tidende nr 6/ årgang Jesus er kjærlighet GF-sangen: Våg mer! Fra Laos til Hongkong

Transkript

1 misjon s tidende nr 6/ årgang Jesus er kjærlighet GF-sangen: Våg mer! Fra Laos til Hongkong

2 Utgitt av Det Norske Misjonsselskap (NMS) Adresse: Boks 226 Sentrum, 4001 Stavanger Besøksadresse: Misjonsmarka 1, 4024 Stavanger Telefon Telefax E-post: Redaksjonen: Generalsekretær: Jeffrey Huseby Redaktør: Eivind Hauglid Redaksjonssekretær: Marit Rødland (60 %) Informasjonskonsulent: Siv Ane Nerhus (70 %) Grafisk formgiver: Inger Marie K. Stangeland (50 %) Abonnement: Tlf Årsabonnement kr 380,- Studenter kr 190,- Utlandet utenom Skandinavia kr 440,- (med fly kr 540,-) Lyd-cd: KABB A/S. Årsabonnement kr 380,- Bankgironr.: Annonser: Halsne Reklame & Media tlf kjære lesar Eg har aldri skreve om fotball i denne spalta, og skal ikkje gjere det i dag heller. Interessa for den runde ballen som eit tjue-tals menneske jaktar på er lik null. Dvs, som sørlending likar eg likevel å vite kvar Start ligg på tabellen. Her eg bur nå er det Viking som fyller avisspaltene, og det er eivind hauglid mange som lurer på kvifor dei pr dags dato ligg sist på tabellen. Ein gong har eg vore på stadion, og det var då eg for nokre år sidan var søndagsskulelærar i den lokale kyrkjelyden, og vi tok med oss heile gjengen på kamp og markerte sommaravslutning. Dei siste dagane har avisene spekulert på om det er det merkverdige kunstverket som har stått på stadion sidan opninga i 2004 som er årsaka. Ein amerikanar står bak kunstverket som ikkje er noko anna enn eit bilvrak. Bilvraket skal ha tilført fotballklubben dårleg karma, vert det hevda. Leiinga i klubben hevdar at det ikkje har vore nokon karma-debatt. Likefullt er bilen nå fjerna. Etter å ha levd ca. 14 år som misjonær i eit karma-land, så meiner eg å ha litt erfaring på området. Karma er eit ord som religionar som hinduismen og buddhismen brukar for å forklare det som skjer eit menneske. Har ein gjort noko godt vil ein hauste noko godt. Har ein gjort noko som ikkje er godt, vil ein få det dårleg i sitt nåverande eller i sitt neste liv. Karma er ein forklaringsmodell til det meste. Ein tiggar på gata som manglar ein fot eller ein arm har i bunn og grunn berre seg sjølv å takke. Ein eller annan gong i dette eller i sitt føregåande liv har han gjort noko som har ført til den nåverande situasjonen. Det undrar meg at det tilsynelatande ser ut til å vere så lett for nordmenn å prate om og godta andre religionar sitt tankegods, og samstundes vrake vår kristne arv. I fleire artiklar i dette bladet kan du lese om menneske som opplever at Gud har gitt dei eit nytt liv, midt i forfølging og motgang. Med stort frimot vitnar dei om det som har skjedd i livet deira. Les om Nathalie frå Madagaskar og Moon frå Laos. Moon er nettopp ferdig med teologiske studier i Hongkong. Då ho vart ein kristen vart ho utstøytt frå familien. I to år fekk ho ikkje gå på skule eller jobbe. Nathalie var muslim før ho fekk oppleve Jesu kjærleik. Det er få dagar til generalforsamlinga startar. Temaet er «Våg mer!» Korleis skal eg våge meir for at Guds rike skal nå vidare ut? Korleis skal vi saman våge meir for at menneske skal få oppleve Jesu kjærleik og bli fri frå karma-tanken og alt som held mennesket nede? En søsters rop, en fattig bror, de viser oss hvor Jesus bor, står det i den flotte GF-sangen av Tore Thomassen. Misjonstidende er trykt på svanegodkjent, miljøvennlig papir hos Gunnarshaug Trykkeri AS. MILJØMERKET forsidefoto: kinesisk kulturfestival cbimages.eu God sommar! 241 Trykksak 782

3 innhold i dette nummer madagaskar: Lovasoa en spennende nysatsing Den norske skolen ble lagt ned i 2008 etter 126 års kontinuerlig drift. Men nå reiser det seg et nytt senter på den historiske tomten i Stavanger-gaten i Antsirabe. madagaskar: Gassiske fotspor madagaskar: Å bli stanset thailand: Gud, finns du verkeleg? Les den fantastiske historien om korleis den drikkfeldige faren og den kristendoms-fiendtlege sonen begge vart kristne. Nyleg vart dei begge ordinerte til prestar i Den evangelisk-lutherske kyrkja i Thailand. brasil/norge: Kalt til Norge! Norge er et sekularisert land som trenger kristne misjonærer, mener Maicon og Carolina Steuernagel fra Brasil. De er misjonærer utsendt fra Den evangeliske kirken av luthersk konfesjon i Brasil (IECLB), nå bosatt i Oslo. norge/mhs: Rom for modning norge/gf: Våg å spre det gode budskap Tore Thomassen har skrevet GF-sangen Våg mer". Les mer om den etterspurte trubaduren som også sto bak jubileumsmottoet Videre med det viktigste i norge/gf: Bryt frykten kina/hongkong: Fokus: Langt fra Laos til Hongkong madagaskar: Fokus: En fantastisk revolusjon norge: Livet ER, sier Åse Frafjord Johnson. kryssord rwanda: Et sterkt møte faste spalter Kjære lesar Min vei til Jesus Utgangspunkt Nistepakken Bønnesiden Misjonærkontakten Bokomtaler Rundturen Nytt NMS U-sidene 20 misjonstidende 6/

