Jostein Christensen og Asbjørn Odin Aag

Transkript

1 Jostein Christensen og Asbjørn Odin Aag

2 Renessansen (1500-tallet) Større ambisjoner Renessansen er en historisk epoke som vi for alvor har i Europa på 1500-tallet, men som starter i Nord-Italia en gang mellom 1350 og Man interesserer seg veldig for antikken, altså de gamle grekerne og romerne, og lar seg inspirere av dette. Menneskesynet er mer positivt i renessansen enn tidligere. Det fokuseres på alt mennesket er i stand til å klare, og dette fører til større ambisjoner på menneskehetens vegne, i kunst, arkitektur, vitenskap, politikk, og så videre. Når det gjelder kunst, får vi også et ideal om harmoni og balanse i kunsten, siden man i renessansen trodde at dette var noe man hadde i den greske og romerske verden. Renessansen kjennetegnes også ved en større interesse for individet. Der man i middelalderen mest hadde forstått seg selv i lys av hvilken familie og hva slags samfunnsgruppe man tilhørte, begynner flere i renessansen å forstå seg selv som unike personligheter, som er annerledes enn alle andre. Renessansens viktigste ideer Interesse for antikken Positivt menneskesyn Større ambisjoner på menneskehetens vegne Ideal om harmoni og balanse i kunsten Interesse for individet Forenklet sagt hadde middelalderen vært en tid da den katolske hadde menneskesyn sett med moderne øyne, og mindre ambisjoner på menneskehetens vegne det viktigste var å komme til himmelen, ikke å skape store ting her på jorden. I renessansen begynner man for alvor å forstå hva grekerne og romerne hadde fått til i antikken. Man gjenoppdaget den gamle sivilisasjonen. Man fant tekster som hadde vært gjemt bort i klostre i flere hundre år, og man fant 1500 år gammel antikk kunst som var langt mer imponerende enn det mennesket var i stand til å lage deres egen tid. Dette, sammen med at mange norditalienske byer hadde svært mye penger, førte til en oppjustering av menneskets ambisjoner. Ser man på kunst fra 1300-tallet og fra slutten av 1400-tallet i Nord-Italia, er forskjellen slående. Renessansen er epoken hvor vi får kjente kunstnere som Leonardo da Vinci, Michelangelo, Rafael, og så videre.

3 I renessansen får vi også det som ofte kalles striden mellom tro og viten. Den katolske kirken hadde i stor grad hatt monopol på sannheten om verden og naturen vi lever i. I løpet av 1500-tallet og starten av 1600-tallet utfordres kirken av vitenskapene. Mest kjent er kampen mellom et geosentrisk verdensbilde, der man tenker at jorden er sentrum av universet, og et heliosentrisk verdensbilde, der man tror at solen er i sentrum. Kirken støttet det førstnevnte, mens vitenskapsmenn som nå baserte sin tro på observasjoner og utregninger istedenfor hva som stod i gamle bøker, kom frem til at kirkens bilde måtte være feil. Forskere som Giordano Bruno og Galileo Galilei ble henholdsvis drept og holdt fanget for sine utfordrende meninger. Likevel, vitenskapen kunne kun bremses, ikke stoppes. Denne striden mellom tro og viten er noe som preger europeisk historie helt frem til i dag, men det er i renessansen at den starter for alvor. På samme tid foregikk det på denne tiden også en kamp om hvorvidt Gud eller mennesket skulle være viktigst for menneskers syn på virkeligheten. De som satte mennesket i sentrum kalles gjerne humanister. Disse holdt ikke først og fremst på med astronomi, men ofte i stedet med litteratur, historie, filosofi, og så videre. De ville også finne frem til kunnskap ved å gjøre egne undersøkelser, og erfaring skulle være viktigere enn hva autoriteter sa når man bestemte hva som var sant. Det samme synet hadde man på tekster fra antikken. Istedenfor å lese de offisielt godkjente tolkningene av hva romere og grekere hadde ment, ville man nå begynne å lese kildetekstene selv, og gjøre seg opp sin egen mening om dem. Ad fontes til kildene, var humanismens slagord. Vi ser her et klart brudd med middelalderen. I middelalderen satt man i større grad Gud i sentrum, og man stolte på autoriteter. To viktige historiske hendelser I løpet av renessansen skjer også to viktige hendelser som forandrer Europa for alltid. For det første får vi rundt 1450 boktrykkerkunsten. Denne gjør det mulig å masseprodusere litteratur, og dette gjorde at skrift i neste omgang ble mye viktigere i samfunnet. Før hadde det tatt uker, og måneder å kopiere ett enkelt eksemplar av en bok. Bøker hadde derfor vært noe det fantes lite av sett med moderne øyne, og informasjon var noe kun få hadde tilgang til. Med boktrykkerkunsten kunne informasjon nå spres lettere, og tekst og skrift ble et mye viktigere middel for å forandre folks meninger og verdier. Dette skal kom til å prege utviklingen i Europa, og etter hvert resten av verden, i århundrene som fulgte. Det er neppe noen overdrivelse å si at verden aldri ble den samme igjen etter boktrykkerkunsten. I tillegg får vi på 1500-tallet reformasjonen. Kirken i Vest-Europa deler seg i to: katolikker i sør, og protestanter i nord, litt forenklet sagt. Flere personer gjør på denne tiden opprør mot den katolske

4 kirken. Mest kjent er tyskeren Martin Luther, som satte i gang en bevegelse som endte med at det meste av Nord-Europa, inkludert Danmark-Norge fra og med 1536/37, kom til å gå ut av den katolske kirken. Dette fører til blodige religionskriger mellom katolikker og protestanter i Europa på og i første halvdel av 1600-tallet. På slutten av 1600-tallet og på 1700-tallet, er det ikke lenger så vanlig at katolikker og protestanter dreper hverandre på grunn av tro, men dette religiøse skillet fortsetter å prege samfunnet og litteraturen i barokken og i opplysningstiden på og 1700-tallet. Renessansen i tekst Renessansen viser seg i en mengde ulike tekster på 1500-tallet, og på starten av 1600-tallet rundt omkring i Europa. Navn som William Shakespeare, Michel de Montaigne, Miguel de Cervantes og Francesco Petrarca er berømte navn fra denne epoken. Michel de Montaigne Michel de Montaigne ( ) var en rik mann, fra en mektig familie, og en periode også borgermester i den franske byen Bordeaux. Han er spesielt kjent for å ha skapt essay-sjangeren, en sjanger der man skriver utforskende om ulike emner, ut fra sitt eget subjektive ståsted. Montaigne er opptatt av at ingenting ved mennesket er fast eller evig. Vi skifter hele tiden mening om ting, og har forskjellige meninger om samme tema fra uke til uke eller år til år. Montaigne behandler forskjellige emner som dårlig samvittighet, anger, barneoppdragelse, frykt, lykke, motivasjon, religiøse konflikter, og dårlig hukommelse. Alle disse tingene skriver han om ut fra sin personlige erfaring. Han er opptatt av å finne ut av seg selv, og hvordan han reagerer på ulike ting. Alle Montaignes essays handler om ham selv. I essayet Om anger skriver han: Forfatterne viser seg for folket i kraft av et eller annet særlig og bemerkelsesverdig kjennetegn. Jeg er den første som gjør det i kraft av selve mitt vesen, som Michel de Montaigne, ikke som grammatiker, dikter eller rettslærd. Hvis folk beklager at jeg snakker for mye om meg selv, beklager jeg at de ikke engang tenker på seg selv. Montaigne skriver om seg selv om individ, og interessen for individet er som sagt et av kjennetegnene på renessansen. Han peker også på hvordan han stadig er i forandring, og ikke klarer å finne et enkelt svar på hvem han er. Hvis min sjel hadde kunnet finne fotfeste, ville jeg ikke prøvd meg ut, da ville jeg funnet ut av meg selv. Men min sjel er alltid i lære og på prøve. Vi ser her mer komplisert syn på mennesket og verden enn det man hadde i middelalderen. Montaigne ser seg selv som et komplekst og foranderlig individ. Montaignes essay er inspirert av antikken, og alle hans essays er spekket med sitater fra gamle romere.

5 William Shakespeare Shakespeare ( ) er muligens litteraturhistoriens mest kjente forfatter. Han skrev poesi og teaterstykker på slutten av og starten av 1600-tallet. Hans påvirkning på litteraturhistorien er så stor at det ikke går an å ta den for seg her, men i vår sammenheng er hans stykke Hamlet interessant å nevne. Stykket handler om prins Hamlet av Danmark, av mange er regnet som teaterhistoriens mest komplekse individ. Hamlet får beskjed av sin fars spøkelse om å hevne ham, ved å drepe sin onkel, den nye kongen, men Hamlet nøler og tviler. Han har et anstrengt forhold til samfunnet rundt seg, og til alt han føler inni seg. I ett av stykkets mange monologer sier Hamlet til seg selv: For et mesterverk mennesket er! Så opphøyet i sin fornuft! Så ubegrenset i sine evner, Så uttrykksfullt og beundringsverdig i skikkelse og bevegelse! Så like en engel i handling! Så lik en gud i tankekraft! Verdens pryd Alle skapningers forbilde! Og likevel: Hva er vel denne kvintessensen av støv for meg? Jeg finner ingen glede ved noe menneske... Vi ser her renessansens positive menneskesyn: vi har som art ubegrensede evner, og er opphøyet i vår fornuft. Likevel er Hamlet et individ, som er unikt og adskilt fra alle andre. Selv om han innser at mennesket objektivt sett er fantastisk, så klarer han ikke subjektivt sett å ta noen glede i dette. Han har sin egen, indre verden å stri med, og det meste i Hamlet handler faktisk om prinsens indre, individuelle liv. Renessanse eller manglende renessanse i Norge Det er vanskelig å påstå at vi hadde noen skikkelig renessanse i Norge. Vi lå langt utenfor sentrum av Europa, og var som nasjon svekket siden de store pestene midt på 1300-tallet. I 1536 ble vi også formelt underlagt Danmark, og året etter gikk vi fra å være katolikker til å bli protestanter uten at nordmenn fikk være med å bestemme. Vi fikk heller aldri noen vitenskap eller kunst som utfordret kirken. Å snakke om renessansen i Norge blir dermed neppe helt riktig. Det nærmeste vi kommer renessanse i Norge er kanskje det at vi hadde enkelte humanister. Vi har personligheter som Absolon Pederson Beyer, Peder Claussøn Friis, og noen flere som var humanister i den forstand at de hadde fått opplæring i humanistiske som retorikk, historie og språk, og at de skrev tekster hvor den brukte denne kunnskapen. Her til lands er det imidlertid ikke snakk om noen edle, vitenskapens og menneskeverdets forkjempere. Det finnes fortellinger om hvordan prester i Bergen på 1500-tallet løp etter hverandre med øks på gaten, og Peder Claussøn Friis gikk selv en gang til angrep på lensmannen i byen, med kniv. Det var langt fra de norske humanistene til europeiske storheter som Galileo eller Erasmus av Rotterdam.

6 Absalon Pederson Beyer Den kanskje mest kjente forfatteren på 1500-tallet i Norge het Absalon Pedersson Beyer ( ). Han bodde i Bergen, hvor han hadde studert, men han hadde også reist til København og til universitetsbyen Wittenberg i Tyskland. Han har skrevet Bergens kapittelbok. Denne består av Beyers dagboksnotater, skrevet mellom 1552 og 72, og skildrer dagliglivet i Bergen på 1500-tallet. Beyers mest kjente verk heter Om Norges rike (1567). Det er på mange måter en historiebok, men historiebøker på 1500-tallet var mer litterære på 1500-tallet enn hva vi er vant til i dag. Boken må også sees i lys av tiden den ble skrevet i. Den handler om Norges stolte fortid, og eksperter mener den ble brukt som et våpen mot det tyske Hansa-forbundet, som hadde svært mye makt i Bergen på 1500-tallet. Som bergensere flest var Beyer stor motstander av at tyskerne skulle ha så mye å si i byen. Man kan også diskutere i hvor stor grad dette kan kalles en renessansetekst. Et argument for er at Beyer studerte flere kilder på ulike språk da han skrev boken. Dette er i tråd med humanismen ellers i Europa. I tillegg ser vi at Beyer bruker en menneskemetafor når han snakker om hvordan Norge har hatt sin barndom, ungdom, manndom og alderdom: Norges rikes stat kan man skifte ut i hennes alder, på samme måte som et menneske har hatt sitt utspring, fremgang og ende. Så har Norges rikes barndom vært den tid da hun stod øde, full av skoger, mark og berg og daler, og så skarp og sur ut, og hun var som et nyfødt barn da folk begynte å samle seg og bo i henne. Dernest begynte hennes adoloscentia [ungdomstid]; da begynte hun å vokse og formere seg dag for dag, inntil hun ble høy og stor. Med litt velvilje kan man kanskje si at det er typisk renessanse at en humanist som Beyer, som setter mennesket i sentrum, bruker en menneskemetafor når han skal beskrive sitt lands historie. Motargumentet er at slike aldersanalogier å skrive om historien til noe ved å dele det inn i ulike aldre, er noe man gjorde i hele middelalderen. Et annet mulig renessansetrekk er innflytelse fra antikken i form av det latinske språket: Deretter begynte hennes manndoms alder, som er at hun bortkastet mange tyranners åk [kvittet seg med tyranner], og fikk seg et hode [caput] og en regentere og monarcham. [bestyrer og konge]. Man ser at Beyer måte å skrive dansk på er blandet med en del latin [Teksten er opprinnelig på dansk språket er her modernisert) Beyer var prest, og det vanligste, og sannsynligvis viktigste, for prester på denne tiden var å skrive og lese på latin. Å få seg et hode betyr å få seg en hovedstad. Ordet hovedstad betyr hodeby [hoved=hode, stad=by]. Det latinske ordet for hode er caput. Herfra har

7 vi for eksempel det engelske ordet capital. Når Beyer skriver hode, tenker han egentlig på latin. Det er også helt naturlig for ham å skrive regentere og monarcham, istedenfor bestyrer og konge. Det går kanskje an å se innflytelsen fra latin i dette danske språket som et tegn på renessansens innflytelse fra antikken, men også her må vi passe oss. Prester skrev på latin gjennom hele middelalderen. Det var ikke noe nytt ved dette på 1500-tallet. Det nye her er snarere at det skrives på dansk. Er dette en renessansetekst eller ikke? Man kan argumentere for begge deler, men det er kanskje det nærmeste vi kommer i Norge på 1500-tallet. At boken ikke er et skoleeksempel på renessanselitteratur betyr imidlertid ikke at den er uinteressant. Den er 1500-tallets kanskje viktigste litterære verk i Norge, og den viser datidens syn på landet vårt. Et læreplanmål i norskfaget er at elever skal kunne noe om hvordan forestillingen om det norske kommer frem i tekster mellom 1770 og 1870 og i dag. Beyers tekst er mye eldre, og er slik sett ikke relevant for det kompetansemålet men det er jo interessant å merke seg at folk snakket om hva konseptet Norge var allerede i Renessansen. Peder Clausson Friis Peder Clausson Friis ( ) var en annen prest som skrev på denne tiden. Han holdt til på Sørvestlandet, og gjorde blant annet en viktig jobb med å oversette norrøne tekster til dansk før språket ble glemt. Han oversatte både kongesagaer og lovtekster. Han skrev også egne tekster om natur, geografi og om dyr. Hovedverket hans er en bok som heter Norges beskrivelse. Boken er, som tittelen mer enn antyder, en beskrivelse av Norge; geografi, slektsnavn, hvordan folk i ulike deler av landet er forskjellig, og så videre. Bibeloversettelser og salmer Med reformasjonen i Europa, begynte man også å oversette Bibelen til ulike morsmål, mens man i den katolske kirken bare hadde hatt bibler skrevet på latin. Først kom Martin Luthers tyske oversettelse, og så fulgte andre land etter. I mange land ble Bibelen utgangspunktet for hvordan skriftspråket kom til å se ut. I Norge var det annerledes. Fordi vi var under danskene, fikk vi Bibelen på dansk. Dette var med på å fremskynde prosessen med gjøre dansk til skriftspråket i Norge. Dansk forble skriftspråket i Norge helt frem til 1907, lenge etter at vi var ute av unionen med Danmark. Reformasjonen innførte også salmesang i Norge. Salmer er religiøse dikt som er ment å synges, enten i gudstjenester eller i hjemmet. Få kunne lese, men de lærte sangene av presten og kirketjeneren under gudstjenestene, og kunne slik ta imot det religiøse budskapet med ørene. På 1600-tallet, i barokken, blir salmer den viktigste litterære sjangeren i Norge. Likevel kom salmer allerede på 1500-tallet. Hans Thominsson utga en offisiell salmebok på dansk allerede i 1569.

8