KARTLEGGING AV FLAGGERMUS I SØR-TRØNDELAG I 2002 OG Kjell Isaksen

Transkript

1 KARTLEGGING AV FLAGGERMUS I SØR-TRØNDELAG I 2002 OG 2003 Kjell Isaksen Strix Miljøutredning, rapport 3/2003

2 KARTLEGGING AV FLAGGERMUS I SØR-TRØNDELAG I 2002 OG 2003 Kjell Isaksen Desember 2003 ISBN Strix Miljøutredning, rapport 3/2003

3 Strix Miljøutredning Adresse: Vossegata 16 B, NO-0475 Oslo Tlf.: E-post: kjell.is # online.no Organisasjonsnr.: Referanse: Isaksen, K Kartlegging av flaggermus i Sør-Trøndelag i 2002 og Strix Miljøutredning, rapport 3/ s. ISBN: Sammendrag Flaggermus er en lite studert dyregruppe i Norge, og de ulike artenes utbredelse er dårlig kartlagt, både i Norge generelt og i Sør-Trøndelag spesielt. Av de i alt minimum 11 artene som er registrert i Norge var tre påvist i Sør-Trøndelag pr Det ble drevet registreringer av flaggermus ved hjelp av ultralyddetektor i utvalgte deler av Sør-Trøndelag i totalt 14 netter somrene 2002 og I tillegg ble en del kirker, bolighus og andre bygninger undersøkt på dagtid for å lokalisere ynglekolonier og dagtilholdssteder. En stor del av arbeidet ble utført i kommunene Meldal, Midtre Gauldal og Orkdal. Det ble påvist fire flaggermusarter i løpet av registreringsarbeidet. Nordflaggermus er fylkets vanligste flaggermusart, og den ble påvist i alle de undersøkte områdene. Det ble funnet fem ynglekolonier/dagtilholdssteder for nordflaggermus, alle i bygninger. Vannflaggermus ble påvist jaktende langs Orkla (der den stedvis var vanlig), Sokna (ei sideelv til Gaula) og Nidelva. Brandtflaggermus ble påvist på to lokaliteter i Selbu (ett individ ble fanget og ett individ hadde tidligere blitt funnet dødt inne i et hus). Dvergflaggermus ble registrert på to lokaliteter (i Meldal og Midtre Gauldal). Begge registreringene var av jaktende/flygende dyr. Tre av de påviste artene (vann-, brandt- og dvergflaggermus) har ikke vært registrert i Sør- Trøndelag tidligere. Dette gjenspeiler hvor lite registreringsarbeid som har blitt utført på flaggermus i fylket. Arbeidet ble støttet økonomisk av Fylkesmannen i Sør-Trøndelag og Meldal, Midtre Gauldal og Orkdal kommuner. Forside: Nordflaggermusa er Sør-Trøndelags mest tallrike flaggermusart. Bildet er tatt i en ynglekoloni på loftet i ei kirke, og denne hunnen har en unge skjult under høyre vinge. Female Eptesicus nilssonii with young hidden under right wing. (Foto: Kjell Isaksen).

4 INNHOLD 1. INNLEDNING FELTARBEID OG METODER Registrering av jaktende flaggermus Undersøkelser av kirker og andre bygninger DAGTILHOLDSSTEDER OG YNGLEKOLONIER Undersøkelser i kirker Private boliger og kommunale bygninger ARTSOMTALER Vannflaggermus Myotis daubentonii Brandtflaggermus Myotis brandtii Ubestemt brandt-, skjegg- eller vannflaggermus (Myotis sp.) Dvergflaggermus Pipistrellus pygmaeus Nordflaggermus Eptesicus nilssonii DISKUSJON TAKK SUMMARY LITTERATUR VEDLEGG 1. REGISTRERINGER AV FLAGGERMUS I SØR-TRØNDELAG 2002/

5

6 1. INNLEDNING Flaggermus er en lite studert dyregruppe i Norge, og de ulike artenes utbredelse er dårlig kartlagt, både i Norge generelt og i Sør-Trøndelag spesielt. Noe av årsaken til dette er at flaggermusene med sitt for oss skjulte levevis er vanskelige å studere. Bruken av ultralyddetektor for å artsbestemme flaggermus i flukt ut fra deres ekkolokaliseringssignaler har revolusjonert studiet av flaggermus i løpet av de siste tiårene. Mens man tidligere var avhengig av å fange inn dyrene for å kunne artsbestemme dem, kan man nå artsbestemme mange arter ved hjelp av en detektor (se f.eks. Ahlén 1990, Ahlén og Baagøe 1999). Denne teknikken krever imidlertid både erfaring og kunnskap om dyrene. Det er fortsatt få personer som behersker bestemmelse av flaggermus ved hjelp av detektor i Norge, men antallet er økende. Den økte interessen for flaggermus i Norge har blant annet vokst fram som en følge av Norsk Zoologisk Forenings kartlegging av utbredelsen til norske viltlevende pattedyr, Prosjekt Pattedyratlas (Isaksen m.fl. 1993, Isaksen 2002). I løpet av de siste 10 årene har vi på landsbasis fått mye ny kunnskap, særlig om de enkelte artenes forekomst. Ettersom kunnskapen om flaggermusenes forekomst har vært såpass begrenset i Norge, vet man også lite om utviklingen i bestandene og hvilke trusler de ulike artene er utsatt for. Det er antatt at de to vanligste artene, nordflaggermus Eptesicus nilssonii og vannflaggermus Myotis daubentonii, er utenfor fare i Norge. De øvrige artene regner man enten med at er truet i større eller mindre grad eller man er usikker på deres status på grunn av kunnskapsmangel (Isaksen m.fl. 1998, Direktoratet for naturforvaltning 1999). De mest aktuelle truslene for flaggermusene er trolig ødeleggelse av jakthabitater, bruk av sprøytemidler og forstyrrelser i eller ødeleggelse av ynglelokaliteter. Noen av artene har gjerne ynglekolonier i hus, kirker eller andre bygninger. Dette fører i en del tilfeller til problemer både for mennesker og flaggermus, ettersom flaggermusene ofte blir ansett som skadedyr og blir avlivet eller stengt ute. Flere arter lever hovedsakelig i skog og er avhengige av blant annet våtmark og innslag av løvskog. Ikke minst tilgangen på egnede hulrom i trær for dagtilhold og ynglekolonier er en begrenset ressurs i de fleste skogsområder i dag (Isaksen og de Jong 2003). Kunnskapsstatusen om flaggermus i Norge, med vekt på forekomst, ble oppsummert av Olsen (1996). Isaksen m.fl. (1998) ga en oppdatering med vekt på de enkelte artenes status i Norge og hvilke trusler de er utsatt for. Generelle innføringer i flaggermusenes biologi og levevis er gitt av blant annet Solheim (1990), Baagøe (1991) og Schober og Grimmberger (1997). Totalt er det registrert minimum 11 arter av flaggermus i Norge. Av disse var kun tre arter (nordflaggermus, skimmelflaggermus Vespertilio murinus og langøreflaggermus Plecotus auritus) registrert i Sør-Trøndelag fram til og med Kunnskapen om de enkelte artenes forekomst (særlig deres yngleforekomst) i ulike deler av fylket er svært begrenset, ettersom det er utført lite registreringsarbeid. I 1995 ble det gjennomført noen registreringer i de sentrale delene av fylket. Undersøkelsene var imidlertid svært begrensede, med ca. fire netter med registreringer (Gjerde 1995). I tillegg er det gjort noen registreringer i Tydal og Røros (1 2 netter i hver kommune; Gjerde 1997a, 1997b) og i Oppdal, Rissa og Trondheim (Storstad 2002a, 2002b, K. Å. Storstad under utarbeidelse). For å bedre kunnskapen om de ulike flaggermusartenes forekomst i Sør-Trøndelag, er det et stort behov for økt kartleggingsinnsats. Økt kunnskap på dette feltet vil blant annet være til stor nytte i kommunenes arbeid med å kartlegge det biologiske mangfoldet. Denne rapporten, som oppsummerer resultatene fra registreringer utført av forfatteren somrene 2002 og 2003, er laget for å dekke noe av dette kunnskapsbehovet. Strix Miljøutredning, rapport 3/2003 5

7 2. FELTARBEID OG METODER 2.1. REGISTRERING AV JAKTENDE FLAGGERMUS Det ble utført registreringer i totalt 14 netter somrene 2002 og 2003 i Sør-Trøndelag, fordelt på 11 netter i 2002 ( , og juli, og august) og tre netter i 2003 ( og juli). Værforholdene var gjennomgående gode (mildt og oppholdsvær), men arbeidet ble noe hindret av regn både i august 2002 og i En vesentlig del av arbeidet i 2002 ble utført i Meldal og Orkdal kommuner, men det ble også drevet registreringer i deler av Oppdal, Rennebu, Hemne, Skaun, Melhus, Trondheim, Klæbu, Selbu og Midtre Gauldal. I disse andre kommunene var imidlertid arbeidet avgrenset til en liten del av kommunen og var ofte av mer overfladisk karakter. I 2003 ble det bare drevet registreringer i Midtre Gauldal kommune. Studieområdet er vist i Figur 1. Det ble brukt ultralyddetektor for å oppdage og artsbestemme flygende flaggermus om natta. Detektorene som ble brukt var av typene Pettersson D240x (Pettersson Elektronik AB, Uppsala) og Batbox III (Stag Electronics, West Sussex, UK). Førstnevnte er en avansert detektor med to ulike transformeringsmetoder for å omgjøre flaggermusenes ultralyd til hørbare lyder for mennesker (heterodyning og tidsekspansjon), mens den andre detektoren er en enkel modell (kun heterodyning). TRONDHEIM HEMNE ORKDAL SKAUN KLÆBU SELBU MELHUS 63.0N MELDAL MIDTRE GAULDAL RENNEBU 62.5N OPPDAL 9.0E 10.0E 11.0E 12.0E Figur 1. Sørlige og sentrale deler av Sør-Trøndelag fylke. Kommunene der det ble drevet registreringer av flaggermus i 2002 og 2003 er angitt. Sjøareal er markert med grov skravur. Southern and central parts of Sør- Trøndelag county. Municipalities where bat-census work was conducted in the summers of 2002 and 2003 are given. Hatching indicates sea area. Inset shows Norway with county borders and extent of study area indicated. 6 Kartlegging av flaggermus i Sør-Trøndelag i 2002 og 2003

8 For å dokumentere spesielle registreringer, eller i tilfeller der det var tvil om artsbestemmelsen, ble det gjort tidsekspansjonsopptak av lydene. Opptakene i 2002 ble gjort på en kassettspiller (Sony TCS-580V), mens det i 2003 ble brukt en harddiskbasert opptaker som gjør ukomprimerte opptak i WAV-format (Creative Nomad Jukebox 3). Påfølgende lydanalyse på PC ble gjort i programmet BatSound v (Pettersson Elektronik AB). Artsbestemmelsen av flaggermusene ble i første rekke gjort ved hjelp av ultralyddetektor, i noen tilfeller med støtte i analyse av lydopptak (se Ahlén 1990). Fluktmønster og annen atferd er imidlertid også viktige kriterier ved artsbestemmelse av flere arter. Nordflaggermus lar seg i de aller fleste tilfeller artsbestemme ut fra lyd. Det er langt vanskeligere med artene i slekta Myotis, som har svært like lyder. Det er tre arter i denne slekta som er aktuelle i Sør-Trøndelag; vannflaggermus, skjeggflaggermus M. mystacinus og brandtflaggermus M. brandtii. Vannflaggermus jakter ofte like over, og i konstant høyde fra, vannoverflata. Ved observasjon av slik jaktatferd i en periode, i kombinasjon med Myotis-lyd som høres sterkest på 45 khz på detektoren, kan de to andre artene utelukkes. Vannflaggermus kan imidlertid også jakte over land (se f.eks. Jones og Rayner 1988, Ahlén 1990). Sikker artsbestemmelse av Myotis-individer jaktende over land krever (hvis overhode mulig) svært mye erfaring med artene og svært gode observasjonsforhold. Ingen Myotis-individer jaktende over land ble artsbestemt i løpet av registreringene i Sør-Trøndelag. Det er imidlertid mistanke om at enkelte Myotis-individer som jaktet fram og tilbake langs skogsbilveier og andre lineære åpninger i skog var skjegg- eller brandtflaggermus. Det ble utført registreringer både fra bil og til fots. Ved registrering fra bil ble detektorene festet i sidevinduet. Som oftest var én detektor innstilt på ca. 28 khz (en frekvens som er godt egnet for å registrere nordflaggermus og som samtidig gir mulighet for å oppdage skimmelflaggermus), mens den andre detektoren var innstilt på khz (et frekvensområde som er godt egnet for å registrere Myotis-individer og som samtidig gir mulighet for å oppdage dvergflaggermus Pipistrellus pygmaeus). Under registreringer gjort til fots ble innstilt frekvens variert i området khz; den øvre og nedre delen av dette frekvensområdet ble først og fremst sjekket i våtmarksområder og i områder med løvskog. Leting etter vannflaggermus ble prioritert under registreringsarbeidet. Egnede lokaliteter med stilleflytende vann (elver, tjern, innsjøer og til en viss grad fjordarmer) ble oppsøkt spesielt. I tillegg til detektor, ble det brukt en kraftig lyskaster tilkoblet et 12V batteri, eventuelt en mindre kraftig lykt ved mindre vannspeil. Det ble lyttet med detektor i ca. fem minutter på hver lokalitet. Lyskasteren ble bare brukt for å lyse ut over vannet idet lyden fra en Myotis-art ble hørt (se over) eller på slutten av de fem minuttene dersom arten ikke allerede var påvist. Dette for ikke å skremme bort eventuelle vannflaggermus som nærmet seg (arten reagerer negativt på sterkt lys). Både positive (arten påvist) og negative (arten ikke påvist) resultater ble loggført, med unntak av negative registreringer som ble gjort under ugunstige forhold (for lyst, sterk vind som skapte større krusninger på overflaten, nedbør m.m.) eller på mindre gunstige lokaliteter (vannplanter som stakk opp over eller fløt på overflaten, mange steiner som stakk opp av vannet, stri strøm m.m.). Det ble i flere tilfeller gjort fangstforsøk med nett. Dette for å kunne artsbestemme jaktende Myotis-individer. Tillatelse til fangst av flaggermus for artsbestemmelse i forbindelse med kartleggingsarbeid er gitt av Direktoratet for naturforvaltning til Norsk Zoologisk Forenings Prosjekt Pattedyratlas og personer tilknyttet dette prosjektet. De fleste registreringene er gjort langs eller i nærheten av veg. Registreringene dekket et vidt spekter av habitattyper, blant annet skog, våtmark, vassdrag, kyst (fjord), jordbrukslandskap og tettbebyggelse. Høyereliggende områder og større områder med sammenhengende barskog ble Strix Miljøutredning, rapport 3/2003 7

9 generelt ikke prioritert, ettersom man her vil forvente et lavere antall arter og individer enn i mer produktive, lavereliggende og varierte områder med løvskog, jordbruksarealer og bebyggelse. Nøyaktig posisjon (100 m nøyaktighet) for registreringene ble notert sammen med dato, tidspunkt, temperatur (målt med digitalt termometer ved bilen) og høyde over havet. Koordinatene (UTM, WGS84) ble lest av fra en GPS-mottaker (Garmin etrex Vista). Høyde over havet ble lest av fra barometrisk altimeter innebygget i GPS en. Hver registrering ble knyttet til nærmeste stedsnavn som er angitt på kartene i M711-serien (Statens Kartverk; 1:50 000) i den aktuelle 10x10 km UTM-ruta der registreringen ble gjort. I områder der det ble registrert flere nordflaggermus like ved hverandre, ble ikke alltid alle registreringene loggført. Samtlige registreringer av andre flaggermusarter ble notert. Alle registreringene vil bli innrapportert til Norsk Zoologisk Forenings Prosjekt Pattedyratlas UNDERSØKELSER AV KIRKER OG ANDRE BYGNINGER For å supplere registreringene av jaktende flaggermus om natta, ble det på dagtid lett etter kolonier/dagtilholdssteder for flaggermus. I Norge er de fleste koloniene funnet i bygninger, men flaggermus kan også ha kolonier blant annet i hulrom i trær og under bruer. Kirker har vist seg å være mye brukt, særlig av langøreflaggermus. Denne arten har svært svake ekkolokaliseringssignaler og er svært vanskelig å registrere med ultralyddetektor. Undersøkelse av loft og tårn i kirker har derfor vist seg å være en effektiv måte å registrere denne arten på (Rydell 1987, Syvertsen m.fl. 2004, egne obs.). Undersøkelse av kirker og andre bygninger består i å lete etter levende og døde flaggermus, flaggermusekskrementer og byttedyrrester på loft og i tårn, helst kombinert med intervju av kirketjener, huseier eller andre personer som kjenner bygningen godt. Kartleggingsarbeidet ble omtalt i lokalavisa Trønderbladet både i 2002 og 2003, og i begge oppslagene gikk det fram at jeg ønsket kontakt med huseiere eller andre som hadde informasjon om tilholdssteder for flaggermus. Dette resulterte i flere henvendelser. 3. DAGTILHOLDSSTEDER OG YNGLEKOLONIER 3.1. UNDERSØKELSER I KIRKER Forekomst av flaggermus ble undersøkt i seks kirker (Figur 2). Selbu kirke, Selbu ( ; 32VPR026113; 170 m o.h.): Stor kirke bygd i stein i Det ble funnet en stor konsentrasjon av ekskrementer på loftet (de fleste ferske), mens det i tårnet bare ble funnet noen få ekskrementer. Kirkevergen, som var positiv til dyrene, fortalte at det hadde blitt fjerna mye ekskrementer for ett eller to år siden og at det meste som var der nå var nytt. Ingen flaggermus ble sett fly ut av kirka på det forventede sted om kvelden, men det kan ha flydd ut dyr på den andre siden av kirka. Minimum to nordflaggermus jakta på kirkegården. Det er sannsynlig at det er en ynglekoloni i kirka, muligens nordflaggermus. Malvik kirke, Malvik ( ; 32VNR834349; 50 m o.h.): Stor trekirke bygd i Det ble funnet noen få, for det meste gamle, flaggermusekskrementer på loftet og i tårnet i kirka. Det var mye spindelvev begge steder, noe som bekrefter inntrykket av at kirka ikke har vært mye i bruk av flaggermus de siste årene. Orkdal kirke, Orkdal ( ; 32VNR408152; 30 m o.h.): Stor steinkirke bygd i Det ble funnet noen få gamle ekskrementer på loftet. 8 Kartlegging av flaggermus i Sør-Trøndelag i 2002 og 2003

10 Løkken kapell, Meldal ( ; 32VNQ344999; 280 m o.h.): Lite kapell i tre bygd i Det ble ikke gjort funn av sportegn etter flaggermus verken i et lite tårn eller på loftet i selve kirka, men i et separat klokketårn ble det funnet en del store flaggermusekskrementer. Melhus kirke, Melhus ( ; 32VNR648167; 40 m o.h.): Stor kirke i stein bygd i En del gamle og noen få nye ekskrementer ble funnet på loftet, samt noen få gamle i tårnet. Flå kirke, Melhus ( ; 32VNR658080; 40 m o.h.): Liten trekirke bygd i En del ekskrementer, både gamle og nye, ble funnet på loftet, og også noen få i tårnet. Det ble funnet sportegn etter flaggermus i alle de undersøkte kirkene, noe som ikke er uvanlig. I Selbu kirke er det sannsynligvis en ynglekoloni, mens de andre kirkene trolig bare har blitt benyttet som dagtilholdssted av ett eller noen få dyr de siste årene. Arbeidet ble gjort seint i ynglesesongen, og særlig ved undersøkelser seint i august vil flaggermusene normalt ha forlatt ynglekoloniene. Sportegn i form av ekskrementer, byttedyrrester eller lukt vil imidlertid fortsatt være til stede. Det er ofte slike funn som gjør at man finner fram til ynglekolonier. I tillegg til det som er nevnt over, ble det gjort registreringer med detektor om natta ved flere kirker, men uten at kirkene ble undersøkt innvendig på dagtid. Jaktende nordflaggermus ble påvist ved blant annet Børsa (Skaun), Meldal (Meldal) og Støren (Midtre Gauldal) kirker (se Vedlegg 1). Med sine store løvtrær er mange kirkegårder attraktive jaktområder for flaggermus, særlig nordflaggermus, og dyrene som jakter der har ofte tilhold andre steder enn i den aktuelle kirka. Malvik Orkdal Melhus Flå Selbu Løkken Snøan Rognes Soknedal Figur 2. Kirker (+) og andre bygninger ( ) i Sør-Trøndelag som ble undersøkt med hensyn til forekomst av flaggermus i 2002 og Churches (+) and other buildings ( ) searched for bat roosts in 2002 and Strix Miljøutredning, rapport 3/2003 9

11 3.2. PRIVATE BOLIGER OG KOMMUNALE BYGNINGER Tre private bolighus og én kommunal bygning ble undersøkt, i de fleste tilfeller etter tips fra huseiere eller lokalbefolkning (Figur 2). Eksakt beliggenhet for de private boligene er ikke angitt, ettersom eierne ikke er forespurt om de ønsker dette offentliggjort. Forvaltningsmyndighetene kan ved behov få disse opplysningene ved å henvende seg til forfatteren. Vest for Løkken, Meldal (20. og ; 32VNR30): Flaggermus skal ha hatt tilhold i et eldre trehus i en årrekke. Huset ble holdt under oppsikt to kvelder i slutten av juli. Det ble ikke gjort direkte observasjoner av utflygende dyr noen av kveldene (observasjonene kan ha startet for seint den første kvelden), men den andre kvelden fløy sannsynligvis minst tre nordflaggermus ut fra en del av taket som ikke ble holdt under oppsikt. Senere samme natt ble ei nordflaggermus sett fly inn ved ei pipe i denne delen av taket. På loftet ble det hørt krafsing og pipelyder ved den samme pipa. Det ble her også funnet en død nordflaggermusunge på gulvet, samt en god del ekskrementer (eieren hadde feid opp det som var der i april samme år). Konklusjonen blir at det er en liten ynglekoloni av nordflaggermus i taket på huset. I tidligere år skal et større antall flaggermus ha hatt tilhold på loftet. En tidligere eier av huset har gjort videoopptak av disse dyrene. Opptakene viser skimmelflaggermus, og en død unge som ble funnet på loftet i februar 2002 kan være av samme art (Jeroen van der Kooij og Kjell Magne Olsen pers. medd.; videoopptaket og den døde ungen er ikke sett av forfatteren). Rognes-området, Midtre Gauldal ( ; 32VNQ78): Beboerne tok kontakt etter oppslag i lokalavisa. Flaggermus har hatt tilhold i et gammelt lafta tømmerhus, som benyttes som bolighus, i mange år (minst siden 1960-tallet). Totalt 12 nordflaggermus ble artsbestemt og talt da de fløy ut fra huset om kvelden. Dyrene holdt til mellom tømmerstokkene og innerkledningen i øvre del av en vegg. I tillegg ble det funnet en del spredte ekskrementer på loftet. Huseierne fortalte at en flaggermusunge hadde forvillet seg inn på kjøkkenet et tidligere år. Eierne var svært positive til dyrene og ønsket fortsatt å ha dem i huset. Konklusjon: ynglekoloni av nordflaggermus. Snøan-området, Midtre Gauldal ( ; 32VNQ68): Flaggermus har hatt tilhold i relativt nytt bolighus i tre i flere år. Eierne har prøvd ombygginger, men dyrene har kommet tilbake året etter. Minimum fire nordflaggermus fløy ut om kvelden. Dyrene hadde tilhold innenfor panelet i sørvegg. Beboerne hadde sett en flaggermusunge der noen dager tidligere. Huseierne likte i utgangspunktet dyrenes tilstedeværelse svært dårlig, men etter å ha fått muntlig og trykt informasjon, samt å ha blitt vist dyrene da de fløy ut fra og jaktet rundt huset, ble de langt mer positive. Tiltakene skulle begrenses til innkjøp av netting til verandadør. Konklusjon: ynglekoloni av nordflaggermus. Soknedal aldersheim (Nyhus), Midtre Gauldal ( ; 32VNQ602807): Stor bygning som ble undersøkt etter tips fra folk i lokalmiljøet. På loftet var det en god del flaggermusekskrementer på gulvet rundt to piper. Ei voksen nordflaggermus hang på ei av pipene oppe ved taket sammen med en unge, og ytterligere én unge ble funnet krabbende på loftsgulvet ved pipa. Det er ikke kjent at flaggermusene har utgjort noe problem ved institusjonen. De ansatte som jeg var i kontakt med var ikke negativt innstilt til dyrene, så lenge de holdt seg på loftet. Konklusjon: ynglekoloni av nordflaggermus. I tillegg til disse ble én antatt ynglekoloni funnet uten at bygningen ble nærmere undersøkt. Innbygda, Selbu ( ; 32VPR0414): Minimum sju nordflaggermus svermet rundt taket på gammelt trehus om morgenen. Dyrene krabbet inn ved toppen av mønet. Konklusjon: høyst sannsynlig ynglekoloni av nordflaggermus. Det ble ikke gjort funn av kolonier eller dagtilholdssteder andre steder enn i bygninger. Påvisning av slike tilholdssteder (i hulrom i trær, bruer, berg e.l.) krever oftest målrettet innsats og er tidkrevende. Av tidshensyn ble ikke slike undersøkelser prioritert. 10 Kartlegging av flaggermus i Sør-Trøndelag i 2002 og 2003

12 4. ARTSOMTALER De følgende artsomtalene oppsummerer registreringene som ble gjort av forfatteren i Sør- Trøndelag i 2002 og 2003 (detaljer for hver registrering er gitt i Vedlegg 1). Artenes kjente forekomst før 2002 er kort oppsummert. Kartene viser posisjonene for registreringer av den aktuelle arten (for vannflaggermus vises også egnede lokaliteter der det ble lett etter arten uten at den ble påvist). På de små innsatte kartene er den påviste forekomsten vist i 10x10 km-ruter basert på UTM-systemet (MGRS). På disse kartene er registreringer av jaktende individer vist med runde symboler, mens ynglekolonier er vist med firkantede symboler med hvit kjerne. Registreringer gjort av andre observatører eller tidligere publiserte registreringer er ikke inkludert på kartene. Kartene er laget i programmet DMAP (Alan Morton, Berkshire, UK) VANNFLAGGERMUS Myotis daubentonii Status pr. 2001: Vannflaggermusa var fram til 2002 ikke påvist i Sør-Trøndelag. Den er en av de vanligste flaggermusartene i Sør-Norge, og er tilknytta stilleflytende vann (dammer, elver, innsjøer og fjorder). Den nordligste registreringen i Norge inntil 2002 var i Tingvoll i Møre og Romsdal (Sunde og Grønningsæter 1999), mens arten er registrert nord til Sømådal i Engerdal på Østlandet (Isaksen 2001). Registreringer : Det ble fokusert spesielt på å lete etter denne arten (se kap. 2. Feltarbeid og metoder). Den viste seg å være vanlig langs stilleflytende deler av Orkla, der den ble funnet på totalt 10 lokaliteter (Figur 3). Arten ble her påvist fra Nersætra (like vest for Berkåk) i Rennebu i sør (det ble ikke lett lenger sør) til Kvåle (like sør for Fannrem) i Orkdal i nord. Arten ble påvist på fire lokaliteter langs Nidelva, fra Øvre Leirfossen i Trondheim i nord til Motun i Klæbu i sør. I tillegg ble den registrert på én lokalitet (ved Aspegga) ved Sokna, ei sideelv til Gaula i Midtre Gauldal. Lenger opp (sør) i samme vassdrag, langs Ila, ble det gjort to korte observasjoner som høyst sannsynlig også var av vannflaggermus (ved Fagerlia og Bjørset). I tillegg til disse to, ble det gjort en rekke registreringer av ubestemte individer av slekta Myotis (se egen omtale og eget kart); vannflaggermus kan utgjøre en vesentlig andel av disse. Totalt ble arten registrert på 15 lokaliteter med minst 23 individer. Diskusjon: Arten ble kun registrert langs stilleflytende partier av elver, ikke i tjern, innsjøer eller fjorder/elveos, til tross for at det ble lett på en del slike steder. Langs Orkla var det et klart inntrykk at arten var mer tallrik i sør (Rennebu og sørlig del av Meldal), der den ble funnet på samtlige egnete lokaliteter som ble undersøkt, enn nordover mot elveoset ved Orkdalsfjorden. En større andel av elvestrekningen i nord har stri strøm og brede steinete elvebredder, kvaliteter som ikke foretrekkes av vannflaggermus. Trær og busker helt ut til vannkanten (som det er mer av i sør) øker trolig mengden av byttedyr på og like over vannoverflaten. Slik vegetasjon skaper også skygge og dermed mørkere jaktforhold over vannet, og det blir kortere retrettveg fra jaktområdene ute over det åpne vannet og inn i vegetasjonen hvis flaggermusene skulle føle seg truet. Vannflaggermus foretrekker vanligvis å jakte i mørke områder og på den mørkeste tida av døgnet (Nyholm 1965, egne obs.). Når vannflaggermus som jakter ute over åpent vann blir lyst på med lykt, skifter de svært ofte kurs for å komme vekk fra lyset. Mange av de observerte vannflaggermusene i Sør-Trøndelag søkte i tillegg raskt inn til mørket i kantvegetasjonen når de ble lyst på. Strix Miljøutredning, rapport 3/

13 Vannflaggermus påvist Vannflaggermus ikke påvist NR PR NQ NQ PQ Figur 3. Registrering av vannflaggermus i Sør-Trøndelag i 2002 og Svarte symboler angir at arten er påvist, mens grå symboler angir egnede lokaliteter der det ble lett etter arten uten at den ble påvist. Innsatt kart viser påvist forekomst aggregert i 10x10 km UTM-ruter. Records of Myotis daubentonii in Sør-Trøndelag in 2002 and Black symbols indicate localities where the species was recorded, whereas grey symbols indicates suitable localities (lakes and slow-flowing rivers) examined without the species being recorded. Inset shows recorded occurrence aggregated on a 10x10 km UTM scale (MGRS). Nettene i juni og juli er lyse i Trøndelag sammenlignet med forholdene lenger sør i landet. På skyfrie netter i juli var det ofte såpass lyst, selv midt på natta, at det (ut fra erfaringene fra Østlandet) ble vurdert å være i lyseste laget for å kunne regne med å registrere jaktende vannflaggermus ute over større arealer med åpent vann. En vesentlig del av registreringsarbeidet i 2002 ble lagt til siste halvdel av august, nettopp med tanke på å få gunstige lysforhold for registrering av vannflaggermus. Av totalt 15 registreringer av arten i 2002 og 2003, ble 13 gjort seint i august. De to andre ble gjort henholdsvis 20. og 27. juli. Den første av disse registreringene ble gjort ved ei lita elv der høye dalsider og kantvegetasjon som hang ut over vannet gjorde at det var forholdsvis mørkt der flaggermusene jakta. Det var i tillegg overskyet. De to individene som da ble registrert jakta noen minutter på artstypisk vis lavt over vannet tett ved bredden, men både før og etter dette jaktet de i lengre perioder langs kantvegetasjonen ca. 2 m over vannet. De jaktet da i noenlunde jevn høyde og i faste baner innen et lite område; også dette er atferd som indikerer vannflaggermus (Ahlén 1990). Det har blitt lett etter vannflaggermus i Sør-Trøndelag tidligere, uten at arten har blitt påvist. Gjerde (1995) lette spesielt etter arten da han besøkte 15 elver (21 lokaliteter, blant annet ved Orkla og Nidelva) i fylket i siste halvdel av juli. Da arten ikke ble funnet, konkluderte han med at hvis den fantes i fylket ville det trolig bare dreie seg om noen få spredte/tilfeldige individer. Det er også lett etter arten blant annet langs nedre del av Orkla sør til kommunegrensa mot 12 Kartlegging av flaggermus i Sør-Trøndelag i 2002 og 2003

14 Meldal og ved enkelte vann i Meldal i juni (Georg Bangjord pers. medd.), og ved Nidelva i september og muligens også i mai og slutten av august (Trude Starholm pers. medd.). Resultatene fra registreringene i 2002 og 2003 viser at vannflaggermusa finnes langs de tre hovedvassdragene i Sør-Trøndelag. I hvert fall noen steder er den vanlig. Forholdet mellom antall lokaliteter der arten ble påvist (15) og antall egnete lokaliteter som ble undersøkt uten at arten ble påvist (38, hvorav 12 undersøkt i juli da lysforholdene ikke var gunstige), gir inntrykk av at arten generelt er noe mindre tallrik/utbredt i Sør-Trøndelag enn på sørlige deler av Østlandet. Hovedårsaken til at arten ikke har blitt registrert tidligere er nok at den har blitt oversett. Høyst sannsynlig jakter arten hovedsakelig over land i de lyse nettene tidlig i sesongen. Under slike omstendigheter er det vanskelig å gjøre en sikker artsbestemmelse, og en vesentlig andel av de ubestemte Myotis-individene som ble registrert i 2002 og 2003 kan ha vært vannflaggermus (se omtale for Myotis sp.). Registreringer rettet mot vannflaggermus i nordlige områder bør legges til seint på sommeren, eventuelt til netter med tett skydekke. Nyholm (1965) beskriver et markert sesongmessig skifte i jaktatferd hos vannflaggermus i Sør- Finland (ca. 62º30 N), som sannsynligvis er tilsvarende det vi finner i Sør-Trøndelag. Dyrene jaktet der hovedsakelig i skog fram til slutten av juli, og deretter over åpent vann og i mindre grad i andre åpne områder. Lenger sør i artens utbredelsesområde er nettene mørkere, og det er derfor ikke å forvente at vannflaggermusenes jaktatferd styres på samme måte av endrete lysforhold i løpet av sommeren. I det sørlige Tyskland fant Kretschmer (2001) at antall jaktende vannflaggermus over vann i stor grad samsvarte med endringer i tettheten av byttedyr (særlig fjærmygg) gjennom sesongen. I England registrerte Jones og Rayner (1988) et markert skifte fra jakt over land til jakt over vann allerede i slutten av mai. Sannsynligvis var årsaken også der endringer i byttedyrtilgangen. Registreringene ved Nidelva i Trondheim i 2002 var de nordligste som var gjort fram til da i Norge. I 2003 ble imidlertid arten påvist på flere lokaliteter i Levanger i Nord-Trøndelag (Værnesbranden 2003). Også disse registreringene ble gjort i august, mens det har blitt lett etter arten på en rekke lokaliteter i fylket tidligere på sommeren uten resultat (Per Inge Værnesbranden pers. medd.). Vannflaggermusa har blitt mer vanlig i deler av sitt utbredelsesområde i Europa, muligens på grunn av et varmere klima og økt eutrofiering (som gir høyere tetthet av byttedyr) (Bogdanowicz 1999). Det er mulig at arten kan ha blitt vanligere også i Norge og at den forekommer lenger nord enn tidligere BRANDTFLAGGERMUS Myotis brandtii Status pr. 2001: Arten var fram til 2002 ikke påvist i Sør-Trøndelag. De fleste av de relativt få funnene som er gjort i Norge er fra Sørøstlandet. Til og med 2002 er det ellers gjort to funn i Møre og Romsdal og tre i Nord-Trøndelag (Syvertsen 1998a, Michaelsen m.fl. 2003, Syvertsen og Isaksen 2003). Brandtflaggermusa er en av våre mest skogtilknytta flaggermusarter, og den holder ofte til i barskog (de Jong 1994). Registreringer : Ett individ ble fanget da det jaktet under ei bru over Slind-/Gullsetelva ved Labbi i Selbu (Figur 4). Dette var en lakterende hunn (forstørrede patter og hårløse felt rundt disse), så det må være en ynglekoloni i nærheten. Dyret ble sluppet fri uskadet. Individ nummer to ble funnet dødt av Georg Bangjord ved Hyttbakken i Selbu i Dyret, som sannsynligvis var et ungt individ, hadde satt seg fast på et fluepapir innendørs en Strix Miljøutredning, rapport 3/

15 gang sent om sommeren eller om høst Begge individene ble artsbestemt av forfatteren, hovedsakelig ut fra tannkarakterer. Diskusjon: Ut fra funnene som er gjort i Møre og Romsdal og i Nord-Trøndelag, er det ikke uventet at arten også forekommer i Sør-Trøndelag. I august 2002 ble arten også påvist i Oppdal kommune, der det ble funnet to dagtilholdssteder (antatte ynglekolonier) (Storstad 2002a). Arten kan ikke skilles fra skjeggflaggermus (eller vannflaggermus) ved bruk av ultralyddetektor alene, så alle bekreftede funn er av innfangede eller døde dyr. Dette er en viktig årsak til at så få bekreftede funn er gjort i Norge. Sannsynligvis er arten ikke uvanlig i Sør- Trøndelag. Brandtflaggermusa fra Hyttbakken endte sine dager på et fluepapir. Dette er ikke noen ukjent dødsårsak for flaggermus (se. f.eks. Kulzer 2001), og for å hindre slik uønsket bifangst bør fluepapir ikke brukes utendørs eller i rom der man vet at det forekommer flaggermus. Enkelte arter flaggermus kan bli tiltrukket av lyden av vingeslag fra insekter som har satt seg fast på papiret. NR PR NQ NQ PQ Figur 4. Funn av brandtflaggermus i Sør-Trøndelag i 2002 og Innsatt kart viser påvist forekomst aggregert i 10x10 km UTM-ruter. Records of Myotis brandtii in Sør-Trøndelag in 2002 and Inset shows recorded occurrence aggregated on a 10x10 km UTM scale (MGRS). 14 Kartlegging av flaggermus i Sør-Trøndelag i 2002 og 2003

16 4.3. UBESTEMT BRANDT-, SKJEGG- ELLER VANNFLAGGERMUS (Myotis sp.) Status pr. 2001: I Sør-Norge sør for Trøndelag er det gjort mange registreringer av flaggermus som ikke er artsbestemt nærmere enn at de tilhørte slekta Myotis. Fra Sør-Trøndelag er det imidlertid publisert få funn. Gjerde (1995) gjorde slike registreringer på fire lokaliteter (i Selbu og Skaun), og Olsen (1996) lister to ubestemte skjegg-/brandtflaggermus (fra henholdsvis Rennebu og Trondheim). Registreringer : Det ble gjort totalt 25 registreringer av flaggermus som ikke ble artsbestemt nærmere enn at de tilhørte slekta Myotis (Figur 5). I en del tilfeller er det imidlertid antatt at de registrerte individene enten var vannflaggermus eller skjegg-/brandtflaggermus (se Diskusjon). I fire tilfeller var det mistanke om vannflaggermus, mens det i seks tilfeller sannsynligvis dreide seg om enten skjegg- eller brandtflaggermus. De sannsynlige vannflaggermusene ble registrert langs Ila (i Gaulas nedbørsfelt) og Nidelva, mens de øvrige observasjonene var spredt over større deler av fylket fra Hemne i vest til Selbu i øst. Myotis sp. Antatt vannflaggermus Antatt skjegg-/brandtflaggermus NR PR NQ NQ PQ Figur 5. Registreringer av Myotis sp. (ubestemte brandt-, skjegg- eller vannflaggermus) i Sør-Trøndelag i 2002 og Grå symboler angir at de registrerte individene sannsynligvis var vannflaggermus, delte svart/hvite symboler angir sannsynlige skjegg- eller brandtflaggermus, mens hele svarte symboler angir at det ikke er noen spesiell mistanke om artstilhørighet. Innsatt kart viser påvist forekomst for Myotis sp. aggregert i 10x10 km UTMruter. Records of Myotis sp. in Sør-Trøndelag in 2002 and 2003 (black symbols). Grey symbols indicate probable M. daubentonii and black/white symbols indicate probable M. brandtii or M. mystacinus, but as the species identification in these cases have not been confirmed they are treated as Myotis sp. only. Inset shows recorded occurrence aggregated on a 10x10 km UTM scale (MGRS). Strix Miljøutredning, rapport 3/

17 Diskusjon: De tre aktuelle Myotis-artene har alle svært like ekkolokaliseringssignaler (rask rytme og korte pulser med stort frekvensfall uten noen klar toppfrekvens). Vannflaggermusa skiller seg fra de to andre i fluktatferd når den jakter lavt over vann, men når de tre artene jakter over land er det vanskelig å skille dem fra hverandre. Vannflaggermusa skiller seg noe fra de to andre i pulsrytme, jaktatferd og utseende (Herman Limpens pers. medd.; se også Ahlén 1990). En sikker artsbestemmelse krever imidlertid mye erfaring med de ulike artene og gode observasjonsforhold, og vil som oftest være tidkrevende. Områdene det ble drevet registreringer i i 2002 og 2003 er store, og dekning av større områder/flere lokaliteter ble prioritert framfor å bruke mye tid på å forsøke å artsbestemme Myotis-individer som jakta over land eller langs kantvegetasjon ved vann. I noen tilfeller ble det gjort fangstforsøk, men kun ett av disse lyktes (se kap. 4.2 Brandtflaggermus). Skjeggflaggermus er i Norge påvist nord til Surnadal kommune i Møre og Romsdal (Michaelsen m.fl. 2003), mens brandtflaggermus er påvist nord til Verdal i Nord-Trøndelag (Syvertsen 1998a). I Sverige har man funnet en tilsvarende forskjell i forekomst, med de nordligste funnene av skjeggflaggermus på ca. 62ºN (Gerell 1987, Mitchell-Jones m.fl. 1999). Det er godt mulig at skjeggflaggermusa kan forekomme i Sør-Trøndelag, men det er sannsynligvis brandtflaggermus som er den vanligste av de to DVERGFLAGGERMUS Pipistrellus pygmaeus Status pr. 2001: Det vi tidligere betraktet som arten dvergflaggermus (Pipistrellus pipistrellus), en vidt utbredt art i Europa, har vist seg å bestå av to nært beslektede arter (Syvertsen 1999, ICZN 2003). P. pygmaeus, som har beholdt det norske navnet dvergflaggermus, er en vanlig art i deler av Sør-Norge, først og fremst i kulturlandskap og i områder med løvskog (Syvertsen 1998b). Arten er registrert nord til Surnadal kommune i Møre og Romsdal (Sunde og Grønningsæter 1999), men var fram til 2002 ikke påvist i Sør-Trøndelag. Det er foreløpig usikkert om den andre arten, P. pipistrellus, forekommer i Norge. Registreringer : Det ble gjort to registreringer av dvergflaggermus (Figur 6). Den første var av et enkelt individ som ble registrert ved Orkla ved tettstedet Å i Meldal kommune Dyret ble hørt på detektor idet det passerte raskt langs kantvegetasjonen på vestsiden av elva. Det ble ikke gjenfunnet jaktende i nærområdene. Registrering nummer to var av minst to individer ved Aspegga i Midtre Gauldal Dyrene jaktet over Sokna, ei sideelv til Gaula. Begge registreringene er belagt med lydopptak (tidsekspansjon). Diskusjon: Dette er de første registreringene av dvergflaggermus i Trøndelag. Ut fra tidligere registreringer gjort i Møre og Romsdal, er det ikke helt uventet at arten også forekommer i Sør- Trøndelag. Det ble lett spesielt etter arten i indre deler av Hemne kommune (Vinjefjorden Kyrksæterøra), et område som på forhånd ble vurdert som aktuelt for arten, men det ble ikke gjort noen funn her. I Møre og Romsdal er arten hovedsakelig registrert i indre fjordstrøk i den sørlige delen av fylket (Michaelsen m.fl. 2003). Begge registreringene i Sør-Trøndelag ble gjort ved frodig kantvegetasjon av løv (gråor, bjørk og rogn) ut mot stilleflytende elvepartier. Dette er blant de biotoptypene som har høyest produksjon av insekter, og det er gjerne i slike områder at dvergflaggermusa finnes også lenger sør. I forbindelse med letingen etter vannflaggermus (se kap. 2. Feltarbeid og metoder) ble det undersøkt mange områder med stilleflytende vann, ofte med kantvegetasjon av løv. Det beskjedne antall registreringer som ble gjort, tilsier at dvergflaggermus er en svært fåtallig art i Sør-Trøndelag. Det er i første rekke i de varmeste og mest produktive områdene i lavlandet, i tilknytning til vann, jordbrukslandskap og bebyggelse, at det er muligheter for å finne arten. 16 Kartlegging av flaggermus i Sør-Trøndelag i 2002 og 2003

18 NR PR NQ NQ PQ Figur 6. Funn av dvergflaggermus i Sør-Trøndelag i 2002 og Innsatt kart viser påvist forekomst aggregert i 10x10 km UTM-ruter. Records of Pipistrellus pygmaeus in Sør-Trøndelag in 2002 and Inset shows recorded occurrence aggregated on a 10x10 km UTM scale (MGRS). Registreringen i Meldal var av ett individ som fløy forbi langs elva i slutten av august, mens det i Midtre Gauldal ble registrert minst to dyr som jaktet i det samme området i en lengre periode (minst en halv time) i midten av juli. Omstendighetene ved det siste funnet gir grunn til å mistenke at det kan være en ynglekoloni i nærheten. Dvergflaggermus har kolonier først og fremst i bygninger (Syvertsen 1998b). De to registreringene i Sør Trøndelag er gjort omtrent like langt nord (62º59 N), mens den nordligste registreringen fra Møre og Romsdal (Sunde og Grønningsæter 1999) er gjort litt lenger (3 km) nord enn disse NORDFLAGGERMUS Eptesicus nilssonii Status pr. 2001: Nordflaggermus er den vanligste flaggermusarten de fleste steder i Norge. Den finnes i ynglende bestander nord til Målselv i Troms (Rydell m.fl. 1994), og forekommer ellers i alle deler av landet, også relativt høyt til fjells (Syvertsen 1998c). Arten har ofte tilhold i hus. Registreringer : Nordflaggermus ble registrert i alle de undersøkte delene av fylket (Figur 7) og var både den hyppigst registrerte og den mest tallrike arten. Mest tallrik var den i jordbruksområder og ved elver og våtmarksområder nær bebyggelse. Det ble funnet fem dagtilholdssteder der yngling var bekreftet eller sannsynlig (fire i private bolighus og én i et større kommunalt bygg; se kap. 3. Dagtilholdssteder og ynglekolonier). Strix Miljøutredning, rapport 3/

19 NR PR NQ NQ PQ Figur 7. Funn av nordflaggermus i Sør-Trøndelag i 2002 og Innsatt kart viser påvist forekomst aggregert i 10x10 km UTM-ruter; svarte kvadrater med hvit kjerne angir ynglekolonier, mens runde svarte symboler angir registreringer av jaktende individer. Records of Eptesicus nilssonii in Sør-Trøndelag in 2002 and Inset shows recorded occurrence aggregated on a 10x10 km UTM scale (MGRS); black quadrates with white cores indicate maternity colonies, whereas round black symbols indicate records of flying/hunting bats. Diskusjon: Arten er utvilsomt den mest tallrike og videst utbredte flaggermusarten i Sør- Trøndelag. Registreringsarbeidet ble konsentrert om de lavereliggende områder langs hovedvassdragene. Arten finnes også utenfor disse områdene, men oftest i lavere tettheter. Registreringene av arten fordeler seg fra havnivå til 540 m o.h. i Oppdal. Det ble ikke utført registreringer i mer høyereliggende områder, men arten forekommer sannsynligvis opp til øvre deler av bjørkebeltet og unntaksvis også over dette. Arten er for eksempel påvist i 1150 m høyde i Jotunheimen i Oppland (pers. obs.). 5. DISKUSJON Totalt ble det registrert fire arter flaggermus i løpet av registreringene i Sør-Trøndelag i 2002 og 2003 (vann-, brandt-, dverg- og nordflaggermus). Tre av disse (vann-, brandt- og dvergflaggermus) har ikke vært registrert i fylket tidligere. Dette gjenspeiler hvor lite registreringsarbeid som har blitt utført på flaggermus i Sør-Trøndelag. To arter er registrert i fylket tidligere år, men ble ikke påvist under registreringene i 2002 og Langøreflaggermus er registrert i Malvik (ett dødt individ funnet ved Hommelvik kirke ) (Størdal m.fl. 1972) og i Snillfjord (to individer fanget i nett ved Aunet ) (Wingan 2000). Undersøkelse av flere kirker, stabbur og andre gamle bygninger 18 Kartlegging av flaggermus i Sør-Trøndelag i 2002 og 2003

20 vil gi mer informasjon om denne artens forekomst, ettersom den er vanskelig å påvise kun ved hjelp av detektor. Skimmelflaggermus er det publisert ett funn av fra Sør-Trøndelag; ett individ i Trondheim (Olsen 1996). Dette er også det nordligste funnet av arten som er publisert fra Norge, og skimmelflaggermusa er sannsynligvis en sjelden art i fylket (se også kap. 3. Dagtilholdssteder og ynglekolonier). Totalt er det altså registrert seks arter av flaggermus i Sør-Trøndelag. Av øvrige arter er det først og fremst skjeggflaggermus som kan tenkes å forekomme i fylket, men den er neppe noen vanlig art. 6. TAKK Georg Bangjord, Per Ole Syvertsen og Per Inge Værnesbranden deltok i deler av feltarbeidet i Per Ole Syvertsen har gitt kommentarer til et tidlig utkast av rapporten, og Paul Shimmings har korrigert den engelske teksten. Arbeidet ble støttet økonomisk av Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Meldal kommune og Orkdal kommune i 2002, samt av Midtre Gauldal kommune i SUMMARY Isaksen, K Bat censusing in Sør-Trøndelag county (central Norway) in 2002 and Strix Miljøutredning, rapport ( Strix Environmental Consult, report ) 3/ pp. Knowledge on the occurrence of bats in Norway has improved a lot during the last 10 years, but is still relatively poor. Sør-Trøndelag county in central Norway (63ºN) is one of the poorest known counties with respect to bats. At least 11 species of bats have been recorded in Norway, but only three of these had been recorded in Sør-Trøndelag prior to The counties Sør- Trøndelag and Nord-Trøndelag are of particular interest, as several bat species met their northern limits of distribution in Norway here. Censuses of bats in selected parts of Sør-Trøndelag were made during 14 nights in the summers of 2002 and Bat detectors (heterodyne and time-expansion types) were used to record hunting bats during night time. Selected churches, houses and other buildings were examined during day time to locate bat roosts, partly based on information from local inhabitants. Four species of bats were recorded. Eptesicus nilssonii is the most common species of bat in the area, as in other parts of Norway. The species was most numerous at low altitudes along rivers and around wetlands close to farms and settlements. Five roosts of this species were located (four in smaller private wooden houses and one in a large public building); all are confirmed or probable maternity colonies. Myotis daubentonii was a focal species during the fieldwork, and the search for bats hunting low over water at suitable localities (lakes and slow-flowing rivers) was made in a systematic way with both positive and negative results noted. The species was found along the three main watercourses in the county (the rivers Orkla, Nidelva and Sokna, the last a tributary of Gaula). Although not recorded in other parts of the county, M. daubentonii is not uncommon in some areas, at least along parts of Orkla. The species has not been recorded in Sør-Trøndelag previously. Due to the northern location, the nights in Sør-Trøndelag are quite bright in June and July. Almost all confirmed records of M. daubentonii in 2002 and 2003 were of bats hunting close to the water surface in August (with a few also in late July), whereas there were a number of records of unidentified Myotis individuals hunting over land both in July and August. The exposed areas over open water are probably avoided by M. daubentonii in early Strix Miljøutredning, rapport 3/

21 summer and not used until the nights are darker in August. This is probably the reason why the species has been overlooked during the previous (casual) census work that has been carried out in the county. The records along Nidelva in Trondheim were the most northerly in Norway up to 2002, but in 2003 the species was recorded further north, in Nord-Trøndelag county (Værnesbranden 2003). The species is common in large parts of South Norway. Myotis brandtii was recorded at two localities, both in the municipality of Selbu. One individual, a lactating female, was live trapped while hunting along a river. Another individual had been found dead in a house, stuck to a flypaper. These are the first records of the species in Sør-Trøndelag, but its occurrence here is not unexpected since earlier records have been made in neighbouring counties both to the north (Nord-Trøndelag) and to the south/west (Møre og Romsdal and other counties). There are, however, relatively few records of M. brandtii also in South Norway, mostly in the southeast. In addition to the records of M. brandtii and M. daubentonii, a number of undetermined Myotis individuals hunting over land were recorded. These bats may be representatives of one of these species or possibly M. mystacinus (not recorded in Sør-Trøndelag or further north in Norway so far). Pipistrellus pygmaeus (formerly known as 55 khz phonic type of P. pipistrellus) was recorded at two localities. A single bat was recorded using a bat detector in Meldal municipality. In Midtre Gauldal municipality, at least two individuals hunted together in a small area for a longer period. The species had not been recorded in Sør-Trøndelag previously and seems to be quite uncommon this far north. The recorded occurrence is, as far as is known today, at the species northern limit in Norway. Both records were made by rivers (Orkla and Sokna, respectively) edged by deciduous trees. This is typical habitat for P. pygmaeus also further south in Norway, where it is common in a wide area along the coast. Vespertilio murinus and Plecotus auritus, which both have been recorded a couple of times in Sør-Trøndelag previously, were not recorded during the censuses in 2002 and Including E. nilssonii and the three new species found during the present work, a total of six bat species have been recorded in Sør-Trøndelag county so far. 8. LITTERATUR Ahlén, I Identification of bats in flight. Swedish Society for Conservation of Nature & The Swedish Youth Association for Environmental Studies and Conservation, Sollentuna/Stockholm. 50 s. Ahlén, I. og Baagøe, H. J Use of ultrasound detectors for bat studies in Europe: experiences from field identification, surveys, and monitoring. Acta Chiropterologica 1(2): Baagøe, H Flagermus. S i: Muus, B. (red.). Danmarks pattedyr 1. Gyldendal, København. Bogdanowicz, W Myotis daubentoni (Kuhl, 1817). S i: Mitchell-Jones, A. J., Amori, G., Bogdanowicz, W., Krystufek, B., Reijnders, P. J. H., Spitzenberger, F., Stubbe, M., Thissen, J. B. M., Vohralik, V. og Zima, J. (red.). Atlas of European Mammals. Academic Press, London. Direktoratet for naturforvaltning Nasjonal rødliste for truete arter i Norge DN-rapport s. Gerell, R Distribution of Myotis mystacinus and Myotis brandtii (Chiroptera) in Sweden. Z. Säugetierkunde 52: Gjerde, L Notes on the distribution of bats (Chiroptera) in Sør-Trøndelag county, Norway. NØBI Report s. Gjerde, L. 1997a. Flaggermus i Tydal kommune. NØBI Brief s. Gjerde, L. 1997b. Flaggermus i Røros kommune. NØBI Brief s. ICZN Vespertilio pipistrellus Schreber, 1774 and V. pygmaeus Leach, 1825 (currently Pipistrellus pipistrellus and P. pygmaeus; Mammalia, Chiroptera): neotypes designated. Bulletin of Zoological Nomenclature 60 (1): Kartlegging av flaggermus i Sør-Trøndelag i 2002 og 2003