Tema: Den merkelige gleden 23.07.2017 7.søndag i treenighet Tveit kirke Prekentekst: Lukas 15: 1-10 Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 15.kapittel: Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: «Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem.» Da fortalte han dem denne lignelsen: «Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: 'Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.' Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse. Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: 'Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.' På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.» Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
DEN MERKELIGE GLEDEN Det finnes en merkelig glede som ikke kan sammenlignes med noen annen. De som har vært hjelpepersonell ved større katastrofer kan fortelle om den. Det er den gleden som bryter frem hos de pårørende, som etter uendelig lange timer med venting og usikkerhet, til slutt får nyheten om at deres kjære har overlevd katastrofen og er på vei tilbake til dem. Lettelsen er enorm. Gleden er ubeskrivelig. Tårene renner. Hulkene drukner i omfavnelser. Vi kunne se det i ansiktene til familiene og vennene til de 33 gruvearbeiderne fra gruvebyen Copiapo i Chile for noen år siden, da gruvearbeiderne til slutt ble reddet ut fra gruven, etter at de hadde sittet innesperret 300 meter under bakken i flere måneder. Ansiktene strålte av ubeskrivelig glede og lettelse. De hadde fått tilbake den kjæreste i livet. Det umistelige de trodde de hadde mistet, hadde de fått igjen.. GUD KJENNER DEN MERKELIGE GLEDEN Ingen kjenner denne merkelige gleden bedre enn Gud. I dagens prekentekst åpenbarer Jesus for oss hvordan Gud er. Begge lignelsene Jesus forteller, viser oss at Gud leter etter den som har kommet bort og gleder seg når han finner den bortkomne igjen. Gud er med andre ord ikke distansert eller uinteressert i oss. Nei, tvert imot! For Gud er hver og én av oss helt umistelige. ULOGISKE LIGNELSER? Nå kan det hende at noen synes lignelsene Jesus forteller i dag er litt ulogiske og fornuftsstridige. Og det er de jo også. Den festen som sauebonden inviterte til, måtte jo ha kostet mye mer enn sauen han hadde mistet. Og kanskje de til og med grillet en sau på festen! Og kvinnen som
fant igjen sølvmynten, - den festen hun inviterte til, må da ha kostet mer enn det sølvmynten var verdt.. Men det er ikke poenget.. SOM Å MISTE GIFTERINGEN Og kanskje var ikke en alminnelig sølvmynt. Kanskje var det en av de ti myntene i brudesmykket hennes som jødiske jenter bærer om halsen i bryllupet sitt? Kanskje var det omtrent som å miste gifteringen sin. Jeg tror de fleste av oss som har en giftering, har sterke følelser for den. Den er verdt mye mer enn gullet i den. Det er ikke bare å kjøpe en ny. Jeg vet i hvert fall at jeg ville krabba rundt i alle kroker med lommelykt og feiet hver centimeter av huset for å finne den igjen om jeg hadde mistet den. IKKE OM TALL, MEN OM VÅR VERDI FOR GUD For det handler ikke om tall og matematikk i disse lignelsene. Det handler ikke om én sau veid opp mot nittini sauer eller én sølvmynt sammenlignet med ni sølvmynter. Det handler om noe dyrebart. Noe umistelig. Noe uerstattelig. Det handler om din og min og hvert eneste menneskes verdi for Gud. DEN ENGASJERTE GUD En svensk predikant skrev det slik: Hvis en planet kommer på avveier et eller annet sted i universet og blir til en komet, så virker det som om Den Allmektige tar det med en stor ro. Men om et menneske blir borte og ikke lenger høres i kristenhetens store kor på jord, da skjer det som får hele skapningen til å undres; Gud leter! Jeg synes det er godt sagt, for Gud sitter ikke uberørt i sin himmel og betrakter oss på avstand. Gud har ikke bare utlevert oss til vår tvilsomme skjebne. Gud elsker oss så høyt at han valgte å komme helt inn i vår
verden helt nær oss slik at han kunne finne oss og løfte oss opp og bære oss på skuldrene sine hjem til seg. Jesus sier: «Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som var fortapt, og frelse det». HVORDAN ER GUD? I dagens prekentekst viser Jesus oss tre viktige sider ved Gud: 1) Gud er synderes venn, 2) Gud leter etter den som har kommet bort, og 3) Gud gleder seg over alle som han klarer å få med seg velberget hjem. 1. GUD ER SYNDERES VENN Jeg husker den første sommeren jeg hadde lappen. Da overtalte jeg far til å la meg låne bilen, slik at jeg kunne kjøre til Skjærgårdsgospel sammen noen kompiser. Far var nok ikke så glad for det hele, for det var jo en drøy kjøretur fra Fredrikstad og ned til Dvergsnestangen, men han gav seg og lot oss dra. Men, så presterte jeg å bulke Mazda-en. Ikke en stor bulk, men likevel så stor at det måtte reparasjon til. Og du store all verden, som jeg gruet meg til komme hjem og fortelle det til far. Jeg kunne levende forestille meg hvor sint han ville bli. Men det var jo ikke noen vei utenom. Vi måtte jo hjem til slutt. Da jeg kjørte inn på tunet, stod far på plenen og speida etter oss. Med klump i halsen bekjente jeg min synd og viste frem bulken. Men til min overraskelse så viste det seg at far var visst mer glad for å få meg hjem uskadd og i live enn noe annet. Han smilte faktisk og sa: Det skal vi nok fikse.
Det er ikke alltid like lett å komme til Gud etter at en har krasja skikkelig i livet heller. Etter at en har kommet skikkelig på avveier og gjort ting som ikke kan gjøres godt igjen. Etter å ha levd helt på tvers av Guds vilje. Den som har syndet vet ofte veldig godt hva han eller hun har gjort og hva straffen bør være. Og denne straffen forventer vi å få av Gud og derfor holder vi oss unna. Men bibelen forteller at alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Hva var det med Jesus som fikk nettopp disse menneskene til flokke seg rundt ham og sluke hvert et ord han sa? Jeg tror det var, fordi Jesus satte dem fri. Fri fra synden som de bar på og som tynget dem sånn. Jeg tok synden bort og gav dem muligheten til å begynne på nytt. Hansa ikke at det er helt greit å synde. Han bagatelliserte ikke det de gjort eller det du og jeg har gjort for den saks skyld. Men i stedet for å bryte ned et menneske i skam og fortapelse så tok Jesus bort det skamfulle slik at det blir mulig å reise seg opp og starte på nytt. Jeg synes ikke det er det minste rart at synderne og tollerne flokket seg om Jesus. I ham fikk de se ett glimt av Guds hjerte som banker med kjærlighet godhet til alle sine barn, og kanskje ekstra mye til de som har kommet på avveier. For Gud er synderes venn. 2. GUD LETER ETTER DEN SOM ER KOMMET BORT Jeg har lest en historie om Augustin (354-450), en av vår kirkes største lærefedre. Augustin vokste opp i et kristent hjem og fikk en kristen oppdragelse av sin mor. Men fra ungdomsårene av så valgte han å ta helt
avstand fra troen og leve et liv på tvers av de kristne idealene. Han levde blant annet i samboerskap i 14 år og var sterkt drevet av lidenskap og lyst. Og i disse årene var Gud helt ute av tankene hans, forteller Augustin i sin selvbiografi (Bekjennelser). Som student ble han litt tilfeldig ved en anledning minnet om barndommens Gud og det vokste frem i ham en dyp lengsel etter å finne denne Gud igjen. Han begynte å lese i bibelen igjen, men uten at han fikk ro. I tiden som fulgte kom han i mange slags kriser og brytninger, han følte seg splittet og dratt i mange ulike retninger, og en dag toppet det hele seg for ham og i sorg og fortvilelse kastet han seg ned på marka under et tre og gråt og ba og gråt og ba. Da hørte han noen barn som lekte på den andre siden av gjerdet. De gjentok stadig vekk en regle med ordene Tolle lege! Tolle lege! som betyr Ta og les! Ta og les! Da slo det ned i Augustin som lynnedslag: Dette er ord til meg! Og han grep bibelen og leste det første han fikk øye på, og det var ordene: Kle dere i Herren Jesus Kristus (Rom 13:14) Og da fikk han fred. Da falt han til ro. For nå visste han at Gud hadde lett etter han og nå hadde Gud funnet ham igjen. Mange mennesker har fortalt lignende historier. De hadde kommet bort fra Gud. De hadde kommet helt på avveier. Men så hente det noe kanskje noe stort og dramatisk eller kanskje lite ogtilsynelatende ubetydelig som førte dem tilbake igjen. For Gud leter etter den som har kommet bort og setter alt til side for å berge hver og en av oss, når vi har gått oss vill. 3. GUD GLEDER SEG OVER ALLE SOM HAN KLARER Å FÅ VELBERGET HJEM
Jeg husker ikke sist gang jeg lette etter en mynt, slik kvinnen Jesus forteller om. Sånt føles liksom ikke bryet verdt lenger. Men det jeg husker veldig godt var da min lille niese Hanna og jeg lette etter en dyrebar dokke i høyt gress. Den måtte vi finne for den var både umistelig og uerstattelig for henne (og hun var for liten til å foreslå at vi bare kjøper en ny, slik vi voksne gjerne gjør). Hanna gråt og lette og gråt og lette. Og sammen trålet vi skråningen der hun hadde lekt om formiddagen, helt til vi fant den bortkomne dokka, like hel. Siden den dagen var de helt uatskillelige, Hanna og dokka. De sovnet lykkelig sammen og våknet i hverandres armer neste dag. Og så slår det meg, kanskje er Hannas glede et lite gjenskinn av den gleden som Gud kjenner når han finner igjen den som har kommet bort. Jeg tror det. Alle mennesker hører Herren til og alle roter vi oss bort fra ham, på mange forskjellige måter og steder. Men fordi hver og en av oss er like verdifull som enhver annen, og fordi vi alle er umistelige og uerstattelige for Gud, så skyr Gud ingen anstrengelser eller noe offer i sin iver etter å finne oss igjen. Og siden, når vi er funnet, så holder han oss fast inntil seg, helt til vi våkner i hans armer og slår øynene opp i hans rike og da jubler englene Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen