Grensebrytende åndelig ledelse

Transkript

1 Grensebrytende åndelig ledelse et kort studium av 7 bibelske ledere og egenskaper som kjennetegnet dem. Didache 2006

2 Innledning Det finnes mange bøker om lederutvikling, lederfunksjoner og lederegenskaper, og dette lille heftet tar ikke sikte på å gi noen uttømmende framstilling av et så stort emne. Jeg har valgt ut syv personer fra Bibelen og sett på noen av de grenser de måtte bryte i sitt lederskap. Utvalget er tilfeldig, og ikke alle er ledere i tradisjonell eller formell forstand. Den kjente sosiologen Max Weber mente at ledere kunne ha tre forskjellig slags autoritet: 1. Tradisjonell autoritet 2. Formell autoritet 3. Karismatisk autoritet Weber brukte begrepet tradisjonelle autoritet på dem som er ledere som følge av tradisjon. Han tenkte da f. eks. på far i huset eller det gamle patriarkalske system, hvor en person fikk en posisjon fordi det alltid hadde vært slik. Med begrepet legal autoritet tenkte Weber på dem som innehar en posisjon som er gitt dem på formelt grunnlag. F. eks. en stilling med en beskrivelse av fullmakt og ansvarsområde. Weber brukte Jesus som eksempel for å illustrere hva han mente med karismatisk autoritet. Jesus hadde ingen tradisjonell autoritet. Riktignok var han mann, men han hadde ikke egen familie. Han kom heller ikke fra en familie som tradisjonelt hadde autoritet (f. eks. fordi de var rike). I samfunnet hvor han virket, var det ingen som hadde gitt ham fullmakt til å utføre gjerningen - han hadde m.a.o. ikke legal autoritet. Likevel hadde han autoritet. Denne autoriteten skyldes spesielle egenskaper - en indre utstråling som Weber kaller karismatisk. autoritet. Uttrykket kommer fra gresk og betyr nådegave, men må i denne sammenheng ikke forstås utelukkende som en leder som bruker Åndens gaver. Uavhengig av om de har formell autoritet eller ikke, er karismatisk autoritet en felles kjennetegn ved utvalget av de grensebrytende åndelige lederne som du finner her. Mye av bakgrunnen for den karismatiske autoriteten finner du i noen av de kjennetegn disse lederne har felles. Vi skal først se på disse felles kjennetegn, og deretter se på egenskaper som kanskje bare er nevnt hos en eller to av eksemplene, men som likevel vil være egenskaper som er vital betydning for en leder. 1. Felles kjennetegn ved åndelige ledere 1.1. De tror på bønn Jeg har allerede skrevet mye om bønn i andre sammenheng, og det er ikke overraskende at bønn er et felles kjennetegn ved et tilfeldig utvalg av åndelige ledere i Bibelen. De brukte bønnen for å kommunisere med Gud og søke ham som rådgiver. Her er noen eksempler: Aron og Mirjam ble på et tidspunkt misunnelig på sin bror Moses og utfordret hans autoritet fordi han var gift med en nubisk kvinne. «Er det bare Moses Herren har talt med? Har han ikke talt med oss og?» Herren blir harm på denne holdningen og sier blant annet: Er det noen profet hos dere, gir jeg meg til kjenne for ham i syner og taler til ham i drømmer. Men annerledes er det med min tjener Moses; han er trofast i hele mitt hus. Jeg taler med ham ansikt til ansikt, klart og tydelig, ikke i gåter; Herrens skikkelse ser han. (4. Mos 12) 2

3 Om Ussia står det at han søkte Gud så lenge Sakarja levde, han som skjønte seg på syner fra Gud; og så lenge han søkte Herren, lot Gud alt lykkes for ham. Vi skal senere se på at dette var noe som han ikke holdt fast ved hele livet og hvilke følger det fikk. (2. Krønikerbok 26) Paulus var en bønnens mann lenge før han ble frelst, for han var som han selv skriver: uklanderlig i sin rettferdig etter loven (Fil. 3:6b) hvilket innebar at han fulgte de bønnetidene som var fastsatt før jøder. Det er også bønnen han tyr til etter møtet med Jesus, og det er mulig at dette er den utløsende faktor for at Gud fortsetter sin plan om å utvikle ham som en åndelig leder. Det er i hvert fall argumentet for å sende Ananias til ham: «Gå bort i den gaten som kalles Den rette, og i huset hvor Judas bor, skal du spørre etter Saulus fra Tarsus. For han ber.» (Apg 9:11) Videre vet vi at han fant seg Bønnesteder (Apg 16:16), og han ba under alle forhold (Apg 16:25). Det er videre interessant å legge merke til at Paulus ofte rådførte seg med medarbeidere og åndelige autoriteter, men at det hendte at bevisst valgte å handle utelukkende på Guds befaling: Da rådførte jeg meg ikke med mennesker (Gal. 1:1 6b) Gud var hans rådgiver. Nehemja er en vanlig tjenestemann (munnsjenk) ved hoffet til Artaxerxes i Persia. Den utløsende faktor for hans grensebrytende lederskap er kunnskap om en situasjon som skaper en nød i hans hjerte og som fører til bønn: Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i flere dager og fastet og bad til himlens Gud! (Neh. 1:4) Peter hadde erfaring med bønnens innflytelse på hans valg. Han var ikke i stand til å gjennomføre en bønnevake sammen med Jesus, og maktet dermed ikke bryte grensen for sin egen frykt da han kort etter ble konfrontert med sin tilhørighet til Jesus. Dette til tross for en et klart vitnesbyrd om at han aldri ville svikte. Som den tydelige lederen i disippelflokken gjorde han bønnen til en av pilarene i den første menighet: Trofast holdt de seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene (Apg. 2:42) Det var også gjennom bønn at han senere kom til å bryte en uoverstigelig grense i sin forståelse. Dette skal vi se nærmere på under kapittelet om ham. Josva hadde noe av det samme fortrolige forholdet til Gud som hans forgjenger Moses hadde hatt. I møtet med det hellige framstår han som ydmyk og søkende. Da han befinner seg i nærheten av Jeriko åpenbarer høvdingen for Herrens hær seg for Josva. Da falt Josva på kne, bøyde seg til jorden og sa: Hva har min Herre å si til sin tjener? (Josva 5:14b) Den som har etterlatt seg flest bønner, og dermed innsyn i sitt bønneliv er David. I Salmene kan vi følge hans forhold til Gud gjennom både seire og nedlag, skuffelser og gleder. Vi vet om hans synd og fall med Batseba med hans påfølgende syndserkjennelse og anger, og livet hans hadde sikkert vært lettere om han hadde etterfulgt Guds generelle råd gjennom de ti bud. Likevel virker det som han er 100% avhengig av råd fra Gud i spesifikke situasjoner, og han handler ikke før han har fått et slikt råd. 3

4 1.2. De tror på Gud Når vi sier at en person tror på Gud vet vi omtrent like mye om hans tro som vi vet om hans bosted dersom vi sier at han bor i verden. Det som kjennetegner Gudstroen til de åndelige lederne vi har tatt for oss her er at de ikke bare tror på hans eksistens, men også på ham som den absolutte autoritet og at han er i stand til å gjøre det de oppfatter at han taler til dem. Her er noen eksempler: Josva 4. Mos. 14:7-9, David 1. Sam. 17:45-47, Paulus Apg 27:25, Peter Apg 3: De tror på oppdraget Jeg husker første gang jeg hørte en ledende offiser i Frelsesarmeen si: Det er ikke nok å tro på Gud du må tro på frelsesarmeen! Som ungdom reagerte jeg negativt og sterkt på en slik uttalelse og tenkte vel i mitt indre at det var total vranglære. Senere har jeg innsett at det er viktig at man tror på oppdraget og kanalen man velger å virke gjennom. Dersom jeg ikke tror at oppdraget er Gudgitt mangler en av de nødvendige forutsetningene for å lykkes. Flere av oppdragene som er nevnt her var veldig konkrete. F. eks. skulle Moses føre folket ut av Egypt, Josva skulle ta folket den siste etappen inn i det lovede land, Nehemja skulle bygge opp Jerusalem osv. Paulus sitt oppdrag ble klart for ham gjennom mange års vandring med Herren, men når han fant det, vek han aldri tilbake: Gal. 2: De tror at de er kalt Det er spennende å se hvordan Herren kaller. Det virker som om Moses f. eks. ikke har problemer med å se oppdraget, heller ikke at det er Gudgitt, men han vegrer seg for å ta det på seg og ser sin egen tilkortkommenhet igjen og igjen. David tror også på salvelsen, men i ventetiden fram til han kommer inn i oppdraget han er utvalgt til, har han en periode da han tviler og nærmest faller fra. Med Peter er det likeens. Hans kall går i etapper fra han først blir kalt til menneskefisker (Mark 1:16-18), via bekjennelsen (Matt:16:l3ff) og gjenopptakelsen etter fornektelsen (Joh. 21:1 5ff). Han er veldig opptatt av kallet, og i sitt andre brev skriver han: Derfor, brødre, nå dere sette enda mer inn på å befeste deres kall og utvelgelse. Gjør dere dette, skal dere aldri falle (2. Pet. 1:10). Selv om det kan komme perioder med tvil og anfektelser, vender de tilbake til det kall som er selve drivkraften for at de går inn i oppdraget De omsetter sin tro i handling Åndelige ledere er handlende mennesker. Faren kan være at de er så handelkraftige at de handler på egen hånd eller før de har klarert at alt er i samsvar med Herrens vilje. Dette er en interessant at dette forekommer hos de fleste eksemplene som er tatt med her. F. eks. Staven som Moses hadde brukt til å gjøre tegn med, ble misbrukt da Herren ba ham om bare å tale til Berget (4. Mos. 20:6ff). Dette var årsaken til at han ikke selv fikk føre folket inn i Kanaan. Peter blir så ivrig etter at hans bekjennelse er berømmet av Jesus at han straks tror han har innsikt i alt og irettesetter Jesu forutsigelse av sin egen død. Han blir møtt med et Vik bak meg Satan! (Matt. 16:21-23) Josva setter i gang med å ta Ai uten å sjekke om Herrens påbud er fulgt opp, og lider et smertelig tap (Jos. 7:lff). 4

5 Ussia utførte tjenester i Templet som han ikke hadde fullmakt til, og ble uren (2. KrØn. 26:l6ff). Eksemplene er tatt med for å vise at det er typisk for ledere å handle. Men de gjør det både med og uten guddommelig ledelse. La oss nå se nærmere på noen av de egenskaper som vi finner hos den enkelte: 2. Spesielle kjennetegn ved Moses Historien om hvordan Moses mot alle odds ble den som skulle føre et helt folk ut av slaveri er spennende. Vi kunne lært mye ved å belyse forskjellige sider av hans lederskap. Det er mulig å se både en ledelsesfilosofi, og en genial måte å organisere arbeidet på for å nå det målet for oppdraget. Det betyr at også når vi tar for oss enkeltpersonene må det velges et fokusområde. Jeg har valgt å se på noen av de personlige barrierer eller grenser som Moses måtte bryte for å gjennomføre sin tjeneste Moses overvant et kommunikasjonsproblem Kommunikasjon er livsnødvendig i god ledelse generelt, og er ikke mindre viktig i en åndelig kontekst. For Moses bestod utfordringen i en talefeil. Personlig tror jeg Gud Ønsket å helbrede denne talefeilen (2 Mos. 4:1 if), men Moses tok ikke imot helbredelsen. Han så bare hindringen, og den ble et argument som han selv brukte for at oppdraget skulle gå til en annen (2. Mos. 4:13). Samtidig, når elementene som er nevnt i kapittel 1 er på plass, er det klart at det finnes en løsning på de hindringer som måtte være, selv når vi ikke velger Guds første løsning. Guds andre løsning for Moses var å gi ham broren Aron som en talsmann (2. Mos. 4: 14ff). Hele hendelsen er en guddommelig bekreftelse på at godt lederskap er avhengig av god kommunikasjon. Det er mange eksempler på hvordan evnen til å kommunisere en visjon virker inn på f. eks. en menighets vekst. I Øst-Europa har vi f. eks. flere menighetsplantere som ikke er menighetsbyggere. De har evnen til å kommunisere behovet for frelse og behovet for å komme sammen som en menighet, men det stopper der. De klarer ikke å formidle det som skal til for å bygge menigheten på sikt. Slike eksempler finnes også andre steder. Det finnes gode eksempler i Norge. Store menigheter har etablert seg i løpet av kort tid, men så oppstår det uro på grunn av at man ikke makter å finne gode kanaler for vedlikehold av god kommunikasjon. Personlig har jeg ikke problemer med å uttrykke meg verbalt, men jeg har to ganger blitt beordret til tjeneste i land der kommunikasjon ble vanskelig fordi jeg ikke hadde de nødvendige språkferdigheter. Igjen er det klart at dette kan løses ved hjelp av tolker slik Moses fikk bruke Aron, men det er en utfordring å lære både språket og kulturen som danner språkets kontekst for å kunne å formidle det man har på hjertet. Dette er også tilfellet i et og samme land når det skal kommuniseres på tvers av generasjoner og kulturer Moses overvant et troverdighetsproblem Det var mange ting ved Moses som gjorde at han hadde et troverdighetsproblem: a) Han hadde vokst under de beste kår når man skal lede en gruppe undertrykte mennesker ut av slaveri, vil de neppe kunne si at han er prøvd i alt på samme måte som vi! og hans troverdighet ble utfordret: 2. Mos. 2:13 5

6 b) Han hadde flyktet i en krisesituasjon: 2. Mos. 2:15. Det er utrolig hvor godt folk husker særlig ting som de mener burde ha vært taklet annerledes. c) Han hadde vært fraværende veldig lenge 2. Mos. 2:23 d) Han hadde giftet seg med en nubisk kvinne 4. Mos. 12:1 så hebreerne er ikke gode nok? Allerede da Gud kalte ham, innså Moses denne kjempeutfordringen. Løsning for ham var å be om å få vite Herrens navn slik at han kunne si i hvis navn han handlet (2. Mos. 3:13-14). Ved nærmere ettertanke virker det som om heller ikke dette var nok, for Moses ba om et tegn å vise for folket som en bekreftelse på at Gud har vist seg for ham (2. Mos. 4:lff). Gjennom hele sitt lederskap opplevde Moses gang på gang at det ble stilt spørsmål ved hans troverdighet. Å bygge troverdighet er enormt viktig forutsetning i åndelig lederskap. Dette tar tid. En ny leder kan sikkert fort fenge de nye på vegen, men å vinne de modnes tillit tar tid Moses hadde gjort noe annet i 40 år Bibelen forteller ingenting om at Moses var gått lei av å jobbe som gjeter eller at han søkte nye utfordringer. Han var opptatt med sitt vanlige strev da Herren kalte ham. Grensebrytende åndelig lederskap handler om vilje til å bryte med vaner, om å bryte opp fra det vante og trygge. Man kan også stille spørsmål ved om hans 40 årige erfaring som sauegjeter hadde økt hans kvalifikasjoner eller bedret hans forutsetninger for å kunne lede et folk. Det er en mulighet for det, for hyrdemotivet er sentralt i Bibelen. Sammen med den utdannelse han hadde fra hoffet kan tiden som gjeter ha gitt ham akkurat den kompetansen han trengte. Likevel var skrittet stort. Det var et brudd med det trygge og et møte med det ukjente. Moses måtte først bryte grensene i sett eget liv, før han kunne bryte grenser sammen med et helt folk. Det er et paradoks det som skjer når Moses noen måneder senere lytter mer til folket enn til Josva og Kaleb. Herren vil føre folket det siste stykke vei, men de sutrer og nekter å ta det siste skrittet fra det som nå oppfattes som trygt. Guds dom over menneskers vantro er at han overlater dem til deres egen sviktende dømmekraft (Rom. 1:28) eller i gammeltestamentlig språk lar deres gjerninger ramme dem selv (Esek. 22:3 1). Når mennesker velger sine trygge vaner framfor å gå framover i tro på det Gud sier, er hans dom: Du får det slik du vil ha det, værsågo!. Førti år i ørkenen med manna som mat kan neppe ha fortonet seg som en selskapsreise, men man ble i hvert fall vant til rutinen. 3. Spesielle kjennetegn ved Ussia Ussia er kanskje den minst kjente av de bibelske lederne jeg har valgt å bruke som eksempel, men det er flere grunner til at jeg valgte ham. For det første leste vi at hans suksess var avhengig av at han søkte råd hos Herren. Videre viser hans karriere at da ydmykhet ble byttet med hovmod og ulydighet mot Herrens ord, fikk dette katastrofale følger (2. Krøn. 26:16). Ussia er ikke alene om dette siste det samme skjedde med flere av våre bibelske helter deriblant Saul. Det er bakgrunnen for Samuels ord: «Bryr Herren seg om brennoffer og slaktoffer som han bryr seg om lydighet mot Herrens ord? Nei, lydighet er bedre enn slaktoffer og villighet bedre enn fett av værer. Trass er 6

7 jevn godt med spådoms-synd, gjenstridighet er som avgudsdyrkelse. Fordi du har forkastet Herrens ord, har han forkastet deg som konge.» 1. Sam. 15:22f Ussia står dermed fram som en typisk eksempel på at grensebrytende åndelig leders kap er avhengig av lydighet mot Herrens ord. Men det er en del spesielle ting ved Ussias lederskap som kan brukes som bilder (typologisk) på tilsvarende fenomen i en åndelig tjeneste. Det er også lett å bruke hans historie fordi den er så konsentrert. Vi skal se nærmere på disse: 3.1. Ussia fikk et rykte (v. 8) Vi leser at Ussias ry nådde helt til Egypt; for han fikk stadig større makt. (2. KrØn. 26:7). Dette er absolutt overførbart til den tjeneste vi står i vår tid. Når Herren på en spesiell måte utruster en leder, sprer rykte seg. Dette skjer ofte helt uavhengig av media selv om media har en tendens til å henge seg på. Omtalen vil være både positiv og negativ. Det er naivt å tro at man skal kunne utrette noe i Guds rike dersom man utelukkende vil ha positiv omtale Ussia sørget for beskyttelse (v. 9) Grensebrytende ledere er mer utsatt for angrep enn ledere som velger det trygge. Det er lederens eget ansvar å sørge for at han er beskyttet. I 2001 hadde vi besøk av Bernice King under Frelsesarmeens årskongress i Ekeberghallen. Hun hadde med seg sine egne body-guards. Det var muligens nødvendig for en datter av en historisk personlighet, og for hva jeg vet kan hun ha mottatt mange trusler. Likevel ble jeg fascinert over at de også bygde et åndelig skjold rundt sin pastor. Jeg tror at mye godt åndelig lederskap blir nøytralisert fordi det ikke bygges tårn for å gjøre stedene sterke Ussia bedret infrastrukturen for å sikre mat og vannforsyning (v. 10) En åndelig infrastruktur for å sikre mat og vannforsyning er veldig viktig. En av de sterkeste åndelige personligheter verden har sett var Elia. Det kan virke som om noen fantaserte om at han var et slags overmenneske, for Jakob skriver om ham: Elia var et menneske under samme kår som vi; (Jak 5:17). Elia viser så visst sine menneskelige trekk under gyvelbusken i ødemarken. Han hadde vært under veldig angrep både fysisk og åndelig i en lang periode og hadde stått imot presset. Så møter han veggen og legger seg ned for å dø. Jeg vet ikke om det var fysisk eller åndelig mat han hadde latt være å innta, og jeg vet heller ikke hva slags innhold det var i brødet og vannet engelen brakte ham for at han skulle få kraft til å gå videre. (1 Kong. 19:1-9) Det er likevel en illustrasjon på hvor viktig det er med et riktig næringsinntak Ussia hadde en stridsdyktig hær (v. 11) Det står videre om denne hæren at den gikk i striden med kraft og mot for å hjelpe kongen mot fienden (v. 13). En leder som vil bryte grenser trenger å bygge en hær. Som soldat i Frelsesarmeen føler jeg meg hjemme i denne terminologien. I Øst-Europa får vi ofte spørsmål om hvorfor vi er en armè og hvorfor vi snakker om krig i stedet for fred. Da må vi forklare bakgrunnen for vår filosofi. Vi må fortelle om djevelen som vår fiende som har ødelagt og forårsaket så mye vondt. Vi må fortelle at vi har erklært den onde krig, og at vi vil røve tilbake det han har stjålet for at enkeltmennesket skal få fred med Gud gjennom Jesus Kristus. Det kan ta litt tid før det siger inn, men hver gang jeg gjør dette kjenner jeg hvor viktig det er at vi er bevisste på at dersom det skal vinnes åndelig seier, må vi drive åndelig krigføring. 7

8 Grensebrytende åndelig lederskap handler om å forme, utdanne og utruste en stridsdyktig hær. Det handler ikke om å forme en hær som egner seg godt for parade. Når det gjelder som mest holder jeg en knapp på telemarksbataljonen framfor drilltroppen. Hva slags hær er du med på å bygge? 3.5. Ussia fikk hjelp underfull vis Når vi ser på hva åndelige ledere utretter, blir vi forundret over den underfulle hjelpen de mottar. Selv om mye framgang kan forklares med dyktighet, talent og andre menneskelige egenskaper, er det ofte mange tegn som ikke kan forklares. Særlig gjelder dette timing. For meg er det som oftest timingen som er underet. Dersom vi skal bryte grenser er vi avhengig av underfull hjelp. Dersom det er grenser som er mulig å bryte uten hjelp av Gud, er det ikke grensebryting. Da Paul Rader var territorialleder i USA West, spurte han alle divisjonssjefene hvor mange korps det var teoretisk og praktisk mulig å åpne på ti år dersom alle jobbet sammen for et slikt mål. Etter grundig vurdering kom de fram til et tall. Raders respons var: Da setter vi målet enda høyere, for da vet vi at det er Gud som bygger og ikke vi. Det er egentlig det som skal til for at en leder ikke skal ta æren selv. Gideon måtte sende hjem mer enn 99% av hæren han hadde samlet, for at Gud skulle få æren for seieren. (Dom. 7:1-8). Selv om både Ussia selv og menneskene rundt ham så at han fikk guddommelig hjelp, klarte han ikke å stå imot hovmodet. Det skjedde etter at Sakarja døde. Sakarja fungerte sikkert som en slags mentor og åndelig veileder for Ussia. Igjen et viktig element for en åndelig leder som vil bryte grenser for Herren! 4. Spesielle kjennetegn ved Paulus Paulus tjeneste var ikke preget av en typisk formell lederfunksjon. Selv om han grunnla mange menigheter og bar dem med seg i sitt hjerte, er det ikke først og fremst som menighetsleder vi tenker på ham. I det eksemplet jeg her har valgt fra hans liv er han så langt fra den formelle ledelsen som man vel kan komme. De kvaliteter som vi skal fokusere på kommer tydelig fram mens han blir ført som fange til Rom i Apostlenes gjerninger 27. Selv med status som fange, må Paulus ha hatt en sterk åndelig autoritet. Han brukte denne autoriteten til uformelt å ta ledelsen i en krisesituasjon. Når jeg sier uformelt så er det fordi han verken forsøkte å endre på sin status som fange eller å gjøre opprør mot det bestående ledelseshierarkj. Hans autoritet hadde riktignok noen begrensninger, for Paulus så at det kom til å gå galt på det siste havstrekket og forsøkte å få utsatt reisen, men han klarte ikke å overbevise sine sjefer Paulus setter mot i andre Stormen de kom ut for var så kraftig og langvarig at de mistet alt håp om redning (v. 20). I denne situasjonen er det Paulus tar autoritet. Den er gitt ham gjennom et syn, og hans første oppgave er å sette mot i andre: Vær derfor ved godt mot. For jeg har den tro til Gud at det vil gå slik som det er sagt meg (v. 25). Hans trøst blir mer troverdig ved at han lar være å skjule realitetene. (v. 26). Det er ingenting som er som virker så nedbrytende som pessimisme. Pessimistene pleier ofte å si om seg selv at de er realister fordi de ser alle hindringene og utfordringene. Paulus så utfordringene, men var likevel optimist fordi han så en utvei. Redningen var ikke uten en pris, men det var likevel en redning. Salomo sier: Uten åpenbaring kommer folket på villspor (Ordsp. 29:18). 8

