Etter folketrygdloven 11-9 faller arbeidsavklaringspengene bort ved fravær fra den fastsatte aktiviteten. Fravær på inntil én dag per meldeperiode fører likevel ikke til reduksjon. Har mottakeren mer enn én dags fravær i samme meldeperiode, reduseres arbeidsavklaringspengene for alle meldte fraværsdager i den aktuelle meldeperioden. Det vil si at hvis medlemmet krysser av for fravær i tre dager skal alle de tre fraværsdagene tas med når man reduserer ytelsen. Fravær utover én dag per meldeperiode som skyldes sterke velferdsgrunner eller sykdom/skade, fører imidlertid ikke til at ytelsen reduseres. Fraværsgrunnen må i slike tilfeller dokumenteres. Med sterke velferdsgrunner menes for eksempel sykdom i nær familie eller dødsfall i nær familie. Meldeplikt Folketrygdloven 11-7 første ledd pålegger mottakeren å melde seg til Arbeids- og velferdsetaten hver fjortende dag og gi opplysninger som har betydning for retten til arbeidsavklaringspenger. Melding kan gis ved bruk av elektronisk meldekort, ved personlig oppmøte, gjennom postforsendelse eller på annen måte som Arbeids- og velferdsetaten bestemmer. Folketrygdloven 11-7 andre ledd inneholder en bestemmelse om tap av retten til ytelsen dersom man ikke melder seg innen gitt frist. Bestemmelsen hjemler midlertidig tap av retten til utbetaling av ytelsen. Gjentatte forsinkelser ved innsending av meldekort skal medføre en vurdering av om retten til arbeidsavklaringspenger fortsatt er oppfylt, se forskriften 6. Arbeidsavklaringspenger i perioden som arbeidssøker (i ventetid på arbeid) Når medlemmet er satt i stand til å skaffe seg arbeid og er registrert som arbeidssøker hos Arbeids- og velferdsetaten, kan det gis arbeidsavklaringspenger i tre måneder etter folketrygdloven Retten til arbeidsavklaringspenger etter denne bestemmelsen faller bort i fire uker dersom medlemmet uten rimelig grunn nekter å motta tilbud om arbeid eller delta på et arbeidsrettet tiltak som Arbeids- og velferdsetaten mener han eller hun kan utføre, jf andre ledd bokstav a. Tidsbegrenset bortfall kan ilegges dersom medlemmet etter innkalling uten rimelig grunn nekter å møte til konferanse med Arbeids- og velferdsetaten, jf andre ledd bokstav b Medlemmets opplysningsplikt og reaksjoner ved brudd på denne Folketrygdloven 21-3 omhandler medlemmets opplysningsplikt når han eller hun setter fram krav om eller mottar en ytelse. Arbeids- og velferdsetaten kan kreve at medlemmer gir de opplysningene og leverer de dokumentene som etaten vurderer som nødvendige for å avgjøre om vilkårene for ytelsen er oppfylt. Dette kan for eksempel være familieforhold, bo- og arbeidsforhold og inntektsopplysninger. Hvilke opplysninger som er nødvendig å innhente, vil være avhengig av om opplysningene skal anvendes i ordinær saksbehandling eller i kontrolløyemed, jf. også folketrygdloven Side 38 av

79 Videre gir bestemmelsen en generell plikt for stønadsmottakeren til å underrette etaten om endringer i forhold som kan være avgjørende for om han eller hun fortsatt har rett til ytelsen. Hvilke forhold det skal gis melding om, vil som hovedregel framgå av kravskjemaet, vedtaket eller en generell orientering som vedtaket viser til. For mange av folketrygdens ytelser stilles det vilkår om at medisinske kriterier skal foreligge. Ulike forhold kan imidlertid føre til at Arbeids- og velferdsetaten er i tvil om den medisinske dokumentasjonen i saken er tilfredsstillende. Det kan da være nødvendig å be om en kontrollundersøkelse, herunder erklæring fra en ny behandler (sakkyndig). Medlemmet har i et slikt tilfelle plikt til å la seg undersøke. Stønadsmottakeren plikter tilsvarende å si fra om endringer i forhold som kan ha betydning for ytelsens størrelse, eksempelvis når mottakeren arbeider mer enn det som ble forutsatt da ytelsen ble fastsatt. Dersom medlemmet uten rimelig grunn unnlater å gi opplysninger, kan Arbeids- og velferdsetaten avslå kravet eller holde tilbake eller stanse en løpende ytelse, jf. folketrygdloven 21-7 bokstav c. Uttrykket "holdes tilbake" brukes her i betydningen tap av rett. Dersom vilkårene i 21-7 er oppfylt gir bestemmelsen hjemmel for reaksjon selv om han eller hun kan tenkes å oppfylle vilkårene for retten til den aktuelle ytelsen. Dette innebærer at det er tilstrekkelig å vurdere om vilkårene i 21-7 er oppfylt, uten at de materielle vilkårene for ytelsen vurderes. Folketrygdloven 21-7 bokstav c gir Arbeids- og velferdsetaten en mulighet til å avslutte en sak når medlemmet ikke medvirker til å framskaffe de opplysningene som er nødvendige for å kunne vurdere vilkårene for arbeidsavklaringspenger. Det må imidlertid foretas en helhetsvurdering av om medlemmet hadde rimelig grunn til ikke å følge pålegget. Sykdommens art, den informasjon som er gitt, medlemmets evne til å forstå den informasjon som er gitt og medlemmets innsikt i egen sykdom er momenter i en slik vurdering. I saker hvor medlemmet for eksempel aktivt nekter å la seg undersøke uten at det foreligger holdbare grunner til dette (jf. lovens begrep uten rimelig grunn ), skal stønaden stanses Praktisering av aktivitetspliktene for rett til arbeidsavklaringspenger og reaksjoner ved brudd på disse Det foreligger lite systematisk informasjon om dagens praktisering av aktivitetspliktene i arbeidsavklaringspengeordningen. Hvilke konkrete krav til aktivitet som stilles til den enkelte mottakeren vil variere, og blant annet være avhengig av årsaken til den nedsatte arbeidsevnen. Alle mottakere skal ha en aktivitetsplan hvor de aktuelle aktivitetene er nedfelt. Aktivitetsplanen nedfeller også mottakerens plikt til å gjennomføre de avtalte aktivitetene, da det er en gjensidig avtale mellom mottakeren og Arbeids- og velferdsetaten. Ifølge Arbeids- og velferdsdirektoratet vil eventuelle reaksjoner ofte hjemles i folketrygdloven 11-8, som pålegger mottaker å bidra aktivt i prosessen med å komme i arbeid. Etter denne bestemmelsen kan arbeidsavklaringspengene stanses ved brudd på aktivitetsplikten, eventuelt kan videre ytelse avslås hvis bruddet på aktivitetsplikten er omfattende. Side 39 av

80 Det framgår av Arbeids- og velferdsetatens rundskriv til bestemmelsen at det i praksis er to typer tilfeller hvor aktivitetsplikten etter folketrygdloven 11-8 ikke er oppfylt. Det ene er der mottakeren forholder seg passiv ved innvilgelse av arbeidsavklaringspenger ved ikke å møte etter innkalling eller som ikke medvirker i utarbeidelsen av aktivitetsplanen. Det andre er der mottakeren ikke opprettholder ønsket fremdrift i prosessen med å komme i arbeid. Det framgår videre av rundskrivet at dersom mottakeren ved innvilgelsen av arbeidsavklaringspenger ikke møter til innkalling, må det sendes ny innkalling med forhåndsvarsel om avslag av arbeidsavklaringspengene. Dersom medlemmet heller ikke møter etter denne innkallingen, skal det fattes vedtak om avslag. Aktivitetsplikten etter folketrygdloven 11-8 vil heller ikke være oppfylt dersom det er åpenbart at mottakeren ikke kan opprettholde ønsket framdrift fordi han eller hun gjentatte ganger har vist seg ute av stand til å gjennomføre den avtalte aktiviteten og/eller tidligere har fått stans av arbeidsavklaringspengene. I slike tilfeller skal det også fattes vedtak om avslag. Ifølge opplysninger fra Arbeids- og velferdsdirektoratet treffes det sjeldent vedtak om stans ved fravær fra fastsatt aktivitet i medhold av folketrygdloven Det framgår imidlertid av Arbeids- og velferdsetatens rundskriv at etaten alltid skal foreta en vurdering av saken dersom stønadsmottakeren har fravær som fører til at den fastsatte aktiviteten vanskeliggjøres eller ikke kan gjennomføres på en tilfredsstillende måte. Denne vurderingen kan føre til at ytelsen stanses, eventuelt at videre ytelse avslås. Ved fravær fra et arbeidsrettet tiltak skal Arbeids- og velferdsetaten alltid foreta en vurdering av saken dersom mottakeren har hatt et fravær som utgjør mer enn 15 prosent av den tiden det arbeidsrettede tiltaket varer. Denne vurderingen kan føre til at arbeidsavklaringspengene stanses dersom mottakeren må anses for ikke å være tilgjengelig for videre tiltak, eventuelt at ytelsen avslås fordi vilkårene for å motta arbeidsavklaringspenger ikke lenger kan anses for å være oppfylt. Det foreligger ikke tall på hvor mange mottakere av arbeidsavklaringspenger som får vedtak om stans av ytelsen på grunn av brudd på aktivitetsplikten. I en evaluering av ordningen med arbeidsavklaringspenger fra pekes det på at det generelt er store problemer knyttet til håndhevingen av aktivitetsplikten og ulik praksis mellom NAVkontorene knyttet til reaksjonsbruk. Det pekes videre på at det er tidkrevende å stanse en ytelse ved brudd på aktivitetsplikten, at det er uklarhet om det er 11-8 eller 11-9 som skal brukes for å stanse en ytelse på grunn av fravær fra fastsatt aktivitet, samt at en mer konsekvent håndheving av aktivitetsplikten vil kreve mer tid til oppfølging av de enkelte stønadsmottakerne. Rapporten konkluderer med at aktivitetsplikten må håndheves sterkere om flere skal gå ut av ordningen med arbeidsavklaringspenger. Også en rapport fra Proba om klage- og påvirkningsmuligheter for søkere og mottakere av 26 Mandal R. et.al. (2015). Hvordan fungerer arbeidsavklaringspenger som ordning og ytelse? Et samarbeidsprosjekt mellom SINTEF og Nasjonalt kompetansesenter for arbeidsretta rehabilitering. Trondheim: SINTEF. Side 40 av

81 arbeidsavklaringspenger fra peker på at det er utfordringer knyttet til håndhevingen av aktivitetsplikten i arbeidsavklaringspengeordningen. Det pekes blant annet på at mottakerne får mange sjanser før ytelsen stanses. Dersom en stønadsmottaker uteblir fra fastsatt aktivitet, prøver NAV-veilederne først å få kontakt med mottakeren gjennom telefon eller sms. Dersom dette ikke lykkes, sender de varsel om stans per post. 3.3 Departementets vurderinger og forslag Behovet for en ny reaksjon Ved brudd på aktivitets- og medvirkningspliktene i folketrygdens inntektssikringsordninger kan Arbeids- og velferdsetaten stanse ytelsen. Denne reaksjonen finnes i alle inntektssikringsordninger som har en aktivitets- og/eller medvirkningsplikt, og er en konsekvens av at vilkårene for retten til ytelsen, som inkluderer aktivitetsplikt, ikke lenger er oppfylt. I tillegg kan Arbeids- og velferdsetaten, ved brudd på konkret angitte aktivitetsplikter i dagpengeordningen, overgangsstønaden og i tilfeller der arbeidsavklaringspenger mottas i perioden som arbeidssøker (i ventetid på arbeid), ilegge sanksjoner i form av bortfall av ytelsen i en nærmere angitt periode. Selv om resultatet i begge tilfeller innebærer tap av en offentlig ytelse, er det en grunnleggende forskjell mellom stans som skyldes at vilkårene for en ytelse ikke lenger foreligger og en sanksjon om tidsbegrenset bortfall der medlemmet ellers har rett til ytelsen. Saksbehandlingen i Arbeids- og velferdsetaten vil også være ulik i de to tilfellene. Der ytelsen stanses, anses medlemmet å mangle rett til ytelsen. Medlemmet vil selv måtte søke om ytelsen på nytt og dokumentere at retten foreligger. Dersom en stønadsmottaker blir ilagt en sanksjon om tidsbegrenset bortfall, vil derimot mottakeren anses for å ha rett til ytelsen i bortfallsperioden, men ytelsen kommer ikke til utbetaling. Ettersom stønadsmottakeren anses for å ha rett til ytelsen, vil den automatisk bli utbetalt igjen fra og med det tidspunktet sanksjoneringsperioden er over. Ekspertgruppen anbefaler at reaksjoner og sanksjoner ved brudd på aktivitetspliktene bør være milde og umiddelbare framfor sjeldne og alvorlige. Videre anbefaler ekspertgruppen at reaksjons- og sanksjonsmidler ved brudd på aktivitetsplikter bør reguleres likt på tvers av de aktivitetsrettede inntektssikringsordningene. Ekspertgruppen tar også opp generelle utfordringer ved de eksisterende reaksjons- og sanksjonsmidlene ved brudd på aktivitetspliktene. Blant annet framheves det at NAV-ansatte kan oppfatte det som et dilemma at de på den ene siden skal drive motivasjons- og endringsarbeid og på den andre siden skal håndheve et regelverk og ilegge reaksjoner og sanksjoner. Videre vises det til at saksbehandlingsprosessen ved iverksetting av reaksjoner og sanksjoner kan være administrativt krevende og medføre at det går lang tid fra pliktbruddet skjedde til en reaksjon iverksettes. Departementet deler ekspertgruppens vurdering om at det er behov for et regelverk som gir mulighet til mer milde og umiddelbare reaksjoner og sanksjoner ved brudd på 27 Proba (2015). Klage- og påvirkningsmuligheter for søkere og mottakere av AAP. Oslo: Proba. Side 41 av

82 aktivitetsplikter. De generelle utfordringene ved dagens reaksjons- og sanksjonsmidler ved brudd på aktivitetsplikter som ekspertgruppen framhever, er etter departements vurdering særlig framtredende innenfor ordningen med arbeidsavklaringspenger. NAVansatte som følger opp mottakere av arbeidsavklaringspenger, vil i tilfeller av konkrete, men mindre alvorlige brudd på aktivitetsplikten kunne oppfatte det som utfordrende og lite forholdsmessig å foreta en fullstendig stans av ytelsen. At prosessen i tillegg er administrativt krevende å gjennomføre, vil kunne være en medvirkende årsak til at Arbeids- og velferdsetaten eventuelt velger å avstå fra å reagere ved brudd på aktivitetspliktene. SINTEF og Nasjonalt kompetansesenter for arbeidsretta rehabilitering framhever i sin evaluering av ordningen med arbeidsavklaringspenger 28 de samme faktorene som mulige årsaker til at etaten ikke reagerer konsekvent ved brudd på aktivitetspliktene i arbeidsavklaringspengeordningen. Det er etter departementets syn uheldig dersom Arbeids- og velferdsetaten unnlater å reagere i tilfeller av brudd på aktivitetspliktene i arbeidsavklaringspengeordningen fordi de ikke har tilstrekkelig nyanserte reaksjonsmidler til rådighet. Utgangspunktet bør være at etaten reagerer når aktivitetspliktene blir brutt. Dersom Arbeids- og velferdsetaten konsekvent gir en hensiktsmessig reaksjon også ved mindre alvorlige brudd på aktivitetspliktene, kan dette virke oppdragende på den enkelte mottaker og redusere gjentatte, mer alvorlige brudd på pliktene. Dette vil også ha en allmennpreventiv effekt ved at trusselen om en reaksjon virker oppdragende på mottakergruppen som helhet og reduserer førstegangsbrudd på aktivitetspliktene. At stønadsmottakerne følger avtalt aktivitet er avgjørende for å sikre god oppfølging og øke sannsynligheten for overgang til arbeid. Hensiktsmessige reaksjons- og sanksjonsmidler og en konsekvent håndheving av aktivitetspliktene er et sentralt virkemiddel for å oppnå dette. Studier fra Danmark og Tyskland viser at ileggelse av både milde og strenge sanksjoner fører til kortere stønadsforløp og økt overgang til arbeid 29. Departementet mener det er hensiktsmessig å innføre en mildere reaksjon ved konkrete og mindre alvorlige brudd på aktivitetsplikten trinnvis. Dette både for å vinne erfaringer med den konkrete utformingen og eventuelt foreta justeringer underveis, og fordi gjennomføringen vil by på administrative utfordringer for Arbeids- og velferdsetaten. Etter departementets syn er behovet for en slik reaksjon størst i ordningen med arbeidsavklaringspenger, hvor man i dag i liten grad har nyanserte reaksjons- og 28 Mandal R. et.al. (2015). Hvordan fungerer arbeidsavklaringspenger som ordning og ytelse? Et samarbeidsprosjekt mellom SINTEF og Nasjonalt kompetansesenter for arbeidsretta rehabilitering. Trondheim: SINTEF. 29 Svarer M. (2007). The Effect of Sanctions on Exit from Unemployment: Evidence from Denmark. IZA Discussion Paper No Van den Berg G.J., Uhlendorff A. og Wolff J. (2014). Sanctions for Young Welfare Recipients. Nordic Economic Policy Review, 2014 No. 01. Side 42 av

83 sanksjonsmidler til rådighet og hvor evalueringer tyder på at dette svekker en konsekvent håndheving av aktivitetsplikten. På denne bakgrunn foreslår departementet at det innføres en bestemmelse i folketrygdloven kapittel 11 som gir Arbeids- og velferdsetaten mulighet til å ilegge reaksjon i form av at arbeidsavklaringspengene reduseres tilsvarende én dags ytelse ved brudd på konkrete og pålagte aktivitetsplikter Nærmere om utformingen av reaksjonen Etter departementets vurdering er det hensiktsmessig å utforme reaksjonsbestemmelsen som en reduksjon i arbeidsavklaringspengene tilsvarende én dags ytelse ved brudd på konkrete og pålagte aktivitetsplikter. I perioden hvor arbeidsavklaringspengene ikke kommer til utbetaling, skal medlemmet som får reduksjon fortsatt anses som mottaker av arbeidsavklaringspenger med tilhørende rettigheter og plikter. I motsetning til dagens regelverk og praksis, som i hovedsak innebærer stans av ytelsen ved brudd på aktivitetsplikten, vil reduksjon av ytelsen tilsvarende én dag medføre at ytelsen reduseres framfor å stanses. Dette sikrer forutberegnelighet for både stønadsmottaker og Arbeidsog velferdsetaten. For å skape et tydeligere skille mellom hvilke brudd på aktivitetsplikten som bør medføre reduksjon, og hvilke tilfeller som bør medføre stans av ytelsen på grunn av vilkårsbrudd, foreslår departementet at reduksjonen skal gjelde i tilfeller hvor vilkårene for å motta ytelsen anses for å være oppfylte, men hvor det likevel har skjedd et mindre brudd på en pålagt aktivitetsplikt. Av samme grunn ser departementet det slik at reduksjonen bør knyttes opp til brudd på helt konkrete aktivitetsplikter, jf. punkt Som tidligere nevnt kan strenge reaksjonsmidler medføre at NAV-veiledere i mindre grad reagerer ved brudd på aktivitetspliktene. Departementet mener derfor at reduksjonen bør være av begrenset størrelse. Konkret har departementet vurdert reduksjon i arbeidsavklaringspengene tilsvarende én til tre dagers ytelse ved visse brudd på aktivitetsplikten. Utslagsgivende for departementets forslag om reduksjon tilsvarende én dags ytelse i denne omgang har vært at reaksjonen må oppfattes som forholdsmessig og rimelig for både NAV-veilederen og stønadsmottakeren. Med en kraftigere reduksjon opp mot flere uker ville det også kunne bli et mer uklart skille mellom situasjoner der reduksjon skal benyttes, og situasjoner der bruddet på aktivitetsplikten er så alvorlig at ytelsen bør stanses. Dermed ville det kunne skje en dreining i forhold til dagens praksis, slik at ytelsen i mindre grad stanses i situasjoner der vilkårene ikke lenger er oppfylt. Videre mener departementet at en reduksjon tilsvarende én dags ytelse er et forståelig og kommuniserbart reaksjonsmiddel for både mottakeren og Arbeids- og velferdsetaten. Etter departementets syn er det hensiktsmessig å få erfaringer med bruk av reduksjonen slik den er foreslått, før det eventuelt vurderes å utvide den til to til tre dager eller flere uker og/eller andre typer brudd på aktivitetsplikten Størrelsen på reduksjonen Departementet foreslår at størrelsen på reduksjonen utmåles som den individuelt bestemte dagsatsen (inklusive barnetillegg), slik at kronebeløpet vil være avhengig av Side 43 av

84 stønadsmottakers beregningsgrunnlag. Dette sikrer at mottakere med lavt beregningsgrunnlag ikke rammes urimelig hardt sammenlignet med dem som mottar en høyere ytelse. En minsteytelse på arbeidsavklaringspenger uten barnetillegg utgjør om lag 700 kroner per dag. Ved ileggelse av en reduksjon i løpet av en meldeperiode (10 utbetalingsdager) tilsvarer dette en reduksjon i utbetalingen på 10 prosent. Det vises til utkast til lovforslag, folketrygdloven 11-9 første ledd med tilhørende forslag til forskriftsbestemmelse Hvilke brudd på aktivitetsplikten som kan føre til en reduksjon Etter departementets vurdering er det brudd på konkrete og pålagte aktivitetsplikter som skal gi grunnlag for én dags reduksjon av ytelsen. Det avgjørende er at Arbeids- og velferdsetaten har pålagt stønadsmottakeren å gjennomføre en konkret aktivitet på en bestemt dag eller innen en gitt frist gjennom et informasjonsbrev, eventuelt via aktivitetsplanen eller andre egnede informasjonskanaler. Departementet foreslår at tre typer konkrete brudd på aktivitetsplikten skal kunne føre til én dags reduksjon av ytelsen. For det første foreslås det at ytelsen skal reduseres dersom medlemmet ikke møter til en konferanse med Arbeids- og velferdsetaten etter innkalling, se aktivitetsplikten i lovforslaget For det andre foreslås det at ytelsen skal reduseres dersom medlemmet ikke møter som avtalt på et arbeidsrettet tiltak eller til en behandling, se lovforslaget 11-6, jf For det tredje foreslås det at ytelsen reduseres dersom medlemmet ikke gir opplysninger eller leverer de dokumenter som etaten krever framlagt, se folketrygdloven De opplysningene det siktes til kan være opplysninger som sier noe arbeidsevnen og utvikling av helsetilstanden. Dette vil eksempelvis framgå av en legeerklæring eller opplysninger fra annet behandlende helsepersonell. Endringer i inntektsevnen, utarbeidet og oppdatert CV, opplysninger om utenlandsopphold, opplysninger om et nytt arbeidsforhold eller endringer i det eksisterende arbeidsforholdet, er også opplysninger som etaten kan kreve framlagt med hjemmel i den foreslåtte bestemmelsen. Det vises til utkast til lovforslag, folketrygdloven 11-9 første ledd med tilhørende forslag til forskriftsbestemmelse første ledd bokstavene a c Saksbehandlingen av en reduksjon Et sentralt utgangspunkt for forslaget er at reduksjonen skal kunne skje rimelig raskt etter at det foreligger brudd på en konkret og pålagt aktivitetsplikt, fortrinnsvis i den påfølgende meldeperioden. Saksbehandlingen i Arbeids- og velferdsetaten må dermed være enkel og effektiv, samtidig som medlemmets rettssikkerhet skal ivaretas. For å sikre en effektiv saksbehandling uten et lengre opphold fra tidspunkt for pliktbruddet til vedtak om reduksjon fattes, foreslår departementet at det ikke skal stilles krav om forhåndsvarsling i tråd med forvaltningsloven 16 tredje ledd bokstav c. Det vises til utkast til lovforslag, folketrygdloven andre ledd. Side 44 av

85 For å sikre at medlemmet har kjennskap til at reduksjon kan ilegges ved brudd på aktivitetsplikten som er et krav for å unnlate forhåndsvarsling etter forvaltningsloven må medlemmet orienteres om dette i forkant av den konkrete og pålagte aktiviteten. Denne orienteringen bør skje i innkallingen til en konferanse eller til et møte med etaten, hvor det opplyses om at ytelsen vil bli redusert dersom medlemmet ikke møter opp. Tilsvarende må Arbeids- og velferdsetaten ha gitt en orientering i forkant av en konkret tiltaksdag eller behandlingstime om at manglende oppmøte denne dagen vil føre til reduksjon. Når Arbeids- og velferdsetaten etterspør opplysninger og dokumenter, må etaten påse at medlemmet orienteres om at manglende innsending av etterspurt dokumentasjon innen den bestemte fristen vil medføre reduksjon i ytelsen. For å gjøre reduksjonen så enkel og effektiv som mulig innenfor rammene av formen til et enkeltvedtak, har departementet vurdert om saksbehandlingen kan gjøres noe tilsvarende som gjelder for fravær i introduksjonsloven 10 første punktum med tilhørende forskrift, det vil si uten hensyn til om det var rimelig grunn til fraværet. Målgruppene for de to ordningene er imidlertid ulike. Av hensyn til de sårbare gruppene som mottar arbeidsavklaringspenger, mener departementet det bør være en rimelighetsvurdering i forbindelse med reduksjonen. Departementet foreslår derfor at ytelsen ikke skal reduseres dersom mottakeren hadde rimelig grunn til ikke å gjennomføre den konkrete aktiviteten, for eksempel på grunn av egen akutt sykdom, barns sykdom eller dødsfall i den nærmeste familien. Om det foreligger rimelig grunn, må avgjøres etter en helhetsvurdering i det enkelte tilfellet. Et vedtak om reduksjon tilsvarende én dags ytelse er et forholdsvis lite inngripende tiltak og skal ikke medføre at retten til ytelsen tapes eller på andre måter begrenses. Departementet mener at en adgang til å klage til NAV Klageinstans i tilstrekkelig grad ivaretar rettsikkerheten til mottakeren i disse sakene. På denne bakgunn, og ut fra hensynet til en effektiv saksbehandling i etaten og i Trygderettten, foreslår departementet at et vedtak om reduksjon skal unntas Trygderetten overprøvingskompetanse. Departementet foreslår derfor å unnta reduksjonsadgangen i folketrygdloven 11-9 i forskrift 15. april 1997 nr. 324 om unntak fra anke til Trygderetten. Unntaket fra anke til Trygderetten er også tatt inn i tredje ledd i forslag til forskriftbestemmelsen til Det vises til utkast til lovforslag, folketrygdloven 11-9 med tilhørende forslag til forskriftsbestemmelse. Foreldelsesfristen I enkelte tilfeller kan det gå noe tid fra når pliktbruddet finner sted til tidspunktet etaten får opplysninger om forholdet, for eksempel ved deltakelse på et eksternt tiltak eller behandling hos helsepersonell, som forutsetter at saksbehandler mottar opplysninger fra en tredjepart. Hensynet til forutberegnelighet og til å kunne innrette seg tilsier at det ikke bør gå for lang tid mellom bruddet og når reduksjonen skjer. Tidsfristen for etterbetaling av en ytelse som gis per dag eller måned er tre måneder, se tredje ledd. Tilsvarende foreslår departementet at reduksjon ikke skal kunne ilegges for forhold lenger Side 45 av

86 tilbake i tid enn tre måneder. I dette ligger det samtidig en oppfordring til etaten om å følge opp medlemmet med jevne mellomrom. Foreldelsesfristen begynner å løpe fra dagen pliktbruddet skjedde - for eksempel på konferansedagen, på tiltaksdagen eller på den dagen etaten har gitt som frist for å levere en bestemt opplysning eller et nærmere angitt dokument. Fristen begynner likevel først å løpe fra det tidspunktet da Arbeids- og velferdsetatens fikk eller burde skaffet seg kunnskap om den manglende etterlevelsen. Det vises til utkast til lovforslag, folketrygdloven 11-9 andre ledd. Forholdet til en administrativ sanksjon etter forvaltningsloven 43 Dersom reduksjonen er å anse som en administrativ sanksjon etter forvaltningsloven 43 vil forholdet regnes som straff etter EMK, se forvaltningsloven 43 andre ledd 30. Det er EMKs straffebegrep som er avgjørende og en etterfølgende straffesak vil da være i strid med forbudet om dobbelt straffeforfølgning. En administrativ sanksjon dreier seg om en individuell avgjørelse. Det er ikke avgjørende om avgjørelsen er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven 2 første ledd bokstav b, jf. bokstav a. At avgjørelsen om reduksjon er en individuell avgjørelse, er utvilsomt. Videre vil det normalt være utslagsgivende om lovgiver ved innføringen den individuelle avgjørelsen, omtaler det som en sanksjonsliknende avgjørelse eller straff etter EMK. De to aktivitetspliktene som følger av bokstavene a og b i forslaget til forskrift, framstår som rimelige, konkrete og kan sies å ligge naturlig innenfor ordningens karakter. Når det gjelder det tredje alternativet, ligger de aktivitetspliktene som følger av forslaget lenger unna ordningens naturlige aktiviteter og nærmer seg et pliktbrudd som vil ha et sanksjonselement i seg. Departementet har derfor omtalt disse aktivitetspliktene særskilt under punktet om hvilke brudd på aktivitetsplikten som skal føre til en reduksjon for å gjøre også dette alternativet mest mulig konkret og knytte det mer til ordningens naturlige plikter. Å redusere ytelsen vil ikke ha slike konsekvenser at det kan sies å være en straffereaksjon. 3.4 Forholdet til de andre reaksjonsmidlene Den foreslåtte reduksjonsbestemmelsen skal komme i tillegg til de eksisterende reaksjonsbestemmelsene i arbeidsavklaringspengeregelverket, som i all hovedsak videreføres i lovforslaget. Forslaget om reduksjon grenser mot to eksisterende reaksjonsbestemmelser som kan anvendes ved brudd på aktivitetsplikten og ved fravær fra aktivitet. Disse er stans av ytelsen på grunn av brudd på den generelle aktivitetsplikten og bortfall av ytelsen på grunn av fravær fra fastsatt aktivitet. 30 Prop. 62 L ( ) Endringer i forvaltningsloven mv. (administrative sanksjoner mv.) punkt 34.1 Side 46 av

87 Reduksjonen skal ikke gjelde for perioden medlemmet mottar arbeidsavklaringspenger i som arbeidssøker (i ventetid på arbeid), det vises til lovforslaget Her gjelder det egne bestemmelser om bortfall, som tilsvarer tidsbegrenset bortfall av dagpenger. Forholdet til stans Ytelsen skal stanses dersom medlemmet gjentatte ganger, eller på et mer generelt grunnlag, unnlater å bidra aktivt i prosessen med å komme i arbeid. Trygderettens praksis kan brukes til illustrasjon på når manglende aktivitet skal medføre stans av ytelsen. Et eksempel er hvor medlemmet har unnlatt å møte til behandlingstimer og ikke har kontaktet saksbehandler innen fristen som ble gitt. Et annet eksempel er hvor medlemmet ikke har møtt etter flere innkallinger med den konsekvens at avtalte tiltak ikke kunne startes opp. Et tredje eksempel er hvor et medlem ga uttrykk for at han ikke ønsket å delta i behandling for å bli rusfri og i forkant var informert om konsekvensene ved manglende gjennomføring av dette behandlingstiltaket. Et fjerde eksempel er hvor medlemmet ikke møtte til flere avtaler med etaten og medlemmets kommunikasjon per e-post ikke var ansett som tilstrekkelig for å oppfylle aktivitetsplikten 31. Stans av ytelsen er etter dette en korrekt reaksjon på gjentatte pliktbrudd eller generelle begrensinger, mens reduksjon av ytelsen tilsvarende én dag er korrekt reaksjon ved brudd på aktivitetsplikten i forhold til en konkret innkalling, tiltaksdag, behandlingstime eller krav om å levere dokumenter og opplysninger. Med henvisning til det ovennevnte fjerde eksempelet fra Trygderetten, vil reduksjon av ytelsen være en korrekt reaksjon ved manglende oppmøte til avtalte timer hos Arbeids- og velferdsetaten. Gjentagende manglende oppmøte med ileggelse av reduksjon vil samlet sett kunne føre til stans av ytelsen på grunn av brudd på vilkåret om aktivt å bidra i prosessen med å komme i arbeid. Forholdet til bortfall ved fravær fra fastsatt aktivitet Ved fravær fra fastsatt aktivitet skal ytelsen falle bort inntil vilkårene for å motta ytelsen igjen er oppfylt, se lovforslaget Fravær fra fastsatt aktivitet innebærer fravær fra et pågående tiltak eller behandlingsopplegg som er fastsatt i medlemmets aktivitetsplan. Slikt fravær skal som hovedregel innebære at ytelsen faller bort (stanses) inntil vilkårene for å motta ytelsen igjen er oppfylt, det vil si at ytelsen skal utbetales igjen når medlemmet gjenopptar sin deltakelse på tiltaket eller behandlingen. I tilfeller av gjentatte fravær fra fastsatt aktivitet skal Arbeids- og velferdsetaten vurdere om medlemmet fyller vilkårene for rett til ytelsen og om ytelsen skal stanses, se lovforslaget 11-8 fjerde ledd tatt inn fra forskrift om arbeidsavklaringspenger 5. Det vises også til ovenstående redegjørelse om hvilke tilfeller som kan føre til stans. Etter gjeldende rett er det adgang til å fortsette utbetalingen av ytelsen ved én dags fravær fra fastsatt aktivitet per meldeperiode (tålt fravær). Tålt fravær ble innført i 2010 samtidig med arbeidsavklaringspenger for at bagatellmessige brudd ikke skulle føre til stans av 31 Ankesak nr. 14/03531, 13/01309, 13/02027 og 11/00092 Side 47 av

88 ytelsen når det først var fastslått at medlemmet trengte bistand og oppfølging for å komme i arbeid 32. Tålt fravær sikrer at etaten ikke må reagere i hvert enkelt tilfelle av fravær fra et pågående og mer langvarig arbeidsrettet tiltak eller behandlingsopplegg. Samlet sett bidrar dette til at etatens ressurser rettes mot arbeidsrettet oppfølging istedenfor saksbehandling av den materielle retten til arbeidsavklaringspenger. Bortfall av ytelsen i medhold av lovforslaget 11-8 er etter dette en korrekt reaksjon ved fravær utover én dag per meldeperiode fra et pågående tiltak eller behandlingsopplegg som er fastsatt i medlemmets aktivitetsplan. Gjentagende fravær fra fastsatt aktivitet kan imidlertid gi grunnlag for stans av ytelsen på grunn av brudd på vilkåret om aktivt å bidra i prosessen med å komme i arbeid. Videre har departementet foreslått i lovforslaget 11-8 at etaten skal kunne kreve dokumentasjon av årsaken til fraværet, herunder fravær på én dag. Reduksjon av ytelsen tilsvarende én dag vil ikke være korrekt reaksjon ved fravær fra et pågående tiltak eller behandlingsopplegg som er fastsatt i medlemmets aktivitetsplan. Dette skyldes først og fremst at det allerede eksisterer en reaksjonsbestemmelse som skal anvendes ved slikt fravær og som videreføres i lovforslaget Videre vurderer departementet at fravær fra fastsatt aktivitet er for lite konkret til å kunne omfattes av den nye foreslåtte reduksjonsbestemmelsen. Reduksjon av ytelsen vil imidlertid være en korrekt reaksjon i de tilfeller hvor Arbeids- og velferdsetaten har pålagt stønadsmottakeren å møte på en konkret tiltaksdag eller behandlingstime, med henvisning til mulighet for reduksjon ved manglende oppmøte på denne dagen. Dette vil eksempelvis være aktuelt i de tilfeller hvor etaten har pålagt medlemmet å møte på oppstartsmøte på et tiltak eller til utredningstime hos en samarbeidende spesialist. I slike tilfeller vil det ikke være rom for å tåle et eventuelt fravær eller brudd på plikten med hjemmel i lovforslaget Forholdet til uførepensjon fra offentlig tjenestepensjon Midlertidig uførepensjon fra offentlig tjenestepensjon ytes i kombinasjon med arbeidsavklaringspenger fra folketrygden, jf. punkt Uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen vil normalt endres ved endringer i folketrygden. Det er et vilkår for rett til midlertidig uførepensjon fra offentlig tjenestepensjon ved uføregrad på 50 prosent eller mer at det ytes arbeidsavklaringspenger fra folketrygden. Dersom arbeidsavklaringspengene reduseres eller faller bort, vil også den midlertidige uførepensjonen reduseres eller stanses. Det er hovedregelen. Det er imidlertid ikke lagt opp til at reduksjonen som nå foreslås, skal påvirke utbetalingen av midlertidig uførepensjon. Dette gjelder også uførepensjon fra offentlig tjenestepensjon som er innvilget før 1. januar 2015, som er beregnet etter særskilte overgangsregler. 32 Ot. prp. nr. 4 ( ) Side 48 av

89 4 Forslag til lovtekniske endringer 4.1 Lovpleie av regelverket for arbeidsavklaringspenger Arbeidsavklaringspenger og tilleggstønader ble innført i Etter flere år med praktisering av regelverket har departementet sett et behov for å gå gjennom lovspråket som en naturlig del av den alminnelige lovpleien. Dette bygger på tilbakemeldinger fra mottakere av arbeidsavklaringspegner og fra Arbeids- og velferdsetaten. Sentrale deler av regelverket er dessuten klartlagt Proba samfunnsanalyse i samarbeid med Oxford Research 33. I rapporten trekkes det fram at regelverket knyttet til arbeidsavklaringspenger er komplekst, vanskelig å forstå for søkere og mottakere av ytelsen, og at det er vanskelig å praktisere for saksbehandlere. Det kan medføre uriktig saksbehandling og feilinformasjon til dem som søker og mottar ytelsen. Erfaringene og tilbakemeldingene kan tyde på at språkbruken og strukturen i regelverket er lettere tilgjengelig for de ansatte i etaten enn for dem som regelverket er ment å omfatte. Samtidig er arbeidsavklaringspenger en rettighet som står i folketrygdloven. 4.2 Klarspråkprosjektet for lovtekster Departementet har gjennomgått regelverket som et klarspråkprosjekt for lovtekster. Formålet med prosjektet er å få et klarere og mer forståelig regelverk for innbyggerne og for praktikerne, noe som er viktig for å styrke rettsikkerheten. Språket i lover og forskrifter påvirker også språket i andre tekster, som kravskjemaer, vedtaksbrev og rundskriv. Et klarere språk kan derfor bidra til at både forvaltningen og innbyggerne sparer tid og penger, samtidig som det kan bidra til å nå målet med ordningen. Departementet søkte om økonomisk støtte fra Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI) til å se på lovspråket i samarbeid med en kompetent språkrådgiver. Vinteren 2015 ble det nedsatt en arbeidsgruppe bestående av representanter fra Arbeids- og velferdsetaten og Arbeids- og sosialdepartementet i tillegg til språkrådgiveren. Arbeidsgruppen har gjennomgått regelverket på lov og forskriftsnivå. Mandatet var å utarbeide et utkast til nytt lovforslag uten endringer av materiell karakter. Samarbeidet skulle dessuten bidra til å bygge opp kunnskap som kunne overføres til andre regelverksarbeider. Regelverket står hovedsakelig i folketrygdloven kapittel 11, forskrift om arbeidsavklaringspenger og forskrift om tilleggsstønader. Andre sentrale regler reguleres i arbeids- og velferdsforvaltningsloven 14 a og arbeidsmarkedsloven med tilhørende forskrifter. Runskrivene har Arbeids- og velferdsdirektoratet fått delegert ansvaret for å utarbeide. De skal gi retningslinjer for å øke forståelsen av enkeltvilkår og sammenhengen i lovverket og skal derfor omtale hvordan lov og forskrift skal tolkes. For å sikre at rundskrivene er i tråd med lovgiverens vilje og rettstilstanden for øvrig, skal det 33 Klage- og påvirkningsmuligheter for søkere og mottakere av AAP, rapport nr Side 49 av

90 skje en lovlighetskontroll av rundskrivene i direktoratet før de gjøres offentlig tilgjengelige på nav.no. Klarspråkprosjektet for lovtekster bygger på den forutsetningen at god juss og klarspråk lar seg forene. Utgangspunktet er at språkbruken skal være i samsvar med klarspråksidealet, det vil si korrekt (med hensyn til ortografi, grammatikk, ordvalg med videre), klart (forståelig for en leser, helst ved første forsøk) og kortfattet. Det siste kravet er imidlertid ikke absolutt, siden en lengre formulering i visse tilfeller kan være lettere å forstå enn en kortere og mer tettpakket versjon. Vanskelige ord og uttrykk er søkt unngått. Gjennomgangen av språk og struktur viste seg å ha nær sammenheng med forslag om de materielle endringene. Arbeidet med endringer i struktur, materielle endringer og språklig gjennomgang ble derfor foretatt delvis samtidig. For eksempel står det i folketrygdloven 11-5 at det er et vilkår for arbeidsavklaringspenger at arbeidsevnen er nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte. Det framkommer imidlertid kun av forarbeidene at sykdommen skal være en vesentlig medvirkende årsak. For å klargjøre betydningen av det helsemessige vilkåret ble det vurdert om årsaksbegrepet skulle tas inn i bestemmelsens ordlyd (lovteknikk), eller om det var behov for å skjerpe årsakskravet slik at sykdommen må være hovedårsaken til den nedsatte arbeidsevnen (neo som ville ha vært en materiell endring). Arbeidsgruppen jobbet også med strukturen i regelverket og sammenhengen mellom hva som står i folketrygdloven, i forskrift om arbeidsavklaringspenger og i tilhørende rundskriv. Det ble drøftet om reglene for arbeidsavklaringspenger og reglene for tilleggsstønader burde skilles i to kapitler, samt om systematikken i kapitlet burde endres. Enkelte begrep ble foreslått endret. For eksempel ble det drøftet om ordene "opphør", "stans" og "avslag" var tydelige og konsekvent brukt. Utkast til forskrift om arbeidsavklaringspenger ble gjennomgått etter at flere bestemmelser i forskriften var flyttet til loven. 4.3 Arbeidet med lovstrukturen Det er tatt utgangspunkt i de anbefalingene som Trygdelovutvalget, ledet av professor dr. juris Asbjørn Kjønstad, kom med i NOU 1990: 20 forenklet folketrygdlov. Utvalget hadde flere anbefalinger som gjaldt språk og struktur som er like aktuelle å benytte seg av i dag som da de ble utarbeidet. Dette gjaldt for eksempel at det i strukturen bør skilles mellom tildelingsregler, utmålingsregler og regler om tap av ytelsen, slik at regelverket bygges opp på en kronologisk måte. Grunnvilkårene bør komme så tidlig som mulig i loven og være klart synlige. Mer tekniske detaljregler bør plasseres i forskriften. Regelverket bør bygges opp systematisk, slik at lov, forskrift og rundskriv ses i sammenheng Arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader Folketrygdloven kapittel 11 inneholder både regler om arbeidsavklaringspenger, som er en livsoppholdsytelse, og tilleggsstønader, som bare utbetales i tiden medlemmet deltar Side 50 av

91 på et tiltak. Tilleggsstønader skal kompensere for de særlige utgiftene som medlemmet har i forbindelse med gjennomføringen av tiltaket. Livsoppholdsytelsen og stønaden kan derfor utbetales uavhengig av hverandre. Tilleggsstønadene er dels en videreføring av attføringsstønaden. Da arbeidsavklaringspenger ble innført i 2010, ble flere av attføringsstønadene flyttet over til arbeidsmarkedsloven med forskrifter. Dette gjaldt utgifter i forbindelse med arbeidstreningsplass, fadder, skolepenger, semesteravgift og eksamensgebyr. Disse utgiftene knytter seg særlig til gjennomføringen av et opplæringsstiltak, som kan være et arbeidsrettet tiltak i tiden medlemmet mottar arbeidsavklaringspenger. Inngangsvilkåret for tilleggsstønader er at arbeidsevnen er nedsatt i en slik grad at medlemmet hindres i å beholde eller skaffe seg inntektsgivende arbeid. For rett til arbeidsavklaringspenger er vilkåret at medlemmet har fått sin arbeidsevne nedsatt med minst halvparten. Det vil si at flere kan oppfylle vilkåret for tilleggsstønader enn for arbeidsavklaringspenger. Systematikken i kapitlet bærer preg av at fellesbestemmelser som gjelder både for arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader, er behandlet først, og at bestemmelsene om arbeidsavklaringspenger kommer deretter. Ved å skille livsoppholdsytelsen fra tilleggsstønadene, det vil si behandle dem i hvert sitt lovkapittel, kan innholdet gjøres lettere tilgjengelig. For eksempel står det i gjeldende 11-5 i loven at det er et hovedvilkår både for arbeidsavklaringspenger og tilleggsstønader at arbeidsevnen er nedsatt, mens det framgår av første ledd at det er et ytterligere vilkår for arbeidsavklaringspenger at arbeidsevnen er nedsatt med minst halvparten. Departementet foreslår at dette hovedvilkåret for rett til arbeidsavklaringspenger samles i 11-5, slik at det kommer tydelig og samlet fram hvilke vilkår som styrer rettigheten. Ved å skille ut tilleggsstønadene blir også oppsettet i enkelte bestemmelser endret, som eksempel forslag til ny 11-4 om alder. Etter innføringen av arbeidsavklaringspenger er det, slik departementet vurderer det, ikke lenger en like naturlig kobling mellom ytelsen og stønaden som det tidligere var mellom attføringspengene og attføringsstønaden. Flere sentrale deler av den tidligere attføringsstønaden reguleres dessuten i et annet lovverk med andre saksbehandlingsregler. Videre er inngangsvilkårene for tilleggsstønadene og arbeidsavklaringspengene ulike. Departementet foreslår derfor, som et strukturelt hovedgrep, å flytte reglene for tilleggsstønadene ut fra kapittel 11 og til et nytt kapittel 11 A i folketrygdloven Lov, forskrift og rundskriv Departementet har vurdert om gjeldende regelverk har en god struktur med hensyn til hvilke regler som skal stå i lov, forskrift eller rundskriv. Alle spørsmål som er av en slik karakter at Stortinget bør ta stilling til dem, bør reguleres i lov og ikke overlates til forskrift. Jo mer inngripende innholdet i bestemmelsen er, desto sterkere grunn er det til at Stortinget skal ta uttrykkelig stilling til reguleringen. Side 51 av

92 Folketrygdloven er en rettighetslov, og strukturen bør sikre at reglene er forståelige for borgerne og for dem som skal forvalte regelverket, for unngå rettsuklarhet. Grunnleggende saksbehandlingsregler bør av rettssikkerhetshensyn tas inn i lov og ikke overlates til forskriftsregulering. For eksempel står reglene om meldeplikten i gjeldende 11-7, mens forskrift om arbeidsavklaringspenger 6 bestemmer hva som skjer ved brudd på meldeplikten. Dette er en sanksjoneringsbestemmelse og bør stå i loven. Et annet eksempel er arbeidsavklaringspenger under virksomhetsetablering i forskriften 9, som er tatt inn i forslag til ny i loven. I denne gjennomgangen har flere deler av enkeltbestemmelser vist seg overflødige fordi de er dobbelbehandlet. De gjeldende 22 forskriftsbestemmelsene i forskrift om arbeidsavklaringspenger er etter dette redusert betydelig i antall fordi de fleste bestemmelsene er foreslått innarbeidet i forslag til ny folketrygdlov kapittel 11 om arbeidsavklaringspenger. Detaljerte retningslinjer bør imidlertid reguleres i forskrift slik at loven ikke blir for omfattende, og at hensynet til hensiktsmessig endringsadgang ivaretas. For eksempel foreslås det å beholde kronebeløpet på barnetillegget i forskriften, slik at beløpet lettere kan endres ved behov. Retningslinjene for utbetaling av arbeidsavklaringspenger vurderes også som egnet for forskriftsregulering. Det er arbeidet med å overføre de fleste bestemmelsene i forskrift om arbeidsavklaringspenger til loven. Den siste delen av forskriften foreslås tatt inn i en egen forskrift om beregning av arbeidsavklaringspenger fra folketrygden etter forordning (EF) nr. 883/2004 og 987/2009. Sentrale regler som bare finnes i rundskrivet bør etter departementets syn tas inn i forskrift. Dette gjelder for eksempel regulering av fosterhjemgodtgjørelsen og forslag til gradering for selvstendig næringsdrivende. Departementet tar sikte på å komme tilbake med forslag til ny forskrift om arbeidsavklaringspenger og om beregning av arbeidsavklaringspenger etter EØS-avtalen. 4.4 Språklig arbeid med regelverket Henvisninger og bokstavmarkeringer I dagens lovtekst er det ikke konsekvent bruk av henvisninger. Arbeidsgruppen tok her utgangspunkt i trygdelovutvalgets forslag. Når det ikke dreier seg om å jamføre, det vil si å sammenligne noe med noe annet, er det bedre å bruke "se" siden formålet med henvisningen er at leserne skal finne noe som ikke er uttrykt på det stedet en henviser fra. Gruppa har derfor gjennomgående valgt å benytte "se". Dersom henvisningen skal forklare et ord/uttrykk eller en definisjon av et begrep, står den i parentes. Når en bestemmelse inneholder inntil tre bokstavmarkeringer, er vilkårene skrevet helt ut i samlet tekst. Ved flere enn tre vilkår er bokstavmarkeringen beholdt. Hensikten er å gjøre innholdet oversiktlig. Side 52 av

93 4.4.2 Klare ord og uttrykk I lovutkastet er ord og begrep som er lite benyttet i muntlig norsk foreslått endret til mer moderne uttrykk. Det gjelder blant annet ord som "i henhold til", "tilstås" og "utholde". Eksempel på dette er gjeldende 11-22, "Et medlem som utholder varetekt, straff eller særreaksjon", som i forslag er endret til " Et medlem som sitter i varetekt, soner straff eller er underlagt særreaksjoner". Videre er ordet "ytelser" i starten av hver bestemmelse endret til henholdsvis "arbeidsavklaringspenger" i kapittel 11 og "tilleggsstønader" i nytt kapittel 11 A. Det ble vurdert om kapittel 11 skulle inneholde definisjoner av sentrale begreper. Flere av begrepene innebar imidlertid en viss grad av skjønnsmessige vurderinger og måtte eventuelt avklares mot definisjoner i andre kapitler i folketrygdloven eller andre lover. Generelle definisjoner i folketrygdloven er allerede samlet i lovens kapittel 1. Departementet anså derfor at det ikke var egnet å ha særskilte definisjoner for arbeidsavklaringspenger. Bruken av begrepene "opphør", "stans" og "avslag" framgår dels av lovverket og dels av rundskrivene, som Arbeids- og velferdsdirektoratet har ansvaret for å utarbeide. Departementet foreslår i dette høringsnotatet noen språklige presiseringer for å sikre mer lik praktisering av lovens ordlyd. Når et medlem setter fram et krav om arbeidsavklaringspenger, kan kravet enten bli innvilget eller avslått. Hvis medlemmet får innvilget arbeidsavklaringspenger, kan ytelsen senere falle bort gjennom et vedtak om opphør eller stans, men ikke gjennom et avslagsvedtak Tegnsetting og bøyningsformer I lovutkastet er nakne substantiver og ubestemt form foreslått endret til enkelt eller dobbelt bestemt form. Hensikten er at ordlyden skal komme nærmere det muntlige språket. For eksempel er lovforslaget til i folketrygdloven "Ytelser fra nåværende eller tidligere arbeidsgiver" og "ytelser fra arbeidsgiver", endret til "ytelser fra den nåværende eller en tidligere arbeidsgiver" og "ytelser fra en arbeidsgiver". Der det tidligere var benyttet generelt flertall, eksempel "medlemmer som" er den ubestemte formen erstattet med bestemt form "et medlem som", se lovforslaget Arbeidsgruppen har også gjennomgått tegnsettingen i lovutkastet i tråd med skrivereglene. For eksempel er det fjernet et komma i lovforslaget første ledd andre punktum. Hensikten med gjennomgangen er å gjøre tekstens sammenheng klarere og mer lettforståelig. Plasseringen av komma i en setning kan i noen tilfeller endre betydningen i setningen. 4.5 Kapittel 11 om arbeidsavklaringspenger Departementet har vurdert om strukturen i folketrygdloven kapittel 11 gir klare og tydelige regler. I forslaget til lovtekst er det tatt utgangspunkt i en systematikk der formålet og medlemskapsbestemmelsene står først, deretter hovedvilkårene for rett til arbeidsavklaringspenger og de løpende vilkårene (aktivitets- og meldeplikt), varighet, retten til arbeidsavklaringspenger i særlige tilfeller, beregning og reduksjon og til slutt de Side 53 av

94 avsluttende bestemmelsene. Dette har medført at enkelte bestemmelser er flyttet i forhold til gjeldende kapittel. Aktivitets- og meldeplikten er behandlet tidlig for å synliggjøre viktigheten av disse bestemmelsene. Reglene om arbeidsavklaringspenger ved yrkesskade er flyttet fram til de andre reglene om størrelsen på ytelsen. Andre bestemmelser er endret ved at det gjeldende innholdet i flere bestemmelser er delt eller flyttet sammen. Det er foreslått å ta inn kapittelinndelinger for å synliggjøre den systematikken som er valgt og for å gjøre det lettere å finne fram i regelverket Presisering av sykdomskriteriet ( 11-1 og 11-5) Arbeidsavklaringspenger er en helserelatert ytelse, og et av tildelingskriteriene er at sykdommen, skaden eller lytet er en vesentlig medvirkende årsak til at medlemmet hindres i å ha et inntektsgivende arbeid. Formålsbestemmelsen viser ikke til at ytelsen gjelder for personer med en sykdom. At ytelsen er sykdomsbasert, står først i gjeldende Ved innføringen av arbeidsavklaringspenger ble det vurdert om begrepet "sykdom" skulle inntas i formålet, men det ble ansett for å bli en for omstendelig bestemmelse 34. Departementet foreslår å synliggjøre allerede i formålsbestemmelsen at arbeidsavklaringspenger er en helserelatert ytelse ved å ta inn begrepene "sykdom", "skade" eller "lyte". Departementet foreslår videre at det presiseres i ny 11-5 at sykdommen (eller skaden eller lytet) skal være en vesentlig medvirkende årsak til den nedsatte arbeidsevnen, slik det framgår av forarbeidene. Etter departementets syn vil presiseringen sikre at arbeidsavklaringspenger forbeholdes personer med en sykdom som utgjør den vesentligste medvirkende årsaken til den nedsatte arbeidsevnen. Se nærmere omtale av forslaget i avsnitt 2.1. Vilkårene i gjeldende 11-5 er ikke alene tilstrekkelige for å oppfylle rett til arbeidsavklaringspenger, men det er en forutsetning at vilkårene er oppfylt før det kan fattes et vedtak om arbeidsavklaringspenger etter gjeldende første ledd. Departementet foreslår å samle vilkåret om arbeidsevnen må være nedsatt med minst halvparten for rett til arbeidsavklaringspenger ved å flytte innholdet i første ledd inn i forslag til ny 11-5 første ledd første punktum. Det vises til utkast til lovforslag, folketrygdloven 11-1 og Forutgående medlemskap ( 11-2) Departementet mener det er behov for å vurdere endringer i reglene om forutgående medlemskap, både når det gjelder struktur og unntaksadgangen i folketrygdloven og i forskrift om arbeidsavklaringspenger. Departementet sendte 4. juli 2016 på høring forslag 34 Ot. prp. nr. 4 ( ) s. 15 Side 54 av

95 til endringer i trygderegelverket i lys av asylsøkersituasjonen. Det er der foreslått endringer i folketrygdloven Oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten ( 11-3 og 11-11) Alle som mottar arbeidsavklaringspenger, skal som hovedregel oppholde seg i Norge. I 11-3 andre ledd er det gjort unntak dersom et medlem i samsvar med sin aktivitetsplan får medisinsk behandling eller deltar i et arbeidsrettet tiltak i utlandet. Dersom oppholdet i utlandet ikke er til hinder for oppfølging og kontroll, og utenlandsoppholdet er forenelig med planlagt aktivitet, kan arbeidsavklaringspenger imidlertid mottas i utlandet i en begrenset periode. I praksis er det lagt til grunn at et opphold på inntil fire uker er å anse som en begrenset periode. Oppholdet må godkjennes på forhånd av Arbeids- og velferdsetaten. Dette samsvarer med praksis når det gjelder sykepenger, som har en tilsvarende bestemmelse i folketrygdloven 8-9 tredje ledd. Departementet foreslår at gjeldende praksis presiseres i ny 11-3 tredje ledd. Paragraf er en videreføring av gjeldende om oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten. Departementet foreslår å ta inn i loven at det skal fastsettes individuelle oppfølgingstidspunkter ved innvilgelsen, og at medlemmet skal følges opp etter at behandlingen eller et arbeidsrettet tiltak er gjennomført. Det skal ikke gå mer enn tolv måneder mellom hvert oppfølgingstidspunkt. Se ogås avsnitt 2.5. Det vises til utkast til lovforslag, folketrygdloven 11-3 og Behov for bistand til å skaffe seg eller beholde arbeid ( 11-6) For rett til arbeidsavklaringspenger er det et vilkår om at medlemmet må ha behov for aktiv behandling, arbeidsrettet tiltak eller annen oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten. I den språklige gjennomgangen foreslår departementet å flytte formuleringen "for å skaffe seg eller beholde arbeid som han eller hun kan utføre". Dette er et grep for å synliggjøre vilkårene i bokstavene a til c, og for å gjøre bestemmelsen mer leservennlig. Det vises til utkast til lovforslag, folketrygdloven Medlemmets aktivitetsplikt ( 11-7, 11-8 og 11-10) Dersom inngangsvilkårene i forslag til nye 11-2 til 11-6 i folketrygdloven er oppfylt, følger det en aktivitetsplikt for fortsatt rett til ytelsen. For å synliggjøre aktivitetsplikten foreslås det å innta plikten i overskriften i ny Aktivitetskravene fastsettes i aktivitetsplanen, og medlemmet skal medvirke ved utarbeidelsen av den. Det foreslås en presisering i bestemmelsen som følger av gjeldende rett, om at medlemmet også skal følge den avtalte aktivitetsplanen. Etter at ytelsen er innvilget, er det en betingelse for fortsatt rett til utbetaling at mottakeren følger den fastsatte aktiviteten, se forslag til ny 11-8, og overholder meldeplikten, se forslag til ny Side 55 av

96 Gjeldende 5 og 6 i forskrift om arbeidsavklaringspenger omtaler hva som skjer ved brudd på aktivitets- og meldeplikten. I nye 11-8 fjerde ledd og femte ledd i loven foreslås det å ta inn innholdet fra forskriftsbestemmelsene om at dersom medlemmet har gjentatte brudd på aktivitets- eller meldeplikten, skal Arbeids- og velferdsetaten vurdere om han eller hun fortsatt oppfyller vilkårene etter 11-5 og I ny andre ledd foreslås det å ta ut ordlyden "rimelig grunn". Det foreslås i stedet å presisere at ytelsen ikke skal stanses dersom medlemmet uforutsett ble forhindret fra å sende inn meldekort og ikke kunne melde seg på en alternativ måte innen fristen. Departementet understreker at dette er en presisering av gjeldende praksis på området, og ikke en materiell endring av unntaksadgangen. Det vises til utkast til lovforslag, folketrygdloven 11-7, 11-8 og Varighet ( 11-12) Bestemmelsene som regulerer varigheten på arbeidsavklaringspengene, står i gjeldende i folketrygdloven og i gjeldende 2 og 2 a i forskrift om arbeidsavklaringspenger. Departementet foreslår å regulere varigheten uttømmende i lovteksten. Det foreslås materielle endringer, både når det gjelder varigheten og vilkårene for å få unntak samt lengden på unntaksadgangen. I høringsnotatet er det redegjort for fire alternative forslag, se avsnitt 2.3. Det vises til utkast til lovforslag, folketrygdloven Rett til arbeidsavklaringspenger i særlige tilfeller ( til 11-18) Bestemmelsene i forslag til lovtekst i folketrygdloven til regulerer rett til arbeidsavklaringspenger i særlige tilfeller. I forslag til nye 11-13, 11-12, og videreføres gjeldende andre til femte ledd i folketrygdloven. Reglene om virksomhetsetablering i 9 i forskrift om arbeidsavklaringspenger er tatt inn i ny i loven. Gjeldende er ny Paragraf bokstavene d og e er nye. Det vises til omtale av de materielle endringene i avsnitt 2.7. Første ledd i ny er en sammenslåing av gjeldende andre ledd bokstav a og b. Språklig er bestemmelsen noe justert og omformulert til en mer aktiv form. Dessuten er det satt inn en tilføyelse om at arbeidsavklaringspenger også ytes i ventetiden mellom tiltakene i tråd med dagens praksis. Andre ledd i er nytt. Det foreslås at arbeidsavklaringspenger etter denne bestemmelsen kun kan gis én gang mens stønadsmottaker venter på den samme behandlingen eller det samme tiltaket. Forslaget er kommet på bakgrunn av en tilbakemelding fra Arbeids- og velferdsdirektoratet om utfordringer med å avslå arbeidsavklaringspenger hvis en person (primært rusmisbruker) ikke er i stand til å gjennomføre og nyttiggjøre seg av et tiltak. Det er mange som kan sies å ha behov for en form for behandling eller et tiltak, men det å være i stand til å gjennomføre og nyttiggjøre Side 56 av

97 seg av tilbudet kan etter hvert vise seg å være vanskelig. Dermed er det flere som går ut og inn av tiltaket og blir gjengangere i systemet, uten at etaten mener den har en tilstrekkelig hjemmel til å stanse ytelsen. Det samme gjelder analfabeter eller personer som på grunn av språkutfordringer ikke vil være i stand til å nyttiggjøre seg av samtaleterapi eller psykiatrisk behandling. Departementet har derfor vurdert om det vil være hensiktsmessig å kreve at medlemmet skal kunne gjennomføre og nyttiggjøre seg av tiltaket før innvilgelsen av ytelsen kan skje. Dette kan imidlertid by på flere nye utfordringer. Å trekke opp en grense på forhånd som skal brukes for å si noe om hvilke typer sykdommer eller grupper som kan omfattes, er vanskelig. Det vil ikke være mulig å forutsi hvem som kommer til å klare å gjennomføre og nyttiggjøre seg av noe før det er forsøkt. Å sette en begrensning allerede ved inngangen kan medføre at marginaliserte grupper kan risikere å bli utelukket fra en mulighet til å forsøke seg i arbeidslivet. Dessuten er det et vilkår for rett til uføretrygd at medlemmet har gjennomgått hensiktsmessig behandling for å bedre inntektsevnen. Departementet foreslår i stedet at arbeidsavklaringspenger kun skal kunne gis én gang mens stønadsmottaker venter på den samme behandlingen eller det samme arbeidsrettede tiltaket. Dermed vil det være en begrenset adgang til arbeidsavklaringspenger i ventetiden dersom tiltaket tidligere er gjennomført eller forsøkt gjennomført. Forslaget til ny er en videreføring av gjeldende Departementet ønsker å få tydeligere fram at dette gjelder arbeidsavklaringspenger til mottakere som er ferdig avklart til arbeid og som nå anses som arbeidssøkere. Begrepet "i ventetid på arbeid" er derfor erstattet av "i perioder som arbeidssøker". En rekke av vilkårene tilsvarer vilkårene for rett til dagpenger under arbeidsløshet. Bestemmelsen er vesentlig forkortet ved at det vises til de aktuelle lovparagrafene i folketrygdloven kapittel 4 framfor å skrive ut vilkårene. Dette innebærer at når det gjøres endringer i de aktuelle bestemmelsene i kapittel 4, vil disse også samtidig gjøres gjeldende for personer som mottar arbeidsavklaringspenger etter denne bestemmelsen. Det innebærer videre at de arbeidssøkere som mottar arbeidsavklaringspenger vil omfattes av tilsvarende sanksjonsbestemmelser som arbeidssøkere som mottar dagpenger. Departementet foreslår også en materiell endring med hensyn til tiden det kan mottas arbeidsavklaringspenger i etter denne bestemmelsen, se avsnitt 2.4. Det foreslås en endring i saksbehandlingsregelen i ny som innebærer at det kan gis arbeidsavklaringspenger i inntil åtte måneder når medlemmet etter en arbeidsevnevurdering skal vurderes for uføretrygd, jf. arbeids- og velferdsforvaltningsloven 14 a. Etter gjeldende rett er det adgang til å gi arbeidsavklaringspenger i inntil fire måneder etter at medlemmet skal vurderes for uføretrygd, eventuelt i fire ekstra måneder dersom kravet ikke er behandlet innen den tiden. Årsaken til at kravet ikke er behandlet, må dokumenteres i saken. Dette er ressurskrevende for etaten, samtidig som normert saksbehandlingstid i uføresaker er åtte måneder både i Hedmark, Finnmark og Oslo. Departementet mener derfor dette forslaget vil frigjøre ressursene til behandling av kravene. Side 57 av

98 Det vises til utkast til lovforslag, folketrygdloven til Størrelsen på arbeidsavklaringspenger og reduksjon av ytelsen ( til 11-24) Forslag til ny i folketrygdloven er en videreføring av gjeldende og Deler av innholdet i 7 i forskrift om arbeidsavklaringspenger er flyttet til andre ledd tredje punktum. Endringene innebærer at antallet stønadsdager for arbeidsavklaringspenger og for barnetillegget er samlet i I nytt siste ledd er forskriftshjemmelen utvidet til også å gjelde reglene om avkortning av ytelser til fosterforeldre. Gjeldende tredje ledd om arbeidsavklaringspenger til et medlem som har fått arbeidsevnen nedsatt før fylte 26 år, er flyttet til ny som en egen bestemmelse for å synliggjøre vilkårene for den særskilte minstesatsen. Forslag til ny om arbeidsavklaringspenger ved yrkesskade er en videreføring av gjeldende Det foreslås en språklig justering i ny (inkludert overskriften), slik at det kommer klarere fram for både medlemmene og Arbeids- og velferdsetaten at arbeidsavklaringspenger skal reduseres, ikke bare mot arbeidet tid, men også mot timer medlemmet kunne ha arbeidet. I andre ledd siste punktum er det derfor tatt inn en setning om at det alltid skal vurderes om medlemmet har en arbeidsevne som ikke er utnyttet. Det foreslås en materiell endring i sjette ledd som bestemmer perioden for når medlemmet kan motta arbeidsavklaringspenger ned til 20 prosent når han eller hun er nær ved å komme ut i arbeid, se punkt Etter gjeldende praksis kan det ikke gis mer enn én periode med denne graderingen i løpet av en stønadsperiode. Dette foreslås tatt inn i sjette ledd andre punktum. I forslaget til ny er gjeldende videreført, men tidligere første ledd første punktum om at medlemmet ikke har fått nedsatt hele arbeidsevnen dersom han eller hun mottar ytelser fra arbeidsgiver, er tatt ut. Departementet mener dette allerede følger av reglene om reduksjon ved delvis nedsatt arbeidsevne i ny Det er tatt inn en bestemmelse i forslagets tredje ledd fra gjeldende 14 i forskriften, om at feriepenger ikke skal føre til reduksjon av arbeidsavklaringspenger Arbeidsavklaringspenger under opphold i institusjon og under straffegjennomføring ( og 11-26) Bestemmelsene er en videreføring av gjeldende og i folketrygdloven. I lovutkastet er det gjort enkelte språklige endringer Forholdet til andre ytelser fra folketrygden og til annen lovgivning ( og 11-28) I lovforslaget er gjeldende og slått sammen. I tillegg er 12 og 13 i forskrift om arbeidsavklaringspenger om forholdet til andre hele og reduserte ytelser Side 58 av

99 fra folketrygden er innarbeidet i lovutkastet. Det er gjort strukturelle og språklige endringer fordi flere deler av regelverket var dobbeltbehandlet. For eksempel er de to siste leddene i gjeldende og likelydende. Bestemmelsen er også oppdatert, for eksempel er gjeldende tredje ledd tatt ut fordi denne bestemmelsen kun var aktuell da tidsbegrenset uførestønad kunne gi opptjening av sykepengerettigheter. Lovutkastet viderefører gjeldende Det er gjort enkelte språklige endringer i bestemmelsen Stans, reduksjon, opphør og nytt krav ( og 11-30) Når et medlem setter fram et krav om arbeidsavklaringspenger, kan kravet enten innvilges eller avslås. Hvis medlemmet får innvilget arbeidsavklaringspenger, kan et vedtak deretter lyde på enten opphør eller stans. For eksempel vil arbeidsavklaringspenger både kunne avslås og opphøre etter forslaget i lovutkastet 11-5 og Dersom meldeplikten ikke er oppfylt, stanses ytelsen etter lovutkastet 11-10, og dersom medlemmet har fravær fra fastsatt aktivitet, stanses ytelsen etter lovutkastets 11-8, jf Paragraf 17 i forskrift om arbeidsavklaringspenger er tatt inn i lovutkastet Bestemmelsen hjemler en adgang til å fravike kravet om underretning om vedtak etter forvaltningsloven 27 første ledd ved reduksjon eller stans i ytelsen. Dette er en sentral saksbehandlingsbestemmelse som departementet mener må inn i loven. Siden medlemmet ikke er gjort kjent med innholdet i vedtaket gjennom underretning om det, vurderer departementet det som nødvendig å sikre klageadgangen. Det vises til de alminnelige reglene om klagefrist i forvaltningsloven 29 andre ledd. For den som ikke har mottatt underretning om vedtaket, løper fristen fra det tidspunkt han eller hun har fått eller burde ha skaffet seg kjennskap til vedtaket. Ved vedtak som går ut på å gi noen en rettighet, skal klagefristen likevel senest løpe ut når det er gått tre måneder fra det tidspunkt vedtaket ble truffet. Dessuten vises det til de alminnelige reglene om klage og anke i trygdesaker i folketrygdloven I bestemmelsens bokstav h er alderspensjon tatt ut, fordi et medlem kan motta fulle arbeidsavklaringspenger og full alderspensjon fra folketrygden samtidig. Det er tatt inn i andre ledd at forhåndsvarsling kan unnlates etter nærmere vilkår ved manglende etterlevelse av aktivitetspliktene som følger av ny Paragraf erstatter gjeldende Bestemmelsen er omskrevet både lovteknisk og materielt. Det foreslås å innføre en karensperiode på 52 uker før rett til ny maksimalperiode med arbeidsavklaringspenger. Dette forslaget gjelder for alle, uavhengig av om ytelsen har vært stanset eller opphørt tidligere, så lenge pengene ikke har vært utbetalt i 52 uker. Departementet foreslår at arbeidsavklaringspengene ikke skal anses for å ha vært stanset i perioder da medlemmet har mottatt foreldrepenger opptjent på grunnlag av arbeidsavklaringspenger. Det foreslås å ta inn en forskriftshjemmel i bestemmelsens tredje ledd, hvor det kan fastsettes nærmere regler for når det må Side 59 av

100 framsettes et nytt krav om ytelsen, og når medlemmet kan tre inn i den samme perioden. Se også avsnitt 2.6. Det vises til utkast til lovforslag, folketrygdloven og Kapittel 11 A om tilleggsstønader til arbeidsrettede tiltak Strukturen i forslag til kapittel 11 A om tilleggsstønader er bygd opp på samme måte som forslaget til kapittel 11 om arbeidsavklaringspenger. Siden det kun er adgang til å få dekket tilleggstønader mens medlemmet gjennomfører et arbeidsrettet tiltak, er vilkårene færre enn for rett til arbeidsavklaringspenger, og kapittelforslaget er derfor kortere. Parallelt med gjennomgangen av lovverket er også forskrift om tilleggsstønader gjennomgått. Denne forskriften ble delvis opphevet den 1. januar 2016, da forskrift om stønader til dekning av utgifter knyttet til å komme i eller å beholde arbeid (tilleggsstønadsforskriften) trådte i kraft. Bestemmelsene 5 til 10 i forskrift om tilleggsstønader ble da innarbeidet i tilleggsstønadsforskriften. De fire gjenstående generelle bestemmelsene i begynnelsen av forskriften er nå innarbeidet i forslag til kapittel om tilleggsstønader i folketrygdloven kapittel 11 A. Forskrift om tilleggsstønader vil derfor bli foreslått opphevet i sin helhet. Forslaget til kapittel om tilleggsstønader innledes med en formålsbestemmelse om at tilleggsstønader skal kompensere for bestemte utgifter som et medlem har i forbindelse med gjennomføringen av et arbeidsrettet tiltak. Et arbeidsrettet tiltak kan være opplæring (herunder utdanning) og arbeidsmarkedstiltak som kan gi rett til tilleggsstønader. I forslaget til 11 A-1 benyttes begrepet medlemmet første gangen, og det omtales som "et medlem". Senere benyttes "medlemmet" i den løpende teksten. Paragraf 11 A-2 vil gjelde vilkår om forutgående medlemskap i Norge. Departementet sendte 4. juli 2016 på høring forslag til endringer i trygderegelverket i lys av asylsøkersituasjonen. Det er der foreslått endringer i folketrygdloven I aldersbestemmelsen i 11 A-3 foreslås det en materiell endring ved at aldersgrensen for rett til tilleggsstønader økes fra 16 til 18 år, se avsnitt Paragraf 11 A-4 viderefører hovedvilkåret for rett til tilleggsstønader om at arbeidsevnen er nedsatt. Det foreslås samtidig å ta inn at sykdommen, skaden eller lytet må være en vesentlig medvirkende årsak til den nedsatte arbeidsevnen. Dessuten foreslås det å ta ut "interesser" og "ønsker" fra vurderingen i andre ledd og å samle arbeidsvurderingene til arbeidsmuligheter på steder der det er rimelig at medlemmet tar arbeid. Paragraf 11 A-6 regulerer hvilke type utgifter stønaden dekker. Stønaden kan blant annet dekke daglige reiseutgifter og utgifter til hjemreise. Hovedregelen er å dekke utgiftene ved den billigste reisemåten med et rutegående transportmiddel. Den som må flytte fra hjemstedet for å delta på tiltak, har krav på stønad til dekning av nødvendige utgifter til flytting. For å få dekket stønad til flytting fra hjemstedet for å delta på tiltak er regelen at den som bruker transportør, må medlemmet dokumentere at det er innhentet minst to skriftlige tilbud fra transport- eller flyttebyrå. Det laveste tilbudet dekkes. Den som velger Side 60 av

101 å flytte selv uten å benytte transport- eller flyttebyrå, får dekket utgiftene til kjøring med egen bil én vei etter en fast sats. Se for øvrig arbeidsmarkedsloven med forskrift om stønader til dekning av utgifter knyttet til å komme i eller å beholde arbeid (tilleggsstønadsforskriften), som regulerer utgiftene. Etter bestemmelsens første ledd dekkes dokumenterte utgifter til bøker og undervisningsmateriell etter en fast sats. Formålet er å dekke disse utgiftene i forbindelse med arbeidsrettet tiltak i skole, på kurs eller i bedrift. Siden elektroniske bøker er et læremiddel som også benyttes i arbeidsrettede tiltak, foreslår departementet å endre ordlyden slik at uttrykket "bøker og undervisningsmateriell" i første ledd erstattes med "læremidler". Det foreslås dessuten å ta inn i lovteksten at det gis stønad til tilsyn av andre familiemedlemmer (tilsynstillegg), slik som praksisen er i dag. Tredje ledd andre punktum foreslås fjernet, da det ikke regulerer noe mer enn det som allerede framgår av første punktum. De øvrige bestemmelsene i gjeldende kapittel 11 regulerer i hovedsak retten til arbeidsavklaringspenger. Siden tilleggsstønadene utbetales månedlig, årlig eller etter at etaten har mottatt dokumentasjon på bestemte utgifter, gjelder ikke opplysninger som framgår av meldekortet for rett til stønadene. Det foreslås derfor ikke å ta inn de bestemmelsene som knytter seg til meldeplikt i nytt kapittel 11 A. Det samme gjelder bestemmelsene som knytter seg til gjennomføring og fravær fra arbeidsrettet tiltak. Det framgår både av formålsbestemmelsen og av 11 A-5 at man må delta på et arbeidsrettet tiltak for å få innvilget tilleggsstønader. Dersom man ikke deltar i tiltak, har man heller ikke rett på tilleggsstønadene. Det vises til utkast til lovforslag, kapittel 11 A om tilleggsstønader. Side 61 av

102 5 Økonomiske og administrative konsekvenser Departementet sender med dette på høring en rekke forslag til endringer i reglene for arbeidsavklaringspenger som samlet sett vil bidra til å styrke arbeidsinsentivene og gjøre ordningen mer målrettet. Videre foreslås det lovendringer av mer teknisk karakter som skal gjøre regelverket enklere og mer tilgjengelig for både Arbeids- og velferdsetaten og stønadsmottakerne. Forslaget i avsnitt 2.1 om å presisere at sykdommen, skaden eller lytet må være en vesentlig medvirkende årsak til den nedsatte arbeidsevnen, samt å fjerne "ønsker" og "interesser" fra momentliste i tillegg til strengere krav til mobilitet vil gi en mindreutgift. Det er imidlertid ikke grunnlag for å tallfeste en slik innsparing. Flere avslag på krav om arbeidsavklaringspenger som følge av dette kan bidra til økt overgang til arbeid og utdanning, men kan også medføre en viss overgang til sosialstønad eller til andre ordninger. Det er grunn til å tro at forslagene vil ha visse administrative konsekvenser knyttet til økt klagesaksbehandling, særlig den første tiden etter at nye regler trer i kraft. Forslaget i avsnitt 2.2 om å presisere at arbeidsavklaringspenger skal reduseres ikke bare mot arbeidet tid, men også mot den tiden stønadsmottakere kunne ha arbeidet, vil kunne medføre en mindreutgift. Det er imidlertid til grunn til å forvente en viss økning i administrative kostnader fordi Arbeids- og velferdsetaten i flere saker må bruke noe mer tid enn i dag på å fastsette hvor stor den gjenværende arbeidsevnen er. Forslaget om å utvide perioden som mottakeren kan arbeide i inntil 80 prosent fra seks til tolv måneder, vil ikke ha administrative kostnader av betydning. Forslaget innebærer at mottakerne kan arbeide inntil 80 prosent fra et tidligere tidspunkt enn i dag, og utgiftene til arbeidsavklaringspenger vil bli redusert fordi flere får en lavere ytelse. På den andre siden vil mottakere som i dag allerede arbeider mer enn 60 prosent, og som dermed ikke får utbetalt ytelsen, i stedet kunne få utbetalt en redusert ytelse i denne perioden. Samlet sett antas det at forslaget vil gi noe mindreutgifter til arbeidsavklaringspenger. Forslaget vil dessuten kunne gi mindreutgifter for de offentlige tjenestepensjonsordningene i de tilfellene der det gis midlertidig uførepensjon fra offentlige tjenestepensjonsordninger til personer som er innvilget arbeidsavklaringspenger. Innstramminger i bestemmelsene for varighet, jf. modellforslagene i punkt 2.3.4, vil ha betydning både for stønadsmottakernes og Arbeids- og velferdsetatens atferd og praktisering av regelverket. Det er vanskelig å tallfeste økonomiske effekter av forslagene. Det er likevel mulig å si noe mer generelt om effektene ut fra statistikk om antall mottakere som er i de ulike fasene, og som kan bli berørt av forslaget om en eventuell innstramming av varigheten fra fire til tre år. På et generelt grunnlag kan det medføre at antallet som ikke fyller vilkårene verken for arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd øker. Endringer i reglene for varighet kan føre til raskere overgang til arbeid eller utdanning, man kan også medføre en viss overgang til økonomisk sosialhjelp eller til andre ordninger. Hvor store slike effekter vil være, vil imidlertid være ulikt i de ulike alternativene som er skissert i høringsnotatet. Departementet vil komme tilbake til nærmere anslag for innsparinger knyttet til arbeidsavklaringspenger og eventuelle merutgifter for kommunene i forbindelse med lovforslag i etterkant av høringen. Det er i Side 62 av

103 dag i overkant av mottakere som har mottatt arbeidsavklaringspenger mellom tre og fire år. En innstramming i varighet vil innebære at ressursene til oppfølging i etaten må benyttes innenfor en kortere tidshorisont. Den administrative merutgiften er anslått til om lag 120 mill. kroner per år. Forslaget i avsnitt 2.4 om å utvide perioden fra tre til inntil seks måneder i ventetid på arbeid vil isolert sett gi en merutgift anslått til mill. kroner i økte utbetalinger. Det er imidlertid grunn til å tro at regelendringen vil innebære at mottakere av arbeidsavklaringspenger blir noe raskere avklart mot arbeid. Således vil den samlede varigheten på arbeidsavklaringspenger, inklusive arbeidsavklaringspenger i ventetid på arbeid, ikke bli påvirket. Forslaget har ikke administrative kostnader av betydning. Forslaget i punkt vil gjøre den arbeidsrettede oppfølgingen mer målrettet og hensiktsmessig. Oppfølgingen vil i større grad tilpasses brukernes bistands- og oppfølgingsbehov, og knyttes til naturlige stoppunkter i stønadsløpet. Forslaget innebærer tettere oppfølging og mer effektiv utnyttelse av Arbeids- og velferdsetatens oppfølgingsressurser. Forslaget vil isolert sett ikke gi administrative merutgifter. Forslagene om innstramminger i varigheten og mer målrettet oppfølging kan innebære at Arbeids- og velferdsetaten vil innhente noen flere sakkyndige vurderinger av helsetilstand. Departementet ser ikke bort fra at dette kan gi noe økte administrative kostnader for helse- og omsorgstjenesten, men legger til grunn at en eventuell økning ligger godt innenfor de anslagene som lå til grunn da Stortinget vedtok å innføre arbeidsavklaringspenger i Forslaget i avsnitt 2.7 om innføring av en karensperiode på 52 uker før ny periode med arbeidsavklaringspenger medfører beskjedne administrative kostnader. De økonomiske konsekvensene vil variere avhengig av hvem som omfattes av endringen. Mindreutgiftene vil avhenge av hvor mange som vil søke om ytelsen på nytt etter 52 uker. Endringer i reglene kan medføre en viss overgang til økonomisk sosialhjelp i mellomperioden. Forslaget i avsnitt 2.8 om arbeidsavklaringspenger til medlemmer som ikke har opptjent ny rett til sykepenger, har ubetydelige administrative og økonomiske konsekvenser. Forslaget i avsnitt 2.9 om at foreldrepenger opptjent på grunnlag av arbeidsavklaringspenger ikke skal gi rett til sykepenger, vil innebære at disse medlemmene får arbeidsavklaringspenger i stedet for sykepenger. Størrelsen på ytelsen disse medlemmene får utbetalt, vil imidlertid være uendret. Innsparingen på kap (sykepenger) vil motsvares av en tilsvarende merutgift på kap (arbeidsavklaringspenger). Forslaget vil ikke ha administrative konsekvenser av betydning. I avsnitt 2.10 foreslås det at taket på beregningsgrunnlaget tilsvarende seks ganger grunnbeløpet skal gjelde per kalenderår. Forslaget antas å gi en årlig mindreutgift på om lag 95 mill. kroner når det er fullt ut innfaset. Forslaget har en administrativ merkostnad på inntil 3 4 mill. kr. knyttet til endringer i Arbeids- og velferdsetatens IKT-system. Side 63 av

104 I 2015 var det ingen 16- eller 17-åringer som mottok tilleggsstønader. Forslaget i avsnitt 2.11 om å heve aldersgrensen til 18 år vil ikke ha administrative eller økonomiske konsekvenser. Forslaget om reduksjon av arbeidsavklaringspenger ved brudd på nærmere bestemte aktivitetsplikter, jf. kapittel 3, vil samlet sett ikke medføre vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser. På usikkert grunnlag anslås administrative kostnader å øke med 8 10 mill. kroner årlig, og at dette om lag motsvares av reduserte utbetalinger ved ileggelse av én dags reduksjon av arbeidsavklaringspenger. Forslaget krever også noen tilpasninger i etatens IKT-systemer som medfører en mindre engangsutgift. Forslaget antas derfor samlet sett å være om lag provenynøytralt på kort sikt. Formålet med forslaget er imidlertid at dette på noe lengre sikt vil føre til besparelser i form av færre mottakere av ytelser og flere i arbeid. Forslagene i kapittel 4 medfører ingen økonomiske konsekvenser. De administrative merutgiftene for Arbeids- og velferdsetaten er begrenset til oppdatering av rundskriv og veiledningsmateriell. Med et klarere og lettere tilgjengelig regelverk både for stønadsmottakerne og Arbeids- og velferdsetaten er målet at antall klagesaker kan bli noe redusert, noe som vil innebære frigjøring av ressurser for etaten. Side 64 av

105 6 Utkast til lov- og forskriftsendringer 6.1 Folketrygdloven kapittel 8 Sykepenger 8-2 andre ledd nytt andre punktum skal lyde: Foreldrepenger etter kapittel 14 opptjent på grunnlag av arbeidsavklaringspenger etter kapittel 11 likestilles likevel ikke med arbeid. 6.2 Folketrygdloven kapittel 11 Arbeidsavklaringspenger Kapittel 11 Arbeidsavklaringspenger I Formål 11-1 Formål Formålet med arbeidsavklaringspenger er å sikre inntekt for et medlem som på grunn av sykdom, skade eller lyte har fått nedsatt arbeidsevne og får aktiv behandling, deltar på et arbeidsrettet tiltak eller får annen oppfølging med sikte på å skaffe seg eller beholde et arbeid. II Inngangsvilkår 11-2 Forutgående medlemskap Ingen endringer 11-3 Opphold i Norge Det er et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger at medlemmet oppholder seg i Norge. Arbeidsavklaringspenger kan likevel gis til et medlem som i samsvar med aktivitetsplanen sin, se arbeids- og velferdsforvaltningsloven 14 a, får medisinsk behandling eller deltar på et arbeidsrettet tiltak i utlandet. Et medlem kan også få arbeidsavklaringspenger under opphold i utlandet i inntil fire uker per kalenderår. Det er en forutsetning at utenlandsoppholdet er forenelig med gjennomføringen av den fastsatte aktiviteten og ikke hindrer Arbeids- og velferdsetatens oppfølging og kontroll. Det er et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger at utenlandsoppholdet er forhåndsgodkjent av Arbeids- og velferdsetaten. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler for å motta arbeidsavklaringspenger etter andre og tredje ledd Alder Det er et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger at medlemmet er mellom 18 og 67 år. Dersom kravet settes fram etter at medlemmet har fylt 62 år, er det et vilkår at han eller hun hadde en pensjonsgivende inntekt på minst ett grunnbeløp i året før Side 65 av

106 arbeidsevnen ( 11-5) ble nedsatt med minst halvparten, eller på til sammen minst tre ganger grunnbeløpet i løpet av de tre siste årene før samme tidspunkt. Vilkåret i andre ledd skal likevel ikke gjelde dersom medlemmet ikke mottar ytelser som gjenlevende ektefelle etter kapittel 17 på nivå med minste pensjonsnivå etter 19-8 eller garantipensjon etter 20-9 beregnet med full trygdetid, eller har rett til uttak av hel alderspensjon etter kapitlene 19 og 20. III Hovedvilkår 11-5 Nedsatt arbeidsevne Det er et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger at medlemmet har fått arbeidsevnen nedsatt med minst halvparten. Sykdom, skade eller lyte må være en vesentlig medvirkende årsak til den nedsatte arbeidsevnen. Når det skal vurderes om arbeidsevnen er nedsatt, skal det blant annet legges vekt på helse, alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn og arbeidsmuligheter på steder der det er rimelig at medlemmet tar arbeid Behov for bistand til å skaffe seg eller beholde arbeid Det er et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger at medlemmet a) har behov for aktiv behandling, eller b) har behov for arbeidsrettet tiltak, eller c) etter å ha prøvd tiltakene etter bokstavene a eller b fortsatt anses for å ha en viss mulighet for å komme i arbeid, og får annen oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten for å skaffe seg eller beholde arbeid som han eller hun kan utføre. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om hva som skal godkjennes som et arbeidsrettet tiltak etter denne bestemmelsen. IV Aktivitetsplikt, meldeplikt og stans og reduksjon av ytelsen 11-7 Medlemmets aktivitetsplikt Det er et vilkår for rett til arbeidsavklaringspenger at medlemmet bidrar aktivt i prosessen med å komme i arbeid. Aktivitetskravene fastsettes i aktivitetsplanen, se arbeids- og velferdsforvaltningsloven 14 a tredje ledd. Medlemmet skal medvirke ved utarbeidelsen av aktivitetsplanen. Kravene til egenaktivitet skal tilpasses den enkeltes funksjonsnivå, og aktivitetsplanen skal endres ved behov Fravær fra fastsatt aktivitet Ved fravær fra fastsatt aktivitet, se 11-7, stanses arbeidsavklaringspengene inntil vilkårene for å motta ytelsen igjen er oppfylt. Fravær på inntil én dag i meldeperioden og fravær som skyldes sterke velferdsgrunner, skal ikke føre til stans av ytelsen. Arbeids- og velferdsetaten kan kreve at grunnene dokumenteres. Side 66 av

107 Fravær som skyldes sykdom eller skade, skal ikke føre til stans av ytelsen. Arbeidsog velferdsetaten kan kreve legeerklæring eller erklæring fra en annen sakkyndig som Arbeids- og velferdsetaten godkjenner. Dersom medlemmet har gjentatte fravær, skal Arbeids- og velferdsetaten vurdere om medlemmet oppfyller vilkårene, se 11-5 og Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om hva som er gyldig fravær, krav til dokumentasjon, hva som anses som fravær fra fastsatt aktivitet, og konsekvenser av slike fravær Reduksjon av arbeidsavklaringspengene ved brudd på nærmere bestemte aktivitetsplikter Arbeids- og velferdsetaten skal ved manglende etterlevelse av nærmere bestemte aktivitetsplikter fastsatt i forskrift, ilegge et medlem en reduksjon i arbeidsavklaringspengene. Reduksjonen kan ikke ilegges senere enn tre måneder etter den manglende etterlevelsen. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om hvilke pliktbrudd som fører til reduksjon, vilkår for reduksjon og størrelsen på den Meldeplikt Medlemmet må melde seg hos Arbeids- og velferdsetaten hver fjortende dag (meldeperioden) og gi opplysninger som har betydning for retten til ytelsen. Meldingen skal gis ved bruk av meldekort, ved oppmøte eller på andre måter som Arbeids- og velferdsetaten bestemmer. Dersom medlemmet unnlater å melde seg på fastsatt dag, stanses ytelsen fra og med den dagen medlemmet skulle ha meldt seg og inntil han eller hun melder seg på nytt. Ytelsen skal likevel ikke stanses dersom medlemmet uforutsett ble forhindret fra å sende inn meldekortet og ikke kunne melde seg på en alternativ måte innen fristen. Dersom det vil være unødig tyngende for medlemmet å overholde meldeplikten, kan Arbeids- og velferdsetaten helt eller delvis frita ham eller henne fra den. Arbeids- og velferdsetaten skal av eget tiltak vurdere om det skal gis fritak fra meldeplikten. Fritak fra meldeplikt unntar ikke medlemmet fra den alminnelige opplysningsplikten etter Når medlemmet gjentatte ganger uten rimelig grunn unnlater å oppfylle meldeplikten, skal Arbeids- og velferdsetaten vurdere om medlemmet fortsatt oppfyller vilkårene for å motta ytelsen, se 11-5 og Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om innholdet i meldeplikten Oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten Et medlem som mottar arbeidsavklaringspenger, skal få jevnlig oppfølging fra Arbeids- og velferdsetaten. Det skal fastsettes individuelle oppfølgingstidspunkter ved innvilgelsen av arbeidsavklaringspenger. Medlemmet skal også følges opp etter at behandlingen eller det arbeidsrettede tiltaket er gjennomført. Side 67 av

108 På oppfølgingstidspunktet skal Arbeids- og velferdsetaten sammen med medlemmet vurdere om han eller hun har den ønskede framdriften mot målet om å komme i arbeid. Det skal også vurderes om vilkårene for retten til ytelsen fortsatt er oppfylt. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om oppfølgingen. V Varighet Varighet Arbeidsavklaringspenger gis så lenge det er påkrevd for at medlemmet skal kunne gjennomføre fastsatt aktivitet med sikte på å komme i arbeid, se 11-7, men likevel ikke lenger enn fire/tre år. Stønadsperioden kan forlenges i inntil ett/to år dersom sykdom, skade eller lyte er hovedårsaken til at medlemmets arbeidsevne ikke er avklart mot arbeid eller uføretrygd og a) medlemmet først etter langvarig utredning har begynt i hensiktsmessig medisinsk behandling og/eller arbeidsrettet tiltak eller b) medlemmet har vært forhindret fra å kombinere medisinsk behandling og arbeidsrettet tiltak. Stønadsperioden kan også forlenges i inntil ett/to år dersom medlemmet deltar på et opplæringstiltak og ikke kan gjennomføre utdanningen i løpet av tre år på grunn av helsemessige problemer og er i en utdanningssituasjon som vesentlig avviker fra den som gjelder for andre. Ved beregningen av den maksimale stønadsperioden inngår den tiden medlemmet har vedtak om arbeidsavklaringspenger etter 11-5, 11-14, 11-15, og Øvrige perioder hvor medlemmet har vedtak om arbeidsavklaringspenger, skal ikke inngå i beregningen av den maksimale stønadsperioden. VI Rett til arbeidsavklaringspenger i særlige tilfeller Arbeidsavklaringspenger til et medlem som ikke har opparbeidet seg ny rett til sykepenger Det kan gis arbeidsavklaringspenger uten hensyn til vilkårene i 11-5 og 11-6 i inntil seks måneder til et medlem som ikke har opparbeidet seg ny rett til sykepenger etter kapittel 8, og som oppfyller ett av følgende vilkår: a) Medlemmet har tidligere mottatt arbeidsavklaringspenger og er innen seks måneder igjen blitt arbeidsufør som følge av en annen sykdom. b) Medlemmet har tidligere mottatt arbeidsavklaringspenger og er innen ett år igjen blitt arbeidsufør som følge av samme sykdom. c) Medlemmet har tidligere mottatt sykepenger etter kapittel 8 i til sammen 248, 250 eller 260 sykepengedager i løpet av de tre siste årene, se 8-12, og er igjen blitt arbeidsufør mens han eller hun er i arbeid. d) Medlemmet har mottatt sykepenger etter kapittel 8 i til sammen 248, 250 eller 260 sykepengedager i løpet av de tre siste årene, se 8-12, og er fortsatt arbeidsufør. e) Medlemmet har mottatt arbeidsavklaringspenger og deretter foreldrepenger og innen seks måneder igjen blitt arbeidsufør på grunn av sykdom, se 8-2 andre ledd. Side 68 av

109 Det gis ikke arbeidsavklaringspenger i arbeidsgiverperioden for sykepenger, se Kravene i 8-7 og 8-8 gjelder tilsvarende Arbeidsavklaringspenger til studenter Det kan gis arbeidsavklaringspenger til en student som har avbrutt studiet, og som har behov for aktiv behandling for å kunne gjenoppta det. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om rett til arbeidsavklaringspenger i denne perioden Arbeidsavklaringspenger til et medlem som etablerer egen virksomhet Det kan gis arbeidsavklaringspenger under etablering av en ny egen virksomhet. For å få rett til arbeidsavklaringspenger under etablering av egen virksomhet må etableringen antas å føre til at medlemmet blir selvforsørget, eventuelt i kombinasjon med gradert uføretrygd. Etableringen må gjelde ny virksomhet. Stønad kan gis i en utviklingsfase på inntil seks måneder og/eller en oppstartsfase på inntil tre måneder etter søknad før hver enkelt fase. Fasene regnes fra det tidspunktet arbeidsavklaringspenger under etablering er innvilget. Dette gjelder også i de tilfellene der det ikke er en forutgående utviklingsfase. Medlemmet må innhente en næringsfaglig vurdering av etableringsplanen fra fylkeskommune, kommune eller annen kompetent instans. Medlemmet må selv dekke utgiftene som påløper i denne forbindelsen. Dersom det viser seg at en påbegynt etablering åpenbart ikke lar seg gjennomføre, skal arbeidsavklaringspenger under etablering av egen virksomhet stanses. Inntekt fra oppstartsfasen skal ikke føre til reduksjon av arbeidsavklaringspengene. Inntekt fra arbeid ved siden av etableringen skal føre til reduksjon etter Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om rett til arbeidsavklaringspenger i denne perioden Arbeidsavklaringspenger i perioder uten påbegynt aktivitet Det kan gis arbeidsavklaringspenger mens medlemmet venter på at en aktivitetsplan blir utarbeidet, se arbeids- og velferdsforvaltningsloven 14 a, og før aktiv behandling eller et arbeidsrettet tiltak starter, og mellom disse tiltakene. Arbeidsavklaringspenger etter denne bestemmelsen kan kun gis én gang mens medlemmet venter på den samme behandlingen eller det samme tiltaket Arbeidsavklaringspenger i perioden som arbeidssøker Det kan gis arbeidsavklaringspenger i fire/fem/seks måneder etter at medlemmet er satt i stand til å skaffe seg arbeid som han eller hun kan utføre, før han eller hun har fått arbeid eller tilbud om det. Medlemmet må fylle vilkårene i 4-5 og 4-8. Bestemmelsene om tidsbegrenset bortfall av dagpenger i 4-20 gjelder tilsvarende Arbeidsavklaringspenger under behandling av et krav om uføretrygd Det kan gis arbeidsavklaringspenger i inntil åtte måneder når medlemmet etter en arbeidsevnevurdering skal vurderes for uføretrygd, se arbeids- og velferdsforvaltningsloven 14 a. Side 69 av

110 VII Grunnlag og reduksjon Grunnlaget for beregningen av arbeidsavklaringspenger Grunnlaget for beregningen av arbeidsavklaringspenger fastsettes ut fra medlemmets pensjonsgivende inntekt, se 3-15, i året før arbeidsevnen ble nedsatt med minst halvparten, se Grunnlaget for beregningen skal likevel fastsettes ut fra gjennomsnittet av den pensjonsgivende inntekten i de tre siste kalenderårene før samme tidspunkt dersom dette gir et høyere grunnlag. Den pensjonsgivende inntekten etter første ledd skal reguleres i samsvar med endringer i grunnbeløpet fram til søknadstidspunktet. Pensjonsgivende inntekt over seks ganger gjennomsnittlig grunnbeløp i et kalenderår regnes ikke med i grunnlaget. Grunnlaget for arbeidsavklaringspenger blir regulert i samsvar med senere endringer i grunnbeløpet Arbeidsavklaringspengenes størrelse og barnetillegget Arbeidsavklaringspenger gis med 66 prosent av grunnlaget, se Minste årlige ytelse er to ganger grunnbeløpet. Arbeidsavklaringspenger gis for fem dager per uke. Dagsatsen er den årlige ytelsen delt på 260. Til et medlem som forsørger barn, se 1-6, ytes det et barnetillegg. Et barn anses ikke som forsørget dersom det har inntekt, herunder kapitalinntekt, som er større enn grunnbeløpet, eller har rett til barnepensjon etter kapittel 18. Tillegget gis per dag for hvert barn fem dager i uka. Dersom begge foreldrene mottar arbeidsavklaringspenger, kan begge få barnetillegg. Som barn regnes egne barn og fosterbarn, se barnevernloven 4-22, dersom medlemmet har forsørget fosterbarnet i de to siste årene før krav om barnetillegg blir satt fram. Arbeids- og velferdsetaten kan fravike kravet om at fosterbarnet skal ha blitt forsørget i de to siste årene før kravet om barnetillegg settes fram, når fosterhjemsordningen har en varig karakter. Arbeidsavklaringspenger medregnet barnetillegget kan ikke utgjøre mer enn 90 prosent av grunnlaget, se Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om barnetilleggets størrelse og regler for avkortning av ytelsen for fosterforeldre Minsteytelse til et medlem som fikk arbeidsevnen nedsatt før fylte 26 år For et medlem som får arbeidsevnen ( 11-5) nedsatt før fylte 26 år på grunn av en alvorlig og varig sykdom, skade eller lyte som er klart dokumentert, er minste årlige ytelse 2,44 ganger grunnbeløpet. Dette gjelder selv om medlemmet har vært mer enn 50 prosent yrkesaktiv etter fylte 26 år, dersom kravet settes fram før medlemmet fyller 36 år. Arbeidsavklaringspenger etter denne bestemmelsen kan tidligst gis fra og med den dagen medlemmet fyller 20 år. Side 70 av

111 11-22 Arbeidsavklaringspenger ved yrkesskade Til et medlem som har nedsatt arbeidsevne på grunn av skade eller sykdom som går inn under kapittel 13, gis det arbeidsavklaringspenger, men med følgende særbestemmelser: a) Vilkåret i 11-2 om forutgående medlemskap gjelder ikke. b) Arbeidsavklaringspenger gis ved reduksjon av arbeidsevnen ned til 30 prosent. Ved beregningen av den delen av nedsettelsen av arbeidsevnen som skyldes yrkesskaden eller yrkessykdommen, skal grunnlaget for arbeidsavklaringspengene ( 11-19) ikke settes lavere enn den antatte årlige arbeidsinntekten på skadetidspunktet, justert i samsvar med endringer i grunnbeløpet fram til søknadstidspunktet. Dersom den delen av nedsettelsen av arbeidsevnen som ikke skyldes yrkesskaden eller yrkessykdommen er under 30 prosent, beregnes hele ytelsen etter andre ledd Reduksjon ved delvis nedsatt arbeidsevne Det gis fulle arbeidsavklaringspenger til et medlem som har tapt hele arbeidsevnen, se Dersom et medlem har tapt en del av arbeidsevnen, reduseres arbeidsavklaringspengene medregnet barnetillegget slik at ytelsen svarer til den delen av arbeidsevnen som er tapt. Det skal alltid vurderes om medlemmet har en arbeidsevne som ikke er utnyttet. Beregningen av den reduserte ytelsen skal ta utgangspunkt i forholdet mellom en arbeidstid på 37,5 timer per uke og det antall timer medlemmet har vært i eller kunne ha vært i inntektsgivende arbeid. Beregningen baseres på gjennomsnittlig arbeidet tid i meldeperioden, se Reduserte arbeidsavklaringspenger gis når arbeidsevnen er redusert med minst 40 prosent. Ved beregningen skal det tas hensyn til om medlemmet har reduserte muligheter til å utføre inntektsgivende arbeid på grunn av at han eller hun deltar på et arbeidsrettet tiltak eller får aktiv behandling. Når medlemmet arbeider i et arbeidsrettet tiltak uten lønn eller med lønn inntil grunnbeløpet, kan arbeidsavklaringspengene reduseres med et lavere antall timer enn det timeantallet som er arbeidet. Når medlemmet er nær ved å komme i fullt arbeid, kan det i inntil tolv måneder gis arbeidsavklaringspenger når han eller hun arbeider inntil 80 prosent. Det kan ikke gis mer enn én periode med arbeidsavklaringspenger etter dette leddet i løpet av en stønadsperiode, se Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om reduksjon av arbeidsavklaringspenger på grunn av samtidig arbeid, herunder gi bestemmelser for særskilte grupper Reduksjon av arbeidsavklaringspenger på grunn ytelser fra en arbeidsgiver Pensjonsgivende inntekt ( 3-15) og økonomiske ytelser fra den nåværende eller en tidligere arbeidsgiver som ikke er pensjonsgivende inntekt, som gis i forbindelse med overgang til arbeidsavklaringspenger eller i forbindelse med oppsigelse, fratreden eller reduksjon av arbeidstid, skal føre til at arbeidsavklaringspengene reduseres med samme Side 71 av

112 beløpet. Ytelser fra en arbeidsgiver skal periodiseres ved at de deles på medlemmets tidligere månedslønn. Pensjonsgivende inntekt som er erstatning fra en arbeidsgiver etter skadeerstatningsloven 3-1 eller yrkesskadeforsikringsloven 13, skal ikke føre til reduksjon av arbeidsavklaringspengene. Feriepenger etter ferieloven skal ikke føre til reduksjon av arbeidsavklaringspengene. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om hvordan reduksjon av arbeidsavklaringspenger på grunn av ytelser fra en arbeidsgiver skal skje Arbeidsavklaringspenger under opphold i institusjon Dersom et medlem som mottar arbeidsavklaringspenger, oppholder seg i en institusjon med fri kost og losji, blir arbeidsavklaringspengene redusert. Dette gjelder likevel ikke for et medlem som forsørger ektefelle eller har krav på barnetillegg. Arbeidsavklaringspengene gis uten reduksjon for innleggelsesmåneden og de tre påfølgende månedene. Deretter blir arbeidsavklaringspengene redusert med 50 prosent inntil institusjonsoppholdet avsluttes. Dersom medlemmet innen tre måneder etter utskrivelsen på nytt kommer i institusjon, gis det reduserte arbeidsavklaringspenger fra og med måneden etter at det nye oppholdet tar til. Dersom medlemmet har faste utgifter som er nødvendige for at han eller hun skal kunne beholde bolig, kan Arbeids- og velferdsetaten bestemme at arbeidsavklaringspengene ikke skal reduseres Arbeidsavklaringspenger under straffegjennomføring Et medlem som sitter i varetekt, soner straff eller er underlagt særreaksjoner i en anstalt under kriminalomsorgen, har ikke rett til arbeidsavklaringspenger. Det gis likevel arbeidsavklaringspenger hvis medlemmet arbeider for en arbeidsgiver utenfor anstalten i medhold av straffegjennomføringsloven 20. Ved gjennomføring av samfunnsstraff, straffegjennomføring i medhold av straffegjennomføringsloven 16 eller betinget dom beholdes arbeidsavklaringspengene dersom vilkårene for øvrig er oppfylt. Tilsvarende gjelder ved prøveløslatelse i medhold av straffegjennomføringsloven 42 og følgende Forholdet til andre ytelser fra folketrygden Dersom et medlem har rett til arbeidsavklaringspenger og samtidig fyller vilkårene for å få en annen folketrygdytelse som skal dekke det samme inntektstapet i det samme tidsrommet, kan han eller hun velge ytelse. Fulle sykepenger og fulle svangerskapspenger av deltidsstilling anses som en redusert ytelse etter tredje leddet. Foreldrepenger etter 14-9 anses som en full ytelse. Arbeidsavklaringspengene faller ikke bort dersom medlemmet tar ut alderspensjon etter kapittel 19 og 20. Når medlemmet får barnepensjon etter kapittel 18, reduseres arbeidsavklaringspengene med samme beløp. Dersom et medlem mottar en annen redusert ytelse fra folketrygden, gis det reduserte arbeidsavklaringspenger. Arbeidsavklaringspengene beregnes som en full ytelse og reduseres deretter med den prosentandelen som den reduserte ytelsen utgjør av full arbeidsevne. For et medlem som er sykmeldt fra en deltidsstilling, skal Side 72 av

113 arbeidsavklaringspengene reduseres med den prosentandelen som sykmeldingen utgjør av full stilling. Tilsvarende gjelder dersom medlemmet mottar svangerskapspenger av en deltidsstilling. Dersom medlemmet mottar en gradert uføretrygd, skal grunnlaget for beregning av arbeidsavklaringspenger ( 11-19) fastsettes ut fra medlemmets pensjonsgivende inntekt fra tiden før arbeidsevnen ble ytterligere nedsatt dersom det gir et høyere grunnlag enn ved å fastsette grunnlaget ut fra medlemmets pensjonsgivende inntekt før arbeidsevnen ble nedsatt med minst halvparten. Medlemmets pensjonsgivende inntekt før arbeidsevnen ble ytterligere nedsatt skal fastsettes ved at medlemmets pensjonsgivende inntekt i deltidsstilling oppjusteres til en inntekt tilsvarende hundreprosentstilling. Omfanget av deltidsstillingen skal anses å utgjøre differansen mellom hundreprosentstilling og den fastsatte uføregraden for uføretrygden Forholdet til ytelser etter en annen lovgivning Arbeidsavklaringspenger utbetales ikke dersom medlemmet får dekket det samme inntektstapet under en annen lovgivning. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om avgrensingen av folketrygdens ansvar. VIII Stans, reduksjon, opphør og nytt krav Unntak fra kravet om melding om vedtak og unntak fra kravet om forhåndsvarsel Melding om vedtak om stans eller opphør i utbetaling av arbeidsavklaringspenger kan unnlates når grunnen åpenbart er kjent for medlemmet. Det er et vilkår at etaten har gitt medlemmet forhåndsorientering om at retten til ytelsen stanses eller opphører i slike tilfeller. Dette må skyldes ett av følgende forhold: a) Medlemmet har fravær utover én dag per meldeperiode som ikke skyldes sykdom eller sterke velferdsgrunner. b) Medlemmet unnlater å melde seg hos Arbeids- og velferdsetaten, se 11-9 første ledd. c) Medlemmet er kommet i fullt arbeid. d) Medlemmet tar ferie. e) Medlemmet er i utlandet uten at Arbeids- og velferdsetaten har godkjent oppholdet, se 11-3 tredje ledd. f) Medlemmet avtjener lovbestemt tjenesteplikt (verneplikt). g) Medlemmet er i fengsel, varetekt eller under frisoning. h) Medlemmet får fulle sykepenger eller full uføretrygd fra folketrygden. Forhåndsvarsling ved manglende etterlevelse av aktivitetspliktene som følger av 11-9 kan unnlates dersom medlemmet på forhånd er orientert om konsekvensene ved eventuell manglende etterlevelse Nytt krav om arbeidsavklaringspenger Det må settes fram et nytt krav om arbeidsavklaringspenger dersom pengene har vært stanset eller opphørt i mer enn 52 uker. Vilkårene for ytelsen må vurderes på nytt, og er de oppfylt, begynner en ny stønadsperiode å løpe, se Arbeidsavklaringspengene Side 73 av

114 skal ikke anses for å ha vært stanset i perioder der medlemmet mottar foreldrepenger opptjent på grunnlag av arbeidsavklaringspenger. Dersom ytelsen har vært stanset i mindre enn 52 uker, kan medlemmet fortsette på tidligere stønadsperioden, se 11-12, med det tidligere fastsatte beregningstidspunktet, se Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om når det må framsettes et nytt krav om ytelsen, og når medlemmet kan fortsette i den samme stønadsperioden, se Folketrygdloven nytt kapittel 11 A Tilleggstønader Kapittel 11 A. Tilleggsstønader til arbeidsrettede tiltak I Formål 11 A-1 Formål Formålet med tilleggsstønader er å kompensere for bestemte utgifter som et medlem har i forbindelse med gjennomføringen av et arbeidsrettet tiltak. II Inngangsvilkår 11 A-2 Forutgående medlemskap Ingen endringer. 11 A-3 Alder Det er et vilkår for rett til tilleggsstønader at medlemmet er mellom 18 og 67 år. III Hovedvilkår 11 A-4 Nedsatt arbeidsevne Det er et vilkår for rett til tilleggsstønader at medlemmet har fått nedsatt arbeidsevnen i en slik grad at han eller hun hindres i å beholde eller skaffe seg inntektsgivende arbeid. Sykdom, skade eller lyte må være en vesentlig medvirkende årsak til den nedsatte arbeidsevnen. Når det vurderes om arbeidsevnen er nedsatt, skal det blant annet legges vekt på helse, alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn og arbeidsmuligheter på steder der det er rimelig at medlemmet tar arbeid. 11 A-5 Tilleggsstønader Til et medlem som gjennomfører et arbeidsrettet tiltak, kan det ytes tilleggsstønad etter fast sats til dekning av dokumenterte utgifter til læremidler. Et medlem som gjennomfører et arbeidsrettet tiltak og som ikke har ordinær lønn gjennom tiltaksdeltakelsen og ikke mottar sykepenger etter kapittel 8, kan gis tilleggsstønad til dekning av følgende utgifter: a) Utgifter til daglige reiser i forbindelse med utredning eller gjennomføring av et arbeidsrettet tiltak. Side 74 av

115 b) Utgifter til hjemreiser under gjennomføring av et arbeidsrettet tiltak. c) Nødvendige utgifter til flytting fra hjemstedet i forbindelse med et arbeidsrettet tiltak eller i forbindelse med arbeid etter at tiltaket er gjennomført. d) Nødvendige utgifter til barnetilsyn eller tilsyn av andre familiemedlemmer (tilsynstillegg) i forbindelse med utredning eller gjennomføring av et arbeidsrettet tiltak. e) Nødvendige ekstrautgifter til bolig i forbindelse med utredning eller gjennomføring av et arbeidsrettet tiltak. Til et medlem som på grunn av sykdom eller skade midlertidig ikke kan reise på vanlig måte til og fra arbeids- eller undervisningsstedet, kan det i stedet for arbeidsavklaringspenger etter kapittel 11 gis tilleggsstønad til dekning av nødvendige ekstra transportutgifter til daglige reiser. Stønaden begrenses til det beløpet som medlemmet ville ha fått utbetalt i arbeidsavklaringspenger for samme tidsrom. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om vilkårene for og beregningen av tilleggsstønadene. 11 A-6 Forholdet til ytelser etter en annen lovgivning Tilleggsstønader utbetales ikke dersom medlemmet får dekket de samme utgiftene under en annen lovgivning. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om avgrensingen av folketrygdens ansvar. 6.4 Forskriftsbestemmelse til folketrygdloven ny 11-9 X Arbeidsavklaringspengene reduseres med hjemmel i folketrygdloven 11-9 tilsvarende én dags ytelse, dersom medlemmet uten rimelig grunn unnlater å: a) møte til konferanse med Arbeids- og velferdsetaten etter innkalling, se folketrygdloven 11-7, eller b) møte som avtalt på arbeidsrettet tiltak eller behandling, se folketrygdloven 11-7, eller c) gi de opplysningene og levere de dokumentene som Arbeids- og velferdsetaten krever framlagt i medhold av folketrygdloven Medlemmet skal kunne orientere om bakgrunnen for fraværet ved utfylling av meldekortet. Vedtaket kan klages på etter reglene i forvaltningsloven til det nærmeste overordende organ, men kan ikke ankes inn for Trygderetten, se forskrift om unntak fra anke til Trygderetten 1. Side 75 av

116 -116-

117 -117-

118 -118-

119 -119-

120 Hørings notat Strategi 2030 Fremragende helsetjeneste

121 Innholdsfortegnelse 1. Bakgrunn og innledning Bakgrunn og hensikt med Strategi Føringer for arbeidet og prosess Hovedpunktene i høringsnotatet Utfordringer og muligheter de viktigste drivkreftene fram mot Samfunnsperspektivet - demografiske utfordringer og endret sykdomsbilde Pasientperspektivet - utfordringer og forventninger Arbeidskraftperspektivet Kunnskaps og teknologiperspektivet Konsekvenser av utfordringsbildet/konklusjon på driverne Strategi 2030 «Fremragende helsetjeneste» Strategiske mål Vi innfrir pasientenes helsetjeneste Vi tar i bruk kunnskap og teknologi for en bedre helse Vi rekrutterer, utvikler og beholder høyt kompetent personell Vi er gode lagspillere Bruk og operasjonalisering av Strategi

122 1. Bakgrunn og innledning 1.1 Bakgrunn og hensikt med Strategi 2030 Styret i Helse Midt-Norge vedtok i 2015 (sak 3/2015) å iverksette arbeidet med en ny strategi for utviklingen av spesialisthelsetjenesten i Midt-Norge mot år Vi står overfor store samfunnsendringer i årene som kommer. Befolknings- og bosettingsmønster er i endring. Behandlingsmulighetene øker og det gjør også kostnadene. Teknologien er i utvikling, og mulighetene er enorme. Forventningene til hva helsetjenesten kan levere er store allerede i dag og vil fortsette å øke. Fremtidsbildet viser at dagens måte å organisere og drive helsetjenestene på, ikke vil være bærekraftig i årene framover. Helse Midt-Norge må ha strategier, kultur, lederskap og medarbeidere som møter utfordringene, til det beste for pasientene. Mange av forutsetningene for utviklingen av spesialisthelsetjenesten er lite forutsigbare og bestemmes ikke av sektoren alene, men av generelle samfunnsmessige forhold, politiske myndigheter mv. Helse Midt-Norge RHF har ansvar for at befolkningen i regionen får tjenester av god kvalitet i henhold til blant annet helseforetakslovens og spesialisthelsetjenestelovens bestemmelser, pasient- og brukerrettighetsloven, Nasjonal helse- og sykehusplan og årlige oppdrag og krav fra Helse og omsorgsdepartementet. Likevel er Helse Midt- Norges evne til å forme framtida, tilpasse oss og utvikle spesialisthelsetjenesten innenfor de rammebetingelser som finnes, avgjørende for å kunne tilby pasientene en fremragende helsetjeneste i årene som kommer. Strategi 2030 skal være vår rettesnor for utvikling og prioriteringer i årene som kommer. Det framlagte forslaget viser våre muligheter, begrensninger og ambisjoner fram mot Strategien gir en beskrivelse av hvor vi ønsker å være i 2030 og hvilke hovedgrep vi må ta for å komme dit. Strategi 2030 vil være en overordnet strategi som tar hensyn til det samla utfordrings- og mulighetsbildet vi står overfor i utviklingen av et helhetlig tjenestetilbud og strategien har derfor et perspektiv utover spesialisthelsetjenesten. Våre ambisjoner skal nås i et samspill med pasienter, deres pårørende, våre medarbeidere, kommuner, forsknings- og utdanningsinstitusjoner, private leverandører av spesialisthelsetjenester og samfunnet forøvrig. 1.2 Føringer for arbeidet og prosess Styret i Helse Midt-Norge RHF vedtok i oktober 2015 premisser for arbeidet med Strategi Dette inkluderer blant annet: Det langsiktige utfordringsbildet fra Strategi 2020 ligger i hovedsak fast og arbeidet med ny strategi skal bygge videre på dette. Ny strategi skal bygge på Helse Midt-Norges visjon På lag med deg for din helse og verdiene trygghet, respekt og kvalitet. Baseres på nasjonale føringer, som Nasjonal helse og sykehusplan Baseres på regionale vedtak/prioriteringer som anskaffelse og implementering av nytt pasientadministrativt system (PAS) og elektronisk pasientjournal (EPJ) samt bygging av nytt sykehus i Nordmøre og Romsdal. Strategien skal være overordna og gi retning for ønsket utvikling fram til

123 Strategien skal munne ut i et konkret og kortfattet strategidokument. Det har vært gjennomført temamessige diskusjoner bl.a. med styrene både i Helse Midt-Norge RHF og i de lokale helseforetak. I tillegg har det vært åpnet for alle å gi innspill gjennom nettsidene til Helse Midt-Norge RHF. Regionalt brukerutvalg og konserntillitsvalgte/konsernverneombud har både gitt innspill til innholdet i notatene og bidratt til diskusjoner om følgende tema: Den nye pasientrollen pasientenes helsetjeneste De store dilemmaer i helsetjenesten Arbeidskraft og kompetanse Fra fragmenterte til helhetlige tjenester Temaene og diskusjonene rundt disse har hatt som intensjon å bidra til felles forståelse og kunnskap om hvilke utfordrings- og mulighetsbilder og hvilke veivalg vi står overfor. En ambisjon har vært å skape rom for felles refleksjoner i styrene slik at de er bedre rustet for framtidige veivalg. Dette høringsnotatet, som skal danne grunnlag for Strategi 2030, sendes ut på høring, med høringsfrist 30. september Det vises til høringsbrev for nærmere informasjon om det praktiske rundt å avgi høringssvar. Høringsinnspillene vil bli sammenfattet og lagt fram for styret i Helse Midt- Norge RHF 13. oktober Strategi 2030 skal etter planen vedtas av styret i Helse Midt-Norge RHF 10. november Hovedpunktene i høringsnotatet Høringsnotatet redegjør for de tyngste drivkreftene som påvirker både samfunnsutviklingen generelt og utviklingen av helsetjenesten spesielt. En voksende og aldrende befolkning, endret sykdomsbilde, et flyttemønster som trekker unge mot byene mens de eldre blir igjen i distriktene, mangel på personell, økt kunnskap og en akselererende teknologisk utvikling som kan forandre hele samfunnet vil påvirke oss. Mangel på koordinerte og sammenhengende tjenester trekkes også fram som en stor utfordring. Så langt har vi møtt utfordringene med en vekststrategi, ved en betydelig økning i ressursene. Fram mot 2030 vil ikke dette være en bærekraftig strategi. Framtida byr også på nye muligheter som skapes gjennom et høyt kunnskapsnivå, andre måter å arbeide på, avansert teknologi og et tettere samarbeid både mellom sykehusene og mellom sykehus og kommuner, forsknings- og utdanningsinstitusjoner mv. Samtidig vil framtida være preget av vanskelige valg og stor innsats for å sikre en bærekraftig økonomi. Veksten i behov og forventninger til hva helsetjenesten skal tilby vil overgå muligheten vi har for å utdanne og rekruttere personell og samfunnets evne til å betale. De samlede ressurser må derfor benyttes bedre. Våre fremste redskap for å møte utfordringene er å utnytte mulighetene medisinsk teknologisk utvikling og IKT gir oss, i tillegg til kontinuerlig forbedring av driftsmodellene våre. Framtidas helsetjenester må derfor preges av kultur for fleksibilitet, endringsvilje og tilpasningsevne. Den største risikoen kan være at vi ikke gjør tilstrekkelig endringer. Tydeligere prioriteringer og økonomisk bærekraft reises som premisser for utviklingsarbeidet. Det betyr også å være tydelig på hva spesialisthelsetjenesten ikke lenger skal bidra med. Helse Midt-Norges ambisjon er å tilby befolkningen i Midt-Norge fremragende helsetjenester. Fremragende helsetjeneste dreier seg om å gi den enkelte pasient den beste tilgjengelige kunnskapsbaserte behandlingen som er tilpasset hans eller hennes konkrete situasjon og behov for behandling eller mestring. Fremragende helsetjenester betyr også at vi evner å prioritere og ser helsetjenesten som en helhet innenfor de ressurser vi har til rådighet

124 Høringsnotatet foreslår, basert på vår visjon, verdier, utfordrings- og mulighetsbildet, følgende fire strategiske mål som redskap for å oppnå ambisjonen om en fremragende helsetjeneste; Vi innfrir pasientenes helsetjeneste Dette betyr; Vi har pasientenes behov som utgangspunkt for all behandling og kjernen i all pleie Vi legger til rette for at pasienter og pårørende tar del i behandlingen og mestrer sin situasjon på en god måte Våre pasienter opplever likeverdighet i møte med helsepersonell Våre pasienter opplever tilgjengelige, forutsigbare og helhetlige tjenester Våre pasienter opplever èn helsetjeneste som kommuniserer godt og deler informasjon på tvers av nivåene Vi tar i bruk kunnskap og teknologi for en bedre helse Dette betyr; Vi baserer all pasientbehandling på kunnskapsbasert praksis Vi er tydelige på at vi ikke kan tilby «alt til alle» Vi legger standardiserte pasientforløp til grunn Vi gir pasientene trygge tjenester av god kvalitet Vi ser pasientsikkerhet i sammenheng med helse- miljø og sikkerhetsarbeid Vi har en endringskultur som baserer seg på åpenhet, kontinuerlig læring og deling av erfaringer Vi har bygd systemer og kultur som gir muligheter til nettverkssamarbeid med industri, akademia, nasjonale og internasjonale helsetjenesteaktører Vi forbedrer oss gjennom brukererfaringer, forskning, kontinuerlig utvikling og innovasjon Vi er offensive i å ta i bruk ny teknologi for å gi pasientene god behandling innenfor gjeldende økonomiske rammer Vi har gjennom arbeid med innovasjon bidratt til at ny kunnskap blir omsatt til god praksis og deles med andre Vi rekrutterer, utvikler og beholder høyt kompetent personell Dette betyr; Vi er en attraktiv, lærende og utviklende arbeidsplass som sørger for ivaretakelse av medarbeidere og deres kompetanse Vi rekrutterer, utvikler og beholder personell med rett kompetanse Vi har en fellesskapskultur der vi lærer av hverandre og bygger kompetanse på tvers Vi har synlige og ansvarlige ledere som arbeider mot felles mål Vi planlegger kompetanseutvikling, utdanning og virksomheten ut fra pasientenes og tjenestens behov Vi har styrket samarbeidet med utdanningssektoren for å sikre at framtidige medarbeidere utdannes i rett antall og med riktig kompetanse Vi utvikler og deler kompetansen sammen med primærhelsetjenesten og andre aktører som medvirker i pasientforløpene Vi er gode lagspillere Dette betyr; Vi tilbyr en god og sammenhengende helsetjeneste Vi har et tett og forpliktende samarbeid om behandling og personell Vi har en kultur for helhet, der det er resultatene for pasientene som teller Våre pasienter får rett behandling på rett sted til rett tid

125 Vi tar en aktiv rolle i videre utvikling av samhandling med kommunene Vi har et folkehelseperspektiv og bidrar til oppbygging av kunnskap om bedre forebygging, behandling og oppfølging av de store sykdomsgruppene Disse målene vil utfordre våre ledere og vi må derfor rekruttere, utvikle og støtte våre ledere slik at spesialisthelsetjenesten kan utvikle seg i riktig retning. 3. Utfordringer og muligheter de viktigste drivkreftene fram mot 2030 Utfordringene og mulighetene i helsetjenesten er mange og av ulik karakter. I stedet for å spå om framtida, må vi heller forsøke å forstå hvilke drivkrefter som vil påvirke utviklingen av samfunnet generelt og helsetjenesten spesielt i årene framover mot For å finne en riktig vei framover må vi forstå driverne og være tilpasningsdyktige i tråd med disse. Sentrale utviklingstrekk i samfunnet generelt og i arbeidslivet spesielt er økende grad av internasjonalisering, nye arbeids- og organisasjonsformer, en mer heterogen arbeidsstyrke og større andel av eldre i befolkningen. Videre er utviklingstrekkene knyttet til krav til kontinuerlig omstilling og læring, nye kompetansekrav og stadig endring i behandlingsmetoder og i teknologi. Drivkreftene og utfordringene i helsetjenesten, og spesialisthelsetjenesten spesielt, kan i hovedsak deles i fire kategorier; o Samfunnsperspektivet o Pasientperspektivet o Arbeidskraftperspektivet o Kunnskaps- og teknologiperspektivet 3.1 Samfunnsperspektivet - demografiske utfordringer og endret sykdomsbilde Ved utgangen av 2015 var det innbyggere i de tre fylkene som Helse Midt-Norge dekker. Befolkningens alderssammensetning vil i løpet av de neste ti-årene endres kraftig, med stor vekst i folketallet og antall eldre. Dette innebærer betydelig vekst i etterspørselen etter helsetjenester. Framskrivning viser at Helse Midt-Norge vil ha en vekst i folketallet på mennesker innen 2030 og en økning på 42 pst. i antall eldre over 67 år. Alder har stor betydning for utviklingen av sykelighet. Sykdom øker med alderen, og eldre har ofte flere sammensatte lidelser enn yngre. Behovet for helhetlige og godt koordinerte tjenester vil derfor øke. 70 åringer bruker omtrent dobbelt så mye helsetjenester som en 40 åring. Økt antall eldre og en økning i levealder vil gi en økning i antall mennesker som lever med en kronisk sykdom. I dag står 1 pst. av befolkningen for 20 pst. av bruken av spesialisthelsetjenester pst. av befolkningen står for 66 pst. av bruken. De fleste storforbrukerne er i aldersgruppa 65 til 79 år. Nesten alle disse har en kronisk sykdom, og mange har flere samtidige sykdommer. Det er også en høyere andel pasienter i livets sluttfase blant storforbrukere. Helsetilstanden i den Midt-Norske befolkningen er god, men de sosiale ulikhetene i helse er store. Jo bedre utdanning og økonomi, jo bedre helse. Forekomsten av livsstilsykdommer, kroniske sykdommer, kreft og muskel og skjelettsykdommer vil øke betydelig. Blant unge mennesker er det særlig forventet en økning i behovet for rusbehandling og psykisk helsehjelp. Vi må organisere og dimensjonere helsetjenesten så den også er rustet for å håndtere disse sykdomsgruppene. 1 Rapport fra SKDE; Storforbrukere av somatisk spesialisthelsetjeneste

126 Hittil har helsetjenesten hatt stort fokus på behandling av sykdom og senkomplikasjoner, mens det har vært mindre fokus på å fremme helse og forebyggende helseproblemer. For å skape pasientenes helsetjeneste, må spesialisthelsetjenesten interessere seg mer for hva den kan bidra med både for å forebygge at pasientene trenger behandling i spesialisthelsetjenesten, og ved å bidra til at pasienter bedre mestrer sine liv med sykdom. Pårørende er en viktig ressurs for slik mestring. Samtidig kan det være krevende å være pårørende at det i seg selv kan påføre sykdom/manglende egenmestring. Bosettingsmønsteret har vært i sterk endring og har vært preget av en sterk sentralisering, med befolkningsvekst i byene og markert nedgang i utkantkommuner. Det er særlig de unge og innvandrere som flytter til byene. Denne utviklingen, kombinert med at vi blir stadig flere eldre, som sjelden flytter, vil endre pasientsammensetningen i regionen. Alle kommuner vil få flere eldre, og mange kommuner vil i 2030 ha nærmere en tredjedel av sine innbyggere over 67 år. Spesialisthelsetjenesten må legge til rette for at de store pasientgruppene med kroniske og sammensatte problemstillinger, i størst mulig grad får sine tjenester nær der de bor. Her vil samhandling med kommunenes helse og omsorgstjeneste være avgjørende for at pasientene skal kunne få et samlet, godt tilbud. Geografiske utfordringer krever et særskilt fokus på likeverdige tilbud til befolkningen selv om tjenestene får ulik utforming. Sentraliseringstendensen som fører til at andelen eldre i distriktene vil øke framover, kombinert med at mange kommuner i vår region har et lavt innbyggertall (48 av 84 kommuner har færre enn 5000 innbyggere), vil kunne skape utfordringer i forhold til å tilby robuste samarbeidsløsninger med kommunene. Teknologisk utvikling i samfunnet og velferdsteknologi vil kunne gi muligheter til utstrakt samarbeid og informasjonsdeling mellom pasient, kommune og spesialisthelsetjeneste til pasientens beste. En slik tilnærming til demografi, sykdomsutvikling og teknologiske muligheter krever at spesialisthelsetjenesten ser ut over sitt ansvarsområde. Økning i antall pasienter med sammensatte lidelser har stor betydning for kapasitets- og samhandlingsbehov, både i og mellom sykehus og mellom sykehus og kommunale tjenester. De politiske og lovmessige rammene er i endring. Nye politiske føringer er økt grad av valgfrihet for den enkelte pasient, både i hvordan, hvor, og av hvem helsetjenesten skal ytes, gjennom innføring av fritt behandlingsvalg og økt innslag av private tjenesteytere. Samtidig er det en klar politisk forventning om standardisering ut fra beste kunnskapsbaserte praksis. Det er også en tendens til sterkere politisk styring, samordning og prioritering på nasjonalt nivå. Den grunnleggende holdningen i det norske samfunnet er at helsetjenesten skal være tilgengelig for alle. Solidaritetsaspektet står sterkt. Samtidig står den individuelle friheten også sterkt, formulert som ansvar og myndighet over eget liv. En ser også en glidende overgang fra ønsker om, til behov for, og i siste instans rett til tjenester. Bak denne utviklingen ligger både en individsentrert rettighetstenkning og velferdsstatens ambisjon om å nå alle. Det er varslet mulige strukturelle endringer av kommunekartet gjennom det pågående arbeidet med kommunereformen. Videre pågår det en utredning om hvordan eierskapet til spesialisthelsetjenesten skal organiseres. 3.2 Pasientperspektivet - utfordringer og forventninger Helsetjenesten har blitt mer spesialisert og oppdelt. Antall helsearbeidere har økt, det har blitt flere profesjoner, og hver profesjon er blitt mer spesialisert. Flere «breddespesialiteter» er på vei ut og kunnskapsutvikling virker selvforsterkende i retning oppsplitting. Organiseringen av tjenesten har

127 fulgt den samme utviklingen. Enheter og utstyr har blitt stadig mer spesialiserte. Oppdeling og avgrensing gir driftsmessig oversikt for helsearbeideren og lederapparatet. Mye av denne spesialiseringen er til pasientens beste. Samtidig opplever både pasienter og tjenesteapparat ulemper med oppdeling. Pasientene ønsker å bli sett og møtt med helhet, samtidig som de vil ha tilgang til den beste spesialkompetansen. Pasientene kan oppleve tjenestene som uoversiktlige og fragmenterte, og at det glipper i overgangene mellom dem. I overgangen fra den ene helsetjenesten til den andre er det risiko for at kvaliteten svikter og at pasienten blir skadelidende. Fragmenteringen kan ramme de mest utsatte pasientgruppene, de med sammensatte og store problemer, brukere med psykiske plager, rus-/ avhengighetsproblemer, og de mest sykdomsbelastede eldste med flere sykdommer. Den rammer også alle med kroniske sykdommer som har behov for oppfølging av flere. Utviklingen som er beskrevet ovenfor krever at helsetjenesten ytes mer helhetlig. Det er stor ubegrunnet variasjon i forbruk og medisinsk praksis, både mellom sykehus og mellom helseforetak. Med ubegrunnet variasjon menes variasjon i forbruk av helsetjenester som ikke skyldes tilsvarende forskjeller i befolkningens sykelighet. Dette kan både være et uttrykk for at befolkningen i noen områder ikke får helsetjenester de har bruk for, eller et uttrykk for at befolkningen i andre områder får behandling de ikke har nytte av, eller i noen tilfeller medfører unødig skade. Å redusere ubegrunnet variasjon blir en sentral utfordring for å sikre befolkningen et likeverdig helsetilbud. Stortingsmeldingen om Kvalitet og pasientsikkerhet 2014 (Meld. St. 12 ( ) oppsummerer at helsetjenesten har gjennomgående utfordringer innen områdene kommunikasjon og involvering av pasienter og pårørende og kompetanse, læring og ledelse. Meldingen peker på at den norske helsetjenesten er god på overlevelse, men ikke nødvendigvis på opplevelse. Mange pasienter blir unødig skadet som følge av ytelser eller mangel på ytelser i helse- og omsorgstjenesten. Bedre samhandling, koordinering, kommunikasjon og medvirkning vil redusere og hindre pasientskader, unødig ventetid og ekstra belastning for pasienter og deres pårørende. Samfunnet beveger seg i retning mer individualisme. Det vil være en økende gruppe pasienter som i tillegg til å ha høye forventninger, også har stor kjøpekraft og betalingsvilje. Disse pasientene vil ønske å kunne kjøpe seg ut av eventuelle helsekøer, gjerne utfra en forventning om kvalitet. I 2016 har omlag nordmenn private helseforsikringer, hvorav nesten alle er betalt av arbeidsgiver. Det skal legges til rette for at pasientene i større grad har mulighet for å bli en del av behandlingsteamet, slik at de sammen med sine pårørende kan bidra mer aktivt i beslutninger om egen helse og behandling. Pasienter og pårørende skal være likeverdige samarbeidspartnere. Prinsippet om at «ingen beslutninger skal tas om meg uten meg» får gradvis sterkere fotfeste. Det vil være viktig å legge til rette for at pasientene skal få medbestemmelse uten at det medisinske ansvaret overlates til pasienten. 3.3 Arbeidskraftperspektivet De demografiske endringene gir et økt behov for helsetjenester, men denne utfordringen kan ikke møtes med en tilsvarende økt vekst i spesialisthelsetjenesten. En framskrivning av behovet for personell, som følge av befolkningsendringene, viser at helseforetakene i Midt-Norge vil ha behov for 25 pst. flere årsverk fram til Kommunene vil ha tilsvarende eller større behov. Dette vil ikke være bærekraftig

128 Dette betyr at vi må behandle flere pasienter med relativt sett færre ansatte. Det krever at arbeidsprosesser og pasientforløp kontinuerlig forbedres, for å sikre tjenester i tråd med beste medisinske praksis, riktig ressursbruk og riktig bruk av kompetanse og teknologi. Det betyr også at vi må ta i bruk ny teknologi og tjenesteinnovasjon for å redusere kostnader og behovet for personell. Kompetansebygging sammen med primærhelsetjenesten vil også være sentralt for å gi bedre helhetlig tjenestetilbud og en mer riktig ressursbruk til pasientens beste. Innen enkelte fag og i enkelte geografiske områder er det rekrutteringsproblemer. Det er behov for bedre oversikt og styring av framtidige behov for bemanning og kompetanse. Nasjonal bemanningsmodell er i ferd med å bli tatt i bruk og vil gi et godt grunnlag for en slik kompetanseplanlegging. Samarbeid med utdanningsinstitusjonene for å sikre tilgang på riktig kompetanse i riktig antall er nødvendig. Kommunale helsetjenester vil stå overfor tilsvarende utfordringer og det vil derfor kunne oppstå konkurranse om arbeidskraft. Det er nødvendig med et godt samarbeid med kommunene om kompetanseplanlegging. Kompetansen som etterspørres i arbeidslivet, endrer seg raskt og vil kreve mye opplæring og etterog videreutdanning. Utfordringer knyttet til å rekruttere er en ting, men å beholde ansatte kan bli en enda større utfordring. Det er blitt vanligere å skifte jobb i forhold til tidligere år. Helse Midt-Norges ambisjon er derfor å være en attraktiv arbeidsgiver som fremmer gode utviklingsmuligheter for den enkelte ansatte. Framover må vi sikre rett kompetanse på rett plass til rett tid. 3.4 Kunnskaps og teknologiperspektivet Framtida vil preges av veksten i tilgjengelig medisinsk kunnskap og teknologisk utvikling. Medisinsk forskning og innovasjon bringer fram nye behandlingsmuligheter, legemidler og medisinsk utstyr i stort omfang og stadig høyere tempo. Nye sykdomstilstander lar seg behandle og krevende behandlinger som tidligere enten var for kostbar eller medførte for stor risiko for pasienten, kan nå gjennomføres. Mulighetene endres, og påvirker hva spesialisthelsetjenesten kan gjøre både på sykehus og utenfor sykehus. Vi må framover sikre at forskningsresultater og nye innovative løsninger blir tatt i bruk i tjenesten og at de danner grunnlag for en kunnskapsbasert og framtidsretta helsetjeneste. Helse Midt-Norge må i større grad nyttiggjøre seg av nærheten vi har til de store forsknings- og fagmiljøene i vår regionen, med tilgang på kompetanse og teknologi i verdensklasse. Medisinskfaglig og teknologisk utvikling kan få avgjørende betydning for hvor og hvordan man utfører diagnostikk og behandling, og dermed for organisering av helsetjenesten. Utviklingen kan komme til å gå i to retninger parallelt; ytterligere samling av spisskompetente miljøer og særlig ressurskrevende prosedyrer, samtidig som diagnostikk og behandlingsmuligheter desentraliseres. Teknologisk utvikling kan både bidra til ønsket spesialisering, for eksempel gjennom personlig tilpasset medisin, og til oversikt og håndtering av store mengder informasjon for bedre styring av helhet, eksempelvis gjennom sanntids deling av pasientinformasjon for god samhandling. Slik medisinsk-teknologisk utvikling øker, og prognosene for bruk av kostbare legemidler tilsier sterk kostnadsvekst og ytterligere spesialisering. Teknologiselskaper og -utviklere har identifisert helsesektoren som et stort satsingsområde for nyvinninger og innovasjon. Forventningen om at helsesektoren skal bli mer moderne og teknologibasert, vil forsterkes i årene framover

129 Med nye personlige innrettede teknologiske hjelpemidler kommer tilfanget av digitalisert informasjon om helse og kropp til å skyte ny fart. «Big data» kan brukes både til å forebygge sykdom og bidra til bedre behandling. Dersom helsetjenesten klarer å utnytte potensialet i pasientenes vilje og evne til egendiagnostikk/egenbehandling og oppfølging, kan det redusere behovet for fysiske konsultasjoner eller kontakter betydelig. En annen side ved utviklingen er at de friske ønsker bekreftelse på at man er frisk. Flere aktører kobler mobil teknologi med kroppsnære sensorer som registrerer ulike kroppsfunksjoner som for eksempel blodtrykk, blodsukker og som varsler kritiske verdier og nivåer. Dette vil i neste omgang avdekke risikofaktorer og motivere til kontakt med helsetjenesten for å vurdere funn eller avdekke sykdom. Dette kan også øke presset på helsetjenesten. Flere ledende sykehus i USA har iverksatt prosjekter for å se på hvordan de kan ta imot og nyttiggjøre seg pasient-generert helseinformasjon for å sette inn forebyggende tiltak og tidlig innsats mot sine pasienter. IKT vil kunne avgjøre helsetjenestens evne til å utnytte de muligheter man ser for seg på noen år gjennom å fange og nyttiggjøre seg data både til forebygging, diagnostikk og forebygging. De som ofte benevnes som «Generasjon Y» (født ) er oppvokst med utstrakt bruk av internettbaserte «dingser». De henter derfor mye av sin kontakt og informasjon både i arbeid og i fritid og underholdning fra sine nettverk, og er typisk mer vant til å dele informasjon enn eldre generasjoner. Samfunnet vil derfor endre seg i retning nettverksbasert fram mot Med samfunnsendringen endrer våre ansatte og våre pasienter seg og vil forvente at nødvendig informasjon og svar «alltid» er tilgjengelig. Dette krever at vi endrer måten vi arbeider på. Det er store ulikheter i forhold til hvilke ressurser pasienter og deres pårørende har i forhold til å benytte seg av teknologi, slik som nettbaserte tjenester. Bruk av ny teknologi i den eldre befolkningen vil mest sannsynlig stige med de nye generasjoner som har erfaring fra teknologibruk i arbeidsliv og fritid. Likevel vil nok kunnskap om digital teknologi være mindre i den eldre befolkningen enn i andre grupper en god stund framover. Det vil være viktig å ha en bevissthet på å sikre at innføring av ny teknologi ikke bidrar til større ulikheter innen helsetjenesten i årene som kommer. 3.5 Konsekvenser av utfordringsbildet/konklusjon på driverne Samfunnet er i stadig endring. Også helsetjenesten påvirkes av dette. Dagens måte å organisere og drive helsetjenestene på, svarer ikke på det som drivkreftene forteller oss. Flere blir syke, flere blir eldre, flere trenger hjelp over lengre tid, flere sykdommer kan behandles med ny og kostbar teknologi og medisiner, i tillegg til at forventningene til spesialisthelsetjenesten vokser. Vi vil framover ha utfordringer med å sikre tilstrekkelig kompetanse og ressurser til å dekke befolkningens framtidige behov for helsetjenester og til å utføre framtidige oppgaver. Så langt har vi møtt utfordringene med en vekststrategi, ved en betydelig økning i ressursene. Dette er ikke lenger en bærekraftig strategi. Vi kan ikke lenger løse utfordringene ved å ansette flere folk og bruke mer penger. Vi må organisere tjenestetilbudet og arbeide annerledes enn før. Relativt blir det færre ansatte på flere pasienter. Vi må derfor organisere bruken av tilgjengelig personell og ledere på en bedre måte og sikre rett kompetanse fram i tid. Vi må benytte mulighetene som utviklingen i medisinsk kunnskap, teknologi og innovasjoner kan gi oss. Vi må rigge oss for å ivareta og behandle de store sykdomsgruppene som kommer. For å lykkes må vi løse utfordringene i nært samarbeid med kommunene. De samlede ressurser i samfunnet må utnyttes bedre. Vi kan ikke fortsette som før, vi er nødt til å endre oss

130 Vi står overfor et utfordringsbilde preget av høyt endringsbehov. Framtidas helsetjenester må ha nødvendig fleksibilitet og tilpasningsevne. Dette vil kreve at vi utvikler en kultur som sikrer både endringsvilje og endringskompetanse i organisasjonen. Framtida vil være preget av vanskelige prioriteringer og stor innsats for å sikre en bærekraftig utvikling slik som drivkreftene viser. Helsetjenesten vil ikke kunne tilby «alt til alle». Det vil være uforenlig både med samfunnets bærekraft og foretaksgruppas økonomiske bæreevne. Det forventes ikke realvekst i ressurstilgangen til spesialisthelsetjenesten de kommende årene ut over kompensasjon for aktivitetsvekst som følge av endring i befolkningens størrelse og sammensetning. Som bakteppe er det også viktig å ha med seg at enkelte land i Europa har hatt kutt i sine helsebudsjetter på grunn av en krevende økonomisk situasjon. God kontroll med økonomien er en forutsetning for riktige prioriteringer, og legger grunnlaget for en bærekraftig utvikling av spesialisthelsetjenesten. En tydelig prioritering må til for å skjerme og videreutvikle tilbudet til de pasientgruppene som har størst behov for å få sin behandling hos oss. Ikke minst må det en tydeligere prioritering til for at vi fortsatt kan gjøre nødvendige investeringer i bygninger, medisinsk teknisk utstyr, IKT og forskning og utvikling. Det er noen utviklingstrekk som kan utfordre den norske velferdsmodellen med likeverdig helsetilbud. Prioriteringer utfordres i to dimensjoner. For det første synes de økonomiske rammene å bli stadig strammere. For det andre gjennom at det stadig utvikles kostbar behandling til nytte for enkeltpersoner, uten at dette sees i et samfunnsperspektiv. Dette innebærer mindre penger til andre pasientgrupper og andre aktiviteter i sykehusene, hvis vi ikke evner å effektivisere driften tilsvarende. Konsekvensen kan bli at vi må ta beslutninger som utfordrer vår evne til å tilby en likeverdig helsetjeneste. Vi må samarbeide bedre internt i foretaksgruppa og med andre deler av helsetjenesten om en hensiktsmessig arbeids- og ansvarsdeling. God samhandling er avgjørende for å sikre befolkningen trygge, effektive og likeverdige helsetjenester. 4. Strategi 2030 «Fremragende helsetjeneste» Helse Midt-Norge legger til grunn en ambisjon om å tilby våre pasienter en fremragende helsetjeneste. En fremragende helsetjeneste oppnår vi kun i lag med pasienter og deres pårørende. Fremragende helsetjeneste dreier seg om å gi den enkelte pasient den beste tilgjengelige kunnskapsbaserte behandlingen som er tilpasset hans eller hennes konkrete situasjon og behov for behandling eller mestring. Fremragende helsetjenester betyr også at vi evner å prioritere og ser helsetjenesten som en helhet innenfor de ressursene vi har til rådighet. Det betyr at spesialisthelsetjenesten av og til må si nei. Vi skal bidra til at pasientene tilbys en fremragende helsetjeneste uansett hvor de befinner seg i pasientforløpet. Fremragende helsetjeneste betyr at vi tar et ansvar for å spille andre gode, både innen spesialisthelsetjenesten og i vår samhandling med kommunene. I dette ligger også at det tilrettelegges for at pasientene og deres pårørende skal gis mulighet til å delta aktivt i beslutninger om egen helse og behandling. Det handler om å skape et godt møte mellom pasient, pårørende og helsetjenesten. I en fremragende helsetjeneste blir alle pasienter og pårørende behandlet med respekt, opplever åpenhet, folkeskikk og god kommunikasjon i møte med vår tjeneste. Den offentlige helsetjenesten skal fortsatt være en bærebjelke i velferdsstaten, og være den tjenesten pasientene velger. Ambisjonene er høye. Vi ønsker å tilby befolkningen i Midt-Norge en god og framtidsretta helsetjeneste, både medisinsk, teknologisk og omsorgsmessig

131 Vår ambisjon bygger både på vår visjon «På lag med deg for din helse» og regionens tre verdier; respekt, trygghet og kvalitet. Dette er illustrert i figuren under. Utøvelsen av verdiene er vesentlig for bygging av tillit og omdømme. Vår visjon og våre verdier ligger fast. Nå er det derfor den foreslåtte ambisjonen me d tilhørende strategiske mål som er til høring. 5. S trategiske mål Basert på vår visjon, verdier, utfordrings og mulighetsbilde t foreslås fire strategiske mål som redskap for å oppnå ambisjonen om en fremragende helsetjeneste. 5.1 Vi innfrir p asientenes helsetjeneste Nøkkelen til god helse ligger ikke nødvendigvis kun i fravær av sykdom alene. Stadig flere lever hele eller store deler av livet med en diagnose eller skade. God helse ligger også i mestring; evnen til å mestre s in egen situasjon, oppleve selvbestemmelse og føle verdighet. Denne erkjennelsen krever en endring i måten vi møter pasientene på. Å skape pasientenes helsetjeneste handler om å skape et godt møte mellom helsetjenesten, pasient og pårørende. Pasientenes helsetjeneste handler også om holdninger og folkeskikk. Pasientene og deres pårørende skal oppleve likeverdighet i sitt møte med helsepersonell. Pasientene skal få tilpasset informasjon og opplæring samt ha reell mulighet til å delta i beslutninger knyttet til egen behandling. Helsepersonell skal legge til rette fo r samvalg ved spørsmål om ulike behandlingsalternativ og informerte valg. Dette vil kreve økende kompetanse innen helsekommunikasjon. Pasienten e s behov skal være utgangspunktet for utvikling, pra ksis og ledelse av helsetjenesten. Spesialisthelsetjeneste n må sammen med kommunene le gge til rette for gode og helhetlige pasientforløp, innen og på tvers av behandlingsnivå og geografi. Pasientene skal oppleve at vi samarbeider tett med andre for å gi en helhetlig behandling. Ikke minst vil anskaffelse av en felles pasient journalløsning med kommunen e muliggjøre dette. I 2030 innfrir vi pasientenes helsetjeneste. Dette betyr ; Vi har pasientenes behov som utgangspunkt for all behandling og kjernen i all p leie V i legger til rette for at pasienter og pårørende tar del i behandlingen og mestrer sin situasjon på en god måte

132 Våre pasienter opplever likeverdighet i møte med helsepersonell Våre pasienter opplever tilgjengelige, forutsigbare og helhetlige tjenester Våre pasienter opplever èn helsetjeneste som kommuniserer godt og deler informasjon på tvers av nivåene 5.2 Vi tar i bruk kunnskap og teknologi for en bedre helse Oppdatert og god utnyttelse av kunnskap er en forutsetning for å levere trygge og gode helsetjenester gjennom hele pasientforløpet, og for å utnytte ressursene effektivt. Våre beslutninger og handlinger skal baseres på kunnskapsbasert praksis. Systematisk innhenting og anvendelse av brukererfaringer vil være viktig del av kunnskapsgrunnlaget. Vi kan framover ikke lenger tilby alt til alle. Det vil ikke være forenlig med vår bæreevne. Vi må prioritere tydeligere for å skjerme og videreutvikle tilbudene til de pasientgruppene som har størst behov for å få behandling hos oss. Det betyr også å fjerne ubegrunnet variasjon. Utfordringen handler ikke bare om at noen får for mye behandling, men også at andre får for lite, og at noen får feil behandling. Utdanning, kompetanseutvikling, forskning, innovasjon, kunnskapsoppsummeringer, bruk av teknologi, kvalitetssystemer og ledelse er sentrale virkemidler for en kunnskapsbasert helsetjeneste. Gode helsetjenester er avhengige av å skape og ta i bruk ny kunnskap, omsette forskning til innovasjon og bedre praksis. For å drive gode sykehus er klinisk forskning i klinikken/avdelingene og implementering av ny kunnskap i klinisk praksis gjennom lokale og regionale pasientforløp viktig. Utviklingen av kultur for å forbedre og finne nye måter å arbeide og samarbeide på blir viktig. Medisinskfaglig utvikling og utvikling innen helseteknologi er internasjonal i sin natur. Selv om det vil utføres mye fremragende forskning og innovasjon i Midt-Norge og Norge frem mot 2030, vil en stor del av grunnlaget for medisinskfaglig utvikling og utvikling innen helseteknologi komme utenfra. Samfunnet utvikler seg i retning nettverksbasert, derfor vil våre ansatte også utvikle seg i samme retning. Endringstakten vil øke med økt tilgang på kunnskap. Mye av denne kunnskapen vil være tilgjengelig innenfor nettverk på tvers av industrier. Helse Midt-Norge bør derfor legge vekt på å bygge systemer og kultur som gjør at vi kan delta i og invitere til at industri, akademia, nasjonale og internasjonale helsetjenesteaktører deltar i våre nettverk, og at vi kan delta i andres nettverk. Det er viktig å utnytte potensialet til forskning og innovasjon for å effektivisere helsetjenesten. Vi må bli bedre til å utnytte fordelene av å ha nærhet til store og viktige samfunnsinstitusjoner og bedrifter, som for eksempel NTNU og SINTEF. Innovasjon vil være en nøkkelfaktor for å redusere det økende gapet mellom ressurser og behov i framtidens helsetjeneste. Innovasjon dreier seg om å utvikle og innføre nye og bedre tjenester, men også om endringer i virksomheten i form av bedre og mer kostnadseffektive prosesser, organisatoriske løsninger og pasientflyt. Helsesektoren er en virksomhet med høy risiko og det hender at pasienter og brukere blir unødig skadet i møte med helsetjenesten. For at pasientene skal motta en trygg og sikker behandling, må også helsepersonell ha det trygt og sikkert på arbeidsplassen. God pasientsikkerhet gjør på sin side arbeidsplassen til et tryggere sted for medarbeiderne. For å kunne unngå uønskede hendelser i helsetjenesten er det nødvendig å bli mer bevisst på sammenhengen mellom arbeidsmiljø, pasientsikkerhetskultur og risiko for uønskede hendelser. Vi må bygge en felleskapskultur der vi lærer av hverandre og utvikler kompetanse på tvers

133 I 2030 tar vi i bruk kunnskap og teknologi for en bedre helse. Dette betyr; Vi baserer all pasientbehandling på kunnskapsbasert praksis Vi er tydelige på at vi ikke kan tilby «alt til alle» Vi legger standardiserte pasientforløp til grunn Vi gir pasientene trygge tjenester av god kvalitet Vi ser pasientsikkerhet i sammenheng med helse- miljø og sikkerhetsarbeid Vi har en endringskultur som baserer seg på åpenhet, kontinuerlig læring og deling av erfaringer Vi har bygd systemer og kultur som gir muligheter til nettverkssamarbeid med industri, akademia, nasjonale og internasjonale helsetjenesteaktører Vi forbedrer oss gjennom brukererfaringer, forskning, kontinuerlig utvikling og innovasjon Vi er offensive i å ta i bruk ny teknologi for å gi pasientene god behandling innenfor gjeldende økonomiske rammer Vi har gjennom arbeid med innovasjon bidratt til at ny kunnskap blir omsatt til god praksis og deles med andre 5.3 Vi rekrutterer, utvikler og beholder høyt kompetent personell Motiverte ansatte og deres kompetanse er sykehusenes og helsetjenestens viktigste ressurs. Spesialisthelsetjenesten må være en god arbeidsplass som sørger for å ivareta medarbeiderne og deres kompetanse. Helse Midt-Norge må bli en attraktiv arbeidsgiver for å rekruttere, utvikle og beholde medarbeidere. Å lykkes med utdanning, rekruttering og kompetanseutvikling er avgjørende for å nå ambisjonen om en fremragende helsetjeneste. Driverne medfører et krav om betydelig endring i arbeidsprosessene, organiseringen, hvordan teknologien understøtter pasientbehandlingen, og dermed hvordan kompetansen brukes. Digitalisering og automatisering vil kunne bidra til å minske ressursbehovet på enkelte områder, mens nye områder og kompetansefelt vil vokse fram innen bl.a. IKT, fysikk, biologi og logistikk. Rett kompetanse skal møte pasienten i hele forløpet. Det betyr at kompetansen må organiseres og styres i forhold til pasientforløp og pasientbehandling. Kvaliteten skal sikres gjennom at medarbeidere med relevant og dokumentert kompetanse gjennomfører behandlingen. Dette åpner opp for at vi kan tenke annerledes på hvem som utfører aktiviteten gjennom oppgavedeling i forhold til den profesjonsbaserte planleggingen vi hittil har bygget på. Vi trenger å videreutvikle kulturen for å drive kontinuerlig endringsarbeid, bli bedre i planlegging av aktiviteten og sikre at pasienten møter den kompetente medarbeider og det kompetente teamet, og som planlegger for fremtidens kompetansebehov. Å være leder i spesialisthelsetjenesten er krevende og fokuset på lederutvikling må derfor styrkes. Behovet for kunnskapsoppdatering, etter- og videreutdanning øker fordi fagutvikling og teknologisk utvikling stadig går raskere. Derfor må vi legge til rette for mer effektiv læring og utvikling i arbeidshverdagen. Sammen med utdanningsinstitusjonene må det framtidige behovet estimeres bedre og innholdet videreutvikles slik at det blir mer relevant i forhold til pasientenes og tjenestens behov. Videre må spesialisthelsetjenestens lovpålagte hovedoppgave om utdanning planlegges og gjennomføres med økt kvalitet og riktig ressursbruk og tettere integrert i daglig drift. Læringsmål må nås raskere gjennom å videreutvikle måten opplæring, grunn-, etter- og videreutdanning gjøres på

134 I 2030 rekrutterer og beholder vi høyt kompetent personell. Dette betyr; Vi er en attraktiv, lærende og utviklende arbeidsplass som sørger for ivaretakelse av medarbeiderne og deres kompetanse Vi rekrutterer, utvikler og beholder personell med rett kompetanse Vi har en fellesskapskultur der vi lærer av hverandre og bygger kompetanse på tvers Vi har synlige og ansvarlige ledere som arbeider mot felles mål Vi planlegger kompetanseutvikling, utdanning og virksomheten slik at den er tilpasset pasientenes og tjenestens behov Vi har styrket samarbeidet med utdanningssektoren for å sikre at framtidige medarbeidere utdannes i rett antall og med riktig kompetanse Vi utvikler og deler kompetansen sammen med primærhelsetjenesten og andre aktører som medvirker i pasientforløpene 5.4 Vi er gode lagspillere Det er nødvendig å få samhandlingen innenfor spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten til å fungere hver for seg. Like nødvendig er det å få samhandlingen mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten til å fungere. En samhandlingsorientert helsetjeneste til en aldrende befolkning med mer sammensatte lidelser vil være preget av mange overganger og behov for presisjon i samhandlingen både i forhold til helsefaglig kvalitet og tid/logistikk. Dette krever godt lagspill. Innebygget kunnskap i systemet for kommende felles pasientjournal betyr at helsearbeiderne får hjelp til å gi riktig behandling til riktig tid, i tråd med beste praksis for pasientbehandling. Pasientjournalen skal også redusere mulighetene til å gjøre feil. Koblet sammen med forutsigbare pasientforløp får vi en mer effektiv og sammenhengende helsetjeneste som øker pasientsikkerhet og kvalitet på tvers av helsetjenestenivåene i hele regionen. Utvikling og endring av helsetjenesten skal skje i et samarbeid mellom pasienter, pårørende, helseforetakene, kommunene og andre som yter helsetjenester. Framtidas kapasitetsutfordringer må i større grad løses ved at pasientene behandles utenfor sykehus. Det betyr forebygging, nye pasientforløp, innovasjon, bruk av ny teknologi og ikke minst samarbeid i og om helse på tvers av nivåer. Vi må tenke annerledes om hva en spesialisthelsetjeneste og et sykehus er. En påstand er at vi hittil har vært altfor opptatt av å organisere husene, ikke så mye av tjenestene som ytes der. De globale trendene trekker i retning av at helsetjenestene i økende grad flytter hjem til den enkelte. Våre pasienter skal få rett behandling på rett sted til rett tid. Dette krever også en tydeligere oppgavedeling og samarbeid mellom sykehusene. I den videre utvikling av sykehustilbudet, må alle sykehus samarbeide tettere enn i dag. Skal vi evne å opprettholde en desentralisert helsetjeneste og unngå sentralisering, må sykehusene i større grad arbeide sammen i team. Nasjonal helse og sykehusplan legger til grunn at det skal være team av sykehus akkurat som det skal være team av helsepersonell. Små og store sykehus er gjensidig avhengige av hverandre. Store sykehus må for eksempel overlate oppgaver til mindre sykehus, for å utnytte felles kapasitet og kompetanse. Da blir det viktig for tryggheten og kvaliteten i behandlingen at samhandlingen mellom sykehusene bygger på god rolleforståelse og gjensidig respekt. Dette krever også et godt lagspill. En fremragende helsetjeneste fordrer også et godt internt lagspill i hvert enkelt sykehus, DPS og DMS. Ulike profesjoner må jobbe sammen i velfungerende team, slik at kompetansen utnyttes til det beste for pasientene

135 Vi må utvikle en kultur for helhet der det er resultatene for pasientene som teller. Dette innebærer forpliktelser om samarbeid både innen og mellom ulike lokasjoner, positiv omtale av kollegaer og gjensidig støtte og hjelp for å bedre virksomheten. Vi skal være lagspillere, som alle skal bidra til å spille andre gode. Presset på spesialisthelsetjenesten er avhengig av tilbudet som gis i kommunene. Presset som kommunene opplever er avhengig av tilbudet som gis i spesialisthelsetjenesten. Resultatet av det tjenestetilbudet pasientene får er helt avhengig av samarbeid og samordning. Det er ikke et mål at aktiviteten i spesialisthelsetjenesten skal øke, snarere tvert i mot. For å møte framtidas utfordringer må spesialisthelsetjenesten interessere seg mer for hva den kan bidra med både for å forebygge at pasientene ikke trenger behandling i spesialisthelsetjenesten og ved å bidra til at de som har fått behandling mestrer sine liv med sykdom. Herunder må spesialisthelsetjenesten i større grad bistå kommunene med nødvendig kunnskap og kompetanse som kan nytte gjøres i forebyggende arbeid. I 2030 er vi gode lagspillere. Dette betyr; Vi tilbyr en god og sammenhengende helsetjeneste Vi har et tett og forpliktende samarbeid om behandling og personell Vi har en kultur for helhet, der det er resultatene for pasientene som teller Våre pasienter får rett behandling på rett sted til rett tid Vi tar en aktiv rolle i videre utvikling av samhandling med kommunene Vi har et folkehelseperspektiv og bidrar til oppbygging av kunnskap om bedre forebygging, behandling og oppfølging av de store sykdomsgruppene 6. Bruk og operasjonalisering av Strategi 2030 Strategi 2030 vil, når denne blir vedtatt, være vår rettesnor for utvikling og prioriteringer i årene som kommer. Det vil være viktig at strategien gjøres kjent og brukes aktivt i organisasjonen. Strategien vil være på et overordna nivå. Operasjonalisering av strategien vil både skje gjennom arbeid med utviklingsplaner og andre regionale fagplaner, samt videre arbeid med utvikling av kultur, lederskap og medarbeidere i foretaksgruppa. Sammenhengen mellom ulike strategier og planer er illustrert i figuren nedenfor. Alle helseforetakene starter nå arbeidet med å lage utviklingsplaner. Arbeidet med utviklingsplaner vil ha en langt bredere og omfattende involvering og medvirkning enn hva arbeidet med Strategi 2030 har hatt. Utviklingsplanene skal virke sammen med langtidsplan/langtidsbudsjett og skal gi samlet retning for utvikling av kompetanse, teknologi, samhandling, organisering, bygg mv. Utviklingsplanen skal vise mulige endringer i oppgavefordeling og sykehusstruktur, aktivitet, kapasitetsbehov, organisering og driftsøkonomi, samt konsekvenser av endringer og alternative løsninger. Utviklingsplanene skal beskrive et målbilde og tilhørende tiltak som leder til pasientenes helsetjeneste og god pasientbehandling

136 Sammenhengen strategi, utviklingsplaner og andre planer r g e rin fø a le n g io re g o a le n a s jo N e r n la s p u h k e sy g o - e lse h a le n a sjo N Strategi 2030 Organisering og ledelse Samhandling og oppgavedeling Kompetanse Teknologi og utstyr Bygg Pasient - behandling Helse Midt - Norge RHF har et ansvar for at utviklingsplanene i helseforetakene sees i sammenheng og sikrer det totale helsetilbudet i regionen. Basert på de lokale utviklingsplanene og sørge for ansvaret vil Helse Midt - Norge RHF utarbeide en regional utviklingsplan. Denne vil inngå som grunnlag for Helse og omsorgsdepartementets n este revisjon av Nasjonal helse og sykehusplan. Revidering av øvrige regionale strategier og fagplaner vil bli gjennomført etter at Strategi 2030 og utviklingsplanene er vedtatt. Det legges opp til at Strategi 2030 rulleres hvert fjerde år

137 Høringsliste Kommuner i Sør-Trøndelag Kommuner i Møre og Romsdal Kommuner i Nord-Trøndelag St. Olavs Hospital HF Helse Nord-Trøndelag HF Helse Møre og Romsdal HF Sykehusapotekene i Midt-Norge HF Sør-Trøndelag fylkeskommune Nord-Trøndelag fylkeskommune Møre og Romsdal fylkeskommune Brukerorganisasjoner Arbeidstakerorganisasjoner Høyskoler og universitet i Midt-Norge -137-

138 Landets kommuner Deres ref Vår ref Dato 16/ Lovendring om rett til opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester - kriterier og ventelister Den 13. juni 2016 vedtok Stortinget lovendringer i pasient- og brukerrettighetsloven og helseog omsorgstjenesteloven om rett til opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester kriterier og ventelister. Grunnlaget for lovvedtaket er Prop. 99 L ( ) og Innst. 372 L ( ). Lovendringene For å tydeliggjøre retten til sykehjemsplass eller opphold i tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester, er rettigheten presisert i pasient- og brukerrettighetsloven 2-1 e første ledd. Det fremgår klart av loven at pasient eller bruker har rett til slikt opphold dersom dette etter en helse- og omsorgsfaglig vurdering er det eneste kommunale tilbudet som kan sikre pasienten og brukeren nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Kommunens korresponderende plikt til å tilby slike tjenester er presisert i helse- og omsorgstjenesteloven 3-2 a første ledd. I disse tilfellene må pasienten eller brukeren tildeles plass og kan ikke settes på venteliste. Ny 3-2 a andre ledd i helse- og omsorgstjenesteloven innebærer en plikt for den enkelte kommunene å utarbeide kommunal forskrift med kriterier for tildeling av langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende bolig tilrettelagt for heldøgns tjenester. Forskriften skal omfatte pasienter og brukere som vil være best tjent med langtidsopphold, men hvor kommunen vurderer at vedkommende med forsvarlige tjenester fra kommunen kan bo hjemme i påvente av langtidsopphold. Ved fastsettelse av forskrift må kommunene følge forvaltningsloven kapittel VII, jf. helse- og omsorgstjenesteloven 2-2. I pasient- og brukerrettighetsloven ny 2-1 a andre ledd er det bestemt at pasient og bruker Postadresse Besøksadresse Telefon* Helserettsavdelingen Saksbehandler Postboks 8011 Dep Teatergt Hanne Ramstad Jensen 0030 Oslo Org no postmottak@hod.dep.no

139 som oppfyller kommunens kriterier, men som med forsvarlig hjelp kan bo hjemme i påvente av langtidsopphold, skal ha rett til vedtak. Vedtaket innebærer at vedkommende er kvalifisert for langtidsplass og skal føres på venteliste. Ny 3-2 a fjerde ledd i helse- og omsorgstjenesteloven pålegger kommunene å føre ventelister over pasienter eller brukere som venter på langtidsopphold. Regjeringen vil innføre nasjonale kriterier for tildeling av langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende bolig etter at det er høstet erfaringer med de kommunale kriteriene og evaluering av forsøket med statlig finansiering av omsorgstjenestene. Det er gitt forskriftshjemmel for å gi slike nasjonale kriterier i helse- og omsorgstjenesteloven 3-2 a tredje ledd. Ikraftsetting Lovvedtaket innebærer at Kongen kan sette i verk de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid. Retten til opphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester i ny 2-1 e første ledd i pasient- og brukerrettighetsloven, er en presisering av gjeldende rett. Det samme er kommunenes korresponderende plikt til å tilby slike tjenester i ny 3-2 a første ledd i helse- og omsorgstjenesteloven. Disse bestemmelsene settes i kraft fra 1. juli 2016, jf. sanksjoner og ikrafttredelser i Statsråd 17. juni Når det gjelder lovendringene knyttet til kommunale kriterier og ventelister må kommunene gis tid til å utarbeide, gjennomføre høring og vedta kommunale forskrifter med kriterier for tildeling av langtidsplass i kommunen og på andre måter innrette seg etter lovkravene før pasientenes og brukernes rettigheter ikraftsettes. Kommunens plikt og hjemmel til å gi forskrifter etter ny 3-2 a andre ledd i helse- og omsorgstjenesteloven settes derfor i kraft fra 1. juli 2016, jf. sanksjoner og ikrafttredelser i Statsråd 17. juni Målet er å få hele ordningen i kraft i løpet av Helse- og omsorgsdepartementet tar sikte på å få satt i kraft de resterende lovendringene knyttet til kommunale kriterier og ventelister fra 1. juli 2017, herunder bestemmelsene om pasient og brukers rett til vedtak dersom vedkommende oppfyller kommunens kriterier og settes på venteliste. Dette innebærer at de kommunale forskriftene må være vedtatt slik at de senest kan tre i kraft 1. juli Forskriftshjemmelen og forskrift med nasjonale kriterier for tildeling av langtidsopphold i sykehjem eller tilsvarende bolig særskilt tilrettelagt for heldøgns tjenester vil først iverksettes på et senere tidspunkt. Med vennlig hilsen Elisabeth Salvesen (e.f.) avdelingsdirektør Hanne Ramstad Jensen seniorrådgiver Side

140 Dokumentet er elektronisk signert og har derfor ikke håndskrevne signaturer. Kopi: Landets fylkesmenn Statens helsetilsyn Helsedirektoratet KS Kommunal- og moderniseringsdepartementet Side

141 LLIE 111 rt: maerl LE VÆRNESREGIONEN 111 -Fro fiord til fiell II Værnesregionen barneverntjeneste Fylkesmannen i Sør- Trøndelag Statens hus 7468 TRONDHEIM r'vio -F-rATT 2 JLU J201 6 Kommune Deres ref: Vår ref: Saksbehandler: Arkivkode: Dato: 6025/ 2016 Gunbjørg Furunes Baar Kvartalsrapportering 2/ 2016 Gjelder: Værnesregionen barneverntjeneste for kommunene Selbu og Tydal Vedlegger herved skjema for 1. tertial for Tydal og Selbu kommune ang. frister for undersøkelser. Med hilsen r GunbjørgIt uruis Barnevernleder Baar «sign» ( Dette brevet ergodkjent elektronisk i Værnesregionen Barneverntjeneste og har deifor ingen2 signatur. Kopi: Rådmannen i Tydal, Selbu og Stjørdal kommune, Fylkesmannen i Nord- Trøndelag Postadresse: Besøksadresse: e-post: Telefon: pb 133. Selbu Rådhus bameverntienesten(åvamesreoionen.no Telefaks: 7500 STJØRDAL Kontonr.: wkw.vamesreoionen.no Org.nr.:

142 FAMILIA Værnesregionen barnevernfienes STJØRDAL S'amlerapport forkontrol lskjemavedinnsendelsetil fylkesmannen DEL 1 Periode : Distrikt : Selbu Side : 1 / 1 Kl 15:48 Dato : Kommune: 1664SELBU Bydel/distrikt : Kvartal: 2. kvartal Periode: Antall innsendte skjemaer totalt: 11 Antall innsendte skjemaer detpåberopesutvidet us.tid: 0 Antall oversittelser av frist for gjennomgangavmelding: 0 Fordeltpå antall dager oversittet: 1-5dager 6-10dager dager Over 20 dager 0 0 Antall oversittelser avundersøkelsesfristen: 2 Fordeltpå antall dager oversitet: 1-5dager 6-15dager dager dager 61-90dager Over 90dager Eventuelt andrekommentarer : Dato: Underskrift: /6/41 it,f,x,""7/d A2r -142-

143 FAMILIA Side : 1 / 1 Værnesregionen barnevernlienes STJØRDAL Samierapportforkontrol lskjemavedinnsendelsetil Kl : 16:16 fylkesmannen Dato : DEL 1 Periode : Distrikt : Tydal Kommune: 1665 TYDAL Bydel/distrikt: Kvartal: 2. kvartal Periode: Antall innsendte skjemaer totalt: 2 Antall innsendte skjemaer detpåberopes utvidetus.tid: 0 Antalloversittelserav frist for gjennomgangavmelding: 0 Fordelt på antall dager oversittet: 1-5dager 6-10dager 11-20dager Over 20d ager 0 Antalloversittelseravundersøkelsesfris ten: 0 Fordelt på antall dager oversittet: 1-5dager 6-15dager 16-30dager 31-60dager 61-90dager Over90dager Eventuelt andre kommentarer: Dato:fq/7 Underskrift: -143-

144 LI ti L r VÆRNESREGI ON EN RININ -Frafiord til fiell Værnesregionen barneverntjeneste Fylkesmannen i Nord- Trøndelag Postboks 2600, Statens Hus 7734 STEI NKJER Deres ref: Vår ref: Saksbehandler: Arkivkode: Dato: 6026/ 2016 Gunbjørg Furunes Baar Kvartalsrapportering 2/ 2016 Gjelder: Værnesregionen barneverntjeneste for kommunene Stjørdal, Frosta og Meråker Meldinger Antall innkomne meldinger siste kvartal Antall gjennomgåtte meldinger siste kvartal Antall henlagte meldinger siste kvartal Antall fristoversittelser meldinger siste kvartal Frosta Meråker Stjørdal Undersøkelser Antall gjennomførte undersøkelser Antall henlagte undersøkelser Antall fristoversittelser undersøkelser Antall undersøkelser med beslutning om utvidet frist Postadresse: pb 133, 7500 STJØRDAL Frosta Meråker Stjørdal Besøksadresse: Rådhuset e-post: Telefon: bameverntienestenvarnesreqionen.no Telefaks: Kontonr.: Org.nr.:

145 -145-

146 Selbu kommune Arkivkode: Arkivsaksnr: 2016/ Saksbehandler: Ragnhild Wesche Kvål Saksframlegg Utvalg Utvalgssak Møtedato Hovedutvalg for helsevern og sosial omsorg 19/ Formannskapet Kommunestyret Felles responstjeneste for trygghetsalarmer og velferdsteknologi i Værnesregionen Vedlegg: Utredning felles responstjeneste for trygghetsalarmer og velferdsteknologi i Værnesregionen Andre saksdokumenter (ikke vedlagt): - Stortingsmelding nr. 29 ( ) «Morgendagens Omsorg» - Stortingsmelding nr. 10 ( ) «God kvalitet trygge tjenester» - NOU 2011:11 «Innovasjon i omsorg» - Rapport IS-2225 «Helsedirektoratets anbefalinger på det velferdsteknologiske området». Helsedirektoratet. - Rapport IS-2402 «Arkitektur for Velferdsteknologi anbefalinger for utprøving og faser for realisering». Helsedirektoratet. - Rapport IS-2416 «Første gevinstrealiseringsrapport med anbefalinger». Helsedirektoratet - Rapport PA Consulting i oppdrag fra Helsedirektoratet «Organisering av alarmmottak i Norge og utlandet; Kartlegging og anbefalinger», Oktober 2014 Rådmannens innstilling - Selbu kommune tiltrer det interkommunale samarbeidet om felles responssenter for trygghetsalarmer og velferdsteknologi i Værnesregionen. - Endelig kostnadsoversikt legges frem for godkjenning når denne er kjent. - Kostnadene til anskaffelse og drift av responssenter for trygghetsalarmer og velferdsteknologi fordeles mellom kommunene etter innbyggertall -146-

147 Saksopplysninger Kommunene i Værnesregionen har kommet langt på bruk av velferdsteknologi i pleie og omsorgssektoren. Kommunene har lenge hatt trygghetsalarm som en tjeneste, og alle kommunene i samarbeidet tilbyr nå trygghetspakke som en del av tjenestene. Det er ventet at bruk av velferdsteknologiske løsninger vil i øke betydelig i omfang i årene fremover. I nasjonale føringer ligger tydelige anbefalinger for kommunene om å ta i bruk velferdsteknologi i langt større grad enn i dag. Helsedirektoratets anbefalinger er også at kommunene må starte planlegging av ny løsning for mottak av signaler fra trygghetsalarmer og andre velferdsteknologiske løsninger, og at kommunesamarbeid anbefales. Det er lite samfunnsøkonomisk at hver kommune betjener eller har egne avtaler på trygghetsalarm og responssentertjeneste. I tillegg er det kjent at det analoge telefoninettet skal fases ut, og alle kommuner må derfor sikre trygghetsalarmtjenesten med overgang fra analoge til digitale trygghetsalarmer. På bakgrunn av disse momentene besluttet kommunene i Værnesregionen i mai/ juni 2015 å starte på en utredning på felles responssenter. Alle kommunene i regionen har vært delaktig i et prosessarbeid som har gitt vedlagte saksutredning, der man anbefaler at kommunene tilslutter seg det interkommunale samarbeidet om felles responssentertjeneste for trygghetsalarmer og velferdsteknologi. Konklusjonen er at man bør la en ekstern leverandør levere beslutningsstøttesystem ut fra de krav regionen stiller, og at man samlokaliser drift av responssentret med andre aktører som driftes døgnkontinuerlig som driftssentret for e-meldinger og legevakt. Det ble gjennomført 10 Works-shoper for å kartlegge dagens tjeneste og utrede framtidig behov. Representanter fra alle kommuner i regionen har deltatt i prosessene. Representantene innehar ulike funksjoner knyttet til trygghetsalarmtjenesten og utvikling av pleie og omsorgstjenestene. I hele prosessen har man hatt fokus på tjenestemottaker, tjenesteutøver og samfunnsøkonomiske gevinster. Representanter fra regionen deltar i Nasjonal arbeidsgruppe for velferdsteknologisk responssentertjeneste og deltar i Nasjonal program for velferdsteknologi. Her har man fått innspill på hvordan tjenesten bør organiseres i fremtiden. Man ser at ved å ha felles responssenter for kommunene i Værnesregionen har man mulighet til å: Avlaste hjemmetjenesten og nødetater Håndtere høyt signalvolum og oppnå kritisk brukermasse Møte høye krav til nettverkskapasitet og sikkerhet Det har blitt gjennomført en dialogkonferanse om mulig responssenterløsning, der 19 leverandører deltok. Deretter ble det gjennomført en-til-en møter med leverandører der de orienterte om sine løsninger og ga råd om ulike løsninger. Vurdering De kommunale tjenestene er i endring, mestring står i fokus, og mulighetene for å bli boende i egen bolig har økt betraktelig. Dette er i tråd med hva innbyggerne ønsker. Fra nasjonalt hold forventes det utvikling av ny teknologi innenfor helserelaterte sensorer og applikasjoner innen forbrukerelektronikk (eks. Smarttelefoner). Da er det viktig at helse og omsorgstjenestene er i stand til å utnytte den nye teknologien i arbeidet med å få til en bærekraftig tjeneste

148 Prognoser tilsier at det i framtida vil bli mangel på arbeidskraft, og at helse- og omsorgstjenestene må utnytte tilgjengelig arbeidskraft og kompetanse på annen måte enn i dag. Det vurderes som hensiktsmessig å se all helserelatert teknologi under ett, og at trygghetsalarmene også er en del av velferdsteknologien. Ut i fra et økonomisk perspektiv vil det være fornuftig å legge et responssenter til en tjeneste som allerede er døgnkontinuerlig og der man kan benytte kompetanse på tvers av tjenesteområdene. Kommunene i Værnesregionen har allerede et interkommunalt samarbeid om dagens legevakt. Der er det alltid helsefaglig kompetanse tilstede. Det er også vedtatt at dagens driftssenter for overvåkning av elektroniske meldinger og teknisk oppfølging av velferdsteknologi skal legges dit. Dette gjør det naturlig å etablere et responssenter tilknyttet disse tjenestene som allerede har teknologi- og helsekompetanse. Det vil være nødvendig å tilføre noen nye personalressurser for å kunne håndtere mottak av signaler og alarmer fra alle kommunene i Værnesregionen, men en slik løsning vil likevel være den mest kostnadseffektive. Et felles responssenter som tar i mot, vurderer, klassifiserer og videreformidler til rette tjeneste og tjenesteyter, vil bidra til mer effektiv bruk av ressurser og en mindre belastende situasjon for hjemmetjenesten i de enkelte kommunene. Samtidig vil man med denne etableringen ha mulighet til å håndtere et forventet høyrere volum i fremtiden. Det er da viktig å legge til rette for teknisk robuste løsninger som har kapasitet til dette. Møter med leverandører bekrefter at valgt løsning med felles responssenter ser ut til å være riktig strategi. En forutsetning for å oppnå kostnadseffektive tjenester er å ha en infrastruktur/ responssenterløsning som er optimal i henhold til arbeidsprosessene i et responssenter. Derfor må det utarbeides en kravspesifikasjon på en responssenterløsning. Det må foretas en innovativ offentlig anskaffelse av et system som sikrer flyt mellom tjenesteaktørene på en trygg, effektiv og sikker måte. En ekstern leverandør har ansvar for et godt system med god brukergrensesnitt ut fra regionens kravspesifikasjon. Dette sikrer at det valgte systemet kan benyttes som plattform både i hjemmebasert omsorg og i boliger med heldøgns omsorg. Økonomi: Kostnadene for en slik innovativ offentlig anskaffelse er vanskelig å anslå, da leverandørene i denne fasen ikke vil komme med kostnader, kun funksjonsbeskrivelser. Her må kommunene i Værnesregionen ferdigstille en kravspesifikasjon, deretter vekte de ulike kravene, slik at man kan vurdere funksjoner opp mot kostander. Det er heller ikke mulig på nåværende tidspunkt å fastslå de årlige driftskostnadene for heldøgns drift av dette responssenteret. Så snart de teknologiske løsningene og kostnadene for disse er kjent vil en kunne sette opp et budsjett for driften av responssenteret. Kommunene i Nord-Trøndelag har fattet interesse for Værnesregionens arbeid med felles responssenter. På sikt kan man tilby andre kommuner å tilslutte seg vårt responssenter, noe som vil medføre reduksjon av driftskostnader på samme måte som driftssenter for overvåkning av elektroniske meldinger og teknisk oppfølging av velferdsteknologi. Konklusjon Ut fra opplysningene i saksutredningen ser man at man sikrer innbyggerne gode tjenester ved å ha en felles responssentertjeneste i regionen. Man ser at det er økonomisk besparende å legge et responssenter til en tjeneste som allerede er døgnkontinuerlig og der man kan benytte kompetanse på tvers av tjenesteområdene

149 Det anbefales derfor at Selbu kommune tiltrer det interkommunale samarbeidet om felles responssenter for trygghetsalarmer og velferdsteknologi i Værnesregionen. Både kostnader til innkjøp/utvikling av teknologiske løsninger og drift av responssenteret er i dag ukjent. Endelig kostnadsoversikt bør derfor legges frem for godkjenning så snart denne er klar. Kostnadene til anskaffelse og drift av responssenter for trygghetsalarmer og velferdsteknologi bør fordeles mellom kommunene etter innbyggertall

150 Værnesregionen IT Felles responstjeneste for trygghetsalarmer og velferdsteknologi i Værnesregionen Saksutredning Værnesregionen IT Saksutredning Felles responssenter

151 Innhold Innledning:... 2 Bakgrunn for saksutredningen:... 3 Dokumenter i Saken... 3 Folketall og demografisk utvikling... 4 Pleie og omsorgstjenestene i årene fremover... 4 Behov... 4 Anbefalinger nasjonale føringer:... 5 Digitalisering... 5 Arkitektur... 5 Organisering av alarmmottak i Norge og utlandet... 6 Prosesser i saksutredningen... 6 Nasjonal arbeidsgruppe for responstjeneste... 7 Dagens situasjon for trygghetsalarmer i Værnesregionen... 7 Det er kartlegging av dagens alarmsystem i alle kommunene:... 8 Dagens kostnader Dagens situasjon for velferdsteknologi i Værnesregionen Kartlegging av dagens behov Kartlegging av dagens tjenestereise Modeller for fremtidig responssenter i Værnesregionen Samarbeid med andre kommuner Kontakt med leverandørmarkedet Bemanning og kompetanse: Organisering av tjenesten Veien videre Oppsummering Vedlegg 1: Pilotnotat og invitasjon til dialogkonferanse

152 Innledning: Velferdsteknologi representerer et stort kvantesprang når profesjonelle helseutøvere skal tilrettelegge hverdagen for brukere med sammensatte behov. For omsorgstjenestene representerer introduksjonen av en rekke nye hjelpemidler, som alle kan karakteriseres som «Velferdsteknologi», som et gedigent paradigmeskifte. «Velferdsteknologi er et relativt nytt begrep og føyer seg inn i rekken av mange begreper som med ulik innretning beskriver teknologiske løsninger som enkeltindivider kan nyttiggjøre seg for økt egenmestring, samfunnsdeltakelse og livskvalitet. Velferdsteknologibegrepet har også en pårørendedimensjon og en tjenestedimensjon.» Helsedirektoratet Nye produkter, ny organisering og annen tilrettelegging gir den enkelte bruker en ny hverdag. Kommunene er i en endringsfase, der man går fra å holde fokus på brukerbehov til tjenestebehov. Mestring står i fokus, og mulighetene for å bli boende i egen bolig har økt betraktelig. Dette i tråd med hva innbyggerne ønsker. Fra nasjonalt hold ventes det kraftig innovative tiltak innenfor helserelaterte sensorer og applikasjoner innen forbrukerelektronikk (eks. Smarttelefoner). Da er det viktig at helse og omsorgstjenestene er i stand til å utnytte innovasjonene til å få en bærekraftig tjeneste. For en kommune vil det være hensiktsmessig å se all helserelatert teknologi- områdene under ett, for eksempel betjent under samme responssenter. Responssenter er en tjeneste der data fra trygghetsalarmer og velferdsteknologisk utstyr skal analyseres automatisk eller manuelt og eventuelle tiltak videreformidles til riktig instans dersom situasjonen ikke løses av responsmedarbeider. Responssenterløsning er den tekniske løsningen som brukes til å formidle data fra innbyggerne til responssentermedarbeiderne, samt styre arbeidsflyt i responssentret. Saksutredningen tar utgangspunkt i et man ønsker å utnytte de ressursene man har på en best mulig måte, og se på ulike måler man kan organisere responssenterløsningen slik at man får god kvalitet på tjenesten man yter. Man har også det samfunnsøkonomiske perspektivet i fokus for å sikre bærekraftig og robuste tjenester i fremtiden

153 Bakgrunn for saksutredningen: Værnesregionen er fem av trettito kommuner som deltar i Nasjonalt program for utvikling og implementering av velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenestene. Kommunene blir spydspisser i en langsiktig satsing der velferdsteknologiske løsninger skal prøves ut i stor skala. Kommunene i Værnesregionen har derfor en felles satsing på implementering av velferdsteknologi som en del av pleie og omsorgstjenestene. Dette medfører håndtering av sensorsignaler og andre varsler. Pr i dag går de ulike varslene til tjenesteytere, altså de ansatte som arbeider i hjemmetjenesten. Det ønskes en kartlegging om dette er hensiktsmessig utnyttelse av de ressursene vi har. Helsedirektoratet publiserte en rapport i oktober 2014; «Helsedirektoratets anbefalinger på det velferdsteknologiske området». Rapporten gir råd til kommunene om overgang fra analog til digital kommunikasjonsplattform, anbefalinger til krav kommuner bør stille til anskaffelse av digitale trygghetsalarmer og informasjon om velferdsteknologiske løsninger sett opp mot pleie og omsorgstjenestene. Anbefalingen til kommunen er blant annet å starte planleggingen av ny løsning for mottak av signaler fra trygghetsalarmer og andre velferdsteknologiske løsninger, og skal kommunene ta ut effekter på dette området bør det satses på samarbeid mellom kommunene. På den måten kan man få en bærekraftige tjenester. Kommunene har ulike trygghetsalarmløsninger i dag, nasjonale føringer anbefaler kommunene på det sterkeste å samarbeide for å sikre en robust, sikker og kostandseffektiv tjeneste. Pr i dag er det ulike løsninger i kommunene, noe som er lite hensiktsmessig både i henhold til kvalitet, ressursutnyttelse og økonomi. Det har vært kjent at det analoge telefoninettet skal fases ut, og alle kommuner må derfor sikre trygghetsalarmtjenesten med overgang fra analog til digitale trygghetsalarmer. Dokumenter i Saken Stortingsmelding nr. 29 ( ) «Morgendagens Omsorg» Stortingsmelding nr. 10 ( ) «God kvalitet trygge tjenester» NOU 2011:11 «Innovasjon i omsorg» Rapport IS-2225 «Helsedirektoratets anbefalinger på det velferdsteknologiske området». Helsedirektoratet. Rapport IS-2402 «Arkitektur for Velferdsteknologi anbefalinger for utprøving og faser for realisering». Helsedirektoratet. Rapport IS-2416 «Første gevinstrealiseringsrapport med anbefalinger». Helsedirektoratet Rapport PA Consulting i oppdrag fra Helsedirektoratet «Organisering av alarmmottak i Norge og utlandet; Kartlegging og anbefalinger», Oktober 2014 Samveis «Metodikk for tjenesteinnovasjon» -153-

154 Folketall og demografisk utvikling For noen av kommune går folketallet ned. Det kan bety redusert tilgang på mennesker i arbeid på sikt. Selv om antall eldre går ned i de kommende år, vil det øke drastisk igjen i framtiden. Antall voksne og eldre vil øke mye i løpet av dette århundre. Særlig vil veksten bli kraftig blant de eldre (70 år eller mer). Denne gruppen dobles de neste 30 årene. Dette er en konsekvens av at de store etterkrigskullene blir eldre samtidig som levealderen øker. Dermed stiger andelen eldre (70 år eller mer) fra knapt 11 prosent av befolkningen i dag til 19 prosent i Det betyr at omtrent hver femte person i Norge i 2060 vil være 70 år eller mer. Også de aller eldste vil utgjøre en stadig større andel av befolkningen. I mellomalternativet dobles andelen åringer fra 3,4 prosent i dag til 7,0 prosent i Andelen som er 90 år eller eldre tredobles fra 0,8 prosent i dag til 2,5 prosent i Totalt vil dermed personer som er 80 år eller mer utgjøre nesten 10 prosent av befolkningen i 2060, mot drøye 4 prosent nå. Befolkningsvekst 67 år og eldre TYDAL SELBU STJØRDAL FROSTA MERÅKER TOTALT I VÆRNESREGIONEN *Tallene er hentet fra SSB Pleie og omsorgstjenestene i årene fremover Tjenesteproduksjonen har ulike dimensjoner, - det være seg kvalitet, tilpasning til innbyggernes behov og effektivitet. Innbyggerne har økende forventninger til de kommunale tjenestene og statlige krav fører til økt behov for kompetanse og kvalifikasjoner i kommunene. Kommunene er sårbare i forhold til utviklingen av rammevilkår generelt, spesielt økonomiske og eventuelle andre endringer fra statlig hold som påvirker kommunenes tjenester og rolle i stort. Utover dette er næring- og befolkningsutviklingen de faktorene som i størst grad er avgjørende for hvordan tjenesteytingen utvikler seg. En etablering av felles løsning for responssenter, kan bidra til å sikre fremtidsrettet tjenesteyting med tilstrekkelig kapasitet og nødvendig kompetanse. Kommunene må videreutvikle dagens tjenesteyting, samtidig som vi skal være parat til å ta flere og mer spesialiserte oppgaver. Dette stiller krav til innovative løsninger og kontinuerlig jakt på bedre praksis for å møte fremtidens utfordringer. Behov Flere eldre og bedre standard på helse- og omsorgstjenester vil kreve at en større andel av ungdomskullene enn i dag velger denne typen utdanning. Andelen eldre av befolkningen vil -154-

155 imidlertid øke etter Det gjelder spesielt veksten i tallet på personer over 80 år, som er tunge brukere av helse- og omsorgstjenester. Anbefalinger nasjonale føringer: Responssenter blir i dag sett på som et helhetlig begrep og en standardisering kan gi forutsigbarhet i markedet og leverandører som gir gode enhetlige løsninger. Digitalisering I helsedirektoratets rapport (IS-2225, utgitt 10/2014) er det gitt en anbefaling til kommunen knyttet til sentrale spørsmål innenfor det velferdsteknologiske området. Anbefalingene er tatt frem av nasjonalt velferdsteknologiprogram, som Helsedirektoratet er gitt ansvar for. Den nasjonale satsingen har som hovedmålsetning å møte behovet kommunene har for informasjon, kunnskap, arbeidsverktøy mv. for å tilrettelegge for bred bruk av velferdsteknologiske løsninger. Tema for anbefalingene i dette dokumentet er særlig knyttet til helseog omsorgstjenestelovgivningen, etablering av referansearkitektur og overgangen til en digital kommunikasjonsplattform for velferdsteknologiske løsninger. Helsedirektoratets anbefaling: 1. Konsentrer ressurser først på overgangen fra analog til digital kommunikasjonsplattform med anbudsprosess for utskifting av alle analoge trygghetsalarmer. 2. Start planleggingen av ny løsning for mottak av signaler fra trygghetsalarmer og andre velferdsteknologiske løsninger. Det må etableres en full digital mottaksfunksjon som tilfredsstiller kravene til mottak og avsendelse av ulike typer signaler. 3. Orienter dere i det velferdsteknologiske markedet og få et overblikk over alle løsninger som tilbys. Snakk med mange ulike leverandører! Vurder å bruke innovative anskaffelser når kommunen skal anskaffe velferdsteknologiske løsninger. 4. Start planleggingen for å møte fremtidens utfordringer. Når må kommunen senest ha tatt velferdsteknologiske løsninger bredt i bruk? Hvilke løsninger ønsker kommunen å tilby? Arkitektur Som en oppfølger av rapporten IS-2225, utgitt 10/2014, kom rapporten «Arkitektur for velferdsteknologi- anbefaling for utprøving og realisering (IS- 2402, utgitt 12/2015) peker mer spesifikk på hvordan løse de tekniske kravene for å få en sikker og god infrastruktur for å kunne utnytte teknologien best mulig. Anbefalingen til kommunene her er at realiseringen av responssenterløsninger for trygghetsskapende teknologier (som sensorteknologi og trygghetsalarmer) skjer i lokalt regi. Det fordi kommunene går i ulikt takt når det gjelder tekniske løsninger og -155-

156 kommunene har ulike fagsystemer (kommunene i Værnesregionen har like system). Det anbefales at kommuner samarbeider om realisering av responssenterløsninger i størst mulig grad for å oppnå lavere kostnader og at man da arbeider for en større grad av standardisering av helse- og omsorgstjenester på tvers av kommunene. Organisering av alarmmottak i Norge og utlandet Oktober 2014 publiserte PA Consulting en rapport etter en kartlegging av hvordan alarmmottak for velferdsteknologiske løsninger er organisert i Norge, Sverige, Danmark, Storbritannia og USA. Dette skal gi kommunene innsikt og inspirasjon til det videre arbeidet med organisering av alarmmottak og implementering av velferdsteknologi i større skala. Britiske kommuner har dedikerte responsteam og har stor grad av involvering av pårørende i tjenesten. De bruker personell uten helsefaglig bakgrunn som reduserer lønnskostnader. Responstjenesten har gode verktøy som muliggjør effektiv ressursplanlegging og siling av innkomne anrop gjennomføres ved hjelp av god informasjon og kunnskap om brukeren, og gode systemer understøtter alarmmottakstjenestene. I Danmark har de desentraliserte løsninger der hjemmetjenesten har direktekontakt med bruker, det vil si de har ikke alarmmottak. De har økt trygghet og individuell tilnærming, men lav silingsgrad av innkomne anrop medfører økt belastning på tjenesten. Sentrale løsninger for alarmmottak i Sverige sikrer kritisk brukermasse og effektiv drift, som kan håndtere høyt volum. De sentrale mottakene er større enheter som kan etablere robuste teknologiske løsninger, sterkt kompetansemiljø, høy sikkerhet og redundans. De sentrale mottakene genererer et omfattende datagrunnlag, og tilgjengelig gjør statistikk som kan benyttes i kommunal planlegging. Likevel ligger sentrale mottak langt fra brukeren, og det kan oppstå utfordringer knyttet til opplevd trygghet hos innbyggeren. Sentralisering av mottak har medført en konsentrasjon rundt noen få, store leverandører. I Norge opererer små kommuner med egne alarmmottak. Dette oppleves lite effektivt og medfører variert kvalitet på tjenestene. Små og mellomstore kommuner opplever utfordringer knyttet til fremtidig organisering av alarmmottak når volum på signaler fra velferdsteknologiske løsninger øker. Bruk av personell med helsefaglig bakgrunn medfører høye lønnskostnader, og utfordringer knyttet til fremtidig ressurstilgang. Lav silingsgrad av innkomne anrop skaper en belastende situasjon for hjemmetjenesten i enkelte kommuner. Prosesser i saksutredningen Ut fra anbefalinger fra nasjonale føringer, ble det skrevet en politisk sak om at kommunene i Værnesregionen tilsluttet seg saksutredning for felles responssenter i regionen. Dette ble vedtatt i alle kommuner høsten Det ble gjennomført 10 Works-shoper for å understøtte behovene og kartlegging av dagens tjeneste. Under denne prosessen var kommunene i Værnesregionen pilot-kommune på utarbeiding av -156-

157 Samveis-metodikken 1. Derfor var Works-shopene i regi av konsulentfirmaet PA Consulting, der vi mottok konsulentbistand i prosessene. Her deltok representanter fra alle kommuner i regionen, sammensatt med ulike funksjoner som er deltakende aktører vedrørende trygghetsalarmtjenesten og utvikling av pleie og omsorgstjenestene; ledere, tillitsvalgte, tjenesteytere fra hjemmebasert omsorg, forvaltningsenheten, fysio og ergoterapitjenesten, teknikere/ ambulerende vaktmestre, legevakten, systemansvarlig for pasientjournalsystemet, prosjektleder velferdsteknologiprosjekt og hverdagsrehabilitering, representanter fra IT Værnesregionen. Deretter ble det utnevnt kjernegruppe og responsgruppe som har hatt Works-shoper for å sikre fremdrift i saksutredningen. Alle funksjonene nevnt over var deltakende i kjerne eller responsgruppen, samt brukerrepresentanter deltok i kjernegruppen. Bakgrunn fra arbeidet i alle disse prosessene ligger til grunn for saksutredningen og anbefalingene som blir fremmet. Nasjonal arbeidsgruppe for responstjeneste Som et ledd i Det Nasjonale Programmet for velferdsteknologi, deltar Værnesregionen i ei Nasjonal arbeidsgruppe for responstjeneste. Arbeidsgruppen har som mål å få laget en omforent anbefaling knyttet til organisering og drift av velferdsteknologiske responssentre i Norge, og komme med anbefalinger knyttet til tekniske spesifikasjoner for er responssenter. Den gruppen er sammensatt med representanter fra kommuner, private leverandører av alarmtjeneste, KS, direktoratet for e-helse og helsedirektoratet. Arbeidet og erfaringene i denne gruppen er også tatt med i dette saksfremlegget. Dagens situasjon for trygghetsalarmer i Værnesregionen Selbu, Tydal og Meråker har en avtale med SOS Internasjonal for mottak av alarmer. Det vil si at man leaser/ kjøper trygghetsalarmer fra en ekstern leverandør. Når innbyggerne utløser alarmen blir den besvart av et eksternt mottak i regi av SOS International. Hvis de ser at det kreves utrykning, ringer de opp hjemmebasert omsorg i den aktuelle kommunen. Frosta kjøper trygghetsalarmer fra Caretech, programmerer alarmene og hjemmetjenesten mottar alle utløste alarmene i kommunen. Stjørdal kjøper trygghetsalarmer fra Ascom, programmerer alarmene. På bosentra i Stjørdal er det personell ved bosentra som håndterer utløste alarmer. For hjemmeboende er det Værnesregionen legevakt som håndterer varslene, som så ringer opp til hjemmebasert omsorg ved behov for utrykning. 1 Utarbeidet i regi av Helsedirektoratet, etter meldt behov fra kommunene. Samveis er et veikart-praktisk metodikk som setter kommunene i stand til å endre offentlige tjenester for å møte fremtiden

158 Tjenesten realiseres teknisk ved at innbyggeren, etter vedtak, får tilgang til teknologi (trygghetsalarm, sensorer etc.) som knyttes til et responssenter i kommunens regi. Tjenesten utøves som regel ved at responspersonalet responderer på en utløst alarm ved å sette opp en telefonforbindelse til utstyret hos tjenestemottakeren. Basert på denne kontakten tar responspersonalet en beslutning om eventuell videre aksjon i henhold til avtale og beskrivelse for hver enkelt innbygger. Det kan være kontakt med pårørende/ naboer, helsepersonell etc. Det er kartlegging av dagens alarmsystem i alle kommunene: Disse grafene forteller i hvilken måneder trygghetsalarmene blir mest brukt. Ut fra disse grafene ser man at det er en trend at sommermånedene og til dels desember er måneder trygghetsalarmen blir utløst oftere. Det kan ha en sammenheng med bruk av ferievikarer, altså nye tjenesteytere som kan skape utrygghet. Det kan også henge sammen med at familie er på ferie som igjen kan oppleves som utrygt for noen. Disse betraktningene er ut fra synspunkter til tjenesteytere

159 Her ser man at det er betraktelig flere mottakere av trygghetsalarm som tjeneste fra Selbu, Tydal, Frosta og Meråker enn Stjørdal. Her bør man også se på standard for tjenestetildeling i sin helhet. Man ser også at Stjørdal h ar mange utløste alarmer, men ca blir kun håndtert på sentralen. I Selbu ser man at mange av de utløste alarmen ender med utrykninger. Framstilling i % Kommune Innbyggere % innbyggere Over 67 år Alarmer i bruk Ut fra innbyggere Antall utløste alarmer Utrykninger Tydal ,8% 3,5% 469 5% Selbu ,3% 2,7% % Stjørdal ,0% 1,6% % Frosta ,1% 3,7% % Meråker ,1% 2,4% % Tallene i grafen er hentet fra hver enkelt ko mmune. Det kan være utfordrende å analysere tallene ut fra ulike systemer og ulik praksis på bruken av alarmer i hver enkelt kommune. Det man imidlertid kan se er at det er mindre variasjon i kommune når det gjelder hvor stor andel av befolkningen som har tildelt trygghetsalarm. Stjørdal har den laveste andelen, mens Frosta har den høyeste. Samtidig ser vi at Tydal har den høyeste andelen over 67 år, mens Stjørdal har den laveste andelen. En årsak til forskjellene kan være det antall trygghetsalarmer kommun en disponerer og geografisk nærhet til andre tjenester slik den er organisert i hver enkelt kommune. Dette kan for eksempel være dagtilbud, omsorgsbolig ol. trygghetsskapende tiltak. Det som er verd å merke seg er forskjellen på antall utrykninger på utløs te alarmer. Selbu og Meråker (begge tilknyttet SOS) ligger langt over de andre kommunen med rundt halvparten av totalt antall utløste alarmer. Ulikheter kan også henge sammen med den øvrige tjenesteproduksjonen som for eksempel tildeling og utøvelse. Ekse mpelvis om trygghetsalarmen bruker kun ved akutt behov eller som tilkalling på helsepersonell

160 Dagens kostnader Under finner man kostnadsoversikt for etablering av trygghetsalarmer, og kostnadsoversikt for drift av trygghetsalarmer pr år. I drift av trygghetsalarmene har man tatt for seg Stjørdal i et eget regnestykke, og de andre kommunene har man innhentet tallene og tatt en gjennomsnittsberegning. De ulike tjenesteyterne som deltok på Works-shopene har bistått med utregning av timer man trenger for å utføre arbeidet. Utregningen er gjort ut fra timelønn til fagarbeider med 10 års ansiennitet der arbeidsgiveravgift og feriepenger er medregnet. Det er et gjennomsnitt i forhold til avstand(utrykning). Kostnadsoversikt for etablering av en trygghetsalarm til bruker Tidsbruk Kostnad Innkjøp alarm 2437,50 Saksbehandling Vurdering/hjemmebesøk 1,5 384,45 Vedtak Montering/programmering 1 256,30 Opplæring bruker og pårørende 1 256,30 Testing 0,25 64,10 SUM 3398,63 I tillegg kommer utgift på bil Kostnadsoversikt for drift av en trygghetsalarm per år med eget mottak (Stjørdal) Oppfølging, service og vedlikehold ,20 Feilsøking 0,5 128,15 Testing 0,5 128,15 Mottak alarm (ca. 127 pr. alarm) 2 512,60 Utrykning (ca. 7 pr. alarm) 5, ,60 Leieinntekt (151/ pr mnd) -1812,00 2 SUM 1327,70 I tillegg kommer utgift på bil Kostnadsoversikt for drift av en trygghetsalarm per år tilknyttet avtale med ekstern leverandør Oppfølging, service og vedlikehold ,50 Feilsøking 1,5 384,45 Testing (har kun analoge) 1 256,30 Mottak alarm (fast pris SOS) 128,00 Utrykning (ca.12 pr. alarm) ,80 Leieinntekt (180/mnd) -2160,00 SUM 1428,50 I tillegg kommer utgift på bil 2 Her er leiesummen 50,- pr mnd. ekstra hvis brukere tildeles mobil trygghetsalarm (som går på driftsutgifter av SIM-kort/ datatrafikk og evt. merarbeid dette gir) -160-

161 Dagens situasjon for velferdsteknologi i Værnesregionen Prosjektet for velferdsteknologi startet i Værnesregionen i Mars 2013 og ble kalt «Bo lengre hjemme». I oppstart var det kommunene Selbu og Stjørdal som startet uttestingen. Det for å starte i en liten skala for å sikre at teknologien fungerer før man skalerer til alle kommuner i regionen. Status ved utgangen av 2015: Alle kommuner har ressurspersoner i hjemmebasert omsorg, og implementert teknologi ut fra brukerbehov i egen kommune. Deltar på videreutvikling, implementering og drift av ulike løsninger Trygghetspakke er et tilbud som en tjeneste til innbyggerne Har 50 trygghetspakker i drift, innen utgangen av februar har man 120 trygghetspakker i drift. Utvikling og implementering av nye teknologiske løsninger som bidrar til mestring i hjemmet. Jobbe aktivt med informasjonsspredning til innbyggerne. Året 2016 er siste tilskudds år fra helsedirektoratet, derfor brukes 2016 for å forberede implementeringen i drift fra Eksempler på løsninger som prøves ut er ulike trygghetspakker, sensorteknologi, elektroniske medisindispensere, digitale tilsyn og andre løsninger som øker tryggheten for brukere og pårørende. Velferdsteknologi kan tildeles som en del av/erstatning for et samlet tjenestetilbud, med tilpasning til den enkeltes behov. For at velferdsteknologi skal være en robust og sikker tjeneste er behovet for kunnskap, produkt, teknologi og organisering viktige faktorer. Organisering omhandler bla strukturer for kommunikasjon, varsling, alarmhåndtering og infrastruktur. Som man ser i regnestykket over, tar men i dag egenandel for trygghetsalarmen. Dette har vært et tema i møte med helsedirektoratet om hvorvidt man skal innføre egenandel på trygghetspakken. Nasjonale føringer er klar på dette området; er den tekniske løsningen en del av hjemmetjenesten, er det kommunen sin måte å organisere sine tjenester på, og ettersom hjemmetjeneste er en lovpålagt tjeneste ut fra behovsvurdering, skal teknologien inngå i samme prinsipp. Kartlegging av dagens behov For å understøtte hva som er det reelle behovet for våre innbyggere, har en del av prosessen gått ut på å intervjue tjenestemottakere og tjenesteytere i kommunene for hva må til for at de skal kunne bo lengre hjemme, og da med utgangspunkt i dagens kjente trygghetsalarm og trygghetspakken innen velferdsteknologi. PA Consulting bidro til analysering av funnene: Trygghetsalarmen gir en følelse av trygghet for alle parter-tjenestemottaker, tjenesteyter og pårørende Pårørende ønsker å teste alarmen, slik at de sikrer seg at den fungerer Tjenestemottaker har behov for å bli sett og føle seg ivaretatt Brudd i tillit ved at teknologien ikke fungerer, kan gi store konsekvenser og dermed kan utrygghet oppstå «Har fått god informasjon og innføring i hvordan teknologien fungerer. Det bidrar til at jeg er trygg og kan mestre å bruke den. Min medbestemmelsesrett har blitt ivaretatt» «Kari» -161-

162 Aktiv deltagelse i å implementere teknologien i hjemmet gir mestringsfølelse og trygghet for både tjenesteytere og tjenestemottakere Feil forventninger til teknologien skaper frustrasjon hos ansatte Ulikt syn og praksis for når alarmen skal brukes Det finnes ingen vaktordning på teknisk drift Trygg plassering av trygghetsalarm. Å vite at hjelpen eksisterer. Under kartleggingen kom det frem at det er veldig ulikt syn og praksis på oppfattelsen av når brukerne skal utløse alarmen. Montør og ulike ansatte sier forskjellige ting. Ingen vet noe om en felles forståelse av når den skal brukes. Ingen skriftlig veiledning og instrukser finnes. «Når jeg ramla og brøyt venstre overarm kunne jeg ikke røre armen, og dermed ikke få tak i alarmen. Nå vil jeg heller ha alarmen rundt halsen» «Gudrun» På bakgrunn av denne påstanden har det underveis i prosessen blitt utarbeidet en serviceerklæring for bruk av trygghetsalarm. Den er tatt til orientering i kommunestyrene i regionen høsten «5 minutter føles som en halvtime» «Gudrun» Ifølge tjenesteytere er det flere historier der brukere i fare ikke har klart å trykke på trygghetsalarmen fordi de ikke når sin andre arm, da trygghetsalarmen har vært rundt håndleddet. Dette medfører igjen utrygghet, og bidrar til at man ikke kan stole på at man når teknologien når man har behov for det. Her er det behov for dialog ovenfor leverandørmarkedet for å kunne finne sensorer/ alarmer som kan individuelt tilpasses. Opplevelse av responstiden har en stor innvirkning på om tjenestemottaker kan stole på systemet. Det bør ikke oppstå lang tid fra en alarm utløses til noen svarer. For enkelte er hjemmetjenesten en viktig del av det sosiale livet. Dette er et stort aspekt man må vurdere til enhver tid. Ved implementering av teknologi, kan det oppstå nye behov som man kanskje ikke har sett på forhånd. Derfor er det viktig at man kartlegger godt, gjennomfører evaluering for å vurdere tiltaket man har satt i gang. «Når sensorene fungerer vil den gi trygghet for både oss ansatte og brukerne» Mari Under dialog med kommunene kommer det også frem at det er et stort behov for pasientvarslingsanlegg for sykehjemmene/ bosentra i kommunen. Pr i dag bruker bosentra i Stjørdal trygghetsalarmer, der varslet går til ansatte ved de aktuelle bosentra. Alle kommunene i regionen har enten planer om renovering av nåværende sykehjem/ boliger med heldøgns omsorg, eller nybygg. Det er et stort behov ivaretakelsen av boliger som yter heldøgns omsorg. Ut fra denne kartleggingen har man momenter man må ta med videre i innovasjonsprosessen ved implementering av teknologi: Ved nytt alarmsystem må tillit og trygghet stå i fokus! Ivareta tilliten og skape forutsigbarhet i alle ledd av tjenestene for alle parter

163 Imøtekomme det sosiale behovet pasientene har. Samarbeide med frivillige organisasjoner. Involver og informer pasienten. Forventningsstyring til teknologien og solid opplæring. Mulighet for tilbakemelding på systemet. Erfaringer må systematisk innhentes. En veileder som skaper en felles forståelse for hva alarmen skal brukes til. Innhente verdifulle erfaringer fra ansatte i ulike roller kontinuerlig. Tydelig anbefalinger til pasienten om tryggest sted å bære alarmen. Sette tydelige krav til industrien. Behov for å få lett tilgang på informasjon og vite hvor man skal henvende seg. Løsningene man tar i bruk må kunne rutes til ulike mottakere. I noen tilfeller kan det være hensiktsmessig at signaler kommer direkte til hjemmetjenesten, mens i de fleste tilfellene kan er responssenter håndtere mottak av signaler. Kartlegging av dagens tjenestereise Det har blitt foretatt en intern kartlegging i alle kommuner om hvordan man tildeler trygghetsalarm som en tjeneste, og viser hvilke aktører som er involvert i en nyetablering av en trygghetsalarm. Petra Olsen søker om en trygghetsalarm. Søknaden går til forvaltningskontoret. De gjør en vurdering om tildeling av tjeneste. De sender inn relevante opplysninger til alarmmottaket (i papirform pr brev). Alarmsentralen og forvaltningsenheten sender melding til ambulerende vaktmester om programmering og montering av alarm. Kartlegging av signaldekning og valg av analog/ mobil alarm gjøres før montering utføres. Opplæring blir gitt under montering. Denne tjenestereisen er nokså lik fra kommune til kommune. Her ser man at det er mange aktører som er inn for å få den i drift. Tidsperiode fra en innbygger søker om en alarm til den er montert varierer ut fra hastegrad, kapasitet og utstyr tilgjengelig. Ved en fremtidig responssenterløsning må man ha fokus på system som understøtter god arbeidsflyt for å ivareta og effektivisere denne prosessen

164 Modeller for fremtidig responssenter i Værnesregionen Rapporten fra PA Consulting «Organisering av alarmmottak i Norge og Utlandet, kommer med anbefalinger for hvordan organisere alarmmottak for norske kommuner ut fra deres kartlegging. Rapporten anbefaler at disse momentene blir hensyntatt ved Valg av fremtidig modell for organisering av alarmmottak i norske kommuner bør hensyn ta følgende momenter: Grad av belastning på hjemmetjenesten og nødetater Mulighet til å håndtere høyt signalvolum Mulighet til å oppnå kritisk brukermasse Mulighet til å møte høye krav til nettverkskapasitet og sikkerhet Mulighet til å ivareta brukerorientering I rapporten foreligger det flere ulike modeller for fremtidig organisering av alarmmottak. Disse har vært diskutert underveis i Works-shopene, og det er tre ulike modeller Værnesregionen ønsker å vurdere inn mot felles responstjeneste: Drifte felles regional responssenter i Værnesregionen: Det etableres regionalt alarmmottak med anbefalt minimum 5 deltakende kommuner. Kjøpe/leie en sentral IT-teknisk løsning med lokalt responssenter i Værnesregionen: Det etableres sentral teknisk løsning som kommuner kan koble seg opp mot, alarmmottaket ligger lokalt i kommunen. Kjøpe/leie IT-teknisk løsning med eksternt responssenter: Benytter private aktører (eks. SOS International). Sentrale operatører håndterer 1. linje-respons. Kommunenes hjemmetjeneste fungerer som 2. linje-respons. I prosessen har arbeidsgruppen valgt bort 2 ulike modeller: Eget mottak: Hver kommune drifter eget alarmmottak. Det på bakgrunn av nasjonale anbefalinger om kostnadseffektive hensyn og anbefalt volum på mottak. Uten mottak: Kommuner kutter bruk av alarmmottak, og signalene går direkte til hjemmetjenesten. Det på bakgrunn i kartleggingen som er utført i kommunene, der man ser at kommunene har en stor silingsgrad av alarmer. Når man ser på arbeidsoppgavene til ansatte i hjemmetjenesten, mener vi at det er svært arbeidsbelastende å skulle besvare og ha en god silingsgrad av utrykningstjenesten når man samtidig arbeider i utrettet tjeneste. Det har blitt gjennomført Works-shop der vi har satt modellene opp mot hverandre, sett ut fra økonomiske og kvalitative hensyn. Resultatet av arbeidet er satt sammen i en skisse

165 Vi tok for oss de tre modellene arbeidsgruppen valgte å ta med videre i prosessen, vi satte opp modellene mot hverandre ut fra de erfaringene hver kommune har på dette området, samt utfordringer og muligheter inn mot morgendagens omsorg. Resultatet av Works-shopene er sammenstilt i skissen, en konsekvensanalyse. Man tok for seg alle de 3 modellene arbeidsgruppen tidligere hadde valgt ut som alternativer; felles regional responssenter, kjøpe/ leie IT teknisk løsning med ekstern mottak og kjøpe/leie IT teknisk løsning med lokalt mottak. Deretter skisserte man opp ulike scenarioer, og vurderte ulike funksjoner som må ivaretas i en alarmprosess: Mulighet til å avlaste hjemmetjenesten og nødetater Mulighet til å håndtere høyt signalvolum Mulighet til å oppnå kritisk brukermasse Mulighet til å møte høye krav til nettverkskapasitet og sikkerhet Mulighet til å ivareta brukerorienteringen Det var 3 arbeidsgrupper med ulike scenarioer som veide hendelsene opp mot de ulike momentene. For deretter å vurdere de ulike momentene som høy, lav, middels, blandet. Muligheter til å avlaste hjemmetjenesten og nødetater: Arbeidsgruppene mener at et felles responssenter i regionen med lokalt mottak har en høy måloppnåelse om å avlaste hjemmetjenesten og nødetater, mens ved eksternt mottak er dette en lav sannsynlighet. Dette begrunnes med lokal tilhørighet og kjennskap er et viktig moment. Det å ha gode formidlingsevner og være norsk talene, samtidig kjenne til dialekter er vesentlig for å avdekke riktig behov for bistand og kan bidra til å unngå misforståelser. Mulighet til å håndtere høyt signalvolum og oppnå kritisk brukermasse: I disse prosessene mener arbeidsgruppen at et eksternt mottak er bedre rigget til å håndtere stort volum, da de bemanner opp sentralen til å håndtere mange kommuner og innehar mange funksjoner. Man tenker at dagens organisering av trygghetsalarmtjenesten for Stjørdal ikke kan håndtere kommunene i regionen uten å foreta endringer. Men imidlertid hvis man kjøpe/ leier teknisk løsning kan man stille krav til ITløsningen som gjør til at man får en god beslutningsstøtte som forenkler dette prosessen. Dette blir nærmere beskrevet under avsnittet kontakt med leverandører, der -165-

166 vi har fått gode innspill fra leverandører på hvordan håndtere dette. Mulighet til å møte høye krav til nettverkskapasitet og sikkerhet: Man tenker her at mange momenter må tilfredsstilles, og en IT-tjeneste som kan håndtere feil og avvik på det datatekniske må være tilgjengelig hele døgnet for at man skal sikre oppe tid og ta hånd om datatekniske utfordringer når de dukker opp. Stjørdal kommune hadde et større avvik på sitt trygghetsalarmsystem sommeren 2015, og ingen av de over 400 brukerne av trygghetsalarmen kunne oppnå kontakt med sentralen for å få hjelp. Dette på grunn av server-kollaps, og det tok tid å få installert en ny. Slike hendelser skal ikke skje. For å sikre dette, er det eksterne leverandører som har redundante løsninger som har spisskompetanse på krav til nettverk, sikkerhet og tilgjengelig døgnkontinuerlig og som har erfaring på håndtering av dette som bør stå ansvarlig. Mulighet til å ivareta brukerorienteringen: Her tenkes å ivareta brukerens interesse, og ha kjennskap til organisering for å kunne ivareta brukerne på en best mulig måte. Her mener man at man har større mulighet til å håndtere dette med et lokalt mottak i regionen enn ekstern aktør som umulig kan ha oversikt over brukerens interesser. Man tenker også her at en IKT infrastruktur er vesentlig for å kunne ivareta dette punktet. Det ligger lagret aktuelle data i dagens pasientjournal, disse opplysningene må kunne brukes til beslutningsstøtte hos et responssenter. Arbeidsgruppene har fått fremlagt en historie og man kom frem til ulike problemstillinger innbyggeren hadde. Dette ble sett i sammenheng med de tre ulike modellene: Drifte felles regional responssenter i Værnesregionen: Viktig at bruker får raskt svar på utløst alarm Samme responssenter kan ta imot alle alarmer/sensorer (skaper mindre forvirring) Muligheter for tilgang til lege om responssentret er tilknyttet legevakt (raskere behandling til pasient/bruker ved alvorlige tilfeller) Ønskelig med flere høyttalere i pasient/brukers hjem for å oppnå kontakt med pasient/bruker. Holde kontakten med pasient/bruker for å gi han/henne trygghet til det kommer noen andre til unnsetning Bedre kjennskap til lokale forhold som for eksempel geografi (hjelpen kan gis raskere) Et «hovedkort» bør komme i et «pop-up» vindu når det kommer inn en alarm for å få viktig informasjon om pasient/bruker så raskt som mulig Et lokalt responssenter vil ha større tilgang på viktig informasjon om pasient/bruker (profil) Et lokalt responssenter kan gi bedre muligheter for kvalitetssikring av rutiner. Eksempel på dette kan være HMS-arbeid og prosedyrer. Rutiner på øvelser m.m. Et lokalt responssenter vil kunne ha bedre mulighet til samarbeid på tvers av kompetanse og avdeling. Nærhet til for eksempel IT, vaktmester, service/teknikere osv

167 Kjøpe/leie en sentral IT-teknisk løsning med lokalt responssenter i Værnesregionen: Fordeler og bakdeler for pasient/bruker er veldig likt det som kom fram i modell 1 «eget mottak» Eget responssenter med mottak av signaler/alarmer vil kunne bety utvikling av stor kompetanse for personalet Det tekniske vil inngå i en avtale med ekstern leverandør og vi kan stille krav til kvaliteten på det (back-up m.m). D et vil også avlaste IT-avdelingen i regionen. Det kan utarbeides en kompetanseplan som knyttes til responssentret. Kjøpe/leie IT-teknisk løsning med eksternt responssenter: Pasient/bruker trenger ikke være så godt kjent med de han/hun treffer første gang etter at de har utløst en alarm. Og det kan oppstå språkproblemer. Eksternt mottak har ikke tilgang til viktige opplysninger Når pasient/bruker har flere typer alarmer/sensorer, kan ikke dette tas i mot på samme responssenter. Vanskeligere å kvalitetssikre og trygge pasient/bruker Vanskeligere å gi informasjon til pasient/bruker om hvilke tilbud som finnes og hva som håndteres hvor Kan føre til lengre responstid Kan gi økt arbeidspress til hjemmetjenesten Oppsummert fra Works-shopene mener arbeidsgruppen at man kan sikre innbyggerne gode tjenester ved å ha et felles responstjeneste i regionen, men la en ekstern leverandør levere beslutningsstøttesystemet ut fra de krav som regionen stiller. Representantene i arbeidsgruppen hadde ulike innfallsvinkel ved oppstart av denne prosessen, og endret mening underveis med tanke på hvilken modell for responstjenesteløsning som er mest gunstig for kommunene i regionen. På bakgrunn av dette ble det tatt kontakt med leverandører for å undersøke markedet og det muligheter markedet gir. Samarbeid med andre kommuner I hele prosessen har man hatt dialog med andre kommuner som arbeider med samme tema. Blant annet Trondheim kommune og Asker og Bærum kommuner. Trondheim kommune har gjennomført en offentlig anskaffelse på helsevakt og Asker og Bærum kommune gjennomfører en anskaffelse på felles trygghetsalarmsentral. Via NHO har det blitt gjennomført Works-shoper for å se på hva bør man vektlegge når man skal ta stilling til responssentertjenesten i kommunene. Oppsummering fra samarbeidsmøter: Har man økt kunnskap om tjenestetilbudet internt kan man gi en bedre tjeneste til innbyggerne Man gir innbyggerne et bedre faglig tilbud med jevnt høyere kompetanse og høyere grad av tverrfaglighet blant personalt. Hvis man legger responstjenesten sammen med andre kommunale døgn-tjenester oppnår man stordriftsfordeler

168 Man bør tenke helhetlig løsning som kan benyttes både hos hjemmeboende og i institusjon. Bør være et senter som deltar på utprøving av velferdsteknologiske løsninger før det blir utplassert i hjemmene. Fokus på b eslutningsstøttesystem som skal bistå personell til å håndtere ulike situasjoner og være støtte for vurderinger som gjøres, herunder sikre krav til integrasjon mellom ulike systemer. Anskaffelse bør bestå av flere elementer: Produkter hjemme hos bruker (trygghetsalarm, sensorer etc.) Responssenterløsning Teknisk plattform med funksjonelle egenskaper Betjening av responssenter Uttrykningstjeneste Det finnes mange leverandør er på produkter som kan installeres hjemme hos bruker. Her har regionen erfart i prosjekt at man ikke bør foreta innkjøp og binde seg til en leverandør av teknologiske løsninger. Det er fordi markedet til enhver tid er i forandring, leverandører satser på sine spesifikke produkter som ikke nødvendigvis understøtter våre individuelle behov. Vi ser det er viktig med konkurranseutsetting på teknologi - området, slik at man ikke oppnår noen få leverandører som får monopol på teknologien. Det gir ugunstig fremdrif t i teknologiutviklingen. Derfor ser man for seg rammeavtaler med ulike leverandører, slik at man kan benytte seg av teknologi som er tilpasset våre brukerbehov. Det finnes mange gode leverandører på den tekniske plattformen. Her et det kommunens behov so m setter begrensninger. Flere leverandører har en vridning fra oljebransjen inn mot helsesektoren. Det er ikke ukjent at oljeindustrien har kommet langt på nyvinning og bruk av teknologi ved overvåkning av arbeid som skjer på plattformer og liknende. Tekn ologien finnes, men man må gjøre et godt forarbeid på å stille de riktige kravene slik at det passer organisasjonen som skal ta den i bruk. Betjening av responssenter blir gjort ulikt slik beskrevet tidligere i saken. Utrykningstjeneste blir i mindre kom muner/distrikt betjent av hjemmetjenesten. I store kommuner (for eksempel Trondheim kommune) fins det eget trygghetspatrulje som foretar utrykninger. Man ser dette ikke er hensiktsmessig i kommunene i regionen, da det omhandler store geografiske områder. Kontakt med leverandørmarkedet Denne prosessen har blitt gjennomført sammen med innkjøpsavdelingen i Værnesregionen. Dette for å sikre oss at prosessene har foregått på en riktig måte, og innkjøpsavdelingen har stor kompetanse innenfor dette området. Vi h adde også bistand av Hilde Sætertrø, som er prosjektleder for nasjonalt og regionalt program for leverandørutvikling i Trøndelag, NHO Trøndelag. Hun kom med mange innspill på hvordan gå frem for å planlegge en innovativ offentlig anskaffelse, og har erfari ng med liknende arbeid i andre kommuner

169 Leverandører ble invitert til en dialogkonferanse om mulig responssenterløsning for kommunene i regionen. Det ble utarbeidet et pilotnotat som ble lagt ut på Doffin.no, se vedlegg 1. Dialogkonferansen ble gjennomført 15 Oktober og det var 19 leverandører som meldte seg på og deltok på konferansen. Fokus på dialogkonferansen var våre behov; hva er behovene for å sikre gode innovative tjenester innen responssentertjenesten i regionen. Leverandørene fikk deretter mulighet til å levere inn konseptskisse, og delta i en- til- en møter for å orientere om sine løsninger og gi råd på ulike løsninger for å tilfredsstille våre utfordringer og behov. 11 leverandører deltok på en til en møte i perioden 1-7. Desember. De sammenfallende rådene de ga: Kommunene må ha en og felles løsning som kan benyttes både i hjemmebasert omsorg og institusjon Teknologi i pleie og omsorgstjenesten er noe av det viktigste kommunene investerer i fremtiden En plattform bør ha flere grensesnitt ut fra ansattes rolle og funksjon Tenk helhet Helsefaglig kompetanse på personell i responstjenesten Det bør være en redundant løsning, slik at man ikke er avhengig av lokalisasjon for betjening av løsningen. Dette muliggjør også back-up løsning, og løsning for håndtering av høyt signalvolum Integrasjon mot ulike nødvendige systemer (som for eksempel kartapplikasjon og pasientjournalsystemet) Responsløsningen bør ha en kommunikasjonsløsning både telefoni og video-løsninger. God teknisk «rigging» i forhold til henvendelser, mobilenheter og kommunikasjon. Mange kommuner har feil fokus; ha fokus på en god teknologisk løsning i stedet for fysisk lokalisert struktur. Fokus på verktøy som gir gode statistikker og rapporter. Bemanning og kompetanse: Britiske kommuner har ikke ansatte med helsefaglig bakgrunn. Det på grunn av reduserte lønnskostnader. Hos de aktørene kommunene i Værnesregionen bruker er det bemannet med helsepersonell. De referer til at de, på grunn av sin kompetanse, har fanget opp situasjoner der de har sendt ambulanse sammen med hjemmetjeneste og dermed avverget større skader på grunn av at utrykningstjenesten har kommet tidlig på stedet. Våre aktører stiller seg undrende til om en «ikkehelsefaglig» person har tatt samme vurderingene. Arbeidet i Works-shopene tydeliggjør at man bør ha helsefaglig bakgrunn for å kunne ta de riktige beslutningene for vurdering av alarmer/ signaler og igjen kunne yte riktig tjeneste til våre innbyggere. Ut fra intervju med innbyggerne kom det frem at det er tydelig behov for at man oppnår kontakt med sentral så tidlig som mulig når man utløser alarm/ sensor. Det å bemanne opp en sentral til å ta høyde for toppene lite kostnadseffektivt. Man bør da se på hvilke tjeneste har man tilgjengelig hele døgnet som man kan benytte på tvers av tjenesteområdene

170 Organisering av tjenesten Nasjonale føringer anbefaler at man ser på organisasjon i sin helhet. Et responssenter er en funksjon som skal foregå døgnkontinuerlig, der det er behov for helsepersonell. Da ser man på hvilke Værnesregionen-samarbeid som allerede er døgnkontinuerlig og har helsekompetanse. Vi ønsker derfor å arbeide for samlokalisering med dagens legevakt for Værnesregionen. Man kan da dra nytte av stordriftsfordelen. Værnesregionen legevakt er bemannet for å besvare akutte henvendelser pr i dag. Det ble våren 2015 fremmet en politisk sak om etablering av driftssentral for velferdsteknologi og elektroniske meldinger. Dette blir opprettet våren 2016 i et samarbeid med Værnesregionen IT og Værnesregionen legevakt. Ved å ha responssenter tilknyttet samme enhet har man både legevakt, overvåkning av tekniske signaler og håndtering av trygghetsalarmer samlokalisert. Dette er også i tråd med PA Consulting `s anbefalinger på organisering av alarmmottak i Norge der man ser at kostnadseffektiv drift og forvaltning oppnås somregel knyttet til stordriftsfordeler. Det er mer effektivt å drifte en stor løsning i forhold til mange små, hvis det funksjonelle behovet er likt. Veien videre For å kunne realisere en felles responssentertjeneste må det skrives en god kravspesifikasjon på den aktuelle løsningen som man ønsker å implementere. Det må blant annet stilles krav om at de digitale alarmene som er ute i drift pr i dag kan integreres inn ett og samme system. Det kreves samarbeid med innkjøpsavdelingen for å foreta en innovativ anskaffelse av system. Hver kommune må påregne deltakelse i utarbeidelsen av kravspesifikasjon og arbeidet frem mot implementering. For å kunne finne frem til en god måte å organisere og drive tjenesten må arbeidsgruppen som har deltatt i denne prosessen komme med uttalelser og bidra med lokalkunnskap for å kunne sikre overgang til en samarbeidsløsning på en trygg og sikker måte. Det må utarbeides kravspesifikasjoner på teknologi, der det skal foreligge rammeavtaler med leverandører. Det videre arbeidet styres av Værnesregionen IT, der fagråd helse er styringsgruppen. Oppsummering Formålet med felles responstjenesten i regionen er å sikre at hele- og omsorgssektoren får et felles og enhetlig system som ivaretar alt av velferdsteknologisk støttesystem som alarmmottak for trygghetsalarmer og andre velferdsteknologiske løsninger både for hjemmebasert omsorg og ved institusjonstjenester. Ved å samlokalisere ulike tjenester og responssentertjenesten gir dette samfunnsøkonomiske gevinster i tillegg til økt kompetanse og sikkerhet. Ut fra kartleggingen som er foretatt og beskrevet i utredningen, anbefales det at det opprettes et felles responssenter for kommunene i Værnesregionen, der ekstern leverandør har ansvar for system, godt brukergrensesnitt og sikkerhet. Den fysiske lokalisasjon anbefales å legges til Værnesregionen legevakt. På den måten kan man utnytte ressurser og kompetanse på tvers av arbeidsområdene. Regionen har behov for økt bemanning på kveld og helg for å håndtere responssentret, i tillegg til bruk av allerede ansatte-ressurs på dagens legevakt på dag

171 Vedlegg 1: Pilotnotat og invitasjon til dialogkonferanse PI LOTN OT!T Felles responssenter for kommunene i Værnesregionen Notat som grunnlag fo r dialogprosess med potensielle leverandører frem mot utarbeidelse av kravspesifikasjon for kommunene i Værnesregionen Kommunene som utgjør helsesamarbeidet i Værnesregionen, Selbu, Tydal, Meråker, Stjørdal og Frosta ønsker å opprette en dialog i forbind else med fremtidig responssenter som skal håndtere fremtidens bruk av teknologi i pleie og omsorgssektoren. Vi ønsker derfor å invitere leverandører til en åpen dialogkonferanse for interesserte produsenter, leverandører og andre. Formålet med markedsdialo gen er å presentere regionen sine målsettinger og utfordringer og forberede markedet på våre behov. Samtidig ønsker Værnesregionen innspill fra markedet på hvordan markedet ser for seg at behovene best kan dekkes. Om Værnesregionen Innbyggere i regionen pr : Selbu: Tydal: 863 Stjørdal: Meråker: Frosta: Til sammen i Værnesregionen: Værnesregionen som samarbeidsorgan ble formelt etablert i 2006, og organisert etter kommunelovens paragraf 27 som regulerer opprettelsen av et eget styrende organ for å løse oppgaver på tvers av samarbeidende kommuner. Fem av kommunene Stjørdal, Meråker, Selbu, Tydal og Frosta inngikk i 2012 avtale om interkommunalt samarbeid basert på kommunelovens 28-1c. Det var en positiv stemning for samarbeidet helt fra starten av. Vilje om samarbeid er avgjørende og et heldig utgangspunkt ved oppstart. Man har egen samhandlingsleder og egne enhetsledere for det interkommunale samarbeidet. Stjørdal kommune er vertskommunen

172 Bruk av trygghetsalarm er og andre velferdsteknologiske løsninger i regionen pr i dag: Hver kommune har egne avtaler på bruk av trygghetsalarm. I mars 2015 vedtok kommunene i regionen å delta på en utredning for felles responssenter for trygghetsalarmer og andre velferdsteknolo giske løsninger. I februar 2013 startet kommunene i regionen med å teste ut velferdsteknologi pleie og omsorgssektoren. Ulike sensorsignaler ble da sendt inn i den elektroniske pasientjournalen. Undervis har vi skaffet oss erfaring på bruk av ulike tekno logiske løsninger, der noen av løsningene er ført over i drift; dørsensor, bevegelsessensor, fallsensor, medisindispenser, sengesensor og digitalt tilsyn. På bakgrunn av disse erfaringene ser vi at vi har et behov for helhetlige prosesser som innbefatter m ye av teknologien som blir benyttet i helsesektoren. Kommunene i regionen deltar i det Nasjonale prosjektet for Velferdsteknologi. Trygghetsalarmer i kommunene pr i dag To kommuner eier egen alarms entral og mottak, andre kommuner har ekstern leverandør me d eksternt mottak. Ant trygghetsalarmer i kommunene pr : Kommuner Antall trygghetsalarmer Tydal 31 Frosta 85 Selbu 112 Stjørdal 433 Meråker 65 Til sammen i VR 730 Våre behov: I oktober 2014 kom Helsedirektoratet med anbefalinger på de t vel ferdsteknologiske området. Rapport IS anbefalinger - pa - det - velf erdsteknologiske - omradet Det har vært ulike arbeidsprosesser for å kartlegge behov både nå og i fremtiden, på bakgrunn av denne anbefalingen. For å kunne yte gode og helhetlige tjenester til våre innbyggere må vi kunne bruke teknologi på en riktig måte. T eknologi er blant annet trygghetsalarmer og andre trygghetsskapende teknologier (eks: fallsensor, dørsensor, sengesensor, medisindispenser). Våre brukere skal kunne oppleve egenmestring, trygghet og selvstendighet ved bruk av teknologi. For å kunne oppnå d ette må teknologien være driftssikker, individuelt tilpasset, med enkel betjening. Kommunene i regionen ønsker å være moderne, nytenkende og fremtidsrettet og støtte opp under morgendagens omsorg og skal bidra til at tjenester og tilbud som etableres og videreutvikles er i tråd med brukernes reelle behov. For å kunne gi en god tjeneste må tjenesteytere ha god kunnskap på kartlegging av -172-

173 behov, og ha fokus på det etiske og faglige vurderingene som må ligge til grunn før valg av teknologi blir utført. Man må jobbe kontinuerlig med å implementere gode verktøy som er utarbeidet internt og eksternt. God kunnskap på lovgrunnlag er også en forutsetning. For å kunne utvikle tjenesten, må man ta tak i brukers reelle behov og se det i sammenheng med hvordan man skal yte hjemmebaserte tjenester i fremtiden. Man må legge til rette for utstrakt samarbeid med frivillige lag, organisasjoner og pårørende for å kunne gi en god og effektiv tjeneste. I drift skal teknologien være sikkert, kostnadseffektiv og være lønnsom for tjenesteproduksjonen. Man skal redusere for avvik og sårbarheten for håndtering av teknologien. Vi ønsker at leverandørene bidrar til at kommunen er i stand til å utnytte de nye mulighetene teknologiske løsninger gir for at brukerne får gode og helhetlig e tjenester som er individuelt tilpasset. Dialogkonferanse Prosessen som skal gjennomføres vil bestå av 3 deler. Del 1 omfatter gjennomføring av en dialogkonferanse. Del 2 består av leverandørenes utarbeidelse og innsendelse av løsningsforslag. Del 3 er en - til - en - møter hvor leverandøren vil få mulighet til å foreta en muntlig presentasjon av sin innsendte skriftlige beskrivelse. Formålet med dialogen er få innspill fra deltakerne på de foreløpige planene og hvordan behovet til kommunen kan nås på en b est mulig måte. Kommunen ønsker også å presentere brukernes og kommunens behov på en god måte slik at det kan stimulere leverandører til innovasjon og eventuelt samarbeid. På bakgrunn av denne åpne dialogkonferansen vil vi invitere interesserte leverandør er til å beskrive sine løsninger på utfordringene beskrevet i notatet. Målet er å få best mulig kunnskap om mulighetsrommet og alternative løsninger, slik at det kan utarbeides en funksjonsbeskrivelse som er fremtidsrettet. Gjennom at leverandørene får pre sentert sine løsninger, planer og visjoner, så sikrer vi også at bransjen blir hørt. Innspillene fra leverandørene behandles som f orretningshemmelighet er. Det er ønskelig at de løsningsforslag som blir presentert er beskrevet på et overordnet og mest mulig funksjonelt nivå. De som ønsker å presentere sine løsningsforslag vil få anledning til å sende inn en skriftlig beskrivelse (ikke mer enn 5 A4 - sider) samt foreta en muntlig presentasjon i en - til - en - møtene, se tidsplan nedenfor. Det er også mulig å send e inn svar på beskrevne utfordringer ute n å delta i en - til - en - møtene eller dialogkonferansen Vi vil kunne bruke ideene som kommer frem inn mot en funksjonsbeskrivelse og senere anskaffelser. Disse anskaffelsene vil bli gjennomført som en etterfølgende p rosess i henhold til lov og forskrift om offentlige anskaffelser. Anslår at kunngjøring av skisse til kravspesifikasjon og kunngjøring av konkurranse på gjøres i 1. kvartal 2016 ut fra politiske prosesser i regionen