#1 / 2009 / Kr 30,- argument: studenter i Oslo

Transkript

1 #1 / 2009 / Kr 30,- Av argument: studenter i Oslo Samfunn: Miljønasjonen Norge forbigått av Ecuador s // TEMA: Illusjoner: Bent Sofus Tranøy om gjeldsslaveri s // Kultur: Finlands elitistiske skolesystem s // Vitenskap: Darwin; fortsatt like radikal s //

2 Blyge skrekkbilder flimrer over de tusen skjermer. Hva er dette godt for? Gaza-bombingene: En vinn/vinn-situasjon REDAKTØR: Ingvild Hammervoll Silje Synnøve Lyder Hermansen REDAKSJONSLEDER: Line Mehlum, Einar Juel SAMFUNN: Anna Helene Valberg (redaktør), Johan Christensen, Julie Andersen, Kristian Kjøllesdal, Ingrid Myklebust, Alf Butenschøn Skre, Anja Sletten KULTUR: Herdis Hølleland (redaktør), Ernst Bjerke, Christine Skogen Nyhagen, Maren Maal og Trine Østereng Samfunn Velferdsstatsvitenskap Johan Christensen Terroristiske bønder Anne Gerd Haarr Mannekvinnen Anja Sletten Miljønasjon - vær deg selv nok Alf Butenschøn Skre Russlands organisasjonsliv Michael Kuliani Saakashvilis norgesfrieri Kristian Kjøllesdal Jesus blant buddhister Julie Andersen Kardemommeloven på spill Ingrid Myklebust Et folk uten land? Staten Israel ble opprettet i 1948 etter en lang kamp for uavhengighet. Sivile pressorganisasjoner som Den sionistiske internasjonalen, The Jewish Agency og Histadrut (den israelske landsorganisasjonen) ble sekundert av væpnede grupperinger som Haganah, Irgun og Stern i kampen mot hva sionistene anså som en illegitim britisk okkupasjon av jødenes rettmessige rike. Store landområder ble kjøpt opp av det sionistiske fondet Jewish National Fund fra palestinske føydalherrer, uten videre tanke på befolkningen som faktisk bodde og levde av landet som med ett var lagt ut for salg. Videre avsto verken Irgun eller Stern fra vold i arbeidet for å sikre Israel et territorium: Den palestinske majoritetsbefolkningen ble drevet på flukt fra sine landområder i frykt for nye massakrer som den i landsbyen Dayr. I dag teller den palestinske diasporaen over 5,2 millioner millioner sjeler. 2/3 av Gazas befolkning er flyktninger eller barn av flyktninger i eget land. Fra terror til legitimitet Foruten terror mot den palestinske befolkningen, var angrep på elementer assosiert med den britiske mandatmakten, et yndet mål for de væpnede grupperingene: Etter år med brevbomber til britiske parlamentarikere, sabotasje mot infrastrukturer, drap på britiske utsendinger - samt på FN-utsendingen Folke Bernadotte - og annen terrorvirksomhet ga kolonimakten etter og overlot Palestina-problemet til det nyopprettede FN. Mens Vesten satt dypt sjokkert over konsentrasjonsleirenes industrielle barbari, ble det omstridte territoriet delt i to deler. Staten Israel ble opprettet og anerkjent, og terrororganisasjonene som hadde vært så vitale for opprettelsen av Israel, ble så integrert inn i det israelske statsapparatet. En ny og stueren politisk klasse ble født. Nye tider Det siste eksempelet på denne fenomenale omdannelsen fra fra gerilja til demokrati er Kadima-partiets leder og utenriksminister Tzipi Livni, datter til en av Irguns grunnleggere, Eitan Buznowicz. I forkant av Israels siste felttog inn i Gaza kunne Livni, som på dette punktet representerer en heller moderat linje, meddele at Israel er en del av den frie verden og kjemper mot ekstremisme og terrorisme. Tidene endrer seg. I dag er det palestinske frigjøringsgrupper som kjemper med alle midler mot en overlegen okkupasjonsmakt. I lang tid var det PLO som ledet denne kampen. Noe av det revolusjonerende ved Oslo-avtalen var nettopp at denne terroristorganisasjonen ble anerkjent som en forhandlingspartner og en representant for det palestinske folket. Ved opprettelsen av det palestinske selvstyret formet PLOs medlemmer den første, palestinske politiske klassen. Straffer folket for dets ledere Da vi trakk oss ut av Gaza for tre år siden, var det i håp om å bidra til etableringen av en palestinsk stat, forklarer Livni. I stedet har Hamas valgt å basere sin makt på islamsk ekstremisme. Og ganske riktig er Hamas siste foreslåtte endringer i straffeloven nok til å gi noen og enhver frysninger: Her finner man korsfestelser, pisking, amputasjon og dødsstraff. Men hvordan havnet man i dette ekstremistiske uføret? Det finnes både kristne og muslimske palestinere, derfor valgte PLO tidlig en sekulær og nasjonalistisk linje for å forene det palestinske folket. Da Hamas ble opprettet i 1987 som en motvekt mot hva enkelte anså som PLOs unnfallenhet, representerte denne fundamentalistiske, religiøse organisasjonen noe nytt i Palestinas historie. I virkeligheten er det mange som vinner på Israels voldshandlinger. I 2006 etter år med et maktslitent og korrupt PLO-styre ønsket et knapt flertall av palestinerne å gi Hamas makten under territoriets første frie parlamentsvalg. Dette førte til internasjonal fordømmelse, en israelsk blokade og borgerkrig mellom regjeringspartiet Fatah og Hamas. Prisen for denne volden har sivilbefolkningen betalt. Siden har også den ekstremistiske organisasjonen stadig tapt popularitet. Fra en valgseier i 2006 raste islamistene ned til et lavnivå på 16,6% rett før den israelske offensiven. De siste ukenes brutaliteter har vært en lykke for Hamas, som igjen kan sole seg i heroismens glans. Men dette burde da Israels ledere ha forstått? Maktspillet Den israelske journalisten Yoël Marcus i Ha aretz priser seg lykkelig over offensiven. Han viser til at Israel ikke lenger lider under raketter nordfra, og konkluderer med at krigen mot Hezbollah i 2006 dermed må ha vært vellykket. Sivilbefolkningens lidelser bidrar, mener han, til Israels avskrekkingstaktikk. I virkeligheten er det mange som vinner på Israels voldshandlinger: Nykomlingen og ekstremismen Hamas er lite likt blant makteliten i de moderate arabiske statene. Radikalismen likner alt for mye på egne, nasjonale politiske utfordrere. Likeledes har også den sittende, israelske regjeringen lykkes i å splitte venstresiden bare uker før det planlagte parlamentsvalget. Israel har med dette satt seg selv i en geopolitisk vinn/vinn-situasjon: Når Obama starter sine forhandlinger med Iran, vil en slik provokasjon falle i svært dårlig jord. I forkant av forhandlingene, derimot, er angrepet er en brillefin felle satt opp for Ahmadinejad: Om Iran velger å svare, har Israel alle unnskyldninger som trengs for å bombe naboens kjernefysiske installasjoner. Om Iran velger å være passive, mister den regionale stormakten prestisje blant sine fundamentalistiske allierte. Israels regjering har i likhet med Hamas ganske enkelt gjort seg selv så usmakelig som forhandlingspartnere at en fredsavtale om en tostatsløsning er utenfor rekkevidde. Men historien gjentar seg. Om Hamas virkelig har videre politiske ambisjoner, vil også islamistene fortsette sin vei fra terrorisme til forhandlinger og statsdannelse. Spørsmålet er heller om Israel trakk opp stigen etter seg. De eneste som virkelig taper på dette blodbadet, er landenes sivilbefolkning. Silje Synnøve Lyder Hermansen (f. 1981) er redaktør for argument i samarbeid med Ingvild Hammervoll. VITENSKAP: Mali Hole Skogen (redaktør), Norith Eckbo, Alfred Bratterud, Benjamin Endre Larsen, Guri Sogn Andersen, Kjetil Lysne Voie, Filip Nicolaisen, Jens Ådne Rekkedal Haga TEMA: Ingrid Hammervoll og Silje Synnøve Lyder Hermansen (redaktører), Eivind Grip Fjær, Sigrid Krohn Eide, Maia Katinka Bongard, Jesper Høst og Raffaele Angius BILLEDREDAKTØR: Eli Haugen Sandnes DESIGN: OMSLAGSfoto: Marco Bruzzone Seksjonsidefoto: Marco Bruzzone ABONNERE: Et år: 200 kroner, Støtteabonnement: 500 kroner MOTARGUMENTER: Innlegg: Maks lengde 3000 tegn inkl. mellomrom Kronikk: Maks lengde 7000 tegn inkl. mellomrom SKRIVE FOR OSS? Dødlinje 06. mars Tema: Bråk Send ditt utkast på maks tegn til: argument-redaksjon@studorg.uio.no Annonsesalg: Space Media as Telefon: Mail: annonsesalg@spacemedia.no argument er en del av Studentsamkjøringen. KONTAKT: argument, Slemdalsv. 15, 0369 Oslo Telefon: Mail: argument-redaksjon@studorg.uio.no OM ARGUMENT: argument er finansiert av Velferdstinget (SiO), UiO, Norsk kulturråd, Fritt ord, annonsesalg, løssalg og abonnement. Takk til TA Budsentralen for assistanse ved distribusjon av argument Tema: Illusjoner Straff som virker Sigrid Krohn Eide Veien til gjeldsslaveri Raffaele Angius Fjærboa og maskingevær Jesper Høst Et statlig bedrag Marius Ringsrud Et dukkehjem Palma Anette Kleppe Virkelighetsflukt mot en mørk fremtid Marte Finess Trettvoll Brotne illusjonar og draumekritikk Marit F. Enerhaug Djevelens verk Maia Katinka Bongard Kultur Bronseladeren - en kulturpolitisk gullgruve Herdis Hølleland Dylans mange ansikter Christina Svien Retrospektiv samtidskunst Thale Sørlie Salo - det ondes problem Tor Hernan Floor Problematisk utstillingsdesign Thale Sørlie Finnenes vei inn i akademia Turid Hochlin Jungelloven Maren Maal Kommersiell Ramadan Trine Østereng Erasmus mange sider Anne van der Vinne Vitenskap Darwin-jubileet - Hva skjer? Mali Hole Skogen I Darwins fotspor Jens-Ådne Haga, Tore Oldeide Elgvin og Kjetil Lysne Voje Hva er evolusjon? Glenn-Peter Sætre The Genetics of Language Lars Krabberød Homeopatisk vrøvl Benjamin Larsen Newton - et møte med urnerden Torbjørn Ness Kronikk: Begrepets makt Heine Skipenes 2 / argument #1 / 2009 / Leder argument #5 / 2008 / Innhold / 3

3 Statsvitenskap utenom velferdsstaten Side 6-7 Norge; miljønasjon eller oljeimperium? Side Russlands organisatoriske jerngrep Side12-13 argument #5 / 2008 / Samfunn / 5

4 Over halvparten av statens utgifter går til velferdsstaten. Hvorfor er det da ingen statsvitere som vil studere den? Velferdsstatsvitenskap en etterlysning Tekst: Johan Christensen Foto: In a N.Y. State Of Mind ( Å støte på en kvinnelig professor i korridorene ved Institutt for statsvitenskap er sjeldent. Å finne en velferdsstatsforsker er umulig. Innenfor det største statsvitenskapelige miljøet i landet med verdens kanskje mest omfattende offentlige velferdssystem, er velferdsstat forbausende nok et fremmedord. I en lengre opplisting på nett av instituttets kjerneområder er verken velferdsstat eller velferdssystem nevnt. Det skyldes verken en trykkfeil eller en forglemmelse fra administrasjonens side. Forklaringen er såre enkel: Velferdsstaten er ikke noe man studerer innenfor statsvitenskap i Oslo. Ingen av de vitenskapelige ansatte har velferdsstaten som sitt hovedområde, og kun et fåtall har kunnskap om de sentrale områdene for velferdspolitikk. Ingen kompetanse, ingen undervisning Studenter som vil vite mer om sosialforsikring eller arbeidsmarkedspolitikk må henvende seg andre steder. Skjønt, ettersom ønsket om å vite mer som oftest bunner i at man har fått vite noe, er dette et nærmest hypotetisk tilfelle. Det følger av jernloven om forskningsbasert undervisning at er der ingen kompetanse, blir der heller ingen undervisning. Studenter i statsvitenskap får knapt høre om velferdsstaten på forelesning, og dermed er det få som fatter interesse for velferdspolitikk. Ja, skremmende få: kun 1,5 prosent av alle hovedfags- og masteroppgaver i statsvitenskap de siste ti årene handlet om velferdstemaer. Med tanke på den store andelen statsvitere som skal jobbe innenfor velferdsstaten, burde dette bekymre alle som er opptatt av at utdanningen skal ha relevans for arbeidslivet. Opprettelsen av ESOP-senteret for forskning om den norske velferdsmodellen på Økonomisk Institutt stiller til skue hvor svakt velferdsforskningen står blant statsvitere. Senteret som ledes av Kalle Moene, er en glimrende satsing for økonomifaget, men har dessverre få ringvirkninger på Samfunnsvitenskapelig fakultet. Av senterets 33 ansatte har kun én person tilknytning til Institutt for statsvitenskap. Relevant forskning Skjønt, hvorfor skal akkurat statsvitenskapen beskjeftige seg med velferdssystemet? Er den manglende interessen for velferdsstaten egentlig et problem? Statsvitenskap handler om politikk. Således er det ikke urimelig å forvente at statsvitenskaplig forskning i noen grad avspeiler hva man holder på med i politikken. Lasswells berømte definisjon sier at politikk dreier seg om who gets what when and how. Hvem som får hva (og hvordan) er noe fordelingen av de offentlige utgiftene kan fortelle oss mye om. La oss dermed bruke dette som en grov indikator på hva politikken handler om. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at i Norge går drøyt halvparten (57,4 prosent) av offentlige utgifter til sosial beskyttelse og helse, det vi ofte omtaler som velferdsstaten. Til sammenligning utgjør utgifter til utdanning 14 prosent, forsvarsutgiftene 4 prosent og utgiftene til miljøvern en halv prosent. Velferdsstaten er altså, i alle fall økonomisk sett, det viktigste området for statens virksomhet. Kritisk potensial Å kreve at den tematiske fordelingen av statsvitenskapelig forskning skal samsvare nøyaktig med statsbudsjettet ville være skremmende teknokratisk, ja nær sagt diktatorisk. Men en total mangel på sammenheng burde også vekke bekymring. At landets fremste institutt for statsvitenskap knapt forsker på det staten bruker mer enn halvparten av ressursene sine på, er et problem av minst to grunner. For det første: Samfunnsvitenskap er et middel for å forstå den sosiale virkeligheten. I Norge utgjør velferdsstaten et av de viktigste områdene for sosial samhandling og dermed en sentral del av denne virkeligheten. Ved å neglisjere velferdsstaten gir dermed Institutt for statsvitenskap avkall på en unik mulighet til å oppnå verdifull innsikt om hvordan samfunnet fungerer. For en samfunnsvitenskap er det en fallitterklæring. For det andre: Samfunnsvitenskap har et kritisk potensial. I statsvitenskapen danner maktperspektivet grunnlaget for kritisk analyse av strukturer. Dette er både deskriptivt (Hvem bestemmer, og hvordan bestemmer de?) og normativt (Er beslutningsstrukturen demokratisk?). Desto mer overraskende er det da at statsviterne har vært lite opptatt av den omfattende maktproblematikken innenfor velferdsstaten. Problemstillingene er mange og viktige. For eksempel: Gir ulike typer velferdsordninger opphav til ulike maktforhold mellom klient og byråkrati? Er det en spenning mellom arbeiderklassens kollektive makt til å kjempe fram velferdsordninger og arbeidernes individuelle makt i møte med de samme ordningene? Er velferdsstaten drevet fram av demokrati eller elitisme? Statsviterne på Blindern har latt denne maktproblematikken ligge, og kanskje kan det forklare at faget har mistet noe av sin kritiske kraft. Forskningsfrihet og -ansvar Hvem har egentlig skylden for at man ikke studerer velferdsstaten på statsvitenskap i Oslo? Her rammes resonnementet av en viktig innvending. Vi kan ikke styre sentralt hva de ansatte forsker på, vil ledelsen på instituttet svare. Hver enkelt forsker velger selv sin problemstilling, og noe annet ville være et alvorlig brudd på prinsippet om fri og ubundet forskning. Beslutningen om forskningstema er altså desentralisert og historisk betinget. Mangelen på forskning om velferdsstaten kan trolig spores tilbake til hvem som ble ansatt i 70- og 80-årene. Spørsmålet blir da: Kan man kreve at enkeltforskere i dag tar ansvar for å studere et viktig tema (som velferdsstaten)? Det intuitive svaret er nei, men spørsmålet kan være verdt å diskutere mer grundig. Ut fra premisset om at vitenskapelig uavhengighet skal være godt for noe, innebærer friheten til å forske en implisitt forpliktelse til å forske på noe viktig. Det er ikke dermed sagt at forskningen som foregår på Institutt for statsvitenskap er uviktig. Men på et universitet må det være rom for å diskutere hva som er viktig forskning. Samfunnsmessig relevans bør være et avgjørende mål på viktighet. Større interesse for velferdsstaten ville gjort instituttets forskning mer relevant for samfunnet rundt, og dermed viktigere. Men trolig må det et overordnet grep til for å sikre statsvitenskapelig forskning om velferdsstaten. Opprettelsen av ESOP-senteret på økonomisk institutt er et glimrende eksempel på at et slikt grep er mulig. Satsingen på fremragende forskning om den norske velferdsmodellen kunne med fordel blitt utvidet til statsvitenskap. * Enkelte fakta er hentet fra Nuland, Bjørn R. og Johan Christensen (2009). Universitetene og velferdsforskningen, kap. 3 i Bjørn Nuland, Bent Sofus Tranøy og Johan Christensen: Hjernen er alene. Oslo: Universitetsforlaget. Johan Christensen (f. 1985) er masterstudent i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, i gang med en masteroppgave om sammenhengen mellom skattepolitikk og velferdsstat i Norden. 6 / argument #1 / 2009 / Samfunn argument #1 / 2009 / Samfunn / 7

