Sentralposten. Sopp side 5. Stortingsvalget New Zealand Anarkofeministene. Side 3 Side 12 Side 17

Transkript

1 Sentralposten N R. 3 - AU G U S T/ S E P T E M B E R Sopp side 5 Stortingsvalget New Zealand Anarkofeministene Side 3 Side 12 Side 17

2 REDAKTØRENS SPALTE Det er nå det gjelder En bedre arbeidsmiljølov og tjenestemannslov, er noe av det første vi vil se etter en eventuell rød/grønn seier. Vi snakker ikke bare om å gjøre lovene like bra som de var, men enda bedre og mer tilpasset vår tids arbeidsliv med utstøting og psykiske lidelser relatert til høyt arbeidspress. Tilsettingsrådene skal på plass igjen og ventelønnsordninger må gjeninnføres. Vi kan heller ikke akseptere kutt i statsansattes pensjoner. Pensjonen var det siste argumentet for å holde lønna vår nede. Som kjent er ikke tryggheten som statsansatt noe særlig å skryte av lenger. Riktignok har vi mange interessante og viktige arbeidsoppgaver, men det er vel ikke noe argument for å kutte pensjoner, svekke vernet mot usaklige oppsigelser og fjerne andre fremforhandlede rettigheter? folk flest har fått nok av privatiseringsiveren til regjeringspartiene og Frp. De fine ordene om modernisering, brukervalg og valgfrihet har vist seg å ikke stemme med virkeligheten. Når bassengene forfaller, den offentlige skolen sier opp lærere og arbeidsledigheten er på over , så ser folk at det er langt mellom ord og handling. En samlet fag- og kvinnebevegelse har større kraft enn krutt, også i sametingsvalget. Et samfunn uten store økonomiske forskjeller, og hvor mangfold og valgfrihet kommer som en følge av økonomisk og sosial trygghet er mulig. Ansvarlig redaktør En eventuell rød/ grønn regjering vil være brakt fram av en samlet fagbevegelse og vi bør kunne kreve noe tilbake. Vi krever ikke særrettigheter for våre medlemmer, men tiltak som vil tjene det store flertallet av befolkningen. Det virker som Illustrasjon: Bjarne Træen Der noen går først, kommer andre etter Aftenposten har hatt et større oppslag om IKEAkatalogen ( ). Velkommen etter! Sentralposten anmeldte katalogen allerede i The New York Times (fast lørdagsbilag til Dagsavisen) hadde en artikkel om fargenes betydning i folkebevegelser. Sentralpostens innslag om Revolusjonspaletten og fargenavn på revolusjoner kom først! Velkommen etter! Odd Lund Sentralposten Redaksjonen: Bjørn Halvorsen, Tlf.: , E-post: bjh@udi.no, Tore Simonsen, Tlf.: , Odd Lund, E-post: odd.lund@utdanningsdirektoratet.no, Siri Halle, E-post: siri.halle@norad.no Redaksjonen avsluttet: 15. august Layout og trykk: Aktuell, Elin Strømsnes, Møllergata 10, 0179 Oslo, Tlf.: Forsidebildet: Lille Stensrud i Østmarka. Foto: Bjørn Halvorsen 2 SENTRALPOSTEN nr

3 LEDEREN HAR ORDET Årets stortingsvalg Det handler om verdier og hvilket samfunn vi vil ha det er vårt valg! Stortingsvalget vil stå mellom ulike verdisyn og ideologier og hvordan det norske samfunnet og velferdsstaten skal se ut i fremtiden. Vi trenger en ny regjering som fører en ny politikk. Derfor er dette valget det viktigste valget på lenge. Den borgerlige regjeringen og mange andre vil si at vi har det jo så bra her i Norge, så hvorfor dette maset om at vi trenger en ny regjering? Ja, vi har det bra, de fleste av oss. Men hva med kommunesektoren som må skjære ned på velferdstjenester til barn, ungdom og eldre? Det at de fleste har det bra er jo dessuten fordi velferdsstaten som er bygget opp over år, ikke minst takket være fagbevegelsen, fortsatt står rimelig sterkt. De verste forslagene for å svekke den har ikke støtte i folket, er slått tilbake og/eller er nedstemt i Stortinget. Vi kan bare se på situasjonen i New Zealand (se side 12), for å se hvordan det ville vært i Norge hvis Høyre i regjering hadde fått det som de vil. Norge kan bli som New Zealand hvis dagens regjeringspartier vinner valget og får fire nye år til å dra utviklingen i sin retning sammen med Fremskrittspartiet. Det er dessuten mange i Norge som ikke har det bra. Det er fattigdom i Norge når titusener av barn lever under fattigdomsgrensa og barne- og ungdomspsykiatrien har mangel på ressurser. I det dette skrives rapporterer NRK at barn står i kø for å få gratis mat i Oslo og at folk blir alvorlig syke fordi de ikke har råd til å betale egenandelen ved legebesøk. Er det slik vi vil ha det i Norge? Selv om det ikke rammer oss selv? Iallfall ikke akkurat nå. Denne regjeringen ønsker at vi skal tenke om samfunnet, verdier og fellesskapsløsninger på en spesiell måte og de nyliberalistiske kreftene dominerte i en periode den offentlige debatten med sin såkalte valgfrihet. Men nå er det heldigvis flere og flere som tar til orde for at uten trygghet har vi ingen frihet og som reagerer på at alt skal «lønne seg» og at pengeverdien er målet på om en velferdstjeneste er verdifull for samfunnet eller den enkelte. LOs medlemsdebatt «Du bestemmer LO på din side» slo fast at de viktigste sakene for LOs medlemmer fremover bla. er trygg pensjon, bevaring av sykelønnsordningen og arbeidsmiljøloven, arbeid til alle og avvisning av et brutalisert arbeidsliv, sosial dumping og privatisering av offentlige tjenester. Fire nye år med Bondevik II med støtte fra Fremskrittspartiet vil ikke gi oss dette! I dag har Norge ingen industri- eller sysselsettingspolitikk, en svekket arbeidsmiljølov, i realiteten ingen tjenestemannslov, en svekket offentlig skole og en sykehusdrift basert på bedriftsøkonomiske hensyn, ikke først og fremst behovet for medisinsk behandling og pleie. For å nevne noe. Vi som er opptatt av fagbevegelsens styrke og av faglige rettigheter skjønner hva som vil skje med arbeidslivet og lønns- og arbeidsvilkår, og deretter de flestes levestandard, hvis vi ikke får stoppet Bondevik II. Vi må imidlertid ikke være blåøyde å tro at det er nok at vi får en ny regjering. Vi må være på offensiven og legge press på de rød/grønne partiene og også kreve en helt ny politikk. Vi vil ikke hele tiden måtte forsvare opparbeidede rettigheter. Vi vil ha en regjering som jobber med oss og ikke mot oss og som er med på nye reformer. Og for å understreke det - enhver endring er ikke en reform. Reform betyr endring til det bedre. Og det er endringer til det bedre som er moderne. En bedre velferdsstat, bedre rettigheter, bedre trygghet for arbeid og inntekt. Endringer til det verre er umoderne helt ute. Bruk stemmeretten! Det er ditt valg! SENTRALPOSTEN nr

4 Valg og manntall O D D L U N D For å kunne stemme ved stortings- og sametingsvalg den 12. september 2005 kreves det at vi er innført i manntallet. Dette manntallet er egentlig en opptelling av individer for et bestemt formål. Dette formålet har vanligvis vært, skatteop pkreving, stemmegivning eller utskriving av soldater til militærtjeneste og har historisk bare omfattet halvparten av befolkningen, dvs. alle menn. I leksikondefinisjonen av «manntall» heter det at det er et annet ord for folketelling, med andre ord en praktisk ordning (en personliste) for å holde oversikt over hvem som er stemmeberettiget og hvem som skal betale skatt. Middelalderens koppskatt (etter tysk kopf, hode) var en personskatt som ble innkrevd med det samme beløp per hode uansett betalingsevne. Oversikten over antall hoder ble brukt til beregning av folketallet. Man kunne for så vidt brukt en oversikt over antall sko: I ble det innført en skoskatt, som var en personskatt for alle som eide sko. De som da ikke hadde skattepliktige sko var bl.a. «små børn, elendige betlere og sengeliggende stachlere», som nok ikke var ansett som særskilt gode velgere eller skattebetalere. Norge har hatt mange snodige manntall, for eksempel oversikter over måter å bo på, så som strandsittermanntallet og manntall over losjerende, husmenn og såkalte inderster. I moderne tid skulle man kanskje forventet at noen ville stått frem og krevd kjønnsnøytralisering av uttrykket, for eksempel til «folketall», men så vidt vites har ikke så skjedd. I juleevangeliet heter det fortsatt at det gikk ut bud fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall (i den danske Bibelen står det faktisk «folketælling»). Den moderne norske ordningen med at alle som har stemmerett, automatisk føres inn i hjemkommunens manntall, er muligens ikke unik, men den er god. I en rekke land må man aktivt registrere seg for å kunne stemme (for eksempel i USA), og da kan man risikere at antall stemmeberettigede blir uforholdsmessig lavt. I andre land kan det være stemmeplikt ved offentlige valg, og da blir ihvertfall oppmøtet stort. Godt valg! Likestilling L I L L S Æ T H E R LO spør om partiene vil: - lovfeste at heltid må være en rettighet og deltid en mulighet? - innføre lik arbeidstid for skift- og turnusarbeid der summen av vakter kveld/ natt og søndag utgjør minst 1/3 av antallet vakter? - at yrkesskadeforsikringsloven skal gjøres kjønnsnøytral slik at belastningslidelser og andre typiske «kvinnesykdommer» omfattes av dekningsområdet? - sikre retten til rimelig barnehageplass for alle barn? - utvide foreldrepermisjonen og øke den delen av permisjonen som er forbeholdt far? - sikre ammefri med lønn? - at fedre fullt ut skal sikres selvstendige rettigheter til opptjening og uttak av fødselspenger? - støtte forsøk med 6 timers arbeidsdag? - at Lov om likestilling skal gjøres gjeldende i Den norske Kirke og andre trossamfunn? - forandre Lov om likestilling slik at 21 (representasjon av begge kjønn i offentlige råd, styrer og utvalg) gjøres gjeldende for private virksomheter og frivillige organisasjoner. Offentlig sektor har vært en viktig bidragsyter til kvinners yrkesdeltakelse og økonomiske selvstendighet ved arbeidsplasser for kvinner, i tillegg til å tilby ulike stønads- og omsorgsordninger. Fagbevegelsens rolle i denne forbindelse kan ikke overvurderes og den er fortsatt avgjørende. Terror O D D L U N D Terror er nesten blitt et dagligdags ord og vi forbinder det gjerne med overraskende bombeangrep på uskyldige mennesker. Hva er hensikten med terror? Militært sett er det snakk om organiserte voldshandlinger for å «bløtgjøre» fienden, dvs. skape frykt hos motparten. Terror kan derfor ha en viss strategisk effekt i krigssituasjoner. Vi kjenner jo terroruttrykket fra bombingen av Guernica i den spanske borgerkrigen, V2-angrepene mot London under den 2. verdenskrig og bombingen av Dresden og katedralen i Canterbury eller for den saks skyld Bodø Når noen plasserer bomber på T-banestasjoner i London, sprenger tog i Madrid og kjører lastebiler fylt med eksplosiver inn i resepsjonen på hotell i Sharm el-sheikh, hva er motivasjonen? Kan muslimsk militarisme forklares med troen på at det venter 70 jomfruer på deg i det hinsidige? Kan menneskelig dævelskap i det hele tatt forklares religiøst? Eller sosiologisk? Kan en mer rettferdig verdensordning få bukt med terrorangrepene eller er det rett og slett snakk om kriminelle handlinger fra ubalanserte og mistilpassede personer? 4 SENTRALPOSTEN nr

5 Morten A. Strøksnes har gått inn i skogene. Han er ikke fornærmet over noget, han er bare på utkikk etter soppens vesen. Og når ikke skogene kommer til ham, må han komme til dem. Skogen er ikke min katedral, men slik er det: Dypt inne i Østmarkas skoger har jeg to viktige ærender. Først skal jeg renske rent et hemmelig kantarellsted. Kantareller kommer opp på samme plass, år etter år. I tillegg skal jeg brenne noen personlige papirer. Disse bærer jeg i en skulderveske, der det også ligger et kamera og en blå bolle i plast som er til å ha sopp i. Noen sier du trenger en kurv, men soppsanking krever ingen form for utstyr. En kurv kan faktisk se litt tanteaktig ut, og akkurat det er det ingen grunn til. Å plukke sopp er en minimalistisk og hasardiøs aktivitet som passer for menn. Du bare går inn i skogen, og ser ned på bakken helt til du får øye på en sopp. Du tar den hvis du tror den er spiselig. Steinalderens jegere og samlere brukte samme metode. Enkelte ting forandrer seg ikke. På beina har jeg solide boots, og langs grusveien jeg spaserer er det is på vannpyttene. Luften jeg puster ut blir til tørr, hvit frostrøyk, og jeg pruster litt ekstra for effektens skyld, der jeg går for meg selv. Idet jeg forlater grusveien, og begynner å gå mellom trærne, er soppjakten i gang. Det er alt midten av oktober, og kanskje burde jeg tatt denne turen noen uker tidligere. Men mosen er myk og lodden, og inne i skogen er det ennå mange gleder. Til tross for sitt skjøre og spradende utseende, er kantareller hardføre som få andre. De blir nesten aldri markspiste eller morkne, for de har et stoff i seg som beskytter dem. Er jeg heldig vil jeg også finne piggsopp, traktkantarell og fåresopp. De smaker fortreffelig, og tåler fint noen frostnetter. Det samme gjør frostvokssopp, som alltid kommer etter at det har vært frostnetter. Men hvis jeg skal være ærlig har jeg aldri sett et eneste eksemplar av arten. Er du likegyldig til sopp? Da insisterer jeg på at du leser videre. Sopp er kjedelige samtalepartnere, det skal innrømmes. Ellers er det lite ved dem som ikke er sensasjonelt eller forbløffende. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Jo, forresten. Sopp er verken plante eller et dyr, men en egen, tredje livsform. Den største og eldste levende organismen som noensinne er oppdaget, er en honningsopp som ble funnet i USA. Soppkroppen strakte seg over 6000 mål, som er halvannen gang så stort som Østfold fylke. Dens alder er beregnet til 2400 år. Honningsoppen er en parasitt, og selve fruktene er noen gulbrune små sopper som vokser i klaser på stubber og døde trær. Selve kroppen er ikke synlig, både fordi den ligger skjult i jorden, og fordi den består av hårtynne mikroskopiske tråder, som kalles hyfer. Slik epler er epletreets frukt, er «soppene» som blir synlige i skogbunnen, egentlig soppens frukter. Det finnes soppsporer over absolutt hele jordkloden, i luften, på bakken og i vannet. Også i ni tusen meters høyde over innlandsisen på Grønland. Vår planet er en sopp-planet. Til nå er det oppdaget over hundre tusen forskjellige sopparter. Men nye arter oppdages nærmest hver eneste dag, og det er anslått at det finnes halvannen million, muligens enda flere, sopparter. Verden over vier tusenvis av mykologer, altså soppeksperter, sine liv til å finne ut mest mulig om en Morten A. Strøksnes «Automobil» Kagge Forlag Foto: Bjørn Halvorsen. eller to obskure sopparter. De arbeider innenfor et enormt terra incognita. Antibiotika er som kjent sopp, og det oppdages stadig nye bruksmåter innen medisin. Sopp har også en evne til å finne seg nisjer. Det finnes egne arter som har spesialisert seg på å leve på kameralinser og i bensin. Mennesket vil neppe klare å skape noe som sopp ikke greier å bryte ned. Fremdeles ikke imponert? Da er du kanskje en estetiker, som ikke lar deg overbevise av rekorder. Ta deg en sopptur og se på disse skapningene. Noen har form som en hjerne i full størrelse, som blomkålsoppen. Røyksopp kan bli store som gresskar, men de små minner om pingpongballer. Det finnes sopp i alle tenkelige former og i alle farger. Noen har sopp, og det på ømfintlige steder. Uten sopp hadde vi ikke hatt øl, vin eller brød. En soppart heter forresten brødkorg. Den ser akkurat ut som det; som kurver med små brød oppi. Morgendisen er i ferd med å lette i skogen, og det vil bli en strålende dag. Jeg bestemmer meg for å gå bort fra stien, og ta en annen og lengre vei enn jeg pleier. I skogbunnen ligger felte blader blant lyng og mose, og det er nesten umulig å få øye på kantareller hvis man ikke allerede vet nøyaktig hvor de er. Traktkantareller er litt lettere, og jeg finner noen store, friske eksemplarer i en skråning. De vokser i små halvsirkler, alltid med de åpne endene nedover. Det kalles en heksering. Jeg finner en helt svart korallsopp. Den får stå i fred. Lenger inne i skogen går jeg rett på fire piggsopper som står hvite og fine for seg selv. Forsiktig plukker jeg dem opp og legger dem i bollen. På undersiden har de tusenvis av myke, identiske pigger. De er der uten noen hensikt, de er rent overskudd og forfengelighet. En råtten fluesopp står der og morkner i lyngen. I Den siste Glæde av Knut Hamsun er hovedpersonen i skogen om høsten. Han finner risker, sjampinjong, kusopp og fluesopp. «Her er fluesopp, SENTRALPOSTEN nr

6 Gud hvor den står og hører Champignonernes kære Familie til og later som ingenting og er bundfarlig! Har du set en slik kolossal forstand! En Ufrukt, en Forbryter, selve den fagmessige Lastefuldhet, men pragtsyk, glimrende, Soppens Kardinal». Romanfiguren tar en bit og tygger litt på fluesoppen, men han blir feig og spytter ut. Vikingene åt den når de skulle ut på berserkgang. Men i dag dør vi av et «hår i halsen», kommenterer han. De fleste har vel hørt at vikingene åt rød fluesopp. De kledde seg i bjørneskinn, oppførte seg som ville, brølende dyr, og drepte for fote. Om det overhodet er noe sant i denne myten, vet egentlig ingen. Teorien ble lansert av en svensk teolog på slutten av 1700-tallet, kanskje for å vise den ufattelige råskap som fantes før hvitekrist temmet folk her nord. At sibirske nomadefolk brukte fluesopp som rusmiddel og i religiøse sammenhenger, er imidlertid en kjensgjerning europeiske besøkende har fortalt om helt siden 1600-tallet. Når det var fest, kokte for eksempel korjakk-folket suppe på rød fluesopp, som også var en høyt prissatt handelsvare. Ruseffekten var formidabel. Folk så syner, fikk vrangforestillinger, gledesutbrudd, pratet over seg og havnet i transe. Dagen derpå «reparerte» korjakkene ved å drikke egen urin fra kvelden før, som de hadde samlet opp i spesielle fat siden fluesopp-hallusinogenet muskarin skilles ut via urin uten å brytes ned. Det skjer at nordmenn eter fluesopp ved en feiltagelse, selv om man nesten allerede må ha spist fluesopp ved en feiltagelse for å spise fluesopp ved en feiltagelse. En mann som gjorde det for noen år siden, gav seg til å vandre langs en jernbanelinje i en forstad. Han følte etter eget utsagn at trær og busker kom mot ham med voldsom fart. Til slutt falt han om i gresset, der ble han liggende, lammet av angst mens han følte seg «inneklemt i rare gjenstander», som han fortvilet forsøkte å komme seg ut av. Dette er en gjenganger i beskrivelsene av fluesopp-forgiftning: ting virker mye mindre eller mye større enn de er; folk enten føler seg kjempesterke, eller ute av stand til å forsere selv de minste fysiske hindringer. En pinne på veien kan fremstå som en uoverstigelig barriere. Er det ikke vidunderlig? En annen norsk mann som spiste fluesopp for noen år siden, og senere har beskrevet opplevelsen, arbeidet på et kontor. Hos ham fikk fluesoppen den effekt at notatene begynte å danse frem og tilbake på arket foran ham, mens hans egen håndskrift ble helt forandret. Han skal også ha begynt å gi «merkelige beskjeder» til andre på kontoret, noe som fikk dem til å reagere. For egypterne var sopp udødelighetens plante, og bare kongelige hadde lov til å spise sopp. Men har kristendommen sin opprinnelse i en kultus rundt fluesoppen? I 1970 utgav en anerkjent forsker ved et britisk universitet en bok som argumenterte for dette, blant annet ved å benytte sumeriske, arabiske og hebraiske originaltekster. Hele det nye testamentet er et kodet budskap. Jesus var en sopp! Da vil det vel heller ikke overraske at noen mener julenissen er forbundet med rød fluesopp, hvis sentrale plass i mange juledekorasjoner ikke uten videre forklarer seg selv. Men en rekke trekk ved julenissene hentet fra de sibirske midtvintersfestivalene. Under disse brukte sjamanene å klatre ned gjennom den åpne ljoren i nomadenes telt. På ryggen hadde han en sekk fluesopp han allerede hadde forsynt seg godt av. Og gjett om ble det jul i teltet. Etter en times gange kanskje mer, kanskje mindre, for når men plukker sopp forsvinner følelsen av tid angrer jeg på at jeg ikke tok den vante veien. For å være ærlig har jeg mistet litt oversikt. Det er jo ingen fare, for jeg kan alltids gå tilbake samme vei som jeg kom. Men greier jeg å spore opp mitt kantarellsted, nå som jeg kommer fra en helt annen retning? Kanskje ikke det. Skogen begynner nå å bli litt plagsomt tett. Forresten Foto: Bjørn Halvorsen liker jeg åpne landskap langt bedre enn urskog av gran. Bare noen få steder slipper den lave høstsolen gjennom det tette gjerdet av trestammer og greiner. Jeg må brøyte meg frem, og kvister treffer meg til stadighet i ansiktet. Når en gammel sti krysser min kurs, nøler jeg ikke med å følge den isteden. Etter kanskje ti minutters gange langs denne, kommer jeg frem til en lysning i skogen. På en liten høyde står det en gammel hytte, og til min overraskelse ryker det fra pipen. Jeg trodde ikke det bodde noen her inne i skogen, og jeg nærmer meg varsomt, i fall huset er av pepperkakedeig. Siden jeg ikke lenger er helt sikker på hvor jeg er, bestemmer jeg meg for å banke på og finne det ut. Rundt den lille hytta og to enda mindre uthus, er det uendelige mengder ved og mange kanskje nyttige ting som minner litt om skrot: Baljer, kar, gamle maskindeler, paller, tepper, en trillebår og en del saker hvis opprinnelige anvendelse er uklar. På tunet er det spikret opp en åpen liten paviljong av plank, med en salong av gamle 6 SENTRALPOSTEN nr

7 skinnmøbler på innsiden. Paviljongen er av cabriolet-modell, med avtagbart tak. Jeg banker på døra. Noen tusler sakte mot døren, som glir langsomt opp. Varmen fra innsiden slår mot meg. Til syne kommer en gammel mann i stilongs, blå trøye og polsokker. Under bustede øyenbryn granskes jeg av to nysgjerrige øyne, som åpenbart ikke har ventet besøk. Etter at jeg har forklart mitt ærende, og at jeg er på sopptur, blir mannen pratsom. Han går nemlig under navnet «Soppkongen», og har kilovis av mange forskjellige slag i frysen. Jeg er overrasket over at noen bor alene her, og at mannen er en gammel bergenser finner jeg litt forvirrende. Da han først kom, var planen å bli et par uker. Nå har han bodd her inne i skogen i over tjue år. Først bodde han har med sin kjæreste og sin hund Pan. Begge døde for om lag tre år siden. «Jeg brukte hundre tusen kroner på dyrlege til hunden. Det var kreft i leveren, og den lot seg ikke redde. Hunden var en god kamerat, etter den døde har jeg ikke tenkt på å få noen ny. Og her skal ingen katt slippe over dørstokken. Det er rart med det.» Selv har han ikke vært frisk i det siste. Hans mistanke går i retning av lungebetennelse, og det kan umulig være langt fra sannheten dømt ut fra surklelydene fra brystet. Men han klarer seg selv. I tillegg har han tre forskjellige kvinnfolk som kommer innom, og som han med et ekstra glimt i sine kvikke øyne hevder å «utnytte på det groveste.» Om vinteren kommer dessuten dådyrene innom hver dag. Han mater dem fra kjøkkenvinduet. Selv synes han ikke han har noe som helst å klage over, og han vil ikke bo noe annet sted. Han har masse ved. I går spiste han koteletter. I morgen skal han lage fårikål. Og han har nettopp spist lutefisk. «Jeg lager middag hver dag. Det må du også huske når du blir gammel og alene. Men det er nå så,» sier mannen med noe jeg oppfatter som oppriktig omsorg. Bergensere er flinke til å prate, det hjelper ikke at de har bodd i skogen i tjue år. Men jeg kan ikke stå her å forverre lungebetennelsen til denne hyggelige karen. Soppkongen peker ut retninger, og et par ekstra gode kantarellsteder like i nærheten, så tusler han inn i den bitte lille hytta igjen. Så er det meg og soppen igjen. Av alle sedate fritidssysler, er soppsanking i en hel spesiell klasse. For i motsetning til frimerker og orkideer kan sopp drepe deg. Et bitte lite feilgrep kan bli fatalt. Tenk deg følgende situasjon. Du er på hytta, og bestemmer deg for å plukke sopp for første gang i ditt liv. I den lille raden av bøker man finner på nesten alle hytter, har du lagt merke til at det står en gammel soppbok. Dermed begir du deg ut i skogen for å plukke sopp. Siden du er en ansvarlig person, leser du all tekst om artene du finner og studerer bildene nøye. Du forsikrer deg om at hver eneste sopp du har plukket tilhører trygge matsopper. Når du kommer hjem, disker du opp med en diger gryte soppstuing. Til tross for at du har fulgt alle regler til punkt og prikke, risikerer du at gryta inneholder flatklokkehatt, riddermusserong og andre giftige arter. I soppboken vil du ha lest at flatklokkehatt er en god og helt ufarlig stekesopp. I nye soppbøker står derimot flatklokkehatt omtalt som «dødelig giftig», og med to svarte kors bak. Riddermusserong står i din soppbok beskrevet som en «trestjerners matsopp, en av våre absolutt beste». Du gomler fornøyd videre, og ulempen ligger da heller ikke i selve smaken. Spiser du nok riddermusserong kan imidlertid deler av din muskulatur, medregnet hjertet, rett og slett gå i oppløsning. En rekke personer, spesielt i Frankrike, har i de senere årene dødd en smertefull død etter å ha spist denne «utmerkede matsoppen.» Siden det tar en stund før du blir syk, er du i god form når du topper måltidet med noen litt dårlig kokte sandmorkler og rødskrubb. I sandmorkler finnes stoffet gyromitrin. Spiser du sandmorkler vil gyrometrin bli spaltet til metylhydrazin i magesekken din. Metylhydrazin et faktisk intet mindre enn et rakettdrivstoff! Om ikke dette skulle få fart på fordøyelsen, vil giftstoffene i rødskrubben garantert gjøre det. I giftige sopparter finnes det en rekke forskjellige gifter som virker på ulik måte. Noen virker på nervesystemet, andre på indre organer, kroppens kjertler eller muskler. Enkelte typer soppforgiftning minner om vanlig omgangssyke. Et par-tre dager etter amatoksin-forgiftning blir du bedre, slik du også blir av influensa. Men dette er bare en slags avledningsmanøvre fra soppens side. For den er i full gang med å ødelegge din lever og dine nyrer. Etter en viss tid, noen dager eller uker, vil dette bli temmelig åpenbart. Du blir gul i huden, og får smerter i leveren. At din tørst er uslokkelig, og at du drikker hele tiden men knapt urinerer overhodet, betyr at nyrene er i ferd med å kollapse. Du vil nå ha innsett hva som er i ferd med å skje. I siste fase får du voldsomme kramper og mister bevisstheten. For enkelte typer soppforgiftning finnes det overhodet ingen motgift. I Sandefjord for et par år siden spiste en familie på fem personer et drøyt halvt kilo av det de trodde var traktkantarell, etter en søndagstur i skogen. De hadde aldri plukket sopp tidligere, og gjorde en tragisk feilvurdering. Det de satte til livs var i virkeligheten spiss giftslørsopp. Tygger du på en liten bit av denne, kan du bli dødssyk, selv om du spytter alt ut igjen. Hele familien var døden nær da de ble lagt inn på sykehus en uke senere. Nyresvikt ble konstatert. Sist undertegnede leste om denne familien i avisene, hadde et medlem fått en ny nyre, men to andre ventet på donorer. Jeg føler meg på trygg is når jeg gir følgende råd: kjøp ikke soppbøker på loppemarked eller antikvariat. Spander på deg siste utgave. Soppkongens anvisninger slår til. Jeg finner flere kantareller, og store mengder fåresopp som står som plantet i en åker i veldige mengder. Den blå bollen er for lengst full, og jeg er begynt å samle soppen i en plastpose. Noen hundre meter unna hytta til Soppkongen har noen spikret opp et nabovarsel på et grantre. Om at de skal ha en stor fest, og at det kan bli en del bråk fordi det kommer masse folk. Jeg vet det bor noen ungdommer rundt på gamle hytter i den retningen jeg går. Enkelte av hyttene er okkuperte, og de som bor der passer inn under betegnelsen «frikere». De har rykte på seg for å spise sopp for å forgifte seg selv med vitende og vilje. Når jeg tenker meg om har jeg gjort det selv ved et par anledninger. Legg merke til at det aldri er bilder av fleinsopp i soppbøker. Alle andre giftige sopper er beskrevet opp og ned, men fleinsopp er omgitt av en taushetens konspirasjon. Spiss fleinsopp står på listen over ulovlige narkotiske stoffer. Går du ut på et jorde og plukker med deg noen kilo spiss fleinsopp, som du i utsøkt uskyldighet trodde tilhørte den dårlig utredede sjampinjong-slekten, kan du teoretisk sett havne i fengsel i årevis. Men lovens lange arm kjemper en håpløs kamp mot naturen og latinen. Tross alt, du skal jobbe hardt for å bli tatt i gjerningsøyeblikket, mens du er i ferd med å plukke «feil» sopp opp fra et kolossalt jorde langt unna folk. La oss for tankeeksperimentets skyld si at politiet plutselig hoppet ut fra buskene og la deg i bakken, akkurat i det du var i ferd med å bykse ut av et skogholt med din fangst. Før du kan siktes for noe, må politiet artsbestemme soppen. Er det virkelig spiss fleinsopp du har plukket? Da er du en narkotikaforbryter. Har du derimot plukket noen av de andre fleinsoppartene? Da er du bare på sopptur. Du kan forlange en unnskyldning SENTRALPOSTEN nr

8 pluss at fangsten blir levert tilbake. For selv om spiss fleinsopp står på narkotikalisten, kan du fritt importere andre arter med tilsvarende eller sterkere effekt. Tollvesenet kan ikke gjøre noe som helst. Årsaken er en høyesterettsdom fra Denne slår fast at planter må føres opp på narkotikalisten ved navn, før de kan klassifiseres som narkotika. Det holder ikke at de narkotiske virkestoffene som finnes i planten er oppført på listen. I Norge står spiss fleinsopp (Psilocybe semilanceata), og den langt mer potente Cubasoppen (Psilocybe cubensis), på narkotikalisten. Men du har fremdeles rundt 60 beslektede arter å velge blant, om det skulle friste. Gjett om «soppentusiastene» vet dette. Folk som holder på med hallusinogene saker er ekstremt velorganiserte og teknologikyndige. Subgrupper med merkelige hobbyer er alltid det. De lager alltid flotte og informative nettsider om alle sider ved sin virksomhet, de har diskusjongrupper, nyhetbrev, medlemsblader og festivaler. Jo rarere ting folk er interessert i, jo mer altoppslukende synes interessen å være. En jeg kjenner fikk for seg at det er stas med gamle lokomotiver. Han kom inn i en lokomotiv-sekt, og brukte all fritid i sju år på å pusse opp en rusten gammel haug med jernskrap. Selv kona fikk ikke komme mellom ham og lokomotivet. Ekteskapet gikk i oppløsning. Men han var lykkelig. Slik er det også med mange fleinsoppspisere. De får seg en fin rusopplevelse, og bruker deretter all sin fritid på å informere om potensialet som ligger i psilocybin-sopper. Søk på «magic mushrooms» og du vil skjønne hva jeg mener. De informerer blant annet om en rekke arter som ligner på fleinsopp, men som er «giftige». De mener giftige på feil måte, slik at lever og nyrer kollapser. Det de ønsker er en forgiftning som ifølge litteraturen blant annet fremkaller «forvirring, hallusinasjoner, eufori, svimmelhet, uro og opphisselse.» «Ildblaff i en høstskog» finner du i boka «Snøen som falt i fjor». Morten A. Strøksnes er nå aktuell med «Automobil» Han har også skrevet «På hellig grunn» fra Midt-Østen. Alt på Kagge Forlag. For øyeblikket holder han på med en bok om Nord-Norge. Erling Kagge og Morten A. Strøksnes. Foto: Bjørn Halvorsen. En gang spiste jeg om lag 25 stykker. En kamerat var alene hjemme, foreldrene var på hyttetur og skulle ikke komme tilbake før om noen dager. Vi la dem på en pizza, og da vi var mette, la vi resten av pizzaen i kjøleskapet Det var nordlys, og de fargesprakende eksplosjoner som fór over himmelen, var sensasjonelle, selv i edru tilstand. Etter at fleinsoppen gjorde sin virkning, ble det en kosmisk good trip, der jeg red et vanvittig ritt på røde og grønne bølger av varmt lys, over en iskald, stjerneklar himmel. Da vi kom tilbake til huset, var min kamerats far kommet hjem en dag for tidlig. Han satt i en stol i stua og klamret seg til armlenene, likblek og med et forrykt blikk. Før vi var kommet inn døren kunne vi høre ham rope: «Kom dokker ut! Kom dokker ut! Æ e blitt stein, hakke tullat.» På stuebordet ved siden av ham stod det nå tomme pizzafatet. Den andre gangen jeg spiste fleinsopp var i Liverpool, på en fest i en gedigen rivningsklar villa i nærheten av Edge Hill. Magekrampene kom etter tre timer, og fikk virkelig gliset mitt til å stivne. Siden har jeg holdt meg unna. Jeg er nesten ute av skogen idet jeg husker på papirene jeg har i vesken. Det er personlige brev, korrespondanse med ligningsmyndighetene og en rekke andre papirer av spesiell karakter. Det begynner å bli tussmørkt på bakken, men himmelen er knallblå og klar. Det er så stille. Trestammene står oljeaktig svarte langs stien. Jeg tenner opp det ene arket med det andre. Et svakt vinddrag fører de brennende arkene inn mellom trærne. Fragmenter fra et liv lyser opp skogen i små blaff. I lufta ligger det vinter. Hovedkilder: Inger Lagset Egeland og Steinar Myhr. Norske sopper (Gyldendal, revidert utgave 2003). Enkelte opplysninger i denne artikkelen er hentet fra hjemmesiden til soppeksperten professor Klaus Høiland ved Biologisk institutt, Universitetet i Oslo. Høiland har overhodet ingen medvirkning i denne artikkelen, eller kontroll over hvordan opplysningene er sammensatt. Ooops, en liten trykkfeil Det er en stor forskjell på snurrbart og snurrebass. Det ble telefonstorm til en avis på følgende fototekst: «Kapellan Yngve Kaspersen i Moss er tydelig stolt over snurrebassen sin. Det skal mye stell og tålmodighet til for å få en anstendig størrelse. Etter hvert tar det daglige stellet et par minutter. Det aller viktigste hjelpemiddelet er en god krem.» Vi må også huske at det er stor forskjell på potens og potensial. I en artikkel, hvor ordene er forvekslet, uttaler direktør Ole Johan Sandvand om det nye Samlivssenteret på Modum Bad Nervesanatorium: «Det er store potenser i den nye avdelingen, hvor jeg kommer til å drive utadrettet virksomhet...». Flere av oss har vel erfart at det er fort gjort å trykke på feil tast. For en avis fikk det store konsekvenser under åpningen av det nye kapellet på Tyristrand. Nyheten om at alle fikk sitte tross stor oppslutning ble referert som «det var fullt med folk, men alle frammøtte fikk fitte»... I blant forbyttes fototekster under bilder. I en sørlandsavis skjedde det. Under reportasjen om den nye fergen kunne man lese: «Av høy årgang, men likevel skjønn». Verre ble det derimot med teksten under bildet av damen som fylte 80 år: «Her er vår nye skjønnhet, med mulighet for inn- og utkjøring både foran og bak»... 8 SENTRALPOSTEN nr

9 Festivalkritikk B J Ø R N H A LV O R S E N Europride Nærmere mennesker inntok Karl Johan. LO som hovedspsonsor hadde første flåte i paraden. To sentrale NTLtillitsvalgte, og nå LO-topper, Gerd Liv Valla og Tor Arne Solbakken, danset midt i såpeboblene mens de delte ut LO-kjærlighet på pinne og kondomer. Høyremannen og vår allierte i tilsynsflyttesaken, Erling Lae, gikk helt fremst. Hvilken idyll og harmoni! Kunne det vare? Nei, boblen brast. Artister står igjen uten betaling. Vi som er aktive i fagforeninger vet at lønn skal man ha. Dette skal likevel ikke få ødelegge inntrykket vi sitter igjen med etter en strålende festivalparade hvor LO fikk satt diskriminering av homser og lesber på dagsordenen. Toerns fane måtte selvfølgelig med i en homseparade, det sier seg selv. Med sin silkerosa farge og slagordet «Mangfold og likhet» var det mange som trodde den var laget spesielt for anledningen. Øyafestivalen I år ble det avslag på søknaden om å få LO stand slik vi hadde i 2003 og Skuffelsen var stor blant LO ungdom som hadde sett fram til tre dager med konserter og til å prate med ungdom om lønnsog arbeidsvilkår. Den eneste begrunnelsen for avslaget var at det ikke var plass, men vi fikk en høflig takk for samarbeidet i fjor da LO-ungdom blant annet fikk delt ut vannflasker med LO- logo til alle de frivillige og til politiet. Spekulasjoner har sjelden noe for seg, men mye tyder på at de tette båndene mellom LO og AP kan ha vært en medvirkende årsak til avslaget. Øya la i vår ut følgende informasjon på sin hjemmeside: «Tidligere denne uka påsto Arbeiderpartiet til Aftenposten at de hadde lansert en valgkampanje på Øyafestivalen i fjor. Der skal de ha delt ut frukt og koseprata med folk. Ikke bare skrøyt de på seg å ha vært tilstede hos oss, det var heller ikke valg i Greit nok at man ikke husker hvor man har vært eller hva man har gjort, men å dikte opp et festivalbesøk...? Til Jens Stoltenberg vil vi gjerne informere om at vi har frukt selv. Ta med kulturmidler neste gang! For ordens skyld: Øyafestivalen er partipolitisk uavhengig og ville aldri latt et parti drive kampanjer på festivalområdet.» LO burde kanskje tilby seg å bli sponsor for Øya? Notodden bluesfestival er vel ikke der ungdommen først og fremst samler seg? Moldejazz - 45 år og lite lærevillig? Du vet det er valgkamp når «moderniseringsminister» Meyer leser eventyr for barna på Rådhusplassen i Molde. Jeg skjønte hvorfor Øyafestivalen valgte å være valgkampfri sone, for å si det sånn. Moralen i Foto: Nina Hanssen Foto: Bjørn Halvorsen eventyret var: skru av PCen og kom deg ut ut i skogen og spill yatzy! Dette lovte godt fra vår arbeidsgiver i staten, men det viste seg at han ikke hadde skrevet eventyret selv. Molde blir av Ole Paus omtalt som en indianerlandsby med bare høvdinger - og det er vel dermed dristig å komme med kritikk til festivalledelsen? Jeg kunne jo valgt å bli hjemme, eller kunne jeg? Hyggelig at de frivillige roses i festtaler, men beinhard jobbing 24 timer med mulighet for å slippe inn på noen få konserter, grenser opp til utnytting. -Dere kan ikke holde 50 stoler avsperret med begrunnelsen at det er en «ståkonsert». - På Romsdalsmuseet kunne det vært innført én krones pant på plastglass og fem kroner på bærebrett slik som på Øya og Roskilde. Kanskje det etter konsertslutt kunne vært mulig å åpne alle dører som er mulig å åpne, slik at vi slipper å observere at noen få utvalgte slipper ut av noen få dører? Bekjentskapsniking både inn og ut skaper irritasjon. - Exxon (Valdéz) Mobil er kanskje ikke den mest miljøvennlige hovedsponsor som finnes på markedet. Alle har rom for forbedringer - også en 45 år gammel festival, men som Neil Young synger: «It`s hard to teach a dinosaur a new trick». Roskilde Overskuddet har i alle år gått til diverse humanitære formål. Kampanjen mot landminer og håndvåpen er to eksempler. I år var temaet Act Against Slavery. Roskilde klarte i år kunststykket å hyre Ali Farka Touré og Diabaté. Dette var muligens den siste turneen for Touré, som skal trekke seg tilbake for å ta på seg vervet som guvernør i hjembygda i Mali. Festivalen satser også bevisst på artister som ennå ikke har blitt så kjente. I tillegg kreves det noen store navn, og i de senere år har Roskilde fått kritikk for å ikke hyre inn de største, selv om de skulle være på turné i Europa i slutten av juni/begyn- SENTRALPOSTEN nr

10 nelsen av juli. I år var Sonic Youth, Patton, Foo Fighters, Audioslave (Rage Against the Machine Soundgarden), Black Sabbath, Røyksopp, Turboneger og Brian Wilson noen av de største. Festivalen er ektremt sårbar for dårlig vær. Da omgjøres festivalplassen og teltområdene til gjørmehav på kort tid. I år var det strålende sol hele uka. Eneste forbedringsforslag er fjerning av gjerder ved øl-serveringen. De virker nemlig mot sin hensikt. Øya Roskilde

11 Bjarne Træen - Intervjuet av Bjørn Halvorsen Bjarne Træen er 38 år, antropolog og jobber for tiden i UDIs Integreringsavdeling. Tidligere har han blant annet arbeidet ved Statens Institutt for rusmiddelforskning og i Rusmiddeldirektoratet. Han har også vært tilknyttet Norsk Viseforum. Noen av Bjarnes meritter: 1992 «To hundre mil igjen å kjøre»... En studie av trailersjåfører og symbolbruk. (1998): Drømmere og Drankere, En studie av seksualitet og kjønnsroller blant en gruppe unge voksne i Dublin. Hovedfagsoppgave i antropologi ved Universitetet i Oslo. (2000): Ut av hjemmet inn på puben! Om mannsroller og alkohol. Tidsskriftet rus&avhengighet. Nr 5, november (1991). Dromedarmagasinet, forlaget Perler for Svin Skrevet, komponert og produsert barneradiomusikalen «Månemysteriet» (P4, 2005) Produsert lydboken Rødhette, av Unni Lindell, (2004) Fast tegneserietegner for Telenor Mobils blad «Signal», ( ). Illustratør og redaksjonsmedlem i bladet «Vise-Forum» ( ). Arrangør av visekonserter, seminarer og årlige visetreff for unge nordiske visesangere, Selvportrett Ser du noe komisk ved norsk politikk? - Ja. Mantraene. Du får ord som; Istedeforågiskattelettetildemsomharmest, istedeforåsørgeforatdegamlefårenverdigalderdom, og småogmellomstorebedrifter. De går og går helt til de bare blir tomme fraser. Litt forunderlig at man tenker så likt i politikken som i reklamebransjen. Dagen blir ikke den samme uten Høyre, hørte jeg her en dag. Gud hjelpe, tenkte jeg. Og så tenkte jeg på noe annet - Ellers synes jeg alvorlige, indignerte og verdige menn med over i årsinntekt, som aldri har hatt en vanlig jobb, kan ha et komisk skjær over seg når de bekymrer seg på vegne av allmuen. Hvem er dine favorittegnere? - Oi. Dem er det mange av. Jeg liker de fleste som er flinkere enn meg Fredrik Stabel, Olaf Guldbrandsen, Christopher Nielsen, Steffen Kværnland, Finn Graff det er mange flere også, men så er det det å komme på de riktige når man trenger det. Hva er det som ofte gjør gode tegninger så mye bedre enn fotografier? - Det må være nesene? Eller kanskje de morsomme bartene? Hvor får du inspirasjonen og ideene fra? - Det kommer litt an på. Jeg er en lidenskapelig drodler, så av og til kan jeg få ideer når jeg konsentrerer meg om noe helt annet. Men for det meste kommer ideer best og lettest når man jobber med saken. Jeg har funnet ut at man kan være ganske kreativ på kommando, faktisk. Dessuten virker rammer ganske positivt på kreativiteten. Når skjønte du at du kunne tegne? - Det har jeg ikke helt skjønt ennå. Det er bare å se på de jeg nevnte i stad. Da forstår jeg at jeg ikke kan tegne. Hvis jeg sammenligner jeg meg med andre derimot, kan jeg kanskje det. Det er litt som å finne en dress som passer. Man ser gjerne litt dum ut hvis den er for stor eller for liten, hvis du skjønner? Har musikalske evner og ferdigheter noe med tegning å gjøre? - Det tror jeg helt sikkert. Der er vel noe bak i hodet et sted som sier at jeg må produsere noe hele tiden. Hvis jeg ikke lager noe, enten det er musikk, tegninger eller skriver, blir jeg misfornøyd med meg selv. Jeg kjenner mange som både spiller, skriver og tegner og jeg tror de også har det sånn. Leser du mye tegneserier? Favoritter? - Jeg er veldig glad i tegneserier jeg har til og med laget noen selv. Streken min er jo ganske tegneserieaktig. Christopher Nielsen er min favoritt. Han har veldig kule tegninger samtidig som han er en usedvanlig skarp observatør og en dyktig skribent. Ellers synes jeg at ikke alle som lager tegneserier på død og liv bør lage striper. Det er et svakhetstegn at alle presses, eller presser seg selv, inn i akkurat det formatet. Drar du flere damer på tegninger enn gitarspilling? - Nei. Får sønnen din se alle tegningene dine? - Nei. Noen er det 18-års grense på. Godt spørsmål for øvrig. SENTRALPOSTEN nr

12 The New Zealand Experiment En fiasko New Zealand var en velferdsstat som Norge inntil de på begynnelse av 1990, som en av de første land i verden, begynte med utstrakt konkurranseutsetting, privatisering og markedstilpasning av de fleste offentlige tjenester. Det ble også satt i gang tiltak og vedtatt lovendringer for å svekke fagbevegelsen. L I L L S Æ T H E R På ILO-kongressen i 2004 talte den nyvalgte statsministeren fra Labour på New Zealand og hun gikk langt i å si at store deler av denne politikken har vært feilslått og at den nye regjeringen vil måtte sette i gang en snuoperasjon. New Zealand var en velferdsstat mht. skolesystemet, helsevesenet og den økonomiske strukturen med liten sosial nød. Landet innførte stemmerett for kvinner som det første land i verden i De var også det første landet som opprettet et pensjonssystem i 1898, og de har hatt arbeidsledighetstrygd siden I likhet med Norge inngikk det newzealandske Arbeiderpartiet et samarbeid med bøndene på trettitallet og i 1938 fikk arbeiderpartiregjeringen vedtatt en omfattende sosiallov som omfattet pensjoner, trygd ved arbeidsledighet og sykdom, frie medisiner og gratis legebehandling. Det ble også satt i verk et omfattende boligprogram. Som mange andre land fikk New Zealand økonomiske problemer utover på 1970 og 80 tallet. I stedet for å foreta justeringer innenfor velferdstatsmodellen, satte den daværende arbeiderpartiregjeringen i gang et liberaliseringsprogram som verden ikke hadde sett maken til. Om New Zealand eksperimentet Liberaliseringsprogrammet innebar massiv privatisering, svekkelse av arbeidstakernes rettigheter og sterk reduksjon i det sosiale sikkerhetsnettet. I 1991 fikk landet en ny arbeidsmiljølov - Employment Act - som slår fast at arbeidsforholdet er en privat sak mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Mens pengepolitikken tidligere skulle innrettes mot å opprettholde full sysselsetting, ble sentralbanken nå gjort uavhengig og med lav prisstigning som sitt eneste mål. Sentralbanksjefens betaling ble til og med gjort avhengig av hvor langt ned han fikk prisstigningen folkeskoler ble gjort om til selvstendige økonomiske enheter. Svaret på denne utfordringen var privatisering. Det ble innført skole-avgifter og betaling for skoleuniformer. For en gjennomsnittsfamilie med to skolebarn representerer dette ti tusenvis av kroner hvert år. De beste skolene ble premiert og fikk tilskudd. Dermed ble det stor søknad til disse skolene fra de beste lærerne og elevene. De svakeste elevene satt igjen med offentlige skoler som ikke fikk nok midler verken til lønninger, oppussing eller utstyr. I løpet av en periode på ca 8 år, frem til 1997, ble det ikke bygget nye skoler på New Zealand. Sykehusene ble også privatisert og det ble innført private helseforsikringer. Resultatet er selvfølgelig mye det samme som i skolene; A- og B-sykehus. I 2001 var det unormalt lite regn på New Zealand og kraftverkene, som også er privatisert, hadde problemer med å levere strøm. Prisene på strøm økte 15 ganger. De høye strømprisene førte til at Labourregjeringen vedtok å kjøpe kraftverkene tilbake, men det viste seg at de ikke hadde økonomi til å kjøpe dem tilbake fra de multinasjonale konsernene. Regjeringen ønsket også å endre lovene, men etter høylytte protester fra toneangivende, rike familier og fra næringslivet, ble forslaget nedstemt i nasjonalforsamlingen. Hva nå? Eksperimentet er en ren fiasko, skriver den britiske økonomen John Kay i Financial Times. Han viser til en av OECDs rapporter som sier at det er vanskelig å forklare hvorfor økonomien ikke er gått bedre, i lys av de store endringene i politikken som har funnet sted. Landet fikk ros for å ha fulgt en konsekvent linje når det gjelder å gjennomføre reformer. Den eneste årsaken OECD kunne komme på er at reformen ikke har gått langt nok. Men, som John Kay skriver, etter femten år kan det ikke argumenteres seriøst med at det trengs enda mer tid og enda flere reformer for at fordelene skal vise seg. New Zealand har, gjennom liberalisering, privatisering og innføring av frie markedskrefter spolert et ellers vel fungerende samfunn. På midten av 1980-tallet var levestandarden i New Zealand på linje med gjennomsnittet for OECD-landene. I 1999 var den falt til 62 %. Over 70 % av New Zealands økonomi styres nå av store multinasjonale konsern med sete i New York, Sidney eller Hong Kong. Siden 1984 har New Zealand opplevd den største økningen i ulikhet i noe OECD-land som følge av dramatiske kutt i de sosiale velferdsordningene. Mens den mest velstående femtedelen av befolkningen fikk sin kjøpekraft redusert med 0,6 prosent, fikk de med lavest inntekt en reduksjon på over 20 prosent. Antall mennesker under fattigdomsgrensen økte med 35 %. En fremtredende politiker på New Zealand sa til dansk LO: «Det dere kjenner fra Thatchers England, er ren sosialisme sammenlignet med det vi har vært igjennom». En mulig fremtid også i Norge Dersom vi ikke slår tilbake angrepene på velferdsstaten og våre faglige rettigheter vil ytterligere svekking bli resultatet. Dette krever et oppgjør med den rådende nyliberalistiske ideologien som allerede omsettes til praktisk politikk gjennom ulike former for privatisering og konkurranseutsetting av offentlige tjenester og i nye lover og regler for eksempel når det gjelder sykelønnsordningen, pensjonsreformen og revisjonen av arbeidslivslovgivningen. Video til utlån NTL låner ut videoen «The New Zealand Experiment» laget av dansk LO om utviklingen på New Zealand. Kontakt: britt.barlie@ntl.no LO Stat har nylig laget en brosjyre om eksperimentet SENTRALPOSTEN nr

13 Konkurranseutsetting reduserer velferden T R YG V E R O L L - H A N S E N S T Y R E M E D L E M I N T L / 2 Konkurranseutsetting krever oppbygging av et offentlig byråkrati som sørger for både utlysning, kontroll og evaluering av konkurranseutsettingen. Et paradoks er det at vi i dag får utviklet nye offentlige byråkratier skap av en høyrebølge som har vokst fram som en protest mot offentlig byråkrati. Ved de første utlysningene må de som får anbudene komme med så lave tilbud at de som regel går med underskudd. Det betyr at det ofte er de kapitalsterke som vinner anbud, de som kan kunsten å få høy profitt av sin kapital. Underskuddet må de ta igjen når de har utkonkurrert konkurrenter. Da blir det ofte dyrere for det offentlig å sette tjenestene/servicen ut på anbud, enn å gjøre det selv. For næringslivet er problemet at det koster å lage anbud. Hvis 10 anbydere til å lage anbud hver gjennomsnittlig bruker 1/10 av det utlyste beløpet, så vil hele beløpet brukes til å utarbeide anbud. Det betyr at det er de som taper anbudene som i realiteten betaler for tjenesten. Derfor vil mange etter hvert falle fra og de anbyderne som blir igjen kan sette opp prisen. Anbudsordningen forutsetter risikovillig kapital, det vil si høy forrentning av kapitalen som settes inn. Fra det offentlige beløpet som bevilges må det trekkes profitten til kapitaleierne, noe som bidrar til reduksjon i velferd for de fleste og økning av rikdommen til de rikeste. For de med minst betyr penger mer for velferden enn for de rikeste, det vil si at omfordeling fra fattig til rik totalt sett gir mindre velferd. Da inntektene er gitt må utgiftene ned for at et anbud skal lønne seg. Ofte utgjør lønnskostnader og sosiale utgifter som innbetaling til pensjonsordninger, de største utgiftene. For reduksjon i disse utgiftene foreligger tre muligheter, nedsettelse av lønn, nedsettelse av sosiale ytelser og/eller færre ansatte. Alle disse forholdene vil redusere velferden til de ansatte. Dessuten vil bedriften velte kostnader over på det offentlige ved at det blir mer behov for fattigdomsbekjempelse, større sosiale utgifter bl.a. i forbindelse med pensjon Illustrasjon: Tore Simonsen og dårligere helse og mer sykdom fordi folk slites ut på grunn av økt arbeidspress. Utgiftene for bedriftene kan også reduseres ved å redusere standarden på ytelsene, noe som vil ramme publikum og spesielt de svakest stilte som ikke har ressurser til å protester. For folk flest kan en rettssak for å få det en har krav på, bety personlig ruin. Derfor kan bedrifter som har basert seg på helsetjenester og omsorg lettere enn andre redusere kvaliteten uten at det får konsekvenser for bedriftene. Løsningen for å gjøre offentlig virksomhet mer effektiv er det motsatte av høyrekreftenes opplegg med å slå sammen virksomheter slik at en må ha enda flere toppledere med høye lønninger, ledere uten innsikt i det de skal bestemme og dermed enda flere frustrerte og dårlig fungerende av de som skal yte tjenestene. Slike ledere bevilger seg gjerne ekstra høye lønninger dersom de har den ubehaglige jobben med å si opp de som produserer tjenestene. Privatiseringsforkjempere som statsrådene Norman og Meyer bryter ned offentlig effektivitet gjennom hyppige omorganiseringer og utflyttinger som bryter ned offentlig ansattes motivasjon og evne til å gjøre en innsats. Istedenfor bør en reduserer utgiftene til sjefer i offentlig virksomhet ved å inndra sjefstillinger som blir ledige og full lønnstopp for sjefer med høy lønn. Avklaringer skjer bedre ved samarbeid mellom fagfolk som kan det de driver med enn ved å gå den byråkratiske vei opp til en høyt betalt sjef. Ønske om offentlig effektivitet tilsier at de som yter tjenester i større grad tar avgjørelsene. For å motvirke at noen skor seg på bekostning av andre er det viktig at alle kan få rede på alt og at ingen selskaper eller privatpersoner tar ut stor profitt. Outsourcing Outsourcing har vært en kjapp kilde til kvikke besparelser, og de største selskapene var gjerne først. Nå begynner etterpåklokskapen å bre seg blant børsgigantene. Deloitt Consulting, et verdensomspennende konsulentfirma, har lagt fram en undersøkelse som dokumenterer at: - 70 prosent valgte outsourcing for å spare kostnader, men 38 prosent av disse igjen melder at de har måttet betale ekstra for tjenester de trodde var inkludert i avtalen. 44 prosent opplevde at de ikke hadde hatt noen form for kostnadsreduksjon. 57 prosent bestemte seg for at outcoursing var veien til «best practice» og høyt kompetente folk, men 21 prosent av dem kan melde at leverandøren hurtig mistet litt av gnisten. 22 prosent ønsket å styrke kompetansen gjennom outsourcing, men hver femte av disse har opplevd at «turnover» i leverandørens arbeidsstokk gjorde at kompetanse de hadde betalt for, plutselig ble borte. Og samtidig hadde jo selskapet - som en konsekvens av outsourcingen - kvittet seg med kompetansen i egen bedrift. En særlig erfaring for IT: Begrunnelse for tjenesteutsetting er å kunne fokusere på egen kjernevirksomhet. Problemet var imidlertid at selskapene ikke hadde en korrekt oppfatning av hvilke IT-funksjoner som hadde betydning for kjernevirksomheten. 64 prosent av alle selskapene i undersøkelsen tilbakeførte ITfunksjoner til egen bedrift, etter å ha latt tjenesteleverandører ta hånd om dem. Link for nedlasting av rapporten finnes her: Med hilsen Ivar Johansen SENTRALPOSTEN nr

14 Bokanmeldelser O D D L U N D Douglas Adams s fabelaktige fembindstrilogi The Hitchhiker s Guide to the Galaxy (i norsk oversettelse: Haikerens guide til galaksen), opprinnelig presentert som et radiohørespill i 1978, er nå blitt film. Nye generasjoner (i hvert fall nye lesere) blir invitert til å utforske livet, universet og alt det der og de blir servert svaret på livets store spørsmål. Vi skal ikke nevne hva svaret var les boken selv! Universet er tydeligvis på moten. En annen bok om det universelle, men som neppe blir filmatisert, er The Final Theory (2003) av Mark McCutcheon. Forfatteren presenterer her den endelige teori, den som forklarer ALT og løser problemer hos Franklin, Newton og Einstein. Han avviser således så vel Newtons lære om tyngdekraften som Einsteins generelle relativitetsteori og postulerer at det må finnes en universell kraft som forårsaker observerbare fenomener som tyngdekraft og svarte hull. Det skulle derfor ikke være nødvendig å ty til strengteori eller lete etter gravitoner, og kvantemekanikk forklarer ikke noe som helst. Her er mange besnærende tanker. En vektig innvending mot McCutcheon er at han ikke har presentert teorien sin i noe seriøst forskningstidsskrift og fått den vitenskapelig vurdert. Han har rett og slett publisert den som en riktignok tankevekkende bok som selges over disk og på nettet (amazon.com). Minner kanskje litt om Erik von Dänichen? Samme innvending kan man for den saks skyld komme med mot Chistoph Luxenberg og hans bok Die Syrisch-Aramäische Lesart des Koran. Ein Beitrag zur Entschlüsselung der Koransprache (The Syro-Aramaic Reading of the Qur ân. A Contribution to Decyphering the Qur ânic Language) (2000). Hans lingvistiske tilnærmingsmåte til Koranen har vakt en ikke uberettiget oppsikt, og en del av hans tolkninger føyer seg betimelig inn i betraktninger om hva som driver selvmordsbombere. Han tilbakeviser på lingvistisk grunnlag den gjengse oppfatningen at det i Paradis venter 70 mørkøyde og villige jomfruer på enhver martyr; han mener for eksempel at det ordet som blir oversatt med «mørkøyd jomfru», her, må leses som «hvite druer». Det henspiller følgelig på mat og drikke, ikke på seksuell aktivitet i det hinsidige. En annen innvending er at boken utelukkende finnes på tysk. En tredje innvending er at Luxenberg er et pseudonym og at man ikke vet hvem mannen er. Han anklages for å så splid og hat med sin filologi. Et søk på Google gir 629 treff på 0,15 sekunder, så han blir i hvert fall heftig diskutert. Kunsten å gjøre lite på jobben Glem ambisjonene om å være flittig maur på jobben. Ingen setter pris på det du gjør likevel, hevder Corinne Maier i «God dag latskap.» Corinne Maier spør: Frustrert på jobben? Lei av endeløse møter, floskler og tomt management-pjatt? Du er ikke alene! Nå må vi selv ta grep. Det er vår tur til å utnytte bedriftene etter at lønnstagere, byråkrater og mellomledere er blitt utnyttet i årevis. God dag latskap (Bonjour paresse - De l'art et de la nécessité d'en faire le moins possible en entreprise) er en sterkt ironisk og dypt alvorlig lærebok i kunsten å gjøre minst mulig som ansatt i en stor bedrift. God dag latskap blir nesten pinlig gjenkjennelig for enhver som har måttet tjene til livets opphold i en stor Reisemål bedrift eller en kompleks organisasjon,» skriver Henrik H. Langeland, forfatteren av Wonderboy, i forordet til boken. Maiers 10 bud 1. Lønnsmottakeren er vår tids slave. Husk at du har ingen mulighet til å realisere deg selv. Du arbeider bare for månedslønna. 2. Det er meningsløst å ville forandre systemet. Motstanden gjør systemet sterkere. 3. Det du gjør, er meningsløst. Du kan når som helst bli erstattet av første og beste tulling. 4. Du blir ikke vurdert etter innsats, men etter din evne til å rette deg etter den modellen som næringslivet har satt opp. 5. Aksepter aldri en stilling med stort ansvar, uansett grunn. 6. I et storkonsern bør du satse på de mest unyttige stillingene: konsulent, ekspert, forsker eller utreder. Skygg unna operative stillinger. 7. Når du har funnet et passende sted å gjemme deg bort, bør du beholde den stillingen. Bare de mest eksponerte får sparken. 8. Lær deg å gjenkjenne kolleger som i likhet med deg har oppdaget at systemet er absurd. 9. Hvis du er leder for mennesker som jobber på engasjement i konsernet med korttidskontrakter, som prosjektansatte eller vikarer, behandle dem pent, for det er de som gjør en skikkelig jobb. 10. Overbevis deg selv om at den latterlige ideologien som formidles i næringslivet, ikke er «sannere» enn den dialektiske materialismen. Den vil en vakker dag falle sammen som et korthus. O D D L U N D Sentralposten fortsetter sin omtale av aktuelle reisemål. En statsansatt som har fulgt rådene i herværende artikkel om God dag, latskap/kunsten å gjøre minst mulig (se Bokanmeldelser), har brukt sin kostbare saksbehandlertid til å søke etter bisarre stednavn på internett. Vi tror ikke det er noen direkte sammenheng mellom navn og miljø, og tar derfor gjerne imot reiseskildringer fra: Boring, Filippinene Brown Willy Peak, England Condom, Frankrike Deppis, Sverige Dildo, Canada Ding Dong, Mongolia Dritarhølshøgda, Norge Dum Dum, India Illustrasjon: Bjarne Træen Fnaskberget, Sverige Ha-la-ha-lo, Mongolia Hei Ho, Tibet Homo, Burkina Faso Homs, Syria Nampula, Mosambik Nei-Men, Taiwan Stinking Creek, USA Sult, Albania Tittybong, Australia Tortura, Ecuador Trist, USA...og mange fler 14 SENTRALPOSTEN nr

15 Ytringsfrihet må ikke finne sted? T O N E E L I M O S E I D ANSATTES REPRESENTANT I STYRET FOR ABM-UTVIKLING. STYREMEDLEM NTL/2 Har staten noe spesielt ansvar for å bidra til at ytringsfrihet finner sted, gjennom å skape arenaer og kanaler for en fri og åpne politisk debatt? Eller er statens ansvar begrenset til å reagere de gangene ytringsfriheten blir hindret? Det er på tide å stille spørsmål om staten etterlever sine egne ambisjoner når det gjelder å legge til rette for at ytringsfrihet skal finne sted. I saken om bladet Bok og biblioteks framtid ris prinsippene snart så hardt at bladet etter snart 90 år risikerer å bli lagt ned. Da Stortinget i 2004 endret 100 i Grunnloven, innebar det en forpliktelse for staten til aktivt å medvirke til etablering og drift av kanaler ut i det offentlige rom, slik at individer og grupper sikres en faktisk ytringsmulighet, eller som den nye ordlyden i Grunnloven sier: «Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.» Hvor langt strekker denne forpliktelsen seg? Kan staten stå som utgiver av aviser, tidsskrifter og andre publikasjoner som fungerer som politiske arenaer for debatt? Eller er statens ansvar redusert til å være en passiv, økonomisk bidragsyter? Er det lettere for staten å innta en nøytral rolle i den politiske debatten som økonomisk bidragsyter enn som utgiver? Tidsskriftet Bok og bibliotek har vært utgitt siden 1934, og har røtter helt tilbake til bladet For folkeoplysning, som ble utgitt første gang i Bok og bibliotek har langsomt men sikkert utviklet seg fra å være et internt tidsskrift mest for bibliotekarprofesjonen selv til å bli et viktig bibliotekpolitisk tidsskrift. Det meste av tiden har staten selv som stått som utgiver - tidligere Statens bibliotektilsyn, siden 2003 det nye organet ABM-utvikling, statens senter for arkiv, bibliotek og museum. Bladet har vært utgitt etter Redaktørplakaten i flere år, og redaktøren utøver derfor sitt arbeid etter den redaksjonelle uavhengigheten. Det hører også med til historien at den sittende redaktøren gjør en svært god jobb i å sette bibliotekpolitiske tema på dagsorden, og dermed til å skape en offentlig debatt. Dette framsto som problematisk for det nye organet ABM-utvikling, som i sin rolle som strategisk utviklingsorgan for en samlet biblioteksektor er ment å bidra til å forme den nasjonale bibliotekpolitikken. Så problematisk at styret i 2003 fattet vedtak om at det skulle arbeides for å finne ny utgiver for bladet: «Bok og bibliotek bør fortsatt være et redaksjonelt selvstendig tidsskrift under redaktørplakaten og Bok og bibliotek bør derfor ikke gis ut av ABMutvikling.» Undertegnede var selv med på å fatte dette vedtaket, som en av de ansattes representanter i ABM-utviklings styre. Den gang var det viktig å sikre Bok og biblioteks framtid, i dag føler jeg meg meget ubekvem med å ha støttet dette vedtaket, for prosessen videre har vært tidvis komplisert og uoversiktlig. Sentrale interessenter innen biblioteksektoren har trukket seg underveis, og ABM-utvikling har endret fokus i løpet av prosessen. Mens det opprinnelige vedtaket hadde som formål å sikre Bok og biblioteks framtid, ble det i løpet av 2004 tatt sikte på å etablere et ABM-media som skulle kunne stå som utgiver av både Bok og bibliotek og andre tidsskrifter og publikasjoner innenfor abm-sektoren. Fokus har siden vært på å få etablert en slik nyskaping i form av et AS eller en stiftelse, der interessenter innen hele abm-sektoren har blitt invitert inn som medeiere. Innen utgangen av september skal styret ta stilling til det som blir lagt fram som forslag i denne saken. Slik status ser ut til å være i dag, er det liten grunn til å tro at det er mulig å etablere et ABM-media. Til det er interessen blant de inviterte mildest talt lunken. Årsakene kan være mange økonomi, tradisjoner, lokalisering, og ikke minst forutsigbarhet. Kanskje er ikke tiden inne ennå for en slik konstruksjon som ABM-media, når det fremdeles er langt igjen for å etablere abm som en egen sektor i Norge, og når institusjoner og organisasjoner innen hver av delsektorene arkiv, bibliotek og museum langt fra klarer å demonstrere både evne og vilje til samarbeid innen egen delsektor? Det er mulig prosjektet ABM-media rett og slett er et for prematurt prosjekt til å la seg realisere ennå. Hva gjenstår da av mulige løsninger for Bok og bibliotek? Må Bok og bibliotek nedlegges som konsekvens av prinsippet om at staten ikke kan stå som utgiver av tidsskrifter som skal bidra til samfunnspolitisk debatt? Eller vil den løsningen som blir valgt skape en så uforutsigbar situasjon både økonomisk og administrativt at det i realiteten er en dødsdom? I så fall vil jeg hevde at dette vil være en svært oppsiktsvekkende selvmotsigelse. Bok og bibliotek har en viktig oppgave i å sette søkelyset på bibliotekenes mest sentrale verdigrunnlag, nemlig ytringsfriheten, som er demokratiets grunnlag og samtidig kjernen i bibliotekets servicetilbud. ABM-utvikling har blant sine sentrale satsingsområder å utvikle en ny bibliotekpolitikk, og synliggjøre bibliotekenes funksjoner og roller i samfunnet. En slik viktig satsing vil være å bidra til at det finnes arenaer for en offentlig debatt om bibliotekpolitiske spørsmål. Å sikre Bok og biblioteks framtid vil være å tråd med dette. Må ytringsfriheten få dårligere kår fordi den blir en belastning for den samme staten som har endret Grunnloven for nettopp å sikre at ytringsfrihet må finne sted? Universitetet i Oslo har nylig vedtatt at deres tidsskrift Apollon skal utgis etter redaktørplakaten, nettopp for å sikre den redaksjonelle integriteten og uavhengigheten. For UiO har det vært viktig nettopp å bidra til at det finnes organer som sikrer en åpen og fri debatt om samfunnsmessige spørsmål knyttet til forskning. De redaksjonelle retningslinjene er nedfelt i egne vedtekter, og det er etablert et eget styre som ivaretar utgiveransvaret. Redaksjonen er fremdeles fysisk lokalisert til UiO og fungerer som en integrert del at virksomheten. Så enkelt kan det altså gjøres. SENTRALPOSTEN nr

16 Tilsynsflytting Som kjent fikk Regjeringen lurt de fleste av Stortingsrepresentantene til å tro at det som var dårlig for Oslo måtte være bra for resten av landet. Havarikommisjonen er bekymret for flysikkerheten når Luftfartstilsynet skal flyttes til Bodø. NTL og LO Stat har grundig informert om uheldige konsekvenser av flyttevedtaket som også har en menneskelig side som du kan lese her. T O V E B A K K E N E T I D L I G E R E K A S S E R E R O G S T Y R E M E D L E M I N T L / 2 Høsten 1989 fikk jeg jobb i Direktoratet for arbeidstilsynet, etter å ha gått arbeidsledig en periode. Her fikk jeg nye utfordringer og gode kollegaer. Godt arbeidsmiljø og mye sosial omgang med arbeidskamerater hjalp godt. I direktoratet har jeg etterhvert hatt flere jobber, og har hele tiden hatt tillitsverv, alt fra fagforening, verneombud, AKAN kontakt, tilsettingsråd og AMU medlem til leder i bedriftsidrettslaget. Underveis har jeg tatt kurs og oppdatert meg. Dette har gitt meg en trygghet, økonomisk og sosialt. Jeg jobbet i flere år som forværelsesdame, men fikk i 1998 en saksbehandlerjobb i seksjonen for lønnsgaranti. Jeg følte jeg gjorde noe nyttig og trivdes bra. Jeg så for meg en trivelig jobb frem til jeg var bort i mot 70 år. Jeg måtte det for å få full opptjening i pensjonskassen. Men som sagt trivdes jeg god så jeg så ikke på det som noe problem. Før sommeren 2002 kom første sjokket. Regjeringen hadde besluttet at seksjon for lønnsgaranti skulle flyttes til Vardø. I første omgang skulle det opprettes en filial i Vardø. Og ordningen skulle evalueres høsten Det var og er ikke lett å akseptere dette vedtaket, men det skulle bli verre. I desember 2002 kom neste sjokk, Direktoratet for arbeidstilsynet skulle flyttes til Trondheim. Enda mer jobb ble lagt i arbeidet for å få dette vedtaket omgjort. Saken om flytting av tilsynsetatene skulle opp i Stortinget i mai Vi startet å danne allianser, som hovedverneombud tok jeg kontakt med verneombudene i de andre etatene som skulle flyttes ut av Oslo. Jeg følte meg sterk og ønsket virkelig å gjøre en innsats for mine medarbeidere. Så kom enda et sjokk - kroppen ville ikke mer, jeg gikk på en smell. Jeg begynte å sove dårlig, leddene begynte å verke, migrenen min ble vesentlig verre og jeg klarte nesten ikke å komme frem til jobben om morgenen fordi bena verket slik at jeg ikke klarte å komme meg fremover. Jeg ble sykemeldt. Da var vi i mars Tiden gikk og jeg følte meg ikke bedre. Stortinget vedtok at flytting skulle skje og skulle være avsluttet i slutten av Jeg var sykemeldt frem til i februar For å komme tilbake i jobb la arbeidsgiver ting til rette for meg - jeg fikk en annen roligere jobb. Jeg slet fortsatt med søvnen og leddsmertene, migrene var bedre men var fortsatt plagsom, men jeg er avhengig av inntekt for å kunne beholde leilighet etc. Jeg begynte å jobbe, og det gikk sånn nogenlunde. Jeg hadde ikke fått avviklet noen ferie i 2003 og hadde av den grunn fått overført en del ekstra feriedager. Så med hjelp av feriedager inne i mellom slet jeg meg fremover. I august 2004 måtte jeg bite i det sure eple igjen og ble sykemeldt pånytt. For å si det som det er har jeg ikke lenger noen arbeidsglede, den er tatt fra meg. I 2006 fyller jeg 60 år. Jeg er født og oppvokst i Oslo, har bodd i Oslo og omegn hele mitt liv. Min familie bor her, mine venner bor her. Å flytte til en ny by, langt unna, som enslig i min alder ser jeg på som problematisk. Å skape en ny tilværelse og skape et nytt nettverk tror jeg blir veldig vanskelig og tungt. Jeg er av den oppfatning at man har lov til å tenke på seg selv og ta vare på sine interesser når man er kommet i min alder. Å få en ny jobb til noenlunde samme lønn og med interessante arbeidsoppgaver ser jeg på som utopi. Så da er spørsmålet - tar regjeringen og Stortinget ansvaret for sine handlinger? Vil de gi meg muligheter til å ha et fullverdig liv etter 2006? Det er det store spørsmålet. Nå åpnes det for at man kan søke ventelønn i gitte tilfeller. Dette har vært viktig for meg med tanke på fremtidig pensjon. Ventelønn gir opparbeiding av år i pensjonskassen. Hvis ikke noe annet dukker opp er jo muligheten for å søke ventelønn tilstede, men usikkerheten er der fortsatt. Jeg har ikke sagt opp min jobb, jeg ønsket å ha den i mange år fremover - Stortinget tok jobben fra meg. Og antakelig tar de tryggheten for min fremtid fra meg også. Denne gangen er jeg ikke sikker på om jeg lander på bena igjen. Jeg vil legge til at jeg på ingen måte er unik - det er flere som meg der ute. Reaksjon på kampanjen «Du bestemmer LO på din side» Hva? En så omfattende prosess med meninger i så mange spørsmål, og ikke ett eneste ord om tvangsflytting av statlige arbeidsplasser? Tilgi et stakkars mening medlem i NTL at han ikke fatter hvordan dette kunne utelates. Tilsynelatende tilfeldige politiske beslutninger i et departement, som medfører at arbeidsplasser flyttes uten at noen konsekvensutredning har sannsynliggjort at det er fornuftig, er etter min mening virkelig uttrykk for et brutalt arbeidsliv. Dette må da ha vært tydelig inne i den brede prosessen i LO, og da må det være en bevisst handling bak at man (sekretariatet eller kongressen) har valgt ikke å ta det med i den lange punktvise lista. I den perioden vi har bak oss flyttet de borgelige diverse etater ut av Oslo uten noen annen fornuftig grunn enn flytting for flyttingens egen skyld, og jeg stoler ikke ett sekund på at ikke de rød/grønne kunne funnet på det samme. Jeg skulle gjerne hørt hva partiene sa om dette før valget, for den type tvangsflyttinger er noe av det mest inngripende statlig ansatte kan oppleve, og for mange av dem som har opplevd dette, har det kommet som lyn fra klar himmel. mvh Bjørn Lyster Illustrasjon: Bjarne Træen 16 SENTRALPOSTEN nr

17 Anarkofeministene H A R A L D FA G E R H U S Hva er anarkisme og syndikalisme? Ordet «Anarki» stammer fra gresk, anarchos, uten hersker. Anarki betyr alternativet til og fraværet av, slike former for styring som er basert på over og underordnede, m.a.o. fravær av hierarki og autoritet. Syndikalistene mener at kampen må føres på det økonomiske området av arbeidernes økonomiske sammenslutninger, deres fagforeninger. Arbeiderne må organisere seg som klasse, og ikke etter faglige interesser. Syndikalistene er derfor tilhenger av «dobbelt organisering». Arbeidere i samme by eller distrikt organiserer seg i lokale samorganisasjoner (LS). Alle arbeidere, uavhengig av fag, ved samme slags bedrifter, organiserer seg i samme industriforbund, istedenfor at de er medlem av hvert sitt fagforbund. Det er et føderativt system med sidestilte, samvirkende, organisasjoner. Norsk anarkisme har røtter tilbake til kretsen rundt bladet Fedraheimen i siste halvdel av 1880-tallet, og Anarkistisk- Communistisk Gruppe Liberta på 1890-tallet. I 1909 brøt ungsosialistene ut av Norges socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU) og dannet Norges Ungsocialistiske Forbund (NUF). I 1923 endret forbundet navn til Norges Social Anarkistiske Forbund. Forbundet forsvant ca I 1916 ble Norsk Syndikalistisk Federation (NSF) dannet. Det svant inn på 1960-tallet. I 1977 kom gamle NSFere og unge arbeidere sammen og reorganiserte NSF. Kvinnene kommer med Det var ikke bare menn med i anarkist- og syndikalistbevegelsen. Det skal ha vært kvinner med omtrent fra begynnelsen, men de sto stort sett i skyggen av mennene. Oftest var de med fordi ektefellen/ kjæresten var med. Flere av kvinnene var aktive innledere på møtene, og de skrev om ulike tema. Ellisif Wessel var en fremtredende representant for den syndikalistiske strømning som i 1909 førte til at ungsosialistene startet NUF. Hun var en konsekvent kritiker av alle autoritære og reformistiske tendenser i norsk arbeiderbevegelse, og var en forkjemper for en radikalisering av denne. Fra 1914 utviklet hun seg i syndikalistisk retning, og hun begynte å utgi «Klasse mot klasse». På denne tiden ble den frihetlige tendensen i Ellisifs artikler stadig klarere, bl.a. som en reaksjon på DNAs økende reformisme under 1. verdenskrig, og hun brøt med NSU. I Revolt for oktober 1916, hadde Ellisif to innlegg: Det ene var en oppfordring til å danne lokale samorganisasjoner i tilknytning til den syndikalistiske Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC). Det andre var et voldsomt angrep på Tranmæls organ Ny Tid, som hun anklaget for opportunisme og for å skape parlamentariske illusjoner. Ellisif agiterte sterkt for dannelsen av en norsk syndikalistføderasjon. På NSFs første kongress i juli 1917 kom det følgende telegram fra Kirkenes: «Varm hilsen til vort første kraftige arbeiderforbund som hele landet frygter og som alle intelligente seiersvisse følger. Tak for alt haab I har vagt paanyt. Wessels». Da NSF startet bladet Alarm i 1919 var Ellisif den første til å yte bladet moralsk og økonomisk støtte. Elise Ottesen Jensen «Ottar» deltok i Fagopposisjonen, og virket for kvinnenes faglige organisering. Hun kom under sterk innflytelse av Martin Tranmæl. Hans arbeid for å organisere arbeiderkvinnene imponerte Elise. Den svenske ungsosialisten «Hinke» Bergegren, den danske syndikalisten Christian Christensen og den svenske syndikalisten Albert Jensen var viktige for Elises syn på seksualopplysning. Albert Jensen og Elise flyttet sammen. I 1919 flyttet de til Sverige hvor Elise kastet seg ut i arbeidet for den syndikalistiske bevegelsen med rekruttering av kvinner som spesialområde. Hun sto også for opplysning om familieplanlegging til arbeiderklassen. I 1923 begynte hun å reise rundt i Sverige og holdt foredrag om familieplanlegging og seksualitet. Hun tilpasset pessar for de kvinnene som ønsket det. I 1925 ble Elise redaktør av det syndikalistiske tidsskriftet Vi kvinnor. I 1933 grunnla hun Riksförbundet för sexuell upplysning (RFSU). I 1935 ble hun valgt til redaktør av kvinnesidene i syndikalistbladet Arbetaren. Nelly Andersen meldte seg inn i Kristiania social-anarkistiske forening i 1917 hvor hun ble et aktivt medlem. Da hun senere, sammen med sin mann, Ernst Andersen, flyttet til Drammen, tok de initiativet til å stifte Drammens anarkistiske klubb. Da Samhold ble stiftet var hun en av initiativtagerne. Under krigen var hun med i det illegale arbeidet mot nazismen. Hun gjorde også en stor innsats for å vekke kvinnene til egen frigjørelse, også som en Illustrasjon: Bjarne Træen absolutt forutsetning for menneskenes frigjørelse. Sofie Eriksen var en ivrig deltaker i den anarkosyndikalistiske bevegelsen helt fra tiden omkring 1. verdenskrig. I en enquete i Alarm skrev hun om sitt forhold til den frihetlige bevegelsen: «Min livsanskuelse er blitt til av et livs tenkning og lesning. Et årelangt medlemskap i Det norske Arbeiderparti betok mig troen på at målet: Arbeidernes, håndens og åndens, overtagelse av samfundsverdiene, kunde gjennemføres ved politikken. Regjeringsmakten gjør arbeiderklassens representanter til opportunistiske demokrater der ved kompromisser forråder arbeiderklassens sak og blir en så ønskelig visergutt for kapitalen. Jeg har ikke megen respekt for medlemmene, der lar sig bløffe av demagogiske fraser. Lesningen av Kropotkin gav form for mine uklare tanker og ført til forakt for staten, alle dens gjerninger og alt dens vesen. Som lidenskapelig elsker av den frie tanke og det frie ord er fører- SENTRALPOSTEN nr

18 mentaliteten og all slags diktatur for mig en vederstyggelighed, likeså nasjonalismen og militarismen. Skal menneskeslektens årtusenlange drøm om sverdenes omdannelse til hakker (avskaffelse av krig) bli til virkelighet, kan det kun skje ved alle lands arbeideres direkte aksjon. Hvilken makt? Hvilket ansvar? Dette mitt livssyn finner jeg stemmende med den anarkistiske ideologi, hvis praktiske form jeg tror, er syndikalismen.» Den syndikalistiske kvinnegruppe «Samhold» På et møte arrangert av Oslo LS i desember 1934, innledet Ole Martinsen over emnet: «Organisering av husmødrene». Fra flere av husmødrene i Nordstrand LS var det et ønske om å stifte en husmororganisasjon eller kvinnegruppe i tilslutning til LSen. I januar 1935 arrangerte Nordstrand LS et møte hvor særlig husmødrene i distriktet var innbudt. Det ble enighet om å danne en felles seksjon for kvinnene i Oslo og Nordstrand tilsluttet Nordstand LS. Denne skulle senere deles opp i en seksjon for Oslo og en for Nordstrand. Seksjonen fikk navnet «Den syndikalistiske kvinnegruppe Samhold». Ved stiftelsen hadde kvinnegruppen 10 medlemmer. Styret besto av lederen Jenny Støber-Tangen, Astrid Nicklasson, Laura Bredesen, Nelly Andersen, Borghild Strøm, Else Løken, Petra Skjennem, Marie Martinsen og V. Nicklassen, samt Louise Sahlin som referent til Alarm. Av andre ildsjeler kan nevnes Ruth Blomberg, Sofie Eriksen, Kjærlaug Skaalbones og Gerda Storm. Alarm kommenterte stiftelsen av kvinnegruppen under tittelen «Husmødrene kommer med»: «Det er naturligvis av stor betydning, at også husmødrene kan følge med i mennenes organisasjonsarbeide. De har en stor opgave å fylle, ikke bare i agitatorisk og oplysningshenseende, men også fordi kvinnene er opdragere av den kommende slekt og hjemmenes administratører og finansministre. Det er derfor helt naturlig, at de følger med i bevegelsen og skaffer sig innsikt i dens arbeide. Det er gledelig å se, at også kvinnene begynner å løsrive sig fra de parlamentariske bevegelser og slutter med å være visepiker for taburettjegere og andre spekulanter i stemmeseddelsocialisme. Med en dråpe honning fanger man flere fluer enn med en tønne eddike.» Det ble stiftet en kvinnegruppe tilsluttet Svenningsdal LS i Grane i Vefsn. Av de aktive kan nevnes: lederen Gudrun Amundsen, Anne Skaalbones, Magna Skaalbones, Henriette Røvik, Magda Eidem, Olaug Stensås, Jette Nilsen og Oddbjørg Kvitle. Kvinnegruppene var aktive i støttearbeidet, som kommisjonærer for Alarm og som foredragsholdere. Samhold måtte legge ned under krigen. Et par møter ble likevel holdt, medlemmene ble samlet og kom etter hvert inn i det illegale arbeidet på forskjellige områder, blant annet med innsamling av mat til fanger, spredning av illegale aviser og underhold av de som var gått i dekning m.m. Flere kvinner fikk bøte for sin aktivitet. Ruth Blomberg var den første som angiverne fikk fatt på. Mens hun satt på Grini plyndret Gestapo hennes hjem. Alt hva hun eide tok de med seg. Bare de illegale sakene tilhørende NSF som hun hadde bortgjemt i et vedskjul gikk deres øyne forbi. Siden ble Louise Sahlin og Mary Gjevang arrestert. En fjerde måtte stikke over grensen for å kunne holde seg i sikkerhet. Etter krigen fortsatte Samhold, i hovedsak i Oslo. I 1948 sendte Samhold gavepakker til tyske syndikalister som hadde sittet i konsentrasjonsleir i opp til åtte og ti år. t.e. O D D L U N D I arkivspråket, i hvert fall i statens arkiver, benytter man flittig forkortelsen «t.e.», dvs. «til etterretning». I praksis betyr det at et saksdokument som får seg påført denne beskjedne forkortelsen, ikke blir behandlet, men legges vekk og avskrives i journalen. Det er jo en grei måte å unngå brysom saksbehandling på, ikke sant? Tidvis kan det oppstå intense filologiske og filosofiske diskusjoner om forskjellen mellom «til etteretning» og «til orientering». I denne forbindelse har vi rumstert i langtidshukommelsen og funnet en interessant tildragelse fra gamle dager: Noen husker kanskje oppstyret rundt sentralbanksjef Moland? I stortingsdebatten (1995) om denne skattesaken slo de taletrengte personer ivrig opp i ordbøkene for å finne forklaring på hva de mente de sa, og en forhenværende undervisningsminister (nå statsminister) ga til beste følgende definisjon: «Tar vi noe til etterretning, så er vi ferdig med det, men tar vi det til orientering, så legger vi vekt på budskapet i senere behandling.» Er dette noe vi kan bruke i interne saksbehandlingsrutiner? Eller hva mener nåværende undervisningsminister, unnskyld, utdanningsminister? Vår egen ordbok sier i hvert fall at «å ta til etterretning» betyr «å merke seg noe, ta som kjensgjerning uten kommentar», mens man overhodet ikke tar noe til orientering. En «orientering» er en rettledning, en innføring, og noe man gir, ikke tar. Man kan eventuelt få det. Det er også verdt å merke seg at «t.e.» ikke er oppslagsord i ordboken og ikke står på listene over aksepterte forkortelser. Noen arkivsystemer opererer imidlertid både med TE (til etterretning) og TO (til orientering), men det er hjemlet hverken i arkivlov eller forskrift. Er det fortsatt riktig å benevne en viss militær virksomhet som «etterretningstjenesten»? Eller skal den hete «orienteringstjenesten»? Og skal man løpe etterretningsløp i stedet for orienteringsløp? 18 SENTRALPOSTEN nr

19 Fra Aktuell Reiulf Steen om pensjonsforliket: HISTORISK Da pensjonsforliket mellom høyresiden og Arbeiderpartiet ble presentert torsdag kveld, sa Jens Stoltenberg at Arbeiderpartiet har fått fullt gjennomslag for alle sine krav: 1. En folketrygd med god sosial profil og en god kvinneprofil. 2. Tjenestepensjon til alle fra 1. januar Sikre ansatte i offentlig sektor bruttopensjon som tilsvarer to tredeler av sluttlønn. 4. Sikre avtalefestet pensjon (AFP). Stoltenberg hevdet at de lavtlønnede og kvinnene er pensjonsreformens store vinnere. Høyres parlamentariske leder berømmet Arbeiderpartiet og Senterpartiet for å ha bidratt til et bredt pensjonskompromiss. «En stor dag», sa han. Stoltenberg takket. I det hele tatt, det var en selsom forestilling, der representanter for partiene hadde iscenesatt undertegningen av avtalen i lyset fra TV-kameraenes prosjektører, en mikroutgave av de seanser som finner sted når tvilsomme fredsavtaler blir undertegnet. Her er det mye mat for kritiske journalister, tenkte jeg. For: Jeg tviler ikke på at det er Stoltenbergs oppriktige mening at forliket gir en folkepensjon med god sosial profil og kvinneprofil. Dessverre er det ikke korrekt. Den såkalte levealdersjusteringen (delingstall, som øker pensjonsalderen, i et av verdens rikeste land) og alleårsregelen innfører et omvendt Robin Hood-prinsipp. Man tar fra de fattige og gir til de rike. Stoltenbergs punkt to var klarert før forhandlingene om forliket begynte. Regjeringen hadde allerede gitt tilsagn om å foreslå tjenestepensjon for alle fra 1. januar NHO har programfestet det samme. Arbeiderpartiets forhandlere har slått inn en dør som stod på vid gap. Kravet i punkt tre, å sikre ansatte i offentlig sektor en bruttopensjon som tilsvarer to tredeler av sluttlønn, er selvfølgelig viktig. Men: Heller ikke de offentlig ansatte unnslipper leveårsregelen. Den pensjon på 66 prosent av lønn som i dag er den garanterte bruttopensjon, vil med økende levealder drives nedover. Slik tvinges de ansatte også i offentlig sektor til enten å få redusert pensjon, eller å jobbe ut over normal pensjonsalder. Endelig, punkt fire: Avtalefestet pensjon (AFP) er ikke sikret lenger enn til utløpet av inneværende avtaleperiode våren Da skal avtalen forhandles på ny, med all den usikkerhet det medfører. Sagt med rene ord, forhandlingene i Stortinget har ikke endret på noe som har betydning. Man har til og med valgt å se bort fra viktige elementer i LO-kongressens vedtak. Det har vært helt unødvendig for regjeringspartiene å vise imøtekommenhet. Da jeg leste avisenes kommentarer fredag og lørdag, tenkte jeg som Sigbjørn Obstfelder: «Jeg er visst kommet på feil klode». I praktisk talt alle medier ble avtalen hyllet som en seier for Stortinget, for Arbeiderpartiet, for Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet, for Jens Stoltenberg, for LO, for lønnstakerne, for arbeidsgiverne, for fedrelandet, for regjeringen og for Norge i rødt, hvitt og blått. Det var Kåre Valebrokk og Aftenposten som brakte meg hjem igjen: «de fleste vet at når noe er for godt til å være sant, så er det nettopp det», skriver han i sin faste spalte søndag ( ). Det er ikke sant at avtalen vil gi oss «en bedre og bærekraftig pensjonsordning for en billigere penge!» Kåre Valebrokk tvinger medier og politikere til å «Forliket er historisk fordi Arbeiderpartiet for første gang siden stiftelsen har ledet en prosess som vil utvide klasseskillene i landet vårt», skriver Reiulf Steen i dette innlegget. Illustrasjon: Bjarne Træen besvare noen plagsomme spørsmål. Han spør om redaktører og journalister virkelig skal la være å fortelle politikerne at de i tillegg til å ha rettet opp noen urettferdigheter, «også har skapt noen nye, som er minst like alvorlige som de gamle og som blant annet kan innebære at de som fortjener å jobbe kortest faktisk kan komme til å måtte jobbe lengst for å oppnå full pensjon.» Videre: «Den merkeligste, og minst sympatiske, forutsetningen i opplegget er likevel at noen må arbeide utover normal pensjonsalder for å sikre seg full pensjon. Men hvem ønsker det om 30 år?» Kåre Valebrokk forteller det politikerne som regel unnlater å gjøre oppmerksom på, at allerede i dag er det bare en tredel av oss som er i arbeid den dag vi fyller 67 år. De som er tilbake i arbeid, er fremtidens lavtlønte. Han nevner kassadamene og hjelpepleierne som ikke har hatt råd til å ordne seg tidsnok økonomisk og derfor er avhengig av full pensjon for å få en anstendig alderdom. Han kunne føyd til servitører, renholdere og en rekke andre yrkesgrupper med mellom 70 og 72 år som forventet gjennomsnittlig levealder. De dør henimot ti år før de høytlønte og privilegerte. Det er de som tvinges til å arbeide lenger enn de høytlønte med lengre levetid dersom de, som Valebrokk skriver, skal få en anstendig alderdom. Mer sosialt? «Historisk», skrev VG om forliket mellom de fem stortingspartiene. Dessverre har avisen rett, men på en helt annen måte enn den selv mener. Forliket er historisk fordi Arbeiderpartiet for første gang siden stiftelsen har ledet en prosess som vil utvide klasseskillene i landet vårt. Bekjempelse av klasseskiller var den viktigste grunn til at Arbeiderpartiet ble stiftet for snart 120 år siden. SENTRALPOSTEN nr

20 B-Blad Returadr.: NTL/2, Youngsgate 11, 0181 OSLO Akademikerne var villige til å streike for å fjerne streikeretten Meglingsresultatet mellom Moderniseringsdepartementet (MOD) og den minste arbeidstakerorganisasjonen, Akademikerne, innebærer at det skal nedsettes en arbeidsgruppe som skal legge frem forslag innen 1. mars 2006 som vil bidra til at en vesentlig større del av lønnsfordelingen kan foregå lokalt. Gruppen skal utrede de alternativer de to partene mener er aktuelle for å nå dette målet og skal fremme forslag til endringer i dagens forhandlingssystem. Det er usikkert om Staten planlegger å skape en særordning bare for Akademikerne, eller om de vil ha en total revisjon av hele lønnssystemet. Dette vil uansett få alvorlige konsekvenser, hvis det ikke slås tilbake. Denne lønnspolitikken vil underminere hele det kollektive avtaleverket og lønnssystemet i staten. Dette handler om ideologi og avtalen med Akademikerne er første skritt på veien mot tre overordnede mål for regjerinsgspartiene og Frp: å svekke de sentrale partene i arbeidslivet, å svekke tariffavtalene og svekke rettighetene til de ansatte. Akademikerne var paradoksalt nok villige til å streike for å fjerne streikeretten. For det er jo bare i tilknytning til sentrale oppgjør at partene har rett til å streike ved en eventuell konflikt. Det er også avslørende når det i den felles protokollen kun henvises til bedriftenes behov. Er det ikke arbeidstakerne fagforeningene er til for? Alle de tre lederne for hovedsammenslutningene LO Stat, UHO og YS Stat har reagert på meglingsresultatet og har sendt ut en felles pressemelding hvor de slår fast at de ikke vil føle seg bundet av hva en eventuell arbeidsgruppe, hvor bare Staten og Akademikerne er representert, måtte komme fram til. Du trenger oss - vi trenger deg i NTL Foto: Kirsti Nossum fra NTL/2s ledersamling Innmeldingen underskrives og sendes/fakses til: Norsk Tjenestemannslag, Møllergata 10, 0179 Oslo, faksnr: Fødsels- og personnummer (11 siffer) Navn: Adresse: Arbeidssted: Adresse: E-post adresse: Får lønn utbetalt av: Brutto lønn pr måned/år: Er allerede LO-medlem i Når opphører evt. medlemsskapet Dato / 200 Norsk Tjenestemannslag har Kollektiv Hjemforsikring som dekker innbo og løsøre. Dette er en fullverdiforsikring uten øvre beløpsgrense. Forsikringen gjelder automatisk alle nye medlemmer. Er du allerede LO-medlem og har reservert deg, må du oppgi om du ønsker reservasjonen opprettholdt: Ja Nei Sted/dato: Underskrift: