Utvikling det nye ordet for fred! Pave Paul VI

Transkript

1 Nr. 5 oktober 2006 Utvikling det nye ordet for fred! Pave Paul VI

2 Leder K j æ r e l e s e r! Med formålet om å bygge og be om fred i verden, inviterte pave Johannes Paul II ledere for alle de store religionene til Assisi i Paven ba om at budskapet om fred skulle spres til alle mennesker. Han sa det med ordene som er tillagt Frans av Assisi: Herre, gjør meg til et redskap for din fred. Hjelp meg å spre kjærlighet der hatet gror, tro der tvilen råder, håp der det er angst og nød. Hjelp meg å bringe forlatelse der urett er begått, å skape enighet der det er strid, å spre lys, der det er mørke, å bringe glede, der sorgen tynger Mester, hjep meg å sløke ikke så meget å bli trøstet som å trøste, ikke å meget å bli forstått som å forstå, ikke så meget å bli elsket som å elske! For det er ved å gi at vi får, ved å tilgi at vi selv får tilgivelse, ved å miste vårt liv at vi vinner det. Det er ved å dø at vi oppstår til evig liv. Aloykoci har tilbrakt mange år i skogen sammen med rebellene. Hun ble kidnappet hjemmefra midt på natten og ble gitt til en av kommandørene som kone. Hun har fire barn sammen med ham, men greide sammen med dem å rømme til Caritas-senteret. Nå får hun støtte til utdanning, og sier at sjøl om hun synes livet har vært svært vanskelig, går det litt bedre nå. (Foto: Caritas) Dette nummeret av CaritasINFO har fred som tema, vi vil formidle noen aspekter ved vårt fredsbyggingsarbeid og hvorfor vi som Caritas engasjerer oss i fredsarbeid. Erkebiskop Oscar Romero sa en gang: Fred er ikke et produkt av terror eller frykt, fred er ikke kirkegårdenes stillhet, fred er ikke det stille indre opprør mot voldelig undertrykkelse. Fred er et sjenerøst bidrag til forsoning, et bidrag til det gode for alle. Fred er dynamisk, fred er raushet, fred er en rett og det er en plikt. Jeg ønsker dere fred og alt godt. Vennlig hilsen I n n h o l d s f o r t e g n e l s e Mulighet for fred i Nord-Uganda... side 3 Caritas arbeid i Nord-Uganda... side 8 Intervju med erkebiskop John Baptist Odama... side 9 Stort Darfurmøte i Oslo... side 11 Libanon i flammer... side 12 Julegave/skattefradrag... side 17 Caritas-nyheter... side 18 Høstaksjonen... side 20 Forside: Kvinnene i Gulu, Uganda, gjør det beste de kan ut av hverdagen. Vi lengter etter fred, sier Kamana. (Foto: Caritas) Mulighet for fred i Nord-Uganda? I september var Caritas Norges kommunikasjonskonsulent Ingrid Rosendorf Joys i Nord- Uganda for å studere Caritas arbeid i regionen og for å få et nærmere blikk på den skjøre våpenhvilen som er inngått mellom Lord s Resistance Army (LRA) og den ugandiske regjeringen. Våpenhvilen holder, men freden er skjør, og sjøl med en bærekraftig og langvarig fred står utfordringene i kø for folket i Nord-Uganda.

3 Hva er konflikten? I tjue år har folket i Nord-Uganda vært ofre for en brutal og blodig konflikt som har krevd menneskeliv og tvunget størstedelen av befolkningen på flukt. Konflikten som er mellom LRA og regjeringen dreier seg som de fleste kriger og konflikter om makt og privilegier. Å trekke inn Gud og de ti bud blir meningsløst i denne sammenhengen, sjøl om LRA har i sitt nokså forvirrede og forvirrende program et ønske om å innføre et styre i Uganda basert på de ti bud. Det finnes ikke noe kristent i denne konflikten, og religionen kan heller ikke i denne krigen hevdes å gi legitimitet. Bakgrunnen Bakgrunnen for konflikten kan trekkes langt tilbake i den ugandiske historien. Jeg nøyer meg i denne sammenhengen med å gå tilbake til Milton Obote som regjerte i perioden 1980/ Obote kom fra nord, og acholi- og langi-folkene fikk under hans regjeringstid betydelige privilegier i form av bl.a. gode stillinger i politi, fengselsvesen og militæret. Da Yoweri Museveni overtok makten i 1986 ved hjelp av et militærkupp ble situasjonen for menneskene i nord en annen. Mange flyktet utenlands og dem som ble igjen ble langt på vei fratatt sitt inntektsgivende arbeid og andre privilegier. I denne situasjonen grep Joseph Kony muligheten. Han samlet noen våpenføre menn og hevdet å tale på vegne av forfedrene. Som medium oppnådde han en kulturell posisjon, og endel fulgte og støttet ham. Kony startet etter hvert sin brutale og blodige krig mot regjeringshæren, og det er her det blir stadig mer forvirrende. Kony angriper ikke bare regjering, soldater og støttespillere. Han angriper sitt eget folk, sin egen klan og sin egen familie. Han sparer ingen, men terroriserer, dreper, plyndrer, lemlester, kidnapper og voldtar acholi- og langi-folkene, sine egne. Snart ble det slik at ingen mennesker i områdene i nord kunne føle seg trygge i sine egne hjem. Den i utgangspunktet lille hæren til Kony og LRA vokser seg stadig større ved hjelp av hærens kidnappinger av til dels små barn. Situasjonen i dag Regjeringens svar på LRAs herjinger var å samle folket i nord i flyktningleirer. Under begrunnelsen Kvinnegruppen i Kitgum i Nord-Uganda produserer peanøtter for salg. De startet med å få 4 sekker fra Caritas. Nå har de produsert 25 sekker og regner med at 8 til snart er ferdig til høsting. Av disse sekkene leverer vi 4 tilbake til Caritas, resten selger vi. Av prisen for én sekk kan man fø en hel familie i ett år, eller sende et barn på skole, sier Mary stolt. Pengene deles mellom de 80 familiene som er med i gruppen. (Foto: Caritas) Caritas-leder John Bosco møtte LRA langt inne i bushen i Nord-Uganda. John Bosco forteller til CaritasINFO at han var