9 Paulus hadde denne åpenbaringen (eller visjonen) og hadde nok tro til å dele den med de andre Paulus var tydelig Pragmatisme er framholdt som en god egenskap når det gjelder å nå et mål. Andelige grensebrytere som for eksempel William Booth hadde mye av denne egenskapen. Pragmatisme er ikke det samme som utydelighet. En leder må kunne skille mellom hva som er mindre viktig og hva som er absolutt. Gjennom Paulus hadde Gud sagt at alle på skipet ville bli reddet. Passasjerene trodde det, men mannskapet fikk panikk. I hemmelighet planla de sin egen redning og forsøkte å rømme. Igjen bruker Paulus sin autoritet og sier: Hvis ikke disse blir ombord kan dere ikke bli reddet! (v. 31). Her legges ikke fingrene i mellom. Det er snakk om å lede en gruppe mennesker fra den visse drukningsdød til trygt land. Det handler om å krysse livets grense. I slike situasjoner går man ikke på kompromiss. Når Gud har talt og åpenbaringen er testet, er det en leders ansvar å stå på Guds ord. Paulus kommenterer dette i et av sine brev: Eller legger jeg mine planer ut fra menneskelige hensyn, slik at et ja fra meg samtidig er et nei? Så sant Gud er trofast: Det vi sier til dere, er ikke samtidig ja og nei. (2. Kor. 1:17-19) 4.3. Paulus fokuserte på oppgaven, ikke på hindringen Dette er en teknikk som terpes av idrettsutøvere, og vi hører dem svare journalister: Jeg skal ut der å fokusere på det jeg skal gjøre! Det er viktig for å vinne en medalje. Det er viktig når vi skal bygge en menighet, og det var viktig da 276 mennesker skulle reddes fra havet. Paulus så at folket var utmattet etter å ha gått uten mat i fjorten dager og sier: Derfor råder jeg dere nå til å spise; det er nødvendig for at dere skal bli reddet! (v. 34) Han ville gjøre dem klare for den oppgaven. Det er interessant hvordan Guds åpenbaring og menneskelig fornuft kan gå hånd i hånd som her! 4.4. Paulus gikk foran som eksempel...så tok han et brød, takket Gud mens alle hørte på, brøt det i stykker og spiste. (v. 35) For en flokk med livredde mennesker, må det ha vært litt av et syn å se denne mannen ta seg ro og tid til å spise midt i stormen. Det ga dem nytt mot, og de tok selv til seg mat og ble mette. Som leder kan du ikke velge - du er et eksempel. Eksempelet kan være godt eller dårlig, og hva en leder gjør eller lar være å gjøre kan være av stor betydning for Guds rike. Paulus var seg dette bevisst: jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal bli forkastet. (1. Kor. 9:27) 5. Spesielle kjennetegn ved Nehemja Nehemja tok på seg og gjennomførte en fantastisk bragd. Han brøt opp fra sin eksiltilværelse som munnsjenk ved kongens hoff i Persia og dro for å bygge opp igjen Jerusalem. Vi finner flere spennende trekk ved hans tjeneste: 9

10 5.1. Nehemja var drevet av en nød Da Nehemja hørte om forfallet i sitt hjemland, ble han fylt av en enorm nød (1:4) og da nøden kom, ble det på en måte hans ansvar. Jeg er alltid bekymret når jeg hører mennesker som får nød for at andre skal gjøre noe. Den ekte nøden driver den åndelige leder til handling, og kan få ham til å ta på seg en tilsynelatende umulig oppgave (2:5). Når jeg underviser om tjeneste bruker jeg ofte illustrasjonen nedenunder. Den forklarer de fire viktigste påvirkningsfaktorene for tjenesten: Personlighet Talenter (naturlige gaver) Åndens gaver Det man har NØD for Gud kan gjøre mye med et menneskes personlighet, og vi skal ikke undervurdere muligheten for en radikal forvandling. Men heldigvis er vi forskjellige, og det gjør oss i stand til gjennom vår tjeneste å møte forskjellige behov. Det er flott med alle som innvier sine naturlige talenter til Herrens tjeneste. Det er godt at mange åpner opp for å være kanaler for Åndens gaver, men til syvende og sist må det drives fram av en nød. Vi finner den hos grensebrytende åndelige ledere. Den drev Jesus til korset. Den fikk Paulus til å si: Jeg skulle selv gjerne være forbannet og skilt fra Kristus, var det bare til hjelp for mine brødre og landsmenn. (Rom. 9:4) Den fikk John Knox til å uttale: Gi meg Skottland ellers dør jeg! Den fikk Catherine Booth til å rope: Never! da lederne forsøkte å begrense tjenesten hun og William stod i. Nehemja hadde nøden i fullt mål og derfor hadde han den rette forutsetningen for å kunne nå sitt mål Nehemja var en strateg God ledelse krever en god strategi, og Nehemja var intet unntak. Han visste at det var viktig å ha formalitetene i orden, derfor gikk han til høyeste hold med sitt ærende Neh. 1:11. Etter en periode i Øst-Europa ser jeg i enda større grad enn tidligere hvor viktig det er at formalitetene er i orden. Arbeidet vårt i flere av de tidligere Øst-blokklandene har lidd og lider under forsinkede registreringer eller små detaljfeil som underminerer det juridiske grunnlaget for arbeid og tilstedeværelse. 10

11 Å være strategisk blir muligens ikke i første omgang sett på som åndelig, men vi ser denne egenskapen hos de fleste åndelige leder inkludert Jesus selv. Måten han møtte spørsmålene fra dem som Ønsket å sette ham fast viser det (f. eks. skattespørsmålet Matt. 22:l5ff, spørsmålet om steining Joh. 8:1 fl) Nehemja gikk også direkte til topps i hierarkiet. Dersom han skulle jobbet seg nedenfra er det et stort spørsmål om han hadde lykkes med sitt oppdrag. Han var i en heldig situasjon som gjennom sitt arbeid hadde adgang til Kongen, men etiketten forbød ham å snakke. Derfor var han avhengig av at kongen snakket til ham, og selv da ble han redd (2:2b). Vi må aldri gi opp håpet om at Gud vil gi oss adgang til fora hvor de store beslutninger fattes. Som åndelige ledere for mer enn menigheter bør det være en målsetting og en strategi for oss å komme dit Nehemja var i forkant av utfordringene Jeg kunne tatt dette med under forrige punkt for det handler om strategi, men jeg har valgt å skille det ut som eget punkt. På et av de første lederkursene jeg deltok på, var Time-Management blitt den store moten. Det er ca 30 år siden, men jeg husker enda foreleserens entusiasme over sin nyervervede Time Manager, og at dette foruten Bibelen var pastorens viktigste forutsetning for å lykkes. Kanskje litt overdrevet, men god åndelig ledelse betyr at man er i forkant. Da er god tidsplanlegging svært viktig. Nehemja så hva slags utfordringer han ville kunne støte i framtiden, og planla i forkant. «Hvis kongen går med på det, så la meg få med brev til stattholderne vest for Eufrat, så de lar meg dra igjennom sine land og komme til Judea. Jeg ber også om brev til Asaf han som har tilsyn med kongens skoger, at han gir meg tømmer til bjelker i tempelborgens porter, til bymuren og til det huset jeg skal bo i.» (Neh. 2:7-8) 5.4. Nehemja hadde flere tanker i hodet samtidig Det er allerede bevist gjennom det vi til nå har nevnt om hans egenskaper, men det viser seg veldig tydelig når stammefolkene rundt Jerusalem begynner å gjøre motstand mot oppbygning av byen og Templet. Dette førte til frykt i en allerede sliten befolkning. Igjen er han i forkant, og igjen legger han en strategi: a) Satte mot i folket I enhver oppgave som vi skal utføre vil det komme perioder med slitasje, oppgitthet og motløshet. I en slik situasjon er det uhyre viktig at en åndelig leder tar tak i situasjonen og setter nytt mot i folket. Han samler dem og taler: «Vær ikke redde for dem! Tenk på Herren, han som er stor og fryktinngytende, og strid for brødre, sønner og døtre, koner og hjem.!» (4: 14b) Det kan være en fristelse i slike situasjoner å ligge lavt, men Nehemjas strategi med å være der sammen med folket ansikt til ansikt er det som gir troverdighet. (Jfr over pt 4.1.) b) Organiserte kriseberedskap uten å miste fokus Hver av bygningsmennene arbeidet med sverd ved lend. (4:17-18) Da vi så på Ussia (3:2) nevnte vi hvor viktig det var å sørge for beskyttelse. Her blir dette igjen et fokus, men på en veldig balansert måte. Jeg tror vi står i en åndelig krig og at det er viktig å ta denne på alvor. Dersom vi ikke gjør det er vi naive. Likevel elsker den onde å få vår oppmerksomhet. Hvis han klarer å få hele vår oppmerksomhet vil vi ikke være i stand til å bygge i det hele tatt. Da har han 11

12 egentlig vunnet en seier uten å behøve å bruke energi på å angripe oss. I overført betydning er det Nehemja her gjør et fantastisk bilde på hvordan vi skal handle som kristne når vi bygger Guds rike. 6. Spesielle kjennetegn ved Peter På samme måte som Paulus, er ikke Peters lederskap knyttet opp mot en stilling i hierarkiet i en lokal menighet. Det er litt feil å bruke begrepet menighetshierarki ettersom måten å organisere menigheten på ble utviklet i takt med de utfordringer og behov som dukket opp. Det vi kan slå fast, er at Peter ikke ser ut til å ha hatt en formell lederfunksjon i den lokale Jerusalem-menigheten rundt år 50, hvor Jakob, Jesu bror, var den ubestridte leder. Peter hadde derimot en apostels tjeneste, og dette ga ham en åndelig autoritet i alle menighetene Peter forandret innstilling Det er en utrolig viktig forutsetning i lederskap at man under Åndens ledelse er villig til å endre innstilling, og fraværet av en slik fleksibilitet har sikkert hindret mye godt arbeid i Guds rike. Utfordringen med en slik problemstilling er at den også berører grunnleggende spørsmål som f. eks. bibelforståelse og fortolkning. Paulus skriver: han som også gjorde oss til tjenere for en ny pakt som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende. (2 Kor. 3:6), og Peter opplevde denne utfordringen med full tyngde. Det skjedde på huset til Simon garveren da han kom i ekstase og hadde synet med duken med de urene dyrene. Å slakte og ete var for Peter et totalt brudd med bokstaven og den religiøse tradisjon han stod i. Han nektet også med begrunnelse i at han aldri hadde spist noe vanhellig og urent. Tre ganger gjentok synet seg. Hensikten med synet var å forberede Peter på at evangeliet også skulle nå hedningefolkene. Dette var grensebrytende i alle meninger av ordet. (Jfr. Apg 10) En jøde betraktet hedningefolkene som urene, og dersom man av en eller annen årsak måtte være i kontakt med dem, eller under samme tak, måtte man gjennom renselsesriter i etterkant (Joh. 18:28). Selv etter opplevelsen med å lede Kornelius og hans folk til Kristus og etter å ha akseptert dem som en del av Kristi legeme, hadde Peter et ambivalent forhold til problemstillingen. Denne ambivalens førte til ordskifte mellom ham og Paulus (Gal. 2:11-15). Det er høyst sannsynlig at episoden det her siktes til fant sted før kirkemøtet i Jerusalem der problemet med de hedningekriste og kravene til dem var hovedtema (Apg 15). Konflikter i forhold til et vanskelig tema, tar likevel ikke bort det faktum at Peter under Åndens ledelse var rede til å bryte med sin religiøsitet for å gjøre det Gud ville Peter tok sjanser De fleste historiene rundt Peter er kjente og velbrukte, og en av de mest kjente er når han går på vannet (Matt. 14:28-33). Nå er det vel slik at hvert eneste skritt vi tar i tro innebærer å ta en sjanse. Troen handler om det vi håper, men ikke ser (Jfr. Heb. 11:1). I lys av dette er fortellingen om Peter et eksempel på et liv der han stadig tok sjanser. Han så ikke det han hadde å gi den lamme ved Fagreporten, men ga ham likevel det han ikke så (Apg 3:lff) osv. 12

13 Når jeg nå tjenestegjør i et land med utrolig mye nød og mennesker som hele tiden tigger om almisser, er det så lett å gi dem det vi har eller det vi ser, mens vi aller helst skulle ha gitt dem det vi ikke ser. En grensebrytende åndelig leder tar sjanser! 6.3. Peter lot seg ikke stoppe av trusler Rett etter pinse ble Peter og disiplene flere ganger både truet og pisket for å stoppe forkynnelsen av frelsesbudskapet gjennom Jesus. (Apg 4:17-22) Et klart evangelisk budskap kan fortone seg truende på det etablerte, og mennesker er nå engang slik at dersom de føler seg truet, vil de reagere på samme måte. Vi har tidligere sett at en leder kan være pragmatisk og uten å gå på kompromiss med de verdier han betrakter som absolutte. Dette gjelder også i situasjoner med trussel om forfølgelse. Jeg skriver dette i kjølvannet av en konflikt mellom verdier som har forårsaket mye elendighet over store deler av verden. Det skrives derfor med ydmykhet, men jeg Ønsker å hevde at det er viktig å spørre seg selv hvilke verdier som er absolutte. Dernest om målet med å fokusere på en slik verdi helliger bruken av et hvert middel (jfr. Mohammed-karikaturene). Forkynnelsen av evangeliet er en absolutt verdi, men Paulus har gjennom Areopagostalen gitt oss et godt eksempel på hvordan dette kan skje gjennom respekt for andres tro. (Apg l7:l6ff) 6.4. Peter konfronterte mennesker med sannheten I arbeidet med å utvikle ledere kommer jeg ofte inn på spørsmålet om konfliktvegring. Ingen mennesker med normalt utviklede empatiske evner liker å konfrontere mennesker med en sannhet de vet vil fortone seg smertefull. På samme måte er ikke en far eller mor glad for å dra sitt barn i håret, men ville ikke nøle med å gjøre det dersom det var det eneste stedet man kunne få tak for å hindre to-åringen i å løpe ut foran en kjørende bil. En kirurg fryder seg ikke over at inngrepet vil gi postoperative smerter, men finner sikkert en tilfredsstillelse i at han kan ha reddet et liv med inngrepet. Scenen hvor Peter er konfronterende er en av de mest spesielle i det nye testamentet, og konfrontert med sin synd faller både Ananias og Safira døde om. (Apg 5) Det er en viktig egenskap ved åndelige ledere at de makter å ta tak i de vanskelige problemene og ikke lar dem få utvikle seg som en negativ kultur. 7. Spesielle kjennetegn ved Josva Som Israels leder ble Josva den som skulle lede sitt folk fra Ødemarken og inn i det lovede land. Han hadde mange av de kjennetegnene som er nevnt over, men også han har egenskaper som trer tydelig fram: 7.1. Josva stod i en åndelig tradisjon Herren talte til Josva og sa: legg vinn på å leve etter hele den loven som Moses, min tjener, bød deg å holde (Jos. 1:7). Josva hadde hatt Moses som mentor, og skulle nå fullføre hans oppdrag. Selv om hans oppdrag var grensebrytende i enhver forståelse av ordet, var det kun det neste ledd i en større sammenheng. Dette er en interessant tanke. Veldig ofte fører en sterk utrustning av en åndelig leder til etablering av et ny kirke, eller et helt kirkesamfunn. I oppstarten oppfatter de seg 13

14 kanskje selv som eksklusive og de blir gjerne sett på med en viss skepsis fra den etablerte kirke, men etter en tid søker de sammen igjen i det økumeniske fellesskapet. De innser at vi hører sammen i en tradisjon. Det er likevel viktig å slå fast at grensebrytende lederskap ikke nødvendigvis betyr at det må brytes med alt det etablerte, for så i ettertid å søke sammen igjen. Josvas tjeneste er et eksempel på det. Josva var veldig klar over den tradisjonen han stod i. Han var også i den vanskelige situasjon at han skulle overta etter en stor og sterk leder, men han gjorde det klart for folket at han ville fortsette det verk som var påbegynt: «Husk hva Moses, Herrens tjener, bød dere da han sa: Herren deres Gud vil la dere komme til ro; derfor gir han dere dette landet.» (Jos. 1:13) Selv om en leder må ta tak i ting som forhindrer framgangen, er det av avgjørende betydning for ham å se sitt oppdrag i lys av den innsikt Paulus har når han sier: «Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, men hjørnesteinen er Kristus Jesus selv.» (Ef. 2:20) 7.2. Josva så betydningen av åndelig innvielse Før folket skulle ta det første skrittet mot sitt mål, ga Josva dem en sterk oppfordring: «Innvi dere nå! For i morgen vil Herren gjøre underfulle ting blant dere.» (Jos. 3:5) Dette står som et av kjennetegnene på Josvas liv. Innvielsen rammer inn hele hans liv. Noe av det siste vi leser om ham er bekjennelsen: Jeg og min ætt, vi vil tjene Herren! (Jos. 24:15b) Josva hadde en dyp respekt for det hellige (Jos. 5:15), og dette er noe som kjennetegner mange av de åndelige lederne jeg har møtt. Denne respekten viser seg også i følgende strategi: 7.3. Josva satte pakten først Og til prestene sa han: «Ta paktkisten og gå fram foran folket!» Da løftet de paktkisten opp og gikk fram foran folket. (Jos. 3:6) Paktkisten symboliserer både Gudsrelasjonen og de mottatte ord. Dette blir et signal om hvor han har sin autoritet fra. Grensebrytende åndelig ledelse må ha sin autoritet i lederens gudsrelasjon og i Ordet. Dersom ikke en leder har sin autoritet der, vil han fort bli gjennomskuet i hvert fall i åndeverdenen. (Jfr. det som skjedde med Skevas syv sønner da de ga seg ut for å ha en autoritet som de ikke hadde: Apg 19:11-20). Man bryter ikke de viktige grensene på grunn av et mandat gitt av en organisasjon eller som et flertallsvedtak i en forsamling. Selv om et slikt mandat kan være viktig og nyttig, er det ikke mandatet alene som gir den nødvendige autoritet. Josva hadde et mandat i form av at han hadde vært Moses medhjelper og naturlige arvtaker, men dette var ikke nok. Hans autoritet lå i hans forhold til Ordet og Herren. Jeg er veldig opptatt av dette med hensyn til min egen tjeneste. Når dette skrives befinner jeg meg i Moldova, Europas fattigste land. Magna og jeg har vært her i 18 måneder, og det er snart to år siden vi fikk forespørselen om å ta utfordringen med å jobbe her. Vi ønsket ikke å reise med mindre vi fikk bekreftelse både gjennom Guds tale til oss og gjennom Ordet. Tre morgener på rad fikk jeg spesielle ord fra bibelen. Versene har vært utrolig gode å støtte seg til når det har stormet som verst. Flere av versene 14

15 handlet om å bryte opp og reise langt, om å skifte rett og tale fred. Det verset som har brakt en del humor er fra sekvensen Mika 4:3-5 hvor det står om folket langt borte som skal sitte trygt hver under sitt vintre. Vi visste veldig lite om Moldova, og slett ikke at jordbrukslandets hovedvare er vindruer. Da vi ankom 1. sept. 2004, var allerede druene begynt å bli modne. Måtte budskapet om Fredsfyrsten nå inn til hjertene slik at de kan sitte trygt under vintrærne sine! 7.4. Josva nådde aldri pensjonsalder Vi sukket litt da vi fikk høre at pensjonsalderen sannsynligvis går opp til 70-år i Norge for oss født etter Samtidig er det veldig klart at vi aldri blir pensjonert i vår åndelige tjeneste. Den du er i Kristus, er du helt til Herren henter deg hjem. Da Josva var gammel og langt oppe i årene, sa Herren til ham: «Du er nå gammel og tilårskommen. Men ennå er det mye land igjen å ta. (Jos. 13:1) Det er godt å oppleve den åndelige styrken hos mange eldre ledere. Jeg husker fra ungdommen hvor stor respekt vi fikk for eldre mennesker som hadde den åndelige autoriteten. For et par år siden var jeg en av arrangørene av den nasjonale pastorkonferansen med David Wilkerson i Oslo. Den eneste motivasjonen jeg hadde for å stå som en av de tre innbyderne var respekten for en lang og trofast tjeneste. Forventningene var ikke så store, men da jeg var tilstede på møtene og merket den salvelsen som var over denne grensebrytende lederen, ble jeg fylt av en slags ærefrykt. Igjen ble det stadfestet at Guds salvelse ikke avhenger av alder, men utelukkende av et menneskes personlige relasjon til Gud. 8. Spesielle kjennetegn ved David 8.1. David måtte være tålmodig Vi vet ikke hvor gammel David var da Samuel salvet ham til konge, men mye kan tyde på at han var rundt 15. Han så ikke oppfyllelsen av dette før han var 30. Med andre ord var det periode på ca 15 år da han ventet på oppfyllelsen av det Gud hadde utsett ham til å være. Denne ventetiden var fylt av forfølgelse og hans liv var stadig truet. Det interessante med David er at vi har salmer fra tilnærmet hele hans liv (se under), og også mange fra ventetiden. Særlig Salme 13 uttrykker noe av smerten: Hvor lenge, Herre? Vil du glemme meg for alltid? Hvor lenge vil du skjule ditt ansikt for meg? Hvor lenge skal jeg ha uro i sinnet og hele dagen ha sorg i hjertet? Hvor lenge skal fienden ha overmakten? (Salme 13:2-3) Oppdrag som skal utføres i Guds rike blir ofte satt på vent, og selv om tålmodighet ikke er like framtredende hos alle eksemplene (jfr. Peter), er det en viktig egenskap i et åndelig arbeid, og mange måtte av forskjellige årsaker vente lenge. Josva var klar til å gå inn i Kanaan da han hadde speidet det ut, men måtte vente i 40 år. Paulus måtte vente i minst 14 år før han kom inn i sitt oppdrag (Gal. 2:1) 8.2. David prøvde de råd han fikk I tiden mens David ventet, hadde han ved to anledninger mulighet for å drepe Saul. Hans nærmeste menn så dette som en Gudgitt mulighet og sa: «Nå er den dagen kommet som Herren hadde i tanken da han sa til deg: Jeg skal gi din fiende i din hånd, så du kan gi 15

16 Øre med ham som du finner for godt.» (1. Sam. 24:5). Men Davids respons er klar: «Herren fri meg fra å gjøre slikt mot min herre, mot Herrens salvede, og legge hånd på ham. For Herrens salvede er han.» (v. 7) For det første viser det Davids respekt for Guds salvelse. Ved å se bort fra den, ville han også sende et signal om verdien av sin egen salvelse. For det andre viser det hvor sterk tillit han hadde til Gud. Han trodde at Gud som hadde salvet først Saul og siden ham selv, også var 100% i stand til å ta hånd om Saul uten innblanding fra David eller hans menn. For det tredje viser det at David i en presset situasjon hadde evnen til å lytte til sin egen overbevisning og sine egne verdier, når gode menneskers logiske råd sa noe annet. Alle disse egenskapene er utrolig viktige i et åndelig lederskap David falt, men reiste seg igjen Davids fall er på mange måter en velsignelse i all sin elendighet. Ikke slik å forstå at de legitimerer det å falle, men de gir en eksempel på at selv personer med stor fallhøyde kan ved Guds nåde reise seg igjen eker i ha falt. David har minst to tydelig Fall. Første gang er når han gir opp: «En dag kommer jeg likevel til å miste livet for Sauls hånd. Det beste jeg kan gjøre, er å rømme til Filisterlandet...» (1 Sam 27:1a) Han gikk over til fienden Akis, kongen av Gat, og han hjalp Akisj på en måte som fikk ham til tro at David «kommer til å være min mann for alltid.» (v. 12). Det er interessant å legge merke til at vi har salmer som kan plasseres inn i de fleste epoker av Davids liv, men fra de 16 månedene i filisterlandet har vi ingen. Det kan være tilfeldigheter, men det ligger også åpent for spekulasjoner om at salmekilden i David var avhengig av at han holdt fast i Guds kall og plan, og at denne tørket ut i den tiden da han ga opp. Den andre fallet er utukten med Batseba og sviket mot Urias. Dette fallet er i seg selv dramatisk nok, men det er også underlig hvor forherdet David må ha vært på dette tidspunktet. Så forherdet at han ikke umiddelbart la merke til analogien i profeten Natans test av hans dømmekraft. Etter å felt en knusende dødsdom, blir David møtt med ordene Du er mannen! (2. Sam. 12:7). Men David reiser seg igjen gjennom ydmykhet, anger og bot (Salme 51) og fortsatte å leve et liv i ransakelse (Salme 139:23f). David var ikke den første åndelige lederen som falt, og han blir heller ikke den siste. Åge Samuelsen sa noe som ble mistolket etter en heisatur og fyllekule i København: Alle pastorer burde hatt en tur til København! Det var ikke ment som en oppfordring til å synde, men en oppfordring til å leve i ydmykhet innfor det faktum at vi er frelste syndere. Det er godt å vite at det jeg er, det er jeg i Kristus av bare nåde David så sin egen begrensning Det er godt å kunne avslutte en serie med kjennetegn på åndelige ledere med dette punktet. Våre helters tro, tilsier at hos Gud er det ingen begrensning. Videre har vi sett at det for eksempel ikke er pensjonering i salvelsen. Likevel er det godt at David ikke fullførte alt han hadde ønsket å gjøre nettopp fordi hans tid og krefter var begrenset. Selv om det er nærmest ufattelig hva Gud kan utrette gjennom ett menneske, er det ikke slik at han er avhengig av a utrette alt gjennom ett menneske. 16

17 For David var det viktig å gjøre Sion til et åndelig sentrum (2. Sam. 6) og han drømte også om å bygge templet, men var lydig da han fikk beskjed om at det var hans sønn Salomo som skulle være bygningsmannen.,, Det er viktig at en andelig leder lytter til Herren også når han setter grenser ikke bare når han ber oss bryte dem! Oppsummering En grensebrytende åndelig leder: tror på bønn tror på Gud tror på oppdraget tror han er kalt omsetter sin tro i handling kommuniserer oppdraget har høy troverdighet makter å bryte med rutinen får et rykte sørger for beskyttelse sikrer næringstilførsel utruster en krigsdyktig hær får hjelp på underfullt vis setter mot i andre er tydelig fokuserer på oppgaven går foran som eksempel er drevet av en nød er strategisk er i forkant av utfordringene har flere tanker i hodet samtidig har evnen til å endre innstilling tar sjanser lar seg ikke stoppe av trusler konfronterer med sannheten står i en åndelig tradisjon ser betydningen av åndelig innvielse setter pakten først når aldri pensjonsalder er tålmodig prøver de råd han får kan falle, men reiser seg igjen innser sin egen begrensning 17