Kompendium for VEKS kurset for alternative behandlere DEL 3

Transkript

1 Kompendium for VEKS kurset for alternative behandlere DEL 3 Lars Gunnar Lingås Holmestrand 2010 Disse tekstene er utarbeidet for VEKS-kurs i regi av NLH Tekstene er delvis basert på utdrag av forfatterens egne tekster i boka Etikk og kommunikasjon, Damm 2005 Lingås: Kompendium side 1

2 Innhold Del 1 Kommunikasjon og samhandling... 4 Kommunikasjon... 5 Kommunikasjon og dialog... 5 Kommunikasjonens feller... 6 Dialog... 7 Posisjon og forståelse... 9 Filtrering... 9 Språk er makt Tverrkulturell kommunikasjon Kultur og delkulturer Verdier, normer og kommunikasjon Forståelse og dialog Rollene i behandling Hvem stiller forventningene? Hvordan stilles forventningene? Pasientroller Pårørende Din rolle Del II Verdier og etikk Moral, etikk og etikette Moralen limet i samfunnet Etikken den bevisste gjennomtenkning av vanskelige valg Etikette den korrekte oppførselen Etiske dilemmaer Verdiene og bruken av dem Lingås: Kompendium side 2

3 En verdi hva handler det om? Verdier for hvem? Målverdier Rettighetsverdier Verdifulle virkemidler Hippokrates og vi Modernitetens verdier og normer Yrkesetiske utfordringer Taushetsplikt, personvern og integritet Lingås: Kompendium side 3

4 Del 1 Kommunikasjon og samhandling Lingås: Kompendium side 4

5 Kommunikasjon Du kan få tusen beskrivelser av Halfway Mountain, og alle er like riktige. Jeg kjenner en sterk trang til å si deg dette nu, at fjellet er stort, og det er mangesidet, men den som lå i lenker på jorden så bare Halfway Mountain fra det stedet der han lå. Aksel Sandemose i En flyktning krysser sitt spor Kommunikasjon og dialog Vi mennesker står hele tiden i forbindelse med andre. Vi forholder oss til det fellesskapet vi er en del av. Et annet ord for dette fellesskapet eller forbindelsen med andre er kommunikasjon (ordet betyr fellesskap!). God kommunikasjon betyr at folk sender tydelige og tolkbare signaler til hverandre. Signalene kan være ord når vi snakker sammen eller skriver til hverandre. Men det kan også være atferd, blikk, kroppsspråk eller andre signaler som alt sammen er med på å formidle budskap mellom oss. Kommunikasjonslæren setter følgende kriterier for god kommunikasjon: Budskapet er tydelige i innhold Det er tydelig hvem budskapet er rettet til Det blir sendt når de skal Det blir tolket i en relevant sammenheng Det blir oppfattet mest mulig i samsvar med avsenderens intensjon av den eller dem som mottar budskapene Det blir besvart på en måte som står i forhold til saken som skal tas opp Det blir svart på i tide Dårlig kommunikasjon oppstår når folk snakker forbi hverandre, som i eventyret God dag mann, økseskaft! eller når andre former for budskap blir feiltolket og misforstått. I mange alternative behandlingsformer er kommunikasjon det aller viktigste virkemiddelet i arbeidet. Å kommunisere godt med pasientene er en forutsetning for at man skal forstå det problemet, det behovet eller den lidelsen vedkommende søker hjelp for. Å kommunisere godt er også forutsetningen for at din innsats trekker i samme retning som andre involverte som du samarbeider med direkte og indirekte. Det har stor betydning at alle som deltar i behandling av andre, er seg bevisst hvor sentralt god kommunikasjon er, og at alle bestreber seg på å bli tydelige og klare partnere, enten det er samtalepartnere i en daglig praksis eller mer sporadiske samarbeidsforhold. Vi kommuniserer med ulike hensikter. En viktig del av kommunikasjon er å instruere. Det vil si å gi en kort og klar beskjed. Den kan for eksempel handle om å fortelle en pasient om hvordan et hjelpemiddel skal brukes. Da gjelder det å være tydelig og å informere på en klar og fyllestgjørende måte, slik at det etterlater minst mulig tvil. Gode instruksjoner skaper trygghet for pasienten. En annen måte å kommunisere på er å informere. Informasjon kan vanskelig gis uten at det oppstår en toveis kommunikasjon. Vi skal også her være tydelige og unngå å gi for mye opplysning ad Lingås: Kompendium side 5

6 gangen, slik at pasienten ikke kan huske det som meddeles. Vi bør da også sjekke ut at de opplysningene som er gitt, blir oppfattet. Du skal for eksempel opplyse din pasient om at du har taushetsplikt. Da blir det overveldende å holde et langt foredrag om personvernets betydning i det moderne samfunnet. Opplysningen må knyttes til en sammenheng der brukeren oppfatter at dette handler om henne selv og din plikt til å være taus om sensitive opplysninger om henne. Så kan hun stille deg masse spørsmål, som gjør at du får utdypet ulike sider ved taushetsplikten, for eksempel hvordan du oppbevarer pasientopplysningene. Informasjon blir lett glemt dersom det ikke er gitt i en sammenheng der informasjonen skal brukes. Derfor må vi være forberedt på å gjenta informasjon som er gitt før. Kommunikasjon kan også handle om å gi råd og veiledning. Da er dialogen alltid til stede, ellers vil rådene og veiledningen aldri nå fram, fordi den andres deltakelse er en forutsetning for at rådene skal treffe behovene og for at veiledningen samsvarer med det den andre har behov for å bli veiledet i. At god kommunikasjon er viktig og nødvendig for å gjøre godt arbeid, er en ting. Men faktisk er det også slik at kommunikasjon i form av verbale og nonverbale prosesser i relasjonene ikke bare er et virkemiddel for smidighet i rutiner og løsning av oppgaver. God kommunikasjon kan også være direkte et bidrag til problemløsning. Det er ikke bare et middel, men også et mål å kommunisere godt. Kommunikasjonens feller Om jeg sitter sur og stille i et hjørne og ikke sier et steinsens ord, kommuniserer jeg. Om jeg trekker meg unna en krangel som jeg ikke orker å delta i, kommuniserer jeg. Hun puffet den store sandsekken ned i et lite hull for å bli kvitt hullet som skygget for sola. Denne setningen er ulogisk og uten mening, selv om setningen består av ord som hver for seg er greie å forstå, og den er også grammatikalsk korrekt. Også når jeg kommer med en slik uforståelig og meningsløs setning som denne, kommuniserer jeg. Noen kan finne på å tolke den som absurd poesi, andre vil tolke den som at han som skrev den ikke er riktig vel bevart, og noen vil reagere med nysgjerrighet og undring i et forsøk på å forstå den. På den måten skaper denne setningen reaksjoner og respons som viser at det har skjedd en kommunikasjon. (Hva var forresten din reaksjon?). Den amerikanske språkforskeren Noam Chomsky mener at vi mennesker har en medfødt evne til å formulere oss logisk, og at vi derfor vanligvis ikke vil komme med sånne setninger. Alle språk, hevder han, er oppstått på dette grunnlaget. Språkene er logiske, og slik klarer vi allerede som små barn å lære oss språket vårt med dets grammatiske logikk og med uttrykk som utløser denne medfødte evnen til å danne oss meningsinnhold i utsagn. Derfor er vi også i stand til å avsløre manglende logikk i kommunikasjon. Men dermed er det ikke sagt at kommunikasjon bare handler om at det vi sier og skriver er logisk og meningsbærende. La oss se konkret på noen former for kommunikasjonsproblemer. Ufullstendig kommunikasjon. Dette kan komme når ordene er knappe og uklare, men først og fremst når det ikke blir gitt rom og tid for å sjekke ut budskapet. Uklar kommunikasjon. Dette kan oppstå når man tror man snakker om samme sak uten å gjøre det, fordi man har helt ulikt utgangspunkt for å forholde seg til fakta. Motsetningsfull kommunikasjon. Det skjer når en kommuniserer om to helt ulike forhold som tolkes inn i en og samme sammenheng. Lingås: Kompendium side 6

7 Indirekte kommunikasjon. Det skjer for eksempel når man bagatelliserer noe for å skjule fakta man skammer seg over å si eller avdekke, eller når man snakker om noe annet som skal avlede oppmerksomheten fra det man egentlig vil kommunisere. Stopp litt: Kan du finne eksempler fra egen praksis på disse typene av kommunikasjonsproblemer? Dialog Vi hadde en god dialog er et uttrykk som ofte blir brukt og misbrukt. Svært mange sier de at vi vil ha en dialog med andre foreldre med sine barn, lærere med sine elever, helsearbeidere med sine pasienter, butikkeiere med sine kunder, politikere med sine velgere osv. En alternativ behandler ønsker god dialog med sine kollegaer og samarbeidspartnere i tillegg til dialogen med sine pasienter og kunder. Det fins mange slags dialoger utover toveis kommunikasjon mellom to parter. Familiemedlemmer kan ha en dialog når de prater i munnen på hverandre, i arbeidslivet kan vi føre dialoger med mange involverte samtidig. I selskapsliv og foreningsliv og overalt der vi ferdes og møter andre, kan dialoger oppstå. Når relasjoner ikke fungerer, når forbindelser brytes og vi ikke når fram til hverandre gjennom kommunikasjon av noen art, oppstår det en krise, og vi kan da bare knytte våre håp til forsoning og en framtidig dialog. Det fins også helt bevisste og tilrettelagte dialoger, der man setter seg sammen for å samtale om en sak for å finne løsninger på et problem, eller simpelthen for å lære og å for å bli klokere, for eksempel i gruppearbeidet på et kurs. Underveis i et dialogprosjekt vil vi møte mange utfordringer. Vi har ulikt språk, ulikt kroppsspråk, ulike kunnskaper, ulik utdanning og ikke sjelden forskjellig virkelighetsoppfatning. Tiden vi har til rådighet til å føre en samtale er begrenset. Andre forventer spesielle ting fra oss om hva vi skal mene og tro. Og det er lett å kjøre seg fast i gamle spor. Mange har opplevd at gode dialoger forsterker de positive sidene, mens en dårlig dialog gjerne blir verre og verre gode og onde sirkler oppstår svært lett når vi fører dialog med hverandre. De onde sirklene skaper konflikter, de gode skaper vekst og forståelse. Dialog kommer av det greske ordet for samtale dialegomai (dia = gjennom; logos = ord, fornuft). Dialogen handler derfor om den delen av kommunikasjonen som er preget av det talte ord (eventuelt tegnspråk, dersom noen med tale eller hørselshemning deltar), av direkte språk og av argumentasjon og logikk som en del av språket. De greske filosofene i antikken, først og fremst Sokrates, men også hans elev Platon utviklet dialogen som en metode for å vinne innsikt om sannheten. Sokrates mente at de reflekterende spørsmålene han stilte til sine samtalepartnere kunne forløse og avdekke sannheter. Sokrates mente at alle mennesker hadde evne til å finne fram til sannhetene, denne evnen ligger der hos alle mennesker, mente han, men evnen måtte forløses. Og det er dette den gode samtalen kan brukes til. Sokrates kalte selv dette å være tankens jordmor. Akkurat som jordmoren hjelper den fødende til å få barnet til verden, kan filosofen hjelpe andre til å få fram sannheter. Men da forutsetter det at man tror at innsikten ligger der latent, men uforløst hos den andre. Vi kan vanskelig tenke oss at det er mulig å formidle noe om virkeligheten uten å beskrive den ved hjelp av et språk. "Grensene for mitt språk er grensene for min verden", sa språkfilosofen Ludvig Wittgenstein og understreket med dette hvor avhengige vi er av å bruke språket i alt som handler om forbindelser til andre mennesker. Vi lever i språket, med de begrensningene det gir. Å forstå andre krever tålmodighet, for vi må alle anstrenge oss for å se at andre med andre erfaringer og en annen kultur kan se virkeligheten ulikt fra vår egen oppfatning. Hvis jeg mener at noe er sant, vil jeg stå fast på det. Men jeg kan selvsagt bli overbevist av andre at jeg tar feil, gjennom gode argumenter og dialog. Jo mer påståelig jeg har vært om min egen oppfatning, jo mer koster det meg å innrømme at jeg tar feil. Lingås: Kompendium side 7

8 Det vi forstår av verden rundt oss handler om at vi fortolker virkeligheten ved hjelp av språket. Noen sier vi konstruerer virkeligheten gjennom språket, i alle fall det som blir vår egen virkelighet. Om vi ikke stiller spørsmål dersom det er noe vi ikke oppfatter, kan alt gå galt. Som Sokrates må vi tørre å stille kritiske og gjerne naive spørsmål. De svarene vi får avhenger ofte av de spørsmålene vi stiller. Og spørsmålene vi stiller, er sterkt påvirket av den kulturen vi lever i. Vi mennesker er som regel selv en del av den virkeligheten vi skal fortolke. Vi er deltakere i det vi observerer. Og derfor er det vi observerer påvirket av vår deltakelse. Vi må derfor også oppøve evnen vår til å se på oss selv med kritisk blikk. Da kan vi se at alt det vi tar for gitt, er noe vi har fortolket som noe som er sant. Vår forbindelse til andre blir preget av våre underforståtte oppfatninger av hvordan verden og menneskene rundt oss er. Det er når vi fører en sammenhengende dialog med andre at vi kan bli dyktigere til å trenge inn i og begripe virkeligheten bedre. Derfor er dialogen en måte å søke sannheten på. Uten dialog kan du med andre ord aldri forstå pasienten din eller komme nærmere sannheten om hva han eller hun har av eventuelle lidelser. Det betyr at resultater av prøver og tester ikke bør tolkes av behandleren alene, men i dialog med pasienten En grunn til at en dialog går i stå, er når den begynner å handle om hvem som har sagt hva i stedet for hva som er sagt. En konflikt som i utgangspunktet er en uoverensstemmelse om en sak, blir til noe personlig. Det er det vi kaller usaklig argumentasjon. Fokus flyttes fra selve problemet til personen man samtaler med. Dermed kommer reaksjoner i form av at man kan bli sår eller sint eller det oppstår misforståelser og forvrengninger. I verste fall begynner man å trekke den andres motiver i tvil. Problemet vokser og drar på seg tilleggsproblemer. Man kommuniserer upresist. Sinne slører tanken, heter det når man koker over og blir ekstra usaklig. Viljen til å forstå andre svekkes. Man begynner å unngå hverandre, man søker allianser med andre og baktaler den eller dem man ikke liker. Til slutt generaliserer man og lager seg fiendebilder: Det som skulle ha vært en dialog blir i egne øyne en kamp mellom de gode og de onde. Og vi blir både slitne og trette av å bruke så mye krefter uten at konflikten blir løst. Det jeg her har beskrevet er oppskriften på hvordan en dialog går i stå og bryter sammen. Hvis man er oppmerksom på disse fellene, kan man stoppe i tide og prøve å starte på nytt. Det krever en forsonende og ydmyk holdning. En slik holdning er det viktig at alle behandlere viser og oppøver. Den tyske filosofen Jürgen Habermas har satt opp noe han mener er viktige forutsetninger som må være til stede for å få til en god dialog. For det første mener han at vi må samtale på like fot. Ingen kan herske over andre og bruke herskerteknikker i en dialog. Samtalen må skje i gjensidig respekt for at alle som har med en sak eller et problem å gjøre, har rett til å ha en mening. Vi må være likeverdige. For det andre mener han at alle som er berørt av en sak må få anledning til å uttale seg. For det tredje mener han at vi må være ærlige og sannferdige. Oppriktighet hindrer oss i å vri og vende på virkeligheten for å få alt til å passe inn i våre egne skjemaer og kategorier og vårt eget formål. Derfor begynner alle gode dialoger med oss selv. Fra taoismens lære i det gamle Kina heter det i en lignelse: Da Yen Ho skulle ta opp sine plikter som lærer for hertugen av Wei, gikk han til Ch'u Po Yu for å søke råd. "Jeg har å gjøre," sa han, "med en mann med nedrige og morderiske tilbøyeligheter. Hvordan skal man omgås et slikt menneske?" Ch'u Po Yu svarte: "Jeg er glad for at du stilte meg dette spørsmålet. Det første du skal gjøre er ikke å forbedre ham, men å forbedre deg selv." På mange måter kan vi si at dialog er noe ganske annet enn monolog eller enetale. En som fører en monolog forsøker å overtale andre for eksempel til å godta egen oppfatninger om hva som er sant og usant. Han vil overføre sin kunnskap og sin forståelse til andre gjennom enetale og retorikk. En som fører en dialog forsøker heller å overbevise gjennom samtale og argumentasjon der alle parter deltar. Lingås: Kompendium side 8

9 Stopp litt: 1 Tenk igjennom den kommunikasjonen du som alternativ behandler fører med dine pasienter når relasjonen etableres/avtale om terapi inngås. Hva kjennetegner den kommunikasjonen dere har ut fra det som her er skrevet? 2 Har du møtt guruer som med elegant retorikk klarer å overtale en hel forsamling til å bli enig med seg? Posisjon og forståelse Hvor vi befinner oss i en relasjon påvirker alltid vår forståelse. En underordnet opplever virkeligheten annerledes enn en sjef. Pårørende vil ha sitt inntrykk fra det pasienten forteller, og de former sin virkelighetsforståelse ut fra det. Når vi får vite noe om et annet menneske, bør vi kritisk spørre oss om hvordan denne kunnskapen er blitt til, eller hvilke veier informasjonen har gått før den når fram til oss. Du får for eksempel vite at en av pasientene dine er misfornøyd med møtene med deg. Dette får du høre av en venn som kjenner en av de pårørende til pasienten. Dette budskapet kan ha gått fra pasienten til hennes egen sønn, som igjen har kommet hjem og fortalt sin kone hva moren fortalte ham. Hun forteller det videre til en venninne, som kjenner din venn. Og din venn forteller det til deg. Spørsmålet er: Kan du stole på at det du hører er det samme som denne pasienten virkelig ga uttrykk for overfor sønnen sin? Om budskap går mange omveier kan vi være sikker på at det oppstår misforståelser og feiltolkninger. Derfor er det en god huskeregel at vi spør hvilke veier et budskap har gått i det øyeblikket det når oss selv. Vi kan nok stole mer på en førstehåndsinformasjon enn det som er gitt annenhånds eller det har gått gjennom så mange ledd at fjøra blir til fem høns. Filtrering Når vi mottar et budskap må vi også stille oss kritisk til hvordan vi selv oppfatter det. Vi må tenke over hvordan vi selv kan ha en masse filtre som siler ut budskapet. Det første filteret handler om språk og begrepsbruk. Generelt kan ulik bakgrunn føre til at vi legger ulike ting i ett og samme språklige uttrykk. En pasient sier til deg med sukkende stemme: Du, jeg er så mye alene, jeg!. Hvis du da ikke går i dialog og sjekker ut hva som ligger i dette og er kritisk til din egen umiddelbare fortolkning av utsagnet, kan du komme til å tolke utsagnet på én bestemt måte. Du kan da tenke at: hun får lite besøk av pårørende hun liker ikke å bo alene hun har angst for å bo alene hun har mistet mannen sin og savner ham hennes vennekrets er borte eller besøker henne ikke hun føler seg ensom Mange av disse fortolkningene kan være helt feil, og du vet ikke hva hun mener uten å gå dialogens vei. Det andre filteret handler om at vi ser det vi helst vil se, og hører det vi gjerne vil høre. Og vi vil helst se og oppfatte det vi har evne til å takle. Humoristen Mark Twain sa en gang: Den som har en hammer, ser spiker overalt!. Med det mente han at det vi har beredskap til, det vi er gode til å oppdage. Det vi behersker, ja, det har vi åpne ører og øyne for, mens det vi ikke mestrer så godt lukker vi av for. Det er en fare om en alternativ behandler tar for gitt at pasientens problem passer til behandlerens fortreffelige metoder og teknikker. Lingås: Kompendium side 9

10 Et tredje filter kan handle om at vi gjennom utdanningen skaffer oss noen faglige skylapper, som består i at vi oppøver evne til å trenge inn i et problem i dybden på en slik måte at vi mister helheten og bredden i virkeligheten av syne. Det er vanskelig å tale om havet til en frosk som sitter i bunnen av en brønn, heter det. Et fjerde filter handler om hva slags bølgelengde vi mottar budskaper på, eller sagt med andre ord: Er du fiksert på bestemte sider ved budskapet? Og er dette avhengig av hvordan du selv har det og tar det? Vi kan være optimister og se lyst på livet. Optimister kan ha en tendens til å overhøre og overse problemer. De ser gjerne alt som peker i retning av en løsning. Eller vi kan være pessimister og bare se svart på saken. Da legger vi vekt på de delene av budskapet som gir grunn til pessimisme. Da ser vi gjerne bare problemer og behov og ikke ressurser og muligheter. Et siste og femte filter handler om faren for at vi på død og liv skal få budskapet eller informasjoner om andre til å passe inn i en kategori vi har satt opp på forhånd. I stedet for å lytte til pasienten lager vi oss med en gang en kategori i form av en diagnose og så prøver vi å få problemet pasienten har, til å passe til denne kategorien. Når vi handler slik mot andre, blir ikke den enkelte vurdert som spesiell og enestående, men blir i stedet puttet i en bås sammen med mange andre med lignende problemer. Stopp litt: Føler du at du som alternativ behandler har et godt grep om dine egne filtre i kommunikasjonen med pasientene? Språk er makt Alle former for kommunikasjon formes av den kulturen den skjer innenfor. Ikke minst gjelder dette selve språket. I mange yrker er det utviklet mange ord og uttrykk som folk i andre yrker vil ha problemer med å forstå. Vi snakker da om fagspråk som ikke bare handler om at helsepersonell bruker en del latinske ord for sykdommer og legemsdeler, men som handler om at det utvikles innforståtte koder som letter kommunikasjonen mellom de ulike ledd i et hjelpetilbud. Det kan være forkortelser, det kan være faguttrykk eller det kan være innforståtte faglige forståelsesmåter. Slikt skaper kommunikasjonsvansker. Fagspråk kan lette forbindelsen mellom folk som samarbeider, men det kan samtidig føre til at pasienter ikke dras inn i samtalene som likeverdige deltakere, når deres egen situasjon skal diskuteres. Derfor kan fagspråk føre til at informasjon og dermed makt og innflytelse samler seg hos fagfolkene, mens brukerne selv ikke får makt. En annen type språk som dominerer mer og mer i samfunnet, er det økonomiske språket med ord som effektivitet, lønnsomhet, kost nytte effekt, budsjettdisiplin, investering, resultatevaluering osv. Når helsepersonell også preges mer og mer av et slikt språk, er det uttrykk for at tenkningen deres i stadig mindre grad handler om pasienter og i økende grad handler om teknisk økonomiske spørsmål og om lønnsomhet. Mange har kritisert denne utviklingen fordi den betyr undervurdering av kommunikasjon, dialog og menneskeorientering. Det er vanlig å kalle dette en motsetning mellom teknisk økonomisk rasjonalitet og omsorgsrasjonalitet. Lingås: Kompendium side 10

11 Tverrkulturell kommunikasjon Vi mennesker lever alltid i en kulturell sammenheng, der tradisjoner og verdier påvirker oss og vi påvirker omgivelsene våre slik at vi er med på å skape en kultur. En kultur er alltid menneskeskapt, ja, selve ordet betyr det som dyrkes (av mennesker) og er derfor det motsatte av natur (som betyr det som er gitt og som er upåvirket av mennesker). Men i vår omgang med andre påvirker vi hverandre, vi deler og utveksler verdier og vurderinger, og vi bærer videre og skaper tradisjoner. På den måten er vi alle kulturbærere. Kultur og delkulturer Det er få som er uenig i at Norge er en nasjon med en felles kultur som vi regner som norsk. Vi sikter da i første rekke til de verdiene og tradisjonene vi deler som en demokratisk, selvstendig stat. Vi sikter til vårt felles språk og vår felles historiebevissthet slik det kommer til uttrykk på 17. mai. Det vi ikke tenker over like ofte, er at innenfor Norges grenser har vi mange delkulturer: for eksempel en arbeiderkultur, en bondekultur eller en håndverkerkultur. Vi kan da snakke om at næringslivet gir folk stilling og stand, og at vi derfor har ulike kulturer basert på for eksempel sosial rang og tradisjoner. Vi kan også snakke om en nordnorsk kultur eller en sørlandskultur ut fra særegne trekk ved regionene våre. Vi har dessuten ulike manns og kvinnekulturer. Ungdom danner sin egen kultur, basert på hva de dyrker av interesser, verdier og gjøremål. Livssyn kan også bidra til kulturmangfoldet, slik at vi for eksempel kan snakke om en kristen lekmannskultur, en læstadiansk kultur og en frisinnet humanistisk kultur. Men i dagens samfunn er det kanskje først og fremst slik at vi flytter mye på oss, på tvers av kommunegrenser, landsdelsgrenser og landegrenser. Dermed plukker vi litt herfra og litt derfra på våre veier fra sted til sted gjennom livet. Vi har også typiske etniske kulturer i vårt eget land, sånn som den samiske kulturen, romanifolkets kultur og kulturen til for eksempel den jødiske minoriteten i Norge. I de siste femti åra har Norge hatt en stadig økende andel innvandrere og flyktninger som har tatt med seg sin kultur hit til vårt land. Våre nye landsmenn utgjør nå 7% av befolkningen. Det gjelder for eksempel tyrkere, pakistanere, vietnamesere, iranere, nordafrikanske folk og folk fra det tidligere Jugoslavia (særlig kroatere, kosovoalbanere og bosniere). I dag har vi en stor immigrasjon fra Øst Europa, for eksempel polske håndverkere. De største innvandringsgruppene er likevel fortsatt dansker og svensker. Noen av disse har mange felles verdier med den norske kulturen, mens andre har ganske annerledes skikker og annen tro enn nordmenn flest. Vi har fått det som kalles et fargerikt fellesskap, som har tilført det norske samfunnet stort kulturelt mangfold. For alle som jobber med mennesker vil det før eller siden dukke opp en pasient som ikke har norsk etnisk kulturell bakgrunn. Samtidig er det også stor sannsynlighet for at fagfolk får stadig flere kollegaer med en annen kulturell bakgrunn. Derfor er bevissthet om kulturforskjeller og og respekt for dem en avgjørende kompetanse innen helsesektoren. Verdier, normer og kommunikasjon Verdier er ofte kulturbetingede verdier. De er oppstått i en lang tradisjon og får tilslutning fra nye generasjoner. Norskamerikanere, nordmenn som i sin tid utvandret til Amerika, tok lenge vare på norske matvaner, redskaper de tok med seg hjemmefra, religion og skikker, og en stund også språket. Gradvis ble de integrert med andre grupper av innvandrere. Nye tradisjoner og seder og skikker vokste fram, slik at det i dag er vanskelig å se fra annet enn kanskje navnet om en amerikaner har norske røtter. Andre grupper, slik som jødene for eksempel, har sterkere tradisjon for å holde på sin kultur, kanskje særlig på grunn av fellesskapet som den mosaiske troen har gitt dem, men også fordi samhold har tvunget seg fram på grunn av forfølgelsene av jøder som minoritet. Mange av de etniske gruppene som har innvandret til Norge, er Lingås: Kompendium side 11

12 også opptatt av å ta vare på sin kultur og sin religion i det nye landet. Det skaper tilhørighet for dem å gå i moskeen til fredagsbønn eller å handle mat hos en landsmann og å slå av en prat på urdu på gatehjørnet. Andre generasjonsinnvandrere som er første generasjons nordmenn har en særlig utfordring fordi de gjerne opparbeider tilhørighet til to kulturer samtidig, kulturer som har ulike verdier og normer. Etter hvert blir de tvunget til å velge eller til å utvikle sin egen delkultur blant likesinnede jevnaldrende. I norsk innvandringspolitikk er det lagt opp til å stille strenge krav til tilpasning. Disse kravene kan synes rimelig i et integrasjonsperspektiv, men blir i for liten grad fulgt opp med praktiske tiltak som voksenopplæring og språkundervisning. Dessuten er integrasjonspolitikken nesten fri for krav til majoriteten, altså til nordmenn. Det fører til at det er mye kunnskapsløshet blant nordmenn om andre kulturer som vi har midt i blant oss. Og dette gir lett fordommer og fremmedfrykt. Mange nordmenn som er blitt kjent med innvandrere personlig, vurderer slike vennskap meget høyt, men samtidig kan de ha generelle negative holdninger til innvandring. Tverrkulturell kommunikasjon krever kunnskap om andre kulturer. Uten kunnskap kan vi lett tråkke i salaten og krenke andres seder og skikker eller religiøs overbevisning. Samtidig som kunnskaper kan medvirke til å fjerne fordommer og samtidig som mer omgang skaper mer kjennskap til og trygghet overfor folk med annen etnisk bakgrunn, er det viktig å ha i mente at vi lever i en postmoderne tid, der særlig unge mennesker kan ha mange slags former for tilhørighet på en og samme tid. Forståelse og dialog Når mange etniske kulturer lever side om side blir dette krevende for alle parter. Det er nok lettere å finne ut av sameksistensen mellom de norske delkulturene. Det er likevel ikke så mange årene siden nordnorsk ungdom som kom sørover for å ta seg jobb, ble nektet å snakke egen dialekt og fikk problemer med å finne husverter som ville leie ut hybler til dem. Det ble laget mange myter om nordlendingers lynne og kultur blant besteborgere i hovedstaden for førti til femti år siden. Forståelse er et nøkkelord i tverrkulturelle sammenhenger. Kunnskaper om og forståelse for andre gjør at vi godtar andre som de er med sine verdier og tradisjoner. Men dermed er ikke alle problemer løst. Ulikheten i verdier og tradisjoner og ikke minst motsetningene på det religiøse området gjør det nødvendig for samfunnet å finne fram til regler for hvordan andres kulturelle egeneart kan tas vare på, hvordan konflikter skal løses, hvordan alle parter må oppøve gjensidig respekt og tilpasning gjennom dialog. Et viktig utgangspunkt for slike kjøreregler i en integrasjonspolitikk er menneskerettighetenes bestemmelser om trosfrihet og om ikke diskriminering. Stopp litt: Hvor ofte har du selv flyttet? Har du nok kunnskap om islamsk religion til å vite hvordan du vil forholde deg til en muslimsk pasient? Tror du at dagens innvandreres barnebarn vil bli mer norske om år, eller vil de klare å holde oppe sin egen kultur? Hvor i verden ble den behandlingsformen som du praktiserer utviklet? Lingås: Kompendium side 12

13 Rollene i behandling Det gyntske selv, det er den hær av ønsker, lyster og begjær, det gyntske selv det er det hav av innfall, fordringer og krav, kort alt som nettopp mitt bryst hever, Og gjør at jeg som sådan, lever. Henrik Ibsen (Peer Gynt) I all menneskelig omgang utsetter vi hverandre for forventninger eller innfall, fordringer og krav som det står hos Ibsen. Slik kan vi bli sikrere på hvem vi er, sikrere på oss selv. Når vi lever opp til disse forventningene gjennom måter å være på, gjennom handlinger og gjennom bruk av symboler, former vi en eller flere roller. Mange vil oppfatte uttrykket rolle som en metafor eller lignelse, der begrepet gjerne knyttes til teaterverden: Jeg spiller min rolle på virkelighetens scene!. I et teaterstykke er en rolle eller en rollefigur bestemt av de forventningene og kravene som går fram av forfatterens manuskript og den regien og de instruksjonene som oppsetningen bygger på. Når vi skal spille oss selv i virkeligheten handler det selvsagt ikke om et spill som er til skue for andre (skuespill), men om å spille seg selv. Men uansett om vi selv stiller forventninger til hvordan vi skal være, vil vi også i stor grad preges av de forventningene, de regiene og de instruksjonene som omgivelsene våre retter mot oss. Når vi skal fylle vår rolle i livet og i virkeligheten, vil vi alltid kunne avvise noen av disse forventningene eller svare negativt på dem. Vi former selv våre roller, blant annet ut fra våre egne ønsker, lyster og begjær, slik Peer Gynt også erkjente i forsøket på å finne seg selv og sin rolle. Da endres rollen i forhold til det som blir forventet. Men vi kan også velge å leve opp til forventningene og dermed bekrefte vår rolle i samsvar med forventningene. Rollen som kommende mor er en rolle der både egne og andres forventninger er ganske sterke. Man får mye oppmerksomhet og den gravide tilstanden blir lett samtaletema hvor som helst: hjemme, på bussen, på jobben, blant venner og over gjerdet til naboen. Man møtes med små hyggelige blikk på en voksende mage. Den kommende barnefaren er kanskje ekstra hjelpsom og omsorgsfull iallfall forventes det at han i sin rolle skal være det! Man møtes med anerkjennelse over at man lever og spiser sunt, til beste for det kommende barnet eller med små bebreidende blikk om man ikke gjør det, for eksempel om man tenner seg en røyk i et selskap. Man har en masse forventninger til seg selv også. Men den vordende mor kan ha en masse andre roller samtidig. Hun kan for eksempel være nygift, hun er kone eller hustru, hun er fortsatt barn av sine foreldre, hun er kanskje innflytter i et boligområde, hun er pasient hos sin fastlege, hun er kanskje til og med helsearbeider eller studerer en alternativ behandlingsform! I sosiologien er en rolle noe som handler om vår funksjon utad i samfunnet, hva andre oppfatter oss som, og hvordan denne oppfatningen også fører til bestemte måter å oppføre seg på overfor oss. De ulike rollene vi fyller, kan overlappe hverandre. Omgivelsene kan også oppleve at rollene våre er uforenlige eller konfliktfylte. For eksempel er det svært store problemer knyttet til kombinasjonen gravid og stoffmisbruker. I et sosialpsykologisk perspektiv er en rolle noe som handler om hvem vi oppfatter oss som, altså vår identitet. Det vil da være av betydning om vi velger å svare på en forventning, og om dette svaret er noe vi helhjertet går inn for å gi eller ikke. Du kan ha en sterk identitet for eksempel som tankefeltterapeut som gjør at du mer enn gjerne innfrir omgivelsenes forventninger til denne rollen. Eller du kan ha en svak identitet med denne rollen, Lingås: Kompendium side 13

14 der du utstråler usikkerhet og ikke vet helt hvordan du skal takle den når pasienter og pårørende utsetter deg for bestemte forventninger. Hvem stiller forventningene? Når vi innfrir forventningene formes det altså en rolle. Hvem er det så som kan stille slike forventninger? Først og fremst forventer vi noe av oss selv. Vi tar med oss alt fra barndommens drømmer til de ambisjonene vi har for framtida om hvem jeg er, hvem jeg skal bli. De trekkene som vi liker at andre har sett at vi har bekreftet før, altså det som mer eller mindre har formet vår identitet, slik den er i dag, vil også virke selvforsterkende slik at vi gir oss selv foreventninger om å være på en bestemt måte. Har vi fått vite at vi er snille, og likt å høre det, ja, så vil vi bestrebe oss på fortsatt å være snille. Venner og kolleger er viktige for oss, og derfor er deres forventninger noe vi legger stor vekt på. I arbeidslivet vil både kolleger, pasienter, pårørende og andre utsette oss for forventninger som vi innfrir eller ikke innfrir. Hvordan stilles forventningene? Forventninger kan stilles på en klar og entydig måte. En slik tydelighet liker de fleste. Da vet vi hvor vi har hverandre. Når vi kommer som nyansatt på jobben vil vi sette pris på at kollegane og ledelsen gir oss klare meldinger om hva det forventes at vi skal gjøre. Samtidig vil vi ha en rolle som nettopp nyansatt, og da vil vi gjerne bli møtt med litt overbærenhet fra de andre, noe som gjør at vi kan tråkke i salaten noen ganger uten at det koster oss stilling og anseelse. Forventinger kan også være rettet mot oss på en måte som gjør oss usikre. Da er det gjerne snakk om motstridende eller tvetydige forventninger. Foreldre kan sitte med en røyk i handa og formane ungdommen i huset til aldri å begynne å røyke. Da er det ingen tvil om at det kommuniseres dobbelt. I handling sier den voksne at røyking ikke er så farlig, fordi jeg sitter her og røyker selv, mens ordene sier det stikk motsatte. Kanskje enda mer alvorlig er det når vi snakker om dobbeltkommunikasjon av en annen type, nemlig når noen freser til andre: Jeg er glad i deg!. Da sier kroppsspråk og holdning at Jeg liker deg ikke! Ordene sier det motsatte. Da blir vi forvirret, vi vet ikke hvilket av budskapene vi skal tro på. Og er det en som virkelig står oss meget nært, for eksempel foreldre i forhold til barn, kan slik kommunikasjon være direkte skadelig og skape psykiske forstyrrelser. På en arbeidsplass kan vi møte motstridende forventninger. Det er for eksempel vanskelig å forene forventningen om å være en supereffektiv medarbeider med forventningen om å være en jovial og tilstedeværende person. Vi kan også oppleve at forventningene til oss er uklart stilt. Den andre vet ikke riktig hvem vi er eller hva vi skal gjøre. Jeg trodde du var en sånn som skulle ordne opp i dette! er en replikk man kan høre hvis forventningene har vært at du for eksempel skulle hjelpe en pasient med et samlivsproblem, mens kontrakten egentlig var en helt annen. Da har pasienten fått uklart inntrykk av hva som kunne forventes av deg, og dette går ut over deg i form av uklare forventninger. Da er det heller ikke alltid lett å svare på forventningene. Pasientroller Ordet pasient har en dobbelt betydning. Det betyr både den lidende og den som er tålmodig. For de som bruker helsetjenester i form av klinisk behandling synes det som om ordet fortsatt er mye brukt og at det er uproblematisk å bruke det om denne gruppa. Rollen som pasient er imidlertid en rolle som har endret seg de siste tiåra, fra å være en passiv person som legger sin skjebne i behandlerens hender og som takker og bukker og er takknemlig i sin tålmodige lidelse, til en som aktivt er deltaker i egen behandling, som får ansvar for sin helse og som kjenner sine rettigheter som pasient. Lingås: Kompendium side 14

15 Nært forbundet er ordet hjelpsøker, som kan brukes av de som mer generelt søker hjelp i form av råd og hjelp i en vanskelig situasjon, for eksempel hos deg som alternativ behandler. En rolle som hjelpsøker betyr at man ikke mestrer en eller flere funksjoner selv, men må ha hjelp til å finne ut av det. Likedan kan begrepet kunde brukes om de som kjøper en tjeneste på markedet, for eksempel fra deg. Jeg tror ikke kundebegrepet egner seg for grupper som uten kjøpekraft er henvist til gitte felles tilbud. Noen har foreslått dette for å skape en mer serviceorientert innstilling blant ansatte, men selve kundebegrepet eller forbrukerbegrepet er såpass entydig knyttet til aktørene på et marked, at det blir kunstig å bruke dette ordet om andre roller. Dette er noen begreper som betegner pasientrollen. Men det er også mange andre og ulike roller som ligger i det å søke tjenester fra en mangfoldig helse og sosialsektor: klient, bruker, tjenestemottaker, medlem (av Folketrygden) osv. Jeg går inn for en mest mulig variert bruk av ordene, men en bruk som skjerper oppmerksomheten på akkurat den særlige rollen den enkelte har her og nå. Jo mer variert ordbruk, jo mindre er også sjansene for at et bra ord utvikler seg til å bli et stemplende og negativt ord. Stopp litt Hvilke begreper bruker du om de som du behandler? Pårørende De pårørende spiller viktig roller i alt arbeid med mennesker. Nå er det slett ikke alle som har pårørende. Faktisk kan det være ett av de problemene mange har, at de er uten et nettverk av nære personer som kan stille opp for dem. Men andre kan ha barn, ektefeller, foreldre, søsken eller andre nærstående personer som er berørt av at deres slektning føler behov for å søke hjelp. De kan sitte med følelser av ikke å strekke til selv, og derfor føle det flaut eller som et nederlag at det søkes hjelp andre steder. De kan på den andre siden være lut lei av å ha prøvd etter beste evne å finne ut av situasjonen på egen hånd, og synes det er på høy tid at noen avlaster dem eller trår til. Med andre ord kan pårørende ha sterke følelser knyttet til møte mellom pasienten og deg. Stopp litt: Hvilke erfaringer har du med pårørende i ditt arbeid? Din rolle Som utøver av helsearbeid kan man mange roller. De følger av de forventningene fra pasientene og deres pårørende, fra samfunnet, fra samarbeidsinstanser, fra lovverket, fra kolleger. og fra mange andre hold. Men i første rekke er det de forventningene man selv legger på seg og sin funksjon som har mest å si. En rolle som mange liker og som er populær både blant pasientene og blant de som selv innehar rollen, er rollen som den gode hjelper. Uttrykket er hentet fra eventyret om Espen Akseladd og de gode hjelperne. Det er de som har et godt råd for alt, som er usedvanlig kreative og oppfinnsomme, og som dessuten kanskje har litt flaks med å få til resultater. De gode hjelperne har imidlertid en viss svakhet for å hjelpe de som gjør seg fortjent til det og å overse de som selv er skyld i sine ulykker og problemer. I tråd med behandlings og hjelpearbeidets historiske bakgrunn i diakoni og kirkelig velferdsarbeid er det en annen rolle som er nærliggende, nemlig rollen som den barmhjertige. Denne rollen formes av forventninger om å være god og snill og full av empati (innlevelse). Man går ikke forbi den trengende, men stiller opp, også om det ligger litt utenfor eget ansvarsområde. Mange blir glad i den barmhjertige, og det er nok også ett av problemene med rollen, nemlig at vedkommende selv setter meget stor pris på andres anerkjennelse. Lingås: Kompendium side 15

16 En rolle alle liker er rollen som eksperten, fordi den gir så mye anerkjennelse og beundring. Man framstår som den som har løsningen og kan tingene som skal behandles. I helsevesenet snakker vi her om spesialisten, den som har særlig stor kunnskap og innsikt i et nærmere definert område. Eksperten er beundret både av pasienter og av medarbeidere. Rollen som igangsetter er den som viser retning og vei, men som ikke går den sammen med den som selv skal løse sitt problem. Pasienten hjelpes bare på veien, og må klare resten selv. Endelig skal nevnes rollen som frelseren, den som påtar seg all lidelse og sorg og overidentifiserer seg med den som har problemet i et håp om at man kan overta problemet og lide og sone for den andre. Rollen er lite profesjonell og kan vekke forundring og avsky hos dem som lider og har det vanskelig, fordi man stjeler den andres problem. Frelseren ser på seg selv som helt uunnværlig, og vil slite seg ut på å gå inn i alt av problemer for alle. Det er gjerne en del dramatikk og konflikt knyttet til denne rollen, selv om frelseren i første øyeblikk kan virke engasjert og hjelpsom og dermed kan høste noe popularitet og beundring så lenge det varer. De rollene som er nevnt ovenfor er selvsagt litt overdrevne og karikerte for å få fram ulike positive og negative sider ved den måten man fyller sin rolle på. Det viktigste er at man søker å unngå en del negative sider som skaper avmakt og passivitet hos tjenestemottakeren. Stopp litt: Hvem sine forventninger betyr mest for å forme rollen din som alternativ behandler? Hvilke av de rollene som er nevnt ovenfor ville du foretrekke at du får? Lingås: Kompendium side 16

17 Del II Verdier og etikk Lingås: Kompendium side 17

18 Moral, etikk og etikette At vårt liv med og mot hverandre består i at den ene er prisgitt den andre, betyr at våre innbyrdes forhold alltid er maktforhold. Den ene har mer eller mindre av den andres liv i sin makt. Knud E. Løgstrup, dansk teolog og filosof ( ) Moralen limet i samfunnet Ordene etikk og moral brukes ofte om hverandre. Selve ordene stammer fra gresk (etice) og latin (moralis) og viser til det som sømmer seg eller det som er vanlig. Skulle vi ha brukt et helnorsk ord for det samme, kunne vi ha brukt ordet sed (som i sed og skikk). Men opprinnelsen til ordene forklarer ikke nødvendigvis den betydningen ordene har i språket vårt i dag. Ordet moral er nok det ordet som mest har beholdt sin opprinnelige betydning. Vi skal først se på hva som er typisk for det vi i dag kaller moral. I alle kulturer og delkulturer fins det ulike normer for og holdninger til hva som er rett og galt og hva som er godt og ondt. Normene er de signalene vi sender ut til hverandre og til oss selv om hvordan vi bør oppføre oss i bestemte situasjoner. Tenk deg at du er i butikken og handler. Du raser gjennom kassa uten å betale eller du sniker i køen foran kassa. Hva vil skje? Ikke bare butikkpersonalet, men også de andre kundene vil reagere negativt. Du vil få en masse negative signaler sendt mot deg, noen vil sende sinte eller sjokkerte blikk, noen vil utbryte At det går an!, noen vil skjelle deg ut, og andre vil bare sukke oppgitt. Alt dette er normer som strømmer mot deg fordi du har gjort noe som kulturen vår og for så vidt alle andre kulturer regner som galt. Når du uttrykker og viser holdninger er det tale om den måten du forholder deg til andre på, for eksempel om du er tolerant eller intolerant overfor andre som oppfører seg annerledes enn det som er vanlig. Om du godtar og oppfører deg fordomsfritt overfor en som for eksempel har en annen tro enn deg selv, har en annen seksuell legning enn deg selv, snakker et annet språk enn deg selv, ja, da er du grunnleggende tolerant. Men er holdningen din preget av at du tillegger alle som er muslimer, alle homofile eller alle som snakker en bestemt dialekt, bestemte egenskaper på grunn av troen, legningen eller dialekten, ja, da er du ikke tolerant. Uttrykk som alle muslimer er kvinnehatere. alle homser er pyser, alle sunnmøringer er griske er typisk for intoleranse, fordi de som kommer med dem, overfører generelle meninger om alle i en gruppe, basert på fordommer. Når vi kjenner den kulturen vi lever i, er vi trygge på hvilke normer og holdninger som er godtatt og hvilke som ikke er det. Da kjenner vi moralen i kulturen vår, enten det er snakk om den norske kulturen generelt eller om en delkultur, for eksempel den som fins blant unge jenter i en storby i Norge. Vi føler trygghet når så er tilfelle. Vi kan forutsi hva andre vil mene og si om oss. Vi kjenner de mellommenneskelige levereglene og kjørereglene. Og det har vi behov for. Uten denne tryggheten vil vi mangle noe av det limet i samfunnet som moralen gir oss. At moralen er forutsigbar og at den skaper trygghet, gjør at vi slipper å tenke gjennom alt som handler om rett og galt hele tiden. Vi lærer det gjennom oppdragelsen og det blir en del av vår egen moral. Vi får hjelp fra omgivelsene til å gjøre det som regnes som rett og godt, fordi vi får bekreftelse og anerkjennelse på våre egne måter å være på og å te oss på. Og vi hjelper de andre til det samme. På den måten kan vi si at de moralske normene blir noe som sitter i ryggmargen. De inngår i konvensjonene våre og blir dermed konvensjonelle og vanlige. Og på den måten kan vi også si at moralske spørsmål ofte blir løst uten at vi behøver å snakke så mye Lingås: Kompendium side 18

19 om det og uten at det oppstår konflikter. Vi bruker i slike sammenhenger svært ofte andre signaler enn ordene, vi bruker i stedet ofte såkalt nonverbal kommunikasjon. Den tryggheten dette gir, sparer oss for en masse ubehageligheter. Det sparer oss for vanskelige valg og vanskelige konflikter. Vi slipper å frykte overraskelser, uberegnelige reaksjoner, utstøting eller straff. Moralen skaper harmoni og felles forståelse fordi vi forholder oss til det samme mønsteret for folkeskikk innenfor en og samme kultur. Ordet folkeskikk kan derfor være ganske treffende for hva moral handler om. Likevel er dette ikke så rosenrødt som det kan se ut til. For nesten alle samfunn er fulle av moralske konflikter som handler om at våre samfunn ikke alltid er preget av likhet og harmoni. Ulike delkulturer innenfor en større kultur kan stå i konflikt med hverandre eller en delkultur kan være i strid med den større kulturen som den lever innenfor. Dette har vi sett eksempler på opp gjennom menneskenes liv og historie på flere områder. Generasjoner kan ha ulike verdier og ulike moralske normer og holdninger. Det kan skape generasjonskonflikter. Sokrates i det gamle Hellas skrev for eksempel et forarget brev om ungdommens uforskammede oppførsel, et brev som like gjerne kunne stått som leserbrev i en avis i Norge i dag. Folk på landet og folk i byene har hatt og har ulike moralske krav til omgivelsene. Minoritetsgrupper kan ha andre verdier og normer enn storsamfunnet. Kvinner og menn kan dømme en situasjon ulikt. Rike og fattige kan ha ulik moral. Noen vil være opptatt av tradisjoner og mislike endringer. Andre vil være opptatt av å kaste gamle tradisjoner på historiens skraphaug. Om vi for eksempel tar en moralsk sak som alder for seksuell debut for ungdom, så vil vi se at holdningene til dette i Norge i dag spriker enormt. De vil spenne fra kristenkonservative holdninger om total seksuell avholdenhet til bryllupsnatta kommer, helt til svært liberale holdninger som finner det rett at 13 åringer får prevensjonsveiledning. Om vi tar holdningen til svart arbeid eller skattesnyteri, vil dette i en viss grad følge et politisk mønster. Om vi tar synet på rus, finner vi også hele spekteret fra de som vil ha enda strengere narkotikapolitikk til de som vil legalisere hasj. Vi lever med andre ord i et samfunn med store moralske brytninger. Det norske samfunnet i dag kjennetegnes av at vi har et stort mangfold i moralske holdninger og normer blant folk som lever side om side. Uttrykket postmoderne samfunn brukes gjerne om et samfunn som er preget av et stort mangfold i kultur, språk, livssyn, etnisk bakgrunn, seksualmoral, klesvaner osv. I dette fargerike fellesskapet har vi ikke bare et mangfold i den forstand at vi samlet sett er veldig forskjellige mennesker. For også ett og samme menneske kan lage sin personlige, individuelle sammenstilling av moralske normer, holdninger og verdier. For å sette det på spissen: en ung mann med pakistansk etnisk bakgrunn, kan snakke østfolddialekt, være vinkjenner og elske det franske kjøkken, betegne sitt livssyn som humanistisk og være homofil. Samtidig kan det være slik at folk med vidt forskjellig bakgrunn kan dele normer og holdninger. Som sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen har sagt det: en pakistansk, muslimsk familie på Grønland i Oslo kan ha svært mange av de samme holdningene og normene på områder som samliv og familieverdier som en kristen indremisjonsfamilie på Sørlandet. Men de føler det ikke slik selv! Det postmoderne samfunnet rives og slites i to retninger. Én orientering går tilbake til gamle tradisjoner og verdier, og en nyorientering går inn for å finne felles leveregler for å leve sammen i mangfold og gjensidig respekt. Dette ser vi tydelig i motsetningene blant nordmenn mellom dem som preges av fremmedfrykt og som vil tilbake til det rotnorske, og dem som har en åpen holdning og mener at brytningene vi har mellom kulturene og delkulturene gjør oss rikere og mer mangfoldige. Moralen og de moralske normene og holdningene er derfor ikke nødvendigvis konstante og varige. Likevel vil store deler av moralen og helt overordnede verdier i vår sivilisasjon virke urokkelige og varige. Dette henger sammen med at vi tross alt bærer med oss den samme kulturarven. Respekten for livet, tankefrihet og ytringsfrihet samt respekt for andres eiendom er blant de moralske verdiene som gjennomsyrer vår sivilisasjon, Lingås: Kompendium side 19

20 mens synet på likestilling og synet på fordeling av samfunnets goder er eksempel på normer som har skiftet over tid. Den danske filosofen Knut E. Løgstrup var opptatt av å forstå hvordan det menneskelige samfunnet er basert på tillit som en grunnpilar: Tillit er ikke opp til oss. Den er gitt. Livet vårt er nå en gang uten vår medvirkning skapt slik at det ikke kan leves på annen måte enn at det ene mennesket utleverer seg og legger mer eller mindre av seg selv i et annet menneskes hånd i vist eller ønsket tillit Tilliten som moralsk fenomen i et samfunn kan være uuttalt eller uttalt. Og det er slike moralske forhold som gjør at et samfunn fungerer uten alt for mange konflikter og uløselige motsetninger. Når moralen og alle de sosiale normene og mellommenneskelige holdningene ikke strekker til, ja, da må vi ty til mer bevisste forsøk på å løse konfliktene og motsetningene. Og det er da vi trenger etikken. Etikken den bevisste gjennomtenkning av vanskelige valg Etikken er moralens teori, er det blitt sagt. Og det er egentlig en god måte å forstå forholdet mellom moral og etikk på. For der hvor moralen sjelden er uttalt og oppfattes som en del av en kulturelt betinget ryggmargsrefleks, er etikken så å si alltid uttalt og gjennomtenkt. Etikken skal hjelpe oss til å finne ut hva som er rett og galt og godt og ondt, når moralen ikke gir oss svarene. Du står overfor et vanskelig valg der det ikke er gitt hva moralen og konvensjonene i samfunnet gir deg som rettesnor. Det betyr at du til en viss grad må ty til å bruke teori for å finne ut hvilke verdier du skal legge vekt på. Du må også finne ut om du har tenkt igjennom alle viktige sider ved problemet. Det må altså en gjennomtenkning eller en refleksjon til for å finne ut hva som er rett å gjøre. Du kan ikke bare ty til en innarbeidet og vanlig løsning. Enkelte problemer og konflikter er så vanskelige at vi ikke kan nøye oss med å bruke tradisjonen eller vanen eller den alminnelige folkeskikken eller moralen i samfunnet rundt oss for å finne en god løsning. Nei, vi må gå et skritt videre. Vi må bevisstgjøre oss hva som egentlig står på spill og hva som er viktig. Vi må finne ut om vi virkelig kan tillate oss å velge en bestemt løsning. Og vi må tenke igjennom følgene av det vi har tenkt å gjøre. Det er da vi trenger en etisk refleksjon. I helsesektoren er det en rekke normer og holdninger som er blitt vanlige og som utgjør en del av arbeidsmoralen på dette arbeidsfeltet. Det kan være grunnleggende holdninger til pasientene, som handler om respekt og tillit. Det kan handle om å skape trygghet og forutsigbarhet i det arbeidet fagfolkene gjør med og for pasientene sine. Så lenge dette går som smurt eller så lenge disse normene og holdningene fungerer som et lim i yrkeskulturen, oppstår det sjelden noen alvorlige konflikter. Men med en gang disse normene som er kulturelt betingede moralske normer ikke forebygger problemene eller løser dem for oss gjennom gjensidige forventninger, da oppstår det situasjoner som er konfliktfulle og fulle av motsetninger og dilemmaer. Og da trenger vi å tenke igjennom hva vi bør gjøre. Det er da vi trenger en yrkesetikk. Slik sett er det en opplagt forskjell på arbeidsmoral og yrkesetikk. Helt sentralt i den etiske refleksjonen står verdiene. Verdiene er det bakteppet som vi reflekterer på bakgrunn av. Etikk kan kort og godt defineres slik: Lingås: Kompendium side 20