5 I Latin-Amerika har krigen mot terror gitt den gamle makteliten et påskudd for å kriminalisere politiske motstandere. Her stiller presidenter og jordløse likt. Terroristiske bønder i fredelig demonstrasjon Tekst: Anne Gerd Haarr Foto: Mikey G. Ottawa ( I Bolivia blir mennesker som støtter den sosialistiske regjeringen forfulgt av høyresiden. Her har de fleste sosiale bevegelser samlet seg rundt president Morales sitt prosjekt for å bygge opp en annerledes stat. Nord i landet ligger Pando, en delstat med mye turbulens. Statens øverste representant i Pando, prefekt Leopoldo Fernandèz Ferreira, har lenge vært sterkt involvert i paramilitær virksomhet. 11. september i år var en gruppe på omtrent 1000 personer på vei til byen Cobija for å delta i en fredelig demonstrasjon mot volden som hadde herjet fylket den siste måneden. De hadde sett seg lei på okkuperinger av statlige institusjoner, veiblokader samt en kapring av flyplassen i Cobija. Da demonstrantene nærmet seg byen uten annet å verge seg med enn sine arbeidsredskaper, ble de angrepet av paramilitære styrker. Det ble åpnet ild fra snikskyttere som gjemte seg i skogen. Demonstrantene ble fortsatt beskutt da de kastet seg i elva på flukt. I følge presseutsagn og vitneforklaringer stakk leiemorderne av i kommunale tjenestebiler. 18 personer er bekreftet døde, og mer enn 50 alvorlig skadet. Over 100 personer er fortsatt savnet, og man tror det ligger flere lik i elven. Nytt påskudd De siste årene har man sett en venstrebølge skylle over det latinamerikanske kontinentet, men fortsatt er høyrekreftene sterke. Har fremveksten av sosiale regjeringer ført til en økning av forsøk på kriminalisering av sosiale bevegelser? Krefter som er redde for forandring, forsøker å stigmatisere endringsaktørene Daglig leder i Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) Kristina Johansen sier at dette ikke er noen ny tendens. - Kriminaliseringen har pågått i tiår, altså lenge før sosialistiske politikere kom i regjering. Men den har tatt en ny dreining. Krigen mot terror har i de senere år blitt et påskudd for å forfølge og kriminalisere opposisjonelle, sier hun Elitens maktmidler I følge Johansen bruker elitene og mektige grupper kriminalisering som en måte å forhindre sosial endring. Krefter som er redde for forandring, forsøker å stigmatisere endringsaktørene, enten disse er presidenter som Morales, eller bondebevegelser som kjemper for jord. Om det er urfolk som protesterer mot megaprosjekter i deres territorier, eller organisasjoner for familiemedlemmer av forsvunne og drepte, som krever at de ansvarlige for overgrepene blir dømt og at sannheten kommer for en dag. Kritiske stemmer blir avspist med at de er talspersoner for terrorister, noe som gjør det mer legitimt å ta dem av dage. Unntakstilstand For å få kontroll over situasjonen i Pando innførte president Morales unntakstilstand i fylket. Den overnevnte prefekten, Ferreira, ble satt i fengsel. Han eier hektar jordområde i en stat der fattigdommen er sterk og mange er uten jord. I følge avisa Opinion har han 24 familiemedlemmer ansatt i prefekturet som alt fra sjåfør til teknisk sjef. Nå etterforskes prefekten for de mange drapene i Porvenir i Pando. Regjeringen mener det er klare beviser for at han står bak hendelsene. Massakren i Porvenir har sin opprinnelse i en politisk struktur som har forsvart sin makt ved å drepe og massakrere uskyldige mennesker. De bruker nå ekstensivt sin politiske makt i Pando, uttalte minister Juan Ramon Quintana fra Morales parti MAS. Partisk media Media i Bolivia er med på å skape et forvrengt bilde av hendelser som massakren i Pando. Maria Dolores Acre, sjef for den uavhengige radiostasjonen CEPRA, forteller hvordan media har dysset ned massakren ved å formidle at «noen bønder døde». Videre forsøker de å gi inntrykk av at regjeringen er ansvarlig for massakren ved å knytte bilder av militæret under unntakstilstanden sammen med bilder av de drepte. I de store mediene blir drapene betegnet som en konfrontasjon mellom opposisjonen og MAS-tilhengere, en beskrivelse som ikke stemmer overens med hva det brutale overfallet gikk ut på. Naboland fordømmer Morales har fått økt støtte også i Pando. Analytikeren Forrest Hylton hevder at massakren har vært et middel for å svekke regjeringen i regionen. Den har bidratt til å spre frykt, og den har fungert som en splitt og hersk-teknikk. MAS-regjeringen har mottatt støtte fra sine naboland. Organisasjonen Union of South American Nations har utarbeidet en erklæring hvor blant annet massakren fordømmes. Dessuten har de utnevnt en ekstern etterforskningskomité som skal rapportere om funn som kan få de skyldige dømt. Regjeringen har også satt sammen en gruppe interne etterforskere. I følge det bolivianske nyhetsbyrået ABI, har denne gruppen allerede mottatt drapstrusler. Det samme gjelder for vitner og familie av de drepte og sårede i Pando. Risikabel posisjon I Brasil har Bevegelsen for jordløse bønder fått lignende behandling. Det konservative partiet har fremmet et lovtiltak som kategoriserer organisasjonen som kriminell. De konservative ønsker videre å frata de jordløse stemmeretten, og forby barn å oppholde seg på områdene bevegelsen har blitt tildelt. Lovforslaget ble nedstemt takket være massive protester, nasjonalt og internasjonalt. Selv om grasrota har klart å få frem sine kandidater til regjering i flere latinamerikanske land, sitter sterke opposisjonelle krefter på mye reell makt. Bevegelser som utfordrer disse makthaverne med kritiske spørsmål, står utsatt til. De blir gjenstand for trusler, juridisk forfølgelse basert på grunnløse anklager og voldelige angrep fra så vel statlige aktører som private grupper. Sterke krefter motarbeider sosiale endringsforsøk, og de som kjemper for en mer rettferdig hverdag sitter igjen stemplet som terrorister. Anne Gerd Haarr (f.1985) studerer samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo og er på solidaritetsbrigade i Bolivia med Latin-Amerikagruppene (LAG). Ingrid Myklebust (f.1982) studerer religionshistorie og portugisisk ved Universitetet i Oslo og sitter i arguments samfunnsredaksjon. Mannekvinnen Tekst: Anja Sletten Jeg beundrer kvinner som tør å ta for seg. Som fokuserer på sak i stedet for mellommenneskelige relasjoner - og som tillater seg å være en smule korte innimellom. Som feminist omfavner jeg dem. Ikke fordi det er noe kvalitativt bedre ved denne oppførselen i seg selv, men fordi disse kvinnene går i mot hva som forventes av kvinner. Men brudd mot normer fører til sanksjoner. Dette skjer når kvinner blir påklistra merkelappen mann. Kroppen er kvinne, men handlingene er ikke kvinnelige nok. Etter et møte med en ganske usympatisk kvinnelig leder utbrøt en god venninne av meg: Herregud! Hun er en av disse kvinnene som har blitt mann!. Dette utsagnet har fått meg til å gruble over mannekvinnen. For hva er det som får en kvinne til å bli en mann? Og hva er det som er galt med det, egentlig? Da Klassekampens Guri Kulås anmeldte filmen basert på Sex og Singelliv-serien, kalte hun rollefiguren Samantha en mann. Samantha er vel den av rollefigurene i serien som i størst grad tematiserer og protesterer mot at kvinners situasjon er annerledes enn menns. Dette gjør hun både ved sine utsagn og handlinger. Protesten tydeliggjøres ved at hun ikke knytter sex til emosjoner og forpliktelser. Slikt blir man mann av. Å være omsorgsfull og medfølende er tilsynelatende fortsatt helt sentralt i kvinneligheten. Emosjoner og empati er fortsatt så sterkt knytta til kvinner at dersom man ikke tilkjennegir nok føleri, står man faktisk i fare for å bli dytta ut av søsterskapet. Slik disse to mannekvinnene ble. For mens de begge er tøffe og direkte, mangler de sentimentaliteten. Hva er det som får en kvinne til å bli til en mann? Og hva er galt med det, egentlig? Mannekvinnen fikk meg til å tenke på Simone de Beauvoir. Hennes pågangsmot og væremåte minner meg om, ja, en manns. I boka Moden Alder hvor hun forteller om sitt liv, møter vi ikke en kvinne som insisterer på sin kvinnelighet, eller som eksplisitt protesterer mot sitt kjønns innskrenka situasjon men en person som knappest synes å tematisere sitt kjønn: Jeg fornektet ikke min kvinnelighet, men jeg tok den heller ikke innover meg: jeg tenkte ikke på den. Jeg hadde den samme frihet og det samme ansvar som mennene. Dette burde være alle feministers ideal. Ved å overskride det stereotypt kvinnelige utfordrer mannekvinnen sitt eget søsterskap og vips så var deres solidaritet erstattet med en beskyldning om svik. Utdefinert og diskvalifisert står hun tilbake. Det kan hun skylde seg selv for; hun tok motstanderens parti. Slik lyder dommen. Da blir mitt spørsmål: hvem er det egentlig som sviker hvem her? Er det ikke plass til disse kvinnene i feminismens fellesskap? Poenget med feminismen må være å utvide muligheter og å skape aksept for forskjellighet. Man kan ikke alliere seg med dem som ser kjønn som essens, og som insisterer så sterkt på at det kvinnelige skal være likeverdig med det mannlige at kvinnen reduseres til en stereotyp av seg selv. Poenget med å ha en kvinnelig sjef er ikke at hun skal ha større forståelse for at man må hente barna i barnehagen, men det enkle faktum at sjefer burde gjenspeile befolkningen. Og halvparten av den består som kjent av kvinner. Selv om noen av de tøffeste av dem blir kalt for menn. Anja Sletten (f. 1981) er masterstudent i sosiologi ved Universitetet i Oslo. / argument #1 / 2009 / Samfunn argument #1 / 2009 / Samfunn / 9

6 I 2010 braker miljø-norge og olje-norge sammen. Det store slaget står i Lofoten, men imens bør vi skjele til Ecuador. Miljønasjon - vær deg selv nok Tekst: Alf Butenschøn Skre Foto: Jonas Adolfsen I Ecuador har presidenten stilt seg bak et forslag om å la 900 millioner fat olje bli liggende i jorden for godt. Betingelsen er at det internasjonale samfunnet kompenserer for halvparten av de tapte oljeinntektene, omtrent 3,5 milliarder dollar. Samtidig jobber norske politikere og oljeindustrien for å åpne havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen for oljeutvinning, på tross av advarsler fra forskere og fiskere års fiske Havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen rommer gyteområdene til verdens største torskebestand, og er ifølge Havforskningsinstituttet selve grunnlaget for torske- og seifiskeriene langs kysten av Nord-Norge. I regjeringens helhetlige forvaltningsplan for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten fra 2006 ble det derfor innført et midlertidig forbud mot oljevirksomhet i disse havområdene. Deler av Lofoten-området skal dessuten i løpet av 2009 nomineres til UNES- COs liste over kultur- og naturarv, blant annet på bakgrunn av 1000 års uavbrutt tradisjon for seifiske. I 2010 skal den midlertidige verningen av områdene revurderes på grunnlag av utredninger i regionen. Olje i nasjonalparken Nasjonalparken Yasuni i Ecuador inneholder omtrent kvadratmeter Amazonas-regnskog og huser minst to grupper urinnvånere som har valgt å leve i isolasjon fra omverdenen. Regnskogeksperten Jane Goodall beskriver Yasuni som et av de mest biologisk mangfoldige områdene i verden, og av UNESCO regnes det som et verneverdig økosystem. Men under jorden lokker en fossil ressursskatt tilsvarende omtrent 900 millioner fat olje, om lag 200 millioner fat mer enn den årlige utvinningen på norsk sokkel. Ecuadorianske myndigheter innførte en midlertidig stans for letevirksomheten i området i 2007 på grunn av miljørisikoen forbundet med den. Drill baby, drill Parallellen stopper imidlertid her. Høyresiden i norsk politikk går sammen med viktige spillere i LO (og dermed Arbeiderpartiet) inn for å åpne for storstilt oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen i Ecuadorianske myndigheter jobber derimot med å finne en måte å la oljen ligge permanent i bakken i nasjonalparken. Å avstå fra betydelige oljeinntekter er en vanskelig beslutning for et land med et stort behov for økonomisk vekst og utvikling av infrastruktur. President Rafael Correa har derfor forpliktet seg til å frastå fra oljeutvinning bare dersom Ecuador mottar bistand tilsvarende halvparten av oljeinntektene Ecuador går glipp av - omtrent 350 millioner dollar hvert år over en periode på ti år. Midlene skal settes i et fond som skal finansiere forskning på miljøvennlige industrimuligheter, energieffektivisering av industrien i landet og investeringer i infrastruktur. De skal også brukes til bevaring av nasjonalparken. Prosjektet bidrar dermed til å hindre avskoging av Amazonas, til en reduksjon i utslippsøkninger gjennom petroleumsproduksjon og til å gjøre industrien mindre avhengig av fossilt brennstoff. Naturen får rettigheter Et spørsmål som melder seg er: Hva hindrer Ecuador fra å utvinne oljen om ti år når landet er 3,5 milliarder dollar rikere? Yasuni-initiativet må imidlertid sees i sammenheng med en bølge av bevisstgjøring om miljøansvar i Ecuador på initiativ fra urinnvånernes interesseorganisasjoner. I tråd med dette vedtok ecuadorianerne ved folkeavstemning i september en ny grunnlov. Ecuadorianske myndigheter jobber derimot med å finne en måte å la oljen ligge permanent i bakken i nasjonalparken. Den nye grunnloven er unik i verdenssammenheng, da den gir naturen status som en rettighetsbærende enhet. Økosystemer får dermed en ubestridelig rett til eksistens og opprettholdelse. Videre åpnes det for at personer som ikke direkte berøres av rettighetsbrudd mot naturen, også ikke-ecuadorianere, kan gå rettens vei dersom naturens rettigheter blir brutt. Initiativet fra Ecuador som nå diskuteres i utenriksdepartementer i den vestlige verden, kan derfor ses som et uttrykk for en bred folkebevegelse. Støtte til prosjektet vil også sende et signal til det som gjerne kalles Sør, om politisk vilje til samarbeid på Sørs premisser i Nord. Dette vil kunne bygge tillit i de multilaterale klimaforhandlingene, og bidra til å skape en plattform for mer omfattende samarbeid. Norsk konsesjonsfest Soria Moria-erklæringen fastslår at Norge skal bli et foregangsland i miljøpolitikken. I Klimaforliket som i januar ble inngått mellom de største partiene på Stortinget (bortsett fra FrP) ble det derfor slått fast at Norge skal overoppfylle kravene i Kyoto-avtalen med 10 prosent, og være et karbonnøytralt samfunn innen Som et tegn på ansvarsfølelse og offervilje slås det fast at to tredjedeler av utslippskuttene skal sørges for her til lands. Klimaforliket nevner imidlertid ikke hva disse målsettingene vil innebære for industrien som står for den største andelen av Norges CO2-utslipp, nemlig olje- og gassindustrien. Den nåværende regjeringen har satt ny rekord i konsesjonstildeling for utvinning av olje og gass på norsk sokkel. Vanskelige avgjørelser, som hvorvidt man skal åpne for utvinning i Lofoten og Vesterålen, er utsatt til neste regjeringsperiode. Den norske grunnlovens 110 b slår fast at enhver har rett til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Men når det kommer til konkrete beslutninger kan det virke som om olje- og gassindustrien har vært i stand til å sikre sine interesser, selv overfor en flertallsregjering med mandat til å føre en progressiv miljøpolitikk. Allierte I november la den fremste representanten for oljeindustrien på norsk sokkel, StatoilHydro, frem kvartalstall som ikke på langt nær innfridde økonomiske analytikere og investorers forventninger. I den forbindelse ga konserndirektør Helge Lund en klar kommentar til NRK: Vi trenger områder oljeindustrien i dag ikke har tilgang til. Det gjelder blant annet områdene utenfor Nordland. Denne oppfatningen har spredd seg til fagforeningen, som dessuten mener oljeutvinning vil kunne bremse fraflyttingen og skape nye arbeidsplasser for ungdom i området. Dermed er det duket for politisk krangel også på tvers av regjeringsalternativer frem til revidering av forvaltningsplanen for området i Det er kanskje ingen klar parallell mellom de tradisjonsrike fiskersamfunnene i Lofoten og urinnvånere i Amazonas som har valgt å leve i isolasjon fra omverdenen. Men ifølge NRK er flertallet i lokalbefolkningen i Lofoten også kritisk til oljeboring i deres lokalmiljø. Lofotaksjonen, som representerer oljekritiske lofotværinger, får støtte fra SV, Senterpartiet, Venstre og KrF. Men tanken på å trosse oljenæringen og la olje ligge permanent i bakken, virker fortsatt langt borte fra norsk politikk. Alf Butenschøn Skre (f. 1987) er bachelorstudent i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og sitter i arguments samfunnsredaksjon. Jonas Adolfsen er, i tillegg til fotograf og Vespa entusiast, diplomstudent ved Arkitektur- og Designhøgskolen i Oslo. 10 / argument #1 / 2009 / Samfunn argument #1 / 2009 / Samfunn / 11

7 Ikke-statlige organisasjoner i Russland slåss mot Putins papirmølle. Saakashvilis norgesfrieri? Tekst: Kristian Kjøllesdal August 2008 ble sterkt preget av to internasjonale begivenheter. De olympiske leker fant sted i Beijing, og Russland og Georgia tok til våpen over de semi-autonome regionene Abkhazia og Sør-Ossetia. Der OL i enkelhet dreide seg om Michael Phelps, hvor gamle de kinesiske turnerne var, og mangel på demonstrasjoner, er det neimen ikke lett å forstå hva som foregikk i Kaukasus. Georgias president Mikhail Saakashvili fant derfor anledning til å besøke Oslo, hvis universitet han tidligere var tilknyttet. Var Saakashvili i Oslo for å spre russerfrykt? Russisk organisasjonsliv en spøk? Tekst: Michael Kuliani Foto: n1colas ( Hva er et demokrati? Et klisjéspørsmål som dette må stilles for å peke på det som går i feil retning i Russland. Politisk pluralisme og maktdeling er de viktigste kjennetegnene på et genuint demokratisk samfunn. Det er nettopp dette Russland mangler. En liberal start I 1999 trakk en fremtredende eks-parlamentariker og liberaler, Vladimir Ryzhkov, en parallell fra dagens situasjon i Russland til Europas fortid: The earls and barons who battled royal power were hardly virtuous themselves. But they kept a check on the crown. Our problem in Russia if Putin succeeds is that there will be absolutely no one left to check the Kremlin. We are left trusting once again in a good czar. Sitatet er en god beskrivelse av situasjonen i dag. Under sovjetisk regime ble politiske interessegrupper brukt som et verktøy til å styre befolkningen inn på den politiske arenaen. Da Gorbatsjov kom til makta bidro han til en svekkelse av dette. Det var nok mer glasnost (åpenhet) enn perestrojka (økonomiske reformer) i Gorbatsjovs nyordninger. Staten var ikke lenger den eneste institusjonen som fremmet politiske meninger. Sovjetunionens kollaps forsterket prosessen og skapte grobunn for mange interessegrupper. I tillegg til de mer grunnleggende politiske forandringene, har innføringen av privat eiendomsrett vært med på å skape andre typer interessegrupper som entreprenører, kommersielle banker og selvstendig næringsdrivende. I 2001 var antall ikke-statlige organisasjoner oppe i Statlig styrt pluralisme Men samtidig med utviklingen av interessegrupper, har også politiske hindringer utviklet seg kraftig. Under Putin svingte pendelen i en autoritær-sentralstyrt retning hvor staten anerkjenner visse grupper og undertrykker andre. Putins regime har vist seg sterkt nok til å påvirke både den dømmende og den lovgivende makt. Særlig innføring av to spesifikke lover har gitt store utslag for interessegrupper i landet. Den såkalte NGO-loven blir av mange ansett som et forsøk på å begrense den politiske innflytelsen til russiske ikke-statlige organisasjoner (NGO). Loven gir myndighetene mulighet for utstrakt finansiell kontroll over gruppene og en åpning for å hindre deres virke på et nokså tynt grunnlag. Kampen mot terror er blitt et påskudd for å holde regimekritikere nede og stanse menneskerettighetsforkjemperes arbeid. Det andre lovvedtaket er ekstremismeloven som i 2002 trådte i kraft som et ledd i kampen mot tsjetsjensk terrorisme. Stadige forandringer av loven har bidratt til å redusere skillet mellom politisk debatt og ekstremistiske utsagn. Man kan for eksempel bli straffet for å kritisere en statsfunksjonær for å gjøre en dårlig jobb. Dette ser man klart i følgende endring av 27.juli 2006, som sier noe om hvilke overtredelser som skal til for å rammes av loven: Activity undertaken by individuals, civil society organizations, religious organizations or other organizations or the media, which is aimed at publicly defaming state officials in the carrying out of their duties, when the defamation includes an accusation that the official has him/herself committed an extremist act and when the defamation has been established by a court. Hendig antiterror Behandlingen av Rainbow House, en ikke-statlig organisasjon som jobber for homofile og transpersoners rettigheter, er et talende eksempel på vilkårligheten i utøvelsen av loven. Organisasjonen ble nekta registrering som en NGO fordi deres virksomhet brøt med statens bestemmelser. Lovbruddet bestod i at organisasjonen fremmet idealer som er befolkningsveksthemmende, og dermed en trussel mot rikets integritet og sikkerhet. Kampen mot terror er blitt et påskudd for å holde regimekritikere nede og stanse menneskerettighetsforkjemperes arbeid. - Ifølge denne retorikken blir vi som kjemper for menneskerettighetene, fiender. Vi blir kalt sjakaler, sa en av veteranene blant russiske menneskerettighetsforkjempere, Svetlana Gannusjkina under talen sin da hun mottok Den norske Helsingforskomités Sakharovs frihetspris i Ikke helt mørkt Alt i alt kan man i Russland se en generell trend hvor politiske slag blir utkjempet ved hjelp av byråkratiet og lovverket. Men situasjonen er ikke bekmørk, selv om grunnlaget for en liberaldemokratisk utvikling er innskrenket. Organisasjoner som Memorial og Soldatmødrenes forening er gode eksempler på at det fortsatt er mulig å drive med menneskerettighetsarbeid i landet. Det er vanskelig å si hvilken retning utviklingen på området vil ta. En mulig spådom er at systemet vil forandre seg den dagen Putin ikke lenger er den dominerende kraften i systemet, og at Yedinaya Rossiya vil svinne vekk i likhet med tidligere maktpartier. Det er blitt hevdet at Putin og hans allierte har gått inn for å konsolidere (fler)partisystemet. Dette kan kanskje være riktig, selv om forslagene som er blitt fremmet til nå gir det sittende maktpartiet mer og mer makt. NGO-loven I april 2006 trådte den omstridte NGO-loven i kraft. Loven pålegger blant annet alle avdelingene til utenlandske ikke-statlige organisasjoner i Russland å registrere seg på nytt som russiske organisasjoner. Alle organisasjoner plikter å levere omfattende rapporter, og dette gir russiske myndigheter utstrakt kontroll og innsyn i organisasjonenes aktiviteter og finanser. Loven er sterkt kritisert av utenlandske organisasjoner fordi den pålegger de allerede belastede organisasjonene i Russland ekstra byråkratiske oppgaver. Dette i tillegg til at muligheten for å motta penger fra utlandet er begrenset har ført til at flere organisasjoner har blitt stengt de siste to årene. De som fortsatt eksisterer tynges ned i byråkratisk arbeid som hindrer dem i å utføre sitt kjernearbeid. Michael Kuliani (f. 1986) er Russlandskoordinator for Amnesty Norge. Han har bachelor i internasjonale studier og studerer kinesisk ved Universitetet i Oslo. En engasjert og veltalende Saakashvili elaborerte om hvordan han oppfattet tiden fra Roserevolusjonen i 2004 i et foredrag titulert Georgia etter invasjonen: muligheter og trusler. Budskapet var at Russland ønsker å utslette den georgiske staten. Dette sier altså en halvautoritær president i et land som siden statsdannelsen i 1991 ikke har konsolidert de nasjonale minoritetene, men fortsatt undertrykkelsen av dem. På gamle trakter i Oslo hadde Saakashvili audiens hos H.M. Kongen, møter på Stortinget og samtaler med statsminister Jens Stoltenberg. Hva snakket de om? Hele hendelsesforløpet i august og ikke minst motivasjonen bak georgiske og russiske handlinger er så tåkete at en blir overlatt til å bedrive tåkeprat for å kommentere det. Var Saakashvili i Oslo for å spre russerfrykt? Både Georgia og Norge deler grense med russerne, men det er også viktige forskjeller på landene. Selv om Norge ennå ikke har en aktiv politikk der oppe, utpekte Soria Moria-erklæringen Nordområdene som Norges viktigste utenrikspolitiske satsningsområde et klart tegn til Russland. Også i jagerflydebatten ble det diskutert i tillegg til industripolitikk hvilket av flyene som kan måle seg mot en russisk MIG. Russerfrykten har vi allerede, uten Saakashvilis hjelp. Kan Saakashvilis norgesbesøk ha handlet om norsk EU-medlemskap? En gammel vits sier at Norge vil gå inn i EU like før Albania gjør det. Hadde Saakashvili informasjon om at albanerne planlagger en EU-søknad? Skal Georgia og Norge levere en felles søknad om EU-medlemskap for å komme Albania i forkjøpet? I disse finanskrisetider hvor selv innbitte islandske fiskere flørter med tanken om EU-medlemskap, og en finsk diplomat beviser at det går an å megle fred selv om en er med i EU, kan også nordmenn fristes til å skrive et utkast til søknadsbrev. Hvem var det egentlig som videreførte Otto von Bismarcks ånd i beste realpolitiske stil? Russland kan ha sett en mulighet til å knuse Georgia, men også Georgia kan ha grepet muligheten for enten å få kontroll over Sør-Ossetia og Abkhazia eller oppnå en massiv vestlig støtte dersom russerne svarte militært. Eller var krisen i Kaukasus det første utslaget av en norsk nordområdepolitikk ved stedfortreder? Det heter at i krig er det ingen som vinner, bare noen som taper mer enn andre. Derfor står Norge igjen som vinneren; vi kan kontrollere Nordområdene med nye jagerfly om 15 år, samt at vi nå har en gyllen mulighet til å bli med i EU gjennom en felles søknad med Georgia. Norge trenger ikke lenger å ta til takke med å være en humanitær stormakt, men blir en stormakt i ordets rette forstand. Og vi tar Tromsø-OL i 2018 likevel, takk. Kristian Kjøllesdal (f. 1983) studerer master i politikk og økonomi ved Handelshøyskolen BI og sitter i arguments samfunnsredaksjon. 12 / argument #1 / 2009 / Samfunn argument #1 / 2009 / Samfunn / 13

8 Da adventistparet Maddocks startet barnehjem på landsbygda i Kambodsja var Gud deres eneste veileder. Jesus blant buddhister en studietur i kjærlighet og blind tro Tekst: Julie Andersen Foto: n1colas ( Jeg er på gudstjeneste i en liten Adventistmenighet i Kambodsja. Jeg trodde aldri jeg skulle være i denne situasjonen, men nå sitter jeg på et flislagt gulv, og sandalene mine venter på meg utenfor døren, sammen med en kaotisk haug med barnesko. Jeg er ikke vant til å sitte på gulvet, og gudstjenesten tar dobbelt så lang tid når alt oversettes fra khmer til engelsk. Men grunnen til at jeg ikke kan konsentrere meg er 12-årige Chann som kiler meg under føttene. Jeg gruer meg til å dra fra ham. Jeg har vært på barnehjemmet til SALT Ministries i en uke. I dag er det lørdag, sabbat, og vi skal si farvel. Familie for livet SALT Ministries er et bittelite kristent samfunn utenfor byen Siem Reap i Kambodsja et land der 95% av befolkningen er Theravada buddhister. Hver morgen ser jeg buddhistmunker som får brød i Siem Reap sentrum. Men på SALT handler alt om den kristne Gud. - Vi skal leve som fremmede i denne verden, sier Tim Maddocks til den lille menigheten. - Vårt egentlige hjem er i Himmelen. Det bor ca. 140 barn på barnehjemmet. De bor i husfamilier som består av et foreldrepar og en gruppe barn helst 16, men ofte så mange som 23. Det kommer nye barn fortere enn Tim og hans kone Wendy rekrutterer foreldre. Er det først 20 barn i en husfamilie, er det ikke aktuelt å flytte noen av dem. Barna skal få en familie på livstid. Solidaritetstur - Uansett hvor bra du tror du har det, er det ingenting mot å ha Jesus i ditt liv, fortsetter Tim. Det stemmer for barn som får hjem, skole, mat og familie samtidig som de blir introdusert for kristendom. Jeg tør ikke fortelle barna at jeg har det bra uten Jesus. Jeg har ikke noe passende svar når barna lurer på hvorfor jeg ikke synger Praise the LORD! med dem. Barna tror at jeg ikke kan teksten. Sannheten er at jeg etter to dager kunne alle barnas kristne sanger utenat og at jeg må stoppe meg selv fra å nynne dem på bussen. Besøket i barnehjemmet er en del av en såkalt solidaritetstur arrangert av Adventist Development and Relief Agency (ADRA). Vi er litt over 20 fra Island, Sverige og Norge som reiser i Thailand og Kambodsja for å se ADRAs prosjekter. Venner har lurt på hvorfor jeg drar på tur med adventister hvis jeg ikke selv er kristen. Stort sett har jeg svart: Hvorfor ikke? ADRA hjelper uavhengig av religion, og jeg har ikke oppfattet dem som misjonerende. Turen er en enestående sjanse til å oppleve en side av Thailand og Kambodsja jeg ellers ikke ville sett. Ingen konkurranser SALT, som ikke er formelt tilknyttet ADRA, begynte som misjonsarbeid. Gruppen vår har jobbet frivillig her i en uke. Vi har malt hus, undervist og lekt med barna. Jeg har vært datalærer: gitt barna e-postadresser og undervist i Word, Excel og Powerpoint. Venner har lurt på hvorfor jeg drar på tur med adventister hvis jeg ikke selv er kristen. Mens barna venter på hjelp fra meg, skriver de Jesus om og om igjen, med forskjellige fonter og farger. Barna oppfordres til å holde seg unna underholdning tilknyttet denne verden, og til å spre kristent budskap til venner. Det er tankevekkende å se barn som ikke kjeder seg, klager eller krangler så fort som norske barn gjerne gjør. Barna er positive til alt vi foreslår. Konkurranser blir de derimot ikke med på. Vi organiserer stafett og heier entusiastisk, men barna venter på sistemann før de krysser målstreken samtidig. De er ikke oppdratt til å konkurrere. Det beste er uansett lekene der ett barn samarbeider med én voksen. Er man en av 23 søsken, er en-til-en oppmerksomhet luksus. Gud bestemmer... Tim og Wendy kom til Siem Reap tidlig på 90- tallet for å drive et ADRA-prosjekt. På fritiden etablerte de en Adventistmenighet i byen. I januar 1996 var ADRA-prosjektet fullført. Paret hadde ikke lenger noen betalt jobb i Kambodsja, men de ønsket å fortsette misjonsarbeidet. Tomten der barnehjemmet ligger i dag, ble kjøpt billig mens Kambodsja fortsatt var et utrygt sted: - Området skilte seg ut, forteller Tim. Det var nemlig den dårligste tomten vi så på. Han følte likevel at det var her arbeidet skulle fortsette. Maddocks-familien flyttet fra senger og varm dusj for å leve så likt lokalbefolkningen som mulig. De drev misjon, opplæringssenter og helsestasjon. Området fikk en Adventistbarneskole. På helsestasjonen møtte Wendy foreldre som var for syke til å ta vare på barna sine det var behov for barnehjem. Tim og Wendy tok kontakt med en familie som ville drive det, men familien ombestemte seg i siste liten. Maddocks-paret følte ikke at de kunne gi opp prosjektet. Dermed begynte de selv å drive barnehjem. Jeg kaller det tilfeldig. Tim og Wendy kaller det Gud. De fleste av Maddocks-parets setninger begynner med Gud. Gud bestemte at... Gud ville at vi skulle... Gud sørget for at vi kunne... Også adventistene jeg reiser sammen med, er overrasket over Tim og Wendys sterke tro. Å bryte så drastisk med sin egen hverdag og stole så fullstendig på Gud, er både imponerende og skremmende....og Gud gjør det mulig - Det er rart; Gud snakker alltid til meg, aldri til henne. Tim ler, og jeg ser forskrekket på Wendy. Hun ikke var helt sikker da Tim foreslo at familien skulle flytte fra en behagelig semivestlig livsstil i byen og ut i det som på den tiden var ødemark. Hun ba Gud om et tegn. Da fikk paret et brev fra noen de knapt kjente: Jeg har tro på det dere gjør, skrev mannen og sendte en bunke dollarsedler. For Tim og Wendy var brevet tegnet de trengte og ett av mange eksempler på at Gud ikke ber om det umulige. Hele SALT-senteret er bygget on faith. Det vil si at senteret ikke har noen fast inntekt, men at Gud vil sørge for at det går rundt. Hittil har det gått bra såvidt. Tim har underskrevet kontrakter for å få bygget nye hus uten å ha penger til å betale håndverkere. Og noen ganger ser han over budsjettet og vet at han bare kan mate barna én uke til. Men det kommer alltid pengegaver inn på kontoen når de trenger det mest. Senteret får penger fra ADRA, mennesker som tidligere har besøkt barnehjemmet, gamle venner og Adventistmenigheter over hele verden. Pengene er fra Gud, sier Tim og Wendy. Idealistisk, men risikofylt - Vi spør aldri om penger, gjentar Tim. Jeg oppfatter gjentagelsen som en selvmotsigelse. Så får jeg dårlig samvittighet. Tim og Wendy er så sikre på at det de gjør er riktig, og at det vil gå bra med Guds hjelp. Jeg tror imidlertid pengene kommer fra mennesker som blir rørt av en god historie og et inspirerende og uselvisk engasjement. Jeg tror jeg er her fordi jeg ville reise på en interessant måte, ikke fordi jeg er sendt av Gud. Og for meg er barnehjemmet beundringsverdig, idealistisk og alt for risikofylt. Barnehjemmet er såpass nytt at ingen barn har opplevd en hel oppvekst der. De barna som foreløpig har fylt atten og flyttet fra barnehjemmet, kom dit som tenåringer. Det er med andre ord ikke mulig å vite hvordan et barn som er oppvokst på SALT vil møte resten av verden. - Tror familien din på Gud? spør 15-årige Vin Sarai meg. Jeg svarer nei, uten å gå nærmere inn på temaet. Mange av barna har biologiske foreldre som ikke er kristne. Enten de har kontakt med dem eller ikke, vet de at den opprinnelige familien tror feil. Jeg lurer på om noen av barna tviler. Og om de lærer nok om verden utenfor. Det er flere samtaler jeg ikke tør å starte. - Vi sees igjen i Himmelen Det ville vært lettere å dra fra barna hvis jeg var overbevist om at det vil gå bra med dem. - Sees vi igjen? Kommer du tilbake til Kambodsja? spør Sreyneang, en jente på 15. Jeg kan ikke svare noe annet enn at jeg håper det, men at Kambodsja og Norge er veldig langt fra hverandre. - Vi sees igjen i Himmelen, slår Sreyneang fast. Julie Andersen (f. 1986) har bachelor i internasjonale studier fra Universitetet i Oslo og studerer journalistikk ved Høyskolen i Oslo. Hun sitter i arguments samfunnsredaksjon. Syvendedags Adventistsamfunnet og ADRA Syvendedags Adventistsamfunnet er et protestantisk trossamfunn. Navnet kommer av fokuset på Jesu annet komme (advent) og hviledag på lørdag. Adventist Development and Relief Agency (ADRA) er en uavhengig utviklings- og nødhjelpsorganisasjon som hjelper mennesker uavhengig av religiøs tilhørighet. Da ADRA Norge ble etablert i 1993, var organisasjonen en videreføring av nødhjelps- og hjelpearbeidet som Adventistsamfunnet i Norge hadde samlet penger til over lang tid. ADRA Norge organiserer solidaritetsturer for å bevisstgjøre og skape engasjement. De som reiser får se landene fra en annen vinkel og samtidig gjøre noe praktisk. Kilder: ADRA og 14 / argument #1 / 2009 / Samfunn argument #1 / 2009 / Samfunn / 15

9 For enkelte hinduer er et sekulært India utenkelig. Kardemommeloven på spill Tekst: Ingrid Myklebust Illustrasjon: Mehrnaz Ostovarifar Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill. Og for øvrig kan du tro på hva du vil. Og inderne tror i høyeste grad. De tror så mye at de simpelthen ikke kan sette seg ned og godta et sekulært India. India er et sammensurium av religioner. Her finnes kristne, buddhister, muslimer og hinduer, sikher og jainaer. Religionene praktiseres side om side. Ikke fredelig og harmonisk, men med bulder og brak. Landet ble uavhengig fra Storbritannia i Under vestlig innflytelse ble det bestemt at staten skulle være sekulær. I den indiske grunnloven står det at landet skal styres med lik distanse til alle religioner, prinsippet om Sarva Dharma Sambhava. Selv om det ikke var koloniherrene som valgte denne styringsformen, kom tanken om sekularisering hånd i hånd med deres kulturimperialisme. Sekulariseringsimperialismen viser bildet av en stat separert fra religion. For mange hinduistiske indere er dette vanskelig å svelge. Religion er en så viktig del av livet at de verken kan eller vil holde den innenfor husets fire vegger. De vil se den gjennomsyre hele samfunnet. Bare slik kan India bli en hindustat. Kamp for fedrelandet Indere som kjemper for et hinduisk India blir gjerne kalt nasjonalister. Eller om man fokuserer på det religiøse aspektet ved dem fundamentalister. Som en reaksjon på opprettelsen av det sekulære Kongresspartiet, utviklet hindutva-begrepet seg. Dette er en anti-islamsk forestilling om at indisk kulturell enhet skulle bygges på bildet av India som et hellig fedreland. På grunn av sterke motsetninger mellom muslimer og hinduer hadde statsminister Nehru ikke noe annet valg enn å dele landet i to. I 1947 ble Pakistan opprettet som muslimsk stat. Dette var ikke nok til å stoppe problemene. Fundamentalistiske hinduer så rødt da hodet ble kuttet av deres hellige moderland. De gikk til motangrep. Siden den tid har konfliktene kommet på løpende bånd. Konfliktfenomenet kalles i India for kommunalisme. Religion som begrep ble imidlertid ikke innført før engelske misjonærer gjorde inntreden med sitt kristne verdenssyn. begrep ble imidlertid ikke innført før engelske misjonærer gjorde inntreden med sitt kristne verdenssyn. Fram til da ble det praktisert en rekke religiøse variasjoner på subkontinentet. Disse ble gjerne betegnet som Dharma, eller moralsk plikt. Koloniherrene valgte å oversette Dharma til religion og vips var hinduismen slik vi kjenner den i dag blitt til. Med seg i kofferten hadde kolonistene også kapitalisme, moderne vitenskap og det engelske språk. Som et forsvar mot britenes maktutøving og kulturimperialisme begynte hinduenes nasjonalfølelse å utvikle seg. Fornuft og følelser Nasjonalfølelsen er en viktig drivkraft i hinduiske fundamentalisters kamp. Striden står om helliggjørelse av kua og religiøse helligdommer. Men først og fremst kjemper de for at hinduismen skal bli statsreligion. For muslimene er et muslimsk India et fåfengt prosjekt, men de slåss for å opprette separate muslimske samfunn hvor de kan leve i fred for den hinduistiske majoriteten. I det siste har det også vært en tendens til at kommunalismen fyrer opp under religiøse følelser hos andre grupper som begynner å bli mer og mer markante. Særlig sikhene har begynt å organisere seg, og i en stadig mer militant stil. På samme måte som muslimene krever de å få sin egen stat. Sikher finnes det mange av. Likevel har de aldri blitt sett på som en trussel av hinduene, som har inkludert sikher, buddhister, kristne og jainaer i sin egen religion. Denne integreringen har vokst ut av en oppfattelse om at alle religioner i bunn og grunn er hinduiske. Islam har imidlertid ikke vært like lett å underordne. De straffskyldige Problemene mellom muslimer og hinduer eksisterte lenge før engelskmennene begynte å snuse på det asiatiske kontinent. Omfanget av lokale strider før imperialismen er det ingen som kjenner 100 prosent sikkert til. Det velkjente kolonitrikset splitt og hersk gjorde ikke saken bedre. Koloniseringen har tilført landet ideen om nasjonalisme, noe som har satt en ekstra brodd på eksisterende intoleranse. For mange indere er et religiøst styresett like naturlig som et demokratisk styre er for folk i vesten. Å skyve religionen tilbake inn i hjemmet og underordne seg en sekulær stat blir dermed ikke et reelt alternativ. Religiøse grupper i India: Den mest betente konflikten mellom gruppene er ødeleggelsen av Babramoskéen i byen Dhyarda i nordvest i Med fundamentalistiske bevegelser som Shivas hær og RRS gikk hinduer berserk på den muslimske helligdommen. Grunnen var at moskeen var bygd på det antatte fødestedet til den hinduiske guddommen Rama. Muslimer sverget hevn og fyrte løs på offentlige hindubygninger. Tusenvis av liv gikk tapt. Hinduismen blir født I 1849 klarte britene å overvinne de dominerende maktherrene, og for første gang ble India samlet til ett land. Mange ser på området som religionens vugge. Området har vært grobunn for religioner som buddhisme og hinduisme, mens kristendom og islam har kommet utenfra. Religion som Hinduer: 82 % Muslimer: 12 % (sunni 9 %, shia 3 %) Kristne: 2,3 % Sikher: 1,9 % Buddhister: 0,8 % Jainaer: 0,4 % Ingrid Myklebust (f.1982) studerer religionshistorie og portugisisk ved Universitetet i Oslo og sitter i arguments samfunnsredaksjon. Mehrnaz Ostovarifar (f. 1977) Utdannelse: 3-årig universitet i grafisk design. 11 års erfaring som grafisk designer, illustratør og layout designer. Siste stilling: Kunstdirektør på publikasjonsavdeling på Sarobon advertising co. i Teheran, Iran. KRITIKK AV MARKEDS- FUNDAMENTALISMEN Side Høyskolens barnslige førskolepedagogikk Side Roy Andersson; illusjonenes mester Side / argument #1 / 2009 / Samfunn argument #1 / 2009 / Illusjoner / 17

