Rasespesifikk avlsstrategi (RAS) for Dalmatiner

Transkript

1 Rasespesifikk avlsstrategi (RAS) for Dalmatiner Foto: K. Ravndal Versjon 1 Gyldig t.o.m

2 Innholdsfortegnelse Innledning... 4 Generelt... 4 Rasens historie; bakgrunn og utvikling... 4 Overordnet mål for rasen... 4 Rasens populasjon... 5 Populasjonsstørrelse... 5 Gjennomsnittlig kullstørrelse... 6 Effektiv populasjonsstørrelse... 6 Innavlsgrad... 6 Bruk av avlsdyr... 8 Innhenting av avlsmateriale fra andre land... 8 Beskrivelse av kortsiktige og langsiktige mål... 8 Prioritering og strategi for å nå målene... 9 Helse... 9 Generell beskrivelse av helsesituasjonen i rasen... 9 Forekomst av helseproblemer, sykdommer og/eller defekter DEFEKTER/FEIL ATOPI/ALLERGI URINSTEN DØVHET HOFTELEDDSDYSPLASI (HD) ADULT RESPIRATORY DISTRESS SYNDROM (ARDS) RENAL DYSPLASI / PROGRESSIV NEFROPATI (PNP) WOBBLER SYNDROM HOS HUND OSTEOCHONDROSE HOS HUND (OCD) DVERGVEKST (OSTEOCHONDROSDYSPLASI) MEGAOESOPHAGUS (MO) Forekomst av reproduksjonsproblemer Beskrivelse av kortsiktige og langsiktige mål

3 Prioritering og strategi for å nå målene Mentalitet og bruksegenskaper Mentalitet og bruksegenskaper i forhold til rasestandarden Beskrivelse av kortsiktige og langsiktige mål Prioritering og strategi for å nå målene Atferd Atferdsproblemer Beskrivelse av kortsiktige og langsiktige mål Prioritering og strategi for å nå målene Eksteriør Eksteriørbedømmelser Overdrevne eksteriørtrekk Beskrivelse av kortsiktige og langsiktige mål Prioritering og strategi for å nå målene Oppsummering Prioritering av viktige kortsiktige og langsiktige mål Plan for videre arbeid i klubben Vedlegg Bilde Bilde Bilde Bilde

4 Innledning Klubbens avlsråd fikk i oppdrag av styret å lede utarbeidelsen av RAS. Avlsrådet hadde flere møter hvor innholdet i RAS ble diskutert, og en plan for utarbeidelsen ble lagt. Avlsrådet innhentet opplysninger som skulle til for å beskrive populasjonen i Norge, og for å identifisere problemområder i rasen. Deretter laget avlsrådet et utkast som ble grunnlaget for diskusjon med klubbens oppdrettere på et oppdrettermøte på Gardermoen 10.mars Vi ønsket med dette å inkludere alle parter i utarbeidelsen slik at RAS kan være et dokument alle kan stille seg bak. (Her skal det stå litt om prosessen under møtet og i etterkant av oppdrettermøtet.) Generelt Rasens historie; bakgrunn og utvikling Dalmatineren regnes for å være en meget gammel rase, men vi er litt usikre på dens opprinnelse. Det er mest trolig at den fulgte sigøynere fra Asia til Europa. Den utviklet seg derfor til en utholdene traver, som skulle følge karavanene over lange avstander. Vi regner med at den også var gitt rollen som vakt hund. Den fikk et helt spesielt forhold til hester, da den oppholdt seg sammen med dem. Rasen er en av de få som har overlevd gjennom tidene, uten å miste sine opprinnelige egenskaper. England regnes som rasens moderne hjemland, mens det er Kroatia som formelt har eierskap til rasen. Vi må derfor forholde oss til dette landet hva gjelder rasestandarden, og eventuelle forandringer i den. Rasen var representert i Norge før 1900, men det var ikke mange eksemplarer. I senere tid var det kennel Bamselia (Lillian Gustafsson), som var den sentrale oppdretteren, men på grunn av leukodystrophi (se nedenfor), ble det slutt på å avle på hennes hunder rundt Vi kan regne rasen som gjenfødt i Norge fra det tiåret. Rundt 1980 oppdaget vi en recessiv lidelse i vår rase, leukodystrophi. De hundene som ble rammet døde før de fylte ett år. Det ble derfor besluttet å utelukke alle teoretiske bærere fra avl, og det ble nødvendig med importer fra andre land. Det ble hovedsakelig importert fra England og Skandinavia. Linjene fra disse landene var så godt som ubeslektede, og da oppdrettere i Norge stort sett holdt seg enten til de engelske eller de skandinaviske linjene fikk vi tilnærmet to forskjellige genpooler. Fra ca begynte vi å pare individer fra disse to grenene med hverandre. Dette var meget vellykket, og rasen fikk i løpet av de neste årene hunder av meget høy kvalitet. Så fra ca. midt på 90 tallet, hadde mange etablerte oppdrettere fått frem så gode individer at det ble naturlig å ville doble sitt eget oppdrett. Her må en huske på at avlshundene hos de forskjellige oppdrettere nå hadde mange felles aner, slik at vi i dag har en forholdsvis liten genpool i rasen, og vi bør ha dette i tankene ved fremtidig avl. Overordnet mål for rasen Vi ønsker å avle frem rasetypiske, friske og velfungerende hunder, som er til glede for sine eiere og veltilpasset dagens samfunn. 4

5 Rasens populasjon Populasjonsstørrelse Rasen har aldri vært stor tallmessig, og vi regner med at det nå (2013) er ca dalmatinere i Norge. Det har gjennomsnittlig blitt registrert 150 valper i året,siste 20 år. Figur 1 viser at perioden startet med ca.100 registrerte valper for å nå toppen i 2003 med 210 registrerte, så har antallet igjen sunket til vi er tilbake på ca. 100 valper i Det er et sprik mellom antall fødte valper og antall registrerte valper som i snitt utgjør 2 valper per kull. Noen valper er naturlig nok svakfødte eller dødfødte ved fødsel. Men forskjellen utgjøres av flere grunner enn dødfødte/svakfødte valper. Det er viktig å huske på at andre grunner til at valpene ikke vokser opp er fordi de er døve, og at det i varierende grad blir tatt bort valper som er født med patch eller har gul tegning. Slik er det reelle antall dødfødte/svakfødte ca. 1 pr. kull, og spriket er ikke et tegn på at rasen ikke er vital. Figur 1. Antall fødte og registrerte valper antall fødte valper reg. valper Figur 2. Andel valper født med patch, blå øyne og døve % Patch Døve Blåøyde Figur 3. Antall kull per år

6 Gjennomsnittlig kullstørrelse Det har blitt født i gjennomsnittet 6,6 til 9,7 valper pr. kull de siste 20 år (Figur 4). Dette er et forholdsvis høyt antall og viser at rasen per i dag ikke har reproduksjonsproblemer. Figur 4. GjennomsniE antall fødte valper per kull Effektiv populasjonsstørrelse Vi har foreløpig ikke regnet ut effektiv populasjonsstørrelse i vår rase, så vi velger å beskrive hvor stor andel av registrerte hunder per år som brukes i avl. Figur 5 viser en oversikt over trenden og man kan se at man bruker en større andel tisper enn hannhunder i avl. Av registrerte hunder er det kun mellom 12-16% av tispene som brukes i avl og 8-13% av hannhundene. Totalt benyttes mellom 21-30% av registrerte hunder i avl. Figur 5. Andel av registrerte hunder brukt i avl % Tisper Hannhunder Begge kjønn Innavlsgrad Vi har regnet ut rasens gjennomsnittlige innavlsgrad (beregnet på 6 generasjoner), og finner at den er over anbefalt nivå fra NKK, og er stigende (Figur 6). Vi vil først gjøre rede for enkelte begreper og forklare hvorfor og hvordan en skal ha et fokus på innavlsgraden i rasen. Innavl avl som skjer mellom nær beslektede individer. Innavl medfører at avkom får flere homozygote (individer som har to like varianter av et gen i et genpar) genpar for både ønskede og uønskede egenskaper. Linjeavl er en svakere form for innavl. De fleste oppdrettere driver med en viss linjeavl fordi det gir forutsigbarhet med hensyn til utseende, atferd og helse. Erfaringer i praktisk avlsarbeid tilsier at en moderat bruk av linjeavl i enkelte generasjoner er nødvendig for å oppnå sunne og rasetypiske hunder. 6

7 Hvilke krav skal man sette til avlsdyr ved linjeavl eler innavl? Meget god sunnhet hos både individene og deres slektninger Meget god psykisk helse God fertilitet Meget gode bruks- og/eller eksteriør egenskaper Innavlsgrad et tall som angir hvor mange prosent av et individs genpar som er homozygote (identiske gener fra foreldrene for en bestemt arvelig egenskap). Innavlsgraden varierer etter hvor mange generasjoner man tar hensyn til. Genetikerne frarår tettere innavl enn 6,25 prosent. Dette er det samme som parring av søskenbarn. Mange kombinasjoner kan synes å ha en lav innavlsgrad, men når en ser nærmere på stamtavlen viser det seg at en eller et par hunder går igjen mange steder lenger bak på stamtavlen. Slik blir innavlsgraden høyere dess flere generasjoner en tar med i beregningen av denne. Vi og NKK anbefaler å regne ut innavlsgrad ved å se på 6 generasjoner. Når en skal finne innavlsgraden i Dogweb (NKKs database) er det viktig å sjekke at samme hannhund ikke står oppført med forskjellige registreringsnummer. I databasen blir hunder med ulike registreringsnummer, regnet som to ulike hunder. Dette kan derfor føre til at kull står oppført med en lavere innavlsprosent enn det som er reelt. Dette gjelder spesielt ved bruk av utenlandskregistrerte hunder. Det største problemet med innavl er at man dobler på like gener. Dobling av like gener medfører at andre gener og variasjonen av gener blir borte. Dette kan ofte være positivt når det gjelder utseende, men er som regel negativt når det gjelder sykdommer og mentalitet. De fleste sykdommer nedarves ressesivt. Man regner med at alle hunderaser har sykdommer og alle hunder, uansett rase bærer på ett eller flere sykdomsgen. Når man gjennom innavl parer to beslektede foreldredyr er sjansen for at man treffer på to foreldredyr som bærer på det samme sykdomsgenet langt større, enn når man parer to ubeslektede dyr. Et annet problem med innavl er innavlsdepresjon. Dette betyr økt sykdomsfrekvens, nedsatt livskraft, redusert holdbarhet og redusert fruktbarhet. Disse problemene oppstår,da en taper egenskaper på grunn av økt antall like (homozygote) gener i genparene. Dette fører til at bl.a. immunforsvaret blir mindre effektivt ved at individets mulighet for å produsere antistoffer blir drastisk redusert Figur 6. GjennomsniElig innavlsgrad % Figur 6 viser gjennomsnittlig innavlsgrad regnet ut på 6 generasjoner, hentet fra Dogweb, uten kritisk gjennomlesing. Vi ser at den har steget jevnt de siste 14 registrerte år og har ligget rundt 7% de siste 10 årene. Vi antar at den er noe høyere, da det ikke er kritisk 7

8 gjennomlest og regnet ut for hånd. Dette er høyere enn anbefalt grense på 6,25% fra NKK, som vises med rød strek. Dette er gjennomsnitt av alle parringer, slik at mange parringer vil ligge langt over anbefalt grense. Ønsker man å lære og regne ut innavlsgrad anbefaler vi å se i Genetikk, avl og oppdrett utgitt av NKK i 2005 side 85. Bruk av avlsdyr Matadoravl betyr gjentatt bruk av samme hund. Dette skjer som regel på grunn av popularitet og/eller manglende tilgjengelighet på andre hunder. Konsekvensen av matadoravl er at mange hunder i neste generasjon, er i slekt med hverandre. Det vil derfor øke faren for innavl i en rase. Siden tisper ofte får et begrenset antall valper i forhold til hannhunder, er matadoravl som regel et problem der det er snakk om populære hanner. NKKs anbefaling er at en hund ikke bør ha flere avkom enn tilsvarende 5 % av antall registrerte hunder i rasepopulasjonen i en 5-års periode. I vår rase tilsvarer dette 37 avkom, og er gjeldene for både tisper og hannhunder. Det vil si at et avlsdyr bør ha maks 37 avkom etter seg i hele avlsdyrets levetid. Dette gjelder også utenlandskregistrerte avlsdyr som brukes i Norge. Vi regnet oss frem til dette tallet ved å ta gjennomsnittlig registrerte valper de siste 20 årene. Våre statistikker viser at mange av våre avlsdyr er langt over disse grensene, og vil i følge NKK defineres som avlsmatadorer. Vi i avlsrådet er derimot usikre på hvor vi skal sette denne grensen og ser fram mot en grundig diskusjon av dette tema på oppdrettermøtet. Innhenting av avlsmateriale fra andre land Etter å ha importert og også benyttet en rekke hunder fra Skandinavia og England på tidlig 80- tallet, sank antallet av importerte hunder, og har aldri kommet opp på tilnærmelsesvis samme nivå. Vi har til en viss grad reist til Sverige for å bruke hannhunder der, men bortsett fra disse har bruk av utenlandske avlshanner vært minimal. I mange tilfeller har disse hannene også vært avkom av norskoppdrettede hunder. Likedan er det heller ikke importert mange tisper med tanke på avl. Ofte har også disse importørs egne hunder i stamtavlen. Beskrivelse av kortsiktige og langsiktige mål NKK har bedt oss om å holde spesielt fokus på innavlsgrad og matadoravl og dette er viktige temaer for diskusjon på årets oppdrettermøte. Siden vi nå har kartlagt en høy gjennomsnittlig innavlsgrad,er avlsrådets forslag å redusere denne til anbefalt nivå under 6,25% fra neste år, og fortsette i årene som kommer. Vi har og kartlagt en forekomst av det NKK definerer som avlsmatadorer. Avlsrådet foreslår derfor å redusere bruken av matadoravl. Et maks antall avkom pr. avlshund må diskuteres på oppdrettermøte. 8

9 Prioritering og strategi for å nå målene Vi ønsker at oppdrettere er seg sitt ansvar bevisst, når det gjelder å holde den gjennomsnittlige innavlsgraden i rasen på anbefalt nivå. Her bør alle ta sin del av ansvaret. Avlsrådet vil være behjelpelig med å beregne denne for alle rapporterte ønsker om parring. Vi oppfordrer samtidig oppdrettere om å tilegne seg denne kunnskapen, og å velge avlsdyr med dette i tankene. Vi vil også ha en gjennomgang av denne beregningen på oppdrettermøter fremover. Videre vil avlsrådet inkludere gjennomsnittlig innavlsgrad i sin årsrapport. Vi ønsker at det på oppdrettermøte vil fremkomme en anbefalning om maks antall avkom per avlshund. Avlsrådet kan bidra til å holde oversikt over registrerte avkom og gi råd i forhold til denne. Helse Generell beskrivelse av helsesituasjonen i rasen Den generelle helsetilstanden i rasen er god i forhold til raser som det er naturlig å sammenlikne seg med. Men som alle andre raser har også vår noen utfordringer en bør ta tak i. Vi har fått tilgang på statistikk fra Agria, som har sett på hvorfor rasen oppsøker veterinær. Dette er statistikk utarbeidet over en 10 års periode for dalmatinere i Sverige fra , og vi mener at de samme problemstillingene vil gjelde for vår rase her i Norge. Siden vi ennå ikke har fått statistikk fra vår egen avlsindeks, velger vi foreløpig å vise til denne statistikken fra Agria. Bildene av grafene ligger som vedlegg, og her refereres til de ulike. Agria har altså undersøkt hvorfor rasen oppsøker eller blir behandlet av veterinær og sammenliknet det med alle andre raser slått i sammen. Bilde nr.1 viser fordeling av årsaker for behandling hos veterinær. De fleste kom på grunn av skade, deretter på grunn av hud, fordøyelse osv. De blå strekene forteller oss om hvordan dette fordeler seg om en ser på alle raser samlet sett. Bilde nr. 2 viser om dalmatinere hadde forhøyet risiko sammenliknet med alle raser for å trenge behandling av veterinær for ulike tilstander. Den gule streken betyr at det er ingen forskjell i risiko mellom dalmatinere og alle andre raser. Er den røde streken forbi den gule vil det si at dalmatineren hadde en økt risiko sammenliknet med alle andre raser, for å trenge behandling hos veterinær for nevnte lidelse. Er den rød streken kortere, ja da hadde dalmatinere en redusert risiko sammenliknet med alle andre raser. Det vil si at vår rase har økt risiko for å trenge veterinærbehandling for lidelser som omhandler immunforsvar, øvre og nedre urinveier, atferd, ører, klør, skade, hud, osv. Dalmatineren har redusert risiko sammenliknet med alle andre raser for å trenge behandling av veterinær for lidelser som omhandler fordøyelse, respirasjon, blodsykdommer, hormoner, øyer, osv. Bilde nr. 3 viser hvilke tilstander dalmatinere har høyest risiko for å trenge behandling av veterinær for. De har lagt til grafer for alle raser samlet, slik at vi kan sammenligne. Dalmatineren har høyest risiko for å trenge behandling for skade på hud, deretter hudlidelser, mage/tarm sykdom, ørebetennelse osv. Alle raser samlet har høyest risiko for å trenge behandling mot mage/tarm sykdom. 9

10 Bilde nr.4 viser mer spesifikke årsaker oppgitt for å få behandling av veterinær og rasens risiko i forhold til alle andre raser. Når den røde streken for betennelse i hud går over 6 betyr det at dalmatinere har mer enn 6 ganger høyere risiko for å trenge behandling for denne lidelsen sammenliknet med alle andre raser sett samlet. Her har de kun tatt med det som dalmatinere plages med, ikke alt mulig som i Bilde nr.2. Forekomst av helseproblemer, sykdommer og/eller defekter På bakgrunn av vedlagte statistikk fra Agria, pluss kunnskap og kullrapporter fra oppdrettere, samt tilbakemeldinger fra dalmatinereiere, vet vi mye om rasens helse. Vi venter også spent på hva vår avlsindeks, som har vært under arbeid i mange år, vil fortelle oss. Vi vil nedenfor gi informasjon om de lidelser som finnes i rasen i større eller mindre grad og presentere våre forslag til retningslinjer for avl i forhold til disse. DEFEKTER/FEIL I rasen forekommer det enkelte eksteriørmessige trekk som utelukker hunder fra avl, uten at det påvirker hundenes helse. Vi har i mange år hatt god oversikt når det gjelder disse, som er patch (medfødt pigmentflekk), blå øyne, feilfarging gule og oransje flekker, og individer med forskjellige farger på flekker, dessuten stor pigmentmangel på nesebrusk eller øyerand. Forekomst: Prosenten av disse uønskede eksteriørtrekk har ingen økning de siste 20 år, mens andelen født med patch faktisk ser ut til å ha en nedgang (se Figur 2). Forekomst av patch har vært mellom 4,1 og 13,4%, og forekomsten av blå øyne har vært på 0,9 til 5,1%. Målsetting: Fortsette registrering av forekomsten av defekter og feil som patch, blå øyne, feilfarging og stor pigmentmangel på nesebrusk eller øyerand. Oppdretter sender kullrapportskjema til avlsrådet innen valpene er 3 måneder gamle. Avlsrådet rapporterer forekomsten i sine årsrapporter. ATOPI/ALLERGI De vanligste problemene innen hud hos dalmatiner dreier seg om parasitter, hudinfeksjoner, Follikulitt, Pododermatitt, Atopisk dermatitt og Fôrallergi. Man kan utvikle allergi mot noe i maten eller noe i miljøet. Matvareallergi/intoleranse ses som regel mot proteiner, men kan også forekomme mot karbohydrater og tilsetningsstoffer i foret. Dette er nødvendigvis ikke arvelig. Atopisk dermatitt (allergi mot noe i miljøet) ses som regel mot husstøvmidd, lagermidd og/eller pollen og er arvelig betinget. Den typiske allergiske hunden har kløe på et eller flere steder på kroppen, det vil si i ansiktet, på labber, i ører, på magen, i armhulene og ved endetarmen. Det er sjelden at en allergiker klør på ryggen alene. På disse områdene blir huden ofte rød eller pigmentert, pelsen kan bli 10

11 misfarget pga enzymer i spyttet,og huden kan bli sår og betent pga at sopp og bakterier trives og formerer seg her. Immunforsvaret i huden hos allergiske hunder er dårligere enn hos normale hunder,og bakteriene fester seg lettere på hudcellene til allergiske dyr. Bakterie- og soppinfeksjoner vil forsterke kløen og gjøre situasjonen verre. Mange allergiske hunder får lett ørebetennelser. Hos noen dyr er hyppige ørebetennelser det eneste symptomet på at de har en allergi. Man kan ikke se forskjell på et dyr som er allergisk mot noe i maten og et som er allergisk mot noe i miljøet. Symptomene er helt like. Det tar imidlertid litt tid før man utvikler allergi mot noe i miljøet,så symptomer på dette sees fortrinnsvis fra 1-3 års alder, men noen ganger helt ned i 6 mnd alder. Dersom dyret viser symptomer før det er seks måneder,er det mest sannsynlig at det reagerer på noe i maten. Det er imidlertid ikke uvanlig at et dyr med matvareallegi, utvikler allergi mot noe i miljøet senere i livet (kryssallergi). Atopi er en klinisk diagnose. En allergitest brukes kun til å underbygge diagnosen og til å identifisere allergenene som senere skal inkluderes i allergenspesifikk immunterapi. Hunder med atopi har en arvelig disposisjon for å utvikle hypersensitivitiet eller allergi for stoffer eller organismer i miljøet, som normalt er ufarlige. I starten vil man hovedsakelig observere kløe. Kløe kan sees ved veldig mange hudsykdommer og veterinæren må derfor bruke tid på en grundig utredning. Den vil omfatte sjekk for ektoparasitter, hudinfeksjoner, en fòrallergiutredning og muligens andre tester. Så kan en blodprøve gi svar på hvilke stoffer hunden reagerer på. Disse stoffene må hunden unngå kontakt med. Om dette ikke lar seg gjøre, kan man bestille en allergen spesifikk immunterapi ( allergi vaksine ). Atopi hos hunden kan ikke helbredes, men som regel kontrolleres godt ved en kombinasjon av behandlinger. Dalmatinere med atopi 11

12 Allergi hos dalmatiner med reaksjoner på poter, rundt munnen, på magen og i øret. Forekomst: Vi får stadig tilbakemeldinger fra eiere, oppdrettere og veterinærer om at rasen er overrepresentert hva gjelder diverse allergiske reaksjoner. Dette kan være alt fra livstruende atopi og gjentagende pote/øre infeksjoner, til mer kosmetiske symptomer. Mat allergier forekommer også. Dette er med på å senke livskvaliteten til de affiserte hunder, og er også en kilde til stor bekymring for eiere. Dere ser av vedlagte grafiske fremstilling fra Agria, at rasen regnes for å ha betydelig større sjanse for å utvikle diverse immun relaterte lidelser, enn gjennomsnittet i alle raser. Målsetting: Vi ønsker å redusere forekomsten av atopi/allergi i rasen. Avlsrestriksjoner per i dag er at atopiske hunder ikke skal brukes i avl. Avlsrådet ønsker en diskusjon ved årets oppdrettermøte vedrørende eventuelt videre restriksjoner i forhold til atopi/allergi. Vi foreslår at søsken av atopikere/allergikere ikke blir brukt i avl. Foreldrene mener vi kan forsøkes brukt i en annen kombinasjon enn den som ga syke valper, da det har vist seg at avlsdyr som har gitt atopi/allergi i ett kull, har fått friske valper i en annen kombinasjon. Blir det derimot syke valper i to forskjellige kombinasjoner, bør hunden ikke anvendes mer i avl. Hver enkelt oppdretter må kritisk vurdere sine avlsdyr. Det er ganske mange hunder som har en eller annen mild form for allergiske reaksjoner, uten at dette ser ut til å plage hunden nevneverdig. Vi håper at en redusering av innavlsgraden og dermed en økning av genpoolen vil redusere risikoen for at to dyr med de samme recessive anleggene for de samme allergier, blir paret med hverandre. 12

13 Det er viktig at avlsrådet får informasjon om alvorlig allergi hos den enkelte hund, her trengs alltid en diagnose fra veterinær. Vi anbefaler at hunden blir tatt med til spesialist for utredning, hvis den ikke blir bedre etter parasittbehandling og utprøving av eventuell matallergi. Erfaringer viser at hundeeiere ikke får optimal hjelp hos sin veterinær når det gjelder hud/pelsproblemer hos hunden sin. Dette kan bli både frustrerende og kostbart. Avlsrådet ber derfor oppdretterne om å engasjere seg i problemet, og vi vil gå igjennom en del råd og anbefalninger på hvordan man går frem med hud og allergi problematikk på oppdrettermøter i fremtiden. Vi ønsker å få kartlagt forekomsten av atopi/allergi i rasen slik at effekten av eventuelle tiltak vi setter i verk kan måles ved en ny kartlegging etter en periode. URINSTEN Alle dalmatinere har i utgangspunktet et defekt gen som gjør at de produserer urinsyre med et høyere syrenivå enn andre raser. Dette gjør at de har anlegg for å produsere urater, en spesiell form for urinsten. Dette er meget smertefullt for hunden, og må behandles med streng diett, i mange tilfeller er det nødvendig med en operasjon for å fjerne stenene. Har en hund først begynt å produsere urater, er det ofte et tilbakevendende problem. Den første krysning av dalmatiner og pointer for å få hunder med normalt urinsyrenivå, ble gjort i 1973 av forsker og oppdretter Robert Schaible i Amerika. Han brukte 5 generasjoner på å avle avkommet med dalmatinere, for å få tilbake rasetypen. Så i 1981 ble det søkt om å få disse LUA (low urinary acid) dalmatinerne registrert i den amerikanske kennelklubben. Raseklubbene i Amerika motsatte seg at disse skulle registreres som dalmatinere, og det tok 30 år før det ble akseptert. Den gang hadde man ingen gen-test for å kunne identifisere hvilke valper som bar genet for normal urinsyreproduksjon videre, så testparringer var eneste vei å gå. Det sier seg selv at dette har vært et enormt arbeid. Generasjonene mellom 1981 og 2011 ble registrert i UKC,(United Kennel Club) men altså ikke akseptert i AKC (American Kennel Club). Først da forsker Danika Bannasch fant genet for normal urinsyreproduksjon, ble det en fornyet interesse for å få hunder med dette genet registrert. Endelig ble det godkjent i Den engelske kennelklubben fulgte raskt etter, og LUA dalmatinere kan nå registreres som dalmatinere i begge disse land. Overstående beskriver begynnelsen av historien om LUA, og hvordan disse hundene først de siste par år dvs. 40 år etter at Robert Schaible hadde foretatt kryssparringen mellom pointer og dalmatiner, er blitt godkjent og registrert som dalmatiner i den amerikanske og britiske kennelklubben. Forekomst: Siden lidelsen ikke innrapporteres, vet vi ikke i dag forekomsten. Vi har ikke mange hunder som blir syke av denne lidelsen, og det er flest hannhunder, men det er meget alvorlig for de det rammer. Målsetting: Vi ønsker å redusere forekomsten av hunder som plages med urinsten. 13

14 Avlsrådet forslår: Avlsrådet ønsker at kjente tilfeller av urinsten innrapporteres til avlsrådet slik at man kan holde en oversikt over forekomsten. Det er svært viktig at oppdrettere informerer sine valpekjøpere om anbefalt fòr og proteininnhold. Dette er beskrevet i klubbens valpehåndbok. Avlsrådet ønsker at oppdrettermøte diskuterer følgende forslag: Vi har nå gjennom våre kontakter mulighet for å importere en valp,hvor far er homozygot LUA. Denne hunden er også homozygot sort. Dette vil si at alle hans valper i det aktuelle kullet, planlagt i England, vil bli LUA og sorte. Informasjon om hannhunden er å finne her: GRAND CHAMPION RIM ROCK STOCKLORE MYSTIC MAKS (Homozygot LUA og homozygot sort) 14

15 Oppdretter i England har undersøkt hans generelle helsetilstand og også hans gemytt. Det er ikke bestemt hvilken tispe oppdretter vil bruke i denne kombinasjonen. Det er også en mulighet for å kjøpe ett eller to strå med sæd fra denne hannen, og vi har selvfølgelig også anledning til å finne en annen interessant LUA dalmatiner for import. Avlsrådet har vært i kontakt med NKK for å få deres forsikring om at LUA dalmatinere født i Norge, vil bli registrert i kennelklubben uten avlsrestriksjoner. Dette er en betingelse for at vi skal gå videre med planer om å importere en LUA. Astrid Indrebø anbefalte NKK å stille seg positivt til dette. Vi har fått bekreftet fra registreringsavdelingen at valp med et Export Pedigree, og altså registrert i The British Kennel Club, vil kunne omregistreres i NKK. Vi har ikke undersøkt om det samme gjelder for eventuell sædimport fra USA. Her er det først og fremst viktig å avgjøre om vi ønsker å importere en LUA dalmatiner, hvilken er et helt åpent spørsmål. Det er ingen anbefaling fra avlsrådet at den som er nevnt er den som er best egnet, avkom fra ham er bare et forslag. DØVHET Døvhet henger sammen med pigmentering. Den arvelige døvheten hos dalmatiner kommer fra the extreme white piebald gene. To fullhørende foreldre har fått døve valper, så det er i alle fall ikke dominant nedarvning, og fordi døve foreldre kan få hørende valper, er det heller ikke enkel ressesiv nedarvning. Man tror det kan være multigenetisk, antagelig to forskjellige ressesive gener. Hunden kan være dobbeltsidig eller ensidig døv/hørende. BAER-test er den eneste sikre testen for å avgjøre om en hund er hørende. Denne registrerer elektrisk aktivitet i hjernen som respons på lydstimuli. Da kan man se på kurven som kommer frem om den er døv eller hørende på hvert av ørene, som testes separate. Og man kobler ID-chip til resultatene, slik at man ikke kan jukse, og ta samme valpen to ganger. Innvendinger mot BAER-testing er at man av og til får falske resultater. Vanligvis at en valp er døv, når den ikke er det, evt. på ett av ørene, og viser seg senere å høre på begge. Dette forekommer, hvis ikke elektrodene er satt på riktig sted. Det motsatte, at en hund hører, når den er døv, er også rapportert, men det kan være vanskelig å forstå ettersom kurver viser hvordan hjernen reagerer på det den hører i det aktuelle øret. I så fall er ikke lydimpulsene til det andre øret fullstendig avstengt, slik det skal være. De tester avlsdyr i de fleste land i Vest-Europa, inkl. England. I Tyskland og Nederland brukes kun bilateralt hørende hunder i avl, og de er pålagt å teste alle valpene i kullene. I de nederlandske tallene kan vi se at antall døve gikk ned, etter at de bare godtok fullt hørende hunder i avl, men nå har det stått stille en stund, og siste år var prosent totalt døve høyere enn på mange år. Man tror derfor at BAER-test, og avl på dobbeltsidig hørende hunder bare hjelper inntil et visst minimum. Resten er tilfeldigheter mht. pigmentering. I Sverige og Danmark skal alle avlsdyr testes, men man kan godt bruke ensidig hørende i avl. I Danmark kun hvis de pares med en fullhørende. 15

16 Forekomst: Det forekommer en del døvhet i rasen. Figur 7 viser trenden over andel valper som er født døve fra Kurven varierer mellom 0,8-4,5% % Figur 7. Andel valper født døve Målsetting: Vi ønsker å holde forekomsten av døvhet på lavest mulig nivå, men erkjenner at det alltid vil fødes døve valper. Det har til nå ikke vært mulig å BAER-teste i Norge. Men en veterinær ved Follo dyreklinikk holder på å få opplæring,og vil etter hvert tilby test på vår rase. Tema ble diskutert på oppdrettermøte 2012 og konkluderte da med at det ikke er aktuelt eller hensiktsmessig å teste alle valper i alle kull, men det vil bli enklere å få testet avlsdyr,og valper som skal selges til utlandet. Diskusjon i etterkant av innlegget tok for seg at det er positivt at vi har en mulighet for å teste valper på en enklere måte fremover, men det reiser et par spørsmål i forhold til hvordan en forholder seg til de unilaterale. Valpekjøpere skal informeres om all testing, men trenger også å forstå at unilaterale kompenserer for sitt hørselstap og fungerer like godt som de som hører på to ører. Her vil vi på nytt diskutere på oppdrettermøte 10.mars 2013 om hvordan vi skal forholde oss til dette,og ber alle om å tenke gjennom problemstillinger: Skal vi pålegge å teste avlsdyr? Bruke kun fullhørende i avl, eller fraråde dobling på unilateralt hørende? HOFTELEDDSDYSPLASI (HD) HD er en lidelse hvor lårbenshodet og hofteskålen ikke er tilpasset hverandre optimalt. HD er en arvelig betinget sykdom med en "polygenetisk" arvegang. Forekomst: Forekomsten av HD har vært varierende de siste 20 årene i rasen, mellom 0-14% som vist i Figur 8. Majoriteten av dalmatinere med HD er avlest med grad C. Lidelsen blir ikke vurdert som et uttalt problem i rasen. 16

17 Figur 8. Andel hunder med HD % 5 0 Målsetting: Vi ønsker å holde forekomsten av HD på lavest mulig nivå. Vi fortsetter å registrere forekomsten av HD og presentere dette i avlsrådets årsrapport. Dagens retningslinjer er at avlshunder skal være HD-frie (HD A og B). Disse retningslinjene var oppe til diskusjon på oppdrettermøtet Det var enighet om at kriteriet fortsatt skulle være HD-frie hunder i avl. Det anbefales at man samtidig tar hensyn til HD-indeks, og forsøker å avle på individer som til sammen gir en indeks på over 200. ADULT RESPIRATORY DISTRESS SYNDROM (ARDS) I begynnelsen av 1990 årene, dukket det opp en alvorlig lidelse i Finland. ARDS er et symptom på en lungesykdom hvor det for dalmatiner rasens del har vist seg at hundene dør før de er ett år gamle. Forekomst: Det er pr. i dag ikke født hunder i Norge som har utviklet ARDS. Målsetting: Vi ønsker å unngå at det blir født hunder med ARDS i Norge. Dagens avlsrestriksjoner sier at kjente anleggsbærere og de neste 5 generasjoner er utelukket fra avl. Inntil 7. generasjon skal slike linjer ikke krysses (tillatt med parring mellom 6. og 7. generasjon). Dette ønsker vi å opprettholde. RENAL DYSPLASI / PROGRESSIV NEFROPATI (PNP) PNP er egentlig en betegnelse på en rekke nyresykdommer, hvor en medfødt misdannelse i nyrene utvikler seg over tid til en total nyresvikt. De kliniske symptomene på lidelsen er ikke alltid like lette å oppdage, da ikke alle hundene viser like sterke symptomer. De første sykdomstegnene kan variere, men vanligvis vil hunden drikke og urinere mer enn normalt. Dette starter ofte i ung alder, men oppfattes da sjelden som tegn på sykdom, fordi hunden 17

18 virker frisk ellers. Lenger ut i sykdomsbildet mister hunden matlysten og blir avmagret, får gjerne brekninger, diaré og kan lett bli uttørket. Alle hunder fødes med underutviklede nyrer som modnes med alderen. Derfor er PNP veldig vanskelig å diagnostisere på et tidlig stadium. Sykdomsforløpet er meget varierende, fra raskt å utvikle akutt nyresvikt, til en så sakte utvikling at hunden kommer i moden alder før det blir mistanke om at noe er galt. Hvordan sykdommen viser seg, eller hvor lenge en rammet hund lever, beror på hvor hardt nyrene er angrepet. De hundene som blir født med en alvorlig grad av PNP blir gjerne avlivet i 2-6 måneders alder, mens hunder med mindre alvorlig grad kan leve til de når 4-6 års alder. PNP kan bare diagnostiseres med sikkerhet ved at en tar en vevsprøve av nyrene ved obduksjon av den døde hunden. PNP nedarves recessivt. Det betyr at begge foreldrene til den syke hunden er bærer av genet. Forekomst: Avlsrådet har fått innrapportert et tilfelle av PNP den senere tid. Denne hunden var svenskoppdrettet, men med norsk far. Det har vært noen få sporadiske tilfeller registrert i Sverige siden 1980 tallet. Sykdommen har liten utbredelse i rasen per i dag. Målsetting: Vi ønsker å holde oversikt over forekomsten av PNP. Avlsrådet ønsker at kjente tilfeller av PNP innrapporteres til avlsrådet slik at man kan holde en oversikt over forekomsten. Avlsrådet og oppdrettermøtet 2012 mener en ikke skal sette i gang noen avlstiltak på nåværende tidspunkt. Avlsrådet informerer klubbens medlemmer om lidelsen og oppfordrer oppdrettere til å være aktive der det er mistanke om PNP siden den eneste sikre måten å diagnostisere PNP er ved obduksjon av nyrene i forbindelse med at hunden avlives eller dør. Det finnes i dag en utvidet urinanalyse som viser hvor effektiv filtreringen er i nyrene. Denne vil da gi en indikasjon på nyrefunksjonen, og kan benyttes, hvis en ønsker å bruke en hund i avl, som har PNP tilfeller i nær slekt. WOBBLER SYNDROM HOS HUND Wobbler er en samlebetegnelse for en rekke tilstander som kan oppstå i nakken og som medfører innsnevring av ryggmargskanalen med trykk på nervene der. Dette gir igjen ustø gange wobbling som symptom. Wobbler forekommer både hos hest og hund. Hos hund finner en det utelukkende hos store hunderaser,med størst hyppighet hos rasene Grand Danois og Dobermann. 18

19 Forløpet og hva som gir innsnevringen i ryggmargskanalen er ulik hos ulike raser. Økende risiko med økende alder er funnet, og en viss enighet om at det er genetisk betinget, men med ukjent arvegang/ arvbarhet. Selv om det er utviklet nye operasjonsteknikker, er prognosen dårlig for hunder med Wobbler. Majoriteten blir avlivet innen to år etter å ha fått diagnosen. Forekomst: Avlsrådet har fått innrapportert seks tilfeller av Wobbler de siste 20 år. Noen er diagnostiserte tilfeller, og noen er mistenkte tilfeller ut fra nevrologisk undersøkelse. Det er klart muligheter for både mørketall og feildiagnostiseringer (discus prolaps i ryggen gir også lignende symptomer). I tilfellene vi kjenner til hos dalmatiner i Norge har symptomene vist seg fra 5 års alder eller eldre, og er trolig grunnet ustabilitet mellom skivene i nakken. Tilfellene er sporadiske med individer som til en viss grad er i slekt, men ingen helt klar sammenheng. Målsetting: Vi ønsker å holde oversikt over forekomsten av Wobbler. Avlsrådet ønsker at kjente tilfeller av Wobbler innrapporteres til avlsrådet slik at man kan holde en oversikt over forekomsten. Avlsrådet har vært i kontakt med veterinær Øyvind Stigen ved veterinærhøyskolen både nå og tidligere. Vi ba om råd angående eventuelle avlsrestriksjoner. Lidelsen ble tatt opp på oppdrettermøtet Konklusjonen ble at vi ikke skal sette i gang noen avlstiltak på det nåværende tidspunkt, men understreker viktigheten av at oppdrettere er aktive der det er mistanke om lidelsen, og gjør sitt for at hunden skal få en sikker diagnose. OSTEOCHONDROSE HOS HUND (OCD) Osteochondrose er en vekstforstyrrelse i leddbrusken som viser seg hos hunder som vokser. Oftest viser de første symptomene seg når valpen vokser mest (ca 4-7 måneder). De fleste hundene som rammes er av middelsstore til store raser og forandringene kommer oftest i skulder-,albue-, kne- og haseledd. OCD forekommer også hos hest og gris. Alle store ben som møter et annet ben er dekket med brusk for at benendene skal gli lett mot hverandre. Når bena til hunden vokser må også brusken vokse. Skjelettet dannes hele tiden ved at brusken vokser, og den brusken som ligger dypest vil gradvis omvandles til ben. På den måten blir bena lengre og lengre, men de har hele tiden brusk i jevn tykkelse i endene. Osteochondrose betyr at det blir feil i omformingen av brusk til ben. Brusken får næring fra leddvæsken, men hvis brusken blir for tykk, når ikke næringen ut i hele brusken og delene som ligger dypest kommer til å dø, også kjent som at det «går i nekrose». Den døde brusken løsner fra underlaget og det resulterer i et sår i bruskoverflaten i leddet. Det er smertefullt og hunden begynner å halte. Symptomene er halting som ikke gir seg, eller som kommer og går. En valp som begynner å halte bør alltid undersøkes, hvis det ikke går over av seg selv med et par dagers hvile. Valper med OCD begynner ofte å halte ved 4-7 måneders alder. Haltingen forverrer seg etter enda noen måneder, når leddproblemene har blitt verre. Hvis hunden har like vondt i begge 19

20 beina kan det være vanskelig å se haltingen, men en får en hund som sover mye, som ikke vil leke og istedenfor ligger mest og sturer. Diagnosen stilles ved beskrivelse av symptomene og klinisk undersøkelse kombinert med røntgen. Milde osteochondrose-forandringer i skulderleddene kan noen ganger leges tilfredsstillende uten operasjon, men for de andre leddene og ved større skader i skulderleddene gjelder det at jo tidligere man opererer, desto større sjanse er det for at resultatet skal bli bra. Dette er fordi betennelsen i leddene ikke har hatt tid til å bli så alvorlig. Selvfølgelig kommer det også an på hvor stor bruskskaden er til å begynne med. Generelt sett ansees osteochondrose i skulderleddene og ha best prognose, mens albue og kneleddene har noe dårligere prognose, haseledds-osteochondrose har dårligst prognose. Hvert enkelt tilfelle er imidlertid unikt og må bedømmes individuelt. Årsakene til osteochondrose er antatt å være flere, uten at en vet sikkert. Det finnes genetiske faktorer uten at arvegangen er kjent,da gjennomslaget er ujevnt og gjerne hopper over generasjoner. En antar at arveligheten er noe lavere enn for HD. Det betyr ikke det samme som at osteochondrose er medfødt, men det betyr at hunden er født med stort eller lite anlegg for å utvikle osteochondrose. Den utløsende faktor er ofte et slag eller støt mot leddet i valpens mest sårbare periode (4-7 mndr.) Det er også en forskjell i kjønn ved at flere hannhunder enn tisper utvikler lidelsen. Forekomst: Vi har ingen sikker status på antall tilfeller i rasen. Det er antatt å være noe mørketall, men det rapporteres 1-2 tilfeller årlig i snitt. Målsetting: Vi ønsker å holde oversikt over forekomsten av OCD. Avlsrådet ønsker at kjente tilfeller av OCD innrapporteres til avlsrådet slik at man kan holde en oversikt over forekomsten. Hunder behandlet for OCD bør ikke anvendes i avl. Oppdrettere bør være oppmerksom på forekomst i avlsdyrets nære slekt. DVERGVEKST (OSTEOCHONDROSDYSPLASI) Dvergvekst er en genetisk basert feilutvikling av forbeiningen i skjelettet. I enden av de forskjellige knoklene er det vekstplater som forbeiner seg når individet er ferdigvokst. I den mest alvorlige form for dvergvekst vil disse forbeine seg for tidlig i den rørknokkel vi kaller spolebeinet slik at dette slutter å vokse og blir for kort og gjør at den andre knokkel i forbeinet, kalt albuebeinet, blir buet. Begge disse knoklene er festet mellom håndledd og albueledd. 20