EUROPAPARLAMENTS- OG RÅDSDIREKTIV 97/9/EF. av 3. mars om erstatningsordninger for investorer(*)

Transkript

1 EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende Nr.42/73 EUROPAPARLAMENTS- OG RÅDSDIREKTIV 97/9/EF av 3. mars 1997 om erstatningsordninger for investorer(*) EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HARunder henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, særlig artikkel 57 nr. 2, under henvisning til forslag fra Kommisjonen( 1 ), under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité( 2 ), under henvisning til uttalelse fra Det europeiske monetære institutt( 3 ), etter framgangsmåten fastsatt i traktatens artikkel 189 B( 4 ), på grunnlag av Forlikskomiteens felles forslag av 18. desember 1996, og ut fra følgende betraktninger: 1) Rådet vedtok 10. mai 1993 direktiv 93/22/EØF om investeringstjenester i forbindelse med verdipapirer( 5 ). Direktivet er et viktig redskap for gjennomføringen av det indre marked for investeringsforetak. 2) I direktiv 93/22/EØF er det fastsatt tilsynsregler som investeringsforetak skal overholde til enhver tid, herunder regler som har til formål i størst mulig grad å beskytte investorenes rettigheter med hensyn til midler eller instrumenter som tilhører dem. 3) Likevel kan ikke noe tilsynssystem gi fullstendig beskyttelse, særlig ikke dersom det begås bedrageri. (*) Denne EF-rettsakten, kunngjort i EFT nr. L 84 av , s. 22, er omhandlet i EØS-komiteens beslutning nr. 12/98 av 6. mars 1998 om endring av EØS-avtalens vedlegg IX (Finansielle tjenester), se denne utgaven av EØS-tillegget til De Europeiske Fellesskaps Tidende. ( 1 ) EFT nr. C 321 av , s. 15 og EFT nr. C 382 av , s. 27. ( 2 ) EFT nr. C 127 av , s. 1. ( 3 ) Uttalelse avgitt 28. juli ( 4 ) Europaparlamentsuttalelse av 19. april 1994 (EFT nr. C 128 av , s. 85), Rådets felles holdning av 23. oktober 1995 (EFT nr. C 320 av , s. 9) og europaparlamentsbeslutning av 12. mars 1996 (EFT nr. C 96 av , s. 28). Rådsbeslutning av 17. februar 1997 og europaparlamentsbeslutning av 19. februar 1997 (EFT nr. C 85 av ). 4) For at det indre marked på dette området skal kunne gjennomføres og virke tilfredsstillende, er det viktig å beskytte investorene og bevare tilliten til finanssystemet. Det er derfor avgjørende at hver medlemsstat har en erstatningsordning for investorer som sikrer et harmonisert minstenivå for beskyttelse av i alle fall de små investorene i tilfelle et investeringsforetak ikke er i stand til å overholde sine forpliktelser overfor sine investorkunder. 5) Små investorer vil derfor kunne kjøpe investeringstjenester fra filialer av investeringsforetak i Fellesskapet eller på grunnlag av tjenesteytelser på tvers av landegrensene like trygt som fra et nasjonalt foretak, i visshet om at de vil ha et harmonisert minstenivå av beskyttelse i tilfelle et investeringsforetak ikke er i stand til å overholde sine forpliktelser overfor sine investorkunder. 6) Dersom det ikke finnes en slik minste harmonisering, vil en vertsstat ut fra hensynet til beskyttelse av investorene kunne anse seg berettiget til å kreve at andre medlemsstaters investeringsforetak som driver virksomhet gjennom en filial eller i henhold til adgangen til å yte tjenester, slutter seg til vertsstatens erstatningsordning dersom de ikke tilhører en erstatningsordning for investorer i hjemstaten, eller dersom denne ordningen ikke anses å gi tilsvarende beskyttelse. Et slikt krav kan være til skade for det indre markeds virkemåte. 7) Selv om de fleste medlemsstater for tiden har visse erstatningsordninger for investorer, omfatter disse ordningene vanligvis ikke alle investeringsforetak som har den tillatelsen for hele Fellesskapet som er fastsatt i direktiv 93/22/EØF. 8) Hver medlemsstat bør derfor pålegges å ha én eller flere erstatningsordninger for investorer som alle slike investeringsforetak skal være tilsluttet. Ordningen må omfatte midler og instrumenter som et investeringsforetak oppbevarer i forbindelse med en investors investeringsvirksomhet, og som ikke kan leveres tilbake til investoren dersom et investeringsforetak ikke er i stand til å overholde sine forpliktelser overfor sine investorkunder. Dette berører på ingen måte de regler og framgangsmåter som gjelder i hver medlemsstat med hensyn til de beslutninger som skal tas dersom et investeringsforetak blir insolvent eller blir oppløst. ( 5 ) EFT nr. L 141 av , s. 27.

2

3

4

5

6

7

8

9