Høring - forslag til forskrift om merking av og sikkerhetssoner i tilknytning til havenergianlegg

Transkript

1 HOVEDKONTORET NHO sjøfart Postboks 5201 Majorstua 0302 OSLO Deres ref.: Vår ref.: 2013/ Arkiv nr.: Saksbehandler: Dato: Jeanette Assev-Lindin, Bjørn Erik Krosness Høring - forslag til forskrift om merking av og sikkerhetssoner i tilknytning til havenergianlegg På vegne av Samferdselsdepartementet, sender Kystverket forslag til ny forskrift om merking av og sikkerhetssoner for anlegg for fornybar energiproduksjon, på høring. Utkast til forskrift følger vedlagt. Høringsforslaget er også tilgjengelig på Kystverkets hjemmesider, under fanen Om Kystverket på siden Utgreiingar og høyringer. Det bes om at eventuelle merknader til forslaget sendes til Kystverket innen 9. juni Merknader kan sendes per post til Kystverket, Serviceboks 1502, 6025 Ålesund eller per e- post til post@kystverket.no. Spørsmål vedrørende høringsforslaget kan rettes til: - Sjefingeniør Bjørn Erik Krosness på tlf eller på e-post bjorn.erik.krosness@kystverket.no - Seniorrådgiver Jeanette Assev-Lindin på tlf eller på e-post jeanette.assevlindin@kystverket.no 1. Bakgrunn Potensialet for fornybar energiproduksjon i norske havareal er stort, og det er et uttalt mål å legge til rette for at deler av dette potensialet kan tas i bruk på en effektiv og forsvarlig måte. Det forventes derfor at utbygging av anlegg for fornybar energiproduksjon til havs vil øke, og dette vil medføre et behov for regler om merking og andre tiltak som sikkerhetssoner for å sikre både anleggene og skipstrafikken. Lov 4. juni 2010 nr. 21 om fornybar energiproduksjon til havs (havenergilova) forvaltes av Olje- og energidepartementet (OED) og legger til rette for, samt regulerer utnyttingen av fornybare energiressurser til havs. Lov 17. april 2009 nr. 19 om havner og farvann (havne- Sjøsikkerhetsavdeling Sentral postadresse: Kystverket Postboks ÅLESUND Telefon: Internett: E-post: post@kystverket.no For besøksadresse se Bankgiro: Org.nr.: NO Brev, sakskorrespondanse og e-post bes adressert til Kystverket, ikke til avdeling eller enkeltperson

2 og farvannsloven) forvaltes av Samferdselsdepartementet (SD) og legger til rette for trygg ferdsel og forsvarlig bruk av farvannet. Begge lovene er sentrale ved etablering av anlegg for fornybar energiproduksjon, samt at begge lover åpner for å regulere merking og sikkerhetssoner i tilknytning til energianlegg. Det er et mål å ha et tilgjengelig og brukervennlig regelverk, og det bør derfor kun foreligge ett samlet regelverk for merking og sikkerhetssoner som gjelder i alle typer farvann i Norge (indre farvann, sjøterritoriet, økonomisk sone og kontinentalsokkel) hvor det etableres energianlegg. For å unngå at det foreligger lik reguleringskompetanse hos to departementer, har OED overført myndighet i havenergilova 5-2 (Tryggleikssoner og merking) til SD, jf. kongelig resolusjon av 20. juni 2014 nr Dette betyr at myndigheten og kompetansen til å fastsette regelverk for merking og sikkerhetssoner for havenergianlegg etter havenergilova ligger hos SD alene, med Kystverket som nasjonal etat. 2. Merknader til bestemmelsene Forskriften fastsettes med hjemmel i både havenergilova 5-2 og havne- og farvannsloven 20. Det vises også til kongelig resolusjon av 20. juni 2014 nr. 791 om overføring av myndighet til Samferdselsdepartementet og kongelig resolusjon av 10. oktober 2014 nr om utvidelse av det geografiske virkeområdet til havne- og farvannsloven. 1 (virkeområde) Bestemmelsen slår fast det saklige og det geografiske virkeområdet. Forskriften gjelder ved etablering av energianlegg. Det er behov for å klargjøre hva som menes med energianlegg, og det er naturlig at havenergilovas definisjon av begrepet i 1-4 første til fjerde ledd legges til grunn. Denne bestemmelsen lyder: Med fornybar energiproduksjon er meint produksjon av elektrisk energi ved utnytting av fornybare energiressursar, til dømes vind, bølgjer og tidvatn. Med produksjonsanlegg er meint utrusting og tilhøyrande bygningstekniske konstruksjonar for utnytting av fornybare energiressursar til produksjon av elektrisk energi. Med nettanlegg er meint elektrisk utrusting og tilhøyrande bygningstekniske konstruksjonar for omforming og overføring av elektrisk energi. Med energianlegg er meint både produksjonsanlegg og nettanlegg. Siden det ikke er andre begrep som trenger definisjon i forskriften, omtales dette i 1 istedenfor å ha en egen bestemmelse med definisjoner. Det geografiske virkeområdet til forskriften er etablering av slike energianlegg i indre farvann, sjøterritoriet, økonomisk sone og på kontinentalsokkelen. Dette vil sikre en lik praktisering av merkereglene både i indre farvann og ute til havs. 2 (merking av energianlegg) Side 2

3 Bestemmelsen sier at energianlegg skal merkes slik at de til enhver tid er godt synlige for sjøfarende. De nærmere reglene for farge, lyssignal og andre konkrete merketiltak fremgår av vedlegg 1 til forskriften. Det følger også av vedlegget at Kystverket i enkelttilfeller kan fastsette andre krav til merkingen, herunder både strengere og lempeligere krav. Vedlegget setter krav til noen typer merketiltak som vil være obligatoriske ved alle energianlegg, herunder merking med gul overflatefarge, retrorefleks og identifikasjon osv. Videre setter det krav til lyssignal for energianlegg med visse unntak. I tillegg nevnes en del tiltak som kan være nyttige å etablere, men som ikke er obligatorisk ved alle energianlegg. Dette er blant annet etablering av radarsvarer (racon), AIS navigasjonsinnretning eller indirekte lys (flomlys) på anlegget. Ved etablering av energianlegg i territorialfarvannet, vil utsetting av AIS navigasjonsinnretning eller radarsvarer kreve tillatelse fra Kystverket, jf. havne- og farvannsloven 19, og kan ikke driftes uten en foregående søknadsbehandling. I disse tilfellene vil selve etableringen av energianlegg uansett måtte ha en full søknadsbehandling etter havne- og farvannsloven, og vurderingen av AIS navigasjonsinnretning og radarsvarer vil være en del av denne behandlingen. Utenfor territorialfarvannet vil AIS- navigasjonsinnretning og radarsvarer kunne etableres uten tillatelse fra Kystverket. Vi peker likevel på at Kystverket, med hjemmel i denne bestemmelsen, kan pålegge etablering av disse tiltakene. Det nevnes at AIS navigasjonsinnretning også krever radiolisens samt kallesignal / identitet utstedt av Telenor Maritim Radio. Når merkingen er fullført, skal Kystverket ha melding om at dette er utført. I tillegg delegerer forskriften myndighet til Kystverkets hovedkontor til å endre de tekniske kravene i vedlegg 1. Det er mulig at kravene til merking vil endres når man får mer erfaring med denne type anlegg rundt kysten, og det er hensiktsmessig at Kystverkets hovedkontor kan foreta endringer i de tekniske kravene. Slike endringer vil være forskriftsendringer, og vil bli sendt på høring. 3 (vedlikeholdsplikt) Bestemmelsen slår fast at eieren av energianlegget plikter å vedlikeholde merker og utstyr slik at det til enhver tid er i forsvarlig stand. Dette innebærer også at eier må føre en form for driftsovervåkning og egenkontroll av energianlegget for å forsikre seg om at alt er i drift. Eier plikter også å utbedre feil på utstyret uten ugrunnet opphold, eller melde fra til Kystverket ved nasjonal koordinator for navigasjonsvarsler dersom dette ikke lar seg utbedre. 4 (sikkerhetssone i tilknytning til energianlegget) Bestemmelsen slår fast at Kystverket ved forskrift kan opprette en sikkerhetssone i tilknytning til energianlegget. I denne bestemmelsen er det hensiktsmessig å skille mellom sikkerhetssoner som opprettes i indre farvann eller sjøterritoriet, og sikkerhetssoner som opprettes i økonomisk sone eller på kontinentalsokkelen. Side 3

4 Havrettskonvensjonen artikkel 56 regulerer kyststatens rettigheter, jurisdiksjon og plikter i den økonomiske sone. Det følger av denne artikkelens punkt 1 bokstav b) at kyststaten har eksklusiv jurisdiksjon med hensyn til oppføring og bruk av kunstige øyer, visse andre innretninger og anlegg, i den økonomiske sonen. Artikkel 60 spesifiserer nærmere hva som ligger i kyststatens jurisdiksjon i forhold til slike anlegg. Det følger av artikkel 60 punkt 4-7 at kyststaten om nødvendig kan opprette rimelige sikkerhetssoner rundt innretningen og treffe hensiktsmessige tiltak for å trygge sikkerheten for både anlegget og skipsfarten. Kyststaten kan fastsette bredden på sikkerhetssonen, men den kan maksimalt ha en utstrekning på opp til 500 meter fra anleggets ytterkanter. Dette følger så langt ikke noe annet er anbefalt av FNs internasjonale maritime organisasjon (IMO) eller tillates av allment godtatte internasjonale standarder. IMO kom i 2010, i forbindelse med vurdering av mulige retningslinjer for vurdering av sikkerhetssoner ut over 500 meter, imidlertid frem til at det på det daværende tidspunkt ikke var demonstrert noe behov for å etablere sikkerhetssoner ut over 500 meter. Det må antas at dette ikke vil endre seg i overskuelig fremtid. Artikkel 80 viser til at artikkel 60 gjelder tilsvarende på kontinentalsokkelen. Det presiseres derfor i forskriften at sikkerhetssonen ikke kan overstige 500 meter fra anleggets ytterpunkter i norsk økonomisk sone og på kontinentalsokkelen. Innefor territorialfarvannet har imidlertid kyststaten full jurisdiksjon og myndighet, med begrensning av retten til uskyldig gjennomfart, jf. havrettskonvensjonen artikkel 2 og 17. Sikkerhetssoner i territorialfarvannet kan derfor ha en større utstrekning. I noen tilfeller vil det kunne være behov for andre tiltak enn sikkerhetssoner i tilknytning til etablering av denne type anlegg, og da spesielt dersom det anlegges større vindparker osv. Dersom kyststaten ønsker å etablere rutetiltak i økonomisk sone, i tillegg til å etablere sikkerhetssoner som nevnt over, må dette godkjennes IMO. Dette følger av havrettskonvensjonen artikkel 211 og SOLAS regel V/10. Slike tiltak vil altså ikke kunne etableres av kyststaten alene. Dette vil gjelde alle typer rutetiltak, herunder forbudsområde (Area to be avoided), seilingsleder eller trafikkseparasjonssystemer. Siden dette ikke er tiltak som kan settes i verk av kyststaten alene, reguleres ikke dette nærmere i denne forskriften. I territorialfarvannet vil imidlertid kyststaten selvstendig kunne etablere slike sjøsikkerhetstiltak. Det påpekes imidlertid at flere land har som praksis også å gi framlegg til IMO om rutetiltak i sitt territorialfarvann. Om det bør etableres rutetiltak vil være gjenstand for en konkret helhetsvurdering og en nærmere utredning, der man ser på antall energianlegg, farvannet, annen trafikk osv. og det vil derfor ikke være hensiktmessig å regulere dette nærmere i denne forskriften. 5 (merking av nedlagte energianlegg) Det følger av havenergilova 6-1 at dersom et energianlegg blir nedlagt, så skal det fjernes med mindre departementet har bestemt noe annet. Det at anlegg som forlates eller ikke lenger er i bruk skal fjernes, er også en forutsetning som følger av havrettskonvensjonen artikkel 60 punkt 3. Det er viktig for Kystverket at anlegg opprettholder og vedlikeholder merkingen helt til anlegget er fjernet, selv om driften av anlegget stopper lang tid før anlegget fysisk fjernes. For skipsfarten vil faren for sammenstøt og lignende være tilstede selv om det ikke er drift i anlegget. Side 4

5 3. Merknader til vedlegget til forskriften Ved utarbeidelse av bestemmelsene for merking av innretninger for energiproduksjon i sjø er det tatt hensyn til IALAs anbefalinger og veiledninger og praksis fra andre land hvor det finnes slike innretninger, så langt en har sett det formålstjenlig. De er forsøkt utformet så enkelt og kortfattet som mulig. Vi ber om at høringsinstansene ser nøye gjennom bestemmelsene, og gir uttalelser som de finner nødvendig, enten det gjelder mindre detaljer eller helheten i disse. 3.1 Tilgjengelighet Kravet til tilgjengelighet på minst 99,8 pst. tilsvarer krav til en navigasjonsinnretning eller et system av navigasjonsinnretninger som er av avgjørende betydning for sikker navigasjon i henhold til IALA kategori. En slik tilgjengelighet anses å være påkrevd, og bør være mulig å oppnå med utstyr av dagens standard. Kravet skal ikke være til hinder for å ta i bruk nyutviklet utstyr, ved at oppnådd tilgjengeligheten skal dokumenteres i ettertid. 3.2 Om lyssignal, belysning og farger Det er her særlig sett hen til IALAs anbefalinger og til Statens vegvesens håndbøker. I utgangspunktet skal en forholde seg til en meteorologisk sikt på 10 nautiske mil i det farvannet som omfattes av forskriften. Dersom den meteorologiske sikten i et område er påvist å være mindre kan det være aktuelt å legge til grunn en mindre transmisjonsfaktor. I praksis medfører det behov for et sterkere lyssignal og tilsvarende økt energiforbruk. 3.3 Primær merking av vindenergiinnretninger Den primære merkingen av vindenergiinnretninger skal gjøre det mulig å oppdage og gjenkjenne disse visuelt. Overflatefarge, retrorefleks og identifikasjon På relativt kort avstand oppnås oppdagelse og gjenkjenning ved hjelp av gul overflatefarge på deler av innretningen, retrorefleks og identifikasjonsfelt eller -tavler. Denne merkingen vil være av særlig betydning for fartøy som befinner seg i en vindenergipark, dvs. i et område med flere vindenergiinnretninger. Lyssignal (Vi ber særlig om eventuelle kommentarer til dette punktet) Inntil en avstand på 5 nautiske mil oppnås oppdagelse og gjenkjenning ved hjelp av lyssignal. Lyssignalet skal være et gult blinkende lys med en periode på 2 sekunder (1,75 sekund lys - 0,25 sekund mørke, dvs. arbeidssyklus 87,5 %). Det påpekes at høy arbeidssyklus kan bidra til bedre mulighet for oppdagelse og kan bidra til en bedre situasjonsforståelse for sjøfarende. Vi ser det ikke som påkrevd å utruste alle vindenergiinnretninger i en vindpark med lyssignal. Følgelig vil det under visse betingelser kunne være tilstrekkelig med lyssignal på et utvalg av innretninger på omkretsen av denne. Synkronisering av lyssignal er med til å Side 5

6 øke situasjonsforståelsen for sjøfarende og det stilles derfor også krav om dette. Hensiktsmessige løsninger for synkronisering finnes etter vår forståelse i markedet. Minimumshøyden på 6 m og maksimumshøyden på 15 m for lyssignal, er satt etter en vurdering av hva som er nødvendig for å oppnå tilstrekkelig lysvidde henholdsvis for en observatør med øyehøyde på om lag 5 meter og med hensyn til en passende vertikaldivergens for lysinnretningen. Ved lave høyder antas den lystekniske utrustningen å kunne være uforholdsmessig utsatt for sjøbrott. 3.4 Standard merking av bølge- og tidevannsinnretninger Bølge- og tidevannsinnretninger skal så langt det er mulig merkes på samme måte som vindenergiinnretninger. I mange tilfelle er det ikke mulig som følge av at slike innretninger enten ikke eller i liten utstrekning er over vann. Følgelig må merkingen for en stor del fastsettes i det enkelte tilfelle ut fra bestemmelsene i dette vedlegget. Bølge- og tidevannsinnretninger som i liten utstrekning ligger over vann kan være vanskelig å oppdage på radar. For å øke muligheten for slik oppdagelse er det derfor krav om radarreflektor. 3.5 Tilleggsmerking av vindenergiinnretninger og bølge- og tidevannsinnretninger Merking ved hjelp av radarsvarer (racon) og AIS navigasjonsinnretning er i utgangspunktet ikke obligatorisk, men kan være aktuelt dersom Kystverket vurderer at det er behov for det. Dette er navigasjonsinnretninger som gjør det mulig for sjøfarende å få avbildet innretninger for energiproduksjon i sjø på navigasjonsskjermene ombord. Dvs. enten på et elektronisk sjøkartsystem, en radarskjerm, eller et system hvor radar og kart er integrert. Radarsvarer Radarsvarer (racon) gir et enkelt, men tydelig signal på en radarskjerm, etter å ha respondert på et radarsignal. Systemet fungerer mellom fartøy og innretning uten bruk av andre hjelpemidler, og erfaring tilsier at det er et robust og pålitelig system. Det er åpnet for utvikling av nye radartyper i 10-cm båndet, såkalt NT (New Technology) radarer, som i prinsippet ikke kan gjøre nytte av radarsvarere. Disse vil likevel ha stor verdi da 3-cm radar er i utstrakt bruk og mange fartøy er fortsatt utrustet med konvensjonelle 10- cm radarer. AIS navigasjonsinnretning Et stort antall fartøy har bærekrav til AIS (Automatic Identification System), dvs. et system hvor det mottar informasjon fra andre fartøy om deres kurs og fart osv. Systemet anvendes også for å følge skip fra land- eller satellittbaserte stasjoner, og hvor innsamlede data nyttes blant annet av sjøtrafikksentraler. Videre er det utviklet såkalte AIS navigasjonsinnretninger for navigasjonsveiledning. Overordnet bidrar systemet særlig til å bedre situasjonsforståelsen ombord på fartøy. Side 6

7 I følge IMO Policy on use of AIS Aids To Navigation (IMO MSC.1/Circ. 1473) kan en AIS navigasjonsinnretning være fysisk eller virtuell. En fysisk AIS navigasjonsinnretning er en AIS melding 21 som representerer navigasjonsinnretning som eksisterer fysisk, mens en virtuell AIS navigasjonsinnretning er en AIS melding 21 som representerer navigasjonsinnretning som ikke eksisterer fysisk 1. En fysisk AIS navigasjonsinnretning kunne øke avstanden for oppdagelse av en energiinnretning tilsvarende rekkevidden for AIS VHF datalinken. Normalt skal en slik innretning være avbildet i sjøkartet. For en sjøfarende, som normalt skal kjenne sin egen posisjon, vil dette bidra til å bekrefte denne. Kystverket er av den oppfatning at bruk av virtuelle AIS navigasjonsinnretninger kun er hensiktsmessig der hvor en eventuell navigasjonsfare ikke tydelig fremgår av sjøkartet. Dvs. for eksempel at en ny fare enda ikke er avbildet i sjøkartet eller at en av andre årsaker kan ha grunn til å tro at sjøfarende ikke har tilstrekkelig informasjon om forholdene til å ferdes trygt. For øvrig nevnes at en AIS navigasjonsinnretning, i tillegg til AIS melding 21 Aids to Navigation Report, også kan sende følgende AIS meldinger: Msg ID Message name 6 Binary addressed 7 Binary acknowledge 8 Binary braodcast 12 Addressed safety related 13 Safety related acknowledge 14 Broadcast safety related 25 Single slot binary 1 For "navigasjonsfare" les "energianlegg". Side 7

8 Det er satt krav til at en AIS navigasjonsinnretning skal bruke 'random access TDMA' (RATDMA) for tilgang til AIS VHF datalink slik at den kan fungere autonomt uten tildeling av tidsluke. For dette må det brukes en såkalt type 3 AIS navigasjonsinnretning. 4.6 Indirekte lys (Flomlys) Belysning av en vindenergiinnretning i form av indirekte lys kan gjøre denne bedre synlig i nærområdet. 4.7 Bruk av navigasjonsinnretninger Vindenergiparker eller bølge- og tidevannsenergiparker, evt. enkeltinnretninger, skal også kunne merkes ved hjelp av ordinære navigasjonsinnretninger, enten permanent eller i forbindelse med anleggsarbeider i sjø. Dette antas å være mest aktuelt enten for innretninger forholdsvis nærme land eller under anleggsarbeider. 4. Økonomiske og administrative konsekvenser Forskriften vil medføre kostnader for eier av energianlegg ved etablering av energianlegg. Disse kostnadene antas å være proporsjonale i forhold til merkingens risikoreduserende effekt, samt å være begrenset i forhold til det samlede kostnadsbildet. Det pekes også på at merking av vindanleggene vil være i egeninteresse for eier for å forhindre skader på anlegget og driftsavbrudd. Det forutsettes at vedlikehold av merkingen kan samordnes med øvrig vedlikehold og at overvåkning av denne samordnes med sentral driftsovervåkning. Forskriften vil gjøre at kravene som en eier kan påregne å skulle etterleve vil være mer oversiktelige, og dette gjør behandlingsprosessen mer forutsigbar. Når det gjelder saksbehandlingen hos Kystverket, kan administrasjonen av forskriften løses innenfor eksisterende stillingsrammer og budsjett. Med hilsen Trond Langemyr fung. sjøsikkerhetsdirektør Jeanette Assev-Lindin seniorrådgiver Dokumentet er elektronisk godkjent Vedlegg: 1 Forslag til forskrift om merking av og sikkerhetsoner i tilknytning til havenergianlegg Høringsinstanser: Arbeids- og sosialdepartementet Bellona Oslo Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap Side 8

9 Energi Norge Enova SF Finansdepartementet Fiskebåt Fiskeridirektoratet Forsvaret Forsvarsdepartementet Fraktefartøyenes Rederiforening Havgul AS Hurtigbåtforbundet Jotron AS Justis- og beredskapsdepartementet Kartverket sjødivisjonen Klima- og miljødepartementet Kommunal- og moderniseringsdepartementet KS Landssammenslutningen av norske vindkraftkommuner Landssammenslutningen for vassdragskommuner Luftfartstilsynet Miljødirektoratet Natur og ungdom Naturvernforbundet NHO sjøfart Norges Fiskarlag Norges Kystfiskarlag Norges Rederiforbund Norges vassdrags- og energidirektorat Norsk industri Norsk Institutt for Vannforskning Norsk Losforbund Norsk olje og gass Norsk oljevernforening for operatørselskap Norsk Sjøoffisersforbund NORWEA Nærings- og fiskeridepartementet Olje- og energidepartementet Oljedirektoratet OWEC Tower AS Petroleumstilsynet SABIK OY Seatower AS Sintef Energi AS Sjøfartsdirektoratet SjømatNorge Statens kartverk Statens Vegvesen Vegdirektoratet Statkraft Statoil Staubo Elektromaskin AS Telenor kystradio Tranberg AS Utenriksdepartementet Side 9