Ot.prp. nr. 54 ( ) Om lov om endringar i straffeprosesslova m.m. (sakshandsaminga i Kommisjonen for gjenopptaking av straffesaker m.m.

Transkript

1 Justis- og politidepartementet Ot.prp. nr. 54 ( ) Om lov om endringar i straffeprosesslova m.m. (sakshandsaminga i Kommisjonen for gjenopptaking av straffesaker m.m.) Tilråding frå Justis- og politidepartementet av 7. april 2006, godkjend i statsråd same dagen. (Regjeringa Stoltenberg II) 1 Innhaldet i proposisjonen I proposisjonen her legg departementet fram forslag om enkelte endringar i reglane om kommisjonen for gjenopptaking av straffesaker. Dei fleste endringane gjeld sakshandsaminga i kommisjonen, men proposisjonen inneheld også forslag om enkelte andre endringar i straffeprosesslova og i straffelova. Departementet foreslår at straffeprosesslova får reglar om kva for høve den som har kravd gjenopptaking av ei straffesak, skal ha til å trekkje kravet tilbake etter at kommisjonen har tatt det til følgje. Forslaget går ut på at den som har kravd gjenopptaking, kan ta kravet tilbake inntil hovudforhandlinga under den nye behandlinga tek til, og når motparten samtykkjer inntil hovudforhandlinga er avslutta. Eit krav om gjenopptaking frå påtalemakta til gunst for domfelte skal likevel ikkje kunne trekkjast tilbake utan samtykke frå den domfelte etter at kommisjonen har gjort vedtak om gjenopptaking og den domfelte er underretta om vedtaket. Ved tilbakekall i samsvar med desse reglane skal saka ta slutt ved at den domstolen som skulle handsame saka, hever saka. Dersom saka ikkje har kome fram til denne domstolen, vert saka avslutta ved at kommisjonen gjer om vedtaket om gjenopptaking. Vidare inneheld proposisjonen eit forslag som vil gje kommisjonen høve til å nekte den domfelte og forsvararen innsyn i opplysningar ut over det som ligg i dagens reglar. Forslaget går ut på at kommisjonen kan nekte innsyn i opplysningar når dette er strengt naudsynt for å unngå fare for eit alvorleg brotsverk mot liv, helse eller fridom. Før kommisjonen gjer eit slikt vedtak, skal han innhente ei fråsegn om trusselen frå politiet. I proposisjonen er det uttalt at spørsmålet om kva for reglar vi bør ha om høve til å nekte innsyn vil bli vurdert i ein større samanheng i løpet av få år, slik at forslaget her er av mellombels karakter. I proposisjonen legg departementet også fram forslag om å lovfeste at kommisjonen sine avgjerder om salær er endelege, dvs. at dei ikkje kan klagast inn for andre forvaltningsorgan eller for domstolane, og om at kommisjonen kan nemne opp støtteadvokat for den som er krenkt i saka. Vidare foreslår departementet ei endring i reglane om grunngjeving av kommisjonens avgjerder etter straffeprosesslova 397 tredje ledd første punktum, og ein regel om at det kan skrivast ut politiattest for leiaren, nestleiaren, medlemmene og dei tilsette i kommisjonen og for andre som gjer arbeid eller teneste i saker for kommisjonen. Forslaga til endring i straffelova 1902 gjeld i hovudsak 132 a, og går ut på at jamvel den som har kravd gjenopptaking av ei straffesak, som har gitt forklaring til kommisjonen eller som arbeider eller gjer teneste for kommisjonen skal reknast som ein aktør i rettsvesenet, og såleis nyte godt av

2 2 Ot.prp. nr vernet etter dette straffebodet. Vidare foreslår departementet at ikkje berre den som har reist søksmål i ein sivil sak, men kvar ein som er part i ein sivil sak, er ein aktør i rettsvesenet. Departementet foreslår også at ei tilvising i straffelova 408 andre ledd til straffelova 398 blir fjerna. Forslaget er ein konsekvens av at 398 er oppheva. Endeleg har proposisjonen forslag om ein forskriftsheimel i straffeprosesslova 102, knytt til regelen om at påtalemakta kan nemne opp forsvarar (ikkje i kraft). 2 Bakgrunnen 2.1 Etterkontroll av reglane om Kommisjonen for gjenopptaking av straffesaker Kommisjonen for gjenopptaking av straffesaker blei oppretta ved lov 15. juni 2001 nr. 63, og har verka sidan 1. januar Om bakgrunnen for ordninga, sjå Ot.prp nr. 70 ( ). Kommisjonen avgjer krav om gjenopptaking av straffesaker. Dersom kommisjonen tar kravet til følgje, skal saka handsamast på nytt av ein annan domstol enn den som fastsette avgjerda. Reglane om gjenopptaking av straffesaker står i straffeprosesslova kapittel 27. Kommisjonen var ei nyskaping i norsk straffeprosess. Då forslaget om å opprette han blei fremma, gjekk departementet inn for at lovendringane skulle etterkontrollerast, jf. proposisjonen side 50. Formålet med etterkontrollen blei utdjupa slik: «Målet med etterkontroll vil være å undersøke om ordningen har hatt de virkningene som departementet ønsker å oppnå, dvs. om den viser seg å være egnet til å vekke tillit til behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringer, og om kommisjonens arbeid har bidratt til å avdekke forhold som kan tale for gjenopptakelse. Det må også vurderes om det er behov for å endre regelverket om behandlingen av begjæringer om gjenopptakelse av straffesaker, og om beregningene av ressursbehov og kostnader har slått til, eller om det er behov for justeringer.» Om gjennomføringa av etterkontrollen heitte det: «Det kan gjennomføres flere former for etterkontroll. Den første etterkontrollen bør trolig finne sted etter at ordningen har virket i ett år, og hovedsakelig ta sikte på å undersøke om beregningene av saksmengde, ressursbehov og kostnader er dekkende, eller om de bør justeres. Også åpenbare svakheter i saksbehandlingsreglene bør avdekkes gjennom en slik kontroll. Denne mindre etterkontrollen, som i det vesentlige må bygge på innrapporteringer fra kommisjonen, bør gjennomføres årlig. På noe lengre sikt, dvs. tre til fem år etter at ordningen blir satt i kraft, bør det vurderes å foreta en mer grundig etterkontroll. En slik etterkontroll behøver ikke å begrenses til en analyse av statistikk om ulike sider ved kommisjonens virksomhet, men kan også omfatte empiriske undersøkelser for å finne frem til faktiske virkninger av kommisjonsordningen. For eksempel kan det vurderes om det skal gjennomføres spørreundersøkelser eller dybdeinterjvuer av dem som berøres av lovendringen, dvs. siktede, forsvarere, dommere og representanter for påtalemyndigheten.» Stortinget slutta seg til opplegget for etterkontrollen, jf. Innst. O. nr. 114 ( ) side Kommisjonens behov for ressursar er følgt opp i den ordinære budsjettprosessen. Fordi sakstilfanget har vore klart større enn dei historiske tala for domstolsbehandling av krav om gjenopptaking tilsa, har det vore naudsynt å auke tilskota til kommisjonen. For 2005 vart det opphavlege tilskotet på 7 millionar kroner auka med 2,3 millionar kroner, jf. B. innst. S. nr. 4 ( ) kapittel 468. I tråd med opplegget for etterkontroll står det att å greie ut om det trengst å endre reglane om saksbehandlinga i kommisjonen. I brev 25. mai og 5. oktober 2005 til Justisdepartementet har kommisjonen sett fram forslag om endringar i straffeprosesslova og i forskrifta om strafferegistrering. Departementet gjorde ei førebels vurdering av forslaga, og sende saka på høyring 3. november Arbeidet med å setje i verk den nye tvistelova (lov 17. juni 2005 nr. 90) får innverknad på reglane om gjenopptaking av straffesaker. I den nye tvistelova blir uttrykket «gjenopptakelse» endra til «gjenåpning», og konsekvensomsyn taler for å gjere den same endringa i straffeprosesslova. Det er også aktuelt å ta rettsmidlet kjæremål ut av straffeprosesslova. Desse spørsmåla om endring av straffeprosesslova blir vurderte av departementet i ein eigen proposisjon om iverksetjing av tvistelova. Dei endringane som ligg i proposisjonen her vil, om dei blir vedtekne, bli satt i verk før den nye tvistelova. Forslaga føregrip difor ikkje endringane i kjølvatnet av den nye tvistelova. 2.2 Høyringa Den 3. november 2005 sende Justisdepartementet på høyring eit notat med forslag til endringar i

3 Ot.prp. nr reglane om gjenopptaking av straffesaker. Høyringsfristen blei sett til 1. februar Høyringsnotatet blei sendt til: Finansdepartementet Moderniseringsdepartementet Utanriksdepartementet Domstoladministrasjonen Høgsterett Lagmannsrettane Oslo tingrett Kommisjonen for gjenopptaking av straffesaker Riksadvokaten Politidirektoratet Spesialeininga for politisaker Datatilsynet Stortingets ombodsmann for forvaltninga Den Norske Advokatforening Den norske Dommerforening Forsvarergruppen av 1977 Norsk forening for kriminalreform (KROM) Politiembetsmennenes landsforening Politiets Fellesforbund Rettspolitisk forening Straffedes Organisasjon i Norge (SON) Desse instansane har uttalt seg: Domstoladministrasjonen Høgsterett Agder lagmannsrett Riksadvokaten Politidirektoratet Datatilsynet Den Norske Advokatforening Økokrim Følgjande instansar har svart at dei ikkje har merknader: Utenriksdepartementet Finansdepartementet Fornyings- og administrasjonsdepartementet Borgarting lagmannsrett Under drøftinga av dei enkelte lovforslaga i punkt 3 til 8 nedanfor kjem departementet tilbake til innhaldet i høyringsfråsegnene. Under høyringa har Høgsterett, Domstoladministrasjonen og riksadvokaten tatt opp spørsmålet om kva for kompetanse Kommisjonen for gjenopptaking av straffesaker bør ha. Det er vist til at enkelte av dei omstenda som etter straffeprosesslova kan gje grunnlag for gjenopptaking utelukkande er av rettsleg karakter, og kan reise kompliserte og prinsipielt viktige rettsspørsmål. Etter synet til desse høyringsinstansane bør det vurderast om saka i slike tilfelle bør høyre under kommisjonen, eller om domstolane bør handsame saka. Vidare har Høgsterett uttalt: «Avslutningsvis vil vi nevne at etter straffeprosessloven 395 annet ledd oppnevnes kommisjonsmedlemmene (med unntak for lederen) for en periode på 3 år med adgang til én gjenoppnevning. I andre tilfeller hvor krav til uavhengighet er helt sentralt, har en søkt å unngå tidsbestemt oppnevning med adgang til forlengelse. Vi vil reise spørsmålet om det vil være prinsipielt riktigere med et noe lengre åremål, men da uten mulighet for forlengelse.» Riksadvokaten har tatt opp enkelte andre spørsmål om reglane om gjenopptaking og om arbeidsforma til kommisjonen. Det spørsmålet om avgrensing av arbeidsfeltet til kommisjonen som både Høgsterett, riksadvokaten og Domstoladministrasjonen har tatt opp, vil bli tatt opp under den meir omfattande etterkontrollen av reglane om gjenopptaking som skal skje om få år, jf. punkt 2 ovafor. Også dei andre spørsmåla vil bli vurderte av departementet i samband med neste trinn i etterkontrollen. Vi går ikkje nærare inn på desse spørsmåla i proposisjonen her. 3 Forslag til reglar om tilbakekall av eit krav om gjenopptaking 3.1 Gjeldande rett. Forslaget i høyringsnotatet Straffeprosesslova seier ikkje kva som skal skje om eit krav om gjenopptaking blir trekt tilbake. Kommisjonen har vist til eit tilfelle der domfelte ville trekkje kravet etter at kommisjonen hadde avgjort at saka skulle takast opp att, og har foreslått at straffeprosesslova får ei regulering av slike situasjonar. Forslaget frå kommisjonen er inspirert av straffeprosesslova 341 om retten til å ta tilbake ein anke, og går ut på at straffeprosesslova 400 skal få eit nytt fjerde ledd med følgjande ordlyd: «Er gjenopptakelse besluttet, kan den part som har begjært gjenopptakelse trekke begjæringen om gjenopptakelse tilbake inntil hovedforhandlingen begynner, og når motparten samtykker, inntil den er avsluttet. Avgjørelse om å heve saken treffes av den rett som har saken til behandling når begjæringen trekkes.» Kommisjonen har også tatt opp at det kan komme ei fråsegn som trekkjer kravet attende, etter at kommisjonen har tatt kravet til følgje, men

4 4 Ot.prp. nr før saka er sendt til den domstolen som etter straffeprosesslova 400 andre ledd skal peike ut ein ny domstol for handsaming av saka. Kommisjonen legg til grunn at han i slike tilfelle kan gjere om si eiga avgjerd. Fordi han reknar situasjonen som lite praktisk, foreslår ikkje kommisjonen å ta dette inn i lova. I høyringsnotatet sa departementet seg samd i at lova bør bli endra slik at ho gir eit klart svar på kva som skal skje når eit krav om gjenopptaking blir trekt tilbake. Departementet slutta seg til forslaget til lovtekst, men gjekk inn for å ta den nye teksten inn som 400 tredje (ikke fjerde) ledd, og at noverande tredje ledd blir eit nytt fjerde punktum i andre ledd. Vidare meinte departementet at det bør gå fram av lova at kommisjonen kan gjere om ei avgjerd om gjenopptaking i tilfeller der kravet blir trekt før saka er sendt til domstolen for ny handsaming. Departementet foreslo at dette blir tatt inn i straffeprosesslova 399, som eit nytt fjerde punktum: «Dersom den som har satt frem begjæringen om gjenopptakelse ber om det, kan kommisjonen inntil saken er oversendt til retten omgjøre sin avgjørelse om å tillate en sak gjenopptatt.» Den 2. november 2005 sa Høgsterett dommen i Rt side 1401, som mellom anna gjeld eit spørsmål som har slektskap med problemstillinga om kva som skal skje når et krav om gjenopptaking blir trekt tilbake. I denne saka fremma påtalemakta anke over lagmannsrettens dom til gunst for domfelte etter at kommisjonen hadde gjort vedtak om gjenopptaking av same dom, og Høgsterett måtte avgjere om dette vedtaket sto i vegen for å behandle anken. Høgsterett uttalte (avsnitt 12): «Spørsmålet er ikke løst i straffeprosessloven. Jeg har imidlertid vanskelig for å se at en innvilget gjenopptakelse skal stenge for å behandle en anke til fordel for domfelte i dette tilfellet. Så vel påtalemyndigheten som domfelte ønsker anken behandlet. Hensynet til partene tilsier da at gjenopptakelsen stilles i bero. Dersom utfallet av behandlingen blir at Høyesterett avsier ny dom eller opphever lagmannsrettens dom, vil gjenstanden for gjenopptakelse bortfalle, og Høyesterett har vurdert den påberopte feil. Motstridende hensyn er det da neppe. At anken ikke fører frem, er formentlig ganske teoretisk». Som det går fram, kom Høgsterett til at avgjerda om gjenopptaking i dette tilfellet ikkje sto i vegen for å behandle anken. Høgsterett viste mellom anna til det partane ynskte. Ut over dette siste seier nok ikkje dommen mykje om kva for konsekvensar det har eller bør ha at eit krav om gjenopptaking blir trekt tilbake. I saka i dommen sto valet mellom gjenopptaking og ei ankebehandling der retten skulle ta stilling til det som var hevda å vere feil ved lagmannsrettens dom. I spørsmålet om kva som skal skje når eit krav om gjenopptaking blir trekt tilbake, vil valet i dei fleste tilfelle stå mellom gjenopptaking og at avgjerda blir ståande utan ytterlegare prøving. 3.2 Høyringsinstansane sitt syn Politidirektoratet og Den Norske Advokatforening er samd i forslaget i høyringsnotatet. Agder lagmannsrett har uttalt: «Forslaget tiltres med den reservasjon at en begjæring fra påtalemyndigheten om gjenopptakelse til gunst for siktede, heller ikke bør kunne trekkes uten samtykke før hovedforhandlingen begynner.» Riksadvokaten har uttalt at den som har kravd gjenopptaking, bør kunne trekkje kravet også etter at kommisjonen har tatt kravet til følgje. Han har vist til at ein domfelt kan ha gode grunner for å trekkje kravet, og at denne løysinga er den som gir best samanheng i systemet. Riksadvokaten har peika på at eit tilbakekall i nokre tilfelle vil kunne skyldast press frå andre, til dømes frå den som eigentlig er skyldig, men at dette er så vidt spesielt at den generelle risikoen for dette ikkje bør gjere at høvet til å trekkje kravet fell heilt bort. Vidare viser riksadvokaten til eit forslag frå ØKOKRIM om at kommisjonen skal kunne overprøve eit tilbakekall av kravet (sjå straks nedanfor), og nemner at det også kan vere grunnar for at ein slik overprøvingsfunksjon skal leggjast til den nye domstolen som skal behandle saka. Han peikar også på grunnar for at påtalemakta skal kunne sette seg imot at kravet blir trekt. Alt i alt meiner riksadvokaten at det er «tvilsomt om det er tilstrekkelig grunn til å innføre slike «godkjenningsregler».» ØKOKRIM har eit noko anna syn, og uttaler: «ØKOKRIM er av den oppfatning at samfunnets selvstendige interesse i at uriktige domsavgjørelser blir vurdert på nytt bør ha vesentlig betydning. Domfeltes rett til i medhold av strpl 341 å trekke anken inntil ankeforhandlingen begynner (og når motparten samtykker, inntil den er slutt) gjelder en situasjon som etter vårt syn ikke er tilstrekkelig sammenlignbar. I gjenopptakelsessaker foreligger det en rettskraftig dom. Begjæringen er tuftet på at domfelte faktisk mener seg uskyldig dømt og at

5 Ot.prp. nr det foreligger nye bevis i saken eller særlige omstendigheter som støtter opp under domfeltes anførsler. Situasjonen vil her være at Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker har funnet grunnlag for å gjenoppta straffesaken basert på domfeltes begjæring samt egne undersøkelser og vurderinger av saken. At domfelte i denne situasjonen skal kunne trekke tilbake begjæringen om gjenopptakelse og heve den nye straffesaken synes ikke å være riktig. Kommisjonens vurderinger bør tillegges så vidt stor vekt at man må anta at det er grunnlag for å prøve saken på nytt for å få en riktig avgjørelse. At domfelte i denne sammenhengen av en eller annen grunn har valgt å trekke begjæringen, bør ha mindre betydning i forhold til rettsapparatets interesse i riktige domsavgjørelser. De prosessøkonomiske sidene ved at man trekker saken bør av samme grunn ikke kunne tillegges betydning. Et annet forhold er at det må oppfattes som en reell terskel å begjære gjenopptakelse av straffesaker. Det sentrale er å fange opp uskyldig dømte. I det ideelle samfunn skulle det bare vært de uskyldig dømte som begjærte saken gjenopptatt. Men realiteten er noe annerledes, og de domfelte setter i gang et betydelig apparat ved sin begjæring. Dersom den domfelte har mulighet til å stoppe prosessen når han ser at utfallet kan bli ufordelaktig for han selv eller eventuelle medskyldige som tidligere ikke har vært domfelt i saken, vil man kunne legge til rette for flere begjæringer tuftet på falske nye bevis. Dersom man faller ned på hovedlinjene i Gjenopptakelseskommisjonens forslag, bør det imidlertid legges inn en sikkerhetsventil om at Kommisjonen kan overprøve tilbaketrekkingen fra domfelte. Dermed sikrer man i spesielle saker samfunnets selvstendige interesse i at uriktige domsavgjørelser blir vurdert på nytt.» 3.3 Departementet sitt syn Departementet held fast ved at lova treng reglar om kva som skal skje når eit krav om gjenopptaking blir trekt tilbake. Departementet har kome til at innhaldet i reglane bør være i samsvar med forslaget i høyringsnotatet, med den endringa at påtalemakta ikkje utan samtykke skal kunne trekkje eit krav om gjenopptaking til gunst for den domfelte etter at kommisjonen har vedtatt at saka skal tas opp att, og den domfelte har fått melding om dette. Departementet er samd med ØKOKRIM i at det er ein vesentlig skilnad mellom å trekkje ei anke under handsaminga av ei straffesak for domstolane og å trekkje eit krav om gjenopptaking etter at kommisjonen har tatt kravet til følgje. I den siste situasjonen har kommisjonen funne grunnlag for gjenopptaking, medan det ikkje finst ein tilsvarande indikasjon på at ein anke har gode grunnar for seg. Samfunnet si generelle interesse i at det er grunnlag for dei straffedommane som blir sagde, taler for det ikkje skal vere opp til den som har kravd gjenopptaking åleine å ta stilling til om avgjerde frå kommisjonen skal bli realisert. Som både ØKOKRIM og riksadvokaten peikar på, treng det heller ikkje alltid vere aktverdige grunnar til at ein domfelt trekkjer kravet. Samstundes legg departementet vekt på at det er den som har satt fram kravet, som har satt i gang saka for kommisjonen. Med eit slikt utgangspunkt er det ikkje openbart rett å leggje større vekt på samfunnet si generelle interesse i at saka tas opp att enn på interessa til den som kom med kravet. I tilfelle der det var ein domfelt som kravde gjenopptaking, vil dessutan påtalemakta i mange tilfelle kunne be om at saka blir tatt opp att. Ein rett til å trekkje sitt eige krav inneber såleis ikkje ein fullstendig kontroll for den domfelte med omsyn til om saka skal takast opp att. Vidare legg departementet vekt på at gjenopptaking av ei straffesak er ressurskrevjande, og at reglane difor ikkje bør leggje opp til at det blir tatt opp saker der korkje omsynet til domfelte eller vektige samfunnsinteresser tilseier det. På denne bakgrunnen har departementet kome til at lova bør gå ut på at den som har satt fram krav om gjenopptaking, kan trekkje kravet tilbake inntil hovudforhandlinga under den nye behandlinga tar til, med den følgje at saka ikkje skal behandlast på ny. Korleis saka reint teknisk skal avsluttast, blir kommentert nedanfor. Departementet har vurdert om det bør vere ei form for «godkjenning» av tilbakekall, ved at anten kommisjonen eller domstolen skal vurdere om saka likevel skal prøvast på ny når eit krav blir trekt tilbake, eller om avslutning av saka bør krevje samtykke frå påtalemakta, slik riksadvokaten har nemnt. Når departementet ikkje går inn for det, er det langt på veg av same grunnar som taler for at den som har satt fram eit krav om gjenopptaking bør kunne trekkje kravet. Kommisjonen, som kanskje ville være den næraste til å få eit inntrykk av at tilbakekall treng overprøving, har ikkje tatt opp dette spørsmålet. Departementet er samd med Agder lagmannsrett i at påtalemakta ikkje utan samtykkje bør kunne trekkje eit krav om gjenopptaking til gunst for ein domfelt når kommisjonen har tatt kravet til følgje. I slike tilfelle er det lite rimelig at den domfelte, dersom han eller ho ynskjer gjenopptaking, skal måtte starte prosessen på ny for å få dette til. I tilfelle der heller ikkje den domfelte ynskjer gjen-

6 6 Ot.prp. nr opptaking, kan saka bringast ut av verda ved eit enkelt samtykke. Det avgjerande tidspunktet for når påtalemakta ikkje lenger kan trekkje kravet utan samtykkje frå den domfelte, bør vere når den domfelte har fått underretning om avgjerda frå kommisjonen. Konsekvensen av at ein part trekkjer eit krav i samsvar med dei reglane departementet foreslår, er at saka ikkje skal takast opp att, og at den avgjerda som kravet galdt, blir ståande uendra. Dersom prosessen er komen så langt at kommisjonen har vedtatt gjenopptaking og det er peika ut ein domstol etter 400 andre ledd som har mottatt saka, blir saka avslutta ved at denne domstolen hever saka. Dersom prosessen ikkje er komen så langt, blir saka avslutta ved at kommisjonen gjer om vedtaket sitt, eventuelt berre avsluttar saka dersom vedtak ikkje er fatta, jf. forslaget til 399 fjerde punktum. 4 Forslag om høve til å nekte innsyn i opplysningar når innsyn kan gi fare for eit alvorleg brotsverk mot liv, helse eller fridom 4.1 Gjeldande rett. Forslaget i høyringsnotatet Straffeprosesslova 398 andre ledd seier at «[d]ersom kommisjonen under saksforberedelsen innhenter eller mottar opplysninger av betydning for avgjørelsen, skal siktede og påtalemyndigheten gjøres kjent med opplysningene og få uttale seg om dem». Unnatak frå plikten til å informere den som er sikta, gjeld for opplysningar han ikkje har rett til å gjere seg kjend med etter 264, jf Etter tredje ledd gjeld reglane om dokumentinnsyn i 28, 242, 242 a, 264 og 267 på same måte. Kommisjonen kan gjere unnatak frå innsyn i dokument som kommisjonen har utarbeidd for si interne sakshandsaming. Kommisjonen har vist til utgangspunktet om kontradiksjon, men også peika på at det i einskilde saker er naudsynt å verne vitne. Etter kommisjonen sitt syn gir reglane i dag ikkje i tilstrekkelig grad rom for dette. Etter 242 a kan den som er sikta og forsvararen bli nekta innsyn blant anna dersom det, om innsyn blir gjeve, kan vere fare for eit alvorleg brotsverk mot liv, helse eller fridom. Men denne føresegna gjeld berre for opplysningar som påtalemakta ikkje vil gjere gjeldande som prov i saka. Dersom retten ikkje gjev påtalemakta medhald i kravet om å nekte innsyn etter 242 a, kan påtalemakta fråfalle tiltala. Det har ikkje kommisjonen høve til. Som del av grunngjevinga for at det trengst ein ny regel om høve til å nekte innsyn, viser kommisjonen til ein situasjon der ein domfelt krev gjenopptaking, og gjer gjeldande eit nytt vitne som han eller ho meiner vil forklare seg slik at saka må takast opp att, jf. straffeprosesslova 391 nr. 3. Ved avhøyr av vitnet kan det vise seg at forklaringa ikkje støtter kravet om gjenopptaking. Situasjonen kan til og med vere den at forklaringa taler for at den domfelte er skuldig i det han eller ho er dømd for. Samstundes finst det opplysningar i saka som tyder på at det kan vere fare for eit alvorleg brotsverk mot livet, helsa eller fridomen til vitnet dersom den domfelte får innsyn i forklaringa frå vitnet. I slike tilfelle meiner kommisjonen at han bør ha høve til å nekte innsyn. Kommisjonen har foreslått eit nytt tredje ledd i 398, med slik ordlyd: «Kommisjonen kan nekte domfelte og forsvareren innsyn i opplysninger når det, om innsyn gis, vil være nærliggende fare for at det vil begås en alvorlig forbrytelse som krenker eller utsetter for fare noens liv, helse eller frihet. Før avgjørelsen treffes, innhentes uttalelse fra politiet.» Som det går fram av ordlyden, ligg det i forslaget at kommisjonen skal hente inn politiet sitt syn på trusselen før han gjer vedtak om å nekte innsyn. Vidare går forslaget ut på at ei avgjerd om å nekte innsyn skal vere endeleg. I vurderinga før høyringa viste departementet til at det er mykje som tyder på at lovbrytarar i større grad enn før er valdelege mot dei som har opplysningar i straffesaker, eller trugar dei med vald, og at det ikkje er overraskande at denne utviklinga viser seg jamvel i saker om gjenopptaking. Straffeprosesslova 242 a om unnatak frå retten til innsyn gjeld for kommisjonen, men gir ikkje like godt vern i saker om gjenopptaking som i vanlege straffesaker. Føresegna gjeld berre for opplysningar som påtalemakta ikkje vil gjere gjeldande som prov i saka, og gir påtalemakta høve til å fråfalle tiltala dersom ho ikkje får medhald i kravet om å nekte innsyn. Kommisjonen har ikkje høve til å fråfalle ei sak om gjenopptaking, Å nekte innsyn kan i enkelte tilfelle vere den einaste måten å verne eit vitne på. Samstundes viste departementet til at innsyn og kontradiksjon er grunnleggjande rettstryggleiksprinsipp som ein skal vere varsam med å gjere innhogg i. Kjennskap til saksdokumenta er ein føresetnad for å kunne ta til motmæle, og ein lyt ta omsyn til at avgjerder frå kommisjonen ikkje kan overprøvast på anna måte enn ved sivilrettsleg søksmål.

7 Ot.prp. nr Departementet bad høyringsinstansane gje sitt syn på spørsmålet om utvida rett til å nekte innsyn, og på om det er andre måtar å gi vitna betre vern på enn å snevre inn retten til innsyn. Som døme på eit anna tiltak nemnde departementet å utvide straffelova 132 a om motarbeiding av rettsstellet til også å gjelde ein som forklarer seg for kommisjonen og dei som arbeider eller gjer teneste for kommisjonen. 4.2 Høyringsinstansane sitt syn Dei fleste høyringsinstansane som har hatt merknader til nokon del av høyringsnotatet, har hatt merknader til spørsmålet om høve for kommisjonen til å nekte innsyn. Det er stor skilnad i korleis høyringsinstansane ser på dette spørsmålet. Agder lagmannsrett har uttalt: «Jeg er enig i forslaget, som synes å ha fått en rimelig avgrensning. Det er dessuten naturlig at medlemmer av kommisjonen og vitner gis samme vern som aktører i rettsvesenet etter straffeloven 132 a.» Riksadvokaten er òg samd i forslaget frå departementet og uttaler mellom anna: «Når påtalemyndigheten vil unnta opplysninger etter straffeprosessloven 242 a, må den som kjent legge fram spørsmålet for tingretten, og opplysningene kan ikke påberopes som bevis i saken. Får påtalemyndigheten medhold i at dokumentet skal unntas, vil det altså ikke bli kjent for den instansen som dømmer i saken. Noe slikt skott mellom den som unntar dokumentet og kommisjonen som sådan er det vanskelig å innføre slik kommisjonens arbeid er organisert. På den annen side kan kommisjonen som departementet peker på ikke frafalle en sak selv om den vurderer trusselsituasjonen slik at det å gi domfelte innsyn, kan medføre fare for andres liv, helse eller frihet. Normalt vil jo et frafall nettopp være til skade for domfelte. I prinsippet kan man tenke seg at kommisjonen beslutter gjenopptakelse med den virkning at domfeltes innsynsbehov faller bort, men det ville være prinsipielt uakseptabelt. At påtalemyndigheten frafaller en tiltale for å unngå slike følger kan være beklagelig, men å bringe en rettskraftig dom ut av verden for å unngå innsyn, kan ikke forsvares. Hensynet til sakens fulle opplysning kan trekke i begge retninger. Nektes domfelte innsyn, kan han vanskelig imøtegå de opplysningene som fremkommer. Er opplysningene uriktige til skade for domfelte, kan de dermed uimotsagt påvirke kommisjonens avgjørelse. På den annen side kan en trygghet for vitner være avgjørende for at de forklarer seg for kommisjonen. Når et vitne forklarer seg for politiet under etterforskingen av en straffesak, vil dokumentene eventuelt kunne unntas etter straffeprosessloven 242 a, og påtalemyndigheten kan om nødvendig trekke tiltalen. Hvis kommisjonen ikke kan gi et vitne vern mot innsyn, er det en risiko for at en sak som vurderes for gjenopptakelse, blir dårligere opplyst enn den ville bli på etterforskingsstadiet. Hvis det er domfelte som begjærer gjenopptakelse, vil opplysningene kunne føre til at han ikke får medhold, slik at begjæringen forkastes. Den foreslåtte regel kan derfor medføre at gjenopptakelsessaken blir endelig avgjort basert på opplysninger han ikke har fått innsyn i. Det som likevel kan tale for å innføre en slik unntaksregel, er at man vanskelig kan kreve at kommisjonen skal gi innsyn i opplysninger når det vil medføre en nærliggende fare for at det vil begås en alvorlig forbrytelse som krenker eller utsetter for fare noens liv, helse eller frihet. I tillegg kommer at kommisjonen av eget tiltak skal opplyse saken best mulig, jf. Ot. prp. nr. 24 ( ) s. 65. Regelen vil ha en parallell i forvaltningsloven 19 annet ledd bokstav b, som riktig nok krever at opplysningen ikke skal være «av vesentlig betydning for en part». En antar at slike opplysninger som kommisjonen unntar fra innsyn, normalt vil lede til videre undersøkelser, for eksempel om hvordan opplysningene står seg i forhold til andre opplysninger en har. Selv om en er enig i at straffeloven 132 a utvides til å gjelde også forhandlinger for kommisjonen, antar en at denne regelen i seg selv ikke gir tilstrekkelig sikkerhet for den som trenger beskyttelse ved innsynsnektelse. Riksadvokaten antar med de merknader som fremkommer ovenfor at den foreslåtte regelen er nødvendig.» Politidirektoratet støttar forslaget om eit nytt tredje ledd i straffeprosesslova 398 som på visse vilkår avgrensar innsynsretten for domfelte og forsvararen. Direktoratet er samd i at å nekte innsyn i nokre tilfeller kan vere den einaste måten å trygge eit vitne på. Direktoratet meiner at omsynet til opplysning av saka og tryggleik for vitne i denne samanhengen må veie tyngre enn omsynet til innsyn og kontradiksjon. Politidirektoratet peikar på at kommisjonen foreslår at det skal vere høve til å nekte innsyn når det «vil være nærliggende fare for», medan departementet i høyringsnotatet nyttar uttrykket «vil kunne føre til fare for». Uttrykka har ulikt

8 8 Ot.prp. nr meiningsinnhald. Formuleringa til kommisjonen krev større grad av fare enn det lova bør gå ut på. Lovteksten bør utformast i samsvar med 242 a, slik at regelen kan nyttast når det «kan være fare for». Vidare støttar Politidirektoratet forslaget om at straffelova 132 a blir utvida til å omfatte den som forklarar seg for kommisjonen og den som arbeider eller gjer teneste for kommisjonen. Direktoratet uttaler at ei utviding av 132 a bør vere eit supplement til ein regel om avgrensa rett til innsyn, og ikkje ei erstatning for ein slik regel. Datatilsynet har uttalt: «Rett til innsyn i opplysninger av relevans for egen rettsstilling, er en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti, som etter tilsynets oppfatning ikke må beskjæres uten at det foreligger særlig tungtveiende grunner for dette.... Datatilsynet er videre av den oppfatning at ovenstående rettssikkerhetshensyn taler for at begrepet «frihet» bør presiseres nærmere, eller fjernes. Den grunnleggende rett til innsyn og kontradiksjon, er så tungtveiende at de motstående interesser som taler for unntak bør konkretiseres så godt som mulig. Det synes avslutningsvis som forstandig at beslutninger om nektelse av innsyn ikke fattes før risikovurdering er foretatt. Tilsynet vil uansett fremheve det potensielt betenkelige i at politiet i sin vurdering nødvendigvis vil kunne vektlegge det faktagrunnlag som seneres skal prøves i gjenopptakelsessaken. På denne måte vil faktiske forhold som vedkommende er domfelt for, kunne brukes mot domfelte, selv om kommisjonen senere kommer til at saken bør gjenopptas til ny prøving.» Den Norske Advokatforening går imot forslaget: «Forslaget medfører unntak om innsyn og kontradiksjon i straffeprosessen. Hensynet til vern om vitner må kunne ivaretas på andre måter, ved for eksempel en utvidelse av anvendelsesområdet til [strl. 132 a, jf. 2. ledd bokstav b]. Innsyn og kontradiksjon er grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper i norsk straffeprosess, og advokatforeningen er ikke enig i at disse prinsippene skal vike for andre hensyn. De omstendighetene Kommisjonen nevner, kan ikke forsvare unntak fra retten til innsyn. Dersom en slik rett skal kunne forsvares må vilkårene være strengere og en eventuell avgjørelse om å nekte innsyn kan i slike særlige tilfelle ikke være endelig.» Heller ikkje ØKOKRIM støttar forslaget om å snevre inn retten til innsyn, men er samd i forslaget om å endre straffelova 132 a. Domstoladministrasjonen har ikkje merknader til forslaget til ein ny regel om høve til å gjere unnatak frå retten til innsyn, men har uttalt at det vernet som ligg i straffeloven 132 a også bør gjelde for vitne som forklarar seg for kommisjonen og for dei som arbeider i eller gjer teneste for kommisjonen. 4.3 Departementet sitt syn I løpet av dei siste åra er det gjort fleire endringar i straffeprosesslova for å verne informasjonskjelder, informantar og vitne i straffesaker. I løpet av 2006 skal departementet nemne opp eit utval som mellom anna skal vurdere kvaliteten av desse reglane. Spørsmålet om kva for reglar som bør gjelde for retten til innsyn i saker for kommisjonen, byr på mange av dei same avvegingane som spørsmåla om rett til innsyn under behandling av ei straffesak for domstolane. Mandatet til utvalet vil derfor femne om også dette spørsmålet. Men rapporten frå utvalet vil ikkje kunne bli ferdig før i 2007, og eventuelle lovendringar i kjølvatnet av dette arbeidet ligg dermed noko fram i tid. I denne proposisjonen legg departementet fram forslag til ein regel for tida fram til vi har resultatet av den meir samla vurderinga som utvalet skal leggje grunnlaget for. Spørsmålet om kommisjonen skal ha høve til å nekte innsyn ut over det som ligg i dagens reglar, beror på ei avveging av omsynet til at den domfelte bør få gjere seg kjent med, og få kommentere, dei opplysningane kommisjonen får, og omsynet til tryggleiken for den som gir opplysningar til kommisjonen. Omsynet til at saka skal bli best mogleg opplyst er sentralt, men peikar ikkje eintydig ut det eine av omsyna som viktigare enn det andre. Både å halde opplysningar tilbake og å måtte gi innsyn i alle opplysningar kan på ulikt vis føre til at kommisjonen får færre opplysningar enn han elles kunne ha fått. Departementet legg stor vekt på dei omsyna som tilseier at den domfelte skal ha innsyn i alle dei opplysningane som kommisjonen får. Dette må framleis vere den dominerande hovudregelen. Samstundes ser departementet at det heilt unnataksvis kan oppstå behov for å ikkje å formidle ei opplysning til den domfelte eller forsvararen av omsyn til den som har kome med opplysninga eller andre som ho rører ved. Som ei førebels løysing, fram til vi har ei meir samla vurdering av innsynsspørsmåla, går departementet difor inn for å lovfeste ein snever unntaksregel om dette. I vurderinga legg departementet mellom anna vekt på at kommisjonen har eit eige undersøkingsapparat, og såleis høve til å gjere eigne undersøkingar om det eit vitne fortel. Dette reduserer den faren for man-

9 Ot.prp. nr glande opplysning som alltid ligg i at ein part ikkje får innsyn i alt. Med eit eige undersøkingsapparat står kommisjonen i ei noko anna stilling enn domstolane. Vidare legg departementet vekt på at kommisjonen sjølv om han høyrer blant dei som skal sikre rettstryggleiken i det norske straffesaksapparatet ikkje dømmer nokon til straff. Sakshandsamingsreglane må vere tilpassa den funksjonen kommisjonen har. Lovforslaget frå kommisjonen går ut på at innsyn kan nektast når det, dersom om innsyn gis, «vil være nærliggende fare for at det vil begås en alvorlig forbrytelse». Som Politidirektoratet har peika på, skil denne formuleringa seg frå innhaldet i 242 a, som opnar for å nekte innsyn «når det kan være fare for» eit alvorleg brotsverk. Departementet er samd med Politidirektoratet i at regelen bør vere den same som etter 242 a. At han skal nyttast med stor varsemd, vil gå fram av eit vilkår om at det berre er når det er strengt naudsynt for å unngå fare for eit alvorleg brotsverk mot liv, helse eller fridom at kommisjonen kan nekte innsyn. Datatilsynet har tatt opp at uttrykket «noens liv, helse eller frihet» er vidt, og at det etter ordlyden er uklart kven som skal vernast etter den regelen som er foreslått i høyringsnotatet. Etter Datatilsynet si oppfatning bør dessutan ordet «frihet» presiserast eller fjernast. Departementet viser til at uttrykket «noens liv, helse eller frihet» er det same som i 242 a. Slik departementet ser det, er det ikkje tenleg å nytte ei anna formulering nå. Den aktuelle formuleringa er blant det som naturleg høyrer inn under den meir omfattande vurderinga av reglane om innsyn som skal gjerast i nær framtid, jf. ovafor. Departementet sitt forslag tar først og fremst sikte på å verne den som gir opplysningar til kommisjonen. Men det kan etter tilhøva verte trong til å verne også andre personar, til dømes ein som er omtalt av eit vitne. Forslaget er utforma på ein måte som ikkje utelukkar at kommisjonen kan nekte innsyn på slikt grunnlag. Departementet er elles samd i at kommisjonen skal hente inn ei fråsegn om trusselbiletet frå politiet før han gjer vedtak om å nekte innsyn. Departementet sitt forslag har ikkje med noko rettsmiddel mot ei avgjerd om å nekte innsyn, slik at avgjerda vil vere endeleg, jf. 395 tredje ledd. Dei spørsmåla om innsyn i ei eventuell ny sak for domstolane som riksadvokaten har peika på, er fragmenter av eit meir generelt og overordna spørsmål om konsekvensen av at det blir nekta innsyn i opplysningar i samband med ei straffesak. Denne problemstillinga vil vere tema for den vurderinga av regelverket om innsyn som skal ta til i løpet av næraste framtid, jf. ovafor. Særleg fordi den nye regelen skal vere ein snever unntaksregel, og det såleis etter føresetnadene vil bli tatt få slike avgjerder, finn departementet at ein kan vente med å regulere dei aktuelle spørsmåla til dei blir vurderte i ein større samanheng. I høyringsnotatet er det tatt opp at straffelova 132 a kan utvidast til også å omfatte den som forklarar seg for, eller arbeider eller gjer teneste for kommisjonen. Ingen av høyringsinstansane har kome med motsegner til ei slik endring. Fleire har uttalt at denne endringa i tilfelle må vere et supplement til ein ny regel om høve til å nekte innsyn, og ikkje ei erstatning for ein slik regel. Departementet ser gode grunnar for at den som har kravd gjenopptaking eller som forklarer seg eller gjer arbeid eller teneste for kommisjonen, skal nyte godt av det vernet som ligg i straffelova 132 a, og foreslår difor føresegna endra, slik at ho omfattar også desse gruppene. 5 Forslag om å presisere at kommisjonen sine avgjerder om salær er endelege 5.1 Gjeldande rett. Forslaget i høyringsnotatet Kommisjonen kan nemne opp offentleg forsvarar for ein som er sikta for eit straffbart forhold når særlege grunner tilseier det, jf. straffeprosesslova 397 andre ledd. Det går fram av føresegna at «[r]eglene i gjelder ( ) tilsvarende». Straffeprosesslova 107 slår fast at «[o]ffentlig forsvarer skal ha godtgjørelse av staten. Om godtgjørelsen gjelder reglene i 78 tilsvarende». Etter straffeprosesslova 78 andre ledd «fastsetter retten en slik godtgjørelse etter nærmere regler som blir gitt av Kongen, om det ikke er bestemt en fast lønn. Rettens fastsetting kan påkjæres etter reglene i rettshjelpsloven 28 a». Lova gir ikkje i dag noko klart svar på om avgjerder frå kommisjonen om fastsetting av salær kan påkjærast. Etter straffeprosesslova 395 tredje ledd kan avgjerder frå kommisjonen berre påkjærast der lova klart seier så. Ei generell tilvising som seier at andre regelsett gjeld tilsvarande, treng ikkje bety at forsvararen også skal ha rett til å setje fram kjæremål, jf. Ot.prp. nr. 70 ( ) side og 73. Slik kommisjonen ser det, er korkje forvaltningsklage eller kjæremål ei egna klageform for avgjerder om salær. Ein rett til å klage avgjerda inn for Justisdepartementet ville etter kommisjonen sitt syn bryte for mykje med den uavhengige stillinga som kommisjonen skal ha. Kjæremål ser

10 10 Ot.prp. nr ikkje kommisjonen som noko alternativ, då det ikkje finst nokon domstol som er overordna kommisjonen. På denne bakgrunnen har kommisjonen foreslått å endre straffeprosesslova 397 andre ledd, slik at det blir klart at kommisjonens avgjerder om salær til offentlege forsvararar ikkje kan påkjærast. Han har foreslått at 397 andre ledd skal lyde: «Kommisjonen kan oppnevne offentlig forsvarer for siktede når særlige grunner tilsier det. Reglene i gjelder i så fall tilsvarende, likevel slik at kommisjonens beslutninger etter 78 annet ledd er endelige.» I høyringsnotatet viste departementet til at det ligg i reglane om ein uavhengig kommisjon at domstolane berre skal kunne overprøve avgjerdene til kommisjonen som følgje av eit sivilrettsleg søksmål. Det er ikkje lagt opp til ein alminneleg rett til å påkjære avgjerdene frå kommisjonen. Ei avgjerd om vitneforklaring etter straffeprosesslova 118 kan overprøvast etter reglane om kjæremål, sjå 398 a andre ledd siste punktum. Spørsmålet er om også avgjerd om salær står i ei slik stilling at ho kan gje grunn til eit tilsvarande unnatak. 5.2 Høyringsinstansane sitt syn Riksadvokaten og Politidirektoratet har slutta seg til forslaget frå kommisjonen om at det skal gå fram av lova at kommisjonen sine avgjerder om salær ikkje kan påkjærast. Den Norske Advokatforening har uttalt at kommisjonen «må kunne ta beslutninger vedrørende forsvarernes salær med endelig virkning», og har såleis det same synet. Det har ikkje kome motsegner til ein regel om at avgjerder om salær skal vere endelege. 5.3 Departementet sitt syn For at kommisjonen skal kunne fylle si oppgåve, må han ha stor sjølvstende i forhold til domstolane og forvaltninga. Departementet ser ikkje at dei avgjerdene kommisjonen treffer om salær står i ei slik stilling at det er naudsynt at dei kan overprøvast av domstolane eller eit forvaltningsorgan. Departementet foreslår difor at lova får ein klår regel om at avgjerder fra kommisjonen om salær er endelege. 6 Forslag om at kommisjonen skal kunne nemne opp støtteadvokat for den som er krenkt i saka 6.1 Gjeldande rett. Forslaget i høyringsnotatet Den som er krenkt ved ei straffbar handling, kan ha rett til støtteadvokat også etter at sjølve straffesaka er avslutta, sjå til dømes Rt s. 254 og Rt s I den siste avgjerda uttalte Høgsteretts kjæremålsutval blant anna: «Dersom det er naturlig og rimelig, kan det unntaksvis oppnevnes bistandsadvokat også etter at selve straffesaken er avsluttet, se straffeprosessloven 107 c første ledd annet punktum, jf. Rt s Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten har fortolket straffeprosessloven 107 a jf. 107 c uriktig når retten har lagt til grunn at A ikke hadde noen ubetinget rett til å få oppnevnt bistandsadvokat.» Ved at den som er krenkt i visse tilfelle kan ha rett til støtteadvokat etter at straffesaka er avslutta, må ein rekne med at dette også gjeld når det er sett fram krav om at ei straffesak skal takast opp att. Dei nærare vilkåra for ein slik rett er ikkje avklåra i rettspraksis. Kommisjonen har foreslått ein regel om at kommisjonen kan nemne opp støtteadvokat når det er sett fram krav om gjenopptaking av ei straffesak. Som bakgrunn for forslaget har kommisjonen mellom anna vist til at den som er krenkt i saka, bør ha høve til å kome med sitt syn og få sjå dokumenta i tråd med straffeprosesslova 242, sjå Ot.prp. nr. 70 ( ) side 42. I nokre saker kan det også vere naudsynt å avhøyre den som er krenkt. I slike tilfelle kan oppnemning av støtteadvokat vere aktuelt. Når avgjerda om gjenopptaking er flytta frå domstolen til kommisjonen, ser kommisjonen det som naturleg at han får kompetanse til å nemne opp støtteadvokat i desse sakene. Kommisjonen har allereie kompetanse til å nemne opp forsvarar for den som er domfelt i saka, jf. straffeprosesslova 397 andre ledd. Kommisjonen var noko i tvil om kvar i lova føresegna bør takast inn, men har foreslått eit nytt siste ledd i straffeprosesslova 398, med slik ordlyd: «Kommisjonen kan oppnevne bistandsadvokat for fornærmede. Reglene i 107 a-d gjelder i så fall tilsvarende så langt de passer.» I høyringsnotatet sa departementet at det er tenleg at kommisjonen nemner opp støtteadvokat, og det slutta seg til forslaget frå kommisjonen. Om plasseringa i lova sa departementet at det ikkje ville

11 Ot.prp. nr utelukke at føresegna bør takast inn i 397 andre ledd i staden for i Høyringsinstansane sitt syn Agder lagmannsrett, riksadvokaten, Politidirektoratet og Den Norske Advokatforening har uttalt at dei støttar forslaget om at kommisjonen skal kunne nemne opp støtteadvokat. Riksadvokaten har dessutan reist spørsmål om ikkje den som er krenkt utan vidare bør ha rett til støtteadvokat i saker der det har vært nytta støtteadvokat under behandlinga av straffesaka. Ingen av høyringsinstansane har kome med motsegn til at kommisjonen skal kunne nemne opp støtteadvokat. Når det gjeld plasseringa av fråsegna i lova, har både riksadvokaten, Politidirektoratet og Den Norske Advokatforening uttalt at ho bør inn i 397 andre ledd. Politidirektoratet grunngir dette med at «det anses mer nærliggende at den plasseres sammen med reglene om oppnevnelse av offentlig forsvarer enn etter bestemmelsen om dokumentinnsyn». 6.3 Departementet sitt syn Departementet ser det etter høyringa som klart at kommisjonen bør få høve til å nemne opp støtteadvokat, og at regelen om dette bør stå i 397 andre ledd. I samsvar med forslaget frå kommisjonen foreslår departementet at regelen skal gå ut på at kommisjonen kan nemne opp støtteadvokat, og at 107 a til 107 d skal gjelde tilsvarande så langt dei passar. Paragraf 107 a seier i kva for tilfelle det skal nemnast opp støtteadvokat under behandling av straffesaker for domstolane. Fråsegna er ikkje tilpassa behandlinga av krav om gjenopptaking, så kommisjonen må gjere ei konkret vurdering. Mellom anna må det takast omsyn til at kommisjonen ikkje tar stilling til spørsmål om skadebot, slik domstolane gjer i mange straffesaker. Riksadvokaten har reist spørsmål om den som er krenkt, utan vidare bør ha rett til støtteadvokat i saker der det har vore nytta støtteadvokat under behandlinga av straffesaka. Departementet kjem tilbake til dette spørsmålet ved oppfølginga av utgreiinga frå det utvalet som ser på den krenkte si stilling i straffeprosessen («Fornærmedeutvalget»). Denne utgreiinga vil liggje føre våren På same måte som når det gjeld forsvararen (sjå punkt 5 ovafor), foreslår departementet at ei avgjerd frå kommisjonen om salær til støtteadvokaten skal vere endeleg. 7 Forslag om å endre krava til grunngjeving i saker der krav om gjenopptaking blir forkasta utan nærmare behandling 7.1 Gjeldende rett og forslag til endring Straffeprosesslova 397 tredje ledd gir leiaren av kommisjonen eller nestleiaren kompetanse til å forkaste enkelte krav utan nærare behandling. Det gjeld for det første krav om å ta opp att avgjerder som etter sin art ikkje kan takast opp att eller som ikkje inneheld nokon grunn som etter lova kan føre til gjenopptaking (tredje ledd første punktum). Det same gjeld krav som «av andre grunner åpenbart ikke kan føre frem» (tredje ledd andre punktum). Ordninga er grunngjeve med prosessøkonomiske omsyn, jf. Ot.prp. nr. 70 ( ) side 37: «Både kapasitetshensyn og hensynet til en forsvarlig bruk av kommisjonens ressurser tilsier at slike begjæringer ikke behandles like grundig som andre begjæringer. Også erfaringene til den engelske kommisjonen tilsier at det etableres en slik ordning.» I praksis blir høvet til ei enklare sakshandsaming ofte nytta, og regelen om dette er naudsynt for at kommisjonen skal kunne bruke ressursane sine på ein tenleg måte og unngå store restansar. I løpet av 2004 fekk kommisjonen til saman 232 krav. Av dei 61 sakene som vart avslutta i 2004, vart 38 krav forkasta fordi dei ikkje høyrde inn under kommisjonen (sivile dommar, straffesaker som er lagde bort, forvaltningsvedtak, utanlandske dommar), jf. 397 tredje ledd første punktum. Ytterlegare 18 av krava vart forkasta fordi dei openbert ikkje kunne føre fram, jf. årsrapporten for 2004 side 4 og 397 tredje ledd andre punktum. Når kommisjonen forkastar eit krav etter 397 tredje ledd, skal han følgje reglane om orskurd, jf. 397 tredje ledd første punktum. I dette ligg det mellom anna at avgjerda skal grunngjevast, jf. straffeprosesslova 52. Kommisjonen har foreslått ei endring i 397 tredje ledd som går ut på at ei avgjerd om å forkaste eit krav etter same fråsegn skal kunne grunngjevast enklare enn det som ligg i kravet etter 52. Forslaget går ut på at 397 tredje ledd skal lyde: «Gjelder begjæringen en avgjørelse som etter sin art ikke kan gjenopptas, eller inneholder den ingen grunn som etter loven kan føre til gjenopptakelse, kan kommisjonen uten nærmere behandling forkaste begjæringen. Det samme gjelder hvor begjæringen av andre grunner åpenbart ikke kan føre frem. Avgjørel-