Å finne sin vei Nærvær i et åndelig landskap

Transkript

1 Å finne sin vei Nærvær i et åndelig landskap

2 Else Marie Kjerkegaard Å finne sin vei Nærvær i et åndelig landskap Oversatt av Ingunn Pettersen Efrem forlag 2010

3 innhold Introduksjon: Tro i bevegelse 7 Efrem forlag, 2010 Kong Oscars gate 10, 5017 Bergen Originalens tittel: Nærværets vej. En opdagelsesrejse med Buddha og Jesus Boedal forlag 2007 Oversettelse: Ingunn Pettersen Omslag og grafisk form: Øyvind Lerø Foto forside: R. Ian Loyd/Scanpix Skrift: Minion Pro 11 pkt Papir: Munken Print Cream 90 g Trykk: AIT Otta AS ISBN: Første del Barndommen: Å miste troen 15 Ungdommen: Mot nye horisonter 41 Voksenlivet: Å miste seg selv 59 Andre del Møte med Brahma Kumaris: Ikke alt kan fattes med fornuften 73 Møte med buddhismen: Nuet åpner for en ny virkelighet 87 Møte med folkekirken: Alterets dragende kraft 119 Buddha eller Jesus: Vinden blåser dit den vil 137 Møte med katolisismen: De siste steg mot troen 163 Ettertanker: Vinduer mot Gud 187 Etterord av Wilfrid Stinissen o.c.d 191 Ordforklaringer 193

4 Introduksjon Tro i bevegelse Hva skal jeg gjøre for å komme til tro? Jeg har prøvd å gå i kirken, men det gav meg ingen ting. Hva gjorde du? Slik spurte en ung kvinne en dag da vi snakket om religiøsitet og det å bli en kristen. Det vil ta lang tid å gi et ordentlig svar, for jeg ble ikke kristen over natten, svarte jeg. Jeg har levd mange år uten tro, og jeg måtte gjennom mange av Østens religioner før jeg kunne vende meg mot kristendommen. Men hun fortsatte. Så skriv en bok om det, da! lød oppfordringen. Å skulle ta stilling selv Den unge kvinnen hadde vokst opp i en tid da foreldre og skole var opptatt av alt annet enn religion og religiøsitet, og nå var hun lei av å kunne så lite om det. Det traff meg rett i hjertet, for barna mine hadde vokst opp på samme måten. Det slo meg plutselig at jeg ikke hadde gjort noe for å gi dem et grunnlag til å ta et veloverveid valg i forhold til tro. Mange av oss som var foreldre fra slutten av 1960-tallet og fremover, ønsket ikke å gi videre noe vi ikke selv trodde på. Barna våre skulle ta stilling selv, som vi sa, så vi lot være å døpe dem, og tilbød dem heller en fest når de fylte femten år, for å 7

5 forhindre at utsikt til fest og gaver i seg selv skulle friste dem til å gå til konfirmasjonsforberedelse og bli «troende». Denne kategorien foreldre tilhørte min mann og jeg. Andre fortsatte å døpe og konfirmere barna sine fordi det nå engang hørte med, men forbandt ikke lenger noe religiøst med ritualene. Den avstanden som foreldregenerasjonen hadde til kirke og tro forplantet seg til undervisningen i skolen. Min egen generasjon fikk en tydelig kristendomsundervisning med salmesang, bibelhistorie og pugging av salmevers. Nå ble det meste av undervisningen nøytral, rent trosmessig, og den fikk en større bredde. Elevene skulle ikke lenger pådyttes noe av et autoritært skolesystem, men få mulighet til å ta stilling selv. Dette var viktige fremskritt i forhold til den gamle skolen, der man ikke gikk av veien for å indoktrinere. Men det hadde også sin pris. Generasjonene etter oss kom til å lære svært lite om religion, og kristendommen fikk en svak stilling hos dem. Yngre mennesker er oppdratt til å være kritiske. I utgangspunktet stiller de seg skeptiske til tro. Det gjør at det blir vanskelig for dem å nærme seg en kirkelig tradisjon der man går ut fra at menigheten på kirkebenken kan noe om kristendommen og er fortrolig med å gå i kirken. Vår tids unge er heller ikke innstilt på å godta en troslære bare fordi kirken sier at dette er sannheten. Og de vil ha forbilder, lære å kjenne Gud på en levende måte, ikke bare høre og lese om ham. Ikke én vei til tro Det tok lang tid for meg å forstå hvordan svaret på spørsmålet til den unge kvinnen måtte bli. Jeg ville helst gjøre det på en generell måte, men forsøkene mine mislyktes. Først da jeg begynte å fortelle min egen historie, fikk teksten liv. Selv om det ofte er fellestrekk, fins det nemlig ingen allmenn oppskrift på hvordan man blir troende. Vi må finne vår egen vei, ikke bare kopiere andre. Men vi kan speile oss i hverandres liv og vitnesbyrd og på den måten hente inspirasjon og støtte. Likevel var det hele tiden vanskelig for meg å beskrive hvordan man blir en troende. Ofte snakker vi om tro som om vi er enige om hva det er. Kanskje dekker det over at tro er noe personlig og intimt som vi helst vil holde for oss selv. Man gjør seg naken og sårbar for eksempel overfor teologisk kritikk når man er åpen om troen sin. Det blir ikke lettere av at så få snakker om sin egen tro. Var vi flere, ville det vært lettere. Vekkelsesmøter der man avlegger vitnesbyrd én gang for alle, er imidlertid fremmed for meg. For meg er tro en dynamisk størrelse som er i bevegelse hele livet. Mennesker trives best når de føler seg trygge og frie til å snakke om det som rører seg i dem av tro og tvil og forestillinger om hvordan kristendommen kan tolkes inn i tiden og det praktiske livet. Det å kunne snakke åpent om sin tro uten risiko for å bli dømt «over og ut» er helt avgjørende. Det er et stort behov for å utvikle ekte åpenhet overfor søkende menneskers tanker om tro. Det betyr ikke at alt skal vannes ut, snarere tvert imot. Størst åpenhet og forståelse finner man hos mennesker som hviler trygt i sin egen tro. Mennesker som ubevisst er usikre på troen sin kan lett oppleve andres tvil og usikkerhet som en trussel, og det skaper grobunn for intoleranse. Hos meg har det vokst en dypere og mer holdbar tro ut av tvilen og de første forsøkene mine på å gi de kristne dogmene innhold, enn det ville gjort om jeg hadde slukt det hele rått uten å ta stilling selv. Trosutvikling og biografi Man kan ikke forstå et menneskes åndelige vei uten å ha et visst kjennskap til familien og den sosiale og kulturelle bakgrunnen. Særlig er barndoms- og ungdomsårene av stor betydning, for 8 9

6 det er da personligheten og grunnholdningen til det religiøse livet tar form. Mange forhold spiller inn, direkte og indirekte. Av størst betydning er nok barnets relasjon til foreldrene og andre voksne som har vært autoriteter og hatt ansvar og omsorg for barnet. Et åpent og tillitsfullt barn vil for eksempel lettere kunne få et naturlig og kjærlig forhold til Gud enn det barnet som ut fra sine erfaringer er preget av mistillit eller frykt. Videre er det viktig at de voksne tar barnets følelser på alvor og aksepterer barnet som det er. De voksne i min generasjon hadde ikke mange muligheter til å bli kjent med psykologi, og den autoritære oppdragelsen som hersket i både hjem og skole var ikke gunstig for det religiøse livet. Ufrivillig lydige barn blir lett «ulydige» voksne som vender tradisjonen ryggen hvis de får mulighet til det, og det fikk min generasjon. Skolens religionsundervisning har også stor betydning, for lærer man ikke hva religion er og hvordan man kan utøve den på en levende og troverdig måte, får man ikke det nødvendige grunnlaget for selv å ta stilling og heller ingen sted å hente inspirasjon fra senere. Yrkesvalg og sosioøkonomiske forhold spiller også en viktig rolle for det religiøse livet. Det menneske som selvvalgt, eller tvunget av omstendighetene ikke har tid eller krefter til å søke stillhet og fordypelse med jevne mellomrom, vil lett komme til å «overhøre» sin åndelige lengsel. Og lever man i et utpreget bymiljø uten de store mulighetene for naturopplevelser, kan man lettere få den oppfatning at mennesket er allmektig, og det med Gud er bare overtro. Bokas første del er en bred miljøskildring av min familiebakgrunn og den sosiale og kulturelle arven min med særlig vekt på det å få en barnetro, miste troen og leve et liv uten tro. De to første kapitlene gir et bilde av det å være barn på landet i 40-årene, å være tenåring i de tradisjonsbundne 50- årene og ung i storbyen på 1960-tallet da ungdomsopprøret utfoldet seg og sekulariseringen skjøt fart. Det tredje kapitlet, om voksne år på og 80-tallet er det korteste sett i forhold til hele det spenn av år som det dreier seg om. For meg som for så mange andre i min generasjon var denne perioden stort sett fri for religiøse påvirkninger, og forholdet mitt til religion og religiøsitet var det samme gjennom hele perioden; jeg hadde ganske enkelt ingen religiøs tro. Tanken min med kapitlet er å gi et visst innblikk i hvorfor jeg midt i karriere og ytre anerkjennelse mistet kontakten med meg selv og havnet i en personlig krise som skulle vise seg å åpne for en sterk åndelig lengsel. Bokens annen del begynner med slutten av 1980-tallet når jeg nærmer meg femti år. Fra den tiden setter jeg et klart fokus på den åndelige veien og på hvordan jeg får troen tilbake. Beskrivelsen av livet med arbeid, familie og venner kommer i bakgrunnen. Ikke fordi disse sidene ved tilværelsen ikke var av betydning for det var de selvfølgelig! For eksempel var det viktig at jeg hele tiden hadde et arbeid. Det gav meg nødvendig inntekt, og fra et visst tidspunkt tid til å følge min åndelige lengsel. Det var også av uvurderlig betydning at barna og vennene mine var interesserte i og stilte seg positive til de valg jeg tok, uansett hvor i religionenes verden jeg befant meg. Men påvirkningen til å ta disse valgene kom ikke fra familien eller det sosiale miljøet rundt meg. Det kom fra dype kilder i meg selv, fremkalt i de religiøse rommene jeg hadde beveget meg gjennom. Min åndelige vei har jeg beskrevet så konkret som mulig, med eksempler på tekster og «åndelige øvelser» som jeg hadde blitt kjent med underveis. Dynamikken i bevegelsen mot kristendommen blir tydeligere på den måten. Især har jeg lagt vekt på å beskrive møtet med Østens åndelige tradisjoner, som jeg lærte så mye av. Det viser seg at mange søkende mennesker 10 11

7 kommer med samme slags erfaringer som jeg når de går over terskelen til kristendommen selv de som ikke har hatt en så lang og snirklete vei. En takk Jeg skylder stor takk til Wilfrid Stinissen på Karmelgården i Norraby, og prest i Svenska Kyrkan, Per Mases på Berget i Rättvik, for den uunnværlige støtten som de fra første stund har gitt til realiseringen av denne boken. Og så en stor takk til cand. theol. Helle Wilsted Goll som har vært en utrettelig inspirator og redaksjonell rådgiver under siste gjennomskrivning av manuskriptet. Videre vil jeg takke Inger Ravn og min datter Rikke Lie Flensburg som oppmuntret meg ved å lese og kommentere den første utgaven av manuskriptet. Takk også til leder av Brahma Kumaris i Danmark, Sonja Olsson, tidligere dharmalærer Jørgen Hannibal, min avdøde eks-mann Kjeld Flensburg og min søster Elin Owman, som leste og kommenterte utvalgte deler av manuskriptet. Første del Ordforklaringer Bakerst i boken finnes en oversikt med forklaring av ord som ikke kan forutsettes allment kjent. I oversikten inngår også de forkortelser på bibelhenvisningene som finnes som fotnoter i noen av kapitlene. 12