blitt tatt med langt inn i skogen til steder han aldri hadde tort å bevege seg før. Caritas leverte mat til LRAs følge, og snakket med soldatene. En av soldatene sa til John Bosco at de måtte være klar over at for dem [LRA-soldatene] fortonte livet seg annerledes enn for folk flest: Vi står opp om morgenen, finner våpnene våre, og går for å plyndre og drepe. Det er vårt formål med dagen. Det er vårt liv. (Foto: Caritas) Tana er tretten år og forsørger for sine 5 yngre søsken. Både moren og faren er drept. Tana er født i flyktningleiren Opit, og hun har ikke gått på skolen. Hvis det blir fred og Tana skal reise hjem til der familien opprinnelig bodde, vet hun ikke hvor hun skal reise. Hun kjenner ikke stedet, hun kjenner ikke en annen måte å leve på enn den i flyktningleiren. (Foto: Caritas) om at dette var den eneste måten de kunne beskytte folket på, stablet de dem sammen i små og provisoriske jordhytter uten tilgang på reint vann, uten et snev av adekvate sanitærforhold, uten tilgang til dyrkbar mark og uten privatliv. De to grunnleggende problemene med denne ordningen var at den ikke ble midlertidig den har til nå vart i tjue år, og folk fikk ikke ordentlig beskyttelse, verken mot LRA, mot soldater i regjeringshæren, og etter hvert mot hverandre. I flyktningleirene lever nå mennesker tett i tett, uten noe fornuftig å ta seg til. Dette fører bl.a. til depresjoner, et høyt alkoholinntak og økning i antall hivsmittete og aidssyke. I en av flykningeleirene jeg besøkte Opit nær Gulu var det ingen familier eller hytter som var uberørt av LRAs herjinger. Familiene der hadde mistet sin datter, mistet sin sønn, sin mor eller far, og sin framtid. 5

4 folkegruppene sjøl få ordne opp bl.a. gjennom sitt eget rettssystem; Mato put. Mato put innebærer at den som har forgrepet seg må gå til sin egen klan og erkjenne sine handlinger, deretter overtar klanene ansvaret for ugjerningene og går så til offerets klan og ber om tilgivelse. Balansen opprettes ved en bot, og de involverte drikker bitre urter og bøyer sine spyd som symbol på at spydene ikke skal brukes på hverandre. Motstanderne mot at Kony og hans menn skal slippe unna med Mato put hevder at det ikke kan være noen varig og bærekraftig fred uten rettferdighet, og at rettferdigheten kun kan skje gjennom den internasjonale kriminaldomstolen i Haag. Tilhengerne av Mato put på sin side hevder et bare en slik prosess kan sikre en bærekraftig fred. Sett fra utsiden er det i alle fall interessant å merke seg en rettsprosess der hevnaspektet er totalt fraværende. Amos er tidligere barnesoldat, men greide å rømme, og er nå med i programmet som støttes av Caritas Norge. Amos fikk leppene sine skåret av da han ble kidnappet, men har nå gått gjennom plastisk kirurgi og er på bedringens vei. Gjennom Caritas-prosjektet har han fått støtte til dette og til å ta seg utdannelse. (Foto: Caritas) Veien framover 29. august i år ble det inngått våpenhvile mellom LRA og regjeringen. Under Caritas Norges besøk var det faktisk ørsmå håp å spore. Folk hadde så smått begynt å tro at det kunne gå mot en varig fred. Noen hadde sågar reist fra de større leirene til noen mindre leirer som var i nærheten av der de kom fra. Dette medførte at de fikk tilgang på jorden sin, og kunne begynne å dyrke. Det er sjølsagt mange utfordringer for freden. En av dem heter ICC den internasjonale straffedomstolen i Haag. ICC har utstedt arrestordrer på Joseph Kony og hans fem øverste kommandanter. Folket i Nord-Uganda ønsker langt på vei at ICC skal trekke seg ut av konflikten og la klanene og En annen utfordring er sjølsagt når alle menneskene skal repatrieres tilbake til sine opprinnelsessteder. Ikke alle vet hvor de kommer fra, de kan være født i flyktningleiren, foreldrene kan være døde osv. For noen kan det vise seg at jorden er overtatt av andre osv. En tredje utfordring er traumebehandling. Menneskene i flyktningleirene beskrives av erkebiskop Odama som et umenneskeliggjort folk ; mennesker som har levd dette livet i tjue år, kan simpelthen ikke bare ta opp sitt gamle liv, eller familiens gamle liv som om ingen ting har skjedd. De har drukket vannet av voldens kultur, og gradvis har den nord-ugandiske kulturen forvitret til fordel for voldens kultur. Resultatet av dette er traume og ulykke for flere generasjoner. Dette blir utfordringer for hele samfunnet i lang tid framover. Dessuten har man flere tusen soldater i LRA som skal reintegreres i samfunnet. Soldatene består av garva soldater som har levd geriljalivet i mange år, mange er kidnappede barn som har vært utsatt for de verst tenkelige ting, og som har gjort de verst tenkelige ting. Barnesoldatene har i stort antall blitt tvunget til å drepe sine egne, ofte på Caritas Norge støtter Caritas Uganda/Caritas Gulus arbeid i bl.a. flyktningleiren Opit. FNs nødhjelpskoordinator Jan Egeland besøkte Opit to dager før Caritas Norges kommunikasjonskonsulent. Caritas var den eneste humanitære organisasjonen som fikk være med under Egelands besøk. Både Egeland og Caritas ser med forsiktig optimisme på fredsamtalene som nå finner sted i Juba, Sudan, og slår fast at livet flyktningene lever i flyktningleirer som Opit ikke kan fortsette. Egeland beskrev krigen i Nord-Uganda som en av verdens verste glemte konflikter. Nå kan det se ut som den ikke lenger er så glemt, men har kommet fram i lyset. (Foto: Caritas) bestialsk vis. Dette har gjort det vanskeligere for barnesoldatene å rømme, og medfører en betydelig utfordring når det gjelder å tilbakeføre disse til samfunnet og et normalt liv. Er det håp? Ja, det er håp om en varig fred i Nord-Uganda! Fordi menneskene i nord nå har begynt å oppføre seg som om det kan bli fred, og det internasjonale samfunnet også krever fred, er det sannsynlig at det kan bli fred. Både regjeringen og ledelsen i LRA ønsker å få slutt på krigen, og verken regjeringen eller LRA vil tørre å bryte våpenhvilen først. Et viktig poeng i denne sammenhengen er at det internasjonale samfunnet må stå løpet ut sammen med folket i Nord-Uganda. Det er ingen enkle veier til bærekraftig fred og utvikling, men så lenge fokuset er på å bringe fred til folk og utvikle mennesker, kan de neste tjue årene som kommer se langt lysere ut enn de tjue som har gått. 6

5 Fakta om Caritas arbeid i Nord-Uganda Caritas er en av hele seksti organisasjoner som arbeider i Nord-Uganda. Caritas bistår mennesker av ulike religioner og kirkesamfunn, men fordi Caritas bruker kirkestrukturen i sitt arbeid når de mennesker i områder der ikke andre organisasjoner eller FNs matvareprogram kommer til. Caritas arbeider for langsiktig utvikling og fred i Nord- Uganda, og bidrar til en lettere hverdag for ofrene for konflikten. Dette gjøres bl.a. gjennom: * En nasjonal fredskomité der erkebiskop av Gulu, John Baptist Odama, er svært aktiv. Erkebiskopen og Caritas er sentrale aktører i fredssamtalene som i disse dager gjennomføres i Juba i Sudan. Erkebiskop Odama var én av fire innledere på åpningssamtalen mellom LRA og regjeringen (de andre var forhandlingslederen fra LRA, forhandlingslederen fra regjeringen og Sør-Sudans president som også er fasilitator for fredsprosessen). I september da alle LRA-soldatene som et ledd i fredssamtalene fikk fritt leide til to oppsamlingssteder i Sudan, var Caritas den eneste organisasjonen som ble tillatt å bistå med mat og utstyr. LRA-soldatene har med seg mange kvinner Fakta om krigen i Nord-Uganda og barn i følget sitt, og disse ble tilgodesett med mat og andre nødvendighetsartikler. * Rehabilitering av barnesoldater Barnesoldater som har klart å rømme fra LRAhæren får husly, medisinsk og traume-behandling, samt mulighet til utdannelse eller yrkesopplæring i Caritas-sentrene. Caritas oppsporer også slektningene deres for å sikre reintegreringen i familien/klanen og lokalsamfunnet. * Beskyttelse av nattpendlere i Gulu Da Caritas besøkte Gulu i september var det svært få nattpendlere igjen. Situasjonen oppleves heldigvis av befolkningen i Nord nå som så vidt trygg, at svært få fant det nødvendig å pendle inn til sentrene om natten. * Selvhjelpsgrupper Selvhjelpsgrupper i flyktningleirene og i menig-heter med fokus på jordbruksaktiviteter, hiv- og aidsarbeid og demokratiopplæring. Flere av disse gruppene er kvinnegrupper, mens noen er blandet. Her er ideen at menneskene sjøl skal kunne sette i gang aktiviteter for seg sjøl og hverandre. Krigen er mellom Lord s Resistance Army (LRA) og den ugandiske regjeringen. Krigen har vart i 20 år mennesker er drept i konflikten barn er kidnappet som rekrutter til hæren eller som koner til soldatene. 1,6 millioner mennesker er fordrevet og bor i flyktningleirer med særdeles dårlige bo- og sanitærforhold. FNs nødhjelpskoordinator Jan Egeland har omtalt krigen i Nord-Uganda som verdens verste glemte konflikt. Erkebiskopen i Gulu, John Baptist Odama ble intervjuet av CaritasINFO 15. september i år. Våpenhvilen har vart i 2 uker nå, og det har gitt folk håp. Vi trenger fred nå! Menneskene i Nord-Uganda har lidd stadig mer, og aldri har det vært så ille som det siste året. Det som har knust hjertene deres er at det ikke har vært noe håp om at lidelsene skulle ta slutt for menneskene som de siste tjue årene har vært ofre for den meningsløse konflikten mellom Lord s Resistance Army (LRA) og regjeringen. Acholi-folket har følt seg fullstendig hjelpeløs i sin situasjon, og nå har de har vært i den så lenge at de begynte å ta den for gitt: Bare det var en litt roligere periode med ikke så mange raid, sa folk Nå er det ikke så ille. Men det er nettopp det det har vært. Det har vært ille, understreker erkebiskopen. Denne krigen har allerede barnebarn! Vi har mistet en generasjon, sier erkebiskop Odama. Og sjøl om vi nå aner håp, og krever fred, er det viktig å huske på at en så lang krig som den menneskene i Nord-Uganda har vært ofre for skaper dype traumer. Det skaper ikke bare traumer for enkeltmenneskene, men også for samfunnet som helhet. Vi er et umenneskeliggjort folk, slår erkebiskopen fast. (Foto: Caritas) Voldens kultur Kulturen forvitrer i Nord, og erstattes av en voldens kultur. Dette skjer fordi mennesker har levd hele livet sitt i midlertidige flyktningleirer og leirer for internt fordrevne. 1, 6 millioner mennesker lever i leirer som skulle huse dem i en overgangsperiode. Disse leirene har vært permanente. Det er en forbrytelse mot disse menneskene som mistet sitt privatliv, og opplevde at empati og omsorg forsvant. De siste tjue årene har vi drukket vannet av voldens kultur. Resultatet av dette er trauma og ulykke for de kommende generasjoner i Uganda, sier erkebiskop Odama. De såkalte Safety Camps ble opprettet for å beskytte folk mot LRA og Joseph Kony. Dessverre var ikke logistikken tatt hånd om på forhånd mat, husly som telt etc, og sanitære forhold var ikke tatt i betraktning. Derfor ble leirene dødsfeller for menneskene som ble plassert der. Dette er bakgrunnen for at Caritas Gulu startet sitt arbeid med menneskene i leirene.

6 Kubom by i Darfur ble oversvømmet av vann i august. ACT-Caritas-nettverket bistår. (Foto: Nazar Mohamed Ahmed, ACT-Caritas) Den materielle nøden som hersker i Nord er svært bekymringsfull, fortsetter erkebiskopen. 67% av menneskene i Nord lever under fattigdomsgrensen, mens tallet for hele Uganda er 37%. Likeså er det svært mange barn som enten ikke går på skole i det hele tall, eller som slutter i løpet av de første årene. Nord/Sør-skille Erkebiskop Odama er også engstelig for Nord/Sørskillet konflikten skaper. Vi ugandere må leve som ett folk. Som nasjon har vi vært ett folk i 43 år, men vi har aldri sett på oss sjøl som ett folk. Vi trenger å bygge opp en nasjonsfølelse, vi trenger å bygge en nasjon. Dette er også en oppgave for kirken. Vi trenger fred nå, fastslår erkebiskopen, og tilføyer at i dag er det et reelt håp om fred. Et slikt håp har ikke menneskene her oppe i Nord følt på lang, lang tid. I januar dro den uredde erkebiskopen med barnas skrik, med skriket fra barnas mødre og med skriket fra de involverte familiene til mennesker som har innflytelse til FNs sikkerhetsråd for å be om internasjonal støtte i krigen i Nord-Uganda (se CaritasINFO 1/06). Det internasjonale fokuset på krigen har fram til nylig vært totalt fraværende, og konflikten har blitt sett på som en intern acholikonflikt. Hele Uganda, hele regionene og det internasjonale samfunnet må åpne øynene for det som skjer i Nord. Nå når både EU og FN har satt søkelyset på situasjonen og regjeringen og LRA har inngått våpenhvile fører det kanskje til den freden folket i Nord desperat trenger. Men hva med framtiden da, sjøl med en våpenhvile står utfordringene i kø for folket i Nord-Uganda. Ja, allerede nå møter vi utfordringene, sier erkebiskopen. Folk har begynt å dra hjem. Hjemme finnes det ingen mat, ikke alle vet hvor hjem er. Kirken har hele tiden stått på folkets side i konflikten, kirken har alltid turt uttale seg, også i upopulære sammenhenger. Det må vi fortsette å gjøre. Kirken må være talerør for de stemmeløse i konflikten om land og eierskap til land, og mane folket til å avstå fra konflikt. Og sjølsagt er det utfordringer knyttet til å utvikle våpenhvilen og fredssamtalene til en bærekraftig, fredelig løsning. Heldigvis er det slik nå at alle krever fred. Både vårt folk og det internasjonale samfunnet må fortsette å kreve fred. Da vil verken LRA eller regjeringen være den som taper og bryter våpenhvilen. Erkebiskopen avslutter samtalen med å understreke at alle gode krefter må trekke sammen både i fredsprosessen og i det enorme arbeidet som følger; reintegrering av de internt fordrevne og ikke minst reintegrering av LRAs (barne)soldater. Caritas Norge og katolikkene i Norge har fra lenge før fokuset ble rettet mot Nord-Uganda stått sammen med oss i denne grufulle situasjonen. Også i fredsprosessen som foregår nå, er hjelpen fra dere uunnværlig. Vi håper og regner med deres støtte også framover, avsluttet erkebiskop Odama. Stort Darfurmøte i Oslo Rett før sommerferien var representanter fra en rekke nasjonale Caritas-organisajoner i Oslo for å delta på DERO-møte. DERO står for Darfur Emergency Relief Operations og er det første store samarbeidet mellom protestantiske og katolske bistandsorganisasjoner. Gjennomføringsansvaret ligger hos norske Kirkens Nødhjelp og engelske CAFOD (Caritas England og Wales). Samarbeidet ble fram til møtet koordinert av Caritas Internationalis, og møtet ble ledet av nødhjelpsleder i CI, Jose Maria Gallardo. Prosjektet har siden starten i 2004 gitt nødhjelp til den hardt rammede befolkningen i Darfur for nesten 300 millioner kroner. Under til dels svært vanskelige forhold har man bistått med husly, kjøkkenutstyr og myggnett. Man har boret etter vann, bygd latriner og fremmet hygiene. Helseposter er opprettet og i drift, blant annet ytes tilleggsernæring, først og fremst for småbarn. Opprettelse og rehabilitering av skolefasiliteter og drift av barneskoler og utdeling av jordbruksartikler som såkorn og redskap gjennomføres. Psykososial rådgiving på individuelt og lokalsamfunnsnivå har vært gitt. Sist men ikke minst jobbes det med advocacy (talsmannsarbeid mot beslutningstakere). Dette er et vanskelig område, mange bistandsorganisasjoner som har blitt oppfattet som kritiske til regjeringen i Khartoum har blitt erklært uønskede i Sudan. Caritas Norges takker givere som støtter nødhjelpsinnsatsen i Darfur til tross for at situasjonen mangler den oppmerksomhet i media som den burde ha. Sammen med en rekke norske organisasjoner støttet Caritas Norges generalsekretær i september et opprop om en effektiv fredsstyrke i Darfur: - Uten en internasjonal fredsstyrke i Darfur frykter vi at dagens katastrofe vil eskalere til en enda verre situasjon. En fredsstyrke er nødvendig som en buffer mellom sivilbefolkningen på den ene side og de stridende gruppene, væpnede militser og kriminelle bander på den andre, sier Caritas, Amnesty, Kirkens Nødhjelp, Changemaker, Care, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen og Støttegruppa for fred i Sudan. Over to millioner mennesker er drevet på flukt de siste tre årene, og over 3,5 millioner er avhengige av matvarehjelp. De siste ukene er flere hundre mennesker blitt drept i kamphandlinger mellom stridende parter, og internflyktninger opplever å bli drevet på flukt for både andre, tredje og fjerde gang. - Det er helt avgjørende å sikre humanitær tilgang, flere hundre tusen mennesker er allerede avskåret fra hjelp. Uten sikkerheten som en internasjonal fredsstyrke gir, vil ikke hjelpeorganisasjonene være i stand til å yte livsnødvendig humanitær assistanse som mat, rent vann, husly og medisiner. Det kan i verste fall koste tusener av mennesker livet

7 Caritas satte raskt i gang arbeidet med å bistå de internt fordrevne i Libanon. (Foto: Caritas) Libanon i flammer 12. juli skulle få dramatiske konsekvenser for tusenvis av mennesker i Libanon og Israel. Utløst av Hizbollahs kidnapping av to israelske soldater, markerte dagen startskuddet for en månedslang militær konflikt mellom Israel og Hizbollah. Midt i kryssilden befant den sivile befolkningen seg; uskyldig, ubeskyttet og sårbar. Barn er alltid uskyldige ofre i kriger. Her er barna i sikkerhet i Beirut under krigen i sommer. (Foto: Caritas) Til tross for at Israels intensjon med angrepet på Libanon offisielt var å få tak i Hizbollah, førte angrepene til alvorlige skader på sivil befolkning og sivil infrastruktur. Omtrent 1200 sivile døde i løpet av den månedslange konflikten, over 4000 mennesker ble hardt skadet og nærmere en million mennesker ble gjort til flyktninger i sitt eget land. I den humanitære krisen som utspilte seg, hvor tusenvis av mennesker manglet husly, mat, vann og medisiner, var behovet for hjelp kritisk. Caritas Libanon, med sine 36 lokale kontorer spredt utover hele landet, skulle vise seg å bli en svært viktig aktør i nødhjelpsarbeidet for å bistå det raskt voksende antallet mennesker på flukt i Libanon. I løpet av krigens første dager hadde Caritas Libanon nådd ut til nærmere internt fordrevne med blant annet mat, vann, hygieneartikler, sengetøy og medisinsk hjelp. Behovet for hjelp fortsatte å øke også etter våpenhvilen. Selv om bombene har sluttet å falle i Libanon er sårene på langt nær i ferd med å gro. Det vil ta lang tid å få Libanon på fote igjen etter alle ødeleggelsene og internasjonal solidaritet vil være avgjørende for gjenoppbyggingen av landet. Et menneskelig ansikt på konflikten Wafa Saed er alenemor til tre barn. Hun er en av de en million internt fordrevne i Libanon som har søkt tilflukt fra israelske flyangrep i skoler og garasjer rundt i Beirut. At Wafa i det hele tatt kom seg til Beirut, vil hun nærmest kalle et under. Hun forlot sitt hjemsted Beit Jubail i Sør-Libanon med sine tre sønner tidlig en dag ved morgengry. Etter tre dager til fots ankom de endelig Beirut. Mens vi gikk på veien så vi ødeleggelser og død, forklarer hun. I likhet med tusenvis av andre internt fordrevne satte Wafa og hennes sønner kursen mot Beirut. Til tross for voldsomme bombeangrep i Sør-Beirut ble resten av hovedstaden regnet som relativ trygg. De mottok oss her og tok hånd om oss, sier Wafa. Jeg hadde ikke spist på fire dager, så jeg begynte å gråte da vi kom hit. Det er en skole sentralt i Beirut, brukt som et samlingssted for 350 personer som har flyktet fra hjemmene sine. Senteret drives av Caritas Libanon og er en av hundrevis av offentlige bygninger som gir husly og føde til ofrene for konflikten. Selv om det er trangt om plassen Wafa og sønnene hennes deler et enkeltrom med ti familiemedlemmer tilbyr slike steder beskyttelse i tillegg til mat, vann og medisinsk hjelp. Og hjelpen er sårt tiltrengt. Wafa sier at på tross av lyden fra de nattlige flyangrepene i Beirut, kan ikke situasjonen sammenlignes med marerittet hun og hennes familie gjennomgikk de første dagene sør i landet. Barna våknet ikke engang i går natt, sier hun. Dette er luksus for dem. Nest størst organisasjon i den humanitære innsatsen Caritas Libanon, som er blant landets største og mest anerkjente NGOer, er en viktig aktør i landets brobyggings- og utviklingsarbeid. Organisasjonen ble stiftet i Den første oppgaven ble dermed å bistå de titusener av mennesker som ble drevet på flukt som følge av borgerkrigen. Selv om den nåværende konflikten er av en helt annen art, hvor storparten av angrepene foregår fra luften, har Caritas Libanon solid erfaring med å bistå med humanitær bistand til flyktninger i en krigssituasjon. Siden den katolske kirken er til stede over hele landet, er Caritas Libanon en av få organisasjoner som har mulighet til å nå ut med humanitær bistand til hele befolkningen. Caritas har oppnådd høy tillit blant alle de religiøse gruppene i Libanon på grunn av sine prinsipper om nøytralitet og fordi Caritas gir hjelp uavhengig av religiøs tilhørighet. Siden avslutningen på borgerkrigen i 1991 har Caritas Libanon hovedsakelig jobbet med sosiale tiltak, med fokus på den fattige og den eldre befolkningen i landet. Gjennom hele 90-tallet og under Libanons gjenoppbyggingsfase har Cari

8 tas Norge støttet opp om Caritas Libanons helseog utviklingsarbeid. Israelske angrep på Libanon i 1996 førte til at man også gav støtte til Caritas Libanons arbeid med internflyktninger. Humanitær hjelp til den internt fordrevne befolkningen i Libanon Det sørlige Libanon ble hardest rammet av de israelske angrepene i juli og august i år. Det 34 dager lange bomberegnet sendte tusenvis av familier på flukt fra sine hjem og eiendeler. De hardest rammede familiene har vært fattige og dermed prisgitt støtten fra hjelpeorganisasjonene eller regjeringen for å overleve de kritiske ukene i utrygghet, uten hjem og uten jobb. I denne vanskelige situasjonen var den humanitære hjelpen fra Caritas Libanon uunnværlig. Med kun en håndfull internasjonale bistandsorganisasjoner til stede i Libanon, blant annet på grunn av den vanskelige sikkerhetssituasjonen, har hovedandelen av hjelpearbeidet blitt uført av lokale organisasjoner som Caritas Libanon, som har vært nødt til å bokstavelig talt gå fra dør til dør for å samle inn mat og andre artikler til flyktningene I løpet av krisen har alle de 36 regionale kontorene vært mobilisert for å bidra til den humanitære innsatsen ved hjelp både av lokalt ansatte, flere hundre frivillige og Caritas ungdomsgrupper. På grunn av ulike behov og problemer i de forskjellige regionene har også hjelpen måttet bli tilpasset de lokale forhold. Et felles problem ved bygningene hvor folk har søkt tilflukt har vært mangelen på sanitæranlegg. Caritas Libanon har derfor bidratt med utbygging av dusjer og vasker, i tillegg til å dele ut hygieneutstyr og rent vann. De mobile sykeklinikkene, som Caritas Libanon har drevet siden 1994, har reist rundt til bosentrene for flyktninger og til et hundretalls landsbyer sør i Libanon hvor andre helsetilbud har vært mangelvare. Ifølge UNICEF utgjør barn halvparten av alle de internt fordrevne i Libanon og en tredjedel av alle drepte. Barn som plutselig fikk hverdagen sin snudd på hodet, som har sett huset sitt bli knust sønder og sammen, kanskje mistet nære slektninger og som har måttet levd i konstant frykt for et nytt bombeangrep. For å hjelpe barna gjennom frykten har sosialarbeidere i regi av Caritas Libanon bidratt til sosiale aktiviteter og underholdning for barna som har bodd i de midlertidige bosentrene. Andre aktiviteter har inkludert kurs i hygiene for familiene for å hindre sykdomsutbrudd og organisering av frivillige og kvinnegrupper som har kunnet bistå i det humanitære arbeidet. Flyktninger og arbeidsinnvandrere hardt rammet Libanon er et multikulturelt land, som også er blitt sett på som en trygg landingsplass for flyktninger og et sysselsettingssenter for arbeidsimmigranter. Caritas Libanon Migrant Center (CLMC) har arbeidet i lang tid for beskyttelse og rettigheter for flyktninger og innvandrere i Libanon. CLMC har de siste årene utført viktig talsmannsarbeid på vegne av flyktninger og arbeidsinnvandrere og har oppnådd respekt blant befolkning og regjering for arbeidet som utføres. Etter hvert som konflikten i sommer ble intensivert har derimot flyktninger og arbeidsinnvandrere vært en spesielt utsatt gruppe. For det første bodde de fleste i de mest utsatte områdene, blant annet i de sørlige forstedene til Beirut. For det andre har den offentlige bistanden i form av midlertidig husly gitt førsteprioritet til libanesiske borgere. Flyktninger og innvandrere har dessuten et svakt støttenettverk og har hatt få eller ingen slektninger å søke tilflukt hos. Og sist men ikke minst har en rekke ambassader ikke hatt kapasitet eller vilje til å bistå sine landsmenn med å flykte. Caritas Lebanon Migrant Center har bidratt med husly, humanitær hjelp og evakuering av mer enn 3000 flyktninger og arbeidsinnvandrere siden konflikten startet. Etter våpenhvilen hva nå? Libanons nødhjelpskomité har anslått at landet som følge av konflikten har blitt påført direkte skader for over 20 milliarder kroner boliger, 80 bruer og 94 veier har blitt ødelagt eller Wafa Saed kom sammen med side tre barn i sikkerhet i Beirut. (Foto: CRS/David Snyder) påført skader. Utover de fysiske skadene påført landet har Verdens Helseorganisasjon (WHO) slått fast at store deler av den internt fordrevne befolkningen lider av konfliktrelatert stress. Av de opprinnelig 1 million mennesker på flukt, er de fleste nå vendt hjem. Unntaket er ca mennesker som har lite eller ingenting å vende tilbake til og som fortsatt får husly hos slektninger, venner eller vertsfamilier. Turisme har lenge vært en av hovednæringene i Libanon. Etter ukene med krigsherjinger vil det derimot ta lang tid før Libanons strandlinje kan by på den samme idyllen som tidligere. Etter at israelske krigsfly bombet et kraftverk i Libanon i midten av juli og fat med olje rant ut i Middelhavet, har to tredjedeler av landets kystlinje blitt forurenset og gjort langvarig skade på miljø, dyreliv, turist- og fiskerinæring. Hva skal folk leve av nå? I midten av august var arbeidsledigheten anslått til 75%. Sør-Libanon som ble hardest rammet av konflikten er også den fattigste landsdelen i Libanon hvor hovedinntektskilden er landbruk. Halvparten av befolkningen i dette området er helt og holdent avhengig av landbruk; en sektor som er blitt alvorlig rammet under krigen. Bøndene har mistet avlinger og vil ha problemer med å gjenoppta normal produksjon i månedene og kanskje årene framover. I tillegg til at jorda og øvrig infrastruktur er blitt ødelagt av bombingen, er et av de mest omfattende, farligste og tidkrevende problemene spredningen av udetonerte sprengladninger fra klasebomber. Det er rapportert at det finnes minst udetonerte sprengladninger rundt i Sør- Libanon noe som gjør landbruk risikofylt og i verste fall dødelig. I tiden framover vil en av hovedoppgavene til Caritas Libanon være å bidra til at befolkningen kan gjenoppta sine inntektsbringende aktiviteter og starte på hverdagslivet igjen. Støtte til småbønder, fiskere og lokalt næringsliv er sårt tiltrengt blant den fattige befolkningen som har mistet det meste av det de eide. Støtte til skolegang for barna, medisinsk og psykososial hjelp, reparering av hus og matbistand vil være avgjørende for å komme et skritt videre i å få landet på fote igjen. Caritas Libanon fortsetter å så håp og muligheter blant menneskene i Libanon som så brått ble uskyldige ofre for en urettferdig konflikt

9 Julegaven som forandrer verden Bestill årets vakre julegavekort, illustrert av billedkunstneren Liv Benedicte Nielsen, og gi en julegave som gir fattige og nødlidende mulighet til å skape seg et bedre liv. Libanon: Caritas tar avstand fra volden, krever forhandlinger Velg selv hvor mye du vil gi: Kr 100 bidrar til å holde en sulttruet familie i Eritrea med såkorn Kr 250 bidrar til å forsyne intert fordrevne i Øst-Timor med mat og nødvendighetsartikler Kr 500 bidrar til å styrke kvinners stilling i Honduras Kr 1000 bidrar til å gi hiv/aids rammede i Uganda et bedre liv Sett inn beløpet du vil gi på vår gavekonto , og merk innbetalingen med antall gavekort og formål (f.eks. 3 gavekort, Øst-Timor (750 kroner)). Vi sender deg gavekort og konvolutt, der du selv fyller inn mottakers navn og eventuelt en personlig hilsen. Beløpet du gir, framkommer ikke på gavekortet. Caritas Norge så vel som det internasjonale Caritasnettverket har fra første stund tatt avstand fra opptrappingen av volden i Libanon og på Gaza-stripen. Allerede 14. juli oppfordret Caritas Internationalis alle involverte parter til å avslutte blodbadet, iverksette en umiddelbar våpenhvile, og innlede konstruktive forhandlinger med sikte på langsiktige løsninger. Behovet for fri tilgang til de rammede for nødhjelpsorganisasjoner ble også framhevet. Caritas var ikke alene om disse kravene pave Benedikt XVI oppfordret alle til å be for fred i Midt-Østen 23.juli, og nevnte nettopp umiddelbar våpenhvile, tilgang for nødhjelpsorganisasjoner og konstruktive forhandlinger som viktige tema. Caritas og kirkens kritikk har rettet seg både mot terrorhandlinger og Israels represalier. Vilkårlig bombing og gisseltaking er mot alle moralske og humanitære lover og prinsipper, fastslo Caritas i sin uttalelse 14. juli. 16. juli uttalte pave Benedikt: De grunnleggende årsakene til de voldsomme motsetningene [i Det hellige land og Libanon] er dessverre en situasjon som objektivt sett er urettferdig og ulovlig. Men verken terroristhandlinger eller represalier kan rettferdiggjøres, spesielt når de medfører tragiske konsekvenser for sivilbefolkningen. Som bitre erfaringer viser, fører slike handlinger ikke til positive resultater. Caritas tror at en rettferdig fred er mulig i Midt- Østen. Fred og rettferdighet kan oppnås når mennesker av god vilje sammen tar avstand fra voldsbruk og krever at det bygges broer i stedet for murer. En rettferdig og varig fred i Midt-Østen kan bare oppnås når folkeretten respekteres. Freden må bygge på de relevante FN-resolusjonene, Geneve-konvensjonen og tidligere framforhandlede avtaler. Israels okkupasjon av palestinske områder må avsluttes, samtidig som Israels rett til å eksistere innenfor trygge grenser må respekteres. Den uhyggelige voldsspiralen vi har sett de siste månedene må brytes. Det er vår faste overbevisning at fred og rettferdighet ikke kan oppnås gjennom voldelige metoder. Caritas Norge slutter seg til pave Benedikts ord 30. juli, da han sa: I Guds navn oppfordrer jeg innstendig alle som er ansvarlige for denne voldsspiralen om at våpnene umiddelbart legges ned på alle sider. Jeg ber regjeringer og internasjonale organisasjoner om å gjøre alt de kan for at fiendtlighetene opphører, slik at man gjennom dialog kan begynne å bygge en varig fred for alle Midt-Østens folk. Norske myndigheter har, på bakgrunn av Norges rolle i Midt- Østen gjennom en årrekke, et særlig ansvar som Caritas Norge forventer at regjeringen tar alvorlig. Vil du gi mer til fattige og nødlidende uten at det koster deg noe? Det er faktisk mulig! Ved å bruke ordningen med skattefradrag for gaver til frivillige organisasjoner, kan du øke dine gaver til Caritas med inntil 3360 kroner i løpet av året, og få hele økningen igjen som redusert skatt. Her er et par eksempler*: Hvis du har gitt 1000 kroner hittil i år, kan du gi en ekstragave på 400 kroner. Etter skattefradraget vil dette koste deg ca 10 kroner. Hvis du har gitt 5000 kroner så langt i år, kan du legge på 2000 kroner uten at det vil koste deg mer enn 40 kroner, etter skattefradraget. Med andre ord: Ved å benytte skattefradragsordningen, kan du bidra enda mer til Caritas arbeid for fattige og nødlidende, uten at det koster deg noe. Finnes det egentlig noen grunn til å ikke bruke denne muligheten? Hva må til? For å få skattefradrag for gaver til Caritas, må man gi minst 500 kroner i løpet av et år. Maksimalbeløpet man kan trekke fra er kroner, og dette gjelder samlet for alle fradragsberettigede gaver man gir man kan altså ikke trekke fra kroner for hver organisasjon man støtter. Du må også oppgi ditt personnummer til Caritas og samtykke i at vi oppbevarer det, slik at vi kan sende melding til likningsmyndighetene om hvor mye du har gitt. Send en e-post til giverservice@ caritas.no eller ring for nærmere informasjon. *Forutsetningen for at regnestykket skal stemme er at du ikke gir mer enn kroner i året totalt til organisasjoner som er godkjent for skattefradrag. Regnestykkene er basert på en normal skattbar inntekt, og kan bli annerledes hvis du har lav inntekt eller er pensjonist

10 Caritas-nyheter fra inn- og utland Utenriksdepartementet støtter Caritas arbeid Siden sommeren har Caritas fått innvilget flere søknader om støtte til nødhjelpsarbeid fra Utenriksdepartementet. Bl.a. har UD bevilget 4 millioner kroner til matvarehjelp i Eritrea. Dette afrikanske landet, som er et av verdens fattigste, er rammet av en alvorlig matvarekrise. Landets Caritas-organisasjon arbeider med matvaredistribusjon gjennom katolske klinikker og lokale team. Målet er å hjelpe mennesker månedlig fra alvorlig underernæring og tilhørende helseproblemer. Kronprinsparet besøkte Caritas Caritas har også fått innvilget 2 millioner kroner til Kirkens fredsarbeid i Colombia, et land som lenge har vært preget av omfattende uro og voldsbruk. Prosjektet har som mål å styrke den folkelige deltakelsen for varig fred og utforming av et framtidig demokratisk Colombia. Det legges spesielt vekt på å nå de fattige på grasrotnivå og kvinner. Prosjektet inneholder blant annet et omfattende talsmannsarbeid som retter seg mot den politiske ledelsen lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt og den generelle opinionen. I anledning kronprinsparets femårs bryllupsdag arrangerte HKH Kronprins Haakon og HKH Kronprinsesse Mette-Marit humanitær dag i Spikersuppa i Oslo 26. august. Caritas og 22 andre organisasjoner var bedt om å stille med informasjonsstand. Det var mange mennesker i Spikersuppa denne lørdagen, og en hel del av dem tok turen innom Caritas stand og fikk informasjon om Caritas arbeid for å forandre verden. Ut på ettermiddagen kom også kronprinsparet innom, og Caritas generalsekretær, Kari-Mette Eidem, informerte paret om Caritas arbeid. Det var svært hyggelig å prate med kronprinsparet, sier Eidem, og forteller at hun vektla organisasjonens hiv- og aidsarbeid, både fordi dette er et felt Caritas Norge er en pioner på og fordi det er et av kronprinsessens hovedanliggender. Caritas generalsekretær, Kari-Mette Eidem, informerte kronprinsparet om Caritas hiv- og aids-arbeid. (Foto: Caritas) Caritas-søndag 2006 Barn i St. Franciskus menighet bærer fram offergavene på Caritas-søndag. (Foto: St. Franciskus menighet) Under mottoet Verden må forandres ble årets Caritas-søndag gjennomført i alle katolske menigheter i Norge siste søndag i september. Spesielle appeller og forbønner ble lest under søndagsmessene, og alle kollekter var til inntekt for Caritas arbeid for en verden som gjenspeiler Guds rike, der rettferdighet, fred, sannhet, frihet og solidaritet råder, som det heter i Caritas visjon. I mange menigheter ble det i tillegg arrangert en rekke andre aktiviteter. I St. Hallvard i Oslo ble det for eksempel arrangert høsttakkefest samme søndag, og gavene som kom inn i den sammenheng frukt og grønnsaker (og en flaske vin) ble auksjonert bort til inntekt for Caritas. Forskjellige nasjonale grupper bidro med mat til kirkekaffen, og det ble arrangert boksalg alle inntekter av dette gikk til Caritas. Sammen med søndagens kollekt ble resultatet ikke mindre enn kroner! Også i Arendal ble det arrangert høsttakkefest på Caritas-søndag. Menighetens barn gikk i prosesjon inn i kirken med kurver med frukt og grønnsaker, bakverk og blomster. Disse gavene ble solgt under kirkekaffen til inntekt for Caritas. Sammen med søndagens kollekter utgjorde dette hele kroner. Så langt har det kommet inn kroner i menighetsbidrag fra Caritas-søndag (mot i 2005). Vi takker alle Caritasaktivister i menighetene og alle bidragsytere for det flotte resultatet. Inntektene fra Caritas-søndag er viktig for Caritas Norges arbeid men enda viktigere er det at de som går i de katolske kirkene ikke får mulighet til å glemme at verden må forandres! INFO Utgis av Caritas Norge Postboks 5254 Majorstua 0303 Oslo Tlf.: Faks E-post: caritas@caritas.no Internett: Gavekonto: Ansvarlig redaktør: Kari-Mette Eidem Design & Layout: Gnizt as Trykk: Hegland Trykkeri AS Caritas Norges stab: Kari-Mette Eidem (generalsekretær) Petter Bruce (kontorleder) Ingrid Rosendorf Joys (kommunikasjonskonsulent) Dag Albert Bårnes (programkoordinator, Afrika) Sigrid Nagoda (programkoordinator, permisjon til 31/03-07 Elise Christensen (programkoordinator, Latin-Amerika) Kirsten S. Natvig (programkoordinator, Asia) Mau Don Thi (Betty) Nguyen (ledersekretær, engasjement til 30/04-07) Michel Beckers (engasjement for Fredsplattformen) Caritas Norge medlem av Innsamlingskontrollen 18 19

11 Ettersendes ikke ved varig adresseendring, men returneres til avsenderen med opplysning om den nye adressen B-PostAbonnement Returadresse: Caritas Norge Postboks 5254 Majorstua, 0303 Oslo Husk høstaksjonen 2006: Hiv og aids - et hinder for utvikling Kampen mot hiv og aids er viktigere enn noensinne mennesker dør hver dag som en følge av aids. Av dem er flere enn under 15 år gamle, mange er små barn. Til tross for forebyggende arbeid smittes over personer hver dag ca 10 personer hvert minutt. Kampen mot pandemien som får svartedauden til å blekne er på langt nær vunnet. Men vi gir ikke opp. Caritas Norge har arbeidet med hiv-problematikken siden 1987, og er en av pionerene i dette arbeidet i Norge. Caritas høstaksjon 2006 fokuserer på hiv og aids. Inntektene går til Caritas hiv- og aids-arbeid i Zambia les mer om dette på Har du ikke gjort det allerede, kan du fortsatt støtte aksjonen ved å gi ditt bidrag til kontonummer eller online på Merk innbetalingen Høstaksjonen Caritas Norge caritas@caritas.no Gavekonto: Postboks 5254 Majorstua 0303 Oslo Tlf: Faks: