Veileder til biproduktforordningen

Transkript

1 Veileder til biproduktforordningen Mattilsynet utarbeidet denne veilederen ved fastsetting av biproduktforskriften som innførte biproduktforordningen som nasjonalt regelverk i Norge. Veilederen er ikke oppdatert etterpå og Mattilsynet tar forbehold om senere endringer i regelverk og Mattilsynets tolkning av dette. Med vennlig hilsen Mattilsynet ved koordinerende seksjon biprodukter i tilsynsavdelingen, hovedkontoret. Forordning (EF) nr. 1774/2002 om helseregler med hensyn til animalske biprodukter som ikke er beregnet på konsum og tilhørende rettsakter. Forord Velkommen til veilederen til forordning (EF) nr. 1774/2002 om helseregler med hensyn til animalske biprodukter som ikke er beregnet på konsum (biproduktforordningen) og til rettsakter som endrer og gjennomfører denne. Forordningen er gjennomført i norsk rett i forskrift om animalske biprodukter som ikke er beregnet på konsum (biproduktforskriften). Veilederen er ment å være et hjelpemiddel til å finne frem i kravene i biproduktforordningen og biproduktforskriften. Veilederen må brukes sammen med biproduktforordningen og biproduktforskriften. Veilederen er skrevet for virksomheter, importører og andre som har forpliktelser i forordningen. Veilederen er basert på biproduktforordningen og gjennomføringsrettsakter til denne. Vi har også benyttet oss av veiledning fra kommisjonen og andre dokumenter som kommisjonen har publisert for å avhjelpe tolkningen av forordningen. Linkene til disse dokumentene finner du nederst på denne siden. Biproduktforordningen er under stadig utvikling og forandring i EU. Mattilsynet tar derfor sikte på å innarbeide endringsrettsakter og rettsakter som utfyller forordningen i veilederen etter hvert som de blir tatt inn i norsk rett. Veilederen vil foreløpig kun foreligge elektronisk. Mattilsynet vil fortløpende vurdere behovet for en trykt utgave. Spørsmål om regelverket for animalske biprodukter skal først og fremst rettes til Mattilsynets distriktskontor i det distriktet virksomheten befinner seg. Telefonnummeret til det lokale Mattilsynet er Les mer: 1

2 Innholdsfortegnelse Forord Innledning Hovedprinsipper i biproduktforordningen Begrepet animalske biprodukter og kategorisering av animalske biprodukter Begrepet animalske biprodukter Biprodukter i kategori Biprodukter i kategori Biprodukter i kategori Bruksmåter og behandlingsveier for biprodukter Bearbeidingsmetoder Destruksjon/bruk av bearbeidede biprodukter Særlige bestemmelser for bruk og omsetning av visse animalske biprodukter Forbud mot visse typer bruk av biprodukter Krav til omsetning, import og eksport Innsamling, transport og forsendelse av biprodukter Omsetning av animalske biprodukter Import og eksport av animalske biprodukter Annet regelverk ved omsetning/samhandel i EØS og ved import/eksport Krav til ulike anleggstyper Generelle krav til anlegg Internkontroll Dokumentasjon i forbindelse med mottak av råvarer og forsendelse av produkter Godkjenning av anlegg Tilsyn Spesielle krav til anlegg Krav til mellomliggende anlegg og lager Krav til lagringsanlegg Krav til forbrenningsanlegg Krav til bearbeidingsanlegg Krav til kategori 1- og 2-bearbeidingsanlegg Krav til kategori 3-bearbeidingsanlegg Krav til biogass- og komposteringsanlegg Fettbearbeidingsanlegg (oljekjemiske anlegg) Krav til anlegg som fremstiller kjæledyrfôr Krav til tekniske anlegg

3 1 Innledning Forordning (EF) nr. 1774/2002 om helseregler med hensyn til animalske biprodukter som ikke er beregnet på konsum (heretter kalt biproduktforordningen) er gjennomført i norsk rett i forskrift om animalske biprodukter som ikke er beregnet på humant konsum. Norge er bundet av denne forordningen gjennom EØS-avtalen. I EU skal forordninger gjelde som de er og ha direkte virkning i medlemsstatene. EØSavtalen stiller derfor spesielle krav til gjennomføring av forordninger i norsk rett. Norske myndigheter har for eksempel ikke lov til i forskrifts form å skrive om bestemmelsene i forordninger til norsk språkdrakt, slik vi er vant med fra direktiver. Den anbefalte forskriftsteknikken for å etterleve EØS-avtalen er å gjennomføre forordningen i en forskrift som sier at forordningen gjelder som norsk forskrift. Denne forskriftsteknikken innebærer at forordningen selv blir norsk rett. Man må altså lese i forordningen når man vil finne ut hvilke krav som gjelder. I forskriften vil det i tillegg bli tatt inn bestemmelser som forordningen åpner for (utfyllende og/eller presiserende bestemmelser). I tillegg vil det bli gitt bestemmelser om vedtaksmyndighet, samt bestemmelser om virkemidler og straff. I veilederen vil det når det snakkes om materielle krav, henvises til hvor i biproduktforordningen disse kan finnes. I den grad utfyllende bestemmelser eller bestemmelsene om vedtaksmyndighet, virkemidler eller straff blir omtalt, vil de bli omtalt som biproduktforskriften. Den beskrevne forskriftsteknikken oppleves ofte som lite brukervennlig. Derfor mener Mattilsynet at det er viktig å utarbeide veiledningsmateriell som hjelper brukerne å finne fram i regelverket, samt å ta inn presiserende tolkninger hvis regelverket er uklart. Det er imidlertid svært viktig å presisere at slikt veiledningsmateriell kun er et hjelpemiddel. Der hvor det er motstrid mellom forordningens krav og veilederen vil forordningen gå foran. Mattilsynet kan heller aldri hjemle vedtak og pålegg i veilederen. Slike vedtak må hjemles i forskriften og i forordningen. Veilederen er imidlertid en tolkningsfaktor for Mattilsynet og vil kunne gi et bilde av hvordan Mattilsynet vil utøve sin myndighet etter forordningen. Biproduktforordningen er under kontinuerlig utvikling i EU. I tillegg til rettsakter (særlig forordninger og vedtak) som utfyller biproduktforordningen blir det laget endringsforordninger. I motsetning til i norsk rett lager ikke EU formelle konsolideringer (å innarbeide endringer i regelverket i en rettsakt slik at man kun har én offisiell tekst å forholde seg til) av forordninger. Likevel er bestemmelsene i endringsforordningene en del av biproduktforordningen. I denne veilederen blir det derfor ikke henvist særskilt til slike endringsforordninger, det blir kun henvist til biproduktforordningen, i de tilfeller hvor et krav er gitt i en endringsforordning EU utarbeider uoffisielle konsoliderte versjoner av biproduktforordningen med ujevne mellomrom. Denne kan finnes ved å søke på følgende web-adresse Det er viktig å merke seg at disse versjonene er uoffisielle. Ved feil eller motstrid går de ukonsoliderte versjoner foran. Biproduktforordningens virkeområde Biproduktforordningen fastsetter dyrehelse- og folkehelseregler for innsamling, transport, lagring, håndtering, bearbeiding og bruk eller destruksjon av animalske biprodukter. Forordningen omfatter også omsetning og i visse tilfeller, eksport og transitt av animalske biprodukter og produkter framstilt av disse, som nevnt i forordningens vedlegg VII og VIII. Målsetningen er å hindre at animalske biprodukter utgjør en risiko for dyre- eller folkehelsen. 3

4 Biproduktforordningen får ikke anvendelse for - rått fôr til kjæledyr fra detaljforretninger eller lokaler ved siden av utsalgssteder, der oppdeling og lagring utelukkende forekommer med henblikk på direktesalg til forbrukeren på stedet, - flytende melk og råmelk som destrueres eller brukes på opprinnelsesenheten, - ville dyr som ikke er mistenkt for å være angrepet av sykdommer som kan overføres til mennesker eller dyr; med unntak av fisk som fanges for kommersielle formål og hele eller deler av ville dyr som brukes til framstilling av jakttrofeer, og ville dyr som er slaktet på godkjent viltslakteri, - rått fôr til kjæledyr som skal brukes på stedet, dersom det kommer fra dyr som er slaktet på opprinnelsesenheten med henblikk på bruk som fôrvarer bare av gårdbrukeren og dennes familie, i samsvar med gjeldende nasjonale lovgivning, - kjøkken- og matavfall, unntatt når det kommer fra transportmidler i internasjonal trafikk, når det skal brukes som fôr, eller som gjødsel/jordforbedring etter behandling i et kompost- eller i biogassanlegg, - egg, embryoer og sæd beregnet til avlsformål, - transitt med båt eller fly. Biproduktforordningen gjelder heller ikke for produkter som er av ikke-animalsk opprinnelse. Forhold til tilgrensende regelverk Biproduktforordningen har som formål å forebygge at biprodukter av animalsk opprinnelse kan gi opphav til sykdommer hos fisk, dyr eller mennesker. Forordningen kan sees på som et bindeledd mellom dyrehelse-, næringsmiddel-, fôrvare-og avfallslovgivningen. Innen dyrehelseområdet stiller forordningen krav til for eksempel bygningstekniske innretninger og andre hygienekrav for å sikre at ikke dyr blir smittet. Noen av kravene er også satt for å sikre at mennesker ikke blir smittet av dyresykdommer (zoonoser). På næringsmiddelområdet vil forordningen ha innvirkning på hvordan slakterier, nedskjæringsbedrifter og detaljistomsetning (restauranter og butikker) skal håndtere animalske biprodukter, for eksempel hvordan slike virksomheter skal håndtere avfallet sitt. Den stiller også enkelte krav til slike virksomheter. På fôrvareområdet stilles det krav til hvilke kategorier av biprodukter som kan brukes til fôr og behandlingskravene for dem. På fôrvareområdet må man ta hensyn til fôrvareforskriften(fôrhygieneforordningen), men også til TSE-regelverket (regelverket om overførbare spongiforme encefalopatier, for eksempel kugalskap), som blant annet gir bestemmelser om hvilke dyr som kan fôres med animalske proteiner. I TSE-regelverket finner man for eksempel definisjonen på spesifisert risikomateriale (SRM). Også for animalske biprodukter som ikke skal brukes til fôr, setter forordningen betingelser for behandling og bruk. Forordningen har en rekke nye krav til transport og behandling av avfall som tradisjonelt har vært håndtert av miljømyndighetene alene. Regelverket som miljømyndighetene forvalter, vil gjelde ved siden av reglene i biproduktforordningen. 2 Hovedprinsipper i biproduktforordningen Animalske biprodukter inkluderer alt materiale med animalsk opprinnelse eller innhold som ikke er beregnet til humant konsum. Noen typer biprodukter innebærer større risiko for dyreog folkehelsen enn andre. Animalske biprodukter er derfor delt inn i tre kategorier, der kategori 1 inneholder biprodukter med størst risiko for overføring av alvorlig sykdom til 4

5 mennesker og dyr. Det er ulike behandlingskrav til biprodukter i de ulike kategoriene, og behandlede biprodukter fra de ulike kategoriene har ulike bruksmuligheter. Kategori 1-materiale betraktes som så helsefarlig at det ikke er tillatt å bruke som fôr, gjødsel eller til teknisk bruk, og må derfor destrueres eller deponeres (graves ned). Kategori 2- materiale skal i hovedsak ikke benyttes til fôr, men kan brukes til gjødsel eller tekniske produkter. Kategori 3-materiale er biprodukter fra friske dyr og kan med visse unntak brukes som fôr og i fôr til dyr. Kat. 1 Biproduktene skal destrueres (gjennom forbrenning eller deponering (nedgraving)) Kat.2 Biproduktene kan brukes til tekniske formål og til gjødsel og jordforbedring Kat.3 Biproduktene kan brukes til dyrefôr, tekniske formål, gjødsel og jordforbedring. 3 Begrepet animalske biprodukter og kategorisering av animalske biprodukter 3.1 Begrepet animalske biprodukter Selve begrepet animalske biprodukter er gitt som en legaldefinisjon i biproduktforordningen. Dette betyr at forordningen forklarer hva den mener med animalske biprodukter. Biproduktforordningens definisjon av begrepet animalske biprodukter finner vi i artikkel 2 nr. 1 (a). Animalske biprodukter er hele eller deler av dyr eller produkter av animalsk opprinnelse nevnt i artikkel 4, 5 og 6, og som ikke er beregnet på konsum, herunder egg, embryoer og sæd. Definisjonen omfatter både hele og deler av dyr eller produkter. Den omfatter kun det som er av animalsk opprinnelse. Det er viktig å merke seg at animalske biprodukter i denne forordningen er materiale som ikke er beregnet på humant konsum. Hvorfor materialet ikke er beregnet på humant konsum kan for eksempel være at regelverket for næringsmidler ikke tillater slik bruk. Eller det kan være materiale som i seg selv er egnet til humant konsum, men at eier av ulike grunner ikke ønsker å benytte produktet til slikt bruk. Det er i det øyeblikket en bestemmer seg for at et produkt ikke lenger skal brukes til humant konsum, at biproduktforordningen kommer til anvendelse. Etter at en har tatt valget og konsekvensene av dette ved ikke å behandle materialet etter regelverket for næringsmidler, kan et produkt ikke lenger oppgraderes til humant konsum. Biproduktforordningen hindrer dette, da artiklene 4 nr. 2, 5 nr. 2 og 6 nr. 2 har en uttømmende oppregning av hva som kan skje med animalske biprodukter i de ulike kategoriene. 5

6 Det er viktig å ha klart for seg at begrepet animalske biprodukter slik det er brukt i denne forordningen kan være annerledes enn det tilsvarende begrepet brukt i andre sammenhenger. Et viktig eksempel er hvordan begrepet biprodukter tradisjonelt er brukt i fiskeindustrien, hvor betegnelsen har vært brukt om restråstoffet som er tilbake etter at fisken er sløyet og filetert. Fiskeindustrien produserer store mengder restråstoff som hoder, innvoller, rygger, skinn samt avskjær ved filetproduksjon, for eksempel ved feilretting av produksjonsfisk. Fra skalldyr vil rekeskall være restråstoffet med størst volum. Biprodukter har i denne sammenheng ikke bare blitt brukt om det som ikke er beregnet på humant konsum, men også det som er beregnet på humant konsum. I biproduktforordningen og i denne veilederen er det biproduktforordningens definisjon som brukes, og ikke den tradisjonelle norske. Det er imidlertid viktig å ha den ulike begrepsbruken klart for seg, slik at man unngår misforståelser. Animalske biprodukter skal kunne følges fra de blir produsert ( oppstår ) på gård, oppdrettsanlegg, i slakteri, butikk eller annen detaljist gjennom hele kjeden til de er endelig destruert som avfall ved forbrenning eller nedgraving, bearbeidet til fôr eller til teknisk bruk, på en slik måte at risiko for overføring av sjukdommer til menneske eller dyr er minst mulig. Virksomheter hvor biprodukter oppstår, detaljist/butikk, slakterier og nedskjæringsanlegg for landdyr og fisk (villfanget fisk og oppdrettsfisk), oppdrettsanlegg for akvakulturdyr, pelsdyrfarmer, gårder og andre steder der dyr eller animalske produkter finnes er ikke omfattet av biproduktforordningens godkjenningskrav. Imidlertid vil krav til innsamling, transport og håndtering av animalske biprodukter gjelde også i disse virksomhetene. 3.2 Biprodukter i kategori 1 Artikkel 4 i forordningen beskriver hvilke animalske biprodukter som faller i kategori 1. Kategori 1-materiale er: Dyr som mistenkes å være angrepet av TSE (Spesifisert risikomateriale er beskrevet i forordning (EF) nr. 999/2001 (jf. forskrift 30. mars 2004 nr. 595 om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongiforme encefalopatier) i samsvar med forordning (EF) nr. 999/2001, eller når TSE er offisielt bekreftet. Dyr som er avlivet i forbindelse med tiltak for utryddelse av TSE. Dette inkluderer alle deler av dyrene, også blod, huder og skinn fra slike dyr. Kjæledyr, dyr i zoologisk hage og sirkusdyr Forsøksdyr Som forsøksdyr regnes de dyr som holdes på laboratorier/dyrerom for utvikling og testing av legemidler, organer, kosmetika etc. og til påvisning av sykdom. Som forsøksdyr regnes også produksjonsdyr som deltar i utprøvingsforsøk av legemiddel som skal ha godkjent grenseverdi, men hvor slik verdi ennå ikke er fastsatt. Ville dyr som er mistenkt for å være angrepet av sykdommer som kan overføres til mennesker eller dyr. Dette kan være dyr som for eksempel er smittet med rabies, harepest (tularemi) og lignende. Spesifisert risikomateriale (SRM). Dersom SRM ikke er fjernet før dyret bortskaffes, betraktes hele kroppen av det døde dyret som kategori 1-materiale. Hele kropper av døde drøvtyggere betraktes først som kategori 1-materiale når det besluttes at SRM ikke skal fjernes. Det betyr at hele kropper av selvdøde drøvtyggere kan betraktes som kategori 2-materiale inntil bortskaffelse. Selvdøde drøvtyggere kan derfor 6

7 transporteres sammen med andre selvdøde dyr. Vær oppmerksom på regelverk angående TSE-testing av drøvtyggere. Produkter av fra dyr som er tilført stoffer som er forbudte og produkter av animalsk opprinnelse som inneholder restmengder av miljøforurensende stoffer og visse andre stoffer, dersom slike restmengder overstiger det tillatte nivået fastsatt ved EØS-regelverk, eller i mangel av et slikt regelverk, ved nasjonal lovgivning. De forbudte stoffene er anført i 3 pkt. 3 til forskrift 27. januar 2000 nr. 65 om kontrolltiltak for restmengder av visse stoffer i animalske næringsmidler, produksjonsdyr og fisk for å sikre helsemessig trygge næringsmidler. De miljøforurensende stoffene er oppført under pkt. 4 i den samme paragrafen, og forskrift 27. september 2002 nr om visse forurensende stoffer i næringsmidler viser til gjeldende regelverk i EØS med hensyn til grensenivåer for miljøforurensende stoffer i næringsmidler. Alt animalsk materiale som er samlet inn ved behandling av spillvann fra bearbeidingsanlegg for kategori 1 og andre lokaler der spesifisert risikomateriale fjernes, herunder frasiktet avfall, avfall fra sandfang, blandinger av fett og olje, slam og materiale fra avløp på slike anlegg. Kjøkken- og matavfall fra transportmidler i internasjonal trafikk Med dette menes kjøkken- og matavfall fra transportmidler (fly, skip, tog eller på vei) som ankommer Norge fra et sted utenfor EØS. Dette omfatter matavfall etter forpleining av mannskap og passasjerer og som stammer fra ikke-veterinærkontrollerte næringsmidler i henhold til EØS regelverket. Kjøkken og matavfall i transitt i havn eller på flyplass omfattes ikke av bestemmelsen så lenge det oppholder seg i samme transportmiddel eller kun flyttes mellom transportmidler i samme havn/flyplass, for så å transporteres ut igjen. Blandinger av kategori 1 materiale med enten kategori 2- eller 3-materiale eller begge, inkludert alt materiale som er tenkt til bearbeiding i et bearbeidingsanlegg for kategori Biprodukter i kategori 2 Artikkel 5 i forordningen beskriver hvilke animalske biprodukter som faller i kategori 2. Materiale i kategori 2 omfatter animalske biprodukter som beskrevet nedenfor, eller alt materiale som inneholder slike biprodukter. Husdyrgjødsel og innhold fra fordøyelseskanalen Alt animalsk materiale som er samlet inn ved behandling av spillvann fra andre slakterier enn dem som omfattes av artikkel 4 nr. 1 bokstav d), eller fra bearbeidingsanlegg for kategori 2, herunder frasiktet avfall, avfall fra sandfang, blandinger av fett og olje, slam og materiale fra avløp på slike anlegg. De slakteriene som det her refereres til, vil være rene svine, fjørfe og fiskeslakterier. Produkter av animalsk opprinnelse som inneholder restmengder av veterinærpreparater og forurensende stoffer oppført i gruppe B nr. 1) og 2) i vedlegg I til direktiv 96/23/EF, dersom slike restmengder overstiger det tillatte nivået fastsatt ved EØS-regelverk. Se forskrift 27. januar 2000 nr. 65 om kontrolltiltak for restmengder av visse stoffer i animalske næringsmidler, produksjonsdyr og fisk for å sikre helsemessig trygge 7

8 næringsmidler, samt forskrift 28. mars 2001 nr. 357 om fortegnelse over fremmedstoffer som omfattes av matloven. Produkter av animalsk opprinnelse, med unntak av materiale i kategori 1, som er importert fra tredjestater, og som ved inspeksjoner fastsatt i EØS-regelverk, ikke oppfyller veterinærkravene for import til EØS-land, med mindre de sendes tilbake eller importen godkjennes med de restriksjonene som er fastsatt i EØS- regelverk. Regelverket for slike avvisninger finnes i forskrift 18. oktober 1999 nr om tilsyn og kontroll ved import og transitt mv. av animalske næringsmidler og produkter av animalsk opprinnelse mv. fra tredjeland. Dyr og deler av dyr, med unntak av dyrene nevnt i artikkel 4, som dør på annen måte enn ved slakting for konsum, herunder dyr som er avlivet for å utrydde en epizooti. Dette punktet omfatter avlivede og selvdøde produksjonsdyr, herunder bisamfunn. Det omfatter også kasserte hele dyr og organer fra slakterier, dersom de ikke er kategori 1 eller kategori 3 materiale. Hele kropper av selvdøde drøvtyggere kan betraktes som kategori 2-materiale gjennom oppsamling og transport, dvs. inntil tidspunkt for bortskaffelse. Selvdøde og avlivede drøvtyggere kan derfor transporteres sammen med andre selvdøde dyr. Hele kropper av døde drøvtyggere betraktes som kategori 1-materiale først når det besluttes at SRM ikke skal fjernes. Dersom SRM fjernes, kan kjøttet anses som kategori 2-materiale. Hud og skinn kan betraktes som kategori 3-materiale. All fisk som dør på annen måte enn å bli slaktet til humant konsum er kategori 2. Dette gjelder dødfisk fra oppdrettsanlegg uavhengig om det er omfattet av restriksjoner eller ikke. Biprodukter fra fisk som er slaktet for konsum som ledd i bekjempelse av smittsom sykdom kan etter forordningens ordlyd både betraktes som kategori 2 og som kategori 3, jf. artikkel 5 nr. 1 (e) og artikkel 6 nr. 1 (i). Kommisjonen har i sitt veiledningsmateriale sagt at fisk som slaktes til humant konsum, selv om dette er ledd i bekjempelse av smittsom sykdom, ikke er smittefarlig for andre dyr enn fisk, og at biproduktene derfor kan betraktes som materiale i kategori 3. Biproduktene kan ikke benyttes som fôr til fisk. Blandinger av materiale fra kategori 2 og kategori 3. Animalske biprodukter som ikke er definert som kategori 1 eller 3 i henhold til forordningens artikkel 4 eller 6. Denne formuleringen har medført noen problemer med klassifisering av biprodukter som kun er forbundet med svært lav risiko, og på grunn av denne formuleringen er klassifisert som kategori 2 materialer selv om de risikomessig hører hjemme i kategori 3. Kommisjonen har forsøkt å løse dette ved at enkelte av dem blir tillatt brukt til visse formål iht. forordning 1877/ Biprodukter i kategori 3 Artikkel 6 i forordningen beskriver hvilke animalske biprodukter som faller i kategori 3. Kategori 3 omfatter animalske biprodukter som beskrevet nedenfor og alt materiale som inneholder slike biprodukter. Bokstavene på avsnittene nedenfor samsvarer med bokstaver på avsnittene i Artikkel 6 (1) i biproduktsforordningen. Deler av slaktede dyr egnet for konsum i samsvar med EØS-regelverk, men som av kommersielle grunner ikke er beregnet på konsum 8

9 Når et dyr ved veterinærkontroll er godkjent for konsum, så er i prinsippet alt godkjent. Det betyr at de delene av dyret som er godkjent til konsum kan betraktes som kategori 3- materiale, dersom det ikke går til konsum. Deler av slaktede dyr som er erklært uegnet for konsum, men som ikke viser tegn til sykdommer som kan overføres til mennesker eller dyr, og som kommer fra skrotter egnet for konsum i samsvar med EØS-regelverk. For eksempel anses skoldelunger, parasittlevere, galleforurensede deler, friske bittsår og slag, arr, friske brudd som stammer fra dyr som er godkjent for konsum og som ikke viser tegn til sykdom som kan overføres til mennesker og dyr som kategori 3-materiale. Hoder og føtter av fjørfe, kun godkjent ved kontroll før slakting (ante mortem-kontroll), anses også som kategori 3-materiale. Det kan også fordøyelseskanal fra fjørfe (ikke struts), med eller uten innhold. Delkassasjon av gris; dvs. der størstedelen av griseslaktet er godkjent til humant konsum, men deler er kassert uten at det foreligger mulighet for, eller fare for, overføring av sjukdom til menneske eller dyr. Dette kan for eksempel være gamle beinbrudd, ferske bogbrudd, bindevev i lever som følge av parasittvandinger eller lignende. Det bortskårne materiale vil være kategori 3. Huder og skinn, hover/klover og horn, grisebuster og fjær fra dyr som er slaktet på et slakteri, og som etter å ha gjennomgått kontroll før slakting (ante mortem-kontroll), er funnet egnet til å slaktes for konsum i samsvar med EØS-regelverk, TSE-regelverket (forskrift 30. mars 2003 nr. 595 om forebygging av, kontroll med og utryddelse av overførbare spongiforme encefalopatier (TSE)) setter begrensninger for muligheten til å flytte huder og skinn i påvente av at resultatet fra TES-testen foreligger. I følge TSE-instruksen (13. juli 2005 nr. 822 om instruks om prøvetaking, håndtering, bedømmelse, og tiltak med hensyn til overførbare spongiforme encefalopatier (TSE) for storfe, småfe og hjortedyr) pkt. 6.3 skal alle deler av kadavre/slakt som er undersøkt for TSE, herunder huden, holdes tilbake under offentlig tilsyn inntil det foreligger negativt resultat av hurtigtesten. Unntatt fra dette er når kadaver/slakt eller deler av kadaver/slakt destrueres i samsvar med TSE-forordningen (behandles som SRM). Blod fra andre dyr enn drøvtyggere som er slaktet på et slakteri, og som etter å ha gjennomgått kontroll før slakting (ante mortem), er funnet egnet til å slaktes for konsum i samsvar med EØS- regelverk. Animalske biprodukter fra framstillingen av produkter beregnet på konsum, herunder avfettede bein og fettgrever. Denne gruppen omfatter rå rester i form av avskjær og lignende, samt restprodukter som er fremkommet i forbindelse med produksjon på virksomheter som bearbeider animalske biprodukter. Den omfatter også utrangert bivoks (utbygde vokstavler, skrellevoks og blokkvoks) fra bigårder som ikke er omfattet av restriksjoner på grunn av A- eller B- sjukdom hos bier og som skal brukes som råvare ved framstilling av ny byggevoks til bruk i bikuber. Tidligere næringsmidler av animalsk opprinnelse, eller tidligere næringsmidler som inneholder produkter av animalsk opprinnelse, unntatt kjøkken- og matavfall, som ikke lenger er beregnet på konsum av kommersielle grunner, eller på grunn av produksjonseller emballeringsproblemer eller andre feil som ikke innebærer noen risiko for mennesker og dyr. Denne gruppen ferdig produserte næringsmidler med animalsk innhold, inkludert honning, som ikke lenger kan anvendes til konsum av kommersielle grunner, på grunn av fremstillingsvanskeligheter eller feil ved emballasje eller andre feil som ikke innebærer 9

10 risiko for mennesker eller dyr. Videre omfattes produkter fremstilt med henblikk på konsum, men som av kommersielle grunner ikke ønskes anvendt til konsum. I en overgangsordning fram til 31. juli2009 tillater Mattilsynet enkelte tidligere næringsmidler som ikke har vært i kontakt med rått kjøtt, fisk, egg eller melk brukt direkte som fôr eller som råvare til et komposterings- /biogassanlegg som ikke er godkjent etter biproduktsforordningen. Rå melk fra dyr som ikke viser noen kliniske tegn til sykdommer som kan overføres til mennesker eller dyr via det aktuelle produktet. Fisk eller andre akvatiske dyr (inkl. krepsdyr, pigghuder og mollusker/skjell), med unntak av sjøpattedyr, som er fanget i åpent hav med henblikk på framstilling av fiskemel. Forordningen bruker ordet fisk om alle dyrene som kommer under dette punktet. Fiskemel forstås her også som prosesserte proteiner av alle akvatiske dyr, med unntak av varmblodige dyr (hval og sel). Fiskemel blir da bearbeidet animalske proteiner fra akvatiske dyr med unntak av marine pattedyr. Ferske biprodukter fra fisk fra anlegg som framstiller fiskeprodukter beregnet på konsum. Slakteavfall fra frisk fisk som slaktes for humant konsum er kategori 3 materiale. Ferske biprodukter fra fisk fra anlegg som slakter oppdrettsfisk med VHS, ILA eller andre listeførte smittsomme fiskesykdommer til humant konsum, faller i kategori 3. Imidlertid må de betraktes som smittefarlige for fisk og de kan ikke brukes som fôr til fisk. Eggeskall, biprodukter fra klekkerier og biprodukter fra knekkegg fra dyr som ikke har vist kliniske tegn til sykdommer som kan overføres til mennesker eller dyr via de aktuelle produktene. Dette kan for eksempel være fralyste egg, uklekte egg, skall og avlivede daggamle kyllinger fra rugerier, knekkegg, eggskall og andre eggrester fra eggproduktvirksomheter. Blod, huder og skinn, hover/klover, fjær, ull, horn, hår og pels fra dyr som ikke har vist noen kliniske tegn til sykdommer som kan overføres til mennesker eller dyr via de aktuelle produktene. Biprodukter som kommer inn under dette punktet kan ikke brukes til fôrproduksjon. Kjøkken- og matavfall, med unntak slikt avfall som defineres som matavfall fra internasjonal transport (se avsnitt om kategori 1 biprodukter). Kjøkken og matavfall inkluderer organisk avfall fra stor- og småhusholdninger: restauranter, cateringvirksomhet, kantiner og kjøkkener, inkl. private husholdninger som produserer ferdige matvarer til direkte konsum på stedet eller til levering ut av huset. Det omfatter ikke detaljhandlere som supermarkeder, heller ikke næringsmiddelbedrifter som produserer for detaljhandel. 4 Bruksmåter og behandlingsveier for biprodukter Hovedprinsippene for hvordan animalske biprodukter i ulike kategorier kan brukes finnes beskrevet i artikkel 4 nr. 2, 5 nr. 2 og 6 nr. 2. Hovedprinsippene er basis for alle bestemmelser om bruk og behandling i forordningen. Det finnes imidlertid unntak fra disse hovedprinsippene. Disse unntakene kan både begrense bruksmulighetene og åpne for nye bruksmuligheter. Delvis er dette åpninger for bruk av kategori 1- og 2 materiale til fôr (til pelsdyr, sirkusdyr, dyr i zoologisk hage, hunder), delvis er det forbud mot visse typer bruk som fôr og gjødsel. 10

11 Behandlingsveiene er forsøkt fremstilt skjematisk her: Kategori 1.pdf Kategori 2.pdf Kategori 3.pdf Enkelte av punktene i artiklene 4 nr 2, 5 nr 2 og 6 nr 2 åpner for at kommisjonen kan gi bestemmelser om alternative metoder for bruk og destruksjon av biprodukter. 4.1 Bearbeidingsmetoder Biproduktforordningen angir i vedlegg V kapittel III syv ulike metoder for bearbeiding av animalske biprodukter. Hvilken metode som er korrekt å bruke varierer i henhold til type og kategori biprodukt. Bearbeidingsmetode for ulike produkter er angitt i biproduktforordningen vedlegg VII, VIII og IX. Seks av metodene er angitt med spesifikke krav til partikkelstørrelse, temperatur, tid og eventuelt trykk. Generelt gjelder det at store partikler, kontra små partikler, krever høyere temperatur (eventuelt også trykk) eller lengre tid for oppnå tilstrekkelig høy kjernetemperatur til å uskadeliggjøre/redusere mulige smittestoffer. Den syvende metoden angir ingen spesielle krav til temperatur, tid m.v., men åpner for at tilsynsmyndigheten (Mattilsynet) skal kunne godkjenne metoder såfremt produktet, etter behandling, tilfredsstiller de angitte mikrobiologiske kravene: a) Prøver av materiale som er tatt rett etter varmebehandlingen: Clostridium perfringens: ingen forekomst i 1 g av produktet. b) Prøver av materiale som er tatt under lagring eller ved uttak fra lager i bearbeidingsanlegget: Salmonella: ingen forekomst i 25 g: n = 5, c = 0, m = 0, M = 0 Enterobacteriaceae: n = 5, c = 2, m = 10, M = 300 i 1 g der n = antall prøver som skal undersøkes, m = terskelverdien for bakterietallet; resultatet betraktes som tilfredsstillende dersom bakterietallet i samtlige prøver ikke overstiger m, M = største bakterietall; resultatet betraktes som ikke tilfredsstillende dersom bakterietallet i én eller flere prøver er lik eller høyere enn M, og c = antall prøver der bakterietallet kan ligge mellom m og M, idet prøven alltid betraktes som akseptabel dersom bakterietallet i de andre prøvene er lik eller lavere enn m. Bearbeidede animalske proteiner eller andre bearbeidede produkter som kan brukes til fôr, skal tilfredsstille den mikrobiologiske standard for Salmonella og Enterobacteriaceae. Formatert: Dansk Destruksjon/bruk av bearbeidede biprodukter. Generelt for alle kategorier Materiale som ikke har gjennomgått den nødvendige varmebehandlingen (for eksempel materiale som ble fjernet ved oppstart, eller materiale som er lekket ut ved kokingen), skal gjennomgå en ny varmebehandling eller samles inn og bearbeides på nytt. Biprodukter i kategori 1 11

12 Biprodukter i kategori 1 kan alltid forbrennes direkte (uten forutgående bearbeiding) i et forbrenningsanlegg. Dersom materialet er bearbeidet i et kategori 1-bearbeidingsanlegg kan forbrenningen også skje som samforbrenning i et samforbrenningsanlegg. Noen biprodukter kan etter bearbeiding i et kategori 1-bearbeidingsanlegg graves ned på fyllplass (avfallsforskriften bruker begrepet deponi om et permanent disponeringssted for avfall ved deponering av avfallet på eller under bakken ). Denne muligheten gjelder ikke for materiale fra dyr som er mistenkt å være angrepet av TSE eller der forekomst av TSE er offisielt bekreftet, eller for dyr som er avlivet som følge av tiltak for å utrydde TSE. Slikt materiale skal alltid forbrennes. Fyllplassen (deponiet) må være godkjent av miljømyndighetene, jf. forskrift 1. juni 2004 nr. 930 om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften). Avfallsforskriften har som utgangspunkt forbud mot å deponere våtorganisk avfall, som inkluderer animalske biprodukter. Slik sett innebærer avfallsforskriften en innskrenkning av de mulighetene biproduktforordningen åpner opp for. Imidlertid kan Fylkesmannen gi særskilt tillatelse til at våtorganisk avfall likevel kan deponeres. Dersom man ønsker å benytte seg av muligheten til å grave ned bearbeidet materiale i kategori 1, må man altså søke Fylkesmannen om tillatelse til dette. Døde kjæledyr kan i tillegg forbrennes i kjæledyrkrematorier (forbrenningsanlegg som godkjennes etter biproduktforordningen) eller deponeres etter Fylkesmannens bestemmelser. I biproduktforskriften åpnes det for at døde kjæledyr kan graves ned på visse vilkår. Biprodukter i kategori 2 Biprodukter i kategori 2 kan, i likhet med biprodukter i kategori 1, forbrennes direkte (uten forutgående bearbeiding) i et forbrenningsanlegg. Dersom materialet er bearbeidet i et kategori 2-bearbeidingsanlegg kan forbrenningen også skje som samforbrenning i et samforbrenningsanlegg. Etter å ha gjennomgått en av bearbeidingsmetodene 1 til 5, kan de bearbeidede biproduktene: Destrueres ved forbrenning/samforbrenning i et forbrennings- eller samforbrenningsanlegg. Utsmeltet fett kan bearbeides videre i et oleokjemisk anlegg til fettderivater til bruk i organisk gjødsel, jordforbedringsmiddel, biodiesel eller annen teknisk bruk. Disse fettderivatene kan ikke benyttes i kosmetikk, legemidler eller medisinsk utstyr. Dersom bearbeidingsmetode 1 er benyttet, kan de bearbeidede biproduktene i tillegg: Omdannes i et biogass- eller komposteringsanlegg. Brukes som organisk gjødsel eller jordforbedringsmiddel. Bearbeidet animalsk protein kan ikke brukes ublandet på eng og beite. Ved bruk av produkter som innholder bearbeidet protein på eng og beite må det gå 21 dager før fôr kan høstes eller at produksjonsdyr kan få beitetilgang. For gjødsel eller jordforbedringsmiddel gjelder også forskrift4. juli 2003 nr 951 om gjødselvarer mv. av organisk opphav, Deponeres på et deponi som er godkjent av miljømyndighetene. Avfallsforskriften setter imidlertid begrensninger for deponering av denne typen avfall, se ovenfor. Husdyrgjødsel, innhold i fordøyelseskanalen (atskilt fra selve fordøyelseskanalen), melk og råmelk som ikke innebærer risiko for spredning av alvorlige smittsomme sykdommer kan 12

13 enten behandles i teknisk anlegg (for eksempel ved tørking), i et komposterings eller biogassanlegg eller det kan brukes direkte på jord. Biprodukter i kategori 2 kan også benyttes til produksjon av fôr til pelsdyr og andre ikke matproduserende dyr. Kravet er at biproduktene ikke kommer fra dyr som ikke er misstenkt smittet, døde av sykdom eller ble avlivet som en del av bekjempelsen.av en sykdom som er overførbar til dyr eller mennesker. Se kapittel i den veilederen. Det er åpnet for at kommisjonen kan fastsette egne bearbeidingskrav til kategori 2 fiskebiprodukter. Biprodukter i kategori 3 Som biprodukter i kategori 1 og 2 kan også biprodukter i kategori 3 forbrennes direkte (uten forutgående bearbeiding) i et forbrenningsanlegg. Dersom materialet er bearbeidet i et kategori 3-bearbeidingsanlegg kan forbrenningen også skje som samforbrenning i et samforbrenningsanlegg, eller slike bearbeidede biprodukter kan graves ned på fyllplass. Også ved biprodukter i kategori 3 setter avfallsforskriften begrensninger. Bruk Animalske biprodukter som er behandlet i et bearbeidingsanlegg for kategori 3-biprodukter, kan benyttes til jordforbedringsmiddel, organisk gjødsel, fôrmiddel og til teknisk, kosmetisk eller farmasøytisk bruk. Bruk av bearbeidet animalsk protein som fôrmiddel reguleres i tillegg av forskrift 29. mars 2007 nr. 511 om forbud mot bruk av animalske proteiner i fôr til produksjonsdyr Bruk av returmelk fra meierier til fôring av produksjonsdyr har vært tillatt under forutsetning av at melken har vært pasteurisert. På grunn av den senere tids utbrudd av bl.a. munn- og klovsyke har Kommisjonen bedt EFSA om en vurdering med hensyn til risiko ved bruk av melk og melkeprodukter relatert til overføring av smittsomme sykdommer. Inntil videre stiller biproduktforordningen, ved forordning (EF) nr. 79/2005, krav som på vesentlige punkter skiller seg fra tidligere praksis om at melk til fôring av dyr skal være pasteurisert. Forordningen angir tre grupper for bruk av myse, grense- og restmelk fra meierier til fôring av produksjonsdyr. Meierier som leverer produktene skal være autoriserte iht. forskrift 30. juni 1995 nr. 636 om produksjon og omsetning mv. av rå melk, varmebehandlet melk og melkebaserte produkter (melkeforskriften). Gruppe 1: Melk og melkeprodukter (inkl. skyllevann) som er blitt varmebehandlet med: - ultra høy temperatur (UHT), - eller sterilisert til en F o verdi lik eller større enn 3, - varmebehandlet ved minimum 115 C i 20 min. - eller pasteurisert ved 72 C i 15 sekunder etterfulgt av en tørkeprosess eller syrning til ph lavere enn 6 for minimum en time, kan brukes av alle besetninger uten restriksjoner. Kan også brukes i besetninger i nabolands grenseområder hvis det foreligger en gjensidig avtale om slikt bruk. Gruppe 2: Melk og melkeprodukter (inkl. skyllevann) som kun er pasteurisert (72 C i 15 sekunder) eller upasteurisert myse som er syrnet i minimum en time til ph 6 eller lavere og som ikke leveres før 16 timer etter ysting. Slike produkter kan kun leveres til et mindre antall godkjente besetninger, basert på utført risikovurdering i forbindelse med utformingen av bekjempelsesplan for munn- og klovsyke. Gruppe 3: 13

14 Upasteurisert(e) melk og melkeprodukter (inkl. skyllevann) kan kun leveres til slike dyrehold som nevnt i gruppe 2. I tillegg stilles det krav om at dyrene leveres: direkte til slakteri, eller hvis de(t) leveres til annet dyrehold som ikke fôrer med upasteurisert melk, skal denne besetningen båndlegges i 21 dager etter innsetting. Meierier som leverer de nevnte produkter og besetninger i gruppene 1 og 2 skal være registrerte og tilsynsførte av Mattilsynet. Produktene skal tilfredsstille de bakteriologiske kravene til fôrvare med hensyn til Salmonella og enterobakterier. Tidligere næringsmidler Fram til 31. juli 2009 kan tidligere næringsmidler som ikke har vært i kontakt med animalske biprodukter i kategori 1 eller 2, eller rått materiale av animalsk opprinnelse (rått kjøtt, rå fisk, upasteurisert melk og egg) samles inn og transporteres etter samme regler som kjøkken og matavfall dersom materialet går til godkjent behandlingsanlegg, enten etter biproduktsforordningen eller etter regelverk som forvaltes av miljømyndighetene. Materialet kan også brukes ubehandlet som fôr, gjødsel/jordforbedring eller andre tekniske produkter dersom Mattilsynet anser det som trygt. Biproduktsforskriftens 10 innholder bestemmelser om hvilke typer av tidligere næringsmidler som kan brukes ubehandlet til fôr av produksjonsdyr. I XX er det gitt bestemmelser om at visse typer tidligere næringsmidler kan behandles på samme måte som kildesortert matavfall fra husholdninger i biogass/komposteringsanlegg som driver uten godkjenning etter forordning (EF) nr. 1774/2002 dersom de kun mottar slike animalske biprodukter. Den ansvarlige for innsamlingen og transporten skal i tillegg oppbevare dokumentasjon om forsendelsen i henhold til forordning (EF) nr. 1774/2002 vedlegg II kapittel IV i to år Særlige bestemmelser for bruk og omsetning av visse animalske biprodukter Ifølge biproduktforordningen artikkel 23 nr. 1 kan det tillates at biprodukter benyttes ved undervisning, forskning, i diagnostisk hensikt og til utstopping når slik virksomhet er under tilsyn. Mattilsynet distriktskontoret gir slike tillatelser ved enkeltvedtak. Biproduktforordningen artikkel 23 nr. 2 åpner for at det kan gjøres unntak for bruk av kategori 2 materiale som fôrvare til sirkusdyr, dyr i zoologisk hage, pelsdyr, reptiler, rovfugler, ville rovdyr (predatorfôring), spesielle hundehold og til produksjon av fluemark (til fiskeagn), når materialet kommer fra dyr som ikke er avlivet eller døde som følge av, en for dyr eller mennesker smittsom sykdom. Det samme gjelder for kategori 3-materiale, unntatt materiale som nevnt i artikkel 6 nr. 1 bokstav l, som leveres direkte fra innsamlingssenter (f. eks. slakteri) til sluttbruker. For Norges del er dette unntaket tatt i bruk for pelsdyrfôr ved bestemmelsen i biproduktforskriften 4. Ved fôring med slikt materiale, skal de berørte partene være godkjente og registrerte. Det skal føres fortegnelser over leverte/mottatte mengder. I vedlegg IX er øvrige betingelser for virksomhetene angitt. Dersom man ønsker å benytte seg av noen av de andre unntakene, må det søkes til Mattilsynet distriktskontoret, som ev. gir tillatelsen ved enkeltvedtak. Som spesielt hundehold regnes en oppstalling av et større antall hunder med samme funksjon (trekkhund, tjenestehund) tilhørende samme dyreeier, f. eks. Forsvaret, politiet, vaktselskap, trekkhundeier(flere hunder) Biproduktforskriften 5, 6 og 7 åpner for bruk av animalske biprodukter ved jakt, disponering av kjæledyr ved nedgraving og disponering av kadaver og visse animalske 14

15 biprodukter ved nedgraving i fjerntliggende områder. Vilkårene er nærmere omtalt i paragrafene. Åtejakt Bruk av animalske biprodukter til åtejakt er en videreføring av tidligere bestemmelser i forskrift 5. november 1999 nr om transport og behandling av animalsk avfall, og anlegg som behandler animalsk avfall, 4 Døde husdyr, hvor det ikke er mistanke om smittsom sjukdom, kan etter tillatelse fra Mattilsynet, i kortere tidsrom legges ut som åte på driftsenheten i forbindelse med åtejakt, før det behandles i henhold til forskriftens bestemmelser. Ut fra prinsippet om at egen smitte bør bli på driftsenheten anser Mattilsynet at en melding om åtejakt er tilstrekkelig for eventuell kontroll/tilsyn. Etter Mattilsynets oppfatning av forordning (EF) nr. 1774/2002 artikkel 23 punktene 2a og 2c, kan fôring av vilt (åtejakt) med kadaver eller deler av kadaver utenfor driftsenhet tillates etter søknad. Mattilsynet må kunne rapportere bruken av denne dispensasjonsmuligheten til ESA, informere ESA om tiltak satt i verk for å verifisere at bruken er i henhold til meldingen/søknaden. Det er viktig å presisere at hensikten med utlegging av kadavre ikke skal være å kvitte seg med biprodukter eller for å påvirke ville dyrs atferd til å oppsøke faste plasser.. Ved avsluttet jakt bør eventuelle rester etter kadaver behandles i henhold til forordningen. 4.2 Forbud mot visse typer bruk av biprodukter Disse forbudene er angitt i biproduktforordningen artikkel 22. Forbud mot kannibalisme ("intra-species recycling") Det er forbudt å fôre en dyreart med bearbeidet animalsk protein fra samme dyreart. Blodprodukter, melkeprodukter, gelatin, kollagen, hydrolysert protein, di- og trikalsiumfosfat og eggprodukter er ikke omfattet av dette forbudet. Forbudet omfatter heller ikke fiskeolje og utsmeltet fett som oppfyller kravene i forordningen. Bakgrunnen for forbudet er at faren for smitte med overførbare spongiforme encefalopatier (TSE) er større mellom dyr av samme art enn mellom forskjellige arter. Forbudet innebærer at biprodukter som skal benyttes til fôr må sorteres ved kilden, slik at en hindrer enhver kontakt mellom biprodukter av en dyreart og biprodukter som skal brukes til å fôre denne dyrearten. Unntak fra forbudet mot kannibalisme finnes i forordning (EF) nr. 811/2003, hvor det åpnes for at fôr til fisk kan produseres av villfanget fisk, uten av denne fisken er sortert etter art. Denne fôrproduksjonen må følge reglene i vedlegget til forordning 811/2003. Forbud mot fôring med kjøkken- og matavfall Det er forbudt å fôre produksjonsdyr, med unntak av pelsdyr, med kjøkken- og matavfall eller fôrmidler som inneholder eller er framstilt av kjøkken- og matavfall. Restriksjon /forbud mot gjødsling av beiteområder. Det er forbudt å bruke organisk gjødsel og jordforbedringsmidler som inneholder bearbeidede animalske proteiner på eng og beiteområder hvis grøden som dyrkes skal brukes som fôr til produksjonsdyr innen 21 dager. Det er forbudt å bruke ublanda bearbeidet animalske 15

16 proteiner på eng selv om det er karantene tid på 21 dager. Forbudet og begrensningene gjelder ikke for husdyrgjødsel. Forbudet skal sikre at beitende dyr ikke får i seg bearbeidede animalske proteiner fra gjødsel eller jordforbedringsmidler som er brukt på arealet. Den som har ansvar for eng og beitearealer hvor produksjonsdyr har tilgang og det er spredt slik gjødsel/jordforbedring, skal oppbevare dokumentasjon over forholdet i to år. Restriksjonen/forbudet gjelder spredning på eng og beiteområder. Det er altså lov å tilføre denne type organisk gjødsel og jordforbedringsmidler på andre arealer der produksjonsdyr ikke har tilgang eller ikke skal høstes som fôr innen 21 dager. 5 Krav til omsetning, import og eksport Med import og eksport menes i denne veilederen mottak eller sending av produkter fra/til land utenfor EØS-området. Med omsetning menes handel med produkter i EØS-området. 5.1 Innsamling, transport og forsendelse av biprodukter Identifisering og merking Alle animalske biprodukter og bearbeidede produkter skal under innsamling og transport kunne identifiseres. Dersom det hentes og transporteres biprodukter i ulike kategorier skal biproduktene skal være tydelig atskilt fra hverandre. Der forordningen krever det, skal biproduktene være merket med farge og/eller lukt. Emballasjen, beholderen eller kjøretøyet skal være merket med etikett eller skilt med følgende opplysninger: - hvilken kategori de animalske biproduktene tilhører, eller når det gjelder bearbeidede produkter, hvilken kategori råmaterialene kom fra. Og: - emballasje med kategori 3-materiale Ikke til konsum - emballasje med kategori 2-materiale unntatt husdyrgjødsel og innhold fra fordøyelseskanalen: Ikke beregnet på bruk i fôrmidler. Kategori 2 materiale som likevel kan brukes som fôr etter reglene i biproduktforordningen artikkel 23 nr. 2 skal merkes med For bruk som fôr til utfylt med hvilken art fôret er ment for (for eksempel pelsdyr). - emballasje med kategori 1-materiale kun til destruksjon - ved husdyrgjødsel eller innhold fra fordøyelseskanalen Husdyrgjødsel. Handelsdokument Ved transport av animalske biprodukter i EØS-området skal et handelsdokument, eller et helsesertifikat der dette kreves i forordningen eller i annet regelverk, ledsage de animalske biproduktene. Kategori 3 materiale som omsettes fra detaljist til forbruker innen samme land trenger ikke følges av handelsdokument. Transport av husdyrgjødsel mellom gårder og brukere i Norge er heller ikke omfattet av kravene i biproduktforordningen artikkel 7 og vedlegg II. Dette innebærer for eksempel at gårdbrukere og virksomheter ved slik transport ikke trenger å ha med handelsdokument, eller merke kjøretøyet, beholderen, kartongen eller annen emballasje med angivelse av husdyrgjødsel. Virksomheten trenger heller ikke å føre register. Dokumentet skal utstedes i minst tre eksemplarer. En original skal følge forsendelsen til det endelige bestemmelsesstedet. En kopi skal beholdes av den som sender fra seg de animalske biproduktene og en kopi skal beholdes av den som transporterer produktene. Dokumentet skal undertegnes av ansvarlig person hos avsender. 16

17 Handelsdokumentet skal inneholde: Avsenderdato, hvilken dato materialet ble transportert fra anlegget Beskrivelse og identifikasjon av materialet (se biproduktforordningen vedlegg II kapittel I), dyreart for materiale i kategori 3 og bearbeidede produkter fra dette beregnet på bruk som fôrmidler og eventuelt øremerkenummer Mengden materiale Materialets opprinnelsessted Transportørens navn og adresse Mottakerens navn, adresse og eventuelt godkjenningsnummer Eventuelt: i) opprinnelsesanleggets godkjenningsnummer, og ii) bearbeidingens art og bearbeidingsmetode. Kommisjonen har utarbeidet en mal til handelsdokument for transport i EØS-området, og dette dokumentet finnes i TRACES. For transport i eget land kan medlemsstatene benytte nasjonale handelsdokument, som må oppfylle kravene til innhold som beskrevet ovenfor. Vedlagt til denne veilederen er malen til handelsdokumentet for nasjonal transport. Alle personer/virksomheter som sender, transporterer eller mottar animalske biprodukter skal oppbevare handelsdokumenter (eller helsesertifikat) i minst 2 år. Krav til kjøretøy og beholdere Animalske biprodukter og bearbeide produkter skal transporters i ny hermetisk lukket emballasje, eller i overdekkede lekkasjesikrede beholdere eller kjøretøyer. Mattilsynet kan, dersom det anses for nødvendig, kreve at transport skal foregå i plomberte beholdere, konteinere eller kjøretøyer. Kjøretøy, ombruksbeholdere, og alt annet utstyr som kan brukes på nytt og som kan ha kommet i kontakt med biprodukter eller bearbeide produkter skal: - rengjøres, vaskes og desinfiseres umiddelbart etter bruk - holdes rene (lagres i ren tilstand) - være rene og tørre før bruk Ombruksbeholdere skal forbeholdes transport av et bestemt produkt der det er nødvendig for å unngå krysskontaminering. Pakkemateriale må forbrennes eller disponeres på en måte som ikke medfører smittefare eller fare for krysskontaminering. 5.2 Omsetning av animalske biprodukter Forordningen inneholder i artikkel 16 et grunnleggende krav om at animalske biprodukter som omsettes i EØS ikke skal komme fra dyr eller driftsenheter (gårdsbruk/oppdrettslokalitet/slakteri) som er underlagt restriksjoner på grunn av smittsomme dyresykdommer. Dette gjelder både fisk og landdyr. Biprodukter fra fisk som er slaktet for konsum som ledd i bekjempelse av smittsom sykdom kan etter forordningens ordlyd både betraktes som kategori 2 og som kategori 3, jf. artikkel 5 nr. 1 (e) og artikkel 6 nr. 1 (i). Kommisjonen har i sitt veiledningsmateriale sagt at fisk som slaktes til humant konsum, selv om dette er ledd i bekjempelse av smittsom sykdom, ikke er smittefarlig for andre dyr enn fisk, og at biproduktene derfor kan betraktes som materiale i kategori 3. Biproduktene må ikke benyttes som fôr til fisk. 17

18 Biproduktene skal oppfylle de hygienekrav som angis i vedleggene VII og VIII. Vedlegg VII omhandler de biprodukter som kan anvendes som råvare ved produksjon av fôrvarer og vedlegg VIII omhandler kjæledyrfôr, tyggeben og produkter til teknisk bruk. Ved forsendelse av materiale i kategori 1 og 2, bearbeidede produkter fra materiale i kategori 1 eller 2 til mottakere i EØS, skal mottakerstaten ha akseptert slik forsendelse. Mottaker sender søknad til vedkommende myndighet i sitt land, kopi av tillatelsen sendes av mottaker til myndigheten i avsenderstaten. Ved forsendelse av bearbeidede animalske proteiner (kat 3 biprodukter), kravet om at mottakerstaten skal ha akseptert forsendelsen og at mottaker skal ha søket tillatelse fra vedkommende myndighet i sitt land (Artikkel 8, 2.) falle bort, etter at den ny biproduktsforordning 1069/2009 tredd i kraft i EØS landene (ikke ende i Norge 1 ) Ved forsendelser av materiale i kategori 1 og 2, bearbeidede produkter fra materiale i kategori 1 eller 2, eller bearbeidede animalske proteiner (kat 3 biprodukter), til mottaker i EØS skal Mattilsynet distriktskontoret underrette myndigheten på bestemmelsesstedet om hver forsendelse, enten ved hjelp av TRACES eller en annen metode etter gjensidig avtale. På samme måte skal Mattilsynet orienteres når slikt materiale tas inn i Norge. Meldingen skal inneholde opplysninger om hvilken kategori produkter er eller kommer fra, samt at produktene er ikke beregnet til konsum, ikke beregnet til bruk i fôrvarer, for bruk som fôr til, bare beregnet for disponering, husdyrgjødsel, avhengig av kategori. Mattilsynet skal gis tilbakemelding om forsendelsens ankomst (jf. biproduktforordningen art. 8). Som vilkår for å gi tillatelse kan det kreves at bearbeidingsmetode 1 anvendes før materialene sendes. Materiale og produkter skal ledsages av et handelsdokument og transporteres direkte til godkjent mottaksanlegg. 5.3 Import og eksport av animalske biprodukter Import Import og transitt av animalske biprodukter og bearbeidede produkter er kun tillatt dersom det foregår i samsvar med forordningen. Import av animalske biprodukter fra tredjestater skal gjøres via de veterinære grensekontrollstasjoner som er godkjent for kontroll av slike produkttyper. Det skal ikke stilles strengere krav til importerte biprodukter enn det som kreves av tilsvarende produktene som markedsføres innenfor EØS, jf. artikkel 28. Dersom ikke annet følger av bestemmelser i vedlegg VII eller VIII, skal tredjestaten eller en del av tredjestaten være godkjent for eksport til EØS. Det er Kommisjonen som fatter vedtak om slik godkjennelse av tredjestater. Lister finnes i biproduktforordningen vedlegg XI. Vær oppmerksom på at enkelte produkter kan importeres fra alle listeførte stater, mens for noen produkter kan man kun importere animalske biprodukter fra de stater som er godkjente for import av ferskt kjøtt eller -produkter (til konsum) av tilsvarende dyreart. For biprodukter av landdyr angis det at statene skal være godkjente/listeførte i direktivene 79/542/EF, 94/85/EF, 2000/585/EF, 94/984/EF og 2000/609. De nevnte direktivene er hjemmelsgrunnlag til følgende nasjonale forskrifter som listefører tredjestater: Forskrift 31. desember 1998 nr om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av ferskt kjøtt og kjøttprodukter, Forskrift 31. desember 1998 nr om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av ferskt kjøtt av fjørfe, oppdrettsfugl og fuglevilt. Tredjestater som er godkjente for varehandel med melk og melkeprodukter er angitt i vedtak 2004/438/EF. 1 Selv om nytt regelverk ikke blir gjeldende i Norge enda, vil Norge i en overgangsperiode, tilpasse seg det nye regelverket på dette punktet, og ikke kreve forhåndsgodkjenning ved samhandel med bearbeidet protein. 18

19 Tredjestater som er godkjente for fiskemel og fiskeolje er oppført i direktiv 97/296/EF. Produktet skal følges av helsesertifikat utstedt av offentlig tilsynsmyndighet i tredjestaten, som bekrefter at produktene oppfyller kravene i vedlegg VII og VIII. Modeller for helsesertifikat er gitt i biproduktforordningen vedlegg X og kan finnes i TRACES. Produkter fra tredjestater og som kan benyttes til fôrvare (se vedlegg VII), skal komme fra virksomheter som er godkjente av tredjestaten i henhold til forordningen og som kommisjonen har akseptert. Kommisjonen skal listeføre slike virksomheter. Tyggeben, fôr til kjæledyr og tekniske produkter (produkter oppført i vedlegg VIII) skal komme fra virksomheter som er godkjente og registrerte av myndighetene i tredjestaten. Kommisjonen listefører ikke slike virksomheter. Eksport Eksport er definert som handel/utførsel til land utenfor EØS-området. Generelt skal animalske biprodukter som eksporteres oppfylle de samme kravene som animalske biprodukter som omsettes innen EØS. Dersom mottakerstaten krever det, skal forsendelsen følges av sertifikat. Spesielle bestemmelser ved import/eksport I tillegg til kravene i biproduktforordningen skal import og eksport av spesifisert risikomateriale (SRM) kun skje i henhold til forordning (EF) nr. 999/2001 artikkel 8 nr. 1. Ifølge forordning (EF) nr. 999/2001 artikkel 8 nr. 1, skal spesifisert risikomateriale (SRM) ikke importeres til EØS, men kan tillates i transitt etter direktiv 96/496/EØF. Eksport av SRM for endelig destruering kan om nødvendig tillates. Ved import av animalske biprodukter fra drøvtyggere som kan brukes som fôrvare, jf. vedlegg VII, skal det etter forordning (EF) nr. 999/2001 vedlegg XI følge en ekstra erklæring med hensyn til SRM og slaktemetode. En slik erklæring er ikke nødvendig for produkter fra de stater som angitt under punkt 15 (b) i vedlegget. Biproduktforordningen artikkel 28 gir, etter komitologiprosedyre, anledning til import av råvarer til produksjon av kjæledyrfôr og produsert kjæledyrfôr med innhold av stilbener, stilbenderivater, beta-agonister og stoffer med østrogen, androgen, gestagen og tyreostatisk virkning samt stoffer som er forbudt iht. forskrift 10. oktober 1996 nr. 997 om maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse. Ved import av ben, klover, horn og deres produkter (ikke melprodukter), skal det følge et handelsdokument som bekrefter de betingelser som er angitt i vedlegg VIII kapittel X. Dokumentet skal være autorisert ved et stempel av kompetent myndighet. I tillegg skal det følge med en erklæring fra importør (se vedlegg X, kapittel 16) om at produktet ikke skal komme inn i næringskjeden eller brukes som jordforbedringsmiddel. Etter utført veterinær grensekontroll skal varen sendes offentlig plombert og med TRACES melding til mottaker. 19

20 Ved eksport av bearbeidet animalsk protein (kun for kjøttbenmel, ikke for fiskemel) til tredjestater, skal det foreligge en bilateral avtale mellom veterinærmyndighetene i avsenderog mottakerland, jf. forskrift 29. mars 2009 nr. 511 om forbud mot bruk av animalske proteiner i fôr til produksjonsdyr. 5.4 Annet regelverk ved omsetning/samhandel i EØS og ved import/eksport I tillegg til biproduktforordningen reguleres vareforsendelser innenfor EØS av følgende regelverk: Forskrift 31. desember 1998 nr om tilsyn og kontroll ved innførsel og utførsel av levende dyr, annet avlsmateriale og animalsk avfall innen EØS og ved innførsel av levende dyr fra land utenfor EØS. (Med animalsk avfall menes biprodukter som ikke har blitt behandlet. Ferdigprodukter der animalsk avfall er inkludert i råvarene, er ikke lenger definert som animalsk avfall. Slike ferdigprodukter skal kontrolleres i henhold til forskrift nr. 1471). Forskrift 23. desember 1998 nr om tilsyn og kontroll ved import og eksport av næringsmidler og av produkter av animalsk opprinnelse innen EØS, og av ikkeanimalske næringsmidler fra tredjeland. Instruks 1. februar 2001 nr til Statens dyrehelsetilsyn - distriktsveterinæren om tilsyn og kontroll ved innførsel og utførsel av levende dyr, annet avlsmateriale, animalsk avfall og produkter av animalsk opprinnelse innen EØS. Forskrift 9. juni 1995 nr. 556 om innførselstillatelse av visse produkter som kan anvendes til kraftfôr i husdyrproduksjonen. Vareutveksling med tredjestater av animalske produkter som ikke skal benyttes til humant konsum reguleres av: Forskrift 18. oktober 1999 nr om tilsyn og kontroll ved import og transitt mv. av animalske næringsmidler og produkter av animalsk opprinnelse mv. fra tredjeland. Instruks 27. oktober 1999 nr for tilsyn og kontroll ved import og transitt mv. av animalske næringsmidler og produkter av animalsk opprinnelse mv. fra tredjeland. Forordning (EF) nr.999/2001 av 22. mai 2001 om fastsettelse av regler for å forebygge, bekjempe og utrydde visse overførbare spongiforme encefalopatier, jf. 8 og vedlegg XI pkt Krav til ulike anleggstyper Biproduktforordningen opererer med en rekke forskjellige typer anlegg. Hovedtypene er 1) Mellomliggende anlegg (anlegg for mellomprodukter) 2) Lagringsanlegg 3) Avfallsforbrenningsanlegg og samforbrenningsanlegg 4) Bearbeidingsanlegg for kategori 1, 2 og 3 materiale 5) Fettbearbeidingsanlegg for kategori 2 og 3 materiale 6) Biogassanlegg 7) Komposteringsanlegg 8) Anlegg for fremstilling av fôr til kjæledyr 9) Tekniske anlegg 10) Spesielle brukere iht. art. 23 og vedlegg IX 11) Innsamlingssentre iht. art. 23 og vedlegg IX 20