10 Kriminalomsorg og straff er ingen god kombinasjon. nøkkelen til hvordan man skal få bukt med problemet situert i den enkelte. Dette kan problematiseres i og med at den dømte får et sterkere stigma heftet ved seg når straffen ikke kun rettes mot den kriminelle gjerningen, men også skjeler til den kriminelle som person. Kunnskapens makt Straff som virker. Selve tittelen på stortingsmeldingen påkaller den gamle, rustne bro som skal kombinere straff med rehabilitering. Indikatoren på hvorvidt straffen virker, finnes i hvorvidt den straffede etter endt soning ikke begår nye lovbrudd. Det er rett og slett skadelig å sitte i fengsel Gjennom forskning, og det som kalles kunnskapsbasert kriminalomsorg, skal man finne ut av hvordan man på best mulig måte skal greie å kombinere straff med ønsket virkning: Departementet slår i denne meldingen fast at norsk kriminalomsorg skal være kunnskapsbasert og ta i bruk de beste resultatene fra norsk og internasjonal forskning. (s. 90) Jo visst er det viktig å vite. Men kunnskap kan være så mangt. Man kommer ikke utenom vitensproduksjonens nære forbindelse til makt. Særlig ikke i denne sammenhengen. For hvem er det som skaffer vitenskapen? Og hvor fra henter de den? Det resulterer uunngåelig i et maktforhold når det dreier seg om en gruppe mennesker som skal hente sin viten hos en annen gruppe. I dette tilfellet: Forskere som forsker på de kriminelle. Straff som virker Tekst: Sigrid Krohn Eide Foto: Dizzie D ( Straff er et vonde som med hensikt påføres en annen. Det har imidlertid i lang tid og fra mange hold blitt stilt spørsmål om straff har noen hensiktsmessig virkning. Det vonde fordriver sjelden det onde, påstås det. Heller kan det gjøre vondt verre. Ut i fra et slikt perspektiv er det en paradoksal tittel Justis- og politidepartementet har valgt på kriminalomsorgsmeldingen som ble lagt fram i høst: Straff som virker mindre kriminalitet et tryggere samfunn. Det skadelige fengslet Ikke minst fengselsstraff kan fremholdes som en særlig vond straffeform. I et samfunn som holder frihet blant sine høyest skattede verdier, må nødvendigvis frihetsberøvelse defineres som en hard straff. Forfatterne av meldingen vet tydeligvis at fengsel langt i fra er et gunstig sted å plassere et menneske. Mulige uheldigheter ramses opp: Tap av kontakt med sine nærmeste, arbeidsledighet, avbrutt utdanning eller opplæring, sosial stigmatisering, rekruttering inn i kriminelle miljøer, kontakt med narkotika, hevntanker overfor samfunnet, fremmedgjøring, tap av kjærlighet, seksualitet og omsorg, psykiske lidelser, fortvilelse, angstlidelser, sorg, frustrasjon, selvmordstanker. (s.80-81) Listen er lang, og lengre enn dette utdraget. Det er rett og slett skadelig å sitte i fengsel, og det erkjennes i stortingsmeldingen. Ikke desto mindre skal fengsel fortsatt brukes. Men for å bøte på skadene, skal Justis- og politidepartementet forsøke å lappe på en slitt og falleferdig bro: Den som forbinder straffen med behandling og rehabilitering. En schizofren instans Det har lenge vært påpekt at straff og rehabilitering ikke gjør seg godt i samspill. De to aktivitetene er i utgangspunktet som natt og dag: Straffen har det vonde som hensikt, mens rehabilitering og behandling skal gjøre godt. Når man søker å koble sammen denne dikotomien i en og samme institusjon vil man kunne påstå at man sprenger begrepet utfordring, og raskt havner i det uoverkommelige. Dette får seg helt konkret utslag eksempelvis for fengselsbetjentene, som rollemessig havner mellom barken og veden. For å sitere meldingen selv: Fengselsbetjentene har betydelig makt som både kontrollør og hjelper. (s. 207). Med andre ord: De skal ivareta rollen både som straffer og som behandler. Dette kan virke schizofrent for både utøver, mottaker og tilskuer: Det er kriminalomsorgen som utøver straffen. Rettssikkerhet Her til lands fikk kombinasjonen av straff og behandling sterkt motbør fra og med 1960-tallet. Enkelte mente den såkalte behandlingen i bunn og grunn ikke var annet enn snikksnakk og dulling med fangene. Man burde heller kalle en spade for en spade: Straff er fortjent, og har allmennpreventive ringvirkninger. Andre hadde en ganske annen begrunnelse til hvorfor straff og behandling ikke burde kombineres: Det var ikke nødvendigvis slik at den innsatte så på konsekvensene av behandlingstankegangen som en lettvint og hyggelig form for soning. Et sterkt fokus på behandling og rehabilitering kunne nemlig føre til idømmelse av lange eller tidsubestemte frihetsstraffer. Man måtte ta tiden til hjelp for å forsikre seg om at reformeringen ble vellykket. Dette brøt med rettssikkerhetsmessige prinsipper, som likhet for loven og at straffen skal være proporsjonal med lovbruddet. (Forvaringsbestemmelsene i dagens lovverk bryter med disse prinsippene på samme måte.) Implisitt i behandlingsperspektivet ligger det videre en viktig forutsetning: Årsaken til lovbruddet er å finne i den enkelte lovbryter, og ikke i et mangelfullt lovverk eller sanksjonsapparat. Følgelig er også Ingen strukturell forståelse Man må være seg bevisst de moralske og rettsfilosofisk problematiske elementene som ligger i det å skifte fokus fra lovbrudd til lovbryter. På en tenkt akse, hvor disse to elementene utgjør hver sine ytterpunkter som straffeutmålingers rettesnor, vil man altså i den ene enden ha straff som retter seg mot lovbryterens handling, mens man i den andre enden har straff som retter seg mot lovbryteren for den han eller hun er. Det integritetsberøvende potensialet ved sistnevnte type domfellelser bør ikke forbigås i stillhet. Som et eksempel kan forvaringspraksisen i Norge i dag nevnes. Forvaringsparagrafen er forbeholdt mennesker som regnes som farlige. Man straffes dermed for den man er, i dette tilfellet altså for å være farlig, og ikke for en bestemt handling. Anledningen til å straffe på bakgrunn av en konstitusjonell egenskap er ikke kompatibel med grunnleggende rettssikkerhetsmessige prinsipper: Er det legitimt å straffe noen for det vedkommende er? Et sterkt individfokus vil dertil kunne bidra til å fjerne fokus fra et større perspektiv: Det som kunne rommet mer strukturelle og samfunnsmessige forklaringer på kriminalitet. Når man ensidig fokuserer på den enkelte lovbryters personlige egenskaper, frasier man seg muligheten til å arbeide systematisk mot kriminalitetens strukturelle årsaker. Illusjoner I kjølvannet av denne stortingsmeldingen ser det ut til at det i stor grad skal satses på prosjekter som zoomer inn på den kriminelle. Et fokus som altså ikke er av ny dato. Man har i lang tid forsøkt å bøte på straffens manglende virkning med forskjellige behandlings- og rehabiliteringsprogram. Foreliggende stortingsmeldings begrep om kunnskapsbasert kriminalomsorg ser ut til å videreføre den samme linjen. Isteden ville det kanskje vært mer hensiktsmessig å løfte blikket og se seg rundt. Både i samfunnet hvor kriminaliteten utøves, og bakover i tid på hva historien kan fortelle om erfaringer på straffeområdet. For den som løfter blikket, vil en ambisjon om å utøve straff som virker, trolig fremstå som nokså illusorisk. Sigrid Krohn Eide (f. 1981) har mastergrad i idéhistorie og er medlem av arguments temaredaksjon. 18 / argument #1 / 2009 / Illusjoner

11 Når debatt avvises på grunnlag av faglige illusjoner, kan farlige idemonopoler dannes. Veien til gjeldslaveri Tekst: Raffaele Angius Hadde samtidskomponisten Karlheinz Stockhausen fått oppleve Islands pågående untergang ville han kanskje skiftet sin omstridte mening om 11. september som tidenes kunstverk. Flyene som krasjet mot World Trade Center var noe veldig interessant, men tragisk. Å oppleve verdens kanskje mest moderne samfunn drukne i sin egen altfor tykke fiskesuppe er derimot ikke tragisk. Det er vel og merke tragisk for islendingene som som pakker inn huset i en container og sender alt til Norge bortsett fra bestefaren, som sannsynligvis blir igjen i et forsøk på å redde den lille statens økonomi ved å vende tilbake til havet. Men det er nærmest komisk for oss som kan se på Islands forblåste forminskelse, et mesterlig eksempel på hvor langt kunsten kan gå når den blir et kollektivt og, i stor grad, ubevisst fenomen. En enestående Pop Art happening. Vi trenger ikke synes synd på et folk som har bygget opp sinnsyk gjeld, og som nå må selge alt. Krisen er resultatet av politiske valg. Den er selvforskyldt. Det er umulig å peke ut alle komponistene og kunstnerne som har hatt en rolle i dette. De av dem som ikke var rusa, vil sannsynligvis foretrekke å være anonyme, spesielt de få som kom tilbake på jorda før det hele tok av - og som stakk med pengesekken. Tranøy forsøker å forstå denne hodeløse dyrking av økonomiske sannheter Vi kan lete nøye og lenge etter grunnleggende inspirasjonskilder for alle som har deltatt i å skape denne røra: fra luringen i USA som har lånt så mye at han må nå selge døtrene sine for å betale bilen, til smartingene i Norge som har solgt kompliserte investeringsprodukter til fire ikke fullt så lure kommuner. Mange har kanskje vært inspirert av en trosretning innen økonomi som vi kan kalle markedsfundamentalisme. Markedsfundamentalisme og finanskrisen: en innføring Begrepet kan spores tilbake til tidligere spekulant (nå verdens 99. rikeste mann og filantrop) Georg Soros. I forordet for The crisis of global capitalism, etter å ha minnet om finansmarkedenes grunnleggende mangel på stabilitet, markedets utilstrekkelighet når det gjelder leveranse av visse sosiale goder, og troen på at den globale økonomien kan florere uten et globalt samfunn, oppsummerer han refleksjonen som fører til fundamentalistiske meninger om markedet som en selvbærende entitet: It is claimed that the common interest is best served by allowing everyone to look out for his or her own interests and that attempts to protect the common interest by collective decision making distort the market mechanism. This idea was called laissez faire in the nineteenth century... I have found a better name for it: market fundamentalism (side XX). Georg Soros identifiserer markedsfundamentalisme med en sterk liberal tilnærming til økonomien. Han sparer til en viss grad teoretikerne, og identifiserer i stedet Margaret Thatcher og Ronald Reagan med markedsfundamentalisme ved å si at dette ble den dominerende ideologien da Ståldamen og The Gipper ble valgt i deres respektive land. Markedets makt over staten I boka Markedets makt over sinnene retter professor Bent Sofus Tranøy en dyp kritikk til markedsfundamenalisme. Boka ble publisert av Aschehoug i 2006 og fikk Brageprisen året etter. Tranøy han har en annen agenda enn Soros: han har økonomifaget i sikte, og går til frontalangrep på økonomenes og politikernes blinde knefall for en ukritisk tilnærming til enkelte retninger innen økonomifaget. Tranøy forsøker å forstå denne hodeløse dyrking av økonomiske sannheter gjennom seks postulater som han mener er grunnleggende for markedsfundamentalismen. Det viktigste av dem alle er Det imperialistiske postulatet: På alle samfunnsområder er markedsorganisasjon, eller i hvert fall noe som etteraper markedets motivasjonssystem, å foretrekke (side 25). - Professor Tranøy, hva er markedsfundamentalisme? - Det er troen på at markedet er en naturlig ramme for all økonomisk aktivititet. Det er også ønsket om å komme tilbake til det rene og det pure. Tenk på begrepet staten griper inn i markedet. Det forutsetter at markedet kommer før staten. I virkeligheten er statens tilstedeværelse en forutsetning for markedet. Det er staten som opprettholder eiendomsrett, som er nødvendig for markedet. - Ingen stat, intet marked? Hvorfor? - Markedet gir ikke en alternativ form for makt enn statens makt. Et eksempel for marked som opererer uten overordnet makt er narkomarkedet. - Hva med markedets frihet? - Skal du komme nært et fritt marked, trenger du en sterk stat for å få det til å funke. Derfor er intervenere et feilslått begrep. Det er som å si at jeg intervenerer i relasjonene mellom meg og barna mine. Det er ikke mulig. - La oss si at finansmarkedet er et lite disiplinert barn... - Finanssektoren bør underlegges enda strengere regler. Har jeg bedrift og går konkurs, steker jeg i mitt eget fett. Med finansmarkedet er det annerledes: faller det, steker vi alle. Det er nødvendig å problematisere: hvor stort skal finansmarkedet være? Hvor langt skal papiriseringen gå? Staten kommer til berging (statens makt over sedlene) De samtidsinteresserte mennesker som har lest tyngre stoff enn VG i sommer, kan kanskje kjenne igjen klangen av disse ordene. Merkelig nok var det ikke bare brennende sjeler i Klassekampen og Dagsavisen som gikk inn for en grundig reeksaminering av globale økonomiske spilleregler. I spissen er blant annet de tradisjonelt liberale The Economist og Financial Times. Sistnevnte britiske blad har for eksempel publisert en leder der det bes om å legge dogma og politikk til side, og konsentrere seg om praktiske tiltak. Financial Times stemte blant annet ned Italias beskjedne redningspakke (Guy Dinmore, FT, 28. november 2008) kort tid etter at sjefskommentator Martin Wolf støttet statlig intervensjon ved å uttrykke seg slik om ideen om å la finanskrisen gå sin egen vei: Choosing to risk such an outcome would be like deciding to let a city burn in order to punish someone who smoked in bed (FT, 28 Oktober). Europas politiske ledere lar seg ikke dytte så mye: både Storbritannias Gordon Brown og Frankrikes Nicolas Sarkozy har gått inn for en langt sterkere statsrolle enn folk skulle ha forventet for ett år siden. Når det gjelder sistenevnte, er hans nyoppdagede gaullistiske side slående. Økonomi: hegemoni og monopol I Markedets makt over sinnene, og enda mer i artikkelen Monopolet vårt får du aldri, publisert i Prosa (januar 2008), gjør Tranøy klart at kjernen av problemet er dypere og mer omfattende enn en taktisk nytenkning rundt mekanismer som skal endres. Det gjelder selve økonomifagets posisjon som bærer av en hegemonisk plass i samfunnsdebatten og i orientering av politikken. Det er ikke Thatcher og Reagan, men Friedman og Hayek som står i fokus her. Ifølge Tranøy er samfunnsøkonomi, og spesielt den neoklassiske retningen, en altfor dominerende stemme i samfunnets kor. Nye retninger innenfor økonomi lover en mer nyansert utvikling av faget som sådan. Mer åpenhet fra økonomenes side, særlig åpenhet mot kritiske holdninger innenfor faget, samt i retning tverrfaglig kontaminasjon og utveksling, er uansett nødvendig. Målet må da være en ny tenkemåte som kan føre det adskilte økonomifaget nærmere andre samfunnsfag. Uten denne prosessen vil samfunnsøkonomi fortsette i retning av isolasjonisme. Lyst til å prøve? - Hvordan blir man fundamentalist? - En del mennesker har fått denne troen inn i seg gjennom sine studier i økonomi. Gjør du det lenge nok, er det en fare for epistemologisk glideflukt: det er dette jeg skriver om i Monopolet vårt får du aldri. For klarhets skyld er denne flukten forklart i Tranøys artikkel på følgende måte: prosessen der man glir fra epistemologi, via ontologi og over mot (høyrevridde) normative holdninger. Fra å ha et pragmatisk, vitenskaplig syn på økonomimodellenes forenklinger og svakheter, glir man over til å gjøre antakelsene til normer som politikere bør følge. - Har fundamentalistene en rolle i dagens krise? - De ser etter statens ansvar for det som har skjedd, og vil reagere med mer av det samme. Men ta likevektsmodellen, for eksempel. Ofte er økonomenes yndlingsmodell ikke gyldig i det hele tatt, som man kan for eksempel se i boligmarkedet. - Hva skjedde med Japan-pengene? - Jeg ble skilt, ekskona fikk fondet. Spør henne hvordan det gikk. Tro og virkelighet: tilbake til start Jeg kommer ikke til å gli inn i faglig strid eller i politikkens gyldne eselsti. Disse saker er altfor avanserte for at undertegnede vil klare å fremføre dem på en enkel måte, og altfor vridde argumentasjoner hører ikke til i argument. og bare glem Japan-pengene: vil noen vite mer om dette, får man lese boka. Hva man måtte mene om staten, økonomene, eller om hvorvidt stat og økonomi er en og samme sak eller ei; uansett hvor ekstreme politiske holdninger man har, er resultatet det samme: fag + tro = usant. Ekvasjonen er gyldig for alle (med unntak av teologer og psykologer), for i alle fag kan man reflektere om faglig isolasjonisme og troens giftige ramifikasjoner. Om det eksisterer som heter faglig fundamentalisme, er dette et forsøk på å drepe akademia. Hayek var en sterk motstander av det som kan kalles scientism, et produkt av en feilaktig tro på hva vitenskap skal være. Når man ikke lenger klarer å utfordre forestillinger om sannhet, å befri seg selv fra denne tunge kappa som er troen på vitenskapens ufeilbarlighet, kan man like greit satse på en karriere som fisker. Havet, sannheten selv, er der og venter. Raffaele Angius (f. 1982) er Syd Barretts reinkarnasjon og medlem av arguments temaredaksjon. Han ble født på en øy midt i Middelhavet, blant katter og gresshopper. Derfor er han også ikke sjeldent bedøvet av det norske klimaet. 20 / argument #1 / 2009 / Illusjoner argument #1 / 2009 / Illusjoner / 21

12 Subkulturers posisjonering kan gi overraskende resultater. Er mynten nok en skjult skatt eller, er det prisen vi er nødt til å betale for komfort? Fjærboa og maskingevær Et statlig bedrag? Tekst: Jesper Dæhli Høst Illustrasjon: Adrian Storm Det å føle seg fremmedgjort, og å ha et behov for å stille seg på siden av samfunnet, er noe mange opplever og er ikke nødvendigvis noe nytt. Pariserbohemen er et godt eksempel. Med sitt individuelle fellesskap av egne idéer, egne koder og egne verdier som uttrykte deres sidestilte identitet, mente mange samtidige at de naturligvis ikke passet inn i et samfunn som var delt mellom en kulturell og industriell revolusjon, og et arkaisk normsystem. Fremmedgjøringen ble mer eller mindre en identitet i seg selv, og et instrument for å skape sin egen kultur. Man kan spørre seg om trangen til å stille seg på siden av samfunnet er noe som oppstår i mangel på - eller som en del av en sosial tilhørlighet. I dag er det lite igjen av bohemens idealer, men få vil argumentere mot deres betydning for ettertiden. Etterdønningene av deres eksistens har skapt et romantisk bilde av bohemen som arketype, gruppens intellekt og de forskjellige individenes livsførsel. Sannheten er at mange av medlemmene var fordrukne, narkomane og syfilisbefengte slasker som sjelden rakk å passere fylte 40 år. Disse detaljene har ofte liten betydning for ettertidens dagdrømmer om det bohemske liv. Tilhørighet eller sosiale avvik Man kan spørre seg om trangen til å stille seg på siden av samfunnet er noe som oppstår i mangel på - eller som en del av en sosial tilhørlighet. Svaret er nok litt av begge. Subkulturer er ofte sosiale reaksjoner på sosiale forskjeller. For å ta hip hop som eksempel har rapartister siden 80-tallet fokusert på sosiopolitiske problemer som rasisme, fattigdom, politivold og lignende. Mangelen på følelse av tilhørighet hos denne gruppen kommer som følge av et samfunn som systematisk undertrykker den svarte lavere middel- og arbeiderklassen. Hip hop som musikksjanger er ikke nok til å skape en subkultur, men ideene som formidles og de sosiale kodeksene som blir dannet, satt i system og i sammenheng med musikken, er på mange måter en del av å opprettholde et skille mellom oss og dem. Is, pappa og gangstermusikk I disse dager er det 20 år siden LA-baserte Niggaz With Attitude (NWA) ga ut mesterverket Straight Outta Compton. Denne plata skulle bli starten på gangsta`rappen som utover 90-tallet var definerende innen store deler av hip hopkulturen. Tekstene, som idoliserer vold, prostitusjon og dop, var realistiske og beskrivende for livet til den svarte amerikanske befolkningen i inner-city LA. Det hersker liten tvil om de brutale forholdene i Compton, men NWA høstet også mye kritikk ( ) for ukritisk å leve ut de mest destruktive sidene av den svarte kulturen (Marius Lien, Morgenbladet nr ). Likevel er det interessant å se hvordan den hvite middelklasseungdommen har trykket denne kulturen til sitt bryst. Tolv år gamle hvite gutter og jenter skysses mellom fotballtrening og iskremkiosk i pappas GMC med Dr. Dre på anlegget: BUCK BUCK, Lights out Cuz when I get my sawed off Niggaz get hauled off (haha barrel one) Touches your mothafuckin flesh (barrel two) Shoots your fuckin heart out of your chest You see I m quick to let the hammer go click On my Tech-9 so if you try to wreck mine Fool it s your bad time (Dr. Dre & Ice Cube, Natural born killaz ) Utenfor målgruppen Virkeligheten Dr. Dre og andre gangsta`rapere beskriver har få fellestrekk med den virkeligheten som hersker i middelklassens drabantbyer. Man er flinke til å legge skylden på handelsstanden og musikkbransjen når det kommer til kommersialiseringen av subkulturer. Det er likevel påfallende hvor lett de får fotfeste utenfor hva man kan kalle målgruppen. Virkelighetsflukten som tilbys blir fort viktigere for publikum enn det å ta inn over seg brutaliteten i det virkelighetsbildet som formidles. Som resultat ser man at budskapet fort vannes ut og etter hvert blir uviktig i skyggen av image og staffasje. Kulturen, det sosiale fellesskapet, det politiske opprøret og de (mer eller mindre) kunstneriske ambisjonene gjør seg selv overflødig. Var det noen som nevnte Babels tårn? Jesper Dæhli Høst (f.1984), studerte inntil nylig musikkvitenskap ved UiO, og er medlem i arguments temaredaksjon. Adrian Storm er omtrent halvveis i bachelorstudiet sitt i visuell kommunikasjon ved Kunsthøyskolen i Oslo. Tekst: Marius Ringsrud Foto: Dizzie D ( Det statlige bedrag var et uttrykk som numismatikeren og svensken Sture Bolin fant på i begynnelsen av 1960-tallet for å forklare hvordan staten har lurt sine innbyggere ved å slå mynter med mindre metallverdi enn hva innbyggerne må gi for dem. På en måte kan man si at staten skattlegger innbyggerne uten at innbyggerne har kunnskap om det. Denne hemmelige skatten kan av liberale stemmer dømmes til å være et overlagt bedrag. Inflasjon og bedrag Bolin tok utgangspunkt i verdens første mynter, lydiske mynter, i sitt verk. De lydiske myntene ble laget av elektron, en naturlig blanding av gull og sølv funnet langs Pactoluselven ved Sardeis i dagens Tyrkia, og varierte kraftig i metallinnhold. Gullinnholdet i myntene som Bolin tok prøver av, viste seg å variere fra 31 % til 54,9 %. Myntens egeneksistens eller materie er blitt en illusjon, en forkledd bedrager i funksjonseksistensen verden. Siden den gang har staten stadig vekk bedratt oss innbyggere så godt det har vært mulig, og man har opplevd en kontinuerlig inflasjon i myntens fattigste metaller. I Roma slo man sølvmynter, antonianer, som etter hvert hovedsaklig bestod av kobber. Til slutt kunne ikke staten lure sine innbyggere lenger og innførte en gullmynt, også kalt solidus. Ikke lenge etter falt det romerske imperium. Ingen sammenheng forøvrig. Store tenkere om små mynter Den tidligere antikkstudenten og filosofen Karl Marx (1859) mente at mynten kunne deles opp i to ulike eksistenser, nemlig funksjons- og egeneksistens. Å skille mellom disse to eksistensene var slett ingen ny tanke, da Aristoteles om lag 2100 år tidligere var inne på samme tanke. Særdeles få ting eksisterer lenge om man er avhengige av sitt utseende, for moten forandres alltid. En funksjonseksistens kan derimot være av den langvarige sorten, om funksjonen som fylles, svarer til et reelt behov i samfunnet. Kort sagt er egeneksistens myntens materie, det gullet, sølvet eller kobberet som mynten er slått på. Motivet og eventuelle innskrifter er også en del av egeneksistensen. Men når mynten kommer i sirkulasjon, kan man snakke om funksjonseksistens. I det mynten skifter eier, eksisterer den som en funksjon og ikke bare som en ting. Kroneverdien synker I 1874 begynte man å slå krone- og øremynt i Norge. Professor emeritus Kolbjørn Skaare noterte seg i sitt verk om norsk numismatisk historie fra 1995 at kronen sank i verdi fra å være verdt 0,40323g gull i 1875 til knappe 0,124414g gull i I løpet av 74 år hadde verdien med andre ord sunket med 31 %. Men tross alt, mynten var fortsatt verdt noe. I dag er krona verdt om lag 46 øre fra fabrikk og ferdig levert i følge førsteamanuensis Svein H. Gullbekk og filolog Torkjell Berulfsen. Med dette i bakhodet er det interessant å følge debatten som har vært om hvem som skal slå mynter for Norges Bank, for det er ikke lenger en selvfølgelighet at man slår mynt innenfor Norges grenser. Forsøk på å flagge ut myntproduksjonen viser at Den Norske Stat er mer interessert i profitt enn markering av statlig revir og suverenitet. Nå har derimot Det Norske Myntverk i Norge fått konsesjon til å slå mynt i perioden , og det er det mange som er glade for, uavhengig av politisk ståsted. Den besværlige 50-øren Men om kronestykket er mindre verdt en 50- øringen, hva skal vi da med 50-øringen? Dens funksjonseksistens er råtten. Det er ikke noe vits å ha den. Hva er lite nok til at man kan betale med 50 øre? Ingenting. Selger er til og med beskyttet av lov mot overivrige 50-ørebrukere (Sentralbankloven, kap. 3, 14). Selger er kun pliktig til å ta imot 25 mynter uavhengig av nominal. Det vil si at man ikke kan handle for mer enn 12,50 kroner om man insisterer på kun å handle med 50-øringer. En nyttig sak Dette eksemplet med myntbruk er ganske nyttig når man sammenligner antikke kulturer og moderne kulturer. Mynten har i all hovedsak samme funksjonseksistens og hadde, til tross for annen stil og motivbruk, samme egeneksistens i antikken og i dag. Årsaken til myntoppfinnelsen har blitt diskutert mye og plausible forklaringer som er tilknyttet religiøs praksis og aristokratiske gavenettverk, har blitt benyttet. Men uansett hvilken funksjonsbakgrunn den har hatt, har mynten vist seg å fungere prima i sin funksjonseksistens. Det skulle tatt seg ut om vi stod i kø og skar av sølv for å kjøpe en kartong melk på ICA eller REMA Mynten har vist hvordan mennesket lar seg lure i sin jakt på bekvemlighet. Man betaler gladelig 1 krone for 46 øre. Myntens egeneksistens eller materie er blitt en illusjon, en forkledd bedrager i funksjonseksistensen verden. Til slutt kan jeg kanskje friskmelde myntens første fase, for muligens var sølvet mer verdt enn hva vi tror var tilfellet i Lydia. Numismatikeren J.R.M. Jones mente at sølvet i de lydiske elektronmyntene var opp til ¾ av gullverdien på grunn av sølvbrist i det lydiske kongeriket. Så kanskje var ikke det første statlige bedraget så stort likevel. Noen ganger var ting bedre før. Marius Ringsrud (f. 1981) har en magistereksamen i antikkens kultur og samfunnsliv ved Uppsala Universitet og er arguments numismatiske ekspert (vitenskapen om mynt og myntøkonomi). 22 / argument #1 / 2009 / Illusjoner argument #1 / 2009 / Illusjoner / 23

13 Dagens førskolelærerutdanning ved Høyskolen prioriterer kryssting fremfor barnepedagogikk. Førskolelærerutdanning - fra visjon til illusjon Et dukkehjem Tekst: Palma Anette Kleppe Illustrasjon: Mehrnaz Ostovarifar Førskolelærerutdanningen har som oppgave å utdanne pedagoger som skal kunne legge til rette for og lede pedagogisk innhold for små barn i barnehagene. Utdanningsinstitusjonens prioriteringer, gjennom valg av pensum, fag, temaområder, beskrivelser av praksisinnhold og dens kjennskap og holdninger til barnehagen, er utslagsgivende for dette innholdet. Det er altså førskolelærerutdanningen som setter standarden for hva barn vil møte i barnehagen. Deres definisjonsmakt i forhold til barnehagediskursen er også enorm. Ettersom de samfunnsmessige og formelle kravene til barnehageinnholdet er i stadig endring skulle dette også være en indikator på at utdanningen har fulgt disse endringene. Ved Høgskolen i Oslo bør man dessverre stille spørsmål ved om dette er tilfelle. Mål utenfor rekkevidde Dagens førskoleutdanning fremmer den kritiske, reflekterte, handlekraftige og kompetente studenten i sin visjon. Etter min mening er dette ikke realitet ved dagens undervisning på Høyskolen i forhold til prioriteringen av kunnskaper man mener tittelen forskolelærere krever. For på hvilke områder eksisterer visjonen i realitet slik det beskrives i førskolelæreutdanningens egen plan? Som student ved førskolelærerutdanningen på Høyskolen i Oslo i perioden gikk jeg rett over på masterstudiet i barnehagepedagogikk. Jeg har ikke jobbet i barnehage som pedagog, men har årelang erfaring som assistent. Etter min erfaring som student ved Høyskolen vet jeg ikke om jeg noen gang kommer til å arbeide i en barnehage. Dette er fordi jeg etter å ha gjennomført bachelorutdanningen som førskolelærer kjenner en utrygghet i forhold til min egen kompetanse, og om denne står i forhold til ansvaret som venter i jobben. I det kommende vil jeg begrunne dette med å bruke noen eksempler som var typiske for undervisningen i min utdanningsperiode. Eksempler som, etter min mening, ikke sammenfaller med utdanningens mål. Kritisk refleksjon bannlyst Mens jeg var student var det et stort fokus på begrepet danning. Danningsbegrepet ble beskrevet som et ideal der studenter skulle tenke sjøl, og gjennom kritisk refleksjon revurdere og eventuelt gjenskape barnehagefeltets sannheter. Studiehåndboka fra beskriver hvordan utdanningen skal bidra til at studentene skal kunne delta aktivt i debatten om utvikling av gode barnehager for alle barn i dagens og morgendagens samfunn. Dette mener jeg står i grell kontrast til det vi faktisk ble møtt med når noen av oss ga uttrykk for meninger og refleksjoner som gikk utenfor det etablerte synet i undervisningen. I ett tilfelle ble en studiekamerat truet med stryk hvis hun ikke fjernet de kritiske refleksjonene fra praksisoppgaven sin. Kritikken gikk ut på hvordan praksisbarnehagen arbeidet i forhold til flerkulturalitet. Sensors trussel tok ikke utgangspunkt i studentens kritikk, men i at praksisbarnehagen ville komme til å lese denne kritikken. Sensor konkluderte med at det var uetisk å ha med kritikken i oppgaven. Dette ville i andre sammenhenger gått under begrepet sensur. Ikke ved Høyskolen. I neste praksisperiode ble klassen informert om at det ikke ville bli godtatt negativ kritikk mot praksisstedet i oppgavene. Et annet forhold tok også utgangspunkt i praksis. Vår oppgave var å øve oss i å veilede assistenter og pedagoger i praksisbarnehagen. Flere av oss opplevde veiledningsmodellen vi skulle ta utgangspunkt i som ubehagelig i utføringen. Til min praksisveileder fremla jeg noen av mine refleksjoner rundt bruken av denne modellen. Som svar fikk jeg at det ikke var min oppgave å tenke på hva som var riktig eller galt i forhold til modellen, men at jeg måtte gjøre som jeg hadde fått i oppgave ellers ville praksisperioden vurderes som ikke bestått. Mine analyser av disse to eksemplene forteller meg at førskolelærerutdanningen ikke er ute etter at studentene dannes, slik som de selv beskriver det, men at studentene tilpasses. Refleksjon var med andre ord ønsket, bare den ikke var av kritisk karakter. Når rammene det skal reflekteres innenfor er satt og ikke kan brytes, er mulighetene til påvirkning, utvikling og kompetenseheving minimale. Dette er uforenlig med målet om at studentene skal utvikles til kompetente, handlekraftige, kritiske og reflekterte førskolelærere som kan utvikle og arbeide i den framtidige barnehagen. Spesialpedagogikk eller plastelinateknikk Førskolelærerutdanningen har i utdanningsplanen beskrevet ulike arbeidsformer studentene skal gjennom i studiet. Et punkt formuleres slik; For å ha kompetanse i pedagogisk arbeid med barn, er det nødvendig at studenten også får innsikt i temaer som forebyggende barnevern, tilpasset opplæring og spesialpedagogikk. Utviklingspsykologi, som presenteres som sannheter om barns utvikling på førskolelærerutdanningen ved Høyskolen, er teorier som er kritisert og forkastet i pedagogiske miljøer i andre land. Om forebyggende barnevern i mitt studieforløp var det i utgangspunktet satt opp to totimers forelesninger om barn og seksuelt misbruk. Den ene ble prioritert bort til tross for planen, men på anmoding fra foreleseren ble denne likevel holdt utenfor gitt tid. Både studentene og foreleseren var enige om at dette var et tema for viktig til å bortprioriteres. Delen om spesialpedagogikk ble fylt gjennom en video over en dobbelttime om barn med spesielle behov, som ble etterfulgt av en rekke stensiler hvor ulike diagnoser ble beskrevet. I kontrast til dette har jeg blant annet fullført et helt år med drama som ble brukt til å oppføre og få karakter på formidlingsevner og innhold. I fysisk fostring hadde vi et år på å øve på forskjellige barneleker, organisere et opplegg for barn i gymsal og svømmetrening. Etter et år med forming kan jeg se i notatene mine og finne ut hvordan jeg med symaskinen kan lære barn å sy en pute med et fint mønster på, samt dramatisere med plastellinafigurer. I sammenligning med all denne kompetansen innen forming, fysisk fostring og drama, har jeg altså fire timers undervisning i hvordan jeg kan oppfatte signaler hos barn som blir mishandlet og misbrukt hjemme. Annen kompetanse jeg synes jeg har for lite eller ingenting av synes å ligge i samme kategori, og vil gå ut over barn som trenger mest hjelp. Jeg vil påstå at utdanningen hadde sett annerledes ut hvis faglærerne på førskolelærerutdanningen faktisk hadde erfaring med arbeid i barnehager. På mange måter opprettholder utdanningen i dag en status quo i feltet ved å reprodusere verdier, kunnskaper og tanker som priviligerer en spesiell gruppe ressurssterke barn. Upedagogisk utdanning Pedagoger er viktige mennesker i barns liv, og de aller fleste strever for å gjøre noe viktig og riktig for, og med, barn. Det er en høyst politisk handling å være førskolelærer, hvor verdigrunnlaget man handler ut fra er det som danner innholdet i barnehagene. Teoretikeren Hellevik setter likhetstegn mellom det å være et politisert menneske, og det å være et dannet menneske. Å fremme tilpassing er å motvirke danning, og omvendt. Førskolelærerutdanningen kan ikke tillate seg den bevisstløse holdningen til barnehagen slik den ser ut i dag. Med prioriteringene som blir gjort i forhold til fag og holdninger til hvordan utviklings - og endringskompetansen skal bygges opp, er det etter mitt syn tydelig at det er langt fra teori til praksis. For hva slags teoretisk grunnsyn ser man for seg at studentene som kommende pedagoger skal hvile på, når de aldri blir presentert for ulike teorier? Det var ikke før jeg det siste året valgte fordypningsfaget språk, makt og barnehagepolitikk, at jeg fikk innblikk i at det pedagogisk teoretiske grunnlaget studentene hadde blitt presentert for, kun var en utvalgt promille av tilgjengelig pedagogisk teori. Ett eksempel er utviklingspsykologi, som presenteres som sannheter om barns utvikling på førskolelærerutdanningen ved Høyskolen. Dette er teorier som er kritisert og forkastet i pedagogiske miljøer i andre land. Skal førskolelærerutdanningen holde mål som fagfelt må studentene få reflektere med et mye dypere og bredere teoretisk grunnlag som verktøy enn det som foreligger i dag, og uten begrensende rammer som forklares med å være faglig og etisk begrunnet. Bare på denne måten kan både fag- og praksisfeltet utvikle seg i samsvar med hverandre. Utdanningen skal med de ulike fagene bidra til at studentene blir optimalt egnet til å være gode støtter i barns utvikling og sosialisering. Med andre ord: Fagene må følge barnehagen, ikke omvendt. Førskolelærerutdanningens innhold ved Høyskolen i dag står ikke i forhold til visjonene i sin egen plan eller etter studentenes ønsker, og min påstand er at bakenfor retorikken koker profesjonaliseringen bort i småsløyd og plastelina. Palma Annette Kleppe, (f. 1975), masterstudent i barnehagepedagogikk ved HiO, men for tiden i fødselspermisjon. Mehrnaz Ostovarifar (f. 1977) Utdannelse: 3-årig universitet i grafisk design. 11 års erfaring som grafisk designer, illustratør og layout designer. Siste stilling: Kunstdirektør på publikasjonsavdeling på Sarobon advertising co. i Teheran, Iran / argument #1 / 2009 / Illusjoner argument #1 / 2009 / Illusjoner / 25

14 Den britiske sorte komedien Withnail & I viser desperasjonen og motløsheten ved utgangen av 1960-tallet. We are indeed drifting into the arena of the unwell Virkelighetsflukt mot en mørk fremtid Tekst: Marte Finess Tretvoll Illustrasjon: Marco Bruzzone Året 1968 var uten tvil unikt og representerer et vannskille i den vestlige verdens dannelsesprosess. Gjennom en tiltagende radikalisering var selvtilliten endelig på topp; endring kunne og ville finne sted. Universiteter og høyskoler var fylt til randen av endringsvillige studenter som ikke lenger godtok status quo. Med langt hår, sex, rock n roll og hasj skulle etterkrigsgenerasjonen revolusjonere tidens strenge moralkodeks. I flagrende gevanter hastet horder av unge, forventningsfulle radikalere fra den ene antikrigsdemonstrasjonen til den andre, mens de høylytt forbannet tidligere generasjoners oppleste og vedtatte sannheter. Den gryende autoritetsskepsisen fikk også fotfeste i de mest borgerlige hjem. En trykkoker Til tross for de myteomspunne sekstiåtternes rykte som eksentriske, og kanskje også en smule naive, handlet det for mange ikke bare om frihet fra autoritetenes klamme grep for å kunne gjøre som en selv behaget. I bunnen lå det også en dyp protest mot samtidas urettferdighet og et genuint ønske om å utgjøre en forskjell. Den politiske konteksten som omgav opprørene gjennom årtiet fremsto som skremmende virkelig. Verden var på randen av atomkrig, en blodig krig i Vietnam ble startet for å demme opp for kommunismen, og noen av årtiets fremste ikoner, Martin Luther King jr. og John F. Kennedy ble myrdet. Samtidig bredte den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen om seg og vant stadig større oppslutning. TV-mediets spede begynnelse var uten tvil en sterk bidragsfaktor til at de unge fikk en rekke symboler de kunne forenes omkring. Vietnamkrigen var den første krigen med en intens TV-dekning og populærkulturens blomstring gjorde det enklere å spre budskapet til en hel verden av unge håpefulle. Endringsvilje, håp og engasjement var redusert til resignasjon, skuffelse og motløshet. Året 1968 har således blitt stående som et symbol for dramatikk, brustne illusjoner og nederlag. Til tross for at opprørene på 1960-tallet uten tvil har vært med på å endre tenkemåter og holdninger, i en skala som det enda ikke er lett å se de historiske rekkeviddene av, syntes det ved overgangen til 1970 å være uklart hva den folkelige og kulturelle motstanden faktisk hadde resultert i. Vietnam-krigen fortsatte og sovjeterne rullet med fryktinngytende tanks inn i Praha i Brosteinene som ble revet opp med brutal styrke i Paris den samme våren, ble omhyggelig lagt tilbake når gemyttene roet seg. Charles de Gaulle vant nyvalget og regjeringen fortsatte. I Mexico City ble flere hundre studenter, kanskje flere tusen, drept i den såkalte Tlatelolco-massakren under en fredelig demonstrasjon i forkant av de olympiske sommerlekene. That s politics, man That s politics, man. We are at the end of an age. The greatest decade in the history of mankind is nearly over. They re selling hippie wigs in Woolworth s. It is 91 days to the end of the decade and as Presuming Ed here has so consistently pointed out, we have failed to paint it black. Sitatet er hentet fra den erketypiske britiske sorte komedien Withnail & I. Filmen har, ikke ufortjent, fått kultstatus, og sitatet spiller på den kjente Stones-låta Paint it Black, skrevet i Med blodskutte øyne sitter Withnail og Marwood i en sliten leilighet på Londons østkant og forsøker å ta inn over seg resignasjonens faktum. Som ektefødte barn av sin tid klarer de ikke å forsone seg med at deres generasjons høydepunkt er forbi. Året er 1969 og London is a city coming down from it s trip som deres hasjglade venn, Danny the Dealer, så treffende poengterer i ferd med å rulle seg en Camberwell Carrott, et monster av en joint. Filmen blir slik stående som et sarkastisk blikk på det sagnomsuste sene sekstitall, en tid som altfor ofte pakkes inn i vatt og bomull og får revolusjonsromantikerne blant oss til å tørke tårene I 1968 kokte det altså under overflaten, men ikke bare i et europeisk eller vestlig vakuum. I Praha hadde innbyggerne sett seg lei på sovjeternes jerngrep og den politiske liberaliseringen var påbegynt. Også i Japan og deler av Latin-Amerika sto studenter og arbeidere sammen på barrikadene og protesterte mot undertrykking og urettferdighet. Over hele verden ble de unge forent i tanken og troen på at en bedre verden var mulig. Tanks og brostein Ved utgangen av årtiet var det imidlertid liten tvil om at opprørene hadde feilet i å forene en hel generasjon i kampen mot et felles mål. Fremtid på avstand Bruce Robinsons dels selvbiografiske film mangler et plott i ordets tradisjonelle forstand. Ytre sett handler den om to nedbrutte og drikkfeldige lasaroner fra Londons østkant, som innbitt venter på det store gjennombruddet i skuespillerkarrieren. De bærer nervene utenpå kroppen og trøster seg med skremmende cocktailer av piller, alkohol, spylevæske og dop mens de slenger om seg med dystre og misantropiske fraser. I ferd med å kveles i sitt eget forfall forsøker de panisk å holde den uunngåelige fremtiden på en armlengdes avstand. I et forsøk på å unnslippe det hele reiser de på ferie til den engelske landsbygdas svar på Twin Peaks. Den landlige rekonvalensen blir en bisarr affære hvor alskens merkelige karakterer tvinges frem fra vertshus, låver og fjøs. Withnails onkel Monty, den amorøse og korpulente dandyen som til stadighet brer om seg med dårlig skjulte homoseksuelle referanser og metaforer, setter en støkk i de forfyllede og paranoide storbykarene. De finner ikke livet på landsbygda særlig attraktivt og innser snart at de gjør klokest i å vende tilbake til London. The arena of the unwell Denne ytre handlingen fungerer imidlertid bare som en lang rekke metaforer for det filmen egentlig handler om; overgangen fra 1960 til tallet og hvordan desillusjonen og skuffelsen erstatter den tidligere optimismen. Withnail og Marwood er smertelig bevisste på at endring er uunngåelig, men er samtidig svært skeptiske til hva den usikre fremtiden vil bringe. We are indeed drifting into the arena of the unwell, sier Marwood og påpeker dermed det kvalmende ubehaget ved usikkerheten knyttet til fremtiden. Denne angsten for fremtiden gjennomsyrer hele filmen og står også å lese i det forpinte uttrykket til Withnail, i Montys nostalgiske forhold til sin ungdoms glade år og Withnails innbitte kamp for å unngå å gi slipp på Marwood. I filmens sluttscene er det duket for avskjed; Marwood har endelig fått tilbud om en rolle og de to skilles mens det åpenbarer seg hvem som egentlig er den beste skuespilleren av de to. Endringene, som de alle fryktet, har omsider innhentet dem alle. Filmen blir slik stående som et sarkastisk blikk på det sagnomsuste sene sekstitall, en tid som altfor ofte pakkes inn i vatt og bomull og får revolusjonsromantikerne blant oss til å tørke tårene. Den ellers kjente nostalgien er nær sagt fraværende i Whitnail & I. Her vises i stedet desperasjonen, paranoiaen og angsten frem i all sin prakt. Historien om de nevrotiske, dekadente lasaronene Withnail og Marwood fremstår således som glitrende metaforer for 1960-tallets og en hel generasjons følelse av nederlag. Marte Finess Tretvoll(f. 1985). Har studert sosiologi og statsvitenskap og jobber for tiden ved Universitetet i Oslo. 26 / argument #1 / 2009 / Illusjoner argument #1 / 2009 / Illusjoner / 27

15 Den svenske filmregissøren Roy Andersson har med filmen Du Levande teke Norden på senga. Nordisk film på sitt beste? Brotne illusjonar og draumekritikk Tekst: Marit Falkum Enerhaug Foto: Årets vinnar av Nordisk Råds Filmpris vart eit merkeleg stykke kunst, basert på ein karakteristikk av fyrst og fremst den svenske byborgar, med likskapstrekk til nyare Nordisk film og figurar i moderne litteratur. «I sin meisterlege film Du Levande fokuserer Roy Andersson på livet, døden og menneskets skrøpelege lengsler». Slik lyd delar av grunninga for kvifor nettopp Du levande vann den prestisjetunge prisen, noko som på ingen måte ei feilaktig skildring av filmens hovudtema. Andersson sine karakterar er plassert i eit univers som på mange måtar er ekstremt: Filmen er stasjonert i eit grått og trist bymiljø, der menneske flest gjer det same frå dag til dag og livet er like spennande som ein hermetikkboks med fiskebollar. Men kva slags illusjon er det Andersson skapar med Du levande? Er filmen til dels basert på ein felles nordisk mentalitet og kultur? Stereotypien av Norden Ein av grunnane til at Du levande har vorte så godt motteke kan ha vore at menneska i denne filmen er uhyggeleg gjenkjennelege. Andersson har skapa eit filmunivers som på alle måtar er overdriven og lite realistisk, men likevel har figurane så tydeleg menneskelege eigenskapar at ein til tider tek seg sjølv i å tenkje Er det slik vi ser ut utanfrå? Du levande er fyrst og fremst eit stykke illusjon, sjølvsagt som film, men også fordi den er Sverige og Norden i eit nøtteskal, overdrevet og sett på spissen. Du levande er ein film som handlar om fleire ulike karakterar som bur i ein svensk storby. I form av dei mange og sjølvstendige scenene gir Andersson eit lite innblikk i ulike menneske sine liv. Den samanhengande historia som knyter dei ulike scenene er svært diffus og er heller opp til dei ulike tolkingane av filmen å kome fram til. Men på mange måtar er Du levande ei satire på nettopp vaksne menneske midtvegs i livet, som tilsynelatande har ei tilnærming til livet og utfordringane i kvardagen utan drømmer og ambisjonar. Likevel vert ikkje Andersson sine figurar opplevd som spesielt ulykkelege, tvert imot verkar dei tilfreds med å leve inne i si eiga boble; der dei små tinga i livet, og det som omkransar dei sjølve, er viktigast. Kritisk til kjendisjaget Anna er i dette filmunivers ein av svært få representantar av den yngre generasjon. Ho skil seg ut ved at ho, i motsetning til resten av byens innbyggjarar, faktisk har ein draum som ho ønskjer å realisere. Den grunnleggjande driven til Anna er ikkje berre ønsket om å få oppleve kjærleik, men den store illusjonen om at dersom ho giftar seg med rockemusikaren Micke Larson, vil ho få realisert draumen om uavgrensa beundring frå sine medmenneske. Anna står som representant for ein yngre generasjon med stjerner i auga og ei oppfatning om at det å verte kjendis er den mest meiningsfulle statusen eit menneske kan oppnå. Det er vanskeleg å tenkje seg om figuren Anna er meint som ein rollefigur fordi ho faktisk tør å drøyme, og har eit visst håp om framtida, eller om Andersson er kritisk til kjendisjaget - eit moderne korstog med ein versjon av den amerikanske draumen på plakaten og Magnus Rønningen triumferande i spissen - som meiner at kvar og ein kan, og burde, verte kjendisar. Anderssons Du levande kan også sjåast som ein kritikk mot begge partar, både dei som drømmer for mykje og dei som ikkje gjer det i det heile tatt. Kven ventar ikkje på Godot? «Det är ingen som förstår mig!» roper ei av dei kvinnelege figurane i Du levande. Det absurde og klaustrofobiske ved å rope høgt til ei masse, for så å oppdage at ikkje ei levande sjel skjøner eller responderer på ropet om hjelp, er på alle måtar eit svært velkjend bilete innan moderne kunst og litteratur. Eit av dei mest kjende stykka innan det moderne teater er Samual Becketts Mens vi venter på Godot. I essayet Hvem venter ikke på Godot? frå samlinga Entusiastiske essays, diskuterer Jan Erik Vold Samual Beckett som dramatikar, i forhold til hans teaterstykke og det absurde teater. Volds poeng er at ein som tilskodar ikkje kan gå ut i frå at det ein ser på scena alltid er røyndom. For å forstå eit absurd og surrealistisk stykke må ein sjå det heile frå eit nytt perspektiv, helst på same måte som ein normalt tenkjer om ein draum. I følgje Vold er det derfor nødvendig å tolke denne type kunst lik ubevisste opplevingar, då spesielt Becketts stykke er ein illusjon. Dette same kan også seiast om forståinga av Du levande, fordi filmen inneheld fleire moment som ikkje passar inn i den vande oppfatninga tilskodarar har til røyndomen. Filmillusjonen som Andersson skapar er ein imitasjon av ein svensk storby og er ei verd som ikkje er reel, men som, fordi den har klare likskapstrekk med røyndomen og er så gjenkjenneleg, like gjerne kunne ha vore kven som helst sin draum. Ein film som Du levande er derfor ein slags absurd komedie, med surrealistiske vendingar, der det typiske nordiske vert overdrevet og sett på spissen. Ein nordisk kultur og portrettet av mennesket Gjennom det siste tiåret har det utvikla seg visse trendar og gjenkjennelege fellestrekk ved filmar som har vore produsert i Norden, då spesielt Sverige, Noreg og Finland. Nokre tilfelle er Bent Hamers Salmer fra kjøkkenet, Hisham Zamans Vinterland, og også Tomas Alfredsons Låt den rätte komma in. I desse filmane er handlinga lagt til utkantstrøk, der befolkninga bur meir eller mindre spreidd og langt frå kvarandre. Det banale kan kjennast igjen i alle desse filmane, men ikkje alle er surrealistiske i like stor grad som Du levande. Det viktigaste fellestrekket er at dei skildrar ein mentaliteten der kommunikasjon og mellommenneskelege forhold meir eller mindre er skakkøyrd. Karakterane har problem med å kommunisere med kvarandre, oftast grunna sjenanse og ei frykt for det ukjende. Dette er også svært tydeleg i Du levande, noko som fører til at ein kan stille spørsmålet om dette er representativt for ein generell nordisk mentalitet. Ein av grunnane til at desse filmane har vore suksessrike er fordi denne karakteriseringa av den nordiske væremåten er svært treffande. Likevel har fleire av desse filmane også opplevd internasjonal suksess, noko som kan peike på at filmane inneheld noko allment gjenkjenneleg og menneskeleg, som appellerer til publikum også utanfor Norden. Dei levande døde Gläds då, du levande, i din ljuvt uppvärmda säng innan Lethes iskalla våg slickar din flyande fot. Med dette sitatet frå Goethe opnar Andersson døra til sitt underlege filmunivers, og samtidig for fleire tolkingar av kva tematikken og sitatet eigentleg handlar om. Figurane i filmen lev som om dei er inne i si eiga boble av kvardagslege ting som dei må igjennom. Det er nærast som om denne svenske byen er den einaste byen i verda, ein illusjon av ei verd der menneske lev etter sine eigne behov og ofrar få tankar til andre enn seg sjølve. Filmens visuelle karakter gir òg ei kjensle av at denne byen og dette universet, i seg sjølv er ein draum, mogleg frå filmens første karakter, som vaknar på kontoret og har drømt at byen vert bomba. Om ein ser det slik er dette draumeuniverset eit slags nimbus, der dei dovne og handlingslamma menneska går rundt og ventar på døden, utan sjølv å vere klar over der. I det tilfelle er dommedag over dei snarare enn forventa, noko filmens sluttscene, der horden av fly kjem til syne over himmelen, kan implisere. Uansett teoriar og tolkingar kring filmens meining er sitatet frå Goethe utan tvil ein del av ein kritikk som Andersson rettar mot sine medmenneske. Kan det vere at Andersson freistar å minne oss på at vi liknar litt på desse filmkarakterane, og at det er på tide å slutte å leve på sine eigne illusjonar og vakne opp og sjå at det finst meir av verda enn den næraste bygrensa? Det er heller ikkje umogleg at det er nettopp dette som er grunnlaget for filmens suksess, at den portretterer oss på ein måte som er tydeleg overdriven og surrealistisk, og som derfor når oss på ein annan måte Foto: enn filmar som siktar på å syne eit realistisk bilete av røyndomen. Som publikummarar skjønar ein at dette tydeleg er ein filmillusjon, men fordi det finst så mange gjenkjennande moment kjem det også til syne ein tydeleg sjølvironi frå regissøren si side, og ein humor i det å sjå seg sjølv utanfrå, som absolutt er svært viktig for forståinga av filmen. Du levande er fyrst og fremst eit stykke illusjon, sjølvsagt som film, men også fordi den er Sverige og Norden i eit nøtteskal, overdrevet og sett på spissen. Men fordi filmen inneheld aspekt som er så typisk menneskelege, gjer at også eit internasjonalt publikum kan kjenne seg igjen og finne noko å relatere seg til. Du levande kan seiast å vere ein verdig vinnar av Nordisk Råds Filmpris fordi den er delaktig i å syne kven vi er, noko som er viktig i forståinga av oss sjølve, og for å forstå verda utanfor. Marit Falkum Enerhaug (f.1985) studerer medievitenskap ved UiO. 28 / argument #1 / 2009 / Illusjoner argument #1 / 2009 / Illusjoner / 29

16 Under hippietiden i Londons undergrunn var mørke krefter til stede. Trendy motkultur: Djevelens verk Tekst: Maia Katinka Bongard Illustrasjon: Ingrid Vihovde Reime London, 1960-tallet. Byen var det hippeste stedet å være. Det var tiåret som begynte i svarthvitt og siden eksploderte i farger. En eklektisk miks av kunstnere, musikere, regissører, fotografer og libertinere dikterte fra Londons scene stil og kultur til resten av verden. Et miljø som skapte grobunn også for idealistiske bevegelser av den mørke sorten. Nevroser og scientology The Process Church of the Final Judgement var et slikt barn av sin tid. Bevegelsen stod med sin filosofi for opprør og fritenkning og representerte alt som var cool på sekstitallet, noe som tiltrakk seg en mengde fasjonable, unge hipstere. I dag er kirkebevegelsen stort sett glemt og avskrevet som en satanistisk kult, men the Process, som den ble omtalt blant Londons unge, kan også sees som en motkulturbevegelse som fikk vidtrekkende innflytelse. Bevegelsen ble grunnlagt i 1964 av Robert DeGrimston og hans kjæreste, og senere kone, Mary Ann MacClean. Parets bakgrunn var veldig forskjellig. Robert fremsto som litt av en dandy og omgikk høyere kretser blant Londons unge sosietet. Mary Anns kontakter var av den litt mer tvilsomme sorten. Deres felles idealisme ledet dem sammen til å søke et alternativ til det bestående. I dag vil gruppens terapi bli sett på som billig, utdatert populærpsykologi, men på 1960 tallet ble den ansett som svært progressiv. Begge hadde først søkt seg til scientologien, men fjernet seg senere fra denne. Arbeidet til Alfred Adler, hvis teori var at mennesker er drevet av hemmelige mål og skjulte agendaer, som gir grobunn til nevroser og tvangstanker, skulle derimot bli viktig. Som en fusjon av ideene ble til slutt DeGrimstons nye system skapt, kalt complusions analyses, en newage tilnærming som hadde som mål å hjelpe deprimerte unge. Terapien ble praktisert på venner med gode resultater. Bevegelsen vokste, og medlemmer som hadde undergått prosessen, betalte etter hvert store summer for privilegiet. Fra undergrunn til overklasse The Process fikk hurtig begeistrete tilhengere blant poeter og popstjerner, og i sin spede begynnelse var bevegelsen ikke religiøs. I dag vil gruppens terapi bli sett på som billig, utdatert populærpsykologi, men på 1960 tallet ble den ansett som svært progressiv. Gruppen ble gjenstand for tabloidene, på grunn av deres hippielivsstil og fordi de holdt hunder. Hundene skulle bli gruppens kjennetegn. Etter en tid, overbevist som gruppen etter hvert var om at de ble ledet av guddommelige krefter, søkte de seg vekk fra London. Svaret viste seg å bli Mexico, og de fant det de lette etter i en nedlagt saltfabrikk i Xtul. Navnet Xtul, som betyr slutten på mayaspråket, ble begynnelsen på et nytt liv for gruppen for en periode. Idyllen tok brått slutt da en orkan herjet området. Mirakuløst overlede alle gruppens 22 medlemmer og deres firbente venner. DeGrimston var overbevist at det skyldtes et guddommelig inngrep. Vendepunktet The Process vendte tilbake til London, og endret image radikalt. Hippieregalier ble erstattet av et strengere uttrykk. Uniformen ble svarte bukser, høyhalsete gensere og store krusifiks i sølv rundt halsen. I svart bekledning åpnet de Satan s Cave, en kunstnerisk bokhandel, forelesningssal og kafé hvor Londons hipstere vanket. Tabloidenes omtale av gruppens virksomhet ble deretter fulle av historier om svart magi og meditering med djevelen. Gruppens syn på Satan var derimot som en metafor på et personlighetstrekk, og ikke en gud å tilbe. Dette stammet fra DeGrimston teori hvor han mente mennesker kunne deles inn i fire typer, Jehovians; disiplinerte, asketiske puritanere, Satanists; dedikert til vold, kaos og destruksjon, Luciferians; fredselskende sensualister, og Chris; symbolet på det mennesket som skulle oppstå etter den kommende apokalypsen. Alle mennesker som ikke falt inn i disse kategoriene, ble kalt the Greys. Sympathy for the devil Gruppens kommunikasjonsorgan var et magasin kalt Process som de solgte på gaten. I en utgivelse dedikert til frykt, var Paul McCartney og kjæresten Jane Auster intervjuet. Marianne Faithfull poserte naken for magasinet, og Mick Jagger figurerte på et cover. Redaktørene innså fornuftig nok at han ville selge flere kopier av magasinet enn Satan, selv om det skulle vise seg å oppstå en økende sympati for djevelen i tiden som fulgte. Satan ble en fasjonabel figur blant hipsterne i omtrent et års tid. På coveret til The Beatles Sgt Pepper Lonely Hearts Club Band, finnes et portrett av satanisten Aleister Crowley. Albumet ble utgitt omtrent på dagen 20 år etter hans død. The Stones fulgte opp med sin hyllest, Their Satanic Majesties Request. Mick Jagger komponerte senere musikk til Kenneth Angers film Lucifer Rising. En serie av britiske avisartikler fra denne perioden knyttet oppstandelsen av denne okkultismen til rike unge mennesker som tok syre og var under påvirkning av the Process. I 1968 flyttet gruppen til California, og etablerte kafeer i byer som Boston, New York og Los Angeles, og tiltrakk seg band som Beach boys og Love. Men bevegelsen var på hell. Uskylden fra midten av 60-tallet hadde litt etter litt blitt erstattet av dårlig dop, maniske guruer og vold. Etter å ha bli knyttet til ulike seriemordere, deltatt i et søksmål angående en bok utgitt om gruppen, og gjennomgått en intern uenighet, forsvant the Process i løpet av 1974 med hippiedrømmen. Maia Katinka Bongard,(f. 1983), studerer master i kunsthistorie ved UiO og er medlem av arguments temaredaksjon. Ingrid Vihovde Reime har bachelor i visuell kommunikasjon fra Kunsthøgskolen i Oslo. Bronsealderen som europeisk kulturpolitikk Side 32 Pasolinis ondskapsfulle visjon Side De få finske studentene Side / argument #1 / 2009 / Illusjoner argument #1 / 2009 / Kultur / 31

17 Med utstillingen Solens reise belyses ukjente deler av den europeiske kulturhistorien. Bronsealderen en kulturpolitisk gullgruve Tekst: Herdis Hølleland 25. september åpnet ustillingen Solens reise Rogaland i europeisk bronsealder, på Arkeologisk museum i Stavanger. Stavanger har vært europeisk kulturhovedstad i 2008, og byens visjon er Open port en visjon som vektlegger åpenhet til verden. I denne sammenhengen har bronsealderen blitt brukt til å vise fortidig åpenhet, og dermed gi visjonen en kulturhistorisk dimensjon. Tanken er imidlertid ikke ny, og utstillingen maner til refleksjon rundt bronsealderens særstilling i europeisk kulturog identitetspolitikk. En kulturell omdrening Det er ingen nyhet at europeisk kulturpolitikk i stor grad har vært fraværende under oppbyggingen av EU. Fra 1980-tallet skjedde det imidlertid viktige endringer som la grunnlaget for Maastricht traktatens 128 om kultur endringer som henger sammen med 1980-tallets økende fokus på europeisk identitet. På 1980-tallet bante Ernest Geller og Benedict Anderson veien for å forstå hvordan kulturelle fellesskap konstrueres, og denne lærdommen ble raskt tatt opp av datidas EF. I løpet av et tiår kom flagg, Europa-dag, Europa-hymne, europeiske kulturbyer og europeiske studentutvekslingsprogrammer på plass. Men minst like viktig i denne sammenhengen: Identitetsprosjektet kobles opp mot ideen om en felleseuropeisk kulturarv. Fra å være nærmest fraværende blir Europas kultur, og da særlig fortidas kultur, et viktigere element i det samtidige Europa. Myten om et felles opphav På 1800-tallet ble historiske og mytiske gullaldre skapt for å styrke samholdet i de spirende nasjonalstatene i Europa. Mot slutten av 1900-tallet ble den samme tankegangen tatt opp i en pan-europeisk sammenheng da Europarådet i 1994 vedtok at bronsealderen (ca f. Kr) skulle representere Europas første gullalder. Perioden ble valgt fordi den i liten grad hadde spilt noen sentral rolle i europeisk nasjonsbygging. Det arkeologiske materialet vitner dessuten om store kontaktnettverk over hele Europa, og til forskjell fra andre arkeologiske perioder har etnisitet i liten grad vært et tema i bronsealderforskningen. Dermed kan man i hvert fall i teorien, leke med tanken om bronsealdermenneskene som de første europeere. Tanken er dessuten ikke ny. En av forrige århundrets mest innflytelsesrike arkeologer, Vere Gordon Childe, hadde i sin tid utpekt perioden som Europas oppvåkning. Slik sett ble det ikke bare en myte, men et vitenskaplig belagt opphav. Europeiske guder og helter Europarådets bronsealderkampanje på 1990-tallet var ment å skape en bevissthet rundt den felleseuropeiske arkeologiske kulturarven. Dette skjedde blant annet gjennom publikumsvennlige publikasjoner om perioden, en rekke forskningsseminarer og sist, men ikke minst gjennom en storslått utstilling: Gods and heroes of the European Bronze Age fra et transnasjonalt samarbeidsprosjekt og en vandreutstilling som viste de flotteste gjenstandene perioden har å by på. Det er ingen nyhet at europeisk kulturpolitikk i stor grad har vært fraværende under oppbyggingen av EU Homers diktning, blir vi i imidlertid bedre kjent med. Disse heltene representerer det pan-europeiske bronsealdersamfunnets elite; de reiser, utveksler flotte gjenstander og ideer, og de er innovative entreprenørskikkelser. De er langt på vei mennesker som har egenskaper dagens europeere vil dra kjensel på og verdsette, til tross for at bronsealdrens materielle virkelighet er en ganske annen vår. Samtidig bidrar likhetene i den materielle kulturen, og gave- og vareutvekslingen av gjenstandene, til at bronsealder-europa framstår som relativt integrert en periode hvor det var enhet i mangfoldet. Med andre ord en riktig gullalder for det 20. århundrets integrasjons- og identitetspolitikk. Utstilling ved et veiskille Til tross for at bronsealderkampanjen fant sted på 1990-tallet er den et produkt av kulturpolitisk tankegods fra 1980-tallet, og har i bunn og grunn sine røtter i og tidlig 1900-tallets nasjonalisme åras Europa er naturlig nok svært annerledes enn Europa anno Det bør derfor ikke komme som en stor overraskelse at identitetsprosjektet og bronsealderkampanjen aldri helt fant fotfeste, og på mange måter er passé. Kanskje et paradoks at kulturhovedstaden Stavanger et knapt tiår etterpå disker opp med tidenes bronsealderustilling på norsk jord. Muligens er den et godt eksempel på at vi her nord henger litt etter. Uansett, det akademiske og kulturarvspolitiske veiskillet vi nå står ved skinner igjennom i utstillingen. Solens reise Utstillingen Solens reise tar tak i bronsealderens forstillingsuniverser, hvor arkeologer ser for seg at sola sto i sentrum som strukturerende, mystisk og livgivende kraft i bronsealdersamfunnet. Utstillingen følger dermed trenden i dagens arkeologi hvor studier av kosmologi og religion er high fashion. Denne historien blir fortalt til publikum gjennom et utvalg av bronsealderens absolutt mest spektakulære gjenstander, som Solvognen fra Trundholm og Himmelskiven fra Nebra, innlånt fra store museer rundt i Europa. Således ligger et enormt stykke arbeid bak utstillingen, og kanskje er det ikke så rart at tingene selv skal fortelle om solens reise gjennom natt og dag. Blandingen av de utvalgte gjenstandene i utstillingen og ideen om at tingene selv skal stå i sentrum, byr imidlertid på problemer når ustillingen skal formidle bronsealderens europeiske dimensjon som ledd i Open port-visjonen. Hvis utstillingen skal vise at Rogaland var del av europeisk bronsealder, er det på ingen måte umiddelbart logisk at det finnes en modell av et egyptisk gravskip der. Og det er her ikke bare historielagene blir for mange for en utstilling så og si uten tekst, men også hvor ideen om en felleseuropeisk bronsealder rakner. Det egyptiske gravskipet er ikke malplassert når en snakker om solas reise; myten om sola finnes langt utover europeisk bronsealder for eksempel i bronsealderens Egypt og India. Problemet er imidlertid at ettersom dette i økende grad anerkjennes av arkeologer, framstår utstillingen som global fremfor europeisk. Gjennom disse valgene setter utstillingen, sannsynligvis ubevisst, fokus på utfordringene ved å definere det europeiske noe prosjektet ikke helt klarer å dra i havn. Vender vi tilbake til europeisk kulturpolitikk ser vi nå at det premature identitetsprosjektet er i ferd med å forsvinne i det citizenship har blitt det nye buzzordet i europeisk integrasjonspolitikk. Men denne omdreiningen forsvinner også ideen om å måtte ha en forhistorisk gullalder. Snarere blir nyere historie, verdier samt dagens populærkultur viktigere. Når det er sagt skal det ikke utelukkes at bronsealderens globale perspektiv ikke finner veien inn i samtidens globaliseringsdiskurser. Tema guder og helter er kanskje noe paradoksalt ettersom vi vet svært lite om bronsealderens guder. Heltene, som har sitt utgangspunkt i Herdis Hølleland (f. 1983), masterstudent i arkeologi ved UiO og kulturredaktør i argument. 32 / argument #1 / 2009 / Kultur

18 Regissøren Todd Haynes skildrer et komplekst og annerledes portrett av Bob Dylan i filmen I am not there. Dylans mange ansikter Mannen vi tror vi kjenner, men vet så lite om. Tekst: Christina Svien Illustrasjon: Ann Kristin Gresaker Myten om Dylan og musikken han har laget, blandes i filmen I am not there gjennom forskjellige rolletolkninger av musikerens liv. Filmen er en hyllest til en legende, men også en nokså komplisert metafortelling av en sammensatt personlighet. Den dramaturgiske oppbygningen er både kreativ, fantasifull og ikke minst spennende gjennom sitt valg av seks forskjellige skuespillere som tolkere av hovedrollen. Bob Dylan er, som filmens tittel tilsier, ikke der. Hans navn blir ikke engang nevnt. I stedet møter vi seks forskjellige skuespillere som med hver sin fremstilling av en av Dylans mange sider og perioder, opererer under andre navn. Med Dylans egne ord kan man beskrive den grunnleggende tanken med filmen: Det eneste jeg kan gjøre er å være meg selv hvem nå enn det er. For hvem er egentlig Bob Dylan? Historier om historien Ryktene sier at sangen Visions of Johanna ble skrevet når Dylan fremdeles traff Joan Baez, men hadde forelsket seg i sin kommende kone Sara. Historien om den fremadstormende skuespilleren Robbie Clark i I am not there, spilt av Heath Ledger, og hans franske kone (Charlotte Gainsbourg) handler også om tapt kjærlighet, og forteller parallelt om Dylans tap. Mens Visions of Johanna spiller i bakgrunn fortelles historien om hvordan ekteskapet deres gikk i oppløsning. Musikk og bilde går hånd i hånd, og en av de flotteste scenene i filmen er når sangen I want you spilles på lydsiden idet bildene viser deres lykkelige dager. Kjærligheten og den historiske tiden flettes sammen som et vakkert maleri i ferd med å gå i oppløsning. Når Vietnam-krigen får sin ende, skjer det samme med ekteskapet mellom disse to menneskene. Louise, she s all right, she s just near She s delicate and seems like the mirror But she just makes it all too concise and too clear That Johanna s not here Tolkninger av Dylan I filmen får skuespilleren Robbie Clark sitt gjennombrudd ved å spille den unge folkemusikeren Jack Rollins. Slik knyttes den ene historien sammen med den neste på en elegant og finurlig måte i regiens mange kapitler. Christian Bale spiller nemlig, som den ekte Jack Rollins i filmen, en meget gjenkjennelig Dylan fra hans unge dager som protestsanger, og fra det senere tidspunktet da han finner gud. Noe som er en viktig forbindelse. I filmen takler ikke Jack Rollins presset utenfra, og konverterer til kristendommen. Slik klarer Todd Haynes også å inkludere den spirituelle perioden av Bob Dylans virkelige liv. Fortellingen om Jack Rollins er laget som et dokudrama. En rekonstruksjon av virkelige hendelser. Et eksempel på dette er scenen hvor Jack Rollins synger Lonesome death of Hattie Carrol. Det er akkurat som å se den unge Dylan synge for en gruppe borgerrettsforkjempere og svarte mennesker i Greenwood. Den eneste forskjellen er låten, i virkeligheten sang nemlig Dylan Only a pawn in their game. Sangene antyder imidlertid det samme; Dylans personlige engasjement i mennesket som et eget individ, og hans individuelle kvaliteter i forhold til den primære sak. En visjon av seg selv I en annen historie finner vi den unge afroamerikaneren som kaller seg Woody Guthrie. Woody Guthrie var som sanger en stor inspirasjon for Dylan i hans yngre dager. Denne historien er ikke et bilde av Dylan som barn, men visjonen om hvordan han så på seg selv og hvordan han ønsket å være. Den unge skuespilleren viser på fantastisk vis en gammel sjel fanget i en ung kropp. Bildene kan kobles direkte med historiene Dylan fortalte når han ankom New York på 1950-tallet, hvor han skapte en fiktiv bakgrunn for seg selv. Dylans evne til å skape en myte rundt seg selv og sin egen identitet blir i filmen fantastisk visualisert gjennom den unge og ukjente skuespilleren. Det har vært sagt at Dylan som barn var en historieforteller som oppfant myter om seg selv, så komplekse at han knapt nok selv visste om de var sanne eller ikke. Dylan har også selv konstatert at virkeligheten er det som skjer her og nå, det reelle bildet. Sett i sammenheng med historien som fortelles, tegner dette et godt bilde av en ung Dylan. I filmen knyttes historien om den unge gutten, som kaller seg Woody Guthrie sammen med historien om Billy, spilt av Richard Gere. Denne delen er tydelig inspirert av Dylans album John Wesley Harding. Selv om denne rolige delen av filmen kan virke noe malplassert lærer vi etter hvert karakteren å kjenne. Vi finner ut at hans navn Billy kan spores direkte til Sam Peckinpahs film Pat Garrett and Billy the Kid, som Dylan selv lagde musikken til. Like godt som at det er en fremstilling av hvordan Bob Dylan ser seg selv gjennom Billy The Kid, kan dette være en visuell forestilling av hvordan vi skulle tro Bob Dylan ville leve i dag; tilbaketrukket fra offentligheten. Selv med det faktum at Dylan stadig turnerer, er det ikke vanskelig å forestille seg at han ønsker å leve et liv befridd fra all oppmerksomhet. Dylan går elektrisk Mest overbevisende og skremmende lik er Dylan karakteren- Cate Blanchett presenterer oss for. Den spinkle, godt artikulerte Dylan på midten av 1960-tallet, på vei ut av folkemusikken og inn i den elektriske verden. Tidene forandret seg, Beatles spilte på elektriske gitarer og det samme gjorde The Byrds. I mars 1965 utkommer Bringing it All Back Home. A-siden er akustisk og B-siden med band. Dylan har gått elektrisk og når han kommer til England i 1966 har han med seg The Band. Her møter vi Dylan i festlig lag med Edgar Alan Poe og The Beatles, mens han samtidig kjemper en hard kamp mot en truende presse og en verden som stadig ønsker uttalelser fra den anerkjente artisten. I denne perioden kan man godt påstå at Dylan var på randen av et sammenbrudd. Han mistrivdes mer og mer med den offentlige oppmerksomheten han hadde tiltrukket seg. Uten eget ønske hadde han blitt noe han ikke ville stå inne for. Følelsene han har ovenfor publisitet og presse kommer gripende til uttrykk i sangen Mr. Jones. Kort tid etter forsvant Dylan fra offentligheten, som følge av en motorsykkelulykke. Når han vente tilbake var han igjen en annen mann, en familiemann, hvor musikken bar preg av country. Denne perioden har regissøren utelatt. Isteden hopper han direkte til ekteskapsbruddet mellom Bob og Sara. Med Dylans kan egne ord man beskrive den grunnleggende tanken med filmen: Det eneste jeg kan gjøre er å være meg selv hvem nå enn det er. Flere av historiene er tatt direkte ut fra virkeligheten, dokumentert i blant annet Don t look back og No direction home. Faktiske hendelser er identisk gjenfortalt, med det unntak at det er lagt til metaforiske fortellinger som understreker betydningen i Dylans allerede fortalte historie. Et eksempel på dette er når Cate Blanchett med band skyter direkte ut mot publikum. Scenen illustrerer hva Dylan følte han gjorde da han fyrte opp den elektriske gitaren under NewPort folk festival i Det kan dras likheter mellom Cate Blanchetts karakter og den unge rebelske utgaven av Dylan, som kaller seg Arthur Rimbaud, spilt av Ben Whishaw. Han opptrer som en slags forteller gjennom de seks historiene og befinner seg i noe som ligner et forhørsrom, hvor han forteller historier fra sitt liv. Et splittet, men fargerikt liv Filmen forteller oss ikke noe nytt om Bob Dylan, mannen vi så gjerne vil forstå og vite mer om. Det den derimot gjør er å skape noen poetiske og filmatiske øyeblikk som er annerledes og unike i filmhistorien. Etter å ha sett denne filmen kan man ikke tenke seg at en film om Dylan kunne vært laget på en annen måte. Den bevarer myten om den mystiske sangeren, samtidig som den plasserer kontekster fra hans liv innenfor rammer som utgjør noen helt vidunderlige historier. Sangene understreker de tidsmessige periodene i Dylans liv, samtidig som filmens bilder gir oss den visuelle forestillingen av et splittet, men svært så fargerikt liv. Konfliktene i hver av filmens historier dras til den ytterste ende og gir en fremragende visuell fremstilling av tolkningene gjort rundt Dylans person. Filmens styrke ligger i historiene som forteller om perioder av Dylans liv uten å kopiere faktiske hendelser, men som likevel mestrer å drive frem konflikter perioden var fylt med. Det skal sies at filmen er tilegnet de som allerede kjenner til Dylans liv. Likevel kommer en ikke unna det faktum at det forblir en fortolkning av den Dylan fansen kjenner han som, og ikke nødvendigvis den han er. Selv om filmen ikke er nyskapende i historien om Bob Dylan, er den så absolutt nyskapende for sin genre, portrettfilmen. Mannen forblir likevel et mysterium til tross for seks forskjellige tolkninger. Det er vel også derfor han er et glimrende portrettvalg, og for alltid vil være en enigmatisk sanger som tiltrekker seg oppmerksomhet. Fakta om Bob Dylan: - Født Robert Allen Zimmerman 24. mai 1941 i Duluth, Minnesota - Amerikansk musiker, låtskriver, poet og forfatter - Først kjent som visesanger. Beveget seg med tiden mot både pop og rock - Økte betydningen av sangteksten, med låter som Blowin In the Wind og The Times They Are A-Changin - Stod i spissen for rockens gjennombrudd på 1960-tallet Fakta om I m not there : - Amerikansk film fra Regissert av Todd Haynes - Inspirert av livet til Bob Dylan - Skuespillere som tolker Dylan: Marcus Carl Franklin, Ben Whishaw, Heath Ledger, Christian Bale, Richard Gere og Cate Blanchett - Tittelen på filmen kommer fra sangen I m Not There spilt av Bob Dylan og The Band, i det som er kjent som The Basement Tapes Christina Svien (f. 1979) er film- og mediestudent ved Københavns Universitet, filmanmelder for DVD-anmelderen og freelance filmarbeider. Ann Kristin Gresaker (1980) har en master i sosiologi fra Universitetet i Oslo, og jobber som forskningsassistent ved KIFO. 34 / argument #1 / 2009 / Kultur argument #1 / 2009 / Kultur / 35

19 Det ser ut til at postmodernismens tid er forbi i New York City. Retrospektiv samtidskunst Tekst: Thale Sørlie Foto: Eli Haugen Sandnes I oktober hadde jeg, en norsk fotografistudent, mitt første møte med New York Citys kunstverden. Et morsomt, interessant, men også ublidt og kjedelig møte. Men fremfor alt et møte der jeg følte meg fremmed. For hvor var postmodenismen? Drømmen om det store eplet I ukene før jeg dro bar jeg og mine reisekamerater alle på drømmen om at når vi kom til NYC ville vi få se den kuleste, heftigste og mest hardtslående samtidskunsten i verden. I den toneangivende samtidskunsten i Sverige står sampling og konstruksjon sentralt, så innerst inne håpet vi nok å finne noe som bekreftet at den samtidskunsten vi er en del i, er sammenfallende med den hippe samtidskunsten på verdensbasis. Men det ble ingen bekreftelse. Vi fant maleriet, det klassiske dokumentarfotografiet og kunstneren som geni. Utstillingene dyrket originalitet i form av den store kunstneren med en intuitiv evne til å gripe og uttrykke det uuttrykkelige. Særlig denne myten var overraskende å møte, for ble ikke den avskaffet gjennom postmodernismens kritikk på og 1990-tallet? Er postmodernismen passé? I 1979 skrev Jean-François Lyotard Den postmoderne tilstand der han beskiver hvordan mennesket i den postindustrielle virkeligheten forholder seg til verden, sannhet og kunnskap. Et av hovedpoengene er at vi ikke lenger forholder oss til de store fortellingene om verden; vår virkelighet er blitt fragmentert, og dermed bør kunnskap om verden søkes og formuleres i tråd med dette. Den postmoderne forståelsen av virkeligheten som Lyotard beskriver, slo på og 1990-tallet gjennom i kunsten og fotografiet. Innenfor fotografiet var det særlig antagelsen om at fotografiet er et avtrykk av virkeligheten som ble utfordret. En sentral teoretiker for dette synet er Jean Baudrillard som påpeker at verden kun er tegn, der et tegn ikke er mer virkelig enn et annet. Den faktiske virkeligheten og den medierte virkeligheten blir ett. En kan si at postmodernismen førte til en slags demokratisering i kunsten, med Lyotards oppfordring om lokale fortellinger og Baudrillards sidestilling av tematikk. Dette innebærer et klart brudd med den store amerikanske avantgardebevegelsen og abstrakt ekspresjonisme, der blant annet dyrkelse av det mediespesifikke og kunstneriske geni ble vektlagt. Det nærmer seg 30 år siden Lyotards tekst kom ut, og i snart 20 år har samtidskunsten vært preget av det vi, de nordiske fotografistudentene, ser som toneangivende sampling av bilder fra nettet og iscenesatt fotografi som opphever kunstneren som original. Men ut fra det vi så i NYC kan det se ut til at modernismen er på vei tilbake. Offentlig og privat finansiering En annen forklaring på vårt noe fremmedartede møte med kunstscenen i NYC kan være at den er finansiert av private penger. I Norden finansieres kunst og kultur i hovedsak gjennom et spleiselag av private og offentlige penger, der det offentlige, gjennom institusjoner, kulturrådet og ulike former for arbeidsstipend, finansierer brorparten. De mest vellykkede kunstnerne tjener gode penger på salg, men dette er ikke nødvendig for å produsere og stille ut kunst. Dette er annerledes i NYC. Den kunsten vi møtte i galleriene i Chelsea er primært salgsobjekter. Er det derfor salgbare kunstformer som maleriet dominerer samtidskunstscenen der? Utstillingene dyrket originalitet i form av den store kunstneren med en intuitiv evne til å gripe og uttrykke det uuttrykkelige Særlig denne myten var overraskende å møte, for ble ikke den avskaffet gjennom postmodernismens kritikk på og 1990-tallet? En annen faktor som sikkert i større grad enn jeg er klar over, spiller inn på min opplevelse av kunsten i NYC, er selve besøkene hos galleriene. Gallerienes primære oppgave er å selge kunst, ikke vise kunst, og dette avspeilet seg i hvordan vi ble møtt. En gjeng kunststudenter fra Sverige er ingen god kunde, og dermed ønskes man heller ikke velkommen. Oppgitte blikk og fullstendig stillhet var gjennomgående. Denne overlegenheten smittet nok også over på vår oppfatning av kunsten. Manhattan: middelklassens høyborg I søken etter NYCs samtidskunstarena vandret jeg i de store museene som MoMa, Guggenheim, Whitney, New Museum og PS1, og de mindre galleriene i Chelsea. Jeg fikk også med meg fotogalleriene i DUMBO. Disse institusjonene ligger alle på Manhattan, som i sin velstandsøkning de siste 20 årene fremstår som en av verdens største middelklassebydeler. Det sies at det bor om lag 1,8 millioner mennesker på denne kjente halvøya. Et tall som muligens kan omregnes til 1,8 millioner potensielle betraktere av billedkunst, og søkere av det nye og spennende. Prisnivået en middelklassebydel fører med seg, gjør paradoksalt at skaperne av det nye og ukjente i stor grad forsvinner, og utelukker derfor mange av de samtidskunstnerne i begynnerfasen som muligens sitter inne med de nyeste trendene. Disse søker heller mot lavere husleier, og billigere øl og mat. Et sted i Brooklyn eller Brooks kanskje? Der var aldri jeg. Jeg vet ikke hva NYCs mulige undergrunnsgallerier heter, eller hvor de befinner seg. Akkurat som i Oslo eller Göteborg står ikke de alternative, nye stedene i guideboken. En trøst var likevel at flere elever ved Parsons, en hipp, prestisjefull design- og kunstskole midt på Manhattan, var fullt oppdatert på hva Högskolan för fotografi holdt på med. Kanskje trenger vi derfor ikke å føle oss underlegne i det store eplet, til tross for en smule nedverdigende behandling fra kundesøkende gallerister. Gjennom internet finner man i dag det siste nye, uansett om vi er i NYC eller Oslo. Og, tross vår ideologiske overbevisning om at vi har forlatt modernismen, så er vi, både kunststudenter og kunstkonsumenter, nok like bundet til den som de abstrakte ekspresjonistiske maleriene i Chelseas gallerier så ut til å være. Vi streber etter det nye store. Og helst en bekreftelse på at vi er en del av det eller i det minste, tar del i det. Thale Sørlie (f.1982). Kandidatstudent i fotografi ved Högskolan för fotografi i Göteborg og bachelorstudent i Tverrfaglige kjønnsstudier med fagfordypning i idéhistorie ved UiO. Eli Haugen Sandnes er masterstudent ved Arkitekturog designhøgskolen i Oslo og billedredaktør i argument. Guggenheim, New York. 36 / argument #1 / 2009 / Kultur argument #1 / 2009 / Kultur / 37

20 Relanseringen av Pasolinis mesterverk «Saló», manifesterer regissørens siste intensjoner og stiller viktige spørsmål om menneskets ondskap. dighet, bare klaustrofobien av den fraværende muligheten for å unnslippe. Problematisk utstillingsdesign I «Saló» er enkeltindividet kun til for andres menneskers nytelse, og blir misbrukt fordi det selv ikke øyner egne muligheter til å stå imot. Saló: det ondes problem i mennesket Tekst: Tor Hernan Floor Illustrasjon: Lars Runar Aanestad «Saló» eller 120 dager i Sodoma og Gomorra ble den italienske filmregissøren Pier Paolo Pasolinis siste ord til verden. Etter dette ble han brutalt kjørt ned og myrdet, under omstendigheter som fremdeles fremstår som et mysterium. Opposisjonens mann Pasolini som selv vokste opp under harde kår nær Bologna, levde et helt liv i undertrykkelse og opposisjon. Han var en kontroversiell karakter blant intellektuelle i sin samtid, og som dokumentaren om Pasolini «Those Who Tell The Truth Shall Die» indikerer, var han blant de filmskaperne som lot den tematiske realismen i filmene sine leve ut til det fulle, og ofte til det ekstreme. Helt siden debuten «Accatone» utfordret han katolisismen, kapitalismen og den sittende politiske regjeringen. Som en evig fremdriftsmotor i kampen for nye perspektiver, skapte han historier fra bygda så vel som i byene i Italia. Hele tiden med et klart budskap til publikum: ting er ikke slik du tror. Ta for eksempel den seksuelle personifiseringen av Gud i «Teorema», en spydig kommentar til kapitalsamfunnets bruk av vinnere og tapere. Eller korsfestelsen av landsbygutten Ettoré i «Mamma Roma», et spark mot de katolske dogmers overstyring av demokratiets muligheter. I «Ricotta» forspiser hovedkarakteren seg lidenskapelig til døde på ost, etter å ha gjennomlevd pasjonen som Jesus Kristus. Og i «Medea» kapper den tafatte sønnen hodet av faren etter morens dødelige instruksjoner. Det er kritikk av kirken, kjernefamilien, kapitalen og rasjonaliteten. Men mest av alt er det en kritikk av mennesket. Ifølge skaperen selv oppstår ondskap og kriminalitet fordi mennesket selv ikke kjenner eller forstår sin historie. Det historieløse mennesket Kapitalismen, religionen og politikken hadde imidlertid ikke vært i nærheten av å oppleve Pasolinis fulle kraft, før i Da slapp han løs monsteret, mesterverket og marerittet «Saló» til de få kinoer hvor den faktisk ble tillatt. I ettertid har filmen blitt et skillemerke mellom de som anser den som spekulativ, pornografisk og overdreven, og de som ser den som komplett, satirisk og realistisk. Den er en styrkeprøve ingen anbefales å prøve, og som svært få prøver igjen. I boken A certain realism: making use of Pasolini s film theory and practice, skriver forfatter Maurizio Viano om Pasolinis filmografi som en teoretisk og politisk hendelse. I følge han er «Saló» kronen på verket i en filmografi som stadig intensiveres, i tråd med regissørens eget liv. Dette kan man finne spor av også i andre publikasjoner han gjorde i form av poesi, avisartikler, bøker og skuespill. «Saló» er allikevel det tydeligste beviset på Pasolini s raseri, og er regissørens voldtekt av publikums tradisjonelle oppfattelse av handling. Som enkelte har beskrevet det, representerer filmen et brudd med en psykoanalytisk forståelse for menneskesinnets moral. «Saló» har derfor ikke et eneste lyspunkt. Den åpner med ondskap, og ender i bunnen av menneskets muligheter for vold. Det er ingen etikk, ingen rettfer- For Pasolini var dette en gjennomgående tendens i historien. Når mennesket ikke styrer sine egne muligheter, ender det ofte med død. Det var noe han utforsket gjennom hele sin filmografi. I «Saló» er enkeltindividet kun til for andres menneskers nytelse, og blir misbrukt fordi det selv ikke øyner egne muligheter til å stå imot. Overmaktens overgrep I filmen samles en gruppe på 18 mennesker, både menn og kvinner, for å degraderes av fire maktinnehavere; presidenten, paven, hertugen og dommeren. Alle tar de nytelse i å servere slavene avføring, tortur og lemlestelse. Sammen med fire innleide prostituerte tar de fire grep om historien løselig basert på Marquis De Sades Sodoma og Gomorra. Men henter like mye fra Dantes inferno i form av filmens firedelte kapittelinndeling: the Ante-inferno, the Circle of Manias, the Circle of Feces, og the Circle of Blood. Pasolini, som var en respektert akademiker i europeiske filmsirkler under sin levetid, så «Saló» som sin siste mulighet til å si noe om hva som bor i de rom av ondskap som mennesket selv ikke kontrollerer. Her har rettferdigheten ingen effekt, og derfor ingen dømmekraft. Hans oppfattelse av borgerskapets umuligheter for fullbyrdelse i kampen mot en overmakt minner om teorier av Stanley Milgram, Freud, Nietzsche og ikke minst Marx. Temaene som Pasolini berører er noe menneskehistorien fortsetter å fortelle gang på gang, men som svært få klarer å forstå. Senest ble dette tatt opp under Film Fra Sør, i den Oscarbelønnede dokumentaren «Taxi to the Dark Side», hvor grensene for Geneve-konvensjonen debatteres i form av lyd og bilder fra fangeleirene i Guantanamo Bay, Bagram Air Base og Abu Ghraib. I fangeleirene som USA opprettet gjennom krigen mot terror, viser dokumentaren sjokkerende elementer fra irrasjonelle menneskelige handlinger lik de Pasolini beskriver i «Saló»; blant annet viktigheten av nakenhet, psykisk tortur, fysisk nedverdigelse av seksualitet, og styrken av isolat. Dokumentaren er sjokkerende klaustrofobisk, nærgående og detaljert, som om den bare kunne blitt til gjennom en virkelig historie. Filmkunstnerens siste skrik Criterion Collections relansering av «Saló» er derfor svært viktig for en ny generasjon av filmelskere, ettersom den er ubehandlet, deskriptiv og rå, skitten, mørk og ufyselig, og det er nettopp fordi den er skapt fra virkeligheten. Det rettferdiggjør neppe regissørens glede ved å mishandle sine hovedkarakterer. Men det styrker hans hypotese om at så lenge mennesket består av ubegrensede mengder av godhet, finnes det en like sterk kraft av det motsatte. Onde tunger har påstått at Pasolini s brutale og påfølgende død rett før filmens fullbyrdelse, var del av en konspirasjon han selv iscenesatte for å oppnå en mytologisk autoritet i filmrealismens navn. Om dette er tilfelle, er «Saló» ikke bare en kraftfull refleksjon over menneskesinnet, men også selve manifestet for skaperens siste intensjoner. Tor Hernan Floor (f.1982) er mastergradsstudent på programmet Religion og Samfunn. Redaktør i musikkguiden groove.no og magasinet Campus, kulturansvarlig i Studenttorget.no og avtroppende medlem av kulturredaksjonen til argument. Lars Runar Aanestad (f.1984) går første året på bachelor i idéhistorie på UiO. Tekst: Thale Sørlie Steder der vi bor av Jonas Bendiksen, som ved skrivende stund utstilles på Nobels fredssenter, kretser rundt fotografier av mennesker og deres hjem i slummen ulike steder i verden. Utstillingen har blitt møtt med lovord og begeistring av blant annet Jonas Ekeberg og Aftenposten. Dessverre er det også forstyrrende elementer til stede ved prosjektet som ikke er blitt vektlagt. Har begeistringen vært så stor at den har overskygget en nødvendig refleksjon rundt samspillet mellom fotografi og utstillingsdesign? I 2008 bor for første gang i historien størstedelen av jordens befolkning i byer. Svært mange av disse bybeboerne bor i slummen, så på en måte kan en si at det er slummen flest mennesker kaller hjemme. Dette utgjør bakgrunnen for Bendiksens og Nobel Fredssenters prosjekt, som fremmer et ønske om at vi, her i Norge, skal anerkjenne at disse menneskene er som oss. De er opptatt av sine hjem og de har en tilhørighet til det stedet de bor, selv om livsvilkårene der er uforståelig for oss. Ved å se at både vi og dem har omsorg for våre hjem etableres en bro, der vi kanskje kan komme bort fra grensen mellom oss og dem. Fotografiene presenteres i små avlukker. Vi skal møte menneskene, ikke betrakte dem distansert og uberørt. I hvert avlukke er det en stemme som forteller om sitt hjem, om menneskene vi ser og om livet i skuret og slummen. Jeg møter menneskene på bildene i blikket deres, men fortellerens stemme er ikke den samme som den jeg ser i øynene. Der fotografiene viser frem det vakre i slummen ved å løfte frem en verdighet i, og en omsorg for hjemmet, fremstår sekkene som en estetisering av disse menneskenes nød. Det er skuespillere som leser eller forteller menneskenes historie i jegform, og med en aksent som minner om landet slumområdet befinner seg i. Hvorfor er denne løsningen blitt valgt? Og hvorfor gjøres det litt skjult? Det står ingen steder, i hvert fall ikke i den grad jeg kunne oppdage det, hvem som leser. Valget med å la skuespillerne snakket engelsk med lokal aksent gjør det til dels vanskelig å få med seg fortellingen, i tillegg til at jeg lures til å tro det er mennesket jeg møter i fotografiet som forteller. Utstillingen avsluttes med et leserom der en kan fordype seg i litteratur og fotobøker. Rommet består av puter sydd av mais-, ris- og melsekker, som minner meg om nødhjelpsrasjoner fra tv-reportasjer fra ulike katastrofer rundt i verden. Der fotografiene viser frem det vakre i slummen ved å løfte frem en verdighet i, og en omsorg for hjemmet, fremstår sekkene som en estetisering av disse menneskenes nød. Steder der vi bor er en viktig utstilling. Den viser oss det allmennmenneskelige i å skape et hjem, og viktigheten i å respektere andres hjem og deres eiere, selv om hjemmene deres fremstår som utålelige for utenforstående. Dette er utstillingens styrke. Dessverre forsvinner det verdige mennesket til dels når slumbeboerne fratas sin stemme og deres nød gjøres om til koselig interiørdesign. Thale Sørlie (f.1982). Kandidatstudent i fotografi ved Högskolan för fotografi i Göteborg og bachelorstudent i Tverrfaglige kjønnsstudier med fagfordypning i idéhistorie ved UiO. 38 / argument #1 / 2009 / Kultur argument #1 / 2009 / Kultur / 39