4 Lovasoa - spennende nysatsing Den norske skolen (DNS) på Madagaskar ble lagt ned i 2008 etter 126 års kontinuerlig drift. Men som en fugl Phønix reiser det seg nå et nytt senter på den historiske eiendommen i Stavangergaten i Antsirabe. tekst & foto: per ivar våje madagaskar: På Lovasoa, som betyr Den gode arv, skal Den gassisk-lutherske kirken (FLM) og NMS sammen bygge et kultur- og kompetansesenter som kan bli et spennende samarbeidsprosjek. UD/Norad ved utviklingsminister Erik Solheim har bevilget fem millioner norske kroner til oppussing og etablering av senteret, og arbeidet med oppussing og rekruttering av ansatte er nå i gang. Ny samarbeidsform Allerede i 2007 vedtok NMS at den flotte eiendommen i Stavangergaten i Antsirabe skulle overgis til FLM. I 2009 startet prosessen med å drøfte hva man skulle bruke eiendommen til. Det ble tidlig klart at her så man muligheten til at NMS og FLM sammen kan prøve ut et reelt samarbeid og partnerskap i et prosjekt som kan bli til gjensidig glede og nytte. I tidligere tider var det ofte misjonærer som satt som ledere for institusjoner og prosjekter i FLM. De siste årene har som regel FLM hatt både eierskap og ledelse i prosjekter, mens misjonærene har hatt rollen som rådgivere. Rollene er forskjellige, og likeverdig partnerskap har vært vanskelig å få til i praksis. Men på dette senteret står NMS og FLM sammen som eiere av stiftelsen Lovasoa, med like stor rett til å styre og bestemme innhold i senteret. Dette blir en samarbeidsform som ikke har vært prøvd ut tidligere. I tillegg er et utstrakt samarbeid med andre partnere en forutsetning for at senteret skal kunne drives etter hensikten. Økonomisk bærebjelke Senteret fungerer i dag som gjestehus samt hjem for nordmenn på kortere og lengre opphold på Madagaskar. Det er allerede nå gjort grep som har gitt senteret en betydelig inntektsøkning ved restaurantdrift og utleie av rom og leiligheter. Men de gamle internatene ved skolen holder dessverre ikke en standard man kan forvente av et moderne hotell / gjestehus. Derfor er det helt nødvendig med en kraftig oppussing av gjestehuset hvis det skal bli en inntjening som kan gjøre Lovasoa selvbærende. Pr. i dag er stedet en ren utgiftspost for NMS, men når oppussingen er ferdigstilt i 2013, er det kalkulert med at det ikke lenger skal være nødvendig med ekstern støtte. Kurs- og kompetansesenter I desember 2010 ble det arrangert en nettverkskonferanse der potensielle samarbeidspartnere fra Norge og Madagaskar ble invitert. Det kom deltakere fra åtte ulike universiteter og høyskoler i Norge, samt Norad, den norske ambassaden på Madagaskar og NMS. Fra Madagaskar kom også representanter fra åtte universitet/fakultet, høyskoler og forskningsstasjoner, samt institusjoner og prosjekt innen FLM. Det ble utvekslet ideer og planer, og konkrete samarbeidsavtaler ble underskrevet. Målet er at ulike universitet og høyskoler i Norge og på Madagaskar sammen skal kunne arrangere kurs av kortere og lengre varighet på Lovasoa, for gassiske og norske studenter. Dette kan være kortkurs skreddersydd for ulike prosjekt og institusjoner, eller akademiske moduler som inngår i et lengre studium. Som et eksempel blir det nå i juni arrangert et tre ukers felt-kurs om landbruk og miljø på Madagaskar i samarbeid med universitetet i Fianarantsoa og Noragric ved Universitetet for miljø og biovitenskap på Ås. Også flere prosjekter og institusjoner i FLM er med i samarbeidet og vil få med seg ny lærdom og erfaring. En rekke andre kurs kan bli arrangert innenfor flere ulike fagfelt som teologi / missiologi, økonomi og ledelse, helse- og sosialfag, pedagogikk, historie, demokrati og utviklingsfag, kultur og kommunikasjonsfag og ulike språk. Dette vil dekke et stort behov for kompetansebygging på Madagaskar, samtidig som det vil gi muligheten til norske studenter og lærere til å lære mer om Madagaskar gjennom et levende samarbeid med gassiske kolleger. 4 misjonstidende 6/7-2011

5 Kultursenteret Da Erik Solheim var på Madagaskar i november 2008, fikk han et innblikk i det samarbeidet som har vært, og som fortsatt er, mellom Norge og Madagaskar. Han sa alt da at det knapt finnes noe annet land i verden som har så sterke bånd til Norge gjennom langvarig sammenhengende norsk tilstedeværelse som Madagaskar. Den historiske forbindelsen, representert i første rekke gjennom NMS og FLM, er unik, og vil bli en sentral del av Lovasoa. Den norske ambassadøren på Madagaskar, Dag Nissen, har også uttalt at NMS tilstedeværelse var avgjørende for opprettelsen av den norske ambassaden i På kultursenteret skal det opprettes et arkiv, med historisk dokumentasjon fra dette samarbeidet og mye annet som også vil ha allmenn interesse. Det skal bygges bibliotek og museum som videre synliggjør dette, og legger til rette for en levende formidling samt åpner opp for studenter og andre til å grave seg ned i kildematerialet. I tillegg skal det være tilgang til internett og multimediautstyr, samt forsamlingsrom for konserter og utstillinger. Kultursenteret skal være tilgjengelig for allmennheten, og vil legge til rette for et pulserende kulturliv med presentasjon av norske og gassiske artister, kunstnere og samarbeidsprosjekt på tvers av landegrensene. Det er Lovasoa den gode arven vi vil bygge videre på; sammen! p Gamleinternat fra baksiden. På denne siden blir det et tilbygg med utvidelse av spisesalen der det nå er veranda (gjøres mye større). Over dette tilbygget blir det en veranda med utgang fra 2. etasje. Det skal også monteres varmtvannsberedere som baserer seg på soloppvarmet vann. Hva skjer nå? Foreløpig er det et interimstyre som har ansvar på Lovasoa. Et endelig styre skal velges i løpet av året. Senterets juridiske status er enda ikke helt klart, men det vil bli avklart i år. Anders Rønningen er rekruttert som leder for kompetansesenteret, og det jopbbes med å ansette en gassisk direktør for Lovasoa. Det er gjennomført anbudsrunder på de tre første rehabiliteringsprosessene, og arbeidet er i full gang. Det gamle internatet og skolebygningen skal rehabiliteres i Det skal legges inn bad på alle rom, og overnattings-kapasiteten blir utvidet. Kjøkken og spisesal blir bygget ut og modernisert. Den store forsamlingssalen i skolebygningen vil også bli utvidet. Målet er at dette arbeidet skal ferdigstilles innen den neste nettverkskonferansen i november Videre planer De siste planene for kulturhuset er en sammenslåing av den tidligere amerikanske skolen og den gamle arbeiderboligen ( amerikanerhuset ). Dette blir et spennende konsept med god plass, mye historie i veggene, og der vi får mye igjen for pengene. Et annet spennende prosjekt er ombygging av den gamle garasjen / verkstedet til et rimelig overnattingstilbud med en gassisk landsby som modell. Her vil det legges opp til en miljøvennlig tilnærming med oppsamling av regnvann fra takene, mulighet for matlaging med solovner eller biogass, og soloppvarmet vann til dusj. Miljøsatsing vil for øvrig bli vektlagt på hele senteret. Dette vil gi bedre driftsøkonomi, samt være et pedagogisk virkemiddel i å demonstrere fokus på miljø. Senteret skal også være tilrettelagt for funksjonshemmede. Bevilgningen fra UD var mindre enn søknaden, så prioriteringer og endringer har blitt gjort. Planer som har falt ut av budsjettet er bl.a. å bygge flere bungalower samt et svømmebasseng. Bungalowene ville gitt en klar inntektsøkning for senteret, og økonomisk bærekraft blir vanskelig uten dem. Vi har heldigvis fått inn noen private gaver som gjør det mulig å bygge en eller to bungalower. Vi håper å kunne generere enda mer gaveinntekter til dette. NMS og FLM står sammen og har Lovasoa høyt på prioriteringslisten. Med midler fra inntekten på senteret i 2010 skal vi bygge om deler av den amerikanske skolen til et kapell, og med et klokketårn vil dette bli et synlig landemerke midt på senteret. Her vil også Guds ord få en sentral plass, selv om senteret nå blir åpnet opp for mange nye grupper av gjester og brukere. Vi håper og tror at senteret vil bli et levende møtested mellom mennesker med ulik religiøs og kulturell bakgrunn, trygt forankret i den historiske tradisjonen vi står i. Det er Lovasoa den gode arven vi vil bygge videre på; sammen! avasoa misjonstidende 6/

6 fotspor Gassiske 30 år etter at far min kom hjem fra en Madagaskar-reise med gipset fot og en lysbildeserie han ville vise i tide og utide, gjør jeg turen i Finner jeg som journalist noen av hans fotspor, mon tro?

