Martin Luthers store kommentar til Første Mosebok, kapittel 19, 4-5

Transkript

1 Martin Luthers store kommentar til Første Mosebok, kapittel 19, 4-5 Skriftens syn på homofili I sin forelesning for de teologiske studenter og andre interesserte tilhørere forteller Luther litt om homoseksualitetens historie. Deretter gir han Bibelens syn på dette fenomenet sammenlignet med ekteskapet. Det skjer i forbindelse med utleggingen av kapittel 19, 4-5. Oversettelsen bringes parallelt med Luthers originale latinske tekst fra Waimar-utgaven (WA 43, 55-58): Men før de hadde lagt seg, kom alle mennene i Sodoma, både unge og gamle, fra alle kanter av byen og omringet huset. De ropte på Lot og sa til ham: «Hvor er de mennene som kom til deg i natt? Før dem ut til oss! Vi vil ha vår vilje med dem!» Pergit Moses in descriptione horribilis peccati. Ac ego quidem non libenter versor in hoc loco, quod aures Germanorum adhuc innocentes et purae sunt ab hoc portento: etsi enim haec quoque labes, ut reliqua peccata, irrepsit per impium militem et voluptuarium mercatorem: tamen, quae in occulto fiunt, ignorantur ab aliis. Carthusiani monachi digni odio sunt, hi contagium hoc horribile ex monasteriis Italicis primi intulerunt in Germaniam, sic scilicet laudabiliter Romae instituti et eruditi sunt. Moses fortsetter med beskrivelsen av denne forferdelige synd. Og jeg behandler ikke med glede denne tekst, fordi tyskernes ører ennå er uskyldige og rene for denne avskyelige og skrekkelige synd. For skjønt også denne skjendsel, likesom andre synder, ved ugudelige soldater og utuktige handelsreisende har sneket seg inn, så foregår det i hemmelighett, så andre ikke kjenner til det. Karthäusermunkene er de første, som har brakt denne forferdelige skjendsel til Tyskland fra de italienske klostre. De fortjener virkelig avsky for det. Så vel og priselig har de studeret og gått i lære i Rom. Continet autem locus hic necessariam et utilem doctrinam. Videmus enim, quod, cum peccata in mores abeunt, et homines securi eis indulgent, vindicta divina statim consequitur. Discamus igitur timere Deum, et armare nos contra carnem et diabolum, ne in similia flagitia ruamus, quae Deus non potest impunita transmittere. Men i denne tekst er det også en nyttig og nødvendig lære. Vi ser nemlig, at så snart verden gjør synder til vane, og folk trygt praktiserer dem, følger Guds straff snart etter. Derfor skal vi lære å frykte Gud og ta kampen opp mot vårt kjød og Djevelen, for at vi ikke skal komme i sådan synd og skam, som Gud ikke kan la gå ustraffet hen. Moses satis grandibus verbis describit miseriam et calamitatem generis humani. Postquam comedissent Angeli, inquit, absque dubio in coena varia locuti de timore Dei, de iustitia, de corruptela morum et disciplinae dissolutione, De his enim forte conquestus [2. Petri 2, 8] est sanctus Loth: Non enim frustra dicit Petrus, animam iusti cruciatam [Matth. 12, 35] diu noctuque, quod indigna et videre et audire cogebatur. Os igitur ex abundantia cordis locutum est1, nec se potuit continere dolor, cum tam opportuni et sancti contigissent hospites. Moses beskriver ganske tydelig den menneskelige slekts jammer og elendighet. Englene hadde nettopp spist, vil han si, og ved bordet uten tvil talt med hverandre om mange slags ting, om

2 gudsfrykt, om rettferdighet, om folks fordervede levevis og tilintetgjørelsen av all disiplin og ærbarhet. For over alt dette hadde den hellige Lot sikkert beklaget seg for dem. Det er ikke uten grunn, at Peters 2. brev 2, 8 sier, at hans rettferdige sjel pintes ved dag etter dag av å se og høre deres lovløse gjerninger. Derfor strømmet hans munn over av det, som hans hjerte var fullt av, og han kunne ikke avholde seg fra det av stor hjertesorg, fordi han nå fikk muligheten og hadde så hellige gjester. Postquam igitur coena peracta est, et tempus suaderet somnum, quid fit? viri civitatis, viri Sedom (haec repetitio ad aggravandum peccatum pertinet) adeo furiosi sunt, ut non solum nullum praestiterint offitium hospitibus, sed in aliena domo ne ad horam quidem fessos sinerent quiescere: saeviunt in lassos, antequam cubitum abeunt, etiam somnum invidentes. Nonne barbaries et crudelitas insignis? Sed hoc gravius et prorsus infandum est, quod ad libidinem eos flagitant, atque hoc faciunt viri civitatis, non leves ex plebe homines, mercenarii, servi, inquilini, sed praecipui cives, quorum erat tueri alios, et punire similia flagitia in aliis. Da måltidet var forbi, og det var sengetid, er byens menn, mennene i Sodoma (for dette gjentas, for å gøre synden riktig stor) så rasende og dårlige, at de ikke viser disse fremmede gjester noen vennlighet eller tjeneste, og ikke engang lar dem hvile en time i en annen manns hus, hvor trette de så enn er, de overfaller dem med vold, før de går til sengs, og vil ikke unne dem ro. Er dette ikke en umenneskelig og uhørt grusomhet? Men dog er det enda forferdeligere og skjendigere, så det neppe kan sies, at de ville drive utukt med dem. Og dette gøre byens menn, ikke blot tilfeldige slyngler eller omreisende, tjenere eller tilflyttere, men de fornemste borgere, som hadde skullet beskytte andre og straffe de andre for sådan misgjerning. Pertinet igitur hoc quoque eo, ut intelligas non fuisse decem iustos in civitate. Hi enim cives erant primo loco, habebant uxores, habebant liberos et familias, has gubernare debebant, et adsuefacere ad disciplinam et pudicitiam, sed quid ipsi designant? quid tentant? idque in publico, et contra hospites innocentes? Derfor tjener dette også til, at man skal forstå, at det ikke var ti rettferdige i byen. For disse var de fornemste av borgerne, hadde hustruer, barn og tjenestefolk. De skulle ha regjert og holdt til tukt og ærbarhet. Men se, hvordan de handler, og hva de får seg til å gjøre imot uskyldige fremmede gjester, midt på åpen gate! Repetit autem Moses et dicit, viri Sodom hoc fecerunt, quae caput fuit totius regionis, atque ideo exemplo esse debebat vicinis civitatibus. Ita enim fit, Minores respublicae ad maiorum exempla se comparant, sed quid de illis quatuor inferioribus iudicabimus, cum tantum vitii in praecipua, quae ceu gubernatrix aliarum fuit, conspiciatur? Nam audi porro Mosen. Og Moses sier klart, at dette gjorde folkene eller mennene i Sodoma, som var hele dette lands hovedstad og derfor skulle ha gått foran de andre byer omkring med et godt eksempel. For dette er allminneligt, at små byer gjerne retter sin levevis og sin ordning etter de store. Men hva godt kan det ha vært i de andre fire små byer, når det var så mye skam og last å se i den fornemste, som skulle regjere de andre? For hør nå, hva Moses videre sier:

3 Circumdant domum, non mittunt apparitores, seu lictores ad domum Loth exploraturos, qui hospites sint, qui advenerint, nec ipsi exploratum veniunt. Sed domum circum circa cingunt minitantes hostile aliquid. De omringet huset, sendte ikke deres tjenere hen til Lots hus for å spørre etter, hva det var for gjester, og hvorfra de var kommet. De kom heller ikke selv for å forhøre seg om det, men de omringer huset på alle kanter og truer, likesom fiender. Haec circumstantia facit, ut credam festum tum fuisse diem, et convivia agitata per urbem, tota enim civitas insaniit, etsi enim non omnes perpetrare facinus voluerunt, tamen omnes fuerunt in studio, ac delectati sunt hoc civium furore contra hospites. Pari autem loco sunt faciens et consentiens. Disse omstendigheter får meg nesten til å tro, at de den dag feiret en fest med gjestebud over hele byen, siden hele byen var så avsindig. For selv om ikke alle ville begå denne gjerning, så hjalp de dog alle til og hadde lyst og glede av disse borgernes avsindighet mot disse fremmede. Men nå kommer det ut på ét, selv å begå en gjerning eller å innvilge i den, når andre gøre den. Porro inter ista quatuor membra durissimum est, quod sequitur: a puero usque ad senem. Est aetatis nomen, ac fere eo utuntur Hebraei, cum de servis et ancillis loquuntur. Significat enim eos, qui , annum attigerunt, iam per aetatem ad serviendum utiles, ac qui iam sentiunt aestus carnis, hi omnes se associant civibus, Regi, consiliariis, senatoribus, optimatibus, etiam senes adsunt, in quibus vel mortua Venus, vel qui saltem compescere furorem reliquorum canitie et autoritate poterant: et, ut clarius rem intelligas, omnis populus simul ex omnibus civitatis angulis accurrit. Non quidem potuerunt omnes perpetrare facinus hoc, sed et delectati sunt facto, et consenserunt. Men av alle omstendigheter, som her beskrives, er dette det forferdeligste som nå sies: «både ung og gammel». Det brukes her et hebraisk ord, som betyr en yngling, og som anvendes om unge tjenere, gutter eller piker. Moses viser herved, at alle de, som var voksne og nå for deres alders skyld kunne brukes i tjeneste og følte kjødets lyst, sluttet seg til borgerne, til kongen, hans embetsmenn, rådsherrer og de fornemste i byen. Også de gamle er med, som dog på grunn av deres alder skulle ha mistet den seksuelle lyst, eller som i allefall med sine grå hoder og sin anseelse hadde kunnet stille de andres rasendes larm og støy. Og for at man bedre kan forstå denne sak, skal man ikke forestille seg annet, enn at folket løp til fra alle ender av byen. Visstnok kunne de ikke alle øve denne gjerning, men dog hadde de lyst til det og tok defor del i det. Quid autem putabimus cogitasse in hoc totius civitatis furore pium Loth, cuius unius domus petebatur ab omnibus? Unus enim timebat Deum, et domi suae disciplinam ac castitatem, quam poterat diligentissime, tuebatur, reliquis libere et sine pudore indulgentibus adulteriis, stupris, molliciei, incestibus etiam, adeo ut non peccata, sed ludus aliquis haberentur: quemadmodum hodie inter nobiles et in inferiore Germania fornicatio pro ludo habetur, non pro peccato, itaque etiam sine omni poena est. Hva skal vi nå tro den fromme Lot, hvis hus alt dette gjaldt, tenkte ved denne, hele byens avsindige larm og rasen? For han var den eneste, som fryktet Gud i hele denne avsindige by, og i sitt hus omhyggelig overholdt ærbarhet og kyskhet, så meget det kun var ham muligt, mens de andre frekt og uten noen skam begikk utukt, voldtekt, unaturlige forhold og selv incest, så det ikke lengre ansås

4 for synd, men kun for tidsfordriv. Som det nå til dags går til blant adelen og i Holland, hvor det ikke anses for synd, men for underholdning, tidsfordriv og spøk å drive horeri, hvorfor det da heller ikke straffes. Et in Italia primum, deinde a quibusdam Canonicis in Germania disputatum est, simplicem fornicationem soluti cum soluta non esse peccatum, sed naturae purgationem quaerentis exitum. Honor sit auribus innocentibus, non enim libenter haec tracto, et tamen cavendum nobis est, ne tales scandalosi sermones incautam et alioqui pronam ad peccatum aetatem abripiant ac evertant. Ubi enim sic vivitur et docetur, ac vicia in mores abeunt, ibi, inquit graviter Seneca1, remedii locus non est. [Hebr. 13, 4] Vos Pauli sententias vobis proponite, et ex illis iudicate: Fornicarios[1. Kor. 6, 9] et adulteros iudicabit Deus. Nolite decipi, fornicarii et adulteri regnum[hebr. 11, 6] Dei non possidebunt. Et Ebrae orum 11.: Sine castitate nemo Deo placebit. Og først har italienerne, dernest også noen domsherrer i Tyskland, lært, at horeri ikke kunne være synd hos personer, som var frie og ikke bundne til andre, men at det var en naturens trang, som måtte ha sitt utløp. Dette vil vi forskåne uskyldige hjerter for å høre, for jeg taler helst ikke om det, men allikevel må vi vokte oss for, at vi ikke ved sådan forargelig tale, den uforsiktige ungdom, som allikevel er tilbøyelig til synd, forføres og forderves. For hvor man lærer og lever således, og synder og laster blir til daglig vane, der kan man, som Seneca sier, hverken råde eller hjælpe. Men betrakt Bibelens ord, og døm deretter om sådanne ting. I Hebr 13, 4 sies det: «Gud vil dømme utuktige og ekteskapsbrytere.» Likeså i 1 Kor 6, 9: «Far ikke vill! Hverken utuktige eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller menn, som ligger i med menn skal arve Guds rike.» Og Hebr 12, 14: «Uten helligelse kan ingen se Herren.» Vidi ego Romae tanquam sanctos adoratos quosdam Cardinales, qui consuetudine mulierum fuerunt contenti. Non igitur ibi occulte nec privatim, sed publice infanda flagitia committuntur, exemplo et authoritate principum et totius civitatis. Hic quis remedii potest locus esse? aut quis arguet tales? qui peccata pro laudatis moribus habent? et cum laude ea putant exerceri? Ad hos si compares illos, qui etsi peccant, tamen clam peccatum habent, et pudore suffunduntur, dices tolerabiles esse peccatores: sicut proverbium Germanicum dicit de Nemine : Nemo etsi peccet, tamen tolerabiliter peccat. Habet enim timorem et pudorem saltem crassum et servilem, quod nollet vulgari peccatum suum. Tales Sodomitae non erant, itaque desperata apud eos erant omnia, nec relinquebatur remedio locus. Sed necesse erat Dominum de coelo descendere et punire. I Rom så jeg noen kardinaler, som man æret som helgener, fordi de var nøye med omgang med kvinner. For det begås forferdelige synder, ikke hemmelig eller i en krok, men offentlig, og i dette spill går de øverste og fornemste foran hele byen. Hva kunne man vel finne for råd eller hjelp mot sådan synd? Hvem ville vel påta seg å refse dem, hos disse som synd og skam anses for en priselig vane og øvelse? Når du nå med disse ville sammenlikne andre, som, skjønt de synder, dog gøre det hemmelig og skammer seg over det, da måtte du si, at dette enda var syndere, som man kunne tåle, som man i det tyske ordspråk sier om hr. Ingen: Skjønt hr. Ingen synder, gjør han det dog på en måte, som man kan finne seg i, for han frykter og skammer seg dog, og vil ikke gjerne, at hans synd skal komme ut iblandt folk. Men således var sodomitterne ikke til sinns, derfor var det ingen bedring å håpe hos dem. Hos dem var alt kommet til det ytterste, og her kunne der ikke anvendes hverken råd eller hjelp, men Gud måtte komme ned fra Himlen og straffe disse syndere.

5 Etsi autem horribile est experiri et videre, quanta sit potentia Satanae, postquam homo semel a timore Dei deflexit. Non enim cessat impellere de peccato in peccatum, tamen utiliter haec cogitantur, et ad orationem invitant. Imo etiam commendant nobis curam coelestis Patris de nobis, admonentis et quasi in viam revocantis nos per patrum flagellum, quod hoc modo dulcescit, cum cogitas, quid soleat homo sibi relictus et indulgens libere peccato Men skjønt det er skrekkelig, at man således må se og erfare, hvor stor makt Satan har over mennesket, når det først engang har vendt seg bort fra gudsfrykt og lydighet, (for han hviler ikke, men driver fra den ene synd til den anden), så er det dog nyttig og godt, at man betenker det og derved lar seg drive til bønn. Ja, det lærer oss også, at Gud alltid tar seg av oss og sørger for oss, idet han advarer oss og likesom holder oss tilbake og bringer oss tilrette med sitt faderlige ris, som da blir søtt og kostelig, når vi betenker, hva et menneske pleier å gjøre, som er overlatt til seg selv og trygt og sikkert farer frem i synder. Sodomitarum singularis enormitas est, discedentium a naturali ardore et desyderio, quod divinitus implantatum est in naturam, ut masculus ardeat in foeminam, et appetentium, quod contra naturam poenitus est, unde haec est perversitas? sine dubio ex Satana, qui, postquam a timore Dei semel deflexum est, tam premit naturam valide, ut extinguat naturalem concupiscentiam, et excitet eam, quae contra naturam est. Sodomitternes synd er nå ganske og aldeles imot naturen. For mens det er naturlig og innplantet i menneskets vesen, at en mann føler kærlighet og lyst til en kvinne, lar de denne naturlige begjærlighet fare og får lyst til det, som er ganske og aldeles imot naturen. Hvorfra kommer da denne forkjærte måte? Uten tvil fra Djevelen, som, etter at han engang har vendt gudsfrykten ryggen, så mektig trykker og besværer den menneskelige natur, at han endog utslukker den naturlige lyst og begjærlighet og oppvekker en annen, som er mot naturen. Moses peccatum hoc valde exaggerat, cum addit horribilem istam vocem, et in auribus omnium sanorum hominum intollerabilem: Educ viros istos, ut eos cognoscamus. Hoc clamat non unus et alter, sed tota civitas, iuniores cum senibus, etiam ipse magistratus. Disce igitur, quid Propheta [Jes. 3, 9] Esaias velit, cum dicit de suo populo: sicut Sodoma praedicaverunt peccatum suum. Non in ipsa domo tam infandam vocem edunt. Foris stant in publico, et publice Magistratus autoritate postulant educi Angelos duos. Non igitur hoc eiusmodi peccatum fuit, quod cuperent clam esse et coelari: Apparet publice fuisse morem, cuius neminem puduit. Og Moses selv fremstiller denne synd som riktig stor, idet han også tilføyer disse forferdelige ord, som intet fornuftig menneske kan tåle i sine ører: «Kom ut med dem til oss! Vi vil ligge med dem!» Disse ord sier ikke en eller to som ønsker det, men den hele by, de unge med de gamle, ja øvrigheten selv. Lær derfor, hva profeten Esajas mener, når han i kap. 3, 9 sier om sit folk: «De forteller om deres synd som Sodoma, de skjuler intet.» Sådanne skjendige ord lar de lyde, ikke inne i huset, men står udenfor på åpen gate og fordrer offentlig, i øvrighetens navn og med dens fullmakt, at man skal føre de to englene ut til dem. Derfor var det ikke en sådan synd, som de ville ha holdt hemmelig, men det lader til å ha vært en alminnelig og offentlig vane, som ingen skammet seg ved. Auget autem indignitatem, quod in hospites talia audent. Quid autem fecerunt aliae quatuor inferiores civitates et quasi discipulae, hoc cum Sodoma, princeps earum, faceret?

6 Og denne synd blir enda mer forferdelig og mer alvorlig derved, at de gjør sådan mot fremmede og gjester. Men hvordan stod det da nå vel til i de andre fire byer, som var likesom disipler av Sodoma, når deres hovedstad, som de gjorde etter, bar seg således av? Dominus meritam poenam non adduxisset, paulatim dilapsa esset politia, nec potuisset consistere. Si enim vinculum coniugii tollas, et vagas libidines permittas, cum disciplina leges et honestas omnis intercidit. His autem sublatis non politia, sed mera bestialitas et feritas relinquitur. Itaque Dominus coactus est, ut poenam infligeret, et grassantem immodice furorem reprimeret, aliis in exemplum. Var Herren derfor ikke kommet med den velfortjente straff, var det borgerlige liv forfalt mer og mer og hadde ikke lengere kunnet bestå. For hvor all ekteskapelig troskap er opphevet og utukt og skjendsel får fritt spillerom, forfaller også all orden, lov og ærbarhet. Men når dette er borte, da forblir det ingen borgerlig orden, men all uorden blir følgen av det og et dyrisk og vilt liv. Derfor måtte Gud nødvendigvis straffe og sette en stopper for dette ville og avsindige liv, andre til skrekk og eksempel. Den Lille Andaktsbok Betbüchlein WA 10 II, 384 (Homoseksualitet - Den unaturlige, stumme synd) Widder das sechst. Wer iunckfrawen schwecht, ehebricht, blutschanden und der gleych unkeuscheyt wircket. Wer unnaturliche weyße odder personen (das sind stummen sunde) gebraucht. Wer mit schandparn worten, lydlin, historien, bilden, die boeße lust reytzt oder tzeygt. Wer mit sehn, greyffen, willigen gedancken sich reytzet und befleckt. Wer die ursach nit meydet, als fresszen, sauffen, muessickeyt, faulheyt, schlaffen unnd weybs oder manß personen gemeynschafft. Wer mit uberigem schmuck, geberden &c.. andere tzur unkeuscheyt reytzet. Wer hauß, rawm, tzeyt, hulff stattet solche sunde tzu thun. Wer eynß andernn keuscheyt nitt hilfft bewaren mit radt und tadt. Imot det sjette bud. Den, som krenker jomfruer, bryter ekteskap, utøver blodskam og den slags ukyskhet. Den, som bruger unaturlig måte eller person (det er stumme synder). Den, som opphisser eller fremkaler den onde lyst med frekke ord, sanger, historier og bilder. Den, som opphisser og lar seg påvirke ved å se, røre og ha villige tanker. Den, som ikke unngår årsakene til disse ting: såsom spiseri, drukkenskap, lediggang, dovenskap, søvn og samvær med kvinner eller menn. Den, som opphisser andre til ukyskhet med overdreven utsmykning og attituder, osv. Den, som yter husly, tid og hjelp til å gjøre disse ting. Den, som ikke med råd og dåd hjelper med til å bevare en annens kyskhet.

7 Den Store Katekismus Det sjette bud Du sollst nicht ehebrechen Diese Gebote sind nun an sich selbst leicht zu verstehen aus dem nächsten, denn sie gehen alle dahin, dass man sich hüte vor allerlei Schaden des Nächsten; sind aber fein ordentlich gestellt. Zum ersten auf seine eigene Person; danach fortgefahren auf die nächste Person oder das nächste Gut nach seinem Leibe, nämlich sein eheliches Gemahl, welches mit ihm ein Fleisch und Blut ist, also dass man ihm an keinem Gut höheren Schaden tun kann. Darum auch deutlich hier ausgedrückt wird, dass man ihm keine Schande zufügen soll an seinem Eheweibe. Und lautet eigentlich auf den Ehebruch, darum dass im jüdischen Volk so geordnet und geboten war, dass jedermann musste ehelich erfunden werden, darum auch die Jugend aufs zeitlichste beraten ward, also dass Jungfrauenstand nichts galt, auch kein öffentliches Huren- und Bubenleben (wie jetzt) gestattet ward. Darum ist der Ehebruch diegemeinste Unkeuschheit bei ihm gewesen. Du må ikke bryie ekteskapet De følgende bud er nå i seg selv lette å forstå ut fra de foregående, for de går alle ut på, at man skal vokte seg for alt det, som kan skade vår neste. Og de er oppstillet i en utmerket rekkefølge. Først taler de om nestens person selv. Dernest pekes det på den person, som står ham nærmest eller som har den høyeste verdi for ham nest etter hans liv, nemlig hans ektefelle, som er ét kjød og blod med ham. Det er ikke noe annet, man kan skade ham mer med. Derfor innskjerpes det også her klart, at man ikke skal tilføye ham noen skade ved hans ektefelle. Ifølge ordlyden sikter budet egentlig kun på

8 ekteskapsbrudd, fordi det hos det jødiske folk var forordnet og påbudt, at enhver skulle gifte seg. Derfor ble ungdommen også meget tidlig gift, så det å leve ugift ikke ble regnet for noe. Offentlig prostitusjon var heller ikke tillatt, som det nå er tilfelle. Derfor var ekteskapsbrudd den alminneligste form for seksuell synd hos dem. Weil aber bei uns ein solches schändliches Gemenge und Grundsuppe aller Untugend und Büberei ist, ist dies Gebot auch wider alle Unkeuschheit gestellt, wie man sie nennen mag, und nicht allein äußerlich die Tat verboten, sondern auch allerlei Ursache, Reizung und Mittel; also dass Herz, Mund und der ganze Leib keusch sei, keinen Raum, Hilfe noch Rat zur Unkeuschheit gebe, und nicht allein das, sondern auch wehre, chütze und rette, wo die Gefahr und Not ist, und wiederum helfe und rate, dass sein Nächster bei Ehren bleibe. Denn wo du solches nachlässt, so du könntest dafür sein, oder durchdie Finger siehst, als ging dichs nicht an, bist du eben sowohl schuldig als der Täter selbst. Also ist, aufs kurze zu fassen, so viel gefordert, dass ein jeglicher beide für sich selbst keusch lebe und dem Nächsten auch dazu helfe; also dass Gott durch dies Gebot eines jeglichen ehelich Gemahl will umschränkt und bewahrt haben, dass sich niemand daran vergreife. Ekteskapet er en guddommelig ordning Men fordi det blant oss finnes en verre røre og en skammelig sammenblanding av alle former for seksuelle synder og utroskap er dette bud rettet imot all slags uordentlig seksualitet, under hva navn det enn nevnes. Det er ikke bare den ytre gjerning, som er forbudt, men også ethvert middel, anledning og tillokkelse til det. Så hjerte, munn og hele kroppen kan være disiplinert og ikke gi rom for seksuelle synder eller yte hjelp eller veiledning til det. Ja, ikke alene det, men vi skal også forhindre, beskytte og redde, hvor det er fare på ferde. Vi skal yte bistand og veiledning, for at vår neste kan bevare sin ære. Hvis du unnlater å gripe inn, hvor du kunne ha hindret synden, eller ser igjennom fingrene med det, som om det ikke kom deg ved, har du like så stor skyld som gjerningsmannen selv. Kort sagt kreves det både at enhver lever disiplineret, og at han også hjelper sin neste til det. Gud vil altså ved dette bud omgjerde og beskytte enhvers ektefelle, så ingen forgriper seg på vedkommende. Dieweil aber dies Gebot so eben auf den Ehestand gerichtet ist und Ursache gibt davon zu reden, sollst du wohl fassen und merken: zum ersten, wie Gott diesen Stand so herrlich ehrt und preist, damit er ihn durch sein Gebot beide bestätigt und bewahrt. Bestätigt hat er ihn droben im vierten Gebot: du sollst Vater und Mutter ehren; hier aber hat er ihn (wie gesagt) verwahrt und beschützt. Darum will er ihn auch von uns geehrt, gehalten und geführt haben als einen göttlichen Stand, weil er ihn erstlich vor allen andern eingesetzt hat und darum unterschiedlich Mann und Weib geschaffen (wie vor Augen), nicht zur Büberei, sondern dass sie sich zusammen halten, fruchtbar seien, Kinder zeugen, nähren und aufziehen zu Gottes Ehren. Darum ihn auch Gott vor allen Ständen aufs reichlichste gesegnet hat, dazu alles, was in der Welt ist, darauf gewandt und ihm eingetan, dass dieser Stand je wohl und reichlich versorgt würde; also dass kein Scherz noch Fürwitz, sondern treffliches Ding und göttlicher Ernst es ist um das eheliche Leben. Denn es liegt ihm alle Macht daran, dass man Leute ziehe, die der Welt dienen und helfen zu Gottes Erkenntnis, seligem Leben und allen Tugenden, wider die Bosheit und den Teufel zu streiten. Men fordi dette bud gjelder nettopp ekteskapet og gir anledning til å tale om det, skal du for det første legge vel merke til, hvordan Gud så herligt priser og ære det. Han både stadfester og beskytter ekteskapet med dette bud. Ovenfor i det fjerde bud stadfester han det: «Du skal ære din fader og din moder. Men her verner og beskytter han det som sagt. Derfor vil han også, at vi skal ære det og anse det for en guddommelig, salig ordning, og leve i det, fordi han har innstiftet det før alle andre livsstillinger. I den hensikt har han også skapt menn og kvinner forskellige, som man kan se - men ikke til umoral. Det er for at de skal holde seg til hverandre, være fruktbare, få barn og forsørge dem

9 og opdra dem til Guds ære. Derfor har Gud også velsignet denne ordning fremfor alle andre og har skjenket den alt, hva som finnes i verden, for at familien kan bli godt og rikelig forsørget. Det ekteskapelige liv er altså ikke en menneskelig oppfinnelse, men en fortreffelig ordning, og det ekteskapelige liv er guddommelig seriøst. For det er Gud meget maktpåliggende, at man oppdrar folk, som kan tjene verden og hjelpe den til gudserkjendelse, saligt liv og alle gode egenskaper for å bekkjmpe ondskapen og Djevelen. Darum habe ich immerdar gelehrt, dass man diesen Stand nicht verachte noch schimpflich halte, wie die blinde Welt und unsere falschen Geistlichen tun, sondern nach Gottes Wort ansehe, damit er geschmeckt und geheiligt ist, also dass er nicht allein andern Ständen gleichgesetzt ist, sondern vor und über sie alle geht, es seien Kaiser, Fürsten, Bischöfe und wer sie wollen. Denn was beide, geistliche und weltliche Stände sind, müssen sich demütigen und alle in diesem Stand finden lassen, wie wir hören werden. Darum ist es nicht ein sonderlicher, sondern der gemeinste, edelste Stand, so durch den ganzen Christenstand, ja durch alle Welt geht und reicht. Zum andern sollst du auch wissen, dass es nicht allein ein ehrlicher, sondern auch ein nötiger Stand ist und ernstlich von Gott geboten, dass sich insgemein hindurch alle Stände, Mann- und Weibsbilder, so dazu geschaffen sind, darin finden lassen; doch etliche (wiewohl wenig) ausgenommen, welche Gott sonderlich ausgezogen, dass sie zum ehelichen Stand nicht tüchtig sind, oder durch hohe, übernatürliche Gabe befreit hat, dass sie außer dem Stande Keuschheit halten können. Denn wo die Natur geht, wie sie von Gott eingepflanzt ist, ist es nicht möglich, außer der Ehe keusch zu bleiben; denn Fleisch und Blut bleibt Fleisch und Blut, und geht die natürliche Neigung und Reizung ungewehrt und unverhindert, wie jedermann sieht und fühlt. Derhalben, auf dass desto leichter wäre Unkeuschheit etlichermaßen zu meiden, hat auch Gott den Ehestand befohlen, dass ein jeglicher sein bescheiden Teil habe und ihm daran genügen lasse; wiewohl noch Gottes Gnade dazu gehört, dass das Herz auch keusch sei. Derfor har jeg alltid understreket, at man ikke må forakte eller ringeakte denne ordning, som den blinde verden og våres falske kirkefolk gjør. Vi skal verdsette den i lyset av Guds ord, som den er smykket og helliget med. Den er ikke likestillet med alle andre livsstillinger, men går forut og over alle, hva enten det er keisere, fyrster, biskoper, og hva de enn kalles. For hvilke kirkelige og verdslige ordninger det er, må de alle ydmyke seg og la seg finne i denne ordning, som vi senere skal høre. Ekteskapet er en altomfattende og edel ordning, som finnes i hele kristenheten, ja i hele verden. For det andre bør du også vite, at den ikke bare er en hederlig, men også en nødvendig ordning. Og det er alvorlig påbudt av Gud, at menn og kvinner, uansett hvilken samfundsklasse, de enn er, skal være i den. Det er de nemlig skapte til, med unntakelse av noen få, som Gud særlig har unntatt. Det er enten fordi de ikke egner seg til ekteskap, eller fordi de ved en særlig overnaturlig nådegave er fritatt, så de kan bevare seksuel renhet utenfor ekteskapett. For hvor naturen går sin gang, som Gud har skapt den, er det ikke mulig å bevare en ren moral utenfor ekteskapet. Kjød og blod er og blir kjød og blod, og den naturlige lyst og drifterne har deres uforanderlige og nødvendige gang, som enhver ser og merker. For at det derfor skal være lettere å unngå seksuelle synder, har Gud befalt ekteskapet, for at enhver skal ha sin egen ektefelle og holde seg til det. Selv om det også i ekteskapet er behov for Guds nåde, for at hjertet kan forbli rent på dette punkt. Daraus siehst du, wie unser päpstischer Haufe, Pfaffen, Mönche, Nonnen, wider Gottes Ordnung und Gebot streben, so den Ehestand verachten und verbieten und sich ewige Keuschheit zu halten vermessen und geloben, dazu die Einfältigen mit lügenhaftigen Worten und Schein betrügen. Denn niemand so wenig Liebe und Lust zur Keuschheit hat, als eben die den Ehestand vor großer Heiligkeit meiden und entweder öffentlich und unverschämt in Hurerei liegen oder heimlich noch ärger treiben, dass mans nicht sagen darf, wie man leider allzuviel erfahren hat.

10 Det urene cølibat Herav ser du, hvordan hele våres papistiske flokk av prester, munker og nonner setter seg imot Guds ordning og bud, når de forakter og forbyr ekteskapett og lover evig kyskhe og derved bedrar folk med løgn og hykleri. For ingen har så lidt kjærlighet og lyst til en ren moral, som nettopp de, der de for deres store hellighets skyld unndrar seg ekteskapet. Enten lever de offentligt og skamløst i hor eller de gjør ting i hemmelighet, som er enda verre, som man ikke engang tør nevne, men som man desverre så ofte har erfart sannheten av. Und kürzlich, ob sie gleich des Werkes sich enthalten, so stecken sie doch im Herzen voll unkeuscher Gedanken und böser Lust, dass da ein ewiges Brennen und heimliches Leiden ist, welches man im ehelichen Leben umgehen kann. Darum ist durch dies Gebot aller unehelichen Keuschheit Gelübde verdammt und Urlaub gegeben, ja auch geboten allen armen gefangenen Gewissen, so durch ihre Klöstergelübde betrogen sind, dass sie aus dem unkeuschen Stand ins eheliche Leben treten, angesehen dass, ob sonst gleich das Klosterleben göttlich wäre, doch nicht in ihrer Kraft steht, Keuschheit zu halten, und wo sie darin bleiben, nur mehr und weiter wider dies Gebot sündigen müssen. Kort sagt, selv om de avholder seg fra selve den ytre gjerning, så kretser deres tanker uavbrutt om sex og urene lyster. Det er et uavbrutt begjær og en skjult lidenskap, som man kun kan leve med i ekteskapet. Derfor er ethvert løfte om seksuel renhet utenfor ekteskapet forbudt ifølge dette bud. Og det er tillatt, ja, enda befalet deres dårlige bundne samvittigheter, som er blitt bedratt gjennom deres klosterløfter, at de må gå ut av den umoralske ordning og gå inn i det ekteskapelige liv. Klosterlivet har ikke makt til å bevare renheten, selv om det var aldri så guddommelig, og de, som forblir i det, synder stadig mer og mer imot dette bud. Solches rede ich nun darum, dass man das junge Volk dazu halte, dass sie Lust zum Ehestand gewinnen und wissen, dass es ein seliger Stand und Gott gefällig ist. Denn damit könnte mans mit der Zeit wiederum dahin bringen, dass er wieder zu seinen Ehren käme und des untätigen, wüsten, unordentlichen Wesens weniger würde, so jetzt allenthalben in der Welt zu Zoten geht mit öffentlicher Hurerei und andern schändlichen Lastern, so aus Verachtung des ehelichen Lebens gefolgt sind. Darum sind hier die Eltern und Obrigkeit auch schuldig, auf die Jugend zu sehen, dass man sie zur Zucht und Ehrbarkeit aufziehe, und wenn sie erwachsen, mit Gott und Ehren berate. Dazu würde er seinen Segen und Gnade geben, dass man Lust und Freude davon hätte. Det forteller jeg, for at man kan gi ungdommen lyst til ekteskapet og vite, at den er en salig og Guds velbehagelige ordning. Derved kunne man med tiden atter bringe det derhen, at den igjen kunne komme til ære og rett, og at det hemningsløse og umoralske liv, som nå brer seg alle steder i verden med offentlige bordeller og andre skammelige ting, må bli stoppet. Det er de sørgelige følger av denne forakt for ekteskapet. Det er derfor også foreldrenes og de offentlige myndigheters plikt å sørge for, at ungdommen oppdras med en god moral og livsførelse. Og når de blir voksne, skal man la dem gifte seg med ære etter Guds vilje. Dertil gir Gud sin velsignelse og nåde, så det blir til velsignelse og glede. Aus dem allen sei nun zu beschließen gesagt, dass dies Gebot nicht allein fordert, dass jedermann mit Werken, Worten und Gedanken keusch lebe in seinem, das ist allermeist im ehelichen Stande, sondern auch sein Gemahl, von Gott gegeben, lieb und wert halte. Denn wo eheliche Keuschheit soll gehalten werden, da müssen Mann und Weib vor allen Dingen in Liebe und Eintracht beieinander wohnen, dass eines das andere von Herzen und mit ganzer Treue meine. Denn das ist der vornehmsten Stücke eines, das Liebe und Lust zur Keuschheit macht, welches, wo es geht, wird auch Keuschheit wohl von selbst

11 folgen ohne alles Gebieten; deshalb auch St. Paulus so fleißig dieeheleute ermahnt, dass eines das andere liebe und ehre. Da hast du nun abermals ein köstliches, ja viel und große gute Werke, welche du fröhlich rühmen kannst wider alle geistliche Stände, ohne Gottes Wort und Gebot erwählt. Et godt ekteskap krever innsats I overensstemmelse hermed, skal det til slutt sies, at dette bud ikke alene krever, at enhver lever moralsk rent i gjerning, ord og tanker i sin livsstilling, dvs., først og fremmest i ekteskapet, men også, at man elsker og er glad for den ektefelle, Gud har gitt. For hvor den ekteskapelige renhet skal bevares er det altavgjørende, at mann og hustru lever med hverandre i kjærlighet og enighet, så de av hjertet og i troskap virkelig vil ha hverandre. Det er en av de vigtigste ting, som fremmer kjærligheten og viljen til å holde sitt ekteskap rent. Og hvor det er tilfellet, vil den rette seksualmoral også følge av seg selv uten noe bud. Derfor formaner Paulus også så flittigt ektefolkene til å elske og ære hverandre. Her har du nå atter en kostelig gjerning, ja, mange og store, gode gjerninger, som du med glede kan rose deg av mot alle kirkelige ordner, som man har funnet på uten Guds ord og bud. To slags tilhørere og to forskellige budskap Martin Luthers store kommentar til Første Mosebok, kapittel 19, 1 (WA 43, 46-50) In hoc capite describitur poena illa peccatorum, cuius capite praecedenti facta est mentio, quod clamor Sodomae ascenderit ad coelum. Porro horribilem hanc historiam, sicut et illam diluvii, non libenter tracto. Est enim horribile, sentire et experiri iram Dei, sic immodice pene grassantem in miserum genus humanum. Toto igitur pectore commoveor, cum vel lego, vel tracto ista. Etsi enim sum homo iracundus, tamen tam insigni calamitate permoveor, et sentio tentationem Abrahae, quam habuit, cum conaretur omnibus viribus avertere per intercessionem tantam iram ab impoenitentibus peccatoribus. 1. I dette kapitlet beskrives straffen for den synd, hvor Moses i foregående kapittel har sagt, at skriket fra Sodoma var steget opp til Himlen. Nå behandler jeg helst ikke denne skrekkelige historie, likesom jeg helst ikke vil behandle historien om Storflimmen, for det er jo skrekkelig å føle og erfare Guds vrede, som han således uten grenser lar utgå over den stakkars menneskelige slekt. Derfor går det meg såre dypt til hjerte, når jeg leser om det eller skal utlegge det. For skjønt jeg selv også ofte fortørnes over folks ondskap og ubotferdighet, så går dog en så stor jammer, som her overgår Sodoma, meg såre nær, og jeg føler også Abrahams anfektelse, som han hadde, da han gjorde seg sin største flid for ved forbønn å avverge Guds store vrede fra de ubotferdige syndere. Antinomi, novi isti Prophetae, contendunt homines tractandos suaviter, nec terendos irae divinae exemplis. Sed diversum Paulus dicit [2.Tim. 3, 17] 2 Tim othei 3. Ubi dicit Scripturam etiam utilem ad obiurgandum et ad castigandum, ut homo Dei sit perfectus, et ad omne bonum opus paratus. [1. Kor. 10, 6] Et notum est praeceptum de verbo Dei recte secando. Et 1. Corinth iorum 15 [sic!] post varia irae divinae testimonia contra peccatores clare dicit. Scripta illa esse propter nos, ne illorum exemplo concupiscentia peccemus. 2. Våre nye profeter, lovfiendene(antinomerne), hevder, at man skal omgås mildt med folk, og ikke gøre dem redde med eksemplene på den guddommelige vrede. Paulus taler dog helt anderledes i 2 Tim 3, 16-17, når han sier, at «Skriften er nyttigt til undervisning, til veiledning og til oppdragelse i rettferdighed, så at det menneske, som hører Gud til, kan blive fullvoksent, utrustet til all god gjerning.» Så ved vi også, at han i 2 Tim 2, 15 befaler, at man skal gå like på med sannhetens ord (kan

12 også oversettes, som Luther gjør: dele sannhetens ord rett). Og i 1 Kor 10, 6 sier han etter mange eksempler og vidnesbyrd om Guds vrede mod synderne, at disse ting er blitt forbilder for oss, at vi ikke skal få lyst til det onde, slik som de fikk det. Ergo exempla irae divinae, quale hoc praesens est, sic sunt tractanda, ut faciant ad doctrinam et eruditionem nostram. Sicut Dominus Abrahae, qui nobis longe sanctior fuit, mandat, ut filiis suis haec narret. Semper enim invenies duo hominum genera: Alterum superbum, praefractum, contemnens verbi ac piarum admonitionum, et immodice securum: Hos si suaviter tractes, si misericordiam Dei eis proponas, deteriores reddes. Hic scilicet fructus est, quem error Antinomorum affert. Sed moneo, ut eos caveatis. Non enim sunt contenti, quod ipsi pereunt, volunt nos quoque secum rapere ad interitum, ac suis peccatis onerare, dum ea repraehendi nolunt, sicut Sodomitae. 3. Derfor skal man behandle sådanne eksempler således, at de tjener oss til lærdom og undervisning. Herren befaler Abraham, som var langt helligere enn vi, at han skulle prate slik for sine barn. For i verden vil du alltid finne to slags mennesker: Det ene slaget er stolt, sta, forakter Guds Ord og alle gode formaninger og er over all måde trygg. Vil du nå omgås lempelig med sådanne folk og snakke meget om Guds nåde og barmhjertighet, vil du kun gjøre dem værre. Sådanne frukter fremkaller lovfiendenes villfarelse, som jeg ber dere vokte dere for. De er ikke tilfredse med, at de selv mister liv og sjel, men de ville også ta oss med seg og belaste oss med deres synder, for at vi må fordømmes med dem, medens de selv vil ha deres synder urefset, likesom sodomittene. Posuit autem Deus ministerium verbi in hunc mundum, non ut tacerent ministri, sed ut arguerent, docerent, consolarentur, terrerent, atque hoc modo salvarent, quoscunque possent. Hoc ministerium Antinomi in totum tollunt, dum repraehensiones nolunt ferre, ac iubent nos consentire ipsorum peccatis contra Pauli sententiam, qui non solum facientes, sed [Röm.2, 1] consentientes damnat. Rom anorum 2. Consentiunt autem, qui peccata non arguunt, ut si dissimularem cardinalium, Papae, Episcoporum peccata et [Hes. 3, 19] blasphemias et tyrannidem. Atqui Dominus apud Prophetam dicit: Tu liberaveris animam tuam, si argueris peccata populi tui. 4. Men nå har Gud forordnet forkynnerembedet i verden, ikke for at presterne skal tie stille, men overbevise om synd, lære, trøste, forferde og således frelse, hvem de kan. Dette forkynnerembede opphever lovfiendene ganske og aldeles, fordi de slett ikke ville vite av noen anklage, og byder oss innvilge i deres synd mod Paulus lære. I Rom 1, 32 fordømmer han ikke alene dem, som selv gjør synd, men også dem, som bifaller det. Men nå bifaller man synderne, når man ikke refser dem, således som hvis jeg ville tie stille til pavens, hans kardinalers og biskopers synder, gudsbespottelse og tyranni. Men Herren sier hos profeten Ez 3, 19: «Hvis du advarer den urettferdige, har du reddet dit liv.» Sicut etiam pessimi homines in misericordia tolerandi. Sed cum volunt nos secum rapere in interitum, ibi misericordia cesset necesse est, non parentum autoritas, non liberorum amor tanti nobis esse debet, ut cum eis perire velimus. Obliviscenda ibi omnis misericordia est ad exemplum Loth, deserentis uxorem respicientem in via contra Domini mandatum. Tales quia indurati sunt, nec ullam admonitionem admittunt, sunt relinquendi. 5. Man skal ganske visst være barmhjertig og tolerant selv mot de verste mennesker. Men når de vil ta oss med i fordervelse, da må barmhjertigheten opphøre. Da skal selv våre foreldre og barn ikke være oss så kjære, at vi skal la oss fordømme sammen med dem. Da skal man glemme all barmhjertighet, som Lot gjorde, som lot sin hustru fare, da hun imot Herrens bud så seg tilbake underveis. Derfor skal man la sådanne forherdede folk fare, som ikke vill tåle noen formaning.

13 Illi autem, qui non sic sunt praefracti, sed flecti possunt, erga hos [Luk. 15, 4 ff.] misericordia vult Deus uti, sicut docet parabola de ove perdita. Non enim sunt impoenitentes Sodomitae, quibus debetur malleus divinus, qui conterit petras. Ab his iuditium Domini non est abscondendum, alioqui fiet, ut nos ipsorum peccatis polluamus consentiendo eis. Omnes enim Christiani sunt in mundo ideo positi, ut serviant proximo, non solum quod ad secundam tabulam attinet, sed magis ad primam, ut discant omnes timere Deum, et confidere misericordia eius. 6. Men mot dem, som ikke er så trassige, men vil la seg lede, vil Gud at vi skulle øve barmhjertighet, sådan som lignelsen om den fortapte sønn lærer i Luk 15, 4 ff. Sådanne mennesker er ikke ubotferdige sodomitter, som hører hjemme under Guds hammer, som knuser klippene. For de andre skal man ikke skjule Guds dommer, for så besmitter de oss med deres synder, hvis vi innvilger i dem. Alle kristne er nemlig satte i denne verden, for at vi skal tjene nesten, ikke alene hva den andre tavle angår, men meget mer den første, for at alle mennesker skal lære å frykte Gud og stole på hans barmhjertighet. Luk. 12, 32] Altera pars, qui iam antea humiliati et pavidi sunt, sicut Christus eos vocat pusillum gregem, ac mandat, ne timeant, hi etsi infirmi sunt, et varie peccant, tamen non sunt praefracti nec indurati, erga tales sit minister prudens ac fidelis, qui recte secet verbum Dei, et nihil peregrinum sanae doctrinae admisceat, territos ira et iuditio Dei non terreat amplius, sed erigat. Haec magna sapientia est, et in ministerio admodum necessaria, ut duplices auditores recte discernantur, et quisque audiat suam vocem, Duri horribilia irae divinae exempla, pavidi autem suaves consolationes. [Luk. 2, 34] Christus enim positus est, aliis in resurrectionem, aliis in ruinam. 7. De andre, som allerede er ydmyke og mismodige, kaller Kristus for en lille hjord i Luk 12, 32. Dem byder han, at de ikke skal frykte. De er ikke modvillige eller forstokkede, selv om de stadig er svake og synder mange gange. Mot dem skal en Ordets forkynner være klok og trofast, så han deler Ordet rettelig for dem og ikke blander noe fremmed i og noe, som er den rene lære imot. De er allerede i forveien forferdede ved Guds vrede og dommer, så dem skal han ikke mer forferde, men trøste og oppreise. Dette er en stor visdom og særlig nødvendig for forkynnerembedet, at man skjeldner rett mellom de to slags tilhørere. Enhver kan på denne måte høre det ord, som passer til ham. De stae og forstokkede skal høre de skrekkelige eksempler på Guds vrede, men de svake og forsagte vennlig trøst. For Kristus er satt til fall for noen, og til oppreisning for andre, Luk 2, 34. Humiliati igitur erigendi sunt, contra in securitate exaltati, deprimendi, sicut sancta Maria in suo cantico etiam docet. Haec est recta sectio. Non enim fieri potest, quin pavidi securis admixti sint: moderatione igitur hac opus est, ut, qui sunt duri, sciant se peti horribilibus exemplis. Pavefacti autem arripiant verba solatii et promissionis. 8. Derfor skal man opreise de bedrøvede, mens de, som er oppblåste og hovmoder seg i sikkerhet, skal ydmykes og nedtrykkes, som Maria synger i sin lovsang, Luk 1, 51. Dette er Ordets rette deling. For det kan ikke stå feil, at det jo blandt de trygge også må være forsagte og fryktsomme og omvendt. Derfor er nødvendig å tilpasse sine ord, så de hardhjertede og trygge kan forstå, at det gjelder dem, når man taler om de forferdelige eksempler på Guds vrede, men de forferdede og forsagte kan ta trøsteordene og løftene til seg. Atque hoc postea spiritus sancti offitium est, per verbum et confessionem dirigere corda, ut pavidi apprehendant consolationes, praefracti autem vel convertantur territi voce legis, vel prorsus pereant.

14 Non enim sine discretione universi damnandi sunt. Sicut enim diluvium et Sodomitarum interitus ceu fulmina sunt, quibus animi terrentur: Ita his irae exemplis additur consolatio de servato Noah et Loth: sic fiet, ut pavidi non desperent. 9. Det er deretter Helligåndens embete, at han leder hjertene ved ord og bekjendelse, sådan at de forsagte griper trøsten, men de motvillige og sikre enten omvendes ved lovens stemme eller ganske fordømmes. For man skal ikke anklage alle mennesker uten forskjell, men mens Storflommen og Sodomas undergang er like som tordenslag, hvorved hjertene forstrekkes, står der ved side av disse vredeseksempler også den trøst, at Noah og Lot ble frelste. Når man nå forkynner dette samtidig, så utrettes derved så meget, at de forsagte og fryktsomme ikke helt fortviler. Hic est finis, cur huiusmodi horribiles historiae a me legantur, licet invitus eas legam, quia terreor magnitudine irae Dei, et tamen video prodesse hanc doctrinam, non solum, ut superbi terreantur, sed etiam ut pii in timore Dei contineantur, nec exemplo impiorum peccent et pereant. Deinde sic proponitur in hisce exemplis ira Dei, ut tamen simul eluceat Dei benignitas, misericorditer servantis fideles. 10. Dette er grunnen til, at jeg også leser sådanne historier, skjønt såre ugjerne. For meg forferder Guds store vrede, som man ser i sådanne sørgelige historier. Dog innser jeg, at denne lære er nyttig og tjenlig. Ikke alene til, at de stolte og sikre forskrekkes, men også til, at de fromme lever gudsfrygtigt og ikke synder og omkommer, sådan som de ugudelige. Dessuten avmales i sådanne eksempler Guds vrede således for oss, at Guds godhet dog fremlyser i den, idet han nådig frelser sine troende. [Jes. 61, 1 ff.] Sic Christus apud Esaiam dicit, capite 61: Spiritus Domini super me, eo quod unxerit me. Ad annuciandum pauperibus misit me, ut mederer contritos corde, et praedicarem captivis indulgentiam et clausis apertionem, ut praedicarem annum placabilem Domino, et diem ultionis Deo nostro, ut consolarer omnes lugentes etc. Ecce pauperes, contriti corde, captivi, clausi, lugentes, his promittitur indulgentia, liberatio et annus seu tempus, quo Deus placatus sit. Qui igitur non sunt pauperes et contriti corde, his dies ultionis praedicatur, hoc est, ira Dei. 11. Således sier Kristus i Jes 61,1: «Gud Herrens Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å bringe godt budskap til fattige og legedom til dem, hvis hjerte er knust, for at utrope frigivelse for fanger og løslatelse for lenkede, for at utrope et nådeår fra Herren og en hevndag fra vår Gud, for å trøste alle, som sørger.» Se, de fattige og de, som har et sønderbrutt hjerte, de fangne, bundne, sørgende blir lovet her frihet, at fengslet åpnes og et nådeår eller en tid, hvor Gud er forsonet. Dem derfor, som ikke er elendige og har et sønderbrutt hjerte, for dem forkynnes en hevnens dag, det vil si, Guds vrede. Si igitur Christus sic docet, ut cum misericordia irae doctrinam coniungat, cur nos eum non sequeremur? Summa igitur sapientia est, recte miscere haec, misericordiam in servato Loth ostensam, et iram in Sodomitis perditis. Territi animi et paventes sine dubio placent Deo, promittit enim [Jes. 42, 3] se calamum conquassatum non fracturum, nec fumigans linum penitus extincturum. 12. Når Kristus selv lærer, at han ved siden af Guds barmhjertighet også forkynner læren om Guds vrede, hvorfor skulle vi da ikke følge hans eksempel? Derfor er det den høyeste visdom, at man rett kan holde disse to stykker sammen, nemlig Guds barmhjertighet, som han viste ved å frelse Lot, og hans vrede ved å ødelægge sodomitterne. De forferdede og fryktsomme hjerter behager helt sikkert

15 Gud vel, for han lover, at han ikke vil sønderbryte det knekkede rør eller slukke den osende veke, Jes 42, 3. Etsi igitur haec irae exempla ad contritionem faciunt, tamen ab eis cessandum est, cum animi fracti sunt, et mitigandus dolor ac sanandum[ps. 51, 19] vulnus. Scriptura vocat timorem sacrificium Dei et cultum, Psalmo quinquagesimo primo. Cum autem in hunc finem historiae hae per spiritum sanctum sint scriptae, ut excitentur animi ad timorem Dei, ac fugiant peccata et faciant iuditium et iustitiam, recte proponuntur in Ecclesia, quae sicut duplices homines habet, ita etiam duplex verbum proponit, historias irae et comminationes contra duros, securos, impoenitentes, et promissiones pro contritis ac humiliatis. Summa autem sapientia est, haec recte dispensare. 13. Skjønt derfor kan sådanne vredeseksempler tjene til, at man dermed skal få folk til at angre, så skal man dog ikke drive det lengere, når målet er nådd. Man skal lindre de smerter, man på denne måte har frembragt, og atter lege sårene. Skriften kaller gudsfrykt et offer og en gudstjeneste, Sl 51, 19, fordi Helligånden har latt sådanne beretninger opptegne, for at hjertere derved skulle opvekkes til gudsfrygt, vokte seg for synder og gjøre, hva som er rett og godt. Derfor gjør man rett i, at man forkynner det i kirken. For likesom kirken har to slags folk, så forkynner den også to slags ord. Beretningene og eksemplene på Guds vrede og trusler mot de harde hjerter skal forkynnes for de sikre og ubotferdige, og løftene for de engstelige og ydmyke hjerter. Og den aller største visdom er, at man fordeler dette rett. Papa habet excommunicationis fulmen, sed contra quos eo utitur?, Nonne contra nos, qui non securi, sed contriti sumus et humiliati? Sui autem ordinis homines, Epicureos, Canonicos securos, Cardinales, Episcopos, Tyrannos beatos praedicat, et in coelum evehit. Sic titulum, quod confortet pauperes Ecclesiae, et damnet rebelles, implet. 14. Paven har makt til å lyse i bann, men mot hvem bruker han vel mer bannlysning enn mot oss, vi som dog ikke er trygge, men har et sønderbrutt hjerte? Men sine embedsmenn, disse epikureiske svin, de trygge domsherrer, kardinaler, biskopper og tyranner, priser han som hellige mennesker og hever dem til skyerne. Således fyldestgjør han sitt navn, at han i kirken skal beskytte og styrke de fattige og fordømme de gjenstridige og ulydige. [Hes. 13, 19] Sed hoc non novum est, Ezechielem vide, capite 13: vos Prophanastis me apud populum meum propter pugillos hordei, id est, propter temporalia bona consequenda corrupistis doctrinam, et bonos damnastis, malos autem confirmastis: hoc enim est, quod sequitur: Propter fragmenta panis interfecistis animas, quae non fuissent mortuae, et vivificastis animas quae [Hes. 13, 22] non vixissent, dum vos mentimini populo meo, qui auscultat mendatiis et alibi. Contristastis cor iusti, quem ego non contristavi. Caret igitur sapientia illa verbi recte secandi totus Papatus, non igitur aedificare potest, sed convellit et evertit omnia per suam doctrinam. 15. Dog er han ikke den første, som handler sådan. Betrakt det trettende kapittel hos Ezekiel, hvor Gud sier: «Dere vanhelliger meg hos folket mitt for noen never bygg.» (Vers 19). Det vil si, for timelige goders skyld har dere forfalsket min lære. De fromme har dere fordømt og de onde har dere bestyrket i deres forehavende. For dette mener han med det følgende: «For et par stykker brød har dere drept mennesker, som ikke skulle dø, og holdt mennesker i live, som ikke skulle leve, når dere lyver for mitt folk.» Og i vers 22: «Dere bringer lidelse over den rettferdige ved deres falskhet, skjønt jeg ikke ville bringe lidelse over ham.» Sådan mangler hele pavedømmet den visdom, rettelig å fordele Guds Ord. Derfor kan det heller ikke oppbygge, men nedriver og ødelegger alt med sin lære.