Fri tilgang til foto på nett

Størrelse: px
Begynne med side:

Download "Fri tilgang til foto på nett"

Transkript

1 Fri tilgang til foto på nett Ulvøya, Oslo Foto: Dagbladet/Norsk Folkemuseum 1

2 Innholdsfortegnelse 1.Innledning Prosjektet fri tilgang til foto på nett Høyoppløselige bilder på nett... 7 Flickr... 7 The Commons on Flickr Victoria & Albert museum Hvorfor høyoppløselige filer? Fotosamlingene ved Maihaugen og Norsk Folkemuseum Fotosamlingene Komplekst og rikholdig materiale Forvaltning og bevaring Dialog med brukerne Etiske vurderinger Juridiske utfordringer Juridiske vurderinger i forbindelse med fri tilgang til fotografier ved advokat Andreas Galtung Innledende bemerkninger Utgangspunktet for utredningen er Norsk folkemuseum og Maihaugens prosjekt Fri tilgang til fotografier på nett Fotografens rettigheter Fotografens rettigheter - innledende bemerkninger Fotografiske bilder Hvem er fotograf i lovens forstand - rettighetssubjektet Hva er et fotografi i lovens forstand Reproduksjonsfotografier Fotografier som del av film Opptaksmateriale Når er det ikke lenger et fotografi? Åndsverklovens 1 og 43 a Kort om hva beskyttelsen innebærer I hvilken grad kan fotografiene være i det fri Innledende bemerkninger Vernetid utløpt For fotografiske bilder 43 a For fotografiske verk, jf åndsverklovens

3 Offentlige dokumenter Andre enn fotografens rettigheter Den opphevede fotografilovens Avtaler om opphavsrettigheter Rettighetsovergang i arbeidsforhold Avbildede personers rettigheter Retten til eget bilde samtykke Individer har rett til eget bilde Hvem dobbeltgjengere og look alikes Hva ligger i samtykke Hvem kan samtykke Mindreårige, umyndige Hvem kan samtykke på barns vegne? Når omsorgen er overtatt av barnevernet Grensene for hva foreldrene/verger kan samtykke i Når barna ikke vil Hva gjelder samtykke for Tolking av samtykke/avtaler om offentliggjøring av fotografier Spesialitetsprinsippet og uklarhetsregelen Retten til eget bilde unntak Har aktuell og allmenn interesse Reklame Avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet Bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft Vernetid for personbilder Ulovfestet personvern To mistenkelige personer fra To mistenkelige personer og fotografier i dag Ulovfestet personvern og prosjektet Fri tilgang Straffelovens Hvem beskyttes Hva vernes det mot? Det internasjonale vernet Vernet for fotografiske- verk og bilder Det internasjonale vernet for 45 c og retten til eget bilde

4 Forholdet til personopplysningsloven Formål og utgangspunkt Unntaket i personopplysningslovens Datatilsynets tjeneste slettmeg.no Sletterutiner? Kan det være knyttet rettigheter til avbildede objekter Byggverk kan fritt avbildes, jf. Åndsverkloven Bruksvilkår Hva slags vilkår bør lages? Creative Commons en mulighet Kan en bruke CC Lisenser? Ulike Creative Commons lisenser Ikke tilpasset norsk rett Utslag av amerikansk tankegang CC lisenser omhandler bare opphavsrett ikke retten til eget bilde, jf. åndsverklovens 45c CC laget for å passe til Bernkonvensjonen CC og domstolene CC-lisenser og verk falt i det fri Konklusjon på CC lisenser Bildebyråene og økonomi Hvem bruker bildebyråene? Bevare og formidle Bildeformidlingen i framtiden Tilpasning Digitaltmuseum.no Rettigheter og Creative Commons-lisensiering Høyoppløselige bilder Anbefalinger Kilder Litteratur Litteratur juridisk utredning Rettspraksis Lovforarbeider Andre uttalelser

5 1.Innledning Best mulig tilgjengelighet til mest mulig for flest mulig! De siste årene har museene åpnet sine samlinger på nett, og søker i dag dialog med brukerne om kunnskapsutvikling på en helt annen måte enn før. Dette er også viktige føringer for museene i stortingsmeldingen Framtidas museum 1. Utviklingen må sees i sammenheng med hvordan nettet de siste årene i stadig større grad har blitt et verktøy for kommunikasjon, deltakelse og sosiale aspekter. På nettet kan publikum få tilgang til kataloger, samlinger og kulturarvsmateriale, både nasjonalt og internasjonalt, med stadig større fokus på åpenhet knyttet til bruk og deling av digitalt materialet. Prosjektet fri tilgang til foto på nett Norsk Folkemuseum og Maihaugen jobber aktivt med å gjøre samlingene tilgjengelig for flest mulig, og har i dag store samlinger på nett. Vi vil ha dialog med publikum om samlingene og kunnskapen om dem. Samlingene skal være en arena for opplevelse og læring. I tråd med egne strategiske planer ønsker vi å kunne tilby mest mulig fri tilgang til vårt digitale bildemateriale. Vi ønsker å gjøre samlingene på nett mer attraktive for brukerne gjennom å tilby større bildefiler enn i dag. Konkret er målet å kunne tilby bilder i høy oppløsning for allmennheten, fortrinnsvis for ikke-kommersiell bruk. Men hvordan får vi dette til? Vi har store og komplekse samlinger, og vi forvalter avtaler som ble laget lenge før internett var påtenkt. Det kan virke utfordrende å tilgjengengeliggjøre så mye som mulig og samtidig ivareta lover og regler på en god måte. Hvilke muligheter, utfordringer og problemstillinger står vi ovenfor når det gjelder juridiske forhold? Eller etiske problemstillinger? Ofte ser vi at brukerne kan være i tvil om hvordan de kan bruke bildene. Er det mulig å definere et rom for bruk i tråd med lovverk og til beste for brukerne? Hvordan kan fri tilgang praktiseres? Hva kreves av oss i forhold til klargjøring av eksisterende data? Hvilke tekniske løsninger må på plass? Vil tilgang til bilder i høyere oppløsning ha noen 1 Stortingsmelding nr. 49 Framtidas museum

6 konsekvenser for hvordan vi arbeider med bildeformidling gjennom bildebyråene? Hvordan kan vi gjennomføre fri tilgang til foto i praksis? Formålet med denne rapporten er å utrede disse spørsmålene. Den handler først og fremst om tilgjengeliggjøring av høyoppløselige bildefiler, men mange av de samme spørsmålene og utfordringene gjelder for tilgjengeliggjøring av historiske bilder, filmer og lydklipp på nett generelt, uansett oppløsning. Rapporten omfatter både fotografiske samlinger og gjenstandsfotografier i samlingene, og er resultat av et prosjekt gjennomført av Maihaugen og Norsk Folkemuseum i perioden mai 2010 til juni Prosjektet er finansiert med støtte fra Norsk Kulturråd. Vi håper at prosjektet kan ha verdi for andre museer og institusjoner som arbeider med bildeformidling og tilgjengeliggjøring. Den juridiske betenkningen i rapporten er laget av advokat Andreas Galtung som er spesialist i opphavsrett. Prosjektgruppen har bestått av: Guri Velure Camilla Damgård Anne-Lise Reinsfelt Marie Fongaard Seim Matilda Karlsson Gaute Jacobsen Tove Wefald Pedersen Bibliotekar, Maihaugen Fotograf, Maihaugen Fotograf, Norsk Folkemuseum Fotoarkivar, Norsk Folkemuseum IT-konsulent, KulturIT Direktør, Maihaugen (prosjektleder) Avdelingsleder, Norsk Folkemuseum (prosjektleder) Vi vil gjerne få takke Norsk Kulturråd for støtten til prosjektet! 6

7 2.Høyoppløselige bilder på nett Deltakelse, åpenhet og deling av data. Flere og flere bruker nettet ikke bare til å søke informasjon, men også for å kommunisere med andre, skape ny informasjon og nye sammenhenger. Mange museer har de siste årene utviklet seg i retning av mer fokus på dialog, samhandling og deling av data med publikum. Museene ønsker aktive brukere og diskusjon om kunnskapen og samlingene som formidles. Denne utviklingen har store likheter med hvordan internett de siste årene har blitt stadig mer fokusert på deltakelse og sosiale aspekter, også kalt web 2.0. Til forskjell fra tradisjonelle websteder, er websteder og funksjoner som ses som web 2.0 opptatt av at besøkerne er brukere og ikke bare passivt tar del av informasjonen. Brukerne oppmuntres til å delta og gjøre endringer, skape egen data og også samhandle med andre brukere. De sosiale og deltakende aspektene er kjernen i web 2.0. Eksempler på nettsteder som dette er Wikipedia og Flickr. DigitaltMuseum som er utviklet av KulturIT har også beveget seg i denne retningen, og gir mulighet for brukertagging, tilbakemeldinger og kommentarer fra publikum. Mange museer og nettsteder tilbyr i dag tilgang til fotomateriale i relativ lav oppløsning. Det er tilgjengeliggjøring på nett som er hovedanliggende, og det henvises ofte til egne nettsteder med betalingstjenester for tilgang til større filer. Men i stadig større grad gis det også tilgang til filer av mer høyoppløselig format. Her er noen eksempler: Flickr Den kommersielle tjenesteleverandøren Flickr, som eies av Yahoo, tilbyr brukere å laste opp fotografier og dele dem med andre. Det er åpent for alle, inkludert privatpersoner å bruke bildedelingstjenesten. En rekke museer og institusjoner med offentlige fotosamlinger har valgt å tilgjengeliggjøre bilder i gratis høyoppløselig versjon gjennom dette nettstedet. 7

8 Bildene presenteres etter tema og kategoriseres hovedsakelig på to nivåer: Samlinger (collections) og bildeserier (sets). Nasjonalbiblioteket i Norge har for eksempel lagt ut en samling de kaller Henrik Ibsen, Ved å klikke seg inn på denne får man opp fire underserier som Henrik Ibsen, events og Henrik Ibsen, portraits. Bildene tagges med emneord (tags). En egen side viser alle emneordene. Man kan også få en oversikt over deres mest populære emneord. Under archives får man en fullstendig oversikt over alle bildene institusjonen eller personen har lagt ut. Det er organisert etter fotografienes dato og når bildene ble lagt ut. Et virtuelt kart som knytter bildene opp mot stedsnavn, gir en annen inngang til bildene. Bildene som Nasjonalbiblioteket har lagt ut kan lastes ned i syv forskjellige størrelser med Creative Commons-lisens. Den største filstørrelsen Nasjonalbiblioteket tilbyr er 1024x710 pixler. Større filer må bestilles fra institusjonen. Flickr utvikles stadig og det ligger også flere muligheter for organisering og formidling av bildene utover det som er nevnt her. 8

9 Privatpersonen eller institusjonen som legger ut bildene lager sin egen profilside på Flickr. Nasjonalbiblioteket bruker sin profilside til å gi informasjon om egne samlinger og digitaliseringen av dem, mål og visjoner samt opplysninger om hvordan bildene som er lagt ut på Flickr kan brukes: The National Library of Norway has joined Flickr to increase public access to our digital collections. All digital files have been reproduced by The National Library of Norway unless otherwise noted. The documents are free to use, if no other exception is expressed. All images that are uploaded to The National Library of Norway s photostream on Flickr are in the public domain because the copyright has expired as to Norwegian copyright law, and/or the copyright belongs to the library and has been wavered. Please make a clear source reference to The National Library. Please link back when sharing photos on the Internet. Questions regarding high quality reproduction should be directed to the library

10 Via lenker på profilsiden blir du ledet inn på Nasjonalbibliotekets egne sider. Flickr fungerer på den måten både som en formidlings- og markedsføringskanal for institusjonen. Ved å distribuere bilder og informasjon i flere kanaler, slik som Flickr, kan det bidra til å lede trafikk til egne nettsider. The Commons on Flickr The Commons on Flickr ble lansert i 2008 som et pilotprosjekt i samarbeid med The Library of Congress i USA. Per oktober 2010 er 46 arkiver, museer, bibliotek og andre kulturinstitusjoner involvert. Programmet har to hovedmål. Det ene er å øke tilgjengeligheten til offentlige fotosamlinger. Det andre er å gi det allmenne publikum muligheter til å bidra med informasjon og kunnskap om bildene. Av norske institusjoner er for eksempel Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane og Bergen bibliotek representert. Felles for bildematerialet som blir lagt ut på Flickr Commons, er at fotografiene av ulike årsaker er uten rettighetsbegrensninger. Dette er et krav for å være med i programmet: Participating institutions may have various reasons for determining that "no known copyright restrictions" exist, such as: 10

11 1. The copyright is in the public domain because it has expired 2. The copyright was injected into the public domain for other reasons, such as failure to adhere to required formalities or conditions 3. The institution owns the copyright but is not interested in exercising control; or 4. The institution has legal rights sufficient to authorize others to use the work without restrictions. 3 Institusjonene som er tilknyttet Commons on Flickr legger bare ut utvalgte deler av sine fotosamlinger gjennom denne kanalen. Deres fullstendige samlinger presenteres i mange tilfeller via institusjonenes egne nettsider hvor vanlige betalingstjenester gjelder for fotobestilling. Link til hovedsamlingene finnes på institusjonenes profilside på Flickr. Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane viser for eksempel bildene sine i sju ulike størrelser: Square (75x75), thumbnail (82x100), small (196x240), medium 500 (408x500), medium 640 (523x640), large (836x1024) og original (3744x4587). Bildene er lisensiert med bruk av Creative Commons-lisenser. Se også for nærmere presentasjon av samlingene. Victoria & Albert museum Et museum som har valgt å tilby fri tilgang til nedlasting av digitalt bildemateriale i høy oppløsning på egne nettsider, er Victoria and Albert Museum i London (V&A). Museet forvalter en omfattende samling av gjenstander og fotografier. Over en million objekter er søkbare gjennom nettstedet

12 Her kan publikum søke i samlingene, få informasjon om objektene og laste ned både lavoppløselige og høyoppløselige bilder til privat bruk: «Personal use means the use of a single copy of each image by one person for non-commercial purposes, for example education, academic study, scholarship or research.» 4 Nettstedet baserer seg på at brukerne selv administrerer bestillingene gjennom en påloggingstjeneste hvor man aksepterer vilkår for bruk. I registreringen lager man sitt eget brukernavn og passord, oppgir e-postadresse, hva slags bruker man er (academic, student etc), og eventuell tilknytning til organisasjon samt kontaktadresse

13 Registreringsskjema, V&A Search the Collections Ved søk i basen får man opp en treffliste med lavoppløselige bilder. Bilder som er bundet opp av copyright kan ikke lastes ned i høyoppløselig versjon. Bilder som er åpne for slik nedlasting legges i en ordrekurv. I ordrekurven kan man administrere bildene som er lagt til. Her kan man lagre postene, gi ordrene navn samt eventuelt velge å utføre ordren umiddelbart. Når ordren utføres, får man opp spørsmål om hva bildene skal brukes til og vilkårene for bruk må aksepteres. Når bildet er klart for nedlasting, trykker man på download og bildet lagres på datamaskinen. Filen er tilgjengelig i ordrekurven i fem dager. Bildene i høyoppløselig versjon skal være på 300 dpi. Bak tjenesten ligger en grunnholdning om at man stoler på at brukerne følger vilkårene for bruk. Søk i samlingene til V&A kan gjøres uten å logge seg på tilsvarende DigitaltMuseum. Vil man bestille bilder for kommersiell bruk, blir man henvist til V&A sitt bildebyrå med egen nettside: Kommersiell bruk defineres som: «( ) any commercial 13

14 publication or project, in academic publications of more than 4,000 copies, or in any television or video, multimedia, website or other electronic media.» 5 Andre museer som tilbyr gratis nedlasting av bilder for ikke-kommersiell bruk er British museum i London (www.britishmuseum.org ) og Brooklyn museum i New York (www.brooklynmuseum.org). Hvorfor høyoppløselige filer? Hvorfor skal vi tilgjengeliggjøre større bildefiler enn i dag? Vi opplever at tilgang til større bildefiler på nett er etterspurt av mange av våre brukere. En fersk brukerundersøkelse fra DigitaltMuseum viser også at 92% av dem som svarte mente det var svært eller ganske viktig å kunne se høyoppløselige bilder. 6 Det handler ikke bare om mulighet til å laste ned bildene i større format, men også kunne studere detaljene i fotografiene og gjenstandsbildene bedre. Dette vil være positivt for forskere, studenter og alle andre som bruker nettstedet som en inngang til å studere hva vi har i samlingene våre, gjerne før de besøker oss. Større bildefiler vil også yte bedre rettferdighet til fotografen og kunstneren som opphavsmann og skaper av bildet og/eller verket. Hva som regnes som høyoppløselige filer vil variere, og kan sikkert diskuteres lenge og vel. Dette vil helt sikkert også endre seg i tiden framover. Det foreslås i dette prosjektet at de høyoppløselige filene på nett minimum bør være 300 dpi, og ca pixler. Det vil si bildefiler som i praksis kan skrives ut i A4 format. Det anbefales å tilgjengeliggjøre JPG-filer av økonomiske og praktiske årsaker. Større filer vil således åpne for nye bruksområder enn det som er mulig i dag. På den andre siden vil større filer kreve mer serverplass og også være et kostnadsspørsmål. Man må derfor definere en filstørrelse som det vil være praktisk mulig å gjennomføre. Samtidig mener vi også at størrelsen på katalogbildene generelt bør økes Brukerundersøkelse gjennomført på mai

15 3.Fotosamlingene ved Maihaugen og Norsk Folkemuseum Maihaugen og Norsk Folkemuseum forvalter store samlinger av fotografier. Bildemateriale i digital form er tilgjengeliggjort på DigitaltMuseum i lavoppløselig format. Samlingene til fotografene Andres Beer Wilse ( ) og Axel Lindahl ( ) er tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nettsted GalleriNOR i samme kvalitet. Det er et overordnet mål at samlingene skal gjøres tilgjengelig i størst mulig grad. Det innebærer at katalogopplysningene i Primus gjenstand og fotografi overføres til DigitaltMuseum, så sant opplysningene ikke er klausulert, materialet er vurdert som internt eller det er andre vektige grunner til at materialet ikke kan publiseres på nett. Arbeid på jernbanen i Gudbrandsdalen Foto: Hans H. Lie/ Maihaugen Fotosamlingene Maihaugen forvalter ca fotografier, og samlingen inneholder større og mindre delsamlinger fra forrige århundre og første del av 1900-talet. Ca. 170 fotosamlinger er etter 15

16 fotografer fra Gudbrandsdalen og fotobutikker i Lillehammer. De varierer i størrelse fra 50 til negativer. Mange av samlingene er deponert. I tillegg har museet egen fotodokumentasjon fra grunnleggeren Anders Sandvigs tid og fram til i dag. Størsteparten av fotografiene er negativmateriale, og en del er registrert i Primus og lagt ut på nett. Her finnes også materiale fra de konsoliderte enhetene Dikterhjemmene, Postmuseet, Norges olympiske museum og Norsk handverksutvikling. I Primusbasen er det nå objekter, fordelt på gjenstander, foto, film og bygningshistorikk. Av disse er foto, men kun poster er med digitalt bilde. I tillegg er det noen hundre film og lydregistreringer poster er gjort tilgjengelig på DigitaltMuseum. Fotografiene utgjør ca poster. Skiglede, Vinstra Foto: Hans H. Lie/Maihaugen Norsk Folkemuseums bildesamling består av ca fotografier, trykk og annet bildemateriale hovedsakelig fra perioden 1850 og fram til i dag. Den inneholder mange delsamlinger og materialtyper, fra sølvplater og glassplater via nitrat og polyester, til digitale filformater og ulike fotopapir. Ca fotografier og annet bildemateriale er registrert i Primus fra 1994 og fram til i dag. Det gjøres oppmerksom på at det reelle antall fotografier er 16

17 mye større da mange bilder er registrert som serier med opptil bilder på en og samme post. Det aller meste av materialet samt gjenstandsfotografier, totalt ca objekter/poster er tilgjengelig på DigitaltMuseum. Norsk Folkemuseum har også inngått samarbeid med Oslo byarkiv og Oslo Museum om overføring av bildemateriale til nettstedet for historiske Oslo-bilder; Enkelte deler av samlingene er klausulert og derfor ikke tilgjengelig på nett. Vanlige grunner til klausulering er hensyn til personopplysningsloven og åndsverksloven. Det gjelder særlig der det er manglende samtykke fra avbildet person og/eller at informasjonen inneholder sensitive personopplysninger. Det er rutiner ved museene for at klausuleringen skal tas bort når det ikke lenger er lovhjemmel for den. Fra Folkemuseets storgårdsundersøkelser. Farmen gård på Hamar i Foto: Dagbladet/Norsk Folkemuseum 17

18 Komplekst og rikholdig materiale I likhet med andre museer har Norsk Folkemuseum og Maihaugen større og mindre enkeltsamlinger fra amatørfotografer, profesjonelle fotografer og institusjoner - fra fotografiets barndom og fram til i dag. Kompleksiteten er stor når det gjelder motivkrets. Portretter, folkedrakt- og folkeliv, landskapsfotografi, håndverksdokumentasjon, arbeidsliv, pressefotografi og idrett er noen eksempler. Fotografier av museets gjenstander utgjør også en betydelig del av museenes fotodokumentasjon. Innen temaet dokumentasjons- og forskningsprosjekter/-reiser har museene betydelige fotosamlinger, og en rekke er laget av museenes egne fotografer. I samarbeid med Oslo Museum, avdeling Interkulturelt Museum har Norsk Folkemuseum bygget opp et arkiv om nyere norsk innvandring gjennom prosjektet Norsk i går, i dag, i morgen. Her finnes flere tusen fotografier fra museets egen fotograf Anne-Lise Reinsfelt. Museet har også samlet inn bildemateriale fra 1900-tallet i forbindelse med innredning av leiligheter i bygården Wesselsgate 15 i friluftsmuseet. Maihaugen har gjennomført en rekke dokumentasjons- og forskningsprosjekter, som for eksempel Dokument 2000 etablering av nye hjem i Lillehammer, OL-dokumentasjon før, under og etter Lillehammer OL i 1994, dokumentasjon av håndverk før og nå, og fotodokumentasjon knyttet til interiør og eksteriør i 1900-tallets boliger. En av de nyere større samlingene på Norsk Folkemuseum er fra forlaget Bonytt. Den består av arkivmateriale og fotografier fra magasinet Nye Bonytt. Materialet er fra perioden 1968 til 1989 og gir et spennende innblikk i hjemmets og interiørets utvikling. En annen stor samling er pressearkivet til Dagbladet fra som består av ca negativer. 18

19 Spiseplass i liten leilighet. Nye Bonytt Foto: Lene Knäck/Jan Larsen/Bonytt/Norsk Folkemuseum Forvaltning og bevaring Alle fysiske samlinger er lagret i klimastyrte magasiner. De digitaliserte delene av samlingene er lagret på server; museets digitale magasiner. Det digitale fotoarkivet består av nye opptak samt skannede kopier av museets negativ og positivsamlinger. Arkivet vokser raskt. Her skal de gode filene kunne gjenfinnes og lagres for ettertiden i riktig format. Det digitale arkivet må bygges opp over tid, og er et viktig utgangspunkt for rask og effektiv formidling av museenes fotomateriale i framtiden. Pr. dato er mange av fotografiene på Digitalt Museum i så lav oppløsning at de må digitaliseres på nytt ved bestilling. 19

20 Kiste fra Hol i Hallingdal. NF Foto: Anne-Lise Reinsfelt/Norsk Folkemuseum Dialog med brukerne Vi får en rekke tilbakemeldinger fra brukerne. Det er gjerne kommentarer og spørsmål om materialet som ligger på nett. Svært mange søker informasjon og materiale om steder, datoer og personer de har tilknytning til - gjerne hjemsted. Statistikk for DigitaltMuseum for perioden 1. januar mars 2011 viser at det totalt var besøk fra 111 land på nettstedet. Gjennomsnittstiden på nettstedet var ca 17 minutter. Besøkene er fra mange land, og fra Norge var det besøk via 514 steder eller byer. Antall tilbakemeldinger er økende og forventes å øke kraftig i takt med videreutviklingen av DigitaltMuseum og større filer på nett. Vi er svært glade for dialogen med brukerne. Ofte har de informasjon og unik kunnskap om objektene som vi vanskelig kan innhente på annen måte. 20

21 Museene formidler også fotosamlingene på egne nettsteder. Der er det gjerne en nærmere presentasjon av enkeltsamlinger med utfyllende informasjon. Flere presentasjoner har lenke til postene i DigitaltMuseum. Samlingene er selvfølgelig en sentral del av forsknings- og formidlingsarbeidet generelt på museene gjennom utstillinger, publikasjoner og dokumentasjonssentre for publikum. Etiske vurderinger Tilgjengeliggjøring av bildemateriale på nett fra museenes samlinger kan og bør reise en rekke etiske problemstillinger. Det gjelder særlig bilder av personer. Selv om bildene er klarert i forhold til lover og regler, kan det være hensyn som gjør at nettpublisering ikke er ønskelig eller riktig likevel. Det gjelder for eksempel bilder som kan oppleves som pinlige, sårende eller nedverdigende. Det må altså gjøres en selvstendig vurdering og refleksjon om hvorfor bildet tilgjengeliggjøres. Hvilken sammenheng og kontekst skal bildet stå i? Hvilke konsekvenser kan det eventuelt ha for personene som er avbildet dersom bildet tilgjengeliggjøres? Hva har de samtykket til? Hva har de selv oppfattet at de samtykket til? Og til hvilket formål? Samtidig er det vår erfaring at vi i det store og hele får positive tilbakemeldinger fra publikum, og at det sjelden oppstår problemer rundt dette. Men skjer det er det viktig å ha god dialog, reagere raskt og være lydhør i forhold til eventuelle spørsmål eller klager. 21

22 Journalistelever øver seg. Gjøvik Foto: Dagbladet/Norsk Folkemuseum Juridiske utfordringer Det er et mål for oss å ha klare og dekkende kontrakter for inntak av fotografisk materiale som ivaretar åndsverkslovens bestemmelser og personopplysningsloven, og som gir anledning til tilgang for allmennheten i størst mulig grad. Men som mange andre museer har også vi eldre fotosamlinger som er overført til oss langt tilbake i tid. Avtalene kan ha ulike formuleringer når det gjelder hva slags bruk som tillates og hva slags rettigheter som er overført. Ofte foreligger det kun et gavebrev som gir museet full rett til å bruke samlingene, eller i noen tilfeller et deponi som gir museet samme rett til bruk: «fritt til forskning, publikasjoner og utstillinger.» Enkelte samlinger kan også av ulike (ofte ukjente) årsaker mangle skriftlig avtale. Samlingene inneholder både bilder med kjent opphavsrett og dels 22

23 bilder som har falt i det fri etter åndsverkslovens bestemmelser. En del materiale er det få eller ingen opplysninger til, og det kan være vanskelig å vite om bildene har falt i det fri eller ikke. Det kan også være krevende å innhente disse opplysningene i ettertid. Eldre avtaler er laget lenge før dagens muligheter til å vise materialet på nett. Det kan være krevende å finne ut av om formuleringene i de eldre kontraktene således gi oss anledning til å publisere bildene på nett. Språkforsker Konrad Nielsen ved fotoapparatet. Karasjok. Ukjent datering og ukjent fotograf. Foto: Norsk Folkemuseum I samlingene er det mange bilder med ukjent fotograf og ukjent avbildet person. Som historisk kilde kan de likevel være svært interessante for allmennheten. Det er vanskelig å vite om bildene er falt i det fri, og det svært utfordrende å klarere bruk. Vi har også materiale hvor avbildet person ikke har gitt noen tillatelse utover formuleringen at bildet kan inngå i samlingene og tilgjengeliggjøres på nett. Å la materialet være dødt til man er helt sikker er en dårlig løsning fra et brukerperspektiv. Hvordan kan vi på en pragmatisk måte ivareta alle parters interesser samtidig med at slike bilder kan gjøres tilgjengelig for publikum 23

24 i størst mulig grad? Hvor mye undersøkelser må og bør vi gjøre før vi kan si at vi at har prøvd å finne rettighetshaverne og avklart rettighetene? For nyere materiale foreligger det gjerne avtaler om bruk med tillatelse til å videreformidle bildene. Det har vært stort fokus på fotojuss og avtaler gjennom flere publikasjoner på feltet fra sentralt hold (ABM-utvikling blant annet) de siste årene. Både Maihaugen og Norsk Folkemuseum har også store mengder fotografier tatt av museets egne fotografer, og forvalter således rettighetene til mye av materialet selv. Ved inntak av nytt materiale inngår museene og giver/selger en kontrakt for overdragelse av bildene. Det tas utgangspunkt i en standard kontrakt som tilpasses hvert enkelt tilfelle. Kontrakten til Norsk Folkemuseum sier blant annet: Fotografiene vil inngå i Norsk Folkemuseums bildesamling. Formålet med samlingen er å bevare, tilgjengeliggjøre og formidle fotohistorisk materiale for publikum. Fotografiene vil registreres i museets database og opplysningene vil kunne bli publisert og brukt i utstillinger, tidsskrifter, nettpresentasjoner, markedsføring etc. Bildene vil også være tilgjengelig for bruk for allmennheten gjennom museets nettbaserte fotodatabase og bildebyrå. Personopplysninger lagres i tråd med reglene i personopplysningsloven. Norsk Folkemuseum forbeholder seg retten til å eventuelt avhende hele eller deler av fotomaterialet. Giver eller selgers forhold til materialet når det gjelder eiendomsrett og opphavsrett oppgis. Det presiseres om giver/selger overdrar rettighetene til materialet, jamfør åndsverkloven, og eiendomsretten til museet, eller kun et av alternativene. Spesielle vilkår i kontrakten påføres under eget punkt. Spørsmålet er om denne kontrakten bør justeres i forhold til å kunne tilgjengeliggjøre større bildefiler på nett? Utfordringen kommer når vi får inn nyere materiale der giver har eiendomsrett til eksemplarene og det er uklart hvem som har opphavsrett til materialet. Alternativt er at navet på den som har opphavsrett er kjent, og da må vi selv gjøre avtale med rettighetshaver. 24

25 Som vist i forrige kapittel er det mange museer som tilgjengeliggjør bildemateriale på nett som har omfattende beskrivelser av vilkår og rettigheter for bruk av materialet. Det er i dag mulig å bruke Creative Commons-lisenser i Primus og DigitaltMuseum. En rekke museer har allerede merket sitt materiale med disse lisensene. Nordiska museet har nylig utarbeidet en rapport om Creative Commons-lisensiering av digitale bilder. Rapporten er interessant og relevant i denne sammenheng. En arbeidsgruppe ved museet har testet ut Creative Commons-lisensiering på et utvalg bilder på Flickr, og erfaringene virker positive: «Arbetsgruppens uppfattning är att Creative Commons-licenserna fyller en viktig funktion både internt och externt.» 7 Vi ser for oss å bruke Creative Commons-lisenser på materiale som vi forvalter. Se også og for nærmere beskrivelse av vilkår og innhold. Formålet er å gjøre det enkelt for brukerne å få oversikt over hva slags bruk som er mulig, skape en større bevissthet internt om opphavsrettslige spørsmål og bruke et system som er kjent mange steder i verden i dag. Men hva betyr disse vilkårene for brukerne og hva kan brukerne i så fall gjøre videre med materialet? Hvordan kan vi sikre oss at vi har ivaretatt vårt ansvar som formidler av materialet? Det gjelder også i forhold til eventuell tredjeparts krav i framtiden? Bør bildene i tillegg til Creative Commons-lisenser ha en egen ledetekst eller godkjenningsfunksjon på nettsiden om bruk og vilkår? Det gjelder for eksempel informasjon som at vi ikke har funnet kjente rettighetshavere, om hvor en evtentuell rettighetshaver kan ta kontakt og/eller informasjon om fotografens ideelle rettigheter. Hva bør en slik ledetekst eller godkjennelse i såfall inneholde? Hvordan bør vi behandle en eventuell klage fra giver, opphavsmann eller avbildet person?

26 Skuronn på Lysgård, antakelig Foto: Marius Berge/Maihaugen Det er en hovedmålsetning for prosjektet å tilby høyoppløselige filer for publikum til ikkekommersiell bruk. Men det vil også være mulig å tilby høyoppløselige filer til all type bruk. Hvordan definerer man forskjellen mellom kommersiell eller ikke-kommersiell bruk? Er det bruken eller brukerne som avgjør? Mange har forsøkt seg på å klargjøre dette. Vi viser til definisjonene som ligger til grunn for Creative Commons-lisensieringen og som behandles utførlig i neste kapittel. Museene forvalter store mengder bilder som har falt i det fri og bilder med rettigheter knyttet til seg. Hva avgjør om bildene kan være tilgjengelig for kommersiell eller ikke-kommersiell bruk? Kan bildene brukes fritt dersom materialet har falt i det fri eller museet har fått overdratt rettighetene? Det kan oppleves som utfordrende på den ene siden å skulle tilgjengeliggjøre så mye som mulig, og ivareta ansvaret som er pålagt oss gjennom norske lover og regler. Vi skal jo gjøre begge deler! Hva er mulig å få til? Og hvordan bør vi i så fall gå fram? Hva er handlingsrommet vårt på bakgrunn av vår rolle som formidler av kulturhistorisk materiale for 26

27 publikum? Til å vurdere de juridiske spørsmålene har vi fått hjelp av advokat Andreas Galtung som er spesialist i opphavsrett. Han har skrevet den juridiske vurderingen i neste kapittel. 4. Juridiske vurderinger i forbindelse med fri tilgang til fotografier ved advokat Andreas Galtung Fotografiet viser unge rekrutter ca Mann nr. tre fra høyre: August Andreas Galtung er forfatterens farfar. 27

28 Innledende bemerkninger Internett er skyld i denne utredningen. Norsk folkemuseum og Maihaugen henvendte seg til meg vinteren 2011 i forbindelse med at de har lagt ut en stor del av sin fotografisamling på nettet. For det meste er det fotografier som Folkemuseet og Maihaugen har fått overdratt fra andre. Hensikten er å gjøre denne billedsamlingen tilgjengelig for publikum på en enkel måte Utgangspunktet for utredningen er Norsk folkemuseum og Maihaugens prosjekt Fri tilgang til fotografier på nett Prosjektet er enkelt formulert slik: Norsk Folkemuseum og Maihaugen ønsker å gjøre bildematerialet i samlingene lettere tilgjengelig, for flest mulig. Det er et mål for prosjektet å kunne tilby fri tilgang til nedlasting av digitalt bildemateriale i høy oppløsning fra Digitalt Museum for ikke- kommersielle brukere. Dette vil gjøre Digitalt Museum og samlingene, mer attraktive for alle typer brukere. Gjennom økt bruk av samlingene vil også ytterligere informasjon om motivene, komme tilbake til katalogene. De juridiske vurderinger er i korte trekk: Hvilke begrensninger ligger i å publisere materialet på denne måten i forhold til ulik lovgivning. Hvordan skal fri tilgang, lisenser og brukerpålogging praktiseres og kan en bruke Creative Commons lisenser på materialet? Momenter beskrevet vil bli undergitt behandling. Ellers dreier problemstillingene seg om i hvilken grad det kan det være rettigheter til det en ønsker å legge ut. I beskrivelsen ligger at det stort sett dreier seg om fotografier. Som følge av det blir problemstillingene som skal behandles: Hva slags rettigheter kan det være knyttet til fotografiene reiser i hovedsak følgende spørsmål: 28

29 Fotografens rettigheter Andres rettigheter til fotografiet Avbildede personers rettigheter Fotografens rettigheter Fotografens rettigheter - innledende bemerkninger Et fotografi kan være vernet som åndsverk eller som et fotografisk bilde. Så lenge vernet består er forskjellen ubetydelig for den fotograf som har vernet. Hovedforskjellen er at det er vesentlig kortere vernetid for fotografiske bilder enn det er for fotografiske verk. Dette beskrives i detalj nedenfor. Inntil 1995 var fotografier vernet etter egen lov. Etter inkorporeringen i åndsverkloven var det et visst problem med hva en skulle gjøre med daværende fotografilovens 15, om retten til eget bilde. Strengt tatt hører den ikke hjemme i åndsverkloven, men den ble likevel med over som åndsverklovens 45 c. Fotografiske bilder Den overveiende del av alle fotografier er ikke fotografiske verk. Det gjelder også åpenbart fotografiene til Folkemuseet/Maihaugens samling. Utgangspunktet for vern av fotografiske bilder er å finne i åndsverklovens 43 a: 43a. Den som lager et fotografisk bilde, har enerett til å fremstille eksemplar av det, enten det skjer ved fotografering, trykk, tegning eller på annen måte, og gjøre det tilgjengelig for allmennheten. Eneretten til et fotografisk bilde varer i fotografens levetid og 15 år etter utløpet av hans dødsår, men likevel minst 50 år fra utløpet av det år bildet ble laget. Har to eller flere eneretten sammen, løper vernetiden fra utløpet av dødsåret for den lengstlevende. 29

30 Bestemmelsene i 2 andre til fjerde ledd, 3, 6 til 9, 11 til 21, 23 til 28, 30 til 39f og 39j til 39l, gjelder tilsvarende for fotografiske bilder i samme utstrekning som de gjelder for fotografiske verk. Er et fotografi gjenstand for opphavsrett, kan også denne gjøres gjeldende. Hvem er fotograf i lovens forstand - rettighetssubjektet Poenget her er at det er fotografen som i utgangspunktet får rettighetene til det fotografiske bilde. Siden det kan være uklart hvem som egentlig er fotograf, nevner jeg kort hva som ligger i problemstillingen. Tvil omkring dette spørsmål er neppe av veldig stor relevans for prosjektet som er utgangspunktet for utredningen. I utgangspunktet er fotografen den som trykker på utløseren og således setter i gang eksponeringen. Riktignok kan en godt tenke seg at vedkommende som trykker bare har som oppgave å følge instruksjoner fra en annen og da kan den aktuelle situasjon lett tilsi at det er den som gir kommandoen som etter loven er fotograf. Videre kan en godt tenke seg at det er flere om å sette i gang fotograferingen. To jobber i team. Den ene lyssetter og den andre stiller inn kamera. I så fall kan vi ha med et felles verk å gjøre. Regler for fellesverk har en i åndsverklovens 6. Som en ser av åndsverklovens 43 a, gjengitt ovenfor er 6 gitt tilsvarende anvendelse for fotografiske bilder. Ellers sier en gjerne at det må dreie som et menneske. Dresserer man et dyr til å ta bilder, får det ikke rettigheter. At rettighetene kan være gått over til arbeidsgiver eller andre i kraft av avtale kan selvsagt være tilfelle. Hva er et fotografi i lovens forstand Loven nevner den som skaper et fotografisk bilde. Det er da viktig å ha klart for seg hva et fotografisk bilde egentlig er. En kan gjerne definere fotografiet som en eksponering på lysømfintlig materiale, hva enten dette skjer digitalt eller på gammeldags vis på film. 30

31 Noen ytterligere legal definisjon finnes ikke, og går en til lovens forarbeider til 43a finner en at denne stort sett henviser til forarbeidene til loven av Både i tidligere forarbeider og i juridisk teori er fotografi først og fremst et bilde som er blitt til ved at lysbølger har påvirket lysømfintlig materiale. Dette passer god til den tradisjonelle negativ/positiv fotografiteknikk, som nå nesten er gått helt over i historien. De aller fleste fotografiske bilder som tas i dag er tatt med digitale kameraer. Kanskje er det til og med nesten litt slik at det om kort tid vil være vanskelig å få kjøpt tradisjonell film. Som fotografi regnes også tilsvarende typer av verk som for eksempel røntgenbilder. Våre tannleger har altså rettigheter til fotografier av våre tenner i sine arkiver. I dag er også disse i større og større grad digitaliserte, og røntgen og datateknologien har smeltet samen. Jeg har tidligere tatt til ordet for at termografier må være vernet som fotografier og står fast ved det fortsatt. Dette innebærer litt spøkefullt at dersom folkemuseet skulle ønske røntgenbilder av tenner i basen må også det forholdet til dem klareres. Reproduksjonsfotografier Når det gjelder spørsmålet i forhold til reproduksjonsfotografier, kan dette være langt mer interessant og viktig i forhold til Fri tilgang. Det har aldri vært antatt at fotokopier er vernet og da heller ikke digitaliserte fotokopier. Det vil si: Den som legger et fotografi på sin printer og får en kopi ut eller for eksempel en skanning til PDF eller annet format får ikke rettigheter til det. I dag er såkalt fotokopiering digital. Det må innebære at heller ikke skannede kopier er vernet. Som en videreføring av dette kan en si at ren reproduksjonmessig fotografering heller ikke er vernet. Fra svensk rettspraksis kjenner en til følgende tilfelle: Det gjaldt et spørsmål om hvorvidt offset plater var vernet etter den daværende svenske fotografilag (tilsvarende den norske fotografiloven av 1960). Saken gjaldt fotografirettigheter til repro filmer og offsetplater til 31

32 gratulasjonskort. Retten kom her til at en sto overfor en type fotografering som utelukkende hadde til hensikt å reprodusere kortene og det hadde ingen selvstendig betydning i forhold til fremskaffelsen av de aktuelle bildene. Dette gjelder høyst sannsynlig i Norge også, resonnementet om den rene reproduksjonsmessige fotografering også må gjelde der andre teknikker er brukt, som for eksempel mer vanlig fotografering. Eksemplet her er avfotografering av malerier. Etter min mening er slik fotografering ikke vernet etter loven ut i fra samme resonnement. Dette innebærer at dersom man finner et fotografi av et maleri som ikke lenger nyter opphavsrettslig vern fordi vernetiden er gått ut, vil man kunne bruke dette som grunnlag, i for eksempel et tidsskrift eller en bok uten å spørre fotografen. Dog skal en merke seg at spørsmålet ikke er prøvet i norsk og nordisk rett, utover det man finner i den svenske dommen nevnt ovenfor. Ut i fra den betraktning at fotografiet i seg selv ikke har noen verdi utover nettopp det å reprodusere det som avbildes mest mulig likt. Fotografer som driver med dette vil selvsagt føle dette urettferdig, og det er et argument i en annen retning at det ofte er dyrt, tidkrevende og vanskelig å foreta slik fotografering og at det derfor er urimelig at slik fotografering ikke skal ha vern, mens et alminnelig amatørfotografi har vern. Resonnementet er da tydeligvis slik, at for at noe skal være et fotografi i fotografilovens forstand, må fotografiet ha en egenverdi utover reproduksjon av et annet verk. Når det gjelder for eksempel bilder som er falt i det fri, gjør denne regelen at de virkelig blir frie. Om en alltid var nødt til å klarere med fotografen av bildet, ville det legge en begrensing på det aktuelle bildes frie bruk. Så skal en selvsagt være klar over at selv om dette er tilfelle, vil en selvsagt ikke ha krav på adgang til opptaks/grunnlagsmateriale som for eksempel en høyoppløselig billedfil. Men har man ett tilgjengelig, så må det være i orden. Et digitalt bilde av et Van Gogh maleri en finner på nettet vil en kunne bruke i en publikasjon dersom en ønsker det. Implikasjonen av dette er at dersom Folkemuseet/Maihaugen mottar fotografiske bilder eller filer av malerier behøver en ikke tenke på rettighetene til fotografen. Bare til maleren. 32

33 Dette vil selvsagt ikke gjelde fotografering av en skulptur, fordi den er tredimensjonal og derfor får et betydelig annerledes uttrykk enn det som ellers vil være tilfelle. Deri ligger egenverdien. 8 Fotografier som del av film Film får også vern etter åndsverklovens bestemmelser om fotografi. Det vil si at de enkelte bilder i det som til sammen utgjør en film er vernet etter 43 a (Om et enkelt bilde fra en film også kan få vern som åndsverk beror på om de øvrige vilkår i åndsverklovens 1 er oppfylt). Selv forekommer det meg rimelig opplagt at det må være slik. Synspunktet har også fått tilslutning i Borgarting lagmannsretts dom fra 2003, der det så vidt dukker opp som et spørsmål. 9 Opptaksmateriale Negativer er også vernet av de aktuelle bestemmelser i åndsverkloven, dette følger både av forarbeider og juridisk teori. Nå er det etter hvert ikke lenger negativer som er spørsmålet, men filene. En må følgelig kunne si at også fotografier i form av datafiler er vernet. Fotografiet må ikke ha materialisert seg på en papirkopi. Dette er opplagt ellers ville det for eksempel være umulig å selge fotografier i form av datafiler. En datafil, som når den blir vist, vil være vernet som et fotografi, om det da oppfyller et av kriteriene i åndsverklovens 43 a (alternativt 1). Når er det ikke lenger et fotografi? Dagens teknologi gjør at grensen mellom hva som er et fotografi og hva som definitivt ikke er et fotografi er meget flytende, og det kan være på sin plass å stille spørsmål om hvor en eventuell grense går. Det jeg tenker på er særlig at databehandling av fotografier, gjør at man med de enkleste dataprogrammer, kan få et fotografi til å se ut som en annen type kunstverk. Det som i utgangspunktet var et fotografi, ser plutselig ut som en pennetegning eller et oljemaleri. Dette er skjedd ved enkle tasterykk uten noe særlig tanke. Men hva er resultatet? Er det fortsatt et fotografi eller er det blitt et åndsverk? Svaret må etter min 8 Se også Krabbe-Knudsen, Johan: Fotografiske verk og fotografiske bilder, åndsverkloven 1 og 43a.s Oslo Rettens Gang, 2004, s

34 mening være at dersom det er helt enkle manøvrer som får det til å forandre seg vil det være naturlig fortsatt å kalle det et fotografi. Er det derimot en mer avansert form for bearbeidelse som finner sted, kan det selvsagt være aktuelt å stille spørsmålet om hvorvidt det eventuelt er et åndsverk. Det kommer vi tilbake til senere i fremstillingen. Som konklusjon kan en vel si at dersom bare bearbeidingen er rent mekanisk er det naturlig at dette fortsatt er et fotografi. Ligger det vurderinger og kreativitet er det kanskje et åndsverk. Konsekvensen her er kanskje ikke annet enn at det er snakk om et åndsverk, eventuelt et sammensatt verk. Åndsverklovens 1 og 43 a Som nevnt er noen ganske få fotografier åndsverk eller såkalte fotografiske verk. Følgen er egentlig veldig enkelt sagt, at om de er det, har de noe videre beskyttelse både i tid og rom. For at et fotografi skal ha slik beskyttelse må vilkårene i åndsverklovens 1 være oppfylt. Denne lyder: 1. Den som skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket. Med åndsverk forståes i denne lov litterære, vitenskapelige eller kunstneriske verk av enhver art og uansett uttrykksmåte og uttrykksform, så som 1) skrifter av alle slag, 2) muntlige foredrag, 3) sceneverk, så vel dramatiske og musikkdramatiske som koreografiske verk og pantomimer, samt hørespill, 4) musikkverk, med eller uten tekst, 5) filmverk, 6) fotografiske verk, 34

35 7) malerier, tegninger, grafikk og lignende billedkunst, 8) skulptur av alle slag, 9) bygningskunst, så vel tegninger og modeller som selve byggverket, 10) billedvev og gjenstander av kunsthåndverk og kunstindustri, så vel forbildet som selve verket, 11) kart, samt tegninger og grafiske og plastiske avbildninger av vitenskapelig eller teknisk art, 12) datamaskinprogrammer, 13) oversettelser og bearbeidelser av verk som er nevnt foran. For fotografiske bilder som ikke er åndsverk gjelder 43a. Som en ser av bestemmelsens punkt 6), er fotografiske verk helt eksplisitt nevnt. Dette kom inn i forbindelse med fotografilovens inkorporering i 1995 etter en lang kamp om å få likestilt fotografier med andre åndsverk. For at et fotografi skal være et fotografisk verk må det ha verkshøyde. Det innebærer at fotografiet må være et resultat av en kreativ og skapende åndsprosess. Det sier seg selv at det kan være vanskelig å trekke grensene, og foreløpig har en ikke rettspraksis som gjør det. Det som er klart er at verkshøyde ikke er det samme som et krav om kvalitet. Fotografforbundet sa i forbindelse med høringen til den nye loven at: «Når et fotografi er resultatet av et bevisst valg av motiv, standpunkt, tid, belysning, billedutsnitt og ferdigbehandling, da må fotografiet likestilles med åndsverk.» 10 Kanskje er det en god måte å si det på. Avgjørelsen i det konkrete tilfelle vil imidlertid uansett være vanskelig. Grunnen til at dette kan være viktig i forhold til prosjektet om fri tilgang er særlig at vernetiden for åndsverk er dels betydelig lenger enn for fotografiske bilder. Det vil si at et fotografi kan være falt i det fri om det er et fotografisk bilde, men fortsatt kan være undergitt opphavsmannens beskyttelse dersom det er et fotografisk verk. 10 For hva som ellers er et åndsverk, se: Rognstad: Ole Andreas: Opphavsrett. Oslo 2009 ss

36 Kort om hva beskyttelsen innebærer Dersom et fotografisk bilde eller fotografisk verk er beskyttet innebærer det at rettighetshaver får de eneretter som er beskrevet i loven for øvrig. En skiller gjerne mellom økonomiske og ideelle rettigheter. De økonomiske finner en for vår del i 2 og 43a. Det dreier seg om retten til offentlig tilgjengeliggjøring og eksemplarfremstilling. I 43 a nevnes de slik: «. har enerett til å fremstille eksemplar av det, enten det skjer ved fotografering, trykk, tegning eller på annen måte, og gjøre det tilgjengelig for allmennheten.» De ideelle rettigheter er omhandlet åndsverklovens 3, denne gjelder for både fotografiske verk og fotografiske bilder (det henvises til denne i 43a). Dette gjelder retten til navngivelse i samsvar med god skikk og eller respektfull omgang med verket. Det som skjer gjennom prosjektet Fri tilgang ved å gjøre fotografier tilgjengelig, er inngrep i rettighetshavers enerett. Det er grunnen til at Fri tilgang må ha samtykke fra rettighetshaver. I hvilken grad kan fotografiene være i det fri Innledende bemerkninger Det er mange grunner til at fotografiske bilder og verk kan være i det fri. Rettighetshaverne kan for eksempel ha gitt avkall på sine rettigheter til dem. Eller mer aktuelt de kan være i det fri fordi vernetiden er utløpt. Vernetid utløpt Opphavsretten/ billedretten varer ikke evig. I utgangspunktet skulle dette være enkelt, men det er slett ikke alltid tilfelle. Fremstillingen her tar sikte på å gi en oversikt over hva som må sjekkes, før en tar sjansen på at det fotografiske bilde eller verk er falt i det fri. 36

37 For fotografiske bilder 43 a For fotografiske bilder er regelen som angitt i 43 a: «15 år etter utløpet av hans dødsår, men likevel minst 50 år fra utløpet av det år bildet ble laget.» Utgangspunktet her er en vesentlig kortere vernetid enn det som gjelder for åndsverk. Det er imidlertid ikke nok å konstatere at fotografen kan ha vært død i 15 år slik angitt. En må se når fotografiet faktisk ble laget, hvilket vil si hvilket år eksponeringen fant sted. Dette innebærer at vernetiden de facto blir 50 år for en fotograf som tar bildet samme år som han dør. Det vil si at for fotografier tatt på midten av 60 tallet vil det fremdeles i 2011, være rettigheter til det selv om fotografen døde kort tid etter fotograferingen. Ofte kan det kanskje være vanskelig å etablere når et bilde faktisk er tatt. I så fall må en falle tilbake på fotografens dødsår. Det vil kanskje ikke være problematisk i forhold til fotografier under prosjektet Fri tilgang. Poenget der er jo nettopp at fotografiene skal gi tidsbilder av vår kulturhistorie. For fotografiske verk, jf åndsverklovens 40 For dette prosjektet er betydningen av om et fotografi er et åndsverk, viktig ettersom vernetiden er betydelig lengre for åndsverk. 70 år ble innført etter EUs vernetidsdirektiv. Etter åndsverkloven 40 er den alminnelige vernetid for åndsverk 70 år (post mortem): 40. Opphavsretten varer i opphavsmannens levetid og 70 år etter utløpet av hans dødsår. For de verk som er nevnt i 6, regnes de 70 år fra utløpet av den lengstlevende opphavsmanns dødsår. For filmverk løper vernetiden fra utløpet av dødsåret for den lengstlevende av hovedregissøren, forfatteren av filmmanuskript, dialogforfatteren og komponisten av musikk som er frembragt med henblikk på filminnspillingen. 37

38 For en fotograf som døde i 1960 vil hans fotografier uansett når de er tatt, være vernet til og med år Som følge av dette vil det være viktig å fastslå om det som skal gjøres tilgjengelig er et åndsverk eller ikke. Er det tvil bør saken undersøkes. Offentlige dokumenter Åndsverkloven har i 9 en bestemmelse som unntar offentlige dokumenter for opphavsrett. Denne lyder: 9. Lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak av offentlig myndighet er uten vern etter denne lov. Det samme gjelder forslag, utredninger og andre uttalelser som gjelder offentlig myndighetsutøvelse, og er avgitt av offentlig myndighet, offentlig oppnevnt råd eller utvalg, eller utgitt av det offentlige. Likeledes er offisielle oversettelser av slike tekster uten vern etter denne lov. Åndsverk som ikke er frembrakt særskilt til bruk i dokumenter som nevnt i første ledd, og som det siteres fra eller som gjengis i særskilt vedlegg, omfattes ikke av denne bestemmelse. Første ledd gjelder heller ikke lyrikk, musikkverk eller kunstverk. Veldig praktisk og relevant er ikke denne bestemmelsen. Poenget er først og fremst at visse offentlige dokumenter som lover og dommer, forarbeider som norske offentlige utredninger ikke skal være undergitt opphavsrett. Dersom utredningene innholder fotografier som er tatt i forbindelse med utredningen vil disse ikke være vernet. De vil en med andre ord kunne bruke. Det er imidlertid rimelig å anta at de bare vil kunne brukes i den sammenheng de er anskaffet for. Er de del av en Norsk Offentlig Utredning (NOU), vil det måtte være i forbindelse med denne. 38

39 Andre enn fotografens rettigheter Bildene kan være arvet, eller det kan ligge en eller annen avtale til grunn. Det er viktig å merke seg at det ikke er noen formkrav eller krav til skriftlighet i denne forbindelse. Skriftlighet vil imidlertid alltid være å foretrekke av rent bevismessige grunner. Den opphevede fotografilovens 10 Prosjektet Fri tilgang må i utgangspunktet kunne stole på de som gir fotografiene. Rettslig sett holder ikke dette helt da rettighetene på ingen måte ekstingveres (opphører) selv om en er i god tro. Om det ikke er fotografen selv som er giver, så kan det være arvinger til fotografen eller andre som har fått rettighetene som følge av avtale. For fotografier kan en også ha i mente at før 1995, gjaldt det en annen regel i forhold til bestilte bilder. Dersom det var snakk om bestilte bilder, gikk rettighetene over til bestiller, jf. fotografilovens 10. Den gamle lov av 17. juni 1960 nr hadde følgende ordlyd: Fotografisk bilete som er laga etter tinging, har tingaren eineretten til når inkje anna er avtala med reine ord. Til reklame kan fotografen stilla ut biletet på vanleg måte, såframt tingaren ikkje forbyd det. Har fotografen halda att eineretten, kan tingaren likevel gjeva lov til at biletet vert teke inn i aviser, tidsskrift og skrift med biografisk innhald, såframt ikkje fotografen har teke serleg atterhald mot slikt. Det er mye å si om hva som skulle til for at noe ble regnet som en bestilling i den gamle lovens forstand. Det var antatt at det måtte til en viss grad av instruksjon i forhold til hva bestillingen skulle gå ut på. Poenget for Fri tilgang er at denne regel kan gjøre at rettighetene er hos den som var bestiller. 11 Se ellers Galtung, Andreas: Fotografiloven med kommentarer: s

40 Avtaler om opphavsrettigheter Om rettighetene er gått over og i hvilken utstrekning, beror på en tolkning av den avtale som ligger til grunn. Det at noen har fått billedrettigheter overdratt til seg som følge av et eller annet oppdrag betyr ikke at de har fått overdratt rett til å gjøre hva de vil med bildene, som for eksempel å legge dem ut på nett. Er det uklart hva avtalen dekker er det videre sikker rett at avtaler tolkes innskrenkende i rettighetshavers favør. Dette gjelder uansett om det er snakk om et fotografisk bilde eller verk. Dette prinsippet som egentlig bare er en funksjon av uklarhetsregelen er i noen grad også kommet til uttrykk i åndsverklovens 39 a. 39a. Har opphavsmannen overdratt rett til å bruke verket på en bestemt måte eller ved bestemte midler, har erververen ikke rett til å gjøre det på andre måter eller ved andre midler. Dette innebærer at uansett om det foreligger en avtale som har overdratt bildene til andre, må en utvise en viss varsomhet. Rettighetsovergang i arbeidsforhold Dette er praktisk, da det kan tenkes at Fri tilgang får en samling der rettighetene er gått over i kraft av at det en gang var et arbeidsforhold. Generelt kan en si at rettighetene går over til arbeidsgiver i den grad det er naturlig for at arbeidsavtalen skal oppnå sitt formål, men heller ikke lengre enn det. Forøvrig henvises det her til Vigens Arbeidstakeres opphavsrett. 12 Avbildede personers rettigheter Hovedregelen er å finne i åndsverklovens 45c. Det er den bestemmelsen som i hovedsak regulerer retten til det personlige bilde. Bestemmelsen har en sterk side til både ytringsfrihet og personvern. Ytringsfriheten er som kjent vernet i grunnlovens 100. I det siste er det imidlertid EMK (den europeiske menneskerettskonvensjon) artikkel 10 som er viktigst da 12 Vigen Bernhard: Arbeidstakeres opphavsrett. Oslo

41 denne står over norsk intern rett. Utgangspunktet er imidlertid åndsverklovens 45 c. Det er den som angir rammene, men tolkningen av den må selvsagt være innenfor hva som ellers følger av EMK artikkel 10 og for den saks skyld også artikkel 8. Åndsverklovens 45 c lyder: 45c. Fotografi som avbilder en person kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede, unntatt når a) avbildningen har aktuell og allmenn interesse, b) avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet, c) bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse, d) eksemplar av avbildningen på vanlig måte vises som reklame for fotografens virksomhet og den avbildede ikke nedlegger forbud, eller e) bildet brukes som omhandlet i 23 tredje ledd eller 27 andre ledd. Vernet gjelder i den avbildedes levetid og 15 år etter utløpet av hans dødsår. Retten til eget bilde samtykke Utgangspunktet i norsk rett er veldig klart, slik det sies i 45 c 1. setning: Fotografi som avbilder en person kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede. Nå kan en kanskje si at unntakene er så mange at utgangspunktet kanskje kunne vært det motsatte. Denne bestemmelsen har fått eksplosiv aktualitet som følge av internett og det faktum at antallet bilder som tas i dag, er ekstremt mye høyere enn tidligere. Her kan en i tillegg til internett peke på det faktum at praktisk talt alle alltid går med et kamera på seg i og med at nesten alle mobiltelefoner er utstyrt med kamera. I tillegg til det er over halvparten av befolkningen her til lands på et av de sosiale nettverkene og da særlig Facebook. Dette er noe av bakgrunnen til at tjenesten slettmeg.no ble lansert i Dette er en tjeneste som drives av Datatilsynet. Dette utgangspunktet gjelder da også for 13 Se 41

42 Folkemuseet/Maihaugen. Å gjøre personfotografier tilgjengelig på internett er en offentlig gjengivelse i offentlighetslovens forstand. Dette gir følgende utgangspunkt: For å vise personbilder i Folkemuseets prosjekt Fri tilgang, må en i utgangspunktet ha samtykke fra den avbildede. Før jeg går videre i behandlingen av samtykkekravet er det riktig å si noe om hvem dette gjelder for. Individer har rett til eget bilde Det er klart regelen omfatter mennesker. Når det i loven nevnes personer er det klart at det ikke gjelder dyr. En trenger altså ikke innhente samtykke fra verken dyret selv eller dens eier for å legge ut bilder av dyr på en hjemmeside. Det som imidlertid er et viktigere og tidvis mer aktuelt spørsmål, er hva som kreves med hensyn til gjenkjennelighet. Er det slik at det gjelder uansett om det dreier seg om et fotografi av en rygg, en arm, en person forkledd som spøkelse eller i det hele tatt ugjenkjennelig. Når det gjelder lovens ordlyd hevdet jeg i min kommentar utgave til tilsvarende bestemmelse til daværende fotografilov at det ikke var noe krav til gjenkjennelighet og at lovens ordlyd også peker i den retning. Både annen juridisk teori og rettspraksis gjør imidlertid at jeg må nyansere dette standpunktet en del. Jordahl sier i sin bok i kommentar til mitt standpunkt: «At det ikke skal stilles noe som helst krav til gjenkjennelighet strekker vernet lengre enn det både rettslig og behovsmessig synes å være grunnlag for.» 14 Dette har nok Jordahl rett i. Selv nå 20 år etter at jeg ga ut fotografiloven med kommentarer og 16 år etter Jordahls bok er rettspraksis fremdeles sparsom på området. Man kan ikke si at det opplagt finnes et krav om gjenkjennelighet. Dog avgjorde Høyesterett i den såkalte Snowboarddommen at retten til eget bilde gjaldt selv om ansiktet ikke var vist. 15 Retten påpeker her at: «Det er ikkje omtvista at Finch kan kjennast att på biletet av personar med kjennskap til snøbrettmiljøet.» 14 Jordahl, Theo: Fotorett i mediene, s 47. Oslo Retstidende, 2009 s flg. 42

43 Spørsmålet er om man kan se dette som en klargjøring av kravet til gjenkjennelighet, og at gjenkjennelighet innebærer at det er tilstrekkelig at et aktuelt miljø vet hvem det er som er avbildet. (Et ytterligere forvirrende moment er videre at dommen har funnet sin løsning i forhold til prinsippene fra det ulovfestede personvern). Likevel er det klart at en heller ikke kan si det motsatte. Videre vil en i forholdet til spørsmålet om gjenkjennelighet også kunne se hen til unntak nr. b om at personen som gjengis er mindre viktig i forhold til hovedinnholdet. Ofte vil det være tilfellet. Som Jordahl påpeker var det i 1995 bare en dom som bygget på mitt synspunkt i forhold til gjenkjennelighetsspørsmålet. Dette var den såkalte fødselsbildedommen fra Saken gjaldt et tilfelle der det ble tatt fotografier fra en fødselssituasjon med sikte på undervisning. Senere ble fotografiene brukt til tidsskrift som eksempel på et overgrep. Jordahl mener at denne dommen ikke fremstår som en velbegrunnet løsning å henføre slike bilder uten identifikasjonsmulighet til vernet av det personlige bildet. Det finnes etter hvert en rekke andre eksempler hvor det er innrømmet et krav til gjenkjennelighet. Både Jordahl og Jongers har nevnt flere. Det første eksemplet fra norsk rettspraksis der dette spørsmålet kom opp, må være den såkalte flyktningbåtsaken. 17 I denne saken ble en del flyktninger avbildet og det ble lagt til grunn av retten at de ikke kunne gjenkjennes av personer som ikke visste hvem de var. Et annet spørsmål er om og i hvor stor utstrekning en eventuell svartsladding eller lignende, kan hindre identifikasjon og derved gjøre en bruk av et personbilde lovlig. En har eksempel på dette fra en sak som gjaldt ærekrenkelse og ikke retten til eget bilde etter daværende fotografilovs 15. Her kom Oslo byrett til at vedkommende som var sladdet likevel var gjenkjennelig blant folk som visste hvem det var. Samme synspunkt ble hevdet i Oslo byretts dom av 30. september Her hadde man sladdet, men dette var ikke tilstrekkelig. I en Høyesterettsdom fra 2003 kom høyesterett til at en mistenkt på et tidlig stadium i Baneheia-saken ble avbildet bakfra. Her fant høyesteretts flertall at det ikke var rettstridig å publisere at mannen var en blant flere interessante. I denne saken var det publisert et bilde 16 Oslo byrett sak A/86 (Fødselsbildesaken). 17 Oslo Byrett: 3236/89-9 (Flyktningbåtsaken). 43

44 av mannen bakfra. Flertallet går ikke mye inn på åndsverklovens 45 c i denne saken her og diskuterer ikke grundig et eventuelt krav til gjenkjennelighet, annet enn å påpeke at å ilegge straff eller erstatning for billedbruken i dette tilfelle her ville være i strid med EMK artikkel 10. Mindretallet drøfter ikke 45 c i det hele tatt, men tar opp forholdet til personvernet. For denne dommen ble imidlertid staten Norge dømt i Strasbourg. 18 Eksponeringen av mannen som bare var kjent for noen få ble sett på som en krenkelse av hans personvern. Ser en på det som er nevnt ovenfor er det ikke slik at en kan konkludere med at et absolutt krav til gjenkjennelighet eller det motsatte. Uansett mener jeg vi vil kunne tenke oss tilfeller der det ugjenkjennelige må ha vern. Går jeg på byen utkledd til det ugjenkjennelige må jeg likevel ha vernet i behold som utgangspunkt. Denne typen ugjenkjennelighet er imidlertid ikke tatt opp i noen av sakene. Videre mener jeg fremdeles at mitt eksempel fra min bok om fotografiloven, at dersom en fet person ligger på stranden og senere ser seg avbildet i forbindelse med en reklame for et slankemiddel behøver han ikke finne seg i det. Det som kanskje er galt med det eksemplet er at det i så fall dreier seg om reklamebruk. Når det gjelder reklamebruk vil en i langt mindre grad enn det som ellers gjelder komme inn under unntakene. Om en ser på de saker som er redegjort gjelder det tilfellet at en ligger nær opp til hva som er allmenn og aktuell interesse. I saken om fødselsbildene må en ha i mente situasjonen er meget privat og en offentliggjøring av bilder fra en slik situasjon utenfor hva som er gitt i et eventuelt samtykke. Jeg tror da til slutt en kan se at det kravet som finnes til gjenkjennelighet ikke krever mer enn at gjelder et krav til gjenkjennelighet blant noen. Om spørsmålet vedrørende gjenkjennelighet er rådet: Vær litt forsiktig. Hvem dobbeltgjengere og look alikes Det er den avbildede som er vernet og som må gi sitt samtykke. Spørsmålet har særlig vært reist i forhold til såkalte look alikes. En person ligner på en kjent popsanger og oppnår store penger på å la seg bruke i reklame. En kan videre tenke seg at en kler seg ut og da ligner en kjent person. Den kjente person som avbildede ligner på eller har kledd seg ut som, 18 Case of A v. Norway. Judgement 09/07/

45 kan neppe være krenket i forhold til 45 c. Det som kan hende er at en slik billedutnyttelse, kan være i strid med markedsføringslovens 25 (om god forretningsskikk næringsdrivende i mellom). Videre kan det vel hende at et ulovfestet personvern kan gi et vern. Den problemstillingen lar jeg imidlertid ligge. Hva ligger i samtykke Som nevnt er utgangspunktet samtykke. I mange situasjoner vil et manglende samtykke ikke være så alvorlig. En kan tenke seg at et bilde ligger tilgjengelig i samlingen en person oppdager dette, og ber om at det fjernes. Fjernes bildet vil det som regel bli med det. Skulle vedkommende ønske erstatning, vil det være vanskelig å påvise tap. Videre vil det neppe være så alvorlig at det vil kunne bli snakk om oppreisnings erstatning (erstatning for ikkeøkonomisk skade). Helt generelt vil hevde at jo mer tilsnitt det er av kommersiell bruk, desto større grunn vil det da være til at man kan komme i ansvar. I slike tilfeller dreier det jo om penger, og det vil være lettere å påvise grunnlag for erstatning. Videre er det slik at dersom personlige bilder er solgt til bruk i reklame, er det mange som er negative til det. I den sammenheng vil produktene/tjenestene det reklameres for også kunne tillegges vekt. På bakgrunn av det ovenfor nevnte vil jeg derfor si at jo mer det er snakk om kommersiell bruk eksempelvis i reklame, desto større grunn er det til å være sikker på at en har samtykke i orden. Når det ellers gjelder samtykke, reiser det mange spørsmål. Norsk Folkemuseum har utarbeidet en samtykkeerklæring. Der denne brukes, vil det neppe oppstå store problemer. Det som imidlertid ofte viser seg er at slett ikke alle er klar over at denne retten til avbildede personer er en regel som gjelder ved siden av billedretten/opphavsretten. Det er sikkert mange som tror at dersom de har billedretten, omfatter det også retten til å gjengi det som måtte være av personer på bildet. Slik er det ikke. I det følgende skal vi gå igjennom hva som må til for at et samtykke foreligger og videre hva som ligger i at det er samtykket til bruk. Som ellers stort sett i norsk lovgivning er det ikke noe formkrav til billedbruk, men som alltid ellers lønner det seg å ha et samtykke til billedbruk nedfelt skriftlig. For det første er det klart at det det kreves samtykke til er de beføyelser som står som vernet etter 45 c første ledd. Det vil si at det kreves samtykke til offentlig gjengivelse. Selve billedtagningen krever 45

46 intet samtykke. Det innebærer at det i prinsippet står enhver fritt til å ta bilder av andre personer, som hovedregel, med mindre det finnes unntak som for eksempel fotoforbudet i domstolloven av 13. august 1915 nr 5, 131 a. 131a. Under forhandlingene i straffesaker er fotografering, filmopptak og opptak for radio eller fjernsyn forbudt. Det er også forbudt å fotografere eller gjøre opptak av den siktede eller domfelte på veg til eller fra rettsmøtet eller under opphold i den bygning hvor rettsmøtet holdes, om han ikke samtykker. Dersom særlige grunner taler for det, kan retten under hovedforhandlingen gjøre unntak fra forbudet når det ikke kan antas å ha uheldig virkning for behandlingen av saken og heller ikke andre hensyn taler avgjørende imot. Før tillatelse gis, skal partene ha anledning til å uttale seg. Kongen kan gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av disse bestemmelser. Kongen kan i forskrift gi saksbehandlingsregler til utfylling av reglene i tjenesteloven for søknad om tillatelse til fotografering, filmopptak og opptak for radio eller fjernsyn, herunder om saksbehandlingsfrist og rettsvirkninger av fristoverskridelse. Unntak fra tjenesteloven 11 andre ledd kan bare gjøres når det er begrunnet ut fra tvingende allmenne hensyn, herunder hensynet til privatpersoners beskyttelsesverdige interesser. Fotograferingen kan også rammes av bestemmelser som regulerer plagsom opptreden, og selve fotograferingen kan også være av en slik art at den rammer vernet om privatlivets fred i straffelovens 390. Det vanligste når det gjelder bilder tatt for offentlig gjengivelse er at en offentlig gjengivelse må regnes som en implisitt følge av den situasjonen bildet ble tatt i. En forfatter har en pressekonferanse og fotografer er til stede og tar bilder. Det ligger da implisitt i hele situasjonen at bildene vil kunne brukes til offentlig gjengivelse i alle fall i forhold til gjengivelse i forbindelse med konferansen. En advokat fotograferes på vei inn til retten uten at det ble utvekslet noe som helst i forhold til selve fotograferingen og offentliggjøringen. 46

47 Undertiden vil profilerte artister ved slike anledninger ha et sett av vilkår som fotografer må signere der det gis løfte om begrenset bruk av bildet eller lignende, til stor irritasjon for pressefolk. For å belyse hvordan samtykke gis, tror jeg følgende inndeling kan være nyttig: Samtykke til privat fotografering. En fotografering som forekommer i private sammenhenger innebærer i utgangspunktet, ikke noe som helst samtykke til offentliggjøring i det hele tatt. Samtykke gis stilltiende i opplagte offentlig sammenhenger. Det vil si at det ikke utveksles ord mellom den som fotograferes og den som gjør det om bruken. Ensidig aksept på bakgrunn av muntlige forhandlinger. Journalisten spør, er det OK at vi bruker fotografiet på en nærmere angitt måte og får aksept. Ensidig godtagelse av vilkår. Dette kan være vanlig når en leverer fotografier på nett, for eksempel når en legger inn fotografier av seg selv eller andre på sosiale nettverk som Facebook. På en strålende skidag er avisen ute og lager reportasje om det og fotograferer en familie ute på ski. Også her vil det ligge implisitt i fotograferingen at det er for en gjengivelse i avisen dagen etter. Denne situasjonen er imidlertid meget forskjellig fra hva som var tilfelle for bare et 10 år siden på grunn av Internett. Før kom slike reportasjer på trykk for deretter å bli glemt. I dag ligger de kanskje fullt ut søkbare i avisenes elektroniske internettutgaver til evig tid? Dersom et bilde på en eller annen møte kan sies å være kompromitterende eller ellers stride mot personlig integritet, må nok samtykke være desto mer eksplisitt. En kvinne som soler seg toppløs på en strand skal slippe å bli avbildet selv om det er på offentlig sted og ellers i forbindelse med en reportasje om det fine været den dagen. En regel som er enkel å formulere men som kan være vanskelig i praksis er at, jo mer et bilde er relevant i forhold til personlig integritet desto mer eksplisitt må samtykke være. 47

48 Samtykker kan forekomme i ulike former for avtaler. De mest omfattende er gjerne de som har det personlige bilde som levevei, nemlig modellene. Såkalte modell releases kan regulere i detalj hva modellbildene kan brukes til. Denne type samtykke kan være resultat av forhandlinger mellom agenter og brukere eller det ka være snakk om modellbyråer som har et sett av vilkår som de presenterer alle sine modeller for. Hvem kan samtykke I utgangspunktet kan hvem som helst samtykke til offentlig gjengivelse av eget bilde, så fremt vedkommende har rettslig handleevne. Ved at det samtykkes oppstår et avtaleforhold, et forhold som gir rett til en viss bruk av bildet. Et fåtall fotografier som tas er gjenstand for noen særlig kontraktsutforming, men noen er det. Mindreårige, umyndige Selv om myndighetsalderen i Norge er 18 år er det ikke det som bestemmer om vedkommende kan samtykke eller ikke. Det riktige er nok som Mæland utrykker det: «Det avgjørende er om den samtykkende har den tilstrekkelige grad av modenhet og forståelse.» Dog skal en være klar over i denne forbindelse at dersom fotograferingen er ledd i et arbeid eller tjenesteforhold der det er snakk om vederlag må en ta i betraktning vergemålsloven 2. Når det så gjelder å bruke mindreårige som modeller mot betaling, må samtykke innhentes fra vergene, hvilket normalt vil si foreldrene. Ser er bort fra denne bestemmelse når det gjelder vederlag, vil en ikke kunne si helt eksakt hvor grensen går for når en mindreårig kan samtykke og når vedkommende ikke kan det. Spørsmålet har vært vurdert av Justisdepartementets lovavdeling. 19 Reglene om barns rett til samtykke finnes i barnelovens 33, som går ut på at barnet etter hvert som det vokser opp, gradvis gis mer og mer selvråderett: 19 Lovavdelingens uttalelse av 10. februar 1987: Pressens billedbruk av barn særlig om samtykke eter fotografilovens

49 33. Barnet sin sjølråderett. Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det er myndig. En avis som er på tur i marka og lager en reportasje om det fine været, må kunne gjengi et fotografi selv om samtykke bare foreligger fra tolvåringen. Uansett vil man her være på grensen til et bilde det ikke trengs samtykke til i det hele tatt. En tolvåring som spiller fotball i det lokale laget vil også kunne samtykke til at bilder tas for lokalavisen fra en treningskamp eller lignende. Dersom det skulle være et bilde fra en av lagets sponsorer til bruk i en annonse for et av deres produkter vil barnet selvsagt ikke kunne samtykke. Dersom det er snakk om bruk i reklame vil kravet til samtykke være meget eksplisitt jf, nedenfor. Dersom det er snakk om en 16 åring som spiller fotball, ville man kanskje godta at 16 åringen fikk samtykke til at bildet kunne brukes i en annonse for en av lagets sponsorer. Jeg tror en kan si det slik at barn, og da særlig mindre barn bare kan samtykke til billedgjengivelse der en er på grensen til at samtykke ikke kreves i det hele tatt. Hvem kan samtykke på barns vegne? Dersom en er utenfor rekkevidden av barnelovens 33 og det ikke er barnet selv som samtykker, så gjelder Barnelovens 34: 34. Foreldreansvaret når foreldra er eller har vore gifte Foreldre som er gifte, har foreldreansvaret saman for sams barn. Foreldre som separerer eller skil seg, kan avtale at dei skal ha foreldreansvaret saman eller at ein av dei skal ha det aleine. Inntil avtale eller avgjerd om foreldreansvaret ligg føre, har dei ansvaret saman. 49

50 I følge denne bestemmelsen er det foreldrene som kan avgi samtykke på vegne av barna, og i utgangspunktet begge to. Når foreldrene ikke bor sammen og barna bare bor med en av foreldrene må en se hen til prinsippene i barnelovens 37: 37. Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med. Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet. Av denne bestemmelsen ser en at den som bor sammen med barnet har ganske vid adgang til å treffe viktige avgjørelser uten at den av foreldrene som ikke bor sammen med barna kan sette seg i mot det. Nå er det som lovavdelingen sier at, beslutningen om å offentliggjøre et fotografi gjelder i og for seg ikke omsuta for barnet. På den annen side er det klart at det er en type avgjørelser som må kunne ligge hos den som bor sammen med barnet. Ikke alle avgjørelser om gjengivelse av fotografi av barnet vil trenge samtykke fra begge foreldrene. Lovavdelingen sier i den forbindelse: Når foreldrene bor sammen må den enkelte av foreldrene kunne fatte avgjørelser i kurante småsaker uten å innhente samtykke. Når det er sagt, er det også klart at det her går en grense for når samtykke fra den ene forelder ikke lenger er tilstrekkelig. En beslutning om å la et barn få drive som modell og å la seg bruke til reklame, bør bare skje dersom begge foreldrene samtykker i det. Lovavdelingen hevder i sin uttalelse videre at dersom det er områder som kan få følbare følger for barna, må begge samtykke. Som eksempel hevder Lovavdelingen at begge må samtykke ved avgjørelsen om bilde av barnet skal kunne offentliggjøres i en artikkel som gjelder foreldrenes tvist om barnefordeling. En skal videre merke seg at samtykke i dag på grunn av den teknologiske utvikling og ikke minst utbredelsen av Internett, er noe helt annet enn før. Et samtykke tidligere til å bli avfotografert for en reportasje i lokalavisen en bestemt dag nå være et samtykke til det samme på nett. Forskjellen som er vesentlig er at et fotografi på nettet kan bli liggende lenge. Det synes videre ikke som det er noen sammenheng mellom type saker og hvor lenge 50

51 fotografier og artikler blir liggende på nettet. En kan si det slik at gjengivelser rett og slett ikke dør hen på samme måte som før. Når omsorgen er overtatt av barnevernet Ved hel eller delvis omsorgsovertakelse fra Barnevernet melder spørsmålet seg om overtagelsen gjelder rett til å samtykke til offentliggjøring av fotografiske bilder. Siden Lovavdelingens uttalelse er det kommet ny barnevernslov. Det er imidlertid fortsatt slik at det er en viss forskjell mellom omsorgsovertakelse, jf barnevernloven 4-12 og fratakelse av foreldreretten, jf barnevernloven Det lovavdelingen hevdet i sin uttalelse fra 1987 må antas å ha like stor gyldighet i dag. Når det gjelder omsorgsovertakelse får det som konsekvens at en tredjepart kommer inn, nemlig fosterforeldre eller barnehjem. Disse skal overta den daglige omsorgen for barnet. Når det gjelder beslutningen om å offentliggjøre et fotografi er det en beslutning som ikke kan sies å tilhøre den daglige omsorg, hvilket innebærer at foreldrene normalt må samtykke. Lovavdelingen sier imidlertid videre at: «Igjen kan det vel hevdes at dette synspunktet bør praktiseres slik at man unngår unødvendig anstaltmakeri.. Men etter vår mening kan fosterforeldrene normalt ikke samtykke i at fotografier blir offentliggjort på en slik måte at direkte eller indirekte går frem at det er et fosterbarn. Dette kan bli en belastning for barnet. Og når fosterforeldrene tillater at navn og bildet blir offentliggjort i en avisartikkel hvor det opplyses at barnets far har myrdet barnets mor, må dette etter vår mening karakteriseres som et klart overtramp. (Det ville det for øvrig etter vår mening være selv om det var rett person som ga samtykke).» Det en kan slutte av Lovavdelingens uttalelse her er at det går en grense for hva fosterforeldrene kan samtykke i, samtidig som det er klart at de må kunne samtykke i uskyldige former for offentliggjøring som for eksempel klassebilder. Er det snakk om samtykke til lokalavisen i forbindelse med en fotballkamp eller lignende må det være greit. Gjelder det samtykke i forbindelse med arbeid som modell i reklame er man nok over i områder der hvor foreldrenes samtykke må innhentes. 51

52 Grensene for hva foreldrene/verger kan samtykke i Så finnes det også tilfeller der foreldre ikke kan samtykke. For det første har en opplagte tilfeller der offentliggjøringen er ulovlig. Foreldre kan selvsagt ikke samtykke i offentliggjøring av pornografiske fotografier av barna i og med at barnepornografi er ulovlig, jf straffelovens 204. En avtale om å bruke barna i slike bilder vil være ulovlig etter prinsippet om at avtaler ikke må stride mot lov eller ærbarhet, jf. Norske lov 5-1-2: Cap. Om Contracter og Forpligter. 1Art. En hver er pligtig at efterkomme hvis hand med Mund, Haand og Segl 1 lovet og indgaaet haver. 2Art. Alle Contracter som frivilligen 1 giøris af dennem, der ere Myndige, og komne til deris Lavalder, 2 være sig Kiøb, 3 Sal, Gave, Mageskifte, Pant, 4 Laan, Leje, Forpligter, Forløfter og andet ved hvad Navn det nævnis kand, som ikke er imod Loven, 5 eller Ærbarhed, skulle holdis i alle deris Ord og Puncter, saasom de indgangne ere. Nå er det selvsagt slik at et sted går grensen for når et fotografi faller inn under loven og når det ikke gjør det. Det blir til syvende og sist snakk om skjønn. Neste spørsmål er hva som gjelder ved mindre alvorlige forhold enn barnepornografi som reguleres i straffelovens 204. Der det er tilfeller hvor offentliggjøring er av en sånn karakter at om et samtykke fra foreldrene ikke foreligger vil det ikke avtalen være gyldig. En kan videre tenke seg tilfeller der det er på det rene at offentliggjøring vil kunne være til skade for barna selv om samtykke fra begge foreldrene foreligger. En kan tenke seg at en forelder som er igjennom en opprivende barnefordelingssak legger ut bilder av barna på sin hjemmeside. Dette er en form for eksponering av barn som ikke bør finne sted. Slike saker har fra tid til annet forekommet noe som blant andre Datatilsynet har uttalt seg sterkt kritisk til. 52

53 Når barna ikke vil Neste spørsmål er da hva som gjelder om det er opplagt at barnet ikke vil. Også her kan det være tilfeller som gjør at en ikke vil kunne oppnå samtykke. Løsningen må bli å finne i prinsippene om barnas medbestemmelses rett i Barneloven. Når det gjelder forholdet til mindreårige og prosjektet Fri tilgang, kan en gå ut fra at samtykke er i orden. En skal dog kanskje tenke over det før det er snakk om å selge et bilde kommersielt. Hva gjelder samtykke for Hvor langt et samtykke gjelder, er interessant i denne sammenhengen. Dette fordi personbilder som er i prosjektet ikke nødvendigvis har samtykke fra den/de som er avbildet. Tolking av samtykke/avtaler om offentliggjøring av fotografier Når det gjelder tolking av avtaler om offentliggjøring av fotografier, er spørsmålet hva det er samtykket til. Et spørsmål som da melder seg er hva slags tolkingsprinsipper en skal legge til grunn. I forhold til fotografens enerett og i forhold til immaterialretten har man spesialitetsprinsippet som i korthet går ut på at avtaler om immaterialrett skal tolkes strengt i opphavsmannens favør. Formålet med tolking av samtykket er å finne ut hva det er samtykket til eller hva som er avtalt. Er det skriftlig nedfelt hva offentliggjøringen gjelder, må dette i utgangspunktet tolkes objektivt i samsvar med partenes forståelse. Med mer enkle samtykker må man søke å se hva som ligger i akkurat det samtykket. Lovavdelingen har uttalt at man ikke kan stille opp noen regel om at samtykke gjelder en hvilken som helst bruk selv om den samtykkende ikke eksplisitt har tatt forbehold. I min bok Fotografiloven med kommentarer fra 1991 om emnet brukte jeg eksemplet der en person er i en bokhandel før jul og blir bedt om å samtykke i å la seg fotografere til en artikkel om bokkjøp i avis eller blad. Forskjellen fra nå og i 1991, er at selv slike artikler blir 53

54 liggende på nettet, og at selv nokså intetsigende reportasjer blir liggende på internett til evig tid. Da melder spørsmålet seg om det er opplagt at man samtykker til også det. Eller ligger det med andre ord implisitt i et samtykke om offentliggjøring, at det også gjelder offentliggjøring på Internett uten tidsbegrensning. For en del år siden ville jeg helt klart konkludert med at et samtykke av den type ikke gjaldt Internett. I dag er internett en del av alles dagligliv. Men det vil kanskje være rimelig at avbildede må ha rett til å kunne kreve at et bilde blir tatt ned fra nettet. Noen holdepunkter for at retten faktisk ville komme dit, har jeg ikke og det har pr. i dag ikke vært noen saker om akkurat det. For øvrig vil vel et hvilket som helst sivilisert medium, etterkomme et ønske fra en privatperson om å ta vekk bilde av ham i et slikt tilfelle. Ellers hevder Mæland i sin artikkel fra 1985 at samtykke i stor utstrekning må kunne tilbakekalles. 20 «En tillatelse til offentliggjørelse må i stor grad kunne tilbakekalles. Vi kan f.eks. tenke oss at en pike som er fotografert for å avbildes naken i et blad, angrer seg og forandrer mening. Hun må da gyldig kunne tilbakekalle sitt samtykke, men må selvsagt tilbakebetale et eventuelt honorar.» Eksemplet Mæland bruker er i og for seg greit, men en profesjonell modell som avtaler det samme kan vel neppe komme ut av forholdet bare fordi hun ombestemmer seg. Men det en bør kunne si, er at jo mer en offentliggjøring kan ha å si for den personlige integritet, desto mer taler det for at skal kunne få tilbakekalle samtykke til offentliggjøring, men da som Mæland sier mot at det betalte honorar tilbakekalles. Hvor mye som skal til for at et tilbakekall vil kunne godtas kan en ikke si og det er pr. i dag ikke noen holdepunkter i rettspraksis på dette. Dersom det står at bildene kan brukes til evig tid og det ikke er snakk om spesielt integritetskrenkende eksponering, skal det mye til for å sensurere avtalen. På den annen side kan det inntreffe omstendigheter som gjør det sterkt urimelig om ikke et slikt samtykke skal kunne tilbakekalles. En kan tenke seg en person i sin ungdom er med å reklamere for et produkt. Senere blir samme person en kjent politiker og kanskje statsråd. I slike sammenhenger kan det virke urimelig om ikke vedkommende skal få gå fri fra avtalen eventuelt mot tilbakebetaling av honorar. Regelen en eventuelt kan stille opp er at det kan være omstendigheter som gjør at tilbakekall må være mulig, men her er lite rettspraksis. 20 Mæland, John Henry: Retten til eget bilde. Lov og rett 1985, s

55 Spesialitetsprinsippet og uklarhetsregelen Som nevnt er det et spørsmål om spesialitetsprinsippet gjelder for denne type avtaler. I denne sammenhengen måtte i så fall spesialitetsprinsippet gå ut på at tolking av avtaler om publisering av eget bilde skal tolkes strengt i favør av avbildede. Som nevnt tidligere er spesialitetsprinsippet til en viss grad nedfelt i åndsverklovens 39 a som lyder: 39a. Har opphavsmannen overdratt rett til å bruke verket på en bestemt måte eller ved bestemte midler, har erververen ikke rett til å gjøre det på andre måter eller ved andre midler. Spesialitetsprinsippet er som nevnt ellers ikke nedfelt i loven som et alminnelig prinsipp. Av bestemmelsen ovenfor og flere andre bestemmelser ser en imidlertid at den bruker betegnelsen opphavsmannen. Dette er en betegnelse som i denne sammenhengen må forstås som en opphavsmann til et åndsverk. Av dette kan en derfor slutte at åndsverklovens kapittel 3 for øvrig ikke gjelder for publisering av personbilder. Det betyr imidlertid ikke at en skal gi prinsippene som bestemmelsene uttrykker antitetisk anvendelse. Det kan være gode holdepunkter for at å hevde at det gjelder et slags spesialitetsprinsipp for publisering/gjengivelse av personbilder. En kan i denne forbindelse henvise til den såkalte frimerkedommen fra Høyesterett. Denne saken gjaldt spørsmålet om en frimerkekunstner og tidligere freelance arbeider i Posten hadde eiendomsrett til trykkplatene til frimerkene. Det som er interessant i denne saken er at Høyesterett anvendte spesialitetsprinsippet selv om spørsmålet egentlig ikke gjaldt tolkingen av de immaterielle rettighetene, men eiendomsretten til trykkplatene. I saken ble det fra den ene sides advokat argumentert at spesialitetsprinsippet ikke kunne gjelde av grunnen som nevnt. Høyesterett anvendte spesialitetsprinsippet og tok ikke opp spørsmålet om det i et hele tatt var innenfor rekkevidden. Som følge av dette tror jeg en vil kunne se spesialitetsprinsippet anvendt i et tilfelle om publisering av et personfotografi. Et alternativ er jo at Høyesterett ville anvende den såkalte uklarhetsregelen. Reglene går i korthet ut på at en i et avtaleforhold tolker eventuelle uklarheter mot den mer profesjonelle part. 55

56 Med stor sannsynlighet vil en vil kunne si at tolking om offentlig gjengivelse av personfotografier vil bli tolket strengt i favør av avbildede. I alle fall vil det gjelde i forhold til tilfeller der det ikke er sikkert at noen av unntakene i 45 c vil komme til anvendelse. I påskebildekjennelsen ser en at retten går noe i den retning. Påskebildekjennelsen handler om bruk av bilder i reklame der dette ikke var med i opprinnelig avtale, og det blir uttalt at, det må stilles et særlig aktsomhetskrav til reklamekonsulenter. Dette synspunktet gjentok Høyesterett i den såkalte snowboarddommen av Denne saken gjaldt at Tromsø 2018 brukte et fotografi fra et snowboardarrangement i søknad om å bli Norges kandidat til OL i Arrangøren og utøveren som var avbildet, protesterte mot bildebruken og reiste sak med krav om å bli tilkjent erstatning. Om forholdet til samtykke påpeker førstvoterende at: «Det er ikkje opplagt at ein fotograf som må reknast å ha teke biletet som ledd i ordinær nyhendedekning, jf. åndsverklova 45c første ledd bokstav a, også har sikra seg retten til at biletet kan nyttast til kommersielle føremål. Etter mitt syn må det leggjast føretaket til last at det ikkje forvissa seg om at det var gitt samtykke frå den avbilda til kommersiell bruk, jf. også Rt [Påskebildedommen], som gjaldt ei nokså tilsvarande aktsemdvurdering.» Dette innebærer at det alltid må stilles spørsmål om hvor langt samtykke for bruk av enkelte personbilder gjelder. Det at bildene bare ligger tilgjengelig på nettet er en ting. Noe helt annet er dersom ens portrett blir brukt i reklamekampanjer eller lignende. Dersom Folkemuseet mottar en henvendelse fra en person som ikke liker at bilde av en ligger tigjengelig, er det lett å fjerne tilgangen. Det er også en god løsning dersom det er slik at grunnlaget for bruken er usikker. Derfor: tenk alltid over hvor langt samtykket egentlig gjelder. Det at det er gitt et samtykke fra fotografen som dekker at bildet kan gjøres tilgjengelig i Fri tilgang, betyr ikke det samme som at forholdet til avbildet person er klarert. 21 HR A. 56

57 Retten til eget bilde unntak Utgangspunktet er samtykke, men unntakene er mange som det i det følgende bli redegjort for. Har aktuell og allmenn interesse Unntak a) i 45 c er hovedgrunnlaget for mye av pressens virksomhet. Uten denne ville det vært tilnærmet umulig å drive moderne journalistikk. Unntaket dispenserer altså fra kravet om samtykke dersom saken har aktuell og allmenn interesse. Bestemmelsen er i sin helhet en videreføring av hva som gjaldt i forhold til fotografilovens 15. Forarbeidene til loven av 1960 angir problemstillingen på en måte som også gjelder i dag. Det er to hovedspørsmål som må være tilfredsstilt for at dette unntaket skal komme til anvendelse, og som en ser av teksten må begge være oppfylt. For det første har vi et krav til aktualitet. I dette ligger en tidsavgrensning og en presumpsjon for at aktualitet er noe som avtar etter hvert som tiden går. For det andre har man allmenn interesse. Når det gjelder allmenn interesse angir loven en grense for hva allmennheten har interesse av. Til dette vil en kunne bemerke at om bildet vekker interesse, er ikke det da i seg selv et bevis på at det har allmenn interesse? Det vil nok være et moment, men det domstolene er gitt i oppgave å bestemme ved vurderingene av åndsverklovens 45 c er altså om det er en legitim allmenn interesse. Som en vil se av fremstillingen nedenfor er det også yttergrenser for anvendelse av denne bestemmelsen, og det er videre slik at det i disse saker sjelden er ett moment alene som er utslagsgivende for hva domstolene til slutt lander på. For det første er det de personer som deltar i samfunnet på slik måte at de kan nærmest sies å være permanent offentlige personer, og derved nesten alltid vil være aktuelle. Dernest har en de som gjennom spesielle begivenheter eller handlinger blir aktuelle. Så blir spørsmålet om hva som egentlig skal til for at en sak har aktuell og allmenn interesse. For det første må det være klart at fotografiet det gjelder må oppfylle begge vilkår, slik loven foreskriver. Så kan en igjen spørre seg om hva det egentlig vil si. Noen vil i forhold til loven bare være av aktuell og allmenn interesse, fordi 57

58 de i en periode av sitt liv vil opptre i en sak som er av aktuell og allmenn interesse. Når det gjelder personer som kan ha avstedkommet en aktuell og allmenn interesse i en saks sammenheng, er det ikke dermed sagt at det vil være tilfellet i en annen sak. I kravet aktuell ligger nemlig en tidsavgrensing som vil gjelde vis av vis personer som kommer i offentlighetens lys i kraft av spesielle begivenheter. Man er utsatt for en ulykke, man har vært tiltalt i en større straffesak eller man redder liv og får heltestatus, og i den forbindelse blir en omtalt i pressen. Slike saker som dette mister aktualitet og dermed faller også grunnlaget for å benytte seg av unntaket bort. Så blir selvsagt spørsmålet hvor mye tid som må være gått, og svaret blir, som det alltid må bli, nemlig at det kommer an på omstendighetene for øvrig. Spørsmålet var til en viss grad opp i en sak fra Saken gjaldt en person tidligere dømt i en grov narkotika forbrytelse og som ble innkalt som vitne i en sak senere. Her ble han avfotografert mot sin vilje og Verdens Gang trykket et bilde av ham. Noe VG ble dømt for. Høyesterett sier her i sine bemerkninger om kravet til aktualitet: «I kravet til aktualitet ligger det en tidsavgrensning: Det kan være at den det gjelder må tåle å bli avbildet i en bestemt situasjon eller tidsrom, men at han senere må ha krav på beskyttelse mot den publisitet som ligger i ny avbildning.» Nå er ikke dette det eneste punktet som gjorde at VG ble dømt for her henviser retten til at de har kommet frem til en helhetsvurdering. I tillegg til det la retten vekt på at bildene var tatt på en fordekt måte. Det ble også vist til hvordan bildet faktisk var presentert i VG. Når det gjelder aktualitetsbemerkningen til retten kan, en stille spørsmål ved denne i og med at det utvilsomt dreide seg om en mye omtalt sak og en person som selv var en kjent fange. Høyesterett kunne like godt kommet til at det at en kjent fange vitner i en rettssak i seg selv gjør at den er av allmenn og aktuell interesse. I lys av den utvikling som er skjedd innenfor Norges faktiske praktisering av EMK artikkel 10 mener jeg det er riktig å stille spørsmål om man ville måttet se annerledes på dette tilfellet i dag. I denne saken var dessuten slik at det ikke var gått lang tid mellom det angjeldende oppslag og da vedkommende soningsfanges sultestreik og omtale av den. 22 Retstidende 1987, s

59 For å belyse tidsaspektet i forhold til aktualitet henviser Jongers til uttrykket dagshending i gamle fotografilovs 8 og Arne Næss/Diana Ross dommen fra Denne dommen tok opp spørsmålet omkring adgangen til å bruke fotografier med hjemmel i lånereglene i daværende fotografilovs 8. Regler som i dag finnes i åndsverklovens 23a. Selv om spørsmålet peker på en aktualitetsvurdering, er det etter min mening ikke holdepunkter for å hevde at dagshendingsbegrepet og aktualitetskravet er like. Dette fordi unntakene gjelder forskjellige bestemmelser, det ene er unntak i avbildedes personvern, mens det andre gjelder unntak fra fotografens enerett. I begge bestemmelser vurderes tidsavgrensninger, men disse er ikke nødvendigvis like. Det kan for eksempel ikke være tvil om at dagshending rent tidsmessig er et snevrere begrep enn aktuell i åndsverklovens 45 c. Et annet spørsmål er hvorvidt aktualiteten må knytte seg til det aktuelle fotografi eller om det er tilstrekkelig at personen på bildet er av aktuell interesse. Eksemplet kan være at en person som kommer i søkelyset i for eksempel en korrupsjonssak, finnes det intet bilde av, men avisen som ønsker å avsløre historien har bildet av han fra noen år tilbake i en annen sammenheng. Ser en på lovens ordlyd er det avbildningen som har aktuell og allmenn interesse. Det kunne tyde på at det bare skulle være snakk om at bildet i seg selv må ha aktualitet og at om det dreier seg om en person må fotografiet være tatt etter at den aktuelle sak gjorde vedkommende aktuell. I denne sammenhengen tror jeg svaret er at bestemmelsen må forstås som at personen på avbildningen som må ha aktuell og allmenn interesse. Om bildet er eldre kan i det være relevant. Jeg er likevel helt enig med Jongers som hevder at i en «slik sammenheng kan det ha betydning om fotografiet er tatt i en helt annen sammenheng, slik at billedbruken i den nå aktuelle reportasjen virker misvisende.» 25 Riktig nok tror jeg det skal en del til for at bildet ikke vil være relevant. La oss si at bildet befinner seg i avisen fordi vedkommende for noen år tilbake ble intervjuet på ski i forbindelse med en reportasje om fint vintervær, da tror jeg det vil bli godtatt om et slikt bilde blir brukt om igjen. Så kan det selvsagt tenkes at bilde som finnes viser den aktuelle personen i en ubehagelig situasjon. 23 Jongers, Maria: Retten til eget bilde, s. 45. Oslo Retstidende 1995 s 1948 (Diana Ross og Arne Næss-saken) 25 Op cit. 59

60 En lignende, men litt mer alvorlig kompromitterende situasjon var oppe i saken mot det nå utgåtte aktualitetsmagasinet Memo. I 2002 brakte dette på sin forside et bilde av en innvandrer med undertekst: Tikkende sosial bombe. Bildet av vedkommende var tatt i en demonstrasjon i forbindelse med Muhammed karikaturene. På forsiden av Memo ble bildet brukt som et illustrasjonsfoto, der meningen åpenbart var å ha en sint person som ikke var etnisk norsk. Bildet som var et portrett, var således bare et illustrasjonsfoto og ikke et foto fra den aktuelle begivenhet. Vedkommende som var avbildet reiste sak mot billedbruken som ærekrenkelsessak og for brudd på retten til eget bilde. Denne billedbruken ble Memo dømt for i Tingretten, men frifunnet i lagmannsretten, en avgjørelse som var åpenbart gal. Det ble rettet opp i Høyesterett. 26 Dommen har flere interessante aspekter i seg. Særlig interessant er at Høyesterett så å si utelukkende baserer sine vurderinger på en avveining mellom EMK artikkel 8 og 10, og i liten grad drøfter forholdet til de aktuelle bestemmelser i 45 c. Også i denne dommen henvises det til Caroline av Monaco dommen selv om utgangspunktet for den er nokså annerledes. Et særlig relevant spørsmål i forhold til tidsaspektet er det faktum at publisering nå i forbindelse med nettpublisering i langt større grad er evig tilgjengelig. Det vil si: er noe først nettpublisert er tilgjengeligheten i langt større grad evig enn før. Spørsmålet som melder seg i denne forbindelse er om loven inneholder noen begrensning i hvor lenge et personbilde som en gang har hatt allmenn og aktuell interesse kan ligge ute fritt tilgjengelig på nettet. På dette området er det klart at den faktiske situasjon med internett er en helt annen enn den var da loven er ble til. Publisering var da forbeholdt få, og først og fremst presse som det var en midlertidighet over. Med dagens Internett er det slik at om en søker på en person kommer det gamle frem, og er det fotografier med vises de også. Hvorvidt noen har rett til å be om at fotografier tatt da de en gang for lenge siden var av allmenn og aktuell interesse kan forlanges fjernet, har pr i dag ikke vært oppe for domstolene. Jeg har ovenfor tatt til orde for at en som samtykker i fotografering for et formål vil måtte kunne kreve seg fjernet fra nettet etter en viss tid dersom det ikke var åpenbart at vedkommende samtykket til nettpublisering. Når det gjelder fotografier som en gang har vært aktuelle, kan mye tyde på at en bør innrømme avbildede en slik rett, men dette er på ingen måte sikkert. Dommen om to mistenkelige personer, som ikke gjaldt et personfotografi, er på en måte relevant for 26 Retstidende-2009, s

61 denne problemstillingen. 27 Denne gjaldt filmatisering av et lensmannsmord 20 år tilbake i tid. Da Tancred Ibsen lagde film av hendelsen 20 år senere i 1946 protesterte en av lensmannsmorderne mot filmen ut fra hensynet til personvernet. Han hadde da sonet sin straff, kommet på rett kjøl og ønsket ikke at alle skulle bli minnet om denne hendelsen. I saken stod på den ene side hensynet til ytringsfrihet og filmselskapets kunstneriske frihet og på den andre siden hensynet til den tidligere straffedømte og hans personvern. Retten kom til at filmen ble forbudt blant annet under henvisning til tidsaspektet. Om dette sier rettens flertall: «Her spiller glemselens slør over fortiden for ham, hans pårørende og hans omgivelser en avgjørende rolle, og denne tilstand vil normalt vare inntil forbrytelsen er kommet på en sådan tidsavstand at publisiteten ikke kan forårsake vesentlige skadevirkninger.» Det er tildels de samme hensyn som her vil gjøre seg gjeldende når en skal vurdere adgangen til å vurdere tidsaspektet. Når først dommen om to mistenkelige personer er nevnt skal det sies at den ganske sikkert ville vært annerledes i dag, ikke minst på grunn av den tilpassing Norge med tiden har gjort i forhold til EMK artikkel 10. En langt mer interessant dom i denne sammen er Big Brother saken fra Denne saken gjaldt det tilfellet at to tidligere Big Brother-deltakere krevde økonomisk oppreisning av Se og Hør for tre reportasjer som de hevdet innebar en rettsstridig krenking av deres privatliv. Høyesterett tolket rettsstridskravet i straffelovens 390 i tråd med kravene i EMK art 8 og 10, slik at personvernet står sterkt i forhold til ytringsfriheten ved omtale av personer som ikke har samfunnsfunksjoner. I vurderingen av om artiklene krenket privatlivets fred, var det i utgangspunktet av mindre interesse om innholdet var sant. Etter en konkret vurdering ble hver av deltakerne tilkjent kr i oppreisning, jfr skadeserstatningsloven 3-6. I denne saken ble det i mindre grad reist spørsmål i forhold til spørsmålet omkring retten til eget bilde og åndsverklovens 45 c. Ovenfor har vi sett at tidsaspektet er vesentlig i forhold til vurderingen av hva som er allment og aktuelt. Det går selvsagt ikke an og si noe eksakt om tidsaspektet, blant annet fordi ulike personer har ulik grad av aktualitet. Jeg valgte i min bok om fotografiloven å skille mellom permanent offentlige personer og midlertidig offentlige personer for å understreke 27 Retstidende 1952, s 1217 (To mistenkelige personer). 28 Retstidende 2007, s 687 (Big brother). 61

62 at noen tilhører samfunnet mer enn andre, og at de vil måtte finne seg i en høyere grad av eksponering enn andre. Som Jongers påpeker er denne sondringen i grunnen den samme som er påpekt av Mæland under henvisning til Neumann Duesberg artikkel fra Mæland sier om dette følgende: 31 I tysk teori har flere forsøkt å klassifisere de ulike grupper «offentlige personer». Kjent er her Neumann-Duesbergs sondring mellom såkalte «absolutte» og «relativt» offentlige personer. Til den første gruppe hører kongelige personer, ledende statsmenn og i det hele de personligheter som vil være av interesse for historien også etter at de har forlatt scenen for det offentlige liv. Samtidsportretter av kun relativ karakter er portretter av personer som frivillig eller ufrivillig har allmenn interesse ved en spesiell anledning, f.eks. som overtreder av et alvorlig straffebud. Betydningen av sondringen er at man alltid vil kunne publisere et bilde av absolutt offentlige personer uten samtykke, mens bilder av relativt offentlige personer kun kan publiseres når nettopp det forhold eller den begivenhet som gjør personen offentlig er av aktuell interesse. Også forarbeidene til loven av 1909 har denne sondringen av typer av personer og sier følgende: 32 «Den almindelige regel om den afbildede persons samtykke kan ikke opstilles uden begrænsning. Enkelte personer tilhører paa grund af sit virke mer samfundet end de øvrige. Andre træder ved en enkelt begivenhed eller anledning for et øieblik ud af privatlivets halvlys. I saadanne tilfælde bør dagspressen og den illustrerede presse have lov til at offentliggjøre et fotografi af vedkommende person uden at behøve at indhente hans samtykke.» Dette skille som det er redegjort for indikerer egentlig ikke annet enn at hvem den avbildede er, spiller en stor rolle. Til den kategori som kan regnes som permanent offentlig personer hører selvsagt politikere, konger, skuespillere popstjerner og personer som ellers lever i og av offentligheten, enten fordi det automatisk følger med deres stilling eller de selv aktivt 29 Jongers, Maria: Retten til eget bilde, s. 48. Oslo Juristen - Jahrbuch, Vol. 7, s. 150 flg. 31 Mæland, John Henry: Retten til eget bilde. Lov og rett 1985, s Udkast til Lov om fotografiret med motiver. Afgivet til kirke- og undervisningsdeparetstidendeementet af den under 29de december 1906 nedsatte komite. Kristiania 1907, s

63 oppsøker den. Slike personer må finne seg mer i å bli avbildet enn andre også i sammenhenger som kanskje ikke er så betydelige. Når det gjelder de permanent offentlige personer har en dog fått praksis som klart sier at det går en grense for hva offentlige personer må finne seg i. Den viktigste avgjørelse i så måte er dommen fra den Europeiske menneskerettighetsdomstol fra 2004 som gjaldt en klage fra prinsesse Caroline av Monaco von Hannover som i lenger tid vart blitt forfulgt av paparazzier. 33 Hun anla sak i Tyskland mot flere av presseorganene, men tapte hovedsakelig med den begrunnelse at hun som en offentlig person må finne seg i at bilder av henne blir publisert. Tyskland ble så klaget inn for den Europeiske menneskerettighetsdomstol. Påstanden fra Caroline von Hannovers side var at publiseringen av fotografiene var en krenkelse av EMK artikkel 8: Art 8. Retten til respekt for privatliv og familieliv 1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. 2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. Konvensjonen er del av norsk rett og har forrang fremfor annen lovgivning. Det innebærer at i en eventuell motstrid mellom denne og for eksempel Åndsverklovens 45 c som her diskuteres, vil denne artikkel 8 ha forrang. Dommen er meget kritisert i pressekretser naturlig nok, da den i ikke uvesentlig grad begrenser retten til å fotfølge og publisere fotografier av celebriteter. Fotografiene av henne viste henne på hest, på shopping sammen med livvakten på sykkel og på markedet, på ski i Østerrike, forlatende sin bolig i Paris, spillende tennis med og et bilde som viser prinsessen snublende over en hindring i Monte Carlo Beach Club. I denne saken stod hensynet til ytringsfrihetene som beskyttet i artikkel CASE OF VON HANNOVER v. GERMANY(Application no /00)JUDGMENT STRASBOURG 24 June

64 og hensynet til privatlivets fred som er beskyttet i artikkel 8. Det retten her fant var at fotografiene som denne sakene gjaldt utelukkende hadde til hensikt å pirre folks nysgjerrighet og at ytringsfriheten da er smalere. Retten tok også hensyn til Europaråds resolution Denne resolusjonen ble særlig til som følge av pressens forfølgelse av prinsesse Diana. I denne resolusjonen sies det klart at forfølgelse av personer med den hensikt å fotografere og filme slik at den forfulgte får ødelagt sitt privatliv, bør være forbudt. Retten fant således at publiseringen av de overnevnte bilder var i strid med artikkel 8. Og fant at selv om magasiner hadde en kommersiell interesse i å publisere bildene fant retten hensynet til privatliv må veie tyngre. Gjennom denne avgjørelsen har man klart kunnet slutte at selv om det er snakk om en offentlig person finnes det grenser hvor private bildene kan være. Og så i norsk rettspraksis er avgjørelsen brukt som rettesnor i flere saker. For kongelige gjelder dette i ganske betydelig grad. Det samme gjelder idrettsstjerner. Likeså politikere. Videre har en de tilfeller der en sak har vært aktuell på grunn av en spesiell hendelse. Når det gjelder politikere er det klart at de må finne seg i å bli avbildet i forbindelse med saker de er involvert i, og videre at pressen i omtaler bruker bilder de måtte ha for hånden. Det samme vil gjelde andre kjente personer. Det samme vil gjelde personer som er midlertidig aktuelle gjennom spesielle hendelser. I den allerede nevnte Big Brother saken dukket spørsmålet om hvorvidt en som har oppsøkt kjendislivet med vitende og vilje på et senere tidspunkt kan trekke seg ut av det og derved hevde sin rett til privatliv. 35 Denne saken gjaldt et par som hadde deltatt i reality programmet Big Brother. Som følge av det ble de også kjendiser. Etter en tid trakk de seg ut av dette og et år etter at Big Brother programmet tok slutt sluttet de å gi intervjuer. Omtrent to år etter publiserte Se og Hør artikler om at det nå var slutt mellom Big Brother paret. Oppslagene hadde flere bilde av paret og åndsverklovens 45 c ble brukt som alternativt grunnlag i saken. Høyesterett fant at det ikke var nødvendig å gå inn på den, og løste saken heller i sin helhet i forhold til straffelovens 390. Dommen er likevel interessant som en illustrasjon i forhold til åndsverklovens 45 c. Om tidsaspektet sier retten i premiss 78: «Eg ser at det godt kan vere at dei som ein konsekvens av dette måtte finne seg i nærgåande omtale under Big 34 C. Resolution 1165 (1998) of the Parliamentary Assembly of the Council of Europe on the right to privacy. 35 Retstidende,2007 s

65 Brothersendingane og også ei tid etter dette. Men eg kan ikkje sjå at det same må gjelde to år etter at sendingane var slutt og om lag eitt år etter at dei hadde slutta å gi intervju.» Det en ser av dommen ovenfor er at tilfeller der 390 på samme måte som EMK artikkel 8 virker, slår loven inn som en begrensning i forhold til publisering av fotografier som eksponerer privatlivet. En kan derfor konkludere med at uansett hvor kjente de har vært, har de et vern om privatlivet. Rimelig nok går ikke disse dommene klar av kritikk fra visse pressekretser. I saken om Lillo Stenberg og Andrine Sæthers bryllup trakk Høyesterett likevel en grense. 36 Paret giftet seg på en holme ved Tjøme. Holmen var offentlig grunn og således åpen for offentlig ferdsel. Det var mange gjester der, kjente og ukjente. Det hele var en meget spektakulær vielse, blant annet ved at bruden ble rodd til ut til holmen. Saken var først og fremst reist som sak om krenkelse av privatlivets fred. Selv om det var hevdet at billedbruken i reportasjen subsidiært var et brudd på åndsverklovens 45 c, er fokus i dommen først og fremst på straffelovens 390 og EMK artikkel 8 og 10. Se og hør rapporterte inngående fra bryllupet og brakte også fotografier derfra. Høyesterett har få bemerkninger til forholdet til åndsverklovens 45 c. Når reportasjen aksepteres som helhet er det særlig ut ifra en vurdering av EMK artikkel 10. Reklame Selv om en person er aldri så kjent eller kan sies å være en permanent offentlig person, vil en ikke kunne bruke et bilde av vedkommende i reklame. Justisdepartementets lovavdeling sier helt klart til dette spørsmålet: «Vi antar således at offentlig kjente personer som utgangspunkt vil ha samme vern som andre borgere.» 37 I forbindelse med reklame kan det undertiden være tvil om hva som er reklame, likeledes hvor langt et bestemt samtykke gjelder. I den såkalte Elling saken ble skuespilleren Per Christian Ellefsen Brukt i Bokklubbens 36 Retstidende-2008, s Lovavdelingens uttalelse av 29. oktober JDLOV

66 blad i forbindelse med markedsføringen av forfatteren Ingvar Ambjørnsens siste Elling bok. Saken var den at Per Christian Ellefsen var kjent fra Elling filmene og fra oppsetning på Centralteatret i Bokklubbens blad Bokspeilet fikk fra Central teateret utlevert en del fotografier fra forestillingen. Det var disse som ble brukt i store oppslag i markedsføring av boken. Det aktuelle nummeret av Bokspeilet hadde et opplag på Ellefsen saksøkte bokklubbene for brudd på åndsverklovens 45 c. og hevdet hovedsakelig at billedbruken hadde gått langt utover det som var tillatt etter det han hadde gitt samtykke til som følge av fotografering i forbindelse med markedsføring av selve teaterstykket. Bokklubben hevdet på sin side at markedsføringen Ellefsen hadde godtatt av teaterstykket også måtte kunne sies å gjelde for markedsføringen av boken. En kan selvsagt si at nærheten mellom teaterstykke og bok gjør det til et argument at billedbruken burde tillates, men retten sa i denne sammenheng at: «Men retten kan ikkje sjå at det samtykket teateret hadde, gav grunnlag for den biledbruken som var i Bokspeilet. Rett nok var dette gjensidig nytte og samspel, men oppslaget i Bokspeilet var først og fremst reklame for den nye boka. Sjølv om det var eit bilete av forfattaren, var det likevel tolkaren av «Elling» som vart nytta i marknadsføringa av den nye boka.» En skal selvsagt være klar over at dette er en tingrettsdom med de begrensninger det har for dommens rettskildemessige verdi. I snowboarddommen fra 2009 kom Høyesterett til at snowboardkjøreren Andy Finch rettigheter var krenket da Tromsø 2018 brukte bildet i av ham i søknad om å avholde Olympiske leker i Her var det ikke mye tvil om samtykket, men retten påpekte som nevnt det selvsagte at: «Det er ikkje opplagt at ein fotograf som må reknast å ha teke biletet som ledd i ordinær nyhendedekning, jf. åndsverklova 45c første ledd bokstav a, også har sikra seg retten til at biletet kan nyttast til kommersielle føremål.» Retten mente at selskapet som bestilte og brukte bildene var å legge til last for at de ikke hadde sjekket om avbildede hadde innvendinger. Høsten 2007 fikk prinsesse Märtha Louise mye oppmerksomhet for sin engleskole. I kjølvannet av dette ga et norsk forlag ut boka «Seeing angels» av Emma Heathcote-James, som på norsk fikk tittelen «Märthas engler». Forsiden av boka skulle prydes av et stort bilde av prinsesse Märtha, et bilde det ikke var hentet inn tillatelse til å bruke. 66

67 Bortsett fra et to sider langt forord, omhandler ikke boka prinsesse Märtha Louise i det hele tatt, og forfatteren sa at hun ikke engang visste hvem den norske prinsessen var. Prinsesse Märtha brakte saken in for namsretten og ba om å få den stoppet, noe hun fikk medhold i. 38 Retten anså det som tilstrekkelig sannsynliggjort at det dreide seg om et brudd på åndsverklovens 45 c og stanset derfor boken. Nå er det imidlertid klart at det finnes mange tilfeller der en ville måtte godta at det var bilde av henne på forsiden av en bok. Dette ville for eksempel være tilfelle med en uautorisert biografi. Likeså kunne en tenke seg en bok som fra først av dreide seg om kongelige personers tro på engler. En slik bok ville nok også kunne ha bilde av prinsessen på forsiden, men i så fall måtte en vesentlig del av boken handle noe om henne. Tilsvarende vil en bok om norsk utenrikspolitikk måtte kunne ha et bilde av utenriksministeren på forsiden, i alle fall et der han utøver sin gjerning. Det vil i en slik sammenheng ikke kreves at det er direkte sammenheng mellom det aktuelle bildet og det som ellers omtales i boken. Det vil være klart at utenriksministeren i kraft av sin posisjon er relevant i den sammenhengen. Likevel er det her klart at det går en grense. Så vil en selvsagt kunne stille spørsmål om hvordan saken stiller for reklame for slike bøker? Det synes klart at man ikke kan bruke andre bilder av de aktuelle personer i reklame for bøkene uten samtykke. Litt annerledes vil det være om reklamen er en avbildning av bokomslaget. Det vil en etter all sannsynlighet måtte godta. Likeså vil det vel også måtte godtas at aviser når de lager reklame for seg selv bruker avbildninger av selve avisen, selv om dette dreier seg om oppslag hvor hele siden prydes av en person. Den form for markedsføring er det en massiv sedvane for at godtas, men som hovedregel må en si at det må dreie seg om de faktiske bilder. Bruker en andre bilder enn det som følger av avbildningen vil en nok være utenfor av det som aksepteres. Et interessant tilfelle kommer fra Finsk Høyesterett. Der tok retten stilling til hvor langt en avis kunne gå i markedsføringen av egen avis, og i den anledning bruke bilder av en person uten å innhente samtykke. Saken gjaldt et tilfelle der det i 2 sekunder av en 20 sekunders reklamefilm for avisen ble vist bilder av en racerbilkjører. Bildet var ikke det samme som var brukt av ham i avisen tidligere, men forskjellen på bildet som ble brukt og bildet som var brukt tidligere ble av domstolen ansett 38 Nordre Vestfold tingrett Kjennelse 28. august 2007, TNOVE

68 å være så ubetydelige at det ikke ble tillagt vekt. Den rettskildemessige verdien av dommen kan være begrenset siden den er finsk, det ville imidlertid ikke forbause meg om norske domstoler kom til samme resultat dersom en virkelig kunne si at forskjellen var ubetydelig. Så veldig mye skal det nok ikke til før grensen er overskredet. Er bruken mer omfattende vil den også kunne vurderes som stridende mot generalklausulen i markedsføringslovens. Avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet Denne bestemmelsen gjør det tillatt at personer er med dersom de er mindre viktig enn bildets hovedinnhold. Typisk vil det være at en person stiller seg til fotografering på en offentlig plass, og i bakgrunnen kan man skimte andre mennesker. Hvor lite vesentlig en person må være før denne bestemmelsen kan vurderes sies det ikke, og forarbeidene er sparsomme på dette punkt. Igjen blir det en total vurdering, om det er andre elementer som eventuelt gjør at fotografiet ellers er integritetskrenkende skal det mindre til. Et spørsmål er hvordan dette vil stille seg i forhold til film. Som nevnt før gjelder bestemmelsen i forhold til film. Vil en kunne si at folk kan filmes dersom de bare utgjør ubetydelige innslag i filmen, selv om de kan tenkes å være mer betydelige om en isolerer det enkelte bildet. Jeg tror man bør kunne komme til at er personene ubetydelige i filmvisningen må det telle. Men begrensninger vil kunne forekomme i forhold til å bruke bilde som stillbilde i reklame. Det er lite praksis omkring denne bestemmelsen. Påskebildekjennelsen, som omtalt tidligere, gjaldt bruk av barn i reklameøyemed. Tilfellet var her at tiltalte hadde kjøpt bilde fra et billedbyrå, og spurt, og fått samtykke til at bilde kunne brukes i reklame. Avbildede var imidlertid ikke enig i det. I denne sammenheng ble det forsøkt hevdet at barna utgjorde en ubetydelig del av bildet. Høyesterett var ikke enig det og sa i denne forbindelse at: «Forsvareren har for Høyesterett reist spørsmålet om bildet var av så liten betydning for innholdet av annonsen at de avbildedes samtykke ikke var nødvendig, jfr. unntaksbestemmelsen i 15 annet ledd nr. 2. Jeg er enig med byretten i at denne unntaksbestemmelse ikke får anvendelse i dette tilfelle.» Det Byretten her sa er ikke mer opplysende enn: «Enn videre finner den samlede rett det ikke tvilsomt at bildene av de 68

69 nevnte personer er en essensiell del av fotografiet, slik at det ikke går inn under unntaksbestemmelsen i punkt nr. 2 i 15 i fotografiloven, likesom forholdet overhodet er at det etter den nevnte lovparagrafs første ledd trengs et samtykke fra de impliserte til offentliggjøring.» I snowboarddommen omtalt tidligere, kom spørsmålet opp på nytt, her hevdet saksøkte at avbildede utgjorde en mindre viktig del av bildet som var brukt. Det var retten ikke enig i. Objektivt sett var nok det riktige om en ser på personens andel av billedflaten. I tillegg var som nevnt ikke avbildede gjenkjennelig. Hvor grensen går, kan være vanskelig å fastslå, men en kan si at det er klart at det skal mer til å anvende bestemmelsen når det er snakk om reklame enn om det skulle være en uskyldig hverdagsreportasje. Også i forhold til nettbruk er denne bestemmelsen annerledes nå enn før i og med at elementer av bilder så lett lar seg behandle og bruke. Det vil si at med dagens verktøy er det uansett meget enkelt å gjøre et lite betydelig element meget betydelig. I forhold til loven må imidlertid det riktige være å se hvordan det faktisk blir offentlig gjengitt. Bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft Bestemmelsen har gått under betegnelsen 17. mai paragrafen. Det er knapt med forarbeider til denne bestemmelsen, og for at den skal gi mening må den angi noe utover det som følger av et foregående punkt. Poenget må åpenbart være at man i den type forsamlinger vil måtte avbilde mennesker selv om det ikke nødvendigvis er de enkelte i seg selv som er av aktuell og allmenn interesse. Det er nok at begivenheten i seg selv er det. Så går det selvsagt en nedre grense for hva slags situasjoner som kan sies å være aktuelle begivenheter. Videre er det vel slik at bilder som fotograferes i forbindelse med slike begivenheter nettopp må brukes i en sammenheng som er relevant. Høyesteretts dom i Memo saken som allerede er nevnt er illustrerende i så måte. Dersom det er elementer av reklame eller i det hele tatt kommersiell bruk er det nok ikke mulig å dekke seg bak denne bestemmelsen. Selv om oversiktsbilder med masse mennesker som ikke er gjenkjennelige vil kunne godtas. For en tid siden ble jeg oppmerksom på et eksempel hos et av billedbyråene som hadde bilde fra en forsamling av mennesker tatt på en flyplass. Dette var så brukt i en reklame for 69

70 en bank. I det angjeldende bilde var flere av personene svært godt gjenkjennelige og utgjorde en hoveddel av bilde. Slike tilfeller vil ikke kunne dekkes av denne bestemmelsen. En må ha bestemmelsen i mente. Det er temmelig sikkert at en vil ha en forskjellig tolkning til grunn om bildet bare ligger tilgjengelig på nett som del av prosjektet Fri tilgang i forhold til det tilfelle at det er snakk om bruk i en reklamekampanje. Vernetid for personbilder Det er viktig å merke seg at retten til eget bilde fikk en vernetid etter lovendringen i Åndsverklovens 45 c sier følgende: Vernet gjelder i den avbildedes levetid og 15 år etter utløpet av hans dødsår. Det kan imidlertid ikke bety at det er helt fritt frem for all slags bruk bare de 15 årene har passert, samtidig som det er klart at det må være hovedregelen. Ulovfestet personvern To mistenkelige personer fra 1952 Som det fremgår av åndsverklovens 58 er det på det rene at under tiden vil avfotograferte personer kunne falle utenfor dersom de ikke har særlig tilknytning til riket. Spørsmålet blir i så fall hvor står betydning dette har, og om det er noen materielle forskjeller i reglene om det ulovfestede vernet. En forskjell som uansett er til stede, er at det ikke følger noe straffansvar for det som måtte gjelde etter ulovfestet rett. Bakgrunnen for det ulovfestede personvern er dommen om filmen To mistenkelige personer fra 1952 som allerede er nevnt. To mistenkelige personer og fotografier i dag I Snowboard- Andy Finch dommen fra 2009 som nevnt flere ganger ovenfor fant Høyesterett i et tilfelle der avfotograferte falt utenfor vernet i 45 c, men fant likevel at det ulovfestede 70

71 vernet anvendelse. Dommen sier ellers lite i innholdet om den ulovfestede retten på området, og nøyer seg med følgende: 39 For personar som fell utanom personkrinsen fastsett i 58 tredje ledd, er det særleg nærliggjande med eit vern av eige personleg bilete som i alle fall i hovudsak fell saman med det som elles er lovfesta. Det må etter mitt syn i alle fall gjelde for eit bilete som er teke her i riket, og der vedkomande - som ikkje bur i riket - har ei klar økonomisk interesse i å utnytte biletet kommersielt. Klarast må det gjelde når det er tale om slik bruk her i landet. Korleis det elles vil vere, treng eg ikkje gå inn på i saka no. Dette er åpenbart en lettvint og praktisk måte å gjøre det på. Henvisningen til lagmannsretten går på det at lagmannsretten på dette punktet foretok en interesseavveining. Det ser imidlertid ut som det er lagt en viss vekt på at bildet er tatt i Norge og at det skal utnyttes kommersielt. På den bakgrunn kan en da si at det gjelder et ulovfestet vern, om man som følge av 58 skulle falle utenfor. Høyesterett sier videre om det at: Vernet bør i hovudsak vere slik det følgjer av åndsverklova 45c, jf. Stenvik, Rettsbeskyttelse av personlig særpreg, TfR 2003 side 601 på side Det er klare rettstekniske føremoner ved ei relativt skjematisk avgjerd. Som Stenvik legg eg til grunn at det her er tale om ein rett som har eit sterkt vern, og at det ikkje er sikkert at det er grunn til å gå like langt på tilgrensande område. Dette inneber også at det ved eit tilfelle som det aktuelle ikkje er grunnlag for noka interesseavveging ved avgjerda av om det ligg føre eit vern av retten til eige fotografi, slik lagmannsretten har lagt til grunn. De aller beste grunner taler selvsagt for at avbildede gis vern selv om han ikke har bodd i riket. Det må likevel kunne sies at Høyesterett tar seg selv vel til rette i forhold til lovgiver når lovgiver nettopp har angitt presise grenser for hvem som er vernet av bestemmelsen og 39 HR A (Retstidende ), premiss 41: 71

72 hvem som ikke er det. Ikke bare det. Avgrensningen er gjentatt og presisert i forbindelse med revisjon av åndsverkloven i Man kan også spørre om det er riktig å trekke inn det ulovfestede personvern og henvise til To mistenkelige personer dommen. I det tilfelle var jo forholdet at en i mindre grad hadde lovgivning til å løse den aktuelle tvisten. I tillegg gikk jo To mistenkelige personer mye mer i forhold til personvern av en livshistorie enn konkret kommersiell bruk av eget bilde. Videre er det all grunn til å kritisere flere sider ved dommen. Det som imidlertid er sikkert er at den, på tross av all kritikk, har blitt regnet som det viktigste grunnlag for det ulovfestede personvern. Sånn sett har det vært enkelt å kunne komme trekkende med det ulvofestede personvern der andre grunnlag ikke rekker. Så kan en spørre seg om det i det hele tatt vil være forskjeller på vernet til de som faller utenfor åndsverklovens 58. Hadde det vært riktig å bedømme tilfellet annerledes om det samme bildet som ble brukt i Tromsø OL 2018 var tatt i for eksempel Sverige eller for den saks skyld i et annet EU eller EØS land. Egentlig er det ikke det, men i og med at Høyesterett ikke klart har trukket noen grense, men utvidet rammene som er lagt i 58. Det som imidlertid er sannsynlig er at Høyesterett i de tilfeller der en vil applisere ulovfestet personvern vil kunne tenkes å se på følgende: Det må selvsagt være noen å saksøke i Norge. Dertil vil man legge vekt på det som i dommen sies om at bildet er tatt i Norge eller om det er større kommersielle interesser knyttet til bildet. Høyesterett sier jo også at det er et moment at avbildede har kommersielle interesser knyttet til bildet. Til syvende og sist blir da den vesentlige forskjellen at det ulovfestede vernet som påpekt ikke er straffesanksjonert. Det kan en i alle fall si som sikkert. Det som taler mot det Høyesterett her gjør, er det faktum at Stortinget ved flere anledninger har bestemt ganske presist hvordan stedlig tilknytning skal være. Det har altså Høyesterett sett bort fra. Med denne anvendelsen av det ulovfestede personvern har man fått en forholdsvis usikker rettstilstand. En kunne for eksempel da stille spørsmål om følgende. Hvor stor må tilknyttingen til Norge være utover det at det må være noen å saksøke. I snowboardsaken var bilde tatt i Norge, 72

73 Ville det vært annerledes om det ikke var det? Hadde Høyesterett funnet at det ulovfestede personvern derfor da ikke skulle gjelde? Ulovfestet personvern og prosjektet Fri tilgang Poenget må være at selv om en skulle tro at et personbilde faller utenfor, kan det likevel hende at det fanges opp av reglene i det ulovfestede personvern. Det skal imidlertid en del til slik det var i den ovenfor omtalte snowboard- Andy Finch dommen. Straffelovens 390 Straffelovens 390lyder: 390. Med bøter eller fengsel inntil 3 måneder straffes den som krenker privatlivets fred ved å gi offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold. 250 og 254 får tilsvarende anvendelse. Er forseelsen forøvet i trykt skrift, kan inndragning besluttes i samsvar med 38. Offentlig påtale finner bare sted når det begjæres av fornærmede og finnes påkrevet av almene hensyn. Dette er straffelovens bestemmelse om vern av privatlivets fred. Denne skal ikke drøftes i sin fulle bredde annet enn at det er lett å se at den kan være relevant i forhold til fotografier som blir lagt ut i forbindelse med prosjektet Fri tilgang. En antar at denne verner levende personer, men det er mer usikkert om den også verner døde. Når det gjelder offentlig meddelelse, er det antatt det også dekker publisering på internett. 73

74 Hvem beskyttes Denne bestemmelsen beskytter først og fremst levende personer. Teorien synes noe usikker på hvorvidt den også omfatter avdøde, men det påpekes at reelle hensyn tilsier at den kan komme til anvendelse for eksempel i forbindelse med selvmord. 40 Det er imidlertid antatt at juridiske personer ikke omfattes. Hva vernes det mot? Loven beskytter den som gir offentlige meddelelse om personlige eller huslige forhold. Dette kan det sies meget om og dette er det sagt meget om. Spørsmålet er imidlertid hvordan bestemmelsen kan ha relevans i prosjektet Fri tilgang. Det er lett å tenke seg at fotografier som avbilder forhold i privatlivssfæren. En kan tenke seg fotografier viser at en får behandling for en sykdom, eller andre forhold i privatlivet. Når det gjelder dette er det klart at også kjente personer har et vern. Også offentlige personer har en privat sfære. Dette går klart frem av Caroline av Monaco dommen. Når det ellers gjelder 390 er det ikke sikkert det er denne bestemmelsen som en vil se mest hen til når det gjelder fotografier i prosjektet Fri tilgang. EMK artikkel 8 vil imidlertid være mer relevant. Det internasjonale vernet Vernet for fotografiske- verk og bilder Som nevnt har opphavsretten som billedretten regler som avgrenser anvendelsen i rom. Det vil si at verk må ha en tilhørighet til riket dersom de skal være vernet her. Tilknytningen til åndsverk reguleres av åndsverklovens 57: 57. Denne lovs bestemmelser om opphavsrett får anvendelse på: a) åndsverk som er skapt av norsk statsborger eller av person som er bosatt her i riket, b) åndsverk som er utgitt første gang her i riket, eller er utgitt samtidig her og i et annet 40 Tokvam, Ole: Personvern og straffeansvar straffelovens 390. s

75 land, c) filmverk og fjernsynsverk hvis produsent har sitt hovedsete eller er bosatt her i riket, d) byggverk som er oppført her i riket, e) kunstverk og fotografisk verk som er innføyd i bygninger eller faste anlegg her i riket. Samtidig utgivelse som nevnt i første ledd bokstav b, anses å ha funnet sted når verket utgis her i riket innen 30 dager etter første utgivelse. Som produsent etter bestemmelsen i første ledd bokstav c anses når ikke annet er opplyst, den hvis navn på vanlig måte er angitt på eksemplar av filmverket. Bestemmelsen i 38c får anvendelse på åndsverk som er skapt av norsk statsborger eller av person som er bosatt her i riket. Bestemmelsene i 46 til 48 gjelder uten de i de foregående ledd fastsatte innskrenkninger. Bestemmelsen i 41a får anvendelse på åndsverk som er gjort tilgjengelig for allmennheten av norsk statsborger eller person som er bosatt her i riket, eller av selskap som har norsk styre og sete her i riket. Først skal en merke seg at dette er regler som gjelder for åndsverk. Der er hovedregelen at de må være skapt av norsk borger eller person bosatt her i riket. Når det gjelder fotografiske bilder som er de som er vernet etter 43 a må en se hen til 58: 58. Bestemmelsene i 5. kapittel gjelder, med unntak av 43, 43a og 44 og den i 42 og 45 nevnte spredningsrett, til fordel for arbeid som er frembrakt av: a) norsk statsborger eller person som er bosatt her i riket, b) selskap som har norsk styre og sete her i riket. Bestemmelsene i 42 og i 45a gjelder dessuten også for fremføringer og kringkastingssendinger som finner sted i Norge. Bestemmelsen om spredningsrett i 42 og 45 gjelder for lyd- og filmopptak gjort i Norge. Bestemmelsen i 45 om rett til eksemplarfremstilling gjelder til fordel for ethvert lyd- og filmopptak. Bestemmelsen i 43 gjelder for arbeid frembrakt av noen som er statsborger i eller bosatt i eller har 75

76 sete i et land innenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområde. Bestemmelsen i 44 gjelder for pressemeldinger som er mottatt i Norge. Bestemmelsen i 43a gjelder for fotografiske bilder som første gang er utgitt her i riket eller som er laget av noen som er statsborger i eller bosatt i eller har sete i et land innenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområde. Det samme gjelder for fotografier innføyd i bygninger eller faste anlegg i et land innenfor nevnte område. Bestemmelsen i 45c gjelder avbildninger av person som er eller har vært bosatt her i riket. I 58, 2. ledd 2. punktum ser vi at 43 a som verner det fotografiske bildet gjelder for fotografiske bilder som første gang er utgitt her i riket eller som er laget av noen som er statsborger i eller bosatt i eller har sete i et land innenfor EØS (Det europeiske økonomiske samarbeidsområde). Regelen for fotografiske bilder er som en ser ganske lik den som gjelder for åndsverk, jf ovenfor. Dog er det den forskjell at det her nevnes at det gjelder tilsvarende dersom person eller selskap er bosatt eller har sete innenfor EØS. Om ikke reglene hadde tilsvarende anvendelse for fotografiske bilder for tilknytningen til EØS, hadde det vært klart i strid med prinsippene for like vilkår og fri flyt innen det indre marked. Det at en ikke har tilsvarende formulering for åndsverk, betyr selvsagt ikke at det ikke gjelder. Poenget er heller at det internasjonale vernet for åndsverk er langt mer utviklet. Ser en hen til 59: 59. Under forutsetning av gjensidighet kan Kongen gi forskrifter om hel eller delvis anvendelse av lovens regler i forhold til verk med en nærmere bestemt tilknytning til fremmed stat. Kongen kan videre bestemme at lovens regler helt eller delvis skal gjelde åndsverk utgitt av mellomfolkelig organisasjon og ikke utgitte verk som slik organisasjon har utgivelsesretten til. Bestemmelsen har tilsvarende anvendelse på de i 5. kapitel omhandlede arbeider. Av hensyn til overenskomst med fremmed stat kan Kongen videre gi særskilte bestemmelser om avtaler om overdragelse av rett til innspilling av verk for film og fjernsyn, herunder hvilke verk reglene skal gjelde for. 76

77 Gjennom denne bestemmelsen og forskrift av 21. desember 2001, nr 1563: Forskrift til åndsverkloven (lov av 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v.) er Norge også formelt knyttet til Bernkonvensjonen om vern av åndsverk, jf forskriftens 6-2. Bernkonvensjonen bygger på prinsippet om formel gjensidighet. Det vil si at konvensjonstaten plikter å gi verk hjemmehørende i andre konvensjonsstater det samme vern som en gir sine egne verk. En praktisk konsekvens av dette er særlig at fotografiske bilder som ikke oppfyller tilknytningskriteriene som angitt ovenfor ikke er vernet i Norge. Det vil for eksempel si at bilder fra USA ikke har vern. Om dette har noen betydning for prosjektet Fri tilgang er vel usikkert, men ikke utenkelig. En kunne tenke seg at Folkemuseet fikk overført til seg en samling fra norske miljøer i USA. Så kunne en tenke seg at bildene hadde hatt vern dersom tilknytningskriteriene til Norge var oppfylt. Er ikke tilknytningskriteriene oppfylt er ikke de fotografiske bildene vernet Dersom det er snakk om fotografier som er fotografiske verk, vil det være annerledes. I det tilfelle er vi gjennom Bernkonvensjonen forpliktet til å gi fotografiet samme vern som vi hadde gitt om tilknytningskriteriene var oppfylt. Det internasjonale vernet for 45 c og retten til eget bilde Når det gjelder reglene om retten til eget bilde er spørsmålet i hvilken grad en kan gjengi eller vise personbilder offentlig der den avbildede personen ikke har tilknytningen til rike. I åndsverklovens 58, 3. ledd står det klart: «Bestemmelsen i 45c gjelder avbildninger av person som er eller har vært bosatt her i riket.» Når det gjelder retten til eget bilde, sies det ingen ting om at vernet gjelder dersom det er EØS tilknytning, slik det er når det gjelder det immaterielle vernet av fotografiske bilder. I forskriften som ellers presiserer at tilknytningene gjelder tilsvarende for EØS borgere og personer som er bosatt i EØS, er det uttrykt helt klart at bestemmelsen ikke utvider retten som angitt i 58, 3. ledd. Det innebærer at avbildede personer som ikke har den angitte tilknytning ikke har det vernet 77

78 som angitt i åndsverklovens 45 c. Det vil i utgangspunktet si at bilde av en person uten tilknytning til Norge ikke har vern etter bestemmelsen. Det kan være praktisk for prosjektet Fri tilgang. Det at vedkommende ikke er vernet etter åndsverklovens 45 c på grunn av manglende tilknytningskriterier, behøver imidlertid ikke bety at t personen ikke har noe vern. Det ulovfestede personvern kan slå inn. I den forbindelse vil jeg henvise til hva som allerede er sagt under punkt 6.2. Forholdet til personopplysningsloven Formål og utgangspunkt Også bilder kan være personopplysninger og således kunne falle inn under personopplysningsloven av 14. april Forholdet til retten til eget bilde er behandlet utførlig av Jongers i hennes avhandling. 41 Formålet med personopplysningsloven er som angitt i lovens 1: 1. Lovens formål Formålet med denne loven er å beskytte den enkelte mot at personvernet blir krenket gjennom behandling av personopplysninger. Loven skal bidra til at personopplysninger blir behandlet i samsvar med grunnleggende personvernhensyn, herunder behovet for personlig integritet, privatlivets fred og tilstrekkelig kvalitet på personopplysninger. Fotografier kan være bærere av personopplysninger. For at loven skal komme til anvendelse må det være snakk om en eller annen form for behandling i samsvar med lovens 3. Videre må det være snakk om personopplysninger. Det vil enkelt sagt si at en har å gjøre med opplysninger som kan identifisere en person. Direkte eller indirekte. Selv om en person ikke er navngitt på et blide kan det være andre elementer som gjør det lett å identifisere. Vedkommende er for eksempel fotografert kjørende i en bil der registreringsnummeret er synlig. Selv om en ikke kan være sikker på at vedkommende som kjører alltid er bilens eier, er det ofte slik. Poenget er at det kan være elementer som gjør det mulig å identifisere. 41 Jongers, Maria: RETTEN TIL EGET BILDE, En redegjørelse, vurdering og sammenligning av den avbildedes rettsvern etter åndsverkloven 45c, straffeloven 390 og personopplysningsloven. Avhandling Oslo

79 Ettersom de aller fleste har mange bilder av seg selv ute på nettet vil vel etter hvert også søkeverktøy for ansiktsgjenkjenning gjøre det lettere å identifisere en person dersom en først har et bilde av vedkommende. Loven gjelder for behandling av personopplysninger slik de er definert i lovens 2 nr 2: 2) behandling av personopplysninger: enhver bruk av personopplysninger, som f.eks. innsamling, registrering, sammenstilling, lagring og utlevering eller en kombinasjon av slike bruksmåter, Jeg vil enkelt konkludere med at prosjektet Fri tilgang kan falle inn under behandlingsbegrepet i lovens 2 nr 2. Selv om det ikke er formålet med prosjektet å behandle personopplysninger, vil det likevel falle inn under begrepet om det er det man faktisk gjør. Utgangspunktet dersom en faller inn under loven er at personer skal samtykke til behandlingen. Fra dette finnes det mange unntak som fremgår av personopplysningslovens 8 og 9 som inntas her for syns skyld. 8. Vilkår for å behandle personopplysninger Personopplysninger (jf. 2 nr. 1) kan bare behandles dersom den registrerte har samtykket, eller det er fastsatt i lov at det er adgang til slik behandling, eller behandlingen er nødvendig for a) å oppfylle en avtale med den registrerte, eller for å utføre gjøremål etter den registrertes ønske før en slik avtale inngås, b) at den behandlingsansvarlige skal kunne oppfylle en rettslig forpliktelse, c) å vareta den registrertes vitale interesser, d) å utføre en oppgave av allmenn interesse, e) å utøve offentlig myndighet, eller f) at den behandlingsansvarlige eller tredjepersoner som opplysningene utleveres til kan vareta en berettiget interesse, og hensynet til den registrertes personvern ikke overstiger 79

80 denne interessen. 9. Behandling av sensitive personopplysninger Sensitive personopplysninger (jf. 2 nr. 8) kan bare behandles dersom behandlingen oppfyller et av vilkårene i 8 og a) den registrerte samtykker i behandlingen, b) det er fastsatt i lov at det er adgang til slik behandling, c) behandlingen er nødvendig for å beskytte en persons vitale interesser, og den registrerte ikke er i stand til å samtykke, d) det utelukkende behandles opplysninger som den registrerte selv frivillig har gjort alminnelig kjent, e) behandlingen er nødvendig for å fastsette, gjøre gjeldende eller forsvare et rettskrav, f) behandlingen er nødvendig for at den behandlingsansvarlige kan gjennomføre sine arbeidsrettslige plikter eller rettigheter, g) behandlingen er nødvendig for forebyggende sykdomsbehandling, medisinsk diagnose, sykepleie eller pasientbehandling eller for forvaltning av helsetjenester, og opplysningene behandles av helsepersonell med taushetsplikt, eller h) behandlingen er nødvendig for historiske, statistiske eller vitenskapelige formål, og samfunnets interesse i at behandlingen finner sted klart overstiger ulempene den kan medføre for den enkelte. Ideelle sammenslutninger og stiftelser kan behandle sensitive personopplysninger innenfor rammen av sin virksomhet selv om behandlingen ikke oppfyller et av vilkårene i første ledd bokstav a h. Behandlingen kan bare omfatte opplysninger om medlemmer eller personer som på grunn av sammenslutningens eller stiftelsens formål frivillig er i regelmessig kontakt med den, og bare opplysninger som innsamles gjennom denne kontakten. Personopplysningene kan ikke utleveres uten at den registrerte samtykker. 80

81 Datatilsynet kan bestemme at sensitive personopplysninger kan behandles også i andre tilfeller dersom viktige samfunnsinteresser tilsier det og det settes i verk tiltak for å sikre den registrertes interesser. Disse bestemmelsene kommenterer jeg ikke i detalj, men nøyer meg med å si at de vel ikke har særlig relevans for prosjektet Fri tilgang. Ser en hen til unntak i 9 h kan det dog hende at det er en bestemmelse prosjektet vil kunne påberope seg. Det som imidlertid er langt mer interessant er unntaksbestemmelsen i 7. Unntaket i personopplysningslovens 7 Personopplysningslovens 7 unntar en rekke aktiviteter fra personopplysningsloven ut i fra hensynet til ytringsfriheten. 7 lyder som følger: 7. Forholdet til ytringsfriheten For behandling av personopplysninger utelukkende for kunstneriske, litterære eller journalistiske, herunder opinionsdannende, formål gjelder bare bestemmelsene i 13-15, 26, , jf. kapittel VIII. Når det gjelder Fri tilgang er det slik jeg ser det riktig å karakterisere dette som et prosjekt som har et kunstnerisk journalistisk formål. Poenget er vel enkelt sagt å gjøre vår norske kulturhistorie lettere tilgjengelig. Det er videre helt på det rene at en ikke må være journalist for å falle inn under unntaket, jf merknadene i lovens forarbeider: 42 «Unntaket er i tråd med direktivet utformet slik at det knytter seg til virksomhetens art, og ikke til hvilken formell eller yrkesmessig status den behandlingsansvarlige har. I dette ligger at unntaket ikke bare gjelder for f.eks journalister, men for enhver persons behandling av personopplysninger for journalistiske formål.» Etter all sannsynlighet faller prosjektet Fri tilgang inn under unntaket i 7. Dette må gjelde selv om en også selger bilder kommersielt. 42 Behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) Ot.prp.nr.92 ( ) s

82 Datatilsynets tjeneste slettmeg.no Som følge av den stadig økende billedpublisering på Internett og ikke minst den som skjer gjennom de sosiale nettverk og da særlig Facebook. Poenget med tjenesten er at publikum skal få hjelp og veiledning dersom de ønsker at opplysninger om en på nettet skal slettes. På sin nettside opplyser slettmeg.no å kunne gi følgende hjelp til publikum: Dette kan vi hjelpe deg med: Råd og veiledning om hvordan du kan gå frem for å få slettet/endret uønskede personopplysninger på Internett. Råd om hvilke rettigheter og lover som gjelder. Praktisk hjelp til å komme i kontakt med nettjenester og ansvarlige bak krenkende materiale publisert på nett. Hjelp til å fylle ut klageskjemaer og lignende som finnes på de enkelte nettjenestene. Hjelp til å benytte selvbetjente slettetjenester (eks. Googles webpage removal request tool). Hjelp til å slette falske/uønskede profiler på sosiale nettsamfunn. Gi råd og tips om andre relevante aktører/organisasjoner som kan bistå med annen hjelp Skulle prosjektet få en henvendelse med bakgrunn i kontakt med bør man jo bare respektere det. En kan videre vurdere om en burde opplyse at man er villig til å fjerne billedtilgang dersom en mener det er legitime grunner for det. Sletterutiner? Et spørsmål som gjelder uansett om det dreier seg om en påstått krenkelse av billedrett/opphavsrett eller retten til eget bilde er hvordan en reagerer på klager. Uansett hva en gjør vil det lønne seg å etablere en fast rutine med faste svarbrev på klagene. Det bør videre opplyses på nettstedet hvordan en skal gå frem. 82

83 Hva en så gjør er opp til museet. Spørsmålet blir imidlertid om en skal reagere umiddelbart og fjerne tilgang til de angjeldende bilder mens en ser på forholdet eller om en skal vente til en har klargjort spørsmålet. Det som vel er sikkert er at Fri tilgang trenger en rutine som er enkelt forutberegnelig og så lite tidkrevende som mulig. Følgende kan være et forslag: 1) Dersom kravet om sletting er åpenbart grunnløst, melder en det tilbake og gjør ingen ting. 2) Dersom det er sannsynlig at det er uavklarte rettigheter kan en velge å stenge tilgang til fotografiene inntil spørsmålet er avklart, samtidig med at en melder at en gjør nettopp det. Kan det være knyttet rettigheter til avbildede objekter Selvsagt er det slik at et fotografi kan vise objekter som gjør at fotografiet er et inngrep i opphavsmannens enerett til fremføring/eksemplarfremstilling. Et typisk eksempel er et fotografi av en skulptur. I denne sammenheng skal en dog være klar over åndsverklovens 24,2. ledd som lyder: Kunstverk og fotografisk verk kan også avbildes når det varig er satt opp på eller ved offentlig plass eller ferdselsvei. Dette gjelder likevel ikke når verket klart er hovedmotivet og gjengivelsen utnyttes ervervsmessig. For Fri tilgang ser jeg det da slik at en kan legge ut bilder av skulpturene i Vigelandsparken e.l. Dog skal en se hen til 2. punktum. Her sies det helt klart at det ikke gjelder dersom åndsverket er hovedmotivet og gjengivelsen er ervervsmessig. Dette vil si at dersom det er snakk om å selge bildene kommersielt vil det være et inngrep i opphavsmannen enerett dersom vilkåret i 2. punktum forøvrig er oppfylt. For prosjektet Fri tilgang betyr dette en ekstra årvåkenhet ved kommersielle salg. 83

84 Byggverk kan fritt avbildes, jf. Åndsverkloven 24 Åndsverklovens ledd lyder: Byggverk kan fritt avbildes. Til denne bestemmelsen vil jeg bare bemerke at det hadde vært ganske umulig å publisere fotografier uten en slik bestemmelse, om en skulle klarere hver gang en tok bilde av en bygning. Bruksvilkår Det bør lages et sette av bruksvilkår for de som ønsker å gjøre ytterligere bruk av bildene i Fri tilgang. Folkemuseet/Maihaugen selv må kunne avgjøre hva de vil bruke bildene til. Folkemuseet/Maihaugen må imidlertid i så fall være sikker på at de har fått overført til seg tilstrekkelig med rettigheter. Det er en forskjell på 1) å kunne legge bildene ut som et kulturelt tilbud til publikum, og 2) å selge dem til kommersiell bruk. Givere kan nok komme til å reagere dersom de mener at det bare var det første de mente å samtykke til. Derfor bør begge typer av tilfeller inn i avtale-/ samtykkeerklæringene. Overdragelsesavtalen som brukes i dag, kunne kanskje hatt et klarere punkt med hensyn til akkurat dette. Hva slags vilkår bør lages? Når det gjelder vilkårene som brukes i dag opplever jeg egentlig at de er gode. Det vil alltid være tilfeller en ikke har klart å fange opp, men avtalen kombinert med samtykkeerklæringer om personbilder er meget anvendelig. Det som oftest er tilfellet når det oppstår problemer er at det ikke finnes noe skriftlig i det hele tatt. 84

85 Ser en på museets avtale om overdragelse av arkiver, er denne knappere, og der skal en merke seg at den bare gjelder i utstillingsøyemed. Skulle arkivet inneholde bilder kan jeg ikke se at den overdragelsen i seg selv gir rett til ren kommersiell utnyttelse. Creative Commons en mulighet Creative Commons tilbyr opphavspersonen å velge mellom ulike lisenselementer. Hvert lisenselement angir et vilkår, som kan være påbudt, forbudt, eller tillatt. Hvert lisenselement har et standardikon (språkuavhengig), et standardnavn (som vi har oversatt til norsk), og en standardforkortelse på to bokstaver (som ikke skal oversettes). Tanken bak er slik beskrevet på Creative Commons norske hjemmeside: å skape et fleksibelt rammeverk som gjør det mulig for opphavspersonen å dele (helt eller delvis) sin enerett til verket. Til hjelp for dette har organisasjonen utviklet et knippe lisenser som regulerer tilgjengeliggjøring, fremføringer og bearbeidelser av åndsverk. Det som ellers sies her er i det alt vesentlige hentet fra Creative Commons norske hjemmeside. 43 Det er vanskelig å få noen eksakt oversikt over den faktiske bruken av Creative Commons i Norge. Den eneste virkelig store organisasjon som bruker lisensene er Nasjonal digital læringsarena (NDLA) som er et fylkeskommunalt prosjekt som har som mål å tilby kvalitetssikrede, fritt tilgjengelige, nettbaserte læremidler i alle fag i videregående skole. 44 Kan en bruke CC Lisenser? Så er spørsmålet om en kan bruke Creative Commons lisenser. Disse lisensene har bakgrunn i organisasjonen Creative Commons hvis formål er som uttrykt på Creative Commons norske hjemmeside: «Å fremme en delingskultur der skapende mennesker (dvs. opphavspersoner og brukere) lett kan finne fram til hverandre og til hverandres verk, og derigjennom spre og gjenbruke verkene. Motivasjonen bak organisasjonen er blant annet å gjøre et kulturelt mangfold fritt, funksjonelt og levedyktig.»

86 For å få dette til på en lovlig og forutberegnlig måte har Creative Commons ulike former for lisenser som en da kan gjøre gjeldende for sine verk. Creative Commons tilbyr altså opphavspersonen å velge mellom ulike lisenselementer. Hvert lisenselement angir et vilkår, som kan være påbudt, forbudt, eller tillatt. Hvert lisenselement har et standardikon (språkuavhengig), et standardnavn (som vi har oversatt til norsk), og en standardforkortelse på to bokstaver (som ikke skal oversettes). Det er i alt fire ulike lisenselementer. Disse kan så kombineres på bestemte måter (ikke alle mulige kombinasjoner er tillatt). Dette gir oss seks ulike lisenstyper. For øvrig henvises det til Creative Commons egen side for mer utførlig beskrivelse. I dag er Creative Commons et internasjonalt nettverk som tilbyr lisenser tilpasset nasjonal lovgivning, språk og kultur for bruk på Internett og andre steder der det er behov for fleksible lisenser. Ulike Creative Commons lisenser Navngivelse Lisenselementet «Navngivelse» kan ikke velges bort, og forekommer alltid. Dette innebærer at for all bruk er det påbudt at opphavspersonen navngis slik som god skikk tilsier. Dette er forøvrig i samsvar med norsk lov, jf åndsverklovens 3. Ingen bearbeidelse - nd Ingen bearbeidelse - nd. Lisenselementet «Ingen bearbeidelse» tillater kun spredning og bruk av verket i uendret tilstand. Bearbeidelse eller endring av verket er forbudt. Det samme gjelder framstilling av såkalte avledede verk. Velger en å benytte en lisens med dette lisenselementet er det ikke mulig å fremstille eller fremføre bearbeidelser som legger andre versjoner eller jurisdiksjoner av lisensen enn den er valgt, til grunn. Dette elementet avskjærer imidlertid andre fra å lage remixer og mashups der verket inngår. 86

87 Ikke-kommersiell - nc Ikke-kommersiell - nc. Lisenselementet «Ikke-kommersiell» tillater kun spredning og bruk under den forutsetning at verket ikke benyttes på en kommersiell måte. Er dette lisenselementet valgt er bruk til reklameformål, ervervsmessig bruk, og annen bruk som har til formål å gi kommersiell nytte, eller som gir økonomisk gevinst, forbudt. Ønsker en å sikre seg mot at ens verk brukes til reklame eller at kommersielle aktører benytter verket uten å gjøre en eksplisitt avtale først, må en velge en av de tre lisensene som inneholder dette lisenselementet. Det er viktig å være klar over at om dette lisenselementet brukes må også brukeren være en ikke-kommersiell aktør. I et arbeidsnotat av Creative Commons Norge sies følgende om grensen mellom kommersiell og ikke kommersiell organisasjon (se For å kunne bruke materiale under en ikkekommersiell CC-lisens må man være en tillatt NC-bruker. Selskap og institusjoner som har profitt som formål, inklusive alle AS og ASA, er ikke å anse som tillatt NC-bruker. Institusjoner som ikke har profitt som formål og som henter sine inntekter fra statlige tilskudd og/eller frivillige donasjoner er ikke å anse som en tillatt NC-bruker med mindre de faller inn under følgende unntak: 1. visse frivillige organisasjoner som ikke har erverv som formål (se mer detaljert definisjon nedenfor); 2. en undervisningsinstitusjon som ikke mottar skolepenger, og som er fullfinansiert med offentlige tilskudd og/eller frivillige donasjoner; 3. et offentlig bibliotek: 4. en innholdsaggregator, portal og/eller søketjeneste for CC-lisensiert innhold som er tilgjengelig for alle på ikke-diskriminerende vilkår (f.eks.: NDLA). For å unngå tvil: Creative Commons Norge oppfatter ikke følgende type brukere som tillatte NC-brukere : 1. statlige-, fylkeskommunale og kommunale institusjoner (f.eks. Regjeringen) 2. forvaltningen (f.eks. Forbrukerombudet) 87

88 3. allmennkringkastere (f.eks. NRK) 4. nær- og lokalradioer (f.eks. Radio Nova) 5. politiske partier (f.eks. Venstre) Her ser en grenseoppgang som mange givere sikkert vil være glade for. Mange givere vil synes det er greit at ens billedsamling går til nettopp slike organisasjoner. Men allerede her ser en tolkninger som kan virke kompliserende. En ser for eksempel at som ikke-kommersiell organisasjon defineres blant annet en undervisningsinstitusjon som ikke mottar skolepenger, og som er fullfinansiert med offentlige tilskudd og/eller frivillige donasjoner; Så kan man spørre hvordan er det da er med Steinerskolene. Steinerskolene mottar en liten andel skolepenger, men er på ingen måte kommersielle organisasjoner. Det vil være en helt urimelig tolkning av lisensen om disse skolene ikke kunne gjøre bruk av denne lisensen. I slike tilfeller må det gå seg til og en må kunne anvende den med fornuft. Å påpeke fra Fri tilgangs side at det dreier seg om ikke kommersiell bruk vil være viktig. En vil da kunne påberope seg ansvarsfrihet om bruker senere skulle vise seg å anvende bildet kommersielt f. eks til bruk i reklame. Lisenselementet «Del på samme vilkår» sa Lisenselementet «Del på samme vilkår» innebærer et påbud om at bearbeidelser av verket kun kan spres på samme vilkår som det opprinnelige verket. Dette prinsippet (at avledede verk skal være underlagt samme vilkår som det eller de verk de er avledet fra) kalles ofte for «Copyleft». Passer dette for CC for Folkemuseet/Maihaugen? På et punkt kan det være nyttig. En kan gå ut i fra at det fra undervisningssektoren (særlig skolene) vil være en interesse i å kunne nytte materiale vederlagsfritt. Slik det er i dag legger elever stadig oftere ut arbeider på nett. Det er problematisk i forhold til opphavsretten. Dersom en kan plukke bilder som er merket med en type lisens som gir slik adgang er dette en fordel og det vil i seg selv føre til økt bruk og økt bevissthet om lisensene. 88

89 Ikke tilpasset norsk rett Det er viktig å si at CC ikke er laget for norsk rett. Videre kan en spørre seg hvordan en skal håndtere bilder som er falt i det fri eller som av andre grunner er fritt tilgjengelig. En skal ikke uten videre kunne vekke opphavsretten til live igjen ved bruk av slike lisenser. Dog må en kunne si at dette gjelder verk som i utgangspunktet ikke er falt i det fri. Nå er det imidlertid heller ikke det som er meningen med lisensene. Utslag av amerikansk tankegang CC lisenser har sin bakgrunn i USA og er derfor utslag av amerikansk tankegang. Det er en rekke forskjeller på amerikansk og europeisk opphavsrett og det kan derfor være usikkert hvor godt lisensene egentlig passer i norsk sammenheng. CC lisenser omhandler bare opphavsrett ikke retten til eget bilde, jf. åndsverklovens 45c Det er viktig å merke seg at CC lisenser ikke sier noe om retten til det personlige bildet. Det må en altså uansett ha i mente, men det i seg selv er ikke noe argument mot å bruke CC lisenser. Det som er viktig er at, om det er tvil om hvor langt retten til det personlige bilde går så må det inntas i de endelige brukervilkår. Det bør også kommuniseres til brukerne. Slik sett bør en vurdere å ha brukervilkår på nettet som gjelder klarering av personbilder der det synes nødvendig. CC laget for å passe til Bernkonvensjonen Det som er klart er at CC er laget for å passe til Bernkonvensjonen, som er det internasjonale rammeverket for håndtering av opphavsrett. Det i seg selv er positivt. Et annet poeng er at flere andre museer i Norden er i ferd med å ta systemet i bruk. CC og domstolene Vi har ikke rettspraksis på dette i Norge, det er imidlertid ingen grunn til å tro at det ikke vil bli akseptert som basis for tolking dersom det er klart kommunisert. Dog er det antatt at ensidige lisenser ikke kan begrense regler som måtte følge av andre av opphavsrettens unntak som for eksempel de ulike lånereglene. 89

90 CC-lisenser og verk falt i det fri CC har utviklet lisenser til bruk for verk falt i det fri. Grunnen til at bilder/verk er falt i det fri kan være at vernetid er utløpt, eller at rettighetshaver rett og slett vil at de skal være i det fri: 1. Public Domain Dedikasjon bruk dette verktøyet dersom du er rettighetshaver til et verk, og ønsker å dedikere verket til det fri. 2. Public Domain Merke bruk dette verktøyet dersom du ønsker å identifisere et verk som har falt i det fri. Når det gjelder den praktiske bruk av lisensene nøyer jeg meg med å henvise til Creative Commons hjemmeside i Norge. Konklusjon på CC lisenser Fordelen med CC lisensene er at det er et utviklet system som er i ferd med å få en viss utbredelse. Alternativet er å lage et eget og helt nytt som er ideelt tilpasset akkurat dette prosjektet. Det sier seg selv at det er lite hensiktsmessig. Et annet poeng er at det er et system som det er forholdsvis enkelt å sette seg inn på brukersiden. Man kan regne med at særlig skoler/undervisningsinstitusjoner vil være flittig brukere av bilder i prosjektet Fri tilgang i forbindelse med at elever ønsker fotografier til skoleoppgaver. Skulle CC-lisensene vise seg ikke å fungere så er det jo bare slutte å bruke dem. Det kan anbefales at en tar i bruk CC lisensene, men en må ta høyde for det at de ikke dekker alle tilfeller som for eksempel retten til det personlige bilde som nevnt ovenfor. 90

91 5. Bildebyråene og økonomi Fotomateriale har stor kulturhistorisk verdi og er en etterspurt kilde til bruk innen forskning og formidling. Som mange andre museer har Maihaugen og Norsk Folkemuseum inntekter gjennom salg av bilder. Brukere som vil ha tilgang til større formater enn dem som er tilgjengelig på nett, kan henvendelse seg til museenes bildebyråer og bestille kopi. Prisene varierer etter opplag, type bruk m.m og det er ulike priser for kommersiell og ikkekommersiell bruk. Gjeldende priser og vilkår for bruk er publisert på museenes nettsteder. Hvem bruker bildebyråene? Det er stor variasjon i hvem som bestiller bilder, alt fra kommersielle forlag, film- og TVprodusenter til journalister, museer, lokale bokutgivere, historielag, utstillingsprodusenter og skoleelever. Wilse-bildene på Galleri NOR er mye brukt av forlag, fjernsyn og aviser. Disse brukergruppene kjenner basen godt, og bestilling og bruk er derfor innarbeidet gjennom en rekke år. For forskere og studenter er det materiale fra DigitaltMuseum som er mest etterspurt. Ca. 50 % av alle bestillinger leveres elektronisk, 30 % leveres på CD og resten er bilder på fotopapir til private. På Norsk Folkemuseum er ca. 70 % av inntektene salg til såkalte kommersielle brukere som TV, forlag og større publikasjoner. Resten er brukere som historielag, museer, forskere og studenter. For Maihaugen utgjør salg til kommersielle brukere ca 55 % av inntektene. Samtidlig ser vi også at museene leverer en god del bilder til kunder og samarbeidspartnere uten å fakturere tjenestene. En gjennomgang av fakturagrunnlaget for 2009 for Maihaugens fotoavdeling viser at mer enn halvparten av de eksterne oppdragene var gratis. Museene er kunnskapsinstitusjoner med ansvar for bevaring av fotomateriale og formidling av kulturarv og historie til allmennheten. På denne måten er museer også selv svært aktive brukere av foto fra hverandres samlinger til forskning, publikasjoner, foredrag og utstillinger. I Danmark ble pilotprosjektet Billeddeling og udvikling af digitale værktøjer igangsatt i 2009 på initiativ fra Statens Museums for Kunst. Prosjektet har vært et samarbeid mellom fem danske kunstmuseer og formålet har vært å legge til rette for mest mulig fri deling av bilder 91

92 mellom museene. Dette er også interessant i en norsk sammenheng og det vil være viktig å se på erfaringer fra gjennomføringen av dette prosjektet. Bevare og formidle Bildeformidling og tilgjengeliggjøring av bildemateriale for det allmenne publikum er et prioritert område på museene. Kostnadene for drift av bildebyråtjenesten er betydelig høyere enn inntektene som kommer inn gjennom salg, og tjenesten drives derfor ikke med overskudd. Inntekter fra bildesalg var ca. kr ,- for Norsk Folkemuseum og ca. kr ,- for Maihaugen i Lønns- og driftskostnader for bildebyråtjenesten på Norsk Folkemuseum utgjorde i samme periode ca. kr ,-. På Maihaugen var kostnadene ca. kr ,-. Men regnestykket er mer komplisert enn som så. Det er også kostnader forbundet med katalogisering og digitalisering av fotomateriale, og store kostnader forbundet med forvaltning, bevaring og magasinering av fotosamlingene. Inntektene fra salg er likevel viktige som grunnlag for opprettholdelse av aktivitetsnivået på museene og arbeidet som skjer med forvaltningen og bevaringen av fotografiene. Oppdraget med å bevare kan i en del tilfeller være utfordrende å kombinere med målet om mest mulig fri tilgang til materiale for forskning og formidling. Fotografisk materiale kan være av en slik karakter at det må tas spesielle konserveringsmessige hensyn, og dette krever utstyr og håndtering som er ressurs- og kostnadskrevende. Det kan være vanskelig å kommunisere utad alt arbeid som ligger bak sluttresultatet og det enkelte bildet. Selv med tilgjengeliggjøring av foto på nett, vil det være behov for spesialkompetanse og fototjenester fra museenes fotografer. Og ofte vil det være behov for kvalitetsbilder som ikke er i samsvar med kvaliteten tilgjengelig på nett eller som pr. dags dato er tilgjengelig i museets digitale kataloger og magasiner. En stor del av bildematerialet på museene er fortsatt utilgjengelig fordi det ikke er skannet og/eller katalogisert. I tillegg vil det alltid være behov for nye bilder av gjenstander til bruk i for eksempel publikasjoner og utstillinger. Fotografer og bildebyråansvarlige bruker mye av sin arbeidstid til å betjene kunder og håndtere bestillinger. På Norsk Folkemuseum utgjør dette i dag ca. ett årsverk pr år. Ofte hjelper vi også til med å søke fram bilder i samlingene våre, og vi kvalitetssikrer bruk i tråd med de avtaler som gjelder for materialet, samt i forhold til rettigheter, lover og regler. 92

93 Sammen med fotoarkivar skal bilder finnes fram, evalueres, skannes, retusjeres, klargjøres til trykk, sendes, kontrakt skal skrives og fakturagrunnlag utarbeides. Arbeidsprosessen er ressurskrevende og tar tid. Bildeformidlingen i framtiden Etterspørselen etter kulturhistorisk bildemateriale er økende, og vi mener at bildebyrå- og fototjenesten også vil være svært viktig for oss i framtiden. Samtidig har museene restanser og store samlinger som ikke finnes i digitalt format. Bør ikke museene i størst mulig grad bruke ressursene til å digitalisere, katalogisere og tilgjengeliggjøre samlingene? Kan vi forenkle administrasjonen for oss og brukerne ved å tilby flere høyoppløselige foto på nett? Og hva innebærer dette i så fall i forhold til inntektene? Rapporten Fritt fram! Utredning rörande policy för Riksantikvarieämbetets informationsmängder fra Riksantikvarieämbetet i Sverige fra er en utredning om fri tilgang til kulturarvsmateriale. Målet for prosjektet har vært å sette brukerne av deres tjenester i sentrum og gjøre materialet fritt tilgjengelig. Rapporten drøfter blant annet de økonomiske konsekvensene av friere tilgang til materialet. Den peker på internasjonale erfaringer som viser at økt tilgjengelighet hadde motsatt effekt enn først antatt. Friere tilgang til materiale kan også generere økt interesse for samlingene og kjøp av bilder. Ett eksempel er Powerhouse museum i Australia som la ut sin Tyrrellsamling på Flickr Commons og som regnet med et visst bortfall av inntektene. Men effektene var noe økning i salg av bilder generelt, og uforandrete inntekter for Tyrellmaterialet. På fotokonferansen i Ålesund i mai 2011 holdt Thomas Gramstad fra Creative Commons Norge ett innlegg om fri og lovlig deling av bilder på nett. Han snakket om erfaringer som en del institusjoner har gjort med utlegging av bilder på nett, og at mange opplever økt synlighet og derfor mulighet for nye inntekter for sitt materiale. Selv om inntekter knyttet til bildeformidlingen vil kunne bli påvirket av friere tilgang til bildene, er det altså usikkert om det vil føre til et bortfall av inntekter for museene. Kanskje vil det ha motsatt effekt? Kanskje dette handler om å tørre å slippe litt opp på kontrollen og se ny muligheter? Konklusjonen er at vi må teste dette ut i praksis og evaluere før vi kan gi et endelig svar. Det anbefales derfor at man på bakgrunn av de juridiske anbefalingene og tilgjengelige digitale fotografier pr. i 93

94 dag, utarbeider en prioritert liste for materiale som kan og skal tilgjengeliggjøres i høyoppløselig format, på kort og lang sikt. Materialet merkes med Creative Commonslisenser og/eller Public Domain Mark etter gjeldende retningslinjer. Når det gjelder bildebyråene vil museene måtte ta betalt for sine fototjenester også i framtiden. Det gjelder for eksempel levering av bilder som enten ikke ligger på nett eller er tilgjengelig i høyoppløselige versjon på nett eller i katalogene. Museene får en rekke henvendelser fra publikum som krever nyfotografering av gjenstander og/eller ny skanning av fotografier på grunn av kvalitetskrav. Det er et mål at administrasjonen av bildebestillingene skal være så enkel og effektiv som mulig for både brukerne og museene. Det anbefales at prisene for fototjenestene forenkles i forhold til i dag, og at prisene speiler de faktiske kostnadene museene har med produksjon og levering i større grad gjennom faste engangsutgifter. 6. Tilpasning Digitaltmuseum.no Målet med DigitaltMuseum er å gjøre samlingene på museer og arkiv tilgjengelige for alle, når som helst og hvor som helst, og at samlingene dermed skal kunne anvendes bedre til for eksempel studer og undervisning. Det finnes idag både et norsk og et svensk DigitaltMuseum. Data fra DigitaltMuseum vises også på den europeiske kulturarvportalen Europeana.eu, og materialet er således tilgjengelig for et stort europeisk publikum. På den norske DigitaltMuseum-siden er det publisert tilsammen over gjenstander, fotografier, bygninger og kunstverk, fordelt på litt over 50 samlinger. De fleste objektene er hentet fra museer og arkiver som bruker samlingsforvaltningssystemet Primus, og utviklingen av DigitaltMuseum er derfor tett koblet sammen med utviklingen av Primus. De tre første månedene 2011 hadde norske DigitaltMuseum rundt 1000 besøkende pr dag, fra alle deler av Norge og fra mange andre land. Den gjennomsnittlige besøkeren tilbringer ganske lang tid på webområdet, og ser på flere ulike museumsobjekter. Mange besøkende 94

95 bruker også mulighetene til å bestille bilder, kommentere objekter og dele lenker til objekter på for eksempel Facebook. Vi tror at bilder av høyere kvalitet som får brukes friere enn idag, vil øke interessen for kulturarven som finnes på DigitaltMuseum. Publisering av høyoppløselige bilder krever likevel utvikling av nettstedet og til en viss del også av Primus. Dels må det finnes en løsning for innstilling og visning av bilderettigheter, dels en løsning for lagring og tilgjengeliggjøring av høyoppløste bilder for nedlastning. Idag er det mulig å merke bildene med Creative Commons-lisenser i Primus og vise denne lisensen på DigitaltMuseum. Det er en ny funksjon som stadig er under utvikling. Neste versjon av nettstedet, DigitaltMuseum 3.0 vil bli utviklet i løpet av 2011 med noen mindre oppdateringer gjennom hele året og en større lansering på høsten/vinteren. De endringer som det er behov for å gjøre for å tilgjengeliggjøre høyoppløselige bilder er en del av planen for dette prosjektet. Rettigheter og Creative Commons-lisensiering KulturIT implementerte Creative Commons-lisensiering i Primus og DigitaltMuseum i I Primus og senere versjoner er det mulig å velge Creative Commons-lisens for bilder. Det finnes også en innstilling for å vise at bildene er for gamle til å være underlagt opphavsrett. På DigitaltMuseum vises også hvilke rettigheter som gjelder for det enkelte foto. Om Creative Commons-lisens eller fri tilgjenglighet velges i Primus, vises dette istedet for copyright-informasjon. Flere museer har allerede begynt å publisere bilder med friere tilgang ; blant annet har Oslo Museum publisert Creative Commons-lisensierte bilder og på svenske DigitaltMuseum er det bilder med fri tilgang fra Nordiska museet og Upplandsmuseet. Nedenfor vises et eksempel på en post med Creative Commons-lisens på DigitaltMuseum idag. Eksempler er fra Oslo Museum. Teksten under bildet er en lenke till Creative Commons oversikt over hva lisensen innebærer. Det er praktisk for alle som vil vite mer eller er usikker på hvilke regler som gjelder for bruk.. 95

96 Også på siden der bildet vises i større format finnes Creative Commons-lisensen med for at det skal være tydelig for besøkeren hvordan han eller hun får bruke bildet: 96

97 For bilder som har falt i det fri vises istedet Public Domain Mark sammen med teksten : «Dette bildet er ikke lengre beskyttet av opphavsrett. Om du har spørsmål om bruk, kontakt museet.» På DigitaltMuseum kan brukerne velge å søke bare etter poster med en viss Creative Commons-lisens eller poster som er fritt tilgjenglige, noe som gjør det lettere for alle som vil finne bilder som er tillatt å bruke. DigitaltMuseum 3.0 vil ha ny desgin, men informasjon om bilderettigheter vil også vises tydelig på de nye objektsidene. 97

98 Høyoppløselige bilder Idag er det bilder i to ulike formater på DigitaltMuseum (i tillegg til frimerkebildet på søkresultatsiden): Et lite bilde på objektsiden og et større bilde som vises når brukeren klikker på det lille bildet. Det største bildet er nå 550 pixler på den lengste siden, men denne størrelsen bør økes generelt slik at det er lettere å se detaljer i bildet samtidig som bildet ikke blir alltfor stort for brukere med langsom oppkopling. Kunstobjekt vises allerede i større format (ca 700 pixler på lengste side). I DigitaltMuseum 3.0 vil alle objekttypene vises i større format enn i dag. Projektgruppens krav til de høyoppløselige bilder som ska vises på DigitaltMuseum er 300 dpi, 2500 pixler på den lengste siden og i JPG-format. I Primus vises bildene idag i tre ulike størrelser, der de to største er et helbilde på maksimalt 3000x3000 pixler og katalogbilde på maksimalt 800x600 pixler. Oppløsningen på bildene endres ikke i Primus, og høyoppløselige helbilder skal derfor kunne publiseres på DigitaltMuseum uten at det er nødvendig å gjøre større endringer i Primus. For å kunne vise høyoppløselige bilder i full størrelse behøver man en ny type bildevisning på DigitaltMuseum da det handler om store filer og delvis andre typer brukere. Høyoppløselige bilder er ikke bare interessante for dem som vil bruke bilder i oppgaver, publikasjoner eller privat bruk, men også viktig for å kunne studere detaljene i bildene. Det er altså en stor fordel om det går an å se det høyoppløselige bildet uten å behøve å laste det ned. Samtidlig er det viktig at det er tydelig for brukeren hvordan bildet kan og ikke kan brukes, og at det er relativt enkelt for den som vil bruke bildet å laste det ned uten for mange unødvendige klikk. Et alternativ som kan fungere bra både for dem som vil se nærmere på bildet og de som vil laste bildet ned for bruk, er å vise bildet i mindre format enn full størrelse, men også gjøre det mulig å zoome inn for å forstørre det man vil se på i detalj. 98

99 I eksempelet over får brukeren et bra overblikk over hele bildet, men kan samtidig zoome inn det han eller hun er interessert i å se nærmere på. For å kunne laste ned bildet i full størrelse finnes det også en lenke for å starte nedlasting. Hvilke rettigheter som gjelder og hvordan fotokrediteringen skal gjøres ved bruk, må vises tydelig slik at brukeren enkelt kan se hvordan han eller hun kan bruke bildet. I planene for utvikling av DigitaltMuseum inngår at bildene vil være ferdigformaterte i ulike størrelser for enkel nedlasting. Dette kan også gjøre høyoppløselige bildefiler enkelt tilgjengelig for nedlasting og bruk. Bildevisning med zoom er en mer krevende løsning som kanskje ikke kan realiseres i første trinn av utviklingen. Høyoppløselige bilder skal også kunne søkes fram slik at brukere som bare er interessert i høyoppløselige bilder lett skal kunne finne dem på nettstedet. Det anbefales at kun bilder som museene har gitt tillatelse til, gjøres tilgjengelig i høyoppløselig format på DigitaltMuseum. Det er vanskelig å skjerme andre bilder fra ikketilllat bruk når de er digitalt publisert i høy oppløsning. Den beste løsningen vil være at det kun er bilder som har Creative Commons-lisens eller som er merket med fritt tilgjengelig 99

På rett hylle med åndsverkloven

På rett hylle med åndsverkloven På rett hylle med åndsverkloven En veiledning i opphavsrett for arkiv, bibliotek Pantone og Pantone museum Pantone Pantone 459 151 484 7547 c6 m7 y55 k0 c0 m43 y87 k0 c0 m87 y83 k30 c72 m64 y62 k59 Charlotte

Detaljer

Politikk for immaterielle rettigheter ved Høgskolen i Telemark

Politikk for immaterielle rettigheter ved Høgskolen i Telemark Politikk for immaterielle rettigheter ved Høgskolen i Telemark Vedtatt i S-sak 108/14 Forord Dette dokumentet utgjør forslag til politikk for immaterielle rettigheter ved Høgskolen i Telemark og er utarbeidet

Detaljer

Likes, jus og etikk i sosiale medier

Likes, jus og etikk i sosiale medier Likes, jus og etikk i sosiale medier LIKES, JUS OG ETIKK i sosiale medier Forord side 03 Hvor mange «likes» for at sjefen er en dust? side 04 Administrerende direktør Anne-Kari Bratten, Spekter Sosial

Detaljer

Ting vil bli enklere og ta kortere tid

Ting vil bli enklere og ta kortere tid Ting vil bli enklere og ta kortere tid Holdninger til offentlige tjenester på internett Rapport 2-2006 Ting vil bli enklere og ta kortere tid Holdninger til offentlige tjenester på internett ISBN 82-92447-09-1

Detaljer

Ett år med arbeidslivsfaget

Ett år med arbeidslivsfaget Ett år med arbeidslivsfaget Læreres og elevers erfaringer med arbeidslivsfaget på 8. trinn Anders Bakken, Marianne Dæhlen, Hedda Haakestad, Mira Aaboen Sletten & Ingrid Smette Rapport nr 1/12 NOva Norsk

Detaljer

Fra Altinn til alt ut?

Fra Altinn til alt ut? Offentlige data for innovasjon og demokrati Rapport 1 2010 Offentlige data for innovasjon og demokrati ISBN 978-82-92447-41-3 (trykt utgave) ISBN 978-82-92447-42-0 (elektronisk utgave) Utgitt: Oslo, april

Detaljer

Åpne data. Del og skap verdier. Veileder i tilgjengeliggjøring av offentlige data

Åpne data. Del og skap verdier. Veileder i tilgjengeliggjøring av offentlige data Åpne data Del og skap verdier Veileder i tilgjengeliggjøring av offentlige data Dette er 2. versjon av veilederen, oppdatert januar 2013. Den elektroniske versjonen finner du (alltid oppdatert) på data.norge.no.

Detaljer

Rettighetspolitikk ved Universitetet i Stavanger

Rettighetspolitikk ved Universitetet i Stavanger Rettighetspolitikk ved Universitetet i Stavanger Universitetets håndtering av immaterielle rettigheter og andre rettigheter knyttet til resultatene av universitetsansattes arbeid. Innstilling fra en arbeidsgruppe

Detaljer

Hvor uavhengige er vi egentlig?

Hvor uavhengige er vi egentlig? Hvor uavhengige er vi egentlig? Rapport om redaksjonell uavhengighet i Fagpressen Basert på spørreundersøkelse blant journalister, redaktører og utgivere September 2014 Analyse av Nils Øy 1 Forord Til

Detaljer

Irregulariteter og kvalitet i UH-sektoren Hvilke utfordringer har vi?

Irregulariteter og kvalitet i UH-sektoren Hvilke utfordringer har vi? Irregulariteter og kvalitet i UH-sektoren Hvilke utfordringer har vi? Rapport fra arbeidsgruppe desember 2014 «Oppmerksomhet, åpenhet og gjennomsiktighet er helt sentralt om vi skal lykkes i å minimalisere

Detaljer

O R G A N F O R N O R S K A R K I V R Å D

O R G A N F O R N O R S K A R K I V R Å D A RKIVRÅD O R G A N F O R N O R S K A R K I V R Å D 3 / 1 2 Digital dugnad til grunnlovsjubileet 2014 Metope - noen tanker om kunsten å forevige det forgjengelige Staten, historikerne og folket brukerne

Detaljer

tenk for du deler aktivitetshefte om ansvar, grenser og respekt på nettet

tenk for du deler aktivitetshefte om ansvar, grenser og respekt på nettet tenk for du deler aktivitetshefte om ansvar, grenser og respekt på nettet FORORD Tenk før du deler er et aktivitetshefte for å legge til rette for samtaler med barn på mellomtrinnet om deres sosiale liv

Detaljer

Unge voksne og betalingsproblemer

Unge voksne og betalingsproblemer Unge voksne og betalingsproblemer Fordi det er registrert stadig økende betalingsproblemer hos unge voksne mellom 18 og 25 år har Forbrukerombudet i 2011 hatt et spesielt fokus på denne målgruppen. Vi

Detaljer

MED UNDRING SOM DRIVKRAFT. Tips til gjennomføring av et vellykket forskningsprosjekt for skoleelever

MED UNDRING SOM DRIVKRAFT. Tips til gjennomføring av et vellykket forskningsprosjekt for skoleelever MED UNDRING SOM DRIVKRAFT Tips til gjennomføring av et vellykket forskningsprosjekt for skoleelever O M D E T T E H E F T E T Hensikten med dette heftet er å gi elever i ungdoms- og videregående skole

Detaljer

Digitale læringsomgivelsers kommunikasjonsmønstre

Digitale læringsomgivelsers kommunikasjonsmønstre Dramaturgi i distribuert læring April 2005 Jon Hoem Digitale læringsomgivelsers kommunikasjonsmønstre Sammendrag Det er relativt bred enighet om at IKT kan bidra til å stimulere til endring i skolen. Spørsmålet

Detaljer

Veileder. Til barnets beste samarbeid mellom barnehagen og barneverntjenesten

Veileder. Til barnets beste samarbeid mellom barnehagen og barneverntjenesten Veileder Til barnets beste samarbeid mellom barnehagen og barneverntjenesten Veileder Til barnets beste samarbeid mellom barnehagen og barneverntjenesten 1.Innledning Veilederen finnes på departementenes

Detaljer

Skolen er fra Mars, elevene er fra Venus. OMOD-rapport 2010 Utgitt med støtte fra Kunnskapsdepartementet og Oslo Kommune

Skolen er fra Mars, elevene er fra Venus. OMOD-rapport 2010 Utgitt med støtte fra Kunnskapsdepartementet og Oslo Kommune Skolen er fra Mars, elevene er fra Venus UTDANNING I ET MULTIETNISK SAMFUNN OMOD-rapport 2010 Utgitt med støtte fra Kunnskapsdepartementet og Oslo Kommune Skolen er fra Mars, elevene er fra Venus UTDANNING

Detaljer

En kvalitativ studie av utvalgte bedrifters forhold til sosiale medier

En kvalitativ studie av utvalgte bedrifters forhold til sosiale medier Carin Pettersson Kristin Svendsen Prosjektoppgave ved Handelshøyskolen BI En kvalitativ studie av utvalgte bedrifters forhold til sosiale medier Eksamenskode og navn: MAN 29281 Flermedial ledelse Utleveringsdato:

Detaljer

HVOR GÅR GRENSEN? Om tvang og menneskeverd i psykiatrien

HVOR GÅR GRENSEN? Om tvang og menneskeverd i psykiatrien HVOR GÅR GRENSEN? Om tvang og menneskeverd i psykiatrien 4 Forord 5 Viktige begreper i debatten om tvang 8 Tvang og menneskeverd 10 Snakk til meg! 12 Dobbeltdiagnoser Bruker vi mer tvang overfor det vi

Detaljer

Ann Siri Hegseth Garberg LEDELSE AV FRIVILLIGE I MUSEER EN HÅNDBOK

Ann Siri Hegseth Garberg LEDELSE AV FRIVILLIGE I MUSEER EN HÅNDBOK Ann Siri Hegseth Garberg LEDELSE AV FRIVILLIGE I MUSEER EN HÅNDBOK Museene i Sør-Trøndelag 2014/Sverresborg Trøndelag Folkemuseum ISBN-10 82-90348-44-4 ISBN-13 978-82-90348-44-6 EAN 9788290348446 FOTO

Detaljer

ut av mørkerommet forvaltning av kulturhistorisk fotografi i norge #34 ut av mørkerommet

ut av mørkerommet forvaltning av kulturhistorisk fotografi i norge #34 ut av mørkerommet forvaltning av kulturhistorisk fotografi i norge #34 abm-utvikling postboks 8145 dep n-0033 oslo telefon: 23 11 75 00 telefaks: 23 11 75 01 post@abm-utvikling.no www.abm-utvikling.no trykk: PDC Tangen

Detaljer

Fra bruk til gjenbruk

Fra bruk til gjenbruk Tilrådinger fra interdepartemental arbeidsgruppe Fra bruk til gjenbruk Gjennomføring av direktiv 2003/98/EF om gjenbruk av den offentlige sektors informasjon og supplerende forslag Overlevert Arbeids-

Detaljer

Arbeid med informasjonssikkerhet; fra juss til styring og rutiner

Arbeid med informasjonssikkerhet; fra juss til styring og rutiner Nr. 2006:4 Arbeid med informasjonssikkerhet; fra juss til styring og rutiner Skrevet på oppdrag fra Fornyings- og administrasjonsdepartementet Forord Statskonsult viderefprte i 2005 sitt flerflrige arbeid

Detaljer

Hva vet appen om deg? Kartlegging av personvernutfordringer knyttet til mobilapplikasjoner

Hva vet appen om deg? Kartlegging av personvernutfordringer knyttet til mobilapplikasjoner Hva vet appen om deg? Kartlegging av personvernutfordringer knyttet til mobilapplikasjoner Atle Årnes og Catharina Nes 15. september 2011 Sammendrag Mobilapplikasjoner, såkalte apps, er et marked i kraftig

Detaljer

Forskningsprosessen: Et veiledningshefte for elever i videregående skoletrinn

Forskningsprosessen: Et veiledningshefte for elever i videregående skoletrinn Forskningsprosessen: Et veiledningshefte for elever i videregående skoletrinn Holbergprisen i skolen Innhold Innledning 4 1. Valg av tema og problemstilling 5 1.1 Forskning gir deg ny kunnskap.........................................6

Detaljer

Jon Horgen Friberg. Hva skjer med beboere som forlater asylmottak uten å oppgi ny adresse? Etiske og metodiske utfordringer ved en utredning

Jon Horgen Friberg. Hva skjer med beboere som forlater asylmottak uten å oppgi ny adresse? Etiske og metodiske utfordringer ved en utredning Jon Horgen Friberg Hva skjer med beboere som forlater asylmottak uten å oppgi ny adresse? Etiske og metodiske utfordringer ved en utredning Jon Horgen Friberg Hva skjer med beboere som forlater asylmottak

Detaljer

BRUKER SPØR BRUKER EVALUERING AV INN PÅ TUNET

BRUKER SPØR BRUKER EVALUERING AV INN PÅ TUNET BRUKER SPØR BRUKER EVALUERING Brukerevaluering av tilbud til mennesker med psykiske vansker i tre kommuner i Sør- Trøndelag Mental helse i Sør-Trøndelag Prosjektrapport I/2007 Bruker Spør Bruker Trondheim,

Detaljer

Taina Bucher, Gunn Enli, Magnus Hontvedt, Institutt for Medier og Kommunikasjon Forsknings- og kompetansenettverk for IT i utdanning (ITU)

Taina Bucher, Gunn Enli, Magnus Hontvedt, Institutt for Medier og Kommunikasjon Forsknings- og kompetansenettverk for IT i utdanning (ITU) NYE NETTFENOMENER STATEN OG DELEKULTUREN Tanja Storsul, Hans Christian Arnseth, Taina Bucher, Gunn Enli, Magnus Hontvedt, Vibeke Kløvstad og Arnt Maasø Institutt for Medier og Kommunikasjon Forsknings-

Detaljer

Slipp eldrebølgen inn!

Slipp eldrebølgen inn! STATSARKIVET I TRONDHEIM Slipp eldrebølgen inn! Rapport fra et medvirkningsprosjekt Maria Press [6.3.2013] Prosjektet har hatt støtte fra Kulturrådet og Nordiskt Centrum för Kulturarvspedagogik (NCK).

Detaljer