I. MÅLET FOR DET GUDVIEDE LIVS ÅR

1 PAVE FRANS BUDSKAP FOR DET KONSEKRERTE LIVS ÅR Kjære brødre og søstre i Ordenslivet. Jeg skriver til dere som Peters etterfølger. Jeg har fått i oppdrag å bekrefte hans brødre og søstre i troen(jfr. Lk 22:32). Men jeg skriver også til dere som en bror, og som dere også er viet til Gud. La oss sammen takke Faderen, som kaller oss til å følge Jesus fult og helt la oss gripe av Evangeliet og tjene Kirken. Våre hjerter er fylt av den Hellige Ånd, vår gledes kilde og vårt vitnesbyrd om Guds kjærlighet og barmhjertighet i verden. Som svar på spørsmålet fra mange av dere og fra Kongregasjonen, Institutter for gudviet liv og for Apostolisk livs sammenslutninger, har jeg besluttet og utrope et År for det gudviede liv på 50 års dagen for den Dogmatiske Konstitusjonen om Kirken, Lumen Gentium, som i sitt 6 kapittel taler om ordenslivet, og Dekretet Perfectae Caritatis som handler om fornyelse av Ordenslivet. Året begynner den 30. november 2014, første søndag i Advent og avslutter på festen for Jesu Fremstilling i Templet den 2. februar 2016. Etter å har konferert med Kongregasjonen for Institutter for det Gudviede liv og for Apostoliske livs sammenslutninger, har jeg valgt som mål det sammen som den hellige Johannes Paul II foreslo for hele Kirken i begynnelsen på det tredje årtusen, i det han gjentok på en måte det som han tidligere hadde skrevet i Post Synodal Apostoliske formaningen Vita Consecrata: «Dere har ikke kun en ærefull historie som skal gjenfortelles, men en viktig historie som skal oppfylles! Se mot fremtiden, der hvor Ånden sender dere for å gjennomføre enda viktigere ting,» (No.110) I. MÅLET FOR DET GUDVIEDE LIVS ÅR 1. Det første er å se mot fortiden med takknemlighet. Alle våre Institusjoner er arvtagere til historier rik på karisma. Ved deres grunnleggelse ser vi Guds hånd som ved sin Ånd kaller spesielle individer til å følge i Kristi fotefar å leve Evangeliet på en spesiell måte, å lese tidens tegn med troens øyne og til å svare på Kirkens behov på en kreativ måte. Denne initiale erfaringen modnes og utvikles, nye medlemmer i nye geografiske og kulturelle områder fremmet nye måter å leve karismaen på,med nye initiativer og uttrykk for apostolisk kjærlighet. Som såkornet vokser til et tre, vokste hver Institusjon og bredte ut sine grener. I løpet av dette året, ville det være passende for hver karismatisk familie å reflektere over sin opprinnelse og historie, for å takke Gud som gir Kirken stor variasjon av gaver som forskjønner henne og utstyrer henne med alle gode gjerninger( jfr.lumen Gentium,12) Å gjenfortelle vår historie er vesentlig for å ta vare på vår identitet, for å styrke vår enhet som familie og vår felles følelse av å tilhøre en helhet. Dette er mer enn en øvelse i arkeologi eller kultivasjon av en form for nostalgi, det kaller oss til å følge tidligere generasjoners fottrinn for å gripe tak i de høye idealer, i de visjoner og verdier som inspirerte dem,ved å begynne med våre grunnleggere og grunnleggerinner og de første kommunitetene. På denne måten kan vi se hvordan karismaen er levet i løpet av årene, kreativiteten den har utløst, vanskelighetene den har møtt og konkrete måter vanskelighetene er blitt overvunnet på. Vi kan også møte inkonsekvente situasjoner, resultater av menneskelig svakhet og til og med til tider forsømmelse av viktige sider ved karismaen. Alt er opplysende og sett under ett er det et vitnesbyrd som fører til omvendelse. Vi forteller vår historie ved å prise Gud og takke Ham for alle hans gaver.

2 Særlig vil vi takke Gud for de 50 årene etter Det Andre Vatikankonsilet. Konsilet representerte Hellig Åndens «pust» i hele Kirken. Som en konsekvens gikk Det gudviede liv inn i en fruktbar fornyelsens ferd, som til tross for lys og skygge, har vært en nådens tid som indikerer Åndens nærvær. Måtte dette året for Det gudviede liv også bli en anledning til ydmykt, med en stor tillit til Gud som er kjærlighet(jfr.joh.4:8) å bekjenne vår egen svakhet samtidig som vi erfarer Herrens barmhjertige kjærlighet. Måtte dette året også bli en anledning til modig og i glede å bære frem for verden, helligheten og vitaliteten som er tilstede hos de mange som er kalt til å følge Jesus i det gudviede liv. 2. Dette året kaller oss også til å leve nåtiden med lidenskap. Takknemlige minner om fortiden leder oss til å lytte oppmerksomt til hva Den Hellige Ånd sier til Kirken i dag, for å realisere mer fullstendig de viktige aspektene ved det gudviede livet. Fra det monastiske livets begynnelse frem til vår tids «nye kommuniteter», er hver form for gudviet liv gått ut fra Åndens kall til å følge Jesus slik Evangeliet forkynner det (jfr. Perfectae Caritatis,2). For de forskjellige grunnleggere og grunnleggerinner, var Evangeliet den absolutte regel, mens andre regler var ment kun å være ett uttrykk for Evangeliet og et middel til å leve Evangeliet i dens fylde. For dem var idealet Kristus; de søkte å være inderlig forbundet med Ham for å kunne si med den Hl. Paul «Å leve for meg er Kristus»(Fil 1:21). Løftene var ment å være et konkret uttrykk for denne glødende kjærligheten. Spørsmålet som vi må stille oss selv i løpet av dette året,er om og hvordan vi er åpne for å la oss utfordre av Evangeliet; er Evangeliet virkelig «manualet» for vårt daglige liv og de beslutninger vi er kalt til å ta? Evangeliet er krevende: det krever at vi lever radikalt og oppriktig. Det er ikke tilstrekkelig å lese ( selv om lesing og studiet av Skriften er viktig), det er heller ikke tilstrekkelig å meditere over den ( noe vi gjør med glede hver dag). Jesus ber oss om å praktisere Evangeliet, til å virkeliggjøre ordene i våre liv. Ennå engang må vi spørre oss selv: Er Jesus virkelig vår første og eneste kjærlighet, slik vi lovet under vår løfte avleggelse? Kun dersom Han er det, vil vi være i stand til å elske i sannhet og med barmhjertighet alle personer som krysser vår vei. For Jesus har lært oss meningen med,og hvordan vi skal praktisere kjærligheten. Vi blir i stand til å elske fordi vi har hans eget hjerte. Våre grunnleggere og grunnleggerinner tok del i Jesu egen medfølelse når han så menneskemengden som lignet får uten en hyrde. Som Jesus som talte og med medynk, helbredet syke, ga brød til de sultne og ga sitt eget liv som offer, søkte våre grunnleggere og grunnleggerinner på forskjellige måter å tjene alle dem som Ånden sendte dem til. Dette gjorde de ved forbønn, ved å forkynne Evangeliet, som kateketer, i utdannelse, ved å tjene de fattige og de syke. Kjærlighetens kreativitet er grenseløs; den gjør det mulig å finne utallige nye måter å forkynne Evangeliet på til hver kultur og i alle samfunnets hjørner. Det gudviede livs år utfordrer oss til å vurdere vår troskap til oppgaven vi er tiltrodd. Er våre apostolater, våre arbeider og vårt nærvær i tråd med det Ånden ba våre grunnleggere og grunnleggerinner å gjøre? Er de tilpasset dagens, samfunnets og Kirkens behov? Har vi den samme gløden for,,menneskene, er vi så nær dem at vi kan dele deres gleder og sorger, forstår vi virkelig deres behov og hjelper vi dem å svare på dem? «Den samme sjenerøsitet og selvoppofrelse som ledet våre grunnleggere» - sa den Hellige Johannes Paul II engang,- «må nå inspirere dere, som åndelige barn, å holde levende karismaen.den samme Ånd som vekket dem, blir konstant beriket og tilpasset uten å miste noe av dens unike karakter. Det er opp til dere å benytte de karismaene i

3 Kirkens tjeneste og i arbeidet for Kristi Kongerikes komme i dens fylde.» Det å minnes vår opprinnelse kaster et nytt lys på et annet aspekt av det gudviede livet. Våre grunnleggere og grunnleggerinner var tiltrukket av apostlenes enhet med Kristus og av fellesskapet som markerte den første kommuniteten i Jerusalem. Når de dannet deres egne fellesskap søkte hver av dem å kopiere modellene i det evangeliske liv, å være ett i hjerte og sinn, og å glede seg i Herrens nærvær. (jfr. Perfetae Caritatis,15) Å leve nåtiden med glød betyr å bli «eksperter i enhet», vitner og arkitekter i enhetens plan som er kronen på menneskets historie i Guds plan. (2) I et polarisert samfunn, hvor forskjellige kulturer opplever vanskeligheter i å leve sammen, hvor den maktesløse opplever motstand, hvor ulikheter vrimler, er vi kalt til å vise en konkret fellesskaps modell som anerkjenner hver persons verdighet og utveksling av våre respektive gaver, å gjøre det mulig å leve som brødre og søstre. Derfor, vær enhetens menn og kvinner! Ha mot til å være nærværende midt i konflikter og spenninger, som et troverdig tegn på Åndens nærvær, Ånden som inspirerer hvert menneskes hjerte til å gløde for at alle kan være ett. (jfr.jn.17;21). Lev møtets mysterium som «gjør oss i stand til å høre, til å lytte til andre mennesker og mulighet til sammen å finne veier og midler.»(3) Lev i lyset av det kjærlige forholdet hos de tre guddommelige Personer(jfr. 1 jn.4:8, ) modellen for alle mellommenneskelige forhold. 3. Det å gripe fremtiden med håp bør være dette årets tredje mål. Vi kjenner alle til vanskelighetene som de ulike former for gudviet liv erfarer for tiden: nedgang i kall, eldre medlemmer, særlig i vår del av verden; økonomiske problemer som kommer av den globale finanskrisen; følger av internasjonalisering og globalisering, trussel fremmet av relativisme og følelse av isolering og sosial irrelevans. Men det er nettopp midt i disse usikkerhetene, som vi deler med så mange av våre samtidige, at vi er kalt til å leve håpets dyd, frukten av vår tro på historiens Herre, som fortsetter med å si til oss: «Vær ikke redde...for jeg er med dere.»(jer 1:8). Dette håpet er ikke grunnlagt på statistikker eller ferdigheter, men på Den Ene som vi har tillit til. (jfr. 2 Tim 1:2), Den for hvem «intet er umulig» (Lk 1:37). Dette er håpet som ikke skuffer; det er håpet som gjør det mulig for det gud viede liv til fortsatt å skrive sin historie inn i fremtiden. Det er mot den fremtiden vi alltid må rette blikket, bevisste om at den Hellige Ånd fortsatt ansporer oss for at han fortsatt kan gjøre store ting gjennom oss. Fall derfor ikke for fristelsen til å vurdere alt i forhold til tall og effektivitet, eller til og med å sette deres lit til egne krefter. Ved å granske livets horisonter og nåtidens, vær våkne og på vakt! Sammen med Benedict XVI, legger jeg dere sterkt på hjerte «ikke slutt dere til rekker av dommedags profeter som forkynner meningsløsheten og slutten på det gudviede livet i Kirken av i dag; iklé dere heller i Jesus Kristus og ifør dere lysets rustning som Hl.Paul la oss sterkt på hjertet (jfr. Rom 13:11-14)- hold dere våkne og vær på vakt. (4) La oss alltid påny gi oss på vei, i tillit til Herren. Jeg ønsker særlig å henvende meg til dere som er unge. Dere er nåtiden, fordi dere allerede er en aktiv del av livet i deres institusjon, ved å gi deres «ja» med friskhet og sjenerøsitet. Samtidig er dere fremtiden, for snart vil dere bli kalt til å overta rollen som leder i livet,innen formasjon, tjeneste og apostolatet i deres kommuniteter. Dette året bør se dere engasjert i aktiv dialog med den forrige generasjonen. I søsterlig kjærlighet blir dere beriket av deres erfaringer og visdom, mens dere samtidig inspirerer dem gjennom ungdommelig energi og entusiasme, til å gjenvinne deres opprinnelige idealisme, På denne måten kan hele kommuniteten i fellesskap finne nye veier å leve Evangeliet på og svare på en ny og effektiv måte på behovet for vitnesbyrd og forkynnelse. Jeg er også glad for å vite at dere i løpet av dette Året vil få mulighet til å møte andre unge ordens -

4 personer fra forskjellige institusjoner. Måtte disse sammenkomster bli et regelmessig middel for å fostre fellesskap, gjensidig støtte og enhet. II. FORVENTNINGER TIL ÅRET FOR DET GUDVIEDE LIV Hva er mine forventninger til det Nådens Året for det gudviede liv? 1. At det gamle utsagnet alltid vil være sant:» Hvor det er gudviede personer, er det glede.» Vi er kalt til å kjenne og vise at Gud er i stand til å fylle våre hjerter til randen med lykke; vi har ikke behov for å søke vår lykke et annet sted; at den ekte nestekjærlighet funnet i våre kommuniteter øker vår glede; og at vår fullstendige selvhengivelse til Kirken, familiene og unge mennesker, til de eldre og fattige, fyller oss med livslang tilfredsstillelse. Ingen av oss burde være misfornøyde og utilfredse, for en «dyster disippel er en disippel som sprer misnøye». Som alle andre har vi våre vanskeligheter, vår sjels mørke netter, våre skuffelser og lidelser, vår erfaring av å reduseres etter hvert som vi blir eldre. Men midt i alt dette burde vi være i stand til å oppdage «den perfekte gleden». Det er nettopp her vi lærer å gjenkjenne Kristi åsyn, Han som ble oss lik i alt, og å glede oss i vissheten om at vi blir lik ham,som av kjærlighet til oss,ikke vek tilbake for korsets lidelser. I et samfunn som lovpriser effektivitet, dugelighet og suksess, et samfunn som overser de fattige og sender «tapere» bort, kan vi ved våre liv være vitnesbyrd over Skriftens ord: «For når jeg er svak, da er jeg sterk.!(2 Kor 12:10) Vi kan anvende på det gudviede liv, Benedict XVI ord som jeg siterte i «Apostolic Exhortation Evangelii Gaudium: «Det er ikke ved å ivre for omvendelser at Kirken vokser, men ved tiltrekning.»(14) Det gudviede livet kommer ikke til å blomstre som et resultat av utmerkede kalls programmer, men fordi unge mennesker vi møter opplever oss tiltrekkende, fordi de opplever oss som lykkelige menn og kvinner. Likeledes avhenger ikke den apostoliske effektiviteten til det gudviede liv av metodens effektivitet. Den er en følge av våre livs vitnesbyrd som utstråler gleden og skjønnheten i å leve Evangeliet og å følge Kristus fult og helt. Som jeg sa til medlemmene fra kirkelige grupper siste års pinseaften: «Fundamentalt, er Kirkens styrke å leve Evangeliet og bære vitnesbyrd om vår tro. Kirken er jordens salt; den er verdens lys. Den er kalt til å gjøre Guds Rikes surdeig nærværende i samfunnet, det gjøres først og fremst ved vitnesbyrdet, vitnesbyrdet om nestekjærlighet, solidaritet og ved å dele med andre.»(18.mai 2013) 2. Jeg regner med dere «at dere vekker verden», fordi det gudviede livs kjennetegn er profetisk. Som jeg sa til General forstanderne: «Alle er kalt til å leve radikalt, ikke bare ordenspersoner. Men ordenspersoner følger Herren på en spesiell måte, på en profetisk måte.» Det er denne prioriteten vi har behov for nettopp nå: «å være profeter som vitner om hvordan Jesus levde på denne jorden..en ordensperson må aldri forlate det å være profetisk» ( 29.november 2013) Profeter mottar fra Gud evnen til inngående å granske tiden de lever i, og å tolke hendelsene: de er som vektere som våker om natten og føler morgengryets komme (jfr. Is 21:11-12. Profetene kjenner Gud og de kjenner de menn og kvinner som er deres søstre og brødre. De er i stand til å skjelne og ta sterk avstand fra synd og urettferdighet. Fordi de er frie, er de kun ansvarlige overfor Gud, og de har ingen annen interesse enn Gud. Profeter har en tendens til å stå på de fattiges og

5 maktesløses side, fordi de vet at Gud selv er på deres side. Derfor stoler jeg på at i stedet for å leve i et slags utopi, at dere vil finne måter å skape «alternative muligheter», hvor Evangelisk, uselviske fellesskap,med rom for ulikheter og gjensidig kjærlighet kan blomstre. Klostre, kommuniteter, spiritualitets sentra, skoler, hospitaler,tilflukt steder for familier alle disse områdene er virksomme på grunn av deres kjærlighet og kreativitet, og med fortsatt kreativitet må de fortsette sin funksjon. De burde mer og mer bli samfunnets surdeig inspirert av Evangeliet, en «by på et fjell», som er et bevis på sannheten og styrken i Jesu ord. Til tider, som for Elias og Jonas, kan dere bli fristet til å flykte, til å forlate den profetiske oppgaven fordi det er så krevende, bekymringsfullt og tilsynelatende ufruktbart. Men profeter vet at de aldri er alene. Som han gjorde med Jeremias, oppmuntrer Gud oss: «Vær ikke redd for dem, jeg er med deg og skal berge deg sier Herren». (Jer 1:8) 3. Menn og kvinnelige ordenspersoner, som andre gudviede personer, er blitt kalt til å være, som jeg har nevnt, «eksperter på fellesskap». Så jeg håper at «fellesskapets spiritualitet», som Hellige Johannes Paul II la så stor vekt på, blir en realitet og at dere kommer til å være fortropper for å svare på «den store utfordringen vi står over for» i dette nye tusenåret:»å gjøre Kirken til fellesskapets hjem og skole». (5) Jeg er sikker på at dere i dette Året vil gjøre alle anstrengelser for å fremme at fellesskapets ideal som deres grunnleggere og grunnleggerinner strebet etter skal utfolde seg over alt, som konsentriske sirkler. Enheten leves først og fremst innen enhver institusjons kommunitet. Når det gjelder dette ber jeg dere om å tenke på mine hyppige kommentarer rundt kritikk,sladder, misunnelse, sjalusi,fiendskap,en være måte som ikke hører hjemme i våre hus. Er dette tilfelle, så har vi uendelige muligheter til å praktisere gjensidig godkjenning og omsorg, gå inn for å leve enheten både materielt og spirituelt. Irettesettelse og respekt overfor de svake...det er «felles livets mysterium» som gjør våre liv til «en hellig pilegrimsferd».(6) Vi må spørre oss selv hvordan vi forholder oss til personer fra andre kulturer, i det våre kommuniteter mer og mer blir internasjonale. Hvordan kan vi tillate hvert medlem til å uttrykke fritt hva hun eller han tenker, å bli akseptert med hennes eller hans særlige gaver, og å bli helt med-ansvarlige? Jeg har også et håp om vekst i fellesskapet mellom medlemmer i forskjellige institusjoner. Måtte dette året være en anledning for oss med større mot å gå utover grensene til våre respektive institusjoner og arbeide sammen, på lokalt og globalt nivå, med prosjekter innen formasjon, evangelisering og sosialt arbeide. Dette ville føre til et mer effektivt profetisk vitnesbyrd. Fellesskap og møte mellom forskjellige karismaer og kall kan åpne for en håpets vei. Ingen kan isolert fremme noe godt for fremtiden, ved egen innsats alene, men ved å betrakte seg selv som en del av en sann enhet som er konstant åpen for dialog, oppmerksom lytten og gjensidig hjelp. Slikt fellesskap vaksinerer oss mot selv-opptatthets lidelsen. Gudviede menn og kvinner er også kalt til et ekte samvirke med andre kall i Kirken ved å begynne med prestene og trofaste legfolk, for å spre «enhetens spiritualitet, først og fremst i deres indre liv og der nest i hele det kirkelige fellesskapet, til og med utover dets grenser. 4. Jeg forventer også av dere det som jeg har bedt alle Kirkens medlemmer om: kom ut av deg selv og gå frem til de eksisterende periferier. «Gå ut i hele verden»; dette var de siste ordene Jesus sa til sine disipler og som han fortsatt sier til oss.(jfr. Mk 16:15) en hel verden venter på oss: menn og kvinner som har mistet alt håp, familier i vanskeligheter, forlatte barn, unge mennesker uten

6 fremtid, de gamle. Syke og forlatte, de som er rike på verdens goder men fattige i sitt indre, menn og kvinner som leter etter en mening med livet som tørster etter det guddommelige..... Ikke vær lukket i dere selv, ikke vær stivnet til med ubetydelige krangler, ikke vær fiende av egne problemer. Disse løses hvis dere går ut og hjelper andre til å løse sine problemer, og forkynn Det Glade Budskap. Dere kommer til å finne livet ved å gi liv, håp ved å gi håp, kjærlighet ved å gi kjærlighet. Jeg ber dere om å arbeide konkret ved å ta dere av flyktninger, være nær de fattige, og finne kreative måter å gi katekese, å forkynne Evangeliet og å lære andre å be på. Som en konsekvens håper jeg at strukturene blir strømlinje formet, og Ordenslivets institusjonenes store bygninger får en funksjon som svarer mer til nåtidens krav til evangelisering,nestekjærlighet og apostolat tilpasset nye behov. 5. Jeg forventer at alle former for gudviet liv vil spørre seg hva Gud og menneskene av i dag venter av dem. Klostre og grupper som først og fremst er kontemplative kunne møtes eller engasjere seg i utveksling av erfaringer i bønne livet, i måter å få et fordypet fellesskap med hele Kirken på, ved å støtte de forfulgte Kristne og ved å ta i mot og støtte de som søker et dypere åndelig liv eller har behov for moralsk eller materiell støtte. Det samme kan gjøres av institusjoner som gjør karitativt arbeide, undervisning og gir kulturell hjelp, forkynner Evangeliet eller påtar seg spesielle pastorale oppgaver. Dette kan også gjøres av Sekular Instituttene som har medlemmer omtrent i alle samfunns lag. Åndens kreativitet har fremmet levemåter og aktiviteter så ulike at de ikke kan katalogiseres i ferdig-lagede maler. Derfor kan jeg ikke henvende meg til alle og enhver karismatisk konfigurasjon. Men i løpet av dette Året skal ingen føle seg unnskyldt for ikke alvorlig å vurdere hans eller hennes nærvær i Kirkens liv,og for å gi et svar til de nye behovene som vi konfronteres med og å høre de fattiges rop. Kun ved en slik bekymring for verdens behov, og ved lydhørhet overfor Åndens konstante inngivelser, kan dette Året for det gudviede liv bli en ekte Kairos, en tid rik på Guds nåde, en tid for endring. III. HORISONTENE TIL DET GUDVIEDE ÅRETS LIV Med dette brevet ønsker jeg ikke bare å henvende med til gudviede personer, men også til legfolket som deler de samme idealer, ånd og oppgaver. Noen ordens institusjoner har en lang erfaring i dette samarbeidet, mens andres erfaringer er av nyere dato. Rundt enhver religiøs familie, alle Apostoliske Livs grupper og hvert sekulær institutt, er en stor gruppe, en «karismatisk familie» flere Institusjoner som, lever den samme karismaen, særlig trofaste legfolk som nettopp føler kallet til å leve og dele den samme karismatiske realitet som leg person. Jeg ber dere om å leve dette året for gudviede personer som en nådens tid som kan hjelpe dere til å bli bevisste om den gaven dere har fått. Feire året med hele «familien», for at dere sammen kan vokse og svare på Åndens inngivelser i dagens samfunn. De gangene gudviede menn og kvinner fra ulike ordenssamfunn kommer sammen, sørg for å være med selv,for å gi uttrykk for Guds gave til dere alle. På denne måten kan dere bli kjent med erfaringer fra andre karismatiske familier og grupper av legfolks, og få anledning til gjensidig berikelse og støtte.

7 2. Året for det gudviede liv dreier seg ikke bare om ordensfolk, men om hele Kirken. Som en konsekvens, ber jeg hele Guds folket til mer og mer bli klare over den gaven som nærværet av de mange gudviede menn og kvinner er. De er arvtagere etter store helgener som har skrevet Kristendommens historie. Hva ville vel Kirken vært uten den hellige Benedict og hellige Basilius, uten den hellige Augustin og hellige Bernard, uten den hellige Frans og den hellige Dominikus, den hellige Ignatius av Loyola og den hellige Teresa av Avilla, den hellige Angelica Merici og den hellige Vincent de Paul. Listen kan fortsette igjen og igjen,frem til den hellige Bosco og den salige Terese fra Calcutta. Som salige Paul VI bemerket:»uten disse konkrete tegnene ville det vært fare for at nestekjærligheten som besjeler hele Kirken vil bli kald, at Evangeliets frelsende paradoks ville bli sløvet, og troens «salt» miste sin kraft i en verden som er preget av sekularisering». (Evangelica Testificatio,3) Derfor inviterer jeg alle kristne menigheter til å erfare dette Året fremfor alt som en tid med takksigelser til Herren og i takknemlig minne for all de gaver vi fortsatt mottar, takket være helligheten til grunnleggere og grunnleggerinner, og for trofastheten til deres karisma levet av så mange menn og kvinner. Jeg ber dere foren dere med disse menn og kvinner, del deres vanskeligheter og støtt dem i den grad det er mulig i deres oppgaver og arbeider, for når det kommer til stykke arbeider de alle for hele Kirken. Gjør kjent for dem varmen og hengivenheten hele kristenfolket føler for dem. 3. I dette brevet henvender jeg meg også med noen ord til konsekrerte personer, og til medlemmer av forsamlinger og kommuniteter som tilhører Kirker som følger andre tradisjoner enn vår katolske. Klostervesenet er endel av arven til den udelte Kirken, og er fortsatt meget levende både i de ortodokse og Katolske kirkene. Klostervesenets tradisjon, samt andre senere erfaringer fra tiden da Kirken i vest fortsatt var forent, har inspirert til lignede initiativer i kirkesamfunnene ifølge den reformerte tradisjonen. Disse har fortsatt fremmet ytterligere uttrykk for fellesliv og tjeneste. Kongregasjonen for det Gudviede livs Institusjoner og Apostolisk livs samlinger har forberedt et antall initiativer for å lette møter mellom medlemmer fra ulike samfunn i de ulike Kirker. Jeg anbefaler på det varmeste disse møtene for å fremme en gjensidig forståelse, respekt og samarbeide, for ar det gudviede livs økumenisme kan tjene ferden mot enheten i alle Kirkesamfunn. 4. Vi må heller ikke glemme klosterlivets vesen og andre uttrykk for religiøse samlinger som finnes i alle store religioner. Det er tilfeller av en pågående inter monastisk dialog med den Katolske Kirke og noen av de store religiøse tradisjoner. Jeg håper at det Gudviede livets år kan gi anledning til å bli kjent med denne dialogen og undersøke hvilke skritt som kan tas for å fremme en større gjensidig forståelse og samarbeide i de mange felles områder som tjener menneskene. Det å gå sammen er alltid berikende, og kan åpne nye veier for gjensidighet mellom mennesker og kulturer, som i dag synes å være meget vanskelig. 5. På en særlig måte henvender jeg meg til mine brødre biskopene. Måtte dette året gi anledning til beredvillig og med glede å akseptere gudviet livs institusjoner som en rikdom som fremmer hele Kristi Legeme (jfr. Lumen Gentium,43), ikke kun de enkelte religiøse familier. «Gudviet liv er en gave til Kirken, født i Kirken, den vokser i Kirken, og er fullstendig rettet mot Kirken.»(8).Nettopp på grunn av dette, som en gave til Kirken, er den ikke isolert, heller ikke en marginal realitet, men dypest sett endel av Kirken. Den er i hjertet av Kirken, et viktig element av Kirkens oppgave,av det Kristne kallet, og Kirkens lengsel som Kristi brud etter sin eneste Brudgom. Derfor, «det gudviede livet tilhører fult og helt Kirkens hellighet.» (ibid.,44)

8 I lys av dette ber jeg dere, Kirkens hyrder med spesiell omhu å fremme innen deres bispedømmer de ulike karismaer, enten de er av eldre eller nyere dato. Jeg ber dere om å gjøre dette ved å støtte dem, oppmuntre dem, gi dem hjelp i vurderingene, og en kjærlig nærhet i vanskelige situasjoner som noen gudviede menn eller kvinner kan befinne seg i Fremfor alt gjør dette ved å informere Guds folk om verdiene i det gudviede livet, så dets skjønnhet og hellighet må stråle i Kirken. Jeg betror dette gudviede livs år til Maria, den lyttende og kontemplerende Jomfruen, den første disippelen til hennes elskede Sønn. La oss betrakte henne, Faderens høyt elskede datter, begavet med alle nådegaver, og den uovertreffelige modellen for alle som ønsker å følge Kristus i kjærlighet til Gud og tjeneste for den kjære neste. Til slutt ønsker jeg å forene meg med dere alle i takknemlighet for alle nådegaver og lys som Herren beriker oss med, og jeg gir dere min apostoliske velsignelse. Vatikanet 21. november 2014, på festen for Jomfru Marias presentasjon.