God veterinær praksis på produksjonsdyr

Transkript

1 God veterinær praksis på produksjonsdyr

2

3 God veterinær praksis på produksjonsdyr Produksjonsdyrveterinærers forening har gitt ut dokumentet God veterinær praksis på produksjonsdyr. Hensikten er å markere hovedpunkter i en profesjonsstandard for veterinærer som driver praksis på produksjonsdyr. Her presenteres dokumentet. Innledning Veterinærmedisinen står sentralt ved forhold som angår dyrehelse, dyrevelferd og mattrygghet, og veterinærene bidrar også med fagkompetanse i samfunnsmedisin og miljøspørsmål. Veterinærer i klinisk praksis vil ofte være i første linje når det oppstår problemer på disse områdene. Det er derfor viktig å ha en bevisst holdning til hvilken rolle en har i en slik sammenheng. Norske veterinærer nyter tillit og respekt i befolkningen og innehar anerkjent og samfunnsnyttig kompetanse. Det er en viktig oppgave for Den norske veterinærforening å bidra til at et godt renommé opprettholdes, og til at veterinærene har en høy profesjonsstandard. I Norge får en autorisasjon som veterinær dersom en kan dokumentere bestått utdanning fra Norges veterinærhøgskole eller et annet godkjent lærested. Myndighetene setter ingen krav til etterutdanning for å opprettholde autorisasjonen. Innenfor rammene gitt i lover og regler er det derfor i stor grad opp til den enkelte veterinær å definere sitt faglige kompetansenivå og fastlegge standarden på sin kliniske praksis. Kvalitetssikring har som formål å sikre at et produkt eller en tjeneste har egenskaper som minst tilsvarer en definert standard. Et formelt kvalitetssikringssystem skal oppfylle krav gitt i internasjonale standarder og omfatter blant annet en detaljert beskrivelse av arbeidsoppgaver og -prosedyrer samt rutiner for avviksrapportering og korrigerende tiltak. Kvalitetssikring av klinisk veterinærpraksis etter et slikt system vil være vanskelig å praktisere og muligens lite tjenlig. Veterinærene bør likevel ha godt kjennskap til prinsippene som ligger til grunn for moderne kvalitetssikring. 3

4 I 1997 gav Produksjonsdyrveterinærers forening (PVF) ut Kvalitet i klinisk praksis på produksjonsdyr. En veiledning. Dette omfattende dokumentet gir på flere områder en grundig beskrivelse av standarden en kliniker bør tilstrebe i yrkesutøvelsen. Deler av innholdet i veiledningen er nå regulert av lover og forskrifter, men den kan fortsatt være en nyttig informasjonskilde. Dokumentet som presenteres her, er relativt kortfattet og har til hensikt å markere hovedpunkter i en veterinær profesjonsstandard. Det vil i form og innhold ha fellestrekk med Den Europeiske Veterinærføderasjonens Code of Conduct. Det henvises for øvrig til Profesjonsetiske retningslinjer for veterinærer, utgitt av Den norske veterinærforening. PVF ønsker at God veterinær praksis på produksjonsdyr vil bidra til å sikre en høy profesjonsstandard hos foreningens medlemmer. Redaksjonen har bestått av Steinar Waage, André Martinussen og Kjell Grude. Kapitlet om lover og forskrifter er utarbeidet av Marit Nesje, Norges veterinærhøgskole (i juni 2011). Initiativet til dokumentet ble tatt av avdøde Gunnar Øvernes. 1. Veterinærens forhold til sine pasienter Veterinæren skal på faglig forsvarlig vis yte nødvendig veterinærhjelp til sjuke og skadde dyr. Når et dyr med sjukdom eller skade har behov for snarlig tilsyn av veterinær, skal hjelp ytes så raskt som mulig. Veterinæren skal også forebygge sjukdom ved å gi råd om eller iverksette forebyggende tiltak. Veterinæren skal behandle pasientene sine med respekt og med tanke på dyras egenverdi. Veterinæren skal legge vekt på dyrevelferd og særlig ta i betraktning de fem frihetene, et begrep opprinnelig lansert i den britiske Brambellrapporten (1965), og som i sin nåværende utforming lyder: Frihet fra tørst, sult og feilernæring (ved å sikre god tilgang til friskt vann og akseptabelt fôr) Frihet fra fysisk ubehag (ved å sørge for tilfredsstillende omgivelser, inklusiv et beskyttet oppholdssted og en komfortabel hvileplass) Frihet fra smerte, skader og sjukdom (ved forebyggende tiltak eller hurtig diagnose og behandling) Frihet til å utføre normal adferd (ved å sørge for tilstrekkelig plass, høvelig innredning og samkvem med artsfrender) 4

5 Frihet fra frykt og stress (ved å holde og stelle dyra slik at mental lidelse unngås) Veterinæren skal påpeke dårlig dyrevelferd overfor eieren eller den som har ansvar for dyret, og gi råd om forbedringer. Hvis dette ikke nytter, skal veterinæren melde fra til rette myndighet. Veterinæren skal håndtere pasientene på en skånsom måte. Ved massebehandling må arbeidet legges opp slik at det blir minst mulig uro og stress i flokken. Ved prosedyrer som medfører ubehag og smerte, skal det benyttes adekvat lindring. Dersom en del av behandlingen blir overlatt til dyreeier, må denne få nødvendig opplæring i for eksempel forsvarlig fiksering, behandlingsteknikk og hygiene. 2. Veterinærens forhold til sine klienter Veterinæren må sørge for at kommunikasjonen med klientene er best mulig. Det er viktig at diagnose, prognose, behandling og kostnad blir kommunisert på en måte som klienten forstår. Eventuelle klager eller kritikk fra klienter må møtes på en saklig og høflig måte. På grunn av store avstander, sparsom veterinærdekning og en offentlig skyssrefusjonsordning som begrenser valgfriheten til husdyrbrukere i deler av landet, vil brukerne ofte måtte benytte det nærmeste veterinærtilbudet. Manglende konkurranse må ikke medføre at kvaliteten på tilbudet klientene får reduseres. Veterinæren må legge stor vekt på hygiene og smittevern. Eieren har ansvaret for smittevernet i sin besetning, men veterinæren må være et godt eksempel. Veterinæren må rettlede og stimulere dyreeier til å legge opp smittevernet på en tilfredsstillende måte og selv følge smittevernrutinene som er etablert i besetningen. Veterinæren bør ha definerte minstekrav til verneutstyr som skal finnes i den enkelte besetning, samt assistanse til å håndtere dyr som kan påføre veterinæren og eventuelle medhjelpere skade. Verneutstyr og overtrekksklær må være av akseptabel kvalitet og størrelse. Veterinærens faglige tilbud skal være redelig. All behandling skal være evidensbasert, det vil si vitenskapelig dokumentert eller basert på betryggende klinisk erfaring. Prisen på veterinærtjenester skal være kalkulert ut fra kravet til kompetanse, utstyr og tidsforbruk og god forretningsskikk. 5

6 3. Veterinærens forhold til kolleger Veterinærene bør, enkeltvis eller i samarbeidspraksiser, sørge for å ha god faglig bredde i sitt tilbud til klientene. Der en ikke har kapasitet, utstyr eller kompetanse til å foreta spesielle former for undersøkelse eller behandling, eller til å drive helserådgiving i besetninger der dette er nødvendig eller blir etterspurt, bør en henvise slike kasus eller besetninger til kolleger som har dette tilbudet. PVF mener det er viktig at veterinærene engasjerer seg i helserådgiving. De som driver helserådgiving eller har andre spesialoppdrag utenfor sitt eget praksisområde, må ikke bruke slik virksomhet til å rekruttere nye faste praksiskunder. Oppdrag av denne typen utføres i samråd med lokale veterinærer, som blant annet må få tilsendt kopi av rapporter knyttet til oppdragene. En veterinær må være varsom med å kritisere kolleger. Offentlige diskusjoner mellom kolleger om faglige eller profesjonsmessige forhold skal holdes på et saklig plan. Det bør være god kontakt mellom nabopraksiser. Det kan for eksempel avholdes jevnlige møter for gjensidig faglig stimulering og forebygging av konflikter. I en eventuell konkurransesituasjon vil PVF oppfordre medlemmene til å vektlegge faglig kvalitet. En liberal utlevering av medisin er et uakseptabelt virkemiddel i konkurransen. 4. Veterinærens forhold til myndighetene Klinisk veterinærpraksis er regulert av en rekke lover og forskrifter. En oversikt over aktuelt regelverk er tatt med som et vedlegg til dette dokumentet. Den enkelte veterinær har selv ansvaret for å holde seg oppdatert på gjeldende bestemmelser. Veterinærer i klinisk praksis her i landet har hatt et godt forhold til veterinærmyndighetene. PVF vil oppfordre sine medlemmer til å ta samfunnsansvar og spille på lag med Mattilsynet, som nå har tilsynsansvar overfor dyrehelsepersonell, for å sikre god dyrehelse og dyrevelferd og trygg mat. 6

7 5. Veterinærens forhold til samfunnet Myndighetene har som mål at helsetilstanden og velferden til dyr i Norge skal holde en høy standard. Videre skal forbrukerne føle seg sikre på at husdyrproduktene er trygge og har høy kvalitet. Veterinærer i klinisk praksis har en svært viktig rolle i dette arbeidet. Gjennom helserådgiving skal veterinærene bidra til dyrehold som gir sunne dyr. Ved sjukdom skal behandlingen være adekvat sett ut fra dyrets situasjon, og det skal samtidig sikres at produktene har akseptabel kvalitet og ikke inneholder uønskede reststoffer. Veterinærene skal også være rådgivere og pådrivere for god dyrevelferd. Norge er i en svært gunstig stilling med hensyn til antibiotikaresistens hos bakterier som gir sjukdom hos dyr og mennesker. Dette skyldes ikke minst restriktiv bruk av antibiotika gjennom mange år. Ved overvåking, hyppig uttak av prøver for dyrking og resistensundersøkelse samt riktig bruk av antibakterielle midler er det grunn til å tro at den gunstige situasjonen vil vedvare. Det er derfor viktig at alle veterinærer som driver praksis i Norge, bevisst følger en restriktiv linje når det gjelder bruk av antibiotika, valg av preparat og utleveringspraksis. En rekke humanpatogene organismer kan også forårsake sjukdom hos dyr og omvendt. Det påvises stadig nye zoonotiske organismer, også i Norge. Praktiserende veterinærer er i første linje når det gjelder å påvise og begrense utbredelsen av zoonoser. 6. Utvikling av egen virksomhet og kompetanse I Norge er det ingen krav om etterutdanning for å opprettholde autorisasjonen som veterinær. Veterinæren må selv ta ansvar for å vedlikeholde og oppgradere den faglige kompetansen. Faglig informasjon, som til dels er motstridende, er nå tilgjengelig fra ulike kilder. Slik informasjon må vurderes kritisk, og kunnskap bør hentes fra anerkjente og uavhengige kilder. Publiserte resultater fra gode vitenskapelige studier, oversiktsartikler basert på slike studier og annen formidling av vitenskapelig basert kunnskap fra uavhengig, anerkjent fagekspertise er de mest aktuelle kildene. Deltakelse på kurs og faglige møter og hospitering ved veterinære institusjoner vil kunne stimulere til faglig utvikling. Ulike former for spesialistutdanning av varierende kvalitet er tilgjengelig 7

8 8 internasjonalt. Her i landet har Den norske veterinærforening fått delegert myndighet fra Landbruks- og matdepartementet til å legge opp utdanningen av veterinære spesialister, og autorisasjon som spesialist gis av Mattilsynet på vegne av departementet. I regi av europeiske colleges tilbys diplomatutdanning innen ulike veterinære fagdisipliner etter opplegg utarbeidet av fagfolk fra anerkjente vitenskapelige læresteder. Tilliten til veterinærens faglige vurderinger må ikke svekkes ved at det etableres forbindelser til legemiddelindustrien eller andre leverandører av produkter som har relasjon til profesjonsutøvelsen. Veterinæren må kjenne til lover og regler som gjelder for profesjonsutøvelsen. Det vises til den vedlagte oversikten over gjeldende regler som har relasjon til klinisk veterinærpraksis. Søk etter lover og forskrifter foretas elektronisk gjennom mattilsynet.no eller lovdata.no. Det er bestemt at all veterinær legemiddelbruk til matproduserende dyr og hest skal rapporteres elektronisk til Mattilsynet innen 7 dager etter utlevering eller bruk, enten via egne fagdatasystemer eller via Mattilsynets skjematjenester. Registeret kalles VetReg (veterinært legemiddelregister) og skal fungere fra 1. januar Det er et ledd i arbeidet med å sikre helsemessig trygge næringsmidler, fremme folkehelse, dyrehelse, dyrevelferd og forbrukerhensyn samt ivareta miljøvennlig produksjon. Kjennskap til MRL er sentralt for en praktiserende veterinær for å bedømme lovligheten av å bruke et preparat og fastsette karenstid for slakt, melk og egg. Søk etter MRL-verdier for de virksomme stoffene i legemidler til produksjonsdyr foretas gjennom legemiddelverket.no eller emea.europa.eu. Praksis organisert som enkeltpersonforetak er ikke lovpålagt å ha et system for helse, miljø og sikkerhet. Klinisk praksis er likevel av en slik art at alle bør ha et gjennomtenkt system som sikrer forsvarlig håndtering av avfall, smittevern samt egen og eventuelle medhjelperes sikkerhet. Organisering og innredning av kontor og praksisbil må være slik at farlig avfall blir tatt hånd om, og at ren og uren sone er skilt. Praksisbil og kontor må sikres best mulig slik at farlige stoffer og materiell ikke kommer på avveier.

9 Aktuelle lover og forskrifter Regelverksutvikling skjer kontinuerlig. Det er derfor viktig for veterinærer å holde seg oppdatert på regelverket innenfor sitt arbeidsfelt gjennom Mattilsynets nettsider, som gir videre lenker til lovdata ( Nedenfor gis en oversikt over lover og de viktigste forskriftene produksjonsdyrveterinærer bør kjenne til. Lover Lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell Lov om dyrevelferd Lov om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) Oversikt over alle lover som Mattilsynet forvalter, finnes her: Forskrifter En fullstendig liste over aktuelle forskrifter, sortert etter tema, finnes her: Nedenfor listes utvalgte forskrifter som er relevante for produksjonsdyrveterinærer. Dyrehelsepersonell Forskrift om journal for dyrehelsepersonell Forskrift om bruk av legemidler til dyr Forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek Forskrift om melding av opplysninger om utleverte og brukte legemidler til dyr Forskrift om smittefarlig avfall fra helsetjeneste og dyrehelsetjeneste mv. Forskrift om instrukser for A-, B- og C-sjukdommer (dyresjukdommer) Forskrift om kompetansekrav for bruk av særlige undersøkelses- og behandlingsmetoder Forskrift om vaksinasjon av husdyr, vilt, fisk og andre akvatiske dyr (vaksinasjonsforskriften) 9

10 Dyrevern/dyrevelferd Forskrift om vern av dyr under transport og tilknyttede aktiviteter (forordning (EF) nr. 1/2005) Forskrift om velferd for produksjonsdyr Forskrift om velferd for hest Forskrift om velferd for småfe Forskrift om hold av storfe Forskrift om hold av svin Forskrift om hold av høns og kalkun Forskrift om transport av levende dyr Forskrift om hold av strutsefugl Forskrift om hold av pelsdyr Forskrift om å fjerne horn på dyr Forskrifter om unntak fra plikten til å sørge for oppholdsrom for dyr Forskrift om forbud mot doping av hest Dyrehelse Forskrift om fortegnelse over sjukdommer som omfattes av matloven Forskrift om kontroll med, overvåkning av bluetongue og restriksjoner på forflytning av dyr som er mottakelige for bluetongue Forskrift om bekjempelse av aviær influensa hos fjørfe og andre fugler i fangenskap Forskrift om midlertidige forebyggende tiltak for å hindre smitte av høypatogen aviær influensa fra ville fugler til fjørfe og andre fugler holdt i fangenskap Forskrift om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongiforme encefalopatier (TSE) Forskrift om overvåkning av og kontroll med forekomsten av salmonella hos levende storfe og svin Forskrift om bekjempelse av dyresjukdommer 10 Innførsel og utførsel Forskrift om forbud mot innførsel av dyr og smitteførende gjenstander Forskrift om dyrehelsemessige betingelser for import og eksport av levende pattedyr, fugler, reptiler, amfibier, bier og humler Forskrift om tilsyn og kontroll ved import og eksport av levende dyr, annet avlsmateriale og animalsk avfall innen EØS, og ved import av levende dyr fra tredjestater

11 Forskrift om dyrehelsemessige vilkår for innførsel og utførsel av småfe Forskrift om dyrehelsemessige betingelser for import og eksport av sæd, eggceller og embryo av visse dyrearter Forskrift om dyrehelsemessige betingelser for import og eksport av embryo av storfe Forskrift om dyrehelsemessige vilkår for innførsel og utførsel av dyr av hestefamilien Forskrift om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av svin Forskrift om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av storfe Forskrift om dyrehelsemessige vilkår for produksjon, import, eksport og bruk av rånesæd Forskrift om dyrehelsemessige vilkår for produksjon, lagring, import og eksport av oksesæd Særskilte beskyttelsestiltak Særskilte beskyttelsestiltak iverksettes for å beskytte dyrehelsen og folkehelsen i Norge. Bakgrunnen for denne type tiltak er sjukdomsutbrudd hos dyr eller at det oppdages næringsmidler med skadelig innhold, som er importert fra utlandet. Disse forskriftene endres stadig. En oppdatert liste finnes her: 11

12 Den norske veterinærforening Telefon: Design og trykk: