NIKU strategisk instituttprogram 1996-2000 Hus i Norge Kilder om hus Skriftlige kilder, bilder, muntlige kilder Jan E. Horgen NIKU Temahefte 32 NIKU Norsk institutt for kulturminneforskning
NINA NIKUs publikasjoner NINA NIKU utgir følgende faste publikasjoner: NINA Fagrapport NIKU Fagrapport Her publiseres resultater av NINAs og NIKUs eget forskningsarbeid, problemoversikter, kartlegging av kunnskapsnivået innen et emne, og litteraturstudier. Rapporter utgis også som et alternativ eller et supplement til internasjonal publisering, der tidsaspekt, materialets art, målgruppe m.m. gjør dette nødvendig. Opplag: Normalt 300-500 NINA Oppdragsmelding NIKU Oppdragsmelding Dette er det minimum av rapportering som NINA og NIKU gir til oppdragsgiver etter fullført forsknings- eller utredningsprosjekt. I tillegg til de emner som dekkes av fagrapportene, vil oppdragsmeldingene også omfatte befaringsrapporter, seminar- og konferanseforedrag, årsrapporter fra overvåkningsprogrammer, o.a. Opplaget er begrenset. (Normalt 100-150) Horgen, J. E. 2000. Kilder om hus. Skriftlige kilder, bilder, muntlige kilder. - NIKU strategisk instituttprogram 1996-2000 Hus i Norge. - NIKU Temahefte 032: 1-32 Oslo, januar 2000 ISSN 0807-5948 ISBN 82-426-1101-7 Rettighetshaver : NINA NIKU Stiftelsen for naturforskning og kulturminneforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse NINA NIKU Project-Report Serien presenter resultater fra begge instituttenes prosjekter når resultatene må gjøres tilgjengelige på engelsk. Serien omfatter original egenforskning, litteraturstudier, analyser av spesielle problem eller tema, etc. Opplaget varierer avhengig av behov og målgruppe. Temahefter Disse behandler spesielle tema og utarbeides etter behov bl.a. for å informere om viktige problemstillinger i samfunnet. Målgruppen er "allmenheten" eller særskilte grupper, f.eks. landbruket, fylkesmennenes miljøvernavdelinger, turist- og friluftlivskretser o.l. De gis derfor en mer populærfaglig form og med mer bruk av illustrasjoner enn ovennevnte publikasjoner. Opplag: Varierer Fakta-ark Hensikten med disse er å gjøre de viktigste resultatene av NINA og NIKUs faglige virksomhet, og som er publisert andre steder, tilgjengelig for et større publikum (presse, ideelle organisasjoner, naturforvaltningen på ulike nivåer, politikere og interesserte enkeltpersoner). Opplag: 1200-1800 I tillegg publiserer NINA og NIKU-ansatte sine forskningsresultater i internasjonale vitenskapelige journaler, gjennom populærfaglige tidsskrifter og aviser. Redaksjon: Grete Gundhus Grafisk produksjon: Elisabeth Mølbach Tegnekontoret NINA NIKU Opplag: 150 Sats: NINA NIKU Trykk: Spectra Offset Trykt på miljøpapir Kontaktadresse: NINA NIKU Dronningensgt. 13 Postboks 736 Sentrum, 0105 Oslo Tlf.: 23 35 50 00 Faks: 23 35 50 01 Tilgjengelighet: Åpen Oppdragsgiver: NIKU Prosjekt nr.: 21806 Ansvarlig signatur: 2
Referat Horgen, J. E. 2000. Kilder om hus. Skriftlige kilder, bilder, muntlige kilder. - NIKU strategisk instituttprogram 1996-2000 Hus i Norge. - NIKU Temahefte 032: 1-32. All bygningshistorisk forsking er basert på kilder. De viktigste kildene er husa sjøl, skriftlige og muntlige kilder, samt bilder. I dette heftet drøftes de tre sistnevnte kildegruppene, med hovedvekt på skriftlige kilder. De viktigste skriftlige kildene er åbotstakster, verditakster, branntakster, skifter, vitneprov fra vanlige justissaker, arkitekttegninger og kart. Kildegruppa bilder omfatter foto, tegninger og malerier av alle slag. Muntlige kilder omfatter intervjumateriale, utskrifter av dem, samt en del nedtegnet minnemateriale. Det gis korte omtaler av hver kildetype, av hvor de oppbevares, og i hvor stor grad de kan nyttes i bygningshistorisk forsking. Siden framstillinga er utført i sammenheng med et prosjekt om prestegardenes kulturhistorie, avsluttes heftet med en gjennomgang av bruk av kilder til prestegardenes bygningshistorie som eksempel på bruk av kilder om hus. Emneord: Hus bygningshistorie kilder prestegarder Abstract Horgen, J. E. 2000. Sources for research on building history; written sources, images, oral sources. - NIKU Temahefte 032: 1-32. In Norwegian. All research on building history is based on the interpretation of sources, the most important of which are the buildings themselves, written and oral information, and images. This publication discusses the latter three, with particular emphasis on the written sources. The most important of these include different kinds of property valuations (e.g., for insurance purposes), conveyancy records, depositions and witness statements in all manner of legal actions, architectural drawings, maps, and so forth. Images as a set of information sources comprise photographs, blueprints, other drawings and paintings of all descriptions. Oral sources are primarily interviews (more usually transcripts of such), along with more or less anecdotal information passed down by word of mouth. The publication describes these three main groups of sources, discusses their usefulness and limitations in building-history research, and lists the archives where the information is to be found. This survey was conducted in connection with a project on the history of Norwegian parsonages, and the publication thus concludes with a chapter about sources concerning the building history of parsonages, as a specific example of the use of sources in this field of study. Keywords: Historic buildings building history sources parsonages 3
Innhold Referat........................................... 3 Abstract........................................... 3 Forord........................................... 4 1 Innledning..................................... 5 1.1 De tre kildegruppene; skriftlige, bilder og muntlige.... 6 2 Skriftlige kilder................................. 7 2.1 Takster...................................... 8 2.1.1 Åbotstakster............................ 8 2.1.2 Verditakster............................ 10 2.1.3 Branntakster........................... 10 2.2 Skifter..................................... 15 2.3 Tingbøker.................................. 16 2.4 Andre arkiv................................. 17 2.5 Tegninger.................................. 18 2.6 Kart....................................... 19 3 Bilder som kilder............................... 21 4 Muntlige kilder................................ 23 5 Prestegardenes bygningshistorie - et eksempel på kildebruk....................... 24 Forord I prosjektet Prestegardenes kulturhistorie under NIKUs strategiske instituttprogram Hus i Norge var gjennomgang av relevante kilder fra prestegardene, og især kilder som angikk bygningshistoria deres, en sentral oppgave. Denne gjennomgangen gjaldt både skriftlige kilder og bilder, mens muntlige kilder ikke ble systematisk brukt. Materialet fra kildegjennomgangen ble grunnlaget for boka Norske prestegarder. Folk og hus, som er prosjektets hovedprodukt (Horgen 1999). Et delmål i prosjektet var å forbedre metodene for kildebruk innen bygningshistorisk forsking. Innholdet i dette temaheftet er ei tilnærming til å imøtekomme dette delmålet. Kildematerialet fra prosjektet ble lagt inn i en database i registreringsprogrammet RUBREG, utarbeidet særskilt for registrering av skriftlige kilder. Eget skjema tilpasset prosjektet ble utformet av amanuensis Kåre Andersen, Institutt for lingvistiske fag, Avdeling for humanistisk informatikk, Universitetet i Oslo, som har utviklet programmet. Han har fulgt arbeidet med databasen og forbedret den undervegs. Fra RUBREG kan data lett konverteres til Access, som er mer allment tatt i bruk. Foruten kildearbeid i forbindelse med prestegardsprosjektet har forfatteren brei erfaring med alle typer kilder fra tidligere forsking innen kultur- og lokalhistorie. I det følgende vil erfaringer fra annet kildearbeid sjølsagt også bli brukt som grunnlag for framstillinga. 6 Videre arbeid med skriftlige kilder i bygningshistorisk forsking...................... 26 7 Litteratur...................................... 27 8 Noter......................................... 28 4
1 Innledning Bygningshistorisk forsking omfatter hus av alle kategorier, rester av hus samt byggverk i nær tilknytning til hus: plankeverk, stakitter, gjerder, hesjer, hagekunst, dammer, forbygninger i vassdrag - og mangt annet. Ulike typer gjenstander i og ved hus kan også integreres i bygningshistorisk forsking. Den baseres på samme type kilder som all historisk forsking: gjenstander, skriftlige kilder, bilder og muntlige kilder. Kildene skal gi kunnskap om hus som enkeltobjekt, om grupper av hus, og om hus i mange sammenhenger. Om de ulike fagtradisjonene innen bygningshistorisk forsking - arkeologi, arkitekturhistorie, etnologi, historie, kunsthistorie, lokalhistorie, naturvitenskap og samfunnsvitenskap - har anvendt og vektlagt kildene noe forskjellig, bygger de likevel på samme kildegrunnlag. Husa sjøl og andre byggverk og gjenstander tilknyttet dem nyttes ofte som viktigste kilde i bygningshistorisk forsking. 1 De tilsvarer den kildekategorien som innen historisk metodelære kalles gjenstander. For bygningsforskere er det fremmed å kalle et hus en gjenstand. Det er en sammensatt og ofte komplisert størrelse, som oppfattes som noe langt større enn en gjenstand. Innen bygningshistorie vil en også vurdere hus som kilder noe annerledes enn en vil gjøre innen faget historie. For historikere vil huset som kilde være Vang prestegard, Hedmark i 1870-åra. Byggverk er mer enn hus. Her er to ulike slags stakitter, en midt på fotoet med port, og en hagestakitt t.h. som forlengelse av en hagehekk videre vippebrønn med stativ, og to faste hesjer på slåttelandet mellom gardstunet og åkeren i forgrunnen. Losneisene på åkeren kan knapt nok kalles byggverk, men er viktige innslag i landskapet i de høstukene de stod oppe. Riksantikvarens arkiv. en levning, slik dette begrepet anvendes i historisk metode. En levning er en kilde som ikke forteller mer enn det en kan slutte direkte fra kilden sjøl et resultat av fortidig virksomhet. Ut fra en slik betraktning vil hus være kilder som forteller om materialer, teknikk, form, planløsninger, bygningsdetaljer, overflatebehandling og andre elementer vi sanser direkte. Innen bygningshistorie vil mange hevde at hus også er en beretning en kilde som meddeler og beskriver et fortidig innhold. En beretning kan leses og tolkes og gi informasjon ut over det som går fram av sjølve gjenstanden. Sammenlignet med et dokument som kilde er sjølve dokumentet papiret en levning som forteller noe om papirframstilling og papirkvalitet. Skrifta gir opplysning om at det fantes blekk og kanskje om blekktype. Men det som er skrevet, innholdet i det skrevne dokumentet, er den beretningen som historikeren er interessert i. En bygningshistoriker kan på samme måte lese en beretning i et hus. Gjennom teknikker, materialer og former forteller hus mye mer om si historie enn de nøkterne opplysningene en kan sanse direkte. I all bygningshistorisk forsking vil husa sjøl utgjøre den sentrale kilden. De er nødvendige som referanserammer for de andre kildekategoriene. I prosjekt om historia til hus eller huskategorier som ikke lenger eksisterer, vil en også måtte bruke eksisterende hus eller husrester som referanser for å kunne nytte andre kilder fullt ut. I dette heftet skal hus som kilde ikke drøftes videre. I andre sammenhenger er det redegjort for ulike metoder innen denne kildebruken, som bygningsarkeologi, dendrokronologi og eldre dateringsteknikker. 2 Dette bør behandles videre i andre prosjekter knyttet nærmere til konkret bygningshistorisk forsking. Men en kan ikke behandle kilder til bygningshistorisk forsking uten å påpeke den sentrale stillingen husa sjøl har som kilde i slik forsking. 5
Husa sjøl er de beste kildene til kunnskap om hus. Her røykstove fra Os prestegard i Hordaland under merking og fotografering for dendrokronologisk undersøkelse. Denne undersøkelsen har gitt huset 1785 som ei sannsynlig byggetid i stedet for middelalder, som før antatt. Dette årstallet er også innskåret på en bjelke. Men det kan ikke nektes at rommet gir et alderdommelig inntrykk, som kan lede tankene til eldre datering. Foto: Jan Michael Stornes, NIKU 1999. Skriftlige kilder, bilder og muntlige kilder i bygningshistorisk forsking er emnet for denne framstillinga. Disse kildegruppene finnes i ulikt omfang og i ulik bruksgrad avhengig av hvilke tidsrom en skal behandle. Samlet utgjør de et langt mer omfattende kildemateriale enn det stående hus gjør. Bortsett fra i samtidsstudier vil ingen kildekategorier kunne gi fullstendige oversikter over hele bestander av hus. Fra 1700- og 1800-tallet foreligger skriftlig kildemateriale om langt flere hus enn dem som er bevart. Fra disse hundreåra vil skriftlige kilder og bilder kunne gi et langt mer nyansert bilde enn det bevarte hus kan gi. Dess lenger bakover en kommer i disse hundreåra, dess færre hus er bevart av den opprinnelige bestanden. Desto viktigere blir det å kunne kombinere alle kildekategorier for å få et så fullstendig bilde som mulig. Kommer vi mer enn drøye 300 år bakover i tid, blir både bevarte hus og andre kilder fåtallige. Gjenstående hus og andre byggverk blir viktigste kilde til bygningshistorisk forsking for denne tida. Men ikke desto mindre er det vesentlig å kunne nytte de fåtallige skriftlige kildene og bildene som finnes fra den kildefattige tida i tidlig nytid og middelalder. 1.1 De tre kildegruppene; skriftlige, bilder og muntlige Det er både klare skiller og nære sammenhenger mellom disse tre kildegruppene. Skriftlige kilder er sjølsagt forbundet med skrift. De omfatter alle typer dokumenter med en tolkbar tekst. Innholdet i teksten er beretningen som er historikerens kilde. være målsatt, og ofte er de påført andre notater. Alt dette er viktige opplysninger for bygningshistoria til de enkelte husa. Det synes derfor rimelig å regne arkitekttegninger som skriftlig kilde. Det samme gjelder oppmålingstegninger. Malerier og foto av alle slag inneholder derimot svært sjelden andre opplysninger om hus enn et bilde av et eller flere slike, og av omgivelsene til dette eller disse. Forekommer skriftlige opplysninger, gjelder dette som regel navn på den som laget maleriet eller fotoet, og kanskje år for når det er laget. Opplysninger om hus eller omgivelser gis sjelden. I bygningshistorisk sammenheng utgjøres følgelig kildegruppa bilder vesentlig av malerier og foto av alle slag. Muntlige kilder skapes ved intervjuer. Den primære kilden er da lydopptaket av intervjuet, men utskrift er også en del av den muntlige kilden. I ei stilling mellom skriftlige og muntlige kilder kommer bearbeidede intervjunotater og skisser og tegninger basert på intervjuer. Likeså må en god del minnelitteratur og andre skrevne notater regnes til ei slik mellomgruppe. Det finnes altså ikke klare og greie skiller mellom de tre kildegruppene skriftlige kilder, bilder, og muntlige kilder. I de fleste tilfellene vil det likevel ikke være vanskelig å definere hva slags kilde en har å gjøre med. I bygningshistorisk sammenheng brukes alle de tre kildegruppene først og fremst som beretninger. Sjølsagt kan alle slags dokumenter, protokoller, bøker, tegninger, malerier, fotografier osv. også brukes som levninger av virksomheter, som forteller om andre sider av historia. Men dette angår bare i sjeldne tilfeller den egentlige bygningshistoria. Kildegruppa bilder omfatter vanligvis alle slags tegninger, malerier og foto. Men visse typer tegninger kan like gjerne bli oppfattet som skriftlige kilder, især fordi de også ofte inneholder skreven tekst. Arkitekttegninger skal være signert og datert av arkitekten, de skal 6
2 Skriftlige kilder I bygningshistorisk forsking er skriftlige kilder nyttet systematisk i bygningsmonografier, i forsking som angår grupper av hus, og i studier av lokal bygningshistorie og byggeskikk. Nyere eksempler på bygningsmonografier med dokumentert bruk av skriftlige kilder finnes i Fortidsminneforeningen årbøker, som Einar Sørensens artikler om hus på Fiskum og Sem i Eiker og fra Vikersund (Sørensen 1991 og 1995), og Lars Jacob Hvinden-Haugs artikler om hovedbygningene på Øvre Gjefsen i Gran og Ringnes i Stange (Hvinden- Haug 1995 og1997). Truls Aslaksbys magistergradsavhandling i kunsthistorie om Skiensfjord-klassisismen er et eksempel på en undersøkelse bygd opp rundt ei rekke bygningsmonografier basert på skriftlige kilder (Aslaksby 1977). Som eksempler på bruk av skriftlige kilder i forsking som gjelder grupper av hus, kan nevnes det store verket Norges kirker med Sigrid og Håkon Christie og Hans-Emil Lidén som sentrale forfattere. 3 Her er et rikholdig materiale fra geistlige og verdslige arkiv systematisk utnyttet for framstilling både av kirkemonografier og for samlende framstillinger av historia til kirkebygg i fylker eller regioner. Jens Christian Eldal har nyttet et annet skriftlig kildemateriale i sin doktoravhandling om sveitserstil og dragestil (Eldal 1998). Artikler om lokal byggeskikk i bygdebøker, årbøker og andre lokale publikasjoner kan være basert på grundig utnyttelse av skriftlige kilder. Noen er skrevet av forskere med brei bakgrunn fra bygningsforsking, som Hilmar Stigum i bygdebøker for Sørum og Eidsvoll (Stigum 1961 og 1963), Arne Berg i bygdebøker for Trysil, Stjørdal og Vefsn (Berg 1972, 1988 og u.å), og Ola Grefstad i Meldal bygdebok (Grefstad 1972). Flertallet av slike artikler er likevel skrevet av forfattere som har arbeidet mer med lokalhistorie generelt enn med bygningshistorie. Artiklene spenner fra reine kildegjengivelser til velfunderte framstillinger av lokal byggeskikk og bygningshistorie. I mer allmenne framstillinger av byggeskikk er systematisk bruk av skriftlige kilder sjelden. Enkelte eksempler fra skriftlige kilder kan være trukket inn for å belyse den skikken som beskrives. I noen framstillinger kan enkelte typer skriftlige kilder være godt utnyttet. I noen studier av byggeskikk kan utvilsomt flere kildetyper være brukt, uten at dette er dokumentert. Men mye byggeskikk-litteratur gir inntrykk av å være basert på husa sjøl som kilde, samt bilder av ulike slag, og til dels eldre framstillinger av byggeskikk. Det er ingen tvil om at mer utstrakt bruk av skriftlige kilder kan gi mer fullstendig kunnskap om bygningshistorie og byggeskikk. Men skriftlige kilder må brukes i kombinasjon med andre kilder der dette er mulig. Begrep og beskrivelser i disse kildene må sammenholdes med stående hus og med muntlige kilder for å få fullt utbytte av dem. De skriftlige kildene kan også gi kunnskap om hus som en ikke lenger kan lese ut av husa sjøl. Etter ombygginger kan spor fra byggeprosessen ha forsvunnet, likeså spor etter eldre endringer i form og funksjon og eldre til- og påbygg. Gjennom skriftlige kilder kan slikt fortsatt dokumenteres. Likeså gir de opplysninger om personer knyttet til husa. I eldre skriftlige kilder finnes også dokumentasjon av sider av allmenn bygningshistorie som er ukjent eller glømt. Dette kan gjelde begrep som vi nå ikke umiddelbart skjønner. Og det kan gjelde teknikker eller materialer som ikke lenger kan dokumenteres ved bevarte hus. Et eksempel på det siste er en sjelden bruk av tang som taktekke på Karmøy - kanskje bare kjent fra Avaldsnes prestegard. Ved en takst der i 1791 hadde stolpebua tangtak som måtte repareres med 20 vetter tang. En større uthusbygning var tekt dels med never, dels med teglstein. Taket måtte repareres, og det ble foreslått å kjøpe inn never eller tang til dette. 4 Tangtak var altså et reelt alternativ. Fra Rogalandskysten kjennes nå ingen tangtak eller tradisjon om at slike har funnes. Kanskje har det heller aldri vært mange av dem. Men gjennom skriftlige kilder kan det dokumenteres at det har vært slike tak i Norge, som i Norden for øvrig er best kjent fra Læsø i Kattegat. Det finnes utvilsomt mer vesentlige eksempler på skriftlig dokumentasjon av ikke bevarte bygningsteknikker eller -materialer. Først Gjennom skriftlige kilder og bevarte hus dokumenterte Hilmar Stigum i sitt arbeid for Eidsvoll bygdebok at hus av fireromstypen med omtrent samme utforming ble bygd på svært mange garder i bygda på 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet. Så mange og så typiske var disse husa at Stigum ei tid omtalte dem som Eidsvolls-typen. Dette huset av Eidsvolls-type på Holt står fortsatt, nå med påbygg i ene enden. Foto: Holmsen. Riksantikvarens arkiv. 7
gjennom en mer systematisk gjennomgang av et større skriftlig kildemateriale som gjelder et område eller ei gruppe av hus, kan en finne mer utbredte bygningstrekk, som ikke lenger er allment kjent eller bevart. Her venter fortsatt store oppgaver innen bygningshistorisk forsking. 2.1 Takster De mest omfattende skriftlige kildene om hus og andre byggverk er takster tatt opp i forbindelse med verdisetting i ulike forbindelser. Takster er de eneste skriftlige kildene som er skapt med hus og byggverk som grunnlag for dokumentet, og som gir direkte beskrivelser av hus og byggverk. De er så tallrike at de kan gi godt inntrykk av en større bestand av hus, av grupper av hus, eller av ett hus gjennom lengre tid. De viktigste takstene er åbotstakster, verditakster og branntakster. Alle ble tatt opp ved en takstforretning, der representanter for offentlige myndigheter var til stede. Takstene ble innført i protokoller, som nå stort sett finnes i offentlige arkiv - Riksarkivet eller statsarkiva. Åbotstakster og verditakster inneholder beskrivelser av husa på garden, bruket eller plassen som ble taksert. I en del takster over en gard kan også hus på tilliggende underbruk, plasser og setrer komme med i taksten. Beskrivelsene kan være svært knappe, og noen ganger kan et hus bli nevnt bare ved navnet på huset. Oftere gis noen flere opplysninger, men bare sjelden så fullstendig informasjon at en kan rekonstruere huset i detalj. De oppgir sjelden størrelse på husa, og sier sjelden noe direkte om materialer og teknikker. Opplysninger om det siste kan likevel framkomme i teksten. Best nytte har en av åbots- og verditakster der det foreligger flere slike med noen års mellomrom. Der vil som regel endringer, både fjernete og nye hus, og endringer av stående hus, bli beskrevet. Ved å sammenholde informasjon fra flere takster vil en kunne få et godt inntrykk av bygningshistoria på én gard, ett bruk eller én eiendom. Branntakster gir mer konkret informasjon om husa. De inneholder standard opplysninger om materialer, teknikker, størrelse, antall rom, vinduer og dører, taktekke, underlag, og tilbygg, samt om avstand mellom husa, noen ganger med skisser av tunet eller tomta med husa. I tillegg gis ofte flere frie opplysninger. Alt i alt kan opplysningene i branntakstene være så detaljerte, at en ut fra dem kan skissere husets hovedform og planløsning. Av de skriftlige kildene er branntakstene uten tvil de som gir best og mest informasjon om historia til hus og andre byggverk. 2.1.1 Åbotstakster De eldste takstene er åbotstakster. Åbot er nevnt i middelalderens landskapslover og i Landsloven til Magnus Lagabøte fra 1270-åra. Grunnbetydningen av åbot er leilændingens forpligtelser i henseende til jordveiens behandling og husenes vedligeholdelse saavelsom, i tilfælde af forsømmelse, den herfor skyldige erstatning. 5 Forpliktelsene gjaldt foruten leilendinger også embetsmenn på deres embetsgarder. Åbotstaksten foregikk slik at en lagrette bestående av offentlig oppnevnte lagrettemenn vurderte hus og jordveg og takserte forbedringer eller forsømmelser i forhold til en normal tilstand. Om alt var i orden, ble det sagt at garden var åbotsfri - og det ble ikke ilagt noen åbot, det vil her si erstatning for manglende vedlikehold. Men som regel ble det funnet noe som ikke var i orden. Leilendingen måtte da betale eieren en erstatning for manglene tilsvarende det lagretten vurderte at utbedringen ville koste. På embetsgarder skulle fratredende embetsmann betale erstatningen, åboten, til neste innehaver av embete og embetsgard. I samtida var summen som skulle betales det viktigste ved åbotstakstene. Ikke sjelden kunne det bli strid om denne, især på embetsgardene. For bygningshistorisk forsking er de til dels detaljerte beskrivelsene av hus, gjerder, elveforbygninger og alle slags andre byggverk av størst interesse. Vurderinger av jordvegen og drifta kan gi interessante opplysninger for studier av kulturlandskapets historie og for sammenhenger mellom hus og miljø. På leilendingsgarder ble det tatt opp åbotstakster bare når en av partene fant behov for dette, som regel jordeieren. Det er sjelden å finne mer enn én eller et par takster fra samme gard fra 1700- og 1800-tallet. Fra tidligere tider er slike takster bare svært sporadisk bevart. I diplom, dokument fra middelalderen, finnes noen åbotstakster fra leilendingsgarder. Bare de færreste av disse gir opplysninger om hus, og da er som regel bare navnet på et hus eller to nevnt. På Haug i Ringebu ble det i 1466 nevnt at Orm skal wpuegha loptit nidher j fra stofuonne ok wnderleggia stokka ok steen som tilhøfuir (DN III:635, nr 872) (oppveie (= løfte opp) loftet nedenfor stua og legge under stokker og stein). Etter hvert blir åbotstakstene mer innholdsrike. Men det er først fra 1700- og 1800-tallet slike takster gir fyldige husbeskrivelser. Samtidig blir flere og flere garder sjøleiergarder, og behovet for denne type takster blir mindre. Fra embetsgardene foreligger et langt rikere materiale med åbotstakster, især fra prestegarder. For disse var lovfestet at det ved hvert presteskifte skulle foretas offentlig takstforretning. Fra disse gardene foreligger derfor lange serier med takster - i beste fall fortløpende fra 1600-tallet og framover. I diplommaterialet fra middelalderen finnes også flere opplysninger om hus på prestegarder enn om hus på leilendingsgarder. I dette materialet gis først og fremst bare navnet på hus, samt kanskje en opplysning om nødvendig reparasjon. Som eksempel kan nevnes en av de eldste kjente åbotstakstene, fra Sandar prestegard i Vestfold fra 1386. Denne opplyser at Sira Bottolfs åbot var å bekoste istandsetting av ei setstove og et steikerhus (= bryggerhus) ( sestofuona ok æit stæikara hus ) (DN I:376, nr 502). Gjennom seriene med åbotstakster fra 1600-tallet til 1900-tallet gis opplysninger om alle endringer av hus og andre byggverk. Dette gjelder de husa som lå til presteembetet, og som prestene hadde åbotsansvar for som en del av sin rett til å bruke embetsgarden. Ved å følge disse seriene får vi oversikter over når hus forfalt og nye ble bygd. Til dels er byggeår for nybygg tatt inn i åbotstaksten. Men vi kan i alle fall få ei datering som er begrenset til fratredende prests embetstid. Siden de fleste husa på en prestegard var vanlige gardshus, gir disse seriene med takster gode muligheter til datering av alle kategorier av hus. Dette er særlig nyttig for uthus, der færre gamle hus er bevart enn hva gjelder bolighus. Sjøl om det sjelden er mer enn én prestegard i hver bygd, gir et samlet materiale fra prestegardene i en region gode oversikter over når eldre trekk forsvant og nye fikk fotfeste, især hva uthusa angår. Det finnes også 8
åbotstakster fra andre embetsgarder, men sjeldnere i serier av samme slag som for prestegardene. Andre embetsgarder var sjelden embetsgard gjennom lang tid, slik prestegardene var. Et aktuelt eksempel på bruk av åbotstakster som grunnlag for eksakt kunnskap om kjente hus, er takstene for Alstahaug prestegard på Helgeland. Historikeren Kåre Hansen har i en serie artikler i Helgelands Blad våren og sommeren 1999 vist at den eldste delen av den nåværende hovedbygningen på Petter Dass embetsgard ble bygd 1758-1760 (Hansen 1999). Tidligere antatt byggetid var 1650-åra, men dette kan tilbakevises ved å sammenholde åbotstakster og andre skriftlige kilder. Dette betyr at verken den kjente herr Petter eller sønnen hans har bodd i det huset som står nå. Hansen fant fram til byggetida ved først å studere åbotstakster fra 1737 og 1768, samt en innførsel i bispevisitasprotokollen fra 1750. Sammenholdt med aktuelle presters embetstid kunne byggetida Alstahaug prestegard, der Petter Dass residerte i siste halvdel av 1600-tallet. Like før 1760 bygde en av hans etterfølgere i embetet, Morten Sommer, den lågeste delen av hovedbygningen (t.h. på bildet). Dette huset var opprinnelig lengre mot midten av bildet. I 1890-åra ble den opprinnelige vestre enden av huset revet, og en ny, høgere del bygd i andre enden. Sjøl om ingen av de nåværende husa på denne garden har stått siden Petter Dass levde her, kan sjølsagt bygningsdeler eller materialer fra hus fra hans tid finnes gjenbrukt. Uansett er den kjære herr Petters navn og minne for all tid knyttet til denne garden. Foto: Kåre Hansen, Sandnessjøen ca. 1990. settes til mellom 1750 og 1765. Ved videre leiting i Nidaros bispearkiv fant han brev som kunne tidfeste byggetida enda nøyere - til 1758-1760. Disse opplysningene er spesielt aktuelle nå foran planlegging av et museumsbygg ved Alstahaug prestegard, der Petter Dass liv og virke skal stå sentralt. Åbotstakster fra både leilendingsgarder og embetsgarder finnes i arkiva etter sorenskriverne på statsarkiva. De ble først innført i tingbøkene - fra 1600- og 1700-tallet. Utover på 1700-tallet ble egne protokoller tatt i bruk for åstedssaker, som åbotstakstene var. Disse protokollene ble vanligvis kalt ekstrarettsprotokoller. Bare et fåtall justisprotokoller har registre. Det kan bli mye leiting for å finne åbotstakster med husopplysninger. Men ved de fleste statsarkiv finnes egne kortkataloger over åstedssaker, og disse er til god hjelp. Der slike ikke finnes, må en ta utgangspunkt i tida for et presteskifte eller brukerskifte og leite gjennom tida etter dette. Det kunne gå forholdsvis lang tid fra ny embetsmann eller leilending overtok til takstforretningen ble holdt. Når en først har funnet én takstforretning, vises det i denne gjerne til eldre forretninger, og i heldigste fall er disse sitert i nyere forretninger. Velges et presteskifte fra 1800-tallet, kan en arbeide seg bakover i tid ved hjelp av henvisninger til de tidligere takstene. For prestegardenes vedkommende finnes avskrifter av åbotstaksten ofte i sogneprestenes arkiv, som nå er i statsarkiva. Det er arbeidssparende å se etter hva som finnes i disse arkiva. De er noe ulikt ordnet ved de ulike statsarkiva, men de fleste har egne bokser eller legg for arkivalia knyttet direkte til prestegarden. Der ligger eventuelle avskrifter av alle takster angående gardens hus og herligheter. 9
Takstforretningen ved åbotstakst ble på 1700-tallet vanligst kalt besiktigelsesforretning eller taksasjonsforretning, eller en kombinasjon av disse to begrepa. På 1800-tallet ble forretningene vanligere kalt åbotsforretning, men de eldre betegnelsene ble også brukt lenge. Også andre betegnelser ble brukt. Overskriften til en takstforretning kan derfor ikke alltid skille den fra andre typer takstforretninger, f.eks. fra alminnelige verditakster. 2.1.2 Verditakster I justisprotokollene - tingbøker og ekstrarettsprotokoller - finnes en del besiktigelses- og taksasjonsforretninger som er forlangt av eier eller bruker av en gard eller eiendom, ofte fordi vedkommende hadde utført større byggearbeider eller andre forbedringer. Brukeren eller eieren ville nå ha en verditakst på forbedringene. Grunnene for dette kunne være flere. For bygningshistorisk forsking er det viktigst at slike takster ble holdt, og at de ofte inneholder gode beskrivelser av hus og andre byggverk. Ved nybygging kan beskrivelsene være enda mer detaljerte enn i åbotstakstene. Men her som i åbotstakstene er det stor forskjell på hvor mye som ble tatt inn i takstenes tekstdel. For samtida var det også her taksten som var det viktigste. Slike takster ble holdt etter forlangende av den enkelte. De er stort sett vanskeligere å finne enn åbotstakster, siden de sjelden kan knyttes til andre dokumenterte hendinger. Men der registre finnes, enten i protokollene eller som kortkataloger i arkiva, er disse til god hjelp. For undersøkelser av regional bygningshistorie kan disse takstene gi verdifull kunnskap. Slike takster finnes også fra sjøleiergarder, som ikke er representert i åbotstakstene. 2.1.3 Branntakster Branntakster ble foretatt ved takstforretninger i forbindelse med forsikring av hus. Systematisk brannforsikring av hus i byene kom i stand etter forordning av 18. august 1767. Som følge av denne ble forløperen til Norges Brannkasse, Den almindelige Brand-Forsikring, grunnlagt. Tidligere fantes mindre lokale forsikringsordninger, uten at dette gav noe større kildemateriale for bygningshistorisk forsking. Fra byene foreligger mange branntakster fra tiåra sist på 1700-tallet. Det ble gitt adgang til å forsikre hus i landdistrikta i byenes brannkasser, men det kjennes få slike eksempler fra 1700-tallet. Fra de første tiåra på 1800-tallet ble flere garder og andre eiendommer i bygdene forsikret i byenes brannkasser - vesentlig større garder og eiendommer. Ved lov om alminnelig brannforsikring fra 1845 fikk hele landet samme mulighet til brannforsikring, og virkefeltet til den alminnelige brannforsikringen ble gjort landsdekkende. Fra denne tida ble det også opprettet flere lokale brannforsikringsselskap. Antall forsikrete hus steig raskt, i og med at samtlige landdistrikt nå fikk samme mulighet som byene hadde før. Fra 1912 ble navnet Norges Brannkasse tatt i bruk. Hovedbygningen på Rakkestad prestegard tegnet sannsynligvis av Hieronymus Aschehoug (1790-1850), prestesønn med oppvekst på denne garden. Bygningen stod ferdig i 1797. Det ble holdt besigtigelsesforretning over den 30. november samme år med følgende beskrivelse: «Bygningen (er) 43 Al lang, 17 Do bred og 2 Etager høy og alle wegne er Grund festet med sin Mur paa Berget og har 2 de Kieldere, 8 te Værelser nedenunder foruden Forstuen og 8 te Ovenpaa, og 3 die Loftsrum, en Skorsten med 2 de Gruer, 2 de Brandrør, 14 en Brandmure, 18 en Dørre foruden Forstue Dørren, nesten alle forsynede med Laase, hvoraf 7 Engelsk Fashion og Messing Beslaug, 32 Fag Vinduer, Gladset alle Vegne indlagde i Træe og forsynet med alt nødvendigt Jernbeslaug, hvorforuden 2 de Fag og et enkelt Vindue paa Lofterne. Dobbelt Gulv neden under hvoraf det nederste ligger en heel Alen fra Grunden, saa Luften i gennem Trækhullerne i Muren har frit Spillerum. Dørre og Vindues Bekledninger om disse, og Brandmur Rammerne ere blaamalede med Olie Farve, Bygningen er klæd alle Vegne uden om med Bordsydning, som er malet brun rød, undtaget Vinduerne udvendig, Lafterne og Vindskier som alt er malet hviid med Olie Farve. Taget er belagt med hollandsk Teielsteen.» Arkivkopi fra Statsarkivet i Oslo, Rakkestad sorenskriveri, tingbok 33. Foto: Riksarkivet. Tegning: Riksantikvarens arkiv, avfotografert NIKU. Branntakstene ble innført i egne branntakstprotokoller. Det viktige unntaket er branntakster over hus på bygdene før 1845. Disse ble innført i de vanlige justisprotokollene, for det meste i ekstrarettsprotokollene. Der slike ikke fantes, ble de innført i de alminnelige 10
11
Den store hovedbygningen på Gran prestegard bestod av opprinnelig fire atskilte deler, som alle ble bygd eller ombygd på 1700-tallet og samlet under ett tak da. Men de skriftlige kildene viser at den ble behandlet som fire bygninger gjennom hele 1800- tallet. Huset ble revet i åra rundt 1901. De delene av bygningen som presten hadde ansvar for - både som del av embetet og som privateide hus - ble forsikret flere ganger midt på 1800-tallet. Her gjengis de første to sidene av en omtakst fra 2. mai 1867. Disse omfatter kjøkkendelen av hovedfløya («vaaningshus 1» - der de to fløyene møtes), samt hele sidefløya («vaaningshus 2 og 3» - t.v.), og viser hvor detaljert en branntakst kunne beskrive huset. Den større delen av hovedfløya (t.h.) med stuer og saler tilhørte Gran kommune og ble ikke forsikret ved samme branntakst, som det også framgår under omtalen av hus 1. Arkivkopi fra Riksarkivet, Norges Brannkasse, prestegarder, boks 4. Foto fra Riksantikvarens arkiv. Plantegning Holger Sinding-Larsen 1905, etter at huset var revet, Riksantikvarens arkiv. tingbøkene. Branntakster på bygdene fra før 1845 finnes altså i samme protokoller som åbots- og verditakster. Der registre over åstedssaker finnes, vil branntakstene finnes blant disse. Det store antall branntakster finnes likevel i egne protokoller, fra før 1845 bare for byene, deretter for hele landet. De største seriene med branntakster finnes fra Norges Brannkasse. Men det finnes også store arkiv etter lokale brannforsikringsselskap, som Akershus gjensidige Brandassuranceforening, som dekte store deler av Østlandet. Det fantes også mange bygdebrannkasser med ei eller et par bygder som virkeområde. Alle brannkassene førte takstene inn i protokoller. I tillegg finnes flere avskrifter, og arkivmaterialet består dels av protokollene, dels av avskrifter. Fra siste del av 1800-tallet tok Norges Brannkasse i bruk ferdigtrykte skjemaer til bruk ved takstforretningene. Disse skjematakstene er integrert i det øvrige arkivmaterialet. Arkivene finnes nå stort sett på Riksarkivet og i statsarkiva. Bortsett fra branntakstene fra bygdene før 1845, er de samlet i egne arkivserier. Noe materiale finnes også i kommunale arkiv, bl.a. i Oslo byarkiv. 12
13
14 niku temahefte 032
Branntakstmaterialet i Riksarkivet er fordelt på tre serier. To eldre serier gjelder tida før 1845. Den ene omfatter materialet fra det Dansk-norske brannforsikringskontor 1767-1816 i Kommersekollegiets arkiv. Dette omfatter protokoller fra kjøpstedene, samt en del pakkesaker med takster fra landdistrikt. Den andre serien tilhører Finansdepartementets arkiv og består av materiale fra Brannforsikringskontoret med protokoller fra 1807 til 1847. Den siste store serien branntakster I Riksarkivet er et topografisk ordnet arkiv med branntakster fra Norges Brannkasse fra tida etter 1845. Dette omfatter arkivet etter Norges Brannkasse, som til 1980 var arkivert på Norsk Folkemuseum. Dette dekker hele landet og består av takstdokument ordnet etter eiendommer. Denne serien utgjør den største samlete serien med branntakster i landet. Branntakster fra prestegardene er ordnet i egen serie i dette arkivet. Branntakstmaterialet i statsarkiva består for en stor del av protokoller med en eller flere protokoller for hver bygd, for en mindre del av takster på skjema. Dette er materiale fra de lokale avdelingene av Norges Brannkasse. Brannkassearkiva i Riksarkivet og statsarkiva overlapper hverandre, men fullt samsvar er det ikke. Arkiva fra flere lokale brannkasser finnes nå i statsarkiva, der det finnes egne kataloger for dem. Som nevnt ble takstene skrevet av i flere eksemplarer. Avskrifter av branntakster kan derfor finnes i flere andre arkiv - både offentlige og private arkiv, f.eks. prestegardsarkiv, vanlige gardsarkiv og bedriftsarkiv. Lenge fungerte lensmennene som branntakststyrere i bygdene. Fortsatt finnes kanskje branntakstprotokoller på noen lensmannskontor, men disse skal være innlevert til statsarkiva. For bygningshistorisk forsking fra de siste 150-250 åra er branntakstene med sine mange og detaljerte opplysninger en uunnværlig kilde. Hvert forsikret hus ble beskrevet fortløpende med opplysninger om materialer i vegger, tak og underlag, om byggeteknikk og størrelse, antall rom, vinduer og dører, om kjeller og tilbygg. I de eldre takstene er bolighusas rom detaljert beskrevet med opplysninger om behandling av tak, vegger og golv, om omner og annet fast inventar. Det er vell av detaljer, ikke bare i de eldre takstene, sjøl om de forenkles noe etter hvert. Men alle opplysninger av betydning for branntaksten skulle tas med. I tillegg til beskrivelsene av hvert hus ble tatt med avstanden mellom husa. Ganske vanlig finnes små skisser av tuna, og videre opplysning om avstanden til andre hus og tun. På slike skisser kunne også hus som ikke skulle forsikres, bli tatt med. Vanligvis ble alle de større og viktigere husa forsikret. Få småhus ble forsikret, og nesten ingen brannfarlige hus som smier og kjoner. Andre hus utenfor gardstunet - utløer, naust, setrer - er forsikret i større grad enn smier og kjoner. Men det største materialet gjelder de mer sentrale husa på gardstunet: hovedbygning, sidebygninger, stabbur og loft, låve med fjøs og stall, vognskjul, kjellere. Det skulle holdes omtakster hvert 10. år. Dette har frambrakt serier av takster for flere tiår. Etter hvert gikk en over til å holde omtakst når det hadde blitt foretatt større endringer på et eller flere hus. Gjennom branntakstene kan en dermed følge bygningshistoria for én gard, for ei bygd eller en by, eller for et større område gjennom lengre tidsrom. Om det også finnes andre takster - åbotstakster, verditakster - fra samme sted som det finnes flere branntakster, kan dette gi et ganske fullstendig bilde av bygningshistoria til dette stedet. 2.2 Skifter Den skriftlige kilden som gir mest omfattende opplysninger om materiell kulturhistorie, er skiftene. Gjenstander settes her i sammenhenger med slekt, økonomi og samfunnsforhold. For generell kulturhistorisk forsking er derfor skifter den mest sentrale skriftlige kilden. For bygningshistorisk forsking kan skiftene gi opplysninger som ikke finnes i andre skriftlige kilder, eller de kan støtte opp om opplysninger fra takstmaterialet. I denne sammenhengen er skifteregistreringene viktigst. Disse ble foretatt ved booppgjør etter avdøde eller i bo som av annen grunn skulle oppløses, som ved konkurser. Registreringene var primært registrering av alle verdier i boet. Dette ble utført ved at de oppnevnte skifteregistratorene gikk fra rom til rom og fra hus til hus og nedtegnet det de fant av innbo og løsøre som hadde en viss verdi, samt den verdi de takserte de enkelte gjenstandene til. Opplysninger om hus og rom framkommer følgelig som tilleggsopplysninger til det egentlige formålet med forretningen, som var verdisetting. Skifteregistreringene ble innført i skifteprotokoller sammen med hele resten av skifteforretningen. Denne inneholdt også opplysninger om grunnen til skiftet, om arvinger, om gjeld og utlodning, samt andre saker som kunne vedkomme skiftet. Skifteprotokoller med registreringer finnes fra siste del av 1600-tallet og fram til utpå 1800-tallet. Fra siste del av 1800-tallet finnes skifteprotokoller mer sporadisk. Skiftene er innført i egne skifteprotokoller. Fra 1800-tallet foreligger egne skifteregistreringsprotokoller. Det finnes også uinnbundne skiftekonsepter og andre skiftevedlegg, mest fra 1600-tallet og tidlig på 1700-tallet. Skifteprotokoller og -konsepter er nå i sorenskriverarkiva i statsarkiva. Det eneste unntaket er geistlige skifteprotokoller fra den egne geistlige jurisdiksjonen, som ble opphevet i 1809, og som forsvant i løpet av et par tiår deretter. Protokollene fra denne jurisdiksjonen ligger i prostearkiva i statsarkiva. Disse omfatter skifter etter prester, klokkere og andre geistlig ansatte, samt deres nærmeste slektninger. Fra siste halvdel av 1800-tallet overtok lensmennene skifteregistreringene. De førte egne skifteregistreringsprotokoller, som nå for det aller meste ligger i lensmannsarkiva i de enkelte statsarkiva. Det foreligger også skifter fra tida før skifteprotokollene. I Diplomatarium Norvegicum (DN) er gjengitt mange skifter fra middelalderen. De færreste gir opplysninger om hus. Et av de tidligste skiftene, fra Kvåle i Sogndal fra 1314, er et av få som har noe mer utfyllende beskrivelser av hus (DN VI:78, nr 84). Dette skiftet er nyttet i flere undersøkelser og sammenhenger mest utfyllende i verket Norske tømmerhus frå mellomalderen (Berg 1989, Bjørvik 1998:212). Skiftene gir opplysninger om navn på rom og hus. Romnavn oppgis først og fremst fra bolighus og andre innhus. Noen ganger oppgis også navn på enkeltrom i stabbur og låver. Ofte kan en følge skifteregistratorene på deres gang gjennom de forskjellige husa, og fra hus til hus. Slik får vi kunnskap om hvordan hus og rom ligger i forhold til hverandre og kan få et inntrykk av grunnplaner i husa. Ved romnavn og de registrerte gjenstandene gis opplysninger om bruken av rom og hus. Skiftematerialet gir slik flere opplysninger om bruken av husa enn om sjølve husa. Det kan også framkomme opplysninger om endringer i husbestanden, som ikke kommer fram 15
Svalgangsbygningen fra 1720-åra på Gamle Hvam Museum. Foto: Tom Jøran Bauer, Gamle Hvam Museum. ved takster. Men opplysninger om materialer, teknikk og størrelse oppgis sjelden. På garder uten takstforretninger kan skiftene være eneste skriftlige kilde til kunnskap om hus før branntakstenes tid. Et godt eksempel på avgjørende opplysninger om tidfesting av hus ut fra skifter er dateringa av den godt kjente svalgangsbygningen på garden Store Hvam, nå Gamle Hvam Museum i Nes på Romerike. Denne bygningen ble holdt for å være fra midten av 1600-tallet, basert på en artikkel av Anders Bugge i Fortidsminneforeningens årbok 1919 (Bauer 1998:53). Dette var sett i sammenheng med et viktig eierskifte på garden. Tidfestinga ble lenge betvilt, og dendrokronologisk undersøkelse i 1995-96 viste at tømmeret i bygningen var hogd 1726-27. I et skifte fra 1730 omtales en stor brann noen år før, som hadde ødelagt mye av løsøret. Slik kan en ved å samkjøre to kilder med stor sikkerhet fastslå byggetid for bygningen, som ble to mannsaldre yngre enn før antatt. Dette har igjen gitt bygningsforskinga ny kunnskap om 1700-tallets storgardsbebyggelse på Østlandet. Siden skifter etter avdøde personer inneholder opplysninger om arvinger, er skiftene mye brukt av slektsgranskere. For annen forsking har dette den fordelen at det er utarbeidet registre for mye av skiftematerialet. Skal en lage monografier over ett hus eller husa på én gard, kan en relativt greit gjennom registrene finne om det forelig- ger skifter fra denne garden. Gjelder undersøkelsen hus i et større område, vil en lett kunne finne skiftene fra dette området ved å gå gjennom skifteprotokollene for det sorenskriveriet der området ligger. Og gjennom skiftematerialet kan en forholdsvis raskt få innsikt i de vanlig brukte rom- og husnavn for distriktet. For bygningshistorisk forsking som bygger på en grundig gjennomgang av skriftlige kilder, er en gjennomgang av skifteregistreringene påkrevet. 2.3 Tingbøker Tingbøkene inneholder samtlige saker som var oppe til behandling på tingsamlingene. Dette var alle slags saker som måtte avgjøres av retten. Saker som angikk hus direkte var sjeldne. De før omtalte takstforretningene over hus er få i forhold til den store mengden saker i tingbøkene. I mange saker gis likevel indirekte opplysninger om hus. Drap, vold, tjuveri, tretter, ekteskapsbrudd - ofte hadde saka som skulle behandles, skjedd innomhus. I vitneutsagn kunne dermed gis mange opplysninger om hus og innbo, opplysninger som sjelden kan finnes andre steder. Især finnes detaljer beskrevet, som en ikke kan finne i takster eller skifter, som plassering av dører og vinduer, plassering av innbo i forhold til hverandre, om soveplasser til de enkelte husstandsmedlemmene - og mange andre enkeltheter. For bygningshistorisk forsking kan et større materiale fra tingbøkene gi konkrete tidfestinger for når enkelte elementer i hus og innbo fikk vanlig utbredelse. I alle fall kan gis ei bakre grense for når enkeltelementer ble tatt i bruk. Det må regnes sikkert at når hus eller innbo nevnes av et vitne, vil dette være truverdig. 16
I 1771 utgav Rejero Giellebøl en topografisk beskrivelse av heimbygda si: «Naturlig og oeconomisk Beskrivelse over Hølands Præstegield». Som vedlegg fulgte flere tegninger, bl.a. ei av et stilisert gardstun med hus og andre byggverk. Denne tegninga er ei av flere som er gjengitt i mange sammenhenger, dessverre noen ganger med svært mangelfull tekst og kildehenvisning. Sammenholdt med et større kildetilfang viser denne tegninga mange trekk for vanlige hus på Romerike i siste halvdel av 1700-tallet: to-roms, ei-høgds bolighus, uthus bestående av parlåve med «skyter» (skykuer) foran, og med fjøs i ene enden og stall i andre, og med flere mindre hus utafor gardstunet. Bildetekster som «Typisk Romeriks-gard fra 1700-tallet» uten videre kildehenvisning har bidratt til at denne kildetypen ikke blir tatt så seriøst som den fortjener. Her kopiert fra faksimileutgave ved Nordre Høland Historielag, 1977. Forklaring til bildets nummer, etter Giellebøl: 1 Stue-Huuset, 2 Brygger-Huuset, 3 Stolpe-Boden, 4 Korn- og HøeLaderne, 5 Foe-Huuset, 6 En Skyte eller liden Lade til Halm, 7 Broen til Loen og Laderne, 8 Den anden Skyte, 9 Broen til HøeLoftet over Hæste-Stalden, 10 Hæste-stalden, 11 Tørke-Huuset, 12 Smiden, 13 Ageren, 14 Skie-Gaarden, 15 Engen, 16 Riis-Gierdet, 17 Sav-Møllen, 18 QværneBruget, 19 Skoven. Slike opplysninger står inne i fortløpende referat av vitneutsagn i tingbøkene, som med sine tettskrevne sider i utgangspunktet ikke er raske å lese. Det er følgelig en tidkrevende oppgave å leite i tingbøkenes mange saker etter opplysninger om hus. Men at det gir lønn for strevet, viser de undersøkelsene Arne Berg har gjort over byggeskikk i flere bygder og distrikt i landet - i Glåmdalen, Trysil, Stjørdal, Namdalen og Vefsn (Berg 1967, -68, -72, -88, u.å). Materialet er også brukt av andre bygningsforskere, men i mindre målestokk. Vanligere er nok å plukke ut noen få saker fra et stort materiale for å illustrere et eller flere trekk av bygningshistoria eller utvikling av innbo. Etter hvert som tingbøker gjøres tilgjengelige på internett, blir det lettere å leite i dem. De fleste som er tilgjengelige til nå, er lagt inn gjennom Tingbokprosjektet ved Historisk institutt ved Universitetet i Oslo. 6 Gjennom dette kan også søkes i tingbøker som andre har skrevet av og lagt ut på nettet. Foreløpig er det vesentlig tingbøker fra 1600-tallet som er søkbare i denne basen. 2.4 Andre arkiv Foruten de mer allmenne skriftlige kildene finnes ei lang rekke mer spesielle kildegrupper med opplysninger om hus og byggverk. For noen få monumentale bygg finnes egne arkiver. For offisielle bygg gjennom tidene ligger arkivmateriale i sentralarkiva - lens- og futeregnskaper, stiftsarkiv, amtsarkiv, departementsarkiv - alle i Riksarkivet. I slike arkiv kan også finnes opplysinger om vanlige hus. For kirker finnes arkivmateriale i alle typer geistlige arkiv, samt i flere av de sistnevnte arkiva. For prestegardenes hus foreligger et rikt skriftlig kildemateriale, som blir omtalt seinere. I private arkiv finnes et mangslungent materiale som grunnlag for bygningshistorisk forsking: Tegninger, bilder, regnskap, kontrakter, brev, beretninger, private takster osv. Slikt materiale kan søkes først og fremst for bygningsmonografier. Beretninger fra skribenter fra de fire-fem siste hundreåra kan gi gode beskrivelser av hus. Ikke minst i de mange topografisk-statistiske beskrivelsene fra 1700- og 1800-tallet kan enkelthus eller hus i sin alminnelighet bli omtalt. Mange av disse er trykt, men mange foreligger bare som manuskript i ulike arkiv. Noen av de trykte beskrivelsene eller skissene av hus er ofte gjengitt og brukt som illustrasjoner i mange andre sammenhenger enn de opprinnelige, dessverre ofte uten kildegjengivelse eller kildekritikk. Den eldste større beretningen som er brukt en god del i bygningshistorisk forsking, er biskop Jens Nilssøns visitasbøker og reiseopptegnelser fra 1590- åra (Nielsen 1885). For mange bygders vedkommende er hans omtaler av hus de eldste kjente husbeskrivelsene. Men de er sjelden så detaljerte at en uten videre ut fra beskrivelsen kan slutte hvordan huset var. Hus er omtalt i flere andre kilder. I undersøkelser av lokal byggeskikk, eller for å skrive bygningsmonografier, kan det søkes bredt etter opplysninger. Men med vanlige tidsrammer for bygningshistoriske prosjekt blir det sjelden anledning til slike breie søk etter opplysninger annet i de kildene der en veit at en finner opplysninger. 17
2.5 Tegninger Med tegninger menes her arkitekttegninger og oppmålingstegninger med grunnplaner, snitt, fasader og detaljer. Slike tegninger må regnes som skriftlige kilder. Tegningene kan også gi annen informasjon om huset, oppgitt i tekstfelt eller som notater. For arkitekttegninger trenger en sjølsagt informasjon om huset virkelig ble bygd slik det ble planlagt. I tillegg til de endelige tegningene foreligger ofte skisser og tegninger fra prosessen fram til ferdig presentasjon. Oppmålingstegninger bør være daterte for å vise på hvilket tidspunkt i historia til et hus oppmålinga og tegninga ble utført. Tegninger finnes i mange typer arkiv, og kanskje mer i private arkiv enn offentlige. Arkiv etter arkitekter og arkitektkontor er sjølsagt viktige, men også i arkiv etter byggmestere og entreprenører kan det finnes tegningsarkiv. I offentlige arkiv kan finnes store tegningssamlinger, som f.eks. i arkiva etter landbruksingeniører og fylkesagronomer, som har planlagt store deler av den nåværende landbruksbebyggelsen. Bare en mindre del av disse arkiva finnes i det offentlige arkivverket. Flere fylkeslandbrukskontor har egne tegningsarkiv. En del av dette materialet er fortsatt hos private, gjerne hos etterkommere av dem som en gang tegnet driftsbygninger og andre hus i landbruket. Fra offentlige etater og institusjoner er bevart flere større tegningsarkiv. Ett eksempel er tegninger fra forsvarets mange avdelinger. Ei større samling her er tegningsarkivet fra Forsvarets Ingeniørbrigade, som er deponert i Riksantikvarens arkiv. Riksarkivet har også serier med tegninger fra flere militære arkiv. Disse finnes samlet i katalogen over tegninger og kart. Militære tegninger og kart er fortsatt arkivert i enkelte avdelinger og festninger. Også i København arkiveres fremdeles norsk kart- og tegningsmateriale fra mili- tære institusjoner i Det Kongelige Bibliotek og i dettes underavdeling Dronningens Håndbibliotek. Riksarkivets katalog over tegninger og kart inneholder materiale fra ei rekke institusjoner. Denne katalogen henviser til arkivet der materialet forefinnes. Det kan også ligge tegninger blant annet materiale som ikke er registrert i katalogen. Slikt uregistrert tegningsmateriale kan en sjølsagt ikke finne annet enn ved gjennomgang av et materiale for formål som egentlig er andre enn det å leite etter tegninger. Det samme gjelder materiale overført til statsarkiva, som også kan inneholde tegninger. Flere statsarkiv har også egne kataloger for tegninger. Riksantikvarens arkiv inneholder foruten Ingeniørbrigadens arkiv noe annet originalt tegningsmateriale, bl.a. tegninger etter arkitektene Grosch, von Hanno og Chateauneuf. Det største tegningsmaterialet i Riksantikvarens arkiv består av eldre og nyere oppmålinger. De store samlingene med oppmålingstegninger fra Fortidsminneforeningens arkiv utgjør en større del av dette rikholdige arkivet. Den største samlinga tegninger etter private arkitekter er ved Norsk Arkitekturmuseum i Oslo med rundt 300.000 tegninger etter over 100 arkitekter fra midten av 1800-tallet og fram til slutten av 1900- tallet. Hovedvekta av tegninger er fra første halvdel av 1900-tallet. Også Bergen Byarkiv har ei større samling tegninger etter Bergens- Store samlinger med tegninger til låvebygninger fra de siste 100-120 åra finnes i arkiv etter landbruksingeniører og fylkesagronomer. De førstnevnte tegnet også mange hus på prestegarder, oppbevart i arkivet til prestegardsforvaltninga i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Landbruksingeniør G. Arentz prosjekterte ei lang rekke prestegardshus og landbruksbygg i Trøndelag i de første tiåra av 1900-tallet. Låven på Kolvereid prestegard ble tegnet i 1919. KUFs arkiv, avfotografering: NIKU. 18
arkitekter. I andre byarkiv og kommunale arkiv finnes også tegningsmateriale etter både private arkitekter og offentlige etater. Det mest omfattende arkivet etter kommunale etater med opplysninger om hus, er byggesaksarkivet. Dette omfatter alle saker behandlet etter bygningsloven, seinere plan- og bygningsloven med tegninger, kart, og dokumenter. Arkiva er fortsatt til dels bruksarkiv i kommunene, men i noen større kommuner er arkivmateriale overført til byarkiva. Det eldste materialet ble skapt etter den første bygningsloven for større byer fra 1827. Nye bygningslover gjaldt stadig flere kommuner og områder, men først med bygningsloven av 1965 ble virkeområdet landsdekkende. Arkivmaterialet er følgelig størst fra siste del av 1900-tallet. Arkitekttegninger og oppmålingstegninger finnes vesentlig fra de siste 200 åra. Som kilder bør disse holdes klart fra bilder, som er skisser, strektegninger, trykk, malerier av alle slag. Men for noe eldre tid kan det være flytende overganger mellom egentlige tegninger og skisser. 2.6 Kart Kart gir først og fremst informasjon om hus i sammenhenger i byer, i landskap, i gardsvaldet, på tun og i hage. Sjølve husa er gjengitt som firkanter som kan avspeile husets hovedform og størrelse. Det finnes også kart der husa er tegnet inn slik at en ser en eller to fasader, samt dører, vinduer, tak og andre bygningsdeler. Noen kart er som kilde å betrakte i grenselandet mellom skriftlig kilde og bilde. Tegninger av hus kan være ganske frie i forhold til de aktuelle husa. Kart med opplysninger om hus finnes fra 1600-tallet av, men svært sparsomt for de første par hundreåra. Fra 1600- og 1700-tallet foreligger en del kart over militære anlegg og andre større anlegg, der hus gjengis med fasader og andre bygningsdeler. Det samme finnes på noen tidlige bykart. På noen få kart som er tatt opp i forbindelse med åstedssaker av ulike slag, finnes også tun og en sjelden gang hus inntegnet. te tegn for tun, ulike for garder og husmannsplasser, men ingen som gir antydning om husas plassering. Fra 1800-tallet foreligger flere andre kartserier med detaljerte opplysninger om tunformer: Gardskart og utskiftingskart. Begge finnes i større kvanta fra siste halvdel av 1800-tallet, men eldre slike kart finnes også. Utskiftingskart finnes vesentlig fra tida etter at utskiftingsloven av 1857 trådte i kraft. Denne loven var den første som påbød kartlegging av de eiendommene som skulle utskiftes. Det fantes også utskiftingskart basert på eldre lovverk, men få av disse er bevart. Utskiftingskart fra siste halvdel av 1800-tallet og fra 1900-tallet viser tun slik de var før utskiftinga, i noen tilfelle også slik situasjonen ble etter at utskifting var gjennomført eller forslag til nye gardstun. Dette er et uunnværlig kildemateriale for dokumentasjon av bygningshistoria til de områdene i landet der det var stor bruksdeling, mange klyngetun og følgelig mange utskiftinger. Men materialet er landsdekkende og det finnes kart med tunopplysninger fra hele landet. Disse karta viser sjelden noe annet enn husas plassering i tunet, og gir altså liten informasjon om husa i seg sjøl. Originalene av utskiftingskarta er nå overført til det offentlige arkivverket og er tilgjengelige bare i særskilte tilfelle. Allment tilgjengelige brukskopier er overført jordskiftekontoret i hvert fylke. Gardskart er en annen type kart som kan gi flere opplysninger om hus enn bare plasseringa av dem på et tun. Det finnes gardskart, gjerne kalt situasjonskart, fra 1700-tallet, som regel tatt opp i forbindelse med en pågående sak av et eller annet slag. Det store flertallet av slike kart er tatt opp i siste del av 1800-tallet og første del av 1900-tallet. Fra 1855 bevilget Stortinget årlige beløp til kartlegging av prestegardene. Disse var de første gardene som ble systematisk oppmålt og kartlagt. Det store kartmaterialet etter denne virksomheten, som varte til begynnelsen Gardskart fra 1800- og 1900-tallet gir god oversikt over hvordan husa lå på gardstunet. Utsnitt av gardskart fra Stange prestegard ca. 1880. KUFs arkiv, avfotografering NIKU Fra 1700-tallet kjennes områdekart der hus er inntegnet som firkanter, og der en får angitt kvartalets, anleggets eller tunets form. De første karta som ligner topografiske kart, men som egentlig var tatt opp for militære formål, stammer fra de siste tiåra av 1700-tallet. Disse kan ha tegnet inn anlegg og tun med firkanter som skal angi hus. Det kan likevel synes som om disse inntegnete tuna mer er standardiserte tegn enn reell gjengivelse av form på anlegg og tun. Det samme gjelder for mange av de eldste topografiske karta fra de første tiåra av 1800-tallet, som finnes for de østlige delene av Sør- Norge (Fladby & Andressen 1981:45-55). Undersøkelser av inntegnete tun i noen områder på Romerike viser at de nok viser riktig plassering av tuna, og kanskje også av de større husa. 7 Men noen detaljert gjengivelse av gardenes tun og hus gir disse karta ikke. På noen kart er også husmannsplassenes hus antydet, på andre er plasser gjengitt med et standardtegn. De eldre områdekarta - om de er tatt opp for militære, økonomiske eller reint topografiske formål - finnes i kartarkivet til Statens kartverk. Arkivet der rommer også flere andre typer eldre kart som kan være nyttige i bygningshistorisk forsking. Seinere topografiske kart har bare standardiser- 19
Utsnitt av topografisk kart (TØK-kart) fra 1806 over en del av Udenes anneks i Nes på Romerike - området rundt garden Store Hvam - nå Gamle Hvam Museum. Gardstuna er markert med antydning av husplassering, plassene med trekanter. På «Stor Wamm» øverst på utsnittet ses to rekker med hus på hver side av to tun, sannsynligvis et inntun og et uttun, samt en bygning på tvers som deler tunet i to. Det ser ut til at vegen går gjennom en port i dette midtre huset et trekk som er godt kjent fra gardstun på større Romeriks-garder. Kart mil 85/86/96/97 - original i Statens Kartverk. av 1900-tallet, er arkivert i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets kirkeavdeling, 2. Prestegårdskontor. Et enda større materiale av gardskart ble tatt opp på privat initiativ. Dette materialet av gardskart er stort sett i privat eie og er i liten grad registrert. Men noe av materialet er tilgjengelig gjennom det offentlige arkivverket eller på andre offentlige kulturinstitusjoner enten i original eller kopi. Gardskart kan vise bare tunform. Ikke sjelden er også husa gjengitt som perspektivtegninger. De kan ofte være nøyaktig tegnet, og sjøl om en må utøve vanlig kildekritikk, ser det ut til at mange hustegninger på gardskarta gir et riktig bilde. I bygningshistorisk forsking har Arne Berg nyttet både utskiftingskart og gardskart i sitt store verk Norske gardstun (Berg 1968). Der har han, på grunnlag av kartmateriale, andre skriftlige kilder, og ikke minst muntlige kilder, laget perspektivtegninger av gardstun fra alle kanter av landet, men flest fra de landsdelene som var rike på mangbølte tun. Dette verket har blitt et kildeskrift innen bygningshistorie. Metoden er fulgt opp av enkelte andre, bl.a. også i byperspektiver. Som nevnt befinner kart som kilde seg i overgangen mellom skriftlige kilder og bilder som kilder. Dette gjelder særlig en del typer kart i sær de eldre og bilderike. De yngre karta er mer konsise og er en vesentlig kilde til kunnskap om hus og byggverk i sammenheng med deres omgivelser. 20