tidende nr årgang

Transkript

1 mali misjon s tidende nr årgang

2 Utgitt av Det Norske Misjonsselskap (NMS) Adresse: Boks 226 Sentrum, 4001 Stavanger Besøksadresse: Misjonsmarka 1, 4024 Stavanger Telefon Kontonr. for gaver: E-post: Redaksjonen: Generalsekretær: Jeffrey Huseby Redaktør: Sigurd Egeland Redaksjonssekretær: Marit Rødland Informasjonskonsulent: Siv Ane Nerhus Grafisk formgiver: Inger Marie K. Stangeland Abonnement: Tlf Årsabonnement kr 395,- Studenter kr 195,- Utlandet utenom Skandinavia kr 460,- (med fly kr 560,-) Lyd-cd: KABB A/S. Årsabonnement kr 395,- Tøft å være rik De fleste som drar fra Norge for å jobbe med misjon og bistand i et fattig land vil oppleve at det noen ganger er problematisk å ha mye penger. Dette har jeg selv erfart etter å ha vært misjonær i Sør-Amerika i noen år. Både lønnen vi hadde, husene vi bodde sigurd egeland, i, bilene vi kjørte og skolene til barna våre var på et kommunikasj. sjef nivå som de aller fleste av våre nasjonale kolleger bare kunne drømme om. Og det gjorde nok mange av dem. Drømte og sammenlignet seg og lurte på hvordan dette kunne henge sammen. Vår norske levestandard, som misjonærene til dels tar med seg ut, er med på å skape et skille mellom "oss og dem" som må tas på alvor. I mange tilfeller vil dette skillet gjøre kommunikasjon og relasjonsbygging vanskelig. Også som formidlere av evangeliet kan vår rikdom noen ganger skape vansker. Det står mye i Bibelen både om ansvaret overfor de fattige og farer knyttet til rikdom. Kan vår velstand og vår levestandard stå i veien for budskapet, enten det forkynnes med ord eller med gjerninger? Lever vi slik vi lærer? Problemet forsvinner naturligvis ikke selv om vi bor i Norge og ikke får ulikhetene innpå oss til daglig. Vi vet alle at rikdommen er utrolig skjevt fordelt i verden. Det er mange og gode argumenter for at misjonærer ikke kan eller skal ha en levestandard på nivå med dem vi jobber sammen med. Men uansett hvor gode disse argumentene er, vil mange av oss som har opplevd dette på kroppen sitte igjen med en uro og ikke helt falle til ro med at det er slik. Frode Brügger Sætre belyser temaet på side 20. En annen stor forskjell på misjonærer og nasjonale ansatte er at misjonærene kan dra hjem når det røyner på. Det kan være sykdom eller andre personlige årsaker, det kan være at den politiske situasjonen i landet blir så spent at sikkerheten står på spill, eller det kan være naturkatastrofer. Misjonærer fra tre land der NMS arbeider har blitt evakuert det siste året. Vi har bedt noen av dem som stod midt oppe i situasjonen om å dele sine erfaringer med Misjonstidendes lesere. God fornøyelse! Annonser: Halsne Reklame & Media tlf Misjonstidende er trykt på svanegodkjent, miljøvennlig papir hos Gunnarshaug Trykkeri AS. MILJØMERKET forsidefoto fra mali: clara cabezas sanchez 241 Trykksak 782

3 Innhold i dette nummer 4 4 mali: Krise i Mali Les den informative og spennende bakgrunnsartikkelen fra Mali, som innledning til vårt temanummer fra samme land. 6 mali: Hva skjer akkurat nå? 7 mali: Kristne tar ansvar 9 9 evakuering: Ikke lett å dra Tre ganger i løpet av forholdsvis kort tid har NMS funnet å måtte evakuere misjonærer. Det er verken lett for NMS eller de som blir evakuert. 12 norge: Liker utfordringer Sigurd Egeland er ny kommunikasjonssjef i NMS, og dermed også redaktør for Misjonstidende. Han er en mann som liker utfordringer, god kommunikasjon og en billig sigar norge: Fotokonkurranse Fotokonkurransen for Connect-studentene på Hald Internasjonale Senter har bidratt til mange flotte bilder til Misjonstidende. Se selv! 20 norge: Lysten på penger Hvilke konsekvenser har det for evangelisering og menighetsbygging at misjonæren er så uendelig mye rikere enn de hun eller han skal arbeide blant? Tankevekkende artikkel fra misjonær Frode Brügger Sætre. 18 faste spalter Leder Utgangspunkt Nistepakken Bønnesiden Misjonærkontakten Rundturen Bokomtaler Nytt NMS U-sidene misjonstidende

4 Krise i Mali BAKGRUNN: Mali er i dyp krise, og opprørske tuareger er også nå et sentralt element i problemene. Men aldri før har islamistisk ideologi spilt en så sentral rolle i en væpnet konflikt i Mali som nå. Tekst & foto: Helge Vatne, misjonær i Mali mali: Tuareger har lenge blitt forbundet med opprør. Allerede et par år etter at Mali ble selvstendig i 1960, tok en gruppe tuareger våpen i hånd og krevde uavhengighet for et område i Nord-Mali. Siden har det gått slag i slag. Mest slagkraftige var opprørerne på begynnelsen av 1990-tallet. Den maliske hæren led stadige nederlag og svarte med å drepe sivile. Motsetningene økte, og selv om flere fredsavtaler ble inngått, endte det hver gang med at avtalene ble brutt. Fredsvilje President Alpha Oumar Konaré, som i 1992 ble Malis første demokratisk valgte president, tok etter hvert grep. En viss fredsvilje begynte å vokse fram, og selve krigshandlingene tok slutt våren Men på det tidspunktet var det null tillit mellom partene, og mange våpen var i omløp. Da ble tidligere NMS-misjonær Kåre Lode engasjert som fredsmekler i et forsøk på å skape varig fred. I tråd med gammel tradisjon fikk Lode og hans team av lokale fredsmeklere i stand over hundre folkemøter, der hele bredden av etniske grupper fikk diskutere seg fram til enighet. En rekke lokale fredsavtaler ble etablert, og disse ble så sydd sammen til en avtale på nasjonalt plan. Den vellykkede prosessen fikk sin storslåtte avslutning 27. mars 1996 da man gjennomførte en gedigen seremoni med brenning av 3000 innsamlede automatvåpen. «The flame of peace» ble et sterkt symbol på at en ny tid skulle begynne. Ti år varte det før det igjen blusset opp stridigheter. Da hadde Lode akkurat rukket å bli kåret til ridder av Malis nasjonalorden for sin innsats som fredsmekler. Tildelingen var fortjent, men freden i Nord-Mali hadde også fortjent å få vare lenger. Okkupasjon I januar 2012 var den fredelige perioden definitivt over. Det begynte med små trefninger av gammelt merke i avsides ørkenområder, og endte med at Malis tre nordligste storbyer, Kidal, Gao og Timbuktu ble fullstendig okkupert i løpet av tre dager fra 30. mars til 1.april. Noen dager senere, 6. april, erklærte tuareg-opprørernes organisasjon MNLA (Movement for the National Liberation of Azawad) at de hadde opprettet en ny, selvstendig stat med navnet Azawad i den nordligste delen av Mali. 4 misjonstidende

5 mali t turistguide: Mannen i turbanen var tuareg og turistguide i Timbuktu, - da det fantes turister i byen... u verdensarv: Denne moskéen bærer navnet Djingareyber. Den ble bygget i leire i 1327 og står på UNESCOs verdensarvliste. Bildet ble tatt i desember 2006, og da ble moskéen restaurert. De færreste hadde trodd dette var mulig. Det blå folket, som tuaregene gjerne kalles på grunn av sin hang til å kle seg i blå kapper, er egentlig en fattig minoritet i det området de kjemper om råderett over. Hvordan kan de lykkes i å vinne en okkupasjonskrig? Svaret handler mye om Mohamad Gadaffi. Han hadde i lang tid rekruttert tuareger som leiesoldater til sin hær. Da Gadaffi falt i 2011, vendte store skarer med tuareger hjem til Mali, - i biler fullastet med moderne våpen. Kamporganisasjon I januar 2012 dukket det også opp noe helt nytt på kamparenaen, nemlig en islamist-gruppe med navnet Ansar Dine. I front for denne kamporganisasjonen stod én av opprørslederne fra 90-tallet, Iyad ag-ghali. Ag-Ghali var i flere år Malis konsul i Jeddah i Saudi-Arabia. Her opplevde han en slags religiøs gjenfødelse, og kom tilbake til sine tuareg-venner som brennende islamist. Han forsøkte å få innpass i MNLA, men ble avvist. I stedet samlet han sammen sin egen hær med forsterkninger fra den nigerianske islamist-militsen Boko Haram. Da Timbuktu var erobret, ble det kjent at også gruppen AQMI, al- Quaidas organisasjon i islamsk Maghreb, hadde deltatt i kamphandlingene. De sto nå fram som religiøst politi som overvåket at islamsk sharialov ble fulgt. I ettertid har imamer over hele Mali, også i Timbuktu, tatt klar avstand fra en slik praktisering av islam. Samarbeidet mellom okkupantgruppene må ha fungert greit militært, men senere har det blitt verre. Tuaregene ønsker seg nemlig en avgrenset, sekulær stat, mens Ansar Dine og islamistene vil erobre hele Mali og med makt innføre sharialovgiving. Det eneste de har felles, er antagelig drømmen om å få kontroll over olje- og uran-rikdommene som kanskje skjuler seg under jorda rundt Gao og Kidal. Katastrofe En okkupasjon er alltid en katastrofe, men denne gangen ble det dobbelt ille. For den svake innsatsen til den maliske hæren da opprørerne angrep, var den direkte årsaken til at kaptein i den maliske hær, Amadou Haya Sanogo, om kvelden den 21. mars startet en militær offensiv mot presidentpalasset i hovedstaden Bamako. Resultatet ble at kapteinen om morgenen dagen etter kunne utrope seg selv til Malis nye statsleder. Den gamle, Amadou Toumani Touré, som på demokratisk vis ble valgt til president i 2002 og gjenvalgt i 2007, gjemte seg bort noen uker for så å flykte til et naboland. Effekten av kuppet i hovedstaden var at hele den maliske forsvarslinjen i nord smuldret bort i et maktvakuum. En annen effekt var naturligvis at den sittende president ble fjernet, men han var uansett på vei ut. 29. april skulle det være ordinært valg, og sittende president Amadou Toumani Touré, blant maliere flest bare kalt ATT, var ikke kandidat. Kaptein Sanogo fikk en kort periode som statsleder. Malis naboland, gjennom samarbeidsorganisasjonen ECOWAS (Economic Community Of West African States), innførte raskt handels- og finansboikott og tvang på den måten kuppmakerne til å overlate styringen av landet til et sivilt styre. Leder av nasjonalforsamlingen, Diakoundou Traoré, ble i tråd med grunnloven utpekt som «presidentvikar» fram til nytt, ordinært presidentvalg. Etter statskuppet Tiden etter statskuppet har vært relativt fredelig i Bamako, i alle fall på overflaten. Ny regjering er på plass, men i bakgrunnen rasler kaptein Sanogo med sine sabler fra en militær base utenfor Bamako. Mye er uklart om hvem som bestemmer hva. Nypresident Traoré har dessuten liten tillit i befolkningen, siden han forbindes med det maktmisbruk og den korrupsjon som ATT beskyldes for å ha bidratt til. Mali vil nok preges av ustabil politisk ledelse fram til nytt valg. Det skal skje innen et år. Men problemene i hovedstaden er for krusninger å regne sammenlignet med den flodbølge som har rammet nordområdene. Og verst er det, som alltid, for sivilbefolkningen, som i hundretusentall har flyktet sørover i Mali og til naboland. Det er vanskelig å se for seg en ny, positiv utvikling for Nord-Mali. Om ikke det blir en malisk hær med forsterkninger som får krigshandlingene i gang igjen, kan det like gjerne bli tuareger og islamister som braker sammen med sine våpen fra Libya. misjonstidende

6 . Mali akkurat nå Den islamistiske okkupasjonen av Nord-Mali sto øverst på agendaen da Den Afrikanske Union avholdt sitt 19. toppmøte i Etiopias hovedstad Addis Abeba i midten av juli. Siste nytt frå Mali Tekst: Helge Vatne Den Afrikanske Union ser på situasjonen i Mali som svært alvorlig. Al-Quaidagrupper og andre islamister kontrollerer nå landområdene nord for Douentza. Under selve okkupasjonen samarbeidet de med en frigjøringshær fra folkegruppen tuareger, men samarbeidet strandet, og i juni jaget islamistene tuareg-hæren ut av Mali. Sharia-lovgivning Islamistene, som i hovedsak kommer fra Malis naboland, har innført sharia-lovgivning der de styrer. Det innebærer at tyver får kuttet av hendene, og i byen Aguelhok ble et ungt par steinet til døde fordi de hadde barn sammen uten å være gift. I Timbuktu har islamistene ødelagt kulturminner på UNESCOs verdensarvliste fordi de mener disse representerte avgudsdyrkelse. Den Afrikanske Union ønsker seg en FN-støttet sikkerhetsstyrke som vil få i oppdrag å gjenerobre Nord-Mali. Malis naboland har tilbudt seg å stille en hær på soldater til disposisjon forutsatt at de får et mandat fra FN. FNs Sikkerhetsråd arbeider med spørsmålet, men vil ikke støtte en militæroperasjon før afrikanske ledere legger fram en detaljert plan. Ineffektivitet og interne stridigheter har preget ledelsen av Mali siden de militære kuppmakerne overlot makten til et sivilt styre i april. I tillegg spiller kuppmakerne fortsatt en viss rolle både politisk og militært. Nytt håp 12. august organiserte Islamsk Råd i Mali et folkemøte i Bamako, og de frammøtte hadde et klart budskap til landets ledere om å legge interne stridigheter til side. Kort tid etter uttrykte interimspresident Dioncounda Traoré noe uventet sin tillit til den sittende statsminister Cheick Modibo Diarra, som svarte med å akseptere å oppløse den sittende regjeringen og danne en ny samlingsregjering med representanter fra alle de store politiske partiene. Med dette er det håp om at de politiske motpolene i landet finner sammen i en forent innsats for å få avviklet demokratiske valg og få satt i gang prosesser som kan bidra til at nordområdene frigjøres fra de islamistiske okkupantene. Mali trenger vår hjelp Okkupasjonen av Nord-Mali har ført til at mennesker er på flukt av disse har reist sørover i sitt eget land, mens resten har flyktet til Burkina Faso, Mauritania eller andre naboland. Send ditt bidrag til kontonr og merk innbetalingen med prosjektnr Les hele saken på s 32. Det siste nye frå Mali er at ein ventar og håpar på at ei nasjonal samlingsregjering skal verta utnemnd med representantar frå dei ulike politiske fløyane, dei militære og det sivile samfunnet. Å få på plass ei slik samlingsregjering er ein føresetnad for å skapa større stabilitet i landet, og vinna attende nordområda frå islamistane. Be gjerne for dei nasjonale kristne nord i Mali. Nyleg kom islamistane tilbake til dei okkuperte områda i nord. Dei går rundt med våpen i hand og forkynner sin versjon av islam. "Våre" kristne er nokre av dei få kristne som er igjen i dei okkuperte områda. Tekst: Frode Brûgger Sætre 6 misjonstidende

7 hva nå? Tar ansvar Dagliglivet er nå nærmest tilbake til det normale, og det er en viss optimisme å spore, sier leder for et radiostudio i Mali og for menigheten samme sted. Tekst & foto: Else Storaas Vatne, NMS-representant i Mali u vakkert: Flott natur i Mali. Dette er etter at interimspresidenten kom tilbake til landet etter to måneders sykepermisjon, og den øverste muslimske lederen i Bamako har gått inn i en dialog med lederne av islamistene i nord. Videre forteller lederen for radiostudioet at bankene nå er åpne, og det meste av mat er igjen å finne på markedet og i småbutikker. Men alt har blitt så mye dyrere, slik at det er vanskelig å få endene til å møtes! sier han, og så savner vi misjonærene da. Vi håper og ber om at de snart kommer tilbake. Tar ansvar Det vi som sitter i Norge registrerer, er at flere av medlemmene i fulanimenighetene tar ansvar, viser handlekraft og mot. Menighetslederne har etter at misjonærene reiste i april, tatt ansvar for gudstjenester, besøk til evangeliseringskontakter, distribusjon av korn til kristne i området, og laget prekener til innspilling på radiostudio. De har stått fram som ansvarsfulle ledere i denne noe vanskelige tiden. De kristne fulaniene samles hver søndag, men på et annet tidspunkt enn det de vanligvis gjør. De samles på et sted det oppleves trygt å være. Bibler og liturgihefter til bruk i gudstjenesten oppbevares også der, slik at de kristne unngår å bli sett med bibel under armen når de går til gudstjeneste. Samlingspunkt De ukentlige kvinnemøtene går sin gang. De leser fra Bibelen, ber, drikker te og snakker sammen. Dette er gode og viktige samlingspunkt for kvinnene, og de er ledet av en dyktig og solid grunnfestet seksbarns- mor. Produksjon av radioprogram fortsetter som før. De som har ansvar for andaktsprogrammene, er seg meget bevisst at deres andakter kan være den eneste forkynnelsen av Guds ord som mange mennesker i Mali nå lytter til, og er derfor av stor betydning. En av radiostasjonene var tidligere stengt, men er nå åpnet igjen. Det vil si at våre kontakter (fulanier som har fått jevnlig besøk og/eller blitt undervist av misjonærer) i det området får ukentlige møter med Guds ord. Radio lyttes til, spesielt programmene som er på deres eget morsmål. Fortsatt bønn To lokale fulanier arbeider med oversettelse av deler av Det gamle testamentet til maasinafulani. De forts. neste side 9 misjonstidende

8 u Utvidet styresamling i Addis Abeba, mai 2012: Fra venstre bak: Ngayap Moise (direktør) fra Kamerun, Terje Bjørkås fra Frikirken, Etienne Fomgbami fra Kamerun, Frode Brügger Sætre (visedirektør) fra NMS og Chaltu Tesfa fra Etiopia. Fra venstre foran: Stephen Baba Panya fra Nigeria, Else Storaas Vatne fra NMS og Åshild Jensen (ansattes representant) fra Frikirken. Hva nå for NMS i Mali? Flere misjonærer ble evakuert fra Mali før jul De siste misjonærene ble evakuert til Norge i mars. I løpet av første halvår 2012 har mange misjonærer sagt opp sine stillinger på grunn av den usikre framtiden for misjon i Mali. Igjen står det tre NMS-misjonærer med tjenestested Mali. NMS-misjonær og visedirektør Frode Brügger Sætre reiste tilbake til Mali 13. august og skal sammen med direktør Ngayap Moise vurdere situasjonen i Mali med tanke på å kalle norske og sør-sør misjonærer tilbake til Mali. Dersom det konkluderes med at det er trygt, og NMS vurderer det samme, reiser Else Storaas Vatne og Helge Vatne tilbake til Mali 17. september. Bosted blir da hovedstaden Bamako. Oppdatering av situasjonen for NMS i Mali kan følges på Organisasjonen NMS er en del av i Mali I Mali jobber NMS sammen med Frikirken i Norge og flere afrikanske kirker. Dette samarbeidet ledes av et styre valgt blant samarbeidspartnerne. Styreleder er for tiden tidligere NMS-ansatt - og nåværende misjonsleder i Frikirken, Terje Bjørkås. Direktør er kameruneren Ngayap Moise, og visedirektør er NMS-misjonær Frode Brügger Sætre. representant else storaas vatne (forts. fra side 7:) arbeider sammen med to engelske bibeloversettere fra SIL (en organisasjon som jobber med språkutvikling i mange land), som er evakuert til nabolandet Burkina Faso, og NMSmisjonær Anne Lise Matre som arbeider fra Norge. På denne måten fortsetter også bibeloversettelsesarbeidet, selv om misjonærene ikke er fysisk til stede i Mali. NMS hadde ikke sett for seg at misjonsarbeidet i Mali skulle foregå akkurat slik det nå gjør, men når situa- sjonen har blitt som den har blitt, må vi minne oss selv på ordene i 1. Mosebok 50,20 der Gud hadde en annen plan enn menneskene. Gud tenkte det til det gode der hvor Josefs brødre tenkte det til det onde. Vi må derfor fortsette å be for de kristne fulaniene og håpe på at misjonærene snart er tilbake i landet. 8 misjonstidende

9 Ikke lett å dra Det er ikke lett å dra fra området en arbeider og bor i når man blir evakuert. Hva med de som ikke har noe valg, som må være der fortsatt og oppleve usikkerhet, kuler som fyker, vann som flommer eller jordskjelv og problem med atomreaktorer? I løpet av forholdsvis kort tid har NMS sitt beredskapsteam funnet å måtte evakuere misjonærer hele tre ganger. Statskupp I løpet av det siste året har eg vorte evakuert tre gonger. Dei to første gongene vart eg evakuert sørover i Mali, men etter statskuppet i slutten av mars vart me alle evakuerte til Noreg. Tekst: Frode Brügger Sætre Foto: Helge Vatne mali: Det mest dramatiske rundt evakueringane var då me satt fast i Bamako i om lag ei veke rundt statskuppet, og grensene ut av landet var stengte. Me kjøpte inn mat og fylte opp koppar og kar med vatn, slik at me om nødvendig skulle klara oss i ei veke utan at me vart nøydde til å gå ut av huset. Dei første dagane var det ein del skyting. Eit par av oss måtta køyra gjennom delar av Bamako den første morgonen etter kuppet for at me skulle vera samla på ein stad. Veka me satt i huset vårt gjekk med til å samla informasjon gjennom telefon og internett, halda kontakten med Noreg, spela spel, og også prata og be saman. Etter kvart som det vart slutt på skytinga, tok me små fotturar i nabolaget rundt huset vårt. Slik fekk me oppleva at dagleglivet byrja normalisera seg att, og at den maliske mannen og kvinna i gata framleis var like fredeleg og venleg som me er vande med. Då flyplassen så vart opna, fekk me raskt billettar ut av landet. Å reisa frå Det var godt å vera i trygge Noreg. Samstundes føltes det ikkje godt å reisa frå våre kjente som ikkje hadde den same moglegheita. Landet går gjennom den mest alvorlege situasjonen sidan det vart sjølvstendig i De må ikkje gløyma oss, seier nokre av kontaktane våre. Hugs at me òg er redde. Noko av det vanskelegaste med å verta evakuert, er opplevinga av å reisa frå folk når dei har det som vanskelegast. Er det ikkje nettopp då me burde vore der? Kva signal sender me eigentleg ved å evakuera? Slike spørsmål melder seg lett. Oppmuntring Men midt i problema er det også oppmuntrande nyheiter som kjem. På grunn av islamistane som kontrollerer delar av Nord-Mali, har dei fleste kristne i desse områda flykta sørover. Andre har gått i skjul, eller dei har slutta å møtast til gudstenester. Våre kristne er nokre av dei få som er igjen i opprørar-kontrollerte område. Ikkje ver redde, me skal halda fram med arbeidet! seier éin av dei på telefonen. Me vil halda p bybilde: Timbuktu sentrum fram med å møtast til gudsteneste, seier andre, men legg til: Me bytter tidspunkt, for å vere sikre. Ei av kvinnene i kyrkjelyden satt oppe i bøn heile natta då opprørarane tok over byen hennar. Midt i vanskar og problem ser me at dei kristne står opp og står saman. Me ser at trua på Jesus Kristus er så integrert hjå første-generasjons kristne med muslimsk bakgrunn at dei hentar sin styrke i bøn og kristent fellesskap. Det er oppmuntrande å sjå! Be for oss I samtalar med folk i Mali, kristne som muslimar, er det éin ting folk gjentek: De må be for oss! Det er med glede eg kan fortelja dei at mange i Noreg bed både for dei og for landet deira. Eg veit at folk i Mali vil retta ein djup takk til kvar enkelt som er med i denne bøna. misjonstidende

10 p flommen: Med badestampen som framkomstmiddel. Flomkatastrofe 2011-flommen i Thailand ble av media kalt the slow diaster, den sakte katastrofen. Alle visste katastrofen ville komme, men ingen visste når - og i hvor stort omfang. Tekst & foto: Anne Brit Hatleskog, NMS-representant i Thailand thailand: Fra nord rant vannet sørover, og i september var provinsene nord for Bangkok erklærte katastrofeområder. TV og aviser viste uvirkelige bilder fra byer og industriområder, og mange begynte å spørre seg selv: Klarer myndighetene å redde hovedstaden? Spekulasjoner Nyhetssendingene var fulle av spekulasjoner og satellittbilder. Hva kan skje om demningene rundt Bangkok ryker? Vi opplevde tomme hyller i butikkene og at drikkevann ble en mangelvare. Jeg tror nok den største belastningen for misjonærene var usikkerheten. Ingen visste når flommen ville komme, hvor stor den ville bli, og hva som da eventuelt ville skje. Informasjonen fra myndighetene viste seg å være lite pålitelig. Misjonærene fra nord-øst som hadde ærend i hovedstaden, ble bedt om å utsette reisen fordi alt var så usikkert. En familie bosatt i et av risiko-områdene rundt Bangkok ble evakuert til Mukdahan. Mange fra kirkene våre reiste ut på landsbygda, skolen til ungene våre stengte, og det var en avventende, merkelig spenning som preget hele Bangkok. Imens gikk hjelpeaksjonen til kirken for full styrke. NMS-misjonærene var aktivt med, og det var lange dager og sene kvelder for mange. Statsministeren ba alle forlate Bangkok fordi det meste av infrastrukturen hadde brutt sammen. Det var ingen varer i butikkene, mangel på drikkevann, søppeltjenester, osv. NMS sendte ut en melding til sine misjonærer om at familier med barn under ti år måtte forlate Bangkok. Jeg tror de fleste misjonærene nå i ettertid ser at NMS gjorde det riktige med en så klar bestemmelse på vegne av sine ansatte. Der og da var det ingen som ønsket å dra fra hus og hjem, naboer, kollegaer i kirken og venner, men samtidig var alle veldig slitne. NMS bestemte derfor lokalt at alle misjonærene skulle evakueres fra byen. Hjelpeaksjonen til kirken (ELCT) tok en pause av flere grunner: Det var nærmest umulig å få tak i drikkevann og mat til nødhjelpsposene, mange i kirken forberedte seg på å reise fra byen, samt at alle var mer eller mindre utslitt. Å vite at vi ikke dro når behovet for vår hjelp var som størst, hjalp godt. Det er ikke en god følelse å være den som reiser, når noen må bli igjen. Siden det nærmest var en masseflukt fra Bangkok, var også alle hotell sørover fullbooket. Vi klarte likevel å finne et sted for alle misjonærene, men da på et av de finere hotellene. Kontrasten var stor fra virkeligheten vi reiste fra, men det var en svært kjærkommen pause fra bekymringene og spenningene hjemme. Retur Vi visste ikke når vi kunne returnere til Bangkok, eller hva som ville møte oss når vi kom tilbake. Flere misjonærer brukte tiden til å hjelpe til i mottakssentre for flomofre. Ungene våre hadde hjemmeskole og kontakt med læreren via internett. De opplevde nok også at det var godt og nødvendig å rømme litt vekk fra usikkerheten hjemme. Etter en uke kunne vi reise tilbake til Bangkok. Også andre misjonsorganisasjoner avsluttet sin evakuering da. En av våre familier hadde på det tidspunktet en halv meter vann i gatene utenfor huset, og bodde delvis hos kollegaer og på hotell enda to uker. 10 misjonstidende

11 ikke lett å dra p opprydding: Alt fra første dag ble det satt igang hjelpearbeid av våre japanske samarbeidskirker. Først ren nødhjelp, så opprydding. Jordskjelvkatastrofe Usikkerhet og mangel på informasjon gjorde at situasjonen under jordskjelvet i Japan i fjor opplevdes så dramatisk for oss misjonærer. Tekst & foto: Ivan Fjeld, NMS-representant i Japan japan: Ingen av oss befant oss i - eller hadde noen tilknytning til - katastrofeområdet. Det lå flere hundre kilometer fra oss, øst i Japan. Men vi ble selvsagt sjokkert over bildene som raste over TV-skjermen. Selv om flere av oss nok ble bekymret for at nye jordskjelv skulle komme lengre vestover, ble det etter hvert problemene med atomreaktorene som fikk hovedfokus. Det var også dette som ble lagt til grunn da UD i Norge frarådet folk å oppholde seg i Japan, og som gjorde at NMS sitt beredskapsteam tok avgjørelsen om evakuering av alle sine misjonærer. Blandede følelser Det var blandede følelser blant oss som mottok denne ordren. Dette skyldes nok både ulik alder og livssituasjon, samtidig som at meningene også var delte om hvorvidt det fantes en reell fare eller ikke. Vi opplevde nok alle at Norge tok situasjonen langt mer alvorlig enn slik vi opplevde den her ute. Norske og vestlige nyhetskanaler syntes å krisemaksimere. Likevel har de fleste kommet til at det var riktig av ledelsen i NMS å kalle alle hjem. Den verste følelsen for oss var nok den å brått skulle forlate lokalmenigheten og samarbeidskirken (som nå allerede hadde det travelt med organiseringen av et økumenisk hjelpearbeid). Litt dårlig samvittighet hadde vi vel i grunnen alle sammen, og noen mente at det var galt å ikke gi den enkelte misjonær et valg om man ville reise eller ikke. Andre igjen så positivt på dette, og mente at dersom man kunne velge, ville de som drog bli satt i et dårlig lys de ville tilhøre den «feige» misjonærgruppen. Forståelse Heldigvis opplevdes det utelukkende positivt å komme tilbake til Japan igjen. Folk ga uttrykk for at de hadde savnet oss, og vi kunne senke skuldrene og igjen ta fatt på hverdagen. Vi møtte stor forståelse fra kirkeledelsen, som sa at de ville gjort det samme dersom de hadde hatt misjonærer i et land rammet av en lignende katastrofe. I etterkant har vi spurt oss selv om hvilke erfa- ringer vi har gjort oss, og om vi kan hente lærdom fra det som skjedde. Kunne noe vært gjort annerledes? Viktig å lytte Kanskje hadde en evakuering gradert etter alder og livssituasjon vært en mulighet; at for eksempel barnefamilier og ettåringer ble påbudt å reise, og dermed ville slippe å stå til ansvar for avgjørelsen i etterkant. Mens enslige og eldre misjonærer kunne fått et valg. Misjonærene er ellers stort sett enige om at ting skjedde litt for raskt, og vi opplevde at en avgjørelse ble tatt uten at man hadde forhørt seg tilstrekkelig med den enkelte av oss som var på feltet. Rådet fra UD ble viktigere enn å lytte til hva misjonærene tenkte. Egentlig er det ikke avgjørelsen om evakuering i seg selv som er problemet, for ut ifra tilgjengelig informasjon var nok den riktig. Men vi ville gjerne at misjonærenes stemme ble hørt. I fremtiden kan det tenkes situasjoner hvor dette vil være enda viktigere, og det burde derfor være en integrert del av beredskapsteamets rutiner. Sidene 9-11: Redigert av Marit Rødland misjonstidende

12

13 utfordringer Liker utfordringer Den nye kommunikasjonssjefen i Det Norske Misjonsselskap (NMS) heter Sigurd Egeland, er 46 år, liker en billig sigar i ny og ne, og mener at god kommunikasjon er livsviktig og krevende. Jeg har puslet med mange ting som jeg i utgangspunktet ikke har mestret på forhånd. Jeg liker nok utfordringer, sier han. Tekst: Marit Rødland Foto: Eivind Hauglid norge: Vi har fått en times tid til intervju midt i en ganske hektisk oppstartsfase for den nye kommunikasjonssjefen. Han forteller om bakgrunnen sin at han har hovedfag i Bibliotek- og informasjonsstudier. Han har bred kunnskap når det gjelder data. Blant annet driftet han et IKTnettverk da han var driftsansvarlig for IKT på Høgskolen i Oslo. Men han har også vært i Ecuador i seks år som misjonær for Misjonsalliansen, og jobbet som høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo. Misjonstidendes (MT) lesere vil kanskje kjenne ham igjen som leder av turoperatørselskapet Ravinala. Og så har jeg drevet en frukt- og tobakksbutikk i Sandnes, smiler han. Det er riktignok en god stund siden. Men han er fortsatt en mann som kan sette pris på en sigar i blant. t ydmykhet: Jeg går til redaktørjobben med stor ydmykhet, sier Sigurd Egeland. Ecuador og Ravinala Tiden i Ecuador var verdifull for Sigurd Egeland. Jeg lærte noe om hvilken påvirkning det har på folk å få oppleve et misjonsarbeid, en annen kultur, en annen sammenheng. Vi inviterte folk til å komme som volontører til stedet der vi var, slik at de selv kunne oppleve hvordan misjonen arbeidet. Vi så at det kunne forandre liv. Det var seks veldig kjekke år! Det var ofte strevsomt, men allikevel veldig kjekt, sier Egeland. Han dro til Ecuador sammen med kona Inger Kristin (Eggen) og ett barn i De returnerte til Norge for godt i 2004, og da var det blitt tre barn. Det var da jeg begynte som leder av Ravinala, hvor jeg har vært til nå. Nå var tiden inne til å søke ny jobb, og jeg søkte stillingen som kommunikasjonssjef i Det Norske Misjonsselskap (NMS). Jeg har som ansvar å lede kommunikasjonsavdelingen (informasjon, kommunikasjon, teknologi). Ansvar for IKT er nylig lagt til avdelingen. I tillegg skal jeg være redaktør for Misjonstidende. Jeg har ansvar for både ekstern og intern informasjon i og fra NMS. Umulig? Kommuniksjonssjef-stillingen inneholder ganske mye. Er den egentlig umulig? Ja. Hvis jeg ikke hadde hatt så gode medarbeidere, så. MT sine lesere vet vi prøver å kutte ned på kostnader og ansatte i NMS. Men likevel prøver vi å gjøre det samme som vi alltid har gjort. Vi må nok passe oss for å ikke slite oss helt ut, for det er ingen tjent med. Men hva skal vi gjøre? Og hvor god tid har vi på det vi skal gjøre? Det er viktige spørsmål. Tanken bak å legge IKT til kommunikasjonsavdelingen er at innhold og teknologi må spille på lag. Når det gjelder IKT, har jeg ansvar for teknologien i dataen. Vi er helt avhengige av data nå, og at vi har mest mulig såkalt oppe-tid. De som skal formidle informasjon må også ha et nært forhold til teknologien. Dette blir viktigere og viktigere etter hvert. Vi må omfavne teknologien fordi både yngre og eldre generasjoner tar dette i bruk. Det er også mye å spare på å flytte informasjon fra papir til internett. Redaktør Og så er du MTs nye redaktør. Ja, jeg går til redaktørjobben med stor ydmykhet, fordi MT er et blad med lange og stolte tradisjoner. Samtidig vet vi alle at vi stadig må fornye uttrykket vårt. Fornyelsen misjonstidende