FASCINERT AV MARITA-NETTVERKET

Transkript

1 N y h e t s m a g a s i n f r a M a r i t a S t i f t e l s e n N r å r g a n g SIDE 12 SIDE 6 SIDE 10 Jelena drømmer OM Å BLI HELT FRI Tommy Hansen FANT SEG SELV I KUNSTEN Advokat Vidar Helgheim FASCINERT AV MARITA-NETTVERKET

2 Leiv O. Holstad Maritastiftelsens grunnlegger MaritaStiftelsen: Stiftelsen ble dannet i 1984 som et resultat av det forebyggende arbeidet stiftelsens grunnlegger, Leiv O. Holstad, startet i Visjon: Forhindre at ungdom begynner å ruse seg, og hjelpe dem som allerede har begynt til et nytt og meningsfullt liv uten rus. Forebyggende arbeid: Team med tidligere narkomane viser Maritafilmen og holder rusforebyggende foredrag for skoleelever, foreldre, bedrifter og andre over hele landet og i syv andre land i Europa. Prosjekt Valg prosjektets hovedmål er å bevisstgjøre målgruppen og konsekvensene av deres egne valg. Hans-Inge Fagervik, som bl.a er kjent for Maritasangen, har Rock mot Rus - konserter over hele landet. Oppsøkende arbeid: Maritakafeen, en kontaktkafé på strøket i Oslo sentrum. I tillegg til ansatte, arbeider ca 100 frivillige gjennom gateteam og fengselsarbeid. Marita Ung, oppsøkende team hvor det tilbys oppfølging og motivasjonssamtaler, samt sysselsetting i bruktbutikken. Botilbud for ungdom: Marita Bo er et botreningstilbud i egen bygård på Torshov for ungdom i risikosonen. Vi tilbyr oppfølging samt arbeidstrening. Rehabilitering: Maritastiftelsen er en del av Stiftelsen KRAFT hvor vi kan tilby 60 rehabiliteringsplasser på fem forskjellige steder i Norge. Arbeidstrening og oppfølging: Dette er en viktig strategi for å hjelpe mennesker som er i en gjenoppbyggingsfase i livet. Arbeidstrening, veiledning og oppfølging legges til rette individuelt. Internasjonalt: Et utstrakt internasjonalt arbeid i Russland, Hviterussland, Serbia, Slovenia, Makedonia, Danmark og Island. Teen Challenge: Maritastiftelsen er representant for den verdensomspennende organisasjonen Teen Challenge, som har drevet arbeid blant narkomane siden Økonomi: Ca 50 % av driften i Maritastiftelsen finansieres ved statlig og kommunal støtte. I tillegg er vi avhengig av gaver fra enkeltpersoner, legater o.l. MaritaStiftelsen, Holsts gate 6, N-0473 Oslo Telefon: (+47) Telefax: (+47) E-post: marita@marita.no Webside: Fnr: NO Bankgiro: Ansv. redaktør: Leiv O. Holstad Trykk: 07 Gruppen AS Layout: Zoran Zivancevic Vi trenger flere boliger! Samme dag som dette ble skrevet, la vi inn bud på et småbruk i Lier-området, men noen andre bød over det vi kunne makte, så det ble ikke noe denne gangen. Men vi gir ikke opp! Vi trenger flere botilbud for folk som er på vei inn i et nytt liv! Marita Bo botilbudet vårt for ungdom i faresonen går veldig bra, men det er som regel overfylt og det er jo positivt. Men vi trenger også andre typer botilbud. Vi har stadig folk som overnatter i kriker og kroker på huset på Torshov, og har lenge lett etter et egnet sted i nærheten av Oslo (maks 45 minutters kjøring fra Oslo sentrum) hvor folk som er i en prosess tilbake til et godt liv kan bo. Det er ikke lett for en som nettopp er løslatt etter en lang fengselsdom å få seg en jobb når vedkommende ikke har noen referanser å vise til. Vi har og har hatt mange slike i arbeidstrening og arbeidspraksis hos oss. Det vi ikke har, er et egnet botilbud for denne gruppen. Vi tenker oss en lignende modell som den vi har i Marita Bo. Der bor det noen såkalte ansvarspersoner sammen med ungdommene. Slik får man mye mer enn behandling. Man får et nytt nettverk og nye venner. Det er viktig å få en jobb, men det er like viktig hva som skjer på fritiden! Det er ofte her det svikter. Mange som prøver å komme seg ut av et misbruk eller kriminell atferd, blir ofte veldig alene. Derfor søker mange seg naturlig nok til de miljøene der de kjenner noen, og da går det ofte galt. Vi trenger også et lignende botilbud til de mange utenlandske jentene vi har kontakt med som er på vei ut av et liv fanget i menneskehandel og prostitusjon. Det er et tankekors for meg at det faktisk står 173 tomme kommunale bygninger i Oslo (Aftenposten Aften, 9. mai). Tenk om vi kunne få overta eller kjøpe et par av disse! Da jeg la ut et hjertesukk om dette på Facebook, fikk jeg følgende melding fra ei veldig god jente som var hos oss for noen år siden: Lykke til! Dere forandra mitt liv. Dere er verdens beste mennesker. Håper dere kommer over noe bra snart! Om du som leser dette kjenner til et egnet sted, så vær så snill å kontakte oss. Bor du i Oslo eller i Drammensområdet og har møbler, bøker eller annet du vil gi bort? Ring oss gjerne og avtal henting. Du kan også levere direkte i åpningstiden. For Oslo: Maritabutikken, Markveien 67, Tlf E-post: maritabutikken@marita.no Åpningstider: Man-fre: kl , lørdag: kl For Mjøndalen: Marita Brukthandel, Drammensveien 64 A rett etter brannstasjonen/ legesenteret Telefon: E-post: mjondalen@marita.no Åpningstider: Tirs , lørdag kl Varer kan også leveres utenom åpningstiden: Man-fre kl

3 - Å gi de unge et positivt selvbilde er en god investering og den viktigste formen for forebyggende virksomhet, hevder Leiv Holstad på foreldremøter. Et foreldremøte utenom det vanlige Lovens lange arm og gammel kjenning samarbeider Vi suser forbi Sharifs Dekksenter på E6 utenfor Oslo en torsdagskveld. Leiv skal holde foreldremøte på Melvold Ungdomsskole i Sørum. GPS en tar oss ikke helt fram, så vi ringer for å få litt hjelp. Stemmen sier; Knut er gått ut for å lete etter deg. Ja, det har han gjort før, sier Leiv og ler. Knut Holen arbeidet mange år i narkotikapolitiet og var spaner i ca 15 år. Han opprettet også URO-patruljen i Leiv og Knut var flere ganger i basketak da Leiv var en del av narkotikamiljøet på 70-tallet. Nå er Holen pensjonert og medlem i Rotaryklubben på Kløfta, som har anbefalt Leiv som foredragsholder til FAU på skolen. Arvid Bratlien fra Rotary ønsker alle foreldrene velkommen: Det er jo ikke noe hyggelig tema som samler oss, men vi ønsker tross alt å bidra positivt i miljøet rundt oss. Vi har fått opplyst at 120 ungdommer fra Sørum kommune er i et narkotikamiljø, så her har vi en jobb å gjøre. Gamle kjenninger Holen presenterer kveldens foredragsholder med disse ordene: For nøyaktig 40 år siden var jeg og Leiv på Av Bjørn Olav Thune hver vår side av loven. Han var narkotikabruker av verste slag og gateselger. Vi var begge vesentlig tynnere, men Leiv var bare skinn og bein. Ruset på sentralstimulerende fenmetralin var han ufattelig vanskelig å ha med å gjøre for meg som politimann. Vi har vist muskler og hatt basketak sammen, forteller han. Holen vet ikke hvor mange ganger han satte håndjern på Leiv. Etter hvert som Leiv gikk mer og mer på morfin, ble han borte fra miljøet og alle trodde at han var død av en overdose, som så mange andre de kjente til. MARITANYTT Nr. 2/2012 3

4 Et foreldremøte utenom det vanlige Møttes igjen Årene gikk og en dag fikk Holen en meget overraskende og hyggelig telefon. Det var Leiv som spurte om han ville være med i den første Maritafilmen. Jeg fikk være med i en birolle på film, humrer Holen. Jeg må få si at hele Norge bør takke for at han satte i gang med Maritastiftelsen. De gjør en veldig god jobb i kampen mot narkotika og jeg har full respekt for denne mannen. Ja, jeg ser faktisk litt opp til ham. Han var gjennom et helvete, men har klart seg. Holen nevner at de har holdt foredrag sammen før og sier Leiv er en utmerket pedagog, før han gir ham ordet. Leiv takker for ordene og henvendt til Knut sier han: Vi hadde et slags vennskap til tider også, men det var jo ikke alle som satte pris på narkotikapolitiet, Knut. Husker du han som spadde opp en grav i skogen og satte opp et kors merket med navnet ditt? Den gangen jeg styrte deler av gatesalget av speed i Oslo var det jo stort sett rått parti hver gang dere pågrep meg, for dere var jo flere enn meg, humrer Leiv. På vei ut av rus og kriminalitet Han forteller så om jobben Maritastiftelsen gjør på mange fronter gjennom 37 ansatte og 150 frivillige, før han viser Maritafilmen. Gjennom de narkomane som har stilt opp på filmen og historiene de forteller, får vi skildret et håpløst og nedverdigende miljø som ingen ønsker å være en del av. Men både folk med dårlig bakgrunn og god bakgrunn havnet i samme båt, uten at de ville det, og nå sitter de fast i slaveri dag ut og dag inn. Likevel forteller folk i filmen som er rusfrie, at det finnes en vei ut av misbruket. For mange har en åndelig opplevelse og troen på Jesus vært redningsplanken som har gitt dem ny ballast for å takle tilværelsen uten rus. Det har gitt dem ny selvtillit og et helt nytt fellesskap hvor man kan feile og lære, og være både svak og sterk. Maritastiftelsens verdier oppsummeres i åpenhet, omsorg, mot, tro og troverdighet. Folk på vei ut av et sånt liv som jeg og mange andre levde, trenger jobb, arbeidstrening og praksis. Det er ikke lett å få jobb etter fengsel, så derfor tilbyr Maritas bruktbutikker jobb på dagtid for de som er på vei ut av soning eller nylig har blitt løslatt. Leiv fortalte ivrig om flere eksempler på gjengledere og narkomane som har blitt hjulpet på denne måten, og sier dette er en drivkraft i arbeidet. Foreldre de viktigste forebyggerne Leiv fortsetter med å fortelle at målet med foreldremøtet er å inspirere den viktigste gruppen i forebyggende arbeid. Ungdom med et lavt selvbilde er mer disponert for å bli avhengig av rusopplevelser enn de som har et godt selvbilde, hevder Leiv. En rus er en flukt fra den virkeligheten man til vanlig befinner seg i. Dersom man opplever livet kjipt og meningsløst, blir fluktbehovet større. De som har et lavt selvbilde, liker ikke seg selv eller den verden de lever i. For disse kan rusen fungere som et fluktmiddel inn i en bedre virkelighet. Derfor er det å gi de unge et positivt selvbilde den viktigste formen for forebyggende virksomhet. Om selvbildet har blitt skadet i form av overgrep og mishandling gjør ikke dette situasjonen noe bedre. Den beste og kanskje eneste medisinen for et skadet selvbilde er kjærlighet. Alle barn fortjener å Han forteller så om jobben Maritastiftelsen gjør på mange fronter gjennom 37 ansatte og 150 frivillige, før han viser Maritafilmen. Gjennom de narkomane som har stilt opp på filmen og historiene de forteller, får vi skildret et håpløst og nedverdigende miljø som ingen ønsker å være en del av. På Melvold ungdomsskole oppmuntres foreldrene til å planlegge å bruke tid på barna sine. 4 MARITANYTT Nr. 2/2012

5 Et foreldremøte utenom det vanlige Stian Enger (t.v.) fra Lions Sørumsand, Knut Holen (tidligere narkotikaspaner som løp i hælene på Leiv da han var en del av narkomiljøet) og Arvid Bratlien fra Rotary Kløfta i en god samtale etter foredraget. Man kommuniserer selvfølgelig annerledes med en 13-åring enn med en baby, men prinsippet for kommunikasjonen er den samme, fortsetter Leiv. Den største utfordringen for mange foreldre som er fanget i tidsklemma, er å planlegge tid til dette. Fra 13-årsalderen skjer det på mange måter en eksplosjon med tenåringene. vokse opp i en slik atmosfære, men dessverre er det ikke alle som opplever dette. Leiv refererer til en undersøkelse gjort for noen år siden som viste at mer enn 20 prosent av barn og unge i Europas storbyer hadde så store emosjonelle problemer på grunn av manglende voksenkontakt, at det førte til atferdsproblemer. Leiv illustrerer det han sier om dette ved å forklare hvordan det var å vokse opp som skilsmissebarn uten positiv kontakt med sin far. En av våre viktigste oppgaver som foreldre, er å fylle opp barnas følelsesmessige beholder. Kjærlighet gitt gjennom stadige oppmuntringer, fysisk kontakt, øyekontakt og konsentrert oppmerksomhet, er veksthormoner for selvbildet, poengterer Leiv. Han sier at først og fremst handler det om tid. Han henviser til en svensk undersøkelse som viser at svenske fedre bruker seks minutter i uka på å gi barna sine konsentrert oppmerksomhet. Det betyr mye for barna våre at vi som foreldre investerer mer av vår tid til dette. Tenåringer Man kommuniserer selvfølgelig annerledes med en 13-åring enn med en baby, men prinsippet for kommunikasjonen er den samme, fortsetter Leiv. Den største utfordringen for mange foreldre som er fanget i tidsklemma, er å planlegge tid til dette. Fra 13-årsalderen skjer det på mange måter en eksplosjon med tenåringene. De blir voksne fysisk, men på det emosjonelle området har de fortsatt de samme behov som da de var mindre. Derfor er det særlig viktig at vi som foreldre prioriterer tid sammen med våre tenåringer i denne perioden som for mange er den mest utfordrende etappen i livet. Mange foreldre ønsker seg en symptomliste for å oppdage om ungene røyker hasj. Leiv anbefaler å prøve en annen inngang: Hvis man har mistet nærkontakten på et tidligere tidspunkt, er det viktigere å først få kontakten med ungene tilbake. En god relasjon er nødvendig for å få en konstruktiv samtale om problemene. På spørsmålet om det er vanskelig å bli kvitt stoffavhengigheten, svarer Leiv: Det som er vanskeligst å bli kvitt er den psykiske avhengigheten. Det kan sammenlignes med røyksuget. Mark Twain sa det slik: Ingen sak å slutte å røyke! Det har jeg gjort mer enn 100 ganger Hasj, amfetamin, kokain, ecstasy og andre lignende rusmidler skaper en enda sterkere psykisk avhengighet enn nikotin. Derfor er det smartere å slutte før man har skaffet seg dette suget altså før man begynner, slår Leiv fast. En bestefar tar tak i Leiv etter foredraget: Du, jeg har barnebarn, så nå skal jeg hjem og snakke med ungene og svigerbarna mine at de må bruke mer tid på barna. Skal jeg fortelle det? Mens vi pakker sammen utstyret kommer også en mor og stiller spørsmålet sikkert flere lurer på: Jeg har fått vite at mitt barn og flere venner røyker hasj, og jeg vet ikke om jeg vil fortelle det til de andre foreldrene. Hva råder du meg til å gjøre? Leiv trenger ikke lang betenkningstid og svarer med et spørsmål: Ville du likt at du ikke fikk vite noe hvis du var en av de andre foreldrene? Jeg skjønner hva du sier, da gir jo svaret seg selv, reflekterer hun. MARITANYTT Nr. 2/2012 5

6 Av Jofrid Landa Tommys bilder utstilt på Sub Café, der Marita Ung driver sitt musikkverksted. Fant seg selv i kunsten Det kan være en kunst å finne seg selv. Tommy Hansen fant noe av seg selv igjen i kunsten. Livet har ikke alltid vært en kunst for Tommy, der rusen fikk overtaket i perioder. Men gjennom anerkjennelse av sitt kunstneriske talent og omsorgen han har blitt møtt med på P22 og i Maritastiftelsen, har han nå fått litt større tro på seg selv. Tommy har norske foreldre, men familien flyttet til Halmstad i Midt-Sverige da han var tre år og derfor låter Tommy svensk. I tenårene ble det mye festing, drikking og testing av grenser. Drikkingen og periodevis hasjrøyking fortsatte da han senere jobbet som servitør. Men Tommy syntes selv han bare var en festglad person og rusen var heller ikke selve problemet. Mitt problem var livet, jobben, penger og relasjoner, forteller Tommy. Han har en lang historie med bruk av hasj og alkohol, og har vært inn og ut av behandling i Sverige, der han også begynte å bruke sterkere stoffer som amfetamin og heroin. Med to brødre i Oslo, flyttet Tommy dit i 2008 og fikk hjelp til å finne jobb. I lange perioder gikk det bra, men han hadde stadig sprekker. Til slutt klarte han ikke å holde på jobb og leilighet. Han fikk kontakt med Uteseksjonen, som foreslo at han kunne dra til P22 (et avrusnings- og motivasjonstilbud). Tommy i samtale med Maria på Maritabutikken. Miljøet i Marita har hjulpet meg på rett vei, sier han. 6 MARITANYTT Nr. 2/2012 Den gode ånden Jeg var veldig sliten og klarte ingenting mentalt da jeg kom til P22 i august 2010, forteller Tommy. Der fikk han mat, omsorg og kjærlighet. Jeg fikk lov til å våkne opp FOTO: Zoran Živančević

7 og begynne å tenke på å bruke det som var bra. Der er masse vennlighet og kjærlighet, og slik som Maritastiftelsen har de en større visjon, mener Tommy. Det finnes en åndelighet der som de ikke prakker på en, men som man kjenner i hele huset og miljøet, en dimensjon som var en forutsetning for meg. Jeg hadde funnet min vei, egentlig, men jeg var ikke sterk nok til å gå. Jeg har behov for mennesker som ser at det fins en Skaper og et liv etter døden. Det spiller ingen rolle om det er muslimer, kristne eller jøder. Men akkurat dette kristne miljøet var bra, fordi de ikke slo meg i hodet med Bibelen, sier Tommy. P22 er en av de få plassene der de ikke anvender subutex og metadon eller har psykologer, sier Tommy. Jeg var ikke ute etter behandling eller å fortelle om min barndom, men jeg var ute etter å få frem det jeg har og er, derfor var jeg heldig. Det skulle litt til at jeg fant det samme miljøet i Maritastiftelsen og SRF, som er det kommunale ettervernet han flyttet til etter P22. Det er en utrolig nestekjærlighet både i P22 og Maritastiftelsen, sier Tommy, som mener at det kan gjøre så mye mer for et menneske enn andre dårlige forsøk på å gjøre en rusfri. (U)vanlige Marita-mennesker Siden slutten av 2010 har Tommy vært i arbeidspraksis på transporten i Maritabutikken. For meg var miljøet viktig, for jeg klarer enda ikke å ha vanlige mennesker nært meg, forteller Tommy. Så du mener at folk i Marita ikke er vanlige mennesker? Jo, de er vanlige mennesker, smiler Tommy og fortsetter: Men en finare sort, for selv om de også har sine greier, har de et samlet fokus som alle bærer med seg i tjenesten. Miljøet i Marita har hjulpet meg på rett vei, for jeg slipper miljø der det snakkes om helgens fyll og festing, penger og baksnakk, mener Tommy. Morgensamlingene setter en god start på dagen. Jeg er fortsatt ikke kristen, men jeg er en søker. Man kan ikke garantere for at man klarer å holde seg rusfri, men det kjennes bedre enn på lenge. Marita og P22 har hjulpet meg til å få den pausen jeg trengte. Det er fantastisk slitsomt å være på jobben i Maritabutikken, ler Tommy, som er takknemlig for at han har fått være der så lenge. Det er utrolig trygt der, og kjærligheten får en til å vokse. Mitt bidrag er å forsøke å finne noe bra i andre og jeg øver meg i å like ulike typer mennesker, sier Tommy. Et talent springer ut Det var ei jente i Stockholm som i 2005 fikk Tommy til å bruke sine kreative evner for første gang siden grunnskolen. Hun drev med maling og satte fram et staffeli. Men det ble jeg som malte, så hun sådde et frø der, sier Tommy. Da fant jeg noe jeg var bra på og som jeg syntes var gøy. Tommy maler med akryl og tegner med kull og kritt, og blander gjerne ulike teknikker i sine bilder. Bildene håper han kan inspirere og oppmuntre. Maleriene i akryl er fra Oslo i en rusfri periode før han var på P22. Malingen betydde for meg håp og åndelighet, det nærmeste man kan komme seg selv på ett vis, sier Tommy, som mener at det å være artistisk anlagt er nært alles natur. Rusmiddeletaten i Oslo kommune tilbød ham å stille ut noen av bildene sine på Rådhuset i desember Tommy fikk masse ros og solgte mange av bildene. Jeg fikk en mulighet som var helt utrolig, sier Tommy. Maria Lunde, som har arbeidspraksis på Maritabutikken og på Sub Café, fikk i oppdrag å ta foto av kunsten hans. Hun tenkte det ville glede Tommy å få utstilt bildene sine på Sub Café. Jeg er imponert av bildene, de uttrykker mye følelser og har en god blanding Fant seg selv i kunsten av humor og alvor, forteller Maria til Maritanytt. Tilbakemeldingene har vært positive og folk bruker tid på å studere utstillingen. Vi har ikke hatt lyst å ta dem ned, smiler Maria, som mener det har vært en ære å få ha bildene til Tommy utstilt der. Å finne tilbake til troen på seg selv Hva er forskjellen på Tommy før og nå? Største forskjellen er at nå ønsker jeg å gjøre ting litt bedre, sier Tommy. Jeg ser ikke for meg et liv uten å kunne påvirke noen ting og jeg synes bedre om folk og har funnet tilbake troen på meg selv. Samtidig vet jeg mindre enn noen gang. Men jeg vil holde min kurs og gjøre kunst som folk ser er bra. Å skulle hanskes med livet har vært det utfordrende for meg, forteller Tommy. Man har idealmål, men føler man ikke er bra nok, og så gir man opp. Jeg tror at grunnen til at jeg har havnet i rus er at jeg ikke mestret livet, klarte ikke å stoppe, lyktes ikke og ble umoralsk, fortsetter Tommy. Man tråkker over noen grenser og løpet er kjørt. Men nå har jeg fått litt Marita og P22 har hjulpet meg til å få den pausen jeg trengte. Det er fantastisk slitsomt å være på jobben i Maritabutikken, ler Tommy, som er takknemlig for at han har fått være der så lenge. tilbake troen på meg selv. En viss form for respekt for meg selv gjennom bildene, og gjennom mennesker på P22 og i Marita som tycker om mej og insisterer på at det er noe bra med en, avslutter Tommy. Vi i Maritastiftelsen er glade for å ha Tommy med i butikkteamet, heier på ham og håper at mange får glede av en svorsk kunsters flotte talent i fremtiden! FOTO: Zoran Živančević MARITANYTT Nr. 2/2012 7

8 Av Bjørn Olav Thune Hans-Inge rocket Flekkefjord mot rus Maritastiftelsen har besøkt Flekkefjord flere ganger de siste to årene med konserter og møter. Jan Dørum, Leiv Holstad, Rappe-Roger og andre har bidratt. Samarbeidet med Englevakten (se www. englevakten.com) i byen er også positivt. Denne gangen var det Hans-Inge Fagervik med Rock mot Rus sin tur i småbyen. Jeg varmet opp med Hans-Inges CD i bilen. Nordlendingen fra Helgeland har 40 år på veien landet rundt, konserter i 25 land og 17 plateutgivelser bak seg. Da jeg ankom lokalet var det allerede fylt opp av ungdommer og en del foreldre. Jeg hilste på ungdomsprest Reidulf Krossli Ljøkjell. Han har jobbet innen rus og psykiatri og har engasjert Hans-Inge Fagervik med Rock mot Rus tidligere, da han var prest i Melhus i Trøndelag: Vi var veldig fornøyd den gang og jeg har gledet meg til å oppleve det igjen her i Flekkefjord. Det er en fantastisk åpning på konfirmantundervisningen. Først har vi hatt to timer med Kirkens Nødhjelp som tema, så en times matpause og nå skal Hans-Inge få ordet og tonene. Konfirmantene kommer fra Flekkefjord ungdomsskole, fortalte han. Kaller en spade for en spade Hans-Inge gjennomfører et intenst halvannen times program, som spenner over mange temaer og holdninger. Mobbing, fyll, vold, sexdebut i fylla, verdi og selvbilde, røyk og stoff. Han kaller en spade for en spade, og fargelegger alt med sanger og musikk. Til tider provoserer han. Han sier det ikke er alt vi kan snakke om i Norge, og får forsamlingen til å synge med på det ironiske refrenget La, la, la, la, la. Han drar noen rock n roll-låter og stemningen i salen stiger. Alkohol får en stor plass i programmet, da dette er et mye større samfunnsproblem i Norge enn narkotika, men som få er villige til å gjøre noe med drikker for mye, noen fordi de er avhengig, andre i festsammenheng. Og når vi vet at dette er en mor, far, bror eller søster, skjønner vi at mange må betale en pris for våre alkoholinntak. I dagens Aftenposten leser vi at seks av ti menn er i faresonen for å få store alkoholproblemer, 8 MARITANYTT Nr. 2/2012

9 Hans-Inge rocket Flekkefjord mot rus siden det drikkes så mye i forhold til før, forteller Hans-Inge. Jenter, da mammaene deres var 18 år drakk de 1,5 liter ren sprit i året. Dagens 18-årige jenter drikker fem liter ren sprit. Totalt koster alkoholskadene det norske samfunnet minst 20 milliarder, eller mer forståelig: 20 tusen millioner. Hans-Inge syntes dette var drøye tall, så han forteller at han ringte opp Aftenposten, som kunne bekrefte at dette ikke var trykkfeil. Jammen, hvorfor snakker vi ikke om det i Norge, spurte han forskeren, som han etter hvert fikk kontakt med. Nei, det skjønner heller ikke vi som forsker på det, var svaret han fikk. Hans-Inge forteller om russen som ble skadet for livet i fylla, og hvor I mer enn 30 år har Hans-Inge Fagervik besøkt skoler med programmet Rock mot Rus, som er utarbeidet i samarbeid med fagfolk innen skolen og politiet. Rock mot Rus er både etterspurt og blir godt mottatt, og har som formål å skape gjennomtenkte holdninger til rus. Programmet vises både for skoleelever, studenter og foreldre. Det varer i cirka 90 minutter, og består av musikk og samtale. I 2011 holdt Hans-Inge Fagervik 76 skoleopplegg og konserter for tilhørere. svimlende høye summer det skal til for å betale for operasjoner, sykehus, transport, behandling og helsestell som denne ene gutten må ha resten av sitt liv! Barn av alkoholiserte foreldre tør nesten aldri å ha bestevenner, i frykt for at de skal komme på besøk en fredagskveld, og se hvordan de har det hjemme. Han forteller om jenta som ikke hadde med seg nistepakke på skolen, fordi hun ikke greide å skjære tynne brødskiver. Og av frykt for at de andre skulle skjønne hva som feilet moren, siden brødskivene var så tykke, turte hun ikke å ha med mat. Videre forteller han historien om gutten som alltid gikk alene til skole og til butikken. Gutten spurte om Hans-Inge kunne hjelpe ham med å bære varene hjem. Det hører med til historien at både gutten og mora fikk hjelp senere gjennom at hun kom inn på rehabilitering. Historien ble til sangen: Kan du hjelpe? Fylla topper alle vonde statistikker! Vold, ulykker, drap, osv. Derfor kan vi si at fylla har skylda, men bruker du fylla som en unnskyldning, er du den feigeste som finnes, sier Hans-Inge. Steng porten! Neste sang er Farvel, Marita, sangen han skrev og synger i den første Maritafilmen. Før han tar den, sier han at virkeligheten er verre nå enn da han skrev den. Det verste jeg har gjort, var å synge i begravelsen til ei narkoman mor som døde av overdose. Ved kista sto det fire barn: Mamma, du vet at jeg er glad i deg, vet du ikke? var siste hilsenen. Etterpå ble de fire barna splittet opp i hvert sitt fosterhjem. Hvordan spres stoffproblemene? spør Hans-Inge konfirmantene. Dessverre kan det være din beste kamerat, venninne eller kjæreste, som selv er nybegynner, som er den farligste smittekilden. Kanskje du har sagt nei til å røyke hasj på seks fester, men på den syvende festen prøver du, fordi du er full og ikke klarer å stå imot presset. Det er bare du som kan stenge porten! Politi og tollvesen makter det ikke, bare du kan stenge. Tør du å si nei, tør andre å si nei, og slik slår vi dette tilbake, slik at ingen flere med din dialekt blir narkomane. Hans-Inge har flere gode poeng, og refererer til en profilert politimann i Haugesund. I en undersøkelse spurte han et utvalg rusmisbrukere om de var edru første gangen de prøvde stoff. Nei, var svaret fra samtlige. Hva med de neste gangene? Full, da også, var svaret. Over 80% av disse sa at de ikke ville ha prøvd i det hele tatt, dersom de hadde vært edru! Vær en kamerat Kameraten din kan ha så tunge ting i ryggsekken sin, at rusen blir det eneste friminuttet. På bakgrunn av at 10% av ungdommene i landet sliter med hverdagen og/eller psykiske problemer, mener Hans-Inge at alle kan være en kamerat og prate om ting. Derfor er det så viktig at du finnes og at du er en god kamerat, fortsetter han. Og ingen kan erstatte deg hvis du blir borte. Det har vi lært av Utøya-terroren. Ta vare på hver eneste liten bit av deg, for du finnes bare i ett eksemplar! Ungdomsprest Reidulf Krossli Ljøkjell: Siden jeg har jobbet en tid med rus har jeg sett mange ødeleggende konsekvenser. Det som starter som en uskyldig lek, kan fort bli blodig alvor. Jeg benytter selv Rock mot Rus for konfirmanter og anbefaler det sterkt. Derfor er du den fineste som finnes! I Maritastiftelsen opplever vi at folk blir forvandla. Fins det en Gud? spør mange. Gang på gang får vi bevis for at Gud fins og at evangeliet virker. Hans-Inge oppfordrer alle til å ta med seg i livet det de får fra konfirmantlæreren: Det kan være godt å ha en bønn i bagasjen seinere i livet. Du e verdifull, det fineste Gud har skapt, så sørg for at ingen del av dæ går tapt ble siste refreng av Hans-Inge denne kvelden. Og bedre kan det vel ikke sies? Hans-Inge rocket Flekkefjord mot rus. MARITANYTT Nr. 2/2012 9

10 Av Bjørn Olav Thune Advokat Vidar Helgheim Fascinert av Maritanettverket Han har jobbet på alle sider av rettssalen, både som dommer, advokat, forsvarer, prosessfullmektig, statsadvokat og som politi. Nå stiller han seg til disposisjon for Maritastiftelsen og yter en frivillig innsats der det trengs advokathjelp. Han har sett hva nettverket til Maritastiftelsen og Monsterbedriften betyr for tidligere klienter. Vi møter en engasjert advokat Vidar Helgheim på Maritakontoret i Holtsgate 6 på Torshov mellom slagene. Han går rett på sak og forteller at han hjelper alle uten forbehold, han plasserer ikke mennesker i kategorier som avvikere, kriminelle og de andre. Han utdyper gjerne sitt menneskesyn: Alle mennesker er verdifulle slik de framstår i øyeblikket. Vi er født like og forlater dette livet som like, uansett hva vi har gjort. De som havner i fengsel er i en verre situasjon for øyeblikket, men målet er å føre dem tilbake til det åpne samfunnet som verdifulle borgere med stor tro på seg selv. Mitt engasjement Han kaller rettssalen for et teater, sier han har spilt i alle rollene og derfor vet hvordan han forholder seg til dem. Sitt engasjement forklarer han slik: Livet er Vi har forskjellige forutsetninger for å klare oss, men vi må hjelpe de uheldige tilbake til samfunnet, sier advokat Vidar Helgheim. 10 MARITANYTT Nr. 2/2012

11 for kort til å henge seg opp i negative bagateller. Derfor bør det positive være det førende elementet, selv om man kan liste opp alt det negative som har skjedd. Vi lever i øyeblikket og vet ikke hva neste dag byr på. Den unike posisjonen man har bør ivaretas. Helgheim presiserer at motivasjonsdelen er uhyre viktig for å finne selvfølelsen og tryggheten som ligger der fra før vi er født og som utvikles på godt og ondt gjennom oppveksten. Han har ingen tro på straff og mener det ikke bringer noe godt med seg å sette seg som dommere over andre. Hadde det vært en suksess, hadde alt sett annerledes ut. Jeg er ikke religiøs, men er vel en ærlig tviler og mer naturvitenskapelig interessert. Likevel tror jeg at vi alle er like for Gud og at Gud ser på oss som likeverdige og ønsker at vi skal være lykkelige og gjøre gode ting. Derfor skal vi tenke oss godt om og områ oss før vi utfolder oss og handler, mener Heimheim. Fascinert av nettverk Verdiene som den kristne enheten gir er et godt fundament, mener han: Vi har forskjellige forutsetninger for å klare oss, men vi må hjelpe de uheldige tilbake til samfunnet. Jeg ser det slik at det unike potensialet et hvert menneske eier kan bidra i positiv retning. Der må vi gå i oss selv og vise nok forståelse. Derfor er jeg ikke opptatt av straff, som ikke bringer noe godt med seg, slik jeg ser det. Nei, disse må heller komme på banen igjen. Der har Maritastiftelsen, Monsterbedriften (river baderom for totalrenovering) og nettverket dere har fascinert meg. Jeg har sett fra tidligere arbeidsfelt at det nytter ikke å hjelpe folk kun fra ni til fire og derfor er 24 timer i døgnet et minimum. Der det er ressurser til å hjelpe folk 24 timer har jeg sett positive resultater. I et Norge hvor det er så mange materielle goder skulle han ønske at man hadde gått Advokat Vidar Helgheim noe nøyere til verks, og gir et spark til lette, kortsiktige politiske løsninger. Der er dere i Maritastiftelsen veldig egnet fordi dere bygger nettverk og hjelper reelt mennesker som har det vanskelig psykisk. Ildsjeler fremelsker det gode Ingen vil stjele, skade og drepe hvis de har det godt, mener Helgheim. Da vil de respektere barn og egne barn og krenker ikke andre. Han nevner diktet Ved en forbryters grav av Arnulf Øverland, og deklamerer: En gang var du et barn. Du smilte mot lampen når den ble tent. Grep etter lyset med ørsmå, ivrige never. Alle har verdier i seg som ved den gode situasjon kan blomstre dersom de velger det rette. Det skal man ikke glemme, selv om lidelsene er store rundt enkelte menneskers handlinger. Mange gjør godt i denne sammenhengen og bidrar til det gode. Der er dere i Maritastiftelsen og Monsterbedriften med alle deres medarbeidere veldig gode. Ildsjeler som fremelsker det gode i personer er hva vi trenger, sier Helgheim. Derfor stiller jeg meg til disposisjon for å hjelpe de som ønsker det. Når jeg jobber som forsvarer eller advokat er jeg en kjøpt og betalt leiesoldat som vil hjelpe klienten slik han ønsker det, med de råd jeg måtte ha fra min erfaring og lære. Da skiller jeg ikke mellom handlingens grovhet, omfang eller andre ting. Jo mer belastende handlinger, jo større krav til godt arbeid og godt forsvar. Mitt utgangspunkt er at jeg ikke har mer respekt for en høyesterettsdommer enn for en vaktmester. For meg er Jørgen hattemaker og kong Salomo det samme og det gjør det relativt lett å jobbe og jeg føler det ikke er vanskelig å takle. Da kan jeg tale Roma midt i mot, og i alle rettssaker er det viktig å ha strategi og å være taktisk, avslutter Helgheim. Fascinert av Marita-nettverket Advokat Helgheim stiller opp for å hjelpe Maritastiftelsen. Vi trenger også andre fagfolk som kunne tenke seg å bruke noen timer i uka eller hva som måtte passe til frivillig arbeid, og her er det mange muligheter. Regnskapsfolk har vi helt konkret bruk for snarest. Kanskje det finnes noen pensjonister eller andre som har lyst og anledning til å bidra med noe? Arbeidsfellesskap, vennskap og gleden over frivillighet finner du hos oss. Arbeidet har vokst og medført større utfordringer. Tilskudd og støtte fra kommune og stat står ikke i samsvar til de store behovene og det vi ønsker å gjøre. Vi må derfor alltid planlegge og ta risikoer for å ta vare på og gi de mennesker vi hjelper gode opplegg. Derfor er innsatsen fra frivillige uvurderlig og kjærkomment, i tillegg til små og store gaver, samt testamentariske gaver. Vi er også på utkikk etter boliger til mennesker som er i en fase av livet hvor de trenger oppfølging og fellesskap for en lengre tid. Vi tar derfor i mot tips på boliger og eiendommer som er til leie eller for salg. MARITANYTT Nr. 2/

12 Av Bjørn Olav Thune Jelena drømmer om å bli helt fri Ofte samtaler vi med mennesker som har en drøm om å bli rusfrie og som beveger seg i riktig retning. Flere av dem vi har møtt opplever at den legemiddelassisterte behandlingen med metadon og subutex, som staten kaller rusfri, bare blir et nytt fengsel og en enda sterkere avhengighet med vonde bivirkninger. De fortjener å komme til orde og fortelle om sine opplevelser og drømmer. Vi tok en prat med Jelena. Vi møtes i en av Oslos små parker en vakker maidag. Trærne springer ut i all sin vårprakt. Etter fotograferingen går vi inn på Maritastiftelsen og hun er klar for å fortelle sin historie. Som barnevernsbarn havnet jeg i dårlig selskap da jeg gjorde den feilen mange gjør når de blir 18 år; jeg ville klare meg selv. Etter å ha sovet i heiser og under busker noen dager, førte misforståelser og dårlig kommunikasjon til at jeg ble tilbudt hospitsplass. Det jeg egentlig ønsket var å komme tilbake til fosterforeldrene mine, men barnevernet sa nei til å betale for å ha meg der. Etter kort tid begynte jeg å røyke hasj. Jeg ble også gravid og ung mor. Hun havnet på speed og heroinkjør noen år, før hun kom inn i LAR (legemiddelassistert rehabilitering) 26 år gammel. Etter åtte år på metadon begynte hun på subutex sommeren Da Jelena så dette bildet sa hun: Jeg er i ferd med å komme ut i friheten. 12 MARITANYTT Nr. 2/2012

13 En vekker Det var på en tur til Canada og USA i 2010 at Jelena fikk det hun kaller for a wake up call en vekker om metadonens bivirkninger og kraft. Hun hadde en trillebag full av metadonflasker som skulle vare hele turen. Ingenting interesserte meg. I stedet for å oppleve spenningen med et nytt land, en ny kultur og nye folk ville jeg bare sove de første dagene. Jelena opplevde at metadonavhengigheten var som et fengsel for henne. En tollbetjent så i papirene hvor mange år hun hadde vært på metadon. Da spurte han om hun ikke skulle av metadonen, for i Statene går folk på det bare i et par år. Det er et fengsel, svarte jeg. For meg var det en merkelig og tankevekkende opplevelse. På vei til Boston og New York ble Jelena ranet og frastjålet alle medisinene. Som en følge av det fikk hun fryktelige abstinenser og ble lagt inn på en metadonklinikk på Bellevue sykehus. Der fikk hun subuxone og alle ville hjelpe henne til å bli frisk. Da gikk det opp for meg at jeg var blitt skikkelig hekta på statsdopet metadon. Jeg ble jo så sjuk med kraftige abstinenser! På sykehuset møtte hun en kristen mann som var sosionom. Han fikk meg til å ikke gi opp og tok god tid med meg. Han reddet livet mitt. Den største dosen som jeg fikk på sykehuset der var 10 mg metadon. Legen fikk sjokk da han hørte at jeg gikk på 50 mg. Hun hadde gått på mg tidligere og hadde nå gått lenge på 50 mg, men ble likevel så syk. Dette klarer du! Dette går bra! Slik var de stadige positive oppmuntringene fra den kristne mannen, husker Jelena. Du er ikke klar for det Da jeg begynte på metadon ble jeg forespeilet av konsulenter og leger i LAR at jeg først skulle trappe opp og så trappe ned etter et par år. Rehabilitering skulle jeg få hjelp til også. Jeg fikk alltid høre at jeg ikke var klar for det, og da jeg spurte om når jeg blir klar, fikk jeg aldri et godt svar, bortsett fra en gang langt inn i framtida og noen kommer nok til å gå på det resten av livet. R en i LAR står for rehabilitering og det skal det ikke brukes penger på, kan det virke som, sier Jelena. - Det jeg har gjort av rehabilitering har jeg funnet på selv. Det er jo det som kan gi meg lyst til å leve, gjøre normale ting, reise på ferie og lignende. Metadon burde være siste utvei og andre tiltak burde prøves mye mer. Det er viktig for meg at jeg ikke er i mot substitutt for andre, det kan jo muligens redde noens liv, men mitt ønske er å slutte med alt. Jeg har en enkel drøm om å kunne slappe av på en ekte måte og få sjansen til å smake på livet. Hun savner å være fri, en følelse hun har drømt om i 15 år, som bare det å kunne ligge en lørdag helt til klokka 12 uten å måtte ta medisinen sin. Fanget i en boble Sommeren 2011 byttet hun til subutex, men følte seg fortsatt fanget. Å være på subutex kjenner jeg i kroppen og hele hodet mitt. Det er som en ekkel boble av uvirkelighet. Fargene blir blasse og jeg blir fort sint, noe de hevder skjer fordi jeg er rusfri, men jeg er ikke rusfri. Blir også kjempedeprimert, slik at du ikke vet hvem du er, nesten som schizofren. Da jeg tok opp dette med LAR fikk jeg høre at jeg er deprimert fordi jeg er rusfri. De sier at subutex er som å være nykter, noe jeg vil benekte. Jeg har begynt å trappe ned 2 mg av gangen, som har vært forsvarlig til nå, og de sier at subutex skal være mye lettere å trappe ned på enn metadon. Den siste biten blir tøff, for jeg bør være innlagt for å ta den siste kneika. Du er ikke klar for det, sier de fortsatt, men ikke noe om hvorfor. Hvis de er redde for at jeg skal sprekke, kan de ikke si det rett ut? Hvorfor kan de ikke høre på meg når jeg sier jeg har lyst til å slutte, og ta en voksen jente på 35 år litt Jelena drømmer om å bli helt fri mer alvorlig? Hvorfor ikke skryte litt mer når det går bra for meg? Jeg savner engasjement og det at noen har tro på meg, slik jeg fikk høre fra flere i USA. Tenk om tonen var: Hva kan vi gjøre for å hjelpe deg, trives du på dosen du er på nå? Hva slags hobbyer og jobber kunne du tenke deg? Hvordan takler du det med savnet av barna? Håpet og troen vokser Når man har ruset seg er selvbildet på bunn og det trenger å bygges opp igjen. I stedet blir vi fratatt håpet og troen på at vi kan klare å slutte og også drømmen om en annen framtid. - Alle mennesker er lagd slik at du til slutt tror på det andre sier om deg, akkurat som jeg opplevde da jeg var liten. Det blir som når læreren pirket på oss på skolen. Jeg følte at jeg hadde kommet langt når jeg var ferdig med metadon og tenkte at subutex var en mellomstasjon. Jeg har venninner som har blitt helt rusfri og som heller ikke bruker metadon eller subutex. Hvorfor skal ikke jeg klare å slutte? Jeg vil ikke at noen skal ta fra meg håpet. Etter å ha møtt undertegnede og Leiv Holstad på Maritastiftelsen oppsummerer hun: Det er bra å se at folk har det godt med Jesus. Min tro er der også, og jeg håper og tror at den vil vokse, akkurat som nedtrappingen min, sakte, men sikkert. Noen frø er sådd, så da gjelder det bare å vanne og gjødsle, mener Jelena. - Jeg møtte en ung jente som bodde på Marita Bo, tenkte hvor heldig hun er som har den sjansen at hun kan bo på Marita Bo og ikke havne på hospits, bli gravid og mamma like ung som meg. Det er virkelig en flott ungdomsavdeling dere har. Det viktigste er vel å ha det noenlunde bra med seg selv og andre. Jeg håper og tror at Jesus har plass til alle som ønsker å ta imot ham som sin frelser. Alt er ikke gjort på en dag, men takk for at dere tok dere tid til å høre på min brokete historie, avslutter Jelena. MARITANYTT Nr. 2/

14 Marita Women Av Jofrid Landa Mennesker i gateprostitusjon har alltid vært en del av Maritakafeens målgruppe, men etter hvert som det har blitt flere utenlandske kvinner i gatebildet, er det behov for et arbeid rettet mer spesifikt mot dem, siden de har andre utfordringer enn rusproblemer som norske kvinner i prostitusjon ofte har. Marita Oslo og må selge kroppen sin. Tallet på mennesker i gateprostitusjon gikk ned da sexkjøploven ble innført i 2009, men har deretter vært stigende igjen. Selv om markedet for mange oppleves vanskeligere i Norge etter loven ble innført, så bidrar finanskrisen i Sør- Europa til at markedet her tross alt er har MW de siste par årene holdt kafeen åpen mellom midnatt og kl 03 en gang i uka. Nattkafeen er et fristed fra gatas brutalitet, hvor man skal slippe stigmatiseringen man opplever på gata og kan få ny tro og håp for dagen i dag og fremtiden. Mange av de afrikanske kvinnene har en kristen bakgrunn, og det betyr mye for dem å dele gudstro. Tidlig begynte de å spørre etter engelske bibler, og det siste året er det delt ut over fire hundre bibler, som Bibelselskapet har skaffet oss til en meget god pris. Maritastiftelsen formidler håp og tro på en ny fremtid til mennesker som er fastlåst i en kompleks situasjon. Gjennom dette arbeidet har vi sett kvinner endre sin livssituasjon og har startet en ny karriere borte fra gata. Noen fra Marita Women team: (F.v.) Karen, Randi, Ingrid, Lisbeth, Jofrid og Gemma. Women (MW) har siden høsten 2008 drevet oppsøkende virksomhet blant utenlandske kvinner. MW-teamet består av et lite, men trofast, veldig engasjert og mangfoldig knippe av kvinnelige medarbeidere, som ønsker å formidle håp til mennesker i de mørkeste gatene i Oslo. Midt i Oslo finnes det dessverre flere mennesker som er fanget i moderne slaveri og er tvunget til å selge sex på gata, men noen har også valgt dette selv. Migrasjonsproblematikken og fattigdommen driver mange mennesker til å søke lykken i Vest-Europa, og mange som tror at de skal få seg en vanlig jobb, ender opp på gata i mer attraktivt enn i Europa for øvrig. MW-teamet går oppsøkende på gata på kveldstid en gang i uka. De møter da flest mennesker fra Øst-Europa, spesielt fra Bulgaria, Romania og de baltiske landene, samt en del nigerianske kvinner. Timene på gata kan bli lange og mange setter pris på å få en kaffe og en prat om livet på gata, tro, lengsler til familie i hjemlandet og om drømmer de har for fremtiden. I disse samtalene informerer MW-teamet om ulike veier ut at dette livet. Mange av de nigerianske kvinnene begynner ikke å jobbe på gata før etter midnatt. For å møte dette behovet, Her er noen svar fra brukerundersøkelsen i 2011, om hva kvinnene synes er bra med nattkafeen: Coffee, food, meet people and to hear the Gospel, and to share some personal problems Yes the warmness and no discrimination, you feel love and a place to keep warm when it is cold outside in winter. Yes cause I always enjoy music and the preaching by the workers and take a good coffee, I always fell at home whenever I`m here. 14 MARITANYTT Nr. 2/2012

15 Av Bjørn Olav Thune Marita Women-teamet Karen Leon og Jofrid Landa kom til kjøkkenet i Holstsgate en hel time før de andre teamdeltagerne. De lagde en pastasalat med mange gode ingredienser, dekket bordet og gjorde alt klart til å ta imot de andre jentene for en kveld med teambuilding. Jeg fikk en smakebit og kunne konstatere at jentene hadde noe å glede seg til. Karen forteller gjerne om hvorfor hun er med på MW-temaet: Det berørte meg at så mange kvinner blir tvunget til å selge sex fordi det er deres eneste måte å overleve på og skaffe penger til familien. Jeg spør Karen om hvordan hun fikk vite om Maritakafeen: Noen fra MW-teamet kom til menigheten min og fortalte om dette arbeidet. Da de spurte om noen ville bli med i teamet behøvde jeg ikke tenke meg om engang. Jeg tror Gud allerede hadde forberedt meg på det i flere måneder, så jeg visste med en gang at jeg ville være med. Hva er det som gir deg mest i jobben? Det er at jeg blir kjent med kvinnene, bruker tid sammen med dem og kan gi dem ubetinget kjærlighet. Da jeg begynte, forventet jeg ikke at de kom til å gi meg mer enn jeg kunne gi dem, men slik har det blitt. Er det ikke tøft å stå ansikt til ansikt med nøden kvinnene opplever? Behovene til kvinnene er overveldende og nesten umulig å løse med de begrensede midler og ressurser vi har. Å forstå det var det vanskeligste for meg i starten. Men, bare det å dele en varm kopp kaffe med en kvinne som skal ut og jobbe på gata i den kalde norske natta, er en liten, men betydningsfull ting å gjøre. Jeg er beæret over å kunne gjøre det. Jeg har sett hvordan dette har varmet mange som fryser langt inn i sjelen. Denne kontakten åpner døren til å dele våre historier, be sammen og formidle håpet om en bedre framtid, avslutter Karen. Lisbeth er frivillig arbeider i MWtemaet og studerer sosialt arbeid på Diakonhjemmets Høyskole. Hvordan ble du kjent med Maritakafeen og MW-temaet? Da jeg var elev på Fjellhaug Bibelskole for tre år siden hadde jeg praksis på Maritakafeen, og det var veldig bra. Senere reiste jeg sammen med to venninner til Bolivia og jobbet på et barnehjem der. Den ene av dem er i MW-teamet i dag. Jeg har blitt klar over problemet med sexsalg, fra venninner som er involvert i forskjellig arbeid for mennesker som lever på gata. Hva er bra med denne jobben? Det er bra å komme i kontakt med dem og de er som vanlige jenter. Atmosfæren vi har på kafeen gjør at jentene tør å være seg selv. Det er fint å kunne gjøre noe for disse jentene som blir utnyttet av så mange. Hvordan er det å møte nøden hos jentene? Jeg kan føle at jeg kommer til kort og det kan være veldig frustrerende. Vi vet at det er mye større behov hos jentene enn vi kan fylle der og da. Likevel vet vi de setter stor pris på å møte oss ansikt til ansikt. Ofte snakker vi om hverdagslige ting. Det er mye glede og vi danser til afrikansk lovsangsmusikk. Prosjektet ble opprettet i 2008 av Leiv Holstad. Målgruppen var det stadig økende antallet utenlandske prostituerte, og hovedhensikten ble signalisert gjennom navnet på prosjektet Ny karriere. Strategien ble delt inn i tre hovedfaser. Fase 1 handler om oppsøkende og motiverende virksomhet ut fra Maritakafeen. Fase 2 handler om hjelp til å endre livssituasjonen og få en ny karriere gjennom arbeidspraksis og opplæring. Tilbud om midlertidig bolig var og er et nødvendig virkemiddel for at denne fasen kan bli vellykket. Fase 3 handler om å hjelpe dem inn i en ny jobb hos en arbeidsgiver enten i deres hjemland eller i et annet land hvor de kan få oppholdsog arbeidstillatelse. Maritastiftelsen har flere ganger søkt om offentlige midler for å kunne virkeliggjøre dette prosjektet, men foreløpig har vi kun fått penger til å gjennomføre fase 1 og deler av fase 2. I Aftenpostens aftenutgave den 9. mai sto det at det står 173 tomme kommunale bygninger i Oslo. Tenk om vi kunne overtatt et par av disse. Da skulle vi ha gjort mye godt ikke minst for jenter som er fanget under vår tids slavehandel. MARITANYTT Nr. 2/

16 Postabonnement B RETUR: MaritaNytt Holsts gate 6, N-0473 Oslo Mer å lese på Jeg vil aldri møte noen med våpen mer. Våpen er for dem som er redde. Av Leiv O. Holstad ikke bor her. Han ble også kontaktet av vietnamesisk mafia i Saigon, men avviste dem. På tross av mye motgang, lever han et ærlig liv og jobber hardt for å få endene til å møtes. I 2010 stilte han opp i Sterke mann Vietnam -konkurransen og vant hele greia! Etter det har han fått en del engasjement som kostholdsveileder og personlig trener. Hiep Tran gikk fra å være en oppvigler til å bli en ressursperson i Oslo Kretsfengsel over natta. Her sammen med Leiv Holstad i Maritastiftelsen som gleder seg over at vietnameseren nå begynner på bibelskole. FOTO: Stephen Folde Husker du den vietnamesiske gjenglederen Hiep Tran som i 2001 fikk 12 års fengselsdom for drapsforsøk etter å ha skutt syv personer utenfor nattklubben Baronen og Baronessen i Oslo? Etter endt soning (syv års effektiv dom), ble han utvist fra Norge og EU på livstid. Lederen for vårt fengselsarbeid, Trond Akerholdt, fulgte ham opp ukentlig etter at han ble frelst på cella. Hiep fortalte at han hadde opplevd å bli overmannet av et lys og en enorm kjærlighet en natt etter at han hadde bedt Gud om å vise seg for ham. I et intervju med Vårt Land i Oslo kretsfengsel i november 2007, sa Hiep: - Jeg vil aldri møte noen med våpen mer. Våpen er for dem som er redde, og jeg er ikke redd lenger. Skulle jeg bli drept, vil jeg dø med et smil. Jeg har fått fred i hjertet». Fengselspresten kunne bekrefte overfor Vårt Land at Hiep gikk fra å være en oppvigler til å bli en ressursperson i fengselet, bokstavelig talt over natta. Trond og Leiv besøkte ham i Vietnam i 2009 for å hjelpe ham til rette den første tiden etter utvisningen. Siden da har vi hatt jevnlig kontakt på sosiale medier, og i 2011 tok Leiv Hiep med seg til Kambodsja på besøk til Teen Challenge. Resultatet av denne turen ble at det ble startet et nytt senter for rusavhengige kvinner og deres barn. Også for disse kvinnene er menneskehandel en hovedproblemstilling. Vi har lenge prøvd å få UDI til å forstå at Hiep ikke lenger er den samme personen som den kaldblodige voldsmannen han var før. Han har alltid vært en leder, og det er han fortsatt, bare at i dag bruker han lederegenskapene sine på en positiv måte. Om han hadde ønsket det, kunne han fortsatt drevet kriminell virksomhet i Norge selv om han I år går Hiep på bibelskole i Ho Chi Minh City. Maritastiftelsen hjelper ham økonomisk, da han ikke får like mye tid til å jobbe mens han går på skole. Hieps største ønske er å komme tilbake til Norge for å jobbe i Maritastiftelsen. Vi håper at engasjementet til advokat Vidar Helgheim (se side 10) vil hjelpe oss i denne prosessen. Å spre Guds kjærlighet er det viktigste jeg kan gjøre, sier Hiep. På tross av at han klarer seg i Vietnam, ønsker han seg tilbake til Norge for å nå ungdom i faresonen og de harde gjengmiljøene. Vi vet at han vil passe perfekt til dette! Han har også foreldre, søsken og en sønn i Norge. Vi håper at UDI vil forstå at de gjør det norske samfunnet en stor tjeneste ved å la Hiep komme tilbake. Han har en stor gjeld til det norske samfunnet som han ønsker å betale tilbake. Jeg håper han får sjansen!