SALMESANGENS NØDVENDIGHET - foredrag 24./

Transkript

1 SALMESANGENS NØDVENDIGHET - foredrag 24./ Av Arne Rodvelt Olsen. Hvorfor må Kirken synge? Vi skal utover i det følgende spisse spørsmålet litt: Hva er det aller nødvendigst for Kirken å synge om? Min biskop, Laila i Tunsberg, har et motto som gjerne må klinge med: «En kirke som ikke overleverer, overlever ikke» 1) Det var første påskedag i min barndoms kirke. Gammelprosten var kommet på stolen og skulle innlede til høytidsverset. Vi er vel flere som alltid synes at dette leddet, det såkalte exordium, er litt spennende. Han tok utgangspunkt i fuglesangen i trærne utenfor, og det hele munnet ut i følgende konklusjon: «Men nå er det ikke bare fuglene utenfor kirken som skal synge. Nå skal også vi synge, idet vi reiser oss og synger vårt høytidsvers.» Det syntes å ligge under at fuglene med sin sang takket og lovet Gud, eller i det minste uttrykte glede og takknemlighet over livet. I skolens biologiundervisning ble imidlertid enhver illusjon i denne retning ettertrykkelig ryddet av veien, idet fuglesangen ble tillagt rent fysiologiske funksjoner. På den annen side kunne en av mine lærere komme med uttalelser som: «Vi sier at trærne ikke kjenner noe når vi skjærer i dem. Hva vet vi om det? Vi sier det fordi det passer oss.» Da er det unektelig litt fristende å lansere følgende motstykke: «Noen sier at fuglene med sin sang ikke uttrykker livsglede og takknemlighet. Hva vet de om det? De sier det fordi det passer dem.» Hvordan nå alt er, så er hele naturen full av sang og klang. Kanskje også hele universet. Hva vet vi om det? Pythagoras, musikktenkningens far, oppdaget at matematikkens lover gjør seg gjeldende i musikken. Det slo ham at de forskjellige tonetrinnene i skalaen er bestemt av tallforhold. Deler man en streng i to, tre, fire, etc, oppstår intervallene oktav, kvint, kvart etc. Denne iakttagelse ble overført på hele tilværelsen, ja, på universet, idet disse tallforhold syntes å avspeile forholdet mellom planetene ute i det store himmelrum. Derfor talte pythagoreerne om sfærenes harmoni, og Pythagoras' etterkommere oppfattet dette som en klingende musikk ute i det store verdensrom. Men tilbake til Moder jord. Kan kanskje også den helt umælende natur, så som trærne og fjellene, prise Gud? Salmisten synger jo: «Da jubler alle trær i skogen.» Og vår Herre og Mester sier, om menneskenes lovsang skulle utebli: «Om disse tier, så skal stenene tale».

2 Ja, når vi først er begynt å sitere Bibelen, så la oss undersøke litt nærmere hvordan sang og instrumentalmusikk har vært en nødvendighet i det gamle Israel fra de eldste tider av og videre i kristenheten. Det som stadig undrer meg, er den merkelige puritanismen Østkirken alltid har lagt for dagen når det gjelder instrumentalmusikk. Som vi skal se, klinger jo instrumentene med hele tiden. Og Skriftens første vidnesbyrd om musikk handler om instrumenter. Vi finner det allerede i 1. Mos. kap. 4, hvor det fortelles om Kains tipp-tipp-oldebarn, Lamek, som tok seg to koner og fikk sønnene Jabal og Jubal. Den sistnevnte ble stamfar til alle som spiller på lyre og fløyte. Ved de store begivenheter bryter sangen løs. Umiddelbart etter utfarten fra Egypt, mens de ennå stod på stranden, sang Moses og israelittene denne sangen for Herren: «Jeg vil synge for Herren, for han er høyt opphøyet; hest og rytter kastet han i havet. Herren er min kraft og min styrke, han er blitt min frelse.» Og så følger ytterligere 16 vers, hvor Herrens veldige gjerninger beskrives og lovprises. «Og så tok Arons søster Mirjam, som var profet, en tromme i hånden, og alle kvinnene fulgte etter henne, slo på tromme og danset. Mirjam sang i vekselsang med dem: «Syng for Herren, for han er høyt opphøyet, hest og rytter kastet han i havet»» Dette finner vi i 2. Mosebok, kapitel 15. I 4. Mosebok, kapitel 10, berettes det om de to sølvtrompetene Herren bød Moses å få laget. De skulle brukes til å sammenkalle menigheten. «Det er Arons sønner, prestene, som skal blåse i trompetene. Dette skal være en evig ordning for dere, fra slekt til slekt.» Før han skulle dø, frembar Moses for alt folket sin avskjedssang, som fyller hele 43 vers i 5. Mosebok, kapitel 32. I første Samuelsbok møter vi et eldgammelt vidnesbyrd om det vi med et moderne ord kaller musikkterapi: David spiller på sin harpe for Saul, til helsebot for hans sjel. I første Krønikebok berettes det om et stort oppbud av sangere og musikere i forbindelse med innvielsen av Salomos tempel. Først når paktkisten blir hentet, videre når den så senere blir båret til Jerusalem. Fra kapitel 15: «Slik førte hele Israel Herrens paktkiste opp med jubelrop og støt i bukkehorn, med musikk fra trompeter og symbaler, harper og lyrer.» Og David satte noen av levittene til å gjøre tjeneste foran Herrens paktkiste, til å påkalle, takke og lovsynge Herren, Israels Gud, med harper, lyrer og trompeter. «Den dagen satte David for første gang Asaf og sangbrødrene hans til å prise Herren: Pris Herren, påkall hans navn, gjør gjerningene hans kjent blant folkene Syng for ham og spill for ham, syng om alle hans under» Og så fortsetter sangen om Herrens veldige gjerninger. Ennå før innvielsen av tempelet utnevner David sangere til tempeltjenesten: sønnene til Asaf, Heman og Jedutun. Kapitel 25 vers 7:

3 Tallet på dem og brødrene deres som var opplært til å synge for Herren, var 288, dyktige sangere allesammen. I 2. Krøn. 5 fortelles det så om selve tempelinnvielsen. Høydepunktet er når paktkisten blir satt på plass, og det går ikke lydløst for seg: Fra vers 12: «Alle levittsangerne, både Asaf, Heman og Jedutun med sønner og brødre stod på østsiden av alteret, kledd i lin, med symbaler, harper og lyrer, og sammen med dem hundre og tyve prester som blåste i trompeter. På samme tid stemte trompetblåserne og sangerne unisont i for å takke og love Herren til lyden av trompeter, symbaler og andre musikkinstrumenter. De lovet Herren: «For han er god, evig varer hans miskunn». Da ble tempelet, Herrens hus, fylt av en sky. Prestene kunne ikke stå og gjøre tjeneste på grunn av skyen; for Herrens herlighet fylte Guds hus.» 2) Hele Psalteret, Salmenes bok, er jo i seg selv et eneste stort vidnesbyrd om sangen i det gamle Israel. Sangens nødvendighet kommer vi kanskje særlig nær i disse versene: «Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på fjell og gjorde mine trin faste.. Og han la i min munn en ny sang, en lovsang til vår Gud». (Ps. 40, 3-4.) Noen ganger er det som om et forheng revner, og mennesker får et glimt av den himmelske gudstjeneste. Slik skjedde det for profeten Jesaja (Jes. 6, 1-5): «I det året kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy og opphøyd trone, og kanten på kappen hans fylte tempelet. Serafer stod overfor ham. Hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to fløy de. De ropte til hverandre: «Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. Hele jorden er full av hans herlighet». Røsten som ropte, fikk boltene i dørtersklene til å riste, og huset ble fylt av røk.» Denne sangen klinger fremdeles i kristenheten hver gang vi istemmer Sanctus under feiringen av den hellige nattverd. Den nye pakt ble innvarslet med sang, og da var det hyrdene på marken som fikk en grensesprengende opplevelse (Luk. 2, 13-14): «Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i»» Og vi forener fremdeles våre røster med englenes i messens Gloria. Det er evangelisten Lukas som gjengir englenes sang. Det er også han som gjengir de 3 nye salmene som ble til ved innledningen til den nye pakt, og som snart fant sine faste plasser i Kirkens tidebønntradisjon:

4 Marias lovsang, Magnificat til Vesper, Sakarjas lovsang, Benedictus til Laudes, og Simeons lovsang, Nunc dimittis til Completorium. Salmenes bok, Psalteret, var Jesu og apostlenes salmebok. Lidelseshistorien innledes slik: «Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget» (Matt. 26,30). Det siktes her til Salme , som ble sunget i to avdelinger under påskemåltidet. Av Jesu 7 ord på korset er 2 hentet fra Psalteret: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Ps. 22,2 / Matt.27,46) og «Far, i dine hender overgir jeg min ånd» (Ps. 31,6 / Luk. 23,46). At sangen har hatt en sentral plass i menighetenes gudstjenesteliv, ser vi av apostelen Pauli formaninger. Første Kor. 14, 26: «Hva mener jeg da, søsken? Jo, når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp.» Ef. 5, 18 20: «Drikk dere ikke fulle på vin, det fører til utskeielser, bli heller fylt av Ånden og syng sammen, la salmer, hymner og åndelige sanger lyde Syng og spill av hjertet for Herren. Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn.» Kol. 3, 16-17: «La Kristi ord få rikelig rom hos dere Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte. Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham.» Det nye testamente åpner og slutter med sang. La oss nå gå til Bibelens siste skrift, Johannes åpenbaring, også kalt «Bibelens krone» (Skovgaard Petersen). Johannes hilser de 7 menighetene i Asia og innleder med å sitere fra en hymne (1,7): «Se, han kommer med skyene Hvert øye skal se ham, / også de som gjennomboret ham, / og alle folkeslag på jorden / skal bryte ut i klagerop over ham.» Så forteller han at han var på øya Patmos og fikk synene på Herrens dag altså på en søndag, oppstandelsens dag Gjentatte ganger skuer han inn i den himmelske gudstjeneste og hører sangen for tronen. Første gang i kapitel 4, og da er det den samme sang som profeten Jesaja fikk høre: De 4 livsvesener roper dag og natt uten stans: «Hellig, hellig, hellig / er Herren Gud, den allmektige, / han som var og som er / og som kommer (4,8).» Og de 24 eldste kaster sine seierskranser frem for tronen og roper: «Verdig er du, vår Herre og Gud, / til å få pris og ære og makt. / For du har skapt alt, / ved din vilje ble alt til, / skapt av deg.»(4,11)

5 I kapitel 5 har de harper og gullskåler fulle av røkelse, og synger en ny sang for ham som sitter på tronen og Lammet, og englene slutter seg til myriader på myriader og tusener på tusener. I kapitel 7 ser han den store skaren som ingen kan telle, som står i hvite kapper med palmegrener i hendene og synger Lammets seierssang. «Seieren kommer fra vår Gud, / han som sitter på tronen, / og fra Lammet.» «Amen. / All lov og pris og visdom, / takk og ære, / makt og velde / tilhører vår Gud i all evighet. / Amen.» Når vi synger våre lovsanger, forener vi våre røster med den store skare som står for tronen for å si det med Landstad: «At vi alt her begynner på / for tronen dag og natt å stå». Vi gjør vel i å merke oss at det er snakk om å stå for tronen. Den store skare sitter ikke. Nå er det snart på tide at vi kommer oss opp av kirkebenkene Kommer kongen, så reiser vi oss. Men når Kongenes konge kommer, skal vi sitte mest mulig «Menigheten, som Tobias, ble i alderdommen blind, / så ei på de store fester / sine himmelhøye gjester.» Gjelder dette oss? I kapitel 15 istemmer de som har seiret over dyret med harper i hendene - den lovsangen som Guds tjener Moses sang, den som også er sangen for Lammet: «Store og underfulle / er dine gjerninger, / Herre Gud, du Allmektige. / Rettferdige og sanne / er dine veier, / du konge over folkeslagene. / Hvem skulle ikke frykte deg, Herre, / og ære ditt navn? / For du alene er hellig. / Alle folkeslag skal komme og tilbe for ditt ansikt, / fordi dine rettferdige dommer / er blitt åpenbart.» Og endelig fra kapitel 19 (1-2a): «Deretter hørte jeg noe som lignet et mektig kor fra en stor skare i himmelen. De sang: «Halleluja / Seieren, æren og makten / tilhører vår Gud, / for sanne og rettferdige / er hans dommer.»» Flere ganger lyder det også hymner fra tronen 3) For nå å se hvordan hymnetradisjonen utvikler seg videre i urkirken, går vi et øyeblikk tilbake til apostlenes brev, hvor vi finner en rekke større eller mindre hymnefragmenter. Tekstoppsettet i vår nye bibeloversettelse tydeliggjør hva som er prosa og hva som er poesi, så de er lette å finne. Og de er tallrike. La oss her bare nøye oss med noen få: Ef. 3, (konfirmantene får tilsigelse etter en eldgammel hymne): «Derfor bøyer jeg mine knær for Faderen, han som har gitt navn til alt som heter far i himmel og på jord. Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd. Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet.

6 Må dere sammen med alle de hellige bli istand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår, ham være ære i Kirken og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og evigheter Amen.» Ef. 5, 14: «Derfor heter det: Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg.» Første Tim. 3, 16: «Samstemt bekjenner vi at gudsfryktens mysterium er stort. Han ble åpenbart i kjøtt og blod, rettferdiggjort i Ånden, sett av engler, forkynt for folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet.» Første Tim. 6, 15-16: «Det skal han la oss oppleve når tiden er inne, han, den salige og eneste hersker, kongenes konge og herrenes herre, den eneste som er udødelig, som bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og ingen kan se. Ham tilhører ære og evig makt Amen.» Fil. 2, 5-11: «La det samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik,

7 men gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han stod frem som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn. I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære» Kol. 1, 15-20: «Kristus er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen. Han er hodet for legemet, som er Kirken. Han er opphavet, den førstefødte fra de døde, så han i ett og alt kan være den fremste. For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset.» I Ef. 1 finner vi en større hymne, vers 3 12, men vi nøyer oss her med vers 10:

8 «Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham.» «Sammenfatte alt i Kristus»: Her er vi ved kjernen i den gamle kirkes sang. Det hendte en gang at noen som hørte denne, vendte tilbake til sine venner og utbrøt: «De synger hymner til Kristus som til en Gud» Kristendom er jo nettopp dette, at Kristus er og tilbes og æres som Gud Om to dager skal vi igjen feire festen for den hellige treenighet. Vi hører stundom treenighets-dogmet omtalt som et negativt ladet begrep, noe som kirkefedrene fant på. Men hele poenget med treenighetsdogmet er noe som det var maktpåliggende for den gamle kirke å fastholde: At Kristus er Gud. Dette har ikke kirkefedrene suget av eget bryst. Herren sier det jo selv: «Jeg og Faderen, vi er ett». Og tilføyer vi et annet av hans egne utsagn: «Gud er ånd», så har vi vel egentlig hele treenighets-dogmet «av Herrens egen munn» Vi rører nå ved spørsmålet: Hva var det nødvendig for Oldkirken å synge om? Vi kan i samme åndedrett spørre: å preke om? For salmesang og preken, hymnologi og homiletikk, har fra de eldste tider av ikke bare vært søsken, men nærmest tvillinger I de store rom med lang etterklangstid antok prekenen helt naturlig hymniske former. Og i Østkirken ble den mer lovprisning enn belæring. Selve sentrum i hymne og preken var: Kristus. Landstad har grepet poenget: «..all min sang / er Herren, Herren ene.» Og salmisten synger: «Min sang er om en konge» Før noe nytestamentlig skrift var skrevet, og lenge før Kirken hadde fremlagt sin kanon, levde Kirken i beste velgående: Mennesker ble døpt og lagt til menigheten, og de feiret den hellige messe. Midt i alt dette var det nødvendig både å synge og preke. Av brevene ser vi at en rik hymnetradisjon allerede er i full utvikling. Og den fortsatte. De gamle grekere sang sine kontakier, og romerkirken sine hymner og sekvenser. Etter hvert sang også angel-saxerne på de britiske øyer sine sterke kvad. Den som har bragt mye av alt dette til vårt sprogområde, er den danske presten, historikeren, mytologen, skolemannen og salmeskalden Nicolaj Frederik Severin Grundtvig ( ). Midt i potetprestenes tid var det nødvendig å tilrettelegge for en annen sang enn hva Evangelisk christelig Psalmebog muliggjorde. Derfor skapte han sitt «Sangverk for den danske kirke», som rommer over salmer, for en stor del gjendiktninger fra oldkirken. Gjennom alt dette reiser det seg et veldig Kristus-bilde. Ledetråden gjennom det hele er påskebegivenhetene, Kristi heltedåd, som han utøver under jevndøgnstormens brak, slik det i fortettet form kommer til uttrykk i vår trosbekjennelse: pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, for ned til helvede, stod opp fra de

9 døde tredje dag, for opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd. Om disse Herrens veldige gjerninger er det altså at Grundtvig synger med den gamle greske, latinske og angelsaksiske kirke. Forfatterme er for det meste anonyme, eller: Grundtvig lar dem være det. Han anfører bare «efter det greske», «en latinsk kirkesang» eller «Fra Exeter-boken». Munken Kedmon fra 600-tallet nevnes dog: «efter Angel- Sakseren hos Cædmon». Om Herrens lidelse og død synger han «efter greske vers» med en poetisk kraft som ikke står tilbake for Adam Oehlenschläger: Som et stille offerlam gikk vår drott i døden, enset ikke korsets skam, bar tålmodig brøden, vendte ei sitt ansikt bort fra all verdens ve og tort, ville alt utsone: gjorde i et gyllen-år jorden til en rosen-gård, under tornekrone. «Likeledes efter det greske»: Kongers konge, drotters drott selv er offerlammet. Gjestebudet, evig godt, er i dag berammet, ti hans kjød er sjeleføde, og hans blod er liv av døde, Herrens bord er himmerik 4) En gammeltestamentlig profeti om det som her skjer, på Moria berg, samme sted hvor Jesu kors ble reist, fra en latinsk påskesang, «Zyma vetus expurgetur» - «Gamle surdeig, ut av huset»: Isak lå på veden bundet, livet hengte i et hår, dog ble offerlammet funnet, han gjenløst til fyrste-kår Så Guds Lam, vår trøst i nøden, gikk for oss i offerdøden, har til kronen oss gjenløst

10 Barnehaver og skoleklasser må gjerne holde pinsegudstjenester og feire «Kirkens bursdag». Kirken har mye å feire. Kanskje har hun, i likhet med oss, to fødselsdager: fødselsdag og dåpsdag. Den gamle forståelsen er at Kirken ble til på langfredag. I det øyeblikk soldaten stikker et spyd i den korsfestedes side, og det veller ut vann og blod, oppfylles en profeti som ligger skjult allerede i skapelsesberetningen i første Mosebok. I det mytiske sproget som her er brukt, leser vi at Adam blir skapt på den sjette dag, fredagen. Men det er ikke godt for mannen å være alene, og Gud Herren lar en dyp søvn falle på ham, åpner hans side, tar ut et ribben og skaper derav Eva, hans brud. Mange slektledd senere faller dødens søvn på den nye Adam på langfredag, den sjette dag i uken, hans side blir åpnet, og det veller ut vann og blod, de to elementer som konstituerer Kirken. Da blir hun til. Dette har kirkefedrene prekt om, og dette har oldkirken sunget hymner om. Av den latinske kirkesang «Jesus & Sion filiæ», vers 3: Alle kristne det skal vite: skapt igjen har guders Gud Eva fin av Adams side, det er Kirken, Kristi brud. Sært men sant det er å sige: Dronning er hun i Guds rike, skjær og ren, skapt av Herrens kjød og ben (GSV I, nr. 351, v. 3) Herrens død, nedfart, oppstandelse og himmelfart fremstilles videre som en eneste stor, triumferende bevegelse. Og skikkelsene fra det gamle testamente trer frem og utdyper påskens enorme drama: Kristus er den rette David, som feller Goliat. Han er den rette Daniel, som stiger uskadd opp fra løvehulen. Han er den rette Samson, som river porten av hengslene og befrir fangene. Han er den rette brudgom, som gjør de store sprang over fjellene, Guddomsmannen som tar kjempeskritt. Den latinske «Summi triumphum Regis prosequamur», med hensyn på Høysangens 2. vers 17: Spring som gasellen, min kjæreste, / som en ung hjort/ over kløfter og fjell Kjempeskritt, som ingen annen tager Kristus, guddoms-mannen, alle berge som på vinger

11 drabelig han overspringer; evig derav bærer spor himmel, helvede og jord. Først fra solberg over skyen sprang han ned til Davids-byen: sprang fra guddoms-herligheten til et barnesvøp herneden; det med engler kaller fritt Adams barn et kjempeskritt. Så han sprang fra blomster-tuen dristig ned i mørke-stuen, brøt ei hals, ei ben og arme, kom til Hel med liv og varme; det med sukk selv djevler titt kalle må et kjempe-skritt. Sist han sprang fra djevle-kroken lukt igjennom helved-tåken, jord forbi, opp over solen, opp på himmel-kongestolen; og med Gud vi kaller fritt makeløst det kjempeskritt. * * * * * * * * (GSV 1, nr. 242.) På Grundtvigs tid ble «helvede» erstattet med «dødsriket» i «Troens Ord», den apostoliske trosbekjennelse. Hva Grundtvig mente om dette, og om at leddet mangler i den nikenske trosbekjennelsen, fremgår tydelig av dette verset: Om Troens ord fra Arils tid man pruttet har med kjetter-vidd, og budt oss snart en neder-del, og snart et hull for helhjem hel, og byder nu med overlegg oss for vår Herres nedfart prek. Men han til helvede nedfór, og før avknappes skal et ord, til himmels vi vil fare

12 Det var nemlig intet mindre enn selve helvede, ondskapens og dødens fyrstes borg og bastion, Herren inntok og beseiret «Helvede greder, himlen seg gleder.» Det nytestamentlige belegg for dette er svært sparsomt. Vi finner vel egentlig bare dette ene verset faktisk et hymnefragment - i apostelen Peters første brev, kapitel 3, vers 18: «For Kristus selv led for våre synder, / én gang for alle, / den rettferdige for urettferdige, / for å føre dere frem til Gud. / Med kroppen døde han, men ved Ånden ble han gjort levende, / og slik gikk han bort / og forkynte for åndene som var i varetekt.» Skal vi finne ut noe mer, må vi gjøre som Herren selv og apostlene og kirkefedrene: gå til skriftene, det gamle testamente, og hente frem det store, skjulte Kristus-vidnesbyrd som gjemmer seg der. Og da føres vi til flere skikkelser: dommeren Samson, hyrden og kongen David, profeten Daniel og profeten Jonas. Om Samson berettes følgende i Dommernes bok, kapitel 16 (1-3): Da folk i Gasa fikk vite at Samson var kommet dit, omringet de huset og lå på lur etter ham ved byporten hele natten. Men de holdt seg i ro natten igjennom og sa: Vi venter til det lysner i morgen; da slår vi ham ihjel. Samson ble liggende til midnatt. Da stod han opp. Han tok tak i begge fløyene av byporten og begge portstolpene. Han rykket dem opp sammen med portbommen og la dem over skuldrene. Så bar han dem opp på toppen av det fjellet som ligger i retning av Hebron. Vers 8 fra den før nevnte latinske påskesang «Zyma vetus expurgetur» - «Gamle surdeig, ut av huset»: Samson i filisterfelle fengselsporten rykket opp, bar den i sin kjempevelde makelig til bergetopp. Men til berget over skyen porten svar fra helved-byen bar vår Frelser i triumf (GSV I, nr. 238 v. 8.) Om David og Goliat leser vi 1 1. Samuelsbok, kapitel 17 (34-37; 48-51):

13 «Da sa David til Saul: «Din tjener har gjett småfeet for sin far. Både løve og bjørn har jeg felt, og det skal gå denne uomskårne filisteren som dem, for han har hånt den levende Guds hær.» Og David la til: «Herren, som har berget meg fra løve og bjørn, han skal også berge meg fra denne filisteren.» Da sa Saul til David: «Gå, måtte Herren være med deg» Da nå Goliat fór opp og kom bortover mot David, sprang David brått frem fra fylkingen, mot filisteren. Han stakk hånden ned i vesken og tok opp en sten, kastet den med slyngen og traff filisteren i pannen. Stenen gikk dypt inn i pannen på ham, og han stupte med ansiktet mot jorden. David sprang bort til filisteren, tok sverdet hans og drog det ut av sliren og drepte ham.» Vers 6 av den latinske påskesangen «Ecce dies celebris»: Elskelig kaltes David i vrimlen, Jesus i himlen, folket ei taltes, bjørne og løver lam han berøver. Og da det gjaldt, Goliat falt. Betlehemitten har frelst sitt folk (GSV I, nr. 239 v. 6) Fra profeten Daniel, kapitel 6 (20-24): «Tidlig neste morgen, så snart det lysnet, stod kongen opp og skyndte seg til løvehulen. Da han kom bort til den, ropte han bekymret på Daniel og sa til ham: Daniel, du som er tjener for den levende Gud, har din Gud, som du stadig dyrker, kunnet frelse deg fra løvene? Da svarte Daniel: Kongen leve evig Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke har gjort meg noe ondt. For jeg er funnet uskyldig for ham, og mot deg, konge, har jeg heller ikke gjort noe galt. Da ble kongen overmåte glad og bød at de skulle dra Daniel opp av hulen. Da de hadde dratt Daniel opp, fantes det ingen skade på ham, for han hadde satt sin lit til sin Gud.» Her har Grundtvig en hymne som mangler henvisning til noe forelegg, så den må nok være hans egen. Men den er like god som de andre:

14 Daniel i løver-kulen slumret under fiendens segl, og uskadd han steg av hulen, for hos ham ei fantes feil: lukkede var løvers munne, bite, brøle de ei kunne, en Guds engel så dem bandt. Han oppstod, da sank hans fiender, og opplatt var løvers munn, den dem slukte uten hinder, de kom ei til hulens bunn: vidt om land gikk med det rykte kongens lov, den Gud å frykte som beskjermet Daniel. Frelseren i ormegården slumret under fiendens segl, men mot synd-naturens orden fri var han for alle feil: derfor ham ei orme-munne, ei oppløsning røre kunne, søtt uthvilt stod fag r han opp. Jorden rundt på ryktets vinger gikk og går det nådens ord: Englemuren så omringer Jesu venner under jord: søtt i ormegård de hvile, kan i kveld ad døden smile, skal i gry oppstå med glans. (GSV I nr. 307) Profeten Jonas tegn er det eneste Jesus selv nevner i evangeliene. Etter hva jeg har latt meg fortelle, har våre teologiske fakulteter av den grunn advart mot ytterligere allegoriske fortolkninger. Og de er jo så godt som helt fraværende i vår preken-tradisjon, så det kan nok stemme. Det har de forresten mer eller mindre vært i de siste tre hundre år, til tross for Grundtvigs store innsats på midten av 1800-tallet. Så vi skal ikke bare skylde på våre fakulteter Allegoria er den andre av de fire nøkler til Skriften, som bar hele hymne- og prekentradisjonen fra Oldkirken og frem til ortodoksien. Første og tredje nøkkel lever fremdeles i beste velgående: den historiske

15 historia og den aktualiserende tropologia. Den fjerde, den eskatologiske anagogia, har lidd samme skjebne som allegoria. Hos bl. a. Luther, Dass og Brorson finner vi fremdeles alle nøkler i funksjon. Noen av de siste vidnesbyrd om allegoria på våre breddegrader er ellers den islandske biskop Hallgrim Peturssons «Pasjons-salmar», som har vært folkekjær eiendom for islendingene frem til denne dag. Og fra samme tid, 1600-tallet, har vi Johann Arndts postille, som snart ble oversatt til dansk og fremdeles er å finne på norske loft Predikanten leser evangeliet, og går så umiddelbart til det gamle testamente og henter frem det skjulte Kristus-vidnesbyrdet. Vår tids «gammeltestamentlige prekentekster» er godt ment, men egentlig en fallitt-erklæring. Det virker som om den gamle kunsten er gått i glemmeboken i preken-tradisjonen, men heldigvis ikke helt i salmediktningen. «Skriftens skjulte ord og dunkle løfter / brister nå som knoppene om våren /og det dufter alt av paradiset. Du være lovet, Kristus» (NoS nr. 118, v. 2.) I den kristne kirke må evangeliet alltid belyse de gammeltestamentlige tekster. Hvis ikke det skjer, er vi tilbake i synagogen Når Kirken tok med hele det gamle testamente i sin kanon, skyldes det antagelig først og fremst den allegoriske anvendelsen. Tolket som blott og bar historia er det mangt og meget i det gamle testamente vi bare må ta avstand fra, slik Kristus selv har lært oss, han som sa: «Dere har hørt at det er sagt til de gamle:.. Men jeg sier dere: Og: «Et nytt bud gir jeg dere:» Mister vi nøklene og kunnskapen om de forskjellige språktypene som er ute og går i det gamle testamente, kan vi lett havne i en bokstavtro som kan få de mest fatale konsekvenser. Stikkord: Hellig krig Allegoria er heller ikke kirkefedrenes påfunn. Tenk om det kunne komme en fornyelse fra våre fakulteter, hvis de tok inn over seg at Jesus har sagt og gjort så uendelig mye mer enn hva evangelistene kunne makte å berette. Johannes avslutter jo sitt evangelium slik (21, 25): «Men også mye annet har Jesus gjort. Skulle det skrives ned, hver enkelt ting, tror jeg ikke hele verden ville romme de bøker som da måtte skrives.» Tenk bare på hva som rommes i dette ene verset fra beretningen om Emmausvandrerne (Luk. 24, 27): «Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.» Og han sier til de skriftlærde: «Dere ransaker skriftene, og de vidner om meg. Men meg kjenner dere ikke.» Det store kvadet om Herrens nedfart heter «Ikveld ble der banket på helvedes port» - «efter Angel-Sachseren hos Cædmon». 5) Et annet,mindre kjent, men sterkt kvad om det samme, er «en gresk sang, fritt oversatt». Her ligger et eldgammelt liturgisk fenomén på lur:

16 Påskelatteren. På påskedagen ler Kirken av den onde, som sitter ribbet tilbake på ruinene av sin stolte borg: Idag sukker helved og klager: O, gid han dog aldri var født, den sønn av Maria, min plager. O, gid han dog aldri var død Hvor er mine kjemper så bolde Hvor er mine porte og volde Hvor er nu min styrke så prud Han sprengte det alt som en Gud. Ære være Guddoms-mannen, korsfestet og oppstanden Idag sukker helved og klager: O ve, at jeg tok ham i favn. O ve, hvor dog skinnet bedrager: hans tårer, hans farve, hans navn. Han kalte seg Menneskesønnen, jeg trodde ham, høster nu lønnen: som fuglen til buret han kom, nu fløy han, og reden er tom. Ære være Guddoms-mannen, korsfestet og oppstanden I dag sukker helved og klager: Jeg før var så rund og så fet, nu ble jeg en benrad full mager; hvorfor, den lyslevende vet: min mat i utallige dage jeg måtte nu give tilbake; her sitter jeg naken og krum, o ve, hvor den kjempe var grum Ære være Guddoms-mannen, korsfestet og oppstanden I dag sukker helved og klager: O død, du min enbårne sønn. Hva nytter det, du deg umaker, kun spott er ditt arbeides lønn: de ler, når du hånden utrekker,

17 de vet, han dem alle oppvekker. O ve meg på kroken jeg bet O ve meg, at han kom her ned Ære være Guddoms-mannen, korsfestet og oppstanden Triumfen krones med den store festen vi feiret for to uker siden: Kristi himmelfart. Palmesøndag synger Kirken fra Ps. 24: Løft hodene, dere porter, ja, løft dere, eldgamle dører, så herlighetens konge kan dra inn. Hvem er denne herlighetens konge? Det er Herren, den veldige helt, Herren, den sterke i strid. På Kristi himmelfartsdag blir Herrens inntog i Jerusalem palmesøndag en profeti, samtidig som selve himmelfarten peker frem mot det store inntog som en gang skal skje. Fra nyere engelsk tradisjon: «Wesleys «Our Lord is risen from the dead», lidt annerledes:» Vår Frelser oppstod fra de døde, vår Herre til himmels oppfór. Fordervelsens hjem er lagt øde, gjenfødt er den fruktbare jord. Triumfen, o, hvor den er fager: Hvor er det et kostelig syn: På solstrålekarmen han aker, Guds engler ham følger som lyn. I skyhøye toner de sjunge: Oppspringer, I porte, på stand Ti her aker herlighets konge med byttet fra dødningeland Hvem er vel den herlighets konge, som iler til Faderens favn? Det himmel og jorden utsjunge, seg bøye hvert kne i hans navn. Hans navn skal de diende lære, og oldinger prise i bønn;

18 ti Herren til Faderens ære er Jesus, er Menneskens Sønn (GSV I, nr. 255) Som vi allerede har sagt, og som vi vel nå også har merket: Det som trer frem midt i denne diktningen, er et enormt Kristus-bilde. Tanken ledes hen på de to krusifiksene, det romanske og det gotiske: Den triumferende Kristus og den lidende Kristus. Det siste må sies å ha dominert bildet i vår tradisjon i de siste 300 år. Og denne ensidige fokuseringen har i sin ytterste konsekvens ført til læren om menneskets totale syndeforderv en lære som vår salmeskatt heller ikke er uten preg av. Men Kristus er stor, og det er ikke nødvendig å svartmale mennesket for at vi skal se hans storhet. Skal vi med Åndens hjelp - få gjort noe med synden, så må vi plassere den der den er. Det var da underlig om Gud skulle være den eneste som ikke ser forskjell på Adolf Hitler og Moder Theresa Nå kan det være på tide å gjenreise det romanske krusifiks, bildet av den seirende, triumferende Kristus. Og da trenger vi ikke svartmale mennesket for å gjøre Kristus stor 6) Det Kirken kanskje først og fremst trenger idag, er en fornyelse av kristologien. For er der noe som angår oss som mennesker, så er det en fulltonende kristologi Kristus yndet å kalle seg Menneskesønnen slik Daniel hadde profetert i en hymne, og slik Stefanus vidner om det i sin dødsstund. Og når han inntar sin plass ved Faderens høyre hånd, er det som både Gud og menneske. Siste vers fra en himmelfartshymne fra Exeter-boken: Med vårt legem fór han opp over himmelbergets topp, fyller så gulltronen. Så og vi med Ånden hans stige skal fra glans til glans, til vi når gullkronen (GSV I, nr. 245 v. 9) Og Brorson synger i en salme vi dessverre mistet i 1984: Halleluja, vårt hoved seg ved Guds høyre hånd har satt, tilbedet og høylovet av alle himler dag og natt I sådant herresete vårt kjød og blod vi ser. Ti må vi oss vel glede,

19 og aldri sørge mer, da alle rikers rike vår broder forestår, og vi engang tillike med våre kroner går. Etter de tre store høytider, hvor fylden av Kristus og all hans gjerning rulles opp: : jul: Faderens fest, påske og himmelfart: Sønnens fest, og pinse: Åndens fest, skal vi i den helgen vi nå går inn i, feire festen for dem alle tre, festen for den Hellige Treenighet, hvor vi feirer at alt dette blir vårt. Dagens gamle evangelium er nemlig Jesu samtale med Nikodemus, og essensen samles i få ord: «Du må fødes påny». Dette sier han som selv er «født av Faderen før alle tider, født, ikke skapt» - og han sier det til Nikodemus, som i likhet med Adam og oss alle er skapt av Gud, til forskjell altså fra Kristus, den enbårne, den eneste som er født av Gud. 7) Hva sikter han til med dette? Til det de gamle kalte «gjenfødelsens bad», den hellige dåp, hvor vi også blir Guds fødte barn og får det samme barnekår hos Gud som Kristus selv har. Det er derfor han lærte oss å be «Fader vår». Og den Hellige Ånd, som vi får i dåpen, kalles nettopp «barnekårets Ånd, ved hvilken vi roper Abba, Far» Elias Blix synger om det midt i julesalmen «Kling no, klokka»: «Barn er bore, barnekåret, barnekåret ved det me vann. Anden no føder oss til hans brøder, oss til hans brøder, Guds born som han.» Mennesket får altså en verdighet som selv Adam i Eden bare kunne drømme om. Gjennom århundrene har Kirken sunget i påskenattsmessens innledende, store lovsang «Exsultet»: «Sannelig: nødvendig var Adams synd, / den som Kristi død har utslettet. Å, salige synd / som vant oss så stor en gjenløser» Kristus måtte komme, ikke for å gjenåpne det gamle paradiset. Nei, nå lyder det: «Se, jeg skaper noe nytt» Vinen han satte på bordet, og alle hans undergjerninger alt dette er forvandlingens tegn Og haven i første Mosebok er forvandlet til byen, det nye Jerusalem, i Johannes Åpenbaring. «Derfor er den nye herlighet så mye større enn den første.» Kom over vannet med Ånden og freden Gjenfød de små til ditt barnekårs rang, ja, til en verdighet Adam i Eden aldri har kjent eller drømt om engang: søsken til Kristus blir smågutt og pike, lærer av Ånden å kalle deg Far. Pris være deg, som gjør himlenes rike langt mere herlig enn Paradis var

20 Her kastes det lys over Jesu gåtefulle ord om døperen Johannes, idet han lar ham representere den gamle pakt: «Johannes er den største som er født av en kvinne, men den minste i himlenes rike er større enn han.» Kristus, som selv er konge og prest til evig tid etter Melkisedeks vis, kom for å gjøre oss mennesker til det apostelen kaller «et kongelig presteskap». Eller, som en av kirkefedrene sier i en julepreken: «Gud ble menneske, forat mennesket skal bli guddommelig». Derfor toner Bachs juleoratorium ut i en triumferende koral, med pauker og trompeter: Død, djevel, synd og helvede er beseiret, mennesket har sin plass hos Gud: «Tod, Teufel, Sünd und Hölle / sind ganz und gar geschwächt. Bei Gott hat seine Stelle / das menschliche Geschlecht.» Ære være Faderen ved Sønnen i den Hellige Ånd, han som var og som er og som kommer Amen. Appendix: 1) Biskop Laila stiller seg 100% bak utsagnet, men hevder at det opprinnelig stammer fra domprost David Gjerp «æres den som æres bør» 2) fyldigere versjon: I forbindelse med innvielsen av Salomos tempel berettes det om et utrolig oppbud av sangere og musikere. Først når paktkisten blir hentet, 1. Krøn. 13, 8: «David og hele Israel danset og lekte av all kraft for Guds ansikt, og de sang til toner fra lyrer og harper, trommer, cymbaler og trompeter.» Når den så senere blir båret videre til Jerusalem, 1. Krøn. 15, 16: «Nå sa David til de øverste blant levittene at de skulle la sine brødre sangerne gjøre tjeneste med musikkinstrumenter, med harper, lyrer og symbaler. De skulle spille og la sangen lyde til glede og fest.» 15,28: «Slik førte hele Israel Herrens paktkiste opp med jubelrop og støt i