NorKontakt. Østfold, landets eldste indremisjonskrets, fyller 150 år. Vuggen sto i Filtvedtstua, som du ser på bildet.

Transkript

1 NorKontakt Organ for region Østfold og Haugetun Folkehøyskole Nr Østfold, landets eldste indremisjonskrets, fyller 150 år. Vuggen sto i Filtvedtstua, som du ser på bildet. På våre hjemmesider finner du det meste.

2 Leder Misjonsmark Østfold! For meg er den største utfordringen at Østfold i 2010 er en større misjonsmark enn noen gang! Mange flere mennesker og kulturer, mange flere rotløse liv og flere ensomme mennesker midt i mengden. Midt i velstands-norge, midt i rikdommen, tror jeg at svært mange kjenner seg fattige på innsiden av skjorten, i hjertet. For 150 år siden var avstandene, selv i Østfold, vesentlig større. Og sett i forhold til vår tid - i dagens samfunn med alle muligheter og hjelpemidler - kan jeg iblant undre meg over «hvordan kunne de klare alt..?» Når jeg leser historien, blir jeg imponert over en dame som ble kalt «blinde Kari», fra min hjembygd innerst i Østfold. Hun gikk rundt i bygdene og delte evangeliet. Fra Rømskog til Rakkestad bruker jeg ca en time med bil. «Blinde Kari» gikk disse sju milene..! Hva var det som gjorde at en kvinne, en blind kvinne, tok beina fatt og gikk av sted? Jo, hun hadde fått oppleve frelsen og hadde i seg nøden for at også flere mennesker skulle få møte Gud. Historien forteller også at hun, i Rakkestad, fikk oppleve «evangeliets frihet og herlighet», via møtet med haugianerne. I gleden over evangeliet ble hennes nød for sine medmennesker tydelig. Og en klar bevissthet om at vår del av landet, Østfold, var en misjonsmark som i stor grad var upløyd. Og i dette ble det som i dag heter Normisjon, født! 6. januar markerte vi 150 årsdagen for starten av kretsen, der den ble stiftet i 1860, i Rakkestad. Det var en hyggelig og fin markering ved begynnelsen på jubileumsåret. Men vi fikk også innspill på at vår organisasjon har utfordringer. NorKontakt nr side 2

3 For meg er den største utfordringen at Østfold i 2010 er en større misjonsmark enn noen gang! Mange flere mennesker og kulturer, mange flere rotløse liv og flere ensomme mennesker midt i mengden. Midt i velstands-norge, midt i rikdommen, tror jeg at svært mange kjenner seg fattige på innsiden av skjorten, i hjertet. Hvem er vi? Hvem er Normisjon? Vi er Guds barn som har arbeidskollegaer, familiemedlemmer, venner og naboer som ennå ikke kjenner sin far; sin skaper og frelser. Min forgjenger, Jens, sa noe om at Normisjon må tydeliggjøre «sitt varemerke». Normisjons varemerke i Østfold er den enkelte kristne i bygd og by, der vi er i dagliglivet. Vårt kall er ikke å isolere oss fra verden, og konservere den rette og riktige tro. Vårt kall er å være lys og salt i verden. forsvinner, uten noen å gi staffettpinnen til, så har vi heller ikke noe å gi ut i fra - til andre trengende, i andre misjonsland. Vårt land flyter over «av melk og honning». Vi er en bitteliten del av den store verden. En stille og fredelig flekk på verdenskartet, om vi ser i forhold til hva som skjer rundt omkring på kloden. Jeg håper at vi sammen kan dele av vår velsignelse for at flere skal få møte Jesus. Vår nærmeste misjonsmark er her vi bor i Østfold! Det bor over en kvart million mennesker innenfor fylkets grenser. Og det er så altfor mange som ennå ikke har hørt om Jesus! «Herre gi det du krever og krev så det du gir». Augustin. Bjørnar Holmedal regionleder En av Normisjons store utfordringer i 2010 er at pengene ikke strekker til. Mange er med og gir, men som generalsekreter Rolf Kjøde sa: Østfold er «overøremerket». Det betyr at det er så mange som gir sine gode gaver øremerket til ulike prosjekter. For oss betyr dette i praksis at vi har svært små ressurser til det som er vår oppgave; å sørge for at Normisjons foreninger og lag rundt i Østfold får talerhjelp og bistand i arbeidet. Ikke bare for å opprettholde driften i foreningene, men bidra til at fellesskapet får vokse at evangeliet når nye! Dersom våre foreninger dør og NorKontakt nr side 3

4 Historiske stoppesteder fra starten og til idag v/ Boe Johannes Hermansen 1907: Østfold krets for Santalmisjon dannet i Råde 1867 Santalmisjonen Utsendinger fra haugianske forsamlinger i mange bygder i Østfold stiftet en felles "indre Missions forening" på Filtvedt, Rakkestad 6. januar 1860 (som ble forløperen for Østre Østfold IM-krets). Første formann i Østfold krets: Hans Sogn fra Råde, formann fra , det vil si i 26 år. 1907: Østre krets melder seg inn i Indremisjonsselskapet 1912 Haugetun Borgesyssel Indremissions- Selskab stiftet i Sarpsborg juni 1873 (som ble forløperen til Vestre Østfold IM-krets). 1926: Sauevika starter opp 1908: Vestre krets melder seg inn i Indremisjonsselskapet NorKontakt nr side 4

5 Oppstart av misjonsarbeid i India (1867), Bangladesh (1956), Bhutan (1967), Ecuador (1968), Nepal (1971), Mali (1981), Aserbajdsjan (1996), Kambodsja (2006). Første misjonærer fra Østfold: misjonsprest Kristian Trømborg, fra Eidsberg og hans kone, sykepleier Lolly. Første utreise , fem perioder i India. 1953: Sjøglimt innvies 1984: Misjonssenteret innvies IM - region Østfold 2001 Normisjon region Østfold 150 årsjubileum for dannelse av landets eldste IM-krets Bøker/hefter til videre lesning: Østre Østfold krets av Det norske lutherske indremisjonsselskap: Gjennom 100 år Utarbeidet etter oppdrag fra kretsstyret av lærer John F. Johnsen. Utgitt av kretsstyret i års jubileumsskrift, Vestre Østfold krets av Det norske lutherske indremisjonsselskap. Redaksjonskomité: Kjetil Bruserud, Bjarne Funderud, Sigmund Dale og Ivar Gjerdi. Fredrikstad Sauevika leirsted 60 år. Festskrift i jubileumsåret Redaktør: Finn Leo Andreassen. Redaksjonskomité Johs. Moan, Odd Nåheim, Asbjørn Skauen og Jane T. Østgård. Utgiver: Vestre Østfold Indremisjonskrets Østfold krets av Santalmisjonen, festskrift i anledning kretsens 50 årsjubileum Forfattet av kretssekretær Peder Lium Ola Rudvin: Indremisjonsselskapets historie: bind I, Den norske Lutherstiftelse Lutherstiftelsens forlag Oslo bind II, Der norske lutherske Indremisjonsselskap Lutherstiftelsens forlag Oslo Ole Dørdal og Johan Nyhagen: Santalmisjonen i går og i dag Santalmisjonens forlag Oslo Johan Nyhagen: Santalmisjonens historie. Med særlig henblikk på utviklingen i India og Norge , Oslo Den norske Santalmisjon revidert og utvidet utgave bind I, 1973; bind II, 1968; bind III, Håndbok for Indremisjonsarbeidet. Redaksjonskomité: Alfred Hagnor, Finn Olsen, Ola Rudvin og H. E. Wisløff. Utgitt av Indremisjonsselskapet Oslo Dr. Ole Hallesby: Fra arbeidsmarken. Et ord til indremisjonsvenner. Lutherstiftelsens forlag. Oslo NorKontakt nr side 5

6 Bedehusenes betydning er undervurdert Av Kai Ørebech Kai Ørebech, lærer, tidligere rektor ved Haugetun folkehøyskole, utgitt bl.a. boka: Bedehus i Østfold. Lekmannsbevegelsen etter Hans Nielsen Hauge hadde en grensesprengende livskraft. Konventikkelplakaten var en bremse på møtevirksomhet og prekenmuligheter for lekfolk. Men da den ble opphevet i 1842, var det allerede et nettverk av forsamlinger. Nå ble de organisert som foreninger og arbeidet både for indre og ytre misjon. Vekkelser var det mange steder. Folk samlet seg gjerne i storstuene på gårdene. Etter 1842 var det blitt lovlig og samles til oppbyggelse med lekfolk som predikanter, og forsamlingene vokste. Bethania bedehus, Sarpsborg De første bedehusene Det første bedehuset som ble bygget i Østfold, var det haugianerne som sto for. Erik Tønnesen fra Rogaland ble ansatt som lønnet predikant av haugianerne ca Han var en pådriver til å bygge de første bedehusene. Sarpsborg var først ute, allerede i Gressvik bedehus ble oppført i 1865, Zoar på Lisleby i 1870 årene, Vesterøy bedehus i 1876, Betania i Gamle Fredrikstad i I Aremark ble det bygget tre bedehus av grosserer Jens Olsen fra , Skodsberg, Bjørnebekk og Strømsfoss. Han bygde også Sandtorpmoen i Marker i samme periode. Brødremoen og Høitomt bedehus i Eidsberg ble også bygget i Haugianerne i Eidsberg hadde sine møter på Mustorp med eget lokale i hovedhuset. Hovedstrømmen av vekkelsene beveget seg bort fra haugianerne. Vekkelsesfolket tok mer del i organisasjonenes arbeid som nå vokste fram, NMS fra 1842, Israelsmisjonen i 1844, Santalmisjonen 1867, Lutherstiftelsen 1868, Kinamisjon 1891 (i dag Misjonssambandet). Foreninger trengte mer plass Det var hjemmene og skolehusene som i stor grad ble benyttet til møter. Hjemmene ble etter hvert for små og skolehusene fikk nye restriksjoner. Med skoleloven av 1889 kom det nye bestemmelser om bruk av skolelokaler begrunnet i sunnhetsregler. Dette satte mange steder en stopper for bruk skolelokalene som møtested. Egne bedehus måtte planlegges. Noen steder var det samtaler med haugianerne for bruk av deres bedehus. I Sarpsborg lykkes dette ikke. Vekkelsesfolket måtte leie hus andre steder inntil de fikk bygd sitt eget bedehus, Bethania i På Karmel i Fredrikstad var det en meget aktiv forening. Haugianerne hadde dominert, men etter hvert ble det en Fredheim bedehus, Klavestadhaugen NorKontakt nr side 6

7 stor gruppe som sto organisasjonsfolket nærmere. Fra 1874 hadde de drevet en privatskole. I 1875 hadde den fire klasser. Foreningen drev også et barnehjem. I 1879 bespiste de ca 200 fattige. Så ble det splittelse mellom Erik Tønnesens fraksjon og en gruppe som brøt ut og bygde eget bedehus, Bethel i Det ble et livskraftig bedehus som på det meste organiserte 12 prekensteder og eide fem bedehus. De sto for et betydelig indremisjonsarbeid i Fredrikstad-området. Vekkelser og bedehusbygging Etter Unionsstriden i 1905 og fram til årene var en aktiv tid for bygging av bedehus. I årene rundt 1905 var det vekkelser mange steder. Den spente situasjonen i forbindelse med unionsoppløsningen med Sverige skapte krigsfrykt. Mange mennesker overga seg til Gud. Kor og musikklag ble startet og det var et påtrengende behov for egne lokaler. Søndagsskolene hadde også stor oppslutning og trengte et sted å være hvor alle skulle få plass. Søndagsskolens juletrefest sprengte nok flere bedehus. Da var hele bygdesamfunn samlet. Bedehusets betydning som kulturbærer er betydelig undervurdert. Det ble et mønster etter hvert at hver skolekrets fikk sitt eget bedehus. Helt fra Hauges tid og fram til vår tid har lekmannsbevegelsen vært en av de største folkebevegelsene i Norge. Kvinneforeningene har trolig vært den største kvinnebevegelse, og lekmannsbevegelsen med sine bedehus har trolig vært den største folkebevegelsen i norsk historie gjennom de siste 150 år. Tidene forandrer seg Mange av de 179 lutherske bedehus i Østfold er blitt lagt ned. Omlag 75 lutherske bedehus er i dag i virksomhet i Østfold. Det nyeste bedehuset finner vi i Halden hvor de solgte tre bedehus - Misjonshuset i Halden sentrum, Asak misjonshus og Misjonsheimen på Brødløs - og bygget Normisjonshuset som ble innviet i Andre foreninger har også slått seg sammen og behovet for bedehus reduseres, og midler blir frigjort til andre satsingsområder. Det må vel sies at det er sårt når bedehus selges og virksomheten legges ned. Men når bedehuset ikke lenger fungerer som misjonsstasjon på sitt lokale sted, er det etter mitt skjønn både riktig og strategisk å slå sammen foreninger og bruke tidligere driftsutgifter til mer framtidsrettet virksomhet i et større fellesskap. I dag trenger vi ikke et bedehus i hver skolekrets. Om vi setter oss i bilen, er det like greit å kjøre sju som to kilometer til bedehuset. Det er rasjonelt å bruke økonomiske midler fra solgte bedehus til å investere i leirsteder eller annet ungdomsarbeid, slik som Hannestad bedehus gjør. De lønner en ungdom i en liten stillingsprosent. Jeg tror lekmannsbevegelsen gjør rett når de driver bibelgrupper og misjonsforeninger som husfellesskap og heller tilstreber større felleskap gjennom forsamlingsbygging. Bedehuset som læringsarena Bedehusets foreninger har vært læringsarena for demokrati, lederopplæring, debatter, misjon og bistand, sang og musikk, kjønnsbalanse i lederposisjoner og så videre gjennom alle år. Fredheim, Svinndal. La oss ta noen eksempler: Svindal kristelige Ungdomsforening som ble stiftet i 1890 hadde i lovene at det til styret skulle velges tre kvinner og tre menn i tillegg til soknepresten. Det samme skjedde på Noatun i Rygge. Likestillingsloven i det offisielle Norge kom først i Bedehuset var ca 90 år tidligere ute enn samfunnet for øvrig. NorKontakt nr side 7 forts.

8 Betlehem bedehus, Rygge Når det gjelder lederopplæring, måtte jo noen være sekretær og føre protokoll. Noen måtte føre regnskap. Flere bedehus hadde egne interne aviser hvor medlemmene skulle skrive debattinnlegg og artikler, særlig i ungdomsarbeidet. Foreningen som senere bygde Breidablikk i Varteig, hadde helt fra starten i 1884 drevet eget bibliotek. På slutten av århundreskiftet hadde de ca 450 bind og et årlig utlån på over 200. Senere ga de bedehusets bibliotek til Varteig kommune som det første folkebibliotek i bygda. En velvillig holdning til norsk utviklingshjelp i vårt land, har dels sin bakgrunn i misjonsforeningene. Her ble det strikket, holdt basarer og samlet inn penger for å hjelpe fattige og trengende med kirker, jordbruksprosjekt, skoler og sykehus i utviklingsland. Et eget utviklingsdepartement i Norge ble først opprettet i Bedehuskulturen med sin dugnadsånd ble pionerer lenge før det politiske Norge fikk løftet blikket og sett behovet for utviklingshjelp. Bedehuset er 150 år tidligere ute enn det offisielle Norge. En stolt historie Lekmannsbevegelsen med sine bedehus har ligget langt forut for sin tid og vært banebrytende på mange viktige områder, ikke bare åndelig, men også som kulturbærer og samfunnsbygger. Bedehuset har en historie vi kan være stolt av. Museet Hauges Minde, Rolvsøy Juletrefest på Vidnes Juletrefestene var ofte de arrangementene hvor bedehuset ble overfylt. Dit kom alle. Gangen rundt juletreet hadde så mange ringer at det var ikke alltid like lett å få plass. Julekake var jo det som ble servert. På en juletrefest under krigen på Vidnes bedehus i Skiptvet kom det veldig mange mennesker. Damene på kjøkkenet ble bekymret for at det skulle bli for lite mat. En av damene ba sønnen sin springe hjem etter en julekake som lå på benken på kjøkkenet. Han løper hjem og finner julekaka. Men hva skulle han pakke den inn i? På snora på kjøkkenet hang mors store rosa underbukser. Det var jo store julekaker på den tiden. Han pakket inn julekake i buksa og løp tilbake til kjøkkenet på bedehuset. Da var det en mor som var svært så rask til å pakke opp julekaka og gjemme bort innpakningen. Brytninger mellom gammel og ny tid Asmaløy bedehus hadde i sine husregler fra starten av, strenge regler for å beskytte talerstolen. De skulle ha kontroll på hvem som fikk lov til å preke på bedehuset. De som skulle preke måtte ha godkjennelse fra ledelsen og fra soknepresten. De måtte også tilhøre den evangelisk lutherske bekjennelse. Men så ble det snakk om å få besøk av den kjente predikanten Åge Samulelsen. Han kom fra Maran Ata som er en utbrytergruppe fra pinsevennene. De hadde veldig lyst til å høre ham, men lovene tillot det ikke. Men de fant en løsning. Han kunne ikke få prekestolen, den skulle brukes bare av lutherske predikanter. Han fikk komme, men da måtte han tale fra lillesalen eller kaffestua som den ble kalt. Dermed ble alle benkene snudd og Åge Samuelsen fikk preke fra lillesalen. NorKontakt nr side 8

9 Verdifulle papirer i Normisjon! - Gamle foreningsprotokoller og regnskapsbøker må for all del ikke kastes. De kan være meget verdifulle, sier Boe Johannes Hermansen, leder i det nyopprettede arkivstyret i Normisjon region Østfold. - Protokollene fra ulike foreninger gir oss et godt og nødvendig innblikk i misjonshistorien. Det samme gjør protokoller og annet materiale fra kretsene i Indremisjon/Santalmisjon og nå Normisjon. Derfor må vi ta vare på, samle og systematisere det historiske materialet, påpeker Hermansen. Arkivstyre I region Østfold er der nå nedsatt et arkivstyre, bestående av Harald Thoresen, Jul-Lars Kvernhusengen, Kai Ørebech og Boe Johannes Hermansen, som skal lede dette arbeidet. - Vi ønsker å arkivere alle mulige protokoller (inkludert fra kvinneforeninger, musikklag og aldersbestemte foreninger), regnskapsbøker. Men også: gjenstander av historisk verdi: faner, plakater, innrammede bilder, en kaffekjele, et eks. av ulike musikkinstrumenter, flanellograf etc., tilføyer han. I tilfluktsrommet på Haugetun har styret fått tildelt et avgrenset område til arkiv for regionen, foreningene og skolen. Avhengig av hjelp - Det blir nå en jobb å få samlet og systematisert materialet. Derfor er vi avhengig av hjelp. Personer som kan tenke seg å gjøre en ulønnet tjeneste i denne sammenheng, kan melde seg til tjeneste, sier Hermansen. - Og vi trenger velvillighet fra foreningene, som bes om å levere sitt historiske materiale. De foreningene som ikke ønsker å levere fra seg sitt materiale, håper vi likevel kan gi oss en melding om hva de har og hvor ting befinner seg, slik at det kan foreligge en samlet oversikt for Normisjon i Østfold. - For å få til det er det også viktig å skaffe en oversikt over det som finnes i bibliotek, kommunale og andre arkiv rundt om i fylket, tilføyer Hermansen. Nødvendig ressurs - Et historisk arkiv vil være en nødvendig ressurs for vitenskapelig personale og lærere ved universiteter og høyskoler, studenter under veiledning på universitet og høyskolenivå, samt ansatte og frivillige engasjerte i Normisjon og andre personer med faglige problemstillinger som arkivmaterialet kan belyse. - Bedehusene og lekmannsbevegelsen som fulgte disse, er kanskje den største folkebevegelsen Norge har hatt noen sinne, minner Hermansen om. Levering Historisk materiale kan leveres på regionkontoret, eller til et av medlemmene i arkivstyret. Det blir også sendt en orientering til foreningene om arbeidet når det gjelder der historiske materialet. Fra en befaring i Fredrikstad kommunes arkiv, fra venstre Kai Ørebech, Harald Thoresen og Boe Johannes Hermansen (på huk). 150 årsjubileumsfest for Normisjon i Østfold Haugetun folkehøyskole søndag 5. september kl Tale: generalsekretær Rolf Kjøde Sang: Gunstein Draugedalen og Frequency fra Rømskog. Historiske innslag. Hilsener. Bevertning. NorKontakt nr side 9

10 «Forening maa være, skal Huset bestå» Vennesamfunn og tjeneste. Av Runo Lilleaasen prestekona, leder i misjonsforeningen. Forstander/Administrerende direktør ved Diakonva, prest, tidligere kretssekretær i Vestre Østfold IM-krets og rektor på Haugetun folkehøyskole. 6. januar 1860 møttes 22 lokale ledere til samling på gården Filtvet i Rakkestad. Møtet endte med at Fellesforeningen for den indre misjon ble stiftet som den første organisering av indremisjonsarbeidet i landet. Hver for seg representerte lederne foreninger eller uorganiserte fellesskap fra de østre delene av Smaalenenes Amt (senere Østfold fylke). Ytre misjon Før de første indremisjonsforeninger ble stiftet, fantes det foreninger for ytre misjon mange steder i landet. For disse foreningene var formålet først og fremst å støtte misjonsarbeidet og misjonærene. Så fort misjonstanken får sin gjenfødelse i Norge, etableres foreninger og landsammenslutninger eller selskap (Misjonsselskapet 1841 og Israelsmisjonen 1844) uten sterke motforestillinger fra presteskapet. Ofte er presten selv eller helst Annet sikte Indremisjons foreningene hadde et annet formål, nemlig oppbyggelse av de troende på stedet. Senere fikk også indremisjonsforeningene et utvidet formål: å støtte evangeliserende, diakonale og undervisende tiltak, som å lønne reisepredikanter, å etablere barnehjem, skoler og leirsteder osv. Man hadde lært av pietistene og haugianerne at levende tro og kirkemedlemskap ikke alltid var samme sak. Derfor kom foreningene også til å være sentra for vekkelser i svært mange år. Folk kunne nok sies å ha levd ved dåp og tro i sine yngre år, men nå måtte de fødes på ny eller vekkes opp fra de døde, åndelig talt. Det lå ikke rent lite kirke- og prestekritikk i dette. Det var frykt for at denne kritikken skulle føre lekfolket ut i svermeri og sekterisme som var argumentet for innføringen av den såkalte Konventikkelplakaten, forbudet mot lekmannsforkynnelse utover husandakten. Nærhet og omsorg Til grunn for foreningstanken ligger ideen om at kirken ikke bare er forvaltningen av Ord og Sakrament, men i like stor grad fellesskapet av de troende. Noen mente seg å kunne peke ut hvilke som var «levende» og hvilke som var «døde» i troen, mens andre overlot det spørsmålet til Gud; bare han kjente hjertene. Det var ikke vanskelig å finne bibelske forbilder på menighetsfellesskap som på vesentlige punkter avvek fra praksisen i kirken. Stadig flere kunne referere til erfaringer fra mindre fellesskap preget av nærhet og omsorg. Hans Nielsen Hauge sies å ha vært i kontakt med brødrevenner eller herrnhutere og deres fellesskap og fromhet. Hauges egen sokneprest, Gerhard Seeberg i Tune, var brødrevenn. Frihet De nye fellesskap som vokste fram representerte en frihet for lekfolk som var ny. Dessuten forutsatte vennesamfunnet at flere enn presten eller NorKontakt nr side 10

11 Eidsvoldmannnen John Hansen Sørbrøden ( ) var en av Hauges mest betydelige medarbeidere i Smålenene. predikanten deltok. Her skulle ulike oppgaver ivaretas. Kvalifikasjonene til dette fant folk i Bibelens tale om nådegaveutrustning. Flere av lederne fra møtet på Filtvet i 1860 var klokkere og altså prestenes hjelpere. Likevel viser tidlige møtereferater at de var klare i sin oppfatning om at lekfolk ikke bare hadde juridisk Prof. Ole Hallesby, fra Aremark, er en sentral skikkelse i indremisjons historie. rett til å forkynne. De hadde også Guds kall til denne tjenesten. Denne holdningen var en av grunnene til at Fellesforeningen nølte noen år med å melde seg inn i Lutherstiftelsen (senere Indremisjonsselskapet) fordi Stiftelsens formann, professor Gisle Johnsson, mente lekfolks rett til å forkynne måtte begrunnes i den kirkelige nød, det være seg vranglærende prester eller rett og slett lange avstander og få gudstjenester på bygdene. Likhet I hovedsak var det selveiende bønder og huseiere som hadde mulighet til å ta imot venneflokken når de møttes til samling. Husmenn og annet småkårsfolk kunne knapt huse andre enn sine egne. Likevel ga framveksten av venneflokkene nye muligheter for andre grupper enn de som tidligere hadde vært toneangivende. Nå fikk bønder, kjøpmenn, håndverkere og husmenn sjanser som godseiere og embetsmenn tidligere hadde vært alene om å ha. Sånn sett virker framveksten av vennesamfunnet utjevnende. Det fremmet større likhet i et tidligere nærmest totalt klassedelt samfunn. Likemenn Modellen var ikke lengre hersker og tjenere eller bonde og husmenn, men brødre og søstre i troen. Det fins gripende historier om svært fattige husmenn som gjennom vennesamfunnet og den NorKontakt nr side 11 nådegaveutrustning de hadde, framstår som likemenn med bønder og andre selveiende. Fra vår egen historie kjenner vi for eksempel fortellingen om Olai Veinemo, en av stifterne av Fellesforeningen i Han levde i stor nød under de usleste kår som husmann, men nøt likevel vennenes tillit som leder og forkynner - også gårdfolkets. De kjente St. Hansmøtene på Sørbrøden i Berg, fortsatte under John Hansen Sørbrødens sønn, Hans Johnsen Sørbrøden, og ble en forløper for indremisjons store stevner og kretsmøter. I venneflokken var rollene snudd opp ned. Olai Veinemo gikk under tilnavnet «kølabrenner n» fordi bonden på Krok i Rødenes hvor Olai tjente som husmann, hadde gitt ham tillatelse til å brenne trekull fra virke i bondens skog. Kullbrenneriet ga et lite ekstra tilskudd, og var det som i perioder holdt liv i Olai og hans vesle familie. Ulike strømninger Det er interessant å registrere at vennesamfunnet kan beskrives med de samme honnørord som de som drev fram den franske forts.

12 Ny fromhet Nå var det for alvor slik at den menneskelig og åndelige nød man var vitne til, den gjorde man noe med. Der presten tidligere hadde dosert og dirigert, der satt man nå sammen i venneflokken og samtalte og lyttet til hverandres nød og erfaringer. Typisk for denne nye fromheten kan være følgende to vers fra en sang skrevet av en av de evangeliske haugianere, Erik Venjum fra Hafslo i Sogn: revolusjon snaut ett hundre år tidligere: frihet, likhet og brorskap. Kanskje er det ikke så merkelig, for på attenhundretallet bidrar ulike åndsretninger sammen i å endre det gamle klassedelte samfunnet. Sånn sett kommer Hauge og haugebevegelsen i rette tid. Parallelt med påvirkning fra revolusjonære ideer fra Sør-Europa, smitter gløden og varmen fra tysk 1700-tallspietisme og engelsk metodisme. Med pietismen kom tanker om vennesamfunn og nådegaveutrustning så vel som den enkelte kristnes ansvar for medmenneskers liv og salighet. Det er derfor mange grunner til at vi midt på 1800-tallet opplever en sterk framvekst av foreningsaktivitet, indre og ytre misjon og diakonale og sosiale tiltak som bl.a. barnehjem og alders- og sykehjem. Du min Flok, usynlig Kirke, I indbyrdes Broderskap! Pligt det er for hver at virke, Hvert et Lem sit Pund han gav. Enhver har sin Gjerning som Foden og Haanden, Forskjellig er Gaven, den samme en Aanden; Misund ei de store, foragt ei de smaa, Forening maa være, skal Huset bestå. Hvilket Middel skal da skynde Bedst at faa vort Hus i stand? Jo at samles, bede, synge Tænder vore Hjerter an. Jo nærmere Vennerne tyr sig til sammen, Desmere i tro voxer Kjærlighetsflammen, Desmere opmuntres, oplives vort Sind, Desmindre slipper Kulde og Mistanke ind. Påskemøte med Hans Nielsen Hauge-profil på Haugetun Folkehøyskole 1.-5.april Skjærtorsdag Ankomst fra kl Innkvartering. Kl Kveldsmat Kl Samling med presentasjon, orienteringer og oppbyggelige innslag. Langfredag Kl Frokost Kl Bibeltime v/lærer ved Haugetun Kai Ørebech Kl Middag Kl Avreise til Hauges Minde. I to grupper. Den ene gruppa har foredrag på Haugetun v/kai Ørebech, den andre gruppa er på Hauges Minde. Og så bytter vi. Kl Kveldsmat Kl Kveldssamling med foredrag v/sokneprest Trond H.F. Kasbo. Tema: Kvinnelige legmenn Kvinner i Haugebevegelsen. Kaffe og kaker. Oppbyggelige innslag. Påskeaften Kl Frokost Kl Avreise til Gamlebyen i Fredrikstad hvor Hauge arbeidet, hadde oppbyggelse, og satt fengslet. Kl Lunsj på skolen Kl Haugeforedrag v/lektor og forfatter Egil Elseth. Tema: Hans Nielsen Hauge. Besto han prøven? Kaffe Kl Middag Kl Kveldssamling med bibeltime v/tidl sokneprest Otto Slettevold 1. påskedag Kl Frokost Kl Gudstjeneste i Rolvsøy kirke NorKontakt nr side 12 Kl Middag Kl Kaffe Kl Vi besøker Grålumstua og Tune kirke, Tune prestegård. Kl Kveldsmat Kl Kveldssamling med Haugeforedrag v/kai Ørebech. Tema: Hans Nielsen Hauge som samfunnsreformator. 2. påskedag Kl Frokost Avreise. Nasjonal bønnedag på Hauges Minde for dem som ønsker å være med. Vi forbeholder oss muligheten til endring i programmet. Pris: Kost og losji kr 960,- for 4 døgn pr pers. All transport kommer i tillegg. Påmelding skjer til Haugetun Folkehøyskole tlf / haugetun@haugetun.no

13 Bokutlån - noe for flere foreninger? Skjeberg Normisjon har startet med utlån av kristne bøker for alle aldersgrupper. - Vi har allerede fått god respons, sier initiativtager Birgit Dehnes Ravneng (bildet). - Foreningen eier selv og disponerer medlemmers bøker i en kortere eller lengre periode, som igjen lånes ut til foreningens medlemmer, forteller hun. Bøkene står i skapet i lillesalen i Skjeberg Misjonshus og utlånet er selvbetjent. Når man skal låne en eller flere bøker, tar man en blank «Låneslipp» for hver bok i «Låneslipp-boksen», fører opp nummeret på boka, tittelen, dagens dato og lesbar signatur, og legger den/de utfylte slippene i «Utlåns-boksen». - Vanlig låneperiode er en måned. Når man skal levere boka/bøkene, finner man lappen i «Utlåns-boksen», skriver på leveringsdato, og legger lappen i «levert-boksen», fremholder hun. - Har noen spørsmål i anledning en slik tjeneste, kan jeg gjerne svare på spørsmål, avslutter Birgit, som har telefon: Boe Johannes Hermansen, tekst og foto Har du lest lederen på sidene 2-3? Da har du forstått at det er påkrevet med hjelp fra DEG! På siste side er det oppskrift på to muligheter - bønn og fast givertjeneste - bruk dem begge! Misjonsforum Det ble en skikkelig inspirasjonskveld for misjonsarbeidet mandag 1. februar da misjonsforum inviterte til samling i Skjeberg misjonshus. Terje Holmedahl, tidligere direktør for Normisjons arbeid i Aserbajdsjan, nå regionleder i Normisjon region Øst, fortalte og viste bilder om hverdag og fest i landet. Han gav også tips om hvordan en kan nyttiggjøre seg informasjon på internett. Leviticus bidro med sang, det var kveldsmat og samtale. Kvelden ble ledet av Astrid Finstad Ørebech. Flere bilder fra arrangementet finner du på hjemmesiden: Misjonsforum samlet, første rekke fra venstre: Annvor Glomsrud, Astrid Finstad Ørebech, Berit Kristoffersen og Torill Bredeg. Andre rekke fra venstre: Astrid Bjørk Andreassen, Sverre Fjeldberg og Odd Jørgen Bredeg. Boe Johannes Hermansen, tekst og foto Døde: Anders Eilertsen, Rakkestad Petter Evensen, Halden Vera Buberg, Hvaler Gunvor Jørgensen, Fredrikstad Ingeborg Skifjeld, Askim Ruth Kopperud, Mysen Guds fred med deres minne. Jubilanter: 03.12: Lars M. Løset, Borge 50 år 08.12: Anne Sønsterud, Fredrikstad 60 år 09.12: Einar Østmo, Råde 50 år 15.12: Svanhild Raknes, Rolvsøy 90 år 19.12: Eilif Skaar, Rolvsøy 70 år 24.12: Kjell Arne Ruud, Gressvik 75 år 30.12: Sverre Mathisen, Rolvsøy 75 år 03.01: Johanna Nilsen, Borge 80 år 04.01: Øivind Slettevold, Borge 50 år 12.01: Ingrid Abusdal, Fredrikstad 85 år 15.01: Åge Eriksen, Sarpsborg 90 år 16.01: Anne-Lise Hansen Labråten, Halden 50 år 19.01: Odd Jørgen Bredeg, Sarpsborg 60 år 07.02: Mary Stene, Fredrikstad 90 år 08.02: Eva Soli, Fredrikstad 70 år 10.02: Marie Øksnes, Råde 80 år 11.02: Anna Solberg, Råde 80 år 23.02: Berit Hunnestad, Råde 70 år 05.03: Johan Lund, Råde 85 år 15.03: Nelly Hognestad, Halden 70 år 18.03: Ragnhild Gjerdi, Oslo 75 år 26.03: Johan Fredrik Soli, Fredrikstad 70 år 28.03: Ester Nordenhaug, Halden 85 år Gratulerer! NorKontakt nr side 13

14 To viktige spørsmål til seks personer 1: Hva kan vi lære av Normisjons historie? 2: Hvilke utfordringer står vi overfor i dag i misjonsarbeidet? 1: - Det har vist seg at det har vært veldig viktig å ha et frivillig og uavhengig kristent organisasjonsarbeid. Det står respekt av dem som i sin tid så nødvendigheten og fulgte Guds kall, og de var framsynte. Vi ser også at dette fortsatt kan komme til å bety enormt mye, dersom vi skal kunne opprettholde forkynnelsen av hele Guds råd til frelse. En organisasjon med et helhetlig misjonsperspektiv, indre og ytre misjon, er blitt til berikelse og velsignelse i arbeidet. For meg og mange har det også vært en god skole for lederutvikling og sunn kristendomsforståelse og har også lært oss mye om kallsbevissthet og trofasthet i arbeidet. 2: - Bedehusenes tid er ikke forbi, men vi må være villige til forenkle, rasjonalisere, samle kreftene og tenke nytt. Vi trenger fortsatt en bedehus og misjonsbevegelse som står på Ordets grunn, og med en klar visjon om å nå nye generasjoner med evangeliet. Men til det trengs en bedre økonomi. En utfordring må være at vi i mye større grad må se vår givertjeneste i lys av Guds ord. Misjonen trenger medarbeidere som spør etter Guds vilje med livet og tjenesten! Ivar Gjerdi, fritidsforkynner i Normisjon region Øst, tidligere kretssekretær i Vestre Østfold IM-krets 1: - Fra de første som arbeidet i Indremisjonen, kan vi lære mye om tilliten til Guds Ord. De reiste rundt som Bibelbud for å bringe Jesus inn i hjem og hjerte; det var viktig for dem. Og dem som startet diakonalt arbeid bør vi ha som forbilde, slik at vi også kan gjøre Jesu gjerning blant dem som er rundt oss i hverdagen og blant dem som bor langt bort. 2: - Våge å tilby Bibel-opplæring til stadig nye grupper og nye generasjoner. Våge å leve troen ut i praksis slik at mennesker møter Jesus gjennom våre liv og våre vitnesbyrd. Begge deler kan være en utfordring og en frimodighetsøvelse i en sekularisert verden. Anne Lise Dahle, prosjektarbeider i Normisjon region Østfold, tidligere kretsstyreformann i Vestre Østfold IM-krets 1: - I 1920 ble det holdt et møte med ca tusen kristenledere fra hele landet i Calmeyergaten i Oslo. Man drøftet en felles strategi i kampen mot den liberale teologi, og den linjen man der ble enige om å holde seg til, fikk navnet Calmeyergatelinjen. I korthet gikk den ut på at vi ikke vil inngå frivillig samarbeid med dem som ikke ord for ord kan slutte seg til den apostoliske trosbekjennelse. Calmeyergatelinjen løser ikke alle problemer og den lar seg rett og slett ikke anvende på alle forhold i Den norske Kirke. Men dersom man anvender den der den var tenkt: På alt samarbeid av frivillig karakter, vil dette gi god veiledning til nye slekter. 2: - Vi trenger Kristus-troende kvinner og menn som er forankret i bibelsk kristendom, som fornyer lekmannsarbeidet og gir oss mat for vår sjel og kart og kompass å styre etter. Guds Ord må forkynnes klart og rent til vekkelse og omvendelse. En hver troende skal i kraft av det alminnelige prestedømme kunne tjene i forsamlingen med sin nådegave. De troende skal samles i de helliges samfunn, i vennesamfunnet, som sitt åndelige hjem. Og som sagt, vi trenger en ny besinnelse på Calmeyergatelinjen. Åge H. Hunnestad, forkynner i Normisjon, tidligere kretssekretær i Vestre Østfold IM-krets NorKontakt nr side 14

15 1: - Nå har Normisjon en kort historie, men fra Indremisjonsarven har vi et foreningssyn og tro på at troende må stå sammen i felleskap om forkynnelse av Guds Ord og nådegavedeling. Det kan skape levende fellesskap og brennende hjerter både for å vinne folk hjemme i hverdagen og gi, be og arbeide for ytremisjon. At både Santalmisjonen og Indremisjonen har stått på en teologisk skrifttro side er en annen lærdom. Bare den teologien som tør hevde et bibelsk syn på Jesus, et kristent menneskesyn og de to utganger av livet kan være offensive både i indre- og ytremisjon. 2: - Misjon er ikke internasjonal utveksling og nødhjelp, selv om dette kan være en del av arbeidsformene. Misjon er å formidle at Jesus er den eneste vei i den livsynsmangfoldige og angivelig tolerante verden vi lever i. Det er utfordrende både ute i land med sin egen kultur og tro og å vinne forståelse for hjemme i vår materialistiske og den i stor grad verdsliggjorte og lite Bibelfunderte kirkevirkelighet vi lever i. Å få nye generasjoner med i forpliktende foreningsarbeid som løfter og ikke virker tungt, eller å få de unge med i annen nettverksbasert giverog bønnetjeneste, er krevende. Vi utfordres lokalt til å være åpne med hverandre, samle generasjonene og jobbe sammen med kristentroens grunnsannheter, fellesskapet og misjonsprosjektene selv om det er vanskelig. Torgeir Flateby, formann i Askim Normisjon, tidligere regionstyreleder i Normisjon region Østfold 1: Den 150-årige historien forteller om et myndig lekfolk, som kjenner sin bibel, sin samtid - og seg selv. Og som forkynner og vitner gjennom sine ord og sitt liv, blant sine nærmeste og like til jordens ender. For de vet at uten Kristi frelse er mennesker fortapt. Historien forteller også om synd, svikt og fall. Og samtidig om mennesker som har vært villig til å stå fast ved Guds ord, selv om det innebærer kamp, omkostninger og lidelse for Jesu skyld. 2: Vi står i dag overfor store utfordringer når det gjelder å forkynne og holde fast på Bibelen som Guds evige ord, både i dogmatiske og etiske spørsmål. Dette gjelder både i møte med vår egen sløvhet og likegyldighet, ulike åndsstrømninger, hva som finnes på livssynstorget - og i ulike kirkelige sammenhenger, ja, langt inn i Normisjon. Kristendom er ikke bare sann tro, men også rett liv, sant fellesskap og sann kirke. Vår utfordring er å se og forstå denne bibelske sammenhengen og ta følgene av den, både for den enkelte av oss og for Normisjon som organisasjon. Det vil også smerte, men er den eneste gode vei framover. Boe Johannes Hermansen, misjonskonsulent i Normisjon region Østfold, tidligere kretssekretær i Santalmisjon, Østfold krets 1: Evangeliets vei hit til oss har vært lang og kronglete, vi var et uoppdaget folkeslag den gang apostlene begynte å vandre med ordet, langt utenfor det da kjente verdensbilde. Gud kjenner likevel til de som bor «litt bortenfor» og har en frelsesplan også for dem. Vår organisasjons grunnleggere så behovet og fulgte kallet til videre evangelisering. Det skal vi takke dem for. 2: Det er fremdeles mennesker som bor «bortenfor», og det er vårt oppdrag å formidle evangeliet til dem. I glede og takknemlighet over at vi har fått del i Jesu frelse må vi stille oss til disposisjon for de oppgaver Herren har for hver enkelt av oss. Kanskje «bortenfor» ikke er så langt unna som vi innbiller oss? Jan Holone, formann i Rygge Normisjon, regionstyreleder i Normisjon region Østfold NorKontakt nr side 15

16 Normisjon region Østfold - hva kan vi bruke den til? Normisjon region Østfold er et tiltak for å løse felles oppgaver, til beste for det lokale Normisjonsarbeidet. Regionkontoret som ligger i St. Mariegt. 99 i Sarpsborg, er et knutepunkt og bistår med tips, råd og hjelp til de enkelte foreninger og enkeltmedlemmer. Og til de som ønsker å starte et nytt arbeid. Kontoret er betjent mandag til torsdag mellom kl Dessuten arbeider flere av våre ansatte fra sine hjemmekontor og fra leirstedene.. Her følger en liste over noen av de oppgaver regionen gjerne vil bidra med: Distribusjon av aktuell informasjon til lag/foreninger og enkeltmedlemmer Gi ut NorKontakt, som sendes alle Normisjons medlemmer, til media og andre som er interessert i å motta bladet OpenStreetM ap Talerhjelp for foreninger/forsamlinger, med møter og misjonsfester Hjelp til planlegging og gjennomføring av temamøter, bibelkurs, kveldsbibelskoler, bibelhelger, Alpha-kurs, NorPilot-kurs og andre kurs/sammenhengende virksomhet. Råd og hjelp til planlegging av et helhetlig semesteropplegg Hjelp til bibelgrupper Formidle misjonærbesøk og informasjon om ytremisjonsarbeidet Presentere ytremisjonsprosjekter/avtaler i menigheter, forsamlinger og foreninger Besøk på styresamlinger, drøfting/gjennomgang av arbeidet lokalt Rådgiver ved oppstart av nytt arbeid Samtaler/sjelesorg Be og formidle bønnemner Drive leirstedene Sjøglimt, Sauevika og Misjonssenteret, inkludert utleie Sted for påmelding til leirer og andre regionarrangementer Kopiering og utsendelse av program for regionarrangementer Bistå med kopiering av lokale arrangement. Gi råd om bedehus vedr. disponering/lover/regler/salg etc. Kontakt med/oppfølging av fritidsforkynnere Formidle kontakt med vår folkehøyskole, Haugetun Ta i mot og registrere abonnenter til Normisjons blader Behjelpelig med avtalegiro/fast givertjeneste. Selge varer fra Rettferdig handel. Ta i mot historisk materiale fra foreningene. NorKontakt nr side 16

17 Bjørnar Holmedal, regionleder, tlf: Vera Heines, administrasjonssekretær, tlf: Gunnar Navestad, undervisningsleder, tlf: Anne Lise Dahle, prosjektarbeider, tlf: / Boe Johannes Hermansen, misjonskonsulent, tlf: Torill Bredeg, familie- og misjonsarbeider, tlf: Knut Edlar Arnesen, bestyrer/vaktmester, Sjøglimt, tlf: / Kjell Pettersen, bestyrer/vaktmester, Sauevika/Misjonssenteret, tlf: Gi et helhetlig leirtilbud for barn og ungdom Ledertrening rettet mot ungdom LTS Inspirasjonsmøter regionalt og lokalt for barne- og ungdomslag Hjelp til møteopplegg, andakter og presentasjon av misjon Hjelp til oppstart av nye grupper/lag Lederkurs for foreningsledere Lovsangsmøter rettet mot unge voksne Gi aktuell informasjon Ole Martin Rudstaden, Acta-leder, tlf: Torill Bredeg, familie- og misjonsarbeider, tlf: Lin Katrin Mørken, barne- og ungdomsarbeider, tlf: Marie Syverstad, ettåring, Team Østfold, tlf: Tanja Elise Sandanger, ettåring, Team Østfold, tlf: Årsmøtet 2010 for Normisjon region Østfold avholdes lørdag 24. april på Haugetun folkehøyskole, Rolvsøy Program er ikke endelig fastsatt, men som tidligere år blir det to møter. Endelig program blir sendt ut sammen med innkallingen. Nedenstående er så langt det er klart i skrivende stund. Kl : Åpningsmøte med blant annet: Tale av Kjetil Glimsdal, rektor ved Bibelskolen i Grrimstad. Informasjon fra Normisjons virksomhet Kl : Matpause. Det blir salg av middag. Årsmøtet 2010 Kl : Forhandlingsmøte med blant annet: Konstituering av årsmøtet Godkjenning av innkalling og dagsorden Minneord Årsberetning Regnskap Valg Aktuelle orienteringer; framtidig driftsform for regionalt arbeide Gave til arbeidet Informasjon fra Normisjons virksomhet Forbønn for det nye styret NorKontakt nr side 17

18 Forkynnertjenesten i Østfold Indremisjons 150 års historie Av Gunnar Navestad Den organisasjon vi nå feirer ble til for å forvalte forkynnerressurser rundt til venneflokkene i deler av Østfold. Lekfolks forkynnelse av Guds ord var selve saken. Derfor er dette et av de aller mest sentrale temaer å rette oppmerksomheten mot ved denne milepelen. Vi ønsker fremdeles å være en «forkynnerbevegelse». Da har historen noe å si oss. Banebryteren Hans Nielsen Hauge ble den store banebryteren for den frie ikke geistlige lekmannsforkynnelsen i vårt folk. Han var ikke alene om det, men ble den mest innflytelsesrike, særlig i vår del av landet. Det hadde i noen grad vært «fri» forkynnelse i Norge også før Hauge, men hans virke utløste en bølge av slik forkynnelse, på tross av at «Konventikkelplakaten» satte store begrensninger for dette. Hauge og hans etterfølgere ble en viktig faktor i å oppløse den forordningen som gav geistligheten myndighet til å føre kontroll. Alf B Oftestad - han sto på talerstoler gjennom 75 år Etter at konventikkelplakaten ble opphevet i 1842, skjøt den frie forkynnervirksomheten virkelig fart. Dette skapte vekkelser og venneflokker. Utrustet av Gud Etter at konventikkelplakaten ble opphevet i 1842, skjøt den frie forkynnervirksomheten virkelig fart. Dette skapte vekkelser og venneflokker. Mennesker ble utrustet av Gud til forkynnertjeneste og de ble kalt til å tale i venneflokkene. Rent konkret skjedde det i deres møte med Guds ord og deres evne til å vitne om det som Ordet hadde sagt dem. Gavene som slik kom til syne ble fremelsket ved at de ble oppmuntret, benyttet og tatt hånd om. Det ble etter hvert vanlig at de mer erfarne tok med seg dem som var nye i oppgaven. Bibeltillit og jordnærhet Når denne lekmannsforkynnelsen fikk slik gjennomslag som den gjorde, hadde det flere grunner. Deres bibelutleggelse var preget av tillit til Guds ord, i motsetning til den rasjonalistiske, som preget en stor del av den NorKontakt nr side 18 geistlige forkynnelsen. I tillegg var den jordnær og konkret i forhold til menneskenes daglige liv. Lekpredikantene hadde tilegnet seg en formidlingsevne for den kjempende tro og den daglige vandring med Gud og medmennesker. Forkynnelsen nådde hjerter og samvittigheter, vekket folk og gav veiledning til tro og i livsspørsmål. Det praktiske liv kunne også få mye plass i «potetprestenes» belæringer, men det ble lite for troen å leve av. Etterhvert som den Johnsonske vekkelsen frembragte mer bibeltro forkynnelse, var denne ofte preget av en tung dogmatisk rettroenhet, lite tilgjenglig for den enkle tro og uten særlig kontakt med livets hverdag. Lærdom og innsikt Hvor fikk disse forkynnere sin lærdom og innsikt fra? De fleste hadde en enkel skolegang og ikke noe stort teologisk bibliotek i sine hjem. Men de hadde en grundig kristendomsundervisning. Det gav god tilknytning til tihørerne, som hadde den samme skolegang. Dessuten brukte de flittig salmeboken, postillelitteraturen og de gamle klassikerne. Etterhvert som den Rosenianske vekkelsen i Sverige begynte å bre seg over til våre områder, ble litteraturen derfra tilgjengelig. Bladet «Pietisten» som Rosenius utgav, var i stor grad skriftutleggelse og sjelesørgerisk veiledning med basis i Skriften. I referat fra større samlinger kan en få et innblikk i hvilke bibelske spørsmål som opptok dem. Den

19 sanne omvendelse og den levende tro var viktig. Det var en tydelig orientering ut fra det som er Bibelens sentrum: Kristus og forsoningen. Forholdet mellom loven og evangeliet. Behovet for organisering Organiseringen av Indremisjonsarbeidet i Østfold i 1860, sprang ut fra behovet for å drive en ordnet forkynnervirksomhet i en stadig voksende bevegelse. Som forkynnere ble benyttet både lokale predikanter og tilreisende. Noen av de mest sentrale tok ut på lange prekenferder. Med den tids kommunikasjonsmidler måtte man utnytte besøkene. Var man i et område, burde også nabobygda få besøk. Dermed var behovet for koordinering til stede. Dessuten forutsatte en utstrakt reisetjeneste at en kunne være borte fra det arbeid som gav familien inntekt. Det ble aktuelt å tilby noen lønn for å påta seg lengre reiseoppdrag. Et eksempel Fra en brevveksling mellom styret og en som ble kalt til tjeneste, får vi et klart inntrykk av den uverdighet mange følte over for et slikt kall. I mars 1866 skriver styrets leder, Iver Olsen Kind kallsbrev til Ole Guldbrandsen om å virke som indremisjonær i fellesforeningens område. Etter en betenkningstid svarer Guldbrandsen blant annet: «- Og jeg maa tilstaae at jeg har læst det (brevet) med Forundring og Forbauselse, og det stilles saaledes for mig at de haver for store Tanker om mig i det at de haver valgt på mig til dette store og viktige Verv at vere Missionær i dette store distrikt. --». Han føler sterkt på uverdighet til dette kallet og svarer derfor nei. Men utelukker ikke at han senere kan ta noen turer som forkynner. På spørsmål om hva han vil ha i lønn, svarer han: «- da maa jeg sige at jeg ikke driver noen Handelsforretning med disse Sager. Vi have faaet det for Intet og skal give det for Intet.» Nei til «nødsprinsippet» Det såkalte «nødsprinsippet» slo ikke igjennom i vårt område. Selv om konventikkelplakaten ble opphevet flere år før indremisjonen organiserte seg, var man ikke over alt i landet like fortrolig med denne friheten. «Lutherstiftelsen» som ble startet som den landsomfattende indremisjonen i 1868, Gunnar Kinn er godt kjent og mye brukt som forkynner i Østfold. NorKontakt nr side 19 Gunnar Navestad er undervisningsleder i Normisjon region Østfold. Han har i hele sitt yrkesaktive liv hatt ulike stillinger i Indremisjon/ Normisjon, blant annet bibelskolelærer, kretssekretær og regionleder. la til grunn dette «prinsippet», som la vekt på at de utsendte «bibelbudene» først og fremst skulle spre litteratur og holde husandakter. Bare der behovet for forkynnelse var påtrengende nok, kunne de tilby seg å tale Guds ord. Denne tankegangen fikk altså lite gjennomslag her hos oss. Når Gud gav nådegaver til å forkynne skulle disse brukes, forusatt at de nødvendige åndelige kriterier var tilstede. Forutsetningen for å kunne reise med Guds ord, var at man av de lederne som hadde ansvaret i lokalforeningene var ansett som «skikket» til det. Dette var understreket allerede i de første lover. I 5 heter det: «En saadan Misjonær, hva enten han er Teolog eller Lægmand maa ikke nylig være bleven en Kristen, og han må have godt vitnesbyrd af brødrene samt være i Besiddelse af den fornødne Kundskab I Guds Ord, og Naadegave til at tale sine Medmennesker til Oppbyggelse, Formaning og Trøst --». forts.

20 De samme lover understreker for øvrig at selv om man ikke lot geistligheten og kirken styre forkynnervirksomheten, var indremisjonen lojal mot kirkens gudstjeneste. Om indremisjonærens arbeid står det i 6 «-- Tillige har man nøie at iagttage at han ikke bliver den offentlige Gudstjeneste i Kirken til Hinder». Et samfunn i endring De lønnede leke forkynnerne som ble sendt ut, var i praksis sesongarbeidere for «den indre misjon» på tider av året da de kunne forlate sine yrker. Kombinasjonen reisepredikant og yrkesutøver i annet yrke, var et ideal gjennom denne organisasjons første 100 år. Det var tjenlig for misjonen og skapte en forkynnertype med forakring i det alminnelige liv, som vi alt har pekt på. Men etter hvert skjedde det endringer i tjenestens karakter. Det gjelder særlig de siste tiår. En av endringene har vært at sesongpredikanten ble til helårspredikanten. Dette skjedde på grunn av forandringene i det alminnelige arbeidsmarked. Det ble Arne Værnes. Sommeren 2006 ble han pensjonist etter å ha vært ansatt i misjonens tjeneste i sammenhengende 45 år. vanskelig å finne annet arbeid den del av året en ikke reiste. «Spesialarbeiderne» Et samfunn i endring skaper behov for endringer i misjonsorganisasjonene, dersom en ønsker å nå ut. Satsing mot ulike målgrupper skapte behov for nye typer arbeidere. Dette førte til en «spesialisering» for deler av stillingene. Mange ble sekretærer/konsulenter. Denne tilpasningen har ført mye godt med seg, men den har i for stor grad skjedd på bekostning av tjenestene som evangelister og bibellærere. De aller fleste som i dag har en forkynneroppgave i misjonsorganisasjonene, har i realiteten dette som en tilleggstjeneste. Forkynneren med tid til å fordype seg i Ordet og hente fram dets dyrebare skatter, er snart historie. Predikantens arena Hva så med det som var predikantenes arena, nemlig foreningene og misjonshjemmene? I vår tid er det færre som kan ta imot predikanter til sammenhengende virke. Enten er folk for gamle til å kunne være med så mye, eller så er de for opptatte med arbeid og andre plikter. Med slike endringer, ble forkynnerne som var tilbake ofte mer isolert i sin tjeneste. Utfordringen Situasjonen er en stor utfordring. Den løses ikke ved å prøve å skru klokken tilbake. Det er dagens situasjon i samfunn og forsamling vi må ta utgangspunkt i. I denne situasjon er utfordringen å få forkynneren inn på de sentrale arenaene. Blir vi uten evangelistens og bibellærerens helt grunnleggende funksjon, vil NorKontakt nr side 20 Synøve Thoresen har også vært forkynner i regionen. vårt misjonsarbeid virkelig forvitre og vår berettigelse som indremisjon være avgjørende svekket. Forkynnelsen er jo selve livsfunksjonen i den kristne forsamling. Det er denne som frem for noe skal bygge fellesskapet og skape misjonsinnstilling. Hva vi trenger Vi trenger fortsatt både heltidspredikanten og fritidspredikanten. De utfyller hverandre. Fritidspredikanten har aldri vært, og skal heller ikke bli en nødløsning. Men det ligger i sakens natur at de fleste av disse arbeidere vil ha mindre tid disponibelt for det mer omfattende arbeid med Guds ord og andre tidkrevende forkynneroppgaver. Derfor trengs fortsatt også heltidspredikanten med sin bibelundervisning og evangelisttjeneste. Utfordringen handler nå både om å fremelske forkynnergaver og ta dem i bruk på en strategisk og god måte. Vi trenger fortsatt en forkynnelse som er preget av forkynnere som kommer både fra livet der ute og fra det personlige og levende møtet med Guds ord, når de står fram.