Heinrich Himmler i en tale til SSledere

Transkript

1

2 Opprop i forbindelse med at nazistene slo til mot fagforeningene 1. mai forspillet en tyske staten var bankerott på Dgrunn av krigsutgiftene. Den tyske republikken som avløste keiserdømmet var etablert på ruinene av en tapt krig og en ufullbyrdet revolusjon. I november 1918 lå makten hos de arbeider- og soldatrådene som hadde oppstått i hele det tyske riket. Valget av ny nasjonalforsamling skjedde i januar Regjeringen klarte ikke å skape balanse i statsbudsjettet, og lot i stedet inflasjonen rulle. I 1923 kulminerte vanskelighetene med fransk okkupasjon av Ruhr-området. Tyskerne måtte la seddelpressen gå hele døgnet, og ut på sommeren forsvant tilliten til marken. Det førte til total økonomisk lammelse. første verdenskrig endte med et Dydmykende nederlag for Tyskland. Ved våpenstillstanden 11. november 1918 måtte de tyske forhandlere i en jernbanevogn i Compiègne-skogen undertegne en avtale der Tyskland forpliktet seg til å overlate alt krigsmateriell til de allierte og assosierte makter. Mange av de tyske soldatene kom hjem til et liv i arbeidsledighet, og måtte tigge til livets opphold. Mine herrer! Vi er dypt grepet av den opphøyde oppgave som har ført oss sammen med Dem, raskt å gi verden en varig fred. Vi bedrar ikke oss selv med hensyn til omfanget av vårt nederlag, graden av vår avmakt. Vi vet at de tyske våpens makt er brutt. Vi kjenner den hatets makt som her trer oss i møte. Og vi har hørt det lidenskapelige krav at seierherrene både vil la oss betale som tapere og straffe oss som skyldige. Det blir forlangt av oss at vi skal bekjenne oss som de eneste skyldige i krigen. En slik tilståelse ville i min munn være en løgn. Det er langt fra at vi vil skyve ethvert ansvar fra oss for at det kom til denne verdenskrigen, og at den ble ført slik som den ble men vi vil uttrykkelig bestride at Tyskland, hvis folk var overbevist om at det førte en forsvarskrig, alene må bære skylden Fra den tyske utenriksminister von Brockdorff-Rantzaus tale i Versailles 7. Mai det 20. århundre snakker vi om I to verdenskriger. Den første verdenskrigen, fra 1914 til 1918, var konsentrert om Europa. Storbritannia, Frankrike og USA beseiret Tyskland, som fikk skylda for krigen og ble påført nedverdigende fredsbetingelser i Versailles. Etter krigen ble det økonomisk kaos i Tyskland med en inflasjon som totalt ødela vanlige menneskers økonomi. Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti ble etablert allerede i 1919 på en bølge av nasjonal forutrettethet. Fra 1921 ble Adolf Hitler partiets ubestridte leder. Ved valgene i 1930 fikk NSDAP overraskende 18,3 % av stemmene etter bare å hatt ubetydelig oppslutning i 20-åra. Ved valget i 1932 ble NSDAP Tysklands største parti med 37,1 % av de avgitte stemmene. Adolf Hitler ble leder for en tysk samlingsregjering. Med begrunnelse i Riksdagsbrannen fikk NSDAP i 1933 vedtatt en forordning som gjorde det lovlig for makthaverne å sensurere brev, post, telegraf og telefon. De andre partiene ble forbudt, slik at NSDAP ved valget i 1933 var det eneste lovlige partiet, som fikk 92,1 % av stemmene. Adolf Hitler ble i 1934 utnevnt til fører og rikskansler, og hadde dermed diktatorisk makt i Tyskland. Det tredje riket var en realitet. et som skapte Adolf Hitlers posisjon i Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti Dog senere i hele Tyskland, var hans usedvanlige evner som agitator. Sommeren 1921 fikk Adolf Hitler diktatorisk myndighet som fører i partiet. Som frivillig under den første verdenskrig opplevde Adolf Hitler kameratskap, tilhørighet og en spenningsfylt, meningsfylt kamp. Etter fredsslutningen var han som så mange andre tyskere besatt av hat til Versaillesfreden, og betraktet den som en nasjonal ydmykelse som måtte hevnes. Nasjonalsosialismen stiller arbeideren og bonden, håndverkeren og den ansatte med ett uttrykk alle arbeidende tyskere i sentrum for sin og dermed statens interesse. Alle halliker og snyltere uskadeliggjøres. Hvem er nå den kapitalistlakei eller reaksjonære som vil undertrykke deg og berøve deg dine rettigheter? Var det de røde forbrytere, som gjennom mer enn et tiår misbrukte deg, du godmodige, ærlige og tapre tyske arbeider, for dermed å kunne gjøre deg rettsløs og arveløs, eller var det vi, som under store ofre og lidelser kjempet mot de djevelske jødenes galskap? Allerede etter tre måneders nasjonalsosialistisk regjering kan vi bevise for deg: Adolf Hitler er din venn! Adolf Hitler kjemper for din frihet! Adolf Hitler gir deg ditt brød! Opprop i forbindelse med at nazistene slo til mot fagforeningene 1. Mai Vi skal naturligvis ikke være rå og hjerteløse om det ikke er nødvendig. Vi tyskere, som er det eneste folk på jorda som er hyggelige mot dyrene, vi skal naturligvis også opptre anstendig overfor disse menneskedyr (russere og tsjekkere) Men vi må huske på at det ville være et forræderi mot vårt eget blod om vi ikke bekymret oss for dem. Det ville bare bli vanskeligere for våre sønner og deres etterkommere. Heinrich Himmler i en tale til SSledere i Polen De økonomiske konjukturene var gunstige, og Tyskland hadde en årlig vekstrate på 8,5 %. Det ble igangsatt store offentlige arbeider. I mars 1935 erklærte Hitler Versaillesfredens bestemmelser om nedrustning av Tyskland som ugyldige. Rustningsindustrien bidro til den store veksten i økonomien. NSDAP bygget den tyske nasjon gradvis om til en agressiv krigsmakt. akekorset har fra gammel tid vært brukt bl.a. som religiøst symbol mange Hsteder i verden. Av nazistene i Tyskland ble det oppfattet som spesielt germansk. Fra 1920-årene ble det brukt som symbol for NSDAP, og i tida for det tredje rike. I 1920-årene ble det i Bayern etablert flere halvmilitære grupper hvor det nasjonalsosialistiske SA Sturmabteilung inngikk. De karakteristiske brune uniformene fikk de fordi den tyske hæren hadde utsalg av brune uniformer som var sydd til de kolonitropper som Versailles-freden hadde gjort overflødige. 30. juni 1934 de lange knivers natt lot Adolf Hitler SA-sjefen Ernst Röhm og rekke andre mulige politiske motstandere likvidere. Da president Hindenburg døde 2. august 1934 ble Adolf Hitler utnevnt til fører og rikskansler. Hele regimets sikkerhetssystem ble etter hvert samlet som en særoppgave for en enkelt mann, Heinrich Himmler. Han var riksfører for SS Schutzstaffel et partikorps som var blitt utskilt fra SA i 1934, og var også sjef for det tyske politi. Under dette hørte det politiske politiet Gestapo og konsentrasjonsleirene. Dessuten kommanderte Himmler en spesielt bevæpnet vaktstyrke som under den annen verdenskrig inngikk i Wehrmacht under betegelsen Waffen-SS.

3 Tyskland har under sitt nåværende regime utsatt verden for den ene ubehagelige overraskelsen etter den andre. Rhinland, Østerrikes Anschluss, Sudeterlands utskillelse alle disse ting har rystet og krenket den offentlige mening over hele verden. Og likevel, uansett i hvor høy grad vi måtte ta avstand fra de metoder som ble anvendt i hvert enkelt tilfelle, var det alltid noe som talte for dem et vitnesbyrd om nasjonalt fellesskap eller om for langvarig motstand overfor rettferdige krav som kunne anføres til gunst for nødvendigheten av å forandre den bestående tilstand. Men de begivenheter som denne uken har funnet sted under fullkommen tilsidesettelse av de prinsipper som den tyske regjering selv har lagt vekt på, synes å falle inn under en annen kategori, og vi finner alle grunn til å spørre oss selv: Er dette slutten på et gammelt eventyr, eller er det begynnelsen på et nytt? Er dette det siste angrep på en liten stat, eller vil det bli etterfulgt av andre? Er dette i virkeligheten et skritt i retning av et forsøk på å dominere verden med makt? utbruddet Fra Neville Chamerlains tale i Birmingham 17. mars 1939 en britiske statsminister Neville Chamerlain ankommer til München D29. september Til høyre for ham den tyske utenriksministeren Joachim von Ribbentrop, til venstre Adolf Hitler. München-forliket oppfattet først Chamerlain som sitt livs triumf. Fred i vår tid! erklærte han ved hjemkomsten til London. Senere er forliket i München gått over i historien som en kapitulasjon overfor Hitler. Forholdet til Polen er blitt utålelig. Hittil har min politikk overfor Polen stått i motsetning til folkets oppfatning. Mine forslag om Polen (Danzig og Korridoren) ble ødelagt ved at England grep inn. Polen endret sin tone overfor oss. Spenningstilstanden er i lengden uutholdelig. Initiativet bør ikke gå over til andre. Nå er tidspunktet mer gunstig enn for totre år siden. Et attentat på meg eller Mussolini kunne forandre situasjonen i vår disfavør. Man kan ikke for bestandig ligge overfor hverandre med usikret gevær. En kompromissløsning som ble foreslått for oss, forlangte at vi forandret holdning og gjorde gode miner til slett spill. Man talte igjen Versailles-språk til oss. Det var fare for et prestisjetap. Sannsynligheten for at Vesten ikke griper inn er fremdeles stor. Vi må med hensynsløs besluttsomhet ta risikoen på oss. Politikeren må i likhet med feltherren løpe en risiko. Vi står overfor det harde alternativ å slå til, eller før eller senere med sikkerhet bli tilintetgjort. Adolf Hitler i tale til en militær forsamling i Obersalzberg 22. august en 1. september 1939 gikk tyske soldater over grensa til Polen. Bare Dtre uker senere var den polske motstanden brutt. Verden ble vitne til det tyskerne selv kalte en lynkrig Blitzkrieg det åpne feltslaget der fiendens linjer skulle gjennombrytes av konsentrert ildkraft. Armerte stridsvogner skulle ikke lenger opptre som taktisk støtte for infanteriet, men som egne avdelinger som i store, samlede kolonner skulle bryte gjennom og splitte de fientlige troppene. Til forsterkning av tankvåpenets ildkraft hadde Tyskland utviklet den såkalte Stukaen, en styrtbomber (Sturzkampfflugzeug) med kort rekkevidde som ble satt inn langs frontlinjen ble Østerrike innlemmet i det I tyske riket ved et frivillig Anschluss. Samme år gikk Storbritannia med på det såkalte München-forliket, som delte opp Tsjekkoslovakia etter språklige og etniske områder. I 1939 erobret Tyskland likevel resten av Tsjekkoslovakia og Litauen, som hadde en stor tysk-språklig minoritet. Etter først å ha inngått en ikke-angrepspakt med Sovjetunionen, rykket Tyskland 1. september 1939 inn i Polen. England og Frankrike, som begge hadde garantert Polens sikkerhet, måtte da erklære Tyskland krig. Sovjetunionen rykket inn i Polen fra øst og besatte de områder som var kalt sovjetisk innflytelsessfære i avtalen med Tyskland. Da de ikke fikk tilsvarende avtale med den finske regjeringen, startet de den finske vinterkrigen Opinionen både i Skandinavia og resten av Vest-Europa tok parti for finnene og regnet Sovjetsamveldet som en aggressor på linje med Tyskland. Da Tyskland i juni 1941 invaderte Sovjetunionen, meldte mange av dem som frivillig hadde kjempet på finsk side seg til tysk tjeneste for å fortsette kampen mot kommunistene. Hitler ønsket å gjøre det forestående angrepet på Frankrike til sin avgjørende seier, og fryktet at de allierte ville kunne sette inn et motstøt ved å okkupere Skandinavia. 20. februar 1940 ga Hitler general von Falkenhorst i oppdrag å utarbeide en plan for et angrep på Danmark og Norge som skulle foreligge ferdig til 10. mars. Planen fikk kodenavnet Operasjon Weserübung. Invasjonsdatoen ble en uke før fastsatt til 9. april. I løpet av 24 timer ble Danmark, Narvik, Trondheim, Bergen, Stavanger, Egersund, Kristiansand, Arendal, Horten og Oslo besatt. en finske vinterkrigen, som Dbegynte med et sovjetisk angrep 30. november 1939 og varte til fredsslutningen 13. mars 1940, gikk hardt ut over Sovjetunionens anseelse. Opinionen i Skandinavia og hele Vest-Europa tok parti for finnene, og også regjeringene i Paris og London betraktet nå Sovjet som en aggressor på linje med Tyskland. Frivillige mannskaper meldte seg til tjeneste på finsk side. På bildet drar de første norske frivillige med tog fra Østbanen 5. januar Freden kostet Finland betydelige landavståelser, blant annet Det karelske neset med byen Viborg. ngrepet på Norge fikk kodenavnet A Operasjon Weserübung og ble gjennomført så snart issituasjonen etter den strenge vinteren tillot det. Den 9. april 1940 klokka eller så nær som man kunne komme det gled skip med tyske tropper inn i de viktigste havnene, og samtidig rykket tyske tropper over grensa til Danmark. Det synes som om Hitler på det tidspunkt fryktet en alliert aksjon mot den skandinaviske halvøya, og at han ville komme den i forkjøpet ved å okkupere Norge. I Danmark kom det til militære episoder, men ikke egentlig kamp. Regjeringen bøyde seg for det ultimatum tyskerne overrakte. Det stilte fortsatt selvstendighet i utsikt mot fri militær innmarsj.

4 angrepet på norge Melding om at det var iverksatt alminnelig mobilisering ble kringkastet gjennom NRK Radio flere ganger utover formiddagen 9. april, men etter at tyskerne overtok kontrollen i NRKs studio, var sendingen fra Oslo stengt i tre timer. Klokka ble programmet gjenopptatt, og etter fem minutter med grammofomusikk kom major Vidkun Qvisling til mikrofonen og erklærte at den flyktende regjering Nygaardsvold var trådt tilbake til fordel for en regjering utgått av den nasjonale samlingsbevegelse med ham selv som statsminister, og at all mobilisering var stanset. itler ville gjøre det kommende felttoget mot Frankrike, som startet 10. Hmai 1940, til sin avgjørende seier. Han fryktet imidlertid at de allierte, selv etter et nederlag i Frankrike, ville være fristet til å sette inn et motstøt ved å okkupere Skandinavia. I februar og mars 1940 presset han derfor på overfor sine militære ledere for å få iverksatt angrepet på Danmark og Norge snarest mulig. På den måten ville han komme de allierte i forkjøpet. e flybårne tyske soldatene tok Oslo i besittelse 9. april klokka D 500 transportfly fraktet tropper luftveien og 220 bombefly og mer enn hundre jagerfly beskyttet troppeskipene. Tydeligere demonstrasjon av den tyske militære overmakt var det vanskelig å finne. n tysk feltartilleriavdeling ankom Blaker Skanse tidlig på dagen 12. Eapril Avdelingen spredte seg ut over festningsvollene og en kanon ble plassert utenfor rektorboligen. Om kvelden ble hele elevflokken med 70 elever tatt i forvaring i internatets kjeller, og var der natten over. Etter en angstfylt våkenatt ble hele elevflokken under tysk bevoktning ført ned gamle Skansebakken. På bildet ser vi tyske soldater utenfor Blaker samvirkelag. Det er to tyske lastebiler med mannskaper, en feltkanon og noen vaktposter. Foto: Olea Aasen. Utviklingen i Skandinavia gjør det nødvendig å okkupere Danmark og Norge med deler av den tyske hær. Det skal tallmessig være små styrker, men dette skal oppveies av dristig handling og overraskende utførelse. Det skal virke som en fredelig okkupasjon, skrev Adolf Hitler i invasjonsordren til general von Falkenhorst. Senkingen av den tyske krysseren Blücher ved Drøbak natt til 9. april gav norske myndigheter noen viktige timers henstand. Et ekstratog med kongehuset, Storting og regjering forlot Oslo Ø. klokka og passerte Frogner i Sørum en times tid senere etter å ha byttet lokomotiv på Lillestrøm. De dro videre til Hamar, og senere på kvelden til Elverum, der Stortinget ga regjeringen fullmakt til å styre landet på sine vegne. En styrke tyske fallskjermjegere under ledelse av kaptein Eberhard Schiller rekvirerte kjøretøyer i Oslo og kjørte nordover langs Trondheimsveien. Også de passerte på formiddagen gjennom Frogner. Klokka natt til 10. april ble tyskerne stoppet av norske tropper ved Midtskogen. Besettelsen av Blaker og Sørum skjedde 12. og 13. april med en styrke på ca. 350 soldater fra sykkelskvadron no. 233, 14de panserjegerkompani og en infanteritropp av IR 345. Denne styrken dro fra Fet gjennom Sørumsand og til Blaker 12. april Dagen etter dro noen videre til Rånåsfoss og til Frogner. Tyskerne var redde for at nordmennene skulle sprenge brua over Leirelva ved Frogner på samme måte som brua over Glomma ved Årnes var blitt sprengt for å forsinke tysk framrykking. Fem gisler fra Frogner-området ble derfor stengt inne i lærerboligen på Frogner barneskole natta mellom 14. og 15. april. Heldigvis skjedde det ikke noe med brua, så gislene ble sluppet ut igjen morgenen etter. apteinen på den tyske krysseren K Blücher forsøkte å sette skipet på land etter at det hadde fått en rekke fulltreffere fra norske torpedobatterier ved Oscarsborg ved halv fire-tiden om morgenen 9. april. Skipet kom ikke så langt, det gikk til bunns med omkring tusen mann. Forskipet kom i brann og de overlevende søkte seg til akterdekket. Kort etter at skipet var gått ned inntraff en voldsom eksplosjon, og sjøen, som var full av svømmende soldater, ble med ett en eneste ildmørje. yskerne var redde for at Tnordmennene skulle sprenge brua over Leirelva ved Frogner på samme måte som brua over Glomma ved Årnes var blitt sprengt på formiddagen 11. april. Denne trusselen møtte de ved å ta fem gisler i Frogner-området og stenge dem inne i lærerboligen på Frogner skole natta over. På bildet ser vi lærerboligen på Frogner under okkupasjonen. Hakekorsflagget vaier fra flaggstanga.

5 lokka åtte om morgen den 17. Kapril støtte et kompani under ledelse av kaptein Magnus Vangerud ved en tilfeldighet på en tysk styrke som rykket fram mot Elverum med biler. Nordmennene lå i skjul på begge sider av veien, og den første lastebilen kom kjørende med god fart og stoppet ikke før den var midt oppe i de norske stillingene. Og nå begynte en av de villeste og blodigste kampene under krigen i Under kampene ved Roverud, som bare varte en time, falt det 13 nordmenn. Av disse var det tre fra Sørum: Trond Olav Bjerke, Rånåsfoss, Arthur Wilhelm Olsen Julton, Sørum og Jomar Sigurd Nybø, Rånåsfoss. Denne tegningen av slaget ved Rustad Gård ved Roverud er laget av Norges fremste krigstegner, Andreas Hauge. Ungdom fra Sørum som ville forsvare landet mot det tyske angrepet kom seg til Kongsvinger festning, der kommandanten måtte trues til å utlevere militært utstyr. Noen ble sendt videre nordover, mens andre ble satt inn for å stoppe tyskerne ved Ullern sør for Skarnes. 16. april ble styrkene reorganisert for å gjenerobre Kongsvinger. Ved Roverud støtte et kompani med flere sørumsokninger klokka åtte om morgenen den 17. april på en tysk styrke som rykket fram mot Elverum med biler. Her falt 13 nordmenn, av dem tre fra Sørum. Etter at de norske styrkene 10. juni overgav seg til tyskerne, var okkupasjonen av landet et faktum. Snart dukket det opp grupper av nordmenn som drøftet hvordan de skulle føre motstandsarbeidet videre. I miljøet rundt Trevarefabrikken og Sørumsand verksted utviklet det seg snart ei gruppe på mann som ville slåss med det mål for øye å kaste tyskerne ut av Norge. I dag står flaggstangen naken blandt Eidvolls grønnende trær. Men nettopp i denne timen vet vi hva frihet er. Der stiger en sang over landet, seirende i sitt språk, skjønt hviskende med lukkede leber under de fremmedes åk. Nordal Grieg 1940 norskmotstand ongen og regjeringen flyktet fra Elverum til Molde, hvor de 29. april Ktok båt til Tromsø. Da hadde de allierte to dager tidligere besluttet å oppgi forsøket på å gjenerobre Sør-Norge og Trøndelag. 2. mai kapitulerte styrkene i Sør-Norge, to dager senere kapitulerte styrkene i Trøndelag. Noen små, isolerte motstandsreder omkring Vinje-svingen i Vest-Telemark og på Hegra festning i Stjørdalen måtte også snart gi opp. Dette bildet tatt utenfor Molde fikk stor symbolverdi under krigen og treet i bakgrunnen fikk navnet kongebjerka. Siste 17. mai på 5 år Det ble snart behov for en fastere organisasjon med inndeling i tropp og lag. Sørum-gruppa ble sommeren 1941 en del av Milorg underlagt avsnittet i Lillestrøm. På ei hytte ved Varsjøen 1941 fikk de instruksjon av løytnant Olav Julton i organisering av lag og tropp under kampforhold, mottak av våpenslipp, osv. Våpen måtte kjøpes og fraktes fra Oslo. Børsepiper ble pakket i gråpapir og fraktet med toget som håndbagasje. På Trevarefabrikken ble de skjeftet og tilpasset. På ettervinteren 1942 kom troppssjef og lagfører et par ganger sammen med løytnant Bjarne Berntsen fra Lillestrøm på hytta ved Varsjøen. llerede før krigen var slutt i Nord-Norge var det med utgangspunkt i Amiljøet blant arbeiderne på Trevarefabrikken og Sørumsand Verksted etablert ei tverrpolitisk gruppe på mann som ville slåss med det mål for øye å kaste tyskerne ut av Norge igjen. Olav Gulbrandsen ble utnevnt til troppssjef, og sju åtte lagførere ble oppnevnt for hvert sitt timannslag. Samlinger der mennene fikk opplæring i våpenbruk ble holdt ved Buvann i Gjerdrum og i ei hytte ved Varsjøen. Høsten 1941 ble løytnant Bjarne Berntsen fra Fet utpekt til nærmeste militære leder og kontakt mellom Sørumgruppa og Milorg-ledelsen på Romerike representert ved løytnant Olav Julton.

6 Den 2. august 1941 offentliggjorde Terboven en forordning av 31. juli om sivil unntakstilstand og standrett i Norge. Det het innledningsvis at på grunn av den senere tids begivenheter har utviklingen av den utenrikspolitiske situasjon og den nåværende krig kommet inn i et også for Norge avgjørende avsnitt. Reichskommisar gav seg derfor for under enhver omstendighet effektivt å kunne møte hendelser av usedvanlig art adgang til å anordne den sivile unntagelsestilstand ; under den kunne den tyske politisjef i Norge treffe alle vedtak som er nødvendige for opprettholdelse eller gjenopprettelse av den offentlige orden og sikkerhet. Han kan derved også avvike fra gjeldende lovbestemmelser. I de områder hvor unntakstilstand ble proklamert, skulle det gjelde standrett for alle handlinger som forstyrrer eller truer den offentlige orden og sikkerhet, det økonomiske liv eller arbeidsfreden. Standretten kunne idømme dødsstraff eller livsvarig tukthus eller tukthus i minst 10 år; dødsdommene fullbyrdes på stedet ved skytning. likvideringen den skjebnesvangre horleif Andresen (t.h.) og Helge TGundersen på Sørumsand trevarefabrikk. Motstandsgruppa på Sørumsand ble fra sommeren 1941 en del av det første Milorg underlagt avsnittet på Lillestrøm. Thorleif Andresen tok sitt eget liv på cella på Akershus festning 29. august 1942 etter å ha blitt dømt til døden. Helge Gundersen satt på Grini det meste av okkupasjonen. Ved SS Polizeigericht Nord ble det 27. august 1942 avsagt 5 dødsdommer 3 tukthusdommer på grunn av terror, mord og ulovlig besittelse av våpen. På bildet av de tiltalte finner vi både Thorleif Andresen og Karl Frithjof Schei, som var sjef for Milorg i Nes. Han ble dømt til døden og skutt på Trandum 7. september På Årnes var det fare for at motstandsbevegelsen skulle bli avslørt av en person som hadde fått snusen i at noe ulovlig foregikk. Den lokale ledelsen så ingen annen løsning enn at mannen måtte likvideres. Gjennom ledelsen i motstands-bevegelsen på Sørumsand ble det ordnet med en kontakt i den såkalte Osvaldgruppa i Oslo som skulle utføre drapet 25. mars Først ble likvidasjonen vurdert som en ren drapssak av den lokale lensmann, men det varte ikke lenge før det tyske politiet Gestapo ble koplet inn. Nå ble rovmordet på Årnes politisk, og sentrale myndigheter og etterforskere overtok saken. Kontaktmannen på Sørumsand, Thorleif Andresen, fikk boligen sin ransaket 5. mai Dette førte til at han sammen med brødrene Sigbjørn, Helge og Gunnar Gundersen ble arrestert. Det samme ble Karl Frithjof Schei og Pål Schiefloe fra Årnes. Opprullingen av motstandsbevegelsen i Sørum var ikke slutt med dette. Fredag 29. mai kom Gestapo igjen. Mellom 30 og 40 mann fra distriktet ble arrestert den morgenen mistenkt for å delta i væpnet motstand mot den tyske okkupasjonsmakt. Det var visstnok ei navneliste funnet hos Thorleif Andresen tyskerne gikk etter: Gunnar Bingen, Anders Bråthen, Kolbjørn Eriksen, Olav Gulbrandsen, Arnold Hammer, Arne Harefallet, Vilhelm Hauge, Harald Haugli, Arne Hellerud, Olaf Hellerud, Arne Ingjerd, Johan Ingjer, Olav Julton, Leif Kristiansen, Trygve Larsen, Odd Laache, Arthur Maurnes, Einar Aalgaard og Hans Aalgaard. De fleste av disse ble sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland etter kortere opphold på Møllergata 19 og Grini. Ved Der SS- und Polizeigericht Nord 26. og 27. august 1942 ble Thorleif Andresen og Karl Frithjof Schei dømt til døden. Andresen tok sitt eget liv på Akershus 29. august, mens Schei ble skutt på Trandum 8. september. rini var bygget som kvinnefengsel i Bærum og stod ferdig i GTyskerne benyttet det som konsentrasjonsleir for norske motstandsfolk under krigen. Til sammen var fanger innom leiren i løpet av krigen, på det meste samtidig. Legg merke til punktet i cellereglementet om at veggene har ører. Hva betyr det? å Trandum ble norske motstandsfolk og krigsfanger henrettet ved PGestapos eksekusjonspeletong bestående av frivillige tyske soldater. Etter krigen ble det identifisert 193 ofre, av disse 173 norske. 136 hadde fått sin dødsdom offentliggjort, mens 37 var skutt uten lov og dom.

7 Den direkte ledelse og det fulle personlige ansvar skal tilligge en mann, ordføreren. Ordføreren får ved siden av seg formenn som rådgivere. Ordfører (med varaordfører) oppnevnes av departementet. Formenn (med personlige varamenn) oppnevnes av fylkesmannen i samråd med Nasjonal Samlings fylkesordfører og ordfører i vedkommende kommune. ( ) Den som blir oppnevnt har plikt til å ta imot oppnevning såfremt han ikke: a. Ved oppnevnelse har fyllt 65 år, b. Har fritaksrett etter bestemmelse i særlover, c. Påberoper seg svakelighet eller annen hindring som fylkesmannen godkjenner. ( ) Ved oppnevningen må det legges en særlig vekt på: 1. at de som blir oppnevnt er hederlige og rettskafne personer som nyter almen aktelse og tillit ( ) 4. at de oppnevnte helst bør ha en viss positiv tilslutning til Nasjonal Samlings samfundssyn. Personer som ikke står tilsluttet Nasjonal Samling kan og bør oppnevnes når deres faglige innsikt eller kommunale erfaring gjør oppnevning ønskelig. ( ) Såfremt ordføreren ikke tilhører Nasjonal Samling må kravene til formennenes innstilling i sistnevnte henseende skjerpes. Brev til kommune fra minister Hagelin 2. januar 1941 politisknyordning osef Terboven, Reichskommisar for Norge, direkte underlagt Adolf JHitler, inspiserer tyske tropper med Vidkun Qvisling på slep (uten uniform til høyre). Terboven hadde ikke noe positivt inntrykk av Qvisling og fant ham i utgangspunktet ubrukelig som norsk leder. Han hadde få sympatisører, mangelfullt medlemskartotek og dårlig økonomi, men Terboven fant det mest oppsiktsvekkende at Qvisling heller ikke kjente navnet på alle fylkesledere i Nasjonal Samling! dministrasjonsbygningen for Blaker kommune ble kjøpt i 1918 i Aforbindelse med at Blaker ble skilt ut fra Aurskog, og fungerte som kommunelokale for kommunen helt fram til sammenslåingen med Sørum Allerede om kvelden 9. april hadde Vidkun Quisling, lederen av det norske partiet Nasjonal Samling, tatt seg inn til studio i Norsk rikskringkasting og proklamert at hans parti hadde overtatt regjeringsmakten i Norge. Dette kom overraskende på på norske og tyske myndigheter. Den tyske sendemann Curt Bräuer hadde mislykkes i sine forhandlinger med regjeringen Nygaardsvold om å akseptere tysk okkupasjon av Norge. Det var også uråd å få kong Haakon til å akseptere Qusilings regjering. Han foreslo derfor opprettet et Administrasjonsråd av framstående nordmenn som kunne ta seg av administrasjonen av landet. Dette ble opprettet 15. april. Etter en kort periode med den tyske kommandanten i Norge, generaloberst Nicolaus von Falkenhorst som øverste administrative leder, sendte Adolf Hitler 24. april over-presidenten i Rhinprovinsen, Josef Terboven, til Norge som Reischskommisar direkte underlagt den tyske føreren. 25. september 1940 utstedte han en forordning om kommisariske statsråder oppnevnt av ham selv, som skulle være regjering i Norge. Alle politiske partier med unntak av Nasjonal Samling ble forbudt. Administrasjonsrådets virksomhet opphørte fra samme dato. Også i kommunene ble det innført et nytt styringssett etter nasjonalsosialistisk modell. Ordførerne skulle ikke lenger velges av befolkningen, men oppnevnes av NS-fylkesmannen. I Sørum ble lensmann Tor Tønsberg oppnevnt som ordfører 19. februar Fra 16. september 1941 ble Eivind Greftegreff oppnevnt som ordfører i Sørum. Fra 27. august 1943 til 8.mai 1945 var Ole Berg ordfører. I Blaker overlot den lovlig valgte ordfører Alfred Nyhus vervet til den NS-oppnevnte Oscar Berger 29. januar 1941, og han satt som ordfører til 8. mai 1945, da Alfred Nyhus igjen fungerte inntil valg var avholdt. ensmann Einar Gjetrang i LSørum ble avskjediget fra sin stilling av fylkesmannen fra og med 18. august Han ble erstattet av lensmannsfullmektig Tor Tønsberg, som fungerte som lensmann fram til frigjøringen 8. mai 1945, da Einar Gjetrang ble gjeninnsatt som lensmann.

8 Ved blending forstår en skjerming eller demping av kunstige lyskilder og slokking av lys som ikke er nødvendig, uten at den elektriske krafttilføringen stenges, slik at det fra fly verken kan sees lys eller gjenskinn av lys. Blending må ikke forveksles med total mørklegging som vil si stenging av krafttilføringen. dagligliv Fra forskrifter fra Justis- og politidepartementet 18. april 1939 Det som i dag utgjør Sørum kommune hadde under krigen om lag innbyggere, og den helt dominerende næringen var jordbruk. Området var delt i to kommuner fram til 1962: På vestsida av Glomma og Sørumsand Sørum, og på østsida av Glomma Blaker. Noe en tidlig må venne seg til i et okkupert land er soldater som bor langt hjemmefra med annerledes språk og til dels andre skikker enn våre egne. Fra høsten 1940 og ut krigen rekvirerte tyskerne betydelige deler av Johan Holters eiendom Jentoft, det som i dag utgjør Sørumsand sentrum. Her satte tyskerne opp en stor brakkeby hvor det på det meste bodde mer enn soldater. I løpet av 1942 avtok belegget vesentlig, og de 25 brakkene ble hovedsakelig benyttet som lager. På Rånåsfoss var det også innkvartert tyske soldater som skulle sikre kraftverket mot sabotasje. De var innkvartert på skolen fram til forsommeren Fra 1942 begynte to til fire tyske sikkerhetssoldater å ankomme Kraftverket regelmessig. Til og med den tyske reichskommisar Josef Terboven ankom direktørboligen på Rånåsfoss for å spise middag og forsikre seg om at sikkerhetstiltakene ved anleggene var forsvarlige. i sørum under okkupasjonen et var viktig for tyskerne og deres norske håndtlangere å fjerne alle Dsymboler fra før krigen. Kong Haakon VII var det viktigste symbolet for norsk motstand, og som denne lille annonsen viser, ble frimerker med bilde av kongen og dronningen forbudt. ette bildet er tatt fra låvetaket på Kuskerud gård og viser tyskerleiren Dpå Sørumsand under krigen. Tyskerne hadde satt opp en hel brakkeleir midt i det som i dag utgjør Sørumsand sentrum. På bildet står en avdeling tyske soldater oppstilt på appellplassen. Foto: John Ole Holter. nder okkupasjonen ble Uforskriftene om blending fra før krigen skjerpet, med atskillig mer detaljerte og omfattende regler. Det kom kunngjøringer i avisene og ble laget plakater som denne for å minne om betydningen av skikkelig blending. Et annet forhold som vi har vanskelig for å forestille oss i dag, var at en når det var mørkt ute måtte blende for alle lys, slik at allierte fly ikke så lett skulle kunne finne fram og bombe mål i Norge. Blendingsgardinene måtte rulles på plass før en tente lys om kvelden, og så var det den omvendte prosessen om morgenen. Også lysene på de få bilene som gikk måtte blendes. Kun en liten spalteåpning med tak over var tillatt. ikal Svendsens lastebil med påmontert knottgenerator her benyttet til Mkirkeskyss i forbindelse med et bryllup i Det sitter 15 personer på lasteplanet. Som drivstoff til knottgeneratorene ble gjerne brukt treslagene or og ask, som ble kuttet opp i små kubber på ca. 10 cm. Foto: Mikal Svendsen.

9 Dermed får vi det paradoksale resultat at massefattigdommen i Norge forsvant nettopp i de år da landet ble forarmet. Levestandarden sank nok for de aller fleste. Men mennesker føler seg fattige eller rike i forhold til andre. Før krigen hadde de arbeidsløse, fiskerne, skogsarbeiderne og småbrukerne hatt god grunn til å føle seg fattige. Nå kom de langt opp imot det nivå arbeidsfolk i byene levde på, og ingen hadde muligheter for å prange med noe stort forbruk. Mye større likhet betydde mye mindre fattigdom. Edvard Bull i Klassekamp og fellesskap Rasjonering og svartebørs nder okkupasjonen var de fleste Uvarer rasjonert. Det vil si at den enkelte ikke kunne kjøpe så mye en ville av varen. Det lille som var måtte fordeles på så mange som mulig, og en måtte sikre en fordeling av varene slik at de som trengte dem mest fikk først. For å organisere dette ble det delt ut rasjoneringsmerker for de ulike vareslagene, som måtte leveres inn i butikken når varene ble anskaffet. Butikkeierne leverte merkene videre til leverandørene sine for å vise at varene bare var solgt til folk med rasjoneringsmerker. tter hvert som råvarene en Etradisjonelt brukte for å produsere enkelte varer ikke lenger var å skaffe, måtte en erstatte dem med noe annet. Lær til skotøy var for eksempel knapt å oppdrive, og det ble i stedet produsert sko av fiskeskinn og papir. Det siste var ikke alltid like lett å ha på beina en fuktig høstdag! Allerede da verdenskrigen startet i 1939 ble det opprettet et eget Forsyningsdepartement, som fikk i oppgave å sette i verk rasjoneringstiltak av de viktigste varer. Etter hvert som krigen utviklet seg, skrumpet matvareutvalget mer og mer inn. For å fordele de varene som fantes på en mest mulig rettferdig måte, ble det utstedt rasjoneringskort som en måtte levere inn når en kjøpte varene samtidig som en betalte for dem. Parallelt med reduksjonen i den legale omsetningen vokste det fram et illegalt marked. Kombinasjonen av mangel på mat og andre nødvendighetsartikler og stor pengerikelighet blant folk gjorde det lønnsomt å omsette varer utenom de offisielle kanaler. Bøndene ble oppsøkt av folk med spann og ryggsekker som ønsket å plusse på knappe rasjoner. For å komme svarte-børsen til livs, gjennomførte prispolitiet strenge kontroller. Klær, skotøy og utstyrsvarer var også rasjonerte og svært vanskelig å få tak i. Det ble riktig nok laget skotøy av fiskeskinn og papir med trebunner. Det ble også laget stoffer og klær av papir, men kvaliteten var så som så. Trebunnene var livsfarlige på glatt føre uten beslag av gamle sykkeldekk under. Dyrking av tobakkplanter skjøt voldsomt i været noen år ut i krigen. Plantene skulle ha en lang og god vekstsesong, og skulle helst være gulaktige før plukking. I sortert tilstand ble bladene levert til tobakksfabrikken, hvor de ble kvalitetsvurdert og veid. En fikk tilbake tobakk, sigaretter, skrå og snus av samme kvalitet som en leverte. Mangelen på kjøpevarer førte til at bondefamiliene spiste mer av det de produserte. Kaffen ble erstattet av brente erter eller hvete og husholdningene drakk mer mjølk. Det ble på mange måter en bedre levemåte enn det var før krigen. et var ikke tilstrekkelig å ha rasjoneringskort og penger for å få kjøpt Dviktige varer. Det var også en forutsetning at varene fantes i butikken, og det var langt fra bestandig tilfellet. Når en kjøpmann hadde fått inn for eksempel et parti friskt kjøtt, kunne ryktet om dette spre seg som en løpeild, og det kunne bli rene oppløpet foran butikken for å sikre seg en del av beholdningen. nder krigen dyrket mange tobakk selv. Det var ikke mulig å få kjøpt Ui butikken. Her ser vi herredsgartner Leif Aasen i Blaker mellom to kraftige tobakksplanter foran huset sitt. Da plantene var fullvoksne, ble de skåret ned og hengt til tørk på loft, låve eller et annet luftig sted, og seinere sendt til en tobakksfabrikk for videreforedling. et var knapt med mat under krigen, i særdeleshet grønnsaker. DSkolehagene gav en fin tilvekst til matauken. Her er elevene på Mork skole fotografert etter at de er ferdig med grovarbeidet og skal starte utplantingen. Fra venstre: Gerd Krogstad, Synnøve Ingjer, Berit Lund, Inger Kamperud, Marit Svendsen, Ellen Lien, Gudrun Harefallet, Arne Jensrud, Jon Krogstad, Alf Larsen og Helge Bråthen. Læreren til høyre i bakgrunnen er Jofred Stortøen. Foto: Leif Aasen

10 Informasjonsmonopolet Det var til stor nytte for oss på stasjonen på Sørumsand under krigen at alle ansatte hadde akkurat samme standpunkt til krigen. Dette medførte at stasjonen mottok illegal post som jernbanepost, det vil si internpost til jernbanen. Posten kom som regel fra Oslo, med visse mellomrom, og disse illegale avisene ble fordelt og lest i tur og orden, og vi ble på denne måten holdt godt orientert om det som skjedde. Dette hadde ikke vært mulig om det hadde vært nazister blant de ansatte. Telegrafi sten Arne Orderud på Sørumsand stasjon. Telegrafisten Arne Orderud på Sørumsand stasjon. Tyskerne satte inn en total ensretting av informasjonstilgangen for innbyggerne. Allerede fra kvelden 9. april hadde de tatt full kontroll med sendingene fra Norsk rikskringkasting. De avisene som ikke ville underlegge seg tysk sensur, sluttet å komme ut. anken var nok at folk skulle Tfå igjen radioapparatene sine når bare krigen var vunnet og informatørene i London var tilintetgjort. Derfor ble hver mottaker pakket i pappesker og påført eierens navn og adresse. Her ser vi hvilken orden det var på mottaksstasjonen på Møllergata skole i Oslo. M eldingen om at alle radioapparater skulle innleveres var undertegnet av den tyske SS-politisjef i Norge, Friedrich Wilhelm Rädiess. Tyskerne kunne naturligvis fortsatt beholde sine radioapparater, det ble sendt et eget radioprogram for de tyske soldatene fra Marienlyst. Også medlemmer av Nasjonal Samling fikk beholde sine radioer. september 1941 ble det bestemt at alle radioapparater skulle innleveres. I Tyskerne gav opp å sende kontrollert informasjon fra NRK i Oslo fordi de fleste i stedet benyttet apparatene til å høre på nyheter fra den norske regjering i London. Mange trosset påbudet og beholdt sin radio i hemmelighet, og det var stor interesse for de daglige sendingene om kvelden klokka fra London. På bildet fra Skansen ser vi, sittende foran fra venstre: Asbjørn Berg, Rykhus og Hvamstad. I andre rekke fra venstre: Hoel, Sannes, Flotten, Håvet, J. Nyhus, Egil Borg, Skårsmoen og en ukjent Tyskerne satset først offensivt på mediene. Norsk rikskringkasting ble bygget ut som en offensiv informasjonskanal. Problemet med kringkastingen var for tyskerne at det også var mulig å ta inn andre stasjoner. Det ble fort kjent at BBC sendte nyhetsmeldinger på norsk hver kveld klokka Mange på Romerike kunne dessuten få inn svensk radio. Med forordningen av 2. august 1941 oppga tyskerne informasjonskampanjen gjennom kringkastingen. I den ble det bestemt at alle unntatt medlemmer av NS skulle innlevere sine radiomottakere. I Blaker og Sørum skulle radioapparatene leveres inn til lensmennene for å bli lagret på Haugtun skole og kommunelokalet på Nordli. Dersom du fortsatt hadde radio ulovlig, kunne du straffes med tukthus i Tyskland i inntil to år. Mange trosset likevel forordningen og beholdt sine radiomottakere på et hemmelig sted. Informasjonen om utviklingen av krigssituasjonen som ble sendt fra London, ble videreformidlet gjennom mer enn 300 forskjellige illegale aviser i Norge. Ingen ble så vidt vi vet utgitt i Sørum. Indre Akershus Blad fortsatte å komme ut under hele okkupasjonen. Akershus og Romerike Arbeiderblad på Lillestrøm ble pålagt å gå sammen til en avis. Den nye avisa fikk navnet Nedre Romerike. Da de to redaktørene ikke ville akseptere innsatt en tredje redaktør fra Nasjonal Samling i avisledelsen, ble imidlertid avisa stanset og selskapet oppløst. et meste av innholdet i de Dillegale avisene ble hentet ved å lytte til de norske sendingene fra London. Så ble nyhetene skrevet ned og mangfoldiggjort på enkle spritduplikatorer eller stensilmaskiner, før avisene ble distribuert i største hemmelighet. På landsbasis ble personer arrestert, og mer enn 200 mistet livet på grunn av sitt arbeid med de illegale avisene. S elv om det var strengt forbudt, startet motstandsbevegelsen trykking og spredning av enkle, stensilerte aviser med nyheter og holdningskampanjer. En oversikt i ettertid viser at det kom ut mer enn 300 forskjellige illegale aviser i Norge under okkupasjonen. På bildet ser vi et eksemplar av Folkeviljen utgitt i juni 1941, umiddelbart før inndragningen av radioapparatene fant sted.

11 flyktningetrafikken Til sammen drog omtrent mennesker på sivile fartøyer til Storbritannia. Til Sverige drog Denne trafikken gjorde alt illegalt arbeid i Norge mindre farlig. Ved slutten av krigstiden skal det ha eksistert 25 organiserte fluktruter, med omkring hjelpere. Den kunne bringe flyktninger over pr. måned. Men like mange kom over på egen hånd, utenom rutene. Edvard Bull i Klassekamp og fellesskap hor Hexeberg forteller om sin Tflukt til Sverige på denne måten: Sammen med tre-fire andre fikk jeg beskjed om å møte på Oslo Ø. Med ski. Vi fikk en togbillett der det stod Eidsvold. Det var litt overraskende. Vi dro nå til Eidsvold, og fikk beskjed om å vente ved krigsmonumentet til vi ble hentet. Det var nok flere som hadde fått samme beskjeden, for det skapte litt forvirring. Vi gikk brua over Vorma og ble lastet inn i bilen til en dyrlege. Jeg tror han het Engelhardt. Vi kjørte noen mil i den overfylte bilen. Ingen spurte hvor vi var, og dersom noen hadde spurt, ville vi neppe ha fått svar. Jeg vet bare at vi lå over på en gard, og neste dag ble vi lesset opp på en åpen lastebil i 23 kuldegrader. Jeg var tross alt heldig, for jeg fikk plass inntil generatoren. Den siste delen av turen til Sverige gikk i strålende solskinn. Vi passerte riksgrensen den 12. februar 1944 klokka ved Fall tollstasjon. mange var det nok å ta beina fatt Ffor å komme seg til Sverige. Algot Feby forteller slik om sin virksomhet som grenselos: Ofte gikk ruta om Killingmo, dersom det var trygt å gå der. Det hendte de fikk tatt toget der, men som oftest måtte de gå hele distansen, mil gjennom skogen i uveisomt terreng. Da gikk de Ekheia og inn i Sverige til Killingsfors. Derfra vendte losen hjem alene. Det hendte de fikk en hvil hos en som het Harry Norlin. De kom gjerne dit ved 11-tiden om kvelden og ble til neste morgen, og der fikk de mat. Men en benyttet aldri samme ruta fra gang til gang, så som oftest ble det å raste ute. Sørum lå i grensesonen mot Sverige. De som bodde i grensesonen måtte få utstedt grenseboerbevis. Andre som skulle besøke området måtte også få papirer på at de hadde lov til å oppholde seg her. Tyskerne kontrollerte jevnlig på toget og langs veiene at bare personer med oppholdstillatelse var i området. Sverige holdt seg nøytralt under den annen verdenskrig. For nordmenn som av ulike grunner var ettersøkt av tyskerne, var det en mulighet å ta seg over grensa til Sverige. Innen motstandsbevegelsen var det mange som spesialiserte seg på å føre flyktningene gjennom de store skogområdene mot Sverige. Som kjentfolk ble de gjerne kalt grenseloser. Fra Rånåsfoss gikk det ei rute fra Kjernsmo over skogen til Bjørknessjøen og Skjervangen, der flyktningene ble satt over til Sverige i båt av brødrene Hans og Trygve Ljønerholtet. I bær-tida om høsten var det mulig å ta Tertitten helt inn til Skullerud, for så å ta seg en bærtur derfra og over svenskegrensa. Det var også viktige flyktningeruter lenger nord, Aulieruta fra Årnes og Spikern fra Eidsvoll. Olaf Sørnæs fra Nitteberg i Blaker var aktiv som grenselos. Han ble arrestert av tyskerne og sendt til konsentrasjonsleiren Neuengamme i Tyskland. Der døde han 9. mars 1945, 25 år gammel. Algot og Ingrid Feby fra Sørum mottok i 1967 kongens diplom for sin innsats i flyktningetrafikken under krigen. laker og Sørum kommuner lå i et område som tyskerne definerte som Bgrensesone mot Sverige. De fryktet neppe angrep fra svenskene, men var klar over at det for mange var fristende å flykte gjennom de store skogsområdene til Sverige. Derfor måtte alle som bodde eller skulle oppholde seg midlertidig i sonen ha et bevis på at de virkelig hadde noe her å gjøre. Grenseboerbeviset ble utstedt av politiet og hadde bilde av innehaveren. lyktningetransportene med båt over Øyeren er lite beskrevet, men denne Fvannveien ble faktisk brukt av mange gjennom Enebakk, Rælingen, Fet og Hølandsbygdene. Johan Enger fra Enebakkneset forteller: Jeg for min del fikk stadig spørsmål om å låne ut grenseboerbeviset mitt, eller østsonebeviset som det populært ble kalt. I en del tilfeller hadde de som skulle til Sverige med seg falske papirer eller bevis, men det var ikke alltid det var tid til å lage slike på forhånd. Derfor måtte det enkelte ganger lånes grenseboerbevis av folk som bodde i området. Da var det jo om å gjøre at vedkommende som skulle låne beviset lignet litt på opphavsmannen. rne Orderud, som var telegrafist på Sørumsand stasjon under krigen, Aforteller: Urskog-Hølandsbanen ble også benyttet av flyktninger som tok seg over til Sverige. Dette var en mer uorganisert fluktvei der enkeltpersoner kunne søke om midlertidig grenseboerbevis under foregivende av forskjellige oppdrag så som vedhogst og tømmerhogging eller bærplukking på høsten. I sistnevnte tilfelle kunne personer etter søknad få midlertidig reisetillatelse for en dag eller to. I slike tilfeller tok de Tertitten inn til en stasjon som låg beleilig til for den videre flukt til Sverige, og tok seg så over grensen ved hjelp av grenselos eller på egen hånd med kart og kompass.

12 I 1942 utgikk parolen fra Norges Idrettsforbund om at organisert idrettsarbeid ikke skulle drives, og på generalforsamlingen 1/ ble følgende vedtak gjort: Ifølge lagets lover skal klubben være tilsluttet Norges Landsforbund for Idrett og Akershus Distriktslag av Idrett og være underkastet deres lover og bestemmelser. Da disse er opphørt å eksistere, opphører også Sørum Idrettslags virksomhet. Fra 50-års-beretningen for Sørum Idrettslag laf Helset og Rolf Hofmo Ovar formenn henholdsvis i Norges Landsforbund for Idrett og Arbeidernes Idrettsforbund. I interimstyret for det sammensluttede Norges Idrettsforbund var de henholdsvis formann og nestformann. Rolf Hofmo ble arrestert i desember 1940 og satt i fangenskap resten av krigen, det meste av tida i tyske konsentrasjonsleire. Olaf Helset ble tatt i begynnelsen av 1941, slapp senere fri igjen, men måtte så etter kort tid flykte til Sverige. er samlet til kamp på HFinnholtsletta i Kristian Sæthers skog. Motstanderen var et lag fra Ullensaker, og foran fra høyre ser vi: Hallvard Tømte, Kåre Sæther og ukjent. Bak fra høyre står: Arne Sæther, ukjent, Per Evensen, Martin Lund, ukjent, ukjent og Erling Skårer. De på bildet som er oppgitt som ukjente, var personer som oppholdt seg midlertidig i Såkroken under krigen. Idrettsfronten Norsk idrett var splittet i Norges Landsforbund for Idrett og Arbeidernes Idrettsforbund før krigen. Siden 1935 hadde det vært følere i begge leire for et forlik, og den tyske okkupasjonen bidro nok i vesentlig grad å påskynde samlingsbestrebelsene. Landsforbundet hadde allerede i januar 1940 vedtatt at ingen norske idrettsutøvere skulle konkurrere i krigførende land. 20. mai ble det vedtatt at alle norgesmesterskap skulle innstilles og at internasjonale stevner og landskamper inntil videre ikke skulle arrangeres. 13. september 1940 ble det sendt ut et rundskriv der det heter at Idrettsstyret finner ikke at konkurranser kan finne sted så lenge det ikke er sluttet fred. Departementet for Arbeidstjeneste og Idrett sendte allerede 21. november ut en forordning om norsk idretts organisasjon, der de foreslo opprettet et Norges Idrettsforbund. Få dager seinere møttes de avsatte idrettslederne på Hotel Continental i Oslo der de fraskrev seg ansvaret for de tiltak myndighetene hadde gjennomført ved å oppløse de frivillige idrettsorganisasjonene. Idretts-streiken var et faktum, og budskapet om den ble spredt via uformelle kontaktlinjer på kryss og tvers i idretts-norge. Vinteren 1941/42 måtte arrangement etter arrangement avlyses på grunn av for dårlig deltakelse. Åtte av Norges fremste idrettsmenn ble innkalt til Reichskommisariatet 27. januar Der ble de fortalt at dersom de nektet å konkurrere, ville de bli utelukket fra all idrett for livstid. Selv om de offisielle idrettskonkurransene i regi av Nasjonal Samling ble boikottet, var det vanskelig for idrettsungdommen i Blaker og Sørum å holde seg helt passive. Det ble derfor snart arrangert hemmelige illegale stevner. enne propagandaplakaten fra Nasjonal Samling forteller mye om Dhvor frustrerte nazistene var over hvor effektiv idrettsstreiken var. Teksten Idrettsstreik tjener ungdommen! Sier kaffekjerringene er lite argumenterende. interen 1940/41 måtte arrangement etter arrangement avlyses på Vgrunn av for dårlig deltakelse. Og når det ble samlet et tilstrekkelig antall deltakere til å avholde konkurranse, holdt publikum seg i hvert fall borte fra arenaen.

13 kirkefronten Ved en statsakt på Akershus 1. februar 1942 ble Vidkun Qvisling utnevnt til ministerpresident i Norge. Denne nyordningen ville Nasjonal Samling også markere med ei høgmesse i Nidarosdomen, som prosten og biskopen protesterte mot. Nazistene svarte med å avsette Arne Fjellbu, og bispemøtet vedtok å bryte all forbindelse med staten. angfredag 3. april 1942 skulle Eivind Berggrav preke i Vår frelsers Lkirke, men biskopen fikk taleforbud og ble internert i sin hytte i Asker. 1. påskedag møtte fram foran domkirken på Stortorget, og hirden ble utkommandert for å holde orden på den store menneskemassen. Erklæring fra Kristent samråd som tok avstand fra nazismen og i stedet framhevet kirkens forpliktelse i forhold til Guds ord, ble lest opp. e få prestene som opprettholdt sitt samarbeid med kirkedepartementet, Dble boikottet av menighetene. Etter at prestene i Blaker og Sørum la ned den statlige delen av sitt embete, som blant annet gikk ut på å foreta vielser, kom det en strøm av giftelystne til sorenskriverkontoret. I 1944 ble hele 209 par viet på kontoret. Før krigen forekom det sjelden vielser her. I hele 1939 bare fire, og bare en eneste borgerlig vielse i restegarden var en del av prestens statlige virke, og de mistet derfor Pogså all befatning med denne virksomheten. Prester som hadde nedlagt embetet måtte betale fastsatt husleie. Presten skulle fortsatt kunne hente ved i prestegardsskogen, mot å betale vedens verdi på rot. Våren 1944 ble det inngått ny forpaktningskontrakt for Sørum prestegard med en tidligere frontkjemper. Den norske kirkes biskoper ville være utro mot sitt kall om de fortsatte å medvirke i en administrasjon som så uten spor av kirkelig grunn krenker menigheten og endog legger urett til vold. Derfor melder jeg herved at jeg nedlegger mitt embete. Det vil si: Hva staten har overdratt til meg, leverer jeg fra meg. Den åndelige gjerning og myndighet som er gitt meg ved ordinasjonen ved Herrens alter, er fremdeles min med Gud og med rette. Å være ordets forkynner, menighetens tilsynsmann og prestenes sjelesørger er og blir mitt kall. Jeg vil fremtidig røkte dette så langt det er mulig for en ikke-embetsmann. Men å fortsette det administrative samvirke med en stat som øver vold i kirken, ville være å svikte det aller helligste. Fra biskopenes brev til kirkestatsråden 24. februar Offisiell beskjed om dette ble gitt under gudstjenesten i alle kirker søndag 1. mars Påskedag 5. april leste prestene opp skriftet Kirkens grunn. En bekjennelse og erklæring, og meddelte samtidig at de la ned sine embeter som statstjenestemenn. Også sogneprest Ole Lunder i Sørum og Anton Martin Kleppestø i Blaker gjorde dette. I praksis fortsatte de som pastorer for menighetene, men uten lønn og andre rettigheter, som for eksempel tjenestebolig. I rundskriv av 30. november 1943 til presteskap og menighetsråd ble disse underrettet om at prester som hadde nedlagt sitt embete, og som ikke innen 1. januar 1944 hadde erklært at de ville gjenoppta tjenesten, ikke lenger ville kunne regne med inntekter av prestegarden. Og at de måtte betale ordinær husleie dersom de fortsatt ville bo der. En frontkjemper fra Sørum som ble dimmitert fra tjenesten på østfronten i 1944, fikk overta Sørum prestegard som belønning for sin innsats. Den tidligere forpakteren måtte forlate garden. Forpaktningsavgiften ble satt til kr ,- årlig, og fra dette kunne trekkes kr. 240,- for levering av 12 favner ved til presten. Prestene ble fratatt retten til å foreta vielser. Disse ble overlatt til sorenskriveren, selv om mange brudepar i tillegg valgte en seremoni med velsignelse av ekteskapet i kirken. Fra 21. april 1942 til 29. mai 1945 er det imidlertid ikke registrert en eneste lysning eller vielse i protokollen for Sørum kirke. t Norges biskoper lot seg avbilde Aså uformelt antrukket, ville kanskje ikke overrasket noen i dag. Men da bildet ble tatt sommeren 1941, var det i seg selv et tegn på at kirkens ledere var kommet nærmere folket. Fra venstre: biskopene Johan Støren, Eivind Berggrav, Andreas Fleischer, Henrik Hille, Gabriel Skagestad, James Maroni og Wollert Krohn-Hansen.

14 Fra Kirke- og Undervisningsdepartementets rundskriv av 17. mars 1941 Forhånelse mot Det tyske rike eller dets Fører Adolf Hitler eller mot Nasjonal Samling eller Statspartiets fører Vidkun Quisling er strengt forbudt. Det samme gjelder propaganda av enhver art til fordel for England eller for de nordmenn som har stilt seg på Englands side mot fedrelandet. Elever som ikke etterkommer departementets pålegg eller ikke følger de bestemmelser de lokale skolemyndigheter gir for å opprettholde ro ved skolen, risikerer å bli tatt ut av skolen og sendt til en særskilt oppdragelsesanstalt. Kirke- og undervisningsdepartementets rundskriv av 17. mars andsleder Orvar Sæther i Norges Llærersamband Nazistene etablerte 5. februar 1942 Norges lærersamband, en organisasjon som skulle samle alle lærerne i en organisasjon. Landsleder Orvar Sæther presenterte i et avisintervju organisasjonens program på følgende måte: Lærerne skal nå forberedes for den store oppgave de har i den nye stat og Norges lærersamband er midlet til å oppdra og lede lærerne inn på de veier de må gå skal de kunne fylle sin samfunnsviktige oppgave i det nye Norge. ed MS Skjærstad til Kirkenes. MMer enn av landets lærere nektet å melde seg inn i Norges lærersamband, og i et møte mellom Vidkun Quisling og Josef Terboven i mars 1942 ble det bestemt at lærere skulle arresteres og sendes til Kirkenes for tvangsarbeid. Førstelærer ved Frogner skole, Sigmund Eldevik, var en av dem, arrestert 20. mars lærerfronten Nasjonal Samling hadde ingen suksess med å få lærerne til å undervise elevene om nyordningens fortreffelighet. 5. februar 1942 ble det derfor lovfestet at lærerne skulle melde seg inn i det nyopprettede Norsk Lærersamband. Lærerne skal nå forberedes for den store oppgave de har i den nye stat, uttalte landsleder Orvar Sæther. En illegal aksjonskomité sammensatt av representanter for de forbudte lærerorganisasjonene forfattet et protestbrev til Norsk Lærersamband som alle lærere skulle postlegge fredag 20. februar Mer enn av landets lærere sa på denne måten nei til medlemsskap i sambandet. Kirke- og undervisningsministeren sendte da et rundskriv til disse som fortalte at de lærere som ikke meldte seg inn i Norsk Lærersamband innen 1. mars 1942 måtte betrakte seg som avskjediget. For å understreke alvoret ble utbetaling av lønn for februar stanset. Midt i mars ble lærere over hele landet arrestert og sendt til Kirkenes på tvangsarbeid. F ø r s t e l æ r e r Sigmund Eldevik ved Frogner skole ble arrestert 20. mars. Arrestasjonene vakte voldsom oppsikt. Dette var nærkontakt med brutal nazisme både for barn og voksne. Tiltakene virket derfor stikk i strid med hensikten. Motstandsviljen ble bare skjerpet, og i rundskriv av 25. april 1942 måtte kirke- og undervisningsdepartementet gi tapt. Undervisningen skulle gjenopptas og lærernes tilsettingsvilkår skulle respekteres. I 1942 ble også erklærte nazister oppnevnt til skolestyrene både i Sørum (18. mai) og Blaker (10.juni). Denne utskiftningen utløste en ny frykt hos de lærerne som ikke ville undervise elevene om nyordningen. ten lærere var det umulig å opprettholde undervisningen, og Uelevene møtte stengte skoleporter. To lærere ved Sørumsand skole hadde meldt seg inn i Norsk lærersamband, og kalte inn sine klasser til undervisning. Dette resulterte i at samtlige elever møtte fram, og det ble en uholdbar situasjon som førte til at skolen igjen måtte stenge. 27. oktober 1942 ble det innkallt til foreldremøte hvor skolestyret forlangte en uforbeholden unnskyldning fra foreldrene. I brev av 6. januar 1943 frafaller skoledirektøren tiltale og straff, og da hadde også skolen åpnet igjen med de gamle lærerne bak kateteret.

15 I norsk historie er det knapt mulig å finne større forbrytelser enn de som knytter seg til jødenes skjebne i Disse massemordene hadde en annen hensikt enn terroren ellers. De skulle ikke spre skrekk og lamme handlingsevnen hos andre enn ofrene selv. Jødene skulle utryddes som folkegruppe, og andre nordmenn behøvde ikke å føle seg truet av det. Den fanatiske rasismen tok sin egen vei, uten praktiske hensyn. I Tyskland hadde jødene gjort politisk nytte ved å tjene som syndebukker. I Norge kan det vanskelig finnes annet enn ideologiske motiver for utryddelsen. Edvard Bull i Klassekamp og fellesskap deportering av jøder et tyske lasteskipet Donau la ut fra Oslo havn 26. november 1942 Dmed 530 norske jøder om bord. Som jøder regnes også halvjøder og fjerdedels jøder. januar 1942 vedtar Adolf Hitler Endlösung, sluttløsningen av I jødespørsmålet, som innebar total utryddelse av absolutt alle jøder. Vidkun Qvisling gav 26. oktober 1942 en lov om at enhver formue som tilhører jøder skal inndras til fordel av statskassen. Allerede samme dag begynner arrestasjonene av jødene, først mennene, en måned senere også kvinner, spedbarn og oldinger. Det er norsk statspoliti som utfører arrestasjonene, men enkelte steder får de også hjelp av regulært norsk politi. Omtrent 760 jøder blir deportert til Auschwitz i Polen, hvor de aller fleste sendes direkte i gasskamrene. Høsten 1942 begynte jødeforfølgelsene også i Norge. I Tyskland hadde jødene gjort politisk nytte ved å tjene som syndebukker. I Norge kan det vanskelig finnes andre motiver enn de rent ideologiske for utryddelsen. Det var ikke mer enn et par tusen jøder i Norge. Det kom snart påbud om at disse skulle ha en J stemplet på legitimasjonskortet. NSstatsråder fratok jødiske jurister og leger retten til å praktisere og forsøkte også å forby ekteskap mellom jøde og arier. Under unntakstilstanden i Trøndelag i oktober 1942 ble alle jødiske menn arrestert og ført til fangeleiren på Fallstad. Om lag halvparten av alle norske jøder kom seg til Sverige i løpet av krigsårene. Noen få overlevde i dekning eller fangenskap. Resten ble rammet av de store deportasjonene i november 1942 og februar I slutten av oktober ble en av Quislings politimenn skutt. Dette ble brukt som påskudd til å arrestere alle nordmenn av jødisk avstamming over 15 år. Kort etter fikk 275 norske jøder sine formuer inndratt, senere økte tallet til Alle jøder fikk meldeplikt og 759 ble sendt med Donau via Tyskland til Auschwitz i Polen. Bare 25 av de deporterte overlevde. Jødehatet kunne slå ut i de merkeligste tiltak. I Sørum skolestyres møte 2. mars 1944 ble religionsundervisningen behandlet. Skolestyrets rådgivende medlem hadde følgende merknad: Det gamle testamente bør utgå av planen. Det har intet med den kristlige oppdragelse å gjøre å terpe jødenes historie. Det er rett og slett skadelig for barna å bli pumpet inn disse billedfortellingene og bli gjort eller framstilt som virkelighetsfortellinger fra det gamle testamentet. n viss antisemittisme eksisterte Enok i Norge helt siden jøder slapp inn i landet, men det var aldri mange jøder i Norge, og antisemittismen hadde derfor ingen god grobunn. Tyske myndigheter registrerte de ca norske jødene. NS-statsråder fratok jødiske leger og jurister retten til å praktisere, og naziramp trakasserte jødiske forretningsdrivende ved skrive slike meldinger på butikkvinduene. t stille minnesmerke langs Emuren av Akershus festning der de norske jødene ble sendt til utryddelsesleire i Polen. Fra 1942 til 1944 gjennomføres massedrap med gass i Aushwitz og tre andre leirer i Polen. Til sammen 6 millioner jøder blir drept i de tyske konsentrasjonsleirene. Av de 759 norske jødene som ble deportert

16 Hjemmefronten reorganiseres Det skulle gå mer enn år fra krigen startet til vår regjering i England anerkjente hjemmestyrkene, eller Milorg som den militære mostandsbevegelsen etter hvert ble kalt. Det skjedde 20. november Men først i løpet av 1943 fikk Milorg-ledelsen et tillitsfullt samarbeid med regjeringen og Forsvarets Overkommando. Motstandsarbeidet i vårt område ble ved opprullingen i mai 1942 satt meget tilbake. Viljen til å fortsette motstanden mot Hitler-Tysklands okkupasjon levde likevel videre. estiviteten på Sørumsand var under Fokkupasjonen blitt benyttet av tyske tropper som lagerlokale, samtidig som det hadde opprettholdt sin funksjon som lokal kino. Etter tyskernes kapitulasjon 8. mai 1945, ble det besluttet å legge områdekommandoen for Milorg O-1215 hit. Distrikt 12 (D12) av hjemmestyrkene ble inndelt i tre avsnitt. Avsnitt 121 omfattet kommunene Nittedal, Aurskog, Blaker, Sørum, Fet og Skedsmo. Område 1215 var et av fem områder i avsnitt 121 og omfattet Sørum, Blaker og Aurskog. I Sørum og Blaker var det ved krigens slutt rekruttert 227 befal og jegere til Milorg. Personellet var fordelt på en områdestab, to gruppe-staber, fem jegertropper á fire lag pluss en halv sanitetstropp og et pionerlag. Prinsippet for rekrutteringen var at ingen skulle kjenne andre enn sine nærmeste. Høsten 1944 ble det gitt pålegg om at våpenopplæringen skulle intensiveres. Instruktørene brukte dekknavn og deres egentlige identitet var ukjent. Områdesjef Peter Fonneløp fikk informasjon om at instruksjonsvåpen kunne hentes i en vedforretning ved Legevakten i Oslo, og veterinær Jacob Roll Hansen fra Aurskog fikk oppdraget. Instruksjonen fant sted i kjelleren på Trevarefabrikken, i kjelleren hos Ivar Sønderaal, Jofred Stortrøen og Scheldrup Fikke på Blaker Skanse. Det ble også gitt instruksjon på aksjehytta i Kolstadfjellet, Sagen-hytta i Sørlifjellet og i et hus på Asak som tilhørte H.P. Kirkeby. Regjeringen anerkjenner militærorganisasjonen i Norge og dens styre representert ved Rådet. Alle som arbeider med militære forberedelser eller for frihetskampen i Norge oppfordres lojalt til å underordne seg organisasjonen. De skal betrakte seg som stående under militær kommando. Denne sak har vært forelagt H.M. Kongen som er enig med regjeringen. Regjeringsvedtak 20. november 1941 i London nr. 5 på Blaker Skanse TTroppen er fotografert samlet i maidagene Mannen som ligger foran er Georg Hermann, senere rektor ved Husflidsskolen på Skansen. I første rekke fra venstre: Tor Krogstad (1), Karl Svendsen (2), Ingvald Krogstad (3), Johan Nygård (4), Einar Bakken (5) og Ivar Engen (5). I andre rekke fra venstre: Reidar Krogstad (1, troppssjef), Jon Stagrim (2), Anders Kleven (3), Odd Krogstad (6), Ivar Engen (7), Aslak Fagermoen (8), Syver Mørk (9, troppsfører). I bakre rekke fra venstre: Jens Jødahl (1), Kåre Stenby (3), Olaf Engen (5), Kåre Hogseth (6), Einar Hagen (7), Jens Kurland (9) og Rolf Ringvold (10). De øvrige var elever ved Husflidsskolen på Skansen. n av troppene har mottatt våpenforsyning etter et slipp i avsnitt 122. Innholdet Eblir sortert og gjemt bort. Containerne var spesiallagede sylindriske beholdere laget av tynne stålplater som ble hengt opp i flyets bomberom i stedet for bomber. Største vekt på en container var 200 kg. Fallskjermen var pakket i en pose og festet på toppen av containeren med to kraftige webbstropper med karabinkroker, som igjen var festet i to D-ringer på containerens utside.

17 Vårt land står nå foran en av de største oppgaver det kanskje noen gang har vært stilt overfor. Det krigen har ødelagt skal bygges opp igjen, arbeidslivet gjenreises, og sist, men ikke minst, skal Norge fø det norske folk. Dette fører med seg til dels sterke inngrep fra det offentliges side. Alle muligheter må nyttes og alle krefter settes inn om oppgaven skal lykkes for oss. Når det gjelder vår jordbruksproduksjon og mataukingsplan er jordstyret i bygda et viktig bindeledd. Jordstyret er det aktive og ytterste bindelegg mellom bygdas folk og administrasjonen, og en rekke viktige faglige tiltak formidles og settes i verk av jordstyrene. Det må derfor kreves at jordstyrene er oppgaven voksen. Det må være fagmenn dyktige jordbrukere som settes til dette arbeid. Skriv fra Landbruksdepartementet til ordførerne 28. mai 1940 jord- og skogbruk kuronn på Egner 1942 SJohannes Dahl er kjørekar, mens det er en Oslo-mann som forsøker seg med avlegger-riva. I 1941 ble arbeidstjenesten (AT) gjort obligatorisk for alle 20-åringer, de fikk utdelt uniformer og måtte eksersere med spader. I 1944 sendte Hjemmefronten ut en parole om full boikott av arbeidstjenesten. jordingen til Edvard Holterhuset har trukket tømmer fram til ei Fav sagene på Lystadmoen. Hovedårsaken til at bøndene var lite villige til å avvirke så mye skog som myndighetene krevde, var nok først og fremst at prisene var dårlige og at det var lite å bruke pengene på. Foto: Trygve Larsen Næringslivet i Blaker og Sørum var dominert av jord- og skogbruk. Myndighetene hadde allerede før krigsutbruddet satt i gang tiltak for å sikre forsyningene. Den 9. april 1940 hadde Norge matkorn for ti måneders ordinært forbruk på lager. I nazistisk ideologi og i tysk økonomisk planlegging var bøndene og primærnæringene tiltenkt en sentral rolle. Den norske odelsbonden skulle bli en kjernegruppe i det stortyske riket, og ble til og med vurdert som mer renraset germaner enn tyske bønder. Motstanden mot den nazistiske bondeorganisasjonen Norges Bondesamband var derfor ikke like stor blant bøndene som tilsvarende organisering for lærere og idrettsungdom. Selv om bare 1,7% av yrkesutøverne innen jordbruk og fiske på landsbasis var medlemmer i Nasjonal Samling, var 8% av bøndene i Sørum og 20% av bøndene i Blaker medlem av partiet. Fordi mange kalorier går tapt når planteprodukter blir foredlet til husdyrprodukter, ble det utarbeidet planer for en produksjons-omlegging til mer åkerareal. Bøndene skulle dyrke mer matkorn, poteter og grønnsaker for direkte konsum. Alt skulle telles og måles. Hver gard fikk pålegg om tvangsdyrking gjennom forordninger. Behovet for skogsvirke økte voldsomt. Det skulle bygges forlegninger for tyske soldater. Importen av brenselolje og kull stoppet opp, og dette måtte erstattes med energi fra skogen. Skoleungdom kunne tjene noen ekstra kroner på kapping og kløyving av generatorknott, som var seks til åtte cm lang findelt lauvved. gg av den type jordbruks- som er lett omsettelig Eprodukter ved direkte kontakt mellom produsent og forbruker. For å sikre at det meste av eggproduksjonen kom inn i den offisielle distribusjonen gjennom Norske Eggcentraler SL, inneholder forordningen fra 25. januar 1943 som vi ser nøyaktige kvoter pr. høne som varierer etter årstidene. F or å skaffe mest mulige kalorier for å brødfø befolkningen, ble jordbruket også i Blaker og Sørum lagt om til mer åker for å dyrke vekster som kunne brukes direkte til konsum. Streng kraftfôrrasjonering gikk ut over svin- og fjørfeproduksjonen, men også storfebesetningen måtte reduseres ved nedslakting, og det ble en sterk reduksjon i mjølkeproduksjonen allerede i 1940.

18 Tiden nermet sig da områdets stab skulle gå i dekkning ved Igletjern, og dagen blev fastsat til 8. mai Områdets kommando møttes hos sjefen, Dr. Fonneløp, tirsdag 8. mai, hvor der blev bestemt at O.sjefen med nestko., stabsjef og ordonanser skulle forlegges hos Brødrene Mørk ved Mork stasjon onsdag 9. mai, idet situasjonen hadde utviklet sig slik, at den bortgjemte mobiliseringsplass ikke var formålstjenlig. Efter tyskernes fullstendige kapitulasjon den 8. mai forandret forhollene sig raskt. Beslutning blev tat om å henlegge områdets kommando til Festiviteten på Sørumsand allerede fra første stund. Rolf Lindbäck, som var nestkommanderende i O-1215 i dagboka fra maidagene 1945 mrådestaben i Milorg O-1215 Omøttes på morgenen den 8. mai hos områdesjef Peter Fonneløp i hans bolig på Sørumsand. Etter at de tyske styrkene i Norge hadde kapitulert, var vaktoppdrag og overvåking av ro og orden hjemmefrontens oppdrag. På Blaker Skanse ble det norske flagget heist etter fem lange år. æret var ikke det beste, med Vvind og gråkaldt vær, men likevel var stemningen på denne første nasjonaldagen vi kunne feire etter okkupasjonen helt spesiell. Og hjemmestyrkene kjørte paradetur med bil gjennom hele området. Etter programmet skulle bilkortesjen passere gjennom Lørenfallet klokka 8.20 om morgenen mot Frogner. Her er de på vei tilbake en time seinere. I venstre bildekant skimtes Sørum meieris gamle mølle. (Foto: Hedvig Aalgaard) frigjøringen Høsten 1942 snudde krigslykken seg. Tyskerne var etter hvert på vikende front. 30. oktober 1944 startet evakueringen av Finnmark. Over hus ble brent og flere tusen båter ødelagt mennesker blir drevet sørover. Adolf Hitler begår selvmord i førerbunkeren under Rikskanselliet i Berlin 30. april 1945, og storadmiral Karl Dönitz kapitulerer betingelsesløst i Reims 7. mai. Fortsatt stod det tyske kampklare elitesoldater i Norge. På Lillehammer ble det ført forhandlinger mellom den tyske overkommando og hjemmestyrkenes ledelse med hjelp av talsmenn for de allierte. Resultatet ble at tyskerne skulle avvæpne seg selv. Milorg kom fram fra skjulestedene sine for å opprettholde ro og orden. For frigjøringsdagene i Sørum finnes det et unikt kildeskrift. Nestkommanderende i O-1215, kommunekasserer Rolf Lindbäck, førte nemlig dagbok over hendingene fra dag til dag fra 8. mai til 1. juli Områdekommandoen etablerte sitt hovedkontor på Festiviteten på Sørumsand. Oppdraget var å besette lensmannskontor, kontorer som hadde vært brukt av Nasjonal Samling og tyske militære anlegg. Videre skulle en arrestere nazister som kunne være en fare for sikkerheten. 17. mai 1945 ble nasjonaldagen feiret for første gang siden Det ble arrangert tradisjonelt barnetog, og dessuten kjørte hjemmestyrkene på lastebiler gjennom hele området. Det var ca. 250 mann med 25 biler og motorsykler som deltok. Etter middag på Festiviteten dro alle mannskaper og andre interesserte til Bingsfoss, der det ble holdt taler for dagen og fest etterpå. Alt i alt en festlig dag i frihetens tegn, skriver Rolf Lindbäck i dagboka. erkjennelsen av at krigen var tapt og i frykt for å bli stilt fram til I offentlig beskuelse begår Adolf Hitler selvmord i førerbunkeren under Rikskanselliet i Berlin 30. april Alle forstod nok at krigen nå gikk mot slutten, men Nasjonal Samlings hovedorgan Fritt Folk klamrer seg fortsatt til håpet om at kampen mot bolsjevismen vil bli fortsatt i der Führers ånd. Storadmiral Karl Dönitz, som overtok ledelsen av den tyske regjering, kapitulerte imidlertid betingelsesløst i Reims 7. mai. t bilde som på mange måter er blitt selve symbolet for frigjøringen av ENorge. En enhet fra hjemmestyrkene under ledelse av Terje Rollem overtar Akershus festning fra den tyske kommandanten major Nichterlein og hans adjutant Hauptmann Hamel 11. mai ong Haakon kom hjem til Norge etter fem års landflyktighet. KDet var neppe noen tilfeldighet at datoen også var årsdagen for unionsoppløsningen i Sammen med kongen kom kronprinsesse Märtha og hennes tre barn. En armada av småbåter fulgte krysseren Norfolk opp Oslofjorden, og anslagsvis mennesker møtte opp foran rådhuset og langs kjøreturen til slottet. Om ettermiddag gikk i tog opp Karl Johans gate til slottet.

19 Vi representerte et tverrsnitt av Norges befolkning, som faktisk med god grunn fryktet en sovjetisk dominans i Europa. Vi som bar de tyngste byrdene i den kampen, ble dømt summarisk til lange straffer, fordi vi hadde kjempet mot en med Norge forbunden stat. Jeg ville gjerne se en faksimile av det dokumentet som bekreftet en slik allianse. Når ble den forresten opphevet under den kalde krigen? Men vi som ble dømt, betraktet nok rettsoppgjøret som en farse og oppholdet i leirene som en ren ferie etter krigsopplevelsene, skjønt vi ble trakassert og spottet og sultet ut. Min normalvekt var ca. 80 kilo. Etter nærmere ett år i varetekt, uten dom, veide jeg 52 kilo. Frontkjemper fra Blaker i boka Sørum under okkupasjonen rettsoppgjøret maidagene 1945 gjorde Milorg en aktiv innsats for å arrestere personer I som under okkupasjonen hadde gått tyskernes ærend. For Sørum har vi en unik dokumentasjon av denne innsatsen gjennom den dagboka nestkommanderende i O-1215, Rolf Lindbäck førte fra 8. mai til 1. juni På bildet er det lokale NS-medlemmer i Ski utenfor Oslo som blir hentet med lastebil ettsoppgjøret i Norge er det mest omfattende i Europa etter siste krig. RCa medlemmer av Nasjonal Samling ble dømt for landssvik. Av disse hadde vel formelle verv i NS eller NS-styrte institusjoner. Ca nordmenn ble dømt for å være aktive i hird, germanske SS eller andre halvmilitære enheter. Nærmere ble dømt for å ha gjort tjeneste som frontkjempere på Østfronten, Et tilsvarende antall ble dømt for angiveri i Norge. Ca ble i likhet med brannsjefen dømt for å ha tjenestegjort i stat, fylke, kommune eller andre offentlige verv. iltalen mot Vidkun Quisling ble utformet i seks punkter. Fem av Tdem kvalifiserte til dødsstraff: Det første gjaldt hjelp til fienden i en krigssituasjon. De tre neste dreide seg om Quislings forsøk på å endre statsforfatningen med ulovlige midler. Det femte gjaldt hans ansvar for henrettelsen av politifullmektig Gunnar Eilifsen. Dødsdom ble avsagt i Eidsivating lagmannsrett 10. september og stadfestet av Høyesterett 13. oktober. Han ble henrettet ved skyting klokka oktober etter at kongen i statsråd hadde avslått en benådningssøknad fra fru Quisling på vegne av sin mann. Ved frigjøringen var det registrert 80 NSmedlemmer i Sørum og 78 i Blaker. I følge saksprotokollen over landssviksaker ved Nes sorenskriverembete på Sørumsand hadde man i alt 288 landssviksaker med til sammen 394 tiltalte, hvorav 63 hjemmehørende i Blaker og 62 i Sørum. Den strengeste straffen fikk en mann fra Sørum og en fra Blaker med tre år og tre måneder fengsel, mens ytterligere fire fikk tre år eller mer og 14 ett år eller mer. De som fikk de strengeste straffene hadde vært frontkjempere i tysk tjeneste, hatt ledende verv i Nasjonal Samling, vært angivere eller utvist svært aktiv virksomhet i Hirden eller andre NSorganisasjoner. På landsbasis ble det avsagt 30 dødsdommer, og 25 av disse ble fullbyrdet. De fleste i Sørum ble idømt kortere fengselsstraffer, bøter, fradømt offentlig stilling eller ilagt såkalt rettighetstap. Flere av sakene ble avgjort ved at de tiltalte møtte i retten og ble ilagt forelegg. Den siste landssviksak ved Nes herredsrett ble behandlet høsten En gruppe som fikk det unødvendig vondt og vanskelig etter krigen var de norske jentene som hadde hatt et forhold til tyske soldater. De såkalte tyskertøsene fikk håret klippet kort. De som under krigen hadde giftet seg med en tysker, mistet sitt norske statsborgerskap. Over norske kvinner reiste fra Norge for å bosette seg under kummerlige forhold i Tyskland. Også de barna som hadde tysk far, eller hvis foreldre hadde vært medlem av Nasjonal Samling, ble mobbet av sine omgivelser. Hatet mot den tyske okkupasjonsmakta og deres norske medløpere var så sterk at det også gikk ut over uskyldige ofre. n av største landssvikssakene Eetter krigen ble reist mot Henry Rinnan og 29 andre medlemmer av ei gruppe som arbeidet for tyskerne som provokatører, angivere og torturister. Det ble under rettssaken dokumentert at Rinnan var ansvarlig for at 83 nordmenn ble henrettet og at ca ble sendt til konsentrasjonsleire i Tyskland. Rinnan selv ble i september 1946 dømt for 13 mord og henrettet. Ti av hans medhjelpere fikk også dødsdom, men disse ble ikke fullbyrdet. To av dem ble seinere benådet, de åtte andre fikk livsvarig eller tidsbegrenset tvangsarbeid. r adv Annæus Schjødt og Hen- Bergh. Aktor og forsvarer i Hrik saken mot Quisling. Bergh baserte sitt forsvar på at hans klient var i subjektiv god tro, det vil si ved å mene at hans handlinger hadde vært til det beste for Norge.

20 Spørsmålet om norsk deltakelse i besettelsen av Tyskland kom opp i London allerede under krigen. Etter forhandlinger med Storbritannia våren 1946, ble det så oppnådd enighet om å stasjonere en norsk styrke på ca mann i den britiske okkupasjonssonen i Tyskland med avløsning hver sjette måned. Styrken skulle være under britisk kommando i alt som angikk okkupasjonsoppgavene. I videste forstand omfattet disse oppløsning av det tyske militærapparatet, avvikling av tysk rustningsindustri, straffeforfølgelse av krigsforbrytere og fjerning av nazister fra styre og stell. Samtidig skulle okkupasjonsmaktene hjelpe til med gjenreisningen etter krigens ødeleggelser og innføringen av et demokratisk styresett i Tyskland. Kåre Sæther i Sørum-Speilet nr til tyskland for freden Tyskland ble slått av en allianse der USA, Storbritannia, Frankrike og Sovjetsamveldet var de viktigste landene. Etter krigen deler de Tyskland mellom seg slik at hvert av de fire landene får ansvaret for administrasjonen av et område. Dette legger grunnlaget for en to-deling av Tyskland som står ved lag helt til Området øst for elvene Oder og Neisse som Sovjetsamveldet administrerer, blir det kommunistiske Øst-Tyskland. De tre områdene USA, Storbritannia og Frankrike administrerer, blir det kapitalistiske Vest-Tyskland med Bonn som sin nye hovedstad. torbyen Hamburg var lagt fullstendig i grus ved alliert bombing under Sden 2. verdenskrig. Havneanlegg, strøm, vannforsyning og trafikksystem var ødelagt, og hele byen omgjort til en ruinhaug. Dette bildet er tatt så seint som i prengte eller ødelagte bruer var et vanlig syn for de norske soldatene Si Tyskland. Bildet viser en ødelagt bruforbindelse over elva Weser. Bruene ble først bygget opp igjen flere år etter krigens slutt. orske ingeniørsoldater som i 1948 bygger en midlertidig engelsk N Beilibru over elva Weser. Dette var en brutype som ble bygget opp ved hjelp av pontonger som skjøtes sammen til den nødvendige bredden. Også norske militære styrker deltar i okkupasjonen av Tyskland. Den norske Tysklandsbrigaden ble opprettet i 1947 og fungerer fram til april På det meste består brigaden av omkring 4000 mann, sammensatt av kontingenter fra hele landet, også fra Sørum. Operativt og øvelsesmessig har nordmennene sin virksomhet i den britiske sonen og samarbeider med den britiske Rhinarméen. I januar 1947 blir de første norske soldatene forlagt i Harz. I 1948 ble de norske troppene flyttet til Schleswig- Holstein, mot grensen til Danmark. Der var de stasjonert fram til oppløsningen i Til sammen gjør ca norske soldater tjeneste i Tysklandsbrigaden. Tjenesten omfattet seks måneder i Norge og seks måneder i Tyskland. Brigaden ble fraktet fra Oslo til Hamburg med transportskipet Svalbard, som kunne ta mann. På hver lugar var det opptil soldater. Soldatene var før avreisen blitt fortalt at forholdene i Tyskland var elendige etter krigens herjinger. Det kom likevel som et sjokk på de fleste å se med egne øyne at eksbyene Hamburg og Hannover fullstendig var lagt i grus. Størst inntrykk under togferden ut fra Hamburg gjorde en horde av store og små barn som hadde tatt oppstilling på åpne områder helt inntil toglinjen like utenfor byen. De stod med bedende øyne og armene i været, og tigget på denne måten om litt mat. åde de norske og øvrige allierte Bsoldater i okkupasjonsstyrken ble innkvartert i tyske militærforlegninger. Disse var i liten grad skadet ved bombeangrep. Soldatene hadde jo vært ved fronten, og ikke i kasernene. Jevnt over var derfor boforholdene svært gode. rigadesoldatenes forhold til den Btyske sivilbefolkningen generelt, og de tyske barna spesielt, var meget godt. I dette tilfellet er det avdelingens kjøkkentelt som vekker interesse.