En leder er en tjener. Elsker du meg? Ulike artikler av Gunnar Elstad Utlagt på

Transkript

1 En leder er en tjener Ulike artikler av Gunnar Elstad Elsker du meg? Etter en søndagspreken 30. april Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: "Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn de andre her?". Han svarte: "Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær". Jesus sier til ham: "Fø mine lam!" Igjen, for andre gang, sier han: "Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?" "Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær", svarte Peter. Jesus sier: "Vær hyrde for mine sauer!". Så sier han for tredje gang: "Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?" Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: "Herre, du vet alt; du vet at jeg har deg kjær." Jesus sier til ham: "Fø mine sauer! Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut dine hender, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil". Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: Følg meg!. (Joh 21, ) Teksten starter med at Jesus spør Peter: Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn de andre her? Det er altså Peters kjærlighet til Jesus som er utgangspunktet. Spørsmålet kan forstås på to ulike måter. Den første muligheten er at Jesus spør om Peter har en større kjærlighet til Jesus enn de andre disiplene har. Kanskje var det ikke så lenge siden Peter trodde han hadde det. Om så alle vender seg fra deg, skal ikke jeg gjøre det, sa han så kjekt den siste kvelden før Jesus ble korsfestet (Mk 14,29). Etter all sannsynlighet var han ikke fullt så kjekk lenger. Den andre muligheten er at Jesus spør: Peter, elsker du meg mer enn du elsker de andre disiplene? Da spør Jesus om hvem som har førsteplassen hos Peter. Jesus ønsker faktisk at vi skal elske ham mer enn mennesker. Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd, sa Jesus (Matt 10,37). Det vi kaller Det dobbelte kjærlighetsburdet understreker nettopp at vi skal elske Gud av hele vårt hjerte, av hele vår sjel og av all vår forstand. Budet om å elske vår neste er ikke formulert på langt nær så sterkt. Egentlig svarer ikke Peter direkte på spørsmålet Jesus stiller. Han sier bare: Du vet at jeg har deg kjær? Kanskje han nå kjenner seg selv så godt at han ikke våger å si så mye mer. En ting til: Når Jesus spør Elsker du meg?, bruker han det sterke ordet vi forbinder med agape. Når Peter svarer bruker han et svakere ord, å ha kjær. Det samme skjer når Jesus spør for andre gang. Jesus bruker det sterke ordet, og Peter svarer med det svakere. Gunnar Elstad: En leder er en tjener side 1. Når Jesus spør for tredje gang, går han ned på Peters nivå og bruker det samme ordet som Peter har brukt hele tiden. Simon, sønn av Johannes, sier han, Har du meg kjær? Og Peter svarer: Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær. Peter tør altså ta Jesus som vitne på at han snakker sant. Han står overfor den allvitende som ser rett igjennom han. Så kan han likevel si: Du vet at jeg har deg kjær. Det er modig gjort. Kunne du og jeg sagt det samme som Peter? Det er ikke lett å måle kjærlighet. Store ord og sterke følelser er ikke pålitelige. Handlinger og atferd sier kanskje mer. I alle fall er det tydelig at Bibelen sier dette: For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er det bud vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror (1 Joh 4,20-21). Dette er kjærligheten, at vi lever etter hans bud (2 Joh 6). Å elske Gud er å holde hans bud (1 Joh 5,3). Mange forkynnere har ut fra denne teksten blitt fristet til å be forsamlingen granske sitt hjerte og sine nyrer for å kjenne etter om de virkelig kan si at de elsker Jesus. Det er bare ikke det Jesus oppfordrer Peter til å gjøre. Hver gang Peter har forsikret ham om sin kjærlighet, sier Jesus: "Fø mine lam", "Vær hyrde for mine sauer", "Fø mine sauer". Sauene trenger næring, og de trenger noen som viser dem veien og tar vare på dem. Det han sier er altså: "Dersom du virkelig er glad i meg, Peter, da er du glad i alle dem jeg er glad i. Hvis du er glad i meg, tar du inderlig godt vare på den saueflokken jeg har vært hyrde for. Du skal elske dem slik jeg har elsket dem. Du skal til og med, når tiden kommer, dø for dem slik jeg har dødd for dem". Det er ingen ting som gleder foreldre mer enn at noen gjør noe godt mot barna deres. På samme måte ser jeg for meg at Gud gleder seg over at vi gjør noe godt mot de menneskene han har skapt og er glad i og får dem med oss på veien til himmelen. Jeg vet ikke hva du tenker om deg selv - om du ser på deg selv som hyrde, bjellesau eller en helt vanlig sau. Uansett er du kalt til å bry deg om de andre, få dem med deg på veien og se om du kan få gitt dem mat. Bibelen forkynner ikke en kjærlighet til Gud som trekker seg bort fra mennesker. Den forkynner en kjærlighet til Gud som oppsøker mennesker med noe godt. Luther understreket dette. Nettopp derfor kalte han folk ut av klostrene så de kunne begynne å tjene sin neste i stedet. Han så faktisk på det som den viktigste formen for helliggjørelse. Det er noe usunt og nevrotisk over kristne som bare ser innover i seg selv. Vi er både skapt til og frelst til å se oppover til Gud og utover til vår neste. Allerede profetene i Det gamle testamente talte til et folk som hadde lett for å glemme at kjærligheten til Gud skulle gi seg uttrykk gjennom kjærlighet til medmennesker. Hva er rett gudstjeneste, spurte de. Er det en faste da en plager seg selv og er opptatt bare med sin egen fromhet og seg selv? Slett ikke. Rett gudstjeneste og faste er det at en setter undertrykte fri, deler sitt brød med den som sulter, gir hjemløse

2 husly, gir klær til dem som er nakne, osv. Sann gudsdyrkelse har konsekvenser for forholdet til vår neste. (Jes 58. Sammenlign Mike 6,6-8.) Jesus sier det enda sterkere i Matt 25: "Jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke; jeg var fremmed og dere tok imot meg..." osv. Da svarer de frelste med forundring: "Når så vi deg sulten, tørst eller som fremmed?" Og Jesus svarer: "Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg". Kjærligheten til Jesus viser seg som kjærlighet til de menneskene som Jesus er glad i. Han er glad i alle mennesker. Absolutt alle! "Jeg vet ingen, ingen som Jesus ikke bryr seg om" synger vi i en barnesang. Det er ikke selvsagt at vi er glad i mennesker. Det er slett ikke selvsagt. Det går an å være lærer uten at en virkelig bryr seg om elevene og studentene - selv om det er elevene og studentene våre skoler og høyskoler er til for. Det går an å jobbe på et sykehus uten at en har noe særlig lyst til å involvere seg i pasientene - på tross av at det er pasientene sykehuset er bygd for. Det går an å engasjere seg i kristelige aktiviteter, aksjoner og innsamlinger uten at det gjør en så mye at mennesker går fortapt - selv om det er mennesker Gud er aller mest glad i. Vi kan til og med ha varme følelser for Misjonssalen uten å være spesielt glad i menneskene der. Vi husker ikke Peter fordi han var feilfri. Kanskje husker vi ham nettopp fordi han ikke var det. Likevel er det så mye som viser at han var glad i sin Mester. Fra deg dagen Jesus sa: Følg meg!, fulgte Peter ham. Hver gang Mesteren irettesatte sin disippel, var disippelen ydmyk nok til å la seg irettesette uten videre og med en gang. Da Peter nettopp hadde sett Jesus på stranden, kastet han seg ut av båten ned og svømte sin Mester i møte. Han hadde ikke tid til å vente til båten kom i land. Han er som et barn som løper sin far i møte Peter skulle i enda større grad få en mulighet til å vise at han elsket sin Mester. Det siste verset i teksten vår i dag antyder at Peter må regne med at Gud vil føre ham lidelsens vei og at han må regne med å strekke ut sine egne hender på et kors slik Jesus gjorde det før ham. Jesu ord til Peter er: "Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut dine hender, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil" (Joh 21,18). Det ble etter hvert Peters tur til å gi sitt liv. Den Peter som sviktet og fornektet den natten Jesus ble tatt til fange skulle selv bli korsfestet noen tiår senere. Da så han det som en altfor stor ære å bli korsfestet på samme måte som sin Mester og Herre. Han spurte om han ikke i stedet kunne få bli korsfestet med hodet ned. Tradisjonen forteller at han fikk oppfylt dette ønsket. Jo, Peters kjærlighet ble prøvd. Jeg tror den besto prøven. Jesus var den gode hyrde som var villig til å gi sitt liv for sauene. Han gav sitt liv for Peter, og han gav sitt liv for deg og meg. "Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus gav sitt liv for oss, står det i Joh 3,16. Men Jesu kjærlighet fører til at vi både elsker ham igjen og elsker de menneskene Gud er glad i. Dersom Jesus har fått være vår gode hyrde, blir vi også villige til å være gode hyrder for andre. Vi skal ha omsorg for våre brødre og søstere ja, til og med være villige til å gi vårt liv for dem. La oss ta med hele verset vi nå bare har lest en del av: "Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus gav sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for brødrene" (1 Joh 3,16). Disse ordene er ikke bare rettet til Peter. De er rettet til alle Jesu etterfølgere. Men Peter har med sitt liv gitt oss et eksempel på en som har vært villig til å være en slik god hyrde. Gunnar Elstad: En leder er en tjener side 2. De siste ordene i dagens tekst er: Følg meg!. Peter hadde nettopp opplevd en fisketur som lignet den fisketuren han hadde vært på den første gangen Jesus kalte ham og sa at fra nå av skulle han fange mennesker og ikke fisk. Nå fikk han igjen høre de ordene som var innledningen på hans tjeneste: Følg meg! Følg meg, Peter. Du ser den veien jeg har gått, nå skal du få komme etter. Så fikk Peter denne dagen fornyet sitt kall. Kanskje vi skal legge merke til at det var et kall han fikk ikke et spørsmål. Jesus spurte aldri disiplene sine om de kunne tenke seg til å følge ham. Han kalte dem. Det står så kort og knapt: Han sa til dem Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere. Straks lot de garnene ligge og fulgte ham (Matt 4,19-20). Det var ingen diskusjon. De bare sto opp og fulgte ham. Jesus spør egentlig ikke deg og meg heller om vi vil følge Ham. Han kaller. Vi kan være lydige mot dette kallet, eller ulydige. Trengte Peter et fornyet kall, trenger kanskje du og jeg det også. Mesterens ord Følg meg! skal også lyde i våre ører i dag. Dersom vi leser versene som kommer etter dagens tekst, ser vi noe annet. Peter begynner å bli interessert i hvordan det kommer til å gå med en annen av disiplene. Hva skal skje med ham? spør Peter. Da får han høre at et ikke angår ham. Det er bare én ting som er viktig at du Peter følger etter. Det er vel dette vi også trenger å bli minnet på med jevne mellomrom. Vær ikke først og fremst opptatt av hvordan de andre reagerer, men reager selv. En leder er en tjener Etter en søndagspreken 13. august 2006 En sommer var jeg en tur innom handelsstedet Kjerringøy litt nord for Bodø. Det hadde sin glanstid for mer enn 100 år siden, og hun eller han som styrte dette handelsstedet, hadde en betydelig posisjon i hele Salten. Og de hadde tjenere. På kjøkkenet var det simplere tjenerskapet. De sov på dårlige rom og måtte ligge tre og tre i hver seng. Det måtte ikke forkomme at noen av dem forvillet seg inn i spisestuen. Herskapet hadde klokelig satt krok på døren så ikke den simplere klasse skulle sjenere måltidet. I anretningen arbeidet et noe høyere tjenerskap. De hadde betraktelig bedre rom, og de kunne servere herskapet når de satt til bords. Men disse måtte også kjenne sin plass, må vite. Det var forskjell på herskap og tjenere. Det skulle være slik. Herskapet øverst på rangstigen, tjenerne nederst. Det er slik vår menneskelige natur er. Den streber etter å ha en posisjon og bli betjent. Den hater å være tjener. Slår vi opp i den gamle utgaven av Bibelsk oppslagsbok på stikkordet Tjene, Tjener, siteres Platon som faktisk sa: Hvordan skulle et menneske kunne være lykkelig hvis det måtte tjene andre. Slik tenkte Platon. Slik tenkte de antakelig på Kjerringøy. Jesus snudde opp ned på alt dette. I Joh 13 finner vi beretningen om da Jesus vasket disiplenes føtter den siste kvelden han var sammen med dem. Der står det i versene 3-5: Jesus visste at Faderen hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørker dem med linkledet som han hadde rundt livet.

3 Det kan ikke sies tydeligere: Han visste at han var Herre! Det var helt klart for ham. Likevel valgte han å være en tjener. Jesus nøyde seg ikke med å vaske disiplenes føtter. Han gikk enda lenger: For menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange (Mark 10,45). Han var til og med villig til å gi sitt liv for oss. Vi hadde ikke fortjent det aller minste fra ham. Likevel tjente han oss ved å ta den straffen du og jeg hadde fortjent slik at vi kunne gå fri, bli tilgitt og frelst og få del i et helt nytt liv. Er du en kristen, har Jesus tatt bolig i deg. Han vil prege deg med sitt tjenersinn. La oss lese mer om dette tjenersinnet: Kongene er herrer over sine folk, og de som hersker over dem kalles velgjørere. Men slik er det ikke blant dere. Den største av dere skal være som den yngste, og lederen skal være som en tjener. For hvem er størst, den som sitter til bords eller den som varter opp? Er det ikke den som sitter til bords? Men jeg er som en tjener blant dere (Matt 22,25-27). I de fleste kulturer er vi så redde for herskerne at vi gjerne kaller dem velgjørere, enda de lett kan trampe på oss. Men Jesus er ikke velgjører på den måten at han kommer i herskerposisjon. Jesus har ikke engang sans for ansiennitet. Den største skal være som den yngste. Skal vi ta et annet Jesusord: Den som vil være stor blant dere, skal være alles tjener, og den som vil være den fremste av dere, skal være alles trell (Mark 10,43-44). Jesus gjør altså tjener og trell til ærestitler. Han gir oss ikke disse formaningene fordi han vil trykke oss ned, men fordi han vil at vi skal ligne ham. Og vi må vende tilbake til fotvaskingen igjen. Legg merke til hva Jesus sier til disiplene sine: Dere kaller meg herre og mester, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, så må også dere vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde. Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre (Joh 13,13-15). Nok en gang: Jesus vet at han virkelig er Herre, men han har likevel valgt å tjene. Da har vi bakgrunn for å gå til det som er teksten for denne søndagen. Rett før det som er vår tekst, har Jesus talt med disiplene sine om sin gjenkomst og de tjenerne som har ventet på sin Herre og er klare til å ta imot dem. Lykkelige er de, sier Jesus. Og så forteller han at herren skal spenne beltet om livet, la dem gå til bords og selv gå fram og tjene dem (Luk 12,37). La du merke til hvem det var som tjente hvem? Menneskelig talt er det tjenerne som skal tjene sin Herre når han kommer hjem fra gjestebud. Da skal de ha redd opp sengen, stå klare med noe å drikke før han legger seg, hjelpe han av med klærne og i det hele tatt være til disposisjon. Men her skjer akkurat det motsatte. Det er Herren som betjener tjenerne. Og Jesus sier det som om det var den største selvfølgelighet av verden. Og så taler Jesus videre om sine tjenere. For i hans hus er vi alle tjenere. Vi er skapt til det, og vi er frelst til det. Det er ikke en eneste en av oss som ikke er tjener. Enten er du en ulydig tjener som ikke har sluppet Jesus inn i livet ditt ennå, eller du er en lydig tjener som har sluppet ham inn så han kan prege deg med sitt tjenersinn. Men tjener er du. Så setter Jesus inn en som skal ha oppsynet med alle sine tjenere. Den som har oppsynet, kalles forvalter. Det er to ting vi skal legge merke til med denne forvalteren. For det første skal vi merke oss at det er forvalter han er. Han er verken eier av huset eller herre over det. Han kan ikke snakke om mitt hus eller mine tjenere. Forvalteren er selv under en Herre, og det er Herrens hus og Herrens tjenere. Forvalteren er kun sin Herres forlengede arm. Han skal ta vare på det som er overgitt ham slik at alt er som det skal være den dagen han skal gi alt tilbake igjen. Gunnar Elstad: En leder er en tjener side 3. Peter beskriver en forvalter på denne måten: Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. Og den som tjener skal tjene med den styrke Gud gir (1 Pet 4,11). En forvalter har ikke noe som han ikke har fått overdratt fra sin herre. For det andre skal vi merke oss at forvalteren ikke er satt til å sjefe over de andre tjenerne, men han er satt til å gi dem mat i rette tid. Forvalterens, eller lederens, plass er ikke i finstuen. Den er snarere på kjøkkenet eller i anretningen. Stikk motsatt av hva Platon eller folkene på Kjerringøy tenkte. Og vi har allerede sett hva forvalteren skal servere: Guds eget ord. Og tjenesten skal skje med den kraft Gud gir. Leser vi videre i teksten, ser vi hva som er det motsatte av å være en god forvalter. Det er å være en forvalter som sier til seg selv: Det varer lenge før min Herre kommer, og så gir seg til å slå tjenesteguttene og pikene og ete og drikke og fylle seg. Med andre ord: En dårlig forvalter er mer opptatt av å mate seg selv enn å mate de andre. En dårlig forvalter herjer med dem han er satt over. Bibelen skildrer ofte dårlige ledere som hyklere som er ute etter penger, makt og posisjon. De har glemt at de har en Herre over seg. Og de er lite interesserte i å forkynne det Gud sier, men kommer heller med menneskelige lærdommer. Slike ledere er under Guds dom. Paulus er krass når han skildrer slike ledere som har skinn av åndelighet, men som mer en noe annet er ute etter å skaffe seg makt og posisjon. Han sier om de kristne i korint: Dere tåler jo at noen gjør dere til slaver, utsuger og fanger dere, behandler dere overlegent, slår dere i ansiktet (2 Kor 11,20). I motsetning til disse demonstrerte Paulus Jesu tjenersinn. Han presenterer seg flere ganger som Paulus, Jesu Kristi tjener (Rom 1,1). Dessuten er han opptatt av å tjene mennesker. La oss se litt mer på hva han sier. 1 Tess 2,7-12: Vi søkte ikke ære av mennesker, verken av dere eller noen annen, selv om vi som Kristi apostler kunne ha gjort vår myndighet gjeldende. I stedet var vi milde mot dere, som når en mor steller med sine barn. Vi var blitt inderlig glad i dere og ville gjerne gi dere, ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. Så mye holdet vi av dere. Dere husker, brødre, hvordan vi arbeidet og slet: Vi forkynte Guds evangelium for dere, og samtidig arbeidet i natt og dag for ikke å ligge noen av dere til byrde. Dere og Gud selv kan bevitne at vårt liv blant dere var hellig, rettskaffent og uklanderlig. Dere vet også at vi formante hver og en av dere som en far gjør med sine barn: Vi satte mot i dere og bad dere inntrengende om å føre et liv verdig for Gud, som kaller dere til sitt rike og sin herlighet. Paulus kunne ha kommet til dem med myndighet. Men han var villig til å la myndigheten ligge. Han var som en far og en mor for dem. Han var til og med villig til å gi sitt liv for dem. Også i dag lengter Guds folk etter varme fedre og mødre. Skal vi ta med et annet ord av Paulus: Ikke slik at vi vil herske over deres tro, for dere er jo faste i troen. Men vi er medarbeidere som vil hjelpe dere til glede (2 Kor 1,24). Når vi leser det Paulus skriver, ser vi altså gang på gang at han vil være en tjener. Han ønsker å ligne sin Herre og Mester. En leder har alltid makt. Makt er ikke noe negativt i seg selv. Makt kan imidlertid misbrukes. Det finnes sunne og usunne former for makt i et lederskap. Folk som har arbeidet mer med dette enn meg, har sagt det slik: Den sunne lederen vet at han eller hun har makt. Den sunne lederen er imidlertid redd for å misbruke makten, og begrenser den så den ikke skader eller binder andre. Den usunne lederen tar makten i bruk. Det kan gi seg utslag i at andre stadig føler seg overkjørt, at de stadig opplever mas (f.eks. om penger eller økt innsats) eller at de blir styrt ved hjelp av skyldfølelse (skyldfølelse er kongeveien til all manipulasjon). Usunne ledere kan ikke, eller vil ikke, begrense sin makt. De kan også tilta

4 seg langt større makt enn de egentlig har, ofte for å skjule sin egen avmakt. Den syke lederen innrømmer ikke at han har makt, men bruker makt likevel. Han eller hun kan framstå som profet eller som en som mottar direkte veiledning fra Gud. De later som om de aldri vil noe selv, men bare ønsker å være et redskap for Gud. Motstand eller kritikk mot slike ledere blir tolket som motstand eller kritikk mot Gud selv. Maktmisbruk oppstår lettest hos personer som har makt, men ikke vil erkjenne det - verken overfor seg selv eller andre. De siste årene har vi fått mange skremmende eksempler på slike ledere. Bibelen har følgende formaning til oss: Tjen hverandre! Dere er kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for den syndige natur, men tjen hverandre i kjærlighet (Gal 5,13). Det er altså snakk om å være fri til å tjene. Det er litt av en frihet. Og hvorfor er det vi skal strebe etter nådegaver? Det er ikke fordi vi skal trakte etter en posisjon, men for å tjene hverandre bedre nettopp som forvaltere som deler ut noe vi ikke selv eier eller er herrer over: Tjen hverandre, hver med den nådegave han har fått, som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde (1 Pet 4,10). En leder som Jesus har tatt bolig i, er mer opptatt av å tjene enn å herske. En leder som leder ut fra sin syndige natur, vil derimot mye heller herske enn tjene. Er i Misjonssalen har vi mange tjenere. Vi har møteverter, forbedere, forsangere, musikere, talere. Vi har mange som har gått inn i helt praktiske oppgaver. Vi har lønnede tjenere og vi har ulønnede. Vi er alle kalt til å representere ham som var og er Herre, men som likevel kom som en tjener. Dersom livet vårt skal fungere, har vi behov for både selv å bli betjent og samtidig være mennesker betjener andre. Du har i alle fall én som alltid tjener deg. Han som forlot sin himmelske herlighet, ble en tjener, døde for dine synder og tok den straffen du hadde fortjent, kommer hver dag til deg for å vaske føttene dine og gi deg ny tilgivelse og nåde. Han gir deg daglig brød og alt du trenger for å leve. Vil du se listen over alt det han har gjort og gjør for deg fra evighet til evighet, så les Ef 1,3-13. Du trenger også mennesker som tjener deg. Vi er verken skapt til eller frelst til bare å klare oss selv. Vi trenger å få ta imot noe fra våre medmennesker og våre medkristne både på det praktiske og det åndelige området. Gud vil også betjene deg gjennom andre mennesker. Men før Jesus kommer igjen, vil vi aldri få dekket alle våre behov. Ingen foreldre klarer å dekke alle behovene barna deres har. Ingen leger kan dekke alle de behovene pasientene har. Ingen menighet makter å dekke alle behovene menighetslemmene har. Til det har vi alt for mange og alt for store behov. Det kunne sikkert være behov for en preken om det å bli betjent. I dag skal imidlertid trykket ligge på det at han som kom for å tjene oss, har tatt bolig i oss og ønsker å gi oss av sitt tjenersinn. Gud ønsker å gi andre noe gjennom oss. Gud ønsker at hans kjærlighet skal flyte ut gjennom oss til andre. Gud ønsker at andre skal få praktisk og åndelig hjelp gjennom forsamlingen og gjennom den enkelte av oss. Som sagt, før Jesus kommer igjen kan vi aldri dekke alle behov. Men som Jesu medarbeidere kan vi i alle fall få være med å dekke noen behov. Unyttige tjenere Etter en søndagspreken 24. januar Mange opplever den teksten vi nå skal stoppe ved som veldig lite hyggelig. Den virker heller kald, ufølsom og kanskje litt fornærmende. Den er i alle fall ikke en tekst jeg selv ville valgt dersom jeg skulle satse på å skape god stemning på et møte Men nå står altså denne teksten i Bibelen. Den hadde ikke stått der dersom den ikke hadde noe viktig å si oss. La oss lese den og prøve å forstå den. Hvis en av dere har en tjener som er ute og pløyer eller gjeter, vil han da si til ham når han kommer hjem fra markene: Kom nå og sett deg til bords? Nei, han vil si: Lag til kveldsmaten for meg, gjør deg så i stand og vart meg opp mens jeg spiser og drikker. Takker han tjeneren for at han gjorde det han fikk beskjed om? Nei! På samme måte med dere. Når dere har gjort alt det som er pålagt dere, skal dere si: Vi er uverdige tjenere og har bare gjort det vi er skyldige å gjøre. (Luk 17,7-10) Dersom du har påtatt deg en oppgave, eller dersom du har stått i en trofast tjeneste over tid, føles det ikke godt å bli kalt en unyttig tjener, en uverdig tjener eller en udugelig tjener. Og jeg håper faktisk at du slipper å oppleve at noen kaller deg dette. For dersom en overordnet sier noe slikt til en av sine underordnede, er det all grunn til å kalle det for dårlig personalbehandling. Og skulle vi finne på å si noe slikt til en av våre kristne brødre og søstre, er det snakk om uforskammethet. Da må vi enten gå rundt med en tro på at vi selv har fått et profetisk oppdrag i retning av å sette folk på plass, eller vi er drevet av trangen til å jekke andre ned. Begge deler er mulig, for det er mange selvutnevnte profeter i kristelige sammenhenger, og trangen til å jekke andre ned har vi hatt siden vi satt i sandkassen. Men vi skal altså ikke behandle hverandre slik. Vi er tvert imot kalt til å sette mot i hverandre, oppmuntre hverandre og hedre hverandre. Det er imidlertid en stor forskjell på hva vi er i forhold til hverandre og hva vi er i forhold til Gud. I forhold til hverandre, er vi likemenn og ingen har noen grunn til verken å gjøre seg større enn andre eller mindre enn andre. Her skulle det verken være grunn for hovmod eller mismot. Men overfor Gud er det annerledes. Fordi han er så stor, blir vi små. Når han er Herre, blir vi hans slaver (teksten bruker faktisk ordet slave eller trell der den norske oversettelsen bruker ordet tjener ). Når jeg kommer til Gud, har jeg ingenting å kreve. Han har derimot sin fulle rett til å kreve av meg. Når jeg står for Gud, blir det klart at jeg ikke fortjener noe som helst, men han ønsker å gi meg alt av bare nåde. Kommer jeg til Gud med krav, blir jeg fattig for ikke å si at jeg er frekk. Dersom jeg er villig til å ta imot av bare nåde, blir jeg rik. Dette gjelder i livet mitt generelt, og det gjelder i tjenesten. Både Paulus, Peter og Jakob omtalte seg selv som Jesu Kristi tjenere eller rettere sagt, slaver (Rom 1,1; 2 Pet 1,1). Du og jeg er faktisk skapt til å være tjenere for Gud i den skapte verden, og vi er frelst til å være Guds tjenere i evangelisering og misjon. Vi kan egentlig ikke velge om vi vil være tjenere eller ikke. Vi kan bare velge om vi vil være lydige eller ulydige tjenere. Og vi har en Herre som vil gi oss alt av bare nåde! Gunnar Elstad: En leder er en tjener side 4.

5 Det er interessant at det samme evangeliet som dagens tekst er hentet fra, også har en annen tekst som ser ut til å motsi den vi nettopp har lest. Det er teksten i Luk 12,35-38: Spenn beltet om livet og hold lampene tent, lik tjenere som venter sin herre hjem fra gjestebud og står klar til å lukke opp for ham så snart han kommer og banker på. Lykkelige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer! Sannelig, jeg sier dere: Han skal spenne beltet om livet, la dem gå til bords og selv varte dem opp. Ja lykkelige er de som han finner beredt, selv om han først kommer i andre eller tredje nattevakt (Luk 12,35-38). En herre har rett til å bli oppvartet av sine tjenere. Men denne herren gjør det helt motsatte av det han har rett til. I stedet for at tjenerne tjener ham, begynner han å tjene dem. Ikke fordi tjenerne fortjener det. Herren gjør det av bare nåde. Teksten om arbeiderne i vingården skildrer også nåden. De som hadde arbeidet bare i en time, fikk like mye som dem som hadde arbeidet i 12 timer. Var det fordi de hadde arbeidet hardere og fortjente høyere timelønn. Nei, sier teksten, det var nåde. Ren og pur nåde. Og de arbeiderne som trodde de fortjente mer av sin arbeidsgiver? De fikk faktisk ikke mer. Har du tenkt over at nåde kjennes urettferdig? De arbeiderne i vingården som hadde hatt den lengste arbeidsdagen følte seg skikkelig urettferdig behandlet. Det ser ikke ut til at de likte nåden noe særlig. Føler vi at vi har fortjent noe, liker vi som regel ikke nåde. Da vil vi få lønn etter ansiennitet eller innsats. Tekstene denne søndagen forteller oss at dersom vi skal lønnes etter fortjeneste, da blir vi fattige. Eller tenk over beretningen om Jesus som vasker disiplenes føtter (Joh 13). Det var noe merkelig som skjedde den kvelden. Jesus visste at han var Herre. Beretningen innledes med ordene: Jesus visste at Faderen hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud (13,3). Og rett etter fotvaskingen sier Jesus til disiplene sine: Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det (13,13). Så er det nettopp denne Herren, himmelens og jordens skaper, universets Herre, som begynner å tjene sine tjenere. Kommer du til Gud og tror at du fortjener noe, blir du fattig. Kommer du til Gud for å ta imot det han gir av bare nåde, blir du rik. Når én sier: Jeg holder meg til Paulus og en annen: Jeg til Apollos, er dere ikke da som andre mennesker? Hva er da Apollos, og hva er Paulus? Tjenere (diakoner) som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet; men Gud gav vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud som gir vekst. Den som planeter og den som vanner, er ett, men de skal få lønn hver etter sitt eget arbeid. For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning. I Kraft av den nåde som Gud har gitt meg, har jeg lagt grunnvollen som en klok byggmester, andre bygger videre på den. Men enhver må se til hvordan han bygger: Ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, Jesus Kristus. I Korint hadde en altså begynt å tro på mennesker. Noen holdt seg til filosofen Apollos, andre til teologen Paulus. Leser i kapittel 1 i brevet, ser vi at det var atter andre som holdt seg til lekmannen Peter. Det var til og med en gruppe som var som from at den hevdet at det var Kristus de holdt seg til (1,12). Nå skulle en kanskje ha ventet at Paulus gav rosende omtale til gruppen som holdt seg til Kristus. Men det gjør han ikke. Poenget hans er at det viktig ikke er den enkelte forkynner eller den enkelte gruppering. Det viktige er at det er Gud som gir vekst, og at det ene og alene er Jesus som har gitt sitt liv for oss. Ikke engang apostelen Paulus kunne skape tro og fremme åndelig vekst hos sin tilhørere. Det var det også den gang bare Gud som kunne. Jeg tror ikke Paulus så på seg selv som et null. Langt der ifra. I mange tekster taler han ganske djervt om seg selv. Men når det gjelder å skape tro og åndelig vekst, da ser han hvor lite han egentlig har fått utrettet: Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud som gir vekst. Paulus har bare gjort det han var pålagt. Om seg selv og Apollos sier han: Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Det er faktisk akkurat som om vi hører Jesu ord i det som er dagens prekentekst: Paulus og Apollos var tjenere. Så er det likevel Gud som har gjort jobben, ikke dem. Det er nåde at vi får arbeide i vingården. Bare nåde. Det er nåde når det vokser noe i vingården. Bare nåde. Det er dette vi skal minnes om i dag. Vi skal også ta med oss en tekst fra 5 Mos 8, Der taler Moses til et folk som skal til å gå inn i det landet Gud hadde lovet dem. Der skal de få det godt, for det er et rikt land. Men det er farer forbundet med det å få det godt. Historien viser at når folket fikk det godt, glemte de fort at det var Guds velsignelse og nåde alt sammen. De begynte å tro at de hadde fortjent det. Vi har også lett for å tro at vi har fortjent å ha det godt, og at vi har fortjent alt dette mye mer enn dem som hele livet har slitt med sult, sykdom, tørke, flom, jordskjelv og krig. Dagens tekst kaller oss til å slutte å tro at vi har fortjent noe som helst. Den kaller oss til å stole på Guds nåde. Det folket får høre når de kommer inn i det gode landet er: Derfor skal du ikke tenke med deg selv at det er din egen kraft og din sterke hånd som har skaffet deg denne rikdommen. Nei, kom i hu at det er Herren din Gud som gir deg kraft til å vinne rikdom. Slik vil han stå ved pakten som han sluttet med dine fedre og bekreftet med ed, som han gjør det i dag (5 Mos 8,17-18). Så går vi til 1 Kor 3,4-11: Gunnar Elstad: En leder er en tjener side 5.