Professor emeritus, dr.theol. Torleiv Austad

Transkript

1 26 To-regimentslæren i dagens Norge Professor emeritus, dr.theol. Resumé: Læren om det åndelige og det verdslige regimente er et teologisk grunnkonsept til hjelp i gjennomtenkningen av forholdet mellom kirke og stat. I den norske kirkekamp under okkupasjonen fikk denne læren stor betydning, spesielt med tanke på å definere statens oppgave som rettsstat og ta et oppgjør med dens totalitære forsøk på å bestemme over kirken og binde den enkeltes samvittighet i religiøse og moralske spørsmål. Som overordnet modell kan to-regimentslæren fortsatt være til hjelp når det gjelder å gå opp grensen mellom kirke og stat. Den har også betydning for gjennomtenkningen av kirkens politiske ansvar. Men i et pluralistisk og multireligiøst samfunn er det vanskeligere å bruke den læren i dag. Den blir lett for abstrakt. Når kristne mennesker skal utøve sitt politiske ansvar, vil utfordringen være å trekke politiske konsekvenser av den kristne skapertro. Kristne som utøver sitt samfunnsansvar gjennom politiske partier forventes å basere sin politikk på verdier og normer som kan begrunnes i kristen etikk. De taler da ikke på vegne av kirken. Det er også høyst problematisk å ville utlede et politisk program av evangeliet. Skjer det, vil evangeliet politiseres og miste sin unike karakter og kraft. Kirke, stat og politikk Forholdet mellom kirke, stat og politikk er komplisert. Det har mange fasetter og kan forstås på forskjellige måter. Har kirken et politisk ansvar? Skal den involvere seg i statens politikk? Og hvordan skal staten forholde seg til kirken? Gjennom århundrer har Norge hatt en temmelig enhetlig kultur. Etter at Den norske kirke på reformasjonstiden ble organisert som statskirke, har båndene til staten vært ganske tette. Så godt som hele befolkningen har inntil for få år siden tilhørt kirken. Etter krigen har landet gradvis blitt mer pluralistisk og sekularisert. Det merkes religiøst og kulturelt så vel som sosialt og politisk. Om lag 80% av befolkningen er i dag medlemmer i Den norske kirke, men majoriteten av dem er lite aktive. Frikirkene har oppslutning fra cirka 5%. En regner med at 3% av be-

2 To-regimentslæren i dagens Norge 27 folkningen er muslimer. 1 Ellers er det her som i de fleste åpne demokratiske samfunn i Vesten mange svært forskjellige religiøse grupper og livssyn. Samtidig utvikler staten seg i mer ikke-religiøs retning. Spørsmålet er om to-regimentslæren læren om det åndelige og det verdslige regimente i dag er et tjenlig redskap for kirken og for de kristne når de skal forholde seg til en stadig mer sekularisert stat og til et pluralistisk samfunn. Eller har vi her å gjøre med et mange hundre år gammelt teologisk konsept som er ubrukelig i vårt moderne samfunn? Det må imidlertid legges til at to-regimentslæren i lutherdommen ikke er en helt entydig læretradisjon. Den er blitt tolket og anvendt forskjellig. Slik er det også i dag. Kirkekampen under okkupasjonen Når vi skal vurdere forholdet mellom kirke, stat og politikk i dagens Norge i lys av to-regimentslæren, er det nærliggende å starte med okkupasjonen Den gang ble denne læren et viktig teologisk hjelpemiddel i kirkens kamp mot de tyske okkupanter og deres norske støttespillere i Nasjonal Samling (NS). Kirken sto overfor en totalitær statsmakt som ville påtvinge befolkningen en ideologi etter nasjonalsosialistisk mønster, og som ville bruke kirken for å nå dette målet. I den pressede situasjonen som da oppsto, måtte kirken gjøre et valg. Det var to muligheter: enten å tilpasse seg den nye tid eller å gjøre motstand mot de nye makthaverne. Til å begynne med påberopte kirken seg folkeretten, og erklærte seg villig til å opptre lojalt overfor okkupasjonsmakten innen folkerettens ramme. Men da folkeretten ikke ble respektert verken av den tyske rikskommissæren Josef Terboven eller av NS-lederen Vidkun Quisling, gikk kirken under ledelse av Oslobispen Eivind Berggrav inn for å gjøre aktiv motstand. Til det trengte den en teologisk plattform som kunne samle de ulike grupper i kirken og klarlegge grunnlaget for kampen mot tyskerne og NS. Kirkelederne fant sin strategi i to-regimentslæren, hovedsakelig slik den kommer til uttrykk i de lutherske bekjennelsesskrifter. Det lå her en ansats til å temme staten og begrense dens politikk overfor kirken. Kirken trengte en teologisk basis for sin kritikk av en stat som krenket rett og menneskeverd, og som ville bruke kirken i sitt ideologiske og politiske spill. Det var særlig fire trekk ved to-regimentslæren som kirken den gang festet seg ved og tok i bruk motstandskampen: 2 - Gud er herre i begge regimenter. Det betyr at Gud styrer verden på to måter, gjennom det verdslige regimente for å oppholde verden ved hjelp av rett og rettferdighet og gjennom det åndelige regimente for å vise veien til frelse og evig liv. Staten er eksponent for det verdslige regimente, kirken for det åndelige regimente. Det er av avgjørende betydning å kunne skjelne mellom disse to formene for myndighet, uten å rive dem fra hverandre og uten å blande dem sammen. - At det verdslige regimente er Guds regimente, innebærer at staten har et ansvar for å fremme rett og rettferdighet i samfunnet. 3 Det forventes å skje i respekt for Guds bud og ordninger. Staten svikter sin oppgave hvis den krenker retten og reiser totalitære krav på å bestemme over kirken og enkeltmenneskers frihet til å følge sin samvittighet i religiøse og etiske spørsmål. - Som eksponent for det åndelige regimente er det av vesentlig betydning at kirken har frihet til å forkynne Guds ord etter Bibelen og kirkens læreskrifter, uten å la seg

3 28 dirigere av statens ideologiske og politiske interesser. Samtidig er det en oppgave for kirken å minne staten om at den har et gudgitt ansvar for å være en rettsstat. 4 Det er derfor kirkens oppgave å kritisere en stat som går ut over sitt mandat og vil herske over sine borgere i spørsmål om tro og livssyn. - Det kristne menneske hører hjemme i begge regimenter og har følgelig både et statlig og et kirkelig ansvar. I det ene tilfellet gjelder det å gjøre sitt til at felleslivet i samfunnet kan baseres på rett og rettferdighet, og i det andre tilfellet står det om kirkens rett til å være kirke, uten ideologisk og politisk innblanding fra staten. Derfor forventes det at kristne mennesker står opp mot en stat som blander seg inn i kirkens indre anliggender, og som vil bestemme over den enkeltes forhold til Gud. Den teologiske plattformen som kirken fant i to-regimentslæren, var til hjelp da strategien for motstandskampen skulle legges. Kirken satset særlig på to felter: kampen for retten og kampen for kirkens selvstendighet. De kom til å bli brennpunktene i kirkekampen. At kirken begynte med å protestere mot rettskrenkelsene i samfunnet og slo til lyd for menneskeverdet og samvittighetsfriheten, bidro til å gi den bred oppslutning i folket. De norske kirkelederne gjorde gjeldende at statens primære oppgave består i å være rettasstat. Den skal fremme rett og rettferdighet og bekjempe maktmisbruk og urettmessig bruk av vold. Hvis staten går ut over sitt kompetanseområde og blander seg inn i kirkens indre anliggender og vil bestemme over den enkeltes tro og livssyn, har kirken både rett og plikt til å protestere. Kirken må selv ut fra sitt læregrunnlag kunne avgjøre hva som skal forkynnes og holdes fram som rett og godt etter Guds bud og ordninger. Kirkens kamp for sin selvstendighet ble viktig etter hvert som staten forsøkte å overstyre den og bruke den i sine planer om å nazifisere folket. Mens to-regimentslæren bidro til å klargjøre ansvarsforholdet mellom stat og kirke i den norske kirkekamp, fungerte den i Tyskland ikke minst i lutherske kretser som belegg for et skjebnesvangert skille mellom stat og kirke. Konsekvensen var at Hitler fikk ganske fritt rom til å fremme sin politikk, uten at kirken i vesentlig grad tok et oppgjør med hans nasjonalsosialistiske ideologi og politikk. Det som gjorde at kirken langt på vei var lammet i sin kritikk av regimet, var ideén om statens egenlovmessighet (Eigengesetzlichkeit). Staten skulle følge sine egne lover, uten innblanding fra kirken. I den grad kirken likevel gjorde motstand, dreide det seg i stor grad om protester mot den teologien som de tyske kristne (Deutsche Christen) sto for. Dette kom særlig tydelig til uttrykk i Barmen-erklæringen fra Verken Bekjennelseskirken eller andre kirkelige motstandsgrupper gikk til frontalangrep mot den nasjonalsosialistiske ideologi som lå til grunn for politikken i Det tredje rike. Situasjonsbestemt tolkning Tolkningen av to-regimentslæren i Norge under krigen var bestemt av situasjonen. Kirken kunne dra fordel av at den norske stat konstitusjonelt var en kristen stat. Under henvisning til Grunnlovens 2, som slo fast at Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion, uttalte biskopene at det er nødvendig og vesentlig for kirken å være klar over om staten, som også har med de kirkelige anliggender å gjøre, aksepterer og føler seg bundet av de retts- og moralforpliktelser som kirkens trosgrunnlag, Bibelen og bekjennelsen,

4 To-regimentslæren i dagens Norge 29 Mens to-regimentslæren bidro til å klargjøre ansvarsforholdet mellom stat og kirke i den norske kirkekamp, fungerte den i Tyskland ikke minst i lutherske kretser som belegg for et skjebnesvangert skille mellom stat og kirke. Konsekvensen var at Hitler fikk ganske fritt rom til å fremme sin politikk, uten at kirken i vesentlig grad tok et oppgjør med hans nasjonalsosialistiske ideologi og politikk inneholder. 5 Hele 96% av befolkningen tilhørte den gang Den norske kirke. Det lot seg gjøre å få bred støtte i folket for å formane staten til å være lydig mot den øverste øvrighet, som er Gud. 6 Situasjonen gjorde det uaktuelt for gode nordmenn å diskutere biskopenes formaning til staten, selv om det trolig var delte meninger blant folk om biskopenes teologiske argumentasjon. Kirken hadde folket med seg da den gikk ut mot NS-staten, som krenket retten og ville utvide sin makt til å gjelde alle livsområder. Kirken kunne også dra nytte av at biskopene og prestene gjennom sitt teologistudium hadde lært en del om etisk tenkning. Det er verdt å merke seg at kirken den gang var den eneste offentlige institusjon i samfunnet som ga en utførlig begrunnelse for retten til sivil motstand mot okkupasjonsmakten og dens totalitære ideologi. I og med at Høyesterett hadde trådt tilbake allerede i desember 1940, fikk kirken rom til også å kjempe for retten forstått som teologisk tolket naturrett. 7 Kristelig politikk? Ved overgangen fra krig til fred i 1945 var det en ganske utbredt oppfatning i kirken at den nå ville få en ny grotid. På bakgrunn av erfaringene fra okkupasjonen var det mange som håpet å kunne rekristianisere folket. Den voksende sekulariseringen i mellomkrigstiden hadde stoppet opp i krigsårene, og det lå nær å tenke seg at etterkrigstiden ville utløse en kristen folkevekkelse. Men det skjedde ikke. Kirkelig sett var de første årene etter krigen en tung periode. Sekulariseringen fortsatte der den ble bremset ned ved inngangen til 1940-årene. Etter krigen måtte flere og flere innrømme at kirkekampen i stor grad var nasjonalt betinget. Den var ikke begynnelsen til en ny vekkelsesbølge etter det mønster som var kjent fra tidligere vekkelser i landet. For en hel del kristne hadde krigsårene vært en politisk ansvarsvekkelse. Dette var særlig tydelig i flere av frikirkene, hvor det hadde vært en viss tradisjon for å si nei til politiske verv. Men også i Den norske kirke var det en voksende erkjennelse av at politisk arbeid er en viktig utfordring også for aktive kristne. Det ga Kristelig Folkeparti, som ble dannet i 1933, et oppsving. Fra 1960-årene og utover har partiet gått inn i flere ikke-sosialistiske regjeringer og har sågar hatt statsministeren i tre regjeringer. 8 I januar 1998 oppnådde Kristelig

5 30 Folkeparti 19,7% av stemmene på Norsk Gallup. Siden har tilslutningen til partiet minket betraktelig. Ved Stortingsvalget i 2009 fikk partiet bare 5,5% av stemmene, som er den laveste oppslutningen etter krigen. I 2010 kom det forslag fra et utvalg i partiet om å sløyfe den såkalte bekjennelsesparagrafen, som går ut på at alle som ønsker å bli valgt til verv i partiet, må bekjenne den kristne tro og være enig i partiets grunnsyn. Istedenfor dette kravet skal en ifølge det nye forslaget legge vekt på å styrke den kristne profilen i partiets program. På den måten mener utvalget at det fortsatt vil være mulig å målbære kristne verdier i politikken. Saken har ført til en opphetet debatt. Forslaget om å fjerne bekjennelsesparagrafen kommer opp på partiets landsmøte våren For et politisk parti i et demokratisk samfunn er det ikke enkelt å finne ut hvordan en skal kunne kjempe for kristne verdier i politikken, ikke minst i konkrete saker. Har to-regimentslæren noen betydning for partiets utforming av sin politikk? Det er vanskelig å gi et presist svar. To-regimentslæren er omstridt både blant partiets tillitsvalgte og blant velgerne. I prinsipprogrammet nevnes den ikke. Partiet markerer seg i familiepolitikken og retter fokus på skaperverket og menneskets ukrenkelige verdi. Det har ønske om en restriktiv gen- og bioteknologilov, og er motstander av loven om selvbestemt abort og den nye felles ekteskapsloven. Ellers er gjerne miljøengasjementet sterkt, og en er opptatt av å bidra til at fattige land kan reise seg sosialt og økonomisk. Men er dette en politikk i tråd med to-regimentslæren? Det er viktig å presisere at partiet ikke ønsker å opptre som kirke i den politiske debatten. Partiet taler ikke på kirkens vegne i aktuelle samfunnsspørsmål. Det hører hjemme i en annen kontekst enn der to-regimentslæren er mest relevant. Den er først og fremst beregnet på forholdet mellom kirke og stat. Kristelig Folkeparti er et politisk parti som er opptatt av forholdet mellom kristendom og politikk. Utfordringen er å utforme en politikk på grunnlag av kristne verdier. En må derfor kunne si at to-regimentslæren ikke akkurat treffer det politiske landskapet hvor Kristelig Folkeparti ønsker å hevde seg. De ledende tillitsvalgte i partiet vil ikke trekke direkte linjer fra Jesus og apostlene til sin politikk, selv om det nok har vært enkelte politikere i partiet som for egen del har gått langt i å ville utmynte troen på Jesus Kristus i praktisk politikk. I det store og det hele bygger partiet på den kristne skapertanken, og er opptatt av å ordne felleslivet i samfunnet etter kristen etikk. Det ser ut til at en i dag først og fremst ser sin oppgave i forlengelsen av kristen sosialetikk med tanke på politisk anvendelse. Ellers er partiet innstilt på å skjerme både evangeliet og tros- og livssynsfriheten mot politisk innblanding, og vil at kirken skal ha frihet til å bestemme i eget hus. Det betyr at en bevisst eller ubevisst må reflektere over noen av de samme spørsmål som i ligger i skjelningen mellom det åndelige og det verdslige regimente, uten at det nødvendigvis medfører at denne læren legges til grunn for partiets politikk. Fra tid til annen er det blitt hevdet at prinsippet om kristen politikk er uforenlig med to-regimentslæren. Det argumenteres da gjerne med at politikken må utformes på allment grunnlag, og at den derfor ikke bør tilrettelegges etter spesifikt kristne normer i betydningen normer som har sitt utspring i den kristne tro. Men hvis en mener at det kristne innslaget i politikken består i å fremme verdier som er begrunnet i den kristne skapertroen, er det vanskeli-

6 To-regimentslæren i dagens Norge 31 gere å hevde at en her bygger på sviktende teologisk grunnlag. En må ikke glemme at enhver kristen hører hjemme både i det åndelige og det verdslige regimente, og at det derfor er legitimt å ta med seg sin kristne tro inn i politikken og la den få konsekvenser for det politiske engasjementet. Samfunnets verdigrunnlag Under krigen kunne kirken dra fordel av at 2 i Grunnloven i brede lag av folket ble oppfattet som et verdigrunnlag for det norske samfunnet. Da NS-staten forsøkte å nazifisere befolkningen i landet gjennom tvungen opplæring av barn og ungdom i strid med foreldrenes forpliktelse ved døpefonten og skolens kristne målsetting, kunne kirkens ledere påberope seg Grunnlovens 2 og hevde at den utgjorde statens verdigrunnlag. Fra kirkelig hold ble det argumentert med at kirken av den grunn er statens samvittighet i religiøse og etiske spørsmål. 9 Ved 150 års jubileet for Grunnloven i 1964 fikk Grunnlovens 2 et nytt ledd, idet prinsippet om religionsfrihet ble tatt inn i lovteksten som første ledd og fikk denne ordlyden: Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Dette leddet har betydning for tolkningen av det som kommer etter, og som slår fast at den evangelisklutherske religion forbliver Statens offentlige Religion. Det har vært pekt på at religionsfrihetsprinsippet i realiteten gjør det vanskelig å hevde at den konfesjonelle verdibestemmelsen av det norske samfunn er heldekkende. I dommen i Børre Knudsen-saken i 1983 slo Høyesterett fast at statens verdigrunnlag er påvirket av den kristne tradisjon, men også av en rekke andre tradisjoner. Verdiene i Grunnloven inngår i dynamiske prosesser og endres i takt med utviklingen. Forståelsen av den evangelisk-lutherske Religion i 2, annet ledd, er i dag en annen enn den var i Dens rolle som konfesjonell styringsnorm i samfunnet er gjennom årene gradvis blitt svekket. I dag kan den ikke juridisk brukes til å fastslå hvilke verdier som staten er forpliktet til å legge til grunn for sin politikk. Det paragrafen uttrykker, er at den evangelisk-lutherske religion skal gjelde som læregrunnlag for Den norske kirke. Men av dette kan det ikke sluttes at staten og andre offentlige institusjoner skal rette seg etter verdier som kan utledes av denne paragrafen. Nå er Grunnlovens 2 under debatt. Trolig blir den endret i forbindelse med en nyordning av forholdet mellom stat og kirke. I forliket mellom de politiske partier på Stortinget i 2008 om nedbyggingen av statskirkeordningen har en forpliktet seg til å gå inn for endringer av denne paragrafen i Grunnloven. Endringen kan komme i Paragrafen blir trolig erstattet av en verdibestemmelse for det norske samfunnet. Det foreligger forslag om hvordan denne bestemmelsen skal se ut. Forslaget lyder slik: Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettigheterne. Hvis grunnlovsendringen etter dette mønsteret går gjennom, vil det bli slått fast at Norge i sitt verdigrunnlag vil videreføre den arven som ligger i den kristne og humanistiske tradisjon. Det vil da være en utfordring for de politiske partier så vel som for andre statsinstitusjoner å reflektere over hva en slik ny verdibestemmelse for samfunnet betyr i praksis. Det er en debatt som vil måtte foregå kontinuerlig. Forståelsen av den kristne og humanistiske arven kan ikke besvares én gang for alle. Partiene så vel som velgerne vil stå overfor stadig nye utfordringer som krever nye svar.

7 32 Mindre kristendomskunnskap Fram til 1969 ble kristendomsundervisningen i grunnskolen betraktet som Den norske kirkes dåpsundervisning. Lærerne i kristendomskunnskap måtte tilhøre en evangelisk-luthersk kirke. Fra da av ble konfesjonsplikten for lærerne opphevet, selv om undervisningen fortsatt skulle legges opp i tråd med evangelisk-luthersk lære. Utover på og 1980-tallet ble det tydeligere og tydeligere at den tette forbindelsen mellom skole og kirke fra statspietismens tid på 1700-tallet var svekket. Flere ba seg fritatt for kristendomsundervisning, og på enkelte skoler kom det i gang alternativ livssynsundervisning. I 1997 ble kristendomskunnskap og livssynskunnskap erstattet av et nytt fag, KRL (Kristendoms-, religions- og livssynskunnskap). Dette faget ble imidlertid erklært menneskerettsstridig av Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg i Året etter ble faget endret til RLE (Religion, livssyn og etikk). At kristendomskunnskap nå ble erstattet av religionskunnskap, innebærer en ytterligere svekkelse av kristendomsdelen i faget. I 2003 vedtok Stortinget å legge til rette for at Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn kan få økonomisk støtte til å styrke og utvikle tilbudene om trosopplæring for sine barn og unge mellom 0 og 18 år. For Den norske kirke var dette et resultat av 30 års kirkelig-pedagogisk reformarbeid som følge av erkjennelsen av at kirken selv må ta ansvaret for opplæringen av sine døpte barn. Det legges opp til at tilbudet om trosopplæring skal nå ut til alle menigheter og ha bredde både kvalitativt og kvantitativt. Kirkemøtet vedtok i 2009 en ny plan for trosopplæringen som har tittelen Gud gir vi deler. 10 Planen gjelder fra 1. januar Trosopplæringsreformen har tilført kirken og de øvrige tros- og livssynssamfunnene en ny giv i barne- og ungdomsarbeidet. Det blir spennende å se om reformen får det omfang og det innhold som lå til grunn for Stortingets beslutning. Selv om det kristne enhetssamfunnet etter hvert har smuldret opp og den tette forbindelsen mellom skole og kirke nærmest er oppløst, er det flere tegn på at kirken lever og er aktiv på flere felter. 11 Men det kirkelige arbeid er mer differensiert enn før. Det gjør det vanskeligere å opptre samlet. Både teologiske spenninger og sprikende kirkelige oppfatninger tærer på samhørigheten i kirken. Det har allerede ført til en viss avskalling. Spørsmålet er om det vil utvikle seg til kirkesplittelse. Det vil trolig gjøre det enda vanskeligere å praktisere toregimentslæren slik en kunne gjøre under krigen. Statskirkeordningen Siden midten av det 19. århundre har det vært gjort mange forsøk på å reformere ordningen av forholdet mellom stat og kirke. I noen tilfeller har det kommet reformer som har bidratt til å gjøre kirken mer selvstendighet og uavhengig av staten. Men inntil nylig har ikke staten villet gi fra seg den øverste styringen av Den norske kirke. Nå er vi inne i en fase som etter all sannsynlighet innebærer endringer i de paragrafer i Grunnloven som legger grunnlaget for statskirkeordningen. Men det er ennå for tidlig å si hvordan nyordningen av forholdet mellom stat og kirke vil bli. Det som synes klart, er at det anakronistiske i statskirkeordningen blir tydeligere etter hvert som Norge blir mer pluralistisk og multireligiøst. Hvis vi skal vurdere statskirkeordningen ut fra to-regimentslæren, er det ikke vanskelig å se at det er en problematisk ordning. Gjennom årene har ordningen gitt kirken en del privilegier og politisk makt. Det er en form for kirkestyre

8 To-regimentslæren i dagens Norge 33 som gjerne går under navnet ekklesiokrati, og som er et brudd med skjelningen mellom statlig og kirkelig myndighet i lys av toregimentslæren. Men statskirkeordningen kan også ha som følge at staten overstyrer kirken og vil kontrollere innholdet i dens forkynnelse og undervisning. I sin mest outrerte form kalles dette caesareopapisme. Denne faren har vært og er fortsatt en reell trussel. Det var særlig tydelig under okkupasjonen. Men både før og etter krigen kan vi finne eksempler på at staten har villet definere romsligheten i kirken og velge kirkeledere etter eget kirkelig og politisk skjønn. Fortsatt er det slik at staten utnevner biskoper og proster. Det gir muligheter for å se bort fra kirkelige innstillinger og avstemningsresultater, og velge folk som regjeringen anser seg best tjent med. Uansett om det er kirken som griper inn på statens område, eller staten som griper inn på kirkens område, ligger det et korrektiv i læren om det åndelige og det verdslige regimente. Selv om denne læren i dag ikke lar seg anvende på samme måten som i den gamle enhetskulturen, er den i alle fall en sterk påminnelse om at statskirkeordningen teologisk vurdert er en problematisk organisering av forholdet mellom kirke og stat. Ordningen innbyr til overgrep både den ene og den andre veien. Overordnet modell Selv om det norske samfunn i dag er langt mer mangfoldig enn før, har to-regimentslæren like fullt betydning for vår tenkning omkring forholdet mellom stat og kirke. Vi har her å gjøre med et teologisk grunnmønster som viser forskjellen og sammenhengen mellom statens oppgave og kirkens oppgave. Statens oppgave består i å være rettsstat og på den måten sørge for borgernes sosiale ve og vel. 12 Når staten ivaretar rett og rettferdighet for alle i samfunnet, er den et organ for Guds skapende og oppholdende virksomhet i verden. Samtidig har staten sine grenser. Den skal ikke være en totalitær makt som tar sikte på å dekke alle menneskelige behov og binde samvittigheten i spørsmål som har med tro og livssyn å gjøre. Det har vært diskutert om velferdsstaten i etterkrigstiden har utviklet seg i totalitær retning og opptrer som en sekulær All-Fader, idet den synes å legge vinn på å tilfredsstille et bredt spekter av åndelige og materielle behov i samfunnet. 13 To-regimentslæren kan fortsatt oppfattes som en påminnelse om at kirkens oppgave består i å forkynne evangeliet med grunnlag i Guds ord og kirkens lære. Det gjelder at dette så langt som mulig kan skje uavhengig av ideologiske og politiske interesser i samtiden. Kirken har også sine grenser. Den skal ikke opptre som en politisk institusjon eller som et politisk parti. I den grad kirken måtte forsøke å tilrive seg herredømmet over staten eller å styre utformingen av dens politikk, forfeiler den sitt oppdrag i verden. Kirke og stat kan imidlertid ikke skilles helt. Det er og bør være en viss interaksjon mellom dem. Staten har ansvar for å fordele godene i samfunnet så rettferdig som mulig, uavhengig av rase, sosial status og religion. Det er også en statlig oppgave å sørge for at kirken og andre religiøse fellesskap har rettslig grunnlag for å kunne utøve sin gjerning i frihet og i respekt for menneskerettighetene. Av kirken forventes det at den reiser etiske spørsmålsstillinger ut fra sitt kristne menneskesyn. Hvis staten eller andre institusjoner i samfunnet krenker menneskeverdet, hører det med til kirkens kall å protestere. Tier kirken, kan det være et tegn på at den svikter sitt oppdrag. På reformasjonstiden, da to-regiments-

9 34 læren fikk sitt lutherske preg, gjaldt det å demme opp for biskopenes verdslige makt i senmiddelalderen. I Den augsburgske bekjennelse, artikkel XXVIII (Om kirkemakten), sies det uttrykkelig at biskopene har befaling fra Gud om å forkynne evangeliet, tilgi og fastholde synder og forvalte sakramentene. Etter evangeliets fullmakt har de ingen verdslig makt. Og staten på sin side har å gjøre med andre ting enn evangeliet. Den skal verge legemene og de legemlige ting mot åpenbar urett. Var de lutherske reformatorene redde for kirkens verdslige makt, så har kirken i nyere tid, særlig i det 20. århundre, fått erfare statens interesse av å ha makt over kirken. Frykten for at staten utvider sitt maktområde til også å herske over kirken, har vært reell og er det fortsatt på flere steder i verden. Derfor kan det være på sin plass å gjenta hva som står i Den augsburgske bekjennelse, nemlig at den kirkelige og den verdslige makt ikke må blandes sammen. Avsluttende refleksjoner Det kritiske spørsmålet er om to-regimentslæren som overordnet modell treffer det konkrete politiske og kirkelige landskapet i Norge i dag. Modellen kan lett bli for abstrakt. Erfaringene fra kirkekampen under okkupasjonen kan ikke uten videre overføres til dagens situasjon. Den gang var det krigstilstand og frontene sto steilt mot hverandre. Slik er det ikke i våre dagers demokrati. Dessuten har både staten, samfunnet og kirken endret seg i løpet av de år som er gått siden krigen. En iøynefallende forskjell mellom den gang og nå er at samfunnets verdigrunnlag ikke lenger oppfattes så entydig basert på den evangelisk-lutherske Religion som tilfellet var under okkupasjonen. Det gjør det vanskeligere å få staten og andre samfunnsinstitusjoner til å erkjenne at de har et gudgitt ansvar, og at de skal utøve dette i respekt for Guds bud og ordninger. Kirken kan risikere å tale ut i tomme luften hvis den gir seg til å minne institusjoner i samfunnet om at de i sin virksomhet står til ansvar overfor Gud, som er øverste øvrighet. Selv om den kristne og humanistiske tradisjonen fortsatt øver en viss innflytelse i samfunnslivet, er det utvilsomt vanskeligere å nå fram med en etisk og politisk argumentasjon på tydelige kristne premisser. Mens så godt som hele befolkningen tilhørte Den norske kirke under okkupasjonen, er det i dag om lag 80% som formelt er medlemmer av kirken. Nedgangen skyldes først og fremst innvandringen, utmeldinger av kirken og overgang til andre trossamfunn. Både islam, alternative religiøsitet og Human-Etisk Forbund (HEF) bidrar på forskjellige måter til et mangfoldig livssynsmarked og en mer sekulær stat. Det er vanskeligere for kirken i dag å få bred oppslutning om sine kristne synspunkter. Svekkelsen av kristendomsfaget i skolen har også ført til betydelig mindre kunnskap om kristen tro og kristent liv i folket. Staten forholder seg ikke bare til kirken, men til en rekke forskjellige religiøse og livssynsmessige grupperinger. Det ligger derfor nær å spørre: Kan en sekulær stat være eksponent for Guds verdslige regimente? I prinsippet er svaret ja, så fremt den opptrer som rettsstat. Men hva betyr det i praktisk politikk? I et demokratiet vil staten i stor grad innrette sin politikk etter folkeviljen, uten å spørre etter kirkens forståelse av Guds bud og ordninger. Det gjør det vanskeligere for kirken å nå fram med en kritisk vurdering av den rådende politikken i lys av to-regimentslæren, slik tilfellet var under okkupasjonen. Det hører også med til bildet at nåtidens kultur er farget av individualismen. På en rekke områder i livet formes livsmønsteret

10 To-regimentslæren i dagens Norge 35 av hva den enkelte føler er rett og godt. Både samfunnslivet og det religiøse livet, inkludert kirkelivet, bærer preg av dette. Individualismen gjør det i mange tilfeller vanskelig å tale på en folkekirkes vegne, og enda vanskeligere å få bredt gjennomslag i folket for et kirkelig budskap. I en kultur med tydelige individualistiske trender treffer ikke to-regimentslærens verken folkelivet eller kirkelivet slik som i den gamle kristne enhetskulturen. Demokratiet er basert på at borgernes tar politisk ansvar for samfunnslivet. Det gjelder også for de kristne. De kan utøve sitt samfunnsansvar gjennom politiske partier og sin stemmegivning så vel som gjennom familien, yrkeslivet og sosiale og humanitære initiativ. Mange kristne er opptatt av å formidle sine verdier og normer inn i samfunnsdebatten i håp om at de skal kunne påvirke viktige beslutningsprosesser. Spørsmålet er: Hvordan skal dette gjøres? Er det i strid med to-regimentslæren å danne kristelige politiske partier? I den Noter 1 Ifølge Pew Research Centre i Washington vil antall muslimer i Norge mer enn fordobles i løpet av de kommende to tiår og utgjøre 6,5% av befolkningen i 2030, beregnet til mennesker. 2 Til forståelse av bruken av to-regimentslæren under okkupasjonen, se : Kirkelig motstand. Dokumenter fra den norske kirkekamp under okkupasjonen med innledninger og kommentarer, Kristiansand: Høyskoleforlaget 2005, særlig (Teologisk tolkning av kirkekampen). 3 I Hyrdebrevet, som biskopene sendte ut i januar/februar 1941, heter det: Etter kirkens bekjennelse står kirken i forhold til en rettsstat, idet staten ved sine organer forutsettes å opprettholde den rett og rettferdighet som er en gudvillet ordning (se Austad 2005, 51). 4 Anført av biskop Eivind Berggrav tok kirken under okkupasjonen et oppgjør med det tradisjonelle øvrighetskryperiet i lutherdommen grad et politisk parti presenterer sitt program som uttrykk for kirkens syn, tyder det på en sammenblanding av det åndelige og det verdslige regimente. Det er også et tegn på misbruk av denne læren hvis en forsøker å utlede et politisk program av evangeliet og tillegge det Jesu autoritet. Men hvis et slikt parti baserer sin politikk på etiske prinsipper i kristen tro og tenkning, behøver det ikke å kollidere med to-regimentslæren. Det burde være mulig å utforme en politikk både på generelt grunnlag og i konkrete saker som er styrt og farget av kristne synspunkter. Om politiske partier som formidler slike verdier, kaller seg kristelige eller ikke, er ikke et prinsipielt spørsmål. Hvordan dette eventuelt skal gjøres, gir ikke toregimentslæren noe direkte svar på. Dens betydning i denne sammenheng ligger i å si nei hvis et politisk parti gir seg ut for å tale på vegne av kirken eller i evangeliets navn. Det ville være en sammenblanding av åndelig og verdslig myndighet. som gikk ut på at en kristen skulle underkaste seg enhver øvrighet. Berggrav tolket Rom 13 slik at det kun er rettsstaten den staten som ikke er til redsel for den gode gjerning som en skal lyde. Han argumenterte med at for Paulus er det ikke staten som er suverén, men Retten, se hans bok Staten og mennesket. Oppgjør og framblikk, Oslo: Land og kirke 1945, Fra Hyrdebrevet, se Austad 2005, Jf. bekjennelseserklæringen Kirkens Grunn, som lå til grunn for prestenes embetsnedleggelse påskedag Her sies det uttrykkelig i artikkel V at Gud er alle ordningers Herre og Over-øvrighet, se Austad 2005, Jf. : Naturretten i den norske kirkekamp, Tidsskrift for Teologi og Kirke 53, 1982, Lars Korvald var statsminister i en mindretallsregjering i , mens Kjell Magne Bondevik var statsminister i Sentrumsregje-

11 36 ringen i årene og i Samarbeidsregjeringen i årene Dette er særlig tydelig i de to teologiske fakulteters felleserklæring etter embetsnedleggelsen på basis av Kirkens Grunn. I denne erklæringen, som er datert 25. april 1942, heter det at kirken er statens samvittighet i religiøse og moralske spørsmål, se Austad 2005, 168 og Se Plan for trosopplæring: Gud gir vi deler, Oslo: Kirkerådet De senere år har de kristelige organisasjoners arbeid for ytre og indre misjon blitt betydelig svekket mange steder i landet. Men organisasjonenes ungdomsarbeid i byer og tettsteder er fortsatt livskraftig og betyr mye for rekrutteringen til tjeneste i kirken. Til tross for sekulariseringen tas det nye initiativ i kirken i håp om å nå ut til folk, blant annet gjennom nye og voksende bevegelser som KRIK (Kristen idrettskontakt) og Korsvei. 12 I avhandlingen Kirken og arbeiderbevegelsen. Spenninger, skuffelser, håp. Tiden fram til 1940, Bergen: Fagbokforlaget 2011, drøfter Nils Ivar Agøy spørsmålet om den lutherske toregimentslæren kunne være gunstig for sosialismen fordi den la til rette for et positivt syn på staten, også en eventuell ikkelutherske stat. Agøy ser ikke bort fra en slik påvirkning, men finner det vanskelig å bevise i forhold til andre faktorer som også har virket inn på politiske kulturer preget av et tillit forhold mellom styrende og styrte (626). 13 Jf. Eivind Berggravs kritikk av velferdsstaten i foredraget på Det Lutherske Verdensforbunds generalforsamling i Hannover 1952: Stat og kirke i dag etter luthersk syn, Kirke og Kultur , Forfatteroplysning Det teologiske Menighetsfakultet Postboks 5144 Majorstuen 0302 Oslo Norge torleiv.austad@mf.no (MF) (privat)