Mål 2 Levende religioner

Transkript

1 Geir Winje: RELIGION OG ETIKK 2000 (2004) Mål 2 Levende religioner Kunnskap om tre verdensreligioner og en fjerde religion eller en religiøs retning Hovedmomenter: 2a) Kunnskaper om Koranen, profeten Muhammads biografi og sunna og vite hvordan disse danner normgrunnlaget for etisk handling og refleksjon i islam Koranen (arabisk: "lesning") er den viktigste boken i islam. Gud har ifølge islam også gitt andre åpenbaringer til menneskene, først og fremst til jødene - for eksempel Loven til Moses, Salmene til kong David og Evangeliet til Jesus. Likevel er det bare Koranen som i dag er tilgjengelig i ren og uforfalsket form, og som derfor gir klart uttrykk for Guds vilje. Når Koranen ikke er oversatt fra arabisk (som er det språket den ble åpenbart på) er den Guds ord. Boken behandles derfor med stor respekt. For mange muslimer er det viktigere å høre eller lese Koranen på arabisk enn det er å bruke oversettelser og drøfte innholdet. Guds vilje er udiskutabel, og mennesket må være lydig mot den. Den egentlige Koranen finnes hos Gud og er en uskapt bok, og har på mange måter samme status i islam som Jesus har i kristendommen: Begge er "Guds ord". Det er viktig å være klar over forskjellen mellom a) "innenfra-perspektivet": For muslimene er Koranen en hellig, uskapt bok, og b) "utenfra-perspektivet": For ikke-muslimer er Koranen en bok blant andre bøker, som en for eksempel kan undersøke med vitenskapelige metoder. Ifølge innenfra-perspektivet ble Koranen gitt til Muhammad i sin helhet, mens den ifølge utenfra-perspektivet består av taler Muhammad holdt, og som tilhørere skrev ned. Talene ble samlet innen cirka 650, og inneholder elementer fra både jødedom (f eks monoteisme), kristendom (f eks dommedag) og arabiske stammereligioner (f eks Kaba). Innenfra- og utenfra-perspektivet bør kombineres i skolen, men det muslimske perspektivet bør respekteres. Koranen består av 114 surer (kapitler), som nesten alle innledes med setningen "I Guds, den Barmhjertiges, den Nåderikes navn" (etter Einar Bergs oversettelse fra 1989). Disse surene mottok Muhammad i tiden fra den første åpenbaringen i år 610 til han døde i 632. Mange regner den første delen av sure 96 samt sure 97 for de aller første åpenbaringene han mottok. Det er vanlig å dele de 114 surene i to grupper: 1) De korteste surene er samlet sist i Koranen og kalles gjerne Mekka-surene, fordi de antas å stamme fra den første tiden Muhammad virket som profet. 2) De lengste surene kalles Medina-surer fordi de stammer fra tiden etter 622, da Muhammad og hans følge flyktet fra Mekka til Medina. Dette er for øvrig år 0 i islamsk tidsregning. 1

2 De eldste surene handler om monoteismen, Muhammads status som profet og dommedag, temaer som sto sentralt i Muhammads tidligste forkynnelse. De yngste surene tar opp flere temaer. Blant de viktigste kan nevnes: Det finnes bare én Gud (arabisk: Allah), og Muhammad er en av hans profeter. Andre profeter omtales også, for eksempel Adam, Noa, Abraham, Josef, Moses og David. Også Jesus er en profet, og hans liv fremstilles annerledes i Koranen enn i Det nye testamente. Videre handler Koranen om bønn, omsorg for de fattige, renhetsforskrifter, lovgivning, ekteskap og andre temaer det var nødvendig å avklare i islams tidligste tid. En viktig tekst er sure 1 ("Åpningsbønnen"), som står helt først i Koranen. Dette er en bønn som hører med i alle de daglige bønnene, og kan sammenlignes med "Fadervår" i kristendommen. Profeten Muhammads biografi ble gradvis utformet, og den første nedskrivningen stammer fra cirka 760. Denne biografien er blant annet viktig fordi Muhammad er et forbilde for muslimene. I motsetning til synet på Jesus i kristendommen, ser en ikke på Muhammad som en guddommelig person i islam - snarere tvert imot: Han var et vanlig menneske, en analfabet, som gjorde så godt han kunne. Han er derfor et eksempel på at det faktisk er mulig å følge Guds vilje. Muhammads liv kan deles i fem faser: 1) Muhammad ble født i Mekka cirka 570. Faren døde før han ble født, og moren da han var seks år gammel. Han ble senere adoptert av sin onkel, og ble handelsmann med ansvar for karavaner. 2) 25 år gammel giftet Muhammad seg med Khadidja, en rik kvinne han hadde påtatt seg handelsoppdrag for. Khadidja kalles ofte "den første muslim", fordi hun trodde Muhammad da han fikk sine første åpenbaringer. 3) Den første åpenbaringen kom da Muhammad var cirka 40 år gammel. Han satt da og ba og mediterte i en hule utenfor Mekka, og ble nærmest tvunget av engelen Gabriel til å forkynne Guds budskap: Det finnes bare én Gud, Muhammad er Guds profet, og dommedag nærmer seg. Da skal alle dømmes etter sine handlinger. Denne første forkynnelsen medførte både mange tilhengere og stor motstand i en kultur der mange guder (polyteisme) var vanlig, selv om det også bodde mange jøder og kristne i Arabia på denne tiden. Motstanden endte med at Muhammad og tilhengerne hans - de første muslimene - flyktet til Medina i 622 (år 1). 4) I Medina bygde Muhammad og de første muslimene opp en islamsk stat. De var gode krigere og diplomater, og utvidet stadig det islamske området. Åpenbaringene fortsatte å komme til Muhammad, og Medina-surene omhandler som sagt flere temaer enn Mekka-surene. Etter Khadidjas død (hun var ca 15 år eldre enn Muhammad) giftet han seg med hele 13 andre kvinner, mange av dem i forbindelse med politiske avtaler. (I Koranen heter det at en mann ikke kan ha flere enn fire koner, men Muhammad selv var unntatt fra dette forbudet.) Blant de viktigste av hustruene var Aisha, som var svært ung da hun giftet seg, og som ble Muhammads nærmeste medarbeider i mange saker. Hun kalles ofte "de troendes mor". 2

3 5) Etter langvarige stridigheter inntok muslimene Mekka i 630, blant annet for å kunne gjennomføre pilegrimsreisen dit. To år senere døde Muhammad, og en etterfølger (arabisk: kalif - "stedfortreder") ble valgt (jf mål 2d). Sunna betyr "tradisjon" (arabisk - "den opptråkkede vei"), og betegner Muhammads ord og gjerninger, slik de finnes i biografien, men først og fremst slik de finnes i hadith-litteraturen. En hadith (arabisk - "tradisjon" eller "fortelling") er en kort fortelling om Muhammad. Hadith ene ble fortalt muntlig frem til de ble skrevet ned og samlet i seks store samlinger på 800-tallet. Hadith-samlingene inneholder altså fortellinger om Muhammad, mens Koranen inneholder Guds ord til Muhammad. Når muslimer i tiden etter år 632 har forsøkt å forstå hva som var Guds vilje (etisk handling og refleksjon), har de alltid tatt utgangspunkt i Koranen. Innenfor sunni-islam (jf mål 2d) ble det utviklet et mønster for hvordan dette kan gjøres: 1) Koranens ord er ufeilbarlig, så der finnes svaret. 2) Dersom Koranen ikke omtaler det temaet en arbeider med, kan svaret finnes i sunna - nærmere bestemt i en hadith. 3) Om heller ikke sunna omhandler problemet, kan svaret finnes i enighet mellom de troende - nærmere bestemt de lærde. 4) Den siste kilden til innsikt i Guds vilje er analogi, det vil si at en forsøker å trekke paralleller fra problemstillinger og løsninger som omhandles i Koranen til problemer i senere tider. 2b) Kunnskaper om islams gudsoppfatning, menneskesyn, samfunnssyn og historiesyn Med utgangspunkt i Koranen er det innenfor islam utviklet en lære som i syv punkter oppsummerer de viktigste trosforestillingene: Troen på 1) Guds enhet, 2) Guds engler, 3) Guds bøker, 4) Guds profeter, 5) dommedag, 6) forutbestemmelsen, 7) livet etter døden. Punkt 3 og 4 har vi vært inne på under mål 2a. I det følgende skal vi se nærmere på synet på Gud og mennesket. Gudsoppfatning: Den viktigste sannheten om Gud i islam, er at Gud er én (tawhid) - i likhet med gudsoppfatningen i jødedommen, men til forskjell fra kristendommen. Den kristne læren om en treenig Gud innbærer ifølge islam at kristendommen har brutt med troen på Guds enhet og gjort mennesket Jesus til en guddommelig person. Ifølge Koranen ble Jesus født av en jomfru og gjorde mange undre, men han var ikke Guds sønn, og han døde heller ikke på et kors (se f eks sure 3,47ff). Gud har skapt verden, naturen og menneskene, han står bak alt som skjer (forutbestemmelsen, trossannhet nr 6) og han vil også avslutte det hele (dommedag, sannhet nr 7). I Koranen handler mange av surene om at Gud skal rulle sammen verden som et telt når han finner tiden inne til det. Gud har 99 navn ("den barmhjertige", "den nåderike", "kongen", "den hellige", etc) som viser alle hans egenskaper eller funksjoner i forhold til menneskene. Gud har også skapt andre vesener: Englene er lysvesener som utfører Guds vilje, for eksempel Gabriel - en 3

4 av de fire erkeenglene - som ga Koranen til Muhammad. Koranen forteller også om "skrivere" (se f eks sure 82,11), det vil si engler som skriver ned hvert enkelt menneskes handlinger i en bok som danner grunnlaget for den dommen Gud skal felle. Menneskesyn: Gud er uskapt, og mennesket er skapt. I dette ligger den store forskjellen. Mennesket kan ikke leve uten at Gud vil det, og derfor bør mennesket være ydmykt, takknemlig og lydig overfor sin skaper. Det arabiske ordet islam kan oversettes med "lydighet", og muslim kan oversettes med "en som er lydig". Et menneske er ikke preget av arvesynd som i kristendommen, men mennesket er svakt. Koranen sier blant annet at Gud har skapt mennesket av "en seig liten klump" (sure 96,2) - alle mennesker er like små i forhold til Gud. Fordi mennesket er svakt, trenger det hjelp. Det får det både av Gud og av medmennesker. Derfor er samfunnet mellom de troende viktig i islam. Fordi Gud er barmhjertig og vet bedre enn mennesket hva som er godt for det, har han gitt retningslinjer som enhver muslim bør følge. Viktigst blant disse er "de fem søylene", som islam hviler på: 1) Trosbekjennelsen (arabisk: shahada): "Det finnes ingen Gud utenom Gud, og Muhammad er hans profet". 2) Bønn (salah) vendt mot Mekka fem ganger daglig. 3) Velferdsbidraget (zakah): 2,5% av den enkeltes formue skal fordeles blant de fattige. 4) Faste (saum): Fra soloppgang til solnedgang i måneden ramadan. Fordi islam følger månekalenderen, kommer hver måned cirka elleve dager tidligere i solåret for hvert år. Fasten gjennomføres som en lydighetshandling, for å fokusere på bønn, og til minne om Muhammads første åpenbaring, som han mottok den 27. ramadan. 5) Pilegrimsreisen (hajj) til Mekka en gang i livet - for å synliggjøre enheten i islam og til minne om Abraham, som innførte monoteismen nettopp her. Samfunnssyn: Som nevnt under mål 2a, inneholder både Koranen og sunna tekster om samfunnet. I motsetning til (luthersk) kristendom, der en deler samfunnet i to deler (en religiøs og en ikke-religiøs, jf mål 4e), oppfattes samfunnet som ett - alt er skapt av Gud, og alt styres av Gud. Samfunnet bør derfor innrettes og administreres i tråd med Guds vilje (teokrati). Ulike retninger innenfor islam har noe forskjellig syn på hvordan dette skal gjøres i vår tid (jf mål 2d), men de viktigste prinsippene kan utledes av synet på Gud. Gud har som sagt mange egenskaper, han er én, barmhjertig, rettferdig, etc. Derfor skal samfunnet også være ett, ivareta barmhjertighet, rettferdighet, etc. Den islamske loven kalles sharia (arabisk - "vei"), og bygger på Koranen og sunna. I prinsippet gjelder denne loven alle mennesker, fordi alle er skapt av Gud. I vestlige medier fokuseres det ofte på lovene mot kriminalitet (hudud, arabisk for "grenser"), men Guds lover omfatter også privatrett, økonomi (bl a renteforbud), krigføring (jihad er arabisk for "anstrengelse", og kan referere til "hellig krig" eller forsvarskrig), beskyttelse av minoriteter og annet. Lovgivningen i enkelte muslimske land kan forstås som tolkninger av sharia. Historiesyn: Som nevnt strekker historien seg fra skapelsen til dommedag (lineært historiesyn). Frem til Muhammads tid åpenbarte Gud sin vilje for utvalgte profeter, og han ga 4

5 også bøker til de profetene som kalles "sendebud" (rasul, jf mål 2a). På denne måten kan historien forstås som en prosess mot stadig større innsikt i Guds vilje, selv om en også regner med en god tidsalder før Adam og Eva handlet imot Guds vilje i Edens hage. Muhammad kalles "profetenes segl" fordi han er den siste profeten i rekken. Siden Koranen ikke er feiltolket eller misforstått, behøver ikke Gud sende noen ny åpenbaring eller ny bok til menneskeheten. Vi lever derfor i "de siste tider" - Gud har gitt menneskeheten sitt budskap, alle har fått muligheten til å bli muslimer, og dommen skal snart felles. Fordi Gud er barmhjertig og vet hva mennesket trenger, er det på mange måter enkelt å følge Guds bud, og en regner med at de færreste muslimer vil dømmes til helvete. 2c) Kjennskap til moskeens rolle som kultsted og samfunnshus og eksempler på islamsk kunst, vitenskap og arkitektur Moské (fra arabisk: masjid) betyr "et sted der en kaster seg ned", og er en betegnelse på det islamske bønne- og forsamlingshuset. Ifølge tradisjonen var den første moskeen Muhammads eget hus i Medina. Dette besto av et stort forsamlingsrom, smårom og en gårdsplass. Etter hvert har moskeene fått noen faste elementer: Mihrab en er en nisje i veggen som indikerer retningen mot Mekka (bønneretningen). Denne nisjen er gjerne utsmykket med ornamenter og sitater fra Koranen, for eksempel "lysverset" (sure 24,35). Minbar en er en slags trapp eller prekestol. Minaret en er tårnet hvorfra det ropes til bønn. Mange moskeer f eks i Norge har ingen utvendig minaret, men har gjerne en innvendig. I tillegg inneholder alle moskeer muligheter til rituell vask, alt fra enkle vaskerom til fontener og springvann. Når disse felleselementene er ivaretatt, kan moskeen for øvrig være preget av arkitektur og byggeskikk i den kulturen den tilhører. I Tyrkia er for eksempel moskeene inspirert av kirkene som var der før islam, i Kina har de trekk fra buddhistiske pagoder, osv. Moskeen har særlig to funksjoner: Den er først og fremst et sted for de fem daglige bønnene, ikke minst samles mange i moskeen til fredagsbønnen. Men den er også et sted for samtale og diskusjon, for foredrag og høytidsfeiring - kort sagt et slags kulturhus. Kvinner har ifølge Koranen verken de samme religiøse rettigheter eller plikter som menn. Det forventes ikke at de går i moskeen like ofte som menn, og de har ofte plass i mindre rom ved siden av det store rommet der mihrab'en er. Islamsk kunst omfatter ikke bare arkitektur (se ovenfor), men også musikk (selv om instrumenter aldri brukes i moskeene), litteratur, kalligrafi (skriftforming), ornamentikk (utsmykning) og annet. Det finnes eksempler på figurativ kunst, men det er lite vanlig. Bilder er nemlig forbudt ifølge både De ti bud og Koranen (f eks sure 6,74). Kalligrafi er nok den viktigste kunstformen, fordi Koranens arabiske ord forstås som Guds egne ord. Kalligrafien som kunstform utviklet seg i takt med at islam spredte seg til stadig nye kulturområder. Den eldste formen for kalligrafi (kufi) kjenner vi fra enkelte manuskripter, fra relieffer i stein (utsmykninger på byggverk) og på metall (lamper og andre gjenstander). Etter hvert ble kalligrafien videreutviklet - særlig i Persia gjennom middelalderen - til å bli en svært avansert kunstform med mange varianter av de arabiske bokstavene. Den tidligste ornamentikken består av linjer, vinkler og sirkelformer flettet sammen i intrikate mønstre. Slike mønstre kan fylle en flate, for eksempel på en vegg eller en side av Koranen, og blir så gjentatt i stadig nye flater. Etter hvert ble det også vanlig med stiliserte planteformer 5

6 i ornamentikken. Bokstavene i kalligrafien uttrykker Guds ord, planteformene kan ses som symboler på paradiset, og ornamentene som gjentas kan vise til Guds uendelige storhet. Islamsk vitenskap bygger blant annet på gresk vitenskap og filosofi fra antikken - ikke minst Aristoteles. Da kristendommen ble statsreligion i Romerriket på 400-tallet, tok den frie forskningen slutt, men den overlevde i de muslimske områdene. Blant de vitenskapene som ble videreutviklet under islamsk beskyttelse - og som ble kjent igjen for europeerne etter korstogstiden på 1000-tallet - kan nevnes: Filosofi (bl a logikk og argumentasjon) og matematikk. Muslimene videreutviklet det indiske tallsystemet, der 0 hørte med (i motsetning til de romerske tallene), og kunne derfor bl a utvikle regning med logaritmer. Også astronomi, geografi, medisin, byplanlegging og andre vitenskaper blomstret både under islams "gullalder" på 800-tallet og senere. Et eksempel er utregningen av jordens omkrets mange hundre år før det kristne Europa forsto at jorden var rund, og et annet eksempel er bruken av linser i astronomiske observatorier. 2d) Kjennskap til hovedretninger i islam, islam i Vesten og politisk islam Den viktigste og største retningen innenfor islam kalles sunni (jf begrepet sunna under mål 2a). Den andre hovedretningen kalles sjia (av sjiat Ali - "Alis parti"). Splittelsen i to retninger henger sammen med konflikten omkring hvem som skulle lede det islamske fellesskapet etter Muhammads død. Den første kalifen etter Muhammad var hans svigerfar, Abu Bakr. Deretter overtok en annen svigerfar, Umar, før den tredje kalifen Uthman, som blant annet sørget for at Koranen ble samlet. Under disse kalifene ble det islamske riket stadig utvidet. Etter Uthman overtok Ali (Muhammads fetter), men det var delte meninger om dette. Hans parti (sjia) ville at lederskapet skulle gå i arv innenfor Muhammads slekt, men den retningen som var størst (sunni) ville ha ordinære valg. Etter slaget ved Karbala i 680, der Alis sønn Hussein ble drept, ble splittelsen total, selv om de to gruppene i dag anerkjenner hverandre som muslimer. Sunni-islam legger altså stor vekt på tradisjonen (sunna) når det velges ledere (kalifer) og når avgjørelser skal tas på bakgrunn av Koranen og hadith (jf mål 2a). Selv om sunni omfatter mange retninger (såkalte lovskoler) og har forkjellig særpreg i ulike land, er det på mange måter en ensartet gruppe som dominerer hele den muslimske verden (unntatt i sjia-områdene med sentrum i Iran og Irak). Sunni omfatter cirka 90% av alle muslimer også i Norge. Sjiaretningen ga lederen (imam: "forbilde" - må ikke forveksles med det samme begrepet i sunni, der det brukes om bønnelederen i moskeen) stor myndighet, blant annet når det gjelder å tolke Koranen. Sjia er for øvrig splittet i mange retninger, blant annet avhengig av hvor mange imamer en regner med i tiden etter Muhammad. Størst er "tolverne", som regner med tolv imamer (den ellevte døde i 874, og den tolvte skal komme tilbake før dommedag). Mens de venter på den tolvtes gjenkomst, stryes islam av ayatollahene (arabisk: "Allahs tegn"). Andre retninger opererer med blant annet fem og syv imamer. Sufismen er en mystisk retning som finnes innenfor både sunni og sjia. Mystikk er troen på at en kan få direkte kontakt med Gud - gjennom meditasjon eller på andre måter. Mange muslimer er medlemmer i sufi-brorskap, der særlig menn møtes for å be og meditere under veiledning av en mester. Sufismen oppsto tidlig i islams historie, og fikk etter hvert store konflikter med tradisjonell islam. Mens sufiene var opptatt av indre erfaringer, var tradisjonell 6

7 islam mer opptatt av læresetninger, jus, etc. På 1000-tallet ble imidlertid sufismen harmonisert med vanlig islam. Islam i Vesten: Islam har spredt seg til den vestlige verden på mange måter. I middelalderen var for eksempel Spania muslimsk en lang periode, og i vårt århundre har religionen spredt seg med innvandrere og flyktninger. I Amerika har også mange av etterkommerne til de afrikanske slavene valgt å bli muslimer. I Norge er de fleste muslimske miljøene knyttet til det landet innvandrerne kommer fra, men etter hvert som tiden går, dannes det paraplyorganisasjoner som ivaretar muslimske interesser i forhold til myndigheter og media. Eksempler på problemer muslimene må forholde seg til i vestlige samfunn som Norge, er religionsundervisning, dusjing, mat, etc i skolen og samarbeid med andre religioner og livssynssamfunn. Også enkelte etniske nordmenn og andre europeere har blitt muslimer, på grunn av ekteskap (en muslimsk kvinne kan ikke gifte seg med en ikke-muslimsk mann) eller personlig overbevisning. Politisk islam er en merkelig betegnelse, for skillet mellom religion og politikk ble "oppfunnet" av Martin Luther (jf mål 4e). Betegnelsen brukes i vestlige medier om "islamismen", det vil si radikale grupper som arbeider for å gjenskape et islamsk idealsamfunn. Slike miljøer oppsto i moderne tid i India (Det islamske partiet) og Egypt (Det muslimske brorskapet), men finnes nå i mange islamske land - for eksempel Iran, Pakistan, Palestina og Algerie. Islamisme må ikke forveksles med terrorisme - selv om det selvsagt finnes terrorisme innenfor islamismen så vel som innenfor andre religiøse og politiske retninger rundt om i verden. 2e) Kunnskaper om jødedommens hellige skrifter, muntlig lære (Talmud), historie, tradisjon, selvforståelse og religiøse liv Jødedommens hellige skrifter faller i stor grad sammen med det som i kristendommen kalles Det gamle testamente (GT). Viktigst her er Loven (hebraisk: Tora, de fem mosebøkene), som det leses fra i alle synagoger. Andre skriftsamlinger er "profetene" (Nevi'im, de historiske bøkene og profetene) og "skriftene" (Ketuvim, resten av GT). Disse tre skriftsamlingene kalles Tanak (forkortelse for Tora, Nevi'im og Ketuvim), og behandles nærmere under mål 3b. Talmud: Etter at jødene hadde samlet Tanak oppunder år 1, fortsatte produksjonen av tekster, og etter hvert ble "den muntlige Tora" skrevet ned. De første samlingene av Talmud (hebraisk - "studium") ble avsluttet på tallet, og inneholder kommentarer til Tanak. Som i Tanak dreier det seg om mange sjangrer, både fortellinger, lover, prekener, riter og resonnerende tekster - ofte fremstilt som samtaler mellom to lærde (rabbinere). Det er vanlig å dele stoffet i Talmud i to: Halaka (lovstoff) og haggada (fortellinger). Jødisk historie frem til oppunder år 1 er nedtegnet i Tanak (jf mål 3a og 3b). I år 70 ble tempelet i Jerusalem ødelagt for annen gang, og siden har jødedommen i stor grad utviklet seg utenfor Israel. Jødisk historie forstås innenfor jødedommen som historien om et utvalgt folk som fikk et særskilt oppdrag av Gud (jf paktene Gud inngikk med Abraham og Moses, mål 3a), og som har vært både lydige og ulydige mot denne pakten eller avtalen. Også jødeforfølgelsene i middelalderen, under renessansen og i moderne tid kan forstås i lys av pakten. Bibelen handler nemlig om hvordan Gud både straffer og belønner sitt folk. 7

8 Jødisk tradisjon og religiøst liv omfatter blant annet høytider og skikker som ivaretar jødenes identitet som Guds folk. De mange hendelsene fra jødisk historie - både fra bibelsk tid og senere - feires i høytider som 1) påske (pesah) - til minne om utferden fra Egypt, 2) pinse (sjavuot eller "ukefesten") - til minne om da Moses mottok de ti bud, 3) løvhyttefesten (sukkot) - til minne om da jødene bodde i løvhytter mens de vandret gjennom ørkenen i 40 år. Disse tre høytidene kalles mosaiske, fordi de bygger på hendelser knyttet til moseloven (2. Mosebok). Andre høytider som omtales i Moseloven er 4) nyttår (rosj hasjana), 5) forsoningsdagen (jom kippur). Senere oppsto høytider knyttet til andre hendelser:: 6) purim - til minne om hendelsene i Esters bok, 7) hanukka - til minne om hendelsene i Makkabeerbøkene (jf mål 3b). I nyere tid feires også blant annet 8) nasjonaldagen til minne om at staten Israel ble opprettet i 1948, 9) minnedagen for ofrene i holocaust (2. verdenskrig). Sabbaten (hebraisk: "avstå fra" eller "hvile") er en ukentlig markering til minne om at Gud hvilte på den syvende dag (lørdagen) etter å ha skapt verden på seks dager (se 1. Mos kap 1), og at han har inngått en pakt med Israel. Sabbaten feires først og fremst i hjemmet med et sabbatsmåltid og tid til ettertanke, mens de årlige høytidene feires både i hjem og synagoge. Påsken feires for eksempel med et påskemåltid der hver enkelt ingrediens symboliserer en side ved de lidelsene jødene måtte gjennomgå under fangenskapet i Egypt. Forsoningsdagen er en alvorlig høytid for bot og anger, mens purim er en munter fest, der alkohol gjerne hører med. Til sammen aksentuerer høytidene i den jødiske festkalenderen mange sider ved livet. I tillegg til årets syklus markeres også livets syklus i lys av jødisk historie. Viktigst er omskjærelsen, der forhuden fjernes på åtte dager gamle guttebarn. Dette skjer som et tegn på pakten mellom Gud og Israel (se 1. Mos 17,9ff). Når gutter blir voksne, feires bar mitsva ("pliktens sønn") en slags konfirmasjon som markerer at de er fullverdige medlemmer av menigheten og kan lese fra Tora en i synagogen. I nyere tid feires også ofte bat mitsva ("pliktens datter") en tilsvarende markering jenter. I en del miljøer feires også bat hajil ("verdifull datter") for 15 år gamle jenter, som kan minne om konfirmasjon. Bryllup er også en religiøs høytid i jødedommen, fordi denne religionen i stor grad handler om å føre slekten videre. Guds løfter til Israel handlet blant annet om at folket ikke skulle utryddes. Begravelse er naturlig i jødedommen, som i kristendommen og islam - i motsetning 8

9 til i de østlige religionene, der troen på reinkarnasjon gjør det naturlig å kremere de døde. Fordi Gud har skapt mennesket av jord, skal det vende tilbake til jorden. Jødisk selvforståelse kan i lys av det som er sagt ovenfor oppsummeres på følgende måte: Israels Gud er hele verdens Gud, men har utvalgt Israels folk til en spesiell oppgave - eller sagt på en annen måte: Gud har inngått en spesiell avtale (pakt) med Israel. Dette innebærer at mange jøder ser på seg selv som del av et folk med et helt spesielt kall, oppgave eller skjebne: Dette folket er gjennom historien både straffet og belønnet av Gud. Dette folket lider, og fra dette folket skal Messias komme. Messias forstås av noen som en fremtidig hersker, av andre som en tilstand - et fredsrike. Ulike retninger innenfor dagens jødedom (ortodoks, reformert, konservativ, sekulær) forstår dette på ulike måter. Jødedommen er en religion, men også en kultur eller en måte å leve på. I Norge skiller vi mellom religion, politikk, samfunns- og familieliv, men i jødedommen kan disse områdene falle sammen. 2f) Kunnskaper om hinduismen eller buddhismen med vekt på historiesyn, menneskesyn, virkelighetsoppfatning og frelseslære Historiesyn og virkelighetsoppfatning i hinduismen og buddhismen: Buddhismens grunnlegger, Shakyamuni (et slektsnavn, også kalt Siddharta: "den som når sine mål" og Gautama, et familienavn) var i utgangspunktet hindu, og mange av forestillingene innenfor buddhismen faller sammen med forestillinger i hinduismen. Ulike retninger innenfor disse to religionene opererer med forskjellige kronologier for når ulike hendelser har funnet sted opp igjennom historien, men de grunnleggende forestillingene er felles: Tilværelsen eller historien er syklisk, det vil si at universet veksler mellom materielle og åndelige perioder. En tidsalder går gradvis over i en ny tidsalder, og etter en tid dominert av det materielle kommer en tid dominert av det spirituelle. Et konkret eksempel er den hinduiske læren om yuga'ene (skapelsesperiodene), som varer i gudeår (dvs menneskeår). En yuga (stor syklus) består av fire perioder - fra kritayuga (positiv, åndelig dominert tid i en nyskapt verden) via tretayuga og dvaparayuga til kaliyuga (negativ, materielt dominert tid på slutten av en syklus - som vi for øvrig lever i nå). En kalpa består av 1000 yuga, og tilsvarer én dag i guden Brahmas liv. Etter 100 år trekker Brahma seg tilbake, før en ny syklus tar til. Et annet fellestrekk i hinduismen og buddhismen er læren om samsara (sanskrit - "strøm"): Den materielle verden er i konstant forandring, alt beveger seg, intet er varig - med andre ord: Den såkalte virkeligheten er dypest sett en illusjon. De to religionene handler i stor grad om å innse dette, men der hinduismen postulerer en åndelig, guddommelig virkelighet som ikke er en illusjon (sanskrit: brahman - en guddommelig, altgjennomtrengende kraft eller en upersonlig gud - jf begrepet panteisme under mål 1d), er buddhismen mer uklar. Klassisk buddhisme (den historiske Buddhas taler) sier lite om en åndelig virkelighet, men i mange buddhistiske retninger finner vi forestillinger om paradis, himmel og evig salighet i en åndelig verden (mer om dette nedenfor). Et tredje fellestrekk er læren om karma (sanskrit - "handling"), som innebærer at alle handlinger nødvendigvis medfører konsekvenser (en slags moralsk tyngdekraft). Når et menneske dør, vil det på grunn av sin karma trekkes tilbake til et nytt liv i samsara. Dersom det ikke har noen negativ karma, vil det ikke trekkes tilbake til det materielle. Karma kan 9

10 sammenlignes med små metallbiter, og samsara med en sterk magnet. Poenget er å leve slik at en er ren for metall når en dør (hvordan dette kan skje forklares i punktene om frelseslære nedenfor). Når dette er oppnådd, påvirkes en ikke lenger av magneten, og mennesket vil ikke trekkes tilbake til enda en gjenfødsel i den materielle verden. Til sist kan nevnes begrepet dharma (sanskrit: "vei"). Dette kan oversettes med naturlov, verdensorden, virkelighetens sanne natur, etc. I hinduismen brukes begrepet om den rette måten å leve på (etikk), og i forskjellige retninger av hinduismen får dette forskjellige konkrete utslag. For eksempel vil et dharmisk (riktig) liv arte seg forskjellig for medlemmer av ulike kaster, i ulike faser i livet og for ulike dyr og andre vesener. I buddhismen brukes begrepet dharma om Buddhas lære, fordi Buddha (som betyr "opplyst") hadde innsikt i alle sammenhengene i tilværelsen. Menneskesyn i hinduismen og buddhismen: I hinduismen består mennesket av to deler (dualisme, jf mål 1b): En materiell kropp og en evig, ikke-materiell ånd eller sjel (atman). Hinduismen handler om hvordan atman kan komme fri fra samsara og smelte sammen med brahman, som den egentlig er identisk med eller en del av. I tidlig buddhisme (jf den historiske Buddhas taler) benektes det at mennesket har en evig atman. Her brukes begrepet anatman ("ikke-atman"): Den såkalte sjelen er en del av samsara, og dypest sett styres mennesket av drivkrefter som hat, begjær og uvitenhet. Mange buddhistiske tekster kan minne om psykologiske eller filosofiske analyser av menneskets egentlige natur. Mennesket tror at det er en unik personlighet, men er egentlig et produkt av en mengde bedrag og misforståelser. En måte å forklare dette på, er at det vi kaller menneskelig bevissthet egentlig er formet av fem prosesser som kalles skandha'er ("opphopninger"): 1) de materielle omgivelsene (samsara), 2) sanseinntrykk fra samsara, 3) kunstige forestillinger knyttet til disse sanseinntrykkene, 4) reaksjoner på sanseinntrykkene (forveksles gjerne med vilje), 5) strukturer i hjernen der sanseinntrykk og "vilje" kobles sammen. I mange retninger innenfor buddhismen tror en likevel på noe som kan kalles sjel eller "høyere jeg", så det hele er altså mer nyansert. Mer om dette i forbindelse med mahayana nedenfor. Frelseslære i hinduismen: Målet er som sagt å slippe gjenfødsel i samsara for å realisere sin egentlige, åndelige natur uten å begrenses av det materielle (atman er egentlig det samme som eller en del av brahman). På veien mot dette målet må en kanskje akseptere mange gjenfødsler på mange nivåer i tilværelsen. I det viktige hinduiske skriftet Bhagavadgita forklares "tre veier til frelse": Handlingenes vei (karma-yoga eller karma-marga): Dette er den eldste veien i hinduismen, og stammer fra vedisk tid. Veda'ene (veda betyr "viten") fra f Kr er de eldste skriftene i verden og utgjør "grunnmuren" i hinduismen. De inneholder blant annet tekster og hymner 10

11 til bruk ved offerhandlinger. Handlingene i karma-yoga er altså offer og bønn til de mange gudene, både vediske guder som Agni, Indra og Soma, og guder som er blitt viktige senere (se nedenfor). Men også andre handlinger fører til god karma, ikke minst nestekjærlige handlinger. Når den gode karma en er "større" enn den dårlige, vil mennesket komme fri fra samsara. Erkjennelsens vei (jnana-yoga) oppsto gradvis fra ca 800 f Kr. Her tolkes Veda-tekstene på en ny og mer filosofisk måte. Begrepene samsara, atman, brahman, karma og dharma (se ovenfor) er sentrale i Upanishadene (sanskrit - "sitte eller sette ved siden av"), som er de viktigste tekstene til jnana-yoga. I stedet for offer i tradisjonell forstand, handler det her om å realisere den åndelige, sanne natur (atman er lik brahman) som alle mennesker dypest sett er eller har. Dette skjer blant annet ved hjelp av meditasjon, kontroll av pusten og på andre måter. Det vi i Norge kaller yoga, er egentlig fysiske øvelser hentet fra de mange retningene som finnes innenfor denne frelsesveien. I Upanishadene er det særlig gudene Brahma, Vishnu og Shiva (sanskrit: trimurti trefoldighet ) som omtales, og Shiva er tradisjonelt forstått som yogienes gud. (Shiva og de andre gudene står gjerne i et forhold til en gudinne, og Shiva fremtrer også i kvinnelig form. Gudinnene er like viktige som gudene i hinduismen, både som mannlige guders kraft eller feminine side (shakti) og som selvstendige gudinner.) Hengivelsens vei (bhakti-yoga) er den yngste frelsesveien som oppsto gradvis etter år 1. Den assosieres ofte med purana-tekstene (fortellinger om gudene) og de store diktverkene Mahabharata og Ramayana. Dette er en retning med mange tilhengere, kanskje fordi den lettere enn jnana-yoga kan kombineres med tradisjonell livsførsel. Her er tanken at Gud er aktiv og at han velger å møte menneskene som en person. Dette kalles "personlighetsfilosofi" i motsetning til jnana-yogas "upersonlighetsfilosofi". Den viktigste guden er Vishnu, som mange ganger har valgt å stige ned i skikkelse av et menneske eller et annet vesen. To av Vishnus mest kjente avatarer ("nedstigninger") er Rama og Krishna. I stedet for eller i tillegg til offer og meditasjon, handler bhakti-yoga om å hengi seg til og elske Gud, og gi uttrykk for sin kjærlighet til Gud. Dette kan skje gjennom sang, dans og på alle tenkelige måter. Tanken er at alt en gjør kan gjøres for Gud, altså at hele livet kan leves i et kjærlighetsforhold til Gud. En overlater sin karma til Gud, som sletter den ut - fordi han er kjærlighet. Frelseslære i buddhismen: Som nevnt ovenfor hadde buddhismen i utgangspunktet ingen lære om atman eller brahman. Den historiske Buddha gjennomskuet dette som religiøse illusjoner, og deler av denne læren finnes i dag i den retningen som kalles theravada ("de eldstes skole/vei" - sydlig buddhisme i land som Sri Lanka, Thailand, etc). Her er idealet å bli en arhat ("verdig" eller vismann) som har frigjort seg fra alle bånd til samsara. En arhat kan bli en buddha ("opplyst" eller "oppvåknet"), en som gjennomskuer alle illusjoner og bindinger, og som derfor er fri fra dem. En buddha er i en tilstand av nirvana (sanskrit: "utslukning") fordi alt begjær er slukket. Nirvana beskrives sjelden i buddhistiske tekster, men tilstanden er preget av den fred og harmoni som oppstår når en ikke lenger har noen egoistiske ønsker. Nirvana er immaterielt, evig og uforanderlig, i motsetning til samsara som er i stadig bevegelse. Når en person i buddha-tilstanden dør, vil han ikke trekkes tilbake til samsara, for det er intet i dette mennesket som "magneten" kan virke på. Nirvana-tilstanden etter døden kalles parinirvana (sanskrit: pari - "fullført" eller "komplett"). Buddhas vei til frelse kalles gjerne "den gylne middelvei", fordi en ikke skulle overdrive - verken når det gjelder luksus eller askese (latin - "trening", avholdenhet fra nytelse). Dette henger sammen med Buddhas historie. Før han nådde nirvana levde han først et liv som fyrste i luksus og overflod, før han levde som asket. Han mente at ingen av disse veiene førte til 11

12 erkjennelse. Middelveien kalles også "den åttedelte vei", fordi Buddha formulerte åtte punkter på veien mot nirvana: 1) Rett innsikt i tilværelsen. 2) Rett tanke eller beslutning - som en naturlig konsekvens av rett innsikt. 3) Rett tale: Positiv omtale av medmennesker, etc. 4) Rett handling - bl a gjennom å følge de fem budene: Ikke drepe, ikke stjele, ikke sex utenfor ekteskapet for nytelsens skyld, ikke lyve og ikke nyte rusmidler. 5) Rett levevis - bl a unngå yrker der en må ta liv. 6) Rett streben, anstrengelse eller konsentrasjon. 7) Rett ettertanke eller bevissthet. 8) Rett meditasjon eller kontemplasjon. De to første leddene handler om forståelse, de tre neste om etikk og de tre siste om meditasjon. Meditasjonsleddene er viktigst, men fungerer ikke uten at de andre leddene realiseres. Buddhistisk meditasjon er i utgangspunktet øvelser i å "ikke tenke", ikke ønske seg noe, og være fornøyd med en tilværelse som fattig munk eller nonne. I praksis dreier mange øvelser seg om å fokusere på sin egen pust, la tankene komme og gå, og gradvis gjennomskue sin egen jeg-bevissthet og sine egne begjær som illusjoner. Buddhismen utviklet seg videre etter den historiske Buddhas død cirka 500 f Kr. Den hovedretningen som etter hvert vokste frem ga seg selv navnet mahayana ("stor farkost") og kalte theravada og de andre gamle skolene for hinayana ("liten farkost"). Mahayana består i dag av mange retninger og er spredt til land som Vietnam, Kina, Japan, Korea og Tibet, men vi kan ikke gå inn på alle disse her. Når det gjelder synet på frelse (hvordan en kan bli fri fra samsara), finnes også mange varianter. Noen er preget av tantrismen, et mer okkult syn på mennesket og dets muligheter, som også finnes innenfor hinduismen. Tantrisk buddhisme finnes blant annet i Tibet, og mange riter og meditasjonsøvelser skal åpne åndelige energipunkter i kroppen (chakra'er). Andre retninger kan minne om bhakti-yoga, der guddommelige buddhaer gir av sin nåde slik at mennesket kan bli frelst gjennom bønn og påkallelse av deres navn. Det mest kjente eksempelet på en slik guddommelig buddha, er Amitabha (sanskrit - "Det uendelige lys"), som særlig dyrkes i Kina. Et annet eksempel er Adi-Buddha ("all-buddhaen") - troen på en åndelig buddhanatur som gjennomtrenger alt. Dette er altså en form for panteisme som kan minne noe om troen på brahman i hinduismen. Mahayana omfatter også zen-buddhismen, som ble utviklet i Kina og Japan. Zen (japansk for det kinesiske ch'an) betyr "meditasjon", og indikerer at selve meditasjonen er viktigere enn guder og buddhaer. Det viktigste elementet i frelseslæren - som gjelder de aller fleste retningene innenfor mahayana - er imidlertid troen på bodhisattvaene ("opplyste vesener"). En kjent bodhisattva er Maitreya, fremtidens buddha. Han er ennå ikke født i vår verden (samsara), men venter i sin himmel på at tiden skal bli moden. Også Shakyamuni levde mange liv som bodhisattva før 12

13 han til sist ble født inn i det livet der han oppnådde buddha-bevisstheten. Mange bodhisattvaer lever i himmelske riker de har opprettet, og mange mennesker ber til dem. Disse har et overskudd av visdom, kjærlighet, medfølelse og nåde, som de deler med menneskene. Den mest kjente av bodhisattvaene er kanskje Avalokiteshvara (sanskrit: "Herren som skuer ned"), som dyrkes under mange navn og i mange skikkelser - også som gudinne. Han har blant annet tatt menneskelig skikkelse i Dalai Lama. Betegnelsen mahayana ("stor farkost") står i kontrast til hinayana ("liten farkost"), fordi bodhisattvaene muliggjør at mange kan bli frelst - ikke bare noen få arhat'er, som i theravada. 2e) Kjennskap til vår tids nyreligiøsitet som fenomen eller en fjerde levende religion Under dette målet kan en ta opp hinduismen eller buddhismen (jf mål 2f), men en kan også se på religioner, særpregete kirkesamfunn eller bevegelser som har oppstått på 1800-tallet, for eksempel Jehovas vitner, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige (mormonene) eller Bahá'í. På 1900-tallet har enda flere religioner og bevegelser blitt til, blant annet Scientologikirken og Den Forente Familie. I det følgende skal vi imidlertid se på det fenomenet som gjerne kalles New Age eller alternativbevegelsen, og som har preget den vestlige verden siden 1960-årene. Den alternative religiøsitetens røtter kan føres tilbake til teosofien, en bevegelse der østlig og vestlig religion ble studert og "smeltet sammen" mot slutten av 1800-tallet. En kjent representant for teosofien er Madame Blavatsky, som blant annet mente at religionene dypest sett var identiske. Den alternative religiøsiteten er ikke organisert, og omfatter elementer fra mange religioner, fra okkultisme (av latin occulare: "mørk/skjult") og andre kilder. I 1960-årene ble denne religiøsiteten knyttet til hippiebevegelsen, mens den på tallet er blitt "voksen", og praktiseres av mennesker i alle samfunnslag. Den kan kanskje ikke kalles religiøsitet, for mange går på selvutviklingskurs, deltar på trommereiser (jf samisk religion eller sjamanisme), får alternativ medisinsk behandling eller spiser biodynamisk mat uten at de opplever det som religiøse handlinger. Bak en slik praksis finner vi imidlertid et syn på virkeligheten som kan kalles religiøst eller åndelig. Noen av de viktigste trosforestillingene som preger alternativbevegelsen er: - Holisme (fra gresk: "helhetlig"): Alle fenomener henger sammen. - Monisme (fra gresk: "enhetlig"): Alle fenomener stammer fra én guddommelig energikilde. - Panteisme (fra gresk: pan - "all", en - "i", theos - "gud"): Alt som eksisterer er en del av Gud. - Reinkarnasjon og karma (jf mål 2f). - Mennesket er dypest sett et åndelig vesen. Dette viser seg blant annet i menneskets aura - et energi- eller fargespekter som omgir kroppen. - Mennesket har et utviklingspotensiale. Fordi det er et åndelig vesen, kan den åndelige kraften frigjøres og kultiveres. 13

14 - Mennesket er en del av naturen ("Moder Jord", Gaia) og har et økologisk ansvar. - Alle religioner formidler dypest sett de samme sannheter, selv om religionene også har mistet noe av sannheten. Ikke minst er de gamle naturreligionene fulle av visdom som moderne mennesker har behov for. - Astrologi (gresk: "læren om stjernene"): Ikke bare det enkelte menneske, men hele jorden påvirkes av stjernene. Vi beveger oss nå inn i Vannmannens tidsalder, en tid som vil preges av holistisk tenkning og forståelse. I lys av disse forestillingene er det naturlig at den praksis som kjennetegner alternativbevegelsen blant annet omfatter: - Kanalisering: Kontakt med åndelige vesener. - Meditasjon: Kontakt med åndelige energier i ens eget indre. - Spådomskunst: Teknikker for å avlese ens egentlige personlighet, blant annet astrologi, tarot-kort og palmestri ("håndlesing"). Dette forutsetter et holistisk virkelighetssyn. - Holistisk medisin og kosthold: Helse og helbredelse forstås i lys av at mennesket ikke bare er et fysisk, men også et åndelig vesen. For eksempel forutsetter metoder som healing, homøopati, akupunktur og soneterapi at åndelige energier er i virksomhet. Felles for disse eksemplene på alternativ praksis er at de tenkes å bidra til at personligheten utvikles i en holistisk retning. Det vil si at den enkelte blir et helere menneske - både fysisk, psykisk og åndelig. Når metoder og forestillinger hentes fra ulike religiøse tradisjoner, er det fordi disse forstås som skattkamre for menneskehetens oppsamlede kunnskap og innsikt. Det er derfor intet i veien for å blande elementer fra ulike religioner (gresk: synkretisme - "religionsblanding"). Mange tilhører for eksempel Den norske kirke, men deltar likevel i mange av de alternative aktivitetene, som blant annet presenteres i tidsskriftet Alternativt nettverk. 2h) Kjennskap til ulike religioners selvforståelse og deres vurdering av andre religioner De vestlige religionene jødedom, kristendom og islam bygger på en monoteistisk gudstro. Dette gjør dem eksklusive, fordi det innebærer at alle mennesker i alle religioner egentlig forholder seg til Gud - enten de vet det eller ikke. Fordi jødedommen er knyttet til et spesielt folkeslag og et landområde, driver ikke jødedommen misjon på samme måte som kristendommen og islam. I prinsippet er jødedommen åpen for at Gud har åpenbart andre veier (andre religioner) for andre folkeslag, mens verken kristendommen eller islam er åpne for en slik tanke. Dette innebærer ikke nødvendigvis at kristendommen og islam vurderer andre religioner som demoniske eller feil. I kristendommen finnes en lære om naturlig og spesiell åpenbaring (se f eks Romerbrevet 1,19ff og mål 4a). Den naturlige åpenbaringen innebærer at alle mennesker kan få innblikk i Guds vilje, mens den spesielle åpenbaringen er Jesus Kristus. Også islam er i 14

15 prinsippet åpen for at "bokfolkene" (jøder og kristne, som har fått åpenbart bøker fra Gud) kan gå "den rette vei". De østlige religionene er mer inkluderende. Innenfor hinduismen sies det i klartekst at Gud henvender seg til mennesker i alle religioner. I et kjent utsagn hevdes det at vann er det samme over alt, selv om vi har forskjellige betegnelser på det i ulike kulturer. På samme måte er den guddommelige kraften den samme over alt. Begrepet hindu kommer av elven Indus, det vil si at betegnelsen er geografisk og ikke religiøs: Alle som bor i Indusdalen (et gammelt navn på India) er i prinsippet hinduer. I buddhismen heter det at Buddhas lære er tilgjengelig for alle mennesker på alle nivåer - dharma er tilgjengelig i enkle bilder så vel som i mer sofistikerte teorier. Selv om det finnes misjonsbevegelser innenfor både hinduismen og særlig buddhismen, har mange representanter for disse religionene vært tidlig ute når det gjelder dialog og samarbeid mellom religionene. Selv om det innebærer en forenkling av virkeligheten, kan vi si at den viktigste forskjellen mellom østlige og vestlige religioner på dette punktet kommer av at de vestlige religionenes utgangspunkt er lydighet mot en Gud som gir sine bud, mens de østlige er basert på innsikt i menneskets natur. 15