7 tekst & foto: tor øystein vaaland jord hver dag, er Arild Mæland Bakke. Som stedlig representant for Det Norske Misjonsselskap (NMS), bor han i Antananarivo oppe på høylandet. Bakke gikk på den skolen der far var styreleder. Jeg gikk i åtte år på internatskolen i Antsirabé, sier han. Det er rart å tenke på at jeg bare var syv år da jeg flyttet to dagsreiser med bil fra mine foreldre. Det som var en normal livsrytme for oss dengang, er en fjern livssituasjon for dagens misjonærer. Ett av målene med min fars reise i 1980 var å studere «elevenes læringsmuligheter og miljø». På skolens område, på men jeg ser det er etterpåklokskap om datidens ledere skal bebreides for det de tillot i Guds navn. Svaret er ikke gitt. Vi er alle barn av vår tid. Systemsvikt Når jeg leser fars reisenotater eller hans kåserier i ettertid, ser jeg ingen spor av bekymring over barn som savner sine foreldre, eller om det fantes fare for overgrep. For eksempel ser sakslistene fra skolemøtene i Antsirabé ut som rene formaliteter. De handler om lengden på lærernes funksjonstider og utlysingsprose- madagaskar: Far min var skolemann som dekker et helt kvartal i sendyrer ved vakanser, heller enn noen trum av Antsirabé, leker jeg med tanken grundig evaluering av læringsmuligheter og misjonsvenn. I 1964 tok han oss med fra Østfold tilbake til sin hjemby Stavanger, fordi han var spurt om å redigere Kom og Se, der kjernestoffet var misjonsfortellinger for barn. I 1973 bidro han til å etablere Skolenes u-landsaksjon (nå: Hei Verden), og da han i oktober 1980 reiste til det han likte å kalle for solskinnsøya, var det i rollen som styreformann for Den norske skole Madagaskar/Kamerun et verv jeg grunner på som litt tvilsomt, dersom en skal tillate seg å rette ettertidens klare lys på fortiden. Mitt forhold til far var bra. Han var nokså fraværende, men lærte meg å elske Viking. Senere likte han teologiutdanningen min, selv om jeg gikk på Universitetet. Han var også stolt over at jeg jobbet i NRK, selv om han var kritisk til dekningen av Israel. Hans misjonsiver delte vi aldri, men da Bistandsnemnda i vinter tilbød meg et journaliststipend, var jeg ikke vanskelig å be. Og la det være klart: Madagaskar er mye mer enn et lite stykke Norge. på å se far her, kort tid før han fylte 56 år. Jeg husker hans hvite legger, som må ha lyst opp og gledet mange. Jeg husker også hvordan han gledet seg over at han var tiltalt som «onkel Torgny» av elevene, som stilte med norske flagg. Han fikk med seg koselige tegninger, som han tok forsiktig vare på. Det forundrer meg jo ikke om møtet mellom styreleder og skolefolk var en liten fest, for far spredte glede, og barna savnet foreldrene. Jeg husker far som oppriktig engasjert i å hjelpe og støtte mennesker som slet i sine liv. Spørsmålet jeg grunner på, er om han i sin rolle overfor de norske skolene bidro til å utfordre eller legitimere de systemer som skulle vise seg også å skjule menneskelig elendighet? Misjonens barn har i voksen alder stått frem med fortellinger om mørke dager (og netter) med savn og ensomhet. I tillegg finnes enkelte overgrepsfortellinger, og en av dem har sin opprinnelse her i Antsirabé. Med mine øyne, sett fra utsiden, har NMS og miljø, eller andre forhold som har røpet at det også fantes et ugreit mangfold bak glansbildene. Ikke tror jeg at far visste om de skyggesidene som fantes i internatlivet. I så fall tror jeg at han er blant dem som kunne ha reagert, på vegne av den sårede. Overgrepshistorien fra Antisirabé fant, så vidt jeg vet, ikke sted mens han var skolestyreleder, men slik tidsregning blir av underordnet betydning. Han var et menneske som tok tidens gitte ordninger nettopp for gitt, slik mennesket til alle tider altfor lett tar de gitte ordninger for gitt. Jeg vil understreke at jeg ikke vet om det var vanskeligere å være elev her i Antsirabé enn på andre «misjonsmarker» verden rundt. Trolig ikke. Mye av livet var naturligvis godt, og det er også fremkommet. Men bevisstheten om ensomhet, enkeltovergrep og andre ugreier, som modige mennesker har våget å dele med omverdenen, var nok her like vilkårlig som ellers. De som sliter mest i ettertid, er de barna som faktisk ble rammet. Øya er et eventyr i seg selv. Så er og andre organisasjoner tatt et realt NMS-misjonær i Antananarivo, også de norske fotsporene blitt mange. I tillegg til artikler for Morgenbladet og Aftenbladet, var det et personlig mål for turen, å se om ett av de norske sporene kunne tilhøre min far. Fordi jeg gjenfant mye som ligner, håper jeg han leser denne artikkelen, post mortem. Far min, Torgny Vaaland, døde salig, i juli ansvar for hvor galt det kunne gå: At misjonærbarna mistet det daglige samværet med foreldrene, da de som mest trengte deres nærhet, omsorg og veiledning. Jeg vil tro det fantes bevissthet på å gi barna et så godt alternativ som mulig, og mange skoleansatte gjorde nok sitt for å erstatte foreldrene etter beste evne. Det greide Arild Mæland Bakke, sier han kom godt fra skoleoppholdet i Antsirabé, men han sier også at han kjenner flere som opplevde for eksempel atskillelsen fra foreldrene som traumatisk. Bakke er forbilledlig klar i sin tale: - I dag har vi avviklet internatskolene, og det er bra. I ettertid kan vi også si at internatskolene var en form for de naturligvis ikke, selv om om- systemsvikt, sier han. Onkel Torgny sorgsevnen var god. Dessuten var de En av dem som setter spor på gassisk som oftest for få, og en kan grunne 9 ad agaskar misjonstidende 6/

8 Mad agaskar Kultursenter Bakke forteller at dagens norske skolebarn på Madagaskar benytter franske og amerikanske skoler. Her får de kompletterende undervisning i norske fag ved hjelp av lærervolontører. Alle bor hjemme. - Det at min seks år gammel datter i høst får et lokalt skole- og velferdstilbud av god kvalitet, gjør at vi med god samvittighet, også overfor henne, kan fortsette vår tjeneste her på Madagaskar, sier han. Internatskolen og den øvrige bygningsmassen i Antisrabé tar i dag imot enkeltpersoner på besøk. Det er for god plass, og det yrende livet, som far min opplevde, er historie. Men byggene er flotte og parkanlegget skjønt, og NMS er ifølge Arild Mæland Bakke lovet offentlige midler av utviklingsminister Erik Solheim til å etablere et tverrkulturelt kompetansesenter med bibliotek, lesesal, museum, undervisningsrom og en flott aula. Det etableres også samarbeid med studiesteder som skal føre både norske og gassiske studenter hit. Ett spørsmål blir jeg gående og tenke på: Hvor åpne vil NMS være for fremtidens besøkende på det nye kultursenteret? Skal skyggesidene forties når stedets historie presenteres i tekst og bilder på veggene i de nye lokalene? Nei, ifølge Bakke skal en egen avdeling på museet presentere misjonærbarnhistorien, også den som er «vanskelig og traumatisk». Ved å lage en egen avdeling om dette, kan vi indirekte også sette søkelys på problematiske sider ved internatlivet i det gassiske skolesystem like til dags dato. Skal vi gi et ærlig bilde må vi imidlertid få frem mangfoldet og nyansene. Mye har også vært positivt og godt, sier han. Djevlefangst Et besøk på Madagaskar er, om du vil eller ikke, et besøk i et land der folk lar sin religiøsitet folde seg ut i de åpne rom, uten blygsel. Det er et bilde som rimer med min far, vokst opp i Ynglingen med frimodighet til å vitne. Han sang for eksempel for maten da vi reiste på campingturer, med sine sønner som beskjemmede vitner. Et av religiøsitetens mest oppsiktsvekkende uttrykk på Madagaskar, sett med norske øyne, er å drive ut djevler. Det skjer hjemme også, men i trossamfunn som norske kristne helst vil distansere seg fra. Mitt første møte med en djevleutdrivelse forekommer her på øya. Det hele foregår i forordnede former, i rammen av den lutherske kirke. Ja, faktisk er fenomenet gitt egen plass i kirkens gudstjenesteliturgi, der utdrivelse av onde ånder skal skje etter kunngjøringene. Åstedet denne dagen er et omsorgssenter, en toby, i rammen av den gassiske hyrde- og vekkelsesbevegelsen. Jeg sitter på en heklet duk i en sofa i stuen hjemme hos stedets prest. Et Jesus-bilde henger på veggen. Fire av toby ens ordinerte «hyrder» ber så det ropes, og to «syke», som de kalles her, skal bli kvitt de onde kreftene som rir dem. Jeg vil ikke dvele ved djevlene, som jeg skriver mer om i en artikkel i Morgenbladet, men snarere den lille andakten som en av «hyrdene» holder i forkant av seansen. Jeg opplever noe som jeg overfor en av de norske misjonærene etterpå skal omtale som et lite stykke «forbeholdskristendom». Hyrden snakker om nåde, men poenget hans er like fullt at du ikke synes å være «god nok». Det lille forbeholdet handler om at det ikke er nok «bare» å tro. Hyrden gir meg følelsen av at jeg som «sann» kristen, først må tro på ordentlig og så vise det. Jeg må gjøre det gode, være et lys som skinner, salt i verden. Jeg må 8 misjonstidende 6/7-2011

9 tro på Gud og gjøre det gode. Hyrden visker dermed ut det som er et absolutt skille i mitt hode om å tro. Også jeg mener det er nødvendig å ville være et menneske som vokser av erfaring, bygger sitt liv på gode verdier og handler rett. Men jeg forstår ikke at det har med troen å gjøre. Den handler for meg om en omsluttende, nådig Gud som selv er fornedret og ydmyket, og som møter mennesket nedenfra, der mennesket faktisk er, til enhver tid. Legges det føringer på troen, om å måtte noe som å skulle tro eller handle på bestemte måter fjernes det spesifikt kristne, der aktiviteter nettopp ikke pålegges mennesket. En slik «forbeholdskristendom» kan ha en god hensikt, som å inkludere til et sterkt og handlende fellesskap. Men effekten kan like fullt være utestengning og det er neppe hensikten? Da jeg spurte meg for om andakten etterpå, var det ingenting som tilsa at den var annerledes eller spesiell. Trolig kunne den vært holdt de fleste steder og bli ansett som «god». Andakten får meg til å minnes min barndoms kristendomsforkynnelse, og jeg gjenfinner dermed også i den gassiske kirkens vekkelsestradisjon et lite spor fra min far. Denne teologien skal han på ingen måte stilles personlig ansvarlig for, skolemann som han var, men andakten reflekterer en tro også han forfektet i god tro. Strandløven Snakker du ikke fransk? utbryter butikkeieren i kystbyen Morondava. Fantastisk. Ikke gassisk heller? Du besøker Madagaskar og kommer hit med engelsk? Tennene skinner, ansiktet stråler og butikkeieren møter meg som om jeg var guddommelig frekk. Far min snakket heller ikke fransk, tenker jeg, og jeg liker mannen som selger meg de to Eau Vive-flaskene. I den lille butikken har han i tillegg til livets vann en frysedisk med iskrem uten gassisk vanilje. Mannen anser mine manglende språkkunnskaper som uhemmet arroganse overfor all Nasser og Sebastien har nettopp fanget fem svære gresshopper. verdens franskmenn, et folkeferd som nok selv oppleves en smule arrogant på det afrikanske kontinent. Han ser på meg med et lurt smil: Nordmennene i Antsirabé snakker gassisk, fortsetter han. Det liker vi aller best. Det er her i kystlandet at far min «tråkket med hælen ned i et hull på to fots vannhøyde», som han skriver i reiserapporten. Tråkket førte til at «akillessenen sprakk tvert av». Uhellet førte til gips hos doktor Louis i hovedstaden, men også et forkortet opphold. Jeg er kommet til et av min reises minst høytidelige mål, å sjekke om det virkelig eksisterer sandhull i to fots høyde på stranden i Morondava. Det er ikke til å komme unna. Hullene finnes. Ganske sikkert ikke de samme sandhull som i 1980, for hver dag sitt hull og sin plage. Jeg har selv fått en av akillessene avrevet i fotball, og passer på ikke å lide samme skjebne som far. På stranden møter jeg taktekkerne Solo, 35 år, og Dellien, 40 år. Etter tolv timers arbeid på bungalowtaket sitter de igjen med 500 gassiske ariary, eller 1 krone og 42 øre. Det gir dem en timelønn på drøye 11 øre. Det er krisetider på gassisk, men de klager ikke. De er gassere. Hva de enn tenker om arbeidslederen Herman, 32 år, som nok sitter igjen med mer, så sier de det ikke høyt. Som deres leder akter de ham. På stranden møter jeg også guttevalpene Nasser og Sebastien. De er sju og åtte år gamle og har nettopp fanget fem svære gresshopper. Guttene har lagt gresshoppene opp i en plastflaske som ellers brukes til vann. Jeg følger deres lek, som utføres med alvorets presisjon. Mens Nasser passer fangsten, fanger Sebastien flere med hoven. De slår følge med meg ut til bølgene, kaller meg «papa», og den ene av dem spenner de små føttene sine inn i de store, sorte croxene mine, akkurat som mine egne gutter gjør det hjemme. Det slår meg at far kunne ha gjort det samme, pratet og tullet med guttene. Jeg tar bilder av mine egne fotspor i sanden, ved siden av Nassers og Sebastiens, og tenker det hadde vært fint om det var far som i sin tid tok med meg. Tanken spinner: Kanskje kan jeg en gang ta med en eller flere av de fire guttene mine og rusle med dem på denne vidunderlige gassiske vestkysten? ad agaskar misjonstidende 6/

10 Å bli stanset Nomena Rakotondrajao er en ung mann med både evner og ambisjoner. Han er dyktig og arbeidsvillig. Likevel blir han stanset i alle sine planer, og kommer ingen vei. Urettferdig nok er det slik når man ikke har penger og er født i Afrika. tekst & foto: knut kittelsaa, sokneprest red. marit rødland madagaskar: Den unge mannen fra Madagaskar har en gammel, men velfungerende, Peugeot. Den bruker han i arbeidet sitt som sjåfør, guide, organisator og tolk. Men når han prøver å få oppdrag fra dem som formidler sjåfører og guider til turister, blir han ikke anerkjent. Bilen hans er nemlig 15 år og for gammel, mener de. Da prøver Nomena å få et lån, slik at han kan kjøpe seg en ny bil som de kan godta. En nyere bil koster mellom og norske kroner. Men det finnes ingen kredittinstitusjon på Madagaskar som vil gi en ung mann med ambisjoner lån til noe slikt. Han kan få lån fra andre, men da er renten så skyhøy at han ikke kan ta sjansen på å klare å betale. I gode hender Vi er to representanter fra en norsk menighet som besøker vennskapsmenigheten vår i forbindelse med et jubileum. Vi besøker også arbeidet som skjer blant Bara-folket, som vi støtter gjennom prosjektet Landsbyutvikling på Madagaskar. Og når den andre menighetsrepresentanten drar hjem igjen til Norge fra Tulear, drar jeg med Nomena tilbake til Antsirabe for å fullføre et studieprosjekt sammen med pastoren i vennskapsmenigheten. Nomena sørger for at vi er i de beste hender. I tillegg til gassisk og fransk snakker Nomena flytende engelsk. Han er godt kjent i landet sitt, han kjenner de kirkelige forholdene i den gassisk lutherske kirken godt, han behersker oppgaven som sjåfør til fulle, steller bilen sin med omtanke og solid teknisk innsikt, og ordner med hoteller og restauranter på en slik måte at vi får oppleve det beste landet kan by på under vår ferd kilometer tilbakelegger vi sammen disse tre ukene, og alt går helt knirkefritt. Jeg kommer med mine ønsker, Nomena ordner opp, og han er tjenestevillig. Slik var det også sist gang jeg møtte ham, da vi var på tur til solskinnsøya i 2006 og trengte sjåfør og guide i to uker. Motgang Dette kunne vært en vakker historie. Men det er en fortelling om ambisjoner og evner i møte med mye motgang. Nomena må ha oppdrag minst seks uker i året for å få virksomheten sin i balanse. Han har hatt ett oppdrag før vårt, og ingen nye avtaler etter at vi reiste hjem. Han har prøvd å komme seg til dem som formidler sjåfører og guider til turister, men blir altså ikke anerkjent fordi bilen hans er for gammel. Lån får han ikke fra de vanlige låneinstitusjonene, og han blir dermed stoppet i sitt forsøk på å få til et levebrød for seg og familien. En dyktig og initiativrik, innsatsvillig og sjarmerende ung mann med normal forsørgelsesbyrde (kone og barn) kommer ingen vei. Slik er det for veldig mange andre unge også, på Madagaskar og over hele Afrika. Dyktighet og kompetanse kommer dermed heller ikke til nytte i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Virksomheten som alle kunne tjene på kommer ikke i gang. Samfunnsfellesskapet går i sneglefart. Muligheter Historien om Nomena viser oss med stor tydelighet hvor viktig investeringsstøtte og finansiell bistand er om et land skal løfte seg. Mens Nomena venter på en mulighet til å satse, går tid og krefter på Madagaskar med til en innfløkt og langdryg konflikt om den politiske makten, en konflikt som lammer og utsetter all annen satsing, ser det ut til. Så lenge det ikke er orden på den politiske situasjonen i landet, venter også internasjonale organer og nasjoner med å gi utviklingsstøtte. Byrdene må befolkningen bære, selv om de alt har mye på skuldrene sine. Livet for den vanlige gasser blir vanskelig og motstanden stor på denne store, vakre øya i Det indiske hav. Om da ikke noen utenfra skulle ha lyst og mulighet til å hjelpe. 10 misjonstidende 6/7-2011

11 bli stanset p Nomena sammen med familien sin. Nomena har en gammel, men velfungerende, Peugeot. Den bruker han i arbeidet sitt som sjåfør, guide, organisator og tolk. Det Norske Misjonsselskap bidrar gjennom prosjektet Sosial innsats på Antsirabe til et diakonalt senter som har som mål å få arbeidsledig ungdom i alderen år ut i lønnet arbeid. De tilbyr kurs, formidler stipend, gir interessert ungdom råd om hvordan de kan starte egen virksomhet eller komme i kontakt med mikrofinansinstitusjoner. Ved å gi til dette prosjektet hjelper du de som sliter aller mest med å få endene til å møtes. Bruk kontonummer og merk med prosjektnummer misjonstidende 6/

12 Gud, finns du verkeleg? Faren drakk og spela bort pengane han tente. Sonen og mora leia kampen mot kristendommen i landsbyen. Nå er far og son begge ordinerte til prestar i Den evangelisk-lutherske kyrkja i Thailand. t Ordinasjon i ELCT, den 31. mars F.v. Chanda Saiyotha, Boonma Saiyotha, Sutin Sompon, Boonmee Jarupong og Yohan Trakoonmeesuk 12 misjonstidende 6/7-2011

13 tekst og foto: anne brit hatleskog thailand: Det har vore fest i Evangelical Lutheran Church in Thailand (ELCT) i vår! For ei lita kyrkje med 3500 medlemmer var det ein stor, stor dag då heile fem evangelistar vart ordinerte til presteteneste; to til Bangkok, to til nord og ein til nordaust-thailand. Det var ei flott gudsteneste, og me var mange som delte gleda med dei, noko prega av stunda og med ein liten klump i halsen. Vegen fram mot ordinasjon har vore lang for fleire av dei. Av dei fem nye prestane finn me to som skil seg ut. Ikkje fordi deira historie er så mykje meir spanande enn dei andre si, men ganske enkelt fordi dei to er far og son. Far og son Eg fekk høve til å møte dei ein dag i Bangkok. Far Bonmaa bur og arbeider i Nord-Thailand og er i Bangkok for å delta på seminar. Sonen Chanda er prest i Immanuel kyrkjelyd (som for mange av Misjonstidende sine lesarar er kjent for sitt arbeid i slummen, Immanuel dagheim og Lovsongsheimen). Då eg spør om dei kan fortelje historia si, om korleis dei vart kristne, er det naturleg at Bonmaa byrjar: Eg budde saman med familien min i ein liten landsby i nord. Me hadde tre barn og var lutfattige. Rismarkene me dreiv var ikkje nok til å klare oss på, så eg måtte sjå meg om etter arbeid andre stader. I 1984 reiste eg fyrst til Irak som lastebilsjåfør, så var eg nokre år i Saudi-Arabia før eg reiste vidare til Singapore, seier Bonmaa. Singapore har ca thai-arbeidarar, og mange av dei bur i bustadblokkene tilrettelagt frå styresmaktene. I Singapore møtte eg NMS-misjonær Norlys Nilsen, og Visanukorn Upama (biskop i ELCT ). Dei inviterte meg til gudsteneste, og gav meg plass i det kristne fellesskapet blant thaiar i Singapore. Eg skjønte ikkje kva det var, men kjente ein stadig sterkare uro inni meg. Ein dag vart eg bedt for av Visanukorn, og det kjentes godt på ein måte. Eg hugsar at eg bad: Gud, finns du verkeleg? Etter denne dagen gjekk eg til gudsteneste kvar veke i sju månadar. Så var kontrakten min over, og eg reiste heim til Thailand. Same året, i 1994, fekk eg studieplass på det lutherske seminaret (LST), og eg byrja studere. Eg hadde praksis i ein kyrkjelyd i Bangkok. Eg sleit ut fleire par sko det året, ler Bonmaa. Eg brukte føtene og gjekk overalt, det var lite med pengar, og eg hadde sjølvsagt ikkje bil - men eg hadde det likevel godt. Flytta heim Etter det fyrste året med bibelstudier flytta eg heim att til familien min. Då hadde eg ikkje budd heime på ni år, og verken kona eller ungane tok så veldig varmt i mot meg. Sonen min, Chanda, var då ein ungdom på fjorten år, og ville ikkje ha noko som helst med den heimkomne faren sin å gjera. Eg starta å undervisa familien og dei næraste naboane. Det var ikkje lett. Men, etter tre år hadde eg ei gruppe på 11 døypte kristne i landsbyen. Me reiste rundt i evangeliseringsteam, og det var gudsteneste kvar søndag heime i huset vårt. Alle gav av det vesle dei hadde, baht (2-4 kr) vart samla inn i offergåve til det kristne arbeidet kvar veke. Eg har eit bilete heime i stova mi som eg er svært glad i, fortel Bonmaa vidare. Det er dåpsbiletet av kona og ungane mine. Når dagane er tunge, ser eg ofte på det biletet, og minner meg sjølv om at eg har mykje å vera takksam for. Korleis var det for deg då, Chanda, då faren din flytta heim etter ni år, og plutseleg var blitt ein kristen evangelist? spør eg Chanda, som har lytta til faren si forteljing. Det var utruleg vanskeleg, byrjar Chanda. Me hadde ikkje høyrt stort frå han gjennom alle desse åra, lite pengar hadde han òg sendt heim. Me var i ei botnlaus gjeld, og strevde med å halda låne-mafiaen vekke frå familien. Så kom far heim og sa han hadde blitt kristen!!! Eg nekta å snakke med han, og farfar nekta å ha noko som helst med sonen sin å gjera. Eg hugsar at mor ropte til far ein gong: Viss du vil vera med denne Jesus, så pakk veska di og flytt til Jesus, då! Ikkje lett Nei, far hadde det ikkje lett den fyrste tida etter at han kom heim att. Me hadde ein heil anti-kampanje mot han og kristendomen, leia av mor, farfar og meg sjølv. Eg hadde høyrt om denne nye religionen før han flytta heim att, men det hadde bare vore snakk om himmelen og evig liv. Eg var livredd for å døy, og syntes derfor kristendomen var ein nifs religion. Så gradvis byrja det å gå opp for mor at mannen hennar verkeleg hadde endra seg. Han verken spelte eller drakk opp pengene lenger, ikkje krangla dei så mykje som før, heller. Ein kveld far hadde samla evangeliseringsteamet til eit møte heime, byrja mor å storgråte under ei av salmane. Frå den kvelden tok ho imot Jesus. Kva skulle eg gjera då? Det var jo mor som hadde leia i kampen mot kristendomen. Eg valde å fylgje mor. Farfar gjorde ikkje det valet. Han trudde på forfedreåndene, og han nekta å høyra om Jesus så lenge han levde. Kva tenkjer de om at de begge to vart ordinert til prest i ELCT på same dag? Me hadde jo ein ganske ulik veg fram mot denne dagen, seier Chanda. Eg vart ferdig med min Bacholorgrad fleire år før far, som fyrst vart ferdig i fjor. Men far har jo så mange, mange fleire års erfaring med kyrkjelydsarbeid enn det eg har. Guds verk Bonma er raskt frampå og fortel at ingen av dei har bedt om å verta ordinerte, det er ELCT som bestemmer. Dette er ikkje vår forteneste, det er ikkje slik at me har gjort alt rett. Dette er Gud sitt verk, gjennom Den heilage ande. Det er mange i ELCT og i misjonen som har hjulpe oss fram dit me er i dag. Eg lukkar notaboka mi sakte igjen. Bonma ser det, og ler: Me har mykje, mykje meir me kunne ha fortalt deg. Og eg vonar eg kan få høyra meir òg - ein annan dag. No ventar tidsfristar frå Misjonstidende. Takk og be for Bonmaa og Chanda, for kyrkjelydane deira og for arbeidet dei gjer her i Thailand! ud finns du misjonstidende 6/

14 Steuernagel 14 misjonstidende 6/7-2011

15 Kalt til Norge Det trengs virkelig misjonærer i Norge også, sier Maicon Steuernagel. Han og kona, Carolina, er misjonærer i Norge utsendt av den lutherske kirken i Brasil, men vet ikke helt hvor lenge de skal være her. tekst & foto: stein ove horten brasil/norge: Maicon kom som utvekslingsstudent fra Brasil til Hald Internasjonale senter for seks år siden. Da året i Norge var omme, kjente han at han ikke var helt ferdig med dette mørke og kalde landet der langt mot nord. Dørene åpnet seg Han reiste tilbake til Brasil og gjorde ferdig studiene innenfor teologi og sosialantropologi før han giftet seg med Carolina. Hun ble kjent med en mann som hele livet har sagt at han skulle bli prest eller misjonær. Gjennom farens jobb i "World vision" ble han introdusert for flerkulturelle miljøer, noe som gjorde tanken om utreise mindre fremmed. Dette var også avgjørende for valget om å studere sosialantropologi. Carolina vokste også opp i en kristen familie, men det var ikke mye snakk om misjon i hjemmet. Hun studerte medisin, ville bli lege og ivret etter å jobbe med folk. Hun kjente på at hun ville gjøre noe mer, og ønsket å jobbe med folk i andre land. Misjonstanken ble mer konkret gjennom samtaler med Maicon. Sammen bad de om at Gud måtte vise dem hvilken retning de skulle gå. De sa konkret til kirkeledelsen i Brasil at hvis de ville sende et ektepar til Norge, så var de parat. Dette var noe Mission Zero, den lutheranske misjonsbevegelsen i Brasil, hadde tenkt på, og dialogen med NMS startet. Dørene åpnet seg. De kjente at de skulle til Norge, men visste ikke misjon fra sør til nord helt hva oppgavene skulle bestå i. En lang prosess Det var ikke et lett valg for kirken i Brasil å skulle sende disse to til Norge. Prosessen var lang, men etter en god stund var mange positive. Gud hadde grepet inn, og det var en forståelse for at det trengtes misjonærer inn i et sekularisert miljø. Flere kirker støtter dem nå økonomisk. Dette er kirker i store byer i Brasil, byer som kan kjenne igjen sekularingsproblematikken. Maicon og Carolina jobbet først et halvt år i en misjonsmenighet nordøst i Brasil, før de satte kursen mot Norge. Nå har de vært i Norge i et halvt år, og de har opplevd en kald vinter. De sier at det ikke er kulden - men mørket - som er den største utfordringen. Maicons første møte med Norge var som Hald-student. Da var han i kontakt med nesten bare kristne miljøer. Gjennom forberedelsene til utreisen som misjonær har han sett at Norge er blitt sterkt sekularisert, og at det virkelig trengs misjonærer her i landet også. Gode miljøer Maicon og Carolina jobber i Oslo Internasjonale kirke og i Drøbak menighet med trosopplæring og ungdomsarbeid. De er opptatt av å skape miljøer der de kan være sammen med folk og på den måten få til gode samtaler rundt personlig tro. De trekker fram som veldig positivt at de besøkende på gudstjenestene i Oslo Internasjonale kirke blir sittende lenge. Kirkekaffen kan vare lengre enn selve gudstjenesten. Her deles både tro og liv. Videre forteller de at kirken vokser og får stadig flere cellegrupper. Hver fjortende dag arrangeres det ungdomskveld i Drøbak, og Maicon har også noe konfirmantundervisning. Det blir en god dynamikk mellom han og ungdommene ved at han ikke kan flytende norsk. På den måten blir evangeliet presentert med litt andre ord, og kanskje ungdommene må fokusere litt mer. Gjennom samtalen opplever jeg at Maicon brenner veldig for norsk ungdom. Mange vet veldig lite om Jesus! sier han. Vi må gi dem mer enn spennende aktiviteter. Vi må etablere et åndsfylt miljø som de kan kjenne seg hjemme i. Utradisjonell vei De fleste nordmenn blir overrasket når Maicon og Carolina forteller at de har kommet som misjonærer fra Brasil til Norge. Tradisjonelt har misjon gått andre veien. Når folk får tenkt seg om en gang eller to, viser de forståelse og aksept for valget. Men det krever at folk tenker seg om. Carolina opplevde at brasilianere hadde vanskeligere for å forstå valget enn hva nordmenn har. I NMS-miljøet har vi blitt godt mottatt. Det som har vært vanskelig er å måtte si nei til noen av de mange intivitasjonene vi har fått. Vi kjenner at vi er ønsket, og vi ønsker å være her lenge. Men hvor lenge vi blir er usikkert. I juni skal de en tur tilbake til Brasil før de skal delta på GF. Der har du mulighet til å høre mer fra dette åpne og hjertevarme paret. isjon fra sør til nord misjonstidende 6/

16 Rom for modning - Det er læringsutbyttet som er i fokus, ikke undervisningen, sier førsteamanuensis og praktikumsrektor Hans Austnaberg, om revisjonen av profesjonsstudiet i teologi ved Misjonshøgskolen. Tekst: Siv Ane Nerhus Det har ikke vært gjort store endringer på prestestudiet de siste årene, og vi syntes derfor at tiden var kommet for å gå nøye gjennom studiet og se hvordan vi kunne forberede studentene enda bedre til en framtidig prestetjeneste, forklarer Austnaberg. Vi ønsker å utdanne teologer og prester som er i stand til å anvende den teologiske kunnskapen på en måte som er relevant for menneskene de møter, og som kan formidle troen i ulike sammenhenger, lede menighetsarbeid, utvikle menigheter og plante nye, i og utenfor Norge. Kompetanse i endring I tillegg til å gi studentene innsikt i og evne til å anvende teoretisk kunnskap, vil studiet også gjøre dem fortrolige med ulike former for menighetsarbeid både i Norge og i utlandet, sier Austnaberg. Studiet må sette studentene i stand til å møte de krav som stilles ved en evt. kirkelig ordinasjon. Rammebetingelsene for kirkelig arbeid er imidlertid i endring. Studiet må derfor også sette studentene i stand til å forstå endringsprosesser og å anvende sin kunnskap og sine ferdigheter med fleksibilitet og kreativitet. Vi har et mål om at hvert emne skal trekke linjene fram mot relevansen for prestetjenesten. Dersom vi f. eks. foreleser om den lutherske reformasjonen skal studentene også få en forståelse for hvilken betydning den har for oss i dag. Variert innhold Teologistudiet består av tre hoveddeler som bygger på hverandre. Det er mulig å ta en eller flere av disse delene: Bachelorgraden i teologi er et treårig studieprogram som tas over 3,5 år. Etter den nye studiemodellen inkluderes et halvt år praktisk teologi som fordeles over alle de tre årene i denne graden. Bachelorstudiet gir inngående kjennskap til Bibelen, kirkens lære, kirkens tro og historie. Mastergrad i teologi (2 år) bygger på bachelorgraden i teologi, og den har et globalt preg. Her gis det mulighet for spesialisering innen flere fagområder. Første semester av Praktisk teologisk seminar (1 år) er integrert i bachelorstudiet, mens andre semester kommer etter master. Studentene får arbeide med fag som prekenlære, liturgikk, sjelesorg, osv. i tillegg til praksis under veiledning. Vi håper at studentene blir fornøyde med endringene i teologistudiet, sier førsteamanuensis Hans Austnaberg. Lederperspektiv - Det er særlig i det siste semesteret av bachelorstudiet at lederperspektivet blir utdypet. Da har studentene fått noe praktisk erfaring fra menighetsarbeid og kan relatere sine erfaringer til forskjellige ledelsesteorier, forklarer Austnaberg. Vektleggingen på ledelsesperspektivet er også i tråd med vår visjon om å utdanne prester og teologer til lederskap i en misjonal kirke lokalt og globalt. Menighetsarbeid Austnaberg forteller videre at som en del av utdannelsen skal studentene fra 2. året være knyttet til en menighet. Noen studenter er allerede aktive i en lokalmenighet, men 16 misjonstidende 6/7-2011

17 Om Studiet omfang Bachelorgrad i teologi: 3 år/180 studiepoeng Mastergrad i teologi: 2 år/120 studiepoeng Praktisk teologisk seminar: 1 år/60 studiepoeng (ISPT og ASPT) Profesjonsstudiet i teologi: 6 år/360 studiepoeng opptakskrav Bachelorgrad/profesjonsstudiet: Generell studiekompetanse eller dokumentert realkompetanse Mastergrad: Bachelorgrad i teologi, der gresk og hebraisk språk inngår søknad innen 15.april (bachelorgrad og profesjonsstudiet). Mastergraden og praktikum har lokalt opptak via egen søknadsweb ( Frist er 1. april og 1. oktober (opptak ISPT/ASPT) dersom det ikke er tilfelle, får de hjelp til å finne en menighet de kan trives i. Denne menighetstilknytningen er viktig både med tanke på praksis og fordi studentene får oppgaver i teologifagene som krever observasjon av eller deltakelse i menigheten for å kunne løses. Involvering Planleggingen av studieomleggingen har pågått i nærmere to år, sier Austnaberg. Vi var en arbeidsgruppe som bestod av studenter, faglig personell fra MHS, en ansatt i NMS sitt menighetsutviklingsarbeid og en prest fra bispedømmet. Det har vært veldig viktig for MHS å ha med studenter i dette arbeidet. De har førstehåndskjennskap til studiet som brukere. (TEOL) En av studentene som var med i arbeidsgruppen er Ingvild Simonnes. Hun er ferdig utdannet Cand. theol i år, og får dermed ikke selv erfare hvordan endringene i studiet blir for kommende studenter. I et intervju med Misjonsmarka, meldingsbladet for Misjonshøgskolen, forteller Simonnes at hun har opplevd arbeidet med omleggingen som både spennende og krevende. Arbeidet med omleggingen var både spennende og krevende, sier Ingvild Simonnes. Spennende og krevende Det har vært spennende å få prege en så viktig prosess, komme med innspill og synspunkt, og være med å legge rammene for teologistudiet i mange år framover. Samtidig har det vært mange hensyn å ta, mange ønsker å imøtekomme og noen drømmer for studiet har jeg måttet legge vekk, sier hun. Kirkevirkelighet Vi trenger prester som er grunnfestet i troen, som vet hva de skal forkynne, som kjenner kirkevirkeligheten i Norge og som klarer å gjøre seg nytte av all teorien studiet innebærer når de kommer ut i jobb. Dette er krevende og for å klare det tror jeg man trenger mange års forberedelse. Styrke Ingvild Simonnes avslutter med å fortelle hva hun opplever som styrken i det nye teologifaget. Man oppfordrer sterkt til, og forventer, en menighetstilknytning gjennom hele studietiden. Erfaringer man gjør seg i menigheten blir så grunnlag for refleksjon og samtale i flere fag underveis i studiet. Dette tror jeg vil gjøre at studiet oppleves virkelighetsorientert og relevant. Endringene trer i kraft fra skoleåret 2011/2012, og både 1. årsstudenter og 2. årsstudenter starter da på den nye ordningen. Kilde: MHS studiekatalogen 2011/2012 og intervju med Ingvild Simonnes i Misjonsmarka misjonstidende

18 min vei til jesus Jeg merker hvor glad Jesus er i meg... Da jeg var muslim, var jeg tiltrukket av Allah. Men da jeg møtte Jesus, ble han meg kjær på en helt annen måte. Han har beseiret hjertet mitt. t Nathalie har en hilsen til muslimske venner: Bli kjent med Jesus, så får du vite hvem han er! tekst & foto: landy robenhariziva bakke madagaskar: Nathalie var enebarn. Mens hun var liten, ble foreldrene skilt. Hun ble boende hos moren, som var muslim. Nathalie levde som muslim til hun var nitten år. Da ble hun gift med en som var katolikk. Han var ingen aktiv kristen, men fikk familien med på å praktisere noen kristne skikker. De fikk to jenter. Nathalie forlot mannen etter tre år, for han var voldelig. Hun ble boende hos sin stefar i Fianarantsoa. Rotløshet og kamp Stefaren var ivrig avgudsdyrker på tradisjonelt gassisk vis. Nathalie var avhengig av hjelp, så det ble til at hun tok etter hans skikker. Men hun visste hele tiden at det ikke var dette hun ville, så hun søkte om å bli fri. Da fikk hun kontakt med en som var aktiv i hyrdebevegelsen på Antsirabe. Denne hyrden begynte å be for henne. Men livet var blitt ustadig, og det endte med at Nathalie vendte tilbake til sin mor. Og dermed ble hun igjen ledet til å 18 misjonstidende 6/7-2011

19 Min vei leve som muslim. Tre muslimske menn prøvde å få henne til kone. På den tjueførste dagen i Ramadan bad hun Allah vise henne hvem av dem hun skulle gifte seg med. I et syn fikk hun se at det var ingen av disse tre som skulle bli hennes ektemann, men en helt annen. Faktisk endte det med at hun ble gift med denne mannen, og de har sammen fått to sønner. Denne nye mannen var buddhist, men han praktiserte ikke sin tro i det daglige. Omvendelse og nytt liv For tre år siden i påsken fikk Nathalie sitt kristne gjennombrudd. Det skjedde i en menighet hvor hun gikk til gudstjeneste. Det ble veldig sterkt for meg at Jesus bar all min synd på korset og døde for meg. Jeg måtte si ja til han. Han er Frelseren som ikke skuffer. Jeg merket hans kjærlighet. Han forandret livet mitt. Jeg måtte overgi meg til ham og senere ble jeg døpt. I tiden etter at jeg tok imot Jesus som Frelser, arbeidet Den hellige ånd i meg. Han viste meg min synd og det jeg måtte vende meg fra. Ånden overbeviste meg også om at jeg måtte forlike meg med venner, familie, mor og far. Jeg dro og besøkte hver enkelt av dem og bad om tilgivelse, slik at jeg kunne ha fred i mitt hjerte. Familien ble veldig forundret da Nathalie kom til dem på denne måten. De hadde aldri opplevd at noen bad om tilgivelse for noe som var gjort mot dem. Hva er det som går av henne? spurte de. Mine muslimske slektninger spurte meg: Hvem er den Gud som gir mot og styrke så du kan ydmyke deg på denne måten? Nathalie svarte at det er Jesus som gir henne styrke. Det er han jeg ber til. En muslimsk slektning av rik familie bad om å få høre mer om Jesus, slik at han kunne få samme mot. Noen andre slektninger mente at de opplevde ekte himmelsk glede da Nathalie kom til dem. Noen viste tydelig at de ikke forsto hva som hadde hendt med henne. Men hun var glad for at ingen vendte henne ryggen. Kristent vitnesbyrd Det var en stor glede for henne å bli tilgitt og få tro som et Guds barn. Etter dåpen inviterte hun noen venner hjem til seg. Blant dem var Landy i Shalom og hennes familie. Landy, som hun hadde kjent i nesten seksten år, hadde støttet henne i hennes åndelige kamp. I dåpsselskapet kom Landy med Verdens beste kake, etter oppskrift fra sin norske svigermor. Etter at de hadde spist, tok Nathalie ordet, bad en bønn og avla et vitnesbyrd om sin tro. Hennes svigerfar, som er kineser, ble veldig grepet. Flere av vennene hennes gråt og begynte å be til Gud. Mannen hennes spurte: Hvor har du lært å tale på denne måten? Det var fantastisk å høre deg! Du har forandret deg mye! Hun kunne bare svare at dette er Den Hellige Ånds verk, og at Han har beseiret hjertet mitt. ordene ble gitt henne. Nathalie er spesiell. Hun har en dyp lengsel etter Gud. Da hun følte at hun var langt borte fra Gud, fikk hun forsikring om at han er hennes Far og at han er nær - selv om hun ikke føler det. Hvis jeg nå må gjennom tunge dager, sier hun, opplever jeg at Gud bruker dette til noe godt og knytter meg sterkere til seg, sier Nathalie. Hun drev tidligere en kleshandel og var veldig opptatt av pynteklær. Det ble et annet fokus da hun ble omvendt. Klær og utseende skal være til Herrens ære, sier hun. Nå er hun opptatt av å føre mennesker til Jesus. Og hun har fått mange med seg. Når Shalom kirkens arbeid blant muslimer har sine samlinger, avlegger hun gjerne vitnesbyrd. Det gjør et sterkt inntrykk å høre den tidligere muslimen fortelle om sin vei til kristen tro. Problemer og gleder Forholdet til moren er fortsatt vanskelig. Moren kan ikke akseptere at Nathalie er blitt en kristen. Hun innrømmer at kristentroen har medført en positiv forandring hos Nathalie. Men når vanskeligheter oppstår, er hun snar: Hvor er nå din Gud? Moren prøver også å få henne til å vende tilbake til islam. Hun kan til og med gi henne et valg: Hvem vil du elske, meg eller Jesus? Da er svaret Jesus. Herren har ikke bare rørt ved henne, men også ved barna. En kveld hadde hun lagt seg sammen med sin fem-årige sønn. Da ble det tordenvær og lyset gikk. Gutten ble redd og sa han ville gå ut i stua til far og en eldre bror. Nei," sa mammaen, du må ikke gå, for da blir jo jeg alene her. Forundret ble hun da gutten svarte: Du blir ikke alene, mamma, for Jesus er hos deg. Nathalie forteller også at det gir henne spesiell glede å notere hvert bibelord som har styrket henne gjennom dagen. I boken skriver hun også det hun gjerne vil si til Jesus. Muslimer trenger Jesus Nathalie har en hilsen til muslimske venner: Bli kjent med Jesus, så får du vite hvem han er! Jeg har opplevd at han er KJÆRLIGHET. Det har blitt til stor velsignelse for meg at jeg tok imot Jesus. Jeg kjenner meg lykkelig. Jesus gir meg fred i hjertet, for han berget meg fra min dårskap. Jesus gir meg også visdom, så jeg kan være på den rette veien. Nathalie understreker at hun inderlig ønsker å føre sin mor til Jesus. - Jeg tror at Herren vil bekrefte sine ord: Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, både du og familien din. (Ap.gj. 16,31) misjonstidende 6/

20 Om GF-sangen: Våg å spre det gode budskap 20 misjonstidende 6/7-2011