Informasjonsblad for eldre I stavanger NR. 4/ ÅRGANG

Transkript

1 Informasjonsblad for eldre I stavanger NR. 4/ ÅRGANG

2 Informasjonsblad for eldre i Stavanger Utgitt av: stavanger kommune oppvekst og levekår Redaktør: stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonskomité: lone Koldby lone.koldby@stavanger.kommune.no Halvor Ingebrethsen halvor.ingebrethsen@lyse.net gerd borgenvik gebo80@msn.com mette bagge mette.bagge57@gmail.com stein Hugo Kjelby sthugokj@online.no Redaksjonens adresse: «mortepumpen» olav Kyrresgt. 23 servicetorget Postboks stavanger Harald sæther Paulsen harald.paulsen@stavanger.kommune.no tlf / bladet kommer ut 4 ganger pr. år og sendes fritt til alle over 67 år i stavanger kommune neste nummer kommer ut 1. mars 2013 stoff må være i redaksjonen 21. januar 2013 Forsidebilde: Gammelt julekort. Opplag: eksemplarer Layout: Grafica Hundsnes Trykk: gunnarshaug as Internett: På redaktørkrakken: Mortepumpen ditt blad! Internett har gjort det mulig å hente mye kunnskap en før ikke hadde tilgang til. leksikon var før den eneste kunnskapskilden som var tilgjengelig. Internett har mange kontaktpunkter, eksempelvis facebook, der du kan spore opp nye venner og holde kontakt med gamle. Her kan du og dine venner publisere alt og ingenting om deg selv og ditt liv. liker du det de andre publiserer, kan du gi utrykk for det ved å trykke på «liker» knappen. vi har et uttrykk som lyder: «noen liker moren og noen liker datteren.» I korthet vil det si at vi ser ulikt på ting. smaken er svært forskjellig. slik er også lesernes syn på mortepumpen. det ville i grunnen vært rart om det ikke var det. likevel er redaksjonen meget glad for all den positive tilbakemelding på at leserne liker mortepumpen. for at mortepumpen fortsatt skal være god og likt av de fleste lesere, trengs innspill fra nettopp dere lesere. mange av dere sitter inne med mange synspunkter, opplevelser og minner som kan ha interesser for andre. et godt eksempel på det kan du lese på s. 32 der Helge monstad forteller en artig historie fra guttedagene. Hvis flere engasjerer seg, vil mortepumpen bli mer variert og innholdet mer interessant for flere. mortepumpen utgis av stavanger kommune. mortepumpen er ditt blad! bruk det! med denne utfordring ønskes en gledelig jul og et godt nytt samarbeidsår. redaksjonen vil ønske leserne en riktig god jul, takke for samarbeidet i året som er gått og ønske et riktig godt nytt år!

3 Liv Brynildsen BYPROFILEN Tekst og foto: Stein Hugo Kjelby Mange av Mortepumpens lesere vil nikke gjenkjennende når de nå leser om Stavangers første sykepleiesjef, Liv Brynildsen. Vi kan trygt si at ingen har betydd så mye for hjemmetjenestenes utvikling i Stavanger som nettopp henne. I over 26 år satte Liv Brynildsen standard for den hjemmetjeneste som Stavanger kommune i dag kan tilby sine innbyggere. Hun var pioneren som fra 1970 og utover bygget opp det kommunale tilbudet. Liv Brynildsen kom til Stavanger først som lærer på Sanitetsforeningens sykepleierskole. Da stillingen som sykepleiesjef ble utlyst, syntes hun det var en spennende utfordring. Hun søkte og fikk den. Det kan Stavanger være glad for i dag! Mortepumpen møtte henne hjemme i Dalsetkroken. Den spede begynnelse På slutten av 1960 årene kan vi si at kimen til en hjemmetjeneste i stavanger kommune begynte å spire. det ble opprettet en sykepleiesjefstilling og en sykepleier stilling. fra før hadde kommunen en hjemmehjelper ansatt. nå skal det også bemerkes at kommunen allerede hadde en god husmorvikarordning, som etter hvert ble integrert i hjemmetjenesten. midlertidige retningslinjer for hjemmesykepleie ble vedtatt av stortinget i det innebar en plikt for kommunene å opprette en ordning med hjemmesykepleie. de som iverksatte tjenesten fikk stor dekning fra staten som gav 75% refusjon for lønnsutgifter og 100% for kjøreutgifter. liv brynildsen følte at det var en stor oppgave som lå foran henne å få gjennomslag for hvilken betydning det hadde for byen å få en Sykepleiesjef Liv Brynildsen la grunnlaget for Stavanger kommunes gode hjemmetjenester. god utvikling av hjemmetjenestene. Hun hadde imidlertid gode medspillere i lederen for Helse og sosialstyret, lars vaage og leder for eldreomsorgsutvalget, torjer meling. sosialsjef lars rob var hennes sjef og en god støttespiller i det videre løpet. Hjemmesykepleie var en ny sektor innen omsorgstjenesten. få visste hva den innebar og arbeidsområdet var ukjent. det ble derfor en knallhard tid for å rekruttere fagfolk. I denne perioden hadde vi god hjelp av den veletablerte menighetspleien, der diakoner, slumsøstre og menighetsøstre i generasjoner hadde utført sykepleie og andre oppgaver i de private hjem, fortel- 3

4 1979. Liv Brynildsen med staben ved avdeling for hjemmesykepleie. 1. rekke fra v: Oversykepleier Mai Liss Kjuus, ass. sykepleiesjef Ingrid Torsteinsbø, sykepleiesjef Liv Brynildsen. Bak fra v: Oversykepleier Bjørg Svensrud, fysioterapeut Randi Moldestad, kontorassistentene Petra Egeli og Ruth Hodnefjell. ler liv brynildsen. de inngikk et samarbeid med kommunen og utgjorde en stor faggruppe i det videre arbeidet. likevel var det i begynnelsen, som også nå i våre dager, problemer med å dekke sommerferien. da var sykepleiesjefen på farten rundt i byen for å gi medisiner, ordne sårstell og ellers det som måtte gjøres av sykepleie i de mange hjem. En aktet sjef etter hvert begynte unge sykepleiere å interessere seg for hjemmesykepleie. dette var en ny måte å jobbe på. den var faglig krevende, blant annet fordi helsepersonellet ofte gikk aleine i hjemmene og ikke hadde et team å støtte seg til der og da. arbeidet var imidlertid interessant og faglig utviklende. også lønnen ble etter hvert konkurransedyktig. Hun bygget opp en stab med dyktige medarbeidere som så opp til henne og respekterte henne. liv brynildsen var en sjef med myndighet, men også med ydmykhet og hadde et varmt hjerte for sine ansatte. det førte til en velfortjent stavanger aftenblad pris «markblomster» i liv brynildsen fikk opprettet et samarbeid med sykehuset for å kartlegge utskrivningsklare pasienter. dette var meget nødvendig fordi pasienter ofte ble utskrevet fra sykehuset uten at hjemmesykepleien fikk beskjed. Hver torsdag gikk hun på sykehuset og hilste på de utskrivningsklare pasientene. da fikk hun presentere tjenesten de hadde å tilby og en viktig kontakt var opprettet. men det var den gang, da presset på tjenesten ikke kan sammenlignes med dagens. Tilbudene utvides vi kan trygt si at i løpet av en tyve års periode vokste stavanger kommunes tilbud innen hjemmesykepleie til noe av det beste i landet. liv brynildsen følte hun seilet i medvind. I hvert årsbudsjett ble det bevilget mer penger til avdelingen hennes. det førte til at avdelingen i 1974 kunne organisere et heldøgns tilbud for sykepleie. et år senere ble den første fysioterapeuten og ergoterapeuten ansatt. også den psykiatriske siden av tjenesten ble styrket da avdelingen fikk en psykiatrisk sykepleier. 4

5 1983. Liv Brynildsen med hjemmesykepleiens administrasjon: Fra v. Oversykepleier Eldbjørg Haga, ass. sykepleiesjef Signe Lundh, oversykepleier Jan Arvid Børnes, sykepleiersjef Liv Brynildsen og oversykepleierne Solveig Sundt Hansen, Anne Helene Frostestad og Berit Nor Hansen. I denne tiden hadde kommunen god økonomi. oljevirksomheten var kommet godt i gang og kommunen følte at det nå var rett tid til å satse på omsorgstjenester. I 1979 hadde sosialkontorets avdeling «Hjelp til hjemmene» 51 sykepleiere, der av to spesialutdannede i psykiatri, og bort i mot 300 hjemmehjelpere. avdelingen hadde fysio- og ergoterapeuter, velferdskonsulent for eldre, konsulent for inntak i alders- og sykehjem og en ambulerende vaktmester. I tillegg bidro avdelingen med praksisplasser for sykepleier studenter. Knappere tider, flere oppgaver liv brynildsen var glad for at hun hadde satset så sterkt i «de gode tidene». allerede tidlig i 80-årene begynte innstramminger i budsjettene. de rause bevilgningene skrumpet inn og hun var svært glad for den staben hun hadde klart å opparbeide. I 1987 ble sykehjemmene overført fra fylket til kommunen og liv brynildsens avdeling fikk alle byens sykehjem mer eller mindre i fanget. I 1980 ble avdelingen desentralisert og det ble opprettet pleie- og omsorgsavdelinger i bydelene. formålet var at publikum skulle få sine tjenester i bydelen der de bodde. dette er en ordning som fremdeles praktiseres. nå heter det bestillerkontor en viktig ordning for bydelene. lov om Psykisk helsevern ble iverksatt i også forvaltningen av denne tjenesten ble tillagt avdelingen for Åpen omsorg som den etter hvert ble hetende. liv brynildsen ser tilbake og er takknemlig for det hun har fått være med på i sin tid i stavanger kommune. det har vært krevende. Ikke minst har politikere stilt krav til tjenestene for sine velgere. men også publikum har hatt forventninger som ikke alltid har kunnet innfris. avdelingen ble etter hvert en stor og krevende avdeling med mange ansatte og store økonomiske uttellinger. takket være gode medarbeidere ute og stab inne, var dette en spennende utfordring. 5

6 Sykepleiesjef Liv Brynildsen flankert av stolte medarbeidere da hun mottok Stavanger Aftenblads heder «Markblomster» i Foto: Stavanger Aftenblad. Kunnskap gir trygghet Pårørendeskolen liv brynildsen har alltid interessert seg for sitt fag og i særdeleshet det økende fenomenet demens. Hun ble derfor med i nasjonalforeningens demensarbeid og ble oppnevnt som medlem av det sentrale demensutvalget. lokalt i regi av nasjonalforeningen, tok hun initiativ til oppstart av Pårørendeskolen. lenge så hun behovet for å kunne gi pårørende råd og veiledning. der er ingen som riktig kan gi forklaring på at antall demenspasienter er økende. før var sykdommen mer relatert til eldre mennesker. sykdommen er ofte snikende og oppdages ofte tilfeldig av familie, venner og arbeidskollegaer som ser avvik fra kjent adferd. gjennom Pårørendeskolen har hun møtt mange pårørende. disse pårørende oppleves som en gruppe som er taus, krever lite og de har mer enn nok med å få dagene til å gå rundt i sitt arbeid for sine demente. liv brynildsen har tro på at kunnskap gir trygghet. Hun synes det er et spennende frivillig arbeid, og så får hun selv verdifull erfaring fra pårørende som deltar på skolen. tar en bort den ressursen som pårørende representerer vil omsorgen kollapse, mener liv brynildsen som selv nå har passert 80 år. det er viktig og stimulerende å engasjere seg etter en blir pensjonist. 6

7 Det er høst Dikt til eldres uke på Øyane Sykehjem 2. oktober 2012 Av Ragnar Bergesen Når vi kommer til september og oktober merker du noe i din natur. Det blir en lavere temperatur. En dag kommer det en storm fra vest med regn i store kaskader, og rundt deg lander de vakre gule blader både her og der. Tilbake står en mengde nakne trær. Men enten de står ved fjord fjell hei eller mark, så er de beskyttet av sin tette og sterke bark. Men både vi og trærne har av erfaring skjønt, at når våren atter kommer, vil alle bladen igjen vise seg i grønt. Omkring deg ligger markene ganske øde, for nå har bøndene fått i hus markens grøde. Blomstene i fjell have og hei er nå ganske lei, for de vet at snart må de si takk for seg. Men er det en staude er det ikke så naude. Men det er noe som vi og stauden forstår, at dette bare er en pause på livets vei, for til våren er de tilbake for å glede deg og meg. Tar du en tur i skogen kommer du til et tre, så sier du: Du er et vakkert tre, og kan være stolt av det, men jeg advarer deg om ting som kanskje kan skje. Det er ikke sikkert at du får stå i fred. Det kan komme en storm som kan blåse deg ned, og da blir du hogget i kubber og pinneved. Noe annet som kan skje. Det er at noen kommer og sager deg ned. Når snøen kommer blir du slept til nærmeste elv, hvor vannet fosser i store strømmer, og før du aner det, er du blitt til flytende tømmer. Nedover elven flyter du av sted, og tømmerfløterne de gir deg ikke fred. Du føler at du er kommet i en sluk, når du tilslutt lander i et sagebruk. Her har noen bestemt at nå skal du komme til nytte som papp eller papir eller fine materialer til hus brygge og hytte. Blir du til vegg eller tak, kan alle se, at du fortsatt er et vakkert tre. Men verre er det hvis du havner i en ved stabbel som måles opp i favner, for da er du underveis for å gi varme i ovn eller peis. En kald høstdag kommer du i fyr og flamme, for å gi noen av oss mennesker en ekstra god varme. For dem som har blomster og bær i sin have, er du nå som kompost en velkommen gave. Tar vi senere en gang en tur ut i skogen der du sto, vil vi se at noe nytt er begynt å gro. Med ditt frø kommer det nå et nytt spir til et tre, som vi alle håper for alltid får stå i fred. På kalde regn og vindfulle dager sitter du i din varme stue,og ser på det triste været som får deg til å grue. Selv noen solgløtt på denne tiden er ingen trøst. Men det er en ting du og jeg vet, at dette skjer hver eneste høst. 7

8 Bjørn Ingermann Endreson ( ) «Eneren» som utstøtte seg selv Av Reidar Frafjord moren var anna Kommedal ( ) fra stavanger, og faren var reisende Haakon endreson ( ) fra Kristiansand. de bodde sammen med morens foreldre på furu gård. bjørn fikk en søster, Inger liv, f. 1925, og en bror, tor jonas Haakon, f da gutten var 8 år, flyttet familien inn i nybygd hus på gårdens område, furuveien 15. dette ble hans bosted inntil han i 1946 dro ut i verden. senere i livet, da han en periode pendlet mellom stavanger og bærum, stod alltid «sørlandsstua» her til hans disposisjon. Jeg hører ikke hjemme her. Mitt sinn har flukt mot andre vær hvor stormer står mot steile fjell og nakne skjær. Jeg kjenner ikke noen her De lave bakker, blide trær, og mennesker som alltid vet hva dagen er. (fra «Kadens», 1946) den kosmopolitiske enstøingen i norsk kulturliv; instruktøren, skuespilleren, forfatteren, scenografen, oversetteren og teatersjefen ved rogaland teater, ville fylt 90 år den 20. januar. Han var født i Kristiania, men ble døpt i Haslum kirke, bærum, den 16. april blant fadderne nevner kirkeboken for Østre bærum bl.a. mormoren, Inger Kommedal, og onkelen, rasmus Kommedal. I ungdomstiden var han en meget habil idrettsutøver sommer som vinter, faktisk et multitalent av de sjeldne. I fri-idrett satte han norgesrekorder for juniorer i spydkast og 110 m hekkeløp. I turn, alpin skisport og hopprenn ble han også en ener som etter hvert ervervet en betydelig premiesamling. samtidig var bjørn endreson et skolelys, et forhold som kulminerte med «særdeles tilfredsstillende» til examen artium på engelsk - linjen ved stabekk gymnas i alle utdanningsveier lå nå åpne for ham; det medisinske studiet ved oslo Universitet var aktuelt, men det ble med tanken. I stedet gjennomførte han statens gymnastikkskole, statens Kunstindustri- og Håndverkskole og litteraturfag ved Universitetet. allerede som 20-åring ble han engasjert i teaterarbeid, som en av initiativtakerne til bærum studioscene. Her opptrådte han bl.a. sammen med brødrene espen og Pål skjønberg, med deres mor, Henny skjønberg, som instruktør. I 1946 utgav bjørn endreson sin første og eneste diktsamling, «Kadens», som fikk en meget 8

9 Som turner og fri-idrettsutøver I ungdommen. (Foto fra Haakon Endreson) positiv mottagelse. Han følte på den tiden en rastløs dragning mot ensomhet og meditasjon, noe som førte til fire års omflakkende liv. først og fremst i Usa hvor han selv regnet ut at han hadde vært innom 40 av statene og hatt 56 jobber. Han arbeidet bl.a. på broadway i new York hvor han møtte arthur miller og fikk oppleve hva denne personen stod for. Han hadde ellers lange opphold i marokko og mexico. sin «masters degree» i teatervitenskap med temaet «lao-tse og taoismen» tok han ved lawrence College i appleton, Wisconsin. På universitetet der møtte han en medstudent, Priscilla leith Hartmann, som ble hans livsledsager i flere år framover. de fikk også en sønn, roderic, og flyttet til Hopi-indianerne i arizona hvor de oppholdt seg i over ett år. I dette samfunnet mottok han sterke inntrykk og impulser som kom til å bety mye for hans senere virke som teatermann. da bjørn endreson sammen med Priscilla og roderic returnerte til norge på begynnelsen av 1950-tallet, fikk han arbeid ved riksteatret som instruktør og altmuligmann; sjåfør, programansvarlig og billettør. Han hadde også instruktøroppdrag ved det norske teatret og nasjonalteatret før han i 1956 kom til stavanger og rogaland teater. Her slo han rot der han selv hadde røttene sine. I et intervju svarte han på spørsmålet: «Hvorfor hit»? «bl.a. fordi jeg stort sett har slekten på disse kanter. skulle jeg ha hengt det riktige gårdsnavnet til endreson, måtte det blitt joa. farfar var fra joa på jæren, mor fra stavanger. og slik kunne en følge slekten mormor fra fossmark i lysefjorden, morfar fra Kommedal i frafjord. besteforeldrene mine eide eiganes gård der hvor gravlunden ligger i dag. det var naboeiendommen til den kiellandske ledaal.» 9

10 Ikke lenge etter ankomsten, i februar 1957, startet han det legendariske barneteatret ved rogaland teater, en unik institusjon også i europeisk sammenheng. Her fikk barn opplæring i teater, barn spilte for barn og slapp til på scenen med profesjonelle veiledere. endreson skrev selv stykkene barneteatret oppførte de første årene, og gjennom disse viste han hvordan han tok barna på alvor. etter tre år, i 1960, ble bærum-nomaden med de rogalandske røtter sjef for selve rogaland teater og hadde denne funksjonen i 10 år, en lengre sjefstid enn noen andre har prestert. Han kunne se tilbake på et imponerende repertoar som både var dristig og aktuelt. men da han sa takk for seg i 1970, som 48-åring, var han helt utslitt, utbrent og nedbrutt og rimelig lei av alt som dreide seg om teater. Han lå på sykehuset da han fikk telefon fra teatersjef tormod skagestad ved det norske teatret i oslo med spørsmål om han ville gå gjennom et manus av den irske dramatikeren, samuel beckett, med tanke på regi. dette var stykket «mens vi venter på godot», et skuespill som ble gjennombruddet for det absurde teater, og som beckett vant verdensberømmelse for. det som endreson gjorde med beckett, var ikke mindre enn et under. På 1960-tallet hadde fjernsynsteatret forgjeves prøvd å gi nordmenn forståelse for den absurde dikteren, men ble møtt med seernes raseri og fnys, dette ville de ha seg frabedt. og i sin sjefstid på rogaland teater hadde han som et eksperiment satt opp becketts «sluttspill». da gikk folk under forestillingen, og til slutt satt det åtte personer igjen i salen. stykket ble spilt to ganger før det ble tatt av plakaten. nå fikk bjørn endreson i møtet med den irske minimalisten nytt kunstnerisk liv, som becketts «tvillingsjel», som han selv uttrykte det. «det er beckett som holder liv i meg; fysisk, psykisk og økonomisk. jeg får penger for å gå inn på scenen og snakke om meg sjæl», uttalte han i et intervju. endreson maktet å lytte seg fram til becketts røst og få hans små mennesker som sysler med sine vanlige gjøremål midt i en Sammen med mor, søster og bror. (Foto fra Haakon Endreson) iskald verden, til å framstå galgenhumoristiske og også optimistiske midt i tomheten. de to møttes bare en gang, på en bar i Paris over en irsk whisky, men de vekslet nesten ikke ord med hverandre. de delte stillheten. senere korresponderte dikter og regissør tett og ordknapt i en brevveksling der beckett skrev på bittesmå visittkort, mens endreson svarte ham på julekort av munn- og fotmalende kunstnere. I 1991 hadde bjørn endreson arbeidet seg igjennom og satt opp alle becketts 20 skuespill på nynorsk på det norske teatret, som etter hvert ble en av verdens fremste beckett-scener. Han var en språklig begavelse som hadde stor sans for den dramatikken som hverken sløser med ord eller meninger. Han oversatte også mye av Harold Pinter og ellers alt fra «Pippi langstrømpe» og «ole brumm», musikalen «Cats» og «les miserables», til Ibsens «brand». for barn skrev han fem skuespill, bl.a. «Hei, Kolumbus nei, Kolumbus» som vant førsteprisen for beste barnestykke i

11 bjørn Ingermann endreson har blitt karakterisert som «en vill blomst på den andre siden av gjerdet». men han ble ikke utstøtt, han var bare den han selv ville være; valgene var hans egne. I langt større grad enn andre kunne skolelyset og toppidrettsmannen fra furu gård i bærum stikke sin livsløype etter eget hode. bjørn endreson kom til stavanger 34 år gammel og skulle bli værende her i byen i 42 år. sammen med skuespiller edith ottosen bodde han mange år på buøy, og de seneste årene, da kreftene for alvor sviktet, hadde han et godt oppholdssted på Øyane alders- og sykehjem. der sovnet han fredfullt inn, 76 år gammel, den 12. november Han ble bisatt i stavanger Krematorium den 20. november, og etter eget ønske ble hans aske strødd i Hafrsfjord. Sammen med søster og bror i juleselskap på 1990-tallet. (Foto fra Haakon Endreson) Foto fra broren Haakons bryllup. Faren til venstre i bildet og moren til høyre, ved siden av Bjørn. 11

12 Bokanmeldelse «Vandring mot varden» En fortelling om bonde og lærersønnen Sigmund Sunnanå sitt liv i yrke og fritid. Forfatteren Svein Helgesen, født i Sauda i 1948 og har bodd på Bru i Rennesøy siden Politisk aktiv og i perioden var han statssekretær for Jon Lilletun i Kirke, utdannings og forsknings departementet. Seniorforsker ved Rogalands forskning og til 2007 utdanningsdirektør i Rogaland. Tekst: Halvor Ingebrethsen. Bilder: Forlaget Horisont en ny bok fra forlaget «horisont» er kommet på markedet. Den beskriver skolepersonligheten sigmund sunna nå sitt liv og virke gjennom 80 år. Boken er ført i pennen av skolemannen og spesialrådgiveren Svein Helgesen og har fått tittelen «Vandring mot varder». Forfatteren betegner boken i tre punkter, som «en skolehistorisk reise En kulturhistorisk reise og en personlig livsreise. sunnanå betegnes som gjennom flere tiår å har vært en nasjonal aktør i fremste rekke innen norsk skole og lærerutdanning. Boken gir dermed et bilde av de reform- og endringstider det da har vært for norsk samfunnsutvikling med skole- og utdanning som et spesial felt fra midt på 1930 tallet og frem til i dag. Men sigmund sunnanå var også aktiv på flere andre områder, som dreng, sildelosser, løebygger, befal og buss- og taxisjåfør. Boka gir altså et fargerikt bilde av skole mannen sigmund sunnanå, som det varme, inkluderende mennesket han har vært i rollen som ektefelle, far, bestefar, venn, lærer og leder, uttaler forfatteren svein helgesen som har maktet å gi et omfattende og helstøpt bilde av sunnanås «Vandring mot varden» PS: Boken kan bestilles: Seniorrådgiver Svein Helgesen, Vakthusveien 7, 4158 Rennesøy/ e-post: shelge2@online.no eller telefon til Forlaget Horisont Pris kr. 250, eksklusive porto. 12

13 Tro og tanke Det nesten perfekte juletre Det er vanskelig å finne det helt perfekte juletreet, selv om du kjøper det hos en profesjonell juletreforhandler på torget. Enda vanskeligere er det når du er så heldig å bli invitert av gode venner til en hyggelig tur i skauen for å finne Treet. Vel, vel, jeg fant et denne gangen også, nesten perfekt. Symmetrisk og flott på tre sider og litt glissent på den fjerde. Men hva gjør vel det? Man plasserer bare den glisne siden inn mot et hjørne. Og bruker man i tillegg litt grønn ståltråd og drar et par av greinene sammen, skjuler man manglene ganske godt. Treet ser bortimot perfekt ut. Juletreet er på sett og vis et speilbilde av oss alle. Vi har våre gode sider og våre mindre gode. Fra noen sider tar vi oss godt ut, fra andre ikke. Det er alltid noe vi kan eller bør rette på. «For Guds ansikt stiller vi oss alle frem,» skriver Paulus i sitt andre brev til kori nterne. Gud ser oss og tar imot oss akkurat slik som vi er, både med våre gode og våre mindre gode sider. Han ser det vi prøver å glatte over, og det vi prøver å rette på. Han ser at under den nesten perfekte overflaten trenger treet næring for ikke å miste nålene, og gjennom bibel og bønn viser han oss vei til kilden, der vi kan hente den næringen vi trenger. Holder vi oss nær til kilden, vil Gud «la lyset skinne i våre hjerter, slik at kunnskapen om Guds herlighet i Jesus Kristus kan lyse fram» gjennom oss, slik julen stråler mot oss gjennom et vakkert om enn bare nesten perfekt juletre. Håkon Borgenvik 13

14 Hva er en nyhet? Hvis en hund biter en prest, er det ingen nyhet. Hvis en prest biter en hund: Da er det en nyhet. Tekst: Halvor Ingebrethsen. Illustrasjoner: artdesigncollection Pressen er meget bevisst på hva som er en nyhet. Redaksjonene får sikkert mange artige tips. Fra innsenderens side fortonet seg som en nyhet. Men det er poenget som foreligger, som avgjør om pressen synes dette er interessant for videreformidling. Ved å følge med i de notisene en del aviser presenterer hva som ble oppfattet som en nyhet for mangfoldige år tilbake, er det interessant hvordan dette har forskjøvet seg, i alle fall i norsk presse. Eksempelvis er det mye morsomt å finne i Stavanger Aftenblads spalter om det som ble oppfattet som nyheter og som fikk spalteplass for og 25 år siden. La oss ta en titt på disse begivenhetene, som i alle fall i sin språkbruk og form, sikkert hadde havnet i refusjonskassen i dag. La oss se på noen «nyheter», vesentlig tilbakedatert til for 100 år siden. En skillsmisse. I København har det vakt en del opmerksomhed, at den bekjendte kunstelsker dr. phil., brygger jacobsen er blitt skilt fra sin smukke hustru, fru lilly j., født Kohl, med hvem han nylig indgik egteskab efter sin første hustrus død. brygger jacobsen har i disse dage udsendt kort til familie og venner, hvori han meddeler, at egteskapet er ophævet paa grund af aldersforskjel. den unge fru jacobsen har forladt byen, og en af de nærmeste dage tiltræder dr. jacobsen selv en udenlandsreise, der rimeligvis vil strække sig over et aars tid. Brand. der ble i gaar meldt brand i Pedersgt. 8. en brandmann syklede derhen. Hjemlengsel. en ung kvinde fra lunde, reiste for 23 aar siden til amerika, men har aldrig rigtig kunnet trives derover. nu er hun og hennes mand og deres otte børn komne tilbage til fødebygden for ikke at forlade den mere. Barnedåben blev udsatt. det fortelles at barnedåben i distriktet blev udsatt i går i anledning af fotballkampen mellom viking og lyn. Selvangivelse. det er en forandring på selvan givelserne i år. Hvis de eier en flyvemaskin, skal den opføres under rubrikk 26! 14

15 Stavanger Privatbank har i 1908 paa en omsetning af ca. 142 miljoner kroner havt en fortjeneste af kroner ,48. Hatten kom igjen. I sommer, mens arbeidet paagik med nedlægning af rørledningen ude i mosvandet, mistet en af arbeiderne sin filthat. Han fandt den ikke igjen, og senere har den ikke været set, før den i dag meldte sig selv. den var nemlig gaat nedover i ledningen til byen og havned i ventilerne i dampmaskinen paa egenæs pumpestation. Her gjorde den slige ophævelser, at man maatte stanse det hele maskineri for at se, hva der var tis. og dermed blev hatten atter disponibel. men den havde lidt en saa sørgelig medfart paa sin underjordiske færd, at eieren neppe har nogen større grund til at glæde sig. Stortingsmand Gjedrem var for nogle uger siden saa uheldig at faa noget af huden afskrabet invendig i venstre haand. saaret grodde igjen, og han agted ikke paa det, men 2-3 uger efter begyndte det at verke i haanden, og det var nær gaat over til blodforgiftning. Han ligger nu under lægebehandling i egersund. der skal ikke nu være nogen fare. Det var betryggende (redaksjonens bemerkning) Kirkegaardsvagten. om jeg ikke husker feil, var det i fjor nogenlunde paa denne tid at kirkegaardsvagten ophørte at fungere. jeg haaber, at vedkommende styrelse nu indser nødvendigheden af at la vagten forrette aaret rundt idet den tiltagende trafik over kirkegaarden mer end tidligere gjør dette nødvendigt. I fjor la jeg merke til at høns i svære flokke fra lagaardsveien havde fast tilhold efterat vagten var ophørt, og ligesaa flokke af sauer lige indunder jul beitende mellom selve gravene. naturligvis var ikke dette saueeiernes mening; men naar ned ved Hillevaagsvandet var snauædt, var det naturlig at dyrene trak op til federe beite. Epilog: Det må erkjennes at det automatiske rettskrivningsprogrammet har vært i høy beredskap og aktivitet under nedskrivningen av ovennevnte artikkel. Språket har tydeligvis endret seg siden år

16 Stavanger fra misjonsby til oljeby Tekst: Gerd Borgenvik det hevdes at stavangers største eksportartikkel før oljen var misjon. norsk misjonstidende ble lest av folk over hele landet, og i 1960 hadde bladet flere abonnenter enn stavanger aftenblad! På den måten nådde misjonsinformasjon ut til de ytterste skjær. misjonskvinnene var ofte bedre informert om byene på madagaskar enn om byene i sitt eget land. dette var før oljen overtok, men fortsatt befinner misjonens knutepunkt seg på misjonsmarka, som området kalles. der holder hovedadministrasjonen for det norske misjonsselskap (nms) til, og et steinkast unna ligger misjonshøgskolen, som har utviklet seg fra misjonsskole til en vitenskapelig høgskole med kompetanse på flere felt. filmsentralen ble opprettet på 40-tallet og fikk lokaler i administrasjonsbygget. I 1947 ble jan dalland ansatt som leder, og han fikk flere dyktige medarbeidere, blant dem sverre tinnå, som senere ble journalist i nrk. Ikke alle var like begeistret for initiativet. film ble av mange ansett som noe syndig i likhet med dans og felespill. men jan dalland og hans medarbeidere jobbet iherdig med å spre informasjon om hvor viktig filmvirksomheten var i misjonens tjeneste, og filmkveldene på bedehuset ble snart en suksess. «Oh, my God!» det er denne filmsentralen som danner bakgrunnen for teaterstykket «oh, my god!». Premieren fant sted på rogaland teater den 22. september, og der møter vi jakob, som leder filmsentralen mens han venter på å bli godkjent og utsendt som misjonær av nms. stykket fikk god forhåndsreklame som et innslag i litteraturfestivalen Kapittel 12, og ble omtalt både i en formiddagssamling på sølvberget og som «Prat om misjon» fra scenekanten. etter premieren var anmeldelsene mange og meningene forskjellige. tarald aano I stavanger aftenblad brukte som overskrift: «misjonsfjolleri uten dybde,» og kom med utsagn som: «Ingen dype tanker om tvil og tro, men ren farse, og «Ingen av karakterene griper oss.» tomas sundnes drønen, førsteamanuensis i globale studier og religion på misjonshøgskolen, var mer positiv. stykket framstiller en ung manns kamp med kallet og ledelsen i nms, som mener at jakob ikke er moden nok for en slik tjeneste, men heller bør lage filmer om misjonærenes bragder på misjonsmarken. Han poengterer at dette er ment å være en komedie, men med mange undertoner, som kan sette tanker og følelser i sving hos et våkent teaterpublikum. journalist liv riser som vokste opp i stavanger, «i misjonsselskapets innerste sirkler», som hun sier, er heller ikke særlig positiv i sin anmeldelse i vårt land. Hun medgir at stykket rommer mange humoristiske innslag, men befinner seg for fjernt fra den fra virkeligheten det vil beskrive. «det minner for mye om russerevy», mener hun. 16

17 det mest interessante er å lese hva sverre dalland har å si, sønn av jan dalland. Han var selvsagt svært spent da han kom fra oslo for å overvære forestillingen. «det var bare hårfargen til jakob som kunne minne om far,» sa han. jan dalland ble født i Kina i Han var begavet og snakket både mandarin, engelsk og norsk flytende. I norge begynte han på Kg (Kristelig gymnasium), og siden tok han teologisk embetseksamen ved menighetsfakultetet. Under krigen var han prest i levanger, men flyttet siden til oslo og stavanger, der han ble ansatt ved filmkontoret i Interessen for film hadde han med seg fra guttedagene, så det var ingen tvil om at han hadde gode forutsetninger for denne jobben. bortsett fra hårfargen var det en ting til som kunne minne om jakobs skjebne. jan dalland hadde også kall til å reise ut som misjonær, men han ble hindret av en alvorlig trafikkulykke, der han fikk knust et kne. sverre dalland konkluderer: «en svakhet i stykket er at manusforfatteren ikke forstår at noen kan være kristne eller hvor sterkt et kall kan være.» og: «så flott stykket enn var, så var det egentlig mobbing av en gruppe som er villig til å ofre seg for sin tro». og til slutt: «men det er vel ikke så lett å skildre en tro som man ikke tror på?» lørdag 20. oktober var det et misjonsinteressert publikum som inntok teateret, og etter forestillingen skulle det være samtale fra scenekanten og anledning til innspill fra salen. det var med både spenning og forventning undertegnede inntok sin plass på balkongen. til å begynne med var jeg bare forundret. Hva mente regissøren egentlig? skulle ikke stykket handle om misjon? men her var ikke spor av gjenkjennelse å finne for en med tilknytning til nms. den siste replikken kom fra en i salen: «dette var ren harselas, en hån mot alle dem som gjør og har gjort en uegennyttig innsats i misjonens tjeneste.» «da klappet jeg for første gang,» sa en legemis jonær som jeg traff utenfor teateret. gjennom 30 år har han og kona levd for å hjelpe fattige og syke til å få et bedre liv. de har behandlet polio og tuberkulose og medvirket til at spedalskhet er blitt utryddet i landet der de har arbeidet. de bruker ikke store ord om seg selv og det de har utrettet, men er glade og takknemlige fordi de har hatt et rikt og meningsfylt liv. I all misjon går ord og gjerning hånd i hånd. det skjer i skolearbeidet, ved klinikker og sykehus, i blinde- og døvearbeid, på barne- og eldrehjem, og i kirken over alt hvor det er behov for en hjelpende hånd og noen trøstende ord. jeg har hatt mye glede av rogaland teater siden jeg flyttet til stavanger i 1973, men slik var det dessverre ikke denne gang. jeg kan bare si: «better luck next!» Foto: Gerd Borgenvik. 17

18 Glædelig jul Et innblikk i julekortets historie Av skuespiller Erik Svendsen Antakelig verdens første julekort. Skuespiller Erik Svendsen var kjent i Stavanger for sitt engasjement for eldre. Han gledet Mortepumpens lesere med artikler omkring våre juletradisjoner. Erik Svendsen var i mange år ansatt på Rogaland teater. Før det virket han i Bergen og var den første i Norge som startet med kirkespill. Han utgav også sangboken «Kan du minnes», viser og sanger for eldre. Følgende artikkel sto i Mortepumpen nr Den gjengis nå til glede for nye lesere. «Ha det» er den mest kalde, innholdsløse og likegyldige hilsen blant nåtidens mennesker. den sier ingen ting. Hva er det man skal ha? godt eller ondt? det ligger helt opp i dagen at «Ha det» er en forkortelse der slutten mangler. for 2000 år siden skrev Cicero til sin hustru og datter: «Hvis du er min livs glede, tullia, har det godt, har også jeg det godt.» se det var noe helt annet. det er en hilsen med mening i. Ved juletider får folk flest dårlig samvittighet. De fagre nyttårsløfter ble heller ikke i år innfridd. tenk på alle de brev som ikke ble skrevet. det er en kunst å skrive brev og folk flest behersker den ikke lenger. like lite som det kan den kunsten å ha tid for hverandre i hverdagen. les hva johan falkberget skriver: «den dag det ikke skrives brev, vil livet miste mye av sitt lys og sin varme. Hvem vil utlevere sine inderste kjensler til kringkasting og tv? Ingen.» med johan falkbergets vise ord i minnet skal vi se litt på en helt spesiell form for skriftlig kontakt: julekortene! som med «Ha det» er «glædelig jul» en amputert form. Her er det første ledd som er radert bort. «glædelig jul» er en forkortet form av en opprinnelig alvorlig ment hilsen i høytidens stund. den ble fremført mundtlig: «maa det være mig tilladt, at ønske eder og eders smukke familie, en i alle Henseende glædelig Jul!» Skulle det gjøres ekstra flott sa man kanskje «julehøytid!» når overbringeren hadde utført sitt ærend la han ofte igjen et overrekningskort, der hilsenen var nedskrevet. Kortene ble lagt i en skål, eller en vase, på bordet. ettersom tiden har ruslet og gått har vi fått mindre og mindre tid for hverandre. ordet «gledelig», ble for langt og ble til «god». «god jul» hører du ropt til deg på gaten. I trengselen kan det være vanskelig å oppfatte fra hvilket travelt menneske den kom. Kanskje var den også ment til en helt annen? for ikke å snakke om mannen som i juletravelheten falt om utenfor et varemagasin. Han var blitt truffet av noe nedfallende fra oven. I det skiltet, for det var det, falt videre fra hodet mot bakken leste han «god jul.» jo, man takker! en noe uvanlig form for julehilsen det der. la oss samle oss om en mer behagelig form: julekortet. det avløste den muntlige lykkeønskning og dermed mistet overrekningskortet sin verdi. men man fortsatte å legge julekortene i en skål på bordet. skikken med å sende julehilsen pr. postkort er en av våre yngste juletradisjoner som lenge var preget av victoriatiden og dens smak. senere har den forsøkt å følge tiden, men likevel uten å miste kontakten med sitt opphav. sir Henry Cole het en engelsk embetsmann som skrev barnebøker og ble regnet som en betydelig pedagog. Han skapte victoriamuseet og var initiativtakeren til reisningen av albert Hall. I 1843 ga han maleren john Calcott Horsley en merkelig bestilling: Kunne han lage 1000 kort som sir Henry skulle bruke som julehilsen? Horsley utførte oppdraget og tegnet et kort. dette ble trykket i et opplag på 1000 som Horsley selv kollorerte for hånd. med 18

19 rette regnet han seg selv som skaperen av det første julekort. dette var i I året 1845 sendte det britiske postvesen ut julekort. det store gjennombruddet kom først omkring I 1875 ser det ut til at skikken er blitt helt vanlig over hele europa. bare i england ble det trykt forskjellige kort med julemotiv. de første julekort som ble brukt i norge kom fra tyskland, danmark og delvis england. Fremstillingsmetoden var fargelitografi. Den gang var det vanlig at kortene ble sendt i konvolutt. Hundre år seinere, ved utgangen av 1975, ble det i storbritannia ekspedert ca julekort pr. år. vi må likevel ikke se bort fra at det i samme land for omkring 15 år siden ble satt i gang en kampanje som hadde til hensikt å bremse opp for julekortflommen. Julekort med nisser, julegris og juletre, tegnet av Christian Magnus ca det var helst større bedrifter og forretningshus som gikk i spissen her. Kampanjen hadde ikke særlig stor virkning. så langt tilbake som i 1882 ble det i england brukt pund i honnorar til utøvende kunstnere. den svenske malerinnen Jenny Nystrøm ( ) ble banebryteren for den nordiske strek. Hun var den første som tegnet kort med vaskekte vadmelsnisser. Hennes far satt modell til denne spesielle nissen omkring men det var ikke bare nisser som så på oss fra julekortene. etter hvert dukket dompaper opp. disse trivelige småfuglene satt som regel på et julenek. der kom kort som viste juleforberedelser, jule leker, barn og foreldre ved julebordet og den trivelige julegrisen. I Usa for eksempel var engler og juleklokker, og hyrder med lam, et yndet motiv. nederland og norge var først ute med sportsmotiver. den eldste form i denne stilen er de spreke gutter som skyver yndige piger på kjelke. en variant er guttene som hopper på ski mens pigerne ser beundrende dertil. men de julekort som står sterkest i minnet er nok englekortene med glansovertrekk. de så julens lys omkring disse har også holdt seg lengst på markedet. de var den rene åpenbaring der de lyste mot oss i gull med glitter og border. dertil hadde de hemmelighetsfulle «fordypninger» på billedsiden. snakk om juledrøm! Kan de huske rimfrostkortene? Ikke? jo da! tenk dem om!! Det var disse kortene som var strødd med fint, knust glass og som med finurlig teknisk ferdighet holdt Julekort ca av ukjent opphav. Motivet er Jomfru Maria med Jesusbarnet i krybben, barn utkledd som engler og stall med istapper og snødekt skog. Håndkolorert fotografi. Dette kortet kan også ha vært brukt til andre hilsener enn til jul. 19

20 seg til overflaten uten å drysse av. Atlask-kortene da, med ringfrynser. disse gull-glitrende og befrynsede kort gikk etter hvert av moten, men de holdt stand til like oppunder den 2. verdenskrig. vi opplevet forresten et lite gjensyn omkring denne gang var det norsk vintermotiv i farger, men også en del eldre motiv med bibelske motiv. disse var ikke fremstillet etter den gamle metoden og manglet det romantiske skjær som hvilte over de eldre kortene. Piker mater fuglene. Et flott julekort av Jenny Nystrøm. På vei fra Betlehem. I gamle dager tok man nye julekort som kom på markedet alvorlig og de ble gjenstand for omtale i pressen. I det bergenske tidskriftet «revyen» nr. 43b av 1. desember 1894 kan vi lese følgende: «fra john fredriksens driftige bog- og Kunstforlag har vi erholdt til anmeldelse 12 nye norske julekort af norske malere. erholdes i samtlige boglader. vi lykønsker Hr. fredriksen og publikum med denne verdifulde tilvægst til julebordet og til julens udviklede Kortkorrespondanse.» det dufter av lavendel og kongerøkelse. vi føler som er det en forbindelse mellom den gang og nå. en dag står vi hos bokhandleren og velger med omhu de kort vi skal sende til jul. motiv og den hilsen vi skriver må passe til den som skal få vår julehilsen. Her må ikke tilfeldighetene få råde. vi må ikke raske til oss en haug med tilfeldige kort. den følsomme mottaker skal lese en omtanke i det motivet kortet presenterer og det får dobbelt mening. Kanskje om noen år vil deres julekort være å finne i en større postkortsamling. Da «Magasinet» i 1957 startet en innsamling av julekort kom det inn 1480 kort. det eldste var fra 1870 og var utgitt av f. beyer i bergen. verdens største samler var engelskmannen jonathan King. Han hadde en samling på 1 million julekort, mens dronning mary ikke hadde flere enn kort i sin samling. Postverket tidligere kjent under benevnelsen Postvesenet er realistisk og setter en minstepris for 5 ord. «verket» har også tenkt praktisk og tatt med det nye året i samme slengen. så er det gjort! «god jul og godt nyttår.» skriver de mer en det kan de likegodt legge kortet i en konvolutt og sende det som brev. vennlig hilsen Postverket.» takk! Pike med julegave. la oss tilslutt sende noen tanker til den arme postombæreren med ordene: «Idet vi sier deg takk for din innsats i juletravelheten tilønsker vi deg en gledelig jul!» 20