Precane Et hjelpemiddel i mobilitetsopplæringen

Transkript

1 Precane Et hjelpemiddel i mobilitetsopplæringen Bente Wetaas Kettler Huseby kompetansesenter 2009 STATPED SKRIFTSERIE NR 78

2

3 Precane Et hjelpemiddel i mobilitetsopplæringen Bente Wetaas Kettler STATPED SKRIFTSERIE NR 78 3

4 Huseby kompetansesenter, Oslo 2009 ISSN X ISBN Foto: Birgit Lillemoen og Anne Mohn Lian Tegningene er laget av Henry Wetaas TAKK til foreldrene som sa ja til å la sine barn delta i precaneprosjektet, og takk til personalet i barnehager og skoler som arbeidet med barna og villig stilte opp til intervju. 4

5 Innhold Forord... 7 Noen definisjoner... 8 Jeg kan gå selv... 9 Litt om barn og forflytning... 9 Klar for mobilitetsstokk? Teknikker for bruk av hvit stokk Skyve noe foran seg Mobilitet blir fag USA England Sverige Finland Danmark Norge Hvit stokk for førskolebarn i USA Utvikling av en småbarnsstokk (kiddie cane) Hva er en precane? Fordelen med precane Utviklingen av forskjellige typer precane Stokk eller precane Tolv barn skal ut å gå Litt om Precaneprosjektet Barnas preferanser Hvordan barna brukte precane Skille seg ut?

6 Bedre holdning? Precane og betydning for overgang til mobilitetsstokk Andre erfaringer Tre som brukte precane Precane eller stokk - hva velger vi? Noe må være på plass Bottom up tilnærming til stokken Uten teknikk ingen fullgod beskyttelse Precane - trinnet før stokken? Precane og stokk ulike positive kvaliteter Hvilken precane anbefaler vi? Avsluttende kommentar Hvordan får jeg tak i en precane eller kiddie cane? Litteratur og referanser Forfatteren av dette heftet, Bente Wetaas Kettler, har utdanning som førskolelærer, synspedagog og mobilitetslærer. Hun har arbeidet med synshemmede barn siden 1980, først som pedagog i kursavdelingen, og senere som pedagog og styrer i barnehagen ved Hovseter kurssenter og barnehage for synshemmede barn. I 1992 ble Hovseter slått sammen med Huseby utdanningssenter til ett av to landsdekkende spesialpedagogiske sentre for synshemmede. Navnet ble endret til Huseby kompetansesenter. Barnehagen ble nedlagt i Bente Wetaas Kettler er i dag rådgiver ved Huseby kompetansesenter. 6

7 Forord Precane er et hjelpemiddel innenfor mobilitetsopplæring. Den kan brukes til synshemmede førskolebarn før de får den lange hvite mobilitetsstokken. Precane kan også være et viktig hjelpemiddel for synshemmede med flere funksjonshemninger barn, unge og voksne som ikke så lett kan nyttiggjøre seg vanlig stokk. Det er delte meninger om precane, både blant foreldre og fagfolk. Noen synes barn som er blinde skal få vanlig mobilitetsstokk fra de begynner å gå. De mener at precane er en omvei som i verste fall forsinker utvikling av ferdigheter på dette området. Andre synes en precane er et godt hjelpemiddel på vei til, eller istedenfor mobilitetsstokken. Også her i Norge er precane etter hvert tatt i bruk. På Huseby kompetansesenter ønsket vi derfor å se nærmere på dette hjelpemiddelet. For å bygge opp kompetanse om bruk og nytte av precane, gjennomførte vi et prosjekt som gikk over flere år. I dette heftet deler jeg mine erfaringer fra prosjektet. Her kan du lese om hva en precane er, ulike typer precane og litt om precanens plass i mobilitetsfagets historie. Hva er best mobilitetsstokk eller precane? I heftet blir nettopp dette vurdert og diskutert. Utgangspunktet er prosjektet samt mange års egne erfaringer med synshemmede barn. En prosjektrapport er tilgjengelig for dem som vil ha flere detaljer om selve prosjektet. Den kan fås ved henvendelse til Huseby kompetansesenters bibliotek. Om det språklige kan sies at ord som touchteknikk og precane er brukt fordi jeg ikke har klart å finne eller lage gode norske oversettelser. For den språklige variasjonens skyld bruker jeg betegnelsen det blinde barnet, selv om det er viktig for meg å formidle at barn som er blinde først og fremst er barn som alle andre barn. Faglitteratur og artikler innenfor feltet er stort sett på engelsk, og jeg har valgt å la noen sitater være på engelsk. 7

8 Noen definisjoner Mobilitet betyr bevegelse, men når vi snakker om det i forbindelse med synshemmede, mener vi en persons evne til å komme seg fra et sted til et annet, trygt, bekvemt og hensiktsmessig, med eller uten hjelpemidler. Mental orientering er evnen til å gjenkjenne sine omgivelser og sin romlige relasjon til omgivelsene. (Sagt enkelt: at man vet hvor man er.) Mobilitet som fag består av både mobilitet og orientering. Undervisningen er teoretisk og praktisk opplæring i teknikkene som blinde og svaksynte må lære å bruke for å orientere seg og bevege seg selvstendig omkring. Mobilitetsstokken er en lang stokk av metall eller glassfiber. Den kan ikke i seg selv gjøre en person mobil. Det er strategisk og systematisk bruk av stokken som gjør mobilitetsstokken så viktig. Stokken er hvit for å signalisere til omgivelsene at brukeren er synshemmet. (Jf. Trafikkreglene) Småbarnsstokker (kiddie canes) er mobilitetsstokker tilpasset de helt små barna. Disse stokkene er lette i vekt og har rund tupp som glir lett på underlaget. Noen kiddie canes har håndtak med riller som gir godt grep for små fingre, og stropp til å ha rundt håndleddet. Kiddie canes finnes nå også i farger, som rosa, grønt, rødt og blått. Precane er et tilpasset mobilitetshjelpemiddel som er lettere å bruke enn den lange hvite mobilitetsstokken. Precane kan brukes før en introduserer den tradisjonelle stokken, istedenfor stokken eller man kan ha både precane og stokk. 8

9 Jeg kan gå selv Den viktigste faktoren når det gjelder å øke blinde barns muligheter til opplevelser, er barnas egen evne til å ta seg frem og skaffe seg opplevelser på egenhånd. Å lære barn å finne frem i kjente og ukjente omgivelser, er en oppgave som begynner med deres første skritt og som aldri tar slutt. (Berthold Lowenfeld) Litt om barn og forflytning Det blinde barnet stimuleres fra spedbarnsalder til å bruke de andre sansene som hørsel, lukt, følesansen (taktilsansen) og muskel- og bevegelsessansen (den kinestetiske sans). Barnet bruker disse sansene som hjelpemidler til å tolke omgivelsene, så det føler trygghet ved bevegelse og forflytning av kroppen. Det barnet lærer når det bruker disse sansene gjennom sine første år, er med på å danne grunnlag for all videre mobilitetsopplæring. Hvorfor er det så viktig å begynne tidlig med opplæring i mobilitet? Jeg mener det er tre viktige grunner, nemlig å bygge opp trygghet, selvstendighet og selvfølelse. Opplæring i mobilitet hjelper barnet til å bli mer uavhengig av andre. Barnet slipper å vente på å bli tatt med - enten det er til sandkasse eller på skolevei. Hvis jeg er den som alltid må ha hjelp, gjør det noe med selvbildet og identiteten min. Barn som ikke ser, får ofte verden brakt til seg av velvillige foreldre og pedagoger. Andre gjør tingene for dem isteden for å la dem få gjøre tingene selv. Slik tillært hjelpeløshet vil vi helst unngå. Derfor er det viktig at blinde og sterkt svaksynte barn ikke får tingene lagt i hendene, men ført til hendene. Da må de selv gripe etter gjenstander og lærer å strekke seg og forflytte seg mot objekter. Det er naturlig å leie et lite barn, men barn som ikke ser, blir kanskje leiet og ledsaget mer enn strengt tatt nødvendig. I vår veiledning vektlegger vi derfor forberedende mobilitet gjennom motorisk utvikling, sansetrening, kroppsbevissthet og begrepstrening. Dette for at barna så fort som mulig skal komme i gang med å bevege seg på egenhånd. 9

10 Klar for mobilitetsstokk? Barn som er blinde, har samme behov for å komme seg rundt og gjøre ting som sine seende kamerater. Hvordan kan vi best legge til rette for at de kan greie dette på en trygg og selvstendig måte? Å lære dem mobilitetsferdigheter er et viktig bidrag til selvstendighet. Dessuten må vi skaffe hjelpemidlene de trenger tilpasset det enkelte barns behov. Når vi nå skal reflektere over hva som kan passe for den enkelte, kan vi begynne med å se litt på den lange hvite stokken. Den er kanskje det beste hjelpemiddelet for en blind som ønsker å bevege seg rundt på en trygg og selvstendig måte. Mobilitetsstokken har tre oppgaver: informasjon (taktil og auditiv), beskyttelse og identifikasjon. Stokken holdes slik at den ene enden er i kontakt med bakken. Den gir informasjon om underlaget, om det er gress, grus, asfalt eller heller, og den informerer om fortauskanter, trapper og vegger. Stokken beskytter også mot farer som hull i bakken, stolper eller andre ting som er i veien og som man kan støte mot. Dessuten identifiserer stokken brukeren som synshemmet, slik at andre kan ta hensyn noe som er spesielt viktig når den synshemmede ferdes der det er bil- og sykkeltrafikk. Mobilitetsstokken kan tas med overalt, og den fåes i en utgave som kan foldes sammen og legges i vesken når man ikke har behov for den. Stokken kan bli en god hjelper, men barnet trenger tid til å bli kjent med den og lære å bruke/tolke informasjon fra den. Mange mobilitetspedagoger på 80-tallet var av den oppfatning at barn ikke var modne til å lære å bruke mobilitetsstokk før i 12-års alderen. I dag vet vi at det er barn, blant annet i USA og Australia, som får mobilitetsstokk med en gang de kan gå. De får da gjerne en spesiell småbarnsstokk (kiddie cane). Etter hvert er det kommet mobilitetsstokker for førskolebarn på markedet i utlandet. Noen produsenter tilbyr småbarnsstokkene i farger. Rosa, blå, rød og grønn stokk kan appellere til barn som har noe syn, og til venner, foreldre og familie. Kanskje synes noen det er hyggeligere at veslejenta begynner å øve seg med en rosa stokk mens hun er liten og bare ferdes hjemme i trygge 10

11 omgivelser. Stokk med farge blir ofte kalt kiddie candy cane. Denne sukkertøystokken kan være veldig søt til toåringen. Men det er viktig å sørge for at barnet får en tradisjonell hvit stokk som viser at det er synshemmet, så snart det skal ut å gå blant andre trafikanter. Dessverre har vi ikke mobilitetsstokker laget spesielt for de små barna her i Norge. De barnestokkene vi hittil har kunnet kjøpe her, er stokker for voksne som kuttes ned til passe størrelse. Teknikker for bruk av hvit stokk Vi snakker om to forskjellige teknikker når det gjelder bruk av hvit stokk: Pendelteknikk og diagonalteknikk. Pendelteknikk er den stokkteknikken som gir best beskyttelse, men denne teknikken krever en viss modenhet, motorisk ferdighet, og mye opplæring og praksis. Diagonalteknikk er en enklere teknikk. Fordi man ikke trenger så god koordinasjon som ved pendelteknikk, har diagonalteknikken blitt brukt som en forløper for pendelteknikk. Denne teknikken gir imidlertid ikke så god beskyttelse. Den er ikke et skritt foran med advarsel slik som pendelteknikken, og den gir best beskyttelse på den siden stokken berører gulvet. Teknikken passer best innendørs, på kjente steder, og for dem som har en synsrest. Digonalteknikken er den teknikken som oftest blir brukt for førskolebarna. Men mange mobilitetslærere setter spørsmålstegn ved om den teknikken som gir dårligst beskyttelse, er det vi skal tilby de blinde barna i begynneropplæringen. Skyve noe foran seg Ofte velger barn som ikke ser, å skyve noe foran seg når de vil gå rundt på egen hånd - inne eller ute. I barnehagen på Hovseter og på besøk hos synshemmede barn i barnehager rundt om i landet, hadde jeg observert hvordan barn brukte leker eller andre ting som de skjøv foran seg når de gikk omkring. En gutt brukte en liten feiekost med langt skaft. En jente hadde funnet seg en 11

12 langskaftet spade hun skjøv foran seg. En dukkevogn kunne være trygg å trille når barnet bare ville vandre litt rundt omkring. Vi pedagoger så hvor hensiktsmessig en liten dukkevogn av sportsvogntypen eller en liten tralle kunne være. Vognen er lett i vekt, lett å manøvrere og stor nok til å finne greit igjen etter å ha lekt med noe annet. Mange barna fikk etter hvert opplæring i bruk av mobilitetsstokk. Flere fikk stokk så tidlig som i fire-femårsalder. Men noen av barna hadde andre funksjonshemninger i tillegg til synshemningen, og ikke alle var klar for den tradisjonelle stokken. Etter å ha lest om bruk av en precane som The Hula Hoop (rokkering) i det amerikanske tidsskriftet Journal of Visual Impairment & Blindness, prøvde vi ut denne for noen av barna i barnehagen. Men barna ville heller bruke den lille trallen. Suksess eller mangel på suksess avhenger ofte av de voksnes innstilling og dyktighet i å formidle. Kanskje vår egen litt skeptiske holdning smittet over på barna? Senere har jeg gitt barn precane med større suksess. Men den gang var barnas preferanser klare, og vi måtte ta dem på alvor. 12

13 Mobilitet blir fag Det å bruke en lang stav eller stokk som beskyttelse for ikke å støte inn i ting, har i flere århundrer vært brukt av blinde som hjelp til å forflytte seg, men det var først i 1921 at engelskmannen James Biggs fant på at stokken skulle være hvit for at den skulle synes bedre og vise andre at han var blind. USA Organisert opplæring i mobilitet startet i USA etter 2. verdenskrig, som en følge av de mange blinde soldatene som vendte hjem fra Europa og Japan. Blinde krigsveteraner ble for det meste plassert på Valley Forge hospital i Pennsylvania, hvor Richard Hoover og hans medarbeidere laget et rehabiliteringsprogram bygget rundt hjelpemiddelet den hvite stokken. Hoovers ide var å bruke en stokk som var lang nok til å undersøke det stedet hvor foten i neste skritt ville treffe underlaget. Dermed kunne man sette foten ned uten større risiko. I 1948 ble rehabiliteringen av blinde krigsveteraner flyttet til Hines Hospital i Chicago, hvor Hoovers touch teknikk ble utviklet videre. Fagområdet mobilitet som omfattet teknikker, pedagogisk opplegg og teori, ble altså utviklet ut fra forutsetningene og behovet til voksne, nyblinde menn. I mange år mente man at førskolebarn og de yngste skolebarna ikke kunne lære å bruke lang hvit mobilitetsstokk. Bruk av stokk var noe man begynte med når barnet var modent for det. Etter datidens tenkning var det omkring 12-årsalderen. Opplæring i bruk av mobilitetsstokk var forbeholdt barn fra denne alderen og oppover. Mobilitetslærerutdanning på universitetsnivå (O&M Teachers) kom i gang på Boston College i 1960 under navnet Peripatology Program, og på Western Michigan University i 1961 med det mer allment forståelige navnet Orientation and Mobility Specialist Program. I 1966 startet San Francisco State University og Florida State University O&M studier med spesiell vekt på undervisning av barn, men vi må da huske på at dette var barn over 12 år. 13

14 England Walther Thornton, som selv ble blind under 2. verdenskrig, satt i ledelsen for den britiske organisasjonen for krigsblinde. Under et besøk hos kollegaer i Amerika kom han i kontakt med mobilitetsmiljøet, og ble så interessert at han ønsket å få undervisning. Tilbake i England tok han initiativ til å få etablert Midlands Mobility Center i Birmingham, senere omdøpt til National Mobility Center NMC, som utdanningssted for mobilitets-instruktører. I 1966 kunne de begynne å utdanne instruktører med ekspertise fra USA. NMC ble fundamentet for den britiske mobilitetsopplæringen, og også springbrett for utbredelsen av mobilitet til det øvrige Europa. Det var overkommelig for interesserte fra andre europeiske land å få bevilget et opphold på 3-6 måneder for å ta mobilitetsinstruktørutdanning i England. Sverige Her i Skandinavia var det den svenske gymnastikklæreren og fysioterapeuten Anta Ryman på Tomtebodaskolen i Stockholm som først ble interessert i mobilitet som rehabiliteringsform. Under et folkedansstevne i USA hadde hun møtt blinde som brukte lang hvit stokk. I 1953 reiste hun til Chicago for å lære. Da hun kom tilbake, begynte hun å undervise elevene på Tomtebodaskolen og andre blinde i mobilitet. Anta Ryman utdannet etter hvert også mobilitetsinstruktører. Finland Anta Ryman reiste mye rundt i de nordiske landene og informerte om sine erfaringer, og kom også til å prege det finlands-svenske mobilitetsarbeidet. Gymnastikklærer Gunvor Edgren ved Svenska blindskolan i Helsingfors, fikk trolig som den første i Finland dra over til Stockholm for å få utdanning i mobilitet av frøken Ryman. Hun kom tilbake full av lærdom og med favnen full av hvite stokker. På 1970 og 80-tallet tilbrakte Anta Ryman noen perioder i Helsingfors for å utdanne instruktører i mobilitet. 14

15 Danmark Fra 1960-tallet fikk elevene ved Statens Institut for Blinde og Svagsynede i København noe undervisning i mobilitet. Instituttet ble flyttet til Hellerup i 1968 og fikk dermed større bygninger og mulighet for å arbeide med nye tiltak. Utdanning av mobilitetsinstruktører kom i gang ved Instituttet i Da kom Kirsten Jansbøl hjem fra utdanning i England. Etter kort tid ble hun forstander for Statens Institut for Blinde og Svagsynede. For dansk mobilitet var det et hell at forstanderen selv var mobilitetsinstruktør. Hun forsto nødvendigheten av at instruktørene fikk en kvalifiserende utdanning. Erik Østergaard var deltaker på det første kullet, og ble senere leder for utdanningen. På Refsnæsskolen startet ergoterapeut/mobilitetsinstruktør Wanda Williams arbeidet med mobilitet i 1966/67. Hun hadde et intensivkurs i mobilitet fra Paris, arrangert av The American Foundation for Overseas Blind. Men det var hennes kollega, ergoterapeut/mobilitetsinstruktør Gitte Bjerre, med utdanning fra Instituttet, som i 1976 begynte å gi undervisning i mobilitet og bruk av lang hvit stokk til førskolebarna som bodde på Refsnæsskolen. Det yngste barnet Gitte lærte å bruke stokk var en jente på 4 ½ år. Norge Norges første mobilitetslærer, Odd Nymoen, ble utdannet i USA på slutten av 60-tallet. Han arbeidet ved det som nå heter Huseby kompetansesenter, og gjorde en banebrytende innsats på området. Ikke minst bidro han til å få i gang utdanning av mobilitetslærere her i landet. Nymoen hadde selv en blind datter, og i 1975 skrev han fem artikler om mobilitet for førskolebarn i tidsskriftet Notater, utgitt av foreldreforeningen Assistanse. Her beskrev han og ga råd om hvordan bevegelsestrening kan bli satt i gang hjemme i tidlig alder. Bruk av mobilitetsstokk for de minste var ennå ikke aktuelt. Andre sentrale personer innen mobilitet i Norge er Steinar Dybvad på Huseby og William Goodman og Odd Hegerberg på Tambartun kompetansesenter. 15

16 I 1971 ble det arrangert et mobilitetsinstruktørkurs på Huseby i samarbeid med Instituttet for Blinde og Svagsynede. Kurset hadde danske og norske undervisere og deltakere. I 1984 satte Statens Spesiallærerhøgskole, i samarbeid med Huseby, i gang en ettårig utdanning for mobilitetslærere. Første halvårsenhet var deltidsutdanning, mens andre halvårsenhet gikk på full tid. Våren 1985 ble det uteksaminert syv studenter. Omtrent samtidig ble det etablert en langvarig, intern personellopplæring på Tambartun. Dette ga grobunn for et utviklingsarbeid i samarbeid med Universitetet i Oslo, noe som bl. a. resulterte i boken Førlighetsopplæring, mobility i en funksjonell sammenheng som kom ut i Ettårig mobilitetslærerutdanning på deltid ble mulig å ta i Dette var også i samarbeid med Huseby. Statens Spesiallærerhøgskole hadde i mellomtiden blitt nedlagt og spesialpedagogstudiene flyttet til Universitetet i Oslo. En nyvinning var derfor at mobilitetslærerstudiet nå kunne innpasses som fordypning i Masterstudiet i spesialpedagogikk ved UiO. I år 2000 ble det dessuten her i Norge lovfestet rettigheter om tilleggstimer til synskompenserende undervisning i grunnskolen, blant annet i punktskrift og mobilitet en stor seier for elever som er blinde og sterkt svaksynte. 16

17 Hvit stokk for førskolebarn i USA When a blind child begins to walk, he or she should be provided with a lightweight flexible cane to be used in the exploration of his or her own environment to seek out familiar toys and places of interest. (Fredric Schroeder) USA kom relativt sent i gang med arbeidet med den hvite stokken for førskolebarna. Dette til tross for at amerikanerne allerede i 1945, som de første i verden, laget undervisningsopplegg i mobilitet for voksne. Hadde det dannet seg rutiner og vanetenkning hos mobilitetslærerne som det var vanskelig å bryte? Argumentene mot at førskolebarn skulle bruke stokk var blant annet at de ikke hadde nødvendig motorikk, kognitive ferdigheter eller begrep for å mestre kravene til å bli en god stokkbruker. Det var foreldrene i The National Organization of Parents of Blind Children (NOPBC) som gikk i bresjen for å få mobilitetsstokker til barna sine. Barbara Cheadle, mor til en blind gutt og president i NOPBC skriver: I 1980 var det ikke mulig å få kjøpe hvit stokk til førskolebarn de fantes ikke på markedet. Det var heller ingen etterspørsel etter stokker i barnestørrelse. Det skyldtes nok at majoriteten av mobilitetslærere ikke ønsket å gi hvit stokk til små barn. Hun beskriver videre hvordan en grasrotbevegelse av ivrige foreldre og barn til slutt greide å overbevise de profesjonelle, slik at holdningene endret seg. I en senere artikkel skriver Barbara Cheadle: For tre år siden skrev jeg en artikkel om hvit-stokk-forførskolebarn-revolusjonen. Jeg konkluderte med at med unntak av individuelle forpostfektninger og uenighet om lengden på stokken, type tupp og andre slike detaljer, er kampen så godt som over. Når alt kommer til alt selger jo nå The American Foundation for the Blind denne bastionen av hellige gamle og ærerike tradisjoner på området blindhet stokker i småbarn-størrelse! Mobilitetslærerne ser det ikke lenger som kontroversielt å gi hvit 17

18 stokk til førskolebarn. Imidlertid ble seieren kanskje annonsert litt for raskt. For selv mens jeg skrev artikkelen, var jeg helt klar over en annen trend som nå var i ferd med å utvikle seg på mobilitetsområdet, nemlig bruken av precane. Det hadde allerede på 80-tallet kommet artikler som stilte spørsmålstegn ved teoriene om at barn må ha visse motoriske og kognitive ferdigheter for å få opplæring i bruk av mobilitetsstokk. Videre hevdet man at små barn burde få mobilitetsopplæring med det hjelpemiddelet de mest sannsynlig ville bruke hele livet, nemlig den lange hvite mobilitetsstokken. I 1989 skrev for eksempel Rona Pogrund og Sandra Rosen: Stokken gir beskyttelse, den øker barnas selvtillit og forbedrer deres holdning, ganglag og hurtighet så tidlig som fra toårsalderen. Utvikling av en småbarnsstokk (kiddie cane) Avkuttede voksne stokker er ikke spesielt gode for førskolebarn, det kan de fleste være enige om. Småbarn trenger en stokk som er laget for å møte deres behov. Etter publiseringen av Pogrund og Rosens artikkel, ble The National Technology Center, American Foundation for the Blind (AFB) veldig interessert i å designe en stokk spesielt for barn i alderen to til seks år. Denne nye barnestokken, som de kalte kiddie cane, har et godt grep for små barnefingre, den er lett i vekt, og den har en avrundet tupp som glir godt på underlaget og ikke henger seg så lett opp i ting. Sett utenfra kan det virke som om majoriteten av de amerikanske mobilitetslærerne likevel lenge var skeptiske, men etter hvert gikk diskusjonen kanskje ikke så mye på om førskolebarna skulle få hvit stokk men hvor tidlig de kunne få den. Og i mellomtiden kom altså et annet mobilitetshjelpemiddel på banen i USA, nemlig precane. 18

19 Hva er en precane? Precane ble utviklet ut i fra behovet for et alternativt mobilitetshjelpemiddel for barn i førskolealder. Den er laget som et beskyttende hjelpemiddel for de yngste barna. Den er lett å bruke, og er en fin måte å begynne å utvikle mobilitetsferdigheter på. Senere kan disse ferdighetene eventuelt videreføres til bruk av den tradisjonelle mobilitetsstokken, for dem som vil ha slik stokk. Det er to kategorier precane: Modifiserte mobilitetsstokker Modifiserte rullatorer Modifiserte stokker er i utgangspunktet en tradisjonell stokk som har fått et T-formet håndtak, og istedenfor tupp har fått et hjul nederst mot bakken. En annen variant har en tverrligger nederst som er i barnets bredde og med et hjul på hver side. Modifiserte rullatorer eller gåstoler er oftest rektangulære PVCrammer som er laget slik at de har glidere på hver side. De ligner litt på sledemeier og kan ha valser eller ruller på en tverrligger i bunnen. Alternativt kan tverrligger ha påmonterte hjul. Fordelen med precane Fordelen med disse hjelpemidlene er at de er designet for å ha kontakt med bakken hele tiden for å gi optimal taktil og auditiv tilbakemelding. Precane som er formet som en ramme gir beskyttelse i hele barnets bredde. Det samme gjør den modifiserte stokken med tverrligger. Stokken som bare har påmontert et hjul gir mindre dekning. Precane brukes på den måten at barnet dytter den i den retningen det vil gå. Barnet trenger ikke den styrken og koordinasjonsevnen som kreves når en bruker vanlig mobilitetsstokk. Precane beskytter barnet mot å støte inn i ting, den gir informasjon om det ligger noe i veien og om forandringer i terrenget. Den gir lydinformasjon når man nærmer seg store ting som hus, tette gjerder, parkerte biler og lignende. 19

20 Fordelen med precane er altså at barnet får den beskyttelsen som vanligvis bare oppnås med touchteknikk med mobilitetsstokken. Precane kan bety en enklere måte å komme seg trygt og sikkert omkring på uten mange timers opplæring og trening. Når barnet føler seg trygg, behøver det ikke å bruke så mye oppmerksomhet på å bevege seg rundt og får mere overskudd til å orientere seg. Det er viktig i god mobilitet. Precane er et godt hjelpemiddel for de barna som kanskje aldri vil være i stand til å dra nytte av den vanlige mobilitetsstokken - for eksempel barn med flere funksjonshemninger i tillegg til synshemningen. Voksne som har behov for et enklere hjelpemiddel, og helst et som kan tas i bruk straks, kan også ha glede og nytte av precane. Det precane ikke kan, sammenlignet med den hvite stokken, er å identifisere brukeren som blind. 20

21 Utviklingen av forskjellige typer precane The Handle cane with wheel Marilyn Kronick, mobilitetslærer ved The Oregon School for the Blind, beskriver det som vel kan sies å være den første precane. Ved denne skolen arbeidet de blant annet med multihandikappede elever som ikke kunne bruke den tradisjonelle stokken. De laget derfor en stokk tilpasset disse elevene, av skaftet på en vanlig mobilitetsstokk, satte på et håndtak formet som en T som var så bred at den hadde plass til en hånd på hver side av skaftet, og to hjul som roterte i alle retninger isteden for den tradisjonelle stokktuppen. Ved Oregon school hadde de god erfaring med denne hjulstokken og prøvde den også ut med førskolebarna. Men denne typen precane undersøker bare underlaget rett fremfor barnet. Hvis en skal ha full beskyttelse, må barnet gjøre samme pendelbevegelser som med den tradisjonelle stokken, men med hjulene rullende på bakken. (Kronick, 1987) The T-bumper precane Det kom imidlertid etter hvert flere artikler om bruk av precane og flere, mer hendige modeller på markedet i USA. Mobilitetslærer Stephen Bosbach beskriver hvordan en annen precane ble utviklet fra leketøy og vogner med hjul som barnet kunne skyve foran seg, til bred feiekost, som så fikk busten kuttet av samt et hjul i hver ende av basen og et T-formet håndtak. Han forteller at dette hjelpemiddelet, The T-Bumper precane, fungerer godt på gress og andre røffe underlag, og dekker et område på ca 60 cm bredde uten å måtte foreta side til side 21

22 bevegelser. Problemene med T- Bumper er hovedsakelig i forhold til vekt og at den er upraktisk når en skal gå gjennom dører. (Bosbach 1988) The Hula Hoop precane Bosbach beskriver deretter bruk av The Hula Hoop precane (rokkering) og de mange fordelene han ser ved denne. Den er lett i vekt, lett å holde i midtstilling og glir lett på underlaget. Det er likevel noen ulemper med denne også spesielt størrelsen og at den ikke gir god nok advarsel når barnet skal ned fortaus-kanter og trapper. Bosbach føler likevel at ulempene blir oppveiet av de fordelene dette hjelpemiddelet kan ha for barn i førskolealderen. Hula Hoop en er også lett å få tak i, den er relativt billig, og den kommer til og med med peppermynteduft en stor hit for denne aldersgruppen! (Bosbach, 1988) The Connecticut precane Mobilitetslærer Christian Foy, fysioterapeut Diane Kirchner og ergoterapeut Laurel Waple i Connecticut ble begeistret da de leste Stephens Bosbachs artikkel. De hadde to blinde fireåringer som fikk mobilitetsopplæring, og de så raskt hvor lett det var å bruke en Hula Hoop som hjelpemiddel. Den krevde lite trening, og Hula Hoop så ut til å være akkurat det disse to elevene hadde behov for. De beskriver hvordan barna fort forstod hvor nyttig Hula Hoop var for å gi beskyttelse. Men de registrerte også snart problemene som Bosbach nevnte i sin artikkel. Blant annet var Hula Hoop for stor for døråpninger. De forandret derfor formen fra rund til oval form. Etter hvert droppet de denne også, til fordel for en mer skreddersydd precane. Denne nye precane fikk først hjul, men etter en del dårlige erfaringer med 22

23 hjul som hadde tendenser til å gå sine egne veier, laget de en slags meier i steden. Disse fungerte mye bedre. The Connecticut precane lages av slike plastrør som rørleggere bruker. Den er enkel å lage, billig, og lengden kan tilpasses hvert enkelt barn, akkurat som den hvite stokken. Dessuten kan den også justeres i bredden, slik at barnet får full beskyttelse når det skyver den foran seg - omtrent som ved en god touchteknikk med stokken. Meiene glir enkelt på alle underlag, og har bedre styring enn hjulene. De gir også god beskjed ved nedadgående trapper og fortauskanter. Den er lett i vekt og lett å manøvrere. (Foy, Kirchner og Waple, 1991) The Roller precane Den nye precanen som hadde meier (se over), var lett å bruke og begeistret mobilitetslærerne Marney Von Scheden og John Waiculonis. Dette hjelpemiddelet setter både blinde barn og voksne umiddelbart i stand til å få beskyttelse når de går, beskyttelse som ellers ville kreve mange timers trening med mobilitetsstokk. Sammen med Christian Foy laget de likevel et opplegg for opplæring i bruk av den. I et innlegg på The Southern Orientation and Mobility Conference (SOMA) i 1991 foreslo Stephen Bosbach å fjerne meiene og bare ha det tverrliggende røret nederst. The Maryland School for the Blind tok opp denne ideen og utviklet det som etter hvert ble The Roller precane. (Foy, Von Scheden og Waiculonis, 1992) The Autofold precane Denne precanen består av en metallramme med håndtak, hjul som kan skiftes for bruk inne og ute samt mulighet til å regulere høyde. Dette er sannsynligvis den første precane som ble produsert for salg. Den ble presentert her i Norge på den internasjonale mobilitetskonferansen i Trondheim i1996. En periode var det mulig å få kjøpt den gjennom Blindes Produkter. 23