lys Den éne dom og de mange dommer Jon Aurebekk p å v e g e n

Transkript

1 lys p å v e g e n Jon Aurebekk Den éne dom og de mange dommer 42009

2 innhold til leserne Dommen på Golgata 4 Guds barns oppdragende tukt 10 Den troendes dom over sin egen 25 livsførsel Menighetens dom over åpenbar 28 synd i forsamlingen Kristi domstol 33 Dommen for den store hvite trone 54 p å v e g e n nr. 4/ årgang Utgitt av stiftelsen Lys på vegen Bladet kommer ut 4 ganger pr. år. Abonnement kr 250/år (utland kr 300) Utgivere Ottar Brekkå ottar@lys.cx Rønnaug Knutsen ronnaug@lys.cx Per Langåker per@lys.cx Svein Tore Mannes sveintore@lys.cx Tove Olsen tove@lys.cx Øystein Persson oystein@lys.cx Jan Rosberg jan@lys.cx David A. Sjøen (red.) david@lys.cx Margitta Sjøen margitta@lys.cx Einar Svela einar@lys.cx Gud dømmer Med dette uttrykket er det forbundet fryktelige ord som tap, fortapelse, redsel men også renhet, rettferdighet og frelse, for det er Gud som dømmer. Bare om Ham kan dette bli sagt: «Du er god, og du gjør godt.» (Salme 119:68) Vi har valgt å vie hele denne utgaven av bladet til en serie bibeltimer holdt av Jon Aurebekk ved Bibelkurset på Valderøy i Her får vi en klargjørende gjennomgang av noen av Guds domshandlinger, med utgangspunkt i den éne dommen: Dommen på Golgata, det eneste stedet i universet der vi kan møte Dommeren, men ikke flykte, og ikke gå til grunne: «De så opp til ham og strålte av glede, og deres ansikt rødmet aldri av skam.» (Salme 34:6) David A. Sjøen NB! Serien kan også bestilles på CD for kr 225 (best. nr. JAU-020). Bladet er også trykket opp i flere eksemplarer enn vanlig. Disse kan også bestilles. Adresse Postboks Åkrehamn Telefon: E-post: post@lys.cx Nettside: Bank:

3 Dommen på Golgata Jes 53:8 For mange år siden hadde jeg følge med en eldre mann. Vi hadde vært på et formiddagsmøte. Der talte predikanten fra teksten i Matt 25:31. Den handler om mennesker som en gang i framtiden skal stilles på høyre og venstre side av Menneskesønnen og dømmes - til evig liv eller evig straff. Etter denne talen kom mannen i åndelig mørke. Hvordan ville det gå når han skulle fram for denne domstol? I den senere tid hadde han tatt imot Jesus og trodd seg som et Guds barn. Alt av bare nåde uten gjerninger. Men ved å høre på denne talen, syntes alt å bli tatt fra ham. Gleden ved å være et Guds barn ble borte. Tanken på et langt syndeliv stod for ham gjerninger som han altså engang skulle bli dømt for. Fra denne stund forstod jeg at en tekst kan utlegges slik at den skaper mørke hos en troende. Selv om hensikten hos Jobs venner var god, sa Gud likevel: «Dere har ikke talt rett om meg.» (Job 42:7) Dette er et alvorlig ord til enhver som forkynner Guds ord. Etter nevnte formiddagsmøte fikk jeg trang til å sette meg inn i de forskjellige domshandlinger som er omtalt i Skriften, for om mulig å komme en eller annen til hjelp. Vi skal først stanse for teksten i Jes 53:8. I likhet med Filip (Apg 8:35) vil vi ut fra dette skriftsted forkynne evangeliet om Jesus. «Ved trengsel og ved dom ble han rykket bort.» Når vi leser dødsannonser i avisen, ser vi at de er forskjellige. I noen står: «Døde fredfullt.» Dette kan vi på en måte kalle en «naturlig» død. I andre står: «Ble hastig revet bort.» Det kan vi kalle en «unaturlig» død. Dette siste er tilfelle i Jes 53:8 en «unaturlig» død. «... ble rykket bort.» Kristi død kom hastig. Han ble revet ut av tiden. Menneskelig sett døde han for tidlig. I Sal 102:25 står: «... midt i mine dager.» I Skriften finner vi to vidt forskjellige sider ved Kristi lidelser. Det gjør vi også her i dette kapitel. «Ved trengsel!» Jesus blir her behandlet i menneskers hender. «Ved dom!» Her blir han behandlet i Guds hånd. Jesus gjorde tidlig kjent for folket at han skulle bli hastig revet ut av tiden. Vi leser i Matt 9:15: «Og Jesus sa til dem: Kan vel brudesvennene sørge så lenge brudgommen er hos dem? Men se, de dager skal komme da brudgommen blir tatt fra dem, og da skal de faste.» Her står at han skal bli tatt. Siden talte han like ut om sin død, helst til sine disipler. Matt 16:21: «Fra den tid begynte Jesus å gi sine disipler til kjenne at han skulle lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde.» Tidlig i Jesu virke begynte motstanden å gjøre seg gjeldende. Først skjult i tankelivet. Matt 9:4: «Hvorfor tenker dere så ondt i deres hjerter?» Senere kom motstanden ut i ord. Matt 9:34. Men fariseerne sa: «Det er ved de onde ånders fyrste han driver de onde ånder ut.» Til slutt kom motstanden tilsyne i handling: Matt 16:21: «... og slåes i hjel.» Motstanden slo ut i lys lue da de korsfestet ham. «Han skulle gå til Jerusalem og lide meget.» Lidelsen må ha en årsak. Hvem skulle påføre ham lidelsen? «... lide meget av» Av hvem? Av mennesker. Av lederne, de åndelige og moralske. Menneskehender skulle nå åpenbare menneskehjertet. Menneskeslekten fikk nå en anledning, som den ikke hadde hatt før, til å vise hva som bodde i den. Apg 4:27: «Ja, i sannhet, i denne by samlet de seg mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus med hedningene og Israels folk.» Hvor langt gikk de? Så langt at der fløt blod. Vi taler og synger om Jesu dyre blod. Jeg husker en sa på et møte: «Jesu blod er så dyrt at en dråpe er nok til å vaske bort all min synd.» Dette er en fin tanke, men ikke sann. Det er ingen forsoning i en dråpe av Jesu blod. Han måtte gi alt, han måtte sette livet til.

4 I Matt 27:24 leser vi om blod da Jesus var i menneskehender: «Da Pilatus så at han ikke utrettet noe, men at det bare ble større oppstyr, tok han vann og vasket sine hender for folkets øyne og sa: Jeg er uskyldig i denne rettferdige mann blod. Dette får dere svare for.» Her er blod, men ingen soning i det blod. Vers 25: «Alt folket svarte og sa: Hans blod komme over oss og våre barn.» Har det kommet over Israel? Ja, til fulle. Hvor lenge skal det holde på? Helt til tusenårsriket begynner (Matt 23:39). Vers 26: «Pilatus lot Jesus hudstryke.» Her fløt blod, men ikke alt. Vers 29: «De flettet en krone av torner og satte på han hode.» Her fløt også blod, men ikke alt. Jesus er nå martyr. Her er blod av en martyr som sa sannheten til folket. Joh 8:40: «Men nå står dere meg etter livet, et menneske som har sagt dere sannheten.» En forbryter lider for sin egen skyld (Luk 23:41). En martyr lider for sannheten. Men en stedfortreder lider for andres skyld. Og her er forsoning. Ifølge Skriftens lære er der altså to sider ved Kristi lidelser: Hans lidelser og hans lidelse. I vers 7 leser vi: «Han ble mishandlet, enda han var elendig, og han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det; han opplot ikke sin munn.» Her er et bilde av Jesus som lam, men ikke offerlam. Det er denne delen av lammet som er til forbilde for oss i den nytestamentlige tid. 1Pet 2:21: «For dertil ble dere og kalt, fordi også Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge etter i hans fotspor.» Det er denne del av sannheten som vi har vanskelighet med å tilegne oss. Men det burde ikke være så. I Fil 1:29 står: «For dere ble det unt, for Kristi skyld ikke bare å tro på ham, men også å lide for hans skyld.» Da Jesus var samlet med sine for å ete påskelammet, kom han inn på sannheten om seg selv som det sanne påskelam Matt 26: 26-28: «Men mens de åt, tok Jesus et brød, velsignet og brøt det, gav disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme! Og han tok en kalk og takket, gav dem og sa: Drikk alle derav! For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgydes for mange til syndenes forlatelse.» Dette taler om offerdød. Det var som Jesus ville si: Nå må jeg fortelle dere hva som ligger meg på hjertet, selv om dere ikke skjønner det enda. Nå skal jeg fortelle dere om timen som er kommet, ikke om de mange timer i menneskers hender. - Hva er det han taler om? Vers 28: «For dette er mitt blod, den nye pakts blod.» Som drikkes? Nei! «Som utgydes for mange til syndenes forlatelse.» «Som utgydes.» Og det ble utgytt på Golgata, én gang for all tid og for all evighet. Dette blod har aldri siden kommet tilbake i hans årer. Han stod opp med kjøtt og ben. Han sier selv i Luk 24:39: «Kjenn på meg og se! En ånd har jo ikke kjøtt og ben som dere ser jeg har.» På Golgata ble Kristi blod skilt fra hans legeme. I brødsbrytelsen betegnes denne adskillelse med ett brød og én kalk. Og Paulus forklarer i 1Kor 11:26: «Så ofte som dere eter dette brød og drikker denne kalk forkynner dere Herrens død inntil han kommer.» Vi forkynner altså Kristi offerdød under Guds dom. Denne offerdød fant sted på Golgata. Der ble blodet utgytt. Matt 26:28: «. for mange til syndenes forlatelse.» Og denne offerdød skal vi minnes. Han sier i Luk 22:19: «gjør dette til minne om meg.» Syndenes forlatelse skal forkynnes. Jesus selv sier, Luk 24:47: «... at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag.» Både Apostelgjerningene og brevene forteller at alt evangeliseringsarbeid ble praktisert etter denne Jesu befaling. Du skal høre evangeliet og tro. Det er den guddommelige vei. Vi skal fremdeles se på Kristi lidelse under Guds dom. Matt 26:31: «Da sier Jesus til dem: I denne natt skal dere alle ta anstøt av meg, for det er skrevet.» Her er en som både levde og døde under Skriftens ord. Nå skal vi sammenlikne dette verset med kap. 16:21. Der står: «de skal slå ham i hjel.» Her er det mennesker som handler. Men i Sak. 13:7 står det: «Sverd! våkn opp mot min hyrde.»

5 Sverd står for dødsstraff. Inntil korset hadde sverdet sovet. Gud hadde til da, Rom. 3:25: «..båret over med de synder som før var gjort.» Jesus utlegger det som står i Sakarias slik: «Jeg vil slå hyrden.» Her er det Gud alene som handler. «Jeg vil slå.» Hvem? Fårene? Nei! Men det var jo de som var skyldige, de fortapte får som var kommet bort. Jes 53:6. Tenk, Gud ville det slik at fårene skulle gå fri. Han slo hyrden i stedet. For en nåde som er blitt oss fortapte til del! Våre hjerter må fylles med takk og tilbedelse i tid og evighet. Nå må vi også ta med litt fra Getsemane. Det var noe spesielt ved hans bønn der. Matt 26:39. Han bad: «Min Far! Er det mulig, da la denne kalk gå meg forbi.» Han hadde drukket mang en bitter kalk før, men de var alle rakt ham av mennesker. Aldri hadde han bedt sin Far om at en eneste av disse måtte gå ham forbi. Men «... denne kalk...» var av en annen karakter, den var Guds dom over synd. «Timen er kommet.» Kalken ble nå brakt nær til hans lepper, den han snart skulle drikke til bunns i dødens bitre ve. Hans oppførsel var også en annen her i Getsemane, Mark 14:35. Han «... falt ned til jorden.» Og legen Lukas sier at hans svette ble som blodsdråper som falt ned på jorden. Her er ikke Jesus martyr til eksempel for oss. Disiplene sov. Jesus beveget seg på et område der ikke noe menneske kunne følge ham: «Det var alene Jesus led.» Matt 27:45: «Men fra den sjette time ble det mørke over hele landet like til den niende time.» I Salme 22 gir David uttrykk for noe av det som fant sted på Golgata. I tre timer ble det mørkt. Ikke noe menneskelig øye kunne følge med i det som nå skjedde. Ikke Satan med sine engler, og heller ikke Guds engler kunne skue inn i forsoningens lidelse. 1Pet 1:12: «Dette som englene attrår å skue inn i.» «Min Gud! Min Gud! Hvorfor har du forlatt meg?» Gud hadde forlatt ham med sin godhet, men ble hos ham med sin vrede. «Jeg roper og du svarer ikke.» Hvorfor svarte ikke Gud? Det hadde han alltid gjort før. Jesus sa selv en gang ved Lasarus grav, Joh 11: 41 42: «Far! Jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg visste jo at du alltid hører meg.» Men nå hører ikke Gud. Hvorfor? Jesus gir selv svaret. Salme 22:4: «Du er dog hellig.» Men Jesus var også hellig. Luk 1:35: «derfor skal også det hellige som fødes, kalles Guds Sønn.» Han var likeså hellig på korset som da han var i herligheten. Hvorfor behandler Gud ham annerledes enn de gamle testamentlige hellige? Han sier jo selv i Sal 22:5: «Til deg satte våre fedre sin lit; de satte sin lit til deg, og du utfridde dem.» (Les også Hebr. 11). Og i den karakter, altså som den hellige, var han brennofferet. Gud til en velbehagelig duft. Men på samme sted som brennofferet skulle slaktes, skulle skyldofferet slaktes, 3M 7:2. I karakter av skyldofferet, altså som «gjort til synd for oss», var han under Guds vrede og dom. Og Jesus kjente Guds vesen. Hellighet er hans vesen. I Jes 6:6 står: «Hellig, hellig, hellig er Herren.» Dette er hans grunnvesen som ikke kan forandres. Hab 1:13: «Du som er ren av øyne, så du ikke kan se på ondt» (uten å straffe). Nå var Jesus gjort til synd. Han var nå i egen person synderen. Ja, våre synder opplevde han som sine personlige synder. «Mine misgjerninger har grepet meg.» Den hellige Gud kunne ikke svare ham. Synderen har ingen rett til svar, og ingenting å gjøre i Guds nærhet. Derfor: Bort med Ham! Ut fra helligdommen! Ut fra Jerusalem! Utenfor leiren med ham! Sal 102:11 (Sammenlign med Matt 22:13): «du har løftet meg opp og kastet meg bort.» Men Guds vesen er ikke bare hellighet, hans vesen er også kjærlighet. Hab 1:13: «og ikke er i stand til å skue på elendighet» (uten å hjelpe).

6 Her kommer kjærligheten inn. Helligheten og rettferdigheten krever. Kjærligheten gir. Og Gud er kjærlighet, derfor måtte han gi, ikke en engel, skjønt det var x av dem i herligheten. Heller ikke et menneske. Sal 49:8 9: For: «En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenge for ham for deres livs utløsning er for dyr.» Men Gud kunne. Og kjærligheten sparte ikke. Gud gav sin Sønn, den enbårne. 1Pet 1:19. Vi ble løskjøpte «... med Kristi dyre blod, som blodet av et ulastelig og lyteløst lam.» På slutten av de 3 timers mørke på Golgata, ropte Jesus: «Det er fullbrakt.» Så døde han tilfreds. Og Gud er tilfreds. Jes 53: «Blodet har runnet, Lammet har vunnet, Amen! Halleluja!» Guds barns oppdragende tukt Den som har møtt Gud i retten her i nådetiden, han har, som Jes 1:18 gir løfte om, fått syndenes forlatelse og er blitt rettferdiggjort. Og med syndenes forlatelse følger at han har fått liv i Gud. «Dere gjorde han levende med ham idet han tilgav oss alle våre overtredelser og utslettet skyldbrevet» Kol 2:13. Kunne vi nå få tak i denne sannhet: Å lære å skille mellom syndenes forlatelse for en synder og syndenes forlatelse for en troende. Syndenes forlatelse første gang fører med seg liv i Gud. Syndenes forlatelse senere, som troende, som barn, fører med seg samfunn med Faderen. Vi er blitt barn av Gud, alle vi som har fått syndenes forlatelse. Gud er vår far. Og en far er en som reproduserer seg selv, en som må ta av seg selv for å få fram et nytt individ med sine egenskaper. Vi har fått «del i guddommelig natur» (2Pet 1:4) gjennom fødsel, vi er en del av den guddommelige familie! Gud er ikke vår stefar, han er vår ekte far, og han fryder seg over sine. Vi er ektefødte sønner og døtre. Du sliter vel ikke med det gamle menneske, din gamle natur etter Adam, for å forsøke å få noe ut av det som kan behage Gud? Opplever du skuffelse på skuffelse i forholdet til Gud av den grunn? Du har vel fått se at Gud for evig er ferdig med det gamle menneske? Du har vel fått øynene opp for at Skriften lærer at du etter den nye fødsel er helt ut velbehagelig for Faderen? Han kan si om deg som Adam sa om Eva: «Denne er endelig ben av mine ben, og kjøtt av mitt kjøtt.» Du har samme natur som han. Venn, gå ikke med frykt for hvordan det skal gå deg i framtiden og evigheten! Les 1Joh 4:17 18 og lær deg å regne slik Gud regner: «I dette er kjærligheten blitt fullkommen hos oss at vi har frimodighet på dommens dag; for likesom han er så er og vi i denne verden.» Ser du din stilling? «Likesom han er.» Og han er ferdig med dommen og forkastelsen. Han er antatt og mottatt. Han er i Guds nærhet, med Guds fulle velbehag over seg. Slik er også du! «Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut; for frykt har straffen i seg; men den som frykter er ikke blitt fullkommen i kjærligheten.» Det står ikke at den som frykter for straff ikke er frelst. Langt derifra! Nei, det står at han ikke er blitt fullkommen i kjærligheten. Han har ikke lært leksa godt nok! Han må til å lese igjen. Han må studere den fullkomne kjærlighet der den kommer til uttrykk, nemlig på Golgata kors, inntil han ser seg fri og frelst og kommer forbi alt som har med straff for synd å gjøre. Han må til korset igjen å se at der hang en i hans sted, der møtte Jesus dommen og tok straffen i stedet for ham. Han må se dette inntil det går opp for ham at av den grunn skal han selv ikke til dom eller straff for synd. «Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred.» Opphold deg bare ved Kristi kors til også du mottar freden i hjertet. Som et Guds barn skal du altså ikke lenger frykte for å bli fordømt på grunn av synd. Du skal slippe å leve ditt liv i ditt forhold til Gud i en tilstand av konstant frykt som den en skyldig forbryter har overfor rettsapparatet og en mektig dommer. Som Guds barn har vi ikke lenger med dommeren å gjøre, men med Faderen. Vi er trådt inn i et barns forhold til sin far. Når vi innser det, frykter vi ikke lenger for å bli forkastet eller utstøtt av ham. Men som barn kan vi frykte for å gjøre det som ikke er ham til behag, og vi kan frykte for å bli refset av ham. En slik frykt skulle ethvert Guds barn alltid ha. Vi skulle frykte for å leve vårt liv som troende på en slik måte at vi ikke lenger kunne kjenne og nyte det gode fortrolige samfunn med Herren og fryde oss i at vårt liv var til behag for ham. Vi skulle frykte for å såre Faderen, og vi skulle frykte for å stelle oss slik at han må refse oss eller tukte oss med slag. Jeg så det en gang så klart illustrert hva en slik holdning innebærer for vandringen. Jeg var da lærer i Vågsbygd ved Kristiansand, og jeg gikk og ventet på 10 11

7 den andre læreren slik at vi kunne slå følge til skolen. Vegen gikk rundt ei stor bukt, og skolehuset lå på andre sida av bukta. Nå var der nylig kommet is på bukta. Jeg så en flokk gutter i første klasse komme langs vegen, og da de kom dit vegen gikk tett ved bukta, satte fire av dem av gårde ut på isen. De ville gå korteste veg, rett over bukta. Men en stakkar ble stående igjen på vegen alene. De andre begynte å gjøre narr av ham. «Skal du ikke være med oss?» ropte de. «Nei, mamma har sagt at jeg skal gå vegen.» «Ha, din mammadalt! Kom nå og vær med oss!» Så stod han der på vippen. Hvem skulle han frykte? Hvem skulle han ta hensyn til? Skulle han behage dem eller sin mor? Han visste at gjorde han det som var lettest i øyeblikket og fulgte dem, da ville han gå med vond samvittighet hele dagen fordi han hadde vært ulydig mot mor. Og han visste det ville bli forhør når han kom hjem, med spørsmål om hvordan det gikk på bukta, for mor ante nok at de kom til å prøve seg der om morgenen. Så fattet han sin beslutning og ruslet alene langs vegen rundt. Dermed fikk han forakt og hånsord av kameratene. Men han gikk med god samvittighet overfor sin mor. Og hele dagen kjente han på en glede i sitt indre: Når jeg kommer hjem til mor, da kan jeg si noe greit til henne! Og jeg tror nok mor tok ham inntil seg og ga ham en god klem da han kom hjem, og sa: «Gud velsigne deg, gutten min! Det var gildt at du ville lyde meg.» Gode foreldre formaner sine barn for at de skal lære å «dømme om de forskjellige ting» (Fil 1:10), slik at de kan gjøre det som er rett og som sømmer seg for dem. Men gode foreldre må også av og til la sine barn gå gjennom smertelige erfaringer i form av tukt og refselse for at deres mål for oppdragelsen skal kunne nås. Det samme må Faderen gjøre med sine barn. Og dette er den tredje form for dom vi skal omtale. Vi skal lese om den fra 1Kor 11:32: «Men når vi dømmes» Her er det altså også tale om dom. Denne domsakt finner sted mens den troende lever her i denne verden. Er det en dom til fordømmelse? Nei: «da refses vi av Herren» Hvorfor refses vi? «for at vi ikke skal fordømmes sammen med verden.» Herren gjør opp med vårt levesett etter hvert her i tiden, slik at han slipper å ha den dom tilgode med oss i evigheten. Verden får ikke noe slikt oppgjør med Gud her. For deres del venter dommen dem etter døden. Men nå handler Herren med oss etter sitt ideal: «For hans hus sømmer seg hellighet.» Og denne domshandling skal bevirke at Guds barn gjør opp med Faderen etter hvert, og han tilgir og utsletter fra dag til dag. Nå i tiden er Gud altså opptatt med sine barn. Og som barn trenger vi påminnelse, tukt og advarsel. «Jeg skriver ikke dette for å vanære dere, men for å påminne dere som mine elskede barn,» sier Paulus i 1Kor 4:14. En far er opptatt med sine barn, han er opptatt med å få dem til å vokse og formes etter sitt ideal. Gjennom samvær, påminnelse, tukt og formaning søker han å løfte dem opp, dvs. å «oppdra» dem til å leve etter hans tanker og planer for dem. Begrepet «barn» forbindes også i Skriften med muligheter, med det som ennå er uferdig, men som kan utvikles. Og fordi vi som Guds barn i en forstand ennå er ufullkomne, trenger også vi vår del av tukt og oppdragelse fra vår himmelske Fars hånd. Det heter i 1Joh 3:2: «Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbaret hva vi skal bli.» Altså: Vi er barn, men som barn skal vi vokse, utvikles og bli til noe. Og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Vi vet at vi er barn, og vi vet at når Herren kommer, da skal vi bli ham lik. Men hva han skal få ut av oss i mellomtiden, det er ennå ikke åpenbart. Men nå, i dette tidsavsnitt er der muligheter. Der er muligheter for vekst og utvikling mot Faderens ideal. Men der er også fare for å bli stående på barnestadiet, slik at vi bare tåler melk, ikke fast føde. Vi kan være forvisset om at der er mye som vil hindre vår vekst fram mot det himmelske ideal. Vi lever i vanskelige tider og vanskelige omgivelser. Der presses inn på oss en flom av innflytelse fra alle kanter som vil forme oss dag og natt. Lite av det kan beskrives som himmelens innflytelse. Derfor kan vi være forvisset om at der er bruk for tukt, for refselse, for påtale av Faderen overfor sitt elskede barn. Vi trenger å få del i Faderens stadige bedømmelse av vårt liv og våre handlinger. Men la oss bare merke oss at denne form for dom foregår fra «Nådens trone.» Faderen sitter nå på nådens trone, og ut fra denne handler han med sine barn i nåde og derfor også i tukt. Denne tuktende og oppdragende domshandling foregår mens vi er her i legemet. Den dag vi lukker vårt øye for siste gang, da er han ferdig med å tukte oss for evig. Da trenger vi ikke påminnelser mer. Da går vi inn i den evige tilstand

8 Resultatet denne tuktende domshandling sikter frem mot er et ubrutt samfunn mellom Faderen og hans barn, slik at de kan ha det samme sinnelag og gå sammen. For Guds barn er siktemålet at de skal få del i hans hellighet. Vi skal lese om denne form for dom i 1Pet 4:17: «Det er nå tiden da dommen skal begynne med Guds hus». Vi ser altså at den dom som omtales og utføres her, har nå med tiden å gjøre. Den er ferdig når evigheten er inne. Herren tukter sitt hus, sin familie, i tiden. Og når tiden er slutt for et Guds barn, da er denne dom slutt for evig. Men da tar Gud fatt med verden. Her i tiden har verdens barn unndratt seg Guds dom, men de vil bli innhentet av den i det øyeblikk evigheten inntrer. Vi leser nemlig videre i samme vers disse forferdelige ord: «men begynner den med oss, hva blir da enden for dem som ikke vil tro Guds evangelium?» Tenk: Enden! Der kommer ikke noe etterpå. Ikke noe skal avløse den forferdelige tilstand de da befinner seg i, de som ikke vil tro Guds evangelium! Hva blir enden? Det står i spørsmålsform. Det kan ikke beskrives. Evig dom og gru! Stakkars dem som ikke er frelst de får en forferdelig ende! Han sa det slik, en som hadde mange ufrelste barn: «Å, det er svært å tenke på de ugudelige!» Tror du vi som er Guds barn har noe ansvar i denne forbindelse? Tror du vi har noe å legge oss i selen for, slik at de kan få en annen ende? I vers atten står der videre: «Og blir den rettferdige vanskelig frelst, hvor skal det da bli av den ugudelige og synderen?» Merk at her står det «blir frelst», ikke: «skal bli.» nåde vi har mottatt og til det lys vi har fått over sannheten. Når vi f.eks. har lys over at hedningene ikke får del i evangeliet uten at vi går ut med det, da blir det tale om hvor mye vi har ofret og satt inn på at de skal få evangeliet. Og for å få fram rettferdige gjerninger hos oss i dette forhold, må Faderen og Sønnen stadig tukte og refse oss. Det er vanskelig for Faderen å frelse oss her, fordi vi så lett akter hans tukt ringe og ikke akter på hans ord. Tenk på hvor vanskelig det var for Herren å bevare sine disipler i samfunn og vekst. Hvor vanskelig var det ikke for dem på heltid å ha samfunn med ham, med hans sinnelag og syn. Så måtte han frelse dem, bevare dem i samfunn og harmoni, han «som er sitt legemes frelser» (Ef 5:23). Denne form for dom er også omtalt i det tolvte kapittel av Hebreerbrevet. Her taler den Hellige Ånd til kristne jøder, hebreere, som hadde det vanskelig i forbindelse med jødedommen når de skulle følge ham «som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere.» Vi leser fra Heb 12:3: «Ja, gi akt på ham som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere, så dere ikke skal gå trett og bli motløse i deres sjeler!» I parentes kan vi nevne at alt det de gjennomgikk kalles i Fil 3 for «Kristi lidelser». Skulle det da være så vanskelig å bære, lidende venn, når du får se at du har del i noe han har del i? Skulle det være så vanskelig å ta noe forsmedelse for Jesus, når alt det du får kjenne er noe han har tatt del i? Den rettferdige er frelst fra synd, dom og fortapelse, ellers ville han ikke bli kalt «rettferdig». Han er allerede frelst for himmelen. Men her tales der om en annen form for frelse, nemlig frelse i liv og vandring. Her er tale om å få et frelst liv, nemlig at vårt liv og våre handlinger blir i overensstemmelse med den nåde vi har mottatt. Her er tale om at den frelste og rettferdige også får rettferdige gjerninger. Den nåde vi har mottatt løfter oss opp på et annet plan og setter oss i en stilling som gjør at vi ikke bare kan stelle oss etter vanlige menneskers lover og prinsipper for vår vandel lenger. Vi har fått et annet ansvar over livet. Vi er ikke bare borgere av vårt jordiske fedreland lenger! Vi kan ikke lenger leve slik som alle andre mennesker, for mennesket lever etter kjødet. Vi er kommet inn i Åndens verden og er blitt gjenstand for nåde fra Gud, og vi må skikke oss i forhold til den nåde vi har fått for at våre gjerninger skal bli rettferdige. Det er i denne forstand den rettferdige vanskelig blir frelst. Her kommer vi alle forferdelig til kort. Her er det tale om å få gjerninger som står i forhold til den Skulle ikke også vi sanke litt manna fra ørkenen i en krukke, slik Israel gjorde det, og som dem få det med oss inn i landet det lovede land? Kristus har sanket en svær «krukke» av erfaringer i denne verden, og verden var en ørken for ham. Han sier: «Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna.» Tror du ikke det skal bli et underlig samfunn i himmelen når den troende skal dele erfaringer fra ørkenvandringen med sin frelser, og se at de har vært gjennom det samme? Vi skal få av den skjulte manna, som er i Guds paradis. Mannaen falt bare i ørkenen, og når verden blir en ørken for Guds folk, da får de også erfaringer deretter. Men vi lever i en velferdsstat, og steller oss nesten som om vi var i tusenårsriket. Dermed får vi lite erfaringer av verden som en ørken, og vi får lite å dele sammen med Jesus i evigheten. Venner, la oss vokte oss så ikke vårt liv skal bli forfeilet! La oss passe oss for at livet skal bli fattigere enn det kunne ha blitt, og evigheten ikke så rik for oss som den kunne ha blitt. La oss vende tilbake til Heb 12:4: «Ennå har dere ikke gjort motstand like til blo

9 det i deres kamp mot synden, og dere har glemt den formaning som taler til dere som til barn: Min sønn!» Her sies ikke at de hadde glemt formaningene i Skriften, men de hadde glemt en bestemt formaning, nemlig den som talte til dem ut fra det grunnleggende forhold i kristenlivet, nemlig barneforholdet. Formaningen henvendte seg til dem som sønner, dvs. barn som er vokst opp og kan ta imot lærdom og kan ta del i fars forretninger. Og denne formaning får fram noe vidunderlig, nemlig at lidelser av alle slag er omdannet til midler i Faderens hånd. Han omdanner dem til midler for å få noe mer ut av sine barn, fordi vi som troende bærer på to naturer i oss, nemlig en kjødelig og en guddommelig. Så må Faderen behandle oss i den hensikt å oppdra oss til det mål han som far har med oss som er hans barn. Han sier: «Min sønn! Akt ikke Herrens tukt ringe». Hva vil det si? Det er å la være å bry seg om den som taler, å avvise hans tilrettevisning. Det er noen som ikke vil vite av noen form for formaning i det hele tatt for et Guds barn. Men selv om vi har rett til å avvise den form for anklage som vil dømme oss ut av familien og si at vi ikke er Guds barn, må vi aldri avvise den anklage som sier at fordi vi er Guds barn, så må vi ikke skikke oss slik og slik. Et ordspråk sier: Se på den som peker på dine feil som en som peker på store skatter. Herren ønsker å ta bort noe i vårt liv og i vår karakter som hindrer vekst og utvikling mot det mål han har satt seg for vår utdannelse. Dersom vi bøyer oss for hans tilrettevisning, da blir der et tillegg i vår karakter, et tillegg i hellighet i vårt vesen og et tillegg i vårt samfunn med Herren. Men vi kan avvise tukten og ikke bøye oss for den. Da blir vi bitre over det vi må gå gjennom og vil helst skyve det fra oss. Da går der noe vondt fra oss til Herren som vil behandle oss. En steinhogger jeg kjente kom en dag med hodet innhyllet i bandasjer. Han fortalte: «Mens jeg stod og hogg på en stein, sprutet steinen en splint som traff meg i tinningen.» Den steinen som skulle bearbeides og gjøres fin, den sprutet tilbake noe mot ham som ville forfine den. Slik kan det også være med en troende: Når Gud vil gjøre ham fin og få noe ut av ham, da er Satan der og inngir ham sine tanker: «Det er for mye! Hvorfor skal Gud stelle slik med deg? Er du verre enn andre? Hvorfor skal du ha dette?» Og så har vi så lett for å slenge det imot ham som vil arbeide ut noe i våre liv. Da akter vi Herrens tukt ringe. kan du også på denne måte forhindre at Herren når sitt mål med sin oppdragelse av deg. Derfor sier Herren: Nei, ta det nå ikke slik! Så trekker han fram det som skal hindre oss fra å bli motløse. Vi leser i vers seks: «for den Herren elsker, den tukter han.» Det er kjærligheten som ligger bak! Den guddommelige kjærlighet ønsker å forme oss etter sitt ideal. Så må han ta fatt. Så hender det også at han må berøre legemet, for dersom vi ikke vil høre, da må vi føle. Han kan nemlig ikke tåle en flekk på den han elsker. Har min kone fått en flekk på seg, da er jeg der med en gang og gjør henne oppmerksom på det. Jeg gjør det selvsagt ikke for å kritisere henne, men fordi jeg elsker henne. Slik er også Herren. Det er ikke fordi du er verre enn andre han tukter deg. Tvert imot, grunnen er at han elsker deg! Og Herren kan gå fryktelig langt for å få noe ut av den han elsker: «og han hudstryker hver sønn som han tar seg av.» Kjære venn! Der er noe i ditt liv som må fjernes, men der er også noe som skal tilføres, noe som skal få evighetsverdi. Er det fordi du er verre enn andre at du har fått gå gjennom så mye her i verden? Nei, du er gjenstand for spesialutdannelse, det er årsaken. Vær sikker! Han tar seg av deg. Og Herrens skole kan være både lang og hard. I et hjem hvor de hadde vært gjennom mye sykdom og mange vanskeligheter, hadde kona skrevet bak i Bibelen: «Herren må ha høye mål med oss, siden han holder oss i så kostbar en skole!» Ja, Herren har høye mål med oss, og derfor blir utdannelsen deretter. Og det er ikke alltid at utdannelsen smaker så godt for oss. «Han hudstryker hver sønn som han tar seg av,» leste vi. Tror du det smaker? Nei, det gjør det ikke. Men når han har fått tatt seg av slike, du, da blir de perler og juveler! Da har de erfaringer. Da har de noe å dele sammen med Jesus som andre kan misunne dem. Så får de del i et samfunn med Jesus som er så vidunderlig at vi andre bare må stå på avstand og beundre det. «Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham,» står der. Men der også en annen fare vi står i når det gjelder Herrens tukt: «og bli ikke motløs når du refses av ham.» Da tenker du: Jeg er verre enn alle andre. Du gir opp og sier: Det kan ikke nytte! Der er ikke stoff i meg til noen ting. Og dermed Utdannelsens art og varighet kommer an på målet med den. En lege som vil utdannelse seg til spesialist, for eksempel, må gjennom mange ubehagelige erfaringer for å kunne nå målet. Han må blant annet arbeide med lik for å lære 16 17

10 de ulike kroppsorganer og muskelgrupper og deres innbyrdes plassering i menneskelegemet å kjenne. Tror du det er behagelig? Nei, men det er nødvendig. Det er ikke nødvendig for hans egen del, men for å kunne bli en god spesialist og for å bli i stand til å hjelpe andre er det nødvendig. Slik er det også i Herrens skole. Alt han får ut av oss gjennom utdannelsen skal han benytte seg av. Vi gjennomgår ikke utdannelsen bare for vår egen del. Herren har som mål å føre oss til et erfaringsnivå som setter oss i stand til å være andre til hjelp. Han utdanner oss til spesialister for at vi skal kunne komme hver enkelt til hjelp i deres åndelige nød. Paulus taler om «all trøsts Gud, han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst hvormed vi selv blir trøstet av Gud.» (2Kor 1:4). Dette er ikke teoretisk trøst, det er trøst som er lært i lidelsens og lutringens ild. Men Gud utdanner oss ikke bare med tanke på den nærværende tid. Han utdanner oss med tanke på kommende tider. Han lar oss få del i erfaringer som skal få fram karaktertrekk hos oss som gjør at han kan betro oss stillinger og tjenester når han en gang skal styre som konge i denne verden. Vår stilling i Herrens tjeneste i tider som kommer bestemmes av det vår utdannelse og våre erfaringer har fått tilføre oss her i verden. Vår kapasitet til å innta stillinger blir avgjort i denne tidshusholdning under Herrens oppdragelse og tukt. Herren utdanner nemlig regjeringsmedlemmer, slike som skal være med ham og styre i det kommende tusenårige fredsriket! Han ønsker å plassere oss i stillinger i sitt samfunn. Men han kan ikke betro oss mer enn det som står i forhold til hva vi har lært og hvor langt han har fått føre oss i denne tidshusholdning. Vi kan ikke bli betrodd mer enn vi kan makte å ta imot. Skal vi bli i stand til å regjere andre, da må vi selv lære å la oss regjere. Den som Herren en gang skal kunne betro et embete, han må han ha fått kontroll over her i tiden. Og dette søker han å oppnå gjennom formaning, tukt og refselse. Dette læres ikke ved å gå på skoler. Det læres kun i Herrens skole, gjennom erfaringer i samlivet med Herren. Må vi ikke akte Herrens tukt ringe! Må vi ikke unndra oss! Å, hvor ofte vi unndrar oss lidelse! Dermed mister vi muligheter til å gjøre erfaringer. Dermed går vi glipp av sjansen til å bli til velsignelse for andre. På denne måten unngår vi å bli en kanal hvor Herrens nåde kan rikelig flyte ut til andre. Må vi ikke unndra oss her! «Det er for tuktens skyld at dere tåler lidelser» (Heb 12:7). Der er noe å lære gjennom lidelsen, og vi må få tak i den lærdommen, ellers viser vi lidelsen bort og blir misfornøyde. Vi må lære å tåle lidelse, ikke bare søke å bli kvitt den snarest mulig. Når vi møter problemer, sykdom og lidelser på vår vei, må vi gå til Gud og spørre hva han mener med det han sender i vår vei, hva som ligger bak. Vi må granske etter og spørre: «Hvor vil du hen med dette? Hva tenker du å oppnå i mitt liv gjennom dette?» Vi må også forsøke å finne ut om der er ting i vårt liv Gud vil forandre på. Spør vi slik, da blir vi ikke misfornøyde. Gud sender oss nemlig ikke noe på slump. Det er alt sammen en del av utdannelsen vår. Vi får tak i lærdom gjennom det som smerter om vi spør slik, selv om det ikke er sikkert at vi forstår meningen med det med det samme. Der er nemlig en del av Guds handlemåte som ikke er i lyset, men som nettopp skal utføres i mørket, fordi den bare i mørket gir oss lærdom. I Rom.5:3 kan vi lese at «trengselen virker tålmodighet.» Trengselen lærer oss den egenskap å kunne tåle den behandling vi blir utsatt for, å finne oss i den. Gjennom den lærer vi å gi oss. Vi lærer å gi oss inn under Gud og hans vilje. Vi lærer å si: Det skal være slik. Det er slik du vil det. Peter bruker dette uttrykket i sitt første brev: «Om dere enn nu når så skal være har sorg en liten stund ved allehånde fristelser (prøvelser)» (1Pet 1:6). Det skal være så, sier han. Han kan ikke forklare det, men det skal være så. Vi skal skjønne det siden. Vi leser videre fra Heb 12: «Gud gjør med dere som med sønner. For hvem er den sønn som hans far ikke tukter? Men er dere uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn og ikke sønner.» «Dessuten: Våre kjødelige fedre hadde vi til opptuktere, og vi hadde ærefrykt for dem; skal vi da ikke meget mere være lydige mot åndenes Far, så vi får leve?» (Heb 12:7 9). Lydighet er «hørende undergivenhet». Det begynner med å lytte, og det ender med å gi seg inn under det man hører. Det betyr å gi seg og si: Ja, jeg lyder. Ved lydighet (hørende undergivenhet) mot åndenes Far har vi samfunn og lever et normalt liv i samfunn med ham. «Så vi får leve,» leste vi. Det vil si å leve et sunt og normalt samfunnsliv med Faderen, et liv i overflod. «For de (vår kjødelige fedre) tuktet oss jo bare for en kort tid slik som de fant det rett og riktig. Men han tukter til vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet.» (Heb 12:10)

11 Hensikten med det hele er at vi skal få del i hans hellighet, slik at han kan ha uavbrutt samfunn med oss, og at vi har ett sinn med ham. Jesus sa til Peter i Joh 13:8: «Dersom jeg ikke vasker deg, har du ikke del med meg.» Han sa ikke: «har du ikke liv i meg.» Han hadde livet, han var allerede badet, livsforbindelsen var i orden. Men der var kommet noe inn som gjorde at Peter ikke lenger var ett med Jesus i sinnelag og interesse, og det fine samfunnet mellom dem var dermed brutt. Jesus kunne derfor ikke lenger dele brødet med disiplene sine, men måtte stanse og ta fatt med en annen gjerning for dem. Det som var kommet i veien måtte fjernes og samfunnet gjenopprettes før Jesus igjen kunne sette seg til bords og dele brødet sammen med Peter og de andre. Da han hadde renset dem, satte han seg og gjenopptok samfunnet og måltidet. Han er underlig! Det var tilgitt! Det var glemt! Vi kjenner også til dette fra hverdagslivet. Et lite skjevt ord som faller mellom to som er glade i hverandre er nok til å ødelegge gleden de har i samfunnet med hverandre. Det rokker ikke ved den kjærlighet som er dem imellom, men ved deres nytelse av fellesskapet. Et lite barn som har vært ulydig mot sine foreldre forårsaker at gleden og tilfredsstillelsen dem imellom forsvinner. Barnets ulydighet går selvsagt ikke ut over barneforholdet eller foreldrenes kjærlighet til det, men det ødelegger de fine samfunnsbånd mellom dem. Det som er kommet i vegen må bringes fram og fjernes før det normale, gode samfunn dem imellom kan fortsette. Herren kan ikke dele med oss uten at han kommer til med sin behandling av det som har kommet inn og tilsmusset oss og som gjør oss uskikket til å kunne nyte samfunnet med ham. Og dette har med vårt liv her i verden, dvs. med vår vandring å gjøre. «Den som er badet, trenger ikke til å vaske annet enn føttene, men er ren over det hele.» Vi leser videre i Heb 12: «All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg» (Heb 12:11). Jeg har selv opplevd det. Jeg har vært inne i dødens natt. Jeg vet hva det er å stritte mot Gud! Å, jeg vet tusener av tanker som har krysset min hjerne i søvnløse netter, eller når jeg ble syk. Der var fristelser som kom, fristelser som bare var opptatt med sykdommen, med det at jeg ble nedbrutt, med det at jeg nå ble stengt ute fra de troende. Disse tanker og følelser ville bare la meg se dette i prøvelsen, slik at jeg ønsket meg fra det alt sammen. De ville ikke tillate meg å se Gud bak det hele, med en vidunderlig hensikt med det han lot meg gjennomgå. Mens tukten står på, synes den bare å være til sorg. «Men siden gir den dem som derved er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt.» (Heb 12:11). Ja, der kommer et «siden»! «Hva jeg gjør, forstår du ikke nu, men du skal skjønne det siden,» sa Jesus til Peter. Å, det blir en underlig dag! Vi kan oppleve litt av den dagen allerede nå, når vi ser tilbake på våre liv og betrakter den vei Herren har ført oss på. Når vi får litt lærdom, sier vi: Jeg ville ikke ha unnvært den erfaringen for noe i verden, for den har brakt meg inn i det å kjenne Gud på en annen måte. Og den har gitt meg del i hellighet. Hellighet er den karakter Gud ønsker å se igjen i sine barn, for den er hans eget vesen. Han ønsker å se at vi hater synd og elsker Gud. Er der i dag noe av denne karakter i oss som troende, da har vi fått det som følge av Herrens behandling. Når Gud skal oppdra oss, bruker han i hovedsak to former for tukt. Den første form består av tale, av ord, særlig ord som har karakteren av formaning. Den søker å utvirke lydighet (hørende undergivenhet) gjennom vårt øre. Guds ord er gitt oss til rettledning, til å lede vår fot og gjøre vår handling rett. Denne form for tukt retter seg bare til vårt innvortes menneske, til vår sjel. Men som vi har sett hender det at Gud også må berøre vårt legeme for å få oss dit han vil. Og da smerter det. I det følgende skal vi se nærmere på noen forhold som gjelder denne form for tukt. I 2Kor 12:7 kan vi lese: «Og forat jeg ikke skal opphøye meg av de høye åpenbarelser, er det gitt meg en torn i kjødet, en Satans engel, forat han skal slå meg, så jeg ikke skal opphøye meg.» Tukten er ofte en handling av Gud som vi ikke har innsikt i. Vi vet ikke hvor han vil hen med oss. Og derfor er der lidelse forbundet med den. Gud handler nemlig med oss ut fra en visdom som ligger over vår visdom, og han handler med evigheten for øye. Og av den grunn ligger denne delen av Guds råd i mørket, og vi kan følgelig ikke glede oss over den, slik vi kan over den delen av Guds råd som ligger i lyset og er åpenbart for oss. Her taler Paulus om en tukt som kjennes på kroppen ikke fordi han hadde gjort noe galt eller var inne i en dårlig åndelig tilstand, men for å forhindre at han skulle gjøre noe galt. Dette er forebyggende tukt. Den gjelder ikke ting en har gjort, men ting en kan komme til å gjøre. Det kan f.eks. være noe Gud legger på en for å forhindre en bitter rot i å vokse opp og volde men. Selv om Paulus befant seg i en god åndelig tilstand, bar han tendenser i sin natur som ikke var gode. Og for å holde disse tendenser i tømme, ga Gud ham noe i legemet som skulle bevare ham i samfunn med Faderens vilje og sinnelag. Gud ønsket gjennom denne tukt å bevare Paulus i en tilstand som gjorde at han 20 21

12 kunne bruke ham uavbrutt i sin tjeneste, uten å måtte sette ham til side som et ubrukelig redskap. Her er altså tale om tukt som berører legemet og medfører smerte og lidelse, uten at vår åndelige tilstand eller våre ytre handlinger har forårsaket et inngrep i tuktende dom fra Gud. Vi ser dermed at en lære som sier at din legemlige tilstand er et speilbilde av din åndelige tilstand, ikke er i pakt med Bibelens lære. Vi må ikke tro, slik mange gjør i dag, at sykdom og skrøpelighet er unormalt i en troendes liv, og at det beviser at der er noe i veien med det menneskets åndelige tilstand. Slikt kan, som vi senere skal se, forårsakes av en uverdig livsførsel hos den troende, men det er slett ikke alltid at det er årsaken. Oftest er det ikke slik. Apostelen Johannes hilser en person med disse ord i sitt tredje brev: «Du elskede! Jeg ønsker at du i alle deler må ha det godt og være ved god helse, likesom din sjel har det godt.» Selv om hans åndelige tilstand var på topp, var det altså ikke sikkert at hans legemlige og helsemessige tilstand var tilsvarende god. Likeså leste vi nettopp at apostelen Paulus, kanskje den mest hengivne Kristusetterfølger som har levd, også måtte kjenne skrøpelighet i sitt legeme, en torn i kjødet som stadig voldte ham smerte og lidelse. Og Paulus skriver videre: «Om denne ba jeg Herren tre ganger at han måtte vike fra meg; og han sa til meg: Min nåde er deg nok; for min kraft fullendes i skrøpelighet.» Paulus fikk svar på sin bønn, men ikke det svar han hadde ventet. Den skrøpelighet han hadde i sitt kjød ble ikke en unnskyldning for en dårlig vandel. Tvert imot: Hans skrøpelighet ble en anledning for Gud til å tilføre ham mer av sin nåde, slik at han fant seg i å bære smerten, ja, endog var tilfreds med det. «Derfor er jeg vel tilmote i skrøpelighet,» sier han. Han lærte noe gjennom sin legemlige skrøpelighet og lidelse. Den ga ham erfaringer og tilførte ham noe i hans karakter som skal komme til å prege ham i evigheten. Dette er også først og fremst hensikten med den sykdom og skrøpelighet som kan ramme en troende. For å kunne forstå sammenhengen kan det være nødvendig å vite litt om den måten kjærlighetsmåltidet (agape-måltidet) ble praktisert på. Fra begynnelsen var det et måltid som ble inntatt før en gikk over til selve brødsbrytelsen, og her var alle troende, rik som fattig, velkomne. Kjærligheten mellom de troende kom til uttrykk ved at de som hadde mye, delte med de som lite og ingenting hadde, slik at alle ble tilfreds. Og når de på denne måten hadde demonstrert samfunnet og enheten dem imellom og måltidet var avsluttet, gikk de over til å bryte brødet. Men i Korint var det hele blitt forvrengt. Vi leser i 1Kor 11:21: «i det dere eter (kjærlighetsmåltid), tar hver på forhånd sin egen mat». De delte altså ikke med hverandre. De klikket seg sammen. Satt kanskje ved småbord, hvor de som hadde mye samlet seg om noen bord, mens de som lite og ingenting hadde måtte finne seg plass ved andre bord. Så var der noen som fikk for mye, mens andre fikk for lite. «og den ene er hungrig og den annen er drukken.» Merk: Det var troende mennesker som stelte seg slik! Det var menigheten i Korint som kom sammen på denne måten, og der var ingen uomvendte til stede. Og så skulle de i denne sinnstilstand gå over til å bryte brødet og drikke vinen. De fornektet samfunnet. Ved sin opptreden fornektet de Kristi legeme, og så skulle de i neste øyeblikk til å nyte det. Da måtte Gud gripe inn og fortelle dem at de stelte seg på en uverdig måte i forbindelse med Herrens nattverd, slik at han ble nødt til å tukte dem. Og han tuktet dem med sykdom i legemet. «Har dere da ikke hus til å ete og drikke i? Eller forakter dere Guds menighet og vanærer dem som ingenting har? I dette roser jeg dere ikke.» (1Kor 11:22). Hva skulle de gjøre dersom de kom sammen for å ete? De skulle dele med hverandre (v.33 og 34), for da ble det samfunn i hele forsamlingen. Slik det nå var, var samfunnet blitt brutt, i det en klikk fikk for mye, mens andre ikke fikk noe. Vi leser videre fra vers 29: «Den som eter og drikker, han eter og drikker seg selv til dom (dvs. tuktende refselse av Guds barn, ikke fordømmelse, se v. 32!) dersom han ikke gjør forskjell på Herrens legeme (og annen mat).» Men som vi nevnte ovenfor kan også slikt bli ført inn over en troende som en refselse av en uverdig livsførsel. Da er hensikten først og fremst at de skal våkne opp og innse sin tilstand og vende seg til Herren for nåde og hjelp. Vi kan lese om slike tilfeller i 1Kor.11. Der står det at mange av de troende i Korint stelte seg slik i forhold til Herrens nattverd og det kjærlighetsmåltid de på den tid praktiserte i forbindelse med brødsbrytelsen at Herren måtte refse dem. Og den tukt gikk ut over deres kropp og rammet deres helse. Det gikk i surr for dem i forholdet mellom brødsbrytelsen og måltidet, og de hadde ingen klar forståelse eller erkjennelse av det skille der er mellom den hellige nattverd og andre måltider. «Derfor er det mange skrøpelige og syke i blant dere» Den legemlige tukt trenger ikke bare arte seg som direkte sykdom. Der var 22 23

13 mange syke i Korint, men også mange skrøpelige. En form for skrøpelighet kan bestå i å være nedfor på grunn av synd. Kjenner du til det? Kjenner du til å være åndelig nedfor som en tukt i ditt legeme? «og mange sovner inn.» Å sovne inn i denne forbindelse betyr å dø. Det samme uttrykk er brukt om døden på flere andre steder i dette brev (1Kor 7:39 og 15:7). Det er ikke her tale om åndelig søvn. Heller ikke om frafall. Her tales ikke om fordømmelse av verden, her tales om tukt av troende (v.32). Og den tuktende dom gikk i noen tilfeller så langt som til døden. Gud måtte ta noen av menigheten i Korint ut av livet her på jord før de egentlig etter år og alder skulle dø. Og en troende kan leve på en så uverdig måte at Herren må ta ham bort fra jorden før de legemlige krefter og alderen egentlig tilsier det. Så la oss vokte oss, venner, for å skikke oss på en slik måte at vi må dø for tidlig som følge av tukt over vår sjelelige tilstand. Dermed vil vi tape alle sjanser til gjenopprettelse av samfunnet her. Vi vil en gang for alltid tape alle muligheter til å få del i mer hellighet. Der finnes triste eksempler fra Skriften. I 1Krøn 10:13 står der: «Slik døde Saul for den troløshets skyld som han hadde vist mot Herren». Fra Jakobs liv heter det i 1M 47:9: «Få og onde har mine leveår vært, og de har ikke nådd mine fedres leveår i deres utlendighets tid.» Jakob hadde vært en listig bedrager, og vi kan stole på at det hadde innflytelse på hans liv. Slik vil også vårt levesett ha innflytelse på vårt liv. Fra det Nye Testamente kan vi i Apg 5. lese om Ananias og Saffira, som løy og bedro i forbindelse med et salg av en åker som de hadde foretatt i den hensikt å skaffe penger til de fattige troende. Da sa Peter: «Ananias, hvorfor har Satan fylt ditt hjerte, så du skulle lyve for den Hellige Ånd og stikke til side noe av pengene for åkeren? Hvorfor har du satt deg denne gjerning fore i ditt hjerte? Du har ikke løyet for mennesker, men for Gud. Men da Ananias hørte disse ord, falt han om og oppgav ånden. Og stor frykt kom over alle som hørte det.» (Apg 5:3 5). Ananias død kom som en advarende refselse i menigheten. Ved denne handling renset Herren sin menighet, og det kom stor frykt over dem som hørte det. Der er dessverre noen troende Herren må ta av dage til advarsel. Men slett ikke alle troende som «dør for tidlig», dør til advarsel. Der er tvert imot dem som Herren tar bort tidlig som eksempler. Disse dør som ofre, ikke som følge av tuktende dom. Slik gikk det med Paulus og nesten alle apostlene. Og i slike tilfeller er det en herlig død! For et vitnesbyrd! Den troendes dom over sin egen livsførsel I det foregående har vi lest at Herren kan måtte gripe inn med refsende dom i form av tukt overfor sitt folk i denne verden. Men han ønsker at vi selv skal lære å dømme vår egen tilstand og våre handlinger, slik at han kan slippe. «Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt.» (1Kor 11:31). Dette vers står som en motsetning til det vi leser i vers 32. Vil vi unngå at Herren må refse oss, da må vi være blant dem som tar seg selv opp til prøve og dømmer seg selv. Her er altså tale om en form for domshandling som vi avholder selv. Men grunnlaget for vår dom må være det samme som Herren dømmer ut fra. Vi må ha noe å dømme oss selv ut fra, et mønster og et ideal å sammenligne oss med. Og vi må ha et speil som forteller oss hvordan vi i virkeligheten er i forhold til idealbildet. Skal jeg bedømme om jeg er ren i ansiktet, da trenger jeg et speil å betrakte meg i. Men det har ikke alltid vært slik at jeg har bedømt meg i speilet. Da jeg var et lite barn, da var det mor som fungerte som et speil for meg. Da sa hun fra om jeg var skitten, og hun forklarte hvor jeg behøvde å vaske meg. Men etter hvert som jeg vokste, lærte jeg å bruke speilet selv og bedømme om jeg var slik jeg skulle være etter det ideal jeg hadde fått innprentet av mor. Da slapp hun si noe, for jeg vasket meg uten hennes tilrettevisning. Da våre barn var små, hadde de liten sans for hvordan det sømmet seg for dem å oppføre seg. Mor måtte lære dem å tørke av smusset på føttene når de skulle inn. Men da de ble større, dømte de seg selv når de kom til døra. De forstod at det ikke gikk an å gå inn med sølete sko. Dermed slapp mor å dømme dem. Slik skulle det være i vårt åndelige liv også. Herren ønsker at vi skal utføre en slik «selvdom». Der skulle være slik vekst i våre liv at vi lærte å bruke «speilet», nemlig Guds ord, og dømte oss selv i forhold til det vi der så. Da ville Herren slippe å måtte tale refsende til oss. Herren ønsker at vi skal la ham og hans ord være vårt speil

14 Ser vi oss i dette speil? Dersom vi det gjør, skal vi snart se at der er ting som må forandres og noe som vi må kvitte oss med. La oss nå se oss litt i speilet og bruke Bibelen som speil. Vi kan f.eks. lese litt fra 1Kor 6:20: «Dere er dyrt kjøpt» Hva betyr det vi der så? Det betyr at du og jeg ikke lenger hører oss selv til. Vi eier ikke oss selv. Vi hører en annen til. Da må jo han bestemme. Er vårt liv i overensstemmelse med denne sannhet? Finner du noe i ditt liv som ikke passer med dette syn? Hva med pengene for eksempel? Tenker du som så: Jeg har selv tjent dem, derfor kan jeg gjøre med dem som jeg selv vil? En slik tanke stemmer ikke med det vi nettopp så. Det er noe som må bort fra vårt liv om vi skal kunne være i overensstemmelse med Herrens ideal og tanker. Når vi ikke en gang bestemmer over oss selv, da kan vi heller ikke fritt bestemme hva vi vil gjøre med de penger som er oss betrodd. Må vi lære å lese Bibelen som et speil! Vi kan lese litt fra 1Kor 10, og der finne noen trekk i speilet å dømme oss selv og vår vandring etter. «Jeg har lov til alt» v.23. Ja, det skulle jo være greit. Det innebærer frihet. Og var jeg helt alene i denne verden, da kunne jeg leve for meg selv. Men det er jo ikke tilfelle. Derfor står det videre: «men ikke alt gagner» Ikke alt gagner min egen person, langt mindre andre. «jeg har lov til alt, men ikke alt oppbygger» Ikke alt oppbygger noe i min karakter, og heller ikke i andres. Ser du ham i speilet, han som aldri søkte sitt eget, han som «alltid lever til å gå i forbønn for dem»? For et sinnelag! «men enhver søke den annens beste!» Finner du noe urent hos deg når du ser deg i speilet her? Finner du noe du må skille deg fra, noe du må kvitte deg med? Skal vi lese om mer dagligdagse ting i vers 31? «Enten dere altså eter eller drikker, eller hva dere gjør, så gjør alt til Guds ære!» Tenk hvordan våre matvaner ble hvis vi lærte å se dem i Guds speil! Under en veldig hungerkatastrofe som gikk over Kina i 1930-årene, fløy Charles Linbergh med matvarer til de hungerstedte i et distrikt. Da han hadde landet, kom utsultede mennesker bort til flyet og begynte å tygge på vingene, i håp om at de var spiselige. Dette gjorde et uutslettelig inntrykk på ham. Da han kom tilbake til USA, ble han invitert på en bankett. Prisen på måltidet var fem dollar, som var et høyt beløp den gang. Han svarte: «Nei takk! Så lenge der er merker etter sultende menneskers tenner på mitt fly skal jeg aldri spise et så dyrt måltid!» Venn, tror du der er noen å dele dine goder med? Tror du der er noen som ikke har det du har? Bruker du speilet når det gjelder slike ting? Eller går du etter hva som er skikk og bruk, bare? Sier du for deg selv: Andre gjør slik og slik, og da kan vel også jeg gjøre det? La oss heller dømme oss selv etter det vi ser i Guds ords speil. «Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus.» Vi er etterfølgere av Kristus, ikke av mennesker. «Bli ikke menneskers treller,» sier Skriften. Har du sett deg i speilet og dømt deg selv? «Døm selv om det er rett,» sa Paulus. Døm selv om det passer for deg å leve slik du gjør. «La dette sinn være i dere, som og var i Kristus Jesus.» Fil 2:5. «ingen søke sitt eget» Har du speilt deg der? Dette har med sinnelaget å gjøre. Hvilket sinnelag var der i ham? Han var høyt stilt, men han ga avkall på å benytte sine rettigheter. Han steg ned. Vi er ved Guds nåde også høyt stilt. Vi kan gå ned, vi kan gi avkall, 26 27

15 vi kan gi opp kampen for våre rettigheter. Vi kan overlate alt til ham som dømmer med rettferdighet. Vi kan vise Kristi sinnelag. Må vi lære å dømme oss selv, så slipper Herren å gjøre det. Så slipper vi tukten. Så slipper vi tapet. Menighetens dom over åpenbar synd i forsamlingen Vi har tidligere talt om mennesker som måtte dø for tidlig på grunn av en uverdig vandring. Detter skjedde som en advarende refselse i menigheten. Herren ordnet opp i forholdet med den uverdige vandring på en så radikal måte at han tok dem som vandret slik bort for tidlig. Men egentlig skulle menigheten selv ordne opp i forhold som angår åpenbar synd og uverdig livsførsel innen forsamlingen. Den skulle selv opptre som dommer og rense ut det onde. Vi skal lese fra 1Kor 5:1 om en grufull, vanærende vandring hos en som tilhørte menigheten: «I det hele høres det om hor iblant dere, og det slikt hor som ikke engang nevnes blant hedningene: At en holder seg til sin fars hustru. Her var det altså menigheten som skulle opptre som dommer og rense ut av dens midte ondskapens og ugudelighetens surdeig. Hensikten var ikke at den skyldige i dette tilfelle skulle dø for tidlig, hensikten var at han skulle restaureres og komme tilbake igjen. Men han måtte først ut. All tukt av barn og all menighetstukt har som mål at de den går ut over skal få del i hellighet. Hensikten er ikke at de skal bli støtt bort fra Herren. De skal vinnes for samfunnet med de troende igjen. Denne personen hadde ikke selv dømt sin synd og erkjent. Da måtte menigheten vise at den ikke hadde samfunn med udømt synd. Udømt synd kalles for ond (v.13). Og alt som Skriften kaller «det onde» er smittsomt. Det kan bre seg utover til andre. Det onde stanses ved erkjennelse og bekjennelse. Dersom du erkjenner at du er ond, da anklager ingen deg lenger. Peter erkjente sitt fall. Derfor kunne han senere stå fram og si: «Dere fornektet den hellige og rettferdige», uten at noen kunne anklage ham og si: Pass på deg selv! Han hadde selv dømt og erkjent sin synd. Og dette var målet òg for den person vi her har lest om. Han skulle gjennom menighetens tukt og behandling komme til erkjennelse. Og han kom til erkjennelse, leser vi i 2Kor 2:6. Men hvordan var han blitt? «Det er nok for ham med den straff han har fått av de fleste, så at dere heller skal tilgi og trøste ham, forat han ikke skal gå til grunne i ennå større sorg. Derfor ber jeg dere la kjærlighet råde mot ham» (v.6 8). Og dere er oppblåst, mens dere langt heller skulle sørge, så den som har gjort denne gjerning, kunne bli støtt ut fra dere.» Hvordan er tilstanden blant oss? Er vi oppblåste, eller er vi åndelige? Den oppblåste ser på feil og synd uten å sørge. Den åndelige ser på feil og lider. Han stiller seg ikke høyt oppe og ser ned på de stakkarene der nede, han går ned og lider. Så gir Paulus anvisning om hva som skal gjøres med dette graverende tilfelle av åpenbar synd innen menigheten: «For jeg for min del, som vel er fraværende med legemet, men nærværende med ånden, har allerede, som om jeg var nærværende, felt den dom over den som har gjort dette, at han skal i vår Herre Jesu navn, idet dere og min ånd samles i vår Herre Jesu kraft, overgis til Satan til kjødets ødeleggelse, forat hans ånd kan bli frelst på den Herre Jesu dag.» Her er tale om tilgivelse, ikke av Gud, men av menigheten. Der er synd som i sitt forhold bare har med Gud å gjøre, og som kun han har med å tilgi. Men der er også tale om synd som i sitt forhold til menigheten er av en slik karakter at menigheten skal fastholde den eller menigheten skal tilgi den. Nå var denne mann blitt som Peter, som gikk ut, stakk seg alene bort i en krok og gråt bitterlig. Nå var han gått til bunns, og var utrøstelig. Nå var han ikke farlig og smittsom lenger! Jeg spurte barna på skolen om hva grunnen kunne være til at Peter gikk ut og gråt. Var han verre enn andre? Hadde han slått Jesus, spyttet på ham og gjort narr av ham, slik som de andre? Nei. Hvorfor gråt ikke de andre, som hadde gjort mye verre ting mot Jesus enn Peter? De var nemlig ikke hans, men det var Peter! Han tilhørte Jesus, men var blitt overlistet av synd. Og da han ble klar over den synd han hadde gjort, gikk han til bunns. Da gikk han ut og gråt bitterlig. Da var den synd dømt. Den var ikke ond og smittet ikke lenger. Og da 28 29

16 kom han inn igjen. Etter dette kunne Jesus bruke Peter som aldri før. Men da Peter hadde begått denne synd, så Jesus at Peter var i stor fare. «Jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte,» sa Jesus. Peter gikk og var redd for at Jesus ikke ville ha noe mer med ham å gjøre. Der er mange i blant oss som tenker slik i liknende situasjoner. Så står de i fare for å gå til grunne i sorg og fortvilelse. Her har vi troende noe å bestille. Vi skal hjelpe slike til rette. Vi skal gi dem trøst og oppmuntring fra Guds ord. I et bryllup der nyfrelste var til stede ble der servert drikkevarer. En av dem forsynte seg da han så andre ta for seg av det som ble servert. Alkoholen satt ham i blodet, og han tok mer enn ett glass. Men der var en hyrde der som så over flokken, en «overseer» som det så fint heter på engelsk. Han hadde omsorg for lammene og så hvordan det sto til med dem. Han så at denne mann var blitt beruset. Da gikk han bort til ham og sa: «Nå er du blitt beruset, så nå må du ikke være her lenger.» Så tok han ham med seg utenfor og gikk en lang spasertur med ham. Til slutt tok han ham hjem, og sa: «Nå må du sove, så skal jeg sitte her til du våkner.» Og han holdt løfte. Han satt til han våknet, for han visste at da ville Satan være der og si: «Nå har du skjemt deg grundig ut, så nå kan du bare gå ut i verden. Nå er der ingen som vil tro at du er frelst lenger.» Mannen var der før Satan, og han fikk veilede og hjelpe denne fortvilede sjel så han ikke gikk til grunne i enda større sorg. «Brødre! Om også et menneske blir overlistet av synd, da hjelp ham til rette» Gal.6:1. Dette er Guds ideal. Vi skal lese fra Matt. 18 og se hvordan vi kan hjelpe en bror til rette. «Men om din bror synder mot deg» (v.15) gå i stillhet, så ingen ser ham. Han skal gå i enrom, så ingen vet om det. Slik er den guddommelige, fine behandling. Hvor lett vi har for å føre skam over en bror ved å fortelle hvor galt han har gjort imot oss. Dermed hever vi oss selv, men fører skam over en bror i familien. Men slik er ikke Guds vei. Det hele skal skje i stillhet, i enrom. Ingen skal se, og ingen skal høre eller vite om det. «og irettesett ham» Hvorfor? For at den forurettede skal få sin rett? Nei, dette har ikke noe med å få sin rett å gjøre. Dette gjelder brodersamfunnet. «Hører han på deg, da har du vunnet din bror» Det er det som er om å gjøre: Ikke å vinne sin rett, men å vinne sin bror. Han er vunnet for brodersamfunnet og alt som er innbefattet i det. Den dag jeg er utenfor brodersamfunnet, er jeg en fattig sjel i dette land! I brodersamfunnet er all min rikdom og all min lyst. «Ditt folk skal være mitt folk.» Men det går an å vinne en sak uten å vinne en bror. Da er det likevel et tap. «Det er jo i det hele et tap for dere at dere har saker mot hverandre» (1Kor 6:7). Uansett hvem som vinner, så taper han. En sak er alltid et tap. «men vil han ikke høre» Dessverre kan det gå slik. Her trengs visdom og det rette sinnelag hos den som går. «Så finnes det da ikke noen vis mann blant dere som kan stille tretten for sin bror.» (1Kor 6:5). Finnes der ingen åndelig vis, som er i stand til å megle, som kan ordne opp i sakene mellom de troende og få dem til å forstå hvordan de må stelle seg som troende. I stedet gikk disse til øvrigheten, til vantros domstol, for å få sine saker løst. Her tales det om synd mot et menneske, en troende. Hva så? Skal vi gå omkring og fortelle andre om hans urett mot oss? Nei, dette er ikke Kristi sinnelag. «da gå bort» Ikke vent til han kommer. Sitt ikke og si: Du kan komme du, det er du som har gjort galt. Det guddommelige sinnelag er ikke slik. Vi var skyldige, men søkte ikke Gud etter forlatelse. Det var han, den forurettede, som gjorde opptak til forlikelsen. Dette er Guds sinnelag. Den som er forurettet, skal gå. Og han skal «men vil han ikke høre, da ta ennå en eller to med deg men hører han ikke på dem, da si det til menigheten! Men hører han ikke på menigheten, da skal han være for deg som en hedning og en toller» Han er ikke en hedning og en toller, men i deres oppførsel overfor ham videre skal han være som en hedning, dvs. en som sto utenfor nasjonen, og en toller, en som hadde tapt retten til å regnes til nasjonen, som hadde solgt seg for penger til romerne. Men vi må ikke glemme at slike hadde Jesus omsorg for. Han ble kalt «tolleres og synderes venn.» Det var dem han tok seg mest av. Derfor 30 31

17 blir det slik at denne skal være som en utenforstående, som en som har tapt retten til å være blant dem, men som de skulle ha mest omsorg for. Her har vi noe å prøve oss på! Når vi nå leser videre i Matt. 18:18, står der om å løse og binde, å fastholde og å tilgi. Merk at dette ikke gjelder i forholdet til Gud. Det gjelder bare i forholdet til brødre, dvs. troende. «Sannelig sier jeg dere: Alt det dere (som menighet, som troende) binder på jorden (dvs. ved å støte en person ut og fastholde hans synd, fordi han ikke har erkjent), det skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden (ved å tilgi 2Kor 2:6), skal være løst i himmelen.» Disse handlinger fra menigheten etter Herrens anvisning blir sanksjonert i himmelen. «Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, det skal gis dere av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» Dette har sammenheng med den handling vi har lest om. Når de var samlet i hans navn og i sin praksis ville opprettholde Jesus navn i en troende venneflokk og måtte fornekte alt som ville skjemme for det navnet, da var han midt iblant dem der! Til nå har vi vært opptatt med hva som skal gjøres om en bror i menigheten synder mot en annen bror. Vi skal nå gå over til å lese et avsnitt som taler om synd i forhold til Gud. Det vi skal lese, er ord som ofte blir misforstått. Og du kan stole på at der skal komme til å flyte mye syndsforlatelse blant folk ettersom den romersk-katolske kirke og dens vesen eter om seg. Der vil bli en slags avlat, tilsigelse av syndenes forlatelse i massevis. Offisielt skriftemål, der et menneske tilgir synder og tilsier syndenes forlatelse i forhold til Gud. Dette sniker om seg på alle kanter. Vi leser følgende fra Mark.2:5: «Da Jesus så deres tro, sa han til den verkbrudne: Sønn! Dine synder er deg forlatt.» Dette er å tilsi syndenes forlatelse. Hvordan ble det så oppfattet? «Men noen skriftlærde satt der og tenkte i sine hjerter: Hvorfor taler denne mann så? Han spotter Gud; hvem kan forlate synder uten én, det er Gud?» De skriftlærde hadde rett i at syndenes forlatelse ikke kunne tilsies av en mann. Det var bare det at Jesus var Gud, derfor kunne han tilsi. De skriftlærde så ham bare som en mann, og der lå deres feilgrep. Mennesker kan ikke tilsi syndenes forlatelse til en person når det gjelder synder som er gjort mot Gud. Den rett finner vi ingen plass i Bibelen. Det kan bare Gud, ham som mennesket har syndet imot og som kjenner hjertene. Peter sa: «Gud, som kjenner hjertene gav dem vitnesbyrd.» Det gjorde ikke Peter. Vi skal ikke tilsi, vi skal forkynne. I Luk 24:47 står der: «I hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes». Gud, som kjenner hjertene, gir vitnesbyrd der ordet som ble forkynt blir tatt imot. De som tar imot, får syndenes forlatelse Apg 13:38. Jeg finner ikke noe sted i Skriften at et menneske har tilsagt syndenes forlatelse for synder mot Gud. Vår oppgave er å forkynne. «De talte slik at en stor mengde kom til troen,» står der i Apg 14:1. Skal vi måle oss med dette, får vi som er forkynnere noe å bestille på våre knær! Da kryper vi på kne etter hvert eneste møte. Skal folk komme til troen, skjer det ikke ved latter og spetakkel. Slike resultater får vi ikke ved underholdning. Nei, der skal guddommelig makt til å overvinne djevelen i mennesker. Jesus gikk omkring og helbredet alle som var overveldet av djevelen. Hvordan gikk apostlene fram for å fullføre sitt oppdrag? «De gikk inn i jødenes synagoger og talte». I våre dager driver man med vitser og historier fra det som kalles talerstol i bedehus og forsamlingshus. En kunne rettere kalle det latterstol! Men her leste vi at de talte, og de talte slik at det ikke var nødvendig med innbydelse og bønnemøte for å føre tilhørerne til Herren. De talte slik at de kom til troen mens de hørte. Tilhørerne ble vristet ut av Satans grep mens de lyttet. Og dette skjedde enda en stor del av dem var hedninger uten noen tidligere forkunnskaper. De ble frelst på første møte. Det er noe til forkynnelse! Gud gi vi hadde mer av den blant oss! Kristi domstol Det vi har vært inne på hittil, har med Guds rike i denne tid å gjøre. Kristi domsstol har med det framtidige Guds rike å gjøre. Vi har to forskjellige uttrykk i Bibelen i forbindelse med Guds rike. Guds rike har en nåtidig form og en fremtidig form. Vi skal først lese litt om Guds rike som alle troende tilhører og er i besittelse av nå. Inngangen til dette rike skjer ved ny fødsel. «Uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.» Joh 3:3. «Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at noen blir født på ny, kan han ikke komme inn i Guds rike.» Joh 3:

18 Disse skriftsteder må ikke rives ut av sin sammenheng. De er talt til en voksen mann, Nikodemus, som søkte Jesus om natta for å få lys over problemer i sitt liv. Den medisin Jesus foreskrev for hans lidelser eksisterte der og da. Nikodemus kunne benytte seg av den i samme øyeblikk. Jesus talte altså ikke her om den kristne dåp, som først ble proklamert etter Jesu oppstandelse og innstiftet på pinsedag. Der var både vann og ånd tilgjengelig den natta, og dette avfødte nytt liv i Nikodemus. Og det liv slo siden ut i et vitnesbyrd om hva som hadde hendt i hjertet. Nikodemus gikk inn i Guds rike den selsomme natt. Hvorledes skjedde det? «Hver den som tror på ham, skal ha evig liv.» Joh 3:15. Her er inngangen i Guds rike i sin nåværende form. Den skjer ved en overnaturlig fødsel. Her er levende vann. Og her er Ånd, som levendegjør sannheten og planter liv inn gjennom et hørende øre til en troende sjel. Å ta imot ordet om ham som ble opphøyd til frelse likesom Moses opphøyde slangen i ørkenen, det er å bli født av vann og Ånd. Men fra riket i sin nåværende form går vi inn i riket i sin fremtidige form. Og med oss inn i det kommende riket får vi det som Gud produserte gjennom oss i denne tid. Nå kommer vi inn i Guds rike nakne, uten gjerninger. Men når det er tale om det kommende riket, da er det mulig å få en «rikelig inngang». Da har vi muligheten til å få med oss noe fra det liv vi har levd her. Har du tatt imot ordet om ham? Da er du født på ny (Joh 1:12.13). Da er du kommet inn i riket nå. Da er du under hans herredømme. Da har du stilling som barn, ja, du har mer enn det. Peter skriver til personer som er «gjenfødt, ikke av forgjengelig, men uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir». Om disse skriver han i 1Pet 2:9: «Dere er en utvalgt ætt,» Legg merke til at her står «er». Det betyr at disse forhold allerede eksisterer. De tilhører vår stilling og våre rettigheter i det nåværende rike. Ta dem til hjertet, og legg så livet opp til den stilling. Her er ansvar. Kronprinsen legger sitt liv opp etter den stilling han har som kronprins. «Dere er lys i Herren; vandre som lysets barn;» står der. La livet stå i forhold til stillingen. Alle er utvalgte, leste vi. Alle er like. Men vi er mer: «et kongelig presteskap, et hellig folk,» Alle står på like fot! Her er ikke noen oppdeling i lekfolk og lærde. En slik oppdeling finnes ikke i Skriften. Alle er like hellige, alle like mye utskilte til Gud. Alle er like nær til Gud, og alle er like kjære for ham. Her trengs ingen mellommenn til å gå imellom den menige hop og ham. De som påberoper seg å være slike, har tatt seg til en rett de ikke har fått av Gud. Nekter vi apostelen Peters ord og godtar heller andre menneskers ord? Slikt har skjedd fra gammel tid av. Allerede på apostlenes tid var der mennesker som fornektet apostlenes autoritet. Paulus har sagt at der skal oppstå menn som inntar en stilling de ikke har rett til, idet de vil stå mellom menigheten og Gud. Du kan lese om en slik mann i 3Joh 9. Han forkastet apostelen Johannes autoritet og ville gjerne være førstemann i menigheten. Her finner vi en som forkastet det alminnelige prestedømmet alt på apostlenes tid. Han sa: «Jeg står på et høyere trinn enn de andre. Jeg står mellom dem og Gud, derfor sorterer jeg ut hva de skal høre. Jeg bestemmer hvem som skal få virke blant dem.» Dermed nektet han apostelen Peters lære om at alle de troende er et kongelig presteskap. Og slike har vi hopetall blant oss i dag menn som etter lærdom og utdannelse inntar høye stillinger blant de troende som de ikke har rett til. Der er mennesker i vårt land som inntar slike stillinger uten at de en gang i sitt liv har fått spørsmål om de er frelste, langt mindre om de har nådegave, om de er gitt av Gud. Men slikt hører ikke til i Guds rike. Der er alle på samme nivå. «og et folk til eiendom. For at dere skal forkynne hans storhet som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys.» Alt dette som vi har lest tilhører oss som er kommet inn i Guds rike i denne tid. Og i Åp 1:5.6. kan vi lese: «Ham som elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod, og har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud og sin Far.» Vi som er blitt gjenfødt, er gjort til et kongerike. Her ser vi hva som er ment med uttrykket «Guds rike». Og en konges undersåtter viser sin lojalitet mot ham ved å lyde. I riket er det lover vi må være lydige imot. Paulus taler om «alle dere som jeg gikk omkring iblant og forkynte riket.» Dette må ikke forveksles med det som i evangeliene er kalt «evangeliet om riket.» Paulus forkynte riket utelukkende til de troende. Til verden forkynte han evangeliet, «ordet om korset.» Men etter at de hadde tatt imot evangeliet og var blitt frelst, fikk de en natur som kom inn under lover, og til disse forkynte han rikets lover. Som frelste er vi nemlig kommet inn under åndelige lover, som vi trenger å få kjennskap til, og som skulle vise seg i vår vandring. Dette Guds kongerike i sin nåværende form har sin motstander i Satan. Han ønsker å angripe riket, og derfor blir det krig

19 Vi skal lese mer om dette nåværende rikets karakter i Åp 1:9: «Jeg, Johannes, som har del med dere i trengselen og riket og tålmodigheten i Jesus» Her sto: «Trengselen og riket,» ikke: «Herligheten og riket.» Det siste er fremtidig. Det gjelder ikke ennå. Riket er i denne tidsperiode opprettet på fiendens grunn, og da må vi regne med at han angriper og vil bekjempe det, han som er kalt «denne verdens fyrste.» «Tålmodigheten i Jesus» er også knyttet til de forhold som gjelder riket i sin nåværende form. Her er ikke tale om å gå ut og springe som gjøkalver nå. Det tilhører riket i sin fremtidige form, tusenårsriket. Da kan de boltre seg som de vil, for da er alle forhold slik at de tilsier og fremkaller en slik oppførsel. Men ikke nå. I denne tidsperiode er det tale om tålmodighet, om å holde ut. Forholdene er slik at vi ikke kan boltre oss nå. Alle ting taler for at her er det bare å lide, kjempe og stride for å vinne noen for dette riket. «Tålmodigheten i Jesus» det navn som dekker ham i hans fornedrelse. Men det er i det navn hvert kne skal bøye seg. De skal bøye seg for ham, den fornedrede. «jeg var på den øy som kalles Patmos» Var han ute på reise? Var han der på ferie? Nei, nei! «for Guds ords og Jesu vitnesbyrds skyld.» Han var forkastet. Han var der fordi han hadde del i riket og trengselen. Han var martyr. Denne husholdning har martyrer, som lider fordi de tar opp vitnesbyrdet om den Herre Jesus. Men det er frivillig. I 2Tim 3:12 står der: «Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.» Vi kan unndra oss, men da får vi lite eller ingenting med oss inn i det kommende riket. Det er det vi lider for, det kommende riket. Vi kan la det være, men da får vi ingen «koffert» med oss. Det var på Patmos Johannes fikk syner fra Gud. Han fikk dette i «kofferten», og han fikk den full også. De syner Gud ga ham, de fikk han som lønn for sin lidelse for Guds ords og Jesu vitnesbyrds skyld. Da verden stengte ham ute, da han var tatt bort fra fellesskapet med de troende, da sa Gud: «Stig opp her!» Nå skal vi ha samfunn. Nå vil jeg dele med deg. Som vi ser, har vi muligheter til å få noe med oss inn i det kommende riket. La oss nå lese litt om riket i sin kommende form. Dette var noe av det Johannes fikk et glimt inn i da han satt i sin ensomhet på Patmos. Vi skal først lese følgende fra Åp 4:1: «Deretter så jeg, og se, det var en dør åpnet i himmelen, og den første røst, som jeg hadde hørt likesom av en basun, som talte med meg, sa: Stig opp her, og jeg vil vise deg det som skal skje heretter. Straks var jeg bortrykket i ånden, og se, en trone var satt i himmelen, og det satt en på tronen. Og han som satt der var å se til likesom jaspis og sarder-sten, og det var en regnbue rundt omkring tronen, å se til likesom en smaragd. Og rundt omkring tronen var der fire og tyve troner, og på tronene så jeg fire og tyve eldste sitte, kledd i hvite klær, med gullkroner på sine hoder.» For noen ord Gud bruker om framtida! Vi skulle lese slike ord! Du skulle se, du som går og strever her i hverdagen, hva du er forbundet med i det riket som skal komme! Du skulle begynne å betrakte deg der. Troner å sitte på, hvite klær, gullkroner på hodet dette er vår framtidige stilling! Svarer vårt liv i dag til de stillinger vi snart skal innta? La oss lese videre fra Åp 5:8: «Og da det (Lammet) tok boken, falt de fire og tyve eldste ned for Lammet, hver med sin harpe og med gullskåler, fulle av røkelse, som er de helliges bønner» De helliges bønner er så verdifulle for Gud at de oppbevares i gullskåler. Gullskåler benyttes bare for et innhold som står i forhold til skålenes verdi. Ser vi hvor verdifulle våre bønner er for Gud? Her har vært korrespondanse mellom en sjel og himmelen. Ser du noe av verdien i denne forbindelsen? Og ser du noe av verdien i den nye sangen? I Johannes Åpenbaring er det bare mennesker som synger, bare troende. Hva synger de? «og de synger en ny sang og sier: Verdig er du til å ta boken og åpne seglene på den» Dette er Guds råds bok, der alt i Guds plan fra evighet til evighet er nedtegnet. Det er «Sannhets bok» som Daniel fikk et glimt inn i. Den inneholder Guds sanne råd med skaperverket fra begynnelsen, og den skal føres til sin ende. «fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud» 36 37

20 Alt dette tilhører oss også under riket i sin nåværende form. Disse stillinger tar vi med oss inn i det kommende riket. Men der blir et tillegg: «og de skal være konger på jorden!» Dette er et tillegg. Det er nye stillinger som ikke har vært forbundet med riket i sin nåværende form. Tenk: Dette gjelder menigheten! Det gjelder oss! Her fører han oss over i riket og herligheten. Han setter oss til å regjere i denne verden. Nå er det slutt med dom, tukt og oppdragelse for oss. Vi skal lese mer om dette fra Åp 20:4: «Og jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem (de fireogtyve eldste, som representerer Guds menighet) makt til å holde dom» Men der er også flere grupper omtalt: «og jeg så deres sjeler som var blitt halshogget for Jesu vitnesbyrds og for Guds ords skyld» Dette var slike som hadde vært predikanter under den tidsperiode som følger etter menighetens bortrykkelse, nemlig den store trengsel. Men der var også flere som var blitt drept under denne forferdelige perioden: «og dem som ikke hadde tilbedt dyret eller dets billede, og som ikke hadde tatt merket på sin panne og på sin hånd» Disse hadde også blitt drept, ellers kunne de ikke bli levendegjort. I den store trengsel vil altså det å følge Jesus for mange innebære at de blir drept som martyrer. Alle disse fikk del i den første oppstandelse: Som vi ser skal vi altså være med i Kristi regjering i det kommende riket, det tusenårige fredsriket der fredsfyrsten er konge. Men for å innta stillinger i det riket, må vi få vår utdannelse her i tiden. Vi som er med i rikets første fase holder på med vår skolegang for de stillinger vi skal bekle i dets annen fase tusenårsriket. Det Gud har til hensikt nå er å utdanne oss til å regjere med Kristus i tusen år. Er vi klar over dette? Får den sannhet at vi nå er i skole prege oss og vårt liv? Dette er alvorlig. Vi som har tatt imot Guds evangelium og har latt oss frelse, vi er alle født på ny og hører med til Guds rike her. Og vi kommer alle inn i Guds rike i den kommende tid. Spørsmålet er altså ikke om vi kommer inn, men spørsmålet er et helt annet. Og den sannhet vi nå skal berøre, den skal advare oss mot å slå oss til ro med at er vi bare engang frelst, så er vi alltid frelst, og så er det dermed gjort. Det ord vi nå skal lese inneholder en advarsel om å vokte oss så vi ikke misforstår slike ord av Jesus som f.eks. «de skal aldri i evighet fortapes,» så vi regner med at dermed er alt i orden, for vi kommer jo inn likevel. Nei, vi skal finne at på den dag blir ikke spørsmålet: Kommer vi inn eller ikke? Spørsmålet blir: På hvilken måte kommer vi inn? Slik vi har stelt oss her, slik kommer vi inn. Vi leser fra 2Pet 1:11: «For på denne måte skal det rikelig gis dere inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike.» Vi kan få eller gå glipp av en rikelig inngang i det kommende riket, når Jesus får makten og regjerer her i denne verden. På hvilken måte kan vi få en rikelig inngang? Vi leser fra vers 3 i samme kapittel: «Ettersom hans guddommelig makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham» «og de ble levende og regjerte med Kristus i tusen år.» Bare de som har del i den første oppstandelse skal regjere. De andre som lever i tusenårsriket skal regjeres. «Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse; over dem har den annen død ikke makt, men de skal være Guds og Kristi prester og regjere med ham i tusen år» Åp 20:6. Hvor finner vi denne kunnskap? Vi må inn her i Bibelen, ellers vet vi ingen ting. Kristus ga sitt liv for at vi skulle få liv. Har vi fått liv, skal vi frykte Gud, dvs. ha ærefrykt for ham og ta hensyn til ham. «som kalte oss ved sin egen herlighet og kraft og derved har gitt oss de største og dyreste løfter, forat dere ved dem skulle få del i guddommelig natur, idet dere flyr bort fra fordervelsen i verden, som kommer av lysten.» Her er noe å bli kjent med! Lever vi sammen med ham i Ordet og tar hensyn til ham? «Få del i guddommelig natur idet dere flyr bort fra fordervelsen i verden